Her er Fremskrittspartiet politikk ovenfor de som har minst, jf sitt alternative statsbudsjett for 2011;
Interessant å se hvor opptatt Fremskrittspartiet er av fattigdomsproblematikken. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, vil de kutte i trygdebudsjettet med ca 3,5 mrd kroner. Dette vil spesielt ramme uføretrygdede.
Fremskrittspartiet foreslår å avvikle ventelønnsordningen for utstøtte medarbeidere fra 01.01.2011.
Slik prioriterer Fremskrittspartiet skattelette – dvs favoriserer høytlønte;
Inntekt/ Skattelettelse jf Frps forslag
50 000, - 2 600 kr
100 000, 0 kr
150 000, 0 kr
200 000, 0 kr
250 000, - 4 158 kr
300 000, - 4 158 kr
350 000, - 4 158 kr
400 000, - 4 158 kr
450 000, - 4 158 kr
500 000, - 6 750 kr
550 000, - 6 750 kr
600 000, - 6 750 kr
1 000 000, - 6 750 kr
Ja, ja, sånn avløser den ene dagen den andre.
tirsdag 23. november 2010
søndag 21. november 2010
Arbeidslivets rammeverktøy - i inkluderingspolitikken
Ansvar for det helhetlige arbeidsmiljøet, lønns- og personalpolitikken påligger arbeidsgiver, og er et ufravikelig ansvar. Forsømmelse kan straffes, etter Arbeidsmiljøloven (§ 19-1 og § 19-2), med påtale, bøter og/ eller fengsel. Ansvaret er nærmere definert i “arbeidsgivers plikter” jf Arbeidsmiljølovens § 2-1.
Arbeidstakere har en medvirkningsplikt – dvs til å påse at arbeidsmiljølovens bestemmelser blir fulgt (Arbeidsmiljølovens § 2-3). Brudd fra arbeidstakere kan i ytterste konsekvens bety oppsigelse av arbeidskontrakten.
Det betyr at både arbeidsgiver, og ansatte har et ansvar for arbeidsmiljøet – i det ligger også å påse at integreringspolitikken fungerer etter lov- og avtaleverk.
Arbeidsmiljølovens bestemmelser er pr definisjon ufravikelig - som minstekrav, og gjelder alle arbeidstakere uavhengig av kjønn, alder, religion og etnisitet (Arbeidsmiljølovens § 1-9).
Arbeidsmiljølovens § 4-3, pkt 3 og pkt 4, omhandler at “arbeidstakere ikke skal utsettes for trakassering eller utilbørlig atferd, vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre”.
Arbeidsmiljølovens § 2-4 og 2-5, som omhandler varsling – dvs rett til å varsle om kritikkverdige forhold, og beskyttelse mot gjengjeldelse som en konsekvens av varslingen, er del av dette bildet (eksempelvis mobbing, trakassering og lignende).
Arbeidsmiljøloven kapittel 13 omhandler flere bestemmelser knyttet til forbud mot diskriminering som følge av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion og livssyn (jf bestemmelsene i diskrimineringsloven).
Til å overvåke ovennevnte (at Arbeidsmiljølovens bestemmelser fungerer), har verneombudene og arbeidsmiljøutvalgene i virksomhetene et særskilt ansvar - jf henholdsvis kapittel 6 og kapittel 7 i Arbeidsmiljøloven.
Stortinget har - som nevnt ovenfor - vedtatt et godt rammeverktøy, som dersom det anvendes riktig, gir stor grad av forebygging og beskyttelse av alle arbeidssøkende og arbeidstakere (inkl de med innvandrerbakgrunn).
*Hovedutfordringene for inkludering*
Den største hovedutfordringen for inkludering av arbeidstakere med innvandrerbakgrunn, er språk, kompetanse og opplæring (bli kjent hvordan arbeidsoppgaver løses).
Mange yrker har strenge krav til sikkerhet, arbeids-/ saksbehandlingsregler etter lov og regelverk, rettssikkerhet og andre forhold, som krever god språkforståelse for å forhindre at ulykker oppstår og/ eller at borgere lider tap av rettigheter.
Barnehager, SFO-ordninger, språklære m.v. er derfor veldig viktig å legge til rette for – for at nye landsmenn skal kunne mestre språket, og lære å forstå vår kultur mht lov- og rett, samt rettssikkerhet.
Mange innvandrere kommer med en utdanning fra sine hjemland – men som er gyldig ut fra sine opprinnelseslands læreplaner og godkjenningsordninger. Men betyr ofte at den kompetansen ikke er godkjent opp mot norske krav og læreplaner, samt godkjenningsordninger. Det betyr at samfunnet må legge forholdene bedre til rette for at personer med innvandrerbakgrunn kan få bygget på sin kompetanse som tilfredsstiller norske krav.
*Inkluderende arbeidsliv*
Arbeidsmiljølovens formålsparagraf (Aml, § 1) forteller noe om essensen i hvordan arbeidsmiljøet skal være i Norge. Fra 01.01.2006 ble det innført en ny bestemmelse i formålsparagrafen, bokstav e, som forteller at “vi skal bidra til et inkluderende arbeidsliv”. Det betyr at virksomhetene skal ikke bare tenke på å tilrettelegge ovenfor de som er innenfor arbeidslivet, men også de som står utenfor arbeidslivet.
Fra 2001, har partene i arbeidslivet (arbeidsgiver- og arbeidstakersiden), og offentlige myndigheter hatt et forpliktende samarbeid knyttet til inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). IA-avtalen ble fornyet i 2005, og i 2010.
IA-avtalen har tre hovedpunkter. Det ene er å redusere sykefraværet, det andre er å forsøke å få en større andel arbeidstakere med redusert arbeidsevne ut i arbeidslivet, og det tredje er seniorpolitiske tiltak med formål å få eldre arbeidstakere til å stå lengre i arbeidslivet.
Flere virksomheter har derfor tatt utgangspunkt i delmål II, om å få arbeidstakere med redusert arbeidsevne, i arbeidet med å få integrert flere innvandrere i arbeidslivet. Statens vegvesen – midt-Norge, gjennomfører et pilotprosjekt på dette. Her har virksomheten tatt utgangspunkt i – og definert - at “språk, kulturforskjeller, mangel på godkjent norsk standard på fagopplæring, fravær av lokal kunnskap” er en form for “redusert arbeidsevne” i forhold til arbeidstakere som fyller disse kompetansekravene.
Slike tiltak, forankret i IA-avtalen, setter integreringspolitikken i de enkelte virksomhetene høyere opp på dagsorden.
*LO er med*
LO er meget aktiv på banen mht til integreringspolitikk, både på forenings-/ forbundsnivå, og gjennom det faglig politiske samarbeidet/ samfunnspåvirkning.
I hvert enkelt fylke, nedsettes det for tiden egne IA-råd under NAV-kontorene. Her er LO representert med egne kontaktpersoner. Integreringspolitikk vil være vil være et av arbeidsområdene disse vil jobbe med. Blant annet har LOs distriktskontor på Hamar og i Oppland ansatt en felles IA-koordinator for begge fylkene.
LO Stat/ LO har igangsett et eget prosjekt for Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, hvor det er ansatt en prosjektmedarbeider som jobber med integrering og mangfold. De avholder årlige konferanser i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner og IMDi (statlig). Erfaringene fra dette arbeidet/ konferansene – deles med LO Stat-kontorene i de andre fylkene. Konferansene har fått betydelig oppmerksomhet.
LO har utarbeidet egne brosjyrer på ulike språk, samt det ligger ute en god del informasjon på nettsidene til LO, som er oversatt på flere språk. Blant annet som en slags “førstehjelp” til nye arbeidstakere som kommer til landet.
Norsk folkehjelp, fagbevegelsen egen humanitære hjelpeorganisasjon, arbeider mye med integreringspolitikk, og ikke minst holdningskampanjer mot diskriminering og mobbing.
Innenfor fagutdanning og språk, er AOF (Arbeidernes opplysningsforbund) aktive med kurstilbud. Herunder med tilbud med de som sliter med lese-, skrive- og regnevansker.
LO – og ikke minst LO Stats “mangfold og integreringsprosjekt” – arbeider med egne rekrutteringsprogram for å få innvandrere til organisere seg, og ikke minst for å få arbeidstakere med innvandrerbakgrunn til bli med på skoleringskurs for tillitsvalgte. Det å få tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn - er et viktig arbeid og tiltak - mot blant annet utnyttelse og sosial dumping.
*Arbeid mot diskriminering*
Den ubevisste diskrimineringen på arbeidsplasser og i samfunnet er et vanskelig tema.
Her er det også mange kulturkollisjoner ute og går. Eksempelvis er det mange kvinnelige ledere som opplever problemer med å få nødvendig respekt i forhold mannlige arbeidstakere, som kommer fra kulturer hvor det ikke er tradisjoner for at kvinner skal ha ledende stillinger.
Det viktigste redskapet her, er verneombudenes rolle og virksomhetenes arbeidsmiljøutvalg. Det er et lederansvar (arbeidsgiveransvar) å motvirke at diskriminering og rasisme ikke skjer på arbeidsplassene.
Det viktigste er å sette problemstillingen med diskriminering på dagsorden, og her har alle tillitsvalgte og ledere en viktig oppgave i de enkelte virksomhetene. Her gjøres det også generelt mye bra arbeid.
I tillegg er det viktig at man får på plass varslingsrutiner for varslere, slik at ingen utsettes for utilbørlig atferd.
*Sosial dumping*
Et spørsmål som er blitt stilt er; “I skipsindustrien i en liten vestlandsby sto det for ca et år siden fram i lokalmedia, NRK SFJ, en tillitsvalgt i FF og forsvarte at utlendinger hadde annen lønn, annen tilsetningsavtale, og annen farge på dressen”. Hvordan ser LO på det?
Svaret på det er at sosial dumping er helt uakseptabelt! Det er slik at en hver arbeidstaker som stilltiende, eller offentlig, godtar lavere lønn enn hva tariffavtalene tilsier for en arbeidstaker – samtidig er med på å undergrave sine egne lønns- og arbeidsvilkår! Det samme gjør de arbeidstakerne som velger å være uorganiserte! Hva vil den omtalte tillitsvalgte fra FF si eksempelvis den dagen uorganisert utenlands/ arbeidstakere med innvandrerbakgrunn blir i flertall på arbeidsplassen – og arbeidsgiver krever at også organiserte skal gå ned i lønn på tilsvarende nivå som den utenlandske arbeidskraften? Og kanskje med trusselen om at dersom vedkommende ikke aksepterer lønnsnedgang så ansettes bare de som er villige til slik lønnsnedgang?
LO står aktivt på ovenfor politiske myndigheter, også gjennom det faglig politiske samarbeidet, hardt på for å motvirke sosial dumping og svart økonomi. Her er Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Politietaten viktige støttespillere.
LO har fått medhold i, og myndighetene har (mot høyrepartiene syn), fått vedtatt en allmenngjøringsparagraf som skal motvirke sosial dumping. I tillegg har man fått på plass en lovgivning som sier at oppdragsgiver som kjøper eksterne tjenester, har et ansvar for å påse at riktig lønns- og arbeidsvilkår skjer hos leverandører og underleverandører i kjeder. Alternativt kan de bli stilt ansvarlig for manglende/ lave lønnsutbetalinger. Dette tiltaket er også ment at skal dekke opp for og motvirke at det skjer sosial dumping gjennom eksempelvis outsourcing.
Tilsetningsavtaler (arbeidskontrakter) reguleres av Arbeidsmiljølovens § 14-6 (minimumsavtale) og § 14-8 (endringer i arbeidskontrakten), og slike kontrakter skal være lik for alle.
Mange arbeidstakere, særlig fra øst-europeiske land kan i dag ha opp til fire arbeidskontrakter. En de er pålagt å vise ved tilsyn fra myndigheter, en arbeidskontrakt de faktisk går på (sosial dumping), en kontrakt med utleiefirmaet i hjemlandet som leier ut arbeidstakere, og en arbeidskontrakt med mafialignende organisasjoner som skal ha sin del av fortjenesten.
Bruk av ulike klesplagg på arbeidstakere i samme virksomhet - basert på etnisitet - er pr definisjon er pr definisjon diskriminering, og er forbudt! Mer er det ikke å si om det!
Arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven (kapittel 10), er et meget godt verktøy – dersom et brukes slik det er ment, for å motvirke at arbeidstakere blir unyttet på arbeidstid, overtid, ubekvemt arbeid osv. Dessverre må man innrømme at både arbeidsgivere og tillitsvalgte ikke alltid er så godt skolert på disse bestemmelsene – og at det her forgår mye arbeid som ligger i en “gråsone”, og direkte ulovligheter her. LO og AOF driver mye skoleringsarbeid, men det mangler mye her. Her kan man si at mange arbeidsgivere svikter sitt ansvar mht å tilegne seg nødvendige kunnskaper.
Arbeidsmiljøloven inneholder de nødvendige bestemmelser, som sammen med likestillings- og diskrimineringsloven (og andre lover), er ment at skal skape et trygt og godt arbeidsmiljø for alle - dersom de brukes/ anvendes slik de skal.
Arbeidstakere har en medvirkningsplikt – dvs til å påse at arbeidsmiljølovens bestemmelser blir fulgt (Arbeidsmiljølovens § 2-3). Brudd fra arbeidstakere kan i ytterste konsekvens bety oppsigelse av arbeidskontrakten.
Det betyr at både arbeidsgiver, og ansatte har et ansvar for arbeidsmiljøet – i det ligger også å påse at integreringspolitikken fungerer etter lov- og avtaleverk.
Arbeidsmiljølovens bestemmelser er pr definisjon ufravikelig - som minstekrav, og gjelder alle arbeidstakere uavhengig av kjønn, alder, religion og etnisitet (Arbeidsmiljølovens § 1-9).
Arbeidsmiljølovens § 4-3, pkt 3 og pkt 4, omhandler at “arbeidstakere ikke skal utsettes for trakassering eller utilbørlig atferd, vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre”.
Arbeidsmiljølovens § 2-4 og 2-5, som omhandler varsling – dvs rett til å varsle om kritikkverdige forhold, og beskyttelse mot gjengjeldelse som en konsekvens av varslingen, er del av dette bildet (eksempelvis mobbing, trakassering og lignende).
Arbeidsmiljøloven kapittel 13 omhandler flere bestemmelser knyttet til forbud mot diskriminering som følge av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion og livssyn (jf bestemmelsene i diskrimineringsloven).
Til å overvåke ovennevnte (at Arbeidsmiljølovens bestemmelser fungerer), har verneombudene og arbeidsmiljøutvalgene i virksomhetene et særskilt ansvar - jf henholdsvis kapittel 6 og kapittel 7 i Arbeidsmiljøloven.
Stortinget har - som nevnt ovenfor - vedtatt et godt rammeverktøy, som dersom det anvendes riktig, gir stor grad av forebygging og beskyttelse av alle arbeidssøkende og arbeidstakere (inkl de med innvandrerbakgrunn).
*Hovedutfordringene for inkludering*
Den største hovedutfordringen for inkludering av arbeidstakere med innvandrerbakgrunn, er språk, kompetanse og opplæring (bli kjent hvordan arbeidsoppgaver løses).
Mange yrker har strenge krav til sikkerhet, arbeids-/ saksbehandlingsregler etter lov og regelverk, rettssikkerhet og andre forhold, som krever god språkforståelse for å forhindre at ulykker oppstår og/ eller at borgere lider tap av rettigheter.
Barnehager, SFO-ordninger, språklære m.v. er derfor veldig viktig å legge til rette for – for at nye landsmenn skal kunne mestre språket, og lære å forstå vår kultur mht lov- og rett, samt rettssikkerhet.
Mange innvandrere kommer med en utdanning fra sine hjemland – men som er gyldig ut fra sine opprinnelseslands læreplaner og godkjenningsordninger. Men betyr ofte at den kompetansen ikke er godkjent opp mot norske krav og læreplaner, samt godkjenningsordninger. Det betyr at samfunnet må legge forholdene bedre til rette for at personer med innvandrerbakgrunn kan få bygget på sin kompetanse som tilfredsstiller norske krav.
*Inkluderende arbeidsliv*
Arbeidsmiljølovens formålsparagraf (Aml, § 1) forteller noe om essensen i hvordan arbeidsmiljøet skal være i Norge. Fra 01.01.2006 ble det innført en ny bestemmelse i formålsparagrafen, bokstav e, som forteller at “vi skal bidra til et inkluderende arbeidsliv”. Det betyr at virksomhetene skal ikke bare tenke på å tilrettelegge ovenfor de som er innenfor arbeidslivet, men også de som står utenfor arbeidslivet.
Fra 2001, har partene i arbeidslivet (arbeidsgiver- og arbeidstakersiden), og offentlige myndigheter hatt et forpliktende samarbeid knyttet til inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). IA-avtalen ble fornyet i 2005, og i 2010.
IA-avtalen har tre hovedpunkter. Det ene er å redusere sykefraværet, det andre er å forsøke å få en større andel arbeidstakere med redusert arbeidsevne ut i arbeidslivet, og det tredje er seniorpolitiske tiltak med formål å få eldre arbeidstakere til å stå lengre i arbeidslivet.
Flere virksomheter har derfor tatt utgangspunkt i delmål II, om å få arbeidstakere med redusert arbeidsevne, i arbeidet med å få integrert flere innvandrere i arbeidslivet. Statens vegvesen – midt-Norge, gjennomfører et pilotprosjekt på dette. Her har virksomheten tatt utgangspunkt i – og definert - at “språk, kulturforskjeller, mangel på godkjent norsk standard på fagopplæring, fravær av lokal kunnskap” er en form for “redusert arbeidsevne” i forhold til arbeidstakere som fyller disse kompetansekravene.
Slike tiltak, forankret i IA-avtalen, setter integreringspolitikken i de enkelte virksomhetene høyere opp på dagsorden.
*LO er med*
LO er meget aktiv på banen mht til integreringspolitikk, både på forenings-/ forbundsnivå, og gjennom det faglig politiske samarbeidet/ samfunnspåvirkning.
I hvert enkelt fylke, nedsettes det for tiden egne IA-råd under NAV-kontorene. Her er LO representert med egne kontaktpersoner. Integreringspolitikk vil være vil være et av arbeidsområdene disse vil jobbe med. Blant annet har LOs distriktskontor på Hamar og i Oppland ansatt en felles IA-koordinator for begge fylkene.
LO Stat/ LO har igangsett et eget prosjekt for Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, hvor det er ansatt en prosjektmedarbeider som jobber med integrering og mangfold. De avholder årlige konferanser i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner og IMDi (statlig). Erfaringene fra dette arbeidet/ konferansene – deles med LO Stat-kontorene i de andre fylkene. Konferansene har fått betydelig oppmerksomhet.
LO har utarbeidet egne brosjyrer på ulike språk, samt det ligger ute en god del informasjon på nettsidene til LO, som er oversatt på flere språk. Blant annet som en slags “førstehjelp” til nye arbeidstakere som kommer til landet.
Norsk folkehjelp, fagbevegelsen egen humanitære hjelpeorganisasjon, arbeider mye med integreringspolitikk, og ikke minst holdningskampanjer mot diskriminering og mobbing.
Innenfor fagutdanning og språk, er AOF (Arbeidernes opplysningsforbund) aktive med kurstilbud. Herunder med tilbud med de som sliter med lese-, skrive- og regnevansker.
LO – og ikke minst LO Stats “mangfold og integreringsprosjekt” – arbeider med egne rekrutteringsprogram for å få innvandrere til organisere seg, og ikke minst for å få arbeidstakere med innvandrerbakgrunn til bli med på skoleringskurs for tillitsvalgte. Det å få tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn - er et viktig arbeid og tiltak - mot blant annet utnyttelse og sosial dumping.
*Arbeid mot diskriminering*
Den ubevisste diskrimineringen på arbeidsplasser og i samfunnet er et vanskelig tema.
Her er det også mange kulturkollisjoner ute og går. Eksempelvis er det mange kvinnelige ledere som opplever problemer med å få nødvendig respekt i forhold mannlige arbeidstakere, som kommer fra kulturer hvor det ikke er tradisjoner for at kvinner skal ha ledende stillinger.
Det viktigste redskapet her, er verneombudenes rolle og virksomhetenes arbeidsmiljøutvalg. Det er et lederansvar (arbeidsgiveransvar) å motvirke at diskriminering og rasisme ikke skjer på arbeidsplassene.
Det viktigste er å sette problemstillingen med diskriminering på dagsorden, og her har alle tillitsvalgte og ledere en viktig oppgave i de enkelte virksomhetene. Her gjøres det også generelt mye bra arbeid.
I tillegg er det viktig at man får på plass varslingsrutiner for varslere, slik at ingen utsettes for utilbørlig atferd.
*Sosial dumping*
Et spørsmål som er blitt stilt er; “I skipsindustrien i en liten vestlandsby sto det for ca et år siden fram i lokalmedia, NRK SFJ, en tillitsvalgt i FF og forsvarte at utlendinger hadde annen lønn, annen tilsetningsavtale, og annen farge på dressen”. Hvordan ser LO på det?
Svaret på det er at sosial dumping er helt uakseptabelt! Det er slik at en hver arbeidstaker som stilltiende, eller offentlig, godtar lavere lønn enn hva tariffavtalene tilsier for en arbeidstaker – samtidig er med på å undergrave sine egne lønns- og arbeidsvilkår! Det samme gjør de arbeidstakerne som velger å være uorganiserte! Hva vil den omtalte tillitsvalgte fra FF si eksempelvis den dagen uorganisert utenlands/ arbeidstakere med innvandrerbakgrunn blir i flertall på arbeidsplassen – og arbeidsgiver krever at også organiserte skal gå ned i lønn på tilsvarende nivå som den utenlandske arbeidskraften? Og kanskje med trusselen om at dersom vedkommende ikke aksepterer lønnsnedgang så ansettes bare de som er villige til slik lønnsnedgang?
LO står aktivt på ovenfor politiske myndigheter, også gjennom det faglig politiske samarbeidet, hardt på for å motvirke sosial dumping og svart økonomi. Her er Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Politietaten viktige støttespillere.
LO har fått medhold i, og myndighetene har (mot høyrepartiene syn), fått vedtatt en allmenngjøringsparagraf som skal motvirke sosial dumping. I tillegg har man fått på plass en lovgivning som sier at oppdragsgiver som kjøper eksterne tjenester, har et ansvar for å påse at riktig lønns- og arbeidsvilkår skjer hos leverandører og underleverandører i kjeder. Alternativt kan de bli stilt ansvarlig for manglende/ lave lønnsutbetalinger. Dette tiltaket er også ment at skal dekke opp for og motvirke at det skjer sosial dumping gjennom eksempelvis outsourcing.
Tilsetningsavtaler (arbeidskontrakter) reguleres av Arbeidsmiljølovens § 14-6 (minimumsavtale) og § 14-8 (endringer i arbeidskontrakten), og slike kontrakter skal være lik for alle.
Mange arbeidstakere, særlig fra øst-europeiske land kan i dag ha opp til fire arbeidskontrakter. En de er pålagt å vise ved tilsyn fra myndigheter, en arbeidskontrakt de faktisk går på (sosial dumping), en kontrakt med utleiefirmaet i hjemlandet som leier ut arbeidstakere, og en arbeidskontrakt med mafialignende organisasjoner som skal ha sin del av fortjenesten.
Bruk av ulike klesplagg på arbeidstakere i samme virksomhet - basert på etnisitet - er pr definisjon er pr definisjon diskriminering, og er forbudt! Mer er det ikke å si om det!
Arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven (kapittel 10), er et meget godt verktøy – dersom et brukes slik det er ment, for å motvirke at arbeidstakere blir unyttet på arbeidstid, overtid, ubekvemt arbeid osv. Dessverre må man innrømme at både arbeidsgivere og tillitsvalgte ikke alltid er så godt skolert på disse bestemmelsene – og at det her forgår mye arbeid som ligger i en “gråsone”, og direkte ulovligheter her. LO og AOF driver mye skoleringsarbeid, men det mangler mye her. Her kan man si at mange arbeidsgivere svikter sitt ansvar mht å tilegne seg nødvendige kunnskaper.
Arbeidsmiljøloven inneholder de nødvendige bestemmelser, som sammen med likestillings- og diskrimineringsloven (og andre lover), er ment at skal skape et trygt og godt arbeidsmiljø for alle - dersom de brukes/ anvendes slik de skal.
Arbeidskontrakter og ufrivillig deltid
Dagsavisen forteller den 17.11 om ”sinte sykepleiere/ hjelpepleiere (og andre) presses til deltidsjobber” ufrivillig. Dagen Næringsliv den 19.11 forteller om ei dame som jobbet på 31 kontrakter i to år – da stillingen ble fast – ble hun oppsagt.
Dette er et resultat av høyrepolitikk, og en politikk som er grunnleggende i EU gjennom blant føringer fra EUs tjenestedirektiv. I tillegg ser vi en stygg utvikling på utstøting av eldre arbeidstakere innen det offentlige særlige. Politikken går ut på at det er slik yrkesgruppe - som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning – skal ha det arbeidslivet! Det er den metodikken som anvendes for å skape nye underklasser – med få eller ingen rettigheter.
I dag tror jeg faktisk at vi har midler nok til å stoppe denne trenden/ utviklingen. Dersom vi benytter lov- og avtaleverket fullt ut, mener jeg det er mulig å stoppe denne utviklingen. Men det vil kreve mye – spesielt støtte fra de hovedsammenslutningene som organiserer medlemmer uten for LO (de hovedsammenslutningene som ofte velger å stå på arbeidsgivernes side i lønns- og arbeidstakerspørsmål).
For å lykkes med det, må vi sørge for å holde Fremskrittspartiet og Høyre - men også Kristelig folkeparti og Venstre - unna regjeringskontorene. Husk at nevnte partier (Fremskrittspartiet og Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) – foran valget i 2009 – klart uttrykte at de ville innføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok 06.06.2005 – om de kommer til makten igjen. Dvs den Arbeidsmiljøloven som den rød-grønne regjeringen fikk stoppet høsten 2005. Bondevik II-regjeringens lov vil (den av 06.06.2005 som ble forkastet) – om den blir innført – fjerne blant annet stillingsvernet, arbeidstidskapitellet i Arbeidsmiljøloven, og dermed allmenngjøre at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue) - i all hovedsak vil måtte gå på ufrivillig deltidskontrakter og strøkontrakter.
Hensikten – for Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – er å svekke norsk fagbevegelse, på samme måte som de har klart det i EU, og som gjør at arbeidstakere opplever kutt i lønninger, trygdede opplever kutt i trygder og stønader osv. Samtidig som de rike tjener mer enn aldri før i følge World Wealth Report (19 % økning av sine formuer det siste året).
Mange yrker er i dag slik – både i Norge og i utlandet, at arbeidstakere må sitte parat 24 timer i døgnet, og håpe på at arbeidsgivere ringer og tilbyr noen få timers jobb, eller at de går på midlertidig kontrakter på 3 – 6 måneder ad gangen, dvs kontrakter som ikke utløser rettigheter til fast ansettelse. På denne måten kvitter arbeidsgiverne seg med personer som vil organisere, er aktive i politiske partier, stiller krav, samt eldre, uføre, syke osv.
Vårt demokrati er dessverre blitt erstattet av elitokrati. Som Pernille Huseby i Nationen omtaler det; Den danske journalisten Lars Olsen skriver i boka ”Eliternes triumf” om hvordan en liten profesjonell elite av høyt utdannete middel- og overklassefolk gradvis har tatt kontrollen i de politiske organene. De bekler ministerposter, jobber i departementene, er folkevalgte og utgjør hovedtyngden i partiapparatene. ”I dag treffes beslutningene i et sosialt eksklusivt lag av politikere, embetsmenn og eksperter, uten det breie folkelige engasjementet som kjennetegner klassisk folkestyre”. De høytutdannete og høytlønte søker sammen og får færre hverdagserfaringer til felles med det breie lag”.
Klassekampen skrev tidligere i år om at har 76,9 prosent av de folkevalgte har høyere utdanning. Og at i Stortings-/regjeringsapparatet, inkludert ministrene og deres statssekretærer og politiske rådgivere, er andelen på de med høyere utdanning på mer enn 90 prosent. Og det viser seg at nesten 60 prosent har utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Dermed er det oppstått en ubalanse i vårt maktapparat ved at mens bare en fjerdedel av befolkningen har høyere utdanning, så har mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene, deres rådgivere og de ansatte i regjeringsapparatet, det samme. Den utviklingen vi ser er en villet politikk fra elitokratene.
Men jeg tror det er mulig å stoppe den negative utviklingen med midlertidige kontrakter og ufrivillig deltid med dagens lov- og avtaleverk. Alle arbeidstakere – ikke bare elitokratene – er underlagt de samme beskyttelseslovene, men det er og blir en tøff kamp for arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og utdanning å få beholde den rettsmessige lovbeskyttelsen de har krav på. Vi må bare bestemme oss for, og være villig til å ta opp kampen mot elitokratene, i kampen for like rettigheter i alle i arbeidslivet.
Så hører det med til historien at ikke alle med høyereutdanning og høytlønnede støtter elitokratenes utvikling av klassejus og klassesamfunn – i rettferdighetens navn
Dette er et resultat av høyrepolitikk, og en politikk som er grunnleggende i EU gjennom blant føringer fra EUs tjenestedirektiv. I tillegg ser vi en stygg utvikling på utstøting av eldre arbeidstakere innen det offentlige særlige. Politikken går ut på at det er slik yrkesgruppe - som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning – skal ha det arbeidslivet! Det er den metodikken som anvendes for å skape nye underklasser – med få eller ingen rettigheter.
I dag tror jeg faktisk at vi har midler nok til å stoppe denne trenden/ utviklingen. Dersom vi benytter lov- og avtaleverket fullt ut, mener jeg det er mulig å stoppe denne utviklingen. Men det vil kreve mye – spesielt støtte fra de hovedsammenslutningene som organiserer medlemmer uten for LO (de hovedsammenslutningene som ofte velger å stå på arbeidsgivernes side i lønns- og arbeidstakerspørsmål).
For å lykkes med det, må vi sørge for å holde Fremskrittspartiet og Høyre - men også Kristelig folkeparti og Venstre - unna regjeringskontorene. Husk at nevnte partier (Fremskrittspartiet og Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) – foran valget i 2009 – klart uttrykte at de ville innføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok 06.06.2005 – om de kommer til makten igjen. Dvs den Arbeidsmiljøloven som den rød-grønne regjeringen fikk stoppet høsten 2005. Bondevik II-regjeringens lov vil (den av 06.06.2005 som ble forkastet) – om den blir innført – fjerne blant annet stillingsvernet, arbeidstidskapitellet i Arbeidsmiljøloven, og dermed allmenngjøre at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue) - i all hovedsak vil måtte gå på ufrivillig deltidskontrakter og strøkontrakter.
Hensikten – for Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – er å svekke norsk fagbevegelse, på samme måte som de har klart det i EU, og som gjør at arbeidstakere opplever kutt i lønninger, trygdede opplever kutt i trygder og stønader osv. Samtidig som de rike tjener mer enn aldri før i følge World Wealth Report (19 % økning av sine formuer det siste året).
Mange yrker er i dag slik – både i Norge og i utlandet, at arbeidstakere må sitte parat 24 timer i døgnet, og håpe på at arbeidsgivere ringer og tilbyr noen få timers jobb, eller at de går på midlertidig kontrakter på 3 – 6 måneder ad gangen, dvs kontrakter som ikke utløser rettigheter til fast ansettelse. På denne måten kvitter arbeidsgiverne seg med personer som vil organisere, er aktive i politiske partier, stiller krav, samt eldre, uføre, syke osv.
Vårt demokrati er dessverre blitt erstattet av elitokrati. Som Pernille Huseby i Nationen omtaler det; Den danske journalisten Lars Olsen skriver i boka ”Eliternes triumf” om hvordan en liten profesjonell elite av høyt utdannete middel- og overklassefolk gradvis har tatt kontrollen i de politiske organene. De bekler ministerposter, jobber i departementene, er folkevalgte og utgjør hovedtyngden i partiapparatene. ”I dag treffes beslutningene i et sosialt eksklusivt lag av politikere, embetsmenn og eksperter, uten det breie folkelige engasjementet som kjennetegner klassisk folkestyre”. De høytutdannete og høytlønte søker sammen og får færre hverdagserfaringer til felles med det breie lag”.
Klassekampen skrev tidligere i år om at har 76,9 prosent av de folkevalgte har høyere utdanning. Og at i Stortings-/regjeringsapparatet, inkludert ministrene og deres statssekretærer og politiske rådgivere, er andelen på de med høyere utdanning på mer enn 90 prosent. Og det viser seg at nesten 60 prosent har utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Dermed er det oppstått en ubalanse i vårt maktapparat ved at mens bare en fjerdedel av befolkningen har høyere utdanning, så har mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene, deres rådgivere og de ansatte i regjeringsapparatet, det samme. Den utviklingen vi ser er en villet politikk fra elitokratene.
Men jeg tror det er mulig å stoppe den negative utviklingen med midlertidige kontrakter og ufrivillig deltid med dagens lov- og avtaleverk. Alle arbeidstakere – ikke bare elitokratene – er underlagt de samme beskyttelseslovene, men det er og blir en tøff kamp for arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og utdanning å få beholde den rettsmessige lovbeskyttelsen de har krav på. Vi må bare bestemme oss for, og være villig til å ta opp kampen mot elitokratene, i kampen for like rettigheter i alle i arbeidslivet.
Så hører det med til historien at ikke alle med høyereutdanning og høytlønnede støtter elitokratenes utvikling av klassejus og klassesamfunn – i rettferdighetens navn
lørdag 20. november 2010
Partilagene sliter med å fylle listene med listekandidater
Det er vanskelig å finne nok kandidater som er villige til å stille opp på kommune- og fylkestingslistene – og det blir vanskeligere og vanskeligere for hver gang! Hva er gått galt?
Min påstand er at demokratiet har mistet sin vitalitet, og at det har oppstått et klassesamfunn som gjør at befolkningsgrupper sklir fra hverandre – det vil si det som er det motsatte av fellesskap og fellesskapsløsninger. Denne utviklingen skyldes etter min oppfatning følgende fire hovedgrunner;
- Politikerne har selv degradert seg, og har i meget stor grad overført verdier og eiendeler tilhørende det norske folk – samt demokratisk styring, kontroll og revisjon over til mer eller mindre lukkede styrerom/ og byråkrati. Politikk er ikke lengre så interessant for mange, fordi påvirkningsmulighetene og handlingsrommet er blitt meget begrenset for dagens politikere. Politikere blir i dag mer gisler for alt som går galt – noe som skyldes at de selv har gitt fra seg mer eller mindre all makt, samtidig at som konsekvensen av en slik politikk - er at de i dag står uten makt, midler og muligheter til å påvirke eller gjøre noen med den oppståtte situasjonen.
- Alle verv i styrer og beslutningsorgan i de mer eller mindre lukkede styrerom (gjennom AS-ifisering, foretak, stiftelser og lignende), bekles av medlemmer av ”gutte-/ jenteklubben grei” – en liten elite nyliberalister/ markedsliberalister, sterkt drevet av en grådighetskultur som går ut på å berike seg selv og sine på bekostning av fellesskapet. Dette (ukultur)selskapet (gutte-/ jenteklubben grei) synes å være lukket fra å oppta nye medlemmer – og i hvert fall ovenfor personer med sosialdemokratiske verdier (mange av personene i ”gutte-/ jenteklubben grei” – sett fra utsiden - synes å være beskyttet gjennom brorskapstilslutninger også (frimurere og lignende).
- Vårt demokrati er blitt erstattet av elitokrati. Som Pernille Huseby i Nationen omtaler det; Den danske journalisten Lars Olsen skriver i boka ”Eliternes triumf” om hvordan en liten profesjonell elite av høyt utdannete middel- og overklassefolk gradvis har tatt kontrollen i de politiske organene. De bekler ministerposter, jobber i departementene, er folkevalgte og utgjør hovedtyngden i partiapparatene. ”I dag treffes beslutningene i et sosialt eksklusivt lag av politikere, embetsmenn og eksperter, uten det breie folkelige engasjementet som kjennetegner klassisk folkestyre”. De høytutdannete og høytlønte søker sammen og får færre hverdagserfaringer til felles med det breie lag”.
I tillegg er det slik at den samme makteliten nesten uten unntak er tilhengere av EU – dvs at uavhengig av hvilket parti de befinner seg i – så er de tilhenger av EU sin politikk, dvs en politikk som politisk ligger et sted mellom Fremskrittspartiet og Høyre etter norsk målestokk. Til tross for mer enn 60 % av den norske befolkningen er mot norsk medlemskap i EU, er ja tilhengerne i flertall i nesten alle de politiske partiene.
- Den lille profesjonelle eliten av høyt utdannete middel- og overklassefolk, utviser en nedlatende holdning ovenfor de med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue), som fungerer nærmest som en utfrysningsmekanisme ovenfor mulig nye medlemmer i politiske partier, lag og foreninger. Folk med lese-, skrive- og regnevansker (ca ¼ av befolkningen – i ulik grad) – er spesielt utsatt i mangel på tilrettelegging.
Skal man kunne rekruttere nye medlemmer til partiene – for å ivareta demokratiet, og ikke minst unge - er nøkkelordet inkludering, empati og toleranse på tvers av alle sosiale lag!!!
Klassekampen skrev tidligere i år om at har 76,9 prosent av de folkevalgte har høyere utdanning. Og at i Stortings-/regjeringsapparatet, inkludert ministrene og deres statssekretærer og politiske rådgivere, er andelen på de med høyere utdanning på mer enn 90 prosent. Og det vise seg at nesten 60 prosent har utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Dermed er det oppstått en ubalanse i vårt maktapparat ved at mens bare en fjerdedel av befolkningen har høyere utdanning, så har mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene, deres rådgivere og de ansatte i regjeringsapparatet, det samme.
Nobels fredsprisvinner, Elie Wiesel, skrev at ”likegyldighet er folkets verste fiende”. Dersom politikerne ikke tar makten og demokratiet tilbake, kan vi fort ende opp med det som Wiesels store advarsel i en eller annen form. Folk med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue), holder ikke ut å bli motarbeidet, tilsidesatt, usynliggjort og oversett over lang tid av en liten snever krets innen elitokratiet. Da blir man enten hjemmesittere, eller at de velger protestpartier i ulike varianter – dvs i miljøer hvor de føler seg verdsatt (på godt og vondt)!
Demokratiet fortjener (alternativet er så veldig mye verre) fortjener en oppblomstring! Partiene trenger rekruttering av nye medlemmer og folk som kan påta seg verv. For å lykkes med å få til det, må elitokratiet slås tilbake, og det må gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon i alle de forhold som har betydning for folks hverdag, det være seg innenfor arbeidslivet, helse- og sosiale forhold, skole, utdanning, samferdsel m.v.
Min påstand er at demokratiet har mistet sin vitalitet, og at det har oppstått et klassesamfunn som gjør at befolkningsgrupper sklir fra hverandre – det vil si det som er det motsatte av fellesskap og fellesskapsløsninger. Denne utviklingen skyldes etter min oppfatning følgende fire hovedgrunner;
- Politikerne har selv degradert seg, og har i meget stor grad overført verdier og eiendeler tilhørende det norske folk – samt demokratisk styring, kontroll og revisjon over til mer eller mindre lukkede styrerom/ og byråkrati. Politikk er ikke lengre så interessant for mange, fordi påvirkningsmulighetene og handlingsrommet er blitt meget begrenset for dagens politikere. Politikere blir i dag mer gisler for alt som går galt – noe som skyldes at de selv har gitt fra seg mer eller mindre all makt, samtidig at som konsekvensen av en slik politikk - er at de i dag står uten makt, midler og muligheter til å påvirke eller gjøre noen med den oppståtte situasjonen.
- Alle verv i styrer og beslutningsorgan i de mer eller mindre lukkede styrerom (gjennom AS-ifisering, foretak, stiftelser og lignende), bekles av medlemmer av ”gutte-/ jenteklubben grei” – en liten elite nyliberalister/ markedsliberalister, sterkt drevet av en grådighetskultur som går ut på å berike seg selv og sine på bekostning av fellesskapet. Dette (ukultur)selskapet (gutte-/ jenteklubben grei) synes å være lukket fra å oppta nye medlemmer – og i hvert fall ovenfor personer med sosialdemokratiske verdier (mange av personene i ”gutte-/ jenteklubben grei” – sett fra utsiden - synes å være beskyttet gjennom brorskapstilslutninger også (frimurere og lignende).
- Vårt demokrati er blitt erstattet av elitokrati. Som Pernille Huseby i Nationen omtaler det; Den danske journalisten Lars Olsen skriver i boka ”Eliternes triumf” om hvordan en liten profesjonell elite av høyt utdannete middel- og overklassefolk gradvis har tatt kontrollen i de politiske organene. De bekler ministerposter, jobber i departementene, er folkevalgte og utgjør hovedtyngden i partiapparatene. ”I dag treffes beslutningene i et sosialt eksklusivt lag av politikere, embetsmenn og eksperter, uten det breie folkelige engasjementet som kjennetegner klassisk folkestyre”. De høytutdannete og høytlønte søker sammen og får færre hverdagserfaringer til felles med det breie lag”.
I tillegg er det slik at den samme makteliten nesten uten unntak er tilhengere av EU – dvs at uavhengig av hvilket parti de befinner seg i – så er de tilhenger av EU sin politikk, dvs en politikk som politisk ligger et sted mellom Fremskrittspartiet og Høyre etter norsk målestokk. Til tross for mer enn 60 % av den norske befolkningen er mot norsk medlemskap i EU, er ja tilhengerne i flertall i nesten alle de politiske partiene.
- Den lille profesjonelle eliten av høyt utdannete middel- og overklassefolk, utviser en nedlatende holdning ovenfor de med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue), som fungerer nærmest som en utfrysningsmekanisme ovenfor mulig nye medlemmer i politiske partier, lag og foreninger. Folk med lese-, skrive- og regnevansker (ca ¼ av befolkningen – i ulik grad) – er spesielt utsatt i mangel på tilrettelegging.
Skal man kunne rekruttere nye medlemmer til partiene – for å ivareta demokratiet, og ikke minst unge - er nøkkelordet inkludering, empati og toleranse på tvers av alle sosiale lag!!!
Klassekampen skrev tidligere i år om at har 76,9 prosent av de folkevalgte har høyere utdanning. Og at i Stortings-/regjeringsapparatet, inkludert ministrene og deres statssekretærer og politiske rådgivere, er andelen på de med høyere utdanning på mer enn 90 prosent. Og det vise seg at nesten 60 prosent har utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Dermed er det oppstått en ubalanse i vårt maktapparat ved at mens bare en fjerdedel av befolkningen har høyere utdanning, så har mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene, deres rådgivere og de ansatte i regjeringsapparatet, det samme.
Nobels fredsprisvinner, Elie Wiesel, skrev at ”likegyldighet er folkets verste fiende”. Dersom politikerne ikke tar makten og demokratiet tilbake, kan vi fort ende opp med det som Wiesels store advarsel i en eller annen form. Folk med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue), holder ikke ut å bli motarbeidet, tilsidesatt, usynliggjort og oversett over lang tid av en liten snever krets innen elitokratiet. Da blir man enten hjemmesittere, eller at de velger protestpartier i ulike varianter – dvs i miljøer hvor de føler seg verdsatt (på godt og vondt)!
Demokratiet fortjener (alternativet er så veldig mye verre) fortjener en oppblomstring! Partiene trenger rekruttering av nye medlemmer og folk som kan påta seg verv. For å lykkes med å få til det, må elitokratiet slås tilbake, og det må gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon i alle de forhold som har betydning for folks hverdag, det være seg innenfor arbeidslivet, helse- og sosiale forhold, skole, utdanning, samferdsel m.v.
fredag 19. november 2010
La meg derfor slippe...
Jeg betaler min skatt med glede – når den kommer trengende til gode – og på tiltak som kommer fellesskapet til nytte!
La meg derfor slippe å være vitne til at skattepenger brukes…..
- På utbytte til spekulanter – fremfor på konkrete tiltak direkte ovenfor de som trenger fellesskapets hjelp og støtte – og på tiltak som kommer fellesskapet til gode
- På konsulenter og konsulenttjenester - til flere milliarder kroner - som har bidratt til å skape det kaoset som vi er vitne til i virksomheter som NSB, NAV, helseforetakene mv – og økt privatiseringer
- På lederlønninger som i størrelse er hinsides hva andre lønnsmottakere og befolkningsgrupper får
- På å skape ulikheter, og et klassesamfunn – et for rike og høyt utdannede – og et annet for de med midlere og lavere inntekter og formuer – dvs fremskynding av fattigdom og underklasser
- På milliarder i form av kontingent til EU gjennom EØS-avtalen
- På privatisering av fellesskapets virksomheter, verdier og midler til dumpingpriser
- På partier/ partistøtte som fremmer fagforeningsknusing og knusing av arbeidstakernes faglige rettigheter – og på å demontere velferdssamfunnet
- På partier som vil forgjelde framtidens skattebetalere gjennom ordninger med offentlig samarbeid – dvs dyrekjøpte avbetalingssystemer – og systemer som skjuler stor statsgjeld!
- På anbud og kjøp av innleid arbeidskraft – som fremmer sosial dumping, undergraving av faglige rettigheter – og fordyrer offentlig sektor
- På kriger som er i strid med folkeretten og fremskyndet på falskt grunnlag
- På politikk som fremmer brudd på menneskerettigheter, og på ordninger på overvåking som strider mot personvernet
- På å overføre demokratisk styring, kontroll og revisjon fra folkevalgte over til mer eller mindre lukkede rom (privatisering av makt)
- Osv osv osv
La meg slippe å se slik høyre-/ EU-politikk – for det er ikke det jeg ønsker at mine skattepenger skal brukes. Jeg vil ha kvalitative gode tjenester, og trygge arbeidsforhold, i folkets og samfunnets interesser. Kort og godt; Høyrepolitikk er ikke svaret på arbeidstakernes, unge, eldre og trygdede, samt fremtidens utfordringer!
La meg derfor slippe å være vitne til at skattepenger brukes…..
- På utbytte til spekulanter – fremfor på konkrete tiltak direkte ovenfor de som trenger fellesskapets hjelp og støtte – og på tiltak som kommer fellesskapet til gode
- På konsulenter og konsulenttjenester - til flere milliarder kroner - som har bidratt til å skape det kaoset som vi er vitne til i virksomheter som NSB, NAV, helseforetakene mv – og økt privatiseringer
- På lederlønninger som i størrelse er hinsides hva andre lønnsmottakere og befolkningsgrupper får
- På å skape ulikheter, og et klassesamfunn – et for rike og høyt utdannede – og et annet for de med midlere og lavere inntekter og formuer – dvs fremskynding av fattigdom og underklasser
- På milliarder i form av kontingent til EU gjennom EØS-avtalen
- På privatisering av fellesskapets virksomheter, verdier og midler til dumpingpriser
- På partier/ partistøtte som fremmer fagforeningsknusing og knusing av arbeidstakernes faglige rettigheter – og på å demontere velferdssamfunnet
- På partier som vil forgjelde framtidens skattebetalere gjennom ordninger med offentlig samarbeid – dvs dyrekjøpte avbetalingssystemer – og systemer som skjuler stor statsgjeld!
- På anbud og kjøp av innleid arbeidskraft – som fremmer sosial dumping, undergraving av faglige rettigheter – og fordyrer offentlig sektor
- På kriger som er i strid med folkeretten og fremskyndet på falskt grunnlag
- På politikk som fremmer brudd på menneskerettigheter, og på ordninger på overvåking som strider mot personvernet
- På å overføre demokratisk styring, kontroll og revisjon fra folkevalgte over til mer eller mindre lukkede rom (privatisering av makt)
- Osv osv osv
La meg slippe å se slik høyre-/ EU-politikk – for det er ikke det jeg ønsker at mine skattepenger skal brukes. Jeg vil ha kvalitative gode tjenester, og trygge arbeidsforhold, i folkets og samfunnets interesser. Kort og godt; Høyrepolitikk er ikke svaret på arbeidstakernes, unge, eldre og trygdede, samt fremtidens utfordringer!
Fremskrittspartiets lovnader koster
Jf Dagbladet i dag (19.11.2010), har finansdepartementet regnet ut at alle lovnadene til Fremskrittspartiets vil koste samfunnet og skattebetalerne hele 88 mrd kroner – det vil si ut over dagens budsjett. I tillegg skal de kutte 20 mrd kroner i skattelette! Skattelette som er forbeholdt de som tjener veldig mye, og som er i stand til å gi Fremskrittspartiet millionbeløp i valgkampbidrag.
Nå må vel velgerne se hvor usammenhengende, useriøs og tåpelig Fremskrittspartiets politikk er!
Når partileder Siv Jensen blir konfrontert med tallene, så unnskylder hun seg med at “vi lover mye, men vi har aldri sagt at alle våre løfter skal gjennomføres på et år”. Slå den! Hver gang Fremskrittspartiets tillitsvalgte uttaler seg om økte bevilgninger, så skapes det et inntrykk av at det å bevilge penger til Fremskrittspartiets mange lovnader er like enkelt som å slå av og på en lysbryter.
Har Fremskrittspartiets lovnader et 20, 40 eller 100 års perspektiv? Eller hva snakker de om?
Hvordan er det mulig å ta et slikt parti på alvor?
Nå må vel velgerne se hvor usammenhengende, useriøs og tåpelig Fremskrittspartiets politikk er!
Når partileder Siv Jensen blir konfrontert med tallene, så unnskylder hun seg med at “vi lover mye, men vi har aldri sagt at alle våre løfter skal gjennomføres på et år”. Slå den! Hver gang Fremskrittspartiets tillitsvalgte uttaler seg om økte bevilgninger, så skapes det et inntrykk av at det å bevilge penger til Fremskrittspartiets mange lovnader er like enkelt som å slå av og på en lysbryter.
Har Fremskrittspartiets lovnader et 20, 40 eller 100 års perspektiv? Eller hva snakker de om?
Hvordan er det mulig å ta et slikt parti på alvor?
onsdag 17. november 2010
Statens kjøp av Borregaard skoger
Ideologisk, og i nasjonens tjeneste, var det helt riktig av regjeringen å gå inn og kjøpe opp Borregaard skoger, som omfatter et areal på ca 1.1 millioner dekar. Skog er innlands Norge sin ”olje”, og er en ressurs som er fornybar om den pleies riktig, og den gir arbeidsplasser. Skogsarealene gir befolkningen rike muligheter til friluftsliv, jakt og fiske, og inneholder et mangfold av dyre- og plantearter – som er avhengig en planmessig og riktig forvaltning.
Det er kommet sterke reaksjoner fra enkelte politiske hold på prisen som staten betalte for Borregaard skogene, som kom på vel 1,7 mrd kroner. Spesielt fordi prisen (verdien) ble stipulert til ca 1 mrd kroner før salg. De sterkeste reaksjonene er kommet fra representanter fra Høyre – ikke uventet.
Mitt spørsmål er; Hvordan kan høyrefolk kritisere at regjeringen følger akkurat det systemet som Høyre selv innførte i regjeringsposisjon? Det var Kåre Willoch-regjeringene (1981/1985) som innførte markedsliberalismen i Norge, et system som går ut på at enkelte skal kunne berike seg selv – på andres og/ eller fellesskapets bekostning.
Tror høyresympatisørene at Orkla hadde solgt skogene til en lavere pris til private? At skatteflyktningen Stein Erik Hagen setter egen og aksjonærers lommebok foran viktige nasjonale interesser ved å ta en overpris, er dessverre et resultat av markedsliberalismen. Alternativt ville vært å bruke adgangen til ekspropriasjon. Gitt at regjeringen hadde tatt i bruk ekspropriasjonsadgangen for oppkjøpet, da ville man trolig hørt et virkelig hylekor av de samme høyresympatisørene - for nettopp manglende bruk av markedsmekanismer.
Hadde ikke regjeringen gått inn og kjøpt opp Borregaard skogene, vil man dessuten risikert at eiendommene hadde blitt kjøpt opp av utenlandske interesser. Det som kjennetegner nordmenn og norske selskaper som har etablert i skogsindustri i utlandet, og tilfeller av spekulanter på skog i Norge, er snauhogst og rasering av skogsarealer (urskog) – og latt arealer forbli i en slik vandalisert tilstand i etterkant. Det samme kunne vi risikert dersom Borregaard skogene hadde havnet på utenlandske hender, eller til spekulanter. Skogsvern og skogpleie er viktigere enn noen gang også i Norge – spesielt i tider hvor regjeringen bruker milliarder av fellesskapets midler til regnskogsfond, som jeg opplever at skjer for å bøte på skadene som norske enkeltpersoner/ virksomheters har bedrevet i form av rovdrift på skog i utlandet – og tilfeller av fordrivelse av urbefolkningen.
Høyrefolk forsøker å gjøre et nummer av at regjeringen bruker 1,7 mrd ”av andres (skattebetalernes) penger” for arealer som ligger langt over anslått salgsverdi.
Da Norge fant olje i Nordsjøen – ble det av samtlige politikere (inklusive Høyre)– hevdet at det var ”hele norske befolkningens eiendom”. Hvor var de samme høyrefolkene når eksempelvis noen markedsliberalister/ nyliberalister på Stortinget fant på delprivatiserte Statoil, samt privatisering strandsoner og andre nasjonale interesser i og langs norske kysten til latterlige underpriser?
Og hvor var høyrefolkene da Forsvaret - under ledelse av Kristin Krohn Devold (Høyre) – eksempelvis solgte Lista flystasjon for den latterlige underprisen av 3,5 mill kroner til Lista Flypark AS. Flystasjon utgjorde et areal på om lag 5 000 dekar, med en bygningsmasse på rundt ca 28 000 kvadratmeter. Ikke nok med det – det ble gitt et tillegg for næringsutvikling av ”andre/skattebetalernes penger” på 14,4 millioner til de samme personene som kjøpte eiendommen. Dvs at skattebetalerne fikk et netto utlegg på salget på mer enn 10 millioner kroner. Ovennevnte viser at høyrefolk taler med minst to tunger!
Regjeringen fortjener ros og anerkjennelse for kjøpet av Borregaard skoger! Det gjør at arealene forblir på norske hender, og at man kan få en langsiktig og god forvaltning av skogene i befolkningens og nasjonens interesser, og ut fra globale klimainteresser!
Det er kommet sterke reaksjoner fra enkelte politiske hold på prisen som staten betalte for Borregaard skogene, som kom på vel 1,7 mrd kroner. Spesielt fordi prisen (verdien) ble stipulert til ca 1 mrd kroner før salg. De sterkeste reaksjonene er kommet fra representanter fra Høyre – ikke uventet.
Mitt spørsmål er; Hvordan kan høyrefolk kritisere at regjeringen følger akkurat det systemet som Høyre selv innførte i regjeringsposisjon? Det var Kåre Willoch-regjeringene (1981/1985) som innførte markedsliberalismen i Norge, et system som går ut på at enkelte skal kunne berike seg selv – på andres og/ eller fellesskapets bekostning.
Tror høyresympatisørene at Orkla hadde solgt skogene til en lavere pris til private? At skatteflyktningen Stein Erik Hagen setter egen og aksjonærers lommebok foran viktige nasjonale interesser ved å ta en overpris, er dessverre et resultat av markedsliberalismen. Alternativt ville vært å bruke adgangen til ekspropriasjon. Gitt at regjeringen hadde tatt i bruk ekspropriasjonsadgangen for oppkjøpet, da ville man trolig hørt et virkelig hylekor av de samme høyresympatisørene - for nettopp manglende bruk av markedsmekanismer.
Hadde ikke regjeringen gått inn og kjøpt opp Borregaard skogene, vil man dessuten risikert at eiendommene hadde blitt kjøpt opp av utenlandske interesser. Det som kjennetegner nordmenn og norske selskaper som har etablert i skogsindustri i utlandet, og tilfeller av spekulanter på skog i Norge, er snauhogst og rasering av skogsarealer (urskog) – og latt arealer forbli i en slik vandalisert tilstand i etterkant. Det samme kunne vi risikert dersom Borregaard skogene hadde havnet på utenlandske hender, eller til spekulanter. Skogsvern og skogpleie er viktigere enn noen gang også i Norge – spesielt i tider hvor regjeringen bruker milliarder av fellesskapets midler til regnskogsfond, som jeg opplever at skjer for å bøte på skadene som norske enkeltpersoner/ virksomheters har bedrevet i form av rovdrift på skog i utlandet – og tilfeller av fordrivelse av urbefolkningen.
Høyrefolk forsøker å gjøre et nummer av at regjeringen bruker 1,7 mrd ”av andres (skattebetalernes) penger” for arealer som ligger langt over anslått salgsverdi.
Da Norge fant olje i Nordsjøen – ble det av samtlige politikere (inklusive Høyre)– hevdet at det var ”hele norske befolkningens eiendom”. Hvor var de samme høyrefolkene når eksempelvis noen markedsliberalister/ nyliberalister på Stortinget fant på delprivatiserte Statoil, samt privatisering strandsoner og andre nasjonale interesser i og langs norske kysten til latterlige underpriser?
Og hvor var høyrefolkene da Forsvaret - under ledelse av Kristin Krohn Devold (Høyre) – eksempelvis solgte Lista flystasjon for den latterlige underprisen av 3,5 mill kroner til Lista Flypark AS. Flystasjon utgjorde et areal på om lag 5 000 dekar, med en bygningsmasse på rundt ca 28 000 kvadratmeter. Ikke nok med det – det ble gitt et tillegg for næringsutvikling av ”andre/skattebetalernes penger” på 14,4 millioner til de samme personene som kjøpte eiendommen. Dvs at skattebetalerne fikk et netto utlegg på salget på mer enn 10 millioner kroner. Ovennevnte viser at høyrefolk taler med minst to tunger!
Regjeringen fortjener ros og anerkjennelse for kjøpet av Borregaard skoger! Det gjør at arealene forblir på norske hender, og at man kan få en langsiktig og god forvaltning av skogene i befolkningens og nasjonens interesser, og ut fra globale klimainteresser!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
