Det er mange finurlige måter å drive lønnspolitikk på. Etter at EUs tjenestedirektiv ble vedtatt (i både EU og i Norge), vokser det frem en ny lønnskultur med et felles trekk. Dvs økte forskjeller – og hvor de som er lavest på stigen må betale prisen for ledernes økte lønninger. Grådigheten vil ingen ende ta – og kampene for å nedkjempe fagforeningene – og de som politisk står til venstresiden står høyt på dagsorden.
Fagforeningsknusing.
Fagforeningene i Europa søkes svekket gjennom å lage lover og avtaler som begrenser fagforeningens makt, kutte fradrag på selvangivelsene for fagforeningskontingenten, og gjøre lønnsnivået til de lavest lønnede så små/ gi arbeidstakere så lave stillingsbrøker at de ikke har råd til å betale fagforeningskontingent. Denne utviklingen i Europa kan gradvis få ringvirkninger i Norge også – spesielt som en følge av EØS-avtalen og innføringen av EUs tjenestedirektiv.
Finanseliten i Europa i store deler av Europa sørger for å eie de fleste mediene, ansette nyhetsredaktører som sensurerer vekk det meste av innlegg stoff som fra arbeidstakere/ fagforeninger/ de som politisk står på venstresiden politisk. Samt sørge for å ta inn minimalt med stoff/ medieomslag som berører de ”som sitter nederst ved bordet”. I den grad det tas inn stoff fra arbeidstakere/ fagforeninger/ blir disse ofte presentert på en ufordelaktig måte. I tillegg rettes det ofte sterke personangrep, og uriktig informasjon (falske rykter) om fagforeningsledere og folk på venstresiden, i et forsøk på å svekke deres troverdighet og posisjon.
Disse trekkene kjenner man også til her i Norge.
Lønnspolitikken
Nyliberalistenes lønnspolitikk er en slags apartheid-politikk. Det vil si at dersom du kommer fra en rik familie/ har høyere utdanning/ eller er rik – så skal det ikke være noen begrensninger på lønn og godtgjørelser (dvs lønn, bonuser, sluttpakker, pensjonsordninger, opsjoner, utbytter, helseforsikringer, frynsegoder osv osv). Eliten skal alltid bli møtt med særbehandling. ”Godt navn og rykte” i elitens bilde/ verden gir gode lånevilkår i banker og finansinstitusjoner, ofte gode kjøpsbetingelser i forretningskjeder, og kommunene legger ut rød løper dersom de kommer og bygger ned strandsoner osv. I tillegg lager politikerne til ordninger med nullskatt for enkelte, smutthull i forhold til arveavgifter, skattelettelser osv som ytterligere gir disse fordeler. I tillegg åpner man for kvotetildelinger – som bare de rike har råd til (fiskekvoter, klimakvoter o.l) – slik at hele nasjonens felles ressurser sikres på elitens hender.
Mens de yrkene som i hovedsak rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue), opplever en lønnsutvikling – hvor de blir hengende stadig mer og mer etter eliten, det offentlige kutter i offentlige pensjonsordninger/ private gir de dårligste pensjonsordningene til sine ansatte, lønns- og arbeidsvilkår forringes – spesielt arbeidstidsordningene og godtgjørelser knyttet til disse. Samfunnet gjøres mer døgnåpne, slik at arbeidstakere blir forhindret fra å delta på politiske møter, fagforeningsmøter o.l – dvs på steder der hvor de kan stille krav/ gi uttrykk for hvordan de har det i forhold til jobb/ inntekt. Sykelønnsordningene er under konstant press, og det å gjøre stadig fremstøt for å svekke stillingsvern og beskyttelsen av ferie og fritid. Og ikke minst – svekke fagforeningens streikerett og muligheter for sympatiaksjoner. Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning opplever med andre en massiv sosial dumping – ofte i konkurranse med billig (legal/ illegal) innleid arbeidskraft fra andre land.
De med lav inntekt/ formue må man som oftest betale høyere renter på lån, de ser egenandeler som stadig øker på ulike tjenester i samfunnet osv.
Ei ny uføremelding er rett rundt hjørne – så langt tyder det på svekkelser også for denne gruppen.
Dette er høyrepartienes politikk, dette er EU sin politikk – EUs tjenestedirektiv er som skreddersydd for en slik utvikling – det nyliberalisme!
Partipolitisk er det ingen forskjeller lenger på lønns- og personalpolitikken.
Forskjellsbehandlingen på lønn startet da Kåre Willoch innførte markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet. De første som virkelig fikk lønnsøkning i Norge var Høyesterettsdommerne – de fikk hele kr 25 000 i lønnsløft (1982-kroneverdi).
I disse dager er det kjent at ledere i halvstatlige virksomheter får årlig lønnsøkninger på 11 %, mens arbeidstakere i staten må avfinne med bare ca 3 % årlige lønnsøkninger på fra før av lave årslønnsbeløp målt mot lederlønningene. Slik skjevdeling har pågått i mange år – slik at forskjellene i kronebeløp begynner å bli meget store!
Om det er borgerlig eller rød-grønn regjering – så er galskapen like ille. Norske politiker synes å være tottalt handlingslammet i forhold til EUs/ nyliberalistenes lønns- og personalpolitikk. Det er kun eliten og høyt utdannede som betyr noe i dette landet.
Hva slags lønns- og personalpolitikk landet bør ha, er knapt tema i de politiske partiene, de har overlatt alt til markedet. Politikerne er blitt mer eller mindre holdningsløse virker det som!
Nederste ledd får alltid svi
Drosjesjåførene i Asker og Bærum Taxi opplevde nylig et lønnskutt på 15 %, noe de selv ikke kunne påvirke. Det skjedde ved at Asker og Bærum Taxi (eierne) satte i verk en sommerkampanje med 15 % priskutt. Sjåførene er helt avhengig av hvor mye de kjører inn for hva slags inntekt de får.
Dette er en av prisene sjåførene må betale etter at taxinæringen ble deregulert (EU-tilpasset). I tillegg er det blitt delt ut enda flere drosjeløyver, samt etablert en ny sentral (0-taxi) fra høsten 2009.
Fordelingskrise og nyfattigdom
Det kan virke som at det er oppstått en fordelingskrise i dagens arbeidsliv, og en manglende empati hos politikere/ ledere for hvordan samfunnet på denne måten utvikler nye fattigdomsklasser, Og de ser ikke fortvilelsen til de som har store problemer med å få pengene til å strekke til – og hvor enkelte opplever svindyre purregebyrer som følge av for sen betaling fordi de ikke hadde penger til å betale regningen i tide. De loses inn i en spiral med stadig dårligere økonomi.
Hvor lenge skal de med midlere/ lavere lønn og inntekt finne seg i å bli skjevdelt så ekstremt som det er blitt i dag?
Hvor lenge kan de politiske partiene beholde sine kjernevelgere – når alle politiske partiene fører den samme politikken som forfordeler eliten på bekostning av de med midlere/ lavere utdanning og inntekt?
Nyfattigdom er skapt, bevisst - og med viten og vilje – vi har fått en fordelingskrise! Vi har fått en lønns- og personalpolitikk på linje med den EU fører! Er det det vi ønsker? Er det det som tjener vårt samfunn? Er det ikke på tide at vi får en debatt på hva slags lønns- og personalpolitikk som skal råde grunnen i Norge?
tirsdag 20. juli 2010
Afghanistan; Har tidligere general Stanley McChrystal rett?
Afghanistan; Har tidligere general Stanley McChrystal rett?
Tidligere leder av USAs militære operasjoner i Afghanistan, general Stanley McChrystal, uttalte seg slik nylig slik om den faktiske situasjonen i Afghanistanskrigen – at han fikk sparken. Han gav uttalelser til magasinet Rolling Stone - som ikke falt i god jord hos krigsherren USA – ble ansett som ”nedsettende kommentarer om USAs Afghanistanspolitikk”. Saken er trolig den at Stanley McChrystal er den personen som innehar den beste kompetansen om hva som skjer i Afghanistan, dvs hva som er den faktiske og reelle situasjonen i Afghanistan-krigen. McChrystals uttalelser og analyser får i disse dager drahjelp.
Jf en fersk rapport fra International Council on Security and Development (ICOS), at folk flest i det sørlige Afghanistan ikke vil ha noe med utenlandske styrker å gjøre, samtidig som at de ønsker mulla Omar og Taliban inn i den afghanske regjeringen.
Undersøkelsen viser videre at sju av ti mener at de utenlandske styrkene forverrer situasjonen for lokalbefolkningen med sine militære operasjoner, og det viser seg at hele 68 prosent er uenig i at NATO-soldatene beskytter sivilbefolkningen.
Jf TV 2-nyhetene, tyder det på at afghanske soldater begynner å desertere som følge av den uklare situasjon som krigen i Afghanistan har skapt for dem. Danske soldater meddeler at de får ikke noen hjelp fra lokale militære styrker.
Det kan virke som om myndighetene i USA har oppdaget hvor dårlig krigen faktisk går dem, for det viser seg at Det hvite hus nå kan gå god for ideen om å forhandle med høytstående Taliban-medlemmer via tredjeparter, jf The Guardian.
Det opplyses i dag at Danmark vil bruke 30 millioner kroner på å forsøke å overtale talibanere i Afghanistan til å legge ned våpnene sine, og skifte side. Utenriksminister Lene Espersen håper med det at pengene kan bidra til å dempe motstanden de 750 danske soldatene i Helmand-provinsen møter i dag. Det gir et signal om at allierte er villige til å betale seg ut av en krig som synes tapt!
Spørsmålet er; Begynner også USA å innse at Afghanistan-krigen er en tapt krig – og en katastrofe i forhold til folkeretten? Strategiene synes i hvert fall blir endret etter general Stanley McChrystal sine uttalelser.
Danmark virker til å ha innsett det – krigen er tapt. Er det slik at det bare er den norske regjeringen som ikke ser dette?
Når man ser på hvordan kriteriene for utdeling av Nobels fredspris tidvis er blitt praktisert av nobelkomiteen, så bør general Stanley McChrystal være en god kandidat til denne prisen – gitt at hans uttalelser og avgang bidrar til en slutt på angrepskrigen mot Afghanistan. Det virker i hvert fall som om general Stanley McChrystal har sørget for å snu både strategien og tenkningen rundt om i verden på Afghanistan-spørsmålet, med unntak av majoriteten av norske politikere!
Tidligere leder av USAs militære operasjoner i Afghanistan, general Stanley McChrystal, uttalte seg slik nylig slik om den faktiske situasjonen i Afghanistanskrigen – at han fikk sparken. Han gav uttalelser til magasinet Rolling Stone - som ikke falt i god jord hos krigsherren USA – ble ansett som ”nedsettende kommentarer om USAs Afghanistanspolitikk”. Saken er trolig den at Stanley McChrystal er den personen som innehar den beste kompetansen om hva som skjer i Afghanistan, dvs hva som er den faktiske og reelle situasjonen i Afghanistan-krigen. McChrystals uttalelser og analyser får i disse dager drahjelp.
Jf en fersk rapport fra International Council on Security and Development (ICOS), at folk flest i det sørlige Afghanistan ikke vil ha noe med utenlandske styrker å gjøre, samtidig som at de ønsker mulla Omar og Taliban inn i den afghanske regjeringen.
Undersøkelsen viser videre at sju av ti mener at de utenlandske styrkene forverrer situasjonen for lokalbefolkningen med sine militære operasjoner, og det viser seg at hele 68 prosent er uenig i at NATO-soldatene beskytter sivilbefolkningen.
Jf TV 2-nyhetene, tyder det på at afghanske soldater begynner å desertere som følge av den uklare situasjon som krigen i Afghanistan har skapt for dem. Danske soldater meddeler at de får ikke noen hjelp fra lokale militære styrker.
Det kan virke som om myndighetene i USA har oppdaget hvor dårlig krigen faktisk går dem, for det viser seg at Det hvite hus nå kan gå god for ideen om å forhandle med høytstående Taliban-medlemmer via tredjeparter, jf The Guardian.
Det opplyses i dag at Danmark vil bruke 30 millioner kroner på å forsøke å overtale talibanere i Afghanistan til å legge ned våpnene sine, og skifte side. Utenriksminister Lene Espersen håper med det at pengene kan bidra til å dempe motstanden de 750 danske soldatene i Helmand-provinsen møter i dag. Det gir et signal om at allierte er villige til å betale seg ut av en krig som synes tapt!
Spørsmålet er; Begynner også USA å innse at Afghanistan-krigen er en tapt krig – og en katastrofe i forhold til folkeretten? Strategiene synes i hvert fall blir endret etter general Stanley McChrystal sine uttalelser.
Danmark virker til å ha innsett det – krigen er tapt. Er det slik at det bare er den norske regjeringen som ikke ser dette?
Når man ser på hvordan kriteriene for utdeling av Nobels fredspris tidvis er blitt praktisert av nobelkomiteen, så bør general Stanley McChrystal være en god kandidat til denne prisen – gitt at hans uttalelser og avgang bidrar til en slutt på angrepskrigen mot Afghanistan. Det virker i hvert fall som om general Stanley McChrystal har sørget for å snu både strategien og tenkningen rundt om i verden på Afghanistan-spørsmålet, med unntak av majoriteten av norske politikere!
mandag 19. juli 2010
EU-mostanden øker i Norge!
Jf Aftenposten viser en ny måling utført av Sentio at 66,1 prosent av de spurte sier nei til norsk EU-medlemskap, mens 25,3 prosent sier ja, og 8,6 prosent ikke har tatt standpunkt.
Undersøkelsen viser noe - som det er greit å få stadfestet på nytt, dvs at det er Høyre-velgere som er mest positive til norsk EU-medlemskap. Ikke så rart – EU har etter innføringen av markedsliberalismen – blitt et prosjekt som er skapt/ tilpasset av og for finanseliten.
Det andre i undersøkelsen som er interessant, er at folk som tjener mindre enn 100.000 kroner i året, er også i stor grad positive til EU-medlemsskap. Dvs personer som står i risiko for å komme enda dårligere ut dersom Norge gikk inn i EU.
Finanskrisen påvirker
EU har møtt store problemer knyttet til den såkalte ”finanskrisen” (som finanseliten selv har skapt). Det ser mange, og mange ser er at EU ikke akkurat velger noen gunstige løsninger i et forsøk på å komme ut av krisen. EU sliter med et enormt fordelingsproblem (grådighetskultur)!
På den ene siden har EU innført ulike typer direktiv (blant annet tjenestedirektivet) som har som for mål å drive kraftig sosial dumping mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Dvs fagforeningsknusing – med hjelp av EU-domstolen (elitens domstol)! Den sosiale dumpingen er spesielt innrettet mot yrkesgrupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue). EU utvikler bevisst nye fattigdomsklasser. Et system som i stor grad innføres i Norge også som en konsekvens av EØS-avtalen – dessverre (et system vi derfor bør søke å komme oss ut av).
Lavere inntekter som følge av sosial dumping gir mindre kjøpekraft, det gir mindre inngang av skatter og avgifter til det offentlige. Mindre kjøpekraft og kutt i offentlige budsjetter skaper igjen økt arbeidsledighet – noe spesielt rammer ungdommen, og det blir flere som trenger sosiale bidrag og trygdeytelser. Presset på de offentlige budsjettene, gjennom mindre offentlige inntekter og økte utgifter til sosiale bidrag medfører i disse dager at pensjonsytelsene i de fleste EU-landene også settes ned. EU er inne i en ond spiral – styrt av eliten.
På den andre siden har ikke EU satt noen ønsker eller planer om å begrense størrelsene på lederlønninger, bonusordninger, pensjonsavtaler, sluttpakker, opsjoner og masse andre typer frynsegoder – og heller ingen planer om å begrense fri flyt av elitens kapital til skatteparadiser. EU har heller ingen planer om å øke skattene – spesielt ovenfor eliten som har fått til dels store skattelettelser gjennom sine høyredominerte regjeringer.
Utsatt betaling på investeringer
I tillegg er det blitt slik i mange EU-land, etter gjennomførte skattelettelser og dermed stor offentlig fattigdom, at skattebetalerne er blitt totalt forgjeldet for mange år fremover som følge av ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS). OPS er en form for avbetaling – og alle som kjøpt en vare på avbetaling vet hvor svindyre ”lån” det er. Slik fungerer også OPS. OPS innebærer at rike private investorer får i oppdrag å lånefinansiere, bygge ut og ”vedlikeholde” ny infrastruktur (dvs bygge ut veier, jernbane, teletjenester offentlig bygg osv), over eksempelvis 10 år. Deretter forplikter det offentlige seg til å kjøpe igjen anleggene fra de private – anlegg som i mellomtiden ofte er totalt nedslitte – og krever enorme vedlikeholdskostnader i mangel på ”vedlikehold” (vedlikehold som forringer fortjenesten til de private investorene blir ofte ikke utfør – bare det aller mest nødvendige i forhold til liv og helse). OPS fungerer også slik at de rike investorene har krav på avdragsbetaling fra det offentlige (første prioritet) før ivaretakelsen av velferdsordninger (skole, helse, sosials tjenester osv).
EU mangler solidariet og fellesskap
I EU er det med andre ord ikke solidaritet og fellesskap på tvers av befolkningsgrupper, utdanning og inntekt som styrer utviklingen. Utviklingen styres av grådighetskulturer tilhørende eliten – på bekostning av arbeiderklassen og trygdede. Helles og eurosamarbeidet er for tiden det beste eksemplet på hvor galt det kan gå.
EU er derfor åpenbart ikke løsningen for Norge, noe som går opp for stadig flere, og det er derfor er det hyggelig å registrere at 66,1 % av Norges befolkning sier nei til norsk EU-medlemskap!
Undersøkelsen viser noe - som det er greit å få stadfestet på nytt, dvs at det er Høyre-velgere som er mest positive til norsk EU-medlemskap. Ikke så rart – EU har etter innføringen av markedsliberalismen – blitt et prosjekt som er skapt/ tilpasset av og for finanseliten.
Det andre i undersøkelsen som er interessant, er at folk som tjener mindre enn 100.000 kroner i året, er også i stor grad positive til EU-medlemsskap. Dvs personer som står i risiko for å komme enda dårligere ut dersom Norge gikk inn i EU.
Finanskrisen påvirker
EU har møtt store problemer knyttet til den såkalte ”finanskrisen” (som finanseliten selv har skapt). Det ser mange, og mange ser er at EU ikke akkurat velger noen gunstige løsninger i et forsøk på å komme ut av krisen. EU sliter med et enormt fordelingsproblem (grådighetskultur)!
På den ene siden har EU innført ulike typer direktiv (blant annet tjenestedirektivet) som har som for mål å drive kraftig sosial dumping mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Dvs fagforeningsknusing – med hjelp av EU-domstolen (elitens domstol)! Den sosiale dumpingen er spesielt innrettet mot yrkesgrupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue). EU utvikler bevisst nye fattigdomsklasser. Et system som i stor grad innføres i Norge også som en konsekvens av EØS-avtalen – dessverre (et system vi derfor bør søke å komme oss ut av).
Lavere inntekter som følge av sosial dumping gir mindre kjøpekraft, det gir mindre inngang av skatter og avgifter til det offentlige. Mindre kjøpekraft og kutt i offentlige budsjetter skaper igjen økt arbeidsledighet – noe spesielt rammer ungdommen, og det blir flere som trenger sosiale bidrag og trygdeytelser. Presset på de offentlige budsjettene, gjennom mindre offentlige inntekter og økte utgifter til sosiale bidrag medfører i disse dager at pensjonsytelsene i de fleste EU-landene også settes ned. EU er inne i en ond spiral – styrt av eliten.
På den andre siden har ikke EU satt noen ønsker eller planer om å begrense størrelsene på lederlønninger, bonusordninger, pensjonsavtaler, sluttpakker, opsjoner og masse andre typer frynsegoder – og heller ingen planer om å begrense fri flyt av elitens kapital til skatteparadiser. EU har heller ingen planer om å øke skattene – spesielt ovenfor eliten som har fått til dels store skattelettelser gjennom sine høyredominerte regjeringer.
Utsatt betaling på investeringer
I tillegg er det blitt slik i mange EU-land, etter gjennomførte skattelettelser og dermed stor offentlig fattigdom, at skattebetalerne er blitt totalt forgjeldet for mange år fremover som følge av ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS). OPS er en form for avbetaling – og alle som kjøpt en vare på avbetaling vet hvor svindyre ”lån” det er. Slik fungerer også OPS. OPS innebærer at rike private investorer får i oppdrag å lånefinansiere, bygge ut og ”vedlikeholde” ny infrastruktur (dvs bygge ut veier, jernbane, teletjenester offentlig bygg osv), over eksempelvis 10 år. Deretter forplikter det offentlige seg til å kjøpe igjen anleggene fra de private – anlegg som i mellomtiden ofte er totalt nedslitte – og krever enorme vedlikeholdskostnader i mangel på ”vedlikehold” (vedlikehold som forringer fortjenesten til de private investorene blir ofte ikke utfør – bare det aller mest nødvendige i forhold til liv og helse). OPS fungerer også slik at de rike investorene har krav på avdragsbetaling fra det offentlige (første prioritet) før ivaretakelsen av velferdsordninger (skole, helse, sosials tjenester osv).
EU mangler solidariet og fellesskap
I EU er det med andre ord ikke solidaritet og fellesskap på tvers av befolkningsgrupper, utdanning og inntekt som styrer utviklingen. Utviklingen styres av grådighetskulturer tilhørende eliten – på bekostning av arbeiderklassen og trygdede. Helles og eurosamarbeidet er for tiden det beste eksemplet på hvor galt det kan gå.
EU er derfor åpenbart ikke løsningen for Norge, noe som går opp for stadig flere, og det er derfor er det hyggelig å registrere at 66,1 % av Norges befolkning sier nei til norsk EU-medlemskap!
søndag 18. juli 2010
Nyliberalismen gjør Stortinget overflødig?
For en kort stund tilbake, gikk en samlet opposisjon på Stortinget til det oppsiktsvekkende skritt å skrive til regjeringen, hvor de beklaget seg over at de hadde for få saker å engasjere seg i. Den 06.04 skrev VG om ”Stortinget på tomgang”! Har ikke opposisjonspolitikerne selv skjønt det?
Det er klart at Stortinget har mistet enormt mye makt, men det er det faktisk Stortingsrepresentantene som selv har sørget for! De seneste Stortingsperiodene har antall Stortingsrepresentanter økt noe. Kanskje er det på tide å redusere på antall Stortingsrepresentanter – og ganske betraktelig (Stortingsrepresentantene sier jo selv at går på ”tomgang” – de har gjort seg selv overflødige)? Situasjonen bør tilsi at det tas en gjennomgang med tanke på færre Stortingsrepresentater!
Slik gav politikerne gradvis fra seg makten
Først tok Stortinget Televerket (nå Telenor) vekk fra politikernes hender, med det så startet AS-ifiseringen for alvor i offentlig sektor. Kommunene tok sine egne kraftverk og AS-ifiserte disse og fraskrev seg all makt. Fylkeskommunen mistet ansvaret for sykehusene til fordel for foretaksmodellen. Etter hvert er Norges bank blitt AS-ifisert, Statens vegvesen ble delt, og Mesta AS ble opprettet (inklusive en stor medgift), Luftfartsverket ble omgjort til Avinor AS, Posten og NSB omdannet – først til BA-selskap – så til AS, med masse stråselskaper. Jernbaneverket ble dannet og overtok ansvaret for infrastrukturen på jernbanen. Det samme har skjedd Statsskog og Statkraft som også er falt utenfor politikernes hender osv osv.
Saken er dermed at politikere (de som besluttet det) vil ikke ha makt! De overlater all makt til egne selskaper og dets styrer. Der sitter gutte- og jenteklubben ”grei” – dvs styrevervsgrossistene – bestående av en snever vennskapskrets, med stort sett samme utdanning, samme holdninger, og hvor de fleste er meget godt plassert langt ut på høyresiden politisk, med nyliberalistiske holdninger og grådighetskulturer. Disse styrevervsgrossistene er innformatene til politikerne – i spedt godt betalte konsulenter og lobbyister styrer mot økte forskjeller i samfunnet, og en sterk fremvekst av nyfattigdom – spesielt innen yrker som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ofte avdekkes det kraftig underrapporteringer til politikere om hvor kritisk situasjonen kan være (eksempelvis NSB/ Jernbaneverket sist vinter)
Demokratiet forvitrer
Denne form for utvikling innebærer at demokratisk styring, kontroll og revisjon er blitt overlatt til de enkelte virksomhetenes styrer – dvs mer eller mindre lukkede styrerom. Demokratiet forvitrer!
Avtaler som Norge har inngått med andre land, spesielt EU gjennom EØS-avtalen, gjør at Stortingets (politikernes) makt er kraftig redusert. Spesielt er dette med anbud og kjøp av eksterne tjenester meget ille. Det politikerne i praksis har gjort, er å gjøre seg selv til gisler for dårlig kvalitet. Politikere er henvist til alltid å velge billigste tilbud/ anbud – eller får de ESA på nakken (Posten Norge AS fikk nylig en bot på 102 mill kr for ikke å følge EUs regleverk – og politikerne er blitt handlingslammet). Politikere kan med andre ord ikke lengre velge løsninger som er best for landet og nasjonaløkonomien.
Utformingen av anbud overlates til byråkratiet og konsulenter å utforme – der sitter ikke politikerne. I realiteten kan jo alle anbud avgjøres av byråkratiet – siden de alltid må velge billigste anbud uten omtanke for kvalitet og innhold. Så degraderte er politikeres rolle i praksis blitt i dag – at til en hver tid er henvist til å velge det billigste tilbud – og som oftest har den dårligste kvalitet. Kvalitet koster som kjent! Kvalitet er ikke lenger en målestokk på offentlige anliggender. Kvalitet er forbeholdt eliten som kan betale for tjenestene selv.
Eksempel på hvordan styrevervsgrossistene kan holde på
I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. En måned har som kjent ca 30 dager, og lørdager og søndager tar folk seg stort sett fri - også ledere og styrevervsgrossiter. Når du innehar 69 tunge styreverv, i tillegg til en ”betydningsfull og ansvarsfull direktørjobb”. Hvor mye tid har du da til å skjøtte hvert av vervene – og i tillegg skal ha tid til familie og sosialt liv?
Dersom vedkommende i snitt jobber 10 timer pr dag, 5 dager i uka, og vi forutsetter at ca 7,5 timer pr dag går med til ordinær direktørjobb, da sitter hun igjen med ca 15 minutter pr uke til hvert av styrevervene. De 15 minuttene skal da gå til lesing av dokumenter, telefoner, møter, kundekontakter, kontakter m.v., i tillegg til tid for å utvikle bedriften man er styreleder/styremedlem av. Det sier seg selv at det er ikke mulig! Men gir jo store inntekter å drive på slik.
Da stiller jeg følgende spørsmål - på generelt grunnlag: Hvordan er det mulig for en person å finne det forsvarlig å besitte så mange verv, og samtidig mene at man skjøtter hvert av vervene forsvarlig? Og hvordan finner enkelte virksomheter det forsvarlige å finne kandidater med så mange styreverv fra før av, som riktige personer til å sitte i styret for sin bedrift? Dette smaker mer av kameraderi og korrupsjonskulturer enn faglige vurderinger er min påstand.
Generelt stiller jeg også spørsmålstegn ved hvor stor er den reelle kompetansen i mange av de bedriftsstyrene som styres med slike styrevervsgrossister? Jeg registrer i hvert fall at de ikke greier å ansette sine administrerende ledere engang, men overlater dette til såkalte head-huntings-firmaer, og stort bruk av konsulenttjenester/ annen bistand.
Hvor har politikerne vært hen?
Hvor har politikerne vært hen, og hvor er de når de sender klagebrev på hvorfor de får så få saker til behandling? De har jo gjort seg selv mer eller mindre overflødige og deres oppgaver begrenses mer og mer i retning av at politikernes oppgave er å vedta budsjetter, gjennomgå årsberetningene til selskapene skal bifalles, og nye lover og forordninger skal utformes + utenrikspolitiske saker.
Dette er konsekvensen av innføring av markedsliberalismen, som tidligere regjeringer til Kåre Willoch sørget for å innføre i Norge i 1981 og 1985. Derfor er det litt komisk å registrere at de politiske partiene som er de sterkeste tilhengerne av markedsliberalisme og New Public Management – er de som klager på at det blir for få saker igjen til behandling i Stortinget! Dette er jo en villet politikk av opposisjonspartiene.
Kanskje det er på tide at politikerne reverserer utviklingen og tar tilbake makta, styringen, kontrollen og revisjon av de tjenestene som majoriteten av det norske folk er opptatt av – og som folket ønsker at fortsatt skal behandles på demokratisk vis! Eliten, dvs styrevervsgrossistenes syn, er ikke alltid sammenfallende med folkeviljen. Jeg er overbevist om at majoriteten av det norske folk vil ha demokratisk styring tilbake, i solidariteten og fellesskapets tjeneste!
Det er klart at Stortinget har mistet enormt mye makt, men det er det faktisk Stortingsrepresentantene som selv har sørget for! De seneste Stortingsperiodene har antall Stortingsrepresentanter økt noe. Kanskje er det på tide å redusere på antall Stortingsrepresentanter – og ganske betraktelig (Stortingsrepresentantene sier jo selv at går på ”tomgang” – de har gjort seg selv overflødige)? Situasjonen bør tilsi at det tas en gjennomgang med tanke på færre Stortingsrepresentater!
Slik gav politikerne gradvis fra seg makten
Først tok Stortinget Televerket (nå Telenor) vekk fra politikernes hender, med det så startet AS-ifiseringen for alvor i offentlig sektor. Kommunene tok sine egne kraftverk og AS-ifiserte disse og fraskrev seg all makt. Fylkeskommunen mistet ansvaret for sykehusene til fordel for foretaksmodellen. Etter hvert er Norges bank blitt AS-ifisert, Statens vegvesen ble delt, og Mesta AS ble opprettet (inklusive en stor medgift), Luftfartsverket ble omgjort til Avinor AS, Posten og NSB omdannet – først til BA-selskap – så til AS, med masse stråselskaper. Jernbaneverket ble dannet og overtok ansvaret for infrastrukturen på jernbanen. Det samme har skjedd Statsskog og Statkraft som også er falt utenfor politikernes hender osv osv.
Saken er dermed at politikere (de som besluttet det) vil ikke ha makt! De overlater all makt til egne selskaper og dets styrer. Der sitter gutte- og jenteklubben ”grei” – dvs styrevervsgrossistene – bestående av en snever vennskapskrets, med stort sett samme utdanning, samme holdninger, og hvor de fleste er meget godt plassert langt ut på høyresiden politisk, med nyliberalistiske holdninger og grådighetskulturer. Disse styrevervsgrossistene er innformatene til politikerne – i spedt godt betalte konsulenter og lobbyister styrer mot økte forskjeller i samfunnet, og en sterk fremvekst av nyfattigdom – spesielt innen yrker som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ofte avdekkes det kraftig underrapporteringer til politikere om hvor kritisk situasjonen kan være (eksempelvis NSB/ Jernbaneverket sist vinter)
Demokratiet forvitrer
Denne form for utvikling innebærer at demokratisk styring, kontroll og revisjon er blitt overlatt til de enkelte virksomhetenes styrer – dvs mer eller mindre lukkede styrerom. Demokratiet forvitrer!
Avtaler som Norge har inngått med andre land, spesielt EU gjennom EØS-avtalen, gjør at Stortingets (politikernes) makt er kraftig redusert. Spesielt er dette med anbud og kjøp av eksterne tjenester meget ille. Det politikerne i praksis har gjort, er å gjøre seg selv til gisler for dårlig kvalitet. Politikere er henvist til alltid å velge billigste tilbud/ anbud – eller får de ESA på nakken (Posten Norge AS fikk nylig en bot på 102 mill kr for ikke å følge EUs regleverk – og politikerne er blitt handlingslammet). Politikere kan med andre ord ikke lengre velge løsninger som er best for landet og nasjonaløkonomien.
Utformingen av anbud overlates til byråkratiet og konsulenter å utforme – der sitter ikke politikerne. I realiteten kan jo alle anbud avgjøres av byråkratiet – siden de alltid må velge billigste anbud uten omtanke for kvalitet og innhold. Så degraderte er politikeres rolle i praksis blitt i dag – at til en hver tid er henvist til å velge det billigste tilbud – og som oftest har den dårligste kvalitet. Kvalitet koster som kjent! Kvalitet er ikke lenger en målestokk på offentlige anliggender. Kvalitet er forbeholdt eliten som kan betale for tjenestene selv.
Eksempel på hvordan styrevervsgrossistene kan holde på
I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. En måned har som kjent ca 30 dager, og lørdager og søndager tar folk seg stort sett fri - også ledere og styrevervsgrossiter. Når du innehar 69 tunge styreverv, i tillegg til en ”betydningsfull og ansvarsfull direktørjobb”. Hvor mye tid har du da til å skjøtte hvert av vervene – og i tillegg skal ha tid til familie og sosialt liv?
Dersom vedkommende i snitt jobber 10 timer pr dag, 5 dager i uka, og vi forutsetter at ca 7,5 timer pr dag går med til ordinær direktørjobb, da sitter hun igjen med ca 15 minutter pr uke til hvert av styrevervene. De 15 minuttene skal da gå til lesing av dokumenter, telefoner, møter, kundekontakter, kontakter m.v., i tillegg til tid for å utvikle bedriften man er styreleder/styremedlem av. Det sier seg selv at det er ikke mulig! Men gir jo store inntekter å drive på slik.
Da stiller jeg følgende spørsmål - på generelt grunnlag: Hvordan er det mulig for en person å finne det forsvarlig å besitte så mange verv, og samtidig mene at man skjøtter hvert av vervene forsvarlig? Og hvordan finner enkelte virksomheter det forsvarlige å finne kandidater med så mange styreverv fra før av, som riktige personer til å sitte i styret for sin bedrift? Dette smaker mer av kameraderi og korrupsjonskulturer enn faglige vurderinger er min påstand.
Generelt stiller jeg også spørsmålstegn ved hvor stor er den reelle kompetansen i mange av de bedriftsstyrene som styres med slike styrevervsgrossister? Jeg registrer i hvert fall at de ikke greier å ansette sine administrerende ledere engang, men overlater dette til såkalte head-huntings-firmaer, og stort bruk av konsulenttjenester/ annen bistand.
Hvor har politikerne vært hen?
Hvor har politikerne vært hen, og hvor er de når de sender klagebrev på hvorfor de får så få saker til behandling? De har jo gjort seg selv mer eller mindre overflødige og deres oppgaver begrenses mer og mer i retning av at politikernes oppgave er å vedta budsjetter, gjennomgå årsberetningene til selskapene skal bifalles, og nye lover og forordninger skal utformes + utenrikspolitiske saker.
Dette er konsekvensen av innføring av markedsliberalismen, som tidligere regjeringer til Kåre Willoch sørget for å innføre i Norge i 1981 og 1985. Derfor er det litt komisk å registrere at de politiske partiene som er de sterkeste tilhengerne av markedsliberalisme og New Public Management – er de som klager på at det blir for få saker igjen til behandling i Stortinget! Dette er jo en villet politikk av opposisjonspartiene.
Kanskje det er på tide at politikerne reverserer utviklingen og tar tilbake makta, styringen, kontrollen og revisjon av de tjenestene som majoriteten av det norske folk er opptatt av – og som folket ønsker at fortsatt skal behandles på demokratisk vis! Eliten, dvs styrevervsgrossistenes syn, er ikke alltid sammenfallende med folkeviljen. Jeg er overbevist om at majoriteten av det norske folk vil ha demokratisk styring tilbake, i solidariteten og fellesskapets tjeneste!
Er innsatsen i Afghanistan verdt prisen?
Er de alliertes innsats i Afghanistan verdt prisen? NRK nyhetene meddeler at krigen så langt har kostet de allierte 2 000 mrd kr.
En av begrunnelse myndighetene bruker for de alliertes nærvær i Afghanistan skal være ”bistand og gjenoppbygging” (utviklingshjelp) av et levedyktig demokrati. Undersøkelser viser at 9/10 av beløpet som er blitt anvendt de 9 årene krigen har pågått, mens bare 1/10 er gått til tiltak som kan defineres som ”bistand og gjenoppbygging”?
Det hevdes videre at mye av pengene forsvinner på korrupsjon, dyre private sikkerhetsfirmaer og dårlige prosjekter sier utviklingsekspert Richard Gowan fra European Council on Foreign Relations (ECFR).
Krigen i Afghanistan er erklært som en katastrofe og et grovt brudd på folkeretten og dermed det internasjonale samfunnet. En ”krig mot terror” (tidligere president George W. Bush sin definisjon), der Norge deltar, der tortur, hemmelige fengsler, bruk av hemmelige fangefly i internasjonalt luftrom, og annen utenomrettslige disposisjoner. Og som i tillegg var en av grunnene til opprettelsen av Guantànamo-basen på Cuba, som fortsatt eksisterer.
Er 2 000 mrd kr verdt prisen når man nå trygt bare kan konstatere at Afghanistanskrigen er tapt krig?
En av begrunnelse myndighetene bruker for de alliertes nærvær i Afghanistan skal være ”bistand og gjenoppbygging” (utviklingshjelp) av et levedyktig demokrati. Undersøkelser viser at 9/10 av beløpet som er blitt anvendt de 9 årene krigen har pågått, mens bare 1/10 er gått til tiltak som kan defineres som ”bistand og gjenoppbygging”?
Det hevdes videre at mye av pengene forsvinner på korrupsjon, dyre private sikkerhetsfirmaer og dårlige prosjekter sier utviklingsekspert Richard Gowan fra European Council on Foreign Relations (ECFR).
Krigen i Afghanistan er erklært som en katastrofe og et grovt brudd på folkeretten og dermed det internasjonale samfunnet. En ”krig mot terror” (tidligere president George W. Bush sin definisjon), der Norge deltar, der tortur, hemmelige fengsler, bruk av hemmelige fangefly i internasjonalt luftrom, og annen utenomrettslige disposisjoner. Og som i tillegg var en av grunnene til opprettelsen av Guantànamo-basen på Cuba, som fortsatt eksisterer.
Er 2 000 mrd kr verdt prisen når man nå trygt bare kan konstatere at Afghanistanskrigen er tapt krig?
Finansavgift
Økokrim er bekymret! Jf Dagbladet 16.07 antar de at den svarte økonomien kan være tre ganger større enn antatt. Det er allarmerende!
Det er antydet fra arbeidsgrupper som arbeider med svart økonomi for 3 – 4 år siden, at intet vokser raskere enn den svarte økonomien i Norge, og at bare oljeøkonomien er større enn den svarte økonomien.
Tall viser at det ble foretatt 15 millioner transaksjoner i 2009 på Oslo børs, med en omsetning på 1 528 milliarder kroner (Med 250 virkedager i året, tilseier det at det blir omsatt for mer 6 milliarder pr dag/ ca 63 000 transaksjoner pr dag.
Økokrims bekymring ligger i at av 15 millioner transaksjoner, så har aksjemeklerne selv bare rapportert om et mistenkelig tilfelle, og Økokrim mistenker dermed ”bransjen for å ordne opp selv”. Med andre ord – det foreligger en mistanke om kraftig underrapportering.
Finansreform
Tiden er overmoden for en finansreform. Finanspolitikken i store deler av EU, og ikke minst Island understreker det. President Barack Obama har nylig fått gjennomslag for en betydelig finansreform. Bakgrunnen er at mange amerikanere har mistet jobbene sine, bedrifter er gått konkurs, og folk ble satt på gata fordi de ikke lenger hadde mulighet til å betale avdrag på sine boliglån. I tillegg ble USAs skattebetalerne, samfunnsfellesskapet satt til å gi økonomiske stimuleringstiltak for å redde banker og finansinstitusjoner – som finanseliten og blårussen hadde kjørt over ende.
I tillegg viser det seg at i følge World Wealth Report (WWR) så er "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten. De benyttet 2008 til å omplassere økonomien sin, og hvor utbytte kommer til syne i 2009.
Da finanskrisen kom i 2008, fikk finurlig nok den rike eliten kunnskaper tids nok til å omplassere sine penger ”i tide”. Lærdommen er at eliten har sine egne varslingssystem (som det alltid har vært) som hindrer at de opplever økonomiske tap, og at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner.
Vi trenger åpenbart en finansreform i Norge også!
Det har vært tider hvor det har gått dårlig for Norge også!
Vi må ikke glemme at på begynnelsen av 1990-tallet, holdt det på å gå like galt med norske banker og bankvesen også, som et resultat av Willoch-regjeringenes innføring av markedsliberalismen (1981/ 1985). Grådigheten tok overhånd også den gangen – og skattebetalerne og de lånetakere med dårligst betalingsevne (og dermed høyere rentenivå enn andre) måtte inn og redde den økonomiske situasjonen i bankene og landet etter at blårussen hadde feilet. Bankaksjer for småaksjonærer ble nullskrevet (rammet de med midlere/ lavere inntekter/formuer) – som pr definisjon var et ran!
Vi trenger sterke tilsyn og kontroll
Økokrim bekymring tilsier at vi trenger en finansreform i Norge. Vi trenger et mer og sterkere tilsyns- og kontrollapparat – under demokratisk styring, kontroll og revisjon. Det er helt uakseptabelt med den stadig voksende svarte økonomien! Det undergraver hele velferdssamfunnet. Og blant årsakene til den økonomiske krisen i Hellas – bør tilsi at det kan være lurt å begrense den svarte økonomien.
I tillegg er det åpenbart at man må innføre/ få på plass en finansavgift på finanstransaksjoner. Det er en av de få mulighetene man pr dato har for at samfunnet skal få en andel den veksten som skjer innenfor finansmiljøene/ finansinstitusjonene. Det er heller ikke urimelig at samfunnet på denne måten også kan få noe tilbake for de utleggene samfunnet og befolkningen hadde når samfunnet stilte opp og reddet bankvesenet og store deler av finanseliten fra kollaps.
Innføring av et system med finansavgift vil også kunne bedre kontrollmuligheten på hvitvasking av penger, og dermed deler av den svarte økonomien.
Velferdssamfunnet
Skal velferdssamfunnet bestå, er man avhengig av å fordele av det overskuddet som skapes. Vi har i dag ordninger med merverdiavgifter, arveavgifter (for de fleste), innført kildeskatt for pensjonister som delvis bor i utlandet osv. Nå er tiden inne for å få på plass en ordning med finansavgift!
Vi kan ikke ensidig se på at pensjonsordninger svekkes, uføretrygdeordninger kan risikere å bli svekket osv, samtidig som at finanseliten går fri fra å bidra på en slik måte til velferdssamfunnet. På den andre siden er det at ved tap på økonomiske spekulasjoner – ofte gir fradragsmuligheter på selvangivelsen – da stiller samfunnet opp.
Så oppfordringen er; Innfør derfor finansavgift – slik mange andre land også vurderer
Økokrim er bekymret! Jf Dagbladet 16.07 antar de at den svarte økonomien kan være tre ganger større enn antatt. Det er allarmerende!
Det er antydet fra arbeidsgrupper som arbeider med svart økonomi for 3 – 4 år siden, at intet vokser raskere enn den svarte økonomien i Norge, og at bare oljeøkonomien er større enn den svarte økonomien.
Tall viser at det ble foretatt 15 millioner transaksjoner i 2009 på Oslo børs, med en omsetning på 1 528 milliarder kroner (Med 250 virkedager i året, tilseier det at det blir omsatt for mer 6 milliarder pr dag/ ca 63 000 transaksjoner pr dag.
Økokrims bekymring ligger i at av 15 millioner transaksjoner, så har aksjemeklerne selv bare rapportert om et mistenkelig tilfelle, og Økokrim mistenker dermed ”bransjen for å ordne opp selv”. Med andre ord – det foreligger en mistanke om kraftig underrapportering.
Finansreform
Tiden er overmoden for en finansreform. Finanspolitikken i store deler av EU, og ikke minst Island understreker det. President Barack Obama har nylig fått gjennomslag for en betydelig finansreform. Bakgrunnen er at mange amerikanere har mistet jobbene sine, bedrifter er gått konkurs, og folk ble satt på gata fordi de ikke lenger hadde mulighet til å betale avdrag på sine boliglån. I tillegg ble USAs skattebetalerne, samfunnsfellesskapet satt til å gi økonomiske stimuleringstiltak for å redde banker og finansinstitusjoner – som finanseliten og blårussen hadde kjørt over ende.
I tillegg viser det seg at i følge World Wealth Report (WWR) så er "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten. De benyttet 2008 til å omplassere økonomien sin, og hvor utbytte kommer til syne i 2009.
Da finanskrisen kom i 2008, fikk finurlig nok den rike eliten kunnskaper tids nok til å omplassere sine penger ”i tide”. Lærdommen er at eliten har sine egne varslingssystem (som det alltid har vært) som hindrer at de opplever økonomiske tap, og at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner.
Vi trenger åpenbart en finansreform i Norge også!
Det har vært tider hvor det har gått dårlig for Norge også!
Vi må ikke glemme at på begynnelsen av 1990-tallet, holdt det på å gå like galt med norske banker og bankvesen også, som et resultat av Willoch-regjeringenes innføring av markedsliberalismen (1981/ 1985). Grådigheten tok overhånd også den gangen – og skattebetalerne og de lånetakere med dårligst betalingsevne (og dermed høyere rentenivå enn andre) måtte inn og redde den økonomiske situasjonen i bankene og landet etter at blårussen hadde feilet. Bankaksjer for småaksjonærer ble nullskrevet (rammet de med midlere/ lavere inntekter/formuer) – som pr definisjon var et ran!
Vi trenger sterke tilsyn og kontroll
Økokrim bekymring tilsier at vi trenger en finansreform i Norge. Vi trenger et mer og sterkere tilsyns- og kontrollapparat – under demokratisk styring, kontroll og revisjon. Det er helt uakseptabelt med den stadig voksende svarte økonomien! Det undergraver hele velferdssamfunnet. Og blant årsakene til den økonomiske krisen i Hellas – bør tilsi at det kan være lurt å begrense den svarte økonomien.
I tillegg er det åpenbart at man må innføre/ få på plass en finansavgift på finanstransaksjoner. Det er en av de få mulighetene man pr dato har for at samfunnet skal få en andel den veksten som skjer innenfor finansmiljøene/ finansinstitusjonene. Det er heller ikke urimelig at samfunnet på denne måten også kan få noe tilbake for de utleggene samfunnet og befolkningen hadde når samfunnet stilte opp og reddet bankvesenet og store deler av finanseliten fra kollaps.
Innføring av et system med finansavgift vil også kunne bedre kontrollmuligheten på hvitvasking av penger, og dermed deler av den svarte økonomien.
Velferdssamfunnet
Skal velferdssamfunnet bestå, er man avhengig av å fordele av det overskuddet som skapes. Vi har i dag ordninger med merverdiavgifter, arveavgifter (for de fleste), innført kildeskatt for pensjonister som delvis bor i utlandet osv. Nå er tiden inne for å få på plass en ordning med finansavgift!
Vi kan ikke ensidig se på at pensjonsordninger svekkes, uføretrygdeordninger kan risikere å bli svekket osv, samtidig som at finanseliten går fri fra å bidra på en slik måte til velferdssamfunnet. På den andre siden er det at ved tap på økonomiske spekulasjoner – ofte gir fradragsmuligheter på selvangivelsen – da stiller samfunnet opp.
Så oppfordringen er; Innfør derfor finansavgift – slik mange andre land også vurderer
lørdag 17. juli 2010
Arbeidstakere i England tar opp kampen - hva skjer i Norge?
Etter valget i England møter arbeidstakerne en hard hverdag, med store kutt i de offentlige budsjettene. Noe som kan medføre at arbeidsledigheten vil stige kraftig neste 5 årene – faktisk opp mot mer enn 1 million flere arbeidsledige. Det er varslet lønnsfrys/ lønnsnedgang - i tillegg er det varslet kutt i pensjonsytelsene.
Samtidig har World Wealth Report (WWR) presentert en rapport i disse dager som viser at – "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten.
Da finanskrisen kom i 2008, fikk den rike eliten kunnskaper nok til å omplassere sine penger. Det har lønt seg godt – og resultatene kommer godt til syne i tallmaterialet for 2009. Det viser seg altså at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene også – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner. Vi omfordeler fra fellesskapet til de rike! Er det ikke da på tide å innføre en finansskatt for handle med verdipapir både nasjonalt og internasjonalt?
Problemet i England, er at Labour, The Conservative party (Tories) og Liberal Democrats er blitt veldig like politisk. Politikken som føres rammer arbeidstakere og trygdede negativt. Toriene har i tillegg vedtatt politisk at de vil begrense arbeidstakernes streikerett ytterligere gjennom å endre landets lover. Akkurat på samme måte som særlig Fremskrittspartiet vil gjøre her i Norge om de får makt!
Fagforeningen National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) er på stor fremmarsj i England, og har de seneste ukene moblisert sterk motstand mot den nye regjeringens politikk (dvs de konservative/ liberaldemokratenes regjeringskoalisjon sin politikk).
Men det stopper ikke der. Innenfor fagbevegelsen i England leter man etter et politisk alterantiv som er i stand til å representere arbeidstakerne politisk. Ingen av de tre dominerende partiene i England gjør det i dag. Faktisk så snakker man om at fagbevegelsen må danne et eget parti.
Vi er i ferd med å gå samme ideologisk retningen i Norge – arbeidstakerne føler at de mangler talerør for sine interesser!
Labour har, etter Tony Blairs intreden, lignet veldig mye på den politikken Høyre fører i Norge. Tony Blair ble politisk i et sterkt forbilde til Jens Stoltenberg i tiden før Stoltenberg I-regjeringen i 2000, og Stoltenberg manøvrerte også Arbeiderpartiets politikk kraftig til høyre i 2000. Noe velgerne gav meget klar beskjed om ved valget i 2001 – da Bondevik II-regjeringen overtok.
Jens Stoltenberg fikk et nytt forbilde under valgkampen til Barack Obama. Obamas politikk ligger politisk et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet målt mot norsk politikk. Stoltenberg III-regjeringen er faktisk ganske nær ved å ende opp med å føre samme politikken til Høyre og Fremskrittspartiet på mange områder i dag. På områder som omhandler regneskapssystemer New Public Manangement, anbud, og privatisering – i den forstand å overlate demokratisk styring, kontroll og revisjon til mer eller mindre lukkede styrerom er de politisk, er det ingen politiske forskjeller. Makta overlates i stadig større grad til en liten klikk håndplukkede nyliberalister (”gutte-/jenteklubben grei”). Demokratiet forvitrer!
Stolenberg III-regjeringen har gjort seg selv meget taleføre på vegne av den rike eliten. Blant annet Trond Giske har nedsatt et eget ”eksperteutvalg” bestående styrtrike arvinger (eliten) til egen rådslagningsgruppe. Og Trond Giske tar med seg hele befolkningens sjekkehefte (oljefondet) og betaler ”piratpenger” for de av eliten som etblerer seg/ flytter arbeidsplasser utenlands.
I politikken forøvrig fører Stoltenberg III-regjeringen en politikk som favoriserer ganske ensidig de med høyere utdanning/ høy inntekt og formue – og som er funksjonsfriske. EU-politikken (EUs tjenestedirektiv/ andre direktiver) rammer hardt yrkesgrupper som normalt rekrutteres fra de med midlere/ laver utdanning og inntekt. Denne politikken adopteres ganske ukritisk i Norge gjennom EØS-avtalen. Det vil si det motsatte av en inkluderende, og solidarisk utjamningspolitikk. For å få til et velutviklet velferdssamfunn trenger vi investorer, og kompetansen til både de med høyere og lavere utdanning i et samspill! Vi trenger kort og godt mer fellesskap!
AUF-lederens, Martin Henriksen, sier i VG den 16.07 at Jens Stoltenberg for tiden virker tafatt, og at han styrer mot regjeringsskifte. Han har helt rett! Et av problemene til de rød-grønne i dag, er fremveksten av den offentlige fattigdommen. Mens den veksten i privatøkonomien stiger, synker den offentlige fattigdommen. Det skaper en ubalanse og grobunn for misnøye på mange områder!
I perioden 2001 til 2004 kritiserte Jens Stoltenberg ganske kraftig Bondevik II-regjeringens skattelettepolitikk – fordi den førte til økte forskjeller, og blant annet til utarmingen av kommuneøkonomien (under daværende kommunalminister Erna Solberg). De borgerlige partiene lykkes i å gjøre Stortingsvalget i 2005 til et ”skattevalg”. Det vil si, de ”tvang” Jens Stoltenberg (og Stortingsflertallet) til å godta, og sementere Høyres skattepolitikk på 2004-nivå. Det skjedde gjennom at det ble inngått et skatteforlik på Stortinget – som innebærer å ikke økte skattenivået utover 2004-nivået i kommende Stortingsperioder. Fordelingspolitikken og velferdssamfunnet taper stort på dette!
Nylig fremgikk det i media at rød-grønne tilhengere ikke nødvendigvis går til de borgerlige partiene og stemmer på dem når de blir misfornøyde, men blir hjemmesittere (partiløse). Dersom det stemmer – er det et alvorlig signal. Hjemmesittergruppen er altfor stor som de er pr i dag.
Arbeidstakere og trygdede ønsker seg en alternativ politikk til dagens favorisering av elitene! Det må de rød-grønne partiene ta inn over seg – for pr i dag har ikke arbeidstakere og trygdede noe politisk alternativ enn de rød-grønne!!! Alternativet er at ”partiløshet” (hjemmesitting) gir makta til høyrepartiene – noe som gir fordelingspolitikken et enda kraftigere tilbakeslag enn hva vi har i dag (vi kjenner jo ikke til hvor de borgerlige står i dag på dette området – har de gått enda lengre til høyre?).
Eller det kan like gjerne skje som i England – at fagbevegelsen gradvis krever et parti av og for arbeidstakerne. AUF-lederen Martin Henriksen har gitt et konstruktivt råd til statsministeren. Som han sier til VG; ”Arbeiderpartiet er ikke et parti for alle. Vi skal ligge mellom 35 – 40 % oppslutning. Da kan vi ikke blidgjøre alle. Våre kjernevelgere er fagbevegelsen, middelklassen og lavere grupper. Det er de som vil tjene på en mer tydelig fordelingspolitikk”.
Det er fordelingspolitikken og demokratiske beslutningsprosesser på viktige forhold i folks hverdagsliv som har spilt fallit i dag! Det må de rød-grønne ta inn over seg – arbeidstakere og trygdede må føle at de blir ivaretatt de også!
Samtidig har World Wealth Report (WWR) presentert en rapport i disse dager som viser at – "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten.
Da finanskrisen kom i 2008, fikk den rike eliten kunnskaper nok til å omplassere sine penger. Det har lønt seg godt – og resultatene kommer godt til syne i tallmaterialet for 2009. Det viser seg altså at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene også – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner. Vi omfordeler fra fellesskapet til de rike! Er det ikke da på tide å innføre en finansskatt for handle med verdipapir både nasjonalt og internasjonalt?
Problemet i England, er at Labour, The Conservative party (Tories) og Liberal Democrats er blitt veldig like politisk. Politikken som føres rammer arbeidstakere og trygdede negativt. Toriene har i tillegg vedtatt politisk at de vil begrense arbeidstakernes streikerett ytterligere gjennom å endre landets lover. Akkurat på samme måte som særlig Fremskrittspartiet vil gjøre her i Norge om de får makt!
Fagforeningen National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) er på stor fremmarsj i England, og har de seneste ukene moblisert sterk motstand mot den nye regjeringens politikk (dvs de konservative/ liberaldemokratenes regjeringskoalisjon sin politikk).
Men det stopper ikke der. Innenfor fagbevegelsen i England leter man etter et politisk alterantiv som er i stand til å representere arbeidstakerne politisk. Ingen av de tre dominerende partiene i England gjør det i dag. Faktisk så snakker man om at fagbevegelsen må danne et eget parti.
Vi er i ferd med å gå samme ideologisk retningen i Norge – arbeidstakerne føler at de mangler talerør for sine interesser!
Labour har, etter Tony Blairs intreden, lignet veldig mye på den politikken Høyre fører i Norge. Tony Blair ble politisk i et sterkt forbilde til Jens Stoltenberg i tiden før Stoltenberg I-regjeringen i 2000, og Stoltenberg manøvrerte også Arbeiderpartiets politikk kraftig til høyre i 2000. Noe velgerne gav meget klar beskjed om ved valget i 2001 – da Bondevik II-regjeringen overtok.
Jens Stoltenberg fikk et nytt forbilde under valgkampen til Barack Obama. Obamas politikk ligger politisk et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet målt mot norsk politikk. Stoltenberg III-regjeringen er faktisk ganske nær ved å ende opp med å føre samme politikken til Høyre og Fremskrittspartiet på mange områder i dag. På områder som omhandler regneskapssystemer New Public Manangement, anbud, og privatisering – i den forstand å overlate demokratisk styring, kontroll og revisjon til mer eller mindre lukkede styrerom er de politisk, er det ingen politiske forskjeller. Makta overlates i stadig større grad til en liten klikk håndplukkede nyliberalister (”gutte-/jenteklubben grei”). Demokratiet forvitrer!
Stolenberg III-regjeringen har gjort seg selv meget taleføre på vegne av den rike eliten. Blant annet Trond Giske har nedsatt et eget ”eksperteutvalg” bestående styrtrike arvinger (eliten) til egen rådslagningsgruppe. Og Trond Giske tar med seg hele befolkningens sjekkehefte (oljefondet) og betaler ”piratpenger” for de av eliten som etblerer seg/ flytter arbeidsplasser utenlands.
I politikken forøvrig fører Stoltenberg III-regjeringen en politikk som favoriserer ganske ensidig de med høyere utdanning/ høy inntekt og formue – og som er funksjonsfriske. EU-politikken (EUs tjenestedirektiv/ andre direktiver) rammer hardt yrkesgrupper som normalt rekrutteres fra de med midlere/ laver utdanning og inntekt. Denne politikken adopteres ganske ukritisk i Norge gjennom EØS-avtalen. Det vil si det motsatte av en inkluderende, og solidarisk utjamningspolitikk. For å få til et velutviklet velferdssamfunn trenger vi investorer, og kompetansen til både de med høyere og lavere utdanning i et samspill! Vi trenger kort og godt mer fellesskap!
AUF-lederens, Martin Henriksen, sier i VG den 16.07 at Jens Stoltenberg for tiden virker tafatt, og at han styrer mot regjeringsskifte. Han har helt rett! Et av problemene til de rød-grønne i dag, er fremveksten av den offentlige fattigdommen. Mens den veksten i privatøkonomien stiger, synker den offentlige fattigdommen. Det skaper en ubalanse og grobunn for misnøye på mange områder!
I perioden 2001 til 2004 kritiserte Jens Stoltenberg ganske kraftig Bondevik II-regjeringens skattelettepolitikk – fordi den førte til økte forskjeller, og blant annet til utarmingen av kommuneøkonomien (under daværende kommunalminister Erna Solberg). De borgerlige partiene lykkes i å gjøre Stortingsvalget i 2005 til et ”skattevalg”. Det vil si, de ”tvang” Jens Stoltenberg (og Stortingsflertallet) til å godta, og sementere Høyres skattepolitikk på 2004-nivå. Det skjedde gjennom at det ble inngått et skatteforlik på Stortinget – som innebærer å ikke økte skattenivået utover 2004-nivået i kommende Stortingsperioder. Fordelingspolitikken og velferdssamfunnet taper stort på dette!
Nylig fremgikk det i media at rød-grønne tilhengere ikke nødvendigvis går til de borgerlige partiene og stemmer på dem når de blir misfornøyde, men blir hjemmesittere (partiløse). Dersom det stemmer – er det et alvorlig signal. Hjemmesittergruppen er altfor stor som de er pr i dag.
Arbeidstakere og trygdede ønsker seg en alternativ politikk til dagens favorisering av elitene! Det må de rød-grønne partiene ta inn over seg – for pr i dag har ikke arbeidstakere og trygdede noe politisk alternativ enn de rød-grønne!!! Alternativet er at ”partiløshet” (hjemmesitting) gir makta til høyrepartiene – noe som gir fordelingspolitikken et enda kraftigere tilbakeslag enn hva vi har i dag (vi kjenner jo ikke til hvor de borgerlige står i dag på dette området – har de gått enda lengre til høyre?).
Eller det kan like gjerne skje som i England – at fagbevegelsen gradvis krever et parti av og for arbeidstakerne. AUF-lederen Martin Henriksen har gitt et konstruktivt råd til statsministeren. Som han sier til VG; ”Arbeiderpartiet er ikke et parti for alle. Vi skal ligge mellom 35 – 40 % oppslutning. Da kan vi ikke blidgjøre alle. Våre kjernevelgere er fagbevegelsen, middelklassen og lavere grupper. Det er de som vil tjene på en mer tydelig fordelingspolitikk”.
Det er fordelingspolitikken og demokratiske beslutningsprosesser på viktige forhold i folks hverdagsliv som har spilt fallit i dag! Det må de rød-grønne ta inn over seg – arbeidstakere og trygdede må føle at de blir ivaretatt de også!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
