Når markedsliberalistene møter seg selv i døra!

Et av sommerens hete tema er blitt romfolket, tigging, og spørsmål om mulig forbud mot tigging. I den anledning er det en interessant observasjon; Blant de som mest ivrer for forbud mot tigging, og at folk andre europeiske land som tigger i Norge skal kastes ut osv, er markedsliberalistene. Saken er den at stor innvandring fra EU-land er en villet politikk – som er innført nettopp av de samme markedsliberalistene. Fakta er at markedsliberalistene i disse dager møter seg selv og egen politikk midt i fleisen! Generelt er det slik at markedsliberalistene har for vane å handle først - og tenke først når alle de negative konsekvensene/ virkningene av kortsiktige løsninger kommer på bordet. Da skal «noen» komme og rydde opp i det kaoset de selv har skapt (bare se på det økonomiske kaoset de har skapt - og som råder i EU for tiden). Saken er disse tiggerne fra andre land - i hovedsak rumenske borgere - faktisk har en lovfestet rett til å komme til Norge. Den retten må vi respektere - den har markedsliberalistene vedtatt. Personlig liker jeg heller ikke denne – ofte aggressive tiggingen – som man støter på. Og 2. pinsedag ble jeg forsøkt fratatt lommeboka mi av en enkeltstående person av de gruppene som omtales som et «problem». Det var selvsagt en ubehagelig opplevelse – men man må respektere de lover og vedtak som fattet. Men det betyr at markedsliberalistene at lov og orden blir opprettholdt! Det er grunn til å minne markedsliberalistene om følgende; Det var/ er markedsliberalistene som hele tiden ivrer for at Norge skal bli medlem av EU! Heldigvis har Norge endt opp med en EØS-avtale – en avtale som også bør gjennomgås på nytt om er hensiktsmessig for Norge. Problemet er at det virker som om markedsliberalistene i styre og stell ikke bryr seg om at mer enn 2/3 av Norges befolkningen i dag er imot EUs politikk/ EU-medlemskap jf meningsmålinger – likevel innfører markedsliberalistene EU-politikk (direktiver) så det griner etter inn i norsk lovgivning. Forstå det den som kan. (Et annet paradoks er at jf meningsmålinger har Høyre/ Fremskrittspartiet flertall i Norge for tiden – får Fremskrittspartiet og Høyre makt – vil velgerne få vi enda mer markedsliberalistisk EU-politikk innført her i landet). Som nevnt, er det markedsliberalistene som innfører EU-direktiver over en lav sko inn i norsk lovgivning – uten noen form for diskusjon/ demokratiske beslutningsprosesser verken i befolkningen eller på Stortinget («EU-demokratiet»). Til og med en av Norges fremste markedsliberalister – Martin Kolberg fra Arbeiderpartiet - roper i disse dager et varsko over manglende debatt i Stortinget rundt alle de direktivene som landet ukritisk importerer fra EU. Det var markedsliberalistene som opphevet grensekontrollen og inngikk Schengen-avtalen. Dette som et ledd i å innføre EUs fire friheter (hvor vi fikk den femte friheten med på kjøpet) – dvs fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft (hvor den femte friheten er fri flyt av kriminalitet – og uten at myndighetene sørger for å ruste opp politiet og tilsynsmyndigheter til å takle konsekvensene av åpne grenser). Når folk i Europa gjør akkurat det markedsliberalistene har gått inn for/ vil/ bestemt/ og vedtatt – dvs å reise til Norge i tråd med Schengen-avtalen - da vil de samme markedsliberalistene hive folkene som kommer fra EU for å tigge vekk fra gatene – og helst ut av landet. Først vil markedsliberalistene at utenlandske skal komme til Norge - når de kommer - så vil de ha dem ut igjen, men det gjelder selvsagt ikke de rike europerne. Men jeg forstår disse markedsliberalistene også – hvor noen av disse er blant landets største tiggere. Dvs de markedsliberalistene som tigger om skattelette, fritak på arveavgift, vekk med formueskatt, skattefradrag på hushjelp osv, osv)! Det er selvsagt ubehagelig når de markedsliberalistene som vasser i penger og rikdom støter på tiggere – og på den måten bli påminnet konsekvensene av manglende fordelingspolitikk. Tenk hvor ubehagelig det er å støte på tigger når de rike går fra forretning til forretning, «hvor de kjøper ei veske til kr 20 000 en forretning – for så gå til gullsmeden og handle en smykker for kr 100 000 – før de stikker innom og kjøper noen klesplagg til kr 50 000.- osv. Da passer tiggere dårlig inn i bildet, og spesielt om de ber om ti-kroning! Det at den rike eliten føler seg støtt over tiggere – er trolig hovedårsaken til at markedsliberalistene i Fremskrittspartiet og Høyre så til de grader nå er på banen nå om dagen. De vil åpenbart verne om sine kjernevelgere – dvs stortiggerne, de rike - hvis budskap om skatte- og avgiftslettebudskap for de rike til stadighet bringes i nyhetssendingene entan av dem selv, eller markedsliberalistiske politikere!

Romfolk og rikfolk

Jf TV2 nyheter (11.07) sier Fremskrittspartiet om romleiren i Oslo: – Kast dem ut! Bystyrerepresentant Mazyar Keshvari (Fremskrittspartiet) kaller det helt uakseptabelt at folk setter opp leir i hovedstaden. – Leiren burde vært fjernet, og de som oppholder seg her burde vært kastet ut av landet øyeblikkelig, sier Keshvari. Høyre gav tilsvarende signaler i mediene 10.07 i NRK-nyhetene. Man kan også snu litt på flisa og si; Jeg kaller det uakseptabelt at rike nordmenn har fått bygge ned strandsoner i Norge, og satt opp gjerder for å holde arbeidstakere/ trygdede (andre) unna «sine» områder. Disse rikmannsleirene burde vært fjernet, og de burde pålegges å dele strandsonen i tråd med allemannsretten til strandsoner og vassdrag (100 m). Problemet er at arbeidstakere, trygdede og fattige ikke synes å være en del av Fremskrittspartiets og Høyres politikk!

Eldre mobbing - et utbrett fenoimen eller ikke?

Store deler av arbeidslivet har fått på plass en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA) – en bestemmelse som også er nedfelt på generelt grunnlagt i Arbeidsmiljølovens formålsparagraf. En av hensiktene er at eldre skal kunne stå lengre i arbeidslivet ved hjelp av tilrettelegging, og gjennom seniorpolitiske tiltak (eldre som ressurs). Eldre arbeidstakere (over 60 år) har krav på en ekstra ferieuke - med tilhørende økte ferie kostnader for virksomheten. Kostnader knyttet til eldre arbeidstakere kan være en påvirkningsfaktor. Vi har fått en pensjonsreform – hvor det å stå lengre i arbeid skal lønne seg for arbeidstakeren – fordi lengre yrkeskarriere genererer høyere pensjonsutbetalinger når man blir pensjonist. På toppen av det hele er det politikere som i dag tar til orde for å heve pensjonsalderen til 70 år – fordi vi lever lengre og de fleste har fått forbedret helsetilstand i høy alder. Ovennevnte er på papiret fine tiltak, og er tilrettelagt for de arbeidstakerne som har lett arbeidsoppgaver – som oftest forbehold høyutdanningsgrupper – det vi kaller akademiske yrkesgrupper. Men er det med slik tilrettelegging og tankegang eldre arbeidstakere generelt møter hverdagen? Det er i hvert fall ikke slik alle steder. Statistisk er gjennomsnittlig fratreden fra arbeidslivet i Norge 59 -60 år. Utstøting – eller mobbing? Skjer det en utstøtning - eller mobbing - av eldre arbeidstakere – bevisst eller ubevisst i deler av arbeidslivet? I begge tilfeller innebærer at arbeidstakeren ikke føler seg velkommen på jobben på lik linje med andre. Denne problemstillingen med eldre mobbing må i hvert fall settes på kartet – for jeg opplever at spriket mellom politiske mål og vilje på den ene siden – og virkeligheten i enkelte tilfeller på den andre siden er to forskjellige verdener. Og min opplevelse er at problemet med eldre mobbing er økende. Et problem er at mange arbeidstakere ikke våger å snakke om hva de er blitt utsatt for i arbeidsforholdet før etter at arbeidsforholdet er avsluttet. Min påstand er at eldre mobbing er et underkommunisert tema! Det er et tankekors at mange blir pensjonstapere med nytt pensjonssystem ved å måtte oppleve en tidlig slutt i arbeidslivet som følge av utstøting eller mobbing! Eksempler Noen eksempler på tilbakemeldinger på opplevelser eldre arbeidstakere kan bli møtt med (det finnes sikkert mange flere, men disse er de jeg har vært i befatning med); En offentlig IA-bedrift vil legge ned en avdeling på Hamar. Virksomheten har 5 ansatte – hvor alle er 60 år eller eldre. Arbeidsoppgaver tappes fra Hamar og flyttes til nytt geografisk sted. De ansatte får ikke ha med den tillitsvalgte de ønsker på møter på nytt geografisk sted – hvor nedleggingsplaner foregår. Det eneste IA-virksomheten tilbyr disse 5 arbeidstakerne er NAV. Slik blir det også. Fravær tilhørighet og fravær av ledelse. Arbeidstidsordninger gjøres så umenneskelige at arbeidet blir en psykisk belastning – resultat at eldre trer ut av arbeidslivet av helsemessige årsaker. Er det å tilrettelegge for seniorpolitikk? Når det holdes kurs/ utvikling blir eldre arbeidstakere holdt tilbake fra deltagelse med begrunnelse/ undertone om at «du skal snart slutte allikevel – de yngre blir prioritert». Kurs som kan være viktige for å kunne stå lengre i arbeidslivet. Oppleves som en tilbakeholdelse av sosial kontakt. Med alderen kommer helseproblemer – også hos pårørende. Det er lite forståelse/ toleranse for dette på arbeidsplassen. Permisjonsnekt for å delta på kurs (egenutvikling/ du skal jo snart slutte allikevel). En virksomhet i Hamar nektet permisjon for sine ansatte for deltakelse på kurs hvor hovedtemaet var pensjoner. Det vil si at permisjonsrettigheter i lov- og avtaleverket settes til side. Eldre arbeidstakere har jobbet ved en virksomhet i hele yrkeskarrieren og mestret alle arbeidsoppgaver tilfredsstillende. Det kommer ledelse som åpenbart vil ha «sine» folk i stillingen. Gjennom uklare ordre, tilbakeholdelse av informasjon, kjeftbruk, manglende skolering begynner den eldre arbeidstakeren «å gjøre feil» - med tilhørende muntlige og skriftlige advarsler. Dvs regelrett mobbing og trakassering. Arbeidsoppgaver fjernes fra eldre arbeidstakere – oppleves som degradering (særlig ved omstillingsprosesser). Eldre arbeidstakere med reduserte stillinger, opplever helt/ delvis å bli holdt utenom skoleringstilbud og aktiviteter som øvrige ansatte deltar i. Lavere terskel for toleranse på innspill fra eldre – innspill kan bli møtt negativt/ eller med taushet. Oppleves som samarbeidsproblemer. Bedre å være taus. «Vinn eller forsvinn»/ mestring – får oppgaver med en form for «trusler» som bærer preg av «vinn eller forsvinn». Det er alltids noen som er ute etter å overta den dine sine arbeidsoppgaver. Generasjonskløfter blir formet til at eldre gjøres til motpoler fremfor medspillere (erfaringskompetanse møter teoretisk kompetanse). Ulike måter å løse saker på. Det gis ikke tilbud om kompetansehevende tiltak for bedre å mestre jobben i konkurranse med nyutdannede/ nye skolerte. Det spørres til stadighet om «når har tenkt å slutte». Tar det som et signal om et ønske om snarlig slutt i arbeidslivet. «Jeg føler meg mindre verdsatt på jobben nå som jeg er blitt eldre». Arbeidsgivers ansvar Ansvaret for å forebygge mobbing og utstøting av arbeidstakere, og hensynet til å overholde bestemmelsene som et inkluderende arbeidsliv, påligger arbeidsgiver. Pr definisjon er det slik at «utstøting» kan være en form for mobbing. Tidligere var lovgivningen innrettet slik at det var den som ble mobbet som hadde bevisbyrden. Nå er lovverket innrettet slik at mobberen også har et beviskrav på å bevise at mobbing ikke finner sted. Når man blir eldre, er det naturlig at man forsøker å ta letteste vei ut av en mobbe/ utstøtingssituasjon (orker ikke konfliktbelastninger) – da er gjerne en tidlig slutt i arbeidslivet løsningen. Vi kan ikke akseptere en slik utvikling – det er et felles ansvar. Vi må aldri tillate et system hvor mobben vinner – og mobben må aldri få vinne med å gjøre eldre mobbeofre til pensjonstapere!

Et angrep på fagbevegelsen!

En urovekkende pressemelding er sakset ut nedenfor, og en artikkel fra Aftonbladet. Den viser hvordan den frie konkurransen kan utvikle seg, og hvilke metoder som kan tas i bruk som virkemidler mot fagbevegelsen. Saken viser også hvor hjerteløse vikarbyråer og bemanningsforetak kan være. Vi snakker om vårt naboland Sverige her. Dette bør være en sak til ettertanke når fremtidens arbeidslivspolitikk skal utformes. Spesielt etter at Norge har implementert både EUs tjenestedirektiv og EUs vikarbyrådirektiv inn i norsk lovgivning hvor fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft står i fokus. Det grunn til å anta at den frie konkurransen vil utøve et sterkre press mot fagbevegelsen, og arbeidet med fagforeningsknusing! Fra SAC-Syndikalisterne 10.07.2012 PRESSMEDDELANDE: Fackföreningsrepresentant misshandlad och mordhotad – tvingades dra tillbaka sina krav Anders Knutsson 09.07.2012 09:29 PRESSMEDDELANDE: Fackföreningsrepresentant misshandlad och mordhotad – tvingades dra tillbaka sina krav. Misshandlad och mordhotad efter förhandling med bemanningsföretag Måndagen 2 juli misshandlades och mordhotades en fackföreningsrepresentant från Västerorts LS av SAC i sitt hem av personer med anknytning till det kriminella gänget Werewolf Legion. Med kniven mot strupen tvingades han dra tillbaka alla fackliga krav mot ett bemanningsföretag. – Detta är ett angrepp på hela fackföreningsrörelsen. Vi kräver att regeringen och polisen tar utvecklingen på allvar, säger Anders Knutsson, Informationssamordnare för SAC-Syndikalisterna. Måndagen 2 juli misshandlades och mordhotades en fackföreningsrepresentant från Västerorts LS av SAC i sitt hem av personer med anknytning till det kriminella gänget Werewolf Legion. Bakgrunden till misshandeln och mordhoten är en arbetsmarknadskonflikt mellan medlemmar av fackföreningen och ett bemanningsföretag verksamt inom hotell- och restaurangbranschen. Fackföreningen hade kallat företaget till förhandling, angående två ogiltiga uppsägningar samt löneanspråk och utebliven semesterersättning. Förhandlingarna hade inletts med ett första möte. När förhandlingarna skulle fortsätta ville företaget att det skulle ske i företagets lokaler. Men någon ny förhandlingsomgång blev det aldrig. Istället tryckte sig sex personer in i den fackliga representantens lägenhet vid 21 på måndagskvällen 2 juli. Gärningsmännen leddes av en tidigare toppmedlem i det kriminella gänget Werewolf Legion som även är bror till ägarna av bemanningsföretaget. Gärningsmännen slog fackföreningsrepresentanten upprepade gånger mot huvudet och krävde att fackföreningen skulle dra tillbaka de krav som ställts mot bemanningsföretaget. Med en kniv mot stupen tvingades fackföreningsrepresentanten att ringa till ägaren av bemanningsföretaget och lova att alla krav som ställts skulle släppas. Efter telefonsamtalet sa den tidigare Werewolf Legion-ledaren att fackföreningsrepresentanten personligen ansågs vara skyldig en halv miljon kronor till Werewolf Legion-ledaren, som ska betalas inom en månad annars kommer fackföreningsrepresentanten att dödas. I lägenheten fanns även fackföreningsrepresentantens fru och hennes barn, vilka hölls instängda i ett annat rum under misshandeln. SAC har under längre tid sett med oro på utvecklingen bland bemanningsföretagen. Få följer kollektivavtal. Arbetsmarknadsregler om anställningsavtal, arbetsmiljö och semesterersättning följs än mer sällan. Löner betalas ofta ut svart med stor oregelbundenhet. Många bemanningsföretag har ägare, eller anknytningar till personer, med ett långt kriminellt förflutet och det är långt ifrån ovanligt att företagen använts till att tvätta pengar åt kriminella gäng. Det var alltså bara en tidsfråga tills de skulle börja misshandla och mordhota fackföreningsrepresentanter. SAC kräver att polisen och arbetsmarknadsminister Hillevi Engström tar utvecklingen på allvar och genast upprättar ett åtgärdsprogram för att få bemanningsföretagen att följa reglerna för arbetsmarknaden och svensk lagstiftning. Fra Aftonbladet 10.07.2012; Maffiametoderna måste få ett slut Internationella fackliga samorganisationen, IFS, presenterade i början av sommaren dystra siffror. Runt om i världen har 76 fackligt aktiva mist livet och mer än 100 000 personer har hotats. Även Sverige nämns som ett land där grundläggande fackliga rättigheter kränks. Inför Hotell- och restaurangfackets strejkvarsel i våras berättade representanter för facket att medlemmar hotats med lönesänkning och indragna semestrar av sina arbetsgivare. Även Handels har varnat för att anställda inom handeln hotas, skräms och straffas av sina arbetsgivare om de uttalar sig om missförhållanden i medier. Två oacceptabla händelser som ändå bleknar i ljuset av det som i början av juli drabbade en representant för det syndikalistiska fackförbundet SAC. Sex män med anknytning till ett ¬kriminellt gäng bröt sig in i mannens -lägenhet i västra Stockholm. Han ¬misshandlades och mordhotades inför ögonen på sin fru och sitt barn. Bakgrunden ska vara en konflikt ¬mellan anställda och ett bemannings-företag som är verksamt inom hotell- och restaurangbranschen. Facket ville förhandla med arbetsgivaren om uppsägningar, utebliven semester¬ersättning och löneanspråk. I stället tvingades fackrepresentanten, med en kniv mot strupen, ringa till bemannings¬före-tagets ägare och lova att släppa alla krav. Efteråt berättade gärningsmännen att mannen nu var skyldig dem en halv miljon. Om pengarna inte betalas inom en månad kommer fackförenings¬mannen att dödas. Vi har sannolikt att göra med en av de grövsta kränkningarna av de fackliga fri- och rättigheterna sedan Björn ¬Söderberg mördades 1999. Om det visar sig att uppgifterna stämmer duger inget annat än ett fördömande från arbetsgivarorganisationerna och en fullständig solidaritetsförklaring från LO och övriga arbetarrörelsen. Staten måste agera kraftfullt mot maffiametoderna. Ett förhårdnande klimat på arbetsmarknaden tjänar ingen på. Aftonbladet

Konsekvenser av AS-ifisering av offentlige virksomheter

Mange statlige og kommunale virksomheter er siden innføring av markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet blitt omdannet til AS/ foretak/ stiftelser. Når en virksomhet går fra politisk, demokratisk forvaltning, over til å bli styrt etter aksjelovens og New Public Managements regnskapssystemer - så overføres all demokratisk politisk makt, styring og kontroll over til private personer. Privatpersoner som det offentlige ofte ikke engang får vite utvelgelseskriteriene for (ofte overlatt til private headhuntingsfirmaer). Ingen får vite hva slags vennskapsbånd/ habilitet som råder hos private headhuntingsfirmaer og de som blir anbefalt som ledere fra disse firmaene en gang! Det man trygt kan konstatere er at det har oppstått en «gutte-/ jente-klubben» grei, som bytter på som styreverv- og ledelsesgrossister uavhengig av hva slags resultater de oppnår (det virker som de beskytter hverandre). Det er vel få som har så sikkert stillingsvern i dag som denne kretsen av styreverv- og ledelsesgrossistene. Det jeg generelt synes er verst med "privatiseringen", er når politikere gjennom AS-ifiseringer o.l, velger å fraskrive seg all makt og styring over fra demokratisk forvaltning over til private personer i styrer og råd – opplever å se en ekspansjon av grådighetskulturer. Enkelte grådighetskulturer som ofte danner mistanke om former for kameraderi – eksempelvis når personer blir betalt ut i form av kjempesummer – tross for at de blir definert til ikke å holde mål i virksomheten. Det som skjer etter at offentlige virksomheter er blitt «privatisert»/ AS-ifisert av demokratisk valgte politikere, er at "staten (politikerne)" blir identifisert med den samme grådige lønns- og personalpolitikken som disse «offentlige» virksomhetene bedriver! Dette fordi virksomheten helt eller delvis er statens/ kommunenes eiendom, og det er politikerne som bevilger pengene til virksomhetene uten klausuler/ eventuelt tar ut for lite av overskuddet, som så i neste omgang får denne grådighetskulturen til å eskalere! Det er mange som har fått tykke sugerør inn i de offentlige kassene. På den andre siden, sitter disse «private» i styrer og råd og krever gjennom de samme demokratiske valgte politikerne at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår (rettigheter) skal svekkes, fagforeningene skal få mindre makt (kjør på med EU-direktiver og domsavsigelser), universelle velferdsordninger for arbeidstakere forringes osv. På denne måten har maktbalansen mellom arbeidsgiversiden (1 % samfunnet) på den ene siden, og arbeidstakerne på den andre siden, gått betydelig i retning av arbeidsgivernes favør. Med andre ord – grådighetskulturen for ledere - med tilsvarende forringelse av rettigheter/ universelle velferdsordninger til arbeidstakere virker til å være en villet politikk - uavhengig av politisk farge. For alle de politiske partiene viser seg å være mer eller mindre like markedsliberalistiske, og like tilpasningsdyktige til EUs politikk på dette området – med noen små nyanser. Offentlige virksomheter og offentlige eiendommer (her under inntatte skatte- og avgiftsmidler) er folkets og fellesskapets eiendom! Det er grunnlaget for landets velferd og velferdssystemet. Det bør bety at fellesskapets (velgernes) midler bør forvaltes med respekt og klokskap – ikke av et mindretalls grådighetskulturer. Sånn sett har prisen for «privatiseringen» av offentlige virksomheter vært altfor høy! Spesielt når vi ser hvilken ulykke innføringen markedsliberalismen (New Public Management) og påfølgende privatiseringen av offentlige virksomheter – og hva det har medført i land som USA, Island, store deler av EU og andre land med sine store finans- og gjeldskriser. Det er prisen samfunnene må betale for avdemokratisering av demokratisk styring og kontroll!

Konsekvenser av at Norge har privatisert sykehusene?

I 2001 valgte i Norge å følge utviklingen i EU – dvs i en bit-for-bit-politikk å privatisere helsevesenet. Og EUs politikk er ren høyrepolitikk! Norske sykehus endte om med å bli foretak etter et forlik mellom Arbeiderpartiet og høyrepartiene. I praksis er det å etablere sykehus som foretak det samme som å ”privatisere” sykehusene, dette fordi demokratisk folkevalgt sykehusstyring ble erstattet med privatpersoner, som er plukket ut vilkårlig til å sitte helseforetakenes styrer - i mer eller mindre lukkede styrerom. Ordningen med mer eller mindre lukkede styrerom og saksdokumenter unntatt fra offentligheten, medførte at regjeringen bestemte at du ville ha ”folkevalgte” personer inn i styrene. Disse folkevalgte representerer ikke andre enn seg selv, fordi disse representantene ikke har noe folkevalgt organ som instruerer hva de skal mene i styrene. Helseforetakene er siden 2001 blitt forvaltet med et betydelig demokratisk underskudd – men en forvaltningsmodell som til sammenligning er veldig det demokratiske underskuddet som råder innefor EU! Lønns- og personalpolitikken i helseforetakene – innbefattet stort bruk av svindyre private konsulenter representerer en uverdig grådighetskultur – hvor noen har fått tykke sugerør i skattebetalernes penger innenfor helsesektoren. I tillegg er det oppstått en situasjon hvor det er blitt akseptert å hente inn sentrale ledere helseforetakene imellom. I Helse Sør- Øst har man eksempelvis valgt å hente styreleder i Helse Sør-Øst fra Helse Vest – dvs et system hvor vi er i ferd med å utvikle et system som jeg kaller ”helsebaroni”. Når politikere i dag uttaler seg om sykehusspørsmål, er ikke uttalelsene deres verdt mer enn et avisinnlegg skrevet av ”hvem-som-helst” – fordi politikerne selv har valgt å frasi seg all styring, makt og kontroll til private personene i helseforetakenes styrer. Slik utvikling kan redusere valgdeltagelse blant store befolkningsgrupper betraktelig – og hvor det bare er de med private – ofte grådige personer – som benytter seg av stemmeretten (de som har noe å tjene på å bruke den). I tillegg har politikerne latt det skje i Norge – som i EU – å få etablert et todelt helsevesen, hvor de rike med egne helseforsikringer få snike i køene. Dvs innført et system med helseapartheid. Helse er blitt gjenstand for et marked – betalt av skattebetalerne, hvor skattebetalernes behov for helsetjenester ignoreres til fordel for private helseforsikringer (de rike). Undersøkelse fra Forbrukerrådet Forfatteren Bent Sofus Tranøy har i sin bok ”Markedets makt over sinnene” tatt for seg hvordan ulike brukerundersøkelser anvendes for å gi markedet (de rike) enda mer makt. Tranøys tanker dukker opp når man på dagens nettside Dagbladet.no (10.07), presenterer en ny undersøkelse fra Forbrukerrådet - som viser at 31 prosent av befolkningen mener det er sannsynlig eller veldig sannsynlig at en som pasient blir usatt for skader ved norske sykehus. Tallene viser med all tydelighet hvordan tilliten til sykehusene faller når privat styring og forvaltning erstattes av demokratisk styring og kontroll. EUs personalpolitikk råder innenfor sykehusene? Dagsavisen presenterer i dag (10.07) en artikkel som viser at en av to leger er midlertidig ansatt, og vi vet fra tidligere medieoppslag om hvordan ulike vikarbyråer og annen bruk av midlertidige ansettelser generelt florerer innenfor helse og omsorgstjenester. Legeforeningen mener at dagens utstrakte bruk av midlertidige ansettelser blant sykehusleger går utover kvalitet og pasientsikkerhet. Det kan ikke være vanskelig i dele legeforenings bekymringer her. Bruken av midlertidige ansettelser ved norske sykehus – i strid med lov- og avtaleverkets intensjoner, og bruk av vikarer, viser hvordan den norske regjeringen tilpasser seg EUs personalpolitikk fremfor å stå for en egen politikk. Den 22. juni 2012 ble det vedtatt å innføre EUs vikarbyrådirektiv (2008/104/EF) i norsk rett. Dette gjøres ved at det inntas nye bestemmelser i blant annet arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven og ferieloven – stikk i strid med så gått som alle arbeidstakerorganisasjonene i Norge sine anbefalinger. Egen sykehuspolitikk? Hvilken vei skal Norge velge? Fortsette med helseforetaksmodellen og EUs todelte og ”privatiserte” helsepolitikk/ personalpolitikk betalt av skattebetalerne. Eller skal politikerne ta makta tilbake slik at vi får et helsevesen underlagt demokratisk styring og kontroll? Kort sagt; Innføre en egen sykehus- og helsepolitikk – med likebehandling av personer uavhengig av hvor man bor og hvilken inntekt man har?

Uheldig valg av regjeringen!

Konflikten i oljesektoren mellom Oljeindustrien Landsforening (OLF) på den ene siden og Industri Energi/ Safe på den andre siden er løst ved at regjeringen gikk inn med tvungen lønnsnemd. Dette er et uheldig valg av regjeringen! Det kan ikke være mye tvil om at dette var en sak hvor arbeidsgiverne hadde et ansvar for å løse konflikten – ikke regjeringens! Regjeringen valg = EUs valg? Generelt består EU politikk av å føre arbeidsgivernes politikk – dvs høyrepolitikk, og som EU presenterer i form av ulike direktiver. I tillegg benytter EU «domstolene» i sin kamp mot arbeidstakerne (les arbeidsgiverretten), blant annet for å kneble arbeidstakernes streikerett slik vi så det f.eks i Laval-dommen. EU har i disse dager signalisert et direktiv som går på streikeretten – dvs å innføre begrensninger i arbeidstakernes streikerett. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har signalisert at Norge bør gå imot dette direktivet (Klassekampen) – som var et meget klokt valg. Bjurstrøms bruk av tvungen lønnsnemnd i oljesektoren blir dermed spesiell og selvmotsigende, for her mener jeg at både Industri Energi og SAFE har rett når de mener at bruk av tvungen lønnsnemnd innebærer at arbeiderne fratas streikeretten. Det er også grunn til å minne om kritikken Norge har fått fra FNs internasjonale arbeidsorganisasjon International Labour Organization (ILO), som mener at norske myndigheter for ofte greiper inn med tvungen lønnsnemnd. Uttalelsene til E 24 Ovenfor E 24 gjør Hanne Bjurstrøm det klart at dette ikke hadde vært noen enkel avgjørelse. Hun uttaler videre at; «Tvungen lønnsnemnd er siste utvei, men i denne situasjonen måtte regjeringen ta ansvar». Videre uttaler hun at; «Det er tilliten til Norge som leverandør, som er det første som svekkes. Så er det leveransen til Europa. Også er det selvfølgelig den økonomiske biten, men det skal mye til før man går inn med lønnsnemnd bare på grunn av det». Her får man et inntrykk av at «av hensyn til leveransen til Europa» så «måtte regjeringen ta ansvar» for at Norge skal ha tillit som leverandør i EU. Er dette også en del av EØS-avtalen? Pensjon Markedsliberalismen som ble innført av Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland på 80-tallet har den konsekvens at vi har fått tre nivåer i befolkningen. Den ene er rike eliten (1 % samfunnet), den andre er styre- og ledelsesgrossistene, og den tredje er arbeidstakerne. Det kalles forskjellssamfunnet. I markedsliberalistenes samfunn får den rike eliten store skattelettelser og skatteamnestier (nullskatteytere), fri flyt av kapital til skatteparadiser, fritak (smutthull) på formuesbeskatninger, arveavgifter mv. I tillegg kommer begunstigede skattesystem på utbytte osv. Styre- og ledelsesgrossistene (akademikere) utstyres med skyhøye lederlønninger, bonusordninger, pensjonsordninger, sluttpakker, opsjonsavtaler, frynsegoder i bøtter og spann, et slags oppsigelsesvern (beskyttelsesordninger) i «gutte- og jenteklubben grei» (de får i hvert fall igjen tilsvarende jobber når de blir funnet ikke å holde mål i en jobb) - i kombinasjon med skattelettelser, skyhøye lønnsøkninger, et pensjonssystem tilpasset for høyinntektsgrupper. Denne gruppen opplever også fordelene med et begunstiget skattesystem på utbytter mv. Arbeidstakerne derimot opplever å bli tapere i forhold til overnevnte grupper. Det gjøres begrensninger i streikeretten (direktiver/ bruk av tvungen lønnsnemnd), pensjonsreform (sparereform) som ikke er tilpasset at arbeidstakere jevnt over blir utslitt og satt ut av arbeidslivet i tidlig alder, arbeidsmiljøloven (oppsigelsesvernet) under angrep fra den rike eliten og styre- ledelsesgrossistene, nedbygging av lønns- og velferdsordninger gjennom privatiseringer og forskjellsbehandlinger, fordelingskriser osv. I tillegg utsettes arbeidstakerne ofte for en stadig mer brutalisert fagforeningsknusing. Dette er velkjent EU-politikk, dvs høyrepolitikk! Arbeidsgiversiden vant Med regjeringens inngripen av tvungen lønnsnemd i oljekonflikten kan man trygt slå fast at holdningene til den rike eliten og styre- og ledelsesgrossistene vant nok en gang – nok en gang vinner EUs politikk frem i Norge slik jeg opplever det. Oppsummert beskriver Leif Sande i Industri Energi det slik; «Det er en meget trist dag for alle de 62-åringene som mister pensjonen sin, og det er sannsynligvis en veldig flott dag for Helge Lund som får beholde sin gullpensjon». Det forteller alt! Streikeretten tapte!