Politiet er i økonomisk krise. Økonomisk kriminalitet opp til kr 300 000.- er etter politiets egen definisjon ”ikke kriminalitet” jf oppslag i Hamar arbeiderblad den 14.04. Det er et klart og tydelig signal til miljøer som enten driver – eller har til hensikt - å drive økonomisk kriminalitet. Det er gir en klar definisjon på hva som pr definisjon på hva politiet og påtalemyndighetene mener er kriminalitet eller ikke.
Kriminalitet, og kriminalforebygging, har også med folks trygghet og trygghetsfølelse å gjøre, dvs min og din trygghet! Det viser deg at de som har en del penger og verdier – og dermed råd til det, ofte benytter seg av private vaktselskaper til å passe sine verdier. De kan kjøpe seg trygghet. Det kan som oftest ikke innbyggere med midlere/ lavere inntekter. Det betyr – jf politiets definisjon - at dersom kriminaliteten begås ovenfor innbyggere med midlere/ lavere inntekter inntil kr 300 000.-, så er det legalt og uten risiko. Og det betyr eksempelvis at økonomisk kriminalitet begått av rike er tillatt inntil kr 299 999.-
NRK Brennpunkt hadde for en tid tilbake et program som omhandlet bruk av private vekterselskaper. I tillegg har mediene omtalt/ avdekket at et høyt antall av ansatte i vekterselskapene har et rulleblad med kriminell bakgrunn. På fjernsyn ble det også vist et tilfelle hvor vektere benyttet brutal atferd mot en mistenkt - som ble videofilmet.
I samme Brennpunktprogram kom det frem påstander om at vektere, ved selvjustis, anbrakte folk inn på bakrom hvor de enten truet – eller benyttet vold mot disse. Når de som påstår at de er blitt utsatt for trusler/ vold av vektere politianmeldte forholdet – kom det frem at slike saker blir ”henlagt” av politiet ut fra ”bevisets stilling”. Det at politiet henlegger slike saker – blir av vekterselskaper og deres medarbeidere (ofte med kriminell bakgrunn) tolket/ tatt til inntekt for at det er tillatt med privat justis (selvtekt) så lenge det skjer under dekke av begrepet ”vektertjeneste” betalt av de som har mye penger og har råd til det (klassejus). Det norske samfunnet har altså åpnet for – med politiets velsignelse - at privat ansatte vektere (som kan ha en kriminell bakgrunn) kan være de som både anholder, reiser tiltale, er aktor, dommer, og den som straffer mistenkte.
De rike – de som betaler vekterne/ vekterselskapene for slike tjenester - går selvsagt fri fra å bli anholdt som mistenkte. Vekterselskapene vet jo hvem som er deres kunder. Politikerne har utviklet et system som opprettholder og sågar forsterker klassejusen – og hvor det viser seg at de som sitter nederst ved bordet er særlig utsatt!
I område rundt Oslo S (tidligere Oslo Ø), hadde politiet tidligere alt oppsyn. I dag er denne i det vesentligste erstattet av vektere.
Min opplevelse er at aldri har det foregått mer lommetyverier, mer åpent salg av narkotika, eller kontaktsøkende (personer som oppleves som litt tvilsomme), enn etter at vekterselskapene overtok vaktholdet rundt Oslos. Jeg spekulerer ofte på – hvorfor er det slik???
Det kan virke om dagens politi omorganiseres i hjel, og at ressursutviklingen stoppet mer eller mindre opp på det tidspunktet da dette landet hadde rundt 3,5 mill innbyggere - og tilnærmelsesvis lukkede grenser (passkontroll) mot utlandet. Med dagens rundt 4,7 mill innbyggere - og mer åpne grenser – må man ta høyde for en slik utvikling også ressursmessig. Vi trenger et sterkere og mer synlig politi – og en allmenn tryggere hverdag for alle! Det etterslepet (ubalanse) på polititjenester ressursmessig som har resultert i at det oppstått et privat marked for overvåking, beskyttelse og maktutøvelse – og som i dag utøves gjennom vekterselskaper. Det vil si et system bestående av vektere som står utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon!
Dette er nyliberalismens verk – etter påtrykk fra OECD (og EU). Norge kritiseres stadig av OECD for at det offentlige bruker for mye penger. Samtidig krever nyliberalistene økt offentlig fattigdom gjennom skattelettelser (skattefrys – etter først å ha gitt betydelig skattelettelser til de rike). I nyliberalistenes tankegang er det feil å ha en offentlig ansatt på ei lønn til eksempelvis kr 250 pr time – fordi en offentlig ansatt pr definisjon er en ”utgift”. Nei, nyliberalistene vil heller kjøpe den samme tjeneste hos private – dvs i firmaer som står utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon – til priser opp mot kr 1 000.- pr time (og kanskje mer). Slik skjer generelt ofte gjennom blant vikarbyråene. Og da kalles ikke denne tjenesten lenger for en ”utgift”, men blir da pr definisjon omdøpt til ”verdiskapning”. Når det offentlige (skattebetalerne) betaler opp til fire ganger så mye for den samme tjenesten privat mot for de forvaltet tjenesten selv, så belaster det de offentlige budsjettene meget sterkt. Sistnevnte åpner også muligheter for økt korrupsjon og korrupsjonskulturer – og det svekker tilsvarende instituttet som Lov om statens tjenestemenn (Tjenestemannsloven) bygger på – som nettopp har til formål å motvirke slike ukulturer.
For de som har lite av penger og verdier fra før av, er kriminalitet som representerer tap av verdier opp mot kr 300 000 mye penger (verdier) – samtidig som at det finnes de som ikke har økonomi til å fullverdiforsikre alt av sine eiendeler. For de rike – er kr 300 000 et ganske ubetydelig beløp (bortsett fra når det gjelder skattepenger – dvs bidrag til fellesskapet - da er plutselig kr 300 000 mye penger også for de rike).
Styringen av politietaten bærer preg av den samfunnstrenden vi ser ellers i samfunnet – den styres av et offentlig byråkrati som er overtatt av en utdanningselite. Undersøkelser viser generelt at 9 av 10 ansatte i det offentlige byråkratiet har høyere utdanning - og består dermed av høyt lønnende. Politikken som utøves bærer med andre ord preg av det. Vi trenger folk fra alle utdannings-, lønns- og samfunnslag til å styre politi- og kriminalpolitikken i Norge – bygd på demokrati!
Hos politiet i Hedmark - er kriminalitet pr definisjon et beløp som representerer mer enn kr. 300 000!
lørdag 17. april 2010
mandag 5. april 2010
EU sliter!
FINSKRISENS RINGVIRKNINGER;
Det går ikke helt på skinner for EU om dagen. Euroen sliter, Hellas har havnet i en økonomisk katastrofe. Land som Portugal, Spania og Italia står i fare for å gå samme veien. Denne utviklingen kan også få sterke ringvirkninger mot andre land etter hvert – også Norge, om ikke utviklingen snus.
Finanskrisen, forårsaket av tilhengerne nyliberalismens grådighet, har satt sine spor. Og det viser seg at når det går galt for nyliberalistene, så sendes regningen bare nedover – til arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadssystem. Høy arbeidsledigheten - og økt fattigdom - biter seg fast i EU.
Når regningen utelukkende sendes til arbeidstakere/ stønadsberettigede, og arbeidsledigheten stiger, forsvinner også mye av kjøpekraften i folket – det gjør at det tar lengre tid før EU-landene kommer over krisen.
Men elitens mål – er jo å fremskynde/ fremskaffe fattigdom – så derfor er kanskje ikke dette temaet så viktig.
PASSIVE NYLIBERALISTER STYRER;
De mørkeblå nyliberalistene, som sitter med makta, utviser under rådende forhold utrolig stor passivitet i forhold til å få bukt med svart økonomi, utflagging av kapital til skatteparadiser, og til å snevre inn på de gunstige vilkårene som den rike elite har fått tildelt i form av skattelettelser, som raskere kunne bidra til at EU-landene kommer over krisene de er inne i. I tillegg er det faktum at politikerne har overlatt mye av den tidligere styring, kontroll og revisjon av offentlige interesser fra det offentlige over til private. Er det et av årsaksforholdene til den passivitet som vi opplever fra politikerne?
En stor del av EUs problem i dag – synes å være at politikerne og befolkningen ikke tar tilbake demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser, dvs tar makta tilbake.
DEMOKRATIET FORVITRER;
Valgoppslutningene i EU-landene går bare en vei – dvs nedover. Siste valg til EU-parlamentet, viste en stemmeoppslutning på bare ca 43 % av befolkningen i EU-landene. I enkelte EU-land helt ned i ca 28 % valgdeltakelse. Det betyr at hele 57 % av EUs stemmeberettigede avsto fra å bruke stemmeretten! Fellesskapet i EU virker til gradvis å smuldre bort – EU-politikerne beveger seg bort fra velgerne! Kanskje ikke så merkelig i fravær av demokratiske beslutningsprosesser med sterkere involvering fra befolkningen.
Hvordan er det blitt slik?
EU styres i dag på basis av blå høyrepolitikk – idet så godt som alle EU-landene styres av høyrepartier. Det blå høyreflertallet i EU har sørget for å utarbeide, og fått vedtatt ulike direktiver – basert på blå høyrepolitikk, som deretter tres ned over hodene på folket - ikke bare i EU-landene, men også over samarbeidsland gjennom EØS-avtalen.
Etter at de ”folkevalgte?” i EU har vedtatt sine direktiver, overlater de til EU-domstolene (klassejusen høyborg) å kontrollere at EU-landene/ samarbeidslandene fører blå arbeiderfiendtlig høyrepolitikk.
At klassejusen råder, ser EU-innbyggerne. Det viser de 4 mye omtalte dommene fra EU-domstolen (Laval-, Viking Line-, Luxenburg- og Rüffert-dommene). Alle disse dommene har det til felles at de innskrenker kraftig fagbevegelsens konfliktrett! Det er meget alvorlig!
Det kan virke som om EU har bygd opp et politisk system, hvor det oppleves - hos mange velgere - som en umulig å drive opposisjonspolitikk og/ eller få endret på det etablerte forvaltningssystemet. Derfor avstår mange fra å bruke stemmeretten – hvor likegyldighet og passivitet tar overhånd. Likegyldighet kan fort snus – og bli ens verste fiende (Elie Wiesel)
EU SITT INFORMASJONS- OG OPPLYSNINGSNETT FUNGERER IKKE;
EU hadde i 2009 et budsjett på mer enn 21 milliarder kroner til drive informasjon og opplysning ovenfor sine innbyggere (propaganda). I tillegg er det om lag 6 000 lobbyister som i dag betales av den rike elite til å påvirke EU-kommisjonen og EU-parlamentet – dvs i den hensikt å øke klasseskillene i Europa. Den massive påvirkningen ikke virket på velgeroppslutningen, eller på deltakelsen i demokratiske beslutningsprosesser.
Selv om norske medier i liten grad analyserer og omtaler virkningene av EU sin politikk i norske medier, kan det virke som om det norske folk likevel oppdager alle manglende i EU sin politikk. Siste meningsmåling viser at EU-motstanderne går fram 6,5 prosentpoeng - til 55,8 prosent på ny måling. Mens EU-tilhengerne går kraftig tilbake - fra 38,1 prosent i februar til 30,6 prosent i mars.
EU SIN STRATEGI FOR PÅVIRKNING;
EU sin politikk og utvikling blir skrudd sammen av politikere (med overvekt fra de blå høyrepartiene), analytikere og historikere, med forskjellige vinklinger – men felles for dem alle er at de er bygd på den rike elites synsvinkel. Det samme gjelder den analysen og historien som EU-domstolen fremmer – dommerne bruker nyliberalistenes ”briller” når de avsier sine arbeiderfiendtlige dommer.
Det er slik, og det har alltid vært slik, at det er den/ de som har makta som bestemmer innholdet i analysene i den politikken som føres, også den som skrives i historiebøkene. Det innebærer at de sjelden eller aldri gjengir det som er den lille mann/kvinne på gata sin opplevelse, historie og erfaringer i hverdagen – men hva makthaverne mener skal stå. Mediene eies stort sett av den rike elite – og de bestemmer også i stor grad innholdet, og hva den enkelte skal få vite. Menige kvinne/ manns forsøk på å ta til motmæle i form av kronikker og innlegg – tas ofte ikke inn i aviser og tidsskrifter.
Men i EU – som i Norge - den virkelige hverdagen, den virkelige analysen og historien – den finner man hos folkene på grasrotplan. Arbeidstakere som opplever å få et liberalisert arbeidsmarked opplyser at det fører til kutt i lønningene i konkurranse med utenlandsk arbeidskraft, økt bruk av kontraktører, midlertidig ansettelser, lave stillingsbrøker, bruk av tilkallingsvikarer (tilgjengelige for arbeidsgiver 24 timer i døgnet). Det vil si de ser virkningene av EUs tjenestedirektiv og EUs utestasjoneringsdirektiv.
Generalstreikene i Hellas nylig, forteller en annen side enn hva man har hørt fra bestemmende myndigheter i EU-landene før det kommer til konflikt. Det er først når streiker kommer ut av kontroll, at de faktiske forhold i større grad kommer frem i medienes søkelys – for da er konflikter medieinteresse. Erfaringen og lærdommen av det må være at det er de som har makta som bestemmer innholdet i politikken, analysen og historie som kommer offentligheten for øre. Derfor bør man ha et kritisk blikk på den informasjonen som offentlige myndigheter gir. I hvert fall når den kommer fra EU – med sitt enorme ”propagandaapparat! Da er det viktig å føle på egne erfaringer, holdninger, kultur, verdier og ideologi – og lag sine vurderinger ut fra det.
Hver og en av oss velger hvilken politikk, kilder og analyse vi ønsker å lytte til når vi skal danne oss en mening, og vi velger hvilken historie vi skal tro på, - ofte med basis i egen politisk oppfatning. Det alle kan være trygge på, er at hver arbeidstaker/ trygdet har sin analyse og historie om virkningen av EU sin politikk – som de kunne berette om dersom de kunne. Men min spådom er at det er nok veldig lite av den informasjonen som eliten og EU-tilhengerne velger å lese. Det er først når det kommer til ungdomsopptøyer – slik man opplevde i Paris for en tid tilbake, at EU-tilhengerne og eliten åpner øynene et kort øyeblikk.
En slik måte å utøve politikk fremmer verken demokrati og likeverd, eller en solidarisk og rettferdig fordelingspolitikk! Sånn er det bare!
Det går ikke helt på skinner for EU om dagen. Euroen sliter, Hellas har havnet i en økonomisk katastrofe. Land som Portugal, Spania og Italia står i fare for å gå samme veien. Denne utviklingen kan også få sterke ringvirkninger mot andre land etter hvert – også Norge, om ikke utviklingen snus.
Finanskrisen, forårsaket av tilhengerne nyliberalismens grådighet, har satt sine spor. Og det viser seg at når det går galt for nyliberalistene, så sendes regningen bare nedover – til arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadssystem. Høy arbeidsledigheten - og økt fattigdom - biter seg fast i EU.
Når regningen utelukkende sendes til arbeidstakere/ stønadsberettigede, og arbeidsledigheten stiger, forsvinner også mye av kjøpekraften i folket – det gjør at det tar lengre tid før EU-landene kommer over krisen.
Men elitens mål – er jo å fremskynde/ fremskaffe fattigdom – så derfor er kanskje ikke dette temaet så viktig.
PASSIVE NYLIBERALISTER STYRER;
De mørkeblå nyliberalistene, som sitter med makta, utviser under rådende forhold utrolig stor passivitet i forhold til å få bukt med svart økonomi, utflagging av kapital til skatteparadiser, og til å snevre inn på de gunstige vilkårene som den rike elite har fått tildelt i form av skattelettelser, som raskere kunne bidra til at EU-landene kommer over krisene de er inne i. I tillegg er det faktum at politikerne har overlatt mye av den tidligere styring, kontroll og revisjon av offentlige interesser fra det offentlige over til private. Er det et av årsaksforholdene til den passivitet som vi opplever fra politikerne?
En stor del av EUs problem i dag – synes å være at politikerne og befolkningen ikke tar tilbake demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser, dvs tar makta tilbake.
DEMOKRATIET FORVITRER;
Valgoppslutningene i EU-landene går bare en vei – dvs nedover. Siste valg til EU-parlamentet, viste en stemmeoppslutning på bare ca 43 % av befolkningen i EU-landene. I enkelte EU-land helt ned i ca 28 % valgdeltakelse. Det betyr at hele 57 % av EUs stemmeberettigede avsto fra å bruke stemmeretten! Fellesskapet i EU virker til gradvis å smuldre bort – EU-politikerne beveger seg bort fra velgerne! Kanskje ikke så merkelig i fravær av demokratiske beslutningsprosesser med sterkere involvering fra befolkningen.
Hvordan er det blitt slik?
EU styres i dag på basis av blå høyrepolitikk – idet så godt som alle EU-landene styres av høyrepartier. Det blå høyreflertallet i EU har sørget for å utarbeide, og fått vedtatt ulike direktiver – basert på blå høyrepolitikk, som deretter tres ned over hodene på folket - ikke bare i EU-landene, men også over samarbeidsland gjennom EØS-avtalen.
Etter at de ”folkevalgte?” i EU har vedtatt sine direktiver, overlater de til EU-domstolene (klassejusen høyborg) å kontrollere at EU-landene/ samarbeidslandene fører blå arbeiderfiendtlig høyrepolitikk.
At klassejusen råder, ser EU-innbyggerne. Det viser de 4 mye omtalte dommene fra EU-domstolen (Laval-, Viking Line-, Luxenburg- og Rüffert-dommene). Alle disse dommene har det til felles at de innskrenker kraftig fagbevegelsens konfliktrett! Det er meget alvorlig!
Det kan virke som om EU har bygd opp et politisk system, hvor det oppleves - hos mange velgere - som en umulig å drive opposisjonspolitikk og/ eller få endret på det etablerte forvaltningssystemet. Derfor avstår mange fra å bruke stemmeretten – hvor likegyldighet og passivitet tar overhånd. Likegyldighet kan fort snus – og bli ens verste fiende (Elie Wiesel)
EU SITT INFORMASJONS- OG OPPLYSNINGSNETT FUNGERER IKKE;
EU hadde i 2009 et budsjett på mer enn 21 milliarder kroner til drive informasjon og opplysning ovenfor sine innbyggere (propaganda). I tillegg er det om lag 6 000 lobbyister som i dag betales av den rike elite til å påvirke EU-kommisjonen og EU-parlamentet – dvs i den hensikt å øke klasseskillene i Europa. Den massive påvirkningen ikke virket på velgeroppslutningen, eller på deltakelsen i demokratiske beslutningsprosesser.
Selv om norske medier i liten grad analyserer og omtaler virkningene av EU sin politikk i norske medier, kan det virke som om det norske folk likevel oppdager alle manglende i EU sin politikk. Siste meningsmåling viser at EU-motstanderne går fram 6,5 prosentpoeng - til 55,8 prosent på ny måling. Mens EU-tilhengerne går kraftig tilbake - fra 38,1 prosent i februar til 30,6 prosent i mars.
EU SIN STRATEGI FOR PÅVIRKNING;
EU sin politikk og utvikling blir skrudd sammen av politikere (med overvekt fra de blå høyrepartiene), analytikere og historikere, med forskjellige vinklinger – men felles for dem alle er at de er bygd på den rike elites synsvinkel. Det samme gjelder den analysen og historien som EU-domstolen fremmer – dommerne bruker nyliberalistenes ”briller” når de avsier sine arbeiderfiendtlige dommer.
Det er slik, og det har alltid vært slik, at det er den/ de som har makta som bestemmer innholdet i analysene i den politikken som føres, også den som skrives i historiebøkene. Det innebærer at de sjelden eller aldri gjengir det som er den lille mann/kvinne på gata sin opplevelse, historie og erfaringer i hverdagen – men hva makthaverne mener skal stå. Mediene eies stort sett av den rike elite – og de bestemmer også i stor grad innholdet, og hva den enkelte skal få vite. Menige kvinne/ manns forsøk på å ta til motmæle i form av kronikker og innlegg – tas ofte ikke inn i aviser og tidsskrifter.
Men i EU – som i Norge - den virkelige hverdagen, den virkelige analysen og historien – den finner man hos folkene på grasrotplan. Arbeidstakere som opplever å få et liberalisert arbeidsmarked opplyser at det fører til kutt i lønningene i konkurranse med utenlandsk arbeidskraft, økt bruk av kontraktører, midlertidig ansettelser, lave stillingsbrøker, bruk av tilkallingsvikarer (tilgjengelige for arbeidsgiver 24 timer i døgnet). Det vil si de ser virkningene av EUs tjenestedirektiv og EUs utestasjoneringsdirektiv.
Generalstreikene i Hellas nylig, forteller en annen side enn hva man har hørt fra bestemmende myndigheter i EU-landene før det kommer til konflikt. Det er først når streiker kommer ut av kontroll, at de faktiske forhold i større grad kommer frem i medienes søkelys – for da er konflikter medieinteresse. Erfaringen og lærdommen av det må være at det er de som har makta som bestemmer innholdet i politikken, analysen og historie som kommer offentligheten for øre. Derfor bør man ha et kritisk blikk på den informasjonen som offentlige myndigheter gir. I hvert fall når den kommer fra EU – med sitt enorme ”propagandaapparat! Da er det viktig å føle på egne erfaringer, holdninger, kultur, verdier og ideologi – og lag sine vurderinger ut fra det.
Hver og en av oss velger hvilken politikk, kilder og analyse vi ønsker å lytte til når vi skal danne oss en mening, og vi velger hvilken historie vi skal tro på, - ofte med basis i egen politisk oppfatning. Det alle kan være trygge på, er at hver arbeidstaker/ trygdet har sin analyse og historie om virkningen av EU sin politikk – som de kunne berette om dersom de kunne. Men min spådom er at det er nok veldig lite av den informasjonen som eliten og EU-tilhengerne velger å lese. Det er først når det kommer til ungdomsopptøyer – slik man opplevde i Paris for en tid tilbake, at EU-tilhengerne og eliten åpner øynene et kort øyeblikk.
En slik måte å utøve politikk fremmer verken demokrati og likeverd, eller en solidarisk og rettferdig fordelingspolitikk! Sånn er det bare!
En jernbane for folket - eller en jernbane for nyliberalistene?
En tilnærmelsesvis nedslitt jernbane og utslitt jernbane, gjør at jernbaneselskapene fanger medienes oppmerksomhet hver gang noe går galt. For tiden skjer det nye galt - veldig ofte. Da registrerer jeg ulike samferdseslministre går ut i mediene, med budskap om at lederne i jernbaneselskapene "innkalles på teppe"!
Det er noe av de mest latterlige jeg leser!
Det er et under at lederne for de ulike jernbaneselskapene ikke leverer nøkklene på statsrådens bord og sier - beklager, men nå makter vi ikke mer! Med klar beskjed om at nå får de ansvarlige politikerne overta.
Politikerne har fått pressis den jernbanen de ønsket og har bedt om!. Det har ikke manglet på advarsler mot oppsplitting, anbud, oppsigelse av driftspersonale, de meget dyrkjøpte kostnadene det medfører å kjøpe kompetanse eksternt fremfor å ha den selv. Det er ikke verken jernbanen (gamle NSB forvaltning), velgerne, eller befolkningen som har bedt om nyliberalismen, New Public Manangment og/ elelr deres regnskapssystemer innført i jernbanesystemene. Det er kun politikerne som har bedt om det – og politikerne har fått akkurat det de har bedt om! En jernbane som er på felgen!
Det har heller ikke manglet på advarsler mot ensidig ansettelser av bare nyliberalister i lederroller – folk som stort sett bare er ute etter å mele sin egen kake. Nyliberalistene har bevisst ikke drevet vedlikehold av jernbanen slik de skulle når behovene har vært tilstede. For nyliberalismen fungerer slik at når man ikke driver foretar vedlikehold/ innvesteringer – så koster det heller ikke noe. Dermed blir budsjettallene "fine". Når budsjett og regnskaptallene er “fine”, så genererer økte lønninger, bonuser, utbytte for eierne (AS-ene) og andre frynsegoder til nettopp nyliberalistene. For nyliberalister – som bare er ute etter å mele sine egen kake – går hensynet til økt lønn og godtgjørelser (og økt markedsverdi på seg selv) foran hensynet til jernbaneselskapene og dets brukere. Bare de får lønna si så føler de ikke noen ansvar for om jernbaneselskapene er forsinket eller ikke går, og hvordan arbeidstakere under dem har det.
Uheldigvis fikk Norge Bondevik II-regjeringen, som drev med masseoppsigelser og budsjettkutt så det virkelig monnet i jernbaneselskapene (for å kunne gi de rikeste betydelige skattelettelser). T. Skogsholm – samferdelsminister i Bondevik II – er åpenbart tidenes største katastrofe for jernbanen!
Det eneste brukerne, velgerne og næringslivet har bedt om, er en trygg og god jernbane i Norge som er til å stole på, og hvor togene går til de tider de skal, samt at jernbanen har kapasitet til å frakte folk og gods når behovene er der. Politikerne er derfor de eneste som har sviktet i dette bildet, og de kan ikke skylde på noen andre!
Det mest tøvete som skjer om dagen, er når samferdelsminister etter samferdselsminister, kaller inn jernbane- og togselskapssjefer “på teppet” hver gang det stormer i mediene! Dersom politikerne ønsker å endre dagens jernbane og/ eller gjøre noe for å forbedre jernbanen, så slår de sammen jernbaneselskapene over til et selskap - underlagt forvaltningen. Det vil si at politikerne tar tilbake demokratisk styring, kontroll og revisjon over jernbanen igjen. Norge er et lite land med bare 4,7 millioner innbyggere – da kan vi ikke oppføre oss som om vi er et land med “47 millioner innbyggere”!
Det verste med dagens jernbane er at den er altfor sårbar! Vi har for få spor - derfor må det bygges flere dobbelt spor (eller mer der det er behov). Dersom et spor er ute av drift, har man i hvert fall da muligheten til å kjøre tog i parallellsporet. Det er lenge siden norsk veistrandard var slik at bare en bil kunne kjøre ad gangen, og hvor veien var utstyrt med møteplasser for kunne passere hverandre. I Norge er dette "normaltilstanden" på norske jernbaner.
Partimedlemmer, brukere, næringslivet og samfunnet forøvrig må sørge for å få politikere inn i styrende organer og beslutningsprosesser - som har mot til å stå imot nyliberalistene, New Public Managment - og dets regnskapssystemer. Før så skjer, er lite håp om snarlig endring av dagens jernbane!
Det er noe av de mest latterlige jeg leser!
Det er et under at lederne for de ulike jernbaneselskapene ikke leverer nøkklene på statsrådens bord og sier - beklager, men nå makter vi ikke mer! Med klar beskjed om at nå får de ansvarlige politikerne overta.
Politikerne har fått pressis den jernbanen de ønsket og har bedt om!. Det har ikke manglet på advarsler mot oppsplitting, anbud, oppsigelse av driftspersonale, de meget dyrkjøpte kostnadene det medfører å kjøpe kompetanse eksternt fremfor å ha den selv. Det er ikke verken jernbanen (gamle NSB forvaltning), velgerne, eller befolkningen som har bedt om nyliberalismen, New Public Manangment og/ elelr deres regnskapssystemer innført i jernbanesystemene. Det er kun politikerne som har bedt om det – og politikerne har fått akkurat det de har bedt om! En jernbane som er på felgen!
Det har heller ikke manglet på advarsler mot ensidig ansettelser av bare nyliberalister i lederroller – folk som stort sett bare er ute etter å mele sin egen kake. Nyliberalistene har bevisst ikke drevet vedlikehold av jernbanen slik de skulle når behovene har vært tilstede. For nyliberalismen fungerer slik at når man ikke driver foretar vedlikehold/ innvesteringer – så koster det heller ikke noe. Dermed blir budsjettallene "fine". Når budsjett og regnskaptallene er “fine”, så genererer økte lønninger, bonuser, utbytte for eierne (AS-ene) og andre frynsegoder til nettopp nyliberalistene. For nyliberalister – som bare er ute etter å mele sine egen kake – går hensynet til økt lønn og godtgjørelser (og økt markedsverdi på seg selv) foran hensynet til jernbaneselskapene og dets brukere. Bare de får lønna si så føler de ikke noen ansvar for om jernbaneselskapene er forsinket eller ikke går, og hvordan arbeidstakere under dem har det.
Uheldigvis fikk Norge Bondevik II-regjeringen, som drev med masseoppsigelser og budsjettkutt så det virkelig monnet i jernbaneselskapene (for å kunne gi de rikeste betydelige skattelettelser). T. Skogsholm – samferdelsminister i Bondevik II – er åpenbart tidenes største katastrofe for jernbanen!
Det eneste brukerne, velgerne og næringslivet har bedt om, er en trygg og god jernbane i Norge som er til å stole på, og hvor togene går til de tider de skal, samt at jernbanen har kapasitet til å frakte folk og gods når behovene er der. Politikerne er derfor de eneste som har sviktet i dette bildet, og de kan ikke skylde på noen andre!
Det mest tøvete som skjer om dagen, er når samferdelsminister etter samferdselsminister, kaller inn jernbane- og togselskapssjefer “på teppet” hver gang det stormer i mediene! Dersom politikerne ønsker å endre dagens jernbane og/ eller gjøre noe for å forbedre jernbanen, så slår de sammen jernbaneselskapene over til et selskap - underlagt forvaltningen. Det vil si at politikerne tar tilbake demokratisk styring, kontroll og revisjon over jernbanen igjen. Norge er et lite land med bare 4,7 millioner innbyggere – da kan vi ikke oppføre oss som om vi er et land med “47 millioner innbyggere”!
Det verste med dagens jernbane er at den er altfor sårbar! Vi har for få spor - derfor må det bygges flere dobbelt spor (eller mer der det er behov). Dersom et spor er ute av drift, har man i hvert fall da muligheten til å kjøre tog i parallellsporet. Det er lenge siden norsk veistrandard var slik at bare en bil kunne kjøre ad gangen, og hvor veien var utstyrt med møteplasser for kunne passere hverandre. I Norge er dette "normaltilstanden" på norske jernbaner.
Partimedlemmer, brukere, næringslivet og samfunnet forøvrig må sørge for å få politikere inn i styrende organer og beslutningsprosesser - som har mot til å stå imot nyliberalistene, New Public Managment - og dets regnskapssystemer. Før så skjer, er lite håp om snarlig endring av dagens jernbane!
søndag 4. april 2010
Kampen om arbeidstiden!
HØYREPARTIENES ANGREP PÅ ARBEIDSTAKERES RETTIGHETER TILTAR I STYRKE FORAN ÅRETS LØNNSOPPGJØR;
Høyre kjører for full musikk i disse dager, og Fremskrittspartiet gjorde det foran Stortingsvalget 2009 - de kjører en massiv kamp for å svekke arbeidstakernes lovbeskyttelse og vern av fritiden i Arbeidsmiljøloven. Det skjer under dekke av ordene ”fleksibilitet” og ”frihet” – mens arbeidsgivernes egentlige agenda er å svekke arbeidstakernes rettigheter, samt at arbeidstakere skal være tilgjengelig for arbeidsgiver - helst 24 timer i døgnet – til en flat betaling døgnet rundt.
Det som er interessant, er at majoriteten av de som eventuelt vil rammes av høyrepartienes forslag, er de arbeidstakergruppene som tjener dårligst fra før av i dag (dvs innenfor transport, renhold, hotell- og restaurant, handel o.l).
HISTORIKK;
Å kjempe seg frem til retten til lovbestemt 8 timers arbeidsdag for arbeidstakere, har vært en lang og tøff kamp. Taper arbeidstakerne disse opparbeidede rettighetene som tidligere generasjoner kjempet frem – kommer de sannsynligvis aldri tilbake. Det vil EU-domstolene sørge for – slik som EU-domstolen i dag er innrettet. (I praksis at EU-domstolen blitt et overvåkingsorgan på at nyliberalistisk politikk følges – dvs høyrepartienes politikk – gjennom ulike direktiver).
På 1880-tallet (og før det) var arbeidstakeres arbeidsdager normalt på opptil 13 til 16 timer pr dag, og arbeidstakerne var på den tiden helt prisgitt velviljen til sine arbeidsgivere mht oppsigelsesvern og private behov.
Slike lange arbeidsdager gav lite rom for at arbeidstakeren sosialt kunne ta seg av familien, husdyr, hus og egne avlinger mv. Det vokste frem et krav om kortere arbeidsdager og bedre lønnsbetingelser.
Den 1. mai 1889 gjennomførte America Federasjon of Labour en generalstreik i USA for retten til 8 timers arbeidsdag. Året etter, på den internasjonale arbeiderkongressen i 1890, fikk America Federasjon of Labour gjennomslag for at første mai skulle bli arbeidstakernes internasjonale demonstrasjons- og kampdag for fremtiden.
(Samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet gjorde at 1. mai ble offentlig høytidsdag fra 1. mai 1947. Som vi alle husker så ville tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (Krf) fjerne 1. mai som offentlige høytidsdag i sin statsministerperiode).
På 1890-tallet vokste det frem et krav i Norge om retten til 10 timers arbeidsdag for Norske arbeidstakere.
- Først i 1892 får vi den første lovregulering om arbeidstid for barn her i landet – mens forslaget om 10 timers arbeidsdag blir utsatt.
- I 1894 lovfestes 12 timers arbeidsdag for bakersvenner.
- I 1897 innføres 10 timers brutto arbeidsdag
- I 1915 innføres 10 timers arbeidsdag og 54 timers arbeidsuke
- Først i 1919 ble det lovfestet 8 timers arbeidsdag i Norge
- I 1931 reiser LO første gang kravet om 6 timers arbeidsdag
- I 1959 innføres 9 timers arbeidsdag og 45 timers arbeidsuke
- I 1968 innføres 42,5 timers arbeidsuke og fem dagers arbeidsuke for de fleste arbeidstakerne
- I 1976 innføres 40 timers arbeidsuke
- I 1977 innføres nye Arbeidsmiljølov – hvor maks arbeidstid pr dag settes til 9 timer – og 40 timers arbeidsuke
- I 1986 tariffestes – i virksomheter der det er opprettet tariffavtale – 7,5 timers arbeidsdag og 37,5 timers arbeidsuke.
Under Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005), ble det fremmet en ny Arbeidsmiljølov. Den ble vedtatt den 06.06.2005, og hvor Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet vil knuse veldig mange av de viktige opparbeidede faglige rettighetene som fagbevegelsen hadde oppnådd, blant annet vedtok adgang til generell innføring av inntil 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke for arbeidstakere.
Argumentasjonen også den gang gikk på at arbeidstakere måtte bli ”fleksible”, og at arbeidstakerne måtte få ”frihet” til å bestemme sin arbeidstid selv. Det ble fremstilt som ”moderne” arbeidsmarkedspolitikk av høyrepartiene – underforstått at det å kjempe for at arbeidstakere fortsatt skal ha en rettslig beskyttelse av fritiden ble ansett som ”umoderne”!
Heldigvis for norske arbeidstakere, fikk Bondevik II-regjeringen avløsning i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte de fleste de allerede vedtatte svekkelsene som Bondevik II-regjeringen/ Fremskrittspartiet vedtok i Arbeidsmiljøloven – og loven ble i det alt vesentlige ført tilbake til 1977-nivå. I den nye Arbeidsmiljøloven (Stoltenberg II) gjeldende fra 01.01.2006, ble fortsatt sikret vern og beskyttelse av arbeidstakernes fritid.
NYE ANGREP FRA HØYREPARTIENE;
Foran Stortingsvalget i 2009, signaliserte de samme partiene (Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet) at dersom de fikk tilbake regjeringsmakt (høsten 2009) vil de gjeninnføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok den 06.06.2005, dvs med adgang til jobbe inntil 13 timers arbeidsdag - og 60 timers arbeidsuke (uten overtidsbetaling).
Særlig Fremskrittspartiet brukte denne saken aktivt i valgkampen.
I disse dager vil Høyre gå enda lengre, og allmenngjøre det som blir kalt ”oljeturnusen” – med arbeidstid inntil 72 timer pr. uke. Det har allerede skjedd som prøveprosjekt i Høyrekommunen Bergen - innen omsorgstjenestene. Og Høyres agenda med det er selvsagt å knuse fagbevegelsen, og dermed arbeidstakernes opparbeidede beskyttelsesrettigheter, og bringe arbeidstakernes rettigheter tilbake til slik de var på 1880-tallet! Det gjør de ved å koble denne saken opp mot ordninger med ufrivillig deltid. Det fremstilles slik at dersom arbeidstakerne går mot egen fagbevegelse og godtar 12 timers vakter/ oljeturnus – så vil de på mulighetene til å fjerne ufrivillig deltid. Hvis ikke får de ufrivillig deltidsansatte godta de lave stillingsbrøkene de har.
FLYTTING AV TILSYN;
Under Bondevik II-regjeringen (med Fremskrittsparti som garantist for regjeringens eksistens), gjorde nyliberalistene to grep;
Den ene var som nevnt - å endre Arbeidsmiljøloven, hvor arbeidstidskapitelet (beskyttelsen av fritiden) var meget kraftig forringet – ved siden av stillingsvernet (blant annet vernet mot å bli usakelig oppsagt).
Det andre var å flytte tilsynene ut av Oslo, deriblant Arbeidstilsynet. Utflytting av tilsynene – herunder Arbeidstilsynet – skjedde fra høyrepartienes side vel vitende om at maks 10 % av de ansatte ville flytte med jobben til nytt arbeidssted (og slik ble det i all hovedsak). Dermed visste høyrepartiene at viktig kompetanse (erfaringskompetanse) – som det vil ta mange, mange år å bygge opp igjen – ble borte over natten. Dernest kunne de ansatte unge nytilsatte - uten tidligere erfaring inn i de nye stillingene – samt mange nye høyt utdannede nyliberalister i lederstillinger (dvs nyliberalister som støtter høyrepartienes/ EUs arbeidsmarkedspolitikk – dvs innholdet i EUs tjenestedirektiv). Hensynet til de aktørene som har til hensikt å drive såkalt ”lyssky virksomhet/ business” skulle i en periode få det mye enklere.
De øvrige partiene (Arbeiderpartiet/ Sosialistisk/ Venstreparti/ Senterpartiet) sto ovenfor følgende valg; Støtte Høyre og statsråd Victor Norman (om å svekke tilsynene), eller å si nei til nye arbeidsplasser i storingspolitikernes hjemfylker (med unntak av Oslo som da mistet disse arbeidsplassene).
Flertallet på Stortinget ofret tilsynene og dermed arbeidstakernes interesser og beskyttelsesbehov, og støttet nyliberalistene – tilsynene ble flyttet!
(Heldigvis – og jeg gjenater dette) ble det regjeringsskifte i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte de verste utslagene i Arbeidsmiljøloven. Dermed ble skadevirkningene og ettervirkningen av Bondevik II-regjeringen/ Fremskrittspartiets utflyttingspolitikk av tilsyn noe begrenset.
FORHOLDET OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET (OLJEDIREKTORATET) OG ARBEIDSTILSYNET;
Da Norge fant olje i Nordsjøen, ble det raskt kjent at det å jobbe på oljeinstallasjoner i Nordsjøen ville være av spesiell karakter – og det ville ikke være enkelt for arbeidstakerne å kunne pendle frem og tilbake hver dag. Dermed åpnet man for såkalte ”oljeturnuser”, dvs 12 timers vakter over en angitt periode – mot kompenserende friperioder. Det at man åpnet for ”oljeturnuser” kan man si var/ er situasjonsbetinget – blant annet ut fra geografisk beliggenhet og transportmuligheter.
Myndighetene sørget da for at Olje- og energidepartementet/ Oljedirektoratet ble de som skal føre tilsyn med arbeidsmiljøet og arbeidstiden i Nordsjøen, mens Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med arbeidsmiljøet på land.
De som taler for/ markedsfører behovet for å innføre ”oljeturnuser” på land - driver i realiteten en politikk som går ut på med å undergrave Arbeidstilsynene, og dermed snikinnfører EUs arbeidslivspolitikk (les svekke arbeidstakernes rettigheter)!
NOU NR 56; 1979 – OM SKIFT OG TURNUS
Da arbeidstidskapitelet kom, og ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven i 1977, ble det samtidig dokumentert mange negative helsemessige konsekvenser ved å jobbe skift og turnus. Derfor kom det ganske strenge krav til arbeidstid inn i den nye Arbeidsmiljøloven som kom i 1977.
Hvordan man skulle forebygge disse negative konsekvensene av ubekvem arbeidstid, ble man ikke helt enige om hvordan man skulle løse den gang (dvs i 1977).
Etter Arbeidsmiljøloven er det pr definisjon forbudt å jobbe nattarbeid og helgearbeid (jf Aml § 10-10, pkt 2 og Aml § 10-11, pkt 2). Det er kun arbeidets art, og etter avtale med tillitsvalgte at helge- og nattarbeid er tillatt!
Det ble derfor nedsatt et eget utvalg som skulle komme med nye forslag på hvordan man skulle forebygge helsemessige konsekvenser ved skift og turnusarbeid. Utvalget fremla – på den tiden - en grundig dokumentasjon i NOU nr 56; 1979 – skift og turnus (den såkalte skift- og turnusarbeiderkomiteens innstilling).
NOU nr 56; 1979 – skift og turnus, ble aldri behandlet i Stortinget – sannsynligvis fordi det enten ville bli for dyrt og/ eller at ressurstilgangen ville ble for knapp - til å kunne realisere innholdet i rapporten.
I etterfølgende tariffoppgjør, innførte man i staten en ordning som gikk ut på at det skulle ”koste” arbeidsgiver noe å gjennomføre helsemessig negativt arbeid på arbeidstakerne – dvs arbeid på ubekvem arbeidstid.
Dermed innførte man over tid ordninger med tidstillegg med 15 minutter pr arbeidet time på nattarbeid, og senere 10 minutter pr arbeidet time på søndagsarbeid som tidskompensasjon. I tillegg ble innført at arbeidstakeren fikk 45 % av timelønnen i kronetillegg for arbeid på natten. I tillegg fikk man i stand ordninger med søndagstillegg (kronetillegg) som ble utbetalt for arbeid på søndager, og at overtidsgodtgjørelsen skulle være på 50 eller 100 % i tariffavtalene, og skulle anvendes ved overtidsarbeid generelt (herunder på lange dagsverk/ arbeid på fritid/ arbeid på røde dager osv).
Dette ble populært kalt ”økonomisk straffebestemmelse”, dvs at det skulle koste arbeidsgiver noe økonomisk å anvende arbeidstakere på ubekvemme tidspunkt. Det vil si tidspunkt på døgnet hvor kroppssyklusen er dimensjonert for hvile – basert på forskning og kroppens behov, samt gi helgene (”røde dager”) et bedre vern. Og dermed å gjøre det mindre attraktivt å sette arbeidstakere til å jobbe på ubekvemme arbeidstider.
DYRT FOR STATEN;
Sammenlignet med kostnadene i det private, ble statens ”økonomiske straffebestemmelser” for ubekvem arbeid etter hvert ganske kostbare, og OECD kritiserte Norge for at de offentlige kostnadene var for høye. Det åpent for at nyliberalistene fri adgang. Det offentliges (fellesskapets) eiendeler ble i stor grad enten privatisert (Telenor) eller AS-ifisert eller lignende (NSB, Posten osv), og/ eller at arbeidsoppdrag ble satt ut på anbud/ kontraktørvirksomhet. Pensjonsavtalene ble svekket (eksempelvis fikk vi opprettelsen av Telenors pensjonskasse med lavere ytelser enn Statens pensjonskasse som medlemmene var tilsluttet tidligere).
Det er oppsto internt et massiv press på ubekvemstilleggene i de tidligere statlige forvaltningsbedriftene/ kommunale selskaper, og det ble arbeidet med løsninger for å få lønnskostnadene ned. Og de har i stor grad lykkes. Gjennom anbud/ kontraktørvirksomhet, ser vi i dag at personell innen eksempelvis innen renhold har flat betaling enten de jobber natt eller dag, og ofte underbetalte. Dette gjelder i stort sett arbeidstakere med midlere/ lavere formalkompetanse og inntekt – og da virker det som om at det er mer eller mindre av underordnet betydning for mange politikere. Dette var en politisk initiert sosial dumping på store grupper av offentlige ansattes lønns- og arbeidsvilkår!
SLITASJEN PÅ SKIFT OG TURNUSARBEIDERE ER STOR;
Pensjonsalderen i Norge er (frem til 01.01.2011) 70 år, med adgang til å gå ved fylte 67 år gitt at man fyller kravene etter Folketrygdloven. Likevel er gjennomsnittelig fratredelse fra arbeidslivet for nordmenn mellom 59 – og 60 år, - fordi folk blir utslitte. Skift- og turnusarbeidere er overrepresentert over de som drar statistikken ned. Det er antydet at gjennomsnittelig fratreden for skift- og turnusarbeidere ligger på ca 55 år. Innen helse- og omsorg, viser statistikk fra noen år tilbake at gjennomsnittelig fratreden for helse- og omsorgsarbeidere ligger på 53 år – mens Oslo (hvor stoppeklokkementaliteten råder) ligger gjennomsnittsalderen på ca 52 år for fratredelse fra arbeidslivet. Dvs 18 år før egentlige pensjoneringsalder. Det øker selvsagt presset på være velferdssystemer – og som høyrepartiene (nyliberalistene) vil svekke ytterligere hva angår størrelsen på ytelsene – dvs for de som har hatt de laveste lønningene (høytlønte skal få mer i pensjon).
Med så tidlig fratredelse av arbeidslivet - finnes det da noe forsvar/ argumenter for å eksperimentere med å allmenngjøre ”oljeturnuser” her til lands?
Fra 01.01.2011, når nytt pensjonssystem innføres, kan skift- og turnusarbeidere risikere å komme meget dårlig ut mht til størrelsen på pensjonsutbetalinger – da størrelsen på pensjonen den enkelte får utbetalt (pensjonsformuen) vil være avhengig av hvor mange år man har vært i aktivt arbeidsliv og hvor mye man har tjent. Jeg ser for meg at allmenngjøring av ”oljeturnuser” kan man risikere å slite ut folk enda tidligere og at mange da får en enda tidligere slutt i arbeidslivet enn hva tilfellet er i dag, med påfølgende negative følger for pensjonsutbetalingene. Det vil i tilfelle også innebære at mange får en forringet pensjonsøkonomi målt mot de som jobber innenfor normalarbeidsdagen.
NYE TURNUSORDNINGER (3+3);
I Sverige (som jeg kjenner til), har man eksperimentert med såkalte ”3+3-turnuser” over noen tid. Det innebærer at arbeidstakeren jobber tre skift – for deretter å ha tre dager fri, tre dager med skift – og tre dager fri osv osv. I Harstad kommune gjennomfører de for tiden et slikt forsøksprosjekt her i Norge.
Dette er et interessant forsøk, fordi det viser seg at sykefraværet faller betydelig med slike turnusordninger – og det hevdes at trivselen øker blant de ansatte.
Det er ting som tyder på at de kroppslige fysiske og psykiske belastninger ved skiftarbeid restituerer seg mellom vaktperiodene med slike sykluser, og derfor er mindre belastende på arbeidstakeren. Slike nye skift- og turnusordninger er vel verdt å studere videre på. Det kan bety en vinn – vinn – vinn-situasjon for både arbeidstakere, arbeidsgivere og det offentlige.
REDUSERT LEVEALDER/ RISIKO FOR SYKDOM;
Det er gjennom forskning påvist at belastningene ved skift- og turnusarbeid kan være store for mange, og at det er påvist at det er en sammenheng mellom skift- og turnusarbeid og utvikling av sykdom.
Det skyldes blant annet at kroppen produserer enzymer og melatonin (stoffet som blant annet gjør at vi blir søvnige og trenger å sove) ulikt på forskjellig på ulike tider av døgnet. Blant annet kan ubalanse i melation-produksjonen påføre oss blant annet søvnunderskudd. Forstyrres kroppens behov for søvn ig innebygde døgnrytme, kan det medføre at kroppens immunforsvar over tid svekkes.
Skift og turnusarbeidere risikerer derfor, jf ulike forskningsresultater å få;
- Redusert levealder målt mot de som jobber innenfor normalarbeidsdagen
- Søvnproblemer og utvikling av lettere psykiske lidelser
- Mage- og tarmsykdommer (fordøyelsesproblemer)
- Hjerte- og karsykdommer (opptil 50 % høyere sjanse for å utvikle dette hos skift- og turnusarbeidere)
- Forplantningsskader (abortrisiko, lav fødselsvekt, for tidlig fødsel)
- Økt risiko for utvikling av kreftsykdommer
- Økt risiko for brystkreft hos kvinner (det hevdes at dersom ei kvinne som jobber skift- og turnus utvikler brystkreft – anses det som en yrkesskade)
- Søvnproblemer/ fordøyelsesproblemer utløser oftere småsyke
- Prestasjonsnivået synker om natten
- Fedmeproblemer (feil mat på skift, diffus sultfølelse ved søvnunderskudd - som ofte medfører at man øker matinntaket, trøstespising (ensomhetsfølelse) ved å ha fri når andre er på jobb osv.
BØR TV 2 GRANSKES/ ETTERFORSKES FOR MULIG LOVBRUDD?;
Ikke uventet er det medarbeidere fra TV 2 (Fremskrittspartiets nyhetskanal) som benyttes til å fremme (glorifisere) bruken og behovet for allmenngjøring av ”oljeturnusen” (Aftenposten 29.03.2010).
En tilsynelatende fornøyd medarbeider står frem – og med all verdens lojalitet til å fremme høyrepolitikk. Dette er en arbeidstaker som innehar en slik jobb at vedkommende trolig ikke blir målt med stoppeklokke/ millimetermål på hva man yter til en hver tid, og/eller får overvåke lengden på toalettbesøk, pauser mv – slik mange arbeidstakere på skift- og turnus gjør i dag. Og med trussel om muntlig/ skriftlig påtale, oppsigelse om de ikke er 100 % lojale og yter maksimalt til en hver tid.
Men det er vel ikke i lojalitet og solidaritet til disse arbeidstakerne - på slike arbeidsvilkår - denne TV 2-medarbeideren står fram på. Han har fått det som ”han” vil, og har samboer/ ektefelle som godtar at ”han” jobber en slik ”oljeturnus”. Og ”han” får selvrealisert egne spesielle behov.
La oss se på noe av det denne medarbeideren uttrykker til avisen, sitater:
- Annenhver uke er jobben altoppslukende, annenhver uke er jobben fraværende.
- Den ene uken tilbringer han 72 timer i TV 2-huset. Arbeidsdagen begynner når andre spiser lunsj og avsluttes i ti-ellevetiden på kvelden.
- Fordelen har vært at jeg alltid har hatt god tid om morgenen til å ta meg av barna, og følge dem i barnehage og til skolen.
- Jeg setter pris på variasjonen, og ønsker meg ingen åtte-til-fire jobb.
La oss gjøre et tankeeksperiment om mulige konsekvenser hos en hvilken som helst medarbeider som tenker/ jobber tilsvarende som denne TV 2-medarbeideren uttrykker:
Hva om arbeidstakere på slike ordninger blir syk, og/ eller av medisinske forhold ikke lenger kan jobbe, eller passer inn, på arbeidsplass som har innført allmenngjorte 12 timers skift som ”normalarbeidsdag”?
Hva om arbeidstakere på slike ordninger etter hvert - som følge av høy alder - ikke lengre kan/ makter å jobbe i team med allmenngjorte 12 timers skift?
Hva om samboer/ ektefelle faller bort, eller blir kortvarig/ langvarig syk (og kanskje er på sykehus/ opptreningssenter eller lignende), og samtidig har ansvar for barn i barnehage/ skole. Kan vedkommende da fortsette i den samme jobben med 12 timers skift? Hvilke barnehager/ skolefritidsordninger er tilrettelagt for slike tilfeller? Hva med omsorg for samboer/ ektefelle som kanskje ligger syk - om samboeren/ ektefellen er borte 12 timer + reisetid i arbeidsperioder? Hva da?
HVOR MANGE JOBBER PÅ UBEKVEMME TIDSPUNKT;
Oversikt fra Statistisk sentralbyrå viser at omtrent en av tre arbeidstagere i Norge jobber utenom ordinær dagtid, og statistikken viser at stadig færre jobber fra klokken 8 til 16.
647.990 ansatte jobber kvelder, helger eller netter. Det utgjør 31 prosent av alle ansatte.
Skift- og turnusarbeid er også mer utbredt blant kvinnelige enn mannlige ansatte. 26 prosent kvinner arbeidet skift eller turnus mot 19 prosent menn.
Spørsmålet er da; Hvordan vil kvinner, spesielt i alderen med svangerskap, fødsel og små barn takle ”oljeturnus” og 12 timers arbeidsdager om den allmenngjøres? Er oljeturnuser kvinnefiendtlige?
Høyrepartienes massive angrep på vernet av arbeidstakernes fritid, og angrep på økonomiske kompensasjonsordninger for ubekvem arbeidstid ligger selvsagt i det som Statistisk sentralbyrås oversikt viser, sitat; ”at færre jobber fra klokken 8 til 16”.
Høyrepartiene vil sikre den rike eliten billigere arbeidskraft som er tilgjengelige døgnet rundt! Det mistenker jeg at er høyrepartienes egentlig mål – men tier om slike realiteter.
Det artikkelen i aftenposten den 29.02 ikke forteller noe om, er hvordan – og om denne ”oljeturnusen” er godskjent av partene. Er den lovlig godkjent – og i tilfelle - av hvem?
Arbeidsmiljøloven tillater maks 9 timer arbeid pr dag - og 48 timer pr uke, og inntil 10 timer pr dag - og 54 timer pr uke, etter avtale med tillitsvalgte (Arbeidsmiljølovens § 10-5, pkt 2).
Ordninger med arbeidstid utover 10 timer – og 54 timer pr uke må i tilfelle skje godkjennes etter samtykke fra Arbeidstilsynet på arbeidsplasser hvor det ikke er opprettet tariffavtale, og etter innstillingsretten (Arbeidsmiljølovens § 10-12. pkt 4) der hvor det er opprettet tariffavtale – etter bestemmelsene i henholdsvis Arbeidstvistloven/ Tjenestetvistloven.
Er TV 2s ”oljeturnus” riktig godkjent? Det forteller ikke Aftenspostens artikkel noe om.
Skift og turnusplaner, og innholdet av disse, er arbeidsgivers pliktmessige ansvar (Arbeidsmiljølovens § 2-1/ arbeidstaker har medvirkningsplikt etter § 2-3). På mange arbeidsplasser ser vi at arbeidsgivere forsøker å skyve dette ansvaret over på den enkelte arbeidstaker. Det er lovstridig! Det er arbeidsgivers ansvar alene, og arbeidsgiver har et pliktmessig ansvar for å påse at Arbeidsmiljølovens bestemmelser blir fulgt – og er straffeansvarlig etter Arbeidsmiljølovens § 19-1 (bøter og/eller fengselsstraff) om så ikke skjer. Og arbeidsgiveransvaret kan ikke delegeres – og er ufravikelig.
HELSEFREMMENDE ARBEIDSPLASSER;
Arbeidsmiljøloven sier at vi skal ha ”helsefremmende arbeidsplasser” og vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv” (Arbeidsmiljølovens § 1-1, bokstav a og e). Jeg kan generelt vanskelig se for meg at ”oljeturnus” verken er helsefremmende, likestillingsfremmende eller inkluderende for de aller fleste av landets arbeidstakere.
HØYREPARTIENES RASSERING AV ARBEIDSTAKERNES RETTIGHETER MÅ STOPPES!
Nå må høyrepartienes gjentatte angrep på arbeidstakernes rettigheter, og beskyttelse av fritid og lønn stoppes. Spesielt siden angrepene synes å være innrettet - i all hovedsak - mot arbeidstakere som generelt rekrutteres fra grupper med midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå. Spesielt utsatt er arbeidstakere som utsettes for anbud/ konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår/ lave stillingsbrøker/ tilkallingsvikarer – som det forventes at er tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet osv.
Dette angår i hovedsak rettighetene til ca 73 % av Norges befolkning!
GLOBALISERT PÅVIRKNING;
Nyliberalismen har fått sterkt fotfeste over hele verden, og det er krefter her i Norge som mener at norske arbeidstakere må tilpasse seg internasjonale regler/ internasjonal utvikling.
I nyliberalismens tankeverden teller bare profitt og utbytte. Derfor er kunnskap om de helsemessige og sosiale virkningene av skift og turnusarbeid så viktig å ta hensyn til virker det som.
Arbeidstakernes kropper begynner ikke å virke annerledes, eller tilpasser sin døgnrytme segl om høyrepartiene/ nyliberalistene innfører et ”døgnåpent samfunn”, ei heller endres kroppens tålegrenser på stress og andre belastninger selv om EU innfører tjenestedirektiv (høyrepartienes politikk), eller om fagforeningsledere fengsles, tortureres eller myrdes når de fremme krav av betydning for å beskytte arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår rundt i verden.
Arbeidslivsforskere bruker Nordsjøen og ”oljeturnus” og globalisering i argumentasjonen for å allmenngjøre ”oljeturnuser” også på land. Da mener jeg at arbeidslivet utvikler seg i feil retning.
Det finnes gode argumenter for at arbeidet må tilrettelegges annerledes i Nordsjøen enn på land – det er det forståelse for. Men målet må være å legge arbeidsplasser, og tilrettelegge arbeidet og arbeidsplassene slik at arbeidstakerne fortsatt kan ha beskyttelse av fritiden og andre lønns- og arbeidsvilkår – og ikke å gå i motsatt retning! Samt utvikle et arbeidsliv - som i tråd med all forskning - er helsefremmende og inkluderende!
Vi skal ha trygge og gode arbeidsplasser - hvor arbeidstakernes trives – og hvor hensynet til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Det er en kamp det er verdt å kjempe for!
Tidligere LO-leder, Gerd Liv Valla, uttrykte det slik; ”Det skal være like gøy å jobbe som å danse”.
”Oljeturnus” og 12 timers arbeidsdager, og økt bruk av mer eller mindre døgnåpent samfunn er ikke en del av en slik utvikling!
Høyre kjører for full musikk i disse dager, og Fremskrittspartiet gjorde det foran Stortingsvalget 2009 - de kjører en massiv kamp for å svekke arbeidstakernes lovbeskyttelse og vern av fritiden i Arbeidsmiljøloven. Det skjer under dekke av ordene ”fleksibilitet” og ”frihet” – mens arbeidsgivernes egentlige agenda er å svekke arbeidstakernes rettigheter, samt at arbeidstakere skal være tilgjengelig for arbeidsgiver - helst 24 timer i døgnet – til en flat betaling døgnet rundt.
Det som er interessant, er at majoriteten av de som eventuelt vil rammes av høyrepartienes forslag, er de arbeidstakergruppene som tjener dårligst fra før av i dag (dvs innenfor transport, renhold, hotell- og restaurant, handel o.l).
HISTORIKK;
Å kjempe seg frem til retten til lovbestemt 8 timers arbeidsdag for arbeidstakere, har vært en lang og tøff kamp. Taper arbeidstakerne disse opparbeidede rettighetene som tidligere generasjoner kjempet frem – kommer de sannsynligvis aldri tilbake. Det vil EU-domstolene sørge for – slik som EU-domstolen i dag er innrettet. (I praksis at EU-domstolen blitt et overvåkingsorgan på at nyliberalistisk politikk følges – dvs høyrepartienes politikk – gjennom ulike direktiver).
På 1880-tallet (og før det) var arbeidstakeres arbeidsdager normalt på opptil 13 til 16 timer pr dag, og arbeidstakerne var på den tiden helt prisgitt velviljen til sine arbeidsgivere mht oppsigelsesvern og private behov.
Slike lange arbeidsdager gav lite rom for at arbeidstakeren sosialt kunne ta seg av familien, husdyr, hus og egne avlinger mv. Det vokste frem et krav om kortere arbeidsdager og bedre lønnsbetingelser.
Den 1. mai 1889 gjennomførte America Federasjon of Labour en generalstreik i USA for retten til 8 timers arbeidsdag. Året etter, på den internasjonale arbeiderkongressen i 1890, fikk America Federasjon of Labour gjennomslag for at første mai skulle bli arbeidstakernes internasjonale demonstrasjons- og kampdag for fremtiden.
(Samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet gjorde at 1. mai ble offentlig høytidsdag fra 1. mai 1947. Som vi alle husker så ville tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (Krf) fjerne 1. mai som offentlige høytidsdag i sin statsministerperiode).
På 1890-tallet vokste det frem et krav i Norge om retten til 10 timers arbeidsdag for Norske arbeidstakere.
- Først i 1892 får vi den første lovregulering om arbeidstid for barn her i landet – mens forslaget om 10 timers arbeidsdag blir utsatt.
- I 1894 lovfestes 12 timers arbeidsdag for bakersvenner.
- I 1897 innføres 10 timers brutto arbeidsdag
- I 1915 innføres 10 timers arbeidsdag og 54 timers arbeidsuke
- Først i 1919 ble det lovfestet 8 timers arbeidsdag i Norge
- I 1931 reiser LO første gang kravet om 6 timers arbeidsdag
- I 1959 innføres 9 timers arbeidsdag og 45 timers arbeidsuke
- I 1968 innføres 42,5 timers arbeidsuke og fem dagers arbeidsuke for de fleste arbeidstakerne
- I 1976 innføres 40 timers arbeidsuke
- I 1977 innføres nye Arbeidsmiljølov – hvor maks arbeidstid pr dag settes til 9 timer – og 40 timers arbeidsuke
- I 1986 tariffestes – i virksomheter der det er opprettet tariffavtale – 7,5 timers arbeidsdag og 37,5 timers arbeidsuke.
Under Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005), ble det fremmet en ny Arbeidsmiljølov. Den ble vedtatt den 06.06.2005, og hvor Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet vil knuse veldig mange av de viktige opparbeidede faglige rettighetene som fagbevegelsen hadde oppnådd, blant annet vedtok adgang til generell innføring av inntil 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke for arbeidstakere.
Argumentasjonen også den gang gikk på at arbeidstakere måtte bli ”fleksible”, og at arbeidstakerne måtte få ”frihet” til å bestemme sin arbeidstid selv. Det ble fremstilt som ”moderne” arbeidsmarkedspolitikk av høyrepartiene – underforstått at det å kjempe for at arbeidstakere fortsatt skal ha en rettslig beskyttelse av fritiden ble ansett som ”umoderne”!
Heldigvis for norske arbeidstakere, fikk Bondevik II-regjeringen avløsning i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte de fleste de allerede vedtatte svekkelsene som Bondevik II-regjeringen/ Fremskrittspartiet vedtok i Arbeidsmiljøloven – og loven ble i det alt vesentlige ført tilbake til 1977-nivå. I den nye Arbeidsmiljøloven (Stoltenberg II) gjeldende fra 01.01.2006, ble fortsatt sikret vern og beskyttelse av arbeidstakernes fritid.
NYE ANGREP FRA HØYREPARTIENE;
Foran Stortingsvalget i 2009, signaliserte de samme partiene (Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet) at dersom de fikk tilbake regjeringsmakt (høsten 2009) vil de gjeninnføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok den 06.06.2005, dvs med adgang til jobbe inntil 13 timers arbeidsdag - og 60 timers arbeidsuke (uten overtidsbetaling).
Særlig Fremskrittspartiet brukte denne saken aktivt i valgkampen.
I disse dager vil Høyre gå enda lengre, og allmenngjøre det som blir kalt ”oljeturnusen” – med arbeidstid inntil 72 timer pr. uke. Det har allerede skjedd som prøveprosjekt i Høyrekommunen Bergen - innen omsorgstjenestene. Og Høyres agenda med det er selvsagt å knuse fagbevegelsen, og dermed arbeidstakernes opparbeidede beskyttelsesrettigheter, og bringe arbeidstakernes rettigheter tilbake til slik de var på 1880-tallet! Det gjør de ved å koble denne saken opp mot ordninger med ufrivillig deltid. Det fremstilles slik at dersom arbeidstakerne går mot egen fagbevegelse og godtar 12 timers vakter/ oljeturnus – så vil de på mulighetene til å fjerne ufrivillig deltid. Hvis ikke får de ufrivillig deltidsansatte godta de lave stillingsbrøkene de har.
FLYTTING AV TILSYN;
Under Bondevik II-regjeringen (med Fremskrittsparti som garantist for regjeringens eksistens), gjorde nyliberalistene to grep;
Den ene var som nevnt - å endre Arbeidsmiljøloven, hvor arbeidstidskapitelet (beskyttelsen av fritiden) var meget kraftig forringet – ved siden av stillingsvernet (blant annet vernet mot å bli usakelig oppsagt).
Det andre var å flytte tilsynene ut av Oslo, deriblant Arbeidstilsynet. Utflytting av tilsynene – herunder Arbeidstilsynet – skjedde fra høyrepartienes side vel vitende om at maks 10 % av de ansatte ville flytte med jobben til nytt arbeidssted (og slik ble det i all hovedsak). Dermed visste høyrepartiene at viktig kompetanse (erfaringskompetanse) – som det vil ta mange, mange år å bygge opp igjen – ble borte over natten. Dernest kunne de ansatte unge nytilsatte - uten tidligere erfaring inn i de nye stillingene – samt mange nye høyt utdannede nyliberalister i lederstillinger (dvs nyliberalister som støtter høyrepartienes/ EUs arbeidsmarkedspolitikk – dvs innholdet i EUs tjenestedirektiv). Hensynet til de aktørene som har til hensikt å drive såkalt ”lyssky virksomhet/ business” skulle i en periode få det mye enklere.
De øvrige partiene (Arbeiderpartiet/ Sosialistisk/ Venstreparti/ Senterpartiet) sto ovenfor følgende valg; Støtte Høyre og statsråd Victor Norman (om å svekke tilsynene), eller å si nei til nye arbeidsplasser i storingspolitikernes hjemfylker (med unntak av Oslo som da mistet disse arbeidsplassene).
Flertallet på Stortinget ofret tilsynene og dermed arbeidstakernes interesser og beskyttelsesbehov, og støttet nyliberalistene – tilsynene ble flyttet!
(Heldigvis – og jeg gjenater dette) ble det regjeringsskifte i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte de verste utslagene i Arbeidsmiljøloven. Dermed ble skadevirkningene og ettervirkningen av Bondevik II-regjeringen/ Fremskrittspartiets utflyttingspolitikk av tilsyn noe begrenset.
FORHOLDET OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET (OLJEDIREKTORATET) OG ARBEIDSTILSYNET;
Da Norge fant olje i Nordsjøen, ble det raskt kjent at det å jobbe på oljeinstallasjoner i Nordsjøen ville være av spesiell karakter – og det ville ikke være enkelt for arbeidstakerne å kunne pendle frem og tilbake hver dag. Dermed åpnet man for såkalte ”oljeturnuser”, dvs 12 timers vakter over en angitt periode – mot kompenserende friperioder. Det at man åpnet for ”oljeturnuser” kan man si var/ er situasjonsbetinget – blant annet ut fra geografisk beliggenhet og transportmuligheter.
Myndighetene sørget da for at Olje- og energidepartementet/ Oljedirektoratet ble de som skal føre tilsyn med arbeidsmiljøet og arbeidstiden i Nordsjøen, mens Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med arbeidsmiljøet på land.
De som taler for/ markedsfører behovet for å innføre ”oljeturnuser” på land - driver i realiteten en politikk som går ut på med å undergrave Arbeidstilsynene, og dermed snikinnfører EUs arbeidslivspolitikk (les svekke arbeidstakernes rettigheter)!
NOU NR 56; 1979 – OM SKIFT OG TURNUS
Da arbeidstidskapitelet kom, og ble tatt inn i Arbeidsmiljøloven i 1977, ble det samtidig dokumentert mange negative helsemessige konsekvenser ved å jobbe skift og turnus. Derfor kom det ganske strenge krav til arbeidstid inn i den nye Arbeidsmiljøloven som kom i 1977.
Hvordan man skulle forebygge disse negative konsekvensene av ubekvem arbeidstid, ble man ikke helt enige om hvordan man skulle løse den gang (dvs i 1977).
Etter Arbeidsmiljøloven er det pr definisjon forbudt å jobbe nattarbeid og helgearbeid (jf Aml § 10-10, pkt 2 og Aml § 10-11, pkt 2). Det er kun arbeidets art, og etter avtale med tillitsvalgte at helge- og nattarbeid er tillatt!
Det ble derfor nedsatt et eget utvalg som skulle komme med nye forslag på hvordan man skulle forebygge helsemessige konsekvenser ved skift og turnusarbeid. Utvalget fremla – på den tiden - en grundig dokumentasjon i NOU nr 56; 1979 – skift og turnus (den såkalte skift- og turnusarbeiderkomiteens innstilling).
NOU nr 56; 1979 – skift og turnus, ble aldri behandlet i Stortinget – sannsynligvis fordi det enten ville bli for dyrt og/ eller at ressurstilgangen ville ble for knapp - til å kunne realisere innholdet i rapporten.
I etterfølgende tariffoppgjør, innførte man i staten en ordning som gikk ut på at det skulle ”koste” arbeidsgiver noe å gjennomføre helsemessig negativt arbeid på arbeidstakerne – dvs arbeid på ubekvem arbeidstid.
Dermed innførte man over tid ordninger med tidstillegg med 15 minutter pr arbeidet time på nattarbeid, og senere 10 minutter pr arbeidet time på søndagsarbeid som tidskompensasjon. I tillegg ble innført at arbeidstakeren fikk 45 % av timelønnen i kronetillegg for arbeid på natten. I tillegg fikk man i stand ordninger med søndagstillegg (kronetillegg) som ble utbetalt for arbeid på søndager, og at overtidsgodtgjørelsen skulle være på 50 eller 100 % i tariffavtalene, og skulle anvendes ved overtidsarbeid generelt (herunder på lange dagsverk/ arbeid på fritid/ arbeid på røde dager osv).
Dette ble populært kalt ”økonomisk straffebestemmelse”, dvs at det skulle koste arbeidsgiver noe økonomisk å anvende arbeidstakere på ubekvemme tidspunkt. Det vil si tidspunkt på døgnet hvor kroppssyklusen er dimensjonert for hvile – basert på forskning og kroppens behov, samt gi helgene (”røde dager”) et bedre vern. Og dermed å gjøre det mindre attraktivt å sette arbeidstakere til å jobbe på ubekvemme arbeidstider.
DYRT FOR STATEN;
Sammenlignet med kostnadene i det private, ble statens ”økonomiske straffebestemmelser” for ubekvem arbeid etter hvert ganske kostbare, og OECD kritiserte Norge for at de offentlige kostnadene var for høye. Det åpent for at nyliberalistene fri adgang. Det offentliges (fellesskapets) eiendeler ble i stor grad enten privatisert (Telenor) eller AS-ifisert eller lignende (NSB, Posten osv), og/ eller at arbeidsoppdrag ble satt ut på anbud/ kontraktørvirksomhet. Pensjonsavtalene ble svekket (eksempelvis fikk vi opprettelsen av Telenors pensjonskasse med lavere ytelser enn Statens pensjonskasse som medlemmene var tilsluttet tidligere).
Det er oppsto internt et massiv press på ubekvemstilleggene i de tidligere statlige forvaltningsbedriftene/ kommunale selskaper, og det ble arbeidet med løsninger for å få lønnskostnadene ned. Og de har i stor grad lykkes. Gjennom anbud/ kontraktørvirksomhet, ser vi i dag at personell innen eksempelvis innen renhold har flat betaling enten de jobber natt eller dag, og ofte underbetalte. Dette gjelder i stort sett arbeidstakere med midlere/ lavere formalkompetanse og inntekt – og da virker det som om at det er mer eller mindre av underordnet betydning for mange politikere. Dette var en politisk initiert sosial dumping på store grupper av offentlige ansattes lønns- og arbeidsvilkår!
SLITASJEN PÅ SKIFT OG TURNUSARBEIDERE ER STOR;
Pensjonsalderen i Norge er (frem til 01.01.2011) 70 år, med adgang til å gå ved fylte 67 år gitt at man fyller kravene etter Folketrygdloven. Likevel er gjennomsnittelig fratredelse fra arbeidslivet for nordmenn mellom 59 – og 60 år, - fordi folk blir utslitte. Skift- og turnusarbeidere er overrepresentert over de som drar statistikken ned. Det er antydet at gjennomsnittelig fratreden for skift- og turnusarbeidere ligger på ca 55 år. Innen helse- og omsorg, viser statistikk fra noen år tilbake at gjennomsnittelig fratreden for helse- og omsorgsarbeidere ligger på 53 år – mens Oslo (hvor stoppeklokkementaliteten råder) ligger gjennomsnittsalderen på ca 52 år for fratredelse fra arbeidslivet. Dvs 18 år før egentlige pensjoneringsalder. Det øker selvsagt presset på være velferdssystemer – og som høyrepartiene (nyliberalistene) vil svekke ytterligere hva angår størrelsen på ytelsene – dvs for de som har hatt de laveste lønningene (høytlønte skal få mer i pensjon).
Med så tidlig fratredelse av arbeidslivet - finnes det da noe forsvar/ argumenter for å eksperimentere med å allmenngjøre ”oljeturnuser” her til lands?
Fra 01.01.2011, når nytt pensjonssystem innføres, kan skift- og turnusarbeidere risikere å komme meget dårlig ut mht til størrelsen på pensjonsutbetalinger – da størrelsen på pensjonen den enkelte får utbetalt (pensjonsformuen) vil være avhengig av hvor mange år man har vært i aktivt arbeidsliv og hvor mye man har tjent. Jeg ser for meg at allmenngjøring av ”oljeturnuser” kan man risikere å slite ut folk enda tidligere og at mange da får en enda tidligere slutt i arbeidslivet enn hva tilfellet er i dag, med påfølgende negative følger for pensjonsutbetalingene. Det vil i tilfelle også innebære at mange får en forringet pensjonsøkonomi målt mot de som jobber innenfor normalarbeidsdagen.
NYE TURNUSORDNINGER (3+3);
I Sverige (som jeg kjenner til), har man eksperimentert med såkalte ”3+3-turnuser” over noen tid. Det innebærer at arbeidstakeren jobber tre skift – for deretter å ha tre dager fri, tre dager med skift – og tre dager fri osv osv. I Harstad kommune gjennomfører de for tiden et slikt forsøksprosjekt her i Norge.
Dette er et interessant forsøk, fordi det viser seg at sykefraværet faller betydelig med slike turnusordninger – og det hevdes at trivselen øker blant de ansatte.
Det er ting som tyder på at de kroppslige fysiske og psykiske belastninger ved skiftarbeid restituerer seg mellom vaktperiodene med slike sykluser, og derfor er mindre belastende på arbeidstakeren. Slike nye skift- og turnusordninger er vel verdt å studere videre på. Det kan bety en vinn – vinn – vinn-situasjon for både arbeidstakere, arbeidsgivere og det offentlige.
REDUSERT LEVEALDER/ RISIKO FOR SYKDOM;
Det er gjennom forskning påvist at belastningene ved skift- og turnusarbeid kan være store for mange, og at det er påvist at det er en sammenheng mellom skift- og turnusarbeid og utvikling av sykdom.
Det skyldes blant annet at kroppen produserer enzymer og melatonin (stoffet som blant annet gjør at vi blir søvnige og trenger å sove) ulikt på forskjellig på ulike tider av døgnet. Blant annet kan ubalanse i melation-produksjonen påføre oss blant annet søvnunderskudd. Forstyrres kroppens behov for søvn ig innebygde døgnrytme, kan det medføre at kroppens immunforsvar over tid svekkes.
Skift og turnusarbeidere risikerer derfor, jf ulike forskningsresultater å få;
- Redusert levealder målt mot de som jobber innenfor normalarbeidsdagen
- Søvnproblemer og utvikling av lettere psykiske lidelser
- Mage- og tarmsykdommer (fordøyelsesproblemer)
- Hjerte- og karsykdommer (opptil 50 % høyere sjanse for å utvikle dette hos skift- og turnusarbeidere)
- Forplantningsskader (abortrisiko, lav fødselsvekt, for tidlig fødsel)
- Økt risiko for utvikling av kreftsykdommer
- Økt risiko for brystkreft hos kvinner (det hevdes at dersom ei kvinne som jobber skift- og turnus utvikler brystkreft – anses det som en yrkesskade)
- Søvnproblemer/ fordøyelsesproblemer utløser oftere småsyke
- Prestasjonsnivået synker om natten
- Fedmeproblemer (feil mat på skift, diffus sultfølelse ved søvnunderskudd - som ofte medfører at man øker matinntaket, trøstespising (ensomhetsfølelse) ved å ha fri når andre er på jobb osv.
BØR TV 2 GRANSKES/ ETTERFORSKES FOR MULIG LOVBRUDD?;
Ikke uventet er det medarbeidere fra TV 2 (Fremskrittspartiets nyhetskanal) som benyttes til å fremme (glorifisere) bruken og behovet for allmenngjøring av ”oljeturnusen” (Aftenposten 29.03.2010).
En tilsynelatende fornøyd medarbeider står frem – og med all verdens lojalitet til å fremme høyrepolitikk. Dette er en arbeidstaker som innehar en slik jobb at vedkommende trolig ikke blir målt med stoppeklokke/ millimetermål på hva man yter til en hver tid, og/eller får overvåke lengden på toalettbesøk, pauser mv – slik mange arbeidstakere på skift- og turnus gjør i dag. Og med trussel om muntlig/ skriftlig påtale, oppsigelse om de ikke er 100 % lojale og yter maksimalt til en hver tid.
Men det er vel ikke i lojalitet og solidaritet til disse arbeidstakerne - på slike arbeidsvilkår - denne TV 2-medarbeideren står fram på. Han har fått det som ”han” vil, og har samboer/ ektefelle som godtar at ”han” jobber en slik ”oljeturnus”. Og ”han” får selvrealisert egne spesielle behov.
La oss se på noe av det denne medarbeideren uttrykker til avisen, sitater:
- Annenhver uke er jobben altoppslukende, annenhver uke er jobben fraværende.
- Den ene uken tilbringer han 72 timer i TV 2-huset. Arbeidsdagen begynner når andre spiser lunsj og avsluttes i ti-ellevetiden på kvelden.
- Fordelen har vært at jeg alltid har hatt god tid om morgenen til å ta meg av barna, og følge dem i barnehage og til skolen.
- Jeg setter pris på variasjonen, og ønsker meg ingen åtte-til-fire jobb.
La oss gjøre et tankeeksperiment om mulige konsekvenser hos en hvilken som helst medarbeider som tenker/ jobber tilsvarende som denne TV 2-medarbeideren uttrykker:
Hva om arbeidstakere på slike ordninger blir syk, og/ eller av medisinske forhold ikke lenger kan jobbe, eller passer inn, på arbeidsplass som har innført allmenngjorte 12 timers skift som ”normalarbeidsdag”?
Hva om arbeidstakere på slike ordninger etter hvert - som følge av høy alder - ikke lengre kan/ makter å jobbe i team med allmenngjorte 12 timers skift?
Hva om samboer/ ektefelle faller bort, eller blir kortvarig/ langvarig syk (og kanskje er på sykehus/ opptreningssenter eller lignende), og samtidig har ansvar for barn i barnehage/ skole. Kan vedkommende da fortsette i den samme jobben med 12 timers skift? Hvilke barnehager/ skolefritidsordninger er tilrettelagt for slike tilfeller? Hva med omsorg for samboer/ ektefelle som kanskje ligger syk - om samboeren/ ektefellen er borte 12 timer + reisetid i arbeidsperioder? Hva da?
HVOR MANGE JOBBER PÅ UBEKVEMME TIDSPUNKT;
Oversikt fra Statistisk sentralbyrå viser at omtrent en av tre arbeidstagere i Norge jobber utenom ordinær dagtid, og statistikken viser at stadig færre jobber fra klokken 8 til 16.
647.990 ansatte jobber kvelder, helger eller netter. Det utgjør 31 prosent av alle ansatte.
Skift- og turnusarbeid er også mer utbredt blant kvinnelige enn mannlige ansatte. 26 prosent kvinner arbeidet skift eller turnus mot 19 prosent menn.
Spørsmålet er da; Hvordan vil kvinner, spesielt i alderen med svangerskap, fødsel og små barn takle ”oljeturnus” og 12 timers arbeidsdager om den allmenngjøres? Er oljeturnuser kvinnefiendtlige?
Høyrepartienes massive angrep på vernet av arbeidstakernes fritid, og angrep på økonomiske kompensasjonsordninger for ubekvem arbeidstid ligger selvsagt i det som Statistisk sentralbyrås oversikt viser, sitat; ”at færre jobber fra klokken 8 til 16”.
Høyrepartiene vil sikre den rike eliten billigere arbeidskraft som er tilgjengelige døgnet rundt! Det mistenker jeg at er høyrepartienes egentlig mål – men tier om slike realiteter.
Det artikkelen i aftenposten den 29.02 ikke forteller noe om, er hvordan – og om denne ”oljeturnusen” er godskjent av partene. Er den lovlig godkjent – og i tilfelle - av hvem?
Arbeidsmiljøloven tillater maks 9 timer arbeid pr dag - og 48 timer pr uke, og inntil 10 timer pr dag - og 54 timer pr uke, etter avtale med tillitsvalgte (Arbeidsmiljølovens § 10-5, pkt 2).
Ordninger med arbeidstid utover 10 timer – og 54 timer pr uke må i tilfelle skje godkjennes etter samtykke fra Arbeidstilsynet på arbeidsplasser hvor det ikke er opprettet tariffavtale, og etter innstillingsretten (Arbeidsmiljølovens § 10-12. pkt 4) der hvor det er opprettet tariffavtale – etter bestemmelsene i henholdsvis Arbeidstvistloven/ Tjenestetvistloven.
Er TV 2s ”oljeturnus” riktig godkjent? Det forteller ikke Aftenspostens artikkel noe om.
Skift og turnusplaner, og innholdet av disse, er arbeidsgivers pliktmessige ansvar (Arbeidsmiljølovens § 2-1/ arbeidstaker har medvirkningsplikt etter § 2-3). På mange arbeidsplasser ser vi at arbeidsgivere forsøker å skyve dette ansvaret over på den enkelte arbeidstaker. Det er lovstridig! Det er arbeidsgivers ansvar alene, og arbeidsgiver har et pliktmessig ansvar for å påse at Arbeidsmiljølovens bestemmelser blir fulgt – og er straffeansvarlig etter Arbeidsmiljølovens § 19-1 (bøter og/eller fengselsstraff) om så ikke skjer. Og arbeidsgiveransvaret kan ikke delegeres – og er ufravikelig.
HELSEFREMMENDE ARBEIDSPLASSER;
Arbeidsmiljøloven sier at vi skal ha ”helsefremmende arbeidsplasser” og vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv” (Arbeidsmiljølovens § 1-1, bokstav a og e). Jeg kan generelt vanskelig se for meg at ”oljeturnus” verken er helsefremmende, likestillingsfremmende eller inkluderende for de aller fleste av landets arbeidstakere.
HØYREPARTIENES RASSERING AV ARBEIDSTAKERNES RETTIGHETER MÅ STOPPES!
Nå må høyrepartienes gjentatte angrep på arbeidstakernes rettigheter, og beskyttelse av fritid og lønn stoppes. Spesielt siden angrepene synes å være innrettet - i all hovedsak - mot arbeidstakere som generelt rekrutteres fra grupper med midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå. Spesielt utsatt er arbeidstakere som utsettes for anbud/ konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår/ lave stillingsbrøker/ tilkallingsvikarer – som det forventes at er tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet osv.
Dette angår i hovedsak rettighetene til ca 73 % av Norges befolkning!
GLOBALISERT PÅVIRKNING;
Nyliberalismen har fått sterkt fotfeste over hele verden, og det er krefter her i Norge som mener at norske arbeidstakere må tilpasse seg internasjonale regler/ internasjonal utvikling.
I nyliberalismens tankeverden teller bare profitt og utbytte. Derfor er kunnskap om de helsemessige og sosiale virkningene av skift og turnusarbeid så viktig å ta hensyn til virker det som.
Arbeidstakernes kropper begynner ikke å virke annerledes, eller tilpasser sin døgnrytme segl om høyrepartiene/ nyliberalistene innfører et ”døgnåpent samfunn”, ei heller endres kroppens tålegrenser på stress og andre belastninger selv om EU innfører tjenestedirektiv (høyrepartienes politikk), eller om fagforeningsledere fengsles, tortureres eller myrdes når de fremme krav av betydning for å beskytte arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår rundt i verden.
Arbeidslivsforskere bruker Nordsjøen og ”oljeturnus” og globalisering i argumentasjonen for å allmenngjøre ”oljeturnuser” også på land. Da mener jeg at arbeidslivet utvikler seg i feil retning.
Det finnes gode argumenter for at arbeidet må tilrettelegges annerledes i Nordsjøen enn på land – det er det forståelse for. Men målet må være å legge arbeidsplasser, og tilrettelegge arbeidet og arbeidsplassene slik at arbeidstakerne fortsatt kan ha beskyttelse av fritiden og andre lønns- og arbeidsvilkår – og ikke å gå i motsatt retning! Samt utvikle et arbeidsliv - som i tråd med all forskning - er helsefremmende og inkluderende!
Vi skal ha trygge og gode arbeidsplasser - hvor arbeidstakernes trives – og hvor hensynet til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt. Det er en kamp det er verdt å kjempe for!
Tidligere LO-leder, Gerd Liv Valla, uttrykte det slik; ”Det skal være like gøy å jobbe som å danse”.
”Oljeturnus” og 12 timers arbeidsdager, og økt bruk av mer eller mindre døgnåpent samfunn er ikke en del av en slik utvikling!
Hva skjer egentlig i Afghanistan?
I følge Aftenposten.no, fremgår det at siden i fjor sommer har 130 personer blitt skutt ved kontrollposter i Afghanistan. Ikke nok med det, øverstkommanderende Stanley McChrystal skal ha uttrykt at ”ingen av de drepte har vært noen reell trussel mot NATO-styrkene”. Stanley McChrystal skal i følge Huffington post ha uttalt seg slik, sitat;
”Vi har skutt et utrolig høyt antall mennesker, men etter det jeg kjenner til har ingen av dem vært en trussel mot våre styrker”.
Videre opplyses det at siden juni 2009 har NATO-styrker ved 95 tilfeller løsnet skudd fra veisperringer, eller såkalte checkpoints, og minst 30 afghanere skal ha blitt drept. Videre sies det at ”det antas imidlertid å være betydelige mørketall ettersom statistikken ikke inkluderer hendelser der private sikkerhetsselskaper er involvert”.
I går (03.04) skal tyske soldater ha skutt 6 allierte afghanske soldater jf nyhetene i NRK!
Da må det være tillatt å spørre hva skjer egentlig i Afghanistan? Hva har USA og deres allierte stelt i stand? Å skyte folk som ikke har representert noen trussel, skyte allierte soldater, og at på til leie inn private sikkerhetsselskaper (som etter hvert har opparbeidet seg et meget frynsete rykte), og som knapt er underlagt internasjonale regler, får holde på slik får en til å undres!
Den afghanske krigen virker bare mer og mer meningsløs (og har egentlig alltid gjort det). Krigen i Afghanistan vil trolig bare vil skape tapere – med negativt omdømme! Men oljen i Irak, og tilgang til mulige gass/oljeforekomster fra tidligere sovjetstater gjennom Afghanistan, er trolig hovedårsaken til disse krigene.
Saken handler nå om å finne en god måte å trekke seg ut på for de utenlandske soldatene. Det er bare afghanerne selv som kan løse sine egne konflikter – eventuelt med nødvendig internasjonal bistand og mekling. Afghanske konflikter kan ikke løses så lenge okkupasjonsstyrkene ikke er i stand til operer bedre enn ovennevnte opplysninger viser.
Så er skrevet;
De sendte meg i krigen
De sa at jeg skulle kjempe for mitt land og min frihet.
Nå har jeg lært at det var bare en oppdiktet løgn!
Jeg ble sendt for å drepe ”brødre og søstre”
- med de samme drømmer om frihet som jeg har.
Jeg har bare fått et liv å leve
- og jeg vil leve det livet!
Det er ingen mening i at jeg skal dø
- på løgner og militære ordre
Send meg hjem fra krigen!
”Vi har skutt et utrolig høyt antall mennesker, men etter det jeg kjenner til har ingen av dem vært en trussel mot våre styrker”.
Videre opplyses det at siden juni 2009 har NATO-styrker ved 95 tilfeller løsnet skudd fra veisperringer, eller såkalte checkpoints, og minst 30 afghanere skal ha blitt drept. Videre sies det at ”det antas imidlertid å være betydelige mørketall ettersom statistikken ikke inkluderer hendelser der private sikkerhetsselskaper er involvert”.
I går (03.04) skal tyske soldater ha skutt 6 allierte afghanske soldater jf nyhetene i NRK!
Da må det være tillatt å spørre hva skjer egentlig i Afghanistan? Hva har USA og deres allierte stelt i stand? Å skyte folk som ikke har representert noen trussel, skyte allierte soldater, og at på til leie inn private sikkerhetsselskaper (som etter hvert har opparbeidet seg et meget frynsete rykte), og som knapt er underlagt internasjonale regler, får holde på slik får en til å undres!
Den afghanske krigen virker bare mer og mer meningsløs (og har egentlig alltid gjort det). Krigen i Afghanistan vil trolig bare vil skape tapere – med negativt omdømme! Men oljen i Irak, og tilgang til mulige gass/oljeforekomster fra tidligere sovjetstater gjennom Afghanistan, er trolig hovedårsaken til disse krigene.
Saken handler nå om å finne en god måte å trekke seg ut på for de utenlandske soldatene. Det er bare afghanerne selv som kan løse sine egne konflikter – eventuelt med nødvendig internasjonal bistand og mekling. Afghanske konflikter kan ikke løses så lenge okkupasjonsstyrkene ikke er i stand til operer bedre enn ovennevnte opplysninger viser.
Så er skrevet;
De sendte meg i krigen
De sa at jeg skulle kjempe for mitt land og min frihet.
Nå har jeg lært at det var bare en oppdiktet løgn!
Jeg ble sendt for å drepe ”brødre og søstre”
- med de samme drømmer om frihet som jeg har.
Jeg har bare fått et liv å leve
- og jeg vil leve det livet!
Det er ingen mening i at jeg skal dø
- på løgner og militære ordre
Send meg hjem fra krigen!
lørdag 3. april 2010
Elektronisk stemmegivning i 2011!
Kommunal- og regionaldepartementet åpner for muligheten til elektronisk stemmegivning fra egen PC i 2011 - som et prøveprosjekt i 11 norske kommuner – samtidig som at 16 åringer skal få stemmerett ved kommunevalget.
Dette er en utvikling jeg er meget skeptisk til!
Det er mange betenkeligheter knyttet til elektronisk stemmegivning. NRK Møre og Romsdal har intevjuet Frank Aarebrot, og hans syn er dekkende for mange av de samme betenkelighetene jeg selv har hatt siden debatten første gang startet for noen år siden. Nedenfor siteres hans uttalelser:
• Den nye valgordningen med elektronisk stemmegivning via internett er lite gjennomtenkt og åpner for kjøp og salg av stemmer. Dette er så hodeløst og jeg er sjokkert over at Kommunaldepartementet har gått med på en slik løsning.
• Hjemmet er ikke en kontrollert omgivelse, og dermed er ikke valget hemmelig.
• Dette åpner for kjøp og salg av stemmer. Dessuten kan enkelte føle seg presset og forpliktet til å stemme det samme som ektefellen.
• Han frykter også at verdigheten rundt valget vil forsvinne dersom 16-åringer får mulighet til å sitte fremfor sin egen PC å avgi stemme. Se for deg at en gjeng med 16-åringer kommer hjem fra skolen for å spille data. Så sier en av dem at nå skal vi ta å stemme. Så stemmer alle sammen, og har det fryktelig gøy, sier valgforskeren.
• Aarebrot har ved flere anledninger vært norsk valgobservatør i utlandet, og han ville ikke følt seg trygg på at valget gikk rett for seg dersom en stemmer hjemme i sin egen stue.
• Kommunaldepartementet har garantert at den nye valgordningen skal være sikker. Det er ikke Aarebrot enig i.
• Vi snakker om identitetstyverier på nett i alle andre sammenhenger. Men ikke her. Det er ingen transaksjoner på nettet som kan garantere mot hakcing. Derfor er det ikke riktig å bruke nettet til noe så viktig som å stemme, sier Aarebrot.
Valgforsker og professor Frank Aarebrot peker her på noe som jeg mener er veldig viktig å følge opp. Det er ennå tid til det før valget i 2011.
Åpner man for elektronisk stemmegivning, er veien kort til at alle må benytte samme metoden enten hjemme eller i et stemmelokale. Det kan ekskludere mange fra å kunne stemme – som ikke makter å betjene, eller vil anvende elektroniske verktøy.
De som har sterk grad av lese- og skrivevansker, greier ofte ikke en gang å logge seg inn på nettet – fordi bokstavrekkefølgen ved innlogging stokker seg for dem. Hvordan skal de få stemt om man gjør om hele valgsystemet til elektronisk stemmegivning enten det skjer hjemme, jobben eller på et offentlig sted.
I utgangspunktet mener jeg at stemmerett bør følges av myndighetsalderen, dvs 18 år. Det er utrolig mange politisk godt skolerte 16 åringer, men jeg vil påstå at mange også vil stemme populistisk i retning av ”billigere sprit og billigere bensin (spissformulert)” – samt være påvirket av gjengmentalitet mer enn egne meninger. Det mener jeg ikke er noen styrke for demokratiet. Derav mener jeg at stemmeretten bør følge myndighetsalderen – da man selv må stå for sine meninger.
Stemmeretten er for viktig, og for alvorlig for hver enkelt til at man kan begynne tukle for mye med den!
Dette er en utvikling jeg er meget skeptisk til!
Det er mange betenkeligheter knyttet til elektronisk stemmegivning. NRK Møre og Romsdal har intevjuet Frank Aarebrot, og hans syn er dekkende for mange av de samme betenkelighetene jeg selv har hatt siden debatten første gang startet for noen år siden. Nedenfor siteres hans uttalelser:
• Den nye valgordningen med elektronisk stemmegivning via internett er lite gjennomtenkt og åpner for kjøp og salg av stemmer. Dette er så hodeløst og jeg er sjokkert over at Kommunaldepartementet har gått med på en slik løsning.
• Hjemmet er ikke en kontrollert omgivelse, og dermed er ikke valget hemmelig.
• Dette åpner for kjøp og salg av stemmer. Dessuten kan enkelte føle seg presset og forpliktet til å stemme det samme som ektefellen.
• Han frykter også at verdigheten rundt valget vil forsvinne dersom 16-åringer får mulighet til å sitte fremfor sin egen PC å avgi stemme. Se for deg at en gjeng med 16-åringer kommer hjem fra skolen for å spille data. Så sier en av dem at nå skal vi ta å stemme. Så stemmer alle sammen, og har det fryktelig gøy, sier valgforskeren.
• Aarebrot har ved flere anledninger vært norsk valgobservatør i utlandet, og han ville ikke følt seg trygg på at valget gikk rett for seg dersom en stemmer hjemme i sin egen stue.
• Kommunaldepartementet har garantert at den nye valgordningen skal være sikker. Det er ikke Aarebrot enig i.
• Vi snakker om identitetstyverier på nett i alle andre sammenhenger. Men ikke her. Det er ingen transaksjoner på nettet som kan garantere mot hakcing. Derfor er det ikke riktig å bruke nettet til noe så viktig som å stemme, sier Aarebrot.
Valgforsker og professor Frank Aarebrot peker her på noe som jeg mener er veldig viktig å følge opp. Det er ennå tid til det før valget i 2011.
Åpner man for elektronisk stemmegivning, er veien kort til at alle må benytte samme metoden enten hjemme eller i et stemmelokale. Det kan ekskludere mange fra å kunne stemme – som ikke makter å betjene, eller vil anvende elektroniske verktøy.
De som har sterk grad av lese- og skrivevansker, greier ofte ikke en gang å logge seg inn på nettet – fordi bokstavrekkefølgen ved innlogging stokker seg for dem. Hvordan skal de få stemt om man gjør om hele valgsystemet til elektronisk stemmegivning enten det skjer hjemme, jobben eller på et offentlig sted.
I utgangspunktet mener jeg at stemmerett bør følges av myndighetsalderen, dvs 18 år. Det er utrolig mange politisk godt skolerte 16 åringer, men jeg vil påstå at mange også vil stemme populistisk i retning av ”billigere sprit og billigere bensin (spissformulert)” – samt være påvirket av gjengmentalitet mer enn egne meninger. Det mener jeg ikke er noen styrke for demokratiet. Derav mener jeg at stemmeretten bør følge myndighetsalderen – da man selv må stå for sine meninger.
Stemmeretten er for viktig, og for alvorlig for hver enkelt til at man kan begynne tukle for mye med den!
fredag 2. april 2010
Skal vi ha et samfunn for bare 27 % av befolkningen?
Skal vi ha et samfunn for bare 27 % av befolkningen, eller skal vi ha et samfunn som også inkluderer de øvrige 73 % av befolkningen?
Mindretallsregjeringer blir ofte fremhevet som noe "positivt," fordi det gir opposisjonen mer makt og innflytelse. Det er jeg ikke ubetinget enig i! Det er viktig at de som til en hver tid har ansvar – tar ansvar, at de blir målt på ansvar, og blir stilt til ansvar når historien skal ”dømme” dem (om de skal gjenvelges eller ikke).
Mindretallsregjeringer betyr oppsmuldring av ansvar – noe som er et sterkt kjennetegn ved nyliberalismen. Mindretallsregjeringen har gitt nyliberalistene (de rike/nyrike) ekstremt mye makt!
Arbeiderpartiet har delvis mistet sjelen sin etter mange år med mindretallsregjeringer på 80 og 90-talet. Mens Arbeiderpartiet satt i mindretallsregjering, ble de ble "tvunget" av opposisjonen til å føre "Fremskrittspartipolitikk" - alternativet var å gi fra seg makta over til opposisjonen. Nyliberalistene som kom inn i Arbeiderpartiet på denne tiden så dette som bekvemt – dvs å skaffe seg posisjoner i Arbeiderpartiet for å utøve ”Fremskrittspartipolitikk”, for deretter å skylde på opposisjonen fordi Arbeiderpartiet ikke hadde makta alene. Innføring av ”Fremskrittspartipolitikken” ble også i stor grad fordekt med at Norge er en stor grad av ”tvang” fra EU gjennom EØS-avtalen. På mange fagområder driver Arbeiderpartiet i dag ren "Fremskrittspartipolitikk"/ EU-politikk (blåpapirpolitikk) – tidvis også til høyre for Fremskrittspartiet (eksempelvis næringsminister Trond Giskes nedsettelse av et eget eliteutvalg på 20 styrtrike – uten innblanding av andre – og stort sett rike arvinger). Spesielt bør nevnes regjeringens politikk knyttet til nyliberalismens tankegods, og til New Public Management og dets lønns- og personalpolitikk. Den (personal)politikken innebærer sosial dumping og skjev fordelingspolitikk på lønns- og arbeidsvilkår, samt kutt pensjoner (+ trygder og stønader), gjeldende for arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønnsnivå. Mens det finnes nærmest ingen grenser for mye lønns- og bonusordninger, samt utbytte, som høyt utdannede/ rike kan ta ut. Nyliberalistene har omdøpt det til ”markedsbaserte lønninger” - for å rettferdiggjøre dem.
Merknad;
Det merkelige er at økte lønninger/ bonuser/ utbytte til de med høy utdanning og lønnsnivå – omtales til at det ikke svekker Norge konkurranseevne, eller gir ikke økt inflasjon, eller økte renter eller økt arbeidsledig osv. Det blir omtalt som om det er ”nødvendig” for å beholde denne arbeidskraften i Norge. Det fremstilles slik (av nyliberalistene) at det bare er økte lønninger til arbeidstaker,e og økte trygder/ stønader som gir effekter i form av svekket konkurranseevne/ økt inflasjon/ økt arbeidsledighet/ høyere rente osv. Det kan virke som om – i hvert fall fremstilles det slik – som at vi har fått to typer myntenheter i Norge, – en myntenhet som når de tilkommer høyt utdannede/rike ikke har noen verdi og betydning for norsk økonomi/ næringsliv, og en myntenhet hvis de tilkommer de med midlere/lavere utdanning og ubemidlede har en verdi minst tilsvarende gull og diamanter, og som har katastrofale følger for norsk økonomi dersom arbeidstakere på midlere/lavere lønns- og utdanningsnivå får av disse pengene.
Eksempelvis som når Norge Bank – Oljefond utland bruker 1,4 mrd kroner bare på bonusordninger til de som forvalter formuen - så blir det ikke kommentert politisk en gang. Mens når lønnskravene ble reist fra arbeidstakerorganisasjonene i år – så blir de betegnet nærmest som en ”katastrofe” for landet av de som tjener aller mest i landet!
Jens Stoltenberg (og mange rundt ham) er oppvokst i tider med mindretallsregjering, og er vokst opp med at ”Fremskrittsparti-politikken” har presset seg gradvis inn i Arbeiderpartiet/ norsk politikk under nettopp mindretallsregjeringer. Stoltenberg er blitt et produkt av sin tid – med de holdninger, verdier og ideologi som nyliberalismen brakte inn i Arbeiderpartikulturen. Selv når de rød-grønne har flertallsmakt, tar ikke Stoltenberg et oppgjør med denne kulturen (nyliberalismen/ New Public Management-politikken) – og det tyder på at (høyre)nettverket rundt ham som bare av en utdanningselite/ finanseliten blir for sterke. På mange områder er Arbeiderpartiet i dag i ferd med å bli utydelig i forhold til opposisjonen – og opposisjonen driver i realiteten bare kosmetisk opposisjonspolitikk (opposisjonen kan jo ikke drive opposisjon mot sin egen politikk – den som føres av Stoltenberg III-regjeringen).
Sammensetningen av Stoltenberg III-regjeringen viser med all tydelighet hvor problemet stikker, sammen med utvelgelse av rådgivere og statssekretærer. De er i det store bildet unge, høyt utdannede, uten erfaring fra arbeidslivet - utenom politikken, og flere av dem vel formuende/ har personlige næringsinteresser (fiskeriministeren). Finansminister Sigbjørn Johnsen og rådgiver Svein Fjellheim representerer unntaket – og innehar en bredere erfaringsbakgrunn. Stoltenberg III-regjeringen fremstår mer og mer som en regjering for eliten!
Oversikt over rådgiverne som arbeider i de politiske partiene – det såkalte rådgiverkorpset – viser at bare en av 10 av rådgivere ikke har høyere utdanning. Eller sagt på en annen måte – 90 % av de politiske rådgiverne har høyere utdanning, mot at høyt utdannede representerer bare 27 % av befolkningen for øvrig (kilde; Klassekampen). Ser man på innholdet i den nye pensjonsreformen som tar til fra 2011, viser ovennevnte med all tydelig hvem som ”har bukta og begge endene” ved utformingen av den reformen, eller sagt på en annen måte; pensjonsreformen er meislet ut av folk som meler sin egen kake.
Jens Stoltenberg vil jeg også påstå har utvist en holdningsløshet i forhold ideen som næringsminister Trond Giskes fremmet ved å sette ned et eliteutvalg, hvor et 20 talls av de grovt sett de rikeste arvingene i Norge blir hentet inn for å gi råd om hvordan næringsutviklingen i Norge skal være i fremtiden. Og hvor minst en av de inviterte til utvalget aldri har bodd i Norge, og heller ikke betalt så mye som ei krone i skatt til landet (hva signaler sender det ut?). Denne elitegruppen skal få anledning til å sitte – slik det er fremstilt – i et eksklusivt utvalg for seg selv, sammen med Giske. Denne eliten nedverger seg jo normalt ikke til å omgås alminnelige folk i det daglige, og det gis inntrykk av at de vil bli behandlet som et eksklusivt eget utvalg - uten innblanding fra andre befolkningsgrupper. Folk fra andre samfunnslag skal Trond Giske snakke med i andre fora – er det som vi er blitt presentert gjennom media. Det Trond Giske gjør – og som synes å være med statsministerens velsignelse – er å tydeliggjøre klassesamfunnet enda mer enn noen annen statsråd tidligere har gjort! Dette er det stikk motsatte av hva jeg mener ”inkluderende samfunn” betyr.
Fattigdommen (nyfattigdommen) i Norge, blir ikke viet oppmerksomhet - annet enn når mediene slår opp en hjerteskjærende sak! Da sier politikerne at ”de skal gjøre noe med fattigdommen verbalt” – men resultatene uteblir alltid. Hvorfor? Selvsagt fordi de høyt utdannede/ de rikestes eksistens baserer seg på økende fremvekst av fattigdomsklasser, og en slik utvikling visker gradvis ut det som er igjen av det som kalles fordelingspolitikk (solidarisk lønnspolitikk).
Sosialdemokratiet er etter min oppfatning for tiden på ville veier – g det på mange områder! Mange år med mindretallsregjeringer for Arbeiderpartiet, har også maktet å utviske mange av de politiske forskjellene som det bør være mellom partiene. Det vil so at mange av verdiene, holdningen og ideologien til partiene også er borte.
Vi har fått en utvikling, og et samfunn av og for 27 % av befolkningen (utdanningseliten). Flertallet, dvs 73 % av befolkningen (de med midlere/ lavere utdanning) er gradvis blitt skjøvet ut av beslutningssystemene, og er av nyliberalistene omdefinert til en gruppe mer eller mindre late og en dum snyltermasse, samt en utgiftspost (spissformulert). Denne utviklingen representerer i dag et stort demokratisk problem! Og sitasjonen blir jo slett ikke bedre av at Jens Stoltenberg henter inn en statsråd med sterke forankringer på Handelshøyskolen BI – dvs utklekkingsanstalten i Norge for økt nyliberalisme.
73 % av befolkningen er blitt prisgitt graden/ nivået på høyrepolitikken som føres av regjeringen til Jens Stoltenberg. For alternativet – den borgelige opposisjonen – har enn enda mye verre (høyre)politikk ovenfor de samme 73 % av befolkningen. Graden/ nivået på høyrepolitikken til regjeringen til Jens Stolberg kan bare begrenses gjennom at de 73 % av befolkningen driver aktiv påvirkning, og ved at de samme 73 % av befolkningen engasjerer seg og tar del i utviklingen i partilagene, og dermed partienes beslutningsprosesser.
I rettferdighetens navn skal nevnes at ikke alle med høy utdanning/ høye inntekter er ”nyliberalister”, og/ eller de ikke utviser solidarisk holdninger. Vi trenger alle folk med høy utdanning, men vi trenger også de andre folkene i samfunnet. Eller sagt på en annen måte; Vi trenger er et inkluderende, solidarisk og demokratisk sosialdemokrati – dvs et samfunn som inkluderer alle i trygghet!
Mindretallsregjeringer blir ofte fremhevet som noe "positivt," fordi det gir opposisjonen mer makt og innflytelse. Det er jeg ikke ubetinget enig i! Det er viktig at de som til en hver tid har ansvar – tar ansvar, at de blir målt på ansvar, og blir stilt til ansvar når historien skal ”dømme” dem (om de skal gjenvelges eller ikke).
Mindretallsregjeringer betyr oppsmuldring av ansvar – noe som er et sterkt kjennetegn ved nyliberalismen. Mindretallsregjeringen har gitt nyliberalistene (de rike/nyrike) ekstremt mye makt!
Arbeiderpartiet har delvis mistet sjelen sin etter mange år med mindretallsregjeringer på 80 og 90-talet. Mens Arbeiderpartiet satt i mindretallsregjering, ble de ble "tvunget" av opposisjonen til å føre "Fremskrittspartipolitikk" - alternativet var å gi fra seg makta over til opposisjonen. Nyliberalistene som kom inn i Arbeiderpartiet på denne tiden så dette som bekvemt – dvs å skaffe seg posisjoner i Arbeiderpartiet for å utøve ”Fremskrittspartipolitikk”, for deretter å skylde på opposisjonen fordi Arbeiderpartiet ikke hadde makta alene. Innføring av ”Fremskrittspartipolitikken” ble også i stor grad fordekt med at Norge er en stor grad av ”tvang” fra EU gjennom EØS-avtalen. På mange fagområder driver Arbeiderpartiet i dag ren "Fremskrittspartipolitikk"/ EU-politikk (blåpapirpolitikk) – tidvis også til høyre for Fremskrittspartiet (eksempelvis næringsminister Trond Giskes nedsettelse av et eget eliteutvalg på 20 styrtrike – uten innblanding av andre – og stort sett rike arvinger). Spesielt bør nevnes regjeringens politikk knyttet til nyliberalismens tankegods, og til New Public Management og dets lønns- og personalpolitikk. Den (personal)politikken innebærer sosial dumping og skjev fordelingspolitikk på lønns- og arbeidsvilkår, samt kutt pensjoner (+ trygder og stønader), gjeldende for arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønnsnivå. Mens det finnes nærmest ingen grenser for mye lønns- og bonusordninger, samt utbytte, som høyt utdannede/ rike kan ta ut. Nyliberalistene har omdøpt det til ”markedsbaserte lønninger” - for å rettferdiggjøre dem.
Merknad;
Det merkelige er at økte lønninger/ bonuser/ utbytte til de med høy utdanning og lønnsnivå – omtales til at det ikke svekker Norge konkurranseevne, eller gir ikke økt inflasjon, eller økte renter eller økt arbeidsledig osv. Det blir omtalt som om det er ”nødvendig” for å beholde denne arbeidskraften i Norge. Det fremstilles slik (av nyliberalistene) at det bare er økte lønninger til arbeidstaker,e og økte trygder/ stønader som gir effekter i form av svekket konkurranseevne/ økt inflasjon/ økt arbeidsledighet/ høyere rente osv. Det kan virke som om – i hvert fall fremstilles det slik – som at vi har fått to typer myntenheter i Norge, – en myntenhet som når de tilkommer høyt utdannede/rike ikke har noen verdi og betydning for norsk økonomi/ næringsliv, og en myntenhet hvis de tilkommer de med midlere/lavere utdanning og ubemidlede har en verdi minst tilsvarende gull og diamanter, og som har katastrofale følger for norsk økonomi dersom arbeidstakere på midlere/lavere lønns- og utdanningsnivå får av disse pengene.
Eksempelvis som når Norge Bank – Oljefond utland bruker 1,4 mrd kroner bare på bonusordninger til de som forvalter formuen - så blir det ikke kommentert politisk en gang. Mens når lønnskravene ble reist fra arbeidstakerorganisasjonene i år – så blir de betegnet nærmest som en ”katastrofe” for landet av de som tjener aller mest i landet!
Jens Stoltenberg (og mange rundt ham) er oppvokst i tider med mindretallsregjering, og er vokst opp med at ”Fremskrittsparti-politikken” har presset seg gradvis inn i Arbeiderpartiet/ norsk politikk under nettopp mindretallsregjeringer. Stoltenberg er blitt et produkt av sin tid – med de holdninger, verdier og ideologi som nyliberalismen brakte inn i Arbeiderpartikulturen. Selv når de rød-grønne har flertallsmakt, tar ikke Stoltenberg et oppgjør med denne kulturen (nyliberalismen/ New Public Management-politikken) – og det tyder på at (høyre)nettverket rundt ham som bare av en utdanningselite/ finanseliten blir for sterke. På mange områder er Arbeiderpartiet i dag i ferd med å bli utydelig i forhold til opposisjonen – og opposisjonen driver i realiteten bare kosmetisk opposisjonspolitikk (opposisjonen kan jo ikke drive opposisjon mot sin egen politikk – den som føres av Stoltenberg III-regjeringen).
Sammensetningen av Stoltenberg III-regjeringen viser med all tydelighet hvor problemet stikker, sammen med utvelgelse av rådgivere og statssekretærer. De er i det store bildet unge, høyt utdannede, uten erfaring fra arbeidslivet - utenom politikken, og flere av dem vel formuende/ har personlige næringsinteresser (fiskeriministeren). Finansminister Sigbjørn Johnsen og rådgiver Svein Fjellheim representerer unntaket – og innehar en bredere erfaringsbakgrunn. Stoltenberg III-regjeringen fremstår mer og mer som en regjering for eliten!
Oversikt over rådgiverne som arbeider i de politiske partiene – det såkalte rådgiverkorpset – viser at bare en av 10 av rådgivere ikke har høyere utdanning. Eller sagt på en annen måte – 90 % av de politiske rådgiverne har høyere utdanning, mot at høyt utdannede representerer bare 27 % av befolkningen for øvrig (kilde; Klassekampen). Ser man på innholdet i den nye pensjonsreformen som tar til fra 2011, viser ovennevnte med all tydelig hvem som ”har bukta og begge endene” ved utformingen av den reformen, eller sagt på en annen måte; pensjonsreformen er meislet ut av folk som meler sin egen kake.
Jens Stoltenberg vil jeg også påstå har utvist en holdningsløshet i forhold ideen som næringsminister Trond Giskes fremmet ved å sette ned et eliteutvalg, hvor et 20 talls av de grovt sett de rikeste arvingene i Norge blir hentet inn for å gi råd om hvordan næringsutviklingen i Norge skal være i fremtiden. Og hvor minst en av de inviterte til utvalget aldri har bodd i Norge, og heller ikke betalt så mye som ei krone i skatt til landet (hva signaler sender det ut?). Denne elitegruppen skal få anledning til å sitte – slik det er fremstilt – i et eksklusivt utvalg for seg selv, sammen med Giske. Denne eliten nedverger seg jo normalt ikke til å omgås alminnelige folk i det daglige, og det gis inntrykk av at de vil bli behandlet som et eksklusivt eget utvalg - uten innblanding fra andre befolkningsgrupper. Folk fra andre samfunnslag skal Trond Giske snakke med i andre fora – er det som vi er blitt presentert gjennom media. Det Trond Giske gjør – og som synes å være med statsministerens velsignelse – er å tydeliggjøre klassesamfunnet enda mer enn noen annen statsråd tidligere har gjort! Dette er det stikk motsatte av hva jeg mener ”inkluderende samfunn” betyr.
Fattigdommen (nyfattigdommen) i Norge, blir ikke viet oppmerksomhet - annet enn når mediene slår opp en hjerteskjærende sak! Da sier politikerne at ”de skal gjøre noe med fattigdommen verbalt” – men resultatene uteblir alltid. Hvorfor? Selvsagt fordi de høyt utdannede/ de rikestes eksistens baserer seg på økende fremvekst av fattigdomsklasser, og en slik utvikling visker gradvis ut det som er igjen av det som kalles fordelingspolitikk (solidarisk lønnspolitikk).
Sosialdemokratiet er etter min oppfatning for tiden på ville veier – g det på mange områder! Mange år med mindretallsregjeringer for Arbeiderpartiet, har også maktet å utviske mange av de politiske forskjellene som det bør være mellom partiene. Det vil so at mange av verdiene, holdningen og ideologien til partiene også er borte.
Vi har fått en utvikling, og et samfunn av og for 27 % av befolkningen (utdanningseliten). Flertallet, dvs 73 % av befolkningen (de med midlere/ lavere utdanning) er gradvis blitt skjøvet ut av beslutningssystemene, og er av nyliberalistene omdefinert til en gruppe mer eller mindre late og en dum snyltermasse, samt en utgiftspost (spissformulert). Denne utviklingen representerer i dag et stort demokratisk problem! Og sitasjonen blir jo slett ikke bedre av at Jens Stoltenberg henter inn en statsråd med sterke forankringer på Handelshøyskolen BI – dvs utklekkingsanstalten i Norge for økt nyliberalisme.
73 % av befolkningen er blitt prisgitt graden/ nivået på høyrepolitikken som føres av regjeringen til Jens Stoltenberg. For alternativet – den borgelige opposisjonen – har enn enda mye verre (høyre)politikk ovenfor de samme 73 % av befolkningen. Graden/ nivået på høyrepolitikken til regjeringen til Jens Stolberg kan bare begrenses gjennom at de 73 % av befolkningen driver aktiv påvirkning, og ved at de samme 73 % av befolkningen engasjerer seg og tar del i utviklingen i partilagene, og dermed partienes beslutningsprosesser.
I rettferdighetens navn skal nevnes at ikke alle med høy utdanning/ høye inntekter er ”nyliberalister”, og/ eller de ikke utviser solidarisk holdninger. Vi trenger alle folk med høy utdanning, men vi trenger også de andre folkene i samfunnet. Eller sagt på en annen måte; Vi trenger er et inkluderende, solidarisk og demokratisk sosialdemokrati – dvs et samfunn som inkluderer alle i trygghet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
