Professor i trygdemedisin, Dag Bruusgaard mener at både regjeringen og opposisjonspolitikere gjør feil når de fremstiller det som om sykefraværet i dag er et stort problem. Bruusgaard viser til at verdiskapningen har vært svært høy de siste årene, mens sykefraværet har vært relativt stabilt. Dermed er det ingen grunn til å hevde at sykefraværet skader norsk økonomi.
Dag Bruusgaard får også støtte av leder i Norsk tjenestemannslag, Turid Lilleheie, som også hevder at regjeringen krisemaksimerer sykefraværet.
Det er grunn til minne om at i 2001 ville statsminister Jens Stoltenberg innføre karensdager. Det utspillet ble stoppet gjennom etablering av intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA). Den gangen var det høyresiden/ arbeidsgivere som krevde innføring av karensdager.
Nå er debatten om sykefravær blusset opp igjen, og slik jeg opplever det er det først og fremst tankesmia Civita som er sterkt inne i bildet her. Men kravet er blitt fulgt opp av NHO og flere av opposisjonspartiene - særlig Høyre og Fremskrittspartiet.
Sykefraværet er et stort nasjonalt problem – det er ikke til å stikke under stolen. Men her handler mye om at arbeidslivet (markedsliberalismen) i større grad må forebygge yrkesskader/ sykdom til også å gjelde arbeidstakere på lavere og midlere lønnsnivå. Det må bli lønnsomt å ivareta arbeidstakere - og ledere må bli målt på helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid!
En slik forståelse og omlegging av personalpolitikken vil kunne gå utover størrelsen på aksjeutbytter og ulike bonusordninger til henholdsvis aksjonærer og ledere. Men det er nødvendig å tenke i nye baner.
Markedsliberalismen (New Public Management) må akseptere at det å “forebygge” fremfor på å “forbruke” mennesker – for deretter å “vrake” dem over til trygde- og stønadssystemene (fellesskapet) er en helt uetisk og umoralsk måte å behandle mennesker på.
Ser man på statistikkene over sykefravær - generelt - før og nå, så er det grunn til hevde at mange driver aktører krisemaksimering av sykefraværet! Kanskje på tide å se på realitetene – samt se ting i sammenheng!
torsdag 7. januar 2010
Det moralske Fremskrittspartiet!
Så har Fremskrittspartiet fått en sak hvor de får øst ut sin edder og gale, selvsagt mot arbeidstakere. Det gjelder i den pågående debatt om sykelønnsordningen. I ren mobbestil - går Fremskrittspartiet leder, Siv Jensen, ut og kaller arbeidstakere for ”unnasluntrere”, ”skulkere” og ”trygdemisbrukere”.
Hva slags telepatiske evner med hensyn til arbeidstakeres sykdoms- og helsetilstand, og hvilken (lege)kompetanse besitter Siv Jensen som så skråsikkert går så offensivt ut som hun gjør? Selvsagt har Siv Jensen slike evner eller kompetanse – og her møter Siv Jensen sin inkompetanse!
Det som derimot bør interessere arbeidstakere er at her kommer hele Fremskrittspartiet grunnholdning og grunnsyn til arbeidstakere til overflaten og uttrykk – en holdning som grenser til mobbing av folk som er faktisk er syke!
Selvsagt kan det forekomme misbruk av sykemeldinger, og her kan det være behov for bedre kontrolltiltak, men ikke la misbrukerne ødelegge for de som trenger samfunnets støtte når de er syke. Syke mennesker blir ikke friskere av å få mindre penger og dårligere økonomi.
Med Fremskrittspartiets voldsomme utfall mot sykelønnsordningen og arbeidstakere, er det grunnlag for å sammenligne hva som er Fremskrittspartiet moralske holdning til arbeidstakere kontra bedriftsledere som misbruker trygdesystemet!
!
Nylig kom det frem at NAV er blitt svindlet for vel 525 millioner kroner – dvs det er det som er avdekket gjennom kontroll (en kontroll som Fremskrittspartiet vil ha avviklet – da det jf Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram skal være minst mulig innblanding fra staten)
I følge NAV kontroll og innkreving mener man at den reelle svindelen trolig beløper seg til flere milliarder årlig.
I følge NAV kontroll og innkreving viser en trend at ”arbeidsgivere forsøker seg på systematisk utnyttelse av NAV-systemet og at dette er et økende problem”. Det fortelles om ”arbeidsgivere som systematisk utnytter ordningen ved at mange personer er sykmeldt på samme tid som de jobber svart” og ved at ”fiktive firmaer - hvor det nesten ikke er omsetning – hvor de som er ansatt der går på sykepenger eller annen stønad mesteparten av tiden. Og det avdekkes stadig nye kreative metoder i den hensikt å svindle fellesskapet.
Men når det gjelder svindel – som sågar er avdekket – utøvd av arbeidsgivere, da forholder Fremskrittspartiet seg tause!
Snakk om dobbeltmoral!
Fremskrittspartiet er partiet For Rike Personer!
Hva slags telepatiske evner med hensyn til arbeidstakeres sykdoms- og helsetilstand, og hvilken (lege)kompetanse besitter Siv Jensen som så skråsikkert går så offensivt ut som hun gjør? Selvsagt har Siv Jensen slike evner eller kompetanse – og her møter Siv Jensen sin inkompetanse!
Det som derimot bør interessere arbeidstakere er at her kommer hele Fremskrittspartiet grunnholdning og grunnsyn til arbeidstakere til overflaten og uttrykk – en holdning som grenser til mobbing av folk som er faktisk er syke!
Selvsagt kan det forekomme misbruk av sykemeldinger, og her kan det være behov for bedre kontrolltiltak, men ikke la misbrukerne ødelegge for de som trenger samfunnets støtte når de er syke. Syke mennesker blir ikke friskere av å få mindre penger og dårligere økonomi.
Med Fremskrittspartiets voldsomme utfall mot sykelønnsordningen og arbeidstakere, er det grunnlag for å sammenligne hva som er Fremskrittspartiet moralske holdning til arbeidstakere kontra bedriftsledere som misbruker trygdesystemet!
!
Nylig kom det frem at NAV er blitt svindlet for vel 525 millioner kroner – dvs det er det som er avdekket gjennom kontroll (en kontroll som Fremskrittspartiet vil ha avviklet – da det jf Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram skal være minst mulig innblanding fra staten)
I følge NAV kontroll og innkreving mener man at den reelle svindelen trolig beløper seg til flere milliarder årlig.
I følge NAV kontroll og innkreving viser en trend at ”arbeidsgivere forsøker seg på systematisk utnyttelse av NAV-systemet og at dette er et økende problem”. Det fortelles om ”arbeidsgivere som systematisk utnytter ordningen ved at mange personer er sykmeldt på samme tid som de jobber svart” og ved at ”fiktive firmaer - hvor det nesten ikke er omsetning – hvor de som er ansatt der går på sykepenger eller annen stønad mesteparten av tiden. Og det avdekkes stadig nye kreative metoder i den hensikt å svindle fellesskapet.
Men når det gjelder svindel – som sågar er avdekket – utøvd av arbeidsgivere, da forholder Fremskrittspartiet seg tause!
Snakk om dobbeltmoral!
Fremskrittspartiet er partiet For Rike Personer!
tirsdag 5. januar 2010
Ad barnehagepolitikken i Oslo
Den 04.01.2010 hadde NRK en større reportasje knyttet til barnehagevirksomheten i Oslo, Oslo er en by som styres av Høyre og Fremskrittspartiet. En kartlegging viste at ved barnehager – som ellers ligger ganske nær hverandre – så hadde enkelte barnehager opp mot ca 85 % etiske nordmenn i barnehagene, og tilsvarende omlag 15 % barn med innvandrerbakgrunn. Mens i andre barnehager var det opp mot 70 % barn med innvandrerbakgrunn og 30 % med etniske nordmenn.
I konfrontasjon med denne realiteten forsøker da representanter for byregjeringen i Oslo å legge skylden for denne skjevdelingen over på ”fritt brukervalg”, samt politikken til den rød-grønne regjeringen - som da angivelig ikke skal ha lyttet til ”advarsler” gitt av Fremskrittspartiet.
Det er selvsagt meget uheldig at ansvarlige i Oslo kommune ikke har tatt ansvar og styrt barna med en langt bedre fordelingsnøkkel. Det er uheldig for barna, det er uheldig for integreringspolitikken, og dermed er det uheldig for samfunnet. Det som er verre, er at denne ”friheten” og dette ”frie brukervalget” utløser ”ufrihet” hos barn med innvandrerbakgrunn/ norske barn til like utviklingsmuligheter i Oslo-barnehagene mht blant annet språkutvikling, kulturforståelse med mer. Dvs politisk ansvar for en helhetlig barnehagepolitikk!
Dog det verste ved nevnte reportasje er at Fremskrittspartiet - i kjent stil som alltid - forsøker å legge all skyld over på alle andre enn Fremskrittspartiet selv. I dette tilfellet gikk Fremskrittspartiets kritikk ensidig på politikken til den rød-grønne regjeringen (som vanlig)!
Realiteten er at i Oslo har Fremskrittspartiet hatt alle muligheter til – gjennom mange år – å bevise hva deres politikk faktisk består i, og hvor ”fortreffelig” den er til en hver tid er - jf utsagnene til Fremskrittspartiets tillitsvalgte. Men nei, nok en gang legger Fremskrittspartiets politikere for dagen hvor tafatt, handlingslammet, innholdsløs og gal Fremskrittspartiets politikk virker i praksis – for deretter å legger skylden for egen feilslått politikk over på andre!
Nå får en håpe at flere av Fremskrittspartiets økte velgeroppslutning finner tilbake til andre partier - med et minimum av seriøsitet og ansvar for innhold i egen politikk! Velgerne klarte å holde Fremskrittspartiet ute av regjeringskontorene etter Stortingsvalget i 2009. Nå får vi håpe at innbyggerne i Oslo, etter kommune- og fylkestingsvalget i 2011, slipper å ha Fremskrittspartiet i byregjeringen. Det fortjener Oslos innbyggere! Oslo trenger politikere som tar ansvar for helheten i politikken!
I konfrontasjon med denne realiteten forsøker da representanter for byregjeringen i Oslo å legge skylden for denne skjevdelingen over på ”fritt brukervalg”, samt politikken til den rød-grønne regjeringen - som da angivelig ikke skal ha lyttet til ”advarsler” gitt av Fremskrittspartiet.
Det er selvsagt meget uheldig at ansvarlige i Oslo kommune ikke har tatt ansvar og styrt barna med en langt bedre fordelingsnøkkel. Det er uheldig for barna, det er uheldig for integreringspolitikken, og dermed er det uheldig for samfunnet. Det som er verre, er at denne ”friheten” og dette ”frie brukervalget” utløser ”ufrihet” hos barn med innvandrerbakgrunn/ norske barn til like utviklingsmuligheter i Oslo-barnehagene mht blant annet språkutvikling, kulturforståelse med mer. Dvs politisk ansvar for en helhetlig barnehagepolitikk!
Dog det verste ved nevnte reportasje er at Fremskrittspartiet - i kjent stil som alltid - forsøker å legge all skyld over på alle andre enn Fremskrittspartiet selv. I dette tilfellet gikk Fremskrittspartiets kritikk ensidig på politikken til den rød-grønne regjeringen (som vanlig)!
Realiteten er at i Oslo har Fremskrittspartiet hatt alle muligheter til – gjennom mange år – å bevise hva deres politikk faktisk består i, og hvor ”fortreffelig” den er til en hver tid er - jf utsagnene til Fremskrittspartiets tillitsvalgte. Men nei, nok en gang legger Fremskrittspartiets politikere for dagen hvor tafatt, handlingslammet, innholdsløs og gal Fremskrittspartiets politikk virker i praksis – for deretter å legger skylden for egen feilslått politikk over på andre!
Nå får en håpe at flere av Fremskrittspartiets økte velgeroppslutning finner tilbake til andre partier - med et minimum av seriøsitet og ansvar for innhold i egen politikk! Velgerne klarte å holde Fremskrittspartiet ute av regjeringskontorene etter Stortingsvalget i 2009. Nå får vi håpe at innbyggerne i Oslo, etter kommune- og fylkestingsvalget i 2011, slipper å ha Fremskrittspartiet i byregjeringen. Det fortjener Oslos innbyggere! Oslo trenger politikere som tar ansvar for helheten i politikken!
470 000 000 000
Markedsliberalistene kjørte den Islandske økonomien overende – og vårt broderfolk på Island lider som følge av det. Politikerne gjorde - som ellers i den markedsliberalistiske verden – overlot det meste av politisk styring, kontroll og revisjon til private, styrt av New Public Management-ideologien. Det vil si høyrepolitikk i praksis!
Nylig vedtok det islandske Alltinget en icesave-avtale med Nederland og England. Avtalen innebærer at hver islending med denne avtalen skylder de to EU-landene 100 000 kroner som følge av bankkollapsen og belastningene som Nederland og England blitt påført – til sammen 30 mrd kr. Det er prisen en hel nasjon måtte betale for galskapen noen ganske få kyniske spekulanter har påført landet. Men slik fungerer kapitalismen tilsynelatende – fellesskapet hefter for grådighetskulturens feildisponeringer. Resultatet nå er at skattebetalerne i Nederland og England ikke vil betale for kollapsen på Island, og befolkningen på Island vil ikke betale for kollapsen noen ganske få påførte landet.
Nå har den islandske presidenten sagt nei til avtalen, og vil ha folkeavstemning på saken.
Hadde tilsvarende rammet Norge, ville Norge måttet betale (4,7 mill innbyggere multiplisert med kr 100 000): Kr 470 000 000 000.-
Ønsker vi en slik utvikling?
Lærdommen av dette er at politikerne må ta tilbake makta, dvs demokratisk styring og kontroll over finansinstitusjonene. Man kan starte med å oppheve ”privatiseringen” av Norges bank – dvs å gjeninnsette politikere ble kastet ut av Norges bank sitt styre under Bondevik II-regjeringen – en regjering som ble støttet av Fremskrittspartiet.
Det er også viktig å få bukt med og kontroll over den svarte økonomien og valutautførsler – blant annet til skatteparadiser.
Den andre lærdommen er at arbeidstakere må forhindre at høyrekreftene og markedsliberalistene får slippe ukritisk og fritt til – når det går galt er det uskyldige arbeidstakere som må betale for blårussen sine herjinger. Arbeidstakere er best tjent med sosialdemokratiske løsninger!
Nylig vedtok det islandske Alltinget en icesave-avtale med Nederland og England. Avtalen innebærer at hver islending med denne avtalen skylder de to EU-landene 100 000 kroner som følge av bankkollapsen og belastningene som Nederland og England blitt påført – til sammen 30 mrd kr. Det er prisen en hel nasjon måtte betale for galskapen noen ganske få kyniske spekulanter har påført landet. Men slik fungerer kapitalismen tilsynelatende – fellesskapet hefter for grådighetskulturens feildisponeringer. Resultatet nå er at skattebetalerne i Nederland og England ikke vil betale for kollapsen på Island, og befolkningen på Island vil ikke betale for kollapsen noen ganske få påførte landet.
Nå har den islandske presidenten sagt nei til avtalen, og vil ha folkeavstemning på saken.
Hadde tilsvarende rammet Norge, ville Norge måttet betale (4,7 mill innbyggere multiplisert med kr 100 000): Kr 470 000 000 000.-
Ønsker vi en slik utvikling?
Lærdommen av dette er at politikerne må ta tilbake makta, dvs demokratisk styring og kontroll over finansinstitusjonene. Man kan starte med å oppheve ”privatiseringen” av Norges bank – dvs å gjeninnsette politikere ble kastet ut av Norges bank sitt styre under Bondevik II-regjeringen – en regjering som ble støttet av Fremskrittspartiet.
Det er også viktig å få bukt med og kontroll over den svarte økonomien og valutautførsler – blant annet til skatteparadiser.
Den andre lærdommen er at arbeidstakere må forhindre at høyrekreftene og markedsliberalistene får slippe ukritisk og fritt til – når det går galt er det uskyldige arbeidstakere som må betale for blårussen sine herjinger. Arbeidstakere er best tjent med sosialdemokratiske løsninger!
Markedsliberalisme og konkurranse mellom NSB og flytoget
(Ad Aftenpostens artikkel 02.01.2010)
På ny er det oppstått en diskusjon om konkurranse mellom NSB og Flytoget på enkelte strekninger. Utviklingen viser at jernbanen i Norge er i ferd med å bli ødelagt av oppspittinger, omorganisering og pulverisering av ansvar! Bit for bit tar man knekken på NSB!
Det nye nå er at det skal åpnes for konkurranse mellom NSB og flytoget. Det anføres noen prinsipper som grunnlag for at ”alle partier” synes å være for en løsning med å åpne for konkurranse mellom NSB og Flytoget. Disse er blant annet begrunnet i;
- Det kan skape bedre regularitet med mer konkurranse
- Økt tilbud kan få flere til bruke toget
- Begge selskapene er statlige – derfor er man positiv til en slik løsning.
- Flytoget må uansett få kjøre til Torp og Rygge
I disse spørsmålene vil det trolig være klokt om disse spørsmålene ble underlagt en langt mer grundigere gjennomgang en noen enkle – dels ledende spørsmål – gjengitt i Aftenposten.
Fusjoner NSB og Flytoget!
En lederartikelen i Norsk lokomotivmandstidende nr 11/2009, sier angående forslaget om å åpne for konkurranse mellom NSB og Flytoget:
Men løsningen virker noe merkelig og selvmotsigende. Å overta Inter-City trafikken som NSB kjører i dag, vil ikke bidra noe positivt på Flytogets framtidige resultat, med mindre NSBs påtenkte togtilbud til Inter-City pendlerne innskrenkes. En løsning med enhetspriser uansett togselskap for av/påstigning på Gardermoen, hadde vært et mer naturlig forslag fra Flytogets ledelse.
Samtidig peker problemstillingen på det meningsløse i at staten i det hele tatt har to selskaper som kjører denne strekningen. Sett utenfra er jo selvsagt den åpenbare løsningen å slå de to selskapene sammen og lage et totalt togtilbud med riktig frekvens og pris til det beste både for passasjerene og samfunnet.
Merknader til hovedpunktene i Aftenpostens artikkel:
- Det kan skape bedre regularitet med mer konkurranse
Hovedproblemet i dag er infrastrukturen - som i dag ligger under Jernbaneverket sitt ansvarsområde. Dersom togtrafikken står som følge av feil som oppstår under Jernbaneverket sitt ansvarsområde, så hjelper det ikke på regulariteten hvor mange togselskaper som operer på strekningen. Eller sagt på en annen måte; Det er infrastrukturen som ofte er problemet – ikke antall trafikkselskap.
Et av hovedproblemene i dag er manglende kapasitet på spor (også kryssingsspor) – spesielt i trafikkperioder med stor pendlertrafikk og stor togtetthet. Å slippe til flere togselskap, som i hovedsak ønsker å konkurrere på de mest lønnsomme tidspunktene av døgnet, vil antakelig snarere forverre regulariteten enn å forbedre den.
I dag har Flytoget prioritet på jernbanestrekninger hvor de opererer. Det skaper store forsinkelser på NSB sine tog, fordi NSB tog ofte blir holdt tilbake ved det minste driftsavvik på togregularitet. Det skaper veldig ofte forsinkelser for NSB sine tog.
Å åpne for konkurranse på jernbanestrekninger er ikke tilrådelig før man har fått etablert (minst) dobbeltspor, og økt kapasitet/ tilgjengelighet på flere av stasjonene.
Når det gjelder ”konkurranse”, så kan det like gjerne bli slik at selskapene undergraver hverandres muligheter til lønnsomhet - med det passasjergrunnlaget som er på de fleste av våre togstrekninger utenfor Oslo og Akershus.
- Økt tilbud kan få flere til bruke toget
NSBs tog har i dag i all hovedsak ledig kapasitet på strekninger utenfor de strekningene som Flytoget opererer i dag. Å tro at et nytt selskap, som skal konkurrere om de samme kundene – på de samme tidspunktene som kundene etterspør togreiser (pendlere), og at det vil generere til at flere bruker tog – vil trolig bli ganske marginal effekt.
- Begge selskapene er statlige – derfor er man positiv til en slik løsning.
Ut fra hva som er uttalt, skrevet, og ligger i partienes ideologi, er det rimelig å anta at om man får en borgerlig regjering igjen, så vil et eller begge jernbaneselskapene (NSB og Flytoget) bli solgt til det private. Å gå inn for en konkurranse mellom NSB og Flytoget nå fra den rød-grønne regjeringens side nå – kan være det samme som å tilrettelegge for privatisering ved et eventuelt senere regjeringsskifte.
Her bør regjeringen lytte til blant annet sitatet fra lederartikkelen i Norsk Lokomitivmandstidende nevnt ovenfor.
- Flytoget må uansett få kjøre til Torp og Rygge
Her synes dagens Stortingspolitikere å glemt en del av forutsetningene for at Gardermoen ble valgt til hovedflyplass i konkurranse med andre alternativer (blant annet Hurum).
Den gangen ble det uttalt at det politisk skulle legges til rette for transportalternativer med rask tilbringertjeneste til Gardermoen. Denne forutsetningen synes å ha sviktet til fordel for å ruste opp flyplassene Torp og Rygge. Her kan det virke som om politikerne har sviktet Stortingets vedtak.
Videre ble det den gang fra NSBs ledelse uttalt at flytogene er basert på ”tilbringertjeneste mellom Gardermoen og sentrale steder rundt Oslo”, og at det i den forutsetningen ikke lå inne planer for en utvidelse av kapasitet på kjørestrekninger utover det som dagens nivå.
Poenget er at åpner man for at Flytoget skal kunne kjøre til Torp og Rygge, legge man til rette for en annen utvikling enn hva som lå til grunn for Gardermoen-vedtaket, dvs at tilbringertjenesten skulle gå til Gardermoen.
Slå sammen NSB OG Jernbaneverket
I mediene blir det ofte fremstilt at det er ”NSB” som har skylden for alt som går galt i jernbanetrafikken, en holdning som gjenspeiles i store deler av befolkningen. Det er mange som ikke greier å skille mellom hva som Jernbaneverkets ansvar, hva som er NSBs ansvar osv.
I et land som Norge, med dets bosetning, størrelse og topografi, og med en befolkning på bare ca 4,7 millioner blir det feil å legge opp jernbane/ togtrafikk etter mønster/modell som eksempelvis praktiseres i land som, Tyskland, England, Danmark osv.
All erfaring viser at Jernbaneverket, NSB AS, Gjøvikbanen AS og Flytoget AS viser at deres basistjenester er så avhengig av hverandre, og er så knyttet sammen, at politikerne heller bør reversere utviklingen å bringe disse sammen til et selskap igjen - underlagt forvaltningen! Første steg kan være å legge – slik NJF/ NLF foreslår – Flytoget inn under NSB som et datterselskap.
Begrunnelse for forvaltningsmodellen, er hensynet til demokratisk styring (ansvar), kontroll og revisjonen for sikkerheten ved jernbanedrift. Sikkerhet og sikkerhetstjeneste er ikke gjenstand for annen type forvaltning (les erfaringer fra blant annet England).
Betjening ved driftsavvik
Omstillingene innen bussnæringen, og bruk av anbud, har medført at det ikke lengre er så enkelt å få tak i ledige busser, eller sjåfører ved driftsavvik. Det er forhold som kan tyde på at det med årene er blitt vanskeligere å skaffe transportalternativer ved driftsavvik i NSB som en konsekvens av anbudsutsettingen. Unntaket her er der hvor Nettbuss AS har baser. Jf NSB-personell er det noe enklere å få tak i busser ved driftsavvik i Nettbuss AS enn i andre selskaper.
Jernbanesystemet, som er blitt så sårbart mht driftsavvik, er det maktpåliggende å få på plass bedre vilkår for avvikshåndtering. Kanskje bør dette skje i samarbeid med kommunene og kommunenes beredskapstjeneste? Saken fra julen 2009 hvor et ekspresstog tog sto flere timer på Otta - i rundt 20 minusgrader – blir generelt hos folk oppfattet som ”elendig avvikshåndtering”! Om kommunene skal pålegges en slik beredskap i forhold til driftsavvik i NSB, er i tilfelle et politisk ansvar.
På ny er det oppstått en diskusjon om konkurranse mellom NSB og Flytoget på enkelte strekninger. Utviklingen viser at jernbanen i Norge er i ferd med å bli ødelagt av oppspittinger, omorganisering og pulverisering av ansvar! Bit for bit tar man knekken på NSB!
Det nye nå er at det skal åpnes for konkurranse mellom NSB og flytoget. Det anføres noen prinsipper som grunnlag for at ”alle partier” synes å være for en løsning med å åpne for konkurranse mellom NSB og Flytoget. Disse er blant annet begrunnet i;
- Det kan skape bedre regularitet med mer konkurranse
- Økt tilbud kan få flere til bruke toget
- Begge selskapene er statlige – derfor er man positiv til en slik løsning.
- Flytoget må uansett få kjøre til Torp og Rygge
I disse spørsmålene vil det trolig være klokt om disse spørsmålene ble underlagt en langt mer grundigere gjennomgang en noen enkle – dels ledende spørsmål – gjengitt i Aftenposten.
Fusjoner NSB og Flytoget!
En lederartikelen i Norsk lokomotivmandstidende nr 11/2009, sier angående forslaget om å åpne for konkurranse mellom NSB og Flytoget:
Men løsningen virker noe merkelig og selvmotsigende. Å overta Inter-City trafikken som NSB kjører i dag, vil ikke bidra noe positivt på Flytogets framtidige resultat, med mindre NSBs påtenkte togtilbud til Inter-City pendlerne innskrenkes. En løsning med enhetspriser uansett togselskap for av/påstigning på Gardermoen, hadde vært et mer naturlig forslag fra Flytogets ledelse.
Samtidig peker problemstillingen på det meningsløse i at staten i det hele tatt har to selskaper som kjører denne strekningen. Sett utenfra er jo selvsagt den åpenbare løsningen å slå de to selskapene sammen og lage et totalt togtilbud med riktig frekvens og pris til det beste både for passasjerene og samfunnet.
Merknader til hovedpunktene i Aftenpostens artikkel:
- Det kan skape bedre regularitet med mer konkurranse
Hovedproblemet i dag er infrastrukturen - som i dag ligger under Jernbaneverket sitt ansvarsområde. Dersom togtrafikken står som følge av feil som oppstår under Jernbaneverket sitt ansvarsområde, så hjelper det ikke på regulariteten hvor mange togselskaper som operer på strekningen. Eller sagt på en annen måte; Det er infrastrukturen som ofte er problemet – ikke antall trafikkselskap.
Et av hovedproblemene i dag er manglende kapasitet på spor (også kryssingsspor) – spesielt i trafikkperioder med stor pendlertrafikk og stor togtetthet. Å slippe til flere togselskap, som i hovedsak ønsker å konkurrere på de mest lønnsomme tidspunktene av døgnet, vil antakelig snarere forverre regulariteten enn å forbedre den.
I dag har Flytoget prioritet på jernbanestrekninger hvor de opererer. Det skaper store forsinkelser på NSB sine tog, fordi NSB tog ofte blir holdt tilbake ved det minste driftsavvik på togregularitet. Det skaper veldig ofte forsinkelser for NSB sine tog.
Å åpne for konkurranse på jernbanestrekninger er ikke tilrådelig før man har fått etablert (minst) dobbeltspor, og økt kapasitet/ tilgjengelighet på flere av stasjonene.
Når det gjelder ”konkurranse”, så kan det like gjerne bli slik at selskapene undergraver hverandres muligheter til lønnsomhet - med det passasjergrunnlaget som er på de fleste av våre togstrekninger utenfor Oslo og Akershus.
- Økt tilbud kan få flere til bruke toget
NSBs tog har i dag i all hovedsak ledig kapasitet på strekninger utenfor de strekningene som Flytoget opererer i dag. Å tro at et nytt selskap, som skal konkurrere om de samme kundene – på de samme tidspunktene som kundene etterspør togreiser (pendlere), og at det vil generere til at flere bruker tog – vil trolig bli ganske marginal effekt.
- Begge selskapene er statlige – derfor er man positiv til en slik løsning.
Ut fra hva som er uttalt, skrevet, og ligger i partienes ideologi, er det rimelig å anta at om man får en borgerlig regjering igjen, så vil et eller begge jernbaneselskapene (NSB og Flytoget) bli solgt til det private. Å gå inn for en konkurranse mellom NSB og Flytoget nå fra den rød-grønne regjeringens side nå – kan være det samme som å tilrettelegge for privatisering ved et eventuelt senere regjeringsskifte.
Her bør regjeringen lytte til blant annet sitatet fra lederartikkelen i Norsk Lokomitivmandstidende nevnt ovenfor.
- Flytoget må uansett få kjøre til Torp og Rygge
Her synes dagens Stortingspolitikere å glemt en del av forutsetningene for at Gardermoen ble valgt til hovedflyplass i konkurranse med andre alternativer (blant annet Hurum).
Den gangen ble det uttalt at det politisk skulle legges til rette for transportalternativer med rask tilbringertjeneste til Gardermoen. Denne forutsetningen synes å ha sviktet til fordel for å ruste opp flyplassene Torp og Rygge. Her kan det virke som om politikerne har sviktet Stortingets vedtak.
Videre ble det den gang fra NSBs ledelse uttalt at flytogene er basert på ”tilbringertjeneste mellom Gardermoen og sentrale steder rundt Oslo”, og at det i den forutsetningen ikke lå inne planer for en utvidelse av kapasitet på kjørestrekninger utover det som dagens nivå.
Poenget er at åpner man for at Flytoget skal kunne kjøre til Torp og Rygge, legge man til rette for en annen utvikling enn hva som lå til grunn for Gardermoen-vedtaket, dvs at tilbringertjenesten skulle gå til Gardermoen.
Slå sammen NSB OG Jernbaneverket
I mediene blir det ofte fremstilt at det er ”NSB” som har skylden for alt som går galt i jernbanetrafikken, en holdning som gjenspeiles i store deler av befolkningen. Det er mange som ikke greier å skille mellom hva som Jernbaneverkets ansvar, hva som er NSBs ansvar osv.
I et land som Norge, med dets bosetning, størrelse og topografi, og med en befolkning på bare ca 4,7 millioner blir det feil å legge opp jernbane/ togtrafikk etter mønster/modell som eksempelvis praktiseres i land som, Tyskland, England, Danmark osv.
All erfaring viser at Jernbaneverket, NSB AS, Gjøvikbanen AS og Flytoget AS viser at deres basistjenester er så avhengig av hverandre, og er så knyttet sammen, at politikerne heller bør reversere utviklingen å bringe disse sammen til et selskap igjen - underlagt forvaltningen! Første steg kan være å legge – slik NJF/ NLF foreslår – Flytoget inn under NSB som et datterselskap.
Begrunnelse for forvaltningsmodellen, er hensynet til demokratisk styring (ansvar), kontroll og revisjonen for sikkerheten ved jernbanedrift. Sikkerhet og sikkerhetstjeneste er ikke gjenstand for annen type forvaltning (les erfaringer fra blant annet England).
Betjening ved driftsavvik
Omstillingene innen bussnæringen, og bruk av anbud, har medført at det ikke lengre er så enkelt å få tak i ledige busser, eller sjåfører ved driftsavvik. Det er forhold som kan tyde på at det med årene er blitt vanskeligere å skaffe transportalternativer ved driftsavvik i NSB som en konsekvens av anbudsutsettingen. Unntaket her er der hvor Nettbuss AS har baser. Jf NSB-personell er det noe enklere å få tak i busser ved driftsavvik i Nettbuss AS enn i andre selskaper.
Jernbanesystemet, som er blitt så sårbart mht driftsavvik, er det maktpåliggende å få på plass bedre vilkår for avvikshåndtering. Kanskje bør dette skje i samarbeid med kommunene og kommunenes beredskapstjeneste? Saken fra julen 2009 hvor et ekspresstog tog sto flere timer på Otta - i rundt 20 minusgrader – blir generelt hos folk oppfattet som ”elendig avvikshåndtering”! Om kommunene skal pålegges en slik beredskap i forhold til driftsavvik i NSB, er i tilfelle et politisk ansvar.
Sjefene samles på Stortinget
”Direktører, sjefer og selvstendig næringsdrivende dominerer på Stortinget” viser en undersøkelse som ble presentert i Dagsavisen 04.01.2010. Oversikten som presenteres viser at hver fjerde Stortingsrepresentant har tittel som direktør, sjef, eller selvstendig næringsdrivende.
Representasjon fra vanlig lavlønnsyrker er det veldig langt imellom i følge Dagsavsisen.
Opplysningene viser at Stortingets sammensetning gjenspeiler ikke samfunnet! Det er ganske alvorlig! Det er på tide å denne utfordringen på alvor – og finne løsninger som kan skape en balansert styringsform av samfunnet.
Vi ser at markedsliberalismen og New Public Management-tenkningen står sterkere i Stoltenberg III-regjeringen enn i Stoltenberg II-regeringen – og er vel nå omtrent på nivå med Stoltenberg I-regjeringen (den som folket sa nei til ved Stortingsvalget i 2001). Stoltenberg III-regjeringen har så langt vist en kraftig høyredreining.
Man skal i dømme folk på forhånd, men det er ganske spesielt for den rød-grønne regjeringen å hente inn en arbeidsminister med sterke bånd knyttet mot BI. BI oppleves som en markedsliberalismens og New Public Managements sterkeste talerør i Norge – dvs de står ideologisk for en ren høyrepolitikk!
Et annet problem med dagens regjering, rådgivere og statsråder, er at de har satset altfor ensidig på unge mennesker, og som oftest med høy utdannelse. Det vil si at mange av disse har liten eller ingen yrkeserfaring som bakgrunn ut over det politiske arbeidet, og det betyr at regjeringen har rekruttert representasjon fra et ganske snevert miljø og interesser!
Stortinget har ofte møter med næringslivet og lobbyister for disse. Næringslivet og rike enkeltpersoner har økonomi, menneskelige ressurser og muligheter til å kunne påvirke den samfunnsutviklingen – og de gjør det i arbeidstiden. På arbeidstakersiden er det kun LO som driver samfunnspåvirkning gjennom det faglig politiske samarbeidet. Mange steder får arbeidstakere knapt tjenestefri til å ivareta vanlig drift av en forening av sine arbeidsgivere – det betyr at politisk påvirkning blir det enda mindre tid til.
EU står for den sterkeste pådriveren i forhold til innføring av markedsliberalisme og New Public Management – dvs ren Høyre/ Fremskrittspartipolitikk – noe EU/ EU-domstolene presser for fullt for å få i stand i andre land som bundet av EØS-avtalen.
Tjenestedirektivet åpner for å skape et todelt arbeidsliv. Et arbeidsliv for velstående og høyt utdannede, og et arbeidsliv for arbeidstakere med middels eller lav utdanning. Høyt utdannede sikres altoverveiende høy lønn, sterke arbeidsavtaler med bonusordninger, etterlønn, pensjonsavtaler, opsjoner mv, mens arbeidstakere på midlere eller lavere lønnsnivå tilsettes slik at det legges vekt midlertidige arbeidskontrakter, lave stillingsbøker (ringevikarer), samt at arbeidstakere utsettes for sterk grad av sosialdumping på lønns- og arbeidsvilkår (arbeidstakere settes til underby hverandre på lønn for å få seg et arbeid), og svekket stillingsvern mv mv.
Ved nominasjonen foran Stortingsvalget i 2009, så vi at høyresiden i Arbeiderpartiet ikke gav særlig åpning for listekandidater på Stortingsvalglistene med nei til EU-standpunkt, og det til tross for at rundt 50 % av befolkningen sier nei til EU, og bare snaut 30 % sier ja til EU jf meningsmålingene.
Eksempelet Oppland fylke viser hvor sterkt høyresiden i Arbeiderpartiet kan være, og hvor partiet ikke fant plass til nei til EU-kandidater blant de 5 første kandidatene. At det blir slik skyldes trolig (påvirkes ofte av) at muligheter for deltakelse i partiarbeid er for det meste er blitt forbeholdt direktører, sjefer og selvstandig næringsdrivende, dvs som personer som har tid og overskudd til å delta i politisk arbeid (ofte er disse de som generelt ligger på høyresiden i partiene) – samt de som ikke jobber skiftarbeid. Skift- og turnusarbeidere får ofte ikke anledning til deltakelse på fagforeningsmøter/ politiske møter – da de er på jobb. (Høyresidens og arbeidsgiversidens stadig krav til at arbeidstakere skal jobb til alle døgnets tider – dvs innføre døgnåpent samfunn – er et ledd i fagforeningsknusing og utstøting av arbeidstakere fra å kunne delta i politisk arbeid/ deltakelse på møter med betydning for samfunnspåvirkning.
Ovennevnte skaper en stor ubalanse i forhold til arbeidstakernes interesser i beslutningsprosesser både på Stortinget og i maktutøvelsen.
Vi ser dessverre at arbeidstakere og trygdemottakere drives fra skanse til skanse når det gjelder økonomi, trygghet for seg og sin familie og muligheter for å drive samfunnspåvirkning! I tillegg forsøkes det stadig å redusere på trygdeytelser for arbeidstakere som har hatt lave inntekter. Det faktiske demokratiet er på kraftig tilbaketog – arbeidstakere skal utstenges - et velregissert spill fra EU! Hvor lenge kan arbeidstakere godta en slik utvikling!
Representasjon fra vanlig lavlønnsyrker er det veldig langt imellom i følge Dagsavsisen.
Opplysningene viser at Stortingets sammensetning gjenspeiler ikke samfunnet! Det er ganske alvorlig! Det er på tide å denne utfordringen på alvor – og finne løsninger som kan skape en balansert styringsform av samfunnet.
Vi ser at markedsliberalismen og New Public Management-tenkningen står sterkere i Stoltenberg III-regjeringen enn i Stoltenberg II-regeringen – og er vel nå omtrent på nivå med Stoltenberg I-regjeringen (den som folket sa nei til ved Stortingsvalget i 2001). Stoltenberg III-regjeringen har så langt vist en kraftig høyredreining.
Man skal i dømme folk på forhånd, men det er ganske spesielt for den rød-grønne regjeringen å hente inn en arbeidsminister med sterke bånd knyttet mot BI. BI oppleves som en markedsliberalismens og New Public Managements sterkeste talerør i Norge – dvs de står ideologisk for en ren høyrepolitikk!
Et annet problem med dagens regjering, rådgivere og statsråder, er at de har satset altfor ensidig på unge mennesker, og som oftest med høy utdannelse. Det vil si at mange av disse har liten eller ingen yrkeserfaring som bakgrunn ut over det politiske arbeidet, og det betyr at regjeringen har rekruttert representasjon fra et ganske snevert miljø og interesser!
Stortinget har ofte møter med næringslivet og lobbyister for disse. Næringslivet og rike enkeltpersoner har økonomi, menneskelige ressurser og muligheter til å kunne påvirke den samfunnsutviklingen – og de gjør det i arbeidstiden. På arbeidstakersiden er det kun LO som driver samfunnspåvirkning gjennom det faglig politiske samarbeidet. Mange steder får arbeidstakere knapt tjenestefri til å ivareta vanlig drift av en forening av sine arbeidsgivere – det betyr at politisk påvirkning blir det enda mindre tid til.
EU står for den sterkeste pådriveren i forhold til innføring av markedsliberalisme og New Public Management – dvs ren Høyre/ Fremskrittspartipolitikk – noe EU/ EU-domstolene presser for fullt for å få i stand i andre land som bundet av EØS-avtalen.
Tjenestedirektivet åpner for å skape et todelt arbeidsliv. Et arbeidsliv for velstående og høyt utdannede, og et arbeidsliv for arbeidstakere med middels eller lav utdanning. Høyt utdannede sikres altoverveiende høy lønn, sterke arbeidsavtaler med bonusordninger, etterlønn, pensjonsavtaler, opsjoner mv, mens arbeidstakere på midlere eller lavere lønnsnivå tilsettes slik at det legges vekt midlertidige arbeidskontrakter, lave stillingsbøker (ringevikarer), samt at arbeidstakere utsettes for sterk grad av sosialdumping på lønns- og arbeidsvilkår (arbeidstakere settes til underby hverandre på lønn for å få seg et arbeid), og svekket stillingsvern mv mv.
Ved nominasjonen foran Stortingsvalget i 2009, så vi at høyresiden i Arbeiderpartiet ikke gav særlig åpning for listekandidater på Stortingsvalglistene med nei til EU-standpunkt, og det til tross for at rundt 50 % av befolkningen sier nei til EU, og bare snaut 30 % sier ja til EU jf meningsmålingene.
Eksempelet Oppland fylke viser hvor sterkt høyresiden i Arbeiderpartiet kan være, og hvor partiet ikke fant plass til nei til EU-kandidater blant de 5 første kandidatene. At det blir slik skyldes trolig (påvirkes ofte av) at muligheter for deltakelse i partiarbeid er for det meste er blitt forbeholdt direktører, sjefer og selvstandig næringsdrivende, dvs som personer som har tid og overskudd til å delta i politisk arbeid (ofte er disse de som generelt ligger på høyresiden i partiene) – samt de som ikke jobber skiftarbeid. Skift- og turnusarbeidere får ofte ikke anledning til deltakelse på fagforeningsmøter/ politiske møter – da de er på jobb. (Høyresidens og arbeidsgiversidens stadig krav til at arbeidstakere skal jobb til alle døgnets tider – dvs innføre døgnåpent samfunn – er et ledd i fagforeningsknusing og utstøting av arbeidstakere fra å kunne delta i politisk arbeid/ deltakelse på møter med betydning for samfunnspåvirkning.
Ovennevnte skaper en stor ubalanse i forhold til arbeidstakernes interesser i beslutningsprosesser både på Stortinget og i maktutøvelsen.
Vi ser dessverre at arbeidstakere og trygdemottakere drives fra skanse til skanse når det gjelder økonomi, trygghet for seg og sin familie og muligheter for å drive samfunnspåvirkning! I tillegg forsøkes det stadig å redusere på trygdeytelser for arbeidstakere som har hatt lave inntekter. Det faktiske demokratiet er på kraftig tilbaketog – arbeidstakere skal utstenges - et velregissert spill fra EU! Hvor lenge kan arbeidstakere godta en slik utvikling!
lørdag 2. januar 2010
Samarbeid og rådslag om fremtidens arbeidsmarked
Statsminister Jens Stoltenberg benyttet deler av sin nyttårstale til å omtale elementer som er nedfelt i intensjonserklæringen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA), og det er veldig bra! Han kom også inn på problemstillingen med hva slags sysselsetting ønsker vi å ha her i landet når oljen tar slutt, samtidig som at mange mister/ kan miste jobben sin. Det er noe mange arbeidstakere har opplevd rundt i Norge og i verden i tilknytning til finanskrisen som verden har vært rammet av - og er inne i.
Tanken om slike rådslag er ikke ny – men den er trolig mer viktig enn noen gang at den kommer på skinner!
Forslaget er tidligere blitt reist i forbindelse med den høye arbeidsledigheten vi hadde på 90-tallet, hvordan mange mente vi burde bruke oljepengene annerledes med tanke å utvikle fremtidige arbeidsplasser. Det samme spørsmålet dukket om da finanseliten i Norge og i verden begynte utflagging av virksomheter til utlandet, spesielt Kina som ikke hadde noen form for miljøvernlovgivning, streng arbeidsmiljølovgivning, hvor det var/ er forbud mot fagforeninger/ og hvor arbeidstakere i stor grad integreres i arbeidsleire med 100 % kontroll, nesten ingen grad av trygde- og velferdsordninger som skal finansieres.
Forslag om rådslag vedrørende fremtidige arbeidsplasser oppsto innen fagbevegelsen også i forbindelse med debatten om delprivatiseringen av Statoil (men også andre statlige virksomheter med betydelige verdier som private ville ha og har fått makta over). Og husker jeg ikke feil mht tidspunktet, var det også et tema innen fagbevegelsen på det tidspunktet som politikerne startet opp med massiv offentlig AS-ifisering av offentlige virksomheter (blant annet Telenor og kraftselskapene m.fl). Den gangen var det også en diskusjon vedr behovet for arbeidsplasser som ga ny verdiskapning og utvikling - fremfor på å skape en oppblomstring av selskapsadministrasjoner hvor folk for det meste ble satt til å jobbe med ledelse (les fagforeningsknusing) og internfaktureringssystemer.
Markedsliberalismen vant frem, og det private – den rike eliten, har overtatt makten og kontrollen av store deler folkets verdier og eiendom, verdier som aldri hadde blitt realisert dersom ikke det norske folk hadde gitt statsgarantier for å få realisert verdiene. Grådighetskulturen vokste frem i stort mon. Den har igjen resultert i at det norske folk gått inn og reddet det norske banksystemet to ganger, når ”pokerspillet” på børsen har gått galt for finanseliten. Det er på tide at demokratiet tar makten tilbake!
Når sant skal sies, så har det ikke vært noen finanskrise hos arbeidstakere – med unntak av de arbeidstakere som er blitt arbeidsledige – og som har mistet/ fått forringet sin inntekt. Der det har vært en finanskrise er hos den rike finanseliten – det er de som har styrt løpet, det er de som har feilet (i mangel på demokratisk kontroll), og det er de som har fått føle krisen fordi krisen har satt begrensninger på deres grådighetskultur (Norge har her vært et annerledesland i den forstand at det går veldig bra for majoriteten av virksomhetene – og takket være den rød-grønne regjeringens tiltakspakker).
Takket være markedsliberalismen har finansinstitusjoner fått operere mer eller mindre fritt. Politikerne har umyndiggjort seg selv gjennom og deregulere finansmarkedene, å overlate nesten all demokratisk makt, styring, kontroll og revisjon til private.
Det er gylden anledning til også å kunne diskutere hvordan det fremtidige arbeidsliv skal organiseres og hvilke eierstrukturer vi skal i fremtiden. Det er en gylden anledning til å tenke ideologi, solidaritet, og hvordan fremtiden skal se ut på nasjonalt og internasjonalt. Det handler om hvordan arbeid og verdier skal fordeles i fremtiden - også sett i et miljøperspektiv - som statsministeren kom inn på i sin nyttårstale. Bruk av ulike kvotesystemer (eksempelvis fiskekvoter klimakvoter m.fl) - må bringes til opphør – det er ikke annet enn et maktmiddel forbeholdt den rike eliten og et middel til fusk (svart økonomi)!
Finanskrisen er blitt et viktig virkemiddel for den rike eliten til å gå løs på lov- og avtaleverket som skal beskytte arbeidstakerne og trygdede, og sikre disse befolkningsgruppene en god inntekt – og god kjøpekraft. Som nevnt ser vi at den økonomiske veksten har vært formidabel i de aller fleste norske selskapene – herunder oljefondet – til tross for finanskrisen blant den rike eliten. Vi er med andre ord inne i et system hvor arbeidstakere – gjennom sosial dumping skal kompensere finansiere finanselitens finanskrise både nasjonalt og internasjonalt. Og hvor finanseliten mener at samfunnet skal legge til rette for skatte- og avgiftslettesystemer, samt tilrettelegging for skatteparadiser (svart økonomi) for den samme finanseliten. Slik ser vi at utviklingen går i de landene som styres av høyredominerte regjeringer og høyredominert politikk. Det vil si – finanseliten mener at arbeidstakere og trygdede skal betale med dårligere velferdsordninger for å finansiere finanselitens finanskrise.
EUs tjenestedirektiv og fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft – med tilhørende sosial dumping er blitt et viktig virkemiddel for finanseliten til å øke fortjenestene i et enda raskere tempo. Her har høyrepartiene – som har dominert Europa, vedtatt direktiver - som låser all fremtidig politikk til markedsliberalisme og New Public Management-tenkningen sitt alter, og som er bygd på finanselitens prinsipper og ønsker. Etter at politikerne har vedtatt direktivene, frasier politikerne seg et hvert ansvar og muligheter til å påvirke innholdet i direktivene ved å overlate til domstolene og håndheve dem.
Europa har fått et demokrati i krise, og Norge med – gjennom EØS-avtalen! Ikke rart at det stort sett bare er finanseliten og finanselitens nærmeste støtteapparat på ca 43 % som gidder å bruke stemmeretten i EU.
Den offentlige administrasjon består i dag av høyt utdannede personer, og ofte med bakgrunn i utdannelse fra BI. Disse kommer fra samme utdanningsmiljø, og de omgås stort sett hverandre. Det betyr at det offentlige i stor grad styres av tanker og holdninger bygd på markedsliberalisme og New Public Management-prinsipper.
Det er også grunn til å kritisere den nye regjeringen for å ha knyttet til seg i en altfor stor overvekt av statsråder og rådgivere fra samme miljø og bakgrunn – og men veldige unge personer uten særlig bakgrunn fra arbeidslivet! Det er kritikkverdig – i hvert fall fra partier som har en forankring hos arbeidstakere!
Utstøtingssamfunnet av syke, eldre, funksjonshemmede og de med lav formalkompetanse (de med lese-, skrive- og regnevansker) - er et resultat av markedsliberalismen/ New Public Management-systemet – det må også bringes til ende! Tiltakene for å motvirke utstøtingssamfunnet har så langt vært heller puslete, og har generelt i stor grad vært overlatt til fagorganisasjonene å finne løsninger på, og hvor man har møtt stor grad av passiv ledelse.
Tiltak mot utstøtingssamfunnet vil her møte på kraftig motstand gjennom EU/ EØS-avtalen – og det faktum at Norge har valgt å implementere EUs tjenestedirektiv i den Norske lovgivningen. Her er jeg redd for EUs domstoler vil sette en stopper for tiltal mot syke, eldre og funksjonshemmede til fordel for fri flyt av arbeidskraft ved bruk av anbud, omstillinger og nye selskapsdannelser for nettopp å kvitte seg med nevnte utsatte yrkesgrupper.
Nå har statsminister Jens Stoltenberg invitert til en idedugnad på dette – og den må vi vite og benytte oss av – for her må det virkelig kreativitet til for å unngå at det etablerte utstøtingssamfunnet får videreutvikle seg. Tipper at finanselitens grådighetskultur vil bli en sterk motstander her – i hvert fall når det blir fritt frem arbeidsgivere til å ta inn friske unge arbeidstakere fra Europa til 50 kr timen og opptil 60 – 70 timers arbeidsuke i stedet for å bidra til å bekjempe utstøtingssamfunnet.
Klimakonferansen i København nylig, viser at såkalte demokratiske valgte ledere rundt i verden måtte gi tapt for den rike finanselitens styring av verdenssamfunnet – klodens klima måtte gi tapt til fordel for å bibeholde finanselitens grådighetskultur. Våre ledere rundt om i verden svikter 90 – 95 % av befolkningen til fordel for markedsliberalismen og eliten!
Politikere både nasjonalt og internasjonalt må ta tilbake makta, styring, kontroll og revisjon. Det er viktig også i det forebyggende arbeids mot kriminalitet, korrupsjon og svart økonomi.
Statsminister Jens Stoltenberg skal ha all ros for sitt initiativ – den invitasjonen skal vi ta imot. Dette handler om hva slags samfunn vi skal ha for fremtiden, og hvilken fremtid vi ønsker å overlate til våre barn og kommende generasjoner.
Bring menneskeverdet tilbake under begrepet solidaritet og likeverd! Teksten på Samholds fane, som vi kjenner fra 1887 – med ordene ”frihet, likhet og brorskap” gjelder fortsatt! Bring ideologien om et inkluderende samfunn og sosialdemokratisk samfunn tilbake!
Tanken om slike rådslag er ikke ny – men den er trolig mer viktig enn noen gang at den kommer på skinner!
Forslaget er tidligere blitt reist i forbindelse med den høye arbeidsledigheten vi hadde på 90-tallet, hvordan mange mente vi burde bruke oljepengene annerledes med tanke å utvikle fremtidige arbeidsplasser. Det samme spørsmålet dukket om da finanseliten i Norge og i verden begynte utflagging av virksomheter til utlandet, spesielt Kina som ikke hadde noen form for miljøvernlovgivning, streng arbeidsmiljølovgivning, hvor det var/ er forbud mot fagforeninger/ og hvor arbeidstakere i stor grad integreres i arbeidsleire med 100 % kontroll, nesten ingen grad av trygde- og velferdsordninger som skal finansieres.
Forslag om rådslag vedrørende fremtidige arbeidsplasser oppsto innen fagbevegelsen også i forbindelse med debatten om delprivatiseringen av Statoil (men også andre statlige virksomheter med betydelige verdier som private ville ha og har fått makta over). Og husker jeg ikke feil mht tidspunktet, var det også et tema innen fagbevegelsen på det tidspunktet som politikerne startet opp med massiv offentlig AS-ifisering av offentlige virksomheter (blant annet Telenor og kraftselskapene m.fl). Den gangen var det også en diskusjon vedr behovet for arbeidsplasser som ga ny verdiskapning og utvikling - fremfor på å skape en oppblomstring av selskapsadministrasjoner hvor folk for det meste ble satt til å jobbe med ledelse (les fagforeningsknusing) og internfaktureringssystemer.
Markedsliberalismen vant frem, og det private – den rike eliten, har overtatt makten og kontrollen av store deler folkets verdier og eiendom, verdier som aldri hadde blitt realisert dersom ikke det norske folk hadde gitt statsgarantier for å få realisert verdiene. Grådighetskulturen vokste frem i stort mon. Den har igjen resultert i at det norske folk gått inn og reddet det norske banksystemet to ganger, når ”pokerspillet” på børsen har gått galt for finanseliten. Det er på tide at demokratiet tar makten tilbake!
Når sant skal sies, så har det ikke vært noen finanskrise hos arbeidstakere – med unntak av de arbeidstakere som er blitt arbeidsledige – og som har mistet/ fått forringet sin inntekt. Der det har vært en finanskrise er hos den rike finanseliten – det er de som har styrt løpet, det er de som har feilet (i mangel på demokratisk kontroll), og det er de som har fått føle krisen fordi krisen har satt begrensninger på deres grådighetskultur (Norge har her vært et annerledesland i den forstand at det går veldig bra for majoriteten av virksomhetene – og takket være den rød-grønne regjeringens tiltakspakker).
Takket være markedsliberalismen har finansinstitusjoner fått operere mer eller mindre fritt. Politikerne har umyndiggjort seg selv gjennom og deregulere finansmarkedene, å overlate nesten all demokratisk makt, styring, kontroll og revisjon til private.
Det er gylden anledning til også å kunne diskutere hvordan det fremtidige arbeidsliv skal organiseres og hvilke eierstrukturer vi skal i fremtiden. Det er en gylden anledning til å tenke ideologi, solidaritet, og hvordan fremtiden skal se ut på nasjonalt og internasjonalt. Det handler om hvordan arbeid og verdier skal fordeles i fremtiden - også sett i et miljøperspektiv - som statsministeren kom inn på i sin nyttårstale. Bruk av ulike kvotesystemer (eksempelvis fiskekvoter klimakvoter m.fl) - må bringes til opphør – det er ikke annet enn et maktmiddel forbeholdt den rike eliten og et middel til fusk (svart økonomi)!
Finanskrisen er blitt et viktig virkemiddel for den rike eliten til å gå løs på lov- og avtaleverket som skal beskytte arbeidstakerne og trygdede, og sikre disse befolkningsgruppene en god inntekt – og god kjøpekraft. Som nevnt ser vi at den økonomiske veksten har vært formidabel i de aller fleste norske selskapene – herunder oljefondet – til tross for finanskrisen blant den rike eliten. Vi er med andre ord inne i et system hvor arbeidstakere – gjennom sosial dumping skal kompensere finansiere finanselitens finanskrise både nasjonalt og internasjonalt. Og hvor finanseliten mener at samfunnet skal legge til rette for skatte- og avgiftslettesystemer, samt tilrettelegging for skatteparadiser (svart økonomi) for den samme finanseliten. Slik ser vi at utviklingen går i de landene som styres av høyredominerte regjeringer og høyredominert politikk. Det vil si – finanseliten mener at arbeidstakere og trygdede skal betale med dårligere velferdsordninger for å finansiere finanselitens finanskrise.
EUs tjenestedirektiv og fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft – med tilhørende sosial dumping er blitt et viktig virkemiddel for finanseliten til å øke fortjenestene i et enda raskere tempo. Her har høyrepartiene – som har dominert Europa, vedtatt direktiver - som låser all fremtidig politikk til markedsliberalisme og New Public Management-tenkningen sitt alter, og som er bygd på finanselitens prinsipper og ønsker. Etter at politikerne har vedtatt direktivene, frasier politikerne seg et hvert ansvar og muligheter til å påvirke innholdet i direktivene ved å overlate til domstolene og håndheve dem.
Europa har fått et demokrati i krise, og Norge med – gjennom EØS-avtalen! Ikke rart at det stort sett bare er finanseliten og finanselitens nærmeste støtteapparat på ca 43 % som gidder å bruke stemmeretten i EU.
Den offentlige administrasjon består i dag av høyt utdannede personer, og ofte med bakgrunn i utdannelse fra BI. Disse kommer fra samme utdanningsmiljø, og de omgås stort sett hverandre. Det betyr at det offentlige i stor grad styres av tanker og holdninger bygd på markedsliberalisme og New Public Management-prinsipper.
Det er også grunn til å kritisere den nye regjeringen for å ha knyttet til seg i en altfor stor overvekt av statsråder og rådgivere fra samme miljø og bakgrunn – og men veldige unge personer uten særlig bakgrunn fra arbeidslivet! Det er kritikkverdig – i hvert fall fra partier som har en forankring hos arbeidstakere!
Utstøtingssamfunnet av syke, eldre, funksjonshemmede og de med lav formalkompetanse (de med lese-, skrive- og regnevansker) - er et resultat av markedsliberalismen/ New Public Management-systemet – det må også bringes til ende! Tiltakene for å motvirke utstøtingssamfunnet har så langt vært heller puslete, og har generelt i stor grad vært overlatt til fagorganisasjonene å finne løsninger på, og hvor man har møtt stor grad av passiv ledelse.
Tiltak mot utstøtingssamfunnet vil her møte på kraftig motstand gjennom EU/ EØS-avtalen – og det faktum at Norge har valgt å implementere EUs tjenestedirektiv i den Norske lovgivningen. Her er jeg redd for EUs domstoler vil sette en stopper for tiltal mot syke, eldre og funksjonshemmede til fordel for fri flyt av arbeidskraft ved bruk av anbud, omstillinger og nye selskapsdannelser for nettopp å kvitte seg med nevnte utsatte yrkesgrupper.
Nå har statsminister Jens Stoltenberg invitert til en idedugnad på dette – og den må vi vite og benytte oss av – for her må det virkelig kreativitet til for å unngå at det etablerte utstøtingssamfunnet får videreutvikle seg. Tipper at finanselitens grådighetskultur vil bli en sterk motstander her – i hvert fall når det blir fritt frem arbeidsgivere til å ta inn friske unge arbeidstakere fra Europa til 50 kr timen og opptil 60 – 70 timers arbeidsuke i stedet for å bidra til å bekjempe utstøtingssamfunnet.
Klimakonferansen i København nylig, viser at såkalte demokratiske valgte ledere rundt i verden måtte gi tapt for den rike finanselitens styring av verdenssamfunnet – klodens klima måtte gi tapt til fordel for å bibeholde finanselitens grådighetskultur. Våre ledere rundt om i verden svikter 90 – 95 % av befolkningen til fordel for markedsliberalismen og eliten!
Politikere både nasjonalt og internasjonalt må ta tilbake makta, styring, kontroll og revisjon. Det er viktig også i det forebyggende arbeids mot kriminalitet, korrupsjon og svart økonomi.
Statsminister Jens Stoltenberg skal ha all ros for sitt initiativ – den invitasjonen skal vi ta imot. Dette handler om hva slags samfunn vi skal ha for fremtiden, og hvilken fremtid vi ønsker å overlate til våre barn og kommende generasjoner.
Bring menneskeverdet tilbake under begrepet solidaritet og likeverd! Teksten på Samholds fane, som vi kjenner fra 1887 – med ordene ”frihet, likhet og brorskap” gjelder fortsatt! Bring ideologien om et inkluderende samfunn og sosialdemokratisk samfunn tilbake!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
