Vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om å si nei til EUs postdirektiv, og islendingenes nei til Icesave-avtalen bør være en stor tankevekker for EU!
Landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet kan medføre at Norge for første gang benytter seg av vetorett – gjennom EØS-avtalen – til å se nei til innføring av mer eller mindre betingelsesløs “Høyre/ Fremskrittspartipolitikk” fra EU! Islendingenes nei til Icesave-avtalen, er et kraftig signal mot den samme beinharde “Høyre-/ Fremskrittspartipolitikken” fra EU ovenfor et land som – frem til finanskollapsen – ble styrt etter nettopp Høyre-/ “Fremskrittspartiprinsipper”!
Markedsliberalismen, finanselitens arena, er underlagt et styringssystem hvor bare ca 43 % av velgerne ser noen hensikt å benytte stemmeretten på, har fått sin første gang møtt kraftig motstand!
Demokrati eller markedsliberalismen?
Nå ser vi at finanseliten, og ja til EU tilhengerne er ute og mener at dersom vedtaket fra Arbeiderpartiets landsmøte blir fulgt opp, vil dette kunne medføre “hevnaksjon” fra EU som vil kunne slå tilbake på oss. Dvs at Posten Norge eksempelvis kan tape store kontrakter i Europa, at deler av EØS-avtalen kan bli satt ute av spill osv. Sånn sett kan et nei til Postdirektivet fra Norge bli en prøvestein både for Norge og EU om det er demokratiet eller markedsliberalismen (kapitalen) som skal styre samfunnsutviklingen.
Det er krefter som spår at islendingenes nei til Icesave-avtalen kan medføre at Island nektes medlemskap i EU. I tilfelle viser det at finansforvaltning etter “Høyre-/Fremskrittspartiprinsipper” i EU går foran hensynet til inkludering, demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser i befolkningen. Dersom det er slik - betyr det i klartekst, at det EU-makt over norske naturressurser, fisk og teknologi mv som er interessant for EU – ikke livsvilkårene til nordmenn!
Et nei-veto endrer neppe markedsliberalistenes spill
Man kan ikke utelukke at EU vil reagere mot et eventuelt nei-veto fra Norge, og det kan selvsagt ramme Norge i en eller annen form. Akkurat på samme måte som Kina gjør det ovenfor Norge i disse dager med bakgrunn i siste utdeling av Nobels fredspris til en kinesisk statsborger (Liu Xiaobo) – og som skjedde i strid med den Kinesiske maktelites ønsker.
Uavhengig av det som skjer politisk mellom land, har den rike eliten – som i realiteten bestemmer alt i EU/ EØS - funnet sine smutthull, og er ikke således ikke avhengig av om et direktiv blir vedtatt eller ikke.
Stein Erik Hagen og Orkla viste nylig et eksempel på hvordan det kjølige forholdet mellom Norge og Kina for tiden kan omgås. Det Stein Erik Hagen og Orkla gjorde, var først å etablere et selskap i Sverige, deretter børstet de støvet av “blådressen” til en svensk ambassadør, og gav denne et glass champagne sammen kinesiske myndigheter, så var saken avgjort (money talks)! Stein Erik Hagen og Orkla kan starte opp med produksjoner i Kina. Og Stein Erik Hagen/ Orkla kan benytte kinesisk arbeidskraft etter “Adecco-prinsipper” - i et land uten frie fagforeninger, og pengene tikker dermed raskt inn – dvs en politikk etter “Høyre-/Fremskrittspartiprinsipper” (vi ser jo hvordan Høyre og Fremskrittspartiet vil innføre “Adecco-arbeidsmiljølov” og endre lover slik at fagforeninger mister makt og innflytelse – det fremgår av partiet program og stemmegivninger i Stortinget).
Får vi omkamper?
Det er også en fare for – både i EU og i Norge – at markedsliberalistene forsøker seg på ulike omkamper – slik at Postdirektivet til slutt blir vedtatt i en eller annen form. Demokrati – og respekten for den - er ikke akkurat spesielt fremtredende hos markedsliberalister flest!
Vi ser jo hvordan ja-siden til norsk EU-medlemskap fyrer løs med at vi skal ha omkamp på EU-avstemningene i 1973 og 1994, og slik vil de nok holde helt til man oppnår EU-medlemskap for Norge (om de noen gang gjør det). Etter at et ja-flertall er vunnet skal det aldri mer tas hensyn til folkets meninger og nye folkeavstemninger – slik jeg tolker deres argumenterer.
EU sliter
EU sliter stort for tiden! Virkningen av “Høyre-/Fremskrittspartipolitikken” (nyliberalismen) i EU-politikken, synliggjøres gradvis. Det startet i Hellas, mens Irland og Portugal er kommet etter, og er land som er på konkursen rand i dag. Spania, Italia og England sliter stort i disse dager. USA har fått seg en kraftig lærepenge etter å ha ført “Høyre-/Fremskrittspartipolitikk” i mange år, og sliter i dag med en enorm statsgjeld. En ubalanse som antydes til å være på 46 000 mrd dollar.
Fordelingspolitikken har sviktet, priser (spesielt på boliger) har vært kunstig høye mange steder – priser som ikke står i forhold til fordelingspolitikken generelt – og har kollapset manges økonomi, og det er slik at finansmiljøer mer eller mindre har fått leve sitt eget liv uten særlig kontroll – som nå har fått møte seg selv i døra. Markedsliberalismen har feilet!
Kan et nei vekke EU?
Kanskje kan et eventuelt norsk nei til Postdirektivet, og islendingenes nei Icesave-avtalen være en tankevekker for EU. Kan det på sikt medføre at EU må endre sin kurs – dvs at de må bevege seg vekk fra “Høyre-/Fremskrittspartprinsippene” (nyliberalismen) om unionene skal ha en fremtid? Det hele handler om å gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon av samfunnsutviklingen - i et samspill med innbyggerne! Dvs man må vekk fra den politikken hvor EU overkjører land og landenes befolkning med direktiver o.l. – og hvor systemet overvåker av en politisk markedsstyrt EU-domstol (les eksempelvis Laval-dommen).
I tillegg er det slik at EU har utviklet seg til å bli en byråkrat og reguleringsstat – verre enn noe annet regime vi kjenner. Er dette en ønsket utvikling? Neppe!
Veto-retten burde vært anvendt tidligere
Norsk vetorett burde vært anvendt langt tidligere – eksempelvis ovenfor datalagringsdirektivet!
Adecco-avsløringene viser at innføringen av EUs tjenestedirektiv i norsk lovgivning – inklusive sosial dumping satt i system – har slått rot i politiske partier rundt om i det offentlige, og vi får stadig nye avsløringer umenneskelige vaktordninger og sosial dumping (Det viser seg at Fremskrittspartipolitikken har nådd også kommuner styrt av de rød-grønne – med den konsekvens at de politiske forskjellene gradvis viskes ut). Dersom EUs vikardirektiv vedtas – er det min påstand at fenomenet med sosial dumping forsterkes, og “Adecco-tilstander” blir ennå mer vanlig.
EØS-avtalen bør sies opp!
Norge bør si opp EØS-avtalen, og gjøre som Sveits, som har valgt å stå utenfor både EU og EØS. EØS er og blir ikke annet enn en husmannskontrakt, som skattebetalerne må betale for – og som markedsliberalistene tjener på. Med andre ord et system som arbeidstakere og trygdede taper på – fordi EØS-avtalen i praksis betyr økte forskjeller mellom folk, dvs “Høyre-/ Fremskrittspartipolitikk” satt i system.
For en tid siden sto det på trykk at Norge hadde ratifisert flere tusen EU-direktiver, uten motstand siden EØS-avtalen ble innført. Prisen for EØS-medlemskap og tilgang til EUs markeder, er altså ukritisk å være tvunget til å endre norske lover over til å bli markedstilpassede “Høyre-/ Fremskrittspartilover” fastsatt/ tilpasset av og for den rike eliten i EU.
Folket må bli hørt!
Nei-vedtaket i Arbeiderpartiet - mot innføring av Postdirektivet, er en kraftig påminnelse til markedsliberalister i alle politiske partier – om at det finnes en befolkning i Norge! Det er denne befolkningen som har valgt sine politikere, og som krever å bli hørt. Siden innføringen av EØS-avtalen har norske politikere i stor grad ganske ensidig lyttet til den rike finanseliten som styrer EU og overkjørt befolkningen i Norge med innføring av de mange EU-direktivene uten motstand.
Kanskje kan nei-vedtaket i Arbeiderpartiet føre til økt demokrati og demokratiseringsprosesser i fremtiden. Kanskje kan nei-vedtaket i Arbeiderpartiet føre til at politikerne husker på at de er valgt av og for befolkningen i Norge – og ikke av finanseliten i EU.
I tilfelle er det på høy tid – og meget bra!
tirsdag 12. april 2011
søndag 10. april 2011
Datalagringsdirektivet - hva er det egentlige motivet?
EUs datalagringsdirektiv er vedtatt i Norge. Markedsliberalistene i EU vant nok en kamp over Norge! Direktivet ble vedtatt av markedsliberalistene i Norge. Tilbake står arbeidstakere og andre som tapere – vi er alle blitt en del av en allerede godt etablert internasjonalt overvåkingssystem- Bare at nå er det blitt legalt å overvåke på en ny måte og mer oppfattende måte, og som er til internasjonal avbenyttelse. Personvernet er betydelig svekket - nok en gang! Hem er ”vinnere” og hvem er ”tapere” – eller er det i realiteten bare tapere?
Hva er det egentlige motivet bak EUs datalagringsdirektiv?
De som kan data, har lenge hevdet at det er ikke noe problem å sende ut informasjon via en server i et fjernt land via egne dataprogrammer, som det ikke er mulig å spore. Det er personer som mer eller mindre bare fnyser av hele datalagringsdirektivet
Den samme påstanden om også nylig frem i en nyhetssending på TV, og det etter at Datalagringsdirektivet ble vedtatt. Kommentaren var at det er utviklet programmer som gjør det umulig å oppspore avsenderen, og at det kan bety at de som man virkelig trenger å overvåke går fri, mens vi andre blir overvåket. Hva slags rådgivere er det markedsliberalistene og regjeringen har benyttet, når hovedargumentet deres har vært ”behov for overvåking av kriminelle” – et argument som kanskje ikke har noen relevans jf ovennevnte?
Elektronisk adgangskort, bankterminaler, fingeravtrykk som identifikasjon, overvåking av internett, påloggingssystemer, GPS, påloggingsovervåking på dataskjermer, mobiltelefoner (kan kontrollere hvem man ringer og hvor), kameraer, kølapp-systemer, kjørebøker, bomstasjoner, digitale billetteringssystemer, bruk av agenter (vekterselskaper) og mye mye mer – er ikke nok? Kort sagt vi legger fra oss e-spor/ spor overalt vi ferdes.
Ingen kontroll
Hovedproblemet er at i ettertid har ikke den enkelte noen som helst kontroll med hva overvåkningsinformasjonen blir brukt til – eller kan bli brukt til, hvem som får tilgang til informasjonen, og om den noen gang faktisk blir slettet. Det gjør at den enkelte – ved siden av å - ikke har noen kontroll hva som skjer av innhentet overvåking – heller ikke hva informasjonen kan bli brukt til i ettertid. Det er det mest skremmende.
De fleste har en tilnærming til overvåking sålydende; ”Jeg har ingen ting å skjule – derfor gjør det ikke meg noe å bli overvåket”. Fullt så enkelt er det ikke!
Hva om uredelige hackere/ cyberspace-kriminelle får tak i slik overvåkningsmateriale om deg – personer som kan ha et annet syn/ holdning på hva som er ”rett og galt enn deg. Hva kan slike personer finne på å bruke informasjonen til?
Overvåkningen fikk nye dimmensjoner
Etter 11. september 2001, ble behovet for ytterligere overvåking satt på dagsorden, av USAs daværende president George W. Bush. Hele verden fikk føle det, spesielt ved innsjekk på flyplasser og andre strategiske knutepunkter, og det ble holdt strengere kontroll med utvalgte ”miljøer”.
En ting er at overvåking fikk en forsterket legitimitet hos mange – men problemet er at ting skjedde i et så raskt tempo – at ingen tok seg tid til å utrede konsekvenser og virkninger av de endringene som skjedde i et fremtidig perspektiv.
Overvåkingsinformasjoner knyttet til bruk av internett, og informasjoner gitt over satellitt, ble etter hvert viet oppmerksomhet for å kunne avdekke mulig kriminalitet.
EU fulgte alle oppfordringer om overvåking fra USA, også de forhold som er etter hvert ble knyttet til dataovervåking. Det er vel antakelig den sterkeste grunnen som ligger til grunn for datalagringsdirektivet.
I 2008 uttrykte det amerikanske luftforsvaret at de vil ”kjempe framtidas krig i lufta, verdensrommet og cyberspace”. Den nyetablerte kommandoen i det amerikanske luftforsvaret fikk navnet ”Cyber Command”.
Bruk av sosiale medier
Under valgkampen til Barack Obama i USA i 2008, kom det frem at Obama aldri kunne ha vunnet presidentvalget om det ikke hadde vært for den mobiliseringen som skjedd via sosial medier (SMS, Twitter/ Facebook m.fl). De sosiale mediene ble benyttet både til innsamling av økonomi til valgkampen, politiske budskap og til å mobilisere den enkelte amerikaner til å benytte stemmeretten på valgdagen.
Disse faktorene kan ha skapt en stor interesse for å overvåke hvem som støtter hvem ved valg, hvem er givere osv. (Det hevdes at enkelte av de som åpenlyst sto på Barack Obamas side i 2008 - i enkelte stater - har fått problemer med å få stillinger og den lønnen de mener å ha krav på i ettertid. I tilfelle betyr det politisk overvåking).
Cyberspace-krig/ cyberspace-kriminalitet
I august 2008, under konflikten mellom Russland og Georgia, fikk verden for første gang oppleve cyberspacekrigføring på alvor. Det er hevdet at man ikke klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra i ettertid, men man hadde en logisk forklaring – om at det trolig er Russland stod bak.
Det som skjedde var at hackere (trolig i Russland) klarte, via en oppgradering av et antivirusprogram, å infiltrere hjemmesider og informasjonssider til sentrale kilder og personer i Georgia. På denne måten maktet hackerne å manipulere informasjoner/ feilinformere opplysninger gitt på nettsidene.
Omtrent samtidig opplevde myndighetene i Latvia at hackere klarte å sette landets datasystemer helt ute av spill – og husker jeg ikke feil lå datasystemene nede i 3 – 4 dager. Man antar at aksjonister internt i Latvia sto bak knyttet til protester mot en statueplassering. Det ble opplyst at man heller ikke her klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra, men man har med rimelig sikkerhet fastslått at aktivister i eget land sto bak. Det ble hevdet at man kunne spore at sendersted var en dataserver langt utenfor Latvia – slik jeg husker det.
Det skumle med episodene fra Georgia og Latvia, er at det betyr at andre kan hacke seg inn på en hvilken som helst datamaskin, og i verste fall videreformidle falske og uriktige informasjoner om deg og dine, og som nå kan havne i en datalagringsbase.
Overvåking av e-postI april 2009, ble FOST-saken kjent i Norge, i forbindelse med at blant annet e-post til kongehuset, statsministerens kontor m.fl angivelig skulle ulovlig ha blitt overvåket av forsvarets overvåkings- og sikkerhetstjeneste (en sak som endte med frifinnelse for brudd på reglementet).
Det er parallelt med blitt avdekket flere ganger at kriminelle nettverk, som har operert på mobil- og datanettet, er blitt avslørt av overvåkingspolitiet og andre sikkerhetsmyndigheter. Ovennevnte viser at man – gjennom mange år – har hatt både hjemler og virkemidler for å drive effektiv overvåking når det trengs. Så argumentet -som mange tilhengere av EUs datalagringsdirektiv har benyttet – om at ”datalagringsdirektivet er nødvendig for å avsløre kriminalitet”, virker i beste fall naivt – men handler trolig om noe helt annet!
Revolusjonsmobilisering
2011, har vist at bruk av sosiale medier lager revolusjoner rundt om i Nord-Afrika og Midt-Østen. Regimer har falt i Marokko og Egypt – angivelig gjennom mobilisering gjennom sosiale medier. Det samme er i stor grad i ferd med å skje i Libya, Jemen, Syria, Iran og andre land i samme området.
Sosiale medier har med andre ord gitt befolkningen (befolkningsgrupper) påvirkningsmuligheter og makt! På den andre siden skjerper det ønsket om overvåking av grupperingene man ønsker å overvåke.
Hva er EUs motiver?
Markedsliberalistene i EU har – slik jeg personlig opplever det – ført en massiv kamp for å svekke og bygge ned fagbevegelsen i Europa. Dvs en fortsettelse av det arbeidet tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher – påbegynte fra begynnelsen 80-tallet. I tillegg har EU fått innført – det jeg personlig opplever som – en politisk markedsliberalistisk domstol, hvor marked og sosial dumping av arbeidstakere går foran hva som allment oppleves som ”rett og galt”. Det vises eksempelvis til Laval-dommen.
EU vet selvsagt om de samme informasjonene som nevnt – om at datalagringsdirektivet kan omgås av miljøer som ønsker å gjøre det – jf det som er omtalt ovenfor. Derfor mistenker jeg EUs datalagringsdirektiv har andre motiver enn hva som er blitt markedsført, dsv at det er et system som kan bli brukt i en markedsliberalistisk overvåking av blant arbeidstakere, fagbevegelse (og hvem som tar kontakt med dem), og hvem som tar kontakt med ulike tilsynsorgan (avsløre blant annet varslinger) m.v. Dvs forhold som kan bli brukt mot arbeidstakere i ettertid, eksempelvis i forhold karriere, lønn og anseelse.
Motivet kan altså vise seg å bli noe helt annet enn det ”å avsløre kriminalitet” er mitt poeng!
Økt cyber-kriminalitet?
Innføringen av EUs datalagringsdirektiv, kan ha en utilsiktet bi-effekt, nemlig å stimulere til et marked som har til hensikt å utvikle programmer og muligheter som har til hensikt å ramme eksisterende overvåkingssystemer negativt, Cyberspace-krig generelt, og til å tilintetgjøre lagrede dataopplysninger m.v. Dvs en eskalering av cyberspace-krigføring.
Etter at EUs datalagringsdirektiv gikk igjennom i Stortinget med 89 mot 80 stemmer, har vel både Arbeiderpartiet og Høyre fått føle nettopp det til en hvis grad – siden deres hjemmesider er blitt forsøkt hacket som en følge av at de godkjente direktivet..
Ut fra de kjente opplysningene, nevnt ovenfor, kan jeg ikke se at innføringen av EUs datalagringsdirektiv har noen helst positive effekter med seg – bare negative. Forhold som på sikt kan ha de effektene at vi utvikler et samfunn med økt mistenkeliggjøring av folk og befolkningsgrupper, et demokrati som hemmes/ svekkes fordi deler av befolkningen ikke tør å stå frem med sine meninger (og dermed fare for en en mulig overvekt av ytterliggående standpunkter), en svekkelse av frivillige organisasjoner og fagbevegelse, dvs et forhold hvor arbeidstakerne blir de store taperne.
Markedsliberalistene vant nok et slag! Men hvor demokratisk var egentlig beslutningsprosessen?
Hva er det egentlige motivet bak EUs datalagringsdirektiv?
De som kan data, har lenge hevdet at det er ikke noe problem å sende ut informasjon via en server i et fjernt land via egne dataprogrammer, som det ikke er mulig å spore. Det er personer som mer eller mindre bare fnyser av hele datalagringsdirektivet
Den samme påstanden om også nylig frem i en nyhetssending på TV, og det etter at Datalagringsdirektivet ble vedtatt. Kommentaren var at det er utviklet programmer som gjør det umulig å oppspore avsenderen, og at det kan bety at de som man virkelig trenger å overvåke går fri, mens vi andre blir overvåket. Hva slags rådgivere er det markedsliberalistene og regjeringen har benyttet, når hovedargumentet deres har vært ”behov for overvåking av kriminelle” – et argument som kanskje ikke har noen relevans jf ovennevnte?
Elektronisk adgangskort, bankterminaler, fingeravtrykk som identifikasjon, overvåking av internett, påloggingssystemer, GPS, påloggingsovervåking på dataskjermer, mobiltelefoner (kan kontrollere hvem man ringer og hvor), kameraer, kølapp-systemer, kjørebøker, bomstasjoner, digitale billetteringssystemer, bruk av agenter (vekterselskaper) og mye mye mer – er ikke nok? Kort sagt vi legger fra oss e-spor/ spor overalt vi ferdes.
Ingen kontroll
Hovedproblemet er at i ettertid har ikke den enkelte noen som helst kontroll med hva overvåkningsinformasjonen blir brukt til – eller kan bli brukt til, hvem som får tilgang til informasjonen, og om den noen gang faktisk blir slettet. Det gjør at den enkelte – ved siden av å - ikke har noen kontroll hva som skjer av innhentet overvåking – heller ikke hva informasjonen kan bli brukt til i ettertid. Det er det mest skremmende.
De fleste har en tilnærming til overvåking sålydende; ”Jeg har ingen ting å skjule – derfor gjør det ikke meg noe å bli overvåket”. Fullt så enkelt er det ikke!
Hva om uredelige hackere/ cyberspace-kriminelle får tak i slik overvåkningsmateriale om deg – personer som kan ha et annet syn/ holdning på hva som er ”rett og galt enn deg. Hva kan slike personer finne på å bruke informasjonen til?
Overvåkningen fikk nye dimmensjoner
Etter 11. september 2001, ble behovet for ytterligere overvåking satt på dagsorden, av USAs daværende president George W. Bush. Hele verden fikk føle det, spesielt ved innsjekk på flyplasser og andre strategiske knutepunkter, og det ble holdt strengere kontroll med utvalgte ”miljøer”.
En ting er at overvåking fikk en forsterket legitimitet hos mange – men problemet er at ting skjedde i et så raskt tempo – at ingen tok seg tid til å utrede konsekvenser og virkninger av de endringene som skjedde i et fremtidig perspektiv.
Overvåkingsinformasjoner knyttet til bruk av internett, og informasjoner gitt over satellitt, ble etter hvert viet oppmerksomhet for å kunne avdekke mulig kriminalitet.
EU fulgte alle oppfordringer om overvåking fra USA, også de forhold som er etter hvert ble knyttet til dataovervåking. Det er vel antakelig den sterkeste grunnen som ligger til grunn for datalagringsdirektivet.
I 2008 uttrykte det amerikanske luftforsvaret at de vil ”kjempe framtidas krig i lufta, verdensrommet og cyberspace”. Den nyetablerte kommandoen i det amerikanske luftforsvaret fikk navnet ”Cyber Command”.
Bruk av sosiale medier
Under valgkampen til Barack Obama i USA i 2008, kom det frem at Obama aldri kunne ha vunnet presidentvalget om det ikke hadde vært for den mobiliseringen som skjedd via sosial medier (SMS, Twitter/ Facebook m.fl). De sosiale mediene ble benyttet både til innsamling av økonomi til valgkampen, politiske budskap og til å mobilisere den enkelte amerikaner til å benytte stemmeretten på valgdagen.
Disse faktorene kan ha skapt en stor interesse for å overvåke hvem som støtter hvem ved valg, hvem er givere osv. (Det hevdes at enkelte av de som åpenlyst sto på Barack Obamas side i 2008 - i enkelte stater - har fått problemer med å få stillinger og den lønnen de mener å ha krav på i ettertid. I tilfelle betyr det politisk overvåking).
Cyberspace-krig/ cyberspace-kriminalitet
I august 2008, under konflikten mellom Russland og Georgia, fikk verden for første gang oppleve cyberspacekrigføring på alvor. Det er hevdet at man ikke klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra i ettertid, men man hadde en logisk forklaring – om at det trolig er Russland stod bak.
Det som skjedde var at hackere (trolig i Russland) klarte, via en oppgradering av et antivirusprogram, å infiltrere hjemmesider og informasjonssider til sentrale kilder og personer i Georgia. På denne måten maktet hackerne å manipulere informasjoner/ feilinformere opplysninger gitt på nettsidene.
Omtrent samtidig opplevde myndighetene i Latvia at hackere klarte å sette landets datasystemer helt ute av spill – og husker jeg ikke feil lå datasystemene nede i 3 – 4 dager. Man antar at aksjonister internt i Latvia sto bak knyttet til protester mot en statueplassering. Det ble opplyst at man heller ikke her klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra, men man har med rimelig sikkerhet fastslått at aktivister i eget land sto bak. Det ble hevdet at man kunne spore at sendersted var en dataserver langt utenfor Latvia – slik jeg husker det.
Det skumle med episodene fra Georgia og Latvia, er at det betyr at andre kan hacke seg inn på en hvilken som helst datamaskin, og i verste fall videreformidle falske og uriktige informasjoner om deg og dine, og som nå kan havne i en datalagringsbase.
Overvåking av e-postI april 2009, ble FOST-saken kjent i Norge, i forbindelse med at blant annet e-post til kongehuset, statsministerens kontor m.fl angivelig skulle ulovlig ha blitt overvåket av forsvarets overvåkings- og sikkerhetstjeneste (en sak som endte med frifinnelse for brudd på reglementet).
Det er parallelt med blitt avdekket flere ganger at kriminelle nettverk, som har operert på mobil- og datanettet, er blitt avslørt av overvåkingspolitiet og andre sikkerhetsmyndigheter. Ovennevnte viser at man – gjennom mange år – har hatt både hjemler og virkemidler for å drive effektiv overvåking når det trengs. Så argumentet -som mange tilhengere av EUs datalagringsdirektiv har benyttet – om at ”datalagringsdirektivet er nødvendig for å avsløre kriminalitet”, virker i beste fall naivt – men handler trolig om noe helt annet!
Revolusjonsmobilisering
2011, har vist at bruk av sosiale medier lager revolusjoner rundt om i Nord-Afrika og Midt-Østen. Regimer har falt i Marokko og Egypt – angivelig gjennom mobilisering gjennom sosiale medier. Det samme er i stor grad i ferd med å skje i Libya, Jemen, Syria, Iran og andre land i samme området.
Sosiale medier har med andre ord gitt befolkningen (befolkningsgrupper) påvirkningsmuligheter og makt! På den andre siden skjerper det ønsket om overvåking av grupperingene man ønsker å overvåke.
Hva er EUs motiver?
Markedsliberalistene i EU har – slik jeg personlig opplever det – ført en massiv kamp for å svekke og bygge ned fagbevegelsen i Europa. Dvs en fortsettelse av det arbeidet tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher – påbegynte fra begynnelsen 80-tallet. I tillegg har EU fått innført – det jeg personlig opplever som – en politisk markedsliberalistisk domstol, hvor marked og sosial dumping av arbeidstakere går foran hva som allment oppleves som ”rett og galt”. Det vises eksempelvis til Laval-dommen.
EU vet selvsagt om de samme informasjonene som nevnt – om at datalagringsdirektivet kan omgås av miljøer som ønsker å gjøre det – jf det som er omtalt ovenfor. Derfor mistenker jeg EUs datalagringsdirektiv har andre motiver enn hva som er blitt markedsført, dsv at det er et system som kan bli brukt i en markedsliberalistisk overvåking av blant arbeidstakere, fagbevegelse (og hvem som tar kontakt med dem), og hvem som tar kontakt med ulike tilsynsorgan (avsløre blant annet varslinger) m.v. Dvs forhold som kan bli brukt mot arbeidstakere i ettertid, eksempelvis i forhold karriere, lønn og anseelse.
Motivet kan altså vise seg å bli noe helt annet enn det ”å avsløre kriminalitet” er mitt poeng!
Økt cyber-kriminalitet?
Innføringen av EUs datalagringsdirektiv, kan ha en utilsiktet bi-effekt, nemlig å stimulere til et marked som har til hensikt å utvikle programmer og muligheter som har til hensikt å ramme eksisterende overvåkingssystemer negativt, Cyberspace-krig generelt, og til å tilintetgjøre lagrede dataopplysninger m.v. Dvs en eskalering av cyberspace-krigføring.
Etter at EUs datalagringsdirektiv gikk igjennom i Stortinget med 89 mot 80 stemmer, har vel både Arbeiderpartiet og Høyre fått føle nettopp det til en hvis grad – siden deres hjemmesider er blitt forsøkt hacket som en følge av at de godkjente direktivet..
Ut fra de kjente opplysningene, nevnt ovenfor, kan jeg ikke se at innføringen av EUs datalagringsdirektiv har noen helst positive effekter med seg – bare negative. Forhold som på sikt kan ha de effektene at vi utvikler et samfunn med økt mistenkeliggjøring av folk og befolkningsgrupper, et demokrati som hemmes/ svekkes fordi deler av befolkningen ikke tør å stå frem med sine meninger (og dermed fare for en en mulig overvekt av ytterliggående standpunkter), en svekkelse av frivillige organisasjoner og fagbevegelse, dvs et forhold hvor arbeidstakerne blir de store taperne.
Markedsliberalistene vant nok et slag! Men hvor demokratisk var egentlig beslutningsprosessen?
søndag 3. april 2011
Matvarekjedene under lupen!
NRK melder at et regjeringsoppnevnt utvalg som vil ha en lov som fratar de store matkjedene makt. Det hevdes at norske matbutikker har det dyreste og dårligste tilbudet i Europa. I dag er det kjedene som får rabattene ved innkjøp – utvalget mener at disse rabattene skal komme kundene til gode.
Det er noe søkt at i et land med ca 5 millioner innbyggere – fordelt over et stort og vanskelig topografisk område – så er det eierne av varehandlekjedene de som tjener seg rikest raskest her i landet. Da er det noe som ikke stemmer!
Det regjeringsoppnevnte utvalget foreslår videre at det skal etableres en ordning med ombudsmann for dagligvarehandelen, og en egen matvareportal der forbrukerne skal kunne sammenligne priser mellom matkjedene.
Disse tiltaket burde bare ha kommet lenge før!
Det er noe søkt at i et land med ca 5 millioner innbyggere – fordelt over et stort og vanskelig topografisk område – så er det eierne av varehandlekjedene de som tjener seg rikest raskest her i landet. Da er det noe som ikke stemmer!
Det regjeringsoppnevnte utvalget foreslår videre at det skal etableres en ordning med ombudsmann for dagligvarehandelen, og en egen matvareportal der forbrukerne skal kunne sammenligne priser mellom matkjedene.
Disse tiltaket burde bare ha kommet lenge før!
lørdag 2. april 2011
Ikke rør Arbeidsmiljøloven!
Fremskrittspartiet og Høyre vil ha endret Arbeidsmiljøloven – går det frem i Dagsavisen den 31.03.2011.
Noen sitater fra Dagsavisens artikkel;
Terje Røe Isaksen (Høyre) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”rigid og gammeldags”.
Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”mer et hinder enn hjelpemiddel for arbeidstakerne”.
Eli Moe-Helgesen hevder at ”loven passer ikke det moderne arbeidsliv”.
Michael Tetzchner (Høyre) mener at ”Adecco-saken viser at flere vil jobbe mer”.
Hva baserer de sine påstander på?
Fremskrittspartiet og Høyre vil derfor endre Arbeidsmiljøloven slik at;
- Det skal bli tillatt å jobbe mer overtid i perioder
- Tillate ”nordsjøturnuser” som kan fremforhandles lokalt
- Mer fleksibel gjennomsnittsberegning av arbeidstid
- Vurdere om flere skal få muligheten til å ha fleksible arbeidstider som ledere og mellomledere.
Hva slags forskning, kunnskap, dokumentasjon og holdninger ligger det bak disse utspillene til Fremskrittspartiet og Høyre som rettferdiggjør et slikt syn?
Kommentar;
Terje Røe Isaksen (Høyre) og Eli Moe-Helgesen gjør her et dårlig forsøk på å omdefinere ordet ”moderne” – og det gjenspeiler en total historieløshet på hvordan arbeidslivet har utviklet seg de siste 130 årene – som sikkert er en bevisst strategi.
På midten av 1880-tallet startet for alvor kampen om 8 timers arbeidsdag – ikke bare i Norge – men rundt om i verden. Den gangen var normalarbeidsdagen på 13 til 16 timers arbeidsdag.
I 1889 ble det gjennomført en generalstreik i USA for retten til 8 timers arbeidsdag. Året etter ble 1. mai proklamert til arbeidstakernes frihetsdag og kampdag - for gjennomføring av reformer. Kampen sto om retten til 8 timers arbeidsdag. Det skulle gå mange år før arbeidstakerne nådde målet i 8 timers arbeidsdag i Norge – den kom først i 1919. En rettighet som Fremskrittspartiet og Høyre vil rive ned ”over natten” om de får makt.
Den 06.06. 2005, behandlet og vedtok Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som støttespiller og garantist) en ny Arbeidsmiljølov. Den åpnet for 13 timers arbeidsdag – uten overtidsbetaling - og en kraftig oppmyking av arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven, samt en radikal svekkelse av stillingsvernet mv for arbeidstakere (først og fremst for arbeidstakere i arbeid som normalt rekrutteres blant de med midlere/ lavere kompetanse og lønn). Den loven ble heldigvis aldri satt ut i livet – fordi Bondevik II-regjeringen fikk avløsning i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte Arbeidsmiljøloven til tilnærmelsesvis den opprinnelige.
Foran Stortingsvalget 2009, gikk Høyre og Fremskrittspartiet ut og flagget at de vil åpne for at arbeidsgivere kunne benytte arbeidstakere inntil 13 timer pr dag – uten overtidsgodtgjørelse om de kom til makten. Heldigvis for norske arbeidstakere kom de ikke til makta – da ville trolig ”Adecco-tilstandene” vært det normale i dagens arbeidsliv.
Det Terje Røe Isaksen (Høyre) og Eli Moe-Helgesen hevder er ”å modernisere” Arbeidsmiljøloven, er med andre ord å føre arbeidstakernes rettstilstand på arbeidstid tilbake til 1880-tallet. Det vil jeg påstå er det motsatte av ”å modernisere”! I mitt vokabular heter det ”tilbakeskritt”!
Når Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”mer et hinder enn hjelpemiddel for arbeidstakerne”, så kan han umulig ha fått med seg at skift- og turnusarbeidere i snitt er utslitt, og trer ut av arbeidslivet, når de er ca 55 år. Helsearbeidere trer ut av arbeidslivet når de er ca 53 år (i Oslo 52 år) jf en undersøkelse som ble presentert for noen år siden.
Samfunnet forventer at arbeidstakere skal kunne stå i arbeidslivet til ca fylte 70 år – det betyr at skift- og turnusarbeidere i snitt er utslitt 15 år før tiden. Det kan virke som om Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) har mål om slite ut arbeidstakere på en langt tidligere tidspunkt enn dagens – ved å åpne for svekkelse av beskyttelsestiltak ovenfor arbeidstakere.
Arbeidsmiljøloven skal være en ”helsefremmende” lov, den skal forebygge helseskader fysisk og psykisk. Slik bør Arbeidsmiljøloven være også i fremtiden! Det viser seg at skift- og turnusarbeidere er overrepresentert på statistikker over sykdommer (kreft, hjerte- og karsykdommer, mage- og tarmsykdommer, depresjoner mv, samt tidligere død enn de som jobber normalarbeidsdag osv osv). Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) burde derfor – om han ønsker å ta arbeidstakere på alvor – hevde at Arbeidsmiljøloven bør styrkes på den forebyggende siden fremfor å kalle den et ”hinder for arbeidstakerne”!
Men gjennom konkludert atferd over mange år – kan man vel hevde at Fremskrittspartiet har et meget negativt og nedlatende syn på arbeidstakere i grupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere kompetanse og lønn!!! Så man blir jo ikke overrasket over slike utspill!
Michael Tetzchner (Høyre) – som mener at ”Adecco-saken viser at flere vil jobbe mer” – kan umulig ha fått med seg at kraftig underbetaling (sosial dumping) ofte tvinger mange til å måtte jobbe ekstra på luselønn for å oppnå ei lønn som er til å leve av.
Gjennom konkludert atferd over mange år – kan man trygt hevde at ”sosial dumping” på lønns og arbeidsvilkår ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn – er en fanesak for Høyre!!!
Konklusjon;
I Fremskrittspartiet og Høyre finnes det ingen tegn til ”modernisering” – men bare et ønske om å bringe arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn til et status Quo anno 1880-tallet!
Ad Fremskrittspartiet og Høyres lovendringsforslag
Fremskrittspartiets og Høyres lovendringsforslag har følgende virkninger om det skulle bli vedtatt;
- Mer makt overføres fra arbeidstakere over til arbeidsgiverne
- Lengre arbeidsdager, endrede gjennomsnittsberegningsperioder, likestille arbeidstakere med arbeidsgivere mht til arbeidstid mv, vil medføre billigere arbeidskraft for arbeidsgiverne (dvs økonomisk tap for arbeidstakere) – det vi kaller ”sosial dumping”.
- Arbeidstakere vil i praksis bli tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet – dvs en gjeninnføring av arbeidstidsordninger som eksisterte blant husmenn fra den gangen husmannsvesenet eksisterte.
- Fagforeningsknusing! Det å overlate til ”lokalt nivå” å avgjøre arbeidstidsspørsmål på avvik viser Adecco-saken til overmål at er livsfarlig. Utidig press og trusler fra arbeidsgivere som utøver skrekkregimer mot arbeidstakere, gjør at ingen tør opponere, eller stå frem når rovdrift og sosial dumping blir en del av hverdagen.
Med Michael Tetzchner (Høyre) sitt utsagn, kan man konkludere at;
- Høyre og Fremskrittspartiet vil gjøre Adecco-tilstander til det normale innenfor arbeidslivet for arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ønsker norske arbeidstakere det?
Økte fortjenester
Legger man vel dokumentert forskning til grunn for virkningen av dagens arbeidsliv til grunn, og det faktum at Fremskrittspartiet og Høyre (og Venstre og Kristeligfolkeparti) vil forverre presset og mulighetene for ytterligere rovdrift på arbeidstakere gjennom å endre Arbeidsmiljøloven, kan virkningen bli;
- Arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn får oppleve ytterligere sosial dumping (kutt i lønningene)
- Det betyr at arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn må jobbe lengre dager og bli mer utnyttet for å oppnå ei lønn som er til å leve av
- Det kan bety at arbeidstakere blir utslitt og ender opp som uføre langt tidligere enn hva tilfellet er i dag (i snitt ved fylte 55 år pr i dag)
- Markedsliberalistene/ nyliberalistene kutter parallelt i pensjoner – og foreslår kutt i uførepensjoner – så innebærer økt fattigdom, dvs ytterligere økte forskjeller i samfunnet. Ønsker vi det?
Mens for arbeidsgivere betyr ovennevnte;
- Økte fortjenester til eierne gjennom billigere arbeidskraft
- Markedsliberalistene/ nyliberalistene lover skattelette til de rike – som begrunnelse for kutte pensjoner og uføretrygd til arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn = økte fortjenester.
- Markedsliberalistene krever økt internasjonalisering – spesielt bruk av internasjonale revisorfirmaer, trolig fordi dette gir økte muligheter til å føre kapital til hemmelige kontoer i skatteparadiser.
Problemet er EUs tjenestedirektiv!
Det Terje Røe Isaksen (Høyre), Robert Eriksson (Fremskrittspartiet), Eli Moe-Helgesen, Michael Tetzchner (Høyre) og markedsliberalister for øvrig hevder, er ikke annet enn å markedsføre innholdet i EUs tjenestedirektiv/ EUs vikardirektiv m.v. Den er Norge blitt påtvunget gjennom EØS-avtalen.
Hva saken egentlig handler om!
Det saken egentlig handler om er følgende;
- De som ønsker at de nylig avdekkede Adecco-tilstandene – med tilhørende rovdrift på arbeidstakerne og sosial dumping - skal være normaltilstanden for arbeidslivet i Norge – de kan benytte sin stemme på ”samfunnssabotørene” (markedsliberalistene) – i første rekke gjelder det partiene Fremskrittspartiet og Høyre.
- De som ønsker et anstendig, inkluderende, og helsefremmende arbeidsliv for alle arbeidstakere – bruker stemmeseddelen sin på andre kandidater/ partier som står oppreist - med holdninger og ideologi som tjener arbeidstakernes interesser minst like mye som arbeidsgivernes interesser. Det vil si å støtte trepartssamarbeidet (samarbeidet mellom det offentlige, arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden) – som er den største suksessfaktoren for den velstanden vi har i Norge i dag.
Min konklusjon;
Fremskrittspartiet og Høyre kan umulig ha maktet å definere hva ordet ”moderne” egentlig betyr – for deres politikk vil medføre det stikk motsatte!
Noen sitater fra Dagsavisens artikkel;
Terje Røe Isaksen (Høyre) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”rigid og gammeldags”.
Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”mer et hinder enn hjelpemiddel for arbeidstakerne”.
Eli Moe-Helgesen hevder at ”loven passer ikke det moderne arbeidsliv”.
Michael Tetzchner (Høyre) mener at ”Adecco-saken viser at flere vil jobbe mer”.
Hva baserer de sine påstander på?
Fremskrittspartiet og Høyre vil derfor endre Arbeidsmiljøloven slik at;
- Det skal bli tillatt å jobbe mer overtid i perioder
- Tillate ”nordsjøturnuser” som kan fremforhandles lokalt
- Mer fleksibel gjennomsnittsberegning av arbeidstid
- Vurdere om flere skal få muligheten til å ha fleksible arbeidstider som ledere og mellomledere.
Hva slags forskning, kunnskap, dokumentasjon og holdninger ligger det bak disse utspillene til Fremskrittspartiet og Høyre som rettferdiggjør et slikt syn?
Kommentar;
Terje Røe Isaksen (Høyre) og Eli Moe-Helgesen gjør her et dårlig forsøk på å omdefinere ordet ”moderne” – og det gjenspeiler en total historieløshet på hvordan arbeidslivet har utviklet seg de siste 130 årene – som sikkert er en bevisst strategi.
På midten av 1880-tallet startet for alvor kampen om 8 timers arbeidsdag – ikke bare i Norge – men rundt om i verden. Den gangen var normalarbeidsdagen på 13 til 16 timers arbeidsdag.
I 1889 ble det gjennomført en generalstreik i USA for retten til 8 timers arbeidsdag. Året etter ble 1. mai proklamert til arbeidstakernes frihetsdag og kampdag - for gjennomføring av reformer. Kampen sto om retten til 8 timers arbeidsdag. Det skulle gå mange år før arbeidstakerne nådde målet i 8 timers arbeidsdag i Norge – den kom først i 1919. En rettighet som Fremskrittspartiet og Høyre vil rive ned ”over natten” om de får makt.
Den 06.06. 2005, behandlet og vedtok Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som støttespiller og garantist) en ny Arbeidsmiljølov. Den åpnet for 13 timers arbeidsdag – uten overtidsbetaling - og en kraftig oppmyking av arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven, samt en radikal svekkelse av stillingsvernet mv for arbeidstakere (først og fremst for arbeidstakere i arbeid som normalt rekrutteres blant de med midlere/ lavere kompetanse og lønn). Den loven ble heldigvis aldri satt ut i livet – fordi Bondevik II-regjeringen fikk avløsning i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte Arbeidsmiljøloven til tilnærmelsesvis den opprinnelige.
Foran Stortingsvalget 2009, gikk Høyre og Fremskrittspartiet ut og flagget at de vil åpne for at arbeidsgivere kunne benytte arbeidstakere inntil 13 timer pr dag – uten overtidsgodtgjørelse om de kom til makten. Heldigvis for norske arbeidstakere kom de ikke til makta – da ville trolig ”Adecco-tilstandene” vært det normale i dagens arbeidsliv.
Det Terje Røe Isaksen (Høyre) og Eli Moe-Helgesen hevder er ”å modernisere” Arbeidsmiljøloven, er med andre ord å føre arbeidstakernes rettstilstand på arbeidstid tilbake til 1880-tallet. Det vil jeg påstå er det motsatte av ”å modernisere”! I mitt vokabular heter det ”tilbakeskritt”!
Når Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”mer et hinder enn hjelpemiddel for arbeidstakerne”, så kan han umulig ha fått med seg at skift- og turnusarbeidere i snitt er utslitt, og trer ut av arbeidslivet, når de er ca 55 år. Helsearbeidere trer ut av arbeidslivet når de er ca 53 år (i Oslo 52 år) jf en undersøkelse som ble presentert for noen år siden.
Samfunnet forventer at arbeidstakere skal kunne stå i arbeidslivet til ca fylte 70 år – det betyr at skift- og turnusarbeidere i snitt er utslitt 15 år før tiden. Det kan virke som om Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) har mål om slite ut arbeidstakere på en langt tidligere tidspunkt enn dagens – ved å åpne for svekkelse av beskyttelsestiltak ovenfor arbeidstakere.
Arbeidsmiljøloven skal være en ”helsefremmende” lov, den skal forebygge helseskader fysisk og psykisk. Slik bør Arbeidsmiljøloven være også i fremtiden! Det viser seg at skift- og turnusarbeidere er overrepresentert på statistikker over sykdommer (kreft, hjerte- og karsykdommer, mage- og tarmsykdommer, depresjoner mv, samt tidligere død enn de som jobber normalarbeidsdag osv osv). Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) burde derfor – om han ønsker å ta arbeidstakere på alvor – hevde at Arbeidsmiljøloven bør styrkes på den forebyggende siden fremfor å kalle den et ”hinder for arbeidstakerne”!
Men gjennom konkludert atferd over mange år – kan man vel hevde at Fremskrittspartiet har et meget negativt og nedlatende syn på arbeidstakere i grupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere kompetanse og lønn!!! Så man blir jo ikke overrasket over slike utspill!
Michael Tetzchner (Høyre) – som mener at ”Adecco-saken viser at flere vil jobbe mer” – kan umulig ha fått med seg at kraftig underbetaling (sosial dumping) ofte tvinger mange til å måtte jobbe ekstra på luselønn for å oppnå ei lønn som er til å leve av.
Gjennom konkludert atferd over mange år – kan man trygt hevde at ”sosial dumping” på lønns og arbeidsvilkår ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn – er en fanesak for Høyre!!!
Konklusjon;
I Fremskrittspartiet og Høyre finnes det ingen tegn til ”modernisering” – men bare et ønske om å bringe arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn til et status Quo anno 1880-tallet!
Ad Fremskrittspartiet og Høyres lovendringsforslag
Fremskrittspartiets og Høyres lovendringsforslag har følgende virkninger om det skulle bli vedtatt;
- Mer makt overføres fra arbeidstakere over til arbeidsgiverne
- Lengre arbeidsdager, endrede gjennomsnittsberegningsperioder, likestille arbeidstakere med arbeidsgivere mht til arbeidstid mv, vil medføre billigere arbeidskraft for arbeidsgiverne (dvs økonomisk tap for arbeidstakere) – det vi kaller ”sosial dumping”.
- Arbeidstakere vil i praksis bli tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet – dvs en gjeninnføring av arbeidstidsordninger som eksisterte blant husmenn fra den gangen husmannsvesenet eksisterte.
- Fagforeningsknusing! Det å overlate til ”lokalt nivå” å avgjøre arbeidstidsspørsmål på avvik viser Adecco-saken til overmål at er livsfarlig. Utidig press og trusler fra arbeidsgivere som utøver skrekkregimer mot arbeidstakere, gjør at ingen tør opponere, eller stå frem når rovdrift og sosial dumping blir en del av hverdagen.
Med Michael Tetzchner (Høyre) sitt utsagn, kan man konkludere at;
- Høyre og Fremskrittspartiet vil gjøre Adecco-tilstander til det normale innenfor arbeidslivet for arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ønsker norske arbeidstakere det?
Økte fortjenester
Legger man vel dokumentert forskning til grunn for virkningen av dagens arbeidsliv til grunn, og det faktum at Fremskrittspartiet og Høyre (og Venstre og Kristeligfolkeparti) vil forverre presset og mulighetene for ytterligere rovdrift på arbeidstakere gjennom å endre Arbeidsmiljøloven, kan virkningen bli;
- Arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn får oppleve ytterligere sosial dumping (kutt i lønningene)
- Det betyr at arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn må jobbe lengre dager og bli mer utnyttet for å oppnå ei lønn som er til å leve av
- Det kan bety at arbeidstakere blir utslitt og ender opp som uføre langt tidligere enn hva tilfellet er i dag (i snitt ved fylte 55 år pr i dag)
- Markedsliberalistene/ nyliberalistene kutter parallelt i pensjoner – og foreslår kutt i uførepensjoner – så innebærer økt fattigdom, dvs ytterligere økte forskjeller i samfunnet. Ønsker vi det?
Mens for arbeidsgivere betyr ovennevnte;
- Økte fortjenester til eierne gjennom billigere arbeidskraft
- Markedsliberalistene/ nyliberalistene lover skattelette til de rike – som begrunnelse for kutte pensjoner og uføretrygd til arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn = økte fortjenester.
- Markedsliberalistene krever økt internasjonalisering – spesielt bruk av internasjonale revisorfirmaer, trolig fordi dette gir økte muligheter til å føre kapital til hemmelige kontoer i skatteparadiser.
Problemet er EUs tjenestedirektiv!
Det Terje Røe Isaksen (Høyre), Robert Eriksson (Fremskrittspartiet), Eli Moe-Helgesen, Michael Tetzchner (Høyre) og markedsliberalister for øvrig hevder, er ikke annet enn å markedsføre innholdet i EUs tjenestedirektiv/ EUs vikardirektiv m.v. Den er Norge blitt påtvunget gjennom EØS-avtalen.
Hva saken egentlig handler om!
Det saken egentlig handler om er følgende;
- De som ønsker at de nylig avdekkede Adecco-tilstandene – med tilhørende rovdrift på arbeidstakerne og sosial dumping - skal være normaltilstanden for arbeidslivet i Norge – de kan benytte sin stemme på ”samfunnssabotørene” (markedsliberalistene) – i første rekke gjelder det partiene Fremskrittspartiet og Høyre.
- De som ønsker et anstendig, inkluderende, og helsefremmende arbeidsliv for alle arbeidstakere – bruker stemmeseddelen sin på andre kandidater/ partier som står oppreist - med holdninger og ideologi som tjener arbeidstakernes interesser minst like mye som arbeidsgivernes interesser. Det vil si å støtte trepartssamarbeidet (samarbeidet mellom det offentlige, arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden) – som er den største suksessfaktoren for den velstanden vi har i Norge i dag.
Min konklusjon;
Fremskrittspartiet og Høyre kan umulig ha maktet å definere hva ordet ”moderne” egentlig betyr – for deres politikk vil medføre det stikk motsatte!
Riksrevisjonen gjør jobben sin!
Offentlig revisjon er bygd på demokratisk kontroll og revisjon av den offentlige forvaltningen – det være seg Riksrevisjonen - som annen offentlig revisjon (eksempelvis kommunal revisjon). Den offentlige revisjonen har vært, og er, et meget viktig organ for blant annet å motvirke uregelmessigheter, korrupsjon og korrupsjonskulturer i den offentlige forvaltningen.
Etiske og moralske demokratiske holdninger
Offentlig revisjon bygger på helt andre etiske og moralske holdninger enn privat revisjon. Når eksempelvis en virksomhet er misfornøyd med et innleid privat revisjonsfirma (fordi revisjonsfirmaet gjør jobben sin og avdekker feil og uregelmessigheter), så bytter den virksomheten som oftest over til et annet revisjonsfirma med ”de riktige holdningene” – dvs i betydning et revisjonsfirma som godtar virksomhetens politikk selv om i varierende grad forekommer.
Vi vet hvor galt det kan gå med private revisjonsfirmaer med ”de riktige holdningene” (dvs uredelige holdninger). Enron-skandalen i USA er vel den mest kjente. Nedre Romerike vannverk, Undervisningsbygg AS er norske eksempler fra Norge på hvordan det kan gå når revisjonen ikke fungerer.
Det er også et tankekors at revisorfirmaer ofte har internasjonale forgreninger. Kan det være slik at denne internasjonale organiseringen er gunstig med tanke på alle de som flytter penger til hemmelig kontoer i skatteparadiser???
AS-sifisering = økt privat revisjon
Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) ”privatiserte” Norges bank, blant annet gjennom å kaste ut demokratisk folkevalgte fra styret – dvs at Norges bank ikke lengre styres gjennom demokratiske beslutninger (AS-ifisert). Det betyr at Norges bank ikke lengre er underlagt forvaltningen. Forvaltningen av blant annet Oljefondet utland er lagt under Norges bank, men hvor store deler av virksomheten er flagget ut. Straks disse omstillingene i (fristillingen av) Norges bank ble foretatt – dukket spørsmålet opp om - ensidig - å ha bare privat revisjon av Norges bank og underliggende selskaper. (Når jeg hører slike tanker – så tenker jeg på den økonomiske kollapsen på Island).
Privatisering av offentlige tjenester, AS-ifisering (inkl andre styreformer som foretak, stiftelser o.l) innebærer økt privat revisjon – i tråd med Aksjelovens regnskapsprinsipper. Dette har vært en villet politisk politikk fra markedsliberalistene – som samtidig har støttet seg til regnskapsmodellene fra New Public Management (NPM) som ble innført med markedsliberalismen (dvs høyrepolitikk/ EU-politikk).
I mitt hode betyr det en politisk bestemt nedprioritering av demokratisk styring, kontroll og revisjon av fellesskapets midler. Det som gjør meg ekstra bekymret - er at til å styre de ulike selskapene – håndplukkes det stort sett ensidig bare medlemmer av ”gutte-/ jenteklubben grei”! Dvs markedsliberalister!
Riksrevisor Jørgen Kosmo er et funn!
Riksrevisor Jørgen Kosmo er blitt en mektig person, som statsråder og byråkrater frykter. Men Jørgen Kosmo er samtidig et funn for Riksrevisjonen og det norske folk – ikke minst for de som ”sitter nederst ved bordet”. Han er uredd, og han gjør jobben sin! Riksrevisjonen er blitt en folkets institusjon! Spesielt når Riksrevisjonen avdekker de forhold som ikke fungerer for norske forbrukere - på tjenester som det offentlig har et ansvar for. Eksempelvis har Riksrevisjonens skarpe kritikk av NAV vært høyst berettiget!
Markedsliberalismen fungerer ikke!
Nettopp tidligere NAV-direktør, Tor Sagli, setter ord på hvor nødvendig Riksrevisjonen er for det norske folk – mot markedsliberalistene og deres holdninger, politikk og makt. Tor Sagli uttaler, sitat; ”Når Riksrevisjonen spisser saker bevisst i media, får folk et skeivt bilde av staten. Resultatet blir en systematisk svekkelse av omdømmet til offentlig sektor (Klassekampen 26.03.2011)”. Underforstått, jf Saglis utsagn; Markedsliberalistisk politikk og styringssystemer skal få leve sitt liv uten kritikk og innsyn – og i hvert fall ikke i mediene.
Det Riksrevisjonen avdekker, og det gang på gang - er at den markedsliberalistiske politikken, og dens styringssystemer og regnskapsmodeller (NPM) ikke fungerer for store deler av forbrukerne av offentlige tjenester! Derfor er det ikke til å undres over at markedsliberaister misliker Riksrevisjonen – og derfor gradvis retter blikket mot denne institusjonen - og hvor hensikten åpenbart er å forsøke å svekke den.
Derfor bør befolkningen sørge for å slå ring rundt offentlig revisjon, og Riksrevisjonen i særdeleshet! Er det noen som tror at eksempelvis NAV (og eller andre virksomheter som er blitt kritisert NAV) hadde foretatt/ forsøker å foreta forbedringer på ting som ikke fungerer om det ikke hadde vært for Riksrevisjonen? Svaret på det er nei – er min påstand!
Offentlig kontroll og revisjon er en nødvendighet, og det er mer nødvendig enn noen gang tidligere, dersom demokratiet skal fungere – og mot det som viser seg å være ”markedsliberalismens utilstrekkelighet”!
Etiske og moralske demokratiske holdninger
Offentlig revisjon bygger på helt andre etiske og moralske holdninger enn privat revisjon. Når eksempelvis en virksomhet er misfornøyd med et innleid privat revisjonsfirma (fordi revisjonsfirmaet gjør jobben sin og avdekker feil og uregelmessigheter), så bytter den virksomheten som oftest over til et annet revisjonsfirma med ”de riktige holdningene” – dvs i betydning et revisjonsfirma som godtar virksomhetens politikk selv om i varierende grad forekommer.
Vi vet hvor galt det kan gå med private revisjonsfirmaer med ”de riktige holdningene” (dvs uredelige holdninger). Enron-skandalen i USA er vel den mest kjente. Nedre Romerike vannverk, Undervisningsbygg AS er norske eksempler fra Norge på hvordan det kan gå når revisjonen ikke fungerer.
Det er også et tankekors at revisorfirmaer ofte har internasjonale forgreninger. Kan det være slik at denne internasjonale organiseringen er gunstig med tanke på alle de som flytter penger til hemmelig kontoer i skatteparadiser???
AS-sifisering = økt privat revisjon
Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) ”privatiserte” Norges bank, blant annet gjennom å kaste ut demokratisk folkevalgte fra styret – dvs at Norges bank ikke lengre styres gjennom demokratiske beslutninger (AS-ifisert). Det betyr at Norges bank ikke lengre er underlagt forvaltningen. Forvaltningen av blant annet Oljefondet utland er lagt under Norges bank, men hvor store deler av virksomheten er flagget ut. Straks disse omstillingene i (fristillingen av) Norges bank ble foretatt – dukket spørsmålet opp om - ensidig - å ha bare privat revisjon av Norges bank og underliggende selskaper. (Når jeg hører slike tanker – så tenker jeg på den økonomiske kollapsen på Island).
Privatisering av offentlige tjenester, AS-ifisering (inkl andre styreformer som foretak, stiftelser o.l) innebærer økt privat revisjon – i tråd med Aksjelovens regnskapsprinsipper. Dette har vært en villet politisk politikk fra markedsliberalistene – som samtidig har støttet seg til regnskapsmodellene fra New Public Management (NPM) som ble innført med markedsliberalismen (dvs høyrepolitikk/ EU-politikk).
I mitt hode betyr det en politisk bestemt nedprioritering av demokratisk styring, kontroll og revisjon av fellesskapets midler. Det som gjør meg ekstra bekymret - er at til å styre de ulike selskapene – håndplukkes det stort sett ensidig bare medlemmer av ”gutte-/ jenteklubben grei”! Dvs markedsliberalister!
Riksrevisor Jørgen Kosmo er et funn!
Riksrevisor Jørgen Kosmo er blitt en mektig person, som statsråder og byråkrater frykter. Men Jørgen Kosmo er samtidig et funn for Riksrevisjonen og det norske folk – ikke minst for de som ”sitter nederst ved bordet”. Han er uredd, og han gjør jobben sin! Riksrevisjonen er blitt en folkets institusjon! Spesielt når Riksrevisjonen avdekker de forhold som ikke fungerer for norske forbrukere - på tjenester som det offentlig har et ansvar for. Eksempelvis har Riksrevisjonens skarpe kritikk av NAV vært høyst berettiget!
Markedsliberalismen fungerer ikke!
Nettopp tidligere NAV-direktør, Tor Sagli, setter ord på hvor nødvendig Riksrevisjonen er for det norske folk – mot markedsliberalistene og deres holdninger, politikk og makt. Tor Sagli uttaler, sitat; ”Når Riksrevisjonen spisser saker bevisst i media, får folk et skeivt bilde av staten. Resultatet blir en systematisk svekkelse av omdømmet til offentlig sektor (Klassekampen 26.03.2011)”. Underforstått, jf Saglis utsagn; Markedsliberalistisk politikk og styringssystemer skal få leve sitt liv uten kritikk og innsyn – og i hvert fall ikke i mediene.
Det Riksrevisjonen avdekker, og det gang på gang - er at den markedsliberalistiske politikken, og dens styringssystemer og regnskapsmodeller (NPM) ikke fungerer for store deler av forbrukerne av offentlige tjenester! Derfor er det ikke til å undres over at markedsliberaister misliker Riksrevisjonen – og derfor gradvis retter blikket mot denne institusjonen - og hvor hensikten åpenbart er å forsøke å svekke den.
Derfor bør befolkningen sørge for å slå ring rundt offentlig revisjon, og Riksrevisjonen i særdeleshet! Er det noen som tror at eksempelvis NAV (og eller andre virksomheter som er blitt kritisert NAV) hadde foretatt/ forsøker å foreta forbedringer på ting som ikke fungerer om det ikke hadde vært for Riksrevisjonen? Svaret på det er nei – er min påstand!
Offentlig kontroll og revisjon er en nødvendighet, og det er mer nødvendig enn noen gang tidligere, dersom demokratiet skal fungere – og mot det som viser seg å være ”markedsliberalismens utilstrekkelighet”!
mandag 28. mars 2011
Har Venstre overtatt som Norges mest arbeiderfiendtlig parti?
Trine Skei Grande (Venstre) er ute med uttalelser igjen. Skei Grande uttaler denne gangen at ”opposisjonen og en rekke organisasjoner vil styrke uorganisertes rettigheter. LO sier nei. Gjett hvem det rød-grønne flertallet på Stortinget hører på. LO har fått så stor makt over Arbeiderpartiet at universelle rettigheter for arbeidstakere ikke lenger er viktig for det største regjeringspartiet når LO vil ha monopol på de samme rettighetene”.
Venstre og Fremskrittspartiet er selvsagt ikke opptatt av å styrke arbeidstakeres rettigheter – verken for organiserte eller uorganiserte. Nevnte partier er kun ute etter å forrykke maktbalansen mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden (arbeidsgiverne/ kapitalen)! Ingen må tro noe annet!
Det har vært en bred oppfatning at Fremskrittspartiet er det mest arbeiderrettighetsfiendtlige partiet i Norge – med standpunkter som handler om fagforeningsknusing. I lengre tid har man oversett partiet Venstre – som man etter hvert har oppdaget at har nådd Fremskrittspartiets høyder i disse spørsmålene – og kanskje sågar har overgått Fremskrittspartiet?
Det mest alvorlige - i måten Fremskrittspartiet og Venstre opererer på – er at Fremskrittspartiet/ Venstre truer trepartssamarbeidet! Det som oppleves som suksesskriteriet for at Norge er blitt det velferdssamfunnet som man har fått til, med lav arbeidsledighet og gode velferdsordninger osv.
Venstres utspill handler om å styrke gratispassasjerene sine rettigheter (de uorganisertes rettigheter). Det er dårlig skjult at Fremskrittspartiet og Venstre vil lage universelle løsninger som tilsynelatende virker forlokkende – men som høyrepartiene gradvis kan svekke dersom de blir gjennomført. Hensikten er selvsagt å få flere til ikke å organisere seg.
Dette er en gammel oppskrift fra USA og flere EU-land, hvor fagbevegelsen ligger med brukket rygg mange steder som følge av innføring av ”universelle” ordninger. Et eksempel; I USA har man innført en universell ordning med ”lovfestet minstelønn”. Da ordningen ble innført – ble den oppfattet som god. Problemet er at fra 1997 til 2007 ble ikke satsene justert/ forhøyet i takt med prisstigningen for øvrig. I 2007 ble den lovfestede minstelønnen økt fra 5,15 til 7,25 dollar timen, det vil si fra 32 til 45 kroner. Og ikke uventet hevdet den amerikanske industri, og særlig varehandelen, at en slik heving vil skade økonomien uten omtanke for at ei timelønn på 32 kroner er umulig å leve av. Slik fungerer ”universelle ordninger” under markedsliberalistiske/ nyliberalistiske regimer.
Det er lyspunkter! Trenden synes å være snudd, fagbevegelsen i USA er blitt mer aktive igjen, samt at fagbevegelsen i England, Hellas og andre steder vekkes til live igjen. De faglige rettighetene må gjenkjempes på ny!
Men den ubalansen som over tid har oppstått mellom fagforeningsmakt på den ene siden, og arbeidsgivermakt (kapitalmakt) på den andre siden, har forårsaket mye sosial nød, økte forskjeller og urettferdighet i mange land.
Hvorfor skal arbeidstakere godta at arbeidstakernes rettigheter skrues tilbake til slik de var på 1880-tallet? Vi trenger et organisert samfunn, med fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og en sterk offentlig sektor! Kort sagt vi trenger fortsatt et land som hevder seg blant de beste i verden å leve i – noe Fremskrittspartiet og Venstre synes å være imot!
Venstre og Fremskrittspartiet er selvsagt ikke opptatt av å styrke arbeidstakeres rettigheter – verken for organiserte eller uorganiserte. Nevnte partier er kun ute etter å forrykke maktbalansen mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden (arbeidsgiverne/ kapitalen)! Ingen må tro noe annet!
Det har vært en bred oppfatning at Fremskrittspartiet er det mest arbeiderrettighetsfiendtlige partiet i Norge – med standpunkter som handler om fagforeningsknusing. I lengre tid har man oversett partiet Venstre – som man etter hvert har oppdaget at har nådd Fremskrittspartiets høyder i disse spørsmålene – og kanskje sågar har overgått Fremskrittspartiet?
Det mest alvorlige - i måten Fremskrittspartiet og Venstre opererer på – er at Fremskrittspartiet/ Venstre truer trepartssamarbeidet! Det som oppleves som suksesskriteriet for at Norge er blitt det velferdssamfunnet som man har fått til, med lav arbeidsledighet og gode velferdsordninger osv.
Venstres utspill handler om å styrke gratispassasjerene sine rettigheter (de uorganisertes rettigheter). Det er dårlig skjult at Fremskrittspartiet og Venstre vil lage universelle løsninger som tilsynelatende virker forlokkende – men som høyrepartiene gradvis kan svekke dersom de blir gjennomført. Hensikten er selvsagt å få flere til ikke å organisere seg.
Dette er en gammel oppskrift fra USA og flere EU-land, hvor fagbevegelsen ligger med brukket rygg mange steder som følge av innføring av ”universelle” ordninger. Et eksempel; I USA har man innført en universell ordning med ”lovfestet minstelønn”. Da ordningen ble innført – ble den oppfattet som god. Problemet er at fra 1997 til 2007 ble ikke satsene justert/ forhøyet i takt med prisstigningen for øvrig. I 2007 ble den lovfestede minstelønnen økt fra 5,15 til 7,25 dollar timen, det vil si fra 32 til 45 kroner. Og ikke uventet hevdet den amerikanske industri, og særlig varehandelen, at en slik heving vil skade økonomien uten omtanke for at ei timelønn på 32 kroner er umulig å leve av. Slik fungerer ”universelle ordninger” under markedsliberalistiske/ nyliberalistiske regimer.
Det er lyspunkter! Trenden synes å være snudd, fagbevegelsen i USA er blitt mer aktive igjen, samt at fagbevegelsen i England, Hellas og andre steder vekkes til live igjen. De faglige rettighetene må gjenkjempes på ny!
Men den ubalansen som over tid har oppstått mellom fagforeningsmakt på den ene siden, og arbeidsgivermakt (kapitalmakt) på den andre siden, har forårsaket mye sosial nød, økte forskjeller og urettferdighet i mange land.
Hvorfor skal arbeidstakere godta at arbeidstakernes rettigheter skrues tilbake til slik de var på 1880-tallet? Vi trenger et organisert samfunn, med fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og en sterk offentlig sektor! Kort sagt vi trenger fortsatt et land som hevder seg blant de beste i verden å leve i – noe Fremskrittspartiet og Venstre synes å være imot!
søndag 27. mars 2011
Politikere og sosial dumping
Følgende setninger er hentet ut fra en sak på nettet i dag (27.03) fra Bergen;
- Lærervikarene fikk beskjed om å melde seg hos et vikarbyrå, hvis de ønsket nye oppdrag. Skolene ble i fjor høst pålagt å la bemanningsbyråene skaffe lærervikarer
- Timelønnen falt fra 400 til 199 kroner
- Det var fortvilende. Jeg kan ikke leve på en slik lønn, sier en vikar.
- I vår inngikk Bergen kommune rammeavtaler om lærervikarer med fire bemanningsbyråer. I et rundskriv fra byrådsavdeling for barnehage og skole til skolelederne sendt i september i fjor høst heter det at avtalen "er meget god i forhold til pris". Siden vikarbudsjettene kan være "trange" bes skolene "utnytte denne fordelen på best mulig måte".
En lærervikar forteller at;
- Timelønnen lå på over 400 kroner, en timelønn som inkluderer godtgjørelse for for- og etterarbeid, i tråd med tariff. Timelønnen hos vikarbyrået ble en ganske annen.
- Jeg måtte forhandle og diskutere meg opp til en timelønn på 199 kroner, sier vikaren.
- Ingen av vikarene BT har vært i kontakt med, våger å stå frem på grunn av frykt for problemer.
Ved skolen som akkurat disse vikarene jobber, snudde ledelsen etter noen uker. Skolen returnerte til praksisen de hadde før rammeavtalene og hyrte inn sine egne vikarer.
Politikerne har ansvaret;
- Byråd for skole og barnehage er Filip Rygg (Kristelig folkeparti)
- Finansbyråd Liv Røssland (Frp) har ansvaret for rammeavtalene.
Kommentar;
Dette er politisk initiert sosial dumping satt i system. At slik skjer i borgerlig styrte kommuner overrasker jo ingen. Dette er jo markedsliberalistenes/ nyliberalistenes politikk, basert på regnskapsmodellene til New Public Management (NPM). Trenger man å si noe mer?
Det er heldigvis snart kommune- og fylkestingsvalg. Alle som er opptatt av at arbeidstakere skal ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår, og som mener at det offentlige bør gå foran å utvise en anstendig personalpolitikk, har muligheten til å bruke stemmeseddelen på partier og enkeltpersoner som skygger unna markedsliberalismen! I hvert fall om man vil unngå nye episoder som disse opplysningene fra Bergen kommune!
Husk – neste gang kan det være deg som markedsliberalistene rammer på tilsvarende måte!
Implementeringen av EUs tjenestedirektiv i norsk lovgivning begynner i virke etter sin hensikt ser det ut til - akkurat slik man fryktet på forhånd!
.
- Lærervikarene fikk beskjed om å melde seg hos et vikarbyrå, hvis de ønsket nye oppdrag. Skolene ble i fjor høst pålagt å la bemanningsbyråene skaffe lærervikarer
- Timelønnen falt fra 400 til 199 kroner
- Det var fortvilende. Jeg kan ikke leve på en slik lønn, sier en vikar.
- I vår inngikk Bergen kommune rammeavtaler om lærervikarer med fire bemanningsbyråer. I et rundskriv fra byrådsavdeling for barnehage og skole til skolelederne sendt i september i fjor høst heter det at avtalen "er meget god i forhold til pris". Siden vikarbudsjettene kan være "trange" bes skolene "utnytte denne fordelen på best mulig måte".
En lærervikar forteller at;
- Timelønnen lå på over 400 kroner, en timelønn som inkluderer godtgjørelse for for- og etterarbeid, i tråd med tariff. Timelønnen hos vikarbyrået ble en ganske annen.
- Jeg måtte forhandle og diskutere meg opp til en timelønn på 199 kroner, sier vikaren.
- Ingen av vikarene BT har vært i kontakt med, våger å stå frem på grunn av frykt for problemer.
Ved skolen som akkurat disse vikarene jobber, snudde ledelsen etter noen uker. Skolen returnerte til praksisen de hadde før rammeavtalene og hyrte inn sine egne vikarer.
Politikerne har ansvaret;
- Byråd for skole og barnehage er Filip Rygg (Kristelig folkeparti)
- Finansbyråd Liv Røssland (Frp) har ansvaret for rammeavtalene.
Kommentar;
Dette er politisk initiert sosial dumping satt i system. At slik skjer i borgerlig styrte kommuner overrasker jo ingen. Dette er jo markedsliberalistenes/ nyliberalistenes politikk, basert på regnskapsmodellene til New Public Management (NPM). Trenger man å si noe mer?
Det er heldigvis snart kommune- og fylkestingsvalg. Alle som er opptatt av at arbeidstakere skal ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår, og som mener at det offentlige bør gå foran å utvise en anstendig personalpolitikk, har muligheten til å bruke stemmeseddelen på partier og enkeltpersoner som skygger unna markedsliberalismen! I hvert fall om man vil unngå nye episoder som disse opplysningene fra Bergen kommune!
Husk – neste gang kan det være deg som markedsliberalistene rammer på tilsvarende måte!
Implementeringen av EUs tjenestedirektiv i norsk lovgivning begynner i virke etter sin hensikt ser det ut til - akkurat slik man fryktet på forhånd!
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
