Fremskrittspartiet og Høyre vil gjøre som i EU, å bygge ut fremtidig offentlig infrastruktur gjennom offentlig privat samarbeid (OPS). Med en slik finansieringsform åpner man for kraftig reduksjon av politikernes makt og innflytelse, ved at demokratisk folkevalgt makt overføres til noen få private investorer og spekulanter. Eller sagt på annen måte – politikerne overfører folkevalgt makt til kapitalmakt, og reduserer sin egen rolle til å være bestillere. Det er et stort demokratisk problem – men er blitt en del av EU sin politikk!
For å beskrive tap av demokratisk politisk makt, kan vi se på hva som har skjedd innenfor sykehusdrift ved opprettelse av foretaksmodellen. I dag er det slik at staten (politikernes) rolle et å utbetale en ”sjekk” til helseforetakene, for deretter å overlate til helseforetakenes styrer å bruke pengene. Politikerne har satt seg selv helt på sidelinjen, og står uten muligheter til styring, kontroll og revisjon på hvordan helseforetakene disponerer midlene. Det heter seg offisielt at ”politikere igjen sitter i helseforetakenes styrer” – men det er galt – og en helt feil oppfatning. Det korrekte er at tidligere anerkjente politikere er blitt oppnevnt og plassert - som privatpersoner - i helseforetakenes styrer. Disse såkalte ”politikerne” har verken noe partiapparat eller demokratisk folkevalgte vedtak i ryggen som forteller hvordan de skal stemme når de møter i styrene. I tillegg er det slik at disse såkalte ”politikerne” er i mindretall i styret – og har sånn sett ingen reell makt. Det har selvsagt den konsekvens at markedsliberalistene (lederne), som hentet fra de samme utdanningsmiljøene, og med de samme holdningene og som ofte omgås som venner, har meget stort spillerom i forhold til lønn, personalpolitikk og daglig drift. Demokratisk er dette et meget uheldig system!
Dersom man velger å finansiere fremtidige offentlige investeringer gjennom offentlige privat samarbeid (OPS), så er det den dyreste måten å gjøre investere på. Det kan sammenlignes med å kjøpe en vare på avbetaling. Alle som har kjøpt varer på avbetaling vet hvor dyrt det kan være (ikke uvanlig med opp mot 20 % renter – og kanskje mer). Er det slik vi ønsker at våre skattepenger skal anvendes?
Hva betyr offentlig privat samarbeid (OPS) Offentlig privat samarbeid innebærer en ordning hvor det offentlige bestiller eksempelvis et veiprosjekt hos private, og garanterer for å kjøpe igjen veistrekningen tilbake med faste beløp (”avbetaling”) over et bestemt antall år, mens private - som får oppdraget - står for finansiering, prosjektering, utbygging og vedlikehold i byggeperioden og i nedbetalingsperioden. Det private firmaet som får oppdraget vil da måtte ta opp lån i det private markedet, og de må da ta høyde for at lånerenten kan stige opp mot 20 % (slik lånerenten var i begynnelsen 1990-tallet) i løpet av avdragsperioden - for ikke å ende opp med gå med tap. Det innebærer at når renten er lav, er dette penger som går rett i lomma til den private utbyggeren. Således er dette den dyreste måten å bygge ut infrastruktur på.
Det sier seg selv at det er ikke mange personer/firmaer som likvide til å få slike lån, ergo vil et slikt system gi monopol til noen få personer som har muligheten til få slike oppdrag. I store grad handler dette om å privatisere de pengene som vi innbetaler i skatter og avgifter, og å overføre revisjon av offentlige innbetalte midler til private revisjonsbyråer – revisjonsfirmaer som har helt andre etiske og moralske standarder enn hva offentlig revisjon har (vi husker vel godt Enron-skandalen (USA), Nedre Romerike vannverk, undervisningsbygg i Oslo osv osv som eksempler på hvordan privat revisjon kan gå).
OPS-avtaler vil ha som effekt at det binder opp (beslaglegger) store deler av de offentlige budsjettene for mange, mange år fremover – gjennom offentlige garantier med førsteprioritet - til tilbakebetaling av OPS-avdrag til private. Dette er mine og dine skattepenger, og det binder oppfremtidige generasjoner av skattebetalere. På denne måten svekker man politikernes makt over pengene som er demokratisk innbetalt til statskassen. Og det kan ha som effekt - dersom de offentlige inntektene går ned - så vil det gå utover og forringe andre velferdstilbud gjennom at man må gjøre innstramninger innenfor eksempelvis skole-, helse-, omsorgs- samferdselstilbud osv osv.
Når offentlige midler anvendes til å kjøpe infrastruktur på dyrest mulig måte og midlene bindes opp etablerte prosjekter, har det som konsekvens at det blir enda mindre penger til oppstart av nye prosjekter. Høyres slagord fra noen år tilbake, ”mer igjen for hver krone” gjelder visst ikke lenger – i hvert all ikke når det gjelder å berike enkelte private med det offentliges penger!
Siden Fremskrittspartiet og Høyre vil innføre skattelettelser i størrelsesorden 15 – 50 mrd kroner, så vil de offentlige inntektene i utgangspunktet allerede være svekket. Fremskrittspartiet vil i tillegg fjerne ordningen og inntektene som skjer gjennom bompengefinansieringen. Det betyr at med en eventuelt Høyre/ Fremskrittsparti-regjering, så vil de offentlige inntektene allerede være svekket. I tillegg kommer OPS som helt klart vil ha som effekt å svekke min og din velferd ytterligere med sine kostnader, og en nedbygging av offentlig sektor.
I Norge har vi en solid økonomi, og trenger i utgangspunktet ikke å lånefinansiere utbyggingsprosjekter, dessuten kan man bygge ut gjennom egne prosjekter innenfor forvaltningen. For å få mest igjen for hver krone vi investerer, kan det offentlige ta opp eventuelle lån for utbyggingsprosjekter gjennom egne forvaltningsselskaper. Da har man muligheter til å oppta lån etter rentesatsen tilsvarende statsrenten som fastsettes av Norges bank. Det vil spare skattebetalerne for betydelige kostnader.
Det er et ordtak som heter at ”det er ikke gull alt som glitrer” – slik tror jeg man trygt kan si at ordningen med offentlig privat finansiering (OPS). For den som er opptatt av demokratisk folkevalgt styring - og en sterk velferdsstat – må klart si i fra at vi ønsker ikke at Fremskrittspartiet og Høyres skal få fritt spillerom til å sløse med mine og dine skattepenger gjennom offentlig privat samarbeid (OPS). Du har frihet og mulighet til å forhindre det ved årets Stortingsvalg gjennom å bruke din stemmerett!
torsdag 6. august 2009
onsdag 5. august 2009
Sol på en regnværsdag
Tunge skyer på himmelen – fulle av regn
Kraftig nedbør skyller ned over skog, mark og eng
Tung man blir til sinns – med lengsel etter sol og varme
Man blir også tung til sinns – over høyrepolitikkens utrettelige kamp –
for å svekke solidaritet, velferd, utjamning, og trygghet for arbeid og inntekt
Man lengter etter å beholde den friheten som også arbeidstakere har fått –
kjempet fram av fagbevegelsen - med solidaritet og omsorg for meg og deg
Gleden ved vår frihet – er når alle får muligheten til å dele av jordens brød -
til å leve uten fattigdom, tortur, undertrykking, krig, forfølgelse, sult og død
Leve demokratiet - bygd på holdninger og verdier – på solidaritet og ”solen” inni deg
Den som gjør deg trygg og glad – med håp for framtiden
Da blir man ikke tung til sinns – selv på en regnværsdag!
Stem rød-grønt – der det er ”lys, varme og sol” - ha et riktig godt valg!
Kraftig nedbør skyller ned over skog, mark og eng
Tung man blir til sinns – med lengsel etter sol og varme
Man blir også tung til sinns – over høyrepolitikkens utrettelige kamp –
for å svekke solidaritet, velferd, utjamning, og trygghet for arbeid og inntekt
Man lengter etter å beholde den friheten som også arbeidstakere har fått –
kjempet fram av fagbevegelsen - med solidaritet og omsorg for meg og deg
Gleden ved vår frihet – er når alle får muligheten til å dele av jordens brød -
til å leve uten fattigdom, tortur, undertrykking, krig, forfølgelse, sult og død
Leve demokratiet - bygd på holdninger og verdier – på solidaritet og ”solen” inni deg
Den som gjør deg trygg og glad – med håp for framtiden
Da blir man ikke tung til sinns – selv på en regnværsdag!
Stem rød-grønt – der det er ”lys, varme og sol” - ha et riktig godt valg!
tirsdag 4. august 2009
Hva er Siv og Erna sine roller?
Når man har hørt Erna Solberg og Siv Jensen kakler i vei om dagen, så har jeg ofte lurt på de er ledere i KMM-foreningen (KosMedMisnøye-foreningen) eller om det lydbåndopptak fra valgkampen i 2005 jeg hører. For fra den kanten kommer det lite nytt!I dag synes jeg Thomas Breen kom med den beste kommentaren. Han føler at Erna og Siv fungerer som politiske kommentatorer og spør; Hvor blir det av politikken deres? Han oppfordrer Siv og Erna til diskutere politiske løsninger.
Det er vel slik at velgerne fortjener å få vite om hva slags politikk Fremskrittspartiet og Høyre eventuelt vil føre - og eventeult hvilken politikk de to partiene kan være enig om om de eventuelt danner felles regjering - ikke utbasunere en KosMedMisnøye-holdning ovenfor politikken til den rød-grønne regjeringen. Betyr dette at de Rød-Grønne leverer en så god og solid politikk at Erna og Siv ikke har noe bedre og konstruktivt å bidra med? Det kan virke slik!
Det er vel slik at velgerne fortjener å få vite om hva slags politikk Fremskrittspartiet og Høyre eventuelt vil føre - og eventeult hvilken politikk de to partiene kan være enig om om de eventuelt danner felles regjering - ikke utbasunere en KosMedMisnøye-holdning ovenfor politikken til den rød-grønne regjeringen. Betyr dette at de Rød-Grønne leverer en så god og solid politikk at Erna og Siv ikke har noe bedre og konstruktivt å bidra med? Det kan virke slik!
Til deg!
Demokrati handler om deltakelse! Den som ikke deltar – gir samtidig avkall på sin del av demokratiet. Derfor engasjer deg, bry deg! Gjennom vårt demokrati kan du fritt bruke din tale-, forslags- og stemmerett. Nobels fredsprisvinner Elie Wiesel sa, "likegyldigheten er folkets verste fiende”. La ikke vårt demokrati forvitre i likegyldighet – men i deltakelse! Din deltakelse!
søndag 2. august 2009
Er Fremskrittspartiet et lureparti?
Er det mulig å innfri alle løftene som Fremskrittspartiet har kommet med? Samtidig som de lover 50 mrd kroner i skattelette – hvilket vil bety at statens inntekter svekkes betydelig, så sier det samme Fremskrittspartiet at de skal bevilge – ikke bare mer – men mye mer til veibygging, skole og utdanning, helse- og omsorg (sykehus/ eldreomsorg mv), likelønn, lavlønn osv osv. I tillegg vil de fjerne all offentlige bompengefinansiering. Det betyr at dette regnestykke går ikke i hop.
Det må være lov å utvise sunn skepsis til et parti som endrer standpunkter så ofte som det Fremskrittspartiet gjør! Og den åpenbare ubalanse mellom statens inntekter og utgifter som Fremskrittspartiet legger opp til – må det være tillatt å være skeptisk! Et eksempel på det er bompengefinansiering. Intet parti har flagget tydeligere at de er imot bompengefinansiering enn nettopp Fremskrittspartiet. Likevel sa Fremskrittspartiet ja til bompengefinansiering i Oslo.
Poenget er at noen må betale for alle løftene som Fremskrittspartiet fremmer. Jeg studerte litt i partiprogrammet til Fremskrittspartiet for 2009 – 2013 om hva som står der vedrørende bompengefinansiering. Det er påfallende å lese at Fremskrittspartiets nei til bompengefinansiering kun er relatert til ”offentlige veier” – dvs at partiprogrammet sier ingenting om nei til bompengefinansiering av private veier. Det er både merkelig og underlig.
Da tenker jeg på hva Fremskrittspartiet har sagt vedrørende veier. Der sier de at fremtidig veiutbygginger skal skje gjennom offentlig privat samarbeid (OPS). OPS er den desidert dyreste måten å bygge veier på for det offentlige. Men OPS er en utbyggingsform hvor det virkelig er mulig for private til å berike seg på skattebetalernes penger. Å kjøpe vei gjennom OPS kan sammenlignes med når vi kjøper varer på avbetaling – da betaler vi opp til 20 % rente for varen (og i noen tilfeller kanskje mer). Alle som har handlet på avbetaling vet hvor dyrt det kan være.
OPS innebærer at det offentlige bestiller eksempelvis et veiprosjekt (eller annen infrastruktur) av en privat aktør. Den private aktøren forestår da finansiering, utbygging og vedlikehold av veistrekningen over et bestemt antall år - eksempelvis 10 år – hvoretter det offentlige kjøper og overtar veistrekningen. En privat aktør må i sine kalkyler ta høyde for at rentenivået på lån kan stige opp mot 20 % - slik rentenivået på lån var i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Så lenge rentenivået er lavt, er dette skjulte inntekter for utbyggeren. Så stor er respekten for skattebetalernes penger har man i Fremskrittspartiet (og i Høyre som også er for OPS).
Den billigste måten å bygge vei på, er gjennom vår offentlige forvaltningen, fordi forvaltningen (forvaltningsselskaper) kan ta opp lån til den statsrenten som Norges bank fastsetter – og det er den billigste renten det mulig å oppdrive for slike utbyggingsprosjekter.
Bygges det veier på OPS-kontrakter, så vil det – som nevnt - være private virksomheter som bygger og drifter disse veiene over et visst antall år. Da står det ingenting i partiprogrammet til Fremskrittspartiet om at de ikke kan ta og bompengefinansiere veiene – så lenge pengene går til private. Eller sagt litt mer diplomatisk; Det kan bety at Fremskrittspartiet ikke har noen motforestillinger mot bompengefinansiering så lenge de går i lomma til private.
Forsøker Fremskrittspartiet på denne måten å lure til seg stemmer gjennom å forlede velgerne ved å fortelle bare halve sannheter?
Mitt poeng er at noen må finansiere alle løftene som Fremskrittspartiet har fremmet om forslagene realiseres. Så lenge Fremskrittspartiet ikke kan vise til hvordan de budsjettmessig har tenkt å dekke alle disse økte investeringskostnadene, så må velgerne begynne å tenke på hvilke muligheter som finnes for å realisere de foreslåtte prosjektene. Et av dem kan da være å bompengefinansiere OPS-veier så lenge de er på private hender. I tilfelle – kan det bli en meget kostbar fornøyelse for så vel fremtidige skattebetalere og brukere av private veisystemer. Slik må det være tillatt å spekulere i så lenge Fremskrittspartiet ikke vil beskrive for oss hvordan Fremskrittspartisamfunnet vil se ut for velgerne. For en ting er i hvert fall sikkert – Fremskrittspartisamfunnet vil være veldig fjernt fra dagens samfunn – om de får makt. Det må velgerne gjøre alt hva de kan for å forhindre!
Det må være lov å utvise sunn skepsis til et parti som endrer standpunkter så ofte som det Fremskrittspartiet gjør! Og den åpenbare ubalanse mellom statens inntekter og utgifter som Fremskrittspartiet legger opp til – må det være tillatt å være skeptisk! Et eksempel på det er bompengefinansiering. Intet parti har flagget tydeligere at de er imot bompengefinansiering enn nettopp Fremskrittspartiet. Likevel sa Fremskrittspartiet ja til bompengefinansiering i Oslo.
Poenget er at noen må betale for alle løftene som Fremskrittspartiet fremmer. Jeg studerte litt i partiprogrammet til Fremskrittspartiet for 2009 – 2013 om hva som står der vedrørende bompengefinansiering. Det er påfallende å lese at Fremskrittspartiets nei til bompengefinansiering kun er relatert til ”offentlige veier” – dvs at partiprogrammet sier ingenting om nei til bompengefinansiering av private veier. Det er både merkelig og underlig.
Da tenker jeg på hva Fremskrittspartiet har sagt vedrørende veier. Der sier de at fremtidig veiutbygginger skal skje gjennom offentlig privat samarbeid (OPS). OPS er den desidert dyreste måten å bygge veier på for det offentlige. Men OPS er en utbyggingsform hvor det virkelig er mulig for private til å berike seg på skattebetalernes penger. Å kjøpe vei gjennom OPS kan sammenlignes med når vi kjøper varer på avbetaling – da betaler vi opp til 20 % rente for varen (og i noen tilfeller kanskje mer). Alle som har handlet på avbetaling vet hvor dyrt det kan være.
OPS innebærer at det offentlige bestiller eksempelvis et veiprosjekt (eller annen infrastruktur) av en privat aktør. Den private aktøren forestår da finansiering, utbygging og vedlikehold av veistrekningen over et bestemt antall år - eksempelvis 10 år – hvoretter det offentlige kjøper og overtar veistrekningen. En privat aktør må i sine kalkyler ta høyde for at rentenivået på lån kan stige opp mot 20 % - slik rentenivået på lån var i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Så lenge rentenivået er lavt, er dette skjulte inntekter for utbyggeren. Så stor er respekten for skattebetalernes penger har man i Fremskrittspartiet (og i Høyre som også er for OPS).
Den billigste måten å bygge vei på, er gjennom vår offentlige forvaltningen, fordi forvaltningen (forvaltningsselskaper) kan ta opp lån til den statsrenten som Norges bank fastsetter – og det er den billigste renten det mulig å oppdrive for slike utbyggingsprosjekter.
Bygges det veier på OPS-kontrakter, så vil det – som nevnt - være private virksomheter som bygger og drifter disse veiene over et visst antall år. Da står det ingenting i partiprogrammet til Fremskrittspartiet om at de ikke kan ta og bompengefinansiere veiene – så lenge pengene går til private. Eller sagt litt mer diplomatisk; Det kan bety at Fremskrittspartiet ikke har noen motforestillinger mot bompengefinansiering så lenge de går i lomma til private.
Forsøker Fremskrittspartiet på denne måten å lure til seg stemmer gjennom å forlede velgerne ved å fortelle bare halve sannheter?
Mitt poeng er at noen må finansiere alle løftene som Fremskrittspartiet har fremmet om forslagene realiseres. Så lenge Fremskrittspartiet ikke kan vise til hvordan de budsjettmessig har tenkt å dekke alle disse økte investeringskostnadene, så må velgerne begynne å tenke på hvilke muligheter som finnes for å realisere de foreslåtte prosjektene. Et av dem kan da være å bompengefinansiere OPS-veier så lenge de er på private hender. I tilfelle – kan det bli en meget kostbar fornøyelse for så vel fremtidige skattebetalere og brukere av private veisystemer. Slik må det være tillatt å spekulere i så lenge Fremskrittspartiet ikke vil beskrive for oss hvordan Fremskrittspartisamfunnet vil se ut for velgerne. For en ting er i hvert fall sikkert – Fremskrittspartisamfunnet vil være veldig fjernt fra dagens samfunn – om de får makt. Det må velgerne gjøre alt hva de kan for å forhindre!
Boligpolitikken som har sviktet!
Det er trist å se at husmannskulturen gjenoppstår i det Norske samfunn. Grådige markedsliberalister vinner frem over alt i samfunnet! Forleden ble jeg trist og lei med når jeg så et fjernsynsinnslag hvor en gammel dame måtte flytte fra sitt hjem gjennom det meste av voksenlivet på grunn av opphevingen av Husleiereguleringsloven. Årsak – husleien vil øke så mye at hun ikke ser seg i stand til å bo der lenger. Dette er som å gjeninnføre husmannsvesenet som varte fra 1700-tallet frem til 1930-årene i en ny drakt.
Det hele begynte på begynnelsen av 80-tallet, da Willoch-regjeringen deregulerte hele boligmarkedet, og fikk flere av medlemmene innen boligsamvirkene til oppføre seg som ”boligkapitalister”. De som hadde fått gunstige finansieringsordninger, skattefordeler mv, dro stigen opp etter seg og ble plutselig ”høyrefolk”. Etter dette er det markedet som i stor grad har styrt boligprisene i Norge. Det ble slutten for all sosial boligbygging i Norge, og siden har antall bostedsløse i Norge vært på et uakseptabelt høyt nivå. Med omstillingene i husbankfinansieringen og boligsamvirkene opphørte solidariteten ovenfor unge som skal inn på boligmarkedet.
Nå var det mange forhold innenfor boligsamvirkene med forkjøpsrett, påstander om ”penger under bordet” osv osv som var meget uheldige – og som høyrepartiene brukte som argumenter og begrunnelse for å deregulere boligpolitikken. Men det at den solidariske boligpolitikken er opphørt , har gjort situasjon verre for mange er min påstand. Dessuten kunne man innført tiltak som kunne endret på de uheldige sidene som eksisterte før dereguleringen.
Når Husleiereguleringsloven nå oppheves, så har det mange uhelsige sider, men vil spesielt fremheve disse;
For det første kan en slik opphevelse ha som konsekvens at husleieprisene generelt vil stige, spesielt i de områdene hvor prispresset er størst fra før.
For det andre kan en slik politikk bidra til det kun er personer med en hvis størrelse på inntektsnivå som vil ha råd til å bo i sentrumsnære områder.
For det tredje, så kan en slik boligpolitikk på sikt medføre at personer med lave inntekter av økonomiske grunner tvinges til å flytte ut av byene, og at lavlønnsgruppene tvinges til å bo på bestemte områder – dvs en åpenbar og synlig klassedeling i samfunnet.
For det fjerde, synes jeg det er helt umenneskelig å kaste ut personer – og spesielt eldre mennesker som ikke har muligheter til å planlegge livene sine annerledes enn de har gjort – å regelrett bli kastet ut av sine hjem. Og dette gjelder folk som frem til nå har hatt et hjem. Alt dette bare for å gi økt handlingsrom for de stadig mer grådige markedsliberalistene.
På meg virker det som at boligsfellesskap gjennom boligsamvirke (fra før dereguleringen) er blitt erstattet av ”boligbaroner” - som beriker seg kraftig på boligmarkedet, herunder også meglere i banker og boligformidling.
Det kan virke som at dette markedet fungerer slik at det konstant bygges for lite boliger i forhold til behovet. Det driver prisene oppover. Samtidig har de samme ”boligbaroene” stor kontroll over utleiemarkedet. Når omsetninger av boliger går ned, presses prisene av de samme ”boligbaronene på utleieboliger oppover, slik at flere føler seg ”tvunget” til å kjøpe seg boliger i stedet. Og slik fortsetter det. ”Boligbaronene” har overtatt mer eller mindre all makt.
Det tragiske er at politikerne fremstår mer eller mindre handlingslammede i forhold til boligpolitikken og utviklingen på boligmarkedet, og faktisk har lagt alt i hendene på markedet. I dag vil jeg påstå at det faktisk ikke finnes noen boligpolitikk i Norge, og at politikerne i altfor stor grad gir etter for disse ”boligbaronene”. Det medfører at mange unge bor hjemme hos foreldrene stadig lengre, at flere utnyttes av kyniske bolighaier, at antall bostedsløse opprettholdes på et uakseptabelt høyt nivå osv osv. Og ikke nok med det, det offentlige leier ofte, med skattebetalernes penger i dette markedet til ofte urimelig høye priser. Eksempelvis, etter at antall innvandrere (flyktninger/asylsøkere osv) begynte å tilta fra 70-tallet, er dette med boligutleie blitt millionbutikk for noen.
Det er på tide at politikerne tar tilbake kontrollen og innfører en boligpolitikk igjen. Nå skal jeg medgi at de rød-grønne har tatt fatt i denne problemstillingen når det gjelder stundentboliger - som vil bygge 1 000 nye studentboliger. Men dette er ikke nok. Vi trenger tiltak på bygging av antall bolig, gunstige finansieringsmuligheter – kort sagt en solidarisk boligpolitikk – som begrenser ”boligbaronenes” framferd. Om noen er av den oppfatningen at boligsamvirke for dereguleringen var et ”onde”, så trenger vi ikke å erstatte det med markedsliberalistisk onde som er verre. For det er så vidt jeg forstår en allmenn aksept for at aldri tidligere har så stor andel gått til bolig tidligere som for dagens onde.
Summen av ovennevnte innebærer er at det er behov for en helhetlig boligpolitikk i Norge!
Det hele begynte på begynnelsen av 80-tallet, da Willoch-regjeringen deregulerte hele boligmarkedet, og fikk flere av medlemmene innen boligsamvirkene til oppføre seg som ”boligkapitalister”. De som hadde fått gunstige finansieringsordninger, skattefordeler mv, dro stigen opp etter seg og ble plutselig ”høyrefolk”. Etter dette er det markedet som i stor grad har styrt boligprisene i Norge. Det ble slutten for all sosial boligbygging i Norge, og siden har antall bostedsløse i Norge vært på et uakseptabelt høyt nivå. Med omstillingene i husbankfinansieringen og boligsamvirkene opphørte solidariteten ovenfor unge som skal inn på boligmarkedet.
Nå var det mange forhold innenfor boligsamvirkene med forkjøpsrett, påstander om ”penger under bordet” osv osv som var meget uheldige – og som høyrepartiene brukte som argumenter og begrunnelse for å deregulere boligpolitikken. Men det at den solidariske boligpolitikken er opphørt , har gjort situasjon verre for mange er min påstand. Dessuten kunne man innført tiltak som kunne endret på de uheldige sidene som eksisterte før dereguleringen.
Når Husleiereguleringsloven nå oppheves, så har det mange uhelsige sider, men vil spesielt fremheve disse;
For det første kan en slik opphevelse ha som konsekvens at husleieprisene generelt vil stige, spesielt i de områdene hvor prispresset er størst fra før.
For det andre kan en slik politikk bidra til det kun er personer med en hvis størrelse på inntektsnivå som vil ha råd til å bo i sentrumsnære områder.
For det tredje, så kan en slik boligpolitikk på sikt medføre at personer med lave inntekter av økonomiske grunner tvinges til å flytte ut av byene, og at lavlønnsgruppene tvinges til å bo på bestemte områder – dvs en åpenbar og synlig klassedeling i samfunnet.
For det fjerde, synes jeg det er helt umenneskelig å kaste ut personer – og spesielt eldre mennesker som ikke har muligheter til å planlegge livene sine annerledes enn de har gjort – å regelrett bli kastet ut av sine hjem. Og dette gjelder folk som frem til nå har hatt et hjem. Alt dette bare for å gi økt handlingsrom for de stadig mer grådige markedsliberalistene.
På meg virker det som at boligsfellesskap gjennom boligsamvirke (fra før dereguleringen) er blitt erstattet av ”boligbaroner” - som beriker seg kraftig på boligmarkedet, herunder også meglere i banker og boligformidling.
Det kan virke som at dette markedet fungerer slik at det konstant bygges for lite boliger i forhold til behovet. Det driver prisene oppover. Samtidig har de samme ”boligbaroene” stor kontroll over utleiemarkedet. Når omsetninger av boliger går ned, presses prisene av de samme ”boligbaronene på utleieboliger oppover, slik at flere føler seg ”tvunget” til å kjøpe seg boliger i stedet. Og slik fortsetter det. ”Boligbaronene” har overtatt mer eller mindre all makt.
Det tragiske er at politikerne fremstår mer eller mindre handlingslammede i forhold til boligpolitikken og utviklingen på boligmarkedet, og faktisk har lagt alt i hendene på markedet. I dag vil jeg påstå at det faktisk ikke finnes noen boligpolitikk i Norge, og at politikerne i altfor stor grad gir etter for disse ”boligbaronene”. Det medfører at mange unge bor hjemme hos foreldrene stadig lengre, at flere utnyttes av kyniske bolighaier, at antall bostedsløse opprettholdes på et uakseptabelt høyt nivå osv osv. Og ikke nok med det, det offentlige leier ofte, med skattebetalernes penger i dette markedet til ofte urimelig høye priser. Eksempelvis, etter at antall innvandrere (flyktninger/asylsøkere osv) begynte å tilta fra 70-tallet, er dette med boligutleie blitt millionbutikk for noen.
Det er på tide at politikerne tar tilbake kontrollen og innfører en boligpolitikk igjen. Nå skal jeg medgi at de rød-grønne har tatt fatt i denne problemstillingen når det gjelder stundentboliger - som vil bygge 1 000 nye studentboliger. Men dette er ikke nok. Vi trenger tiltak på bygging av antall bolig, gunstige finansieringsmuligheter – kort sagt en solidarisk boligpolitikk – som begrenser ”boligbaronenes” framferd. Om noen er av den oppfatningen at boligsamvirke for dereguleringen var et ”onde”, så trenger vi ikke å erstatte det med markedsliberalistisk onde som er verre. For det er så vidt jeg forstår en allmenn aksept for at aldri tidligere har så stor andel gått til bolig tidligere som for dagens onde.
Summen av ovennevnte innebærer er at det er behov for en helhetlig boligpolitikk i Norge!
lørdag 1. august 2009
Fremskrittspartiet - etter at George W. Bush har gått av
Fremskrittspartiet har hatt et forbilde de siste årene, og det er USA og tidligere president George W. Bush! Maken til kopiering av standpunkter og politikk i et parti som det som skjedde i Fremskrittspartiet under Bush-regimet skal man lete lenge etter. Egenfantasien i Fremskrittspartiet på nasjonal og internasjonal politikk har alltid vært på et lavmål, mens nå er blitt mer eller mindre fraværende. Da finanskrisen kom, og George W. Bush på slutten av sin presidentperiode omsider ble tvunget til å begynne å vurdere tiltak for å få mer kontroll med markedsliberalistenes frie spill, raste Fremskrittspartiet korthus fullstendig sammen. Finanskrisen er jo et resultat av markedskreftenes frie spill, og mangel på demokratisk styring, kontroll og revisjon av finansnæringen. Skuffelsen ble så stor i Fremskrittspartiet at nestleder Per Sandberg gikk ut kalte tidligere president George W. Bush for en "sosialist" i den forstand at Fremskrittspartiet mener at Bush ikke slapp markedet ennå mer fritt.
Med George W. Bush borte fra politikken, virker det som om “fantasien” til Fremskrittspartiet har stoppet opp, og de er blitt mer eller mindre handlingslammet.
Handlingslammelsen kom virkelig til uttrykk under partiets landsmøte. Tenk at partileder Siv Jensen, som har ambisjoner om å bli statsminister - nevnte finanskrisen bare en eneste gang under landsmøtetalen sin! Og hun hadde ingen medisin for hvordan denne krisen skal møte med mottiltak. Hva slags partileder er det??? Hvor er Fremskrittspartiets tanker og omsorg for de mange som blir arbeidsledige og/eller lever uttrykt mht til å ivareta familie, hus og hjem som en følge av finanskrisen? Nei, nå er Fremskrittspartiet tilbake på sitt gamle “brød og sirkusnivå” igjen. Nå er saker som salg av brennevin på bensinstasjoner, fartsgrensen skal opp til 120 km/t, aktiv dødshjelp osv osv som gjelder, saker som tilsynelatende virker å være langt mer viktigere enn å finne tiltak til å møte finanskrisen, usikkerheten i arbeidsmarkedet og klimakrisen på. Virkelig seriøst må jeg si!
Det er også helt utrolig at Fremskrittspartiet ikke evner å ta et standpunkt i EU-saken. Det meste av dagens politikk i Norge påvirkes av EU og EØS-avtalen, likevel har de ikke en strategi og klar mening om det. De har ikke en gang antydet retningen. Det kan virke som om EU-saken er en for komplisert sak å ta stilling til for Fremskrittspartiet (akkurat som finanskrisen). Enda EU/EØS-saken er et spørsmål som er av vital betydning for så vel den enkelte innbygger som nasjonen. Slike debatter avledes som regel med populistiske saker som fjerning av bompenger, øke fartsgrensen til 120 km/t, lavere bensinavgift og lignende. Kort sagt – de store viktige sakene fortrenges i Fremskrittspartiet til fordel for kortsiktige små saker. Likevel har partiet så stor oppslutning.Det er også merkelig at Fremskrittspartiet ikke er i stand til å beskrive hva slags samfunn de vil ha, eller rettere sagt hvordan Fremskrittspartisamfunnet vil se ut dersom de kommer til makta.
Det vi vet er at Fremskrittspartiet har lovet 50 mrd i skattelettelse og fjerning av bompengeavgiften. Det betyr at staten får betydelig mindre penger inn i kass til bruk på offentlige formål. Til tross for at det med Fremskrittspartiets forslag blir mindre penger inn i statskassa, så vil Fremskrittspartiet bruke enda mer penger, dvs Fremskrittspartiet vil bruke mye mer penger til blant annet utbygging av veier, helse og omsorg (sykehus/eldre), politi og fengselsvesen, skole og utdanning (forskning) likelønn og lavlønn, og lederlønninger skal øke (skape større forskjeller mellom folk). Hvor skal de hente alle de pengene fra, dvs differansen mellom statsinntektene med 50 mrd kr mindre inn, samtidig som utgiftsiden øker formidabelt!Hadde en alminnelig husholdning tenkt og handlet slik, dvs å bruke penger langt over evne, ville man jo gått konkurs! (Slik et par kommuner i Danmark i praksis gjorde som gjennomførte Fremskrittspartipolitikk i fullt mon).
Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet si noe om hvordan de har tenkt å dekke inn denne differansen - hvorfor tier de om det som er ubehagelig?Man kan jo jette seg til noen mulige konsekvenser. Vil de bli mer bruk av sosial dumping? Kraftige angrep på kollektive tariffavtaler? Vil det bli økte egenandeler og dyrere tjenester for brukerne (eksempelvis innen skole, barnehage, skolefritidsordning, helsetjenester osv osv)? Er det syke, trygdede og arbeidsledige som skal betale prisen?En ting vet vi med sikkerhet - ingenting kommer gratis. Noen må betale også for Fremskrittspartiet lovnader og gilde også. Det to eneste punktet Fremskrittspartiet er meget klare og tydelige på er det skal bli lettere for de rike å bli enda rikere, og at forskjellene mellom folk skal bli ennå større. Det andre punktet er at fremtidens arbeidstakere må belage seg på midlertidige ansettelser (som et ledd i fagforeningsknusing/ og for å gjøre det vanskeligere for arbeidstakere å få lån til egen bolig osv). Det kan virke som om Fremskrittspartiet vil ha en fremvekst av en ny underklasse i samfunnet.Men å beskrive Fremskrittspartisamfunnet - hvordan det vil se ut - det vil visst Fremskrittspartiet ikke fortelle/ synliggjøre. Litt bedragersk spør du meg. Og når forbildet, George W. Bush er borte - er det sikkert blitt vanskeligere det også.
Men et lyspunkt er det å spore. Etter George W. Bush-epoken er over, måtte Fremskrittspartiet begynne å lete litt selv etter hva de skal mene. Blant annet reiste Per Sandberg til Midt-Østen, og oppdaget plutselig og brått – til åpenbar stor forbauselse - at Midt-Østen konflikten har to sider. I Fremskrittspartiets verden – uten George W. Bush -var/er sikkert det et stort sprang!
Med George W. Bush borte fra politikken, virker det som om “fantasien” til Fremskrittspartiet har stoppet opp, og de er blitt mer eller mindre handlingslammet.
Handlingslammelsen kom virkelig til uttrykk under partiets landsmøte. Tenk at partileder Siv Jensen, som har ambisjoner om å bli statsminister - nevnte finanskrisen bare en eneste gang under landsmøtetalen sin! Og hun hadde ingen medisin for hvordan denne krisen skal møte med mottiltak. Hva slags partileder er det??? Hvor er Fremskrittspartiets tanker og omsorg for de mange som blir arbeidsledige og/eller lever uttrykt mht til å ivareta familie, hus og hjem som en følge av finanskrisen? Nei, nå er Fremskrittspartiet tilbake på sitt gamle “brød og sirkusnivå” igjen. Nå er saker som salg av brennevin på bensinstasjoner, fartsgrensen skal opp til 120 km/t, aktiv dødshjelp osv osv som gjelder, saker som tilsynelatende virker å være langt mer viktigere enn å finne tiltak til å møte finanskrisen, usikkerheten i arbeidsmarkedet og klimakrisen på. Virkelig seriøst må jeg si!
Det er også helt utrolig at Fremskrittspartiet ikke evner å ta et standpunkt i EU-saken. Det meste av dagens politikk i Norge påvirkes av EU og EØS-avtalen, likevel har de ikke en strategi og klar mening om det. De har ikke en gang antydet retningen. Det kan virke som om EU-saken er en for komplisert sak å ta stilling til for Fremskrittspartiet (akkurat som finanskrisen). Enda EU/EØS-saken er et spørsmål som er av vital betydning for så vel den enkelte innbygger som nasjonen. Slike debatter avledes som regel med populistiske saker som fjerning av bompenger, øke fartsgrensen til 120 km/t, lavere bensinavgift og lignende. Kort sagt – de store viktige sakene fortrenges i Fremskrittspartiet til fordel for kortsiktige små saker. Likevel har partiet så stor oppslutning.Det er også merkelig at Fremskrittspartiet ikke er i stand til å beskrive hva slags samfunn de vil ha, eller rettere sagt hvordan Fremskrittspartisamfunnet vil se ut dersom de kommer til makta.
Det vi vet er at Fremskrittspartiet har lovet 50 mrd i skattelettelse og fjerning av bompengeavgiften. Det betyr at staten får betydelig mindre penger inn i kass til bruk på offentlige formål. Til tross for at det med Fremskrittspartiets forslag blir mindre penger inn i statskassa, så vil Fremskrittspartiet bruke enda mer penger, dvs Fremskrittspartiet vil bruke mye mer penger til blant annet utbygging av veier, helse og omsorg (sykehus/eldre), politi og fengselsvesen, skole og utdanning (forskning) likelønn og lavlønn, og lederlønninger skal øke (skape større forskjeller mellom folk). Hvor skal de hente alle de pengene fra, dvs differansen mellom statsinntektene med 50 mrd kr mindre inn, samtidig som utgiftsiden øker formidabelt!Hadde en alminnelig husholdning tenkt og handlet slik, dvs å bruke penger langt over evne, ville man jo gått konkurs! (Slik et par kommuner i Danmark i praksis gjorde som gjennomførte Fremskrittspartipolitikk i fullt mon).
Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet si noe om hvordan de har tenkt å dekke inn denne differansen - hvorfor tier de om det som er ubehagelig?Man kan jo jette seg til noen mulige konsekvenser. Vil de bli mer bruk av sosial dumping? Kraftige angrep på kollektive tariffavtaler? Vil det bli økte egenandeler og dyrere tjenester for brukerne (eksempelvis innen skole, barnehage, skolefritidsordning, helsetjenester osv osv)? Er det syke, trygdede og arbeidsledige som skal betale prisen?En ting vet vi med sikkerhet - ingenting kommer gratis. Noen må betale også for Fremskrittspartiet lovnader og gilde også. Det to eneste punktet Fremskrittspartiet er meget klare og tydelige på er det skal bli lettere for de rike å bli enda rikere, og at forskjellene mellom folk skal bli ennå større. Det andre punktet er at fremtidens arbeidstakere må belage seg på midlertidige ansettelser (som et ledd i fagforeningsknusing/ og for å gjøre det vanskeligere for arbeidstakere å få lån til egen bolig osv). Det kan virke som om Fremskrittspartiet vil ha en fremvekst av en ny underklasse i samfunnet.Men å beskrive Fremskrittspartisamfunnet - hvordan det vil se ut - det vil visst Fremskrittspartiet ikke fortelle/ synliggjøre. Litt bedragersk spør du meg. Og når forbildet, George W. Bush er borte - er det sikkert blitt vanskeligere det også.
Men et lyspunkt er det å spore. Etter George W. Bush-epoken er over, måtte Fremskrittspartiet begynne å lete litt selv etter hva de skal mene. Blant annet reiste Per Sandberg til Midt-Østen, og oppdaget plutselig og brått – til åpenbar stor forbauselse - at Midt-Østen konflikten har to sider. I Fremskrittspartiets verden – uten George W. Bush -var/er sikkert det et stort sprang!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
