USA OG BRUK AV TORTUR
Rapporten som nylig er offentliggjort om at USA gjennom CIA har utøvd grusom tortur mot fanger, bør få konsekvenser for tidligere president i USA - Georg W. Bush. Likeså ovenfor tidligere sikkerhetsrådgiver/ utentiksminister Condoleezza Rice, CIA-sjef George Tenet, forsvarsminister Donald Rumsfeld og justisminister John Ashcroft!
I denne saken finnes det ingen formidlende omstendigheter. De ansvarlige må stilles til ansvar – det finnes intet grunnlag for straffefrihet i slike alvorlige saker!
Det er også helt uhørt at president Barack Obama ønsker å gi forhørsledere som har utført tortur amnesti, dvs å ikke stille dem for retten, slik amerikanske myndigheter helt riktig gjorde ovenfor folk lenger ned i systemet, Blant annet husker vi at soldaten Lynndie England, ble dømt for mishandling av fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak.
Den fremlagte rapporten konkluderer også med at Bush-administrasjonen godkjente 14 ulike metoder som utvidede forhørsteknikker, inkluderte drukningstortur eller «waterboarding», innesperring i en liten mørk boks, psykologisk tortur og nektelse av søvn i opptil elleve døgn. Med andre ord, Bush-administrasjonen oppfordret til bruk av tortur!
Det er opplyst at i følge amerikanske militærjurister ble japanske fangevoktere som benyttet samme typer avhørsteknikker under 2. verdenskrig definert som ”krigsforbrytere”. Den konklusjonen må danne presidens også ovenfor involverte i CIA-avsløringene.
Det er også kommet frem at CIA skal også ha brukt et håndvåpen og en elektrisk drill i forbindelse med sine avhør, i et forsøk på å skremme en fanget al-Qaida-leder, Abd al-Rahim al-Nashiri, for å få ham til å bidra med informasjon.
Det er også meget skremmende at norske luftfartsmyndigheter har gitt amerikanske fly adgang i norsk luftrom for flyvinger av fanger til Guantańamoleiren på Cuba, og at norske virksomheter har vært engasjert til å bygge ut Guantańamoleiren.
Det omtales også at CIA opprettet hemmelige fengsler (avhørssentre) som ble benyttet til forhør av al-Qaida-fanger i utkanten av Litauens hovedstad Vilnius, samt i Romania, Polen, Ukraina, Thailand, Marokko og Afghanistan.
Det bør derfor bli et folkekrav nasjonalt og internasjonalt, at de ansvarlige ”krigsforbryterne” i USA blir etterforsket og dømt på lik linje med andre krigsforbrytere. Internasjonal rett må være lik for alle!
tirsdag 22. desember 2009
mandag 21. desember 2009
Høyre og Fremskrittspartiet svikter sitt ansvar!
I dagens nyhetssendinger kom det frem at i Oslo - under Høyre og Fremskrittspartiet sitt regime - sendes folk som har rettigheter til sosiale bidrag bevisst og med overlegg til frivillige organisasjoner for å få utdelt matrasjoner der for å spare offentlige utgifter.
Ja, etikken og moral til høyrefolk er på sitt vante nivå – de eier ikke skrupler ovenfor folk som ”sitter nederst ved bordet”. Her viser Høyre og Fremskrittspartiet til overmål sitt sanne ansikt! Makan til frekkhet! Høyrepolitikk og høyrefolks menneskesyn på fattige (og arbeidstakere) kan best beskrives som ”cold stone feelings” – som det heter i en sang!
Ja, etikken og moral til høyrefolk er på sitt vante nivå – de eier ikke skrupler ovenfor folk som ”sitter nederst ved bordet”. Her viser Høyre og Fremskrittspartiet til overmål sitt sanne ansikt! Makan til frekkhet! Høyrepolitikk og høyrefolks menneskesyn på fattige (og arbeidstakere) kan best beskrives som ”cold stone feelings” – som det heter i en sang!
søndag 20. desember 2009
Høyre større en Fremskrittspartiet
Det kan virke som om folk på høyresiden er blitt opptatt av redelighet, troverdighet og fast kurs! Det er gledelig – selv om dette utsagnet kommer fra en politisk motstander. På en meningsmåling i Dagbladet får Høyre en oppslutning på 21,8 prosent, som er en fremgang 4,6 prosentpoeng i forhold til valgresultatet.
Desto mer gledelig er det at det useriøse, dag-for-dag vinglepartiet Fremskrittspartiet går tilbake med 1,3 prosentpoeng - til 21,5 prosent, og er dermed mindre enn Høyre.
Jeg har ofte lurt på hvor lenge det ville gå før velgerne på høyresiden innser at Fremskrittspartiet ikke er løsningen for høyrepartiene. Tenk på alle forslagene Fremskrittspartiet fremmer uten å ha økonomisk forankring i budsjettene – de burde jo vært tiltalt for villedende reklame. Til og med Fremskrittspartiets tilsynelatende egen fjernsynskanal – TV 2 (Frp 2), synes at Fremskrittspartiet ble bare for drøye i årets valgkamp, og avslørte at det manglet 100 mrd kroner mellom hva Fremskrittspartiet hadde lovet velgerne – og hva de faktisk hadde til rådighet. Men det viser bare hvor useriøse dette partiet er.
På nettstedene ser at Fremskrittspartiet har et fast skrivekorps, som ofte opptrer anonymt, og dermed er så gjennomsyret feige at de tør ikke stå for sine egne meninger engang. De henger ut folk, og forsøker å avspore og forsøple det som skal være konstruktive meningsytringer. I det siste har noen av dem gått så kraftig over streken, og er blitt avslørt, så kanskje at også dette påvirker meningsmålingene. Det er bra! Kanskje vi etter hvert kan få tilbake større grad av seriøsitet i debattene! Det blir jo ganske spesielt når Fremskrittspartiets faste skrivekorps går lengre enn hva partiet står for – og dermed ødelegger for eget parti – selv om det er kjempegledelig for oss som tar avstand fra slik useriøs, uredelig, usammenhengende og vinglete politikk som det Fremskrittspartiet står for!
Desto mer gledelig er det at det useriøse, dag-for-dag vinglepartiet Fremskrittspartiet går tilbake med 1,3 prosentpoeng - til 21,5 prosent, og er dermed mindre enn Høyre.
Jeg har ofte lurt på hvor lenge det ville gå før velgerne på høyresiden innser at Fremskrittspartiet ikke er løsningen for høyrepartiene. Tenk på alle forslagene Fremskrittspartiet fremmer uten å ha økonomisk forankring i budsjettene – de burde jo vært tiltalt for villedende reklame. Til og med Fremskrittspartiets tilsynelatende egen fjernsynskanal – TV 2 (Frp 2), synes at Fremskrittspartiet ble bare for drøye i årets valgkamp, og avslørte at det manglet 100 mrd kroner mellom hva Fremskrittspartiet hadde lovet velgerne – og hva de faktisk hadde til rådighet. Men det viser bare hvor useriøse dette partiet er.
På nettstedene ser at Fremskrittspartiet har et fast skrivekorps, som ofte opptrer anonymt, og dermed er så gjennomsyret feige at de tør ikke stå for sine egne meninger engang. De henger ut folk, og forsøker å avspore og forsøple det som skal være konstruktive meningsytringer. I det siste har noen av dem gått så kraftig over streken, og er blitt avslørt, så kanskje at også dette påvirker meningsmålingene. Det er bra! Kanskje vi etter hvert kan få tilbake større grad av seriøsitet i debattene! Det blir jo ganske spesielt når Fremskrittspartiets faste skrivekorps går lengre enn hva partiet står for – og dermed ødelegger for eget parti – selv om det er kjempegledelig for oss som tar avstand fra slik useriøs, uredelig, usammenhengende og vinglete politikk som det Fremskrittspartiet står for!
lørdag 19. desember 2009
Fremskrittspartiet kutter!
I Norge kan du kan gå på jobben uten - og stå med lua i hånda når sjefen kommer. Du får sykelønn når du er syk. Du slipper å bli sagt opp fordi sjefen din ikke liker trynet ditt, og lønnsnivået ditt bestemmes ikke ensidig ut fra om sjefen liker deg eller ikke. I Norge får 5 ukers ferie, med feriepenger gjennom ferielønnsavsetting hvert år. Du får arbeidsledighetstrygd hvis du er arbeidsledig, og veldig mye mer…Dette får du fordi at vi har et sterkt LO! Et LO som engasjerer seg og tar medansvar for samfunnsutviklingen i Norge gjennom politisk påvirkning!
Politisk påvirkning er mulig, fordi LO samarbeider med partier som vil snakke med oss – og ikke mot oss!
LO er den siste skansen i Norge som kjemper for, og vil bevare velferdsstaten og innholdet i velferdsstatens politikk.
På dette forumet, og i andre forumet, er det en ondsinnet skrivegjeng, som forsøker å fremstille et slikt viktig engasjement som ”samrøre”,
”betaler kjøper seg innflytelse”, at faglig politisk samarbeid er en slags type ”mafiavirksomhet” osv osv. Dette ved siden av at de forsøker å henge ut politiske motstandere på en svært negativ måte. Vel, dem om det. De fleste i denne skrivegjengen er så feige at de opererer under nick-navn/ uriktige navn. De er så feige at de tør ikke stå frem med sine meninger – og de forsøker å forsøple nettstedene på en slik måte, at det synes åpenbart at nettsteder skal være en propagandamaskin for en annen type politikk enn den sosialdemokratiske!
La oss se litt på hva Fremskrittspartiet vil, og som høyrepartiene i store trakk støtter;
Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett å fjerne så godt som hele kvalifiseringsprogrammet, og kutte i verktøyene for forebygging og tilsyn med arbeidslivet.
Fremskrittspartiet vil kutte i stønadene til enslige forsørgere og de som ikke har opptjent fulle rettigheter i Folketrygden. Noe så usosialt! Slike usosiale kutt vil de gjennomføre for å skjære ned på rettighetene til arbeidstakere, og Fremskrittspartiet tror at dette vil få flere folk i arbeid – hvor skal alle disse få jobb i et for tiden trangt arbeidsmarked?
Arbeidskraft er definert til å være samfunnets viktigste ressurs. Det er de som skal sikre verdiskapningen og trygge framtidas velferd her i Norge. Statsbudsjettet som nylig ble vedtatt, er et budsjett som har som mål å holde arbeidsledigheten av, samtidig som at budsjettet skal ta vare på dagens arbeidsledige, og de som står i fare for å møte arbeidsledighet i kommende år.
Fremskrittspartiet vil stramme inn og spare inn milliarder på å kutte utgifter til som i dag går til dagpenger, sykepenger og uføreordningene.
Fremskrittspartiet vil redusere antall hjelpetrengende ved at alle disse skal få vurdert sin restarbeidsevne på nytt, med tanke på å komme tilbake i jobb så raskt som mulig. Dette sier Fremskrittspartiet - til tross for at vi vet at så mange som 90.000 personer med nedsatt arbeidsevne – og som allerede står i kø og ønsker å jobbe - men som ikke slipper til i arbeidslivet.
Å tro at det er mulig å få folk inn i arbeidslivet, eller friskskrive dem over natta er ikke mulig. Det gjør Fremskrittspartiets forslag til innsparing på trygdebudsjettet er urealistisk. Fremskrittspartiet har forslått å kutte utgiftene til trygdebudsjettene med nesten 9 milliarder kroner allerede i 2010. Subsidiært vil Fremskrittspartiet foreta kutt i dagens ytelser for å kunne gjennomføre innsparingene. Kuttene som Fremskrittspartiet foreslår vil tilsvare 4.300 kroner mindre å leve av for en enslig minste-
pensjonist.
FrP vil tvinge de syke tilbake til arbeidsplasser, og som slettes ikke alltid er der for dem, og som i følge Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett ”ikke er opptatt av å skape”.
Nå er det på tiden at Fremskrittspartiet blir ærlige og redelige, og forteller sine velgere, og andre, hvordan Fremskrittspartiets budsjett henger sammen, samt være tydelig på å tilkjennegi hvor og hvordan kuttene i det foreliggende statsbudsjettet skal gjennomføres i praksis.
I mangel på slike viktige avklaringer, er det i hvert fall viktig for arbeidstakere - og andre - å holde Fremskrittspartiet langt unna regjeringskontorene!
Politisk påvirkning er mulig, fordi LO samarbeider med partier som vil snakke med oss – og ikke mot oss!
LO er den siste skansen i Norge som kjemper for, og vil bevare velferdsstaten og innholdet i velferdsstatens politikk.
På dette forumet, og i andre forumet, er det en ondsinnet skrivegjeng, som forsøker å fremstille et slikt viktig engasjement som ”samrøre”,
”betaler kjøper seg innflytelse”, at faglig politisk samarbeid er en slags type ”mafiavirksomhet” osv osv. Dette ved siden av at de forsøker å henge ut politiske motstandere på en svært negativ måte. Vel, dem om det. De fleste i denne skrivegjengen er så feige at de opererer under nick-navn/ uriktige navn. De er så feige at de tør ikke stå frem med sine meninger – og de forsøker å forsøple nettstedene på en slik måte, at det synes åpenbart at nettsteder skal være en propagandamaskin for en annen type politikk enn den sosialdemokratiske!
La oss se litt på hva Fremskrittspartiet vil, og som høyrepartiene i store trakk støtter;
Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett å fjerne så godt som hele kvalifiseringsprogrammet, og kutte i verktøyene for forebygging og tilsyn med arbeidslivet.
Fremskrittspartiet vil kutte i stønadene til enslige forsørgere og de som ikke har opptjent fulle rettigheter i Folketrygden. Noe så usosialt! Slike usosiale kutt vil de gjennomføre for å skjære ned på rettighetene til arbeidstakere, og Fremskrittspartiet tror at dette vil få flere folk i arbeid – hvor skal alle disse få jobb i et for tiden trangt arbeidsmarked?
Arbeidskraft er definert til å være samfunnets viktigste ressurs. Det er de som skal sikre verdiskapningen og trygge framtidas velferd her i Norge. Statsbudsjettet som nylig ble vedtatt, er et budsjett som har som mål å holde arbeidsledigheten av, samtidig som at budsjettet skal ta vare på dagens arbeidsledige, og de som står i fare for å møte arbeidsledighet i kommende år.
Fremskrittspartiet vil stramme inn og spare inn milliarder på å kutte utgifter til som i dag går til dagpenger, sykepenger og uføreordningene.
Fremskrittspartiet vil redusere antall hjelpetrengende ved at alle disse skal få vurdert sin restarbeidsevne på nytt, med tanke på å komme tilbake i jobb så raskt som mulig. Dette sier Fremskrittspartiet - til tross for at vi vet at så mange som 90.000 personer med nedsatt arbeidsevne – og som allerede står i kø og ønsker å jobbe - men som ikke slipper til i arbeidslivet.
Å tro at det er mulig å få folk inn i arbeidslivet, eller friskskrive dem over natta er ikke mulig. Det gjør Fremskrittspartiets forslag til innsparing på trygdebudsjettet er urealistisk. Fremskrittspartiet har forslått å kutte utgiftene til trygdebudsjettene med nesten 9 milliarder kroner allerede i 2010. Subsidiært vil Fremskrittspartiet foreta kutt i dagens ytelser for å kunne gjennomføre innsparingene. Kuttene som Fremskrittspartiet foreslår vil tilsvare 4.300 kroner mindre å leve av for en enslig minste-
pensjonist.
FrP vil tvinge de syke tilbake til arbeidsplasser, og som slettes ikke alltid er der for dem, og som i følge Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett ”ikke er opptatt av å skape”.
Nå er det på tiden at Fremskrittspartiet blir ærlige og redelige, og forteller sine velgere, og andre, hvordan Fremskrittspartiets budsjett henger sammen, samt være tydelig på å tilkjennegi hvor og hvordan kuttene i det foreliggende statsbudsjettet skal gjennomføres i praksis.
I mangel på slike viktige avklaringer, er det i hvert fall viktig for arbeidstakere - og andre - å holde Fremskrittspartiet langt unna regjeringskontorene!
fredag 18. desember 2009
The Golden Cup
Den 09.03.2007 er ikke en dag man minnes med glede. Den dagen gikk Gerd Liv Valla av som LOs leder.
Den samme kvelden ble det tid til refleksjon – refleksjon over hva Gerd Liv Valla hadde fått utrettet i sin periode som LO-leder.
Fagbevegelsen i Europa var på rettrett mange steder. Mange land i Europa ble styrt av høyreregjeringer – og hvor fagbevegelsen og arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår ble satt under kraftig press og ofte med tilbakeslag.
I Norge hadde vi også en høyreregjering, ledet av statsminister Kjell Magne Bondevik. I Norge vokste LO, og de faglige rettighetene ble i store trekk bibeholdt og forbedret – og det til tross for at vi hadde en høyreregjering, og tross sterkt press fra EU gjennom EØS-avtalen.
Min konklusjon der og da var klar; Gerd Liv Valla er trolig den største LO-lederen etter krigen!
Slik ble det tekst og melodi av.
Denne sangen er tilegnet Gerd Liv Valla for hennes innsats som LO-leder – tekst og melodi skrevet den 09.03.2007 – av Jørund Hassel
The Golden cup
1.
She’s no ”pussy cat” She’s a woman too She’s a working class woman She was too strong… …for those in power elite She’d only tried to keep the right from wrong In the highs we were all behind her, when she fought for our rights to come The bourgeois press they tried to break her down She collected all victories – putting them in a golden cup We’re all sitting there together drinking of that golden cup
2.
Equality of women… …is her trademark too She stood up for all the women And in her mind… …she’d always fight… …for all the weakest in our society To the liberalization in the European Union… …she said no to that social dumping She become dangerous – dangerous for the social elite The people didn’t understood it before it was too late We were all too busy to drink of that golden cup
3.
So she’s no “pussy cat” That’s what she said She is working class hero! She was too strong… …for those in power elite She was one of the dangerous women In the highs we were all behind her, when she fought for our rights to come The bourgeois press they tried to break her down She collected all victories – putting them in a golden cup We’re all sitting there together drinking of that golden cup
I was sitting there besides her – drinking of that golden cup
…..
Takk for din innsats for LO-medlemmene Gerd Liv Valla!
Den samme kvelden ble det tid til refleksjon – refleksjon over hva Gerd Liv Valla hadde fått utrettet i sin periode som LO-leder.
Fagbevegelsen i Europa var på rettrett mange steder. Mange land i Europa ble styrt av høyreregjeringer – og hvor fagbevegelsen og arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår ble satt under kraftig press og ofte med tilbakeslag.
I Norge hadde vi også en høyreregjering, ledet av statsminister Kjell Magne Bondevik. I Norge vokste LO, og de faglige rettighetene ble i store trekk bibeholdt og forbedret – og det til tross for at vi hadde en høyreregjering, og tross sterkt press fra EU gjennom EØS-avtalen.
Min konklusjon der og da var klar; Gerd Liv Valla er trolig den største LO-lederen etter krigen!
Slik ble det tekst og melodi av.
Denne sangen er tilegnet Gerd Liv Valla for hennes innsats som LO-leder – tekst og melodi skrevet den 09.03.2007 – av Jørund Hassel
The Golden cup
1.
She’s no ”pussy cat” She’s a woman too She’s a working class woman She was too strong… …for those in power elite She’d only tried to keep the right from wrong In the highs we were all behind her, when she fought for our rights to come The bourgeois press they tried to break her down She collected all victories – putting them in a golden cup We’re all sitting there together drinking of that golden cup
2.
Equality of women… …is her trademark too She stood up for all the women And in her mind… …she’d always fight… …for all the weakest in our society To the liberalization in the European Union… …she said no to that social dumping She become dangerous – dangerous for the social elite The people didn’t understood it before it was too late We were all too busy to drink of that golden cup
3.
So she’s no “pussy cat” That’s what she said She is working class hero! She was too strong… …for those in power elite She was one of the dangerous women In the highs we were all behind her, when she fought for our rights to come The bourgeois press they tried to break her down She collected all victories – putting them in a golden cup We’re all sitting there together drinking of that golden cup
I was sitting there besides her – drinking of that golden cup
…..
Takk for din innsats for LO-medlemmene Gerd Liv Valla!
Landeveisrøverne slår til!
EU er seg selv lik. Dette er vel det man kan kalle plyndring/ landeveisrøveri etter tidligere tiders målestokk. Nå viser det seg at utpresserne i EU mener at Norges betaling for EØS-avtalen skal øke med 22 prosent. Den samlede summen kommer da opp i 357,7 millioner euro i året de neste fem årene.. Avtalen mellom EØS-landene og EU handler om finansieringen av samarbeidet som følger av avtalen. Den årlige betalingen tilsvarer rundt 3 milliarder kroner.
Ja, slik fungerer markedsliberalismen – dvs høyrepolitikken!
Ja, slik fungerer markedsliberalismen – dvs høyrepolitikken!
onsdag 16. desember 2009
Fredspris eller markedsliberalismens pris?
Var vi vitne til en utdeling av en markedsliberalismens eller fredspris? Etter mitt syn var og ble dette mer en markedsliberalismens pris enn en fredspris!
Egentlig synes jeg litt synd på president Barack Obama for at han fikk Nobels fredspris 2009 - så tidlig i sin karriere. For det første tror jeg at presidenat Barack Obama personlig har alle gode hensikter, men også han styres, påvirkes og må ta hensyn til næringslivsinteresser i markedsliberalismens høyborg- USA - noe som begrenser handlingsrom. For det andre synes jeg litt synd på President Barack Ombama fordi Nobelkomiteen gjennom sin utnevnelse trekker fokuset fra ”fredsprisaspektet” over til ”markedsliberalismeaspektet”. Det fortjener ikke en mann som President Barack Obama.
USAs kriger i Irak og Afghanistan handler om å skape et marked for økonomisk vekst. Fra 1922 og frem til Sovjetunionens fall i 1991, ble krigsindustrien regnet som verdens største økonomi – og hadde stor betydning for fremveksten av vestens økonomi. Etter 1991 er dette bildet endret, og krigsindustrien har vært avhengig av å finne nye markeder. Blant annet er overvåking, etterretningstjenester, og private firmaer som tilbyr krigstjenester blitt vekstmarkeder – også i USA. Krigsindustrien har således vært avhengig av strategiske endringer både ut fra produksjon av krigsutstyr er styrt av et marked, og ut fra at den fortsatt utgjør en betydelig del av USAs økonomi. I det landet er Barack Obama president.
Nøkkelen for at Barack Ombama skal lykkes som president hjemme i USA, er betinget av at krigsproduksjonens marked lykkes. President Barack Ombama fikk gjennom å bli tildelt Nobels fredspris for 2009 anledning til å entre fredsprosjektenes viktigste talerstol, og hvor han nettopp brukte talerstolen og store deler av talen til både til å rettferdiggjøre opptrapping av krigen i Afghanistan og krig som virkemiddel for å fremme fred (les; opprettholde krigsindustriens marked).
For USA handler krigene i Irak og Afghanistan om kontrollen med olje- og gassforekomster, og kontroll over områder som er strategiske i forhold frakt/ fremføring av olje- og gass (landene nord for Afghanistan regnes å ha noen av verdens største gassforekomster).
I tillegg handler det om militær kontroll og nærvær i – for USA – strategisk viktige områder - kall det gjerne konfliktområder (Midtøsten – Taliban).
Man skal heller ikke utelukke at USAs svarte økonomi og narkotikakarteller har sine interesser i den narkotika og narkotikaproduksjonen i Afghanistan.
USA har – som nevnt - også fått bygd opp egne organisasjoner som driver med private krigssoldater og vaktselskaper beregnet på konlikt-områder i verden (eks organisasjonen Black Water). Slik det er presentert, består disse hærstyrkene av personer som ofte har et heller frynsete rulleblad. Dette handler også om et marked – med sterke interesser for å delta i konflikter, og for å skape et marked for sine tjenester som ofte består av krigstjenester. Tidligere president, Geoge W. Bush, så store muligheter for disse grupperingene. Blant annet at disse soldatene ville kunne bli unntatt av Geneve-konvensjonen, og kan dermed opptre kunne mer brutalt og hensynsløst gjennom selvskrevne lover og regler. I tillegg - ved salg av private(krigs)tjenester og bruk av flernasjonalt mannskap - er ikke disse selskapene definert som direkte tilhørende et land, dvs underlagt et lands styre direkte, og står dermed fritt til bruk av tortur og andreovergrep uten at det får særlige konsekvenser (om det i det hele tatt gjør det). I USAs krigsmarked, skal man ikke utelukke at slike private krigsselskaper etter hvert har fått stor makt i et lands styrende organer.
Markedsliberalismens innføring i Norge
I Norge ble markedsliberalismen innført av tidligere statsminister Kåre Willoch og hans høyreregjeringer i 1981 og i 1985. I denne perioden skjedde det store endringer i den politiske styringen, og i synet på utviklingen av norsk politikk. Markedsliberalismen ble adoptert som en styringsform også i Norge. Kapitalisme og høyrepolitikk ble stadfestet som norm for fremtiden i store deler av verden – og slik er det blitt. Dvs Thatcherismen/ Reaganismen vokste sakte frem i store deler av verden.
Thatcherismen/ Reaganismen hadde følgende mål;
- Fagforeningsknusing (gjennom å endre lover, splitte virksomheter/ opprette marked for arbeidsgiverforeninger (tariffhopping) – noe som splitter fagforeninger og tariffavtaler, opprette usolidariske personal- og lønnssystemer, samt støte ut endre arbeidstakere, inndragning av fri for å drive fagforeningsarbeid/ skolering og politikk – spesielt ovenfor lavlønnsgruppene mv mv) osv osv.
- Privatisering (selge unna fellesskapets eiendommer og verdier, ta kontrollen på boligmarkedet, sørge for lav vekst på nye boliger - dvs å skape et marked med høye boligpriser – og dermed flere ”gjeldsslaver blant arbeidstakere”). Det viktigste i denne politikken, er å opprette offentlige AS-selskaper med egne styrer – dvs et system som har til hensikt å frata politikere makta og overlate dem til ekstreme markedsliberalister. På denne måten går en stor andel av skattepengene og inntekter tilhørende offentlige selskaper over fra offentlig styring, kontroll og revisjon og til privat styring, kontroll og revisjon. Lønnssystemene kommer helt ut av kontroll – hvilken gjelspeiles i bonus-, pensjons- og opsjonsavtaler mv mv
- Å bygge ned offentlige velferdsordninger, dvs pensjons-, trygde- og stønadsordninger (alt som gir trygghet for arbeidstakere og gi skattelette til de rikeste). Skatte- og avgiftslette brukes som lokkemiddel for å få velgerne til vende velferdsstaten ryggen (det har medført at alle politiske partier i dag mer eller mindre er imot velferdsstaten slik den har vært – LO er den siste skansen igjen som forsvarer velferdsstaten)
- Å forgjelde fremtidige skattebetalere gjennom å lånefinansiere offentlige investeringer gjennom ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) – hvilket gir grunnlag for å knuse gjenværende offentlige velferdsordninger – som pensjons-, trygde-, og stønadssystemer (gjeld til de rike må betales før arbeidstakere får opprettholde sine velferdsordninger).
Dette for å nevne noe av innholdet av Thatcherismen/ Reagenismen som har infiltrert vestens politikk.
Sosialdemokratiet forvitrer
Etter innføringen av markedsliberalismen (New Public Management – NPM), ble det samtidig innført et ”nyspråk” som var vanskelig å definere det faktiske innholdet av, dvs ord som eksempelvis ”moderne”, ”frihet”. Dette er ord som inneholder en type dobbelkommunikasjon. I tillegg ble disse ordene ofte kombinert andre nye ord (eksempelvis uttrykk som New Public Management, incitament, intensiver m.fl). Språk ble en maktfaktor. Det kan virke som om dette ble starten til at sosialdemokratiets styrende organer sentralt begynte å hente flere nye tillitsvalgte som ikke hadde noen bakgrunn eller medlemskap i LO – dette for å matche den nye utviklingen og folk som angivelig skulle matche ”nyspråket”. Vi har sågar opplevd at statstråder ble statsråder samme dag som de meldte seg inn i partiet. Høyrepolitikken fikk et større grep om ideologien i arbeiderbevegelsen – sterkt initiert av EU og EUs organer.
I de offentlige selskapene, selv under sosialdemokratiske/ rød-grønne regjeringer, utnevnes for det meste ledere med holdninger og styringsformer – og syn på lavlønnede arbeidstakere - som i mange tilfeller ligger til meget langt til høyre for hva Fremskrittspartiets normalt står for. Gjennom AS-ifiseringen har politikerne gitt fra seg både makt, styring, kontroll og revisjon av vitale deler av hva som bør tilligge offentlig forvaltning. Og politisk ledelse erstattes av disse meget høyreorienterte lederne. Det innebærer at velgere etter hvert fikk problemer med å se forskjeller mellom høyre og venstresiden i politikken mellom de ulike regjeringene, spesielt for arbeidstakere innen det offentlige/ offentlige virksomheter. Demokratiet har mistet grepet om vitale deler av demokratiet – og overlatt avgjørelsene til styrer og ledere mer eller mindre lukkede møterom.
Likeverd, likestilling og fellesskap – eller frihet, likhet og brorskap - etter sosialdemokratisk tolkning blir mer og mer fremmedgjort. Det er forstemmende at sosialdemokratiske/ rød-grønne regjeringer ikke makter å plassere ledere med sosialdemokratiske/ rød-grønne holdninger og meninger i viktige posisjoner når de sitter med makta. Vi trenger flere ledere i sentrale posisjoner innenfor styring og forvaltning av offentlige interesser med sosialdemokratiske/ rød-grønne holdninger!
Utviklingen av EU, med markedsliberalisme (høyrepolitikk), påvirket også en annen stygg trend - som har fått utvikle seg innenfor sosialdemokratiet. I Arbeiderpartiet, begynte ja til EU-tihengere (spesielt på 80-tallet – men også før det) en maktkamp for å posisjonere seg, med det formål å fryse ut partimedlemmer med nei-standpunkt fra viktige verv og valglister. Og det viser seg at ja til EU-tilhengere overhode ikke tar hensyn til nei-flertallet i befolkningen – men kjører i stor grad frem sitt eget løp! Verken det nei-flertallet som er fremkommet i folkeavstemninger eller nei-flertall fremkommet i meningsmålinger tillegges særlig vekt (om det overhode gjør det) i de sentrale maktapparatene.
Det kan ogsåvirke som om ja-tilhengerne i Arbeiderpartiet kun er opptatt av å få gjennomført nok folkeavstemninger helt til det blir et ja (så skal det ikke stemmes over flere ganger). Dvs hensikten må åpenbart være å få Fremskrittspartiets markedsliberalistiske holdninger 100 % inn i sosialdemokratiets styring (EU sin politikk).
Det er også slik at fordelingen ja/ nei-til EU-tilhengere på Stortingsvalgslistene til Arbeiderpartiet gjenspeiler overhode ikke meningene i befolkningen – og er blitt et demokratisk problem. Ja til EU-tilhengere har mange steder tilnærmelsesvis null-tolleranse i forhold til partimedlemmer med nei-standpunkt!
Fredsprisen og Torbjørn Jagland.
Torbjørn Jagland er sannsynligvis den mest EU-vennlige personen Norge har oppfostret! Og tidvis må det være tillatt å si at hans iver etter at Norge skal bli EU-medlem til tider er så stor - at man må kunne stille spørsmålstegn om han er i stand til å ta hensyn til folkemeningen og resultatet av folkeavstemningen? Jagland er i hvert fall blitt belønnet rikelig for sitt standpunkt, og blitt belønnet med generalsekretær i Europarådet. Man skal heller ikke utelukke at medlemslandene i EU kan ha en hvis baktanke ved å støtte Jaglands kandidatur som generalsekretær i Europarådet.
Samtidig med at Jagland er generalsekretær sitter han som leder av Nobelkomiteen i Norge. Hvilke motiver hadde Torbjørn Jagland for å velge president Barack Obama som kandidat til å motta Nobels fredspris 2009? Det er vanskelig å få fatt på – i hvert fall på nåværende tidspunkt – og det er ikke sikkert vi får noe svar på det noen gang heller! Men kan det være slik at det bevisst er noen koblinger mellom disse to rollene – i markedsliberalismens tjeneste?
Verden har vært, og er delvis inne i en verdensomspennende finanskrise. Det er i tider med finanskriser at forskjellene mellom de rike og resterende del av befolkningen øker. Er det mulig at det fantes motiver i finanskrisen for gi Nobels fredspris til USA? På den ene siden kan et motiv ha vært å utvise/ knytte nære bånd med presidenten for markedsliberalismen høyborg (USA), med den hensikt å utvikle mer markedsliberalisme internasjonalt. For det andre, kan det å gi presidenten i markedsliberalismens høyborg (USA) slik oppmerksomhet, bevirke til at den norske befolkningen blir mer vennlighet ovenfor markedsliberalismen generelt (EU), og til USAs utenrikspolitikk i Europa? Var det å nekte representasjon fra Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet på Nobels Gallamiddag et forsøk på å fremstille ovenfor president Barack Obama at det er markedsliberalisme som det norskefolk er opptatt av?
Etter 8 år med George W. Bush som president, en president som gav blaffen i å kontrollere finansinstitusjonene, og lot den svarte økonomien flyte mer eller mindre fritt (skatteparadiser), kom finanskrisen. Til slutt ble virkningen av markedsliberalismen så ille at George W. Bush til slutt måtte begynne å vurdere å ha en hvis kontroll med finansinstitusjonene. Som tilsvar på det uttrykte Per Sandberg, nestleder i Fremskrittspartiet, at president George W. Bush er en ”sosialist” – fordi Sandberg markedet må få flyte fritt og ordne opp på egenhånd. Det pussige er i dette spørsmålet står EU fortiden nærmere Per Sandberg syn enn George W Bush hadde.
I dette bildet er det ganske påfallende at Torbjørn Jagland, som leder av Norges Nobelkomite, sørger for å stenge partiledere med nei til EU-standpunkter ute fra gallamiddagen, og store deler av de folkevalgte, og erstatter disse med noen av de sterkeste markedsliberalistene vi har innen næringslivet i Norge! Er dette et forsøk på å ensrette den norske folkemeningen, og hindre en hver mulighet for at flertallet av Norges befolknings syn på EU og markedsliberalisme kommer til uttrykk ovenfor delegasjonen til presidenten for markedsliberalismens høyborg - USA?
President Barack Obama brukte mesteparten av sin Nobeltale til å forsvare krigføring. Kan det han i realiteten forsvarte være USAs behov for å ha et krigsmarked, nettopp for å stimulere markedsliberalismen i våpenhandel og krigsindustri (som amerikansk økonomi er så avhengig av) – og at fredssaken var sekundær.
Amerikansk krigsindustri, og dermed også EU sin krigsindustri, fikk noe av den beste markedsføringen en virksomhet kan få gjennom president Barack Obama sin Nobel-tale! Var det slik det var ment? Og krigsindustrien kommer – etter Barack Obama sin tale - nok til å rulle bedre enn noen gang er min spådom. Og det er viktig å holde krigene (markedene) i gang – i motsatt fall blir det ingen kandidater igjen å tildele fredsprisen til!
Klima = mer marked
Jeg fikk meg en stor overraskelse når det ble kjent at statsminister Jens Stoltenberg under samtaler med president Barack Obama skal ha snakket om at klimapolitikk kan være ”lønnsom butikk” (marked). Jeg regner da med at det var klimakvoter (kjøp/ salg) som var et av bakteppene her – kvoter som fattige land vil ha problemer med å få (ikke like vilkår). Enda verre ble det da det kom frem at ”issmelting kan gi Norge store inntekter”. Med andre ord; Klimautslipp er ikke et felles ansvar - som krever felles handlinger, men søkes gjort til en gjenstand og et marked som styres av samfunnets rikeste i form av kjøp og salg av blant annet klimakvoter. Et system jeg vil tro at også vil generere et ganske stort svart marked.
”Kvoter” er blitt et viktig grep innenfor New Public Management. Det er innført innen for fiske til havs. Det er selvsagt for å stenge alminnelige folk ute. Fiskeressursene i havet er dermed i prinsippet privatisert og forbeholdt noen få. På tilsvarende måte tildeles konsesjoner på fiskeoppdrettsanlegg (lakselusfarmer), og hvor man tilsetter en statsråd med sterke personlige interesser til å styre ”butikken” (markedet er sikret i EU sin ånd).
Nå ser vi at EU fastsetter egne kvoter uten å ta hensyn til norske interesser. I dette bildet kan man risikere at vi får et overfiske på linje med det som foregår i Barentshavet fra russisk side.
Oljen i Nordsjøen ble proklamert at var ”hele folkets eiendom” den gangen man fant de første forekomstene. I dag er store deler privatisert, og innsatt med noen av samfunnets sterkeste markedsliberalister til å forvalte i markedsliberalismens ånd.
Oppsummert;
Var det en fredspris, eller var det en markedsliberalismens pris (eller en kombinasjon) som ble utdelt? Jeg synes det er påfallende mange momenter som taler for at Europarådets leder, Nobelkomiteens leder, og valget av årets vinner av Nobels fredspris mer var en markedsliberalismens pris enn en fredspris. Hva mener du?
Egentlig synes jeg litt synd på president Barack Obama for at han fikk Nobels fredspris 2009 - så tidlig i sin karriere. For det første tror jeg at presidenat Barack Obama personlig har alle gode hensikter, men også han styres, påvirkes og må ta hensyn til næringslivsinteresser i markedsliberalismens høyborg- USA - noe som begrenser handlingsrom. For det andre synes jeg litt synd på President Barack Ombama fordi Nobelkomiteen gjennom sin utnevnelse trekker fokuset fra ”fredsprisaspektet” over til ”markedsliberalismeaspektet”. Det fortjener ikke en mann som President Barack Obama.
USAs kriger i Irak og Afghanistan handler om å skape et marked for økonomisk vekst. Fra 1922 og frem til Sovjetunionens fall i 1991, ble krigsindustrien regnet som verdens største økonomi – og hadde stor betydning for fremveksten av vestens økonomi. Etter 1991 er dette bildet endret, og krigsindustrien har vært avhengig av å finne nye markeder. Blant annet er overvåking, etterretningstjenester, og private firmaer som tilbyr krigstjenester blitt vekstmarkeder – også i USA. Krigsindustrien har således vært avhengig av strategiske endringer både ut fra produksjon av krigsutstyr er styrt av et marked, og ut fra at den fortsatt utgjør en betydelig del av USAs økonomi. I det landet er Barack Obama president.
Nøkkelen for at Barack Ombama skal lykkes som president hjemme i USA, er betinget av at krigsproduksjonens marked lykkes. President Barack Ombama fikk gjennom å bli tildelt Nobels fredspris for 2009 anledning til å entre fredsprosjektenes viktigste talerstol, og hvor han nettopp brukte talerstolen og store deler av talen til både til å rettferdiggjøre opptrapping av krigen i Afghanistan og krig som virkemiddel for å fremme fred (les; opprettholde krigsindustriens marked).
For USA handler krigene i Irak og Afghanistan om kontrollen med olje- og gassforekomster, og kontroll over områder som er strategiske i forhold frakt/ fremføring av olje- og gass (landene nord for Afghanistan regnes å ha noen av verdens største gassforekomster).
I tillegg handler det om militær kontroll og nærvær i – for USA – strategisk viktige områder - kall det gjerne konfliktområder (Midtøsten – Taliban).
Man skal heller ikke utelukke at USAs svarte økonomi og narkotikakarteller har sine interesser i den narkotika og narkotikaproduksjonen i Afghanistan.
USA har – som nevnt - også fått bygd opp egne organisasjoner som driver med private krigssoldater og vaktselskaper beregnet på konlikt-områder i verden (eks organisasjonen Black Water). Slik det er presentert, består disse hærstyrkene av personer som ofte har et heller frynsete rulleblad. Dette handler også om et marked – med sterke interesser for å delta i konflikter, og for å skape et marked for sine tjenester som ofte består av krigstjenester. Tidligere president, Geoge W. Bush, så store muligheter for disse grupperingene. Blant annet at disse soldatene ville kunne bli unntatt av Geneve-konvensjonen, og kan dermed opptre kunne mer brutalt og hensynsløst gjennom selvskrevne lover og regler. I tillegg - ved salg av private(krigs)tjenester og bruk av flernasjonalt mannskap - er ikke disse selskapene definert som direkte tilhørende et land, dvs underlagt et lands styre direkte, og står dermed fritt til bruk av tortur og andreovergrep uten at det får særlige konsekvenser (om det i det hele tatt gjør det). I USAs krigsmarked, skal man ikke utelukke at slike private krigsselskaper etter hvert har fått stor makt i et lands styrende organer.
Markedsliberalismens innføring i Norge
I Norge ble markedsliberalismen innført av tidligere statsminister Kåre Willoch og hans høyreregjeringer i 1981 og i 1985. I denne perioden skjedde det store endringer i den politiske styringen, og i synet på utviklingen av norsk politikk. Markedsliberalismen ble adoptert som en styringsform også i Norge. Kapitalisme og høyrepolitikk ble stadfestet som norm for fremtiden i store deler av verden – og slik er det blitt. Dvs Thatcherismen/ Reaganismen vokste sakte frem i store deler av verden.
Thatcherismen/ Reaganismen hadde følgende mål;
- Fagforeningsknusing (gjennom å endre lover, splitte virksomheter/ opprette marked for arbeidsgiverforeninger (tariffhopping) – noe som splitter fagforeninger og tariffavtaler, opprette usolidariske personal- og lønnssystemer, samt støte ut endre arbeidstakere, inndragning av fri for å drive fagforeningsarbeid/ skolering og politikk – spesielt ovenfor lavlønnsgruppene mv mv) osv osv.
- Privatisering (selge unna fellesskapets eiendommer og verdier, ta kontrollen på boligmarkedet, sørge for lav vekst på nye boliger - dvs å skape et marked med høye boligpriser – og dermed flere ”gjeldsslaver blant arbeidstakere”). Det viktigste i denne politikken, er å opprette offentlige AS-selskaper med egne styrer – dvs et system som har til hensikt å frata politikere makta og overlate dem til ekstreme markedsliberalister. På denne måten går en stor andel av skattepengene og inntekter tilhørende offentlige selskaper over fra offentlig styring, kontroll og revisjon og til privat styring, kontroll og revisjon. Lønnssystemene kommer helt ut av kontroll – hvilken gjelspeiles i bonus-, pensjons- og opsjonsavtaler mv mv
- Å bygge ned offentlige velferdsordninger, dvs pensjons-, trygde- og stønadsordninger (alt som gir trygghet for arbeidstakere og gi skattelette til de rikeste). Skatte- og avgiftslette brukes som lokkemiddel for å få velgerne til vende velferdsstaten ryggen (det har medført at alle politiske partier i dag mer eller mindre er imot velferdsstaten slik den har vært – LO er den siste skansen igjen som forsvarer velferdsstaten)
- Å forgjelde fremtidige skattebetalere gjennom å lånefinansiere offentlige investeringer gjennom ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) – hvilket gir grunnlag for å knuse gjenværende offentlige velferdsordninger – som pensjons-, trygde-, og stønadssystemer (gjeld til de rike må betales før arbeidstakere får opprettholde sine velferdsordninger).
Dette for å nevne noe av innholdet av Thatcherismen/ Reagenismen som har infiltrert vestens politikk.
Sosialdemokratiet forvitrer
Etter innføringen av markedsliberalismen (New Public Management – NPM), ble det samtidig innført et ”nyspråk” som var vanskelig å definere det faktiske innholdet av, dvs ord som eksempelvis ”moderne”, ”frihet”. Dette er ord som inneholder en type dobbelkommunikasjon. I tillegg ble disse ordene ofte kombinert andre nye ord (eksempelvis uttrykk som New Public Management, incitament, intensiver m.fl). Språk ble en maktfaktor. Det kan virke som om dette ble starten til at sosialdemokratiets styrende organer sentralt begynte å hente flere nye tillitsvalgte som ikke hadde noen bakgrunn eller medlemskap i LO – dette for å matche den nye utviklingen og folk som angivelig skulle matche ”nyspråket”. Vi har sågar opplevd at statstråder ble statsråder samme dag som de meldte seg inn i partiet. Høyrepolitikken fikk et større grep om ideologien i arbeiderbevegelsen – sterkt initiert av EU og EUs organer.
I de offentlige selskapene, selv under sosialdemokratiske/ rød-grønne regjeringer, utnevnes for det meste ledere med holdninger og styringsformer – og syn på lavlønnede arbeidstakere - som i mange tilfeller ligger til meget langt til høyre for hva Fremskrittspartiets normalt står for. Gjennom AS-ifiseringen har politikerne gitt fra seg både makt, styring, kontroll og revisjon av vitale deler av hva som bør tilligge offentlig forvaltning. Og politisk ledelse erstattes av disse meget høyreorienterte lederne. Det innebærer at velgere etter hvert fikk problemer med å se forskjeller mellom høyre og venstresiden i politikken mellom de ulike regjeringene, spesielt for arbeidstakere innen det offentlige/ offentlige virksomheter. Demokratiet har mistet grepet om vitale deler av demokratiet – og overlatt avgjørelsene til styrer og ledere mer eller mindre lukkede møterom.
Likeverd, likestilling og fellesskap – eller frihet, likhet og brorskap - etter sosialdemokratisk tolkning blir mer og mer fremmedgjort. Det er forstemmende at sosialdemokratiske/ rød-grønne regjeringer ikke makter å plassere ledere med sosialdemokratiske/ rød-grønne holdninger og meninger i viktige posisjoner når de sitter med makta. Vi trenger flere ledere i sentrale posisjoner innenfor styring og forvaltning av offentlige interesser med sosialdemokratiske/ rød-grønne holdninger!
Utviklingen av EU, med markedsliberalisme (høyrepolitikk), påvirket også en annen stygg trend - som har fått utvikle seg innenfor sosialdemokratiet. I Arbeiderpartiet, begynte ja til EU-tihengere (spesielt på 80-tallet – men også før det) en maktkamp for å posisjonere seg, med det formål å fryse ut partimedlemmer med nei-standpunkt fra viktige verv og valglister. Og det viser seg at ja til EU-tilhengere overhode ikke tar hensyn til nei-flertallet i befolkningen – men kjører i stor grad frem sitt eget løp! Verken det nei-flertallet som er fremkommet i folkeavstemninger eller nei-flertall fremkommet i meningsmålinger tillegges særlig vekt (om det overhode gjør det) i de sentrale maktapparatene.
Det kan ogsåvirke som om ja-tilhengerne i Arbeiderpartiet kun er opptatt av å få gjennomført nok folkeavstemninger helt til det blir et ja (så skal det ikke stemmes over flere ganger). Dvs hensikten må åpenbart være å få Fremskrittspartiets markedsliberalistiske holdninger 100 % inn i sosialdemokratiets styring (EU sin politikk).
Det er også slik at fordelingen ja/ nei-til EU-tilhengere på Stortingsvalgslistene til Arbeiderpartiet gjenspeiler overhode ikke meningene i befolkningen – og er blitt et demokratisk problem. Ja til EU-tilhengere har mange steder tilnærmelsesvis null-tolleranse i forhold til partimedlemmer med nei-standpunkt!
Fredsprisen og Torbjørn Jagland.
Torbjørn Jagland er sannsynligvis den mest EU-vennlige personen Norge har oppfostret! Og tidvis må det være tillatt å si at hans iver etter at Norge skal bli EU-medlem til tider er så stor - at man må kunne stille spørsmålstegn om han er i stand til å ta hensyn til folkemeningen og resultatet av folkeavstemningen? Jagland er i hvert fall blitt belønnet rikelig for sitt standpunkt, og blitt belønnet med generalsekretær i Europarådet. Man skal heller ikke utelukke at medlemslandene i EU kan ha en hvis baktanke ved å støtte Jaglands kandidatur som generalsekretær i Europarådet.
Samtidig med at Jagland er generalsekretær sitter han som leder av Nobelkomiteen i Norge. Hvilke motiver hadde Torbjørn Jagland for å velge president Barack Obama som kandidat til å motta Nobels fredspris 2009? Det er vanskelig å få fatt på – i hvert fall på nåværende tidspunkt – og det er ikke sikkert vi får noe svar på det noen gang heller! Men kan det være slik at det bevisst er noen koblinger mellom disse to rollene – i markedsliberalismens tjeneste?
Verden har vært, og er delvis inne i en verdensomspennende finanskrise. Det er i tider med finanskriser at forskjellene mellom de rike og resterende del av befolkningen øker. Er det mulig at det fantes motiver i finanskrisen for gi Nobels fredspris til USA? På den ene siden kan et motiv ha vært å utvise/ knytte nære bånd med presidenten for markedsliberalismen høyborg (USA), med den hensikt å utvikle mer markedsliberalisme internasjonalt. For det andre, kan det å gi presidenten i markedsliberalismens høyborg (USA) slik oppmerksomhet, bevirke til at den norske befolkningen blir mer vennlighet ovenfor markedsliberalismen generelt (EU), og til USAs utenrikspolitikk i Europa? Var det å nekte representasjon fra Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet på Nobels Gallamiddag et forsøk på å fremstille ovenfor president Barack Obama at det er markedsliberalisme som det norskefolk er opptatt av?
Etter 8 år med George W. Bush som president, en president som gav blaffen i å kontrollere finansinstitusjonene, og lot den svarte økonomien flyte mer eller mindre fritt (skatteparadiser), kom finanskrisen. Til slutt ble virkningen av markedsliberalismen så ille at George W. Bush til slutt måtte begynne å vurdere å ha en hvis kontroll med finansinstitusjonene. Som tilsvar på det uttrykte Per Sandberg, nestleder i Fremskrittspartiet, at president George W. Bush er en ”sosialist” – fordi Sandberg markedet må få flyte fritt og ordne opp på egenhånd. Det pussige er i dette spørsmålet står EU fortiden nærmere Per Sandberg syn enn George W Bush hadde.
I dette bildet er det ganske påfallende at Torbjørn Jagland, som leder av Norges Nobelkomite, sørger for å stenge partiledere med nei til EU-standpunkter ute fra gallamiddagen, og store deler av de folkevalgte, og erstatter disse med noen av de sterkeste markedsliberalistene vi har innen næringslivet i Norge! Er dette et forsøk på å ensrette den norske folkemeningen, og hindre en hver mulighet for at flertallet av Norges befolknings syn på EU og markedsliberalisme kommer til uttrykk ovenfor delegasjonen til presidenten for markedsliberalismens høyborg - USA?
President Barack Obama brukte mesteparten av sin Nobeltale til å forsvare krigføring. Kan det han i realiteten forsvarte være USAs behov for å ha et krigsmarked, nettopp for å stimulere markedsliberalismen i våpenhandel og krigsindustri (som amerikansk økonomi er så avhengig av) – og at fredssaken var sekundær.
Amerikansk krigsindustri, og dermed også EU sin krigsindustri, fikk noe av den beste markedsføringen en virksomhet kan få gjennom president Barack Obama sin Nobel-tale! Var det slik det var ment? Og krigsindustrien kommer – etter Barack Obama sin tale - nok til å rulle bedre enn noen gang er min spådom. Og det er viktig å holde krigene (markedene) i gang – i motsatt fall blir det ingen kandidater igjen å tildele fredsprisen til!
Klima = mer marked
Jeg fikk meg en stor overraskelse når det ble kjent at statsminister Jens Stoltenberg under samtaler med president Barack Obama skal ha snakket om at klimapolitikk kan være ”lønnsom butikk” (marked). Jeg regner da med at det var klimakvoter (kjøp/ salg) som var et av bakteppene her – kvoter som fattige land vil ha problemer med å få (ikke like vilkår). Enda verre ble det da det kom frem at ”issmelting kan gi Norge store inntekter”. Med andre ord; Klimautslipp er ikke et felles ansvar - som krever felles handlinger, men søkes gjort til en gjenstand og et marked som styres av samfunnets rikeste i form av kjøp og salg av blant annet klimakvoter. Et system jeg vil tro at også vil generere et ganske stort svart marked.
”Kvoter” er blitt et viktig grep innenfor New Public Management. Det er innført innen for fiske til havs. Det er selvsagt for å stenge alminnelige folk ute. Fiskeressursene i havet er dermed i prinsippet privatisert og forbeholdt noen få. På tilsvarende måte tildeles konsesjoner på fiskeoppdrettsanlegg (lakselusfarmer), og hvor man tilsetter en statsråd med sterke personlige interesser til å styre ”butikken” (markedet er sikret i EU sin ånd).
Nå ser vi at EU fastsetter egne kvoter uten å ta hensyn til norske interesser. I dette bildet kan man risikere at vi får et overfiske på linje med det som foregår i Barentshavet fra russisk side.
Oljen i Nordsjøen ble proklamert at var ”hele folkets eiendom” den gangen man fant de første forekomstene. I dag er store deler privatisert, og innsatt med noen av samfunnets sterkeste markedsliberalister til å forvalte i markedsliberalismens ånd.
Oppsummert;
Var det en fredspris, eller var det en markedsliberalismens pris (eller en kombinasjon) som ble utdelt? Jeg synes det er påfallende mange momenter som taler for at Europarådets leder, Nobelkomiteens leder, og valget av årets vinner av Nobels fredspris mer var en markedsliberalismens pris enn en fredspris. Hva mener du?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
