Ikke uventet ble saken mot Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) henlagt av statsadvokaten med begrunnelsen ”intet straffbart forhold ble ansett bevist”.
Saker er kort omtalt slik:
Tidlig i juni ble det hevdet en påstand om at Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) skal ha drevet ulovlig overvåking av norske toppolitikere og embetsfolk, herunder slottet og statsministerens kontor.
Deretter ba Forsvarsdepartementet Kripos om å etterforske saken, og Kripos tok ut siktelse mot FOST for brudd på sikkerhetsloven.
Det ble deretter lagt beslag i FOSTs sine lokaler på Jørstadmoen og Forsvarets IT-hovedkvarter på Kolsås.
Til tross for at Kripos etterforsket saken gjennomførte Forsvardepartementet egne undersøkelser/ intervjuer av ansatte ved FOST Jørstadmoen.
I mediene i ettertid, ser vi at det har foregått et maktspill hvor denne saken er blitt brukt negativt og ufordelaktig mot Jørstadmoen. Enkelte har sågar forskuttert i saken, hvor det har vært antydninger om å overføre FOST til andre forsvarsenheter med blant annet begrunnelsen ”manglende kompetanse” på Jøstadmoen. Nå har altså Statsadvokaten henlagt saken.
Ovennevnte reiser da noen spørsmål;
Hva slags rapporteringssystemer og rådgivere er det som sitter i Forsvarsdepartementet, eventuelt i politisk ledelse – og hvilke motiver har disse hatt?
Hvorfor gjennomførte Forsvardepartementet egen granskning/ undersøkelser ved siden av Kripos? Hvorfor ble ikke den saken stoppet i og med at saken var oversendt til Kripos? Er det underforstått slik at Forsvarsdepartementet ikke har tillit til Kripos? Eller skal det oppfattes som en mistillit til ansatte på FOST Jørstadmoen som krever departementets inngripen – og avhør under lojalitetsplikt? Dette er etter mitt syn kritikkverdige forhold på hva slags saksbehandling man bør forvente! Dette forholdet statsråden åpenbart burde ha stoppet/ ryddet opp i – men det jo avhenger selvsagt av hvilke informasjoner som statsråden selv fikk.
Det fremgår at de ansatte ved FOST Jørstadmoen forventer en beklagelse fra Forsvarsdepartementet. De ansatte ved Jørstadmoen har åpenbart vært under et overdrevent press – ikke minst ut fra at disse sakene er underlagt meget strenge vilkår i forhold åpenhet, og det faktum at de ansatte hele tiden mener seg uriktig hengt ut i mediene. De ansatte har hele tiden ment at de har utført sine arbeidsoppgaver etter gjeldende regler og rutiner.
Den oppfordringen bør Forsvarsdepartementet ta – og gi en unnskyldning ovenfor ansatte ved FOST Jørstadmoen.
Med statsadvokatens henleggelse som ”intet straffbart forhold ble ansett bevist”, er det selvsagt en styrke for både tilliten, troverdigheten, og den jobben som utføres, og ikke minst kompetansen ved FOST Jørstadmoen. Det er bra!
Men det er åpenbart at Forsvarsdepartementet har en jobb å gjøre med hensyn til rapporteringsrutiner og arbeidsmetodene til rådgiverne. Denne prosessen fremstår som alt annet enn ryddig! I hvert fall sett utenfra!
mandag 14. desember 2009
søndag 13. desember 2009
Hva vil Fremskrittspartiets og Høyres politikk vært?
Hva ville Fremskrittspartiets og Høyres politikk vært i sykelønnssaken om de hadde sittet med makta i dag? Akkurat det hører vil veldig lite om fra den kanten. Men jeg registrerer at Fremskrittsparti-/ Høyresympatisører forsøker å skåre noen billige politiske poenger på den debatten som er reist i forhold til få sykefraværet ned i tilknytning til fornyelsen av avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). En sak som statsminister Jens Stoltenberg presentert på LO Stats kartellkonferanse for kort tid tilbake.
Men høyrefolk er høyrefolk uansett hvor de befinner seg i verden. De har en ting felles, og det er at tar fra arbeidstakere og fattige til fordel for de velstående. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid bli i Norge, i Sverige og alle andre steder på jorden.
Vi husker jo godt fra vår nære fortid hvordan Fremskrittspartiet sørget for at Bondevik II-regjeringen (Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) kuttet kr 20 000.- i dagpengeordningen for langtidsledige i perioden 2001 til 2005.
I forbindelse med debatten om ny IA-avtalen, er det oppstått en debatt omkring hvorvidt man skal adoptere en ordning i Sverige som visstnok skal ha fått sykefraværet i vårt naboland. I den debatten er det viktig å se til hvilke mekanismer er det som påvirker at tallene på sykefravær har gått ned i Sverige.
Uten at jeg har noen dokumentasjon, så er det nærliggende å tro økningen i antall arbeidsledige (som nærmer seg 10 %) gjør at færre er i arbeidet – det påvirker trolig statistikken ved at arbeidsledige påvirker sykefraværsstatistikken.
En stor andel svenske arbeidstakere tar seg jobber og bosetter seg utenlands. Blant annet har flere kommet til Norge. Det påvirker trolig statistikken.
Det er nevnt at flere eldre arbeidstakere og syke er havnet utenfor arbeidsmarkedsstatistikkene, og havnet over på stønadsordninger – dermed påvirker de ikke sykefraværsstatistikken.
Både svenskene og vi vet veldig lite om de langsiktige virkningene av at svenskene innførte normert sykmelding fra 2007. Den nye svenske ordningen medførte at for mange sykdommer ble resultatet halvering eller mer av sykmeldingsperioden. Eksempelvis nevnes at gjennomsnittlig sykmeldingstid for blindtarmoperasjon tidligere var 27 dager, mens de nye anbefalingene sier at du kun bør bli sykmeldt om du har tungt fysisk arbeid, eller har fått komplikasjoner etter operasjonen. Spesielt ble psykisk syke hardt rammet av endringene. ME-pasienter og deprimerte skulle for eksempel gå fra henholdsvis å være sykmeldte i snitt 119 og 341 dager til null dager.
Den svenske høyreregjeringen tror visst at folk blir friskere av å bli fattige (få mindre penger), men slik er jo ikke verden. Poenget er at folk blir ikke friskere av slike regler – snarere tvert imot - kan mange risikere at det oppstår andre og nye tilleggskomplikasjoner knyttet til det syksdomsbilde den enkelte har. Som den svenske viseordfører i LO, Ulla Lindqvist eksempelvis uttaler; ”Det er helt urealistisk at utbrente skal greie seg uten en eneste dag sykmelding. For mange er det jo nettopp jobben som har gjort dem syke”. Men det er jo ikke noe nytt i at høyrefolk bruker og kaster arbeidstakere etter hva størrelsen på fortjenesten blir.
Det som har skjedd i Sverige, og som mange opplever, er at i Sverige trakasseres de syke og arbeidsledige gjennom at deres ordninger blir så dramatisk forverret under statsminister Fredrik Reinfeldts regjering. Svenske LO karakteriserer tiltakene som dramatiske for de svakeste i samfunnet.
Er det slik vi skal ha det her i Norge?
Tror det er på tide at man får avkrevd fra Fremskrittspartiet og Høyre konkret hvordan de ville ha fortsatt sin politikk – slik vi så begynnelsen på i 2001 til 2005. De hadde neppe til hensikt å stoppe med sin vandalisme ovenfor arbeidstakere der. En ting er i hvert fall sikkert; Høyre og Fremskrittspartiet opposisjonspolitikk på sykelønnsordninger har overhode ingen troverdighet – det er i hvert fall erfaringen fra Bondevik II-regjeringen. Det er nok slik nå som før; Høyrefolk sine holdninger og høyrepolitikk er den samme uansett hvor man befinner seg i verden. I disse dager er det nok å ”look to Sweden”! Slik vil vi ikke ha det! Men vil de svare ærlig?
Men høyrefolk er høyrefolk uansett hvor de befinner seg i verden. De har en ting felles, og det er at tar fra arbeidstakere og fattige til fordel for de velstående. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid bli i Norge, i Sverige og alle andre steder på jorden.
Vi husker jo godt fra vår nære fortid hvordan Fremskrittspartiet sørget for at Bondevik II-regjeringen (Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) kuttet kr 20 000.- i dagpengeordningen for langtidsledige i perioden 2001 til 2005.
I forbindelse med debatten om ny IA-avtalen, er det oppstått en debatt omkring hvorvidt man skal adoptere en ordning i Sverige som visstnok skal ha fått sykefraværet i vårt naboland. I den debatten er det viktig å se til hvilke mekanismer er det som påvirker at tallene på sykefravær har gått ned i Sverige.
Uten at jeg har noen dokumentasjon, så er det nærliggende å tro økningen i antall arbeidsledige (som nærmer seg 10 %) gjør at færre er i arbeidet – det påvirker trolig statistikken ved at arbeidsledige påvirker sykefraværsstatistikken.
En stor andel svenske arbeidstakere tar seg jobber og bosetter seg utenlands. Blant annet har flere kommet til Norge. Det påvirker trolig statistikken.
Det er nevnt at flere eldre arbeidstakere og syke er havnet utenfor arbeidsmarkedsstatistikkene, og havnet over på stønadsordninger – dermed påvirker de ikke sykefraværsstatistikken.
Både svenskene og vi vet veldig lite om de langsiktige virkningene av at svenskene innførte normert sykmelding fra 2007. Den nye svenske ordningen medførte at for mange sykdommer ble resultatet halvering eller mer av sykmeldingsperioden. Eksempelvis nevnes at gjennomsnittlig sykmeldingstid for blindtarmoperasjon tidligere var 27 dager, mens de nye anbefalingene sier at du kun bør bli sykmeldt om du har tungt fysisk arbeid, eller har fått komplikasjoner etter operasjonen. Spesielt ble psykisk syke hardt rammet av endringene. ME-pasienter og deprimerte skulle for eksempel gå fra henholdsvis å være sykmeldte i snitt 119 og 341 dager til null dager.
Den svenske høyreregjeringen tror visst at folk blir friskere av å bli fattige (få mindre penger), men slik er jo ikke verden. Poenget er at folk blir ikke friskere av slike regler – snarere tvert imot - kan mange risikere at det oppstår andre og nye tilleggskomplikasjoner knyttet til det syksdomsbilde den enkelte har. Som den svenske viseordfører i LO, Ulla Lindqvist eksempelvis uttaler; ”Det er helt urealistisk at utbrente skal greie seg uten en eneste dag sykmelding. For mange er det jo nettopp jobben som har gjort dem syke”. Men det er jo ikke noe nytt i at høyrefolk bruker og kaster arbeidstakere etter hva størrelsen på fortjenesten blir.
Det som har skjedd i Sverige, og som mange opplever, er at i Sverige trakasseres de syke og arbeidsledige gjennom at deres ordninger blir så dramatisk forverret under statsminister Fredrik Reinfeldts regjering. Svenske LO karakteriserer tiltakene som dramatiske for de svakeste i samfunnet.
Er det slik vi skal ha det her i Norge?
Tror det er på tide at man får avkrevd fra Fremskrittspartiet og Høyre konkret hvordan de ville ha fortsatt sin politikk – slik vi så begynnelsen på i 2001 til 2005. De hadde neppe til hensikt å stoppe med sin vandalisme ovenfor arbeidstakere der. En ting er i hvert fall sikkert; Høyre og Fremskrittspartiet opposisjonspolitikk på sykelønnsordninger har overhode ingen troverdighet – det er i hvert fall erfaringen fra Bondevik II-regjeringen. Det er nok slik nå som før; Høyrefolk sine holdninger og høyrepolitikk er den samme uansett hvor man befinner seg i verden. I disse dager er det nok å ”look to Sweden”! Slik vil vi ikke ha det! Men vil de svare ærlig?
Klassesamfunnet EU - det mosatte av fellesskap!
Det er jo ingen hemmelighet at EU er et klassesamfunn, og at det er blitt et fristed for politikere som ikke vil betale skatt. Det som er trist er personer som hevder at de er sosialdemokrater – men som i praksis i realiteten er bærere av Fremskrittspartiets politikk (EUs politikk) – utnytter disse godene. Det er ikke lenge siden tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland ble avslørt for slike skatteunndragelser mens hun bodde i Frankrike. Etter avsløringene vendte Brundtland hjem til Norge igjen.
Jeg har ofte lurt på hvorfor tidligere Stortingspresident Torbjørn Jagland i sitt embete - ofte uttalte seg nærmest som om Norge var medlem EU, og at han hele tiden går i forsvar for EU, og totalt undervurderer det flertallet i Norge som er mot norsk medlemskap i EU.
Det skal derfor bli meget interessant å se hvordan Torbjørn Jagland vil håndtere nyhetsoppslaget om at han som tidligere stortingspresident er blitt nullskattyter, etter at han overtok som generalsekretær i Europarådet. Han får etter det som er opplyst en årslønn på 2,2 millioner kroner – skattefrihet - i sin nye jobb, og at han i tillegg bor gratis i et herskapshus i Strasbourg. Europarådet betaler i tillegg for fire tjenere og en sjåfør jf medieoppslag.
Saken forteller veldig mye om hva slags konstruksjon EU er – dvs hvordan det fremmer høyrepolitikk med et system hvor makthavere og rike skal betale minimalt/ ingen skatt (og dermed opprettholder systemet med adelsmenn) – samtidig som EUs velferdssystemer forringes/ markedsliberaliseres. Skatt er visst noe høyresiden og EU mener at bare skal gjelde underklassene – dvs skatt for å sikre makthaverne (adelen) inntekter.
Den største skuffelsen er selvsagt at dersom(såkalte) sosialdemokrater godtar å bli med på et slikt system. Dette er det stikk motsatte av fellesskap!
Så Torbjørn Jagland – her får du sørge for å etablere et system hvor du betaler skatt (husk; Norge er ikke medlem av EU).
Jeg har ofte lurt på hvorfor tidligere Stortingspresident Torbjørn Jagland i sitt embete - ofte uttalte seg nærmest som om Norge var medlem EU, og at han hele tiden går i forsvar for EU, og totalt undervurderer det flertallet i Norge som er mot norsk medlemskap i EU.
Det skal derfor bli meget interessant å se hvordan Torbjørn Jagland vil håndtere nyhetsoppslaget om at han som tidligere stortingspresident er blitt nullskattyter, etter at han overtok som generalsekretær i Europarådet. Han får etter det som er opplyst en årslønn på 2,2 millioner kroner – skattefrihet - i sin nye jobb, og at han i tillegg bor gratis i et herskapshus i Strasbourg. Europarådet betaler i tillegg for fire tjenere og en sjåfør jf medieoppslag.
Saken forteller veldig mye om hva slags konstruksjon EU er – dvs hvordan det fremmer høyrepolitikk med et system hvor makthavere og rike skal betale minimalt/ ingen skatt (og dermed opprettholder systemet med adelsmenn) – samtidig som EUs velferdssystemer forringes/ markedsliberaliseres. Skatt er visst noe høyresiden og EU mener at bare skal gjelde underklassene – dvs skatt for å sikre makthaverne (adelen) inntekter.
Den største skuffelsen er selvsagt at dersom(såkalte) sosialdemokrater godtar å bli med på et slikt system. Dette er det stikk motsatte av fellesskap!
Så Torbjørn Jagland – her får du sørge for å etablere et system hvor du betaler skatt (husk; Norge er ikke medlem av EU).
torsdag 10. desember 2009
Omfattende diskriminering i EU!
En undersøkelse utført av EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) konkluderer mer at diskrimineringen av innvandrere og minoriteter har nådd sjokkerende høyder i EU – er det slått fat i en ny rapport. Her brukes EU-systemet ordet ”sjokkerende” – det er verdt å merke seg (og denne gangen er det ikke Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, som benytter uttrykket ”sjokkerende” – det betyr at vi må tolke ordet for dette uttrykket slik som det er ment).
Med markedsliberalisme, og med innføring av New Public Management (NPM) – og regnskapssystemer knyttet til den NPM-modellen, er denne konklusjonen om diskimering verken ny, overraskende eller uventet!
EU-landene vedtar en masse direktiver som de pålegger medlemslandene/ EØS-landene å følge/ implementere i egen lovgivning basert på diskiminering (dvs frata arbeidstakere rettigheter og overføre makten til kapitalkraftene).
EU skal åpenbart utvikles til å bli en reguleringsstat basert på høyrepolitikk og markedsliberalisme – og uten å åpne demokratiske behandlingsprosesser (alt styres ovenfra og ned - fremfor fra grasrota og opp til avgjørende myndigheter).
Etter at direktiver er vedtatt, virker det som om EU-politikerne fraskriver seg all makt og myndighet – og muligheter for særlig videre påvirkning. Da overlater politikerne all makt til EU-domstolene - som har i oppdrag å håndheve direktivene (politikk overlates til domstolene). EU-domstolene på sin side, viser det seg – å ikke lengre avsi sine dommer basis lov (demokratiske vedtatte lover) slik folkeretten krever, men på basis avdirektiv fastsatt av høyreorienterte markedsliberalistiske holdninger og spesielt utpekte markedsliberalistisek dommere – alt i den hensikt å fremme sosial dumping (hvilket de gjør i et meget høyt tempo). Eksempelvis Laval-dommen).
Høyrepartiene (markedsliberalismen) har som kjent programfestet at de vil ha et todelt arbeidsmarked – et for de rike/ de med høy utdannelse, og et arbeidsmarked for fattige/ de med lav formalkompetansen. Alt for å fremskaffe en ny underklasse (fattigdomsklasse). I Norge er Fremskrittspartiet en særdeles pådriver i en slik retning!
Diskriminering, både ovenfor personer med annen etnisk opprinnelse, og i form av innleid av arbeidskraft på sosial dumping - er høyrepartiene og markedsliberalismens viktigste kort i arbeidet med å utvikle sosial dumping/ utvikle en ny underklasse (fattigdomsklasse), Dette handler om en bit-for-bit-politikk hvor da fattigste rammes først – men slik at dette på sikt også vil ramme arbeidstakere på lavere/ midlere inntekter og utdanningsnivå. Som Carl I. Hagen (Fremskrittspartiet) sa det på 80-tallet – det viktigste bidraget for å få flest mulig i arbeide, er at arbeidstakere begynner å underby hverandre på lønn. Det er slik markedsliberalismen fungerer i praksis arbeidstakere tjener etter hvert så dårlig at de ikke makter å betale sine forpliktelser på ei lønn. Carl I. Hagen utsagn er også et virkemiddel for fagforeningsknusing og knusing av landsdekkende tariffavtaler og landsdekkende streikerett. Eller som Fremskrittspartiet – gjennom fordekt retorikk uttykker; Fremskrittspartiet vil gi makten til den enkelte arbeidstaker på bekostning av LO.
Spørsmålet er; Hvorfor har EU et eget byrå for grunnleggende rettigheter (FRA)? EU er en konstruksjon - hvis formål er nettopp diskriminering av arbeidstakere på lønn og rettigheter (velferd og faglige rettigheter), samt en domstol som dømmer ut fra marked/ fortjeneste til rike fremfor på demokratisk folkerett og hensyntagende til arbeidatekernes interesser!
Med markedsliberalisme, og med innføring av New Public Management (NPM) – og regnskapssystemer knyttet til den NPM-modellen, er denne konklusjonen om diskimering verken ny, overraskende eller uventet!
EU-landene vedtar en masse direktiver som de pålegger medlemslandene/ EØS-landene å følge/ implementere i egen lovgivning basert på diskiminering (dvs frata arbeidstakere rettigheter og overføre makten til kapitalkraftene).
EU skal åpenbart utvikles til å bli en reguleringsstat basert på høyrepolitikk og markedsliberalisme – og uten å åpne demokratiske behandlingsprosesser (alt styres ovenfra og ned - fremfor fra grasrota og opp til avgjørende myndigheter).
Etter at direktiver er vedtatt, virker det som om EU-politikerne fraskriver seg all makt og myndighet – og muligheter for særlig videre påvirkning. Da overlater politikerne all makt til EU-domstolene - som har i oppdrag å håndheve direktivene (politikk overlates til domstolene). EU-domstolene på sin side, viser det seg – å ikke lengre avsi sine dommer basis lov (demokratiske vedtatte lover) slik folkeretten krever, men på basis avdirektiv fastsatt av høyreorienterte markedsliberalistiske holdninger og spesielt utpekte markedsliberalistisek dommere – alt i den hensikt å fremme sosial dumping (hvilket de gjør i et meget høyt tempo). Eksempelvis Laval-dommen).
Høyrepartiene (markedsliberalismen) har som kjent programfestet at de vil ha et todelt arbeidsmarked – et for de rike/ de med høy utdannelse, og et arbeidsmarked for fattige/ de med lav formalkompetansen. Alt for å fremskaffe en ny underklasse (fattigdomsklasse). I Norge er Fremskrittspartiet en særdeles pådriver i en slik retning!
Diskriminering, både ovenfor personer med annen etnisk opprinnelse, og i form av innleid av arbeidskraft på sosial dumping - er høyrepartiene og markedsliberalismens viktigste kort i arbeidet med å utvikle sosial dumping/ utvikle en ny underklasse (fattigdomsklasse), Dette handler om en bit-for-bit-politikk hvor da fattigste rammes først – men slik at dette på sikt også vil ramme arbeidstakere på lavere/ midlere inntekter og utdanningsnivå. Som Carl I. Hagen (Fremskrittspartiet) sa det på 80-tallet – det viktigste bidraget for å få flest mulig i arbeide, er at arbeidstakere begynner å underby hverandre på lønn. Det er slik markedsliberalismen fungerer i praksis arbeidstakere tjener etter hvert så dårlig at de ikke makter å betale sine forpliktelser på ei lønn. Carl I. Hagen utsagn er også et virkemiddel for fagforeningsknusing og knusing av landsdekkende tariffavtaler og landsdekkende streikerett. Eller som Fremskrittspartiet – gjennom fordekt retorikk uttykker; Fremskrittspartiet vil gi makten til den enkelte arbeidstaker på bekostning av LO.
Spørsmålet er; Hvorfor har EU et eget byrå for grunnleggende rettigheter (FRA)? EU er en konstruksjon - hvis formål er nettopp diskriminering av arbeidstakere på lønn og rettigheter (velferd og faglige rettigheter), samt en domstol som dømmer ut fra marked/ fortjeneste til rike fremfor på demokratisk folkerett og hensyntagende til arbeidatekernes interesser!
fredag 4. desember 2009
EU er ondskap satt i system mot arbeidstakere!
Filmskaperen Michael Moore uttrykker at ”kapitalisme er ondskap satt i system”. Han sier videre at, sitat; ”Kapitalismen er satt opp for mindretallet. Den er ikke satt opp for flertallet”. Han har selvsagt rett i den påstanden!
EU–domstolens dom i Laval-saken i 2007, sett i sammenheng med en nylig avsagt dom i svensk arbeidsrett, tilsier også at det er grunnlag for påstand om at ”EU er ondskap satt i system”!
Lisboa-trakten vil i fremtiden låse EU-landene til at det kun er tillatt å føre arbeiderfiendtlig høyrepolitikk i Europa, basert på EUs fire friheter, dvs fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Med ”høyrepolitikk” i denne sammenheng menes systematisk nedbygging/ forringelse av arbeidstakernes lønns, trygde- og arbeidsvilkår gjennom sosial dumping og svekkelse avrettighets-/ stillingsvern.
EU fremmer direktiv på direktiv, som låser medlemslandene til ensidig å arbeide for sosial dumping av arbeidstakere, og dermed for en fremvekst av et todelt arbeidsliv – hvilket innebærer fremvekst av en ny underklasse (dvs en fattig arbeiderklasse). Fremveksten av den nye underklassen vil skje ved at billig utenlands arbeidskraft settes inn for å konkurrere på lave lønninger opp mot arbeidstakere - som i fase en - i typiske lavlønnsyrker i Norge. Det innebærer at arbeidstakere i rike EU-land blir enda fattigere, og at arbeidstakere i fattige EU-land blir litt rikere. Mens middelklassen får herje fritt – inntil systemet også innhenter dem. Middelklassen vil dermed først bli rammet i fase II – når det ikke er særlig mer å hente hos lavlønnsgruppene.
Systemet legges til rette slik Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet i Norge ville det på 1980-tallet (og fortsatt mener) da arbeidsledigheten var stigende i Norge, at arbeidstakere skulle settes opp mot hverandre ved å underby hverandre på lønn for å få seg en jobb. Et slikt system innebærer automatisk fagforeningsknusing – vel og merke til bare å gjelde lavlønnsgruppene (de med lav formalkompetanse). Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre støtter i dag store deler av denne tankegangen. Det kom til uttrykk da de – sammen med Fremskrittspartiet – vedtok ny kraftig forringet Arbeidsmiljølov den 06. juni 2005. En lov som Stoltenberg II-regjeringen fikk stoppet høsten 2005.
Erfaringen fra England, er at middelklassen midlertidig falle utenfor dette systemet med sosial dumping i fase I – men som det skjedde på slutten av Margareth Thatcher-perioden i England – så innhenter dette systemet også deler av middelklassen - som også ble ofret for sosial dumping og fattigdom etter hvert. Dette handler om et bit-for-bit-politikk!
Har man ikke en sterk inkluderende fagbevegelse som LO, som tenker solidaritet og fellesskap – så viser det seg arbeidstakernes faglige rettigheter raser fortere enn noen aner! Svenske arbeidstakere utsettes for dette i stor skala i dag.
EU fremstår som et system som systematisk motarbeider solidaritet, felleskap, likestilling og likeverd! EU er arbeidstakerfiendtlig!
Når man ser på utviklingen i Laval-striden, så er det skremmende å tenke på at den norske regjeringen, med et knapt flertall har vedtatt å implementere EUs tjenestedirektiv i norsk lov.
Svenska Dagbladet hadde et inserat forleden, som lød slik (i oversatt betydning):
Konsekvenser som følge av implementering av tjenestedirektivet i Sverige:
Bekymring over sosial dumping i tilknytning til Laval-saken
Økte motsetninger er oppstått etter Arbeidsrettdomstolens dom om millionerstatning, men dommen endrer ikke substansen i Laval-striden. Men dommen kan bidra til at spenning mellom de to partene blir ytterligere forverret. Bygningsarbeiderne og elektrikernes fagforeninger er dømt til å betale totalt 2,7 millioner kroner i erstatning og saksomkostninger for blokaden mot bygging av en skolebygning i Vaxholm i 2004. Beslutningen fra arbeidsretten kan på en måte, som minister for sysselsetting, Sven Otto Littorin hevder, ses på som en logisk konsekvens av den utstedte Laval-dommen fra EU-domstolen i desember 2007. Da kom retten frem til at blokaden mot bruk av billig utenlands arbeidskraft ikke var forenlig med EUs lovgivning. Dommen har dermed resultert i at svensk lovgivning kommer til å bli endret. De nye reglene, som ennå ikke er vedtatt i riksdagen, trer i kraft 1. april neste år.
Selv om domsavgjørelsen ikke var helt uventet, så var den på ingen måte opplagt. Arbeidsretten hadde en indre uenighet, tre av de syv medlemmene av retten følte at erstatningsbeløpet burde vært redusert, eller ikke pådømt det hele tatt.
Fagforeningene er sinte og opprørte. LO-sekretær Per Bardh kaller dommen både inkonsekvent og urimelig, og leder for bygningsarbeidernes forening, Hans Tilly, kaller dommen for en skandale. Tilly mener at blokaden ikke var i strid med EUs regler på det tidspunkt da blokaden fant sted. Det mente ikke arbeidsrettsdomstolen i 2005 heller, dvs før saken ble sendt videre til EU-domstolen.
Det er først etter blokaden fant sted at de nye lovtolkningene er blitt vedtatt. Dermed mener fagforeningene at de handlet etter gjeldende rett i 2004. På hvilket grunnlag kan domstolene da idømme millionerstatning i dag er spørsmålet som reises?
For svensk næringsliv er arbeidsrettsdommen en triumf. Den innskjerper viktigheten av at fagforeningene respekterer EUs lovgivning, sier arbeidsrettsekspert Lars Gellner. Bygningsarbeiderne og elektrikerne vil gå på en millionsmell, men noen andre umiddelbare effekter blir det ikke av dommen. Endringen i svensk lov omkring forholdene rundt de utenlandske selskapene - som har midlertidig arbeidsoppdrag i Sverige - var allerede i gang i 2004. Konsekvensene på sikt er imidlertid et mer åpent spørsmål.
LO ser en fare for at fagforeningene ikke tør å håndheve kravene til kollektive tariffavtaler ovenfor gjestebedrifter like sterkt som før som en konsekvens av dommen. Lars Gellner tror også at fagforeningene nå vil "tenke tenke seg om" før tyr til lovstridige handlinger.
Arbeidsgivere ønsker den økte konkurransen velkommen i de hittil relativt lukkede innenlandske markeder, som hittil er blitt forhindret av de kampglade fagforeningene. Fagforeninger frykter for sosial dumping i forhold for utenlandsk arbeidskraft, og som til slutt også vil ramme svenske ansatte.
Den mest åpenbare konsekvensen av arbeidsrettsdommen er at det allerede kjølige forholdet mellom fagforeninger og arbeidsgivere er blitt ytterligere forsterket.
…..
Artikkelen viser at 1800-tallet er på full vei inn igjen, med fagforeningsknusing på den ene siden, og arbeidstakere som tvinges til streikebryteri på den andre siden.
Artikkelen viser også hvordan høyrepartiene tenker og ja til EU-tilhengerne tenker!
Det er regelrett skremmende at det finnes så mange tilhengere av norsk medlemskap i EU i den norske arbeiderbevegelse! De er blitt ofre for en markedsliberalistisk politikk (Fremskrittspartipolitikk), New Public Management (NPM), nye regnskapsmodeller, og hvor politisk makt og arbeidstakermakt overføres til kapitaleierne og domstolene.
Det er bare å konstatere at det finnes krefter i arbeiderbevegelsen som ønsker – som filmskaperen Michael Moore sier; Kapitalisme – ondskap satt i system!
EU–domstolens dom i Laval-saken i 2007, sett i sammenheng med en nylig avsagt dom i svensk arbeidsrett, tilsier også at det er grunnlag for påstand om at ”EU er ondskap satt i system”!
Lisboa-trakten vil i fremtiden låse EU-landene til at det kun er tillatt å føre arbeiderfiendtlig høyrepolitikk i Europa, basert på EUs fire friheter, dvs fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Med ”høyrepolitikk” i denne sammenheng menes systematisk nedbygging/ forringelse av arbeidstakernes lønns, trygde- og arbeidsvilkår gjennom sosial dumping og svekkelse avrettighets-/ stillingsvern.
EU fremmer direktiv på direktiv, som låser medlemslandene til ensidig å arbeide for sosial dumping av arbeidstakere, og dermed for en fremvekst av et todelt arbeidsliv – hvilket innebærer fremvekst av en ny underklasse (dvs en fattig arbeiderklasse). Fremveksten av den nye underklassen vil skje ved at billig utenlands arbeidskraft settes inn for å konkurrere på lave lønninger opp mot arbeidstakere - som i fase en - i typiske lavlønnsyrker i Norge. Det innebærer at arbeidstakere i rike EU-land blir enda fattigere, og at arbeidstakere i fattige EU-land blir litt rikere. Mens middelklassen får herje fritt – inntil systemet også innhenter dem. Middelklassen vil dermed først bli rammet i fase II – når det ikke er særlig mer å hente hos lavlønnsgruppene.
Systemet legges til rette slik Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet i Norge ville det på 1980-tallet (og fortsatt mener) da arbeidsledigheten var stigende i Norge, at arbeidstakere skulle settes opp mot hverandre ved å underby hverandre på lønn for å få seg en jobb. Et slikt system innebærer automatisk fagforeningsknusing – vel og merke til bare å gjelde lavlønnsgruppene (de med lav formalkompetanse). Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre støtter i dag store deler av denne tankegangen. Det kom til uttrykk da de – sammen med Fremskrittspartiet – vedtok ny kraftig forringet Arbeidsmiljølov den 06. juni 2005. En lov som Stoltenberg II-regjeringen fikk stoppet høsten 2005.
Erfaringen fra England, er at middelklassen midlertidig falle utenfor dette systemet med sosial dumping i fase I – men som det skjedde på slutten av Margareth Thatcher-perioden i England – så innhenter dette systemet også deler av middelklassen - som også ble ofret for sosial dumping og fattigdom etter hvert. Dette handler om et bit-for-bit-politikk!
Har man ikke en sterk inkluderende fagbevegelse som LO, som tenker solidaritet og fellesskap – så viser det seg arbeidstakernes faglige rettigheter raser fortere enn noen aner! Svenske arbeidstakere utsettes for dette i stor skala i dag.
EU fremstår som et system som systematisk motarbeider solidaritet, felleskap, likestilling og likeverd! EU er arbeidstakerfiendtlig!
Når man ser på utviklingen i Laval-striden, så er det skremmende å tenke på at den norske regjeringen, med et knapt flertall har vedtatt å implementere EUs tjenestedirektiv i norsk lov.
Svenska Dagbladet hadde et inserat forleden, som lød slik (i oversatt betydning):
Konsekvenser som følge av implementering av tjenestedirektivet i Sverige:
Bekymring over sosial dumping i tilknytning til Laval-saken
Økte motsetninger er oppstått etter Arbeidsrettdomstolens dom om millionerstatning, men dommen endrer ikke substansen i Laval-striden. Men dommen kan bidra til at spenning mellom de to partene blir ytterligere forverret. Bygningsarbeiderne og elektrikernes fagforeninger er dømt til å betale totalt 2,7 millioner kroner i erstatning og saksomkostninger for blokaden mot bygging av en skolebygning i Vaxholm i 2004. Beslutningen fra arbeidsretten kan på en måte, som minister for sysselsetting, Sven Otto Littorin hevder, ses på som en logisk konsekvens av den utstedte Laval-dommen fra EU-domstolen i desember 2007. Da kom retten frem til at blokaden mot bruk av billig utenlands arbeidskraft ikke var forenlig med EUs lovgivning. Dommen har dermed resultert i at svensk lovgivning kommer til å bli endret. De nye reglene, som ennå ikke er vedtatt i riksdagen, trer i kraft 1. april neste år.
Selv om domsavgjørelsen ikke var helt uventet, så var den på ingen måte opplagt. Arbeidsretten hadde en indre uenighet, tre av de syv medlemmene av retten følte at erstatningsbeløpet burde vært redusert, eller ikke pådømt det hele tatt.
Fagforeningene er sinte og opprørte. LO-sekretær Per Bardh kaller dommen både inkonsekvent og urimelig, og leder for bygningsarbeidernes forening, Hans Tilly, kaller dommen for en skandale. Tilly mener at blokaden ikke var i strid med EUs regler på det tidspunkt da blokaden fant sted. Det mente ikke arbeidsrettsdomstolen i 2005 heller, dvs før saken ble sendt videre til EU-domstolen.
Det er først etter blokaden fant sted at de nye lovtolkningene er blitt vedtatt. Dermed mener fagforeningene at de handlet etter gjeldende rett i 2004. På hvilket grunnlag kan domstolene da idømme millionerstatning i dag er spørsmålet som reises?
For svensk næringsliv er arbeidsrettsdommen en triumf. Den innskjerper viktigheten av at fagforeningene respekterer EUs lovgivning, sier arbeidsrettsekspert Lars Gellner. Bygningsarbeiderne og elektrikerne vil gå på en millionsmell, men noen andre umiddelbare effekter blir det ikke av dommen. Endringen i svensk lov omkring forholdene rundt de utenlandske selskapene - som har midlertidig arbeidsoppdrag i Sverige - var allerede i gang i 2004. Konsekvensene på sikt er imidlertid et mer åpent spørsmål.
LO ser en fare for at fagforeningene ikke tør å håndheve kravene til kollektive tariffavtaler ovenfor gjestebedrifter like sterkt som før som en konsekvens av dommen. Lars Gellner tror også at fagforeningene nå vil "tenke tenke seg om" før tyr til lovstridige handlinger.
Arbeidsgivere ønsker den økte konkurransen velkommen i de hittil relativt lukkede innenlandske markeder, som hittil er blitt forhindret av de kampglade fagforeningene. Fagforeninger frykter for sosial dumping i forhold for utenlandsk arbeidskraft, og som til slutt også vil ramme svenske ansatte.
Den mest åpenbare konsekvensen av arbeidsrettsdommen er at det allerede kjølige forholdet mellom fagforeninger og arbeidsgivere er blitt ytterligere forsterket.
…..
Artikkelen viser at 1800-tallet er på full vei inn igjen, med fagforeningsknusing på den ene siden, og arbeidstakere som tvinges til streikebryteri på den andre siden.
Artikkelen viser også hvordan høyrepartiene tenker og ja til EU-tilhengerne tenker!
Det er regelrett skremmende at det finnes så mange tilhengere av norsk medlemskap i EU i den norske arbeiderbevegelse! De er blitt ofre for en markedsliberalistisk politikk (Fremskrittspartipolitikk), New Public Management (NPM), nye regnskapsmodeller, og hvor politisk makt og arbeidstakermakt overføres til kapitaleierne og domstolene.
Det er bare å konstatere at det finnes krefter i arbeiderbevegelsen som ønsker – som filmskaperen Michael Moore sier; Kapitalisme – ondskap satt i system!
Skal svensk høyrepolitikk bestemme vilkårene i sykelønnsutviklingen i Norge?
Skal svensk høyrepolitikk, initiert av EU, få bestemme vilkårene sykelønnsutviklingen i Norge?
Stoltenberg III-regjeringen sin politikk begynner å ligne bekymringsfullt mye på den som Stoltenberg I-regjeringen leverte i 2000/ 2001, og som det norske folk nei til ved valget i 2001. Markedsliberalisme, New Public Management (NPM) og virkningen av nye regnskaps- og revisjonsmodeller gjennom NPM, blandet med holdninger utviklet og tilpasset norske forhold av BI – er blitt like synlig i Stoltenberg III-regjeringen som det var i Stoltenberg I-regjeringen. De seneste meningsmålingene viser også hvordan velgerne reagerer på det.
Stoltenberg III-regjeringen synes å ha omfavnet den høyredominerte regjeringen til statsminister Fredrik Reinfeldt i Sverige i sykelønnsutviklingen – en politikk som er sterkt påvirket av EU hvis formål er å svekke arbeidstakernes lønns-, trygde- og arbeidsvilkår.
Stoltenberg III-regjeringen og støtteapparatet rundt, er preget av stor overvekt av unge, høyt utdannede personer, med markedsliberalistiske holdninger – og ja til EU-holdninger. Dvs er sammensetning som det er vanskelig for arbeidstakere på grunnplanet å identifisere seg med. Vi kan trygt si at regjeringen og støtteapparatet rundt har fått en sammensetning som ikke gjenspeiler holdningene i store deler av arbeidstakergruppene i Norge – og i hvert fall ikke i forhold til EU-spørsmålet!
I disse dager har Regjeringen nedsatt ei slags ”ekspertgruppe” som har fått følgende mandat; Å vurdere mulige administrative tiltak som vil kunne redusere sykefraværet (merk; nå heter det ”administrative tiltak” – ikke lengre partssammensatte tiltak).
Utvalget har fått følgende sammensetning; Seniorforsker Arnstein Mykletun - Bergen (leder), forskningsdirektør Hege Randi Eriksen – Bergen, seniorøkonom Knut Røed – Oppegård, fastlege Gisle Schmidt – Oslo, fastlege Anette Fosse - Mo i Rana, ass. direktør Bjørn Guldvog - Oslo Overlege Grete Damberg – Asker, fylkesdirektør Ellen Christine Christiansen – Oslo.
Hvordan skal et slikt sammensatt utvalg oppnå tillit? Hvordan er det mulig å kalle dette et ”ekspertutvalg” uten å ha med alle partene i arbeidslivet - og hvor det bare synes å være arbeidstakersiden som er utelatt fra deltakelse?
Det er også bekymringsfullt at det offisielle Norge ikke lengre har tillit til verken til arbeidstakerne eller fastlegeordningen, og at fastlegene pr definisjon er blitt inkompetente til å vurdere arbeidstakeres sykdomsbilde. Sykemeldingsvurdering foreslås overført til andre å avgjøre enn fastlegen.
Hva med å konfrontere arbeidsgiverne/ bedriftslederne på hva de har levert av forebyggende arbeid og det å fylle opp IA-avtalens innhold. Bør det ikke være et krav at arbeidgivere/ bedriftsledere kunne bli mål på hva de faktisk har levert på IA-arbeidets tre delmål! Min spådom er at da måtte mange av dem skifte jobb fordi arbeidsgivere/ arbeidsledere sluntrer unna innholdet i IA-avtalen! Akkurat nå virker det som om
Det kan virke som om Stoltenberg III-regjeringen gjør det samme som høyrepartiene og EU gjør – dvs at arbeidsgiverne, de politisk høyredominerte domstolene og finanskapitalen juridisk, etisk og moralsk alltid har rett – mens de som står på arbeidstakernes og trygdedes side alltid har feil.
Filmskaperen Michael Moore har rett når han uttaler at ”kapitalisme er ondskap satt i system”. Markedsliberalismen og profittbegjæret – på bekostning av de svakeste er det beste beviset på det. Skal varemerket på Stoltenberg III-regjeringen ble nettopp påstanden fra Michael Moore?
Stoltenberg III-regjeringen sin politikk begynner å ligne bekymringsfullt mye på den som Stoltenberg I-regjeringen leverte i 2000/ 2001, og som det norske folk nei til ved valget i 2001. Markedsliberalisme, New Public Management (NPM) og virkningen av nye regnskaps- og revisjonsmodeller gjennom NPM, blandet med holdninger utviklet og tilpasset norske forhold av BI – er blitt like synlig i Stoltenberg III-regjeringen som det var i Stoltenberg I-regjeringen. De seneste meningsmålingene viser også hvordan velgerne reagerer på det.
Stoltenberg III-regjeringen synes å ha omfavnet den høyredominerte regjeringen til statsminister Fredrik Reinfeldt i Sverige i sykelønnsutviklingen – en politikk som er sterkt påvirket av EU hvis formål er å svekke arbeidstakernes lønns-, trygde- og arbeidsvilkår.
Stoltenberg III-regjeringen og støtteapparatet rundt, er preget av stor overvekt av unge, høyt utdannede personer, med markedsliberalistiske holdninger – og ja til EU-holdninger. Dvs er sammensetning som det er vanskelig for arbeidstakere på grunnplanet å identifisere seg med. Vi kan trygt si at regjeringen og støtteapparatet rundt har fått en sammensetning som ikke gjenspeiler holdningene i store deler av arbeidstakergruppene i Norge – og i hvert fall ikke i forhold til EU-spørsmålet!
I disse dager har Regjeringen nedsatt ei slags ”ekspertgruppe” som har fått følgende mandat; Å vurdere mulige administrative tiltak som vil kunne redusere sykefraværet (merk; nå heter det ”administrative tiltak” – ikke lengre partssammensatte tiltak).
Utvalget har fått følgende sammensetning; Seniorforsker Arnstein Mykletun - Bergen (leder), forskningsdirektør Hege Randi Eriksen – Bergen, seniorøkonom Knut Røed – Oppegård, fastlege Gisle Schmidt – Oslo, fastlege Anette Fosse - Mo i Rana, ass. direktør Bjørn Guldvog - Oslo Overlege Grete Damberg – Asker, fylkesdirektør Ellen Christine Christiansen – Oslo.
Hvordan skal et slikt sammensatt utvalg oppnå tillit? Hvordan er det mulig å kalle dette et ”ekspertutvalg” uten å ha med alle partene i arbeidslivet - og hvor det bare synes å være arbeidstakersiden som er utelatt fra deltakelse?
Det er også bekymringsfullt at det offisielle Norge ikke lengre har tillit til verken til arbeidstakerne eller fastlegeordningen, og at fastlegene pr definisjon er blitt inkompetente til å vurdere arbeidstakeres sykdomsbilde. Sykemeldingsvurdering foreslås overført til andre å avgjøre enn fastlegen.
Hva med å konfrontere arbeidsgiverne/ bedriftslederne på hva de har levert av forebyggende arbeid og det å fylle opp IA-avtalens innhold. Bør det ikke være et krav at arbeidgivere/ bedriftsledere kunne bli mål på hva de faktisk har levert på IA-arbeidets tre delmål! Min spådom er at da måtte mange av dem skifte jobb fordi arbeidsgivere/ arbeidsledere sluntrer unna innholdet i IA-avtalen! Akkurat nå virker det som om
Det kan virke som om Stoltenberg III-regjeringen gjør det samme som høyrepartiene og EU gjør – dvs at arbeidsgiverne, de politisk høyredominerte domstolene og finanskapitalen juridisk, etisk og moralsk alltid har rett – mens de som står på arbeidstakernes og trygdedes side alltid har feil.
Filmskaperen Michael Moore har rett når han uttaler at ”kapitalisme er ondskap satt i system”. Markedsliberalismen og profittbegjæret – på bekostning av de svakeste er det beste beviset på det. Skal varemerket på Stoltenberg III-regjeringen ble nettopp påstanden fra Michael Moore?
torsdag 3. desember 2009
Et anlsag mot tre-partssamarbeidet?
Sykelønnsordningen er igjen blitt et tema. Bakgrunnen er at det skal reforhandles en ny avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtale).
Arbeidsgivere klager og syter – og vil helst ha innført karensdager – hvilket i tilfelle innebærer at arbeidsgiverne slipper å betale sykelønn de første dagene en arbeidstaker er syk. I dag betaler arbeidsgiver sykelønn for de 16 første dagene arbeidstakeren er syk. Enkelte arbeidsgivere og politikere lever i den villfarelsen at de tror at arbeidstakere blir friskere av å miste inntekt og bli fattigere. Innføres det karensdager, så blir det en ren fortjeneste for arbeidsgiver – og vil i mange tilfeller virke om en slags premiering/ belønning for ikke å prioritere et forebyggende helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid på topp hele tiden, samt å drive et aktivt inkluderende arbeidsliv. Det finnes arbeidsgivere som i dag salderer sine budsjetter med forventet langtidsfravær, med påfølgende refusjoner fra Folketrygden.
Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere begynne å ta et større ansvar for å forebygge at sykefravær oppstår? Spesielt i forhold til å forhindre at fysiske og psykiske belastninger oppstår. Lav grunnbemanning, arbeidstidsordninger, lønnssystemer, mobbing, dårlig oppfølging av ansatte er eksempler på dette.
Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere ta et større ansvar for forebygging av at sykdom og belastningsskader oppstår, og sørge for bedre tilrettelegging av arbeid for arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt arbeidsevne? Det er mange funksjonshemmede som står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.
Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere begynne å legge til rette for mer og bedre kompetanseutvikling, og bedre ivaretakelsen av erfarings- og realkompetansen til arbeidstakere? Det er mange eldre arbeidstakere som støtes ut av arbeidslivet som følge av sviktende mulighet og tilrettelegging for å ta etter- og videreutdanning i tråd med endrede kompetansekrav i arbeidslivet.
Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere begynne å legge forholdene til rette for bedre integrering av våre nye landsmenn? I dag står altfor mange av disse utenfor det etablerte arbeidslivet.
Det man ofte opplever er at mange arbeidsledere og arbeidsgivere er så opptatt av egen karriere at de ser ikke/ tar ikke hensyn til andre arbeidstakere som de er satt til å lede og disse arbeidstakernes behov i ulike livsfaser. Resultatet av en slik personalpolitikk – er mangel på sådan - kan utløse sykefravær.
Jeg vil også hevde at det foregår til feller av ”forbruk” av arbeidstakere. Det vil at arbeidstakeren presses til det ytterste - slik at de til slutt møter veggen, eller at kompetansen er ”gått ut på dato” – for deretter å støte dem ut av arbeidslivet. Disse arbeidstakerne havner da over på samfunnets trygde- og stønadssystemer. Hva om disse arbeidsgiverne tok et større samfunnsansvar og tok vare på – samt utvikle disse arbeidstakernes erfaringskompetanse, fremfor å støte disse arbeidstakerne ut og belaste samfunnets velferdsordninger?
Enkelte politikere og representanter på arbeidsgiversiden har i disse dager uttrykt generell mistillit til alle arbeidstakere som blir sykmeldte – samt fastleger til arbeidstakere. Det innbefatter alle foreldre som er hjemme med syke barn også. Arbeidstakere fremstilles som at de er ”ansvarsløse unnasluntrere” som misbruker samfunnets syke- og støtteordninger, og fastlegene blir nærmest fremstilt som noen ”ufaglærte medisinmenn/kvinner” som støtter opp under unnasluntrerne (les arbeidstakere). Underforstått at arbeidsgivere/ arbeidsledere er ufeilbare.
I disse dager er det nedsatt en ekspertgruppe som skal fremme en rapport med forslag om tiltak som kan begrense sykefraværet. Utvalget har fått følgende sammensetning; Seniorforsker Arnstein Mykletun - Bergen (leder), forskningsdirektør Hege Randi Eriksen – Bergen, seniorøkonom Knut Røed – Oppegård, fastlege Gisle Schmidt – Oslo, fastlege Anette Fosse - Mo i Rana, ass. direktør Bjørn Guldvog – Oslo, overlege Grete Damberg – Asker, og fylkesdirektør Ellen Christine Christiansen – Oslo.
Jeg opplever det slik at arbeidsgiversiden er representert gjennom direktørtitlene. Riktignok skal det i tillegg oppnevnes en referansegruppe (undergruppe) som er partssammensatt.
Hvordan vil det i fremtiden være mulig å utvikle gode samarbeidsrelasjoner mellom partene i arbeidslivet når enkelte representanter for arbeidsgiverne og politikere velger å gå inn i debatten med grunnleggende mistillit til alle arbeidstakere og alle fastleger i dette landet? Og hvordan skal det bli mulig å bygge tillit i trepartssamarbeidet når man nedsetter et utvalg uten representasjon fra arbeidstakersiden? Er ikke dette et anslag på tre-partssamarbeidet?
Arbeidsgivere klager og syter – og vil helst ha innført karensdager – hvilket i tilfelle innebærer at arbeidsgiverne slipper å betale sykelønn de første dagene en arbeidstaker er syk. I dag betaler arbeidsgiver sykelønn for de 16 første dagene arbeidstakeren er syk. Enkelte arbeidsgivere og politikere lever i den villfarelsen at de tror at arbeidstakere blir friskere av å miste inntekt og bli fattigere. Innføres det karensdager, så blir det en ren fortjeneste for arbeidsgiver – og vil i mange tilfeller virke om en slags premiering/ belønning for ikke å prioritere et forebyggende helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid på topp hele tiden, samt å drive et aktivt inkluderende arbeidsliv. Det finnes arbeidsgivere som i dag salderer sine budsjetter med forventet langtidsfravær, med påfølgende refusjoner fra Folketrygden.
Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere begynne å ta et større ansvar for å forebygge at sykefravær oppstår? Spesielt i forhold til å forhindre at fysiske og psykiske belastninger oppstår. Lav grunnbemanning, arbeidstidsordninger, lønnssystemer, mobbing, dårlig oppfølging av ansatte er eksempler på dette.
Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere ta et større ansvar for forebygging av at sykdom og belastningsskader oppstår, og sørge for bedre tilrettelegging av arbeid for arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt arbeidsevne? Det er mange funksjonshemmede som står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.
Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere begynne å legge til rette for mer og bedre kompetanseutvikling, og bedre ivaretakelsen av erfarings- og realkompetansen til arbeidstakere? Det er mange eldre arbeidstakere som støtes ut av arbeidslivet som følge av sviktende mulighet og tilrettelegging for å ta etter- og videreutdanning i tråd med endrede kompetansekrav i arbeidslivet.
Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere begynne å legge forholdene til rette for bedre integrering av våre nye landsmenn? I dag står altfor mange av disse utenfor det etablerte arbeidslivet.
Det man ofte opplever er at mange arbeidsledere og arbeidsgivere er så opptatt av egen karriere at de ser ikke/ tar ikke hensyn til andre arbeidstakere som de er satt til å lede og disse arbeidstakernes behov i ulike livsfaser. Resultatet av en slik personalpolitikk – er mangel på sådan - kan utløse sykefravær.
Jeg vil også hevde at det foregår til feller av ”forbruk” av arbeidstakere. Det vil at arbeidstakeren presses til det ytterste - slik at de til slutt møter veggen, eller at kompetansen er ”gått ut på dato” – for deretter å støte dem ut av arbeidslivet. Disse arbeidstakerne havner da over på samfunnets trygde- og stønadssystemer. Hva om disse arbeidsgiverne tok et større samfunnsansvar og tok vare på – samt utvikle disse arbeidstakernes erfaringskompetanse, fremfor å støte disse arbeidstakerne ut og belaste samfunnets velferdsordninger?
Enkelte politikere og representanter på arbeidsgiversiden har i disse dager uttrykt generell mistillit til alle arbeidstakere som blir sykmeldte – samt fastleger til arbeidstakere. Det innbefatter alle foreldre som er hjemme med syke barn også. Arbeidstakere fremstilles som at de er ”ansvarsløse unnasluntrere” som misbruker samfunnets syke- og støtteordninger, og fastlegene blir nærmest fremstilt som noen ”ufaglærte medisinmenn/kvinner” som støtter opp under unnasluntrerne (les arbeidstakere). Underforstått at arbeidsgivere/ arbeidsledere er ufeilbare.
I disse dager er det nedsatt en ekspertgruppe som skal fremme en rapport med forslag om tiltak som kan begrense sykefraværet. Utvalget har fått følgende sammensetning; Seniorforsker Arnstein Mykletun - Bergen (leder), forskningsdirektør Hege Randi Eriksen – Bergen, seniorøkonom Knut Røed – Oppegård, fastlege Gisle Schmidt – Oslo, fastlege Anette Fosse - Mo i Rana, ass. direktør Bjørn Guldvog – Oslo, overlege Grete Damberg – Asker, og fylkesdirektør Ellen Christine Christiansen – Oslo.
Jeg opplever det slik at arbeidsgiversiden er representert gjennom direktørtitlene. Riktignok skal det i tillegg oppnevnes en referansegruppe (undergruppe) som er partssammensatt.
Hvordan vil det i fremtiden være mulig å utvikle gode samarbeidsrelasjoner mellom partene i arbeidslivet når enkelte representanter for arbeidsgiverne og politikere velger å gå inn i debatten med grunnleggende mistillit til alle arbeidstakere og alle fastleger i dette landet? Og hvordan skal det bli mulig å bygge tillit i trepartssamarbeidet når man nedsetter et utvalg uten representasjon fra arbeidstakersiden? Er ikke dette et anslag på tre-partssamarbeidet?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
