Følgende er sakset fra Aftenpostens nettside:
Vil kurse dommere
- Norske rettseksperter bør være gode nok.
AV KARINE ØSTTVEIT KRISTIN STOLTENBERG
Tiden er overmoden for å løse problemet med partiske sakkyndige. Det hevder flere tungvektere innen justissektoren. En av dem er lederen av det såkalte Røsæg-utvalget, som allerede for ti år siden slo fast at norske rettseksperter ikke var gode nok. Det samme gjorde et annet utvalg.
- Jeg mener fortsatt at de rådene vi ga, var gode. De burde ha vært gjennomført, sier jusprofessor Erik Røsæg.
Utvalget ønsket å opprette en nøytral oppnevningsinstans i sivile saker. Den skulle sikre at ekspertene var habile.
Ber om oppfølging
I gårsdagens A-magasin pekte flere på farene ved inhabile eksperter, økonomiske bindinger mellom partene, samt at retten blir gjort til en vitenskapelig markedsplass der det blir vanskelig for dommerne å velge i virvaret av sakkyndiges ulike standpunkt. Direktør Tor Langbach i Domstoladministrasjonen mener oppfølgingen av utredningene ikke har vært helhjertet. Tiltak som er gjennomført, har kommet sent.
- Problemer rundt sakkyndige er utredet på kryss og tvers de senere årene. Mye er foreslått som burde følges opp, sier Langbach.
Han mener det er åpenbart at ting kan bli bedre. Det sier han til tross for at han synes dagens regler i all hovedsak er greie nok – dersom de følges.
- Noe av det viktigste nå er å få styrket og bevisstgjort dommerne i grunn- og etterutdanningen, sier Langbach.
Tillitsproblem
Han peker på at utvelgelsen av sakkyndige er blitt mer problematisk enn tidligere, særlig fordi sakkyndige og advokater er mer spesialiserte, mens dommerne er generalister.
- I straffesaker kan dommere rådføre seg med Den rettsmedisinske kommisjon. I sivile saker har de ikke et slikt tilbud. Derfor kunne det vært behov for en rådgivende instans, sier Langbach.
Lederen i Stortingets justiskomité, Per Sandberg (Frp), mener det nå er påtrengende å diskutere metoder for å styrke rettssikkerheten. Bedre dommerutdannelse og egen kommisjon for å vurdere sakkyndiges erklæringer i sivile saker, er to mulige løsninger.
- Vi står overfor et alvorlig tillitsproblem for domstolene hvis det som nå er kommet frem stemmer, sier Sandberg.
Også Høyres André Oktay Dahl og Arbeiderpartiets Jan Bøhler mener man må gjøre mer for å forebygge feil. I statsbudsjettet fremgår det at dommere, advokater og sakkyndige nå skal kurses. Det skal også kartlegges hvordan sakkyndigvurderinger inngår i domstolers beslutningsgrunnlag. I tillegg vil Justisdepartementet se på regelverket for sakkyndige og vurdere reformbehov.
- Jeg får mange henvendelser fra mennesker som sier de opplever at sakkyndige er partiske. Det er svært alvorlig hvis man taper en rettssak fordi det har vært bindinger mellom en sakkyndig og den ene parten, sier Oktay Dahl. Også lederen av Dommerforeningen, Håvard Holm, vil ta opp problemstillingene internt i foreningen.
…….
Hovedproblemet ligger nok i at dommere sitter på ”alle sider av bordet (Gerd Liv Valla-saken – hvor dommere også kan være sakkyndige)”, i tillegg til brorskapsklubber, og yrkes- og vennskapskameraderi!
At vi har et lov- og rettssystem som tillater bruk av anonyme kilder, hemmelige vitner, siling av opplysninger/ bevis og annet, lager et rettssystem totalt uten rettssikkerhet, er helt utrolig/ uvirkelig. At en person er høyt utdannet, og bestått juridisk eksamen – er ikke synonymt med at man er redelighet og lovlydig, med etiske og moralske holdninger.
Et annet problem i norsk rettssystem, er at forklaringer som gis til såkalte ”sakkyndig”, og hva som blir sagt i domstoler ikke blir tatt opp ved hjelp av audiovisuelt utstyr. Da ville det vært mulig å etterprøve uriktig fremsatte påstander. Det helt forkastelig at dommere kan sitte på bakrommet å sile ut opplysninger i en sak (dvs sile ut hva som skal føres inn i dommene).
Noen dommere egner seg bedre som kriminalforfattere (med fri fantasi), enn at det er de som utsteder dommer.
Det vi trenger er etiske retningslinjer for sakkyndiges arbeid, med muligheter for å etterprøve uriktige fremsatte påstander (ofte anonymt). Å kurse sommere er ikke å ta problemet på alvor. Fougner-utvalget i Gerd Liv Valla saken - som var politisk - viser hvordan båndene virker mellom fagprofesjonene sakkyndige, advokater og dommere!
fredag 7. januar 2011
Fremskrittspartiet og "vanlige folk"!
Nå heter det ikke lengre ”folk flest” i Fremskrittspartiet – nå heter det ”vanlige folk”.
Fremskrittspartiet forsøker å skru opp velgernes forventninger ved å late som de snakker til nettopp ”vanlige folk” når det står et mikrofonstativ eller en journalist foran en Fremskrittspartipolitiker. Alt for å forsøke å kapre stemmer på uredelig vis!
I et debattprogram på NRK den 06.01, uttrykte Fremskrittspartiet leder – Siv Jensen – stor bekymring for alle ”vanlige folk” som ikke makter å betale regningene sine hver måned.
Men la oss se på hva Siv Jensen egentlig sa til ”vanlige folk”;
Sosialistisk venstrepartis leder, Kristin Halvorsen, kommenterte i samme debattprogram at dersom man følger Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2011 (det budsjettet som ville blitt brukt om Fremskrittspartiet hadde hatt regjeringsmakt), så ville ”vanlige folk” (de som Fremskrittspartiets leder Siv Jensen påpekte at ikke klarer å betale regningene sine), fått en skattelette på ca kr 1 000.- pr år. Det vil si ca kr 83,- i skattelette pr måned. Mens mangemillionærene ville fått i snitt kr 100 000.- i skattelette pr år. Det vil si ca kr 8 333.- pr måned. Det er en differanse i snitt på kr 8 250.- i skattelette pr måned. Så rørende er hjelpen til ”vanlige folk” fra Fremskrittspartiet! Merk dere det!
De ”vanlige folkene” som ikke makter å betale månedlige regninger i dag, vil neppe makte det med Fremskrittspartiets skattelette til denne målgruppen heller.
Fremskrittspartiet er akkurat slik som enkelte predikanter er; De ”taler i tunger”!
Fremskrittspartiet forsøker å skru opp velgernes forventninger ved å late som de snakker til nettopp ”vanlige folk” når det står et mikrofonstativ eller en journalist foran en Fremskrittspartipolitiker. Alt for å forsøke å kapre stemmer på uredelig vis!
I et debattprogram på NRK den 06.01, uttrykte Fremskrittspartiet leder – Siv Jensen – stor bekymring for alle ”vanlige folk” som ikke makter å betale regningene sine hver måned.
Men la oss se på hva Siv Jensen egentlig sa til ”vanlige folk”;
Sosialistisk venstrepartis leder, Kristin Halvorsen, kommenterte i samme debattprogram at dersom man følger Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2011 (det budsjettet som ville blitt brukt om Fremskrittspartiet hadde hatt regjeringsmakt), så ville ”vanlige folk” (de som Fremskrittspartiets leder Siv Jensen påpekte at ikke klarer å betale regningene sine), fått en skattelette på ca kr 1 000.- pr år. Det vil si ca kr 83,- i skattelette pr måned. Mens mangemillionærene ville fått i snitt kr 100 000.- i skattelette pr år. Det vil si ca kr 8 333.- pr måned. Det er en differanse i snitt på kr 8 250.- i skattelette pr måned. Så rørende er hjelpen til ”vanlige folk” fra Fremskrittspartiet! Merk dere det!
De ”vanlige folkene” som ikke makter å betale månedlige regninger i dag, vil neppe makte det med Fremskrittspartiets skattelette til denne målgruppen heller.
Fremskrittspartiet er akkurat slik som enkelte predikanter er; De ”taler i tunger”!
Fremskittspartiet og strømregninger
Fremskrittspartiet og strømregninger
Igjen - på et debattprogram i NRK uttrykte Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen – ”rørende omsorg for vanlige folks” strømregninger. Men hvem er så disse ”vanlige folkene” sett med Fremskrittspartiets øyne?
Det er selvsagt en årsak til at Fremskrittspartiet vil at regjeringen skal kutte i strømprisene til “vanlige folk”.
I et tidligere tilsvarende debattprogram på NRK før julen 2010, kom det frem at Fremskrittspartiets forslag til besparelse på strømregningene - til de samfunnsgruppene som Arbeiderpartiet definerer som ”vanlige folk”, vil utgjøre bare ca kr 30.- pr mnd.
Når Fremskrittspartiets tillitsvalgte generelt, og partileder Siv Jensen, snakker om “Vanlige folk” – så tolker jeg det til å være mangemillionærene Norge. Dvs de millionærene som besitter fra en til tre store boliger spredt rundt i landet, og tilsvarende antall med hytter (ved sjøen og på fjellet o.l), inklusive svømmebassenger, varmekabler på gårdsplassen/ garasjer/ parkeringsplasser/ uteplasser/ heiser osv osv.
Det vil i hvert fall være slik at det er innehaverne av slike fasiliteter som vil tjene på Siv Jensen politikk – fordi det er de som er de store strømforbrukerne og har de virkelig store strømutgiftene på husholdninger.
Den rød-grønne regjeringen har visst styrke i denne saken, og vil i stedet gi økte bostøtteordninger til de vanskeligstilte ved midlertidig å øke disse summene med kr 2 500 pr mnd, og for å hjelpe disse med strømregningene en ellers vanskelig situasjon! Det er mye mer solidarisk og målrettet løsning!
Dette er nok en sak som viser at Fremskrittspartiet svikter ”vanlige folk” – slik ”vanlige folk” definerer dette begrepet! Men det er slik at Fremskrittspartiets tillitsvalgte alltid ”taler i tunger” (som det heter i et bregrep). Alt for å skape forhåpninger hos ”vanlige folk” – men hvor den egentlige hensikten er å omfordele økonomi og verdier fra fattige over til de rike!
Igjen - på et debattprogram i NRK uttrykte Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen – ”rørende omsorg for vanlige folks” strømregninger. Men hvem er så disse ”vanlige folkene” sett med Fremskrittspartiets øyne?
Det er selvsagt en årsak til at Fremskrittspartiet vil at regjeringen skal kutte i strømprisene til “vanlige folk”.
I et tidligere tilsvarende debattprogram på NRK før julen 2010, kom det frem at Fremskrittspartiets forslag til besparelse på strømregningene - til de samfunnsgruppene som Arbeiderpartiet definerer som ”vanlige folk”, vil utgjøre bare ca kr 30.- pr mnd.
Når Fremskrittspartiets tillitsvalgte generelt, og partileder Siv Jensen, snakker om “Vanlige folk” – så tolker jeg det til å være mangemillionærene Norge. Dvs de millionærene som besitter fra en til tre store boliger spredt rundt i landet, og tilsvarende antall med hytter (ved sjøen og på fjellet o.l), inklusive svømmebassenger, varmekabler på gårdsplassen/ garasjer/ parkeringsplasser/ uteplasser/ heiser osv osv.
Det vil i hvert fall være slik at det er innehaverne av slike fasiliteter som vil tjene på Siv Jensen politikk – fordi det er de som er de store strømforbrukerne og har de virkelig store strømutgiftene på husholdninger.
Den rød-grønne regjeringen har visst styrke i denne saken, og vil i stedet gi økte bostøtteordninger til de vanskeligstilte ved midlertidig å øke disse summene med kr 2 500 pr mnd, og for å hjelpe disse med strømregningene en ellers vanskelig situasjon! Det er mye mer solidarisk og målrettet løsning!
Dette er nok en sak som viser at Fremskrittspartiet svikter ”vanlige folk” – slik ”vanlige folk” definerer dette begrepet! Men det er slik at Fremskrittspartiets tillitsvalgte alltid ”taler i tunger” (som det heter i et bregrep). Alt for å skape forhåpninger hos ”vanlige folk” – men hvor den egentlige hensikten er å omfordele økonomi og verdier fra fattige over til de rike!
Riksadvokaten bør se på henleggelsen
Vestfold politidistrikt er kommet frem til at verken tidligere ordfører i Tønsberg Per Arne Olsen, eller lokalpolitiker Bent Moldvær, har gjort seg skyldige i noe straffbart i forbindelse med en bolighandel i Tønsberg kommune.
Politiet mener at politiet ikke har holdepunkter for å si at det har funnet sted en særskilt tildeling av leiligheter til Per Arne Olsen og Bent Moldvær, er konklusjonen.
Det foreligger med andre ord et sprik mellom revisjonens og påtalemyndighetenes vurdering.
Min opplevelse av lov- og rettssystemet i Vestfold, er at klassejusen lever i beste velgående, mens folk lenger ned på rangstigen (vergeløse) ikke har interesse (eksempelvis Christoffer Kile Gjerstad-saken – saken hans ble også henlagt).
Denne saken handler om tillit, og bør derfor av prinsipielle grunner ses på av offentlig myndighet utenfor Vestfold fylke, eksempelvis kan Riksadvokaten være en naturlig instans.
Etter å ha bivånet praktiseringen av lov og rett i Vestfold i flere saker – og hvordan den fungerer, har jeg større tillit til revisjon enn til påtalemyndighetene. Jeg føler meg ikke trygg på denne saken før andre har vurdert den.
Politiet mener at politiet ikke har holdepunkter for å si at det har funnet sted en særskilt tildeling av leiligheter til Per Arne Olsen og Bent Moldvær, er konklusjonen.
Det foreligger med andre ord et sprik mellom revisjonens og påtalemyndighetenes vurdering.
Min opplevelse av lov- og rettssystemet i Vestfold, er at klassejusen lever i beste velgående, mens folk lenger ned på rangstigen (vergeløse) ikke har interesse (eksempelvis Christoffer Kile Gjerstad-saken – saken hans ble også henlagt).
Denne saken handler om tillit, og bør derfor av prinsipielle grunner ses på av offentlig myndighet utenfor Vestfold fylke, eksempelvis kan Riksadvokaten være en naturlig instans.
Etter å ha bivånet praktiseringen av lov og rett i Vestfold i flere saker – og hvordan den fungerer, har jeg større tillit til revisjon enn til påtalemyndighetene. Jeg føler meg ikke trygg på denne saken før andre har vurdert den.
Bedriver Høyre informasjonssvindel?
Bedriver Høyre informasjonssvindel? Det spørsmålet er det grunnlag for å stille seg.
For tiden driver Høyre en kampanje hvor de hevder at privatisering, og ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) på utbygging av infrastruktur fungerer bra.
Som eksempel på at det har gått bra med ”privatisering/ konkurranseutsetting” - skyver Høyre en rapport utarbeidet av Transportøkonomisk Institutt foran seg - om påståtte ”positive” erfaringer med konkurranseutsetting/ privatisering av Gjøvikbanen AS.
Her må man legge til grunn at Transportøkonomisk institutt har utarbeidet rapporten på basis av hva man vet om driften av Gjøvikbanen AS pr dato – og det vil jeg påstå at blir et altfor snevert grunnlag å trekke konklusjoner på.
Høyrepolitikere (ved siden av Fremskrittspartiet, Kristelig folkeparti og Venstre) hevder for tiden følgende påstand – og som kan sammenfattes slik;
Konkurranseutsettingen av Gjøvikbanen AS, har bidratt til lavere kostnader for det offentlige, og bedre tilbud for passasjerene, uten at dette har gått på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser.
Med en slik påstand er spørsmålet; Hvem er rådgivere for Høyre i samferdselsspørsmål???
Poenget er at det ikke mulig å trekke noen økonomiske konklusjoner, og effekter av konkurranseutsettingen på Gjøvikbanen AS, før etter 10 til 15 års drift!!! Dvs etter at man får på bordet drift- og vedlikeholdskostnader som følge av slitasjer, samt reelle opplæringskostnader på personalet.
Vi må huske på at da Gjøvikbanen AS startet opp, fikk de nyrenovert og nyoppusset materiell (ved siden av en aksjekapital på kr 16 mill) – og infrastrukturen fikk fullt ettersyn og vedlikehold. Disse kostnadene/ utgiftene er ikke belastet Gjøvikbanen AS.
Det er først i løpet av de kommende årene at Gjøvikbanen AS begynner å få vedlikeholdskostnader osv – etter hvert som slitasjeskadene oppstår. Det er slike kostnader som etter hvert kan bli ganske dyre også for Gjøvikbanen AS (på lik linje med andre selskaper). Derfor mener jeg at dagens drift på Gjøvikbanen AS tegner et feil bilde av hva faktiske kostnader kan bli sett over en 10 – 15 årsperiode!
NSB er dømt til å ha kostnader knyttet å drifte egne verksteder, samt egne systemer for avvikshåndtering. Dette er tjenester som Gjøvikbanen AS kjøper kun når det trengs. Da er det for det første ikke like konkurransevilkår. For det andre blir det helt feil å kun anvendes dagens kostnader for Gjøvikbanen AS – dvs før selskapet får full effekt av opplærings-, drift- og vedlikeholdskostnader.
Gjøvikbanen AS “arvet” ferdig opplært personell, inkl periodiske pålagte etterkontroller. Å utdanne en lokomotivfører/ konduktør tar 2 – 3 år. Nå vil Gjøvikbanen AS etter hvert oppleve at ansatte slutter i Gjøvikbanen AS – og går over i andre jobber. Videre vil enkelte gå over i pensjonsrekkene osv. Denne virkeligheten vil generere nye høye kostnader på opplæring mv, kostnader som Gjøvikbanen AS etter hvert også må bære.
Ved virksomhetsoverdragelser, er det helt normalt – og lovbestemt - at arbeidstakeren får med seg lønns- og avtalevilkår over i nytt selskap. Derfor har de ansatte fått beholde lønns- og arbeidsvilkårene de hadde i NSB. Kjenner ikke Høyrepolitikere til arbeidslivslovene – og de rettighetene om ligger der?
Konklusjonene fra analyser OPS-prosjekter som hittil er gjennomført, er at man får raskere utbygging. Men der stopper også fordelene – i hvert fall etter den erfaringen man har pr i dag. Kostnadene for det offentlig blir formidable mye høyere med OPS–finansiering, kontra om det offentlige bygger ut infrastrukturen selv, samtidig som at OPS representerer en form for skjult offentlig gjeld – gjeld som en gang tilbakebetales av skattebetalerne! Det betyr at skattene må settes kraftig opp i fremtiden om man skal beholde velferdsordningene på minst samme nivå som i dag – og i tillegg tilbakebetale gjeld.
OPS er en form for avbetalingssystem – og som minst (jeg gjentar minst) er like dyrt for det offentlige - som når en privatkunde kjøper en vare på avbetaling. Det betyr – at dersom man velger OPS-utbygginger – så det blir mindre penger igjen til andre offentlige tjenester, fordi en større andel av pengene vil gå med til å betale avdrag og rentekostnader til private. Penger som i stedet kunne blitt anvendt på ny infrastruktur og bedre offentlige tjenester forøvrig!
Etter min oppfatning blir det også helt feil å bruke skattebetalernes penger til skyhøye lønninger, utbytte, bonusordninger, sluttpakker, pensjonsordninger mv – fremfor på tjenester som kommer alle innbyggere til gode. Det er ikke så merkelig at vi får stor offentlig fattigdom, når privatpersoner gis anledning til å berike seg selv så grådig som blant annet OPS-ordninger gir anledning til.
I følge en Fafo-undersøkelse, viser det seg at ansatte går ned med kr 35 – 40 000.- i lønn pr år ved anbud/ konkurranseutsetting. Anbud/ konkurranseutsetting er derfor ikke annet en politisk initiert sosial dumping – dvs høyrepolitikk/ EU-politikk!
Med bakgrunn i ovenstående, er det et spørsmål om ikke Høyre (støttet av Fremskrittspartiet, Kristelig folkeparti og Venstre) regelrett utøver en informasjonsvirksomhet som grenser til opplysningssvindel – i et forsøk på å få ”kjøpe” seg stemmer/ velgeroppslutning på uriktig grunnlag. Jeg mener at det er langt på vei er et bedrageri å forsøke å lure velgere til å stemme for å bruke skattepenger på de dyreste løsningene for samfunnet og fellesskapet!
Spørsmålet er i hvert fall stilt!
For tiden driver Høyre en kampanje hvor de hevder at privatisering, og ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) på utbygging av infrastruktur fungerer bra.
Som eksempel på at det har gått bra med ”privatisering/ konkurranseutsetting” - skyver Høyre en rapport utarbeidet av Transportøkonomisk Institutt foran seg - om påståtte ”positive” erfaringer med konkurranseutsetting/ privatisering av Gjøvikbanen AS.
Her må man legge til grunn at Transportøkonomisk institutt har utarbeidet rapporten på basis av hva man vet om driften av Gjøvikbanen AS pr dato – og det vil jeg påstå at blir et altfor snevert grunnlag å trekke konklusjoner på.
Høyrepolitikere (ved siden av Fremskrittspartiet, Kristelig folkeparti og Venstre) hevder for tiden følgende påstand – og som kan sammenfattes slik;
Konkurranseutsettingen av Gjøvikbanen AS, har bidratt til lavere kostnader for det offentlige, og bedre tilbud for passasjerene, uten at dette har gått på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser.
Med en slik påstand er spørsmålet; Hvem er rådgivere for Høyre i samferdselsspørsmål???
Poenget er at det ikke mulig å trekke noen økonomiske konklusjoner, og effekter av konkurranseutsettingen på Gjøvikbanen AS, før etter 10 til 15 års drift!!! Dvs etter at man får på bordet drift- og vedlikeholdskostnader som følge av slitasjer, samt reelle opplæringskostnader på personalet.
Vi må huske på at da Gjøvikbanen AS startet opp, fikk de nyrenovert og nyoppusset materiell (ved siden av en aksjekapital på kr 16 mill) – og infrastrukturen fikk fullt ettersyn og vedlikehold. Disse kostnadene/ utgiftene er ikke belastet Gjøvikbanen AS.
Det er først i løpet av de kommende årene at Gjøvikbanen AS begynner å få vedlikeholdskostnader osv – etter hvert som slitasjeskadene oppstår. Det er slike kostnader som etter hvert kan bli ganske dyre også for Gjøvikbanen AS (på lik linje med andre selskaper). Derfor mener jeg at dagens drift på Gjøvikbanen AS tegner et feil bilde av hva faktiske kostnader kan bli sett over en 10 – 15 årsperiode!
NSB er dømt til å ha kostnader knyttet å drifte egne verksteder, samt egne systemer for avvikshåndtering. Dette er tjenester som Gjøvikbanen AS kjøper kun når det trengs. Da er det for det første ikke like konkurransevilkår. For det andre blir det helt feil å kun anvendes dagens kostnader for Gjøvikbanen AS – dvs før selskapet får full effekt av opplærings-, drift- og vedlikeholdskostnader.
Gjøvikbanen AS “arvet” ferdig opplært personell, inkl periodiske pålagte etterkontroller. Å utdanne en lokomotivfører/ konduktør tar 2 – 3 år. Nå vil Gjøvikbanen AS etter hvert oppleve at ansatte slutter i Gjøvikbanen AS – og går over i andre jobber. Videre vil enkelte gå over i pensjonsrekkene osv. Denne virkeligheten vil generere nye høye kostnader på opplæring mv, kostnader som Gjøvikbanen AS etter hvert også må bære.
Ved virksomhetsoverdragelser, er det helt normalt – og lovbestemt - at arbeidstakeren får med seg lønns- og avtalevilkår over i nytt selskap. Derfor har de ansatte fått beholde lønns- og arbeidsvilkårene de hadde i NSB. Kjenner ikke Høyrepolitikere til arbeidslivslovene – og de rettighetene om ligger der?
Konklusjonene fra analyser OPS-prosjekter som hittil er gjennomført, er at man får raskere utbygging. Men der stopper også fordelene – i hvert fall etter den erfaringen man har pr i dag. Kostnadene for det offentlig blir formidable mye høyere med OPS–finansiering, kontra om det offentlige bygger ut infrastrukturen selv, samtidig som at OPS representerer en form for skjult offentlig gjeld – gjeld som en gang tilbakebetales av skattebetalerne! Det betyr at skattene må settes kraftig opp i fremtiden om man skal beholde velferdsordningene på minst samme nivå som i dag – og i tillegg tilbakebetale gjeld.
OPS er en form for avbetalingssystem – og som minst (jeg gjentar minst) er like dyrt for det offentlige - som når en privatkunde kjøper en vare på avbetaling. Det betyr – at dersom man velger OPS-utbygginger – så det blir mindre penger igjen til andre offentlige tjenester, fordi en større andel av pengene vil gå med til å betale avdrag og rentekostnader til private. Penger som i stedet kunne blitt anvendt på ny infrastruktur og bedre offentlige tjenester forøvrig!
Etter min oppfatning blir det også helt feil å bruke skattebetalernes penger til skyhøye lønninger, utbytte, bonusordninger, sluttpakker, pensjonsordninger mv – fremfor på tjenester som kommer alle innbyggere til gode. Det er ikke så merkelig at vi får stor offentlig fattigdom, når privatpersoner gis anledning til å berike seg selv så grådig som blant annet OPS-ordninger gir anledning til.
I følge en Fafo-undersøkelse, viser det seg at ansatte går ned med kr 35 – 40 000.- i lønn pr år ved anbud/ konkurranseutsetting. Anbud/ konkurranseutsetting er derfor ikke annet en politisk initiert sosial dumping – dvs høyrepolitikk/ EU-politikk!
Med bakgrunn i ovenstående, er det et spørsmål om ikke Høyre (støttet av Fremskrittspartiet, Kristelig folkeparti og Venstre) regelrett utøver en informasjonsvirksomhet som grenser til opplysningssvindel – i et forsøk på å få ”kjøpe” seg stemmer/ velgeroppslutning på uriktig grunnlag. Jeg mener at det er langt på vei er et bedrageri å forsøke å lure velgere til å stemme for å bruke skattepenger på de dyreste løsningene for samfunnet og fellesskapet!
Spørsmålet er i hvert fall stilt!
lørdag 1. januar 2011
Tvangssammenslåing av kommuner
Demokrati – det koster – og det skal koste, fordi demokrati er den eneste farbare vei til fred og stabilitet internasjonalt. Ivaretakelsen av demokratiet er helt avgjørende som grunnlag for å opprettholde et troverdig lov- og rettssamfunn, med tilhørende rettssikkerhet. Det gjelder også i lokalsamfunnet.
Demokratiet er under sterkt press.
Demokratiet er under sterkt press. Det påvirkes i stor grad av den politiske utviklingen i EU, som gjennom EØS-avtalen, bidrar til å undergrave hele demokratiet også i Norge!
På den ene siden, er det slik at valgdeltakelsen ved siste valg til EU-parlamentet, var på bare 43,2 %. Det betyr at EU-parlamentets avgjørelser mangler legitimitet i majoriteten av befolkningen.
Samtidig er det slik at stadig mer makt samles i EUs sentrale beslutningsorganer, hvor vi opplever at hemmelighold, håpløse beslutningsprosesser - langt vekk fra folket det angår, og med et håpløst (mer eller mindre lukket) byråkrati, skaper avmakt i befolkningen.
På den andre siden er det slik at all politikk i EU er basert på høyrepolitikk, på et politisk nivå som tilsvarer hva Fremskrittspartiet ville ført av politikk om de hadde hatt makta i Norge. EUs politikk er med andre ord en politikk bygd av og for utdannings- og finanseliten.
Valg i EU-land handler er ikke om reell valgmulighet om det skal føres en sosialdemokratisk politikk, sentrumspolitikk, eller høyrepolitikk. I stedet handler om hvem (hvilken person) som skal få sitte i førersete, og føre EUs høyrepolitikk, fastlagt av Brüssel – i det enkelte EU-land. De uttallige EU-direktivene som produseres på løpende bånd – gir lite rom for annen politikk. Kanskje er det hovedårsaken til at nesten alle EU-land har fått høyreregjeringer – dvs at politisk likegyldighet er i ferd med å ta overhånd som en konsekvens at det ikke finnes politiske alternativer?
Tenk deg, det som egentlig burde vært utenkelig i et demokratisk system, at EUs president (øverste leder) – Herman Van Rompuy, er en president uten velgere bak seg! Eliten har bare utpekt ham - som EUs president (”EU-demokrati”) – EUs fremste talsperson.
Denne form for demokrati – ”EU-demokrati” (hvor eliten utpeker hvem som skal sitte med makta), er i stor grad gjennomført i Norge gjennom EØS-avtalen. Behandlingen av EUS tjenestedirektiv er et eksempel på det. I Norge fører man en krig mot offentlig sektor. Det gjennomfører AS-ifisering (samt foretaksmodeller og stiftelser) – og oppbygging av interkommunalt samarbeid - og offentlige selskaper, hvoretter eliten balt politikere i stor grad utpeker (håndplukker) styremedlemmer blant ”gutte- og jenteklubben grei” til styrene (dvs personer med de ”riktige meningene og holdningene” etter nyliberalismens styringsprinsipper).
I den grad EU-byråkratiet i EU har kontakt med folk utenfor eget nett, skjer det i all hovedsak via lobbyister. Det skal visstnok være ca 6 000 slike lobbyister til en hver tid i Brüssel.
Fra Norge, vet vi at lobbyister som Bjarne Håkon Hanssen (tidligere statsråd/ Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet), tar kr 4 000.- pr time for slikt arbeid. Det forteller noe om hvem som har økonomi til å drive påvirkning på europeisk politikk, og prisen gir vel også et klart bilde av hvem disse representerer (dvs eliten/ høyrepolitikk).
Sammenslåing/ tvangssammenslåing av kommuner handler om mye av det samme i form av å overføre velgermakt til eliten!
Utstenging av grupper
1.
EUs tjenestedirektiv, og press fra arbeidsgiversiden, har medført utstrakt bruk av midlertidig ansatte, innleie av arbeidstakere fra vikarbyråer, lave stillingsbrøker, tilkallingsvikarer og lignende. Disse arbeidstakerne tvinges til å være disponibel for arbeidsgiver 24 timer for å ha lønn det er mulig å leve av (i håp om å en ledig vakt).
2.
I tillegg har vi fått mer døgnåpne arbeidsplasser – dvs folk som jobber på ubekvemme arbeidstider (som samtidg har utløst utidig press på arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven og ubekvemstillegg knyttet til ubekvem arbeidstid).
Punkt 1 og 2 ovenfor har følgende effekter;
- Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt må jobbe når lag, foreninger og politiske partier har sine møter – dvs at man har oppnådd en utestenging av store arbeidstakergrupper fra å delta i demokratiseringsprosesser, og viktig beslutningsfora.
- Arbeidstakere som oppsøker fagforeninger/ fagorganiserer, eller er politisk engasjerte, seg kan siles ut og erstattes av ”medgjørlige” medarbeidere.
- Arbeidstakere som stiller krav til lønn og arbeidsforhold – kan utelukkes fra å få videre oppdrag.
- Systemet åpner for sosial dumping – og økte klasseforskjeller
Dette er velkjent høyrepolitikk/ EU-politikk – en politikk som innebærer at eliten skal kunne ha full kontroll på arbeidstakernes aktiviteter! Innføring av et eventuelt EUs datalagringsdirektiv er trolig et viktig virkemiddel i samme gate.
Kommunekonflikter slutter aldri
Sammenslåing av kommuner har man erfaring fra at fungerer dårlig, og at gamle konflikter slutter sjelden å opphøre. Et eksempel på det er Ringsaker kommune. I 1964 ble kommunene Furnes, Ringsaker og Nes kommune slått sammen til det som heter Ringsaker kommune i dag. Etter sammenslåingen, ble tettstedene Moelv og Brumunddal hovedsetene i den nye kommunen – mens Nes ble mer eller mindre tilsidesatt (oversett).
Da Brumunddal på denne tiden fikk hotell, måtte Moelv få det samme. Da Brumunddal fikk Kino – måtte Moelv få det samme. I dag er det ikke noe hotell verken i Moelv eller Brumunddal, og så vidt jeg vet verken kino i Brumunddal eller på Moelv. Gjennom intern ”krig” ødela man grunnlaget for hverandre.
Da det skulle opprettes Vinmonopol, forsøkte man å etablere et stort kjøpesenter på Rudshøgda – som ligger omtrent midt mellom Moelv og Brumunddal. I dette tilfellet kunne man røyke fredspipe på begge stedene. Nå vil de gjerne ha vært sitt Vinmonopol – fordi begge stedene har fått bystatus.
Nylig fikk både Brumunddal og Moelv bystatus (den eneste kommunen jeg vet om som har to byer i kommunen). Da byene skulle åpnes, hadde de åpningsfeiring på samme dag. Underforstått modølene måtte forhindres fra få reise til Brumunddal på åpningsfeiring og motsatt. Det samme mønsteret følges når Mart’n tilstelninger skal avholdes (avholdes på samme dager). I stedet for å hjelpe hverandre til bygge seg opp hver andres tettsteder – lager de hindringer for hverandre. Brumunddal og Moelv er for øvrig de eneste byene jeg vet om som ikke har egne hoteller.
Slik har disse kommunene holdt på i 46 år! Det viser bare hvor langt tid det tar å omstille lokalsamfunn!
Er det slik vi ønsker å utvikle norske lokalsamfunn – fullt av lokale intriger mellom de store tettstedene, og hvor de små (som tidligere Nes kommune) blir glemt?
Jeg mener ikke å henge ut Ringsaker kommune negativt på noen måte, men det viser eksempler på hvor vanskelig det er å få til geografiske gode løsninger som tilgodeser alle regionene og bryte ned etablerte kulturer. Det er bare slik vi mennesker er.
Folket sier nei til sammenslåing av kommuner
Sammenslåing av kommuner handler - som nevnt - i bunn og grunn om det samme som i EU – dvs å undergrave demokratiet – og overføre mer makt til byråkrati og private.
Undersøkelser viser 71 % av befolkningen sier nei til kommunesammenslåinger, jf en undersøkelse gjengitt i Klassekampen (27.12.2010). Videre sier den samme undersøkelsen at det bare de rikeste personene som sier ja til sammenslåinger – dvs at det er elitens prosjekt! Dvs dette er høyrepolitisk eksperiment.
Trolig liten økonomisk gevinst
Det er noen som tror at det er mulig å spare veldig mye ved sammenslåing av kommuner. Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv, tror jeg det er grunnleggende feil, blant annet fordi;
- Arbeidsoppgavene blir ikke borte fordi om man får færre kommuner
- Sentralisering, betyr mer reisevirksomhet, økte reisekostnader/og mye av arbeidstiden går med til reising fremfor på oppgaveløsning. Det krever økt byråkrati.
- Bosetningen flytter ikke (i hvert fall lite), hvilket betyr at infrastrukturen og kostnaden med den vil forbli stort sett den samme uavhengig av om man slår sammen kommuner eller ikke.
- I det alt vesentlige, kan man kanskje spare inn på rådmannsstillinger og noen ordførere i beste fall, mens man får økte kostnader på saksbehandling (for å kompensere at mer av arbeidstiden går med til reising).
Derfor tror jeg at elitens argumentasjon for sammenslåing av kommuner ikke skyldes økonomiske forhold (er bare et vikarierende motiv), men at man ikke ønsker/ ønsker å innsnevre deltakelse fra arbeidstakere og trygdede (grupper som ikke tilhører eliten og/ eller brorskapsordener). Dvs at kommunesammenslåing er en videreføring av ”EU-demokratiet” på lokalt nivå.
I den grad et kompetansenivå er/ blir svakt i små kommuner i dag , bør man eventuelt vurdere å legge slike tjenester/ arbeidsoppgaver på et annet forvaltningsnivå (stat, fylke eller fylkesmannsembetet).
Konsekvenser for lokaldemokratiet ved sentralisering
Konsekvensene vil slå ulikt ut geografisk dersom man går til det skritt å slå sammen kommuner, men det er grunn til å peke på noen forhold/ mulige konsekvenser ved en eventuell kommunesammenslåing;
- I geografisk større kommuner, vil folk sjeldnere treffe politisk valgte, spesielt politikere i sentrale posisjoner, dvs politikere som vil få betydelig mer arbeidsmengde i storkommunene – og med andre ord mindre tid til kontakt med grunnplanet.
- Folk med lang reisevei fra kommunesentra, kommer i enda mindre grad en i dag til å engasjere seg politisk/ reise på møter i viktige beslutningsfora
- Ungdom som bor langt fra kommunesentra, vil oppleve det som vanskelig å fatte interesse for deltakelse i politisk arbeid grunnet geografiske avstander.
- Det kan skje at de tidligere folkerike kommunene – i en storkommune – vil ”kuppe” plasser på valglistene, og skyve kandidater fra tidligere småkommuner nedover på lista (økte konflikter). Det vil si maktforskyvninger.
- Færre folkevalgte - kan innebære/ medføre at storkommunene velger å;
a) Delegere mer makt til byråkratiet
b) Brukere opplever lengre saksbehandlingstid (flere instanser å forholde seg til)
c) Kreve at det stort sett bare er folk med høyere kompetanse som gis anledning til å bekle viktige politiske posisjoner – fordi det anses som ”nødvendig” (dvs økte muligheter til å utestenge arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere kompetanse fra politiske verv – en sak som for øvrig synes å være en viktig innenfor EU)
d) Store kommuner vil i større grad være opptatt av prinsipielle spørsmål og standpunkt, og mindre opptatt av spørsmål som angår folks hverdag på detaljnivå (dvs et system som skaper distanse til velgerne)
- Eiendommer og verdier (aksjeposter) i de kommunene som blir lagt ned, kan lettere bli privatisert (solgt) eller AS-fisert eller lignende.
- Representanter fra ”storkommunesentra” vil kunne kuppe styreverv i interkommunale selskaper på bekostning av lokale interesser.
- Det vil trolig bli flere tilfeller av sentralisering av skoler og helse- og omsorgsinstitusjoner – noe som kan bety økt privatisering på steder hvor skoler legges ned.
- Storkommune vil trolig skape større utfordringer for kvalitative gode revisorkontroller (kontroll).
- Summen av ovennevnte punkter, kan bety at valgdeltakelsen går ned – samtidig som at færre politikere en tidligere får tilført enda mer makt (samme trend som i EU).
Hovedproblemet er at de som ønsker tvangssammenslåing av kommuner i stor grad bare hevder at ”alt skal bli så mye bedre”, uten at de verken konkret kan si hva som blir bedre, eller hvordan de tenker seg å beholde velgere, og deltakelse i demokratiseringsprosesser. Prosesser som minst må opprettholdes på dagens nivå – og aller helst på et langt bedre nivå enn hva tilfellet er i dag.
Bondevik II-regjeringen, brukte økonomi og økonomiske virkemidler for slå beina under kommunene, og kommunenes muligheter til utvikling. Mange kommuner ble tvunget til å selge verdier (kraftselskaper o.l – noe de angrer bitert i dag), og noen følte seg ”tvunget” til å spekulere på børs (Terra-kommunene).
Denne politikken har hatt den konsekvens at de store merkevarekjedene har overtatt markedene i mange kommuner, fordi de lokale butikken er har maktet konkurransen fra de store kjedene, og EØS-avtalen setter forbud mot å benytte andre enn laveste anbud. Altså forbud mot å støtte lokal virksomhet. Det har den konsekvens at eierne av kjedene trekker mange skattekroner ut av kommunene – vekk fra lokal beskatning. Noe som hemmer kommunene økonomisk, og dermed kreativitet og ny vekst i kommunene.
Husk derfor; Det er en meget stor sannsynlighet for – i hvert fall om Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre kommer til makten – at de igjen vil ”sultefore” kommunene frem til sammenslåing/ forringelse av demokratiet – og salg av offentlige verdier – ofte til dumpingpriser. De har gjort det før (2001 – 2005).
Oppsummert;
- Sammenslåing av kommuner, og spesielt tvangssammenslåing av kommuner, synes å være et spill initiert av eliten.
- Den samme eliten synes å være preget av et tankegods fra EU, som innebærer mer makt over til byråkrati/ oppnevnte personer – fremfor på demokratisk valgte representanter til viktige funksjoner
- Den samme eliten vil gjøre det vanskeligere for velgere å komme i kontakt med folkevalgte – og gjøre det vanskeligere for lokale folk å kunne delta i demokratisk valgte verv (i og med at det blir færre folkevalgte i sum/ innsnevring av demokratiet)
- Eliten gjennomfører en rekke tiltak innenfor arbeid/ yrkesdeltakelse, som har den konsekvens at arbeidstakere i yrker - som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning inntekt, samt grupper (unge/ uføre) – får det vanskeligere med å kunne delta i politikken og viktige politiske fora.
I den grad kommuner ønsker å slå seg sammen, må dette skje ut fra frivillighet og egne ønsker – ikke som et sentralt krav – eller press - fra eliten!
Demokratiet er under sterkt press.
Demokratiet er under sterkt press. Det påvirkes i stor grad av den politiske utviklingen i EU, som gjennom EØS-avtalen, bidrar til å undergrave hele demokratiet også i Norge!
På den ene siden, er det slik at valgdeltakelsen ved siste valg til EU-parlamentet, var på bare 43,2 %. Det betyr at EU-parlamentets avgjørelser mangler legitimitet i majoriteten av befolkningen.
Samtidig er det slik at stadig mer makt samles i EUs sentrale beslutningsorganer, hvor vi opplever at hemmelighold, håpløse beslutningsprosesser - langt vekk fra folket det angår, og med et håpløst (mer eller mindre lukket) byråkrati, skaper avmakt i befolkningen.
På den andre siden er det slik at all politikk i EU er basert på høyrepolitikk, på et politisk nivå som tilsvarer hva Fremskrittspartiet ville ført av politikk om de hadde hatt makta i Norge. EUs politikk er med andre ord en politikk bygd av og for utdannings- og finanseliten.
Valg i EU-land handler er ikke om reell valgmulighet om det skal føres en sosialdemokratisk politikk, sentrumspolitikk, eller høyrepolitikk. I stedet handler om hvem (hvilken person) som skal få sitte i førersete, og føre EUs høyrepolitikk, fastlagt av Brüssel – i det enkelte EU-land. De uttallige EU-direktivene som produseres på løpende bånd – gir lite rom for annen politikk. Kanskje er det hovedårsaken til at nesten alle EU-land har fått høyreregjeringer – dvs at politisk likegyldighet er i ferd med å ta overhånd som en konsekvens at det ikke finnes politiske alternativer?
Tenk deg, det som egentlig burde vært utenkelig i et demokratisk system, at EUs president (øverste leder) – Herman Van Rompuy, er en president uten velgere bak seg! Eliten har bare utpekt ham - som EUs president (”EU-demokrati”) – EUs fremste talsperson.
Denne form for demokrati – ”EU-demokrati” (hvor eliten utpeker hvem som skal sitte med makta), er i stor grad gjennomført i Norge gjennom EØS-avtalen. Behandlingen av EUS tjenestedirektiv er et eksempel på det. I Norge fører man en krig mot offentlig sektor. Det gjennomfører AS-ifisering (samt foretaksmodeller og stiftelser) – og oppbygging av interkommunalt samarbeid - og offentlige selskaper, hvoretter eliten balt politikere i stor grad utpeker (håndplukker) styremedlemmer blant ”gutte- og jenteklubben grei” til styrene (dvs personer med de ”riktige meningene og holdningene” etter nyliberalismens styringsprinsipper).
I den grad EU-byråkratiet i EU har kontakt med folk utenfor eget nett, skjer det i all hovedsak via lobbyister. Det skal visstnok være ca 6 000 slike lobbyister til en hver tid i Brüssel.
Fra Norge, vet vi at lobbyister som Bjarne Håkon Hanssen (tidligere statsråd/ Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet), tar kr 4 000.- pr time for slikt arbeid. Det forteller noe om hvem som har økonomi til å drive påvirkning på europeisk politikk, og prisen gir vel også et klart bilde av hvem disse representerer (dvs eliten/ høyrepolitikk).
Sammenslåing/ tvangssammenslåing av kommuner handler om mye av det samme i form av å overføre velgermakt til eliten!
Utstenging av grupper
1.
EUs tjenestedirektiv, og press fra arbeidsgiversiden, har medført utstrakt bruk av midlertidig ansatte, innleie av arbeidstakere fra vikarbyråer, lave stillingsbrøker, tilkallingsvikarer og lignende. Disse arbeidstakerne tvinges til å være disponibel for arbeidsgiver 24 timer for å ha lønn det er mulig å leve av (i håp om å en ledig vakt).
2.
I tillegg har vi fått mer døgnåpne arbeidsplasser – dvs folk som jobber på ubekvemme arbeidstider (som samtidg har utløst utidig press på arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven og ubekvemstillegg knyttet til ubekvem arbeidstid).
Punkt 1 og 2 ovenfor har følgende effekter;
- Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt må jobbe når lag, foreninger og politiske partier har sine møter – dvs at man har oppnådd en utestenging av store arbeidstakergrupper fra å delta i demokratiseringsprosesser, og viktig beslutningsfora.
- Arbeidstakere som oppsøker fagforeninger/ fagorganiserer, eller er politisk engasjerte, seg kan siles ut og erstattes av ”medgjørlige” medarbeidere.
- Arbeidstakere som stiller krav til lønn og arbeidsforhold – kan utelukkes fra å få videre oppdrag.
- Systemet åpner for sosial dumping – og økte klasseforskjeller
Dette er velkjent høyrepolitikk/ EU-politikk – en politikk som innebærer at eliten skal kunne ha full kontroll på arbeidstakernes aktiviteter! Innføring av et eventuelt EUs datalagringsdirektiv er trolig et viktig virkemiddel i samme gate.
Kommunekonflikter slutter aldri
Sammenslåing av kommuner har man erfaring fra at fungerer dårlig, og at gamle konflikter slutter sjelden å opphøre. Et eksempel på det er Ringsaker kommune. I 1964 ble kommunene Furnes, Ringsaker og Nes kommune slått sammen til det som heter Ringsaker kommune i dag. Etter sammenslåingen, ble tettstedene Moelv og Brumunddal hovedsetene i den nye kommunen – mens Nes ble mer eller mindre tilsidesatt (oversett).
Da Brumunddal på denne tiden fikk hotell, måtte Moelv få det samme. Da Brumunddal fikk Kino – måtte Moelv få det samme. I dag er det ikke noe hotell verken i Moelv eller Brumunddal, og så vidt jeg vet verken kino i Brumunddal eller på Moelv. Gjennom intern ”krig” ødela man grunnlaget for hverandre.
Da det skulle opprettes Vinmonopol, forsøkte man å etablere et stort kjøpesenter på Rudshøgda – som ligger omtrent midt mellom Moelv og Brumunddal. I dette tilfellet kunne man røyke fredspipe på begge stedene. Nå vil de gjerne ha vært sitt Vinmonopol – fordi begge stedene har fått bystatus.
Nylig fikk både Brumunddal og Moelv bystatus (den eneste kommunen jeg vet om som har to byer i kommunen). Da byene skulle åpnes, hadde de åpningsfeiring på samme dag. Underforstått modølene måtte forhindres fra få reise til Brumunddal på åpningsfeiring og motsatt. Det samme mønsteret følges når Mart’n tilstelninger skal avholdes (avholdes på samme dager). I stedet for å hjelpe hverandre til bygge seg opp hver andres tettsteder – lager de hindringer for hverandre. Brumunddal og Moelv er for øvrig de eneste byene jeg vet om som ikke har egne hoteller.
Slik har disse kommunene holdt på i 46 år! Det viser bare hvor langt tid det tar å omstille lokalsamfunn!
Er det slik vi ønsker å utvikle norske lokalsamfunn – fullt av lokale intriger mellom de store tettstedene, og hvor de små (som tidligere Nes kommune) blir glemt?
Jeg mener ikke å henge ut Ringsaker kommune negativt på noen måte, men det viser eksempler på hvor vanskelig det er å få til geografiske gode løsninger som tilgodeser alle regionene og bryte ned etablerte kulturer. Det er bare slik vi mennesker er.
Folket sier nei til sammenslåing av kommuner
Sammenslåing av kommuner handler - som nevnt - i bunn og grunn om det samme som i EU – dvs å undergrave demokratiet – og overføre mer makt til byråkrati og private.
Undersøkelser viser 71 % av befolkningen sier nei til kommunesammenslåinger, jf en undersøkelse gjengitt i Klassekampen (27.12.2010). Videre sier den samme undersøkelsen at det bare de rikeste personene som sier ja til sammenslåinger – dvs at det er elitens prosjekt! Dvs dette er høyrepolitisk eksperiment.
Trolig liten økonomisk gevinst
Det er noen som tror at det er mulig å spare veldig mye ved sammenslåing av kommuner. Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv, tror jeg det er grunnleggende feil, blant annet fordi;
- Arbeidsoppgavene blir ikke borte fordi om man får færre kommuner
- Sentralisering, betyr mer reisevirksomhet, økte reisekostnader/og mye av arbeidstiden går med til reising fremfor på oppgaveløsning. Det krever økt byråkrati.
- Bosetningen flytter ikke (i hvert fall lite), hvilket betyr at infrastrukturen og kostnaden med den vil forbli stort sett den samme uavhengig av om man slår sammen kommuner eller ikke.
- I det alt vesentlige, kan man kanskje spare inn på rådmannsstillinger og noen ordførere i beste fall, mens man får økte kostnader på saksbehandling (for å kompensere at mer av arbeidstiden går med til reising).
Derfor tror jeg at elitens argumentasjon for sammenslåing av kommuner ikke skyldes økonomiske forhold (er bare et vikarierende motiv), men at man ikke ønsker/ ønsker å innsnevre deltakelse fra arbeidstakere og trygdede (grupper som ikke tilhører eliten og/ eller brorskapsordener). Dvs at kommunesammenslåing er en videreføring av ”EU-demokratiet” på lokalt nivå.
I den grad et kompetansenivå er/ blir svakt i små kommuner i dag , bør man eventuelt vurdere å legge slike tjenester/ arbeidsoppgaver på et annet forvaltningsnivå (stat, fylke eller fylkesmannsembetet).
Konsekvenser for lokaldemokratiet ved sentralisering
Konsekvensene vil slå ulikt ut geografisk dersom man går til det skritt å slå sammen kommuner, men det er grunn til å peke på noen forhold/ mulige konsekvenser ved en eventuell kommunesammenslåing;
- I geografisk større kommuner, vil folk sjeldnere treffe politisk valgte, spesielt politikere i sentrale posisjoner, dvs politikere som vil få betydelig mer arbeidsmengde i storkommunene – og med andre ord mindre tid til kontakt med grunnplanet.
- Folk med lang reisevei fra kommunesentra, kommer i enda mindre grad en i dag til å engasjere seg politisk/ reise på møter i viktige beslutningsfora
- Ungdom som bor langt fra kommunesentra, vil oppleve det som vanskelig å fatte interesse for deltakelse i politisk arbeid grunnet geografiske avstander.
- Det kan skje at de tidligere folkerike kommunene – i en storkommune – vil ”kuppe” plasser på valglistene, og skyve kandidater fra tidligere småkommuner nedover på lista (økte konflikter). Det vil si maktforskyvninger.
- Færre folkevalgte - kan innebære/ medføre at storkommunene velger å;
a) Delegere mer makt til byråkratiet
b) Brukere opplever lengre saksbehandlingstid (flere instanser å forholde seg til)
c) Kreve at det stort sett bare er folk med høyere kompetanse som gis anledning til å bekle viktige politiske posisjoner – fordi det anses som ”nødvendig” (dvs økte muligheter til å utestenge arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere kompetanse fra politiske verv – en sak som for øvrig synes å være en viktig innenfor EU)
d) Store kommuner vil i større grad være opptatt av prinsipielle spørsmål og standpunkt, og mindre opptatt av spørsmål som angår folks hverdag på detaljnivå (dvs et system som skaper distanse til velgerne)
- Eiendommer og verdier (aksjeposter) i de kommunene som blir lagt ned, kan lettere bli privatisert (solgt) eller AS-fisert eller lignende.
- Representanter fra ”storkommunesentra” vil kunne kuppe styreverv i interkommunale selskaper på bekostning av lokale interesser.
- Det vil trolig bli flere tilfeller av sentralisering av skoler og helse- og omsorgsinstitusjoner – noe som kan bety økt privatisering på steder hvor skoler legges ned.
- Storkommune vil trolig skape større utfordringer for kvalitative gode revisorkontroller (kontroll).
- Summen av ovennevnte punkter, kan bety at valgdeltakelsen går ned – samtidig som at færre politikere en tidligere får tilført enda mer makt (samme trend som i EU).
Hovedproblemet er at de som ønsker tvangssammenslåing av kommuner i stor grad bare hevder at ”alt skal bli så mye bedre”, uten at de verken konkret kan si hva som blir bedre, eller hvordan de tenker seg å beholde velgere, og deltakelse i demokratiseringsprosesser. Prosesser som minst må opprettholdes på dagens nivå – og aller helst på et langt bedre nivå enn hva tilfellet er i dag.
Bondevik II-regjeringen, brukte økonomi og økonomiske virkemidler for slå beina under kommunene, og kommunenes muligheter til utvikling. Mange kommuner ble tvunget til å selge verdier (kraftselskaper o.l – noe de angrer bitert i dag), og noen følte seg ”tvunget” til å spekulere på børs (Terra-kommunene).
Denne politikken har hatt den konsekvens at de store merkevarekjedene har overtatt markedene i mange kommuner, fordi de lokale butikken er har maktet konkurransen fra de store kjedene, og EØS-avtalen setter forbud mot å benytte andre enn laveste anbud. Altså forbud mot å støtte lokal virksomhet. Det har den konsekvens at eierne av kjedene trekker mange skattekroner ut av kommunene – vekk fra lokal beskatning. Noe som hemmer kommunene økonomisk, og dermed kreativitet og ny vekst i kommunene.
Husk derfor; Det er en meget stor sannsynlighet for – i hvert fall om Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre kommer til makten – at de igjen vil ”sultefore” kommunene frem til sammenslåing/ forringelse av demokratiet – og salg av offentlige verdier – ofte til dumpingpriser. De har gjort det før (2001 – 2005).
Oppsummert;
- Sammenslåing av kommuner, og spesielt tvangssammenslåing av kommuner, synes å være et spill initiert av eliten.
- Den samme eliten synes å være preget av et tankegods fra EU, som innebærer mer makt over til byråkrati/ oppnevnte personer – fremfor på demokratisk valgte representanter til viktige funksjoner
- Den samme eliten vil gjøre det vanskeligere for velgere å komme i kontakt med folkevalgte – og gjøre det vanskeligere for lokale folk å kunne delta i demokratisk valgte verv (i og med at det blir færre folkevalgte i sum/ innsnevring av demokratiet)
- Eliten gjennomfører en rekke tiltak innenfor arbeid/ yrkesdeltakelse, som har den konsekvens at arbeidstakere i yrker - som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning inntekt, samt grupper (unge/ uføre) – får det vanskeligere med å kunne delta i politikken og viktige politiske fora.
I den grad kommuner ønsker å slå seg sammen, må dette skje ut fra frivillighet og egne ønsker – ikke som et sentralt krav – eller press - fra eliten!
Virkningen av offentlig privat samarbeid (OPS)
I deler av befolkningen råder det en holdning om at ”det spiller ingen rolle” hvem som finansierer og bygger ut offentlig infrastruktur bare vi får anskaffet det – det være seg veier, sykehus, skoler, omsorgsboliger eller andre offentlige behov. Dette er å lure seg selv og samfunnsfellesskapet – og meget kortsiktig tenkning.
Saken med OPS er dukket opp på nytt etter regjeringen har utsatt bygging av nytt sykehus i nærheten av Molde, grunnet manglende økonomi i Helse vest. Da rykker finansmannen Rune Gjeldsten (fra Molde) ut og tilbyr seg å bygge nytt sykehus i Molde – og hvor tanken er at staten skal leie tilbake – etter modellen om offentlig privat samarbeid (OPS).
Er det riktig at det offentlige skal bygge sykehus på elitens premisser?
Jeg har tidligere skrevet et inserat under tittelen ”sykehus for eliten”. Rune Gjeldstens tilbud handler om det samme.
Den rike eliten vil at flere sykehus rundt i Norge skal legges ned – betalt med skattebetalernes penger (det offentlige) - for å gi rom til å ”forsterke tilbudet og gi økt helsetrygghet” der hvor den rike eliten bor. Det vil si å etablere nye store sykehus ”utenfor stuedøra” der den rike eliten bor på bekostning av befolkningen andre steder. Fremdeles betalt av skattebetalerne – ikke av skatteflyktninger og nullskatteytere.
Det er jo slik at noen denne rike eliten har tilknytning til Molde.
Offentlig privat samarbeid (OPS)
Ordet ”privat” kommer av det latinske ordet ”privare”, som betyr ”å berøve”.
Privatisering av offentlige oppgaver betyr betegnende nok ikke annet en ”berøving av offentlig sektor”.
Privatisering og OPS er et system som er styrt gjennom markedsliberalismen – dvs først og fremst gjennom EU i vår verdensdel. Et system som Norge virkelig får føle gjennom EØS-avtalen.
OPS handler med andre ord om privatisering nærmere bestemt om ”berøving” av offentlige midler!
Offentlig privat samarbeid (OPS), er en samarbeidsform som innebærer at private tar helhetsansvaret for finansiering, prosjektering, bygging, drift og vedlikehold av privatfinansiert infrastruktur – over en periode på fra 10 til 25 år. I denne perioden leier det offentlig investeringsobjektet av private i fra 10 til 25 år – og hvor det offentlig forplikter seg til å kjøpe tilbake investeringen etter den avtalte leieperioden.
OPS kan sammenlignes med å gjøre et kjøp av en vare på avbetaling (utsatt betaling). For det første slipper man ikke unna å måtte betale. For det andre er like dyrt og ulønnsomt for det offentlige å kjøpe gjennom OPS-ordning som det er for en privatperson som kjøper en vare på avbetaling (det beregnes skyhøye renter ut fra risiko og det forhold at bankrentene kan komme til stige drastisk).
Erfaring fra OPS-avtaler i England, viser at private bare beriker seg på OPS-avtalene maksimalt – i betydningen minimalt/ ingen vedlikeholdskostnader på investeringsobjektet. Når den dagen hvor det offentlige overtar investeringen, så er den så nedslitt og forfallen at det offentlige ofte må bygge alt på nytt igjen.
OPS er en ordning som skjuler offentlig gjeld, noe som kan få katastrofale følger for den offentlige økonomien – når avdragene en gang skal tilbakebetales til de private. OPS-avtaler betyr blant annet at det offentliges tilbakebetaling av OPS-avdrag til private har prioritet foran befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester, skoletilbud til barn og unge, pensjoner og trygder til trygdede osv osv. På denne måten vil EU/ OECD ta knekken på velferdsordningen og velferdssamfunnet!
Derfor er offentlig privat samarbeid (OPS) det samme som å lure seg – det bør de merke seg de som hevder at ”det spiller ingen rolle” hvem som finansierer og bygger ut offentlig infrastruktur bare vi får den ønskede tjenesten”. OPS-kostnader kommer tilbake som en bumerang – det er uomtvistelig!
Merknad;
Internasjonalt viser det seg at det inngås i økende grad denne forpliktende partnerskap mellom næringslivet og det offentlige - i det som blir kalt Public Private Partnership (PPP). Det er dette som i Norge kalles for OPS, eller Offentlig Privat Samarbeid.
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre, som er veldig for OPS-samarbeid i et og alt, er pr definisjon ikke annet en ”løpegutter” for EUs høyrepolitikk – hvor hensikten er å demontere og ødelegge (kvele) hele velferdssamfunnet med gjeld til den rike eliten!
Regjeringen fortjener ros for å si nei til Rune Gjeldstens tilbud!
Statsminister Jens Stoltenberg uttalte i til NRK nyttårsaften at han mener det er en dårlig ide å la private bygge ut sykehus fordi husleie er dyrere enn renter på egne investeringer. Statsministeren sa videre at Gjeldstens tilbud ikke er sjenerøst, men preget av at Rune Gjeldsten vil tjene penger. Han uttalte videre at Bondevik II-regjeringen avviste tilsvarende forslag i 2004, fordi det er dyrere for fellesskapet å betale husleie enn at vi betaler renter og avdrag på sykehus som vi eier selv.
Økonomiprofessor Bjarne Jensen uttrykte i samme nyhetsinnslag at det er en dårlig ide å la Bjørn Rune Gjelsten bygge nytt sykehus i Molde, for deretter å leie det ut til Helse Midt-Norge. Det er vi som er skattebetalere som må betale leiekostnadene. I det ligger den høyere finansieringskostnaden. Så dette er meningsløst forslag for en rik norsk stat, og mener at en slik avtale ville vært langt bedre for Gjelsten enn for staten.
Oslo, OPS-hovedstaden
Oslo - som har vært styrt av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre de seneste 15 årene – har privatisert, solgt offentlige eiendommer og verdier, og inngått OPS-avtaler over en lav sko. Det er en av konsekvensene ved å slippe Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre til makta. De vanskjøtter offentlig økonomi og verdier – eller sagt med andre ord - de berøver fellesskapets eiendeler og overfører den til rike privatpersoner.
I NRKs innslaget i Dagsrevyen nyttårsaften, ble to OPS-avtaler i Oslo kommune omtalt.
Det ene var Persbråten videregående skole, som er et OPS-samarbeid mellom Oslo kommune og Skanska. Hva priselappene her er blitt/ blir – ble ikke omtalt. Men vi fikk vel et sammenligningsgrunnlag under omtalen av den andre saken som gjelder Midtåsenhjemmet i Oslo.
Midtåsen sykehjem skulle være flaggskipet for Oslo kommunes satsing på Offentlig Privat Samarbeidet (OPS). Det drives i dag av det private selskapet Adecco helse AS:
Etter en tid la kommunerevisjonen fram en rapport (2004)- med knusende kritikk av hvordan byrådet i Oslo har håndtert avtalen mellom utbyggeren av sykehjemmet - selskapet Bjørndalen eiendom AS - og Oslo kommune. Det fremgår i rapporten at i bytte for utbyggingen - har Bjørndalen eiendom sikret seg en garantert leieinntekt fra Oslo kommune i 20 år.
Utbyggerne av Midtåsen sykehjem er finansmennene Atle Brynestad og Jan Petter Collier.
Kommunerevisjonen slår fast at Oslo kommune må stå ansvarlig for driften av selve sykehjemmet i 25 år, mens eierne av Bjørndalen eiendom, Jan Petter Collier og Atle Brynestad, får minst 100 millioner kroner mer i leie fra kommunen enn hva kommunen ville måtte betalt for tilsvarende sykehjem i egen regi.
Resultatet/ utslaget av en slik pengebruk/ politikken i praksis er kommet godt til uttrykk. Det blir ikke igjen penger til å bruke på pasientene som bor der.
Byråd Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet - som er den ansvarlige for helse- og omsorgstjenestene i Oslo kommune – måtte nylig stå til rette for at pasienter i omsorgsboliger fikk maks 6 minutter å spise et måltid på, og tilsvarende bare 6 minutter pr toalettbesøk osv. Slik behandles eldre i Oslo, mens den samme byråden (Sylvi Listhaug – fra Fremskrittspartiet) sikrer at millioner av skattebetalernes penger renner inn i lommene på blant annet Collier og Brynestad.
Penger som kunne vært brukt på bedre omsorg for eldre!
Regjeringen fortjener ros for å si nei til offentlig privat samarbeid (EU/ OECD/ EØS-politikk), og ovennevnte viser hvorfor Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre så absolutt bør holdes vekke fra maktens korridorer – dersom man er opptatt av å bevare velferdssamfunnet!
Saken med OPS er dukket opp på nytt etter regjeringen har utsatt bygging av nytt sykehus i nærheten av Molde, grunnet manglende økonomi i Helse vest. Da rykker finansmannen Rune Gjeldsten (fra Molde) ut og tilbyr seg å bygge nytt sykehus i Molde – og hvor tanken er at staten skal leie tilbake – etter modellen om offentlig privat samarbeid (OPS).
Er det riktig at det offentlige skal bygge sykehus på elitens premisser?
Jeg har tidligere skrevet et inserat under tittelen ”sykehus for eliten”. Rune Gjeldstens tilbud handler om det samme.
Den rike eliten vil at flere sykehus rundt i Norge skal legges ned – betalt med skattebetalernes penger (det offentlige) - for å gi rom til å ”forsterke tilbudet og gi økt helsetrygghet” der hvor den rike eliten bor. Det vil si å etablere nye store sykehus ”utenfor stuedøra” der den rike eliten bor på bekostning av befolkningen andre steder. Fremdeles betalt av skattebetalerne – ikke av skatteflyktninger og nullskatteytere.
Det er jo slik at noen denne rike eliten har tilknytning til Molde.
Offentlig privat samarbeid (OPS)
Ordet ”privat” kommer av det latinske ordet ”privare”, som betyr ”å berøve”.
Privatisering av offentlige oppgaver betyr betegnende nok ikke annet en ”berøving av offentlig sektor”.
Privatisering og OPS er et system som er styrt gjennom markedsliberalismen – dvs først og fremst gjennom EU i vår verdensdel. Et system som Norge virkelig får føle gjennom EØS-avtalen.
OPS handler med andre ord om privatisering nærmere bestemt om ”berøving” av offentlige midler!
Offentlig privat samarbeid (OPS), er en samarbeidsform som innebærer at private tar helhetsansvaret for finansiering, prosjektering, bygging, drift og vedlikehold av privatfinansiert infrastruktur – over en periode på fra 10 til 25 år. I denne perioden leier det offentlig investeringsobjektet av private i fra 10 til 25 år – og hvor det offentlig forplikter seg til å kjøpe tilbake investeringen etter den avtalte leieperioden.
OPS kan sammenlignes med å gjøre et kjøp av en vare på avbetaling (utsatt betaling). For det første slipper man ikke unna å måtte betale. For det andre er like dyrt og ulønnsomt for det offentlige å kjøpe gjennom OPS-ordning som det er for en privatperson som kjøper en vare på avbetaling (det beregnes skyhøye renter ut fra risiko og det forhold at bankrentene kan komme til stige drastisk).
Erfaring fra OPS-avtaler i England, viser at private bare beriker seg på OPS-avtalene maksimalt – i betydningen minimalt/ ingen vedlikeholdskostnader på investeringsobjektet. Når den dagen hvor det offentlige overtar investeringen, så er den så nedslitt og forfallen at det offentlige ofte må bygge alt på nytt igjen.
OPS er en ordning som skjuler offentlig gjeld, noe som kan få katastrofale følger for den offentlige økonomien – når avdragene en gang skal tilbakebetales til de private. OPS-avtaler betyr blant annet at det offentliges tilbakebetaling av OPS-avdrag til private har prioritet foran befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester, skoletilbud til barn og unge, pensjoner og trygder til trygdede osv osv. På denne måten vil EU/ OECD ta knekken på velferdsordningen og velferdssamfunnet!
Derfor er offentlig privat samarbeid (OPS) det samme som å lure seg – det bør de merke seg de som hevder at ”det spiller ingen rolle” hvem som finansierer og bygger ut offentlig infrastruktur bare vi får den ønskede tjenesten”. OPS-kostnader kommer tilbake som en bumerang – det er uomtvistelig!
Merknad;
Internasjonalt viser det seg at det inngås i økende grad denne forpliktende partnerskap mellom næringslivet og det offentlige - i det som blir kalt Public Private Partnership (PPP). Det er dette som i Norge kalles for OPS, eller Offentlig Privat Samarbeid.
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre, som er veldig for OPS-samarbeid i et og alt, er pr definisjon ikke annet en ”løpegutter” for EUs høyrepolitikk – hvor hensikten er å demontere og ødelegge (kvele) hele velferdssamfunnet med gjeld til den rike eliten!
Regjeringen fortjener ros for å si nei til Rune Gjeldstens tilbud!
Statsminister Jens Stoltenberg uttalte i til NRK nyttårsaften at han mener det er en dårlig ide å la private bygge ut sykehus fordi husleie er dyrere enn renter på egne investeringer. Statsministeren sa videre at Gjeldstens tilbud ikke er sjenerøst, men preget av at Rune Gjeldsten vil tjene penger. Han uttalte videre at Bondevik II-regjeringen avviste tilsvarende forslag i 2004, fordi det er dyrere for fellesskapet å betale husleie enn at vi betaler renter og avdrag på sykehus som vi eier selv.
Økonomiprofessor Bjarne Jensen uttrykte i samme nyhetsinnslag at det er en dårlig ide å la Bjørn Rune Gjelsten bygge nytt sykehus i Molde, for deretter å leie det ut til Helse Midt-Norge. Det er vi som er skattebetalere som må betale leiekostnadene. I det ligger den høyere finansieringskostnaden. Så dette er meningsløst forslag for en rik norsk stat, og mener at en slik avtale ville vært langt bedre for Gjelsten enn for staten.
Oslo, OPS-hovedstaden
Oslo - som har vært styrt av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre de seneste 15 årene – har privatisert, solgt offentlige eiendommer og verdier, og inngått OPS-avtaler over en lav sko. Det er en av konsekvensene ved å slippe Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre til makta. De vanskjøtter offentlig økonomi og verdier – eller sagt med andre ord - de berøver fellesskapets eiendeler og overfører den til rike privatpersoner.
I NRKs innslaget i Dagsrevyen nyttårsaften, ble to OPS-avtaler i Oslo kommune omtalt.
Det ene var Persbråten videregående skole, som er et OPS-samarbeid mellom Oslo kommune og Skanska. Hva priselappene her er blitt/ blir – ble ikke omtalt. Men vi fikk vel et sammenligningsgrunnlag under omtalen av den andre saken som gjelder Midtåsenhjemmet i Oslo.
Midtåsen sykehjem skulle være flaggskipet for Oslo kommunes satsing på Offentlig Privat Samarbeidet (OPS). Det drives i dag av det private selskapet Adecco helse AS:
Etter en tid la kommunerevisjonen fram en rapport (2004)- med knusende kritikk av hvordan byrådet i Oslo har håndtert avtalen mellom utbyggeren av sykehjemmet - selskapet Bjørndalen eiendom AS - og Oslo kommune. Det fremgår i rapporten at i bytte for utbyggingen - har Bjørndalen eiendom sikret seg en garantert leieinntekt fra Oslo kommune i 20 år.
Utbyggerne av Midtåsen sykehjem er finansmennene Atle Brynestad og Jan Petter Collier.
Kommunerevisjonen slår fast at Oslo kommune må stå ansvarlig for driften av selve sykehjemmet i 25 år, mens eierne av Bjørndalen eiendom, Jan Petter Collier og Atle Brynestad, får minst 100 millioner kroner mer i leie fra kommunen enn hva kommunen ville måtte betalt for tilsvarende sykehjem i egen regi.
Resultatet/ utslaget av en slik pengebruk/ politikken i praksis er kommet godt til uttrykk. Det blir ikke igjen penger til å bruke på pasientene som bor der.
Byråd Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet - som er den ansvarlige for helse- og omsorgstjenestene i Oslo kommune – måtte nylig stå til rette for at pasienter i omsorgsboliger fikk maks 6 minutter å spise et måltid på, og tilsvarende bare 6 minutter pr toalettbesøk osv. Slik behandles eldre i Oslo, mens den samme byråden (Sylvi Listhaug – fra Fremskrittspartiet) sikrer at millioner av skattebetalernes penger renner inn i lommene på blant annet Collier og Brynestad.
Penger som kunne vært brukt på bedre omsorg for eldre!
Regjeringen fortjener ros for å si nei til offentlig privat samarbeid (EU/ OECD/ EØS-politikk), og ovennevnte viser hvorfor Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre så absolutt bør holdes vekke fra maktens korridorer – dersom man er opptatt av å bevare velferdssamfunnet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
