Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete har reist en viktig sak i den hensikt at Norge må si opp EØS-avtalen. Senterpartilederen mener at EØS-avtalen er blitt ei hellig ku politisk.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre svarer med at ” Jeg vil ikke forskuttere forhandlinger som ligger to år fram i tid, men jeg tror et stort flertall i Ap vil mene at EØS-avtalen er viktigere nå enn før, for både arbeidsplasser og velferd. Jeg ser det derfor som veldig usannsynlig at vi kan regjere på en plattform som åpner for å si opp EØS-avtalen”, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til Aftenposten.
Jeg er redd Arbeiderpartiet – med Jonas Gahr Støres utspill – er i uttakt med flertallet i Arbeiderpartiet og det norske folk! Markedsliberalisme har ikke skapt annet enn nød og uro i EU, på Island og USA m.fl. - for det store flertallet av befolkningen. Solidaritet, arbeidsplasser og velferd i dag – handler om å avskaffe dagens system med markedsliberalisme/ kapitalisme. Det vil si alt det EU står for. Fordelingspolitikken er fullstendig feilslått!
EØS = Systematisk sosial dumping!
EØS-avtalen – og direktivene som gis gjennom den - påvirker norske arbeidsforhold svært negativt. EØS-avtalen representerer dermed et salgs arbeidslivets apartheidsystem! Hvorfor? Jo, fordi EU-direktivene er meget usosiale og ekstremt urettferdig ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt – samt for samfunnsgrupper som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdeordninger.
Et fortsatt ja til EØS-avtalen - er det samme som å si ja til systematisk sosial dumping ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt – samt for nettopp samfunnsgrupper som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdeordninger. Et fortsatt ja til EØS-avtalen er det samme som å si ja til en sterk høyreorientert politikk for arbeidslivet - som ligger på et like ille nivå som det Fremskrittspartiet og Venstre vil føre om de får makt her i Norge!
En ny Fafo-rapport konkluderer med at norske politikeres tiltak mot sosial dumping ikke treffer godt nok – spesielt innenfor bransjene transport, hotell- og næringsmiddelindustrien. Det viser med all tydelighet at implementeringen av EU ulike direktiv - gjennom EØS-avtalen er feil politikk. Innholdet i EU-direktivene, og som angår arbeidslivet – er for sterke, slik at norske politikeres mottiltak blir for svake! Taperne et de med midlere/ lavere inntekt og utdannelse.
En ny situasjon
Den gangen EØS-avtalen ble fremforhandlet, var det neppe noen som forestilte seg at EØS-avtalen skulle bli en slik husmannskontrakt som den har blitt. Folket ble fortalt under fremforhandlingen av EØS-avtalen at Norge skulle få en suveren reservasjonsrett. Det viser seg i ettertid ikke stemmer, Liv Signe Navarsete mener at det norske folk er blitt ført bak lyset. Det viser seg - i praksis – tvunget til å godta mer eller mindre alt det EU bestemmer. Norske politikere har ikke ryggrad til å bremse høyrepolitikken fra EU – men står skolerett – og tar imot i mer eller mindre full handlingslammelse.
Den økonomiske finans- og gjeldskrisen forteller alt om EU
Det er hevdet i disse dager at det er viktig for Norge å beholde EØS-avtalen – med argumentet – ”i solidaritet med EU”. Hva slags solidaritet – og med hvem?
EU har pr i dag ingen plan for hvordan de skal komme seg ut av gjeldskrisen! EUs politikk i dag virker som en plan for stagnasjon og økt fattigdom. Det vi ser er at EU på den ene siden kutter i arbeidstakernes lønninger, fortsetter å svekke fagforeningene, kutter i pensjoner og stønader for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdesystemer. På den andre siden ser vi at årsaken til EU kutter i alminnelige folks økonomi – bare for ensidig å redde finanselitens verdier. Låneopptak er også et av virkemidlene – med skattebetalerne som garantister!
At arbeidsledigheten blant ungdom er på mer enn 40 % i enkelte EU-land, og arbeidsledigheten generelt når 20 % grensen i de samme landene bekymrer verken finanseliten eller myndighetene i EU. EU styrer i realiteten ikke bare mot en økonomisk krise – men det som verre er – en politisk krise. Hvem kan ha tillit til politikere som bare er opptatt av den rike eliten – ca 10 % av befolkningen. Så spørsmålet er da; Hvem retter EU solidariteten med? I hvert fall ikke arbeidstakere og de som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdesystemer.
Er det en sosialdemokratisk regjering å støtte opp om et regime som ensidig bare er opptatt av den rike eliten – og denne elitens verdier?
LO tar ansvar
Da Norge opplevde finans- og bankkrise på begynnelsen av 90-tallet, tok LO grep og lanserte ”solidaritetsalternativet”. Det var for å hindre stagnasjon, vedvarende høy arbeidsledighet – og dermed økt fattigdom. LOs modell innebar at arbeidstakere på begynnelsen av 90-tallet modererte lønnskrav mot at arbeidsgiversiden og myndighetene skaffet arbeidsplasser. Det å få i gang kjøpekraft (verdiskapning), og motvirke fattigdom gjorde at Norge fikk økonomien i gang igjen. Dvs det stikk motsatte av hva høyrepartiene i EU gjø i disse dager!
Fremskyndelse av fattigdom, og fremvekst av nye underklasser, synes å være EU sin prioritet! LOs innsats med solidaritetsalternativet, har medført at Norge har hatt blant den laveste arbeidsledigheten i verden i ettertid.
LO som samfunnspåvirker
Et sterkt LO er mer viktig nå enn noen gang! Både fordi LO tar politiske standpunkter, fordi LO er en viktig samfunnspåvirker, og fordi LO søker samarbeid med de politiske partiene som deler synet på LOs saker, og LO arbeider for en solidarisk fordelingspolitikk – ved siden av at LO tar et helhetlig samfunnsansvar. Ingen andre hovedsammenslutninger på arbeidstakersiden arbeider tilsvarende på denne måten.
LO er dessuten den eneste organisasjonen som har organisatorisk og politisk mulighet til å ta opp kampen mot sosial dumping i arbeidslivet.
En debatt om EØS-avtalen kan være nær forestående også i LO, fordi norske arbeidstakere ikke kan finne seg i å bli taperne for et politisk regime som ensidig bare er opptatt av å øke forskjeller og ivareta den rike eliten – slik EU-landene gjør, og hvor arbeidstakere bare opplever økt fattigdom, samtidig som velferdssamfunnet (velferdsordningen) tæres opp innenfra.
Demokratiet har tapt – domstolene har overtatt?
Politikere har – i en bit-for-bit-politikk – sørget for å overlate all styring, kontroll og revisjon til private. Det gjelder både i EU som i Norge. I EU har dessuten politikerne overlatt all styring og forvaltning av EU-direktivene til EU-domstolene. Det kan virke til at EU-domstolene ikke dømmer ut fra hva som er alminnelig rettsoppfatning, men at den er blitt politisk redskap som understøtter høyrepolitikk. I hvert fall er det påfallende hvor dårlig saker på vegne av arbeidstakere faller ut i EU-domstolene, mens den rike eliten vinner frem!
Verken arbeidstakere, de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdesystemer, eller politikere har lengre noen innflytelse på arbeidslivet lenger. Det er overlatt til den høyrepolitiske EU-domstolen å avgjøre virker det som!
Ved siste valg til EU-parlamentet benyttet på ca 43 % seg av stemmeretten. Hva slags demokrati er det? Og hvem benyttet seg av stemmeretten? Det er en fare for at arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdeordninger har resignert? Hvem benytter seg av stemmeretten når det eneste man får i retur er kutt i lønninger, kutt i pensjoner og stønadsordninger, og en massiv sosial dumping?
Hvor er det blitt av sosialdemokratiet i EØS-avtalen?
Da Norge fremforhandlet EØS-avtalen, virker det som at man tok ”sosialdemokratiet” og vekslet de inn gjennom EØS-avtalen, og fikk ”Fremskrittspartisamfunnet” i retur.
Det er bare å konstatere at sosialdemokratiet har tapt i EU-landene! Fagbevegelsen ligger med mer eller mindre brukket rygg. Arbeidsløshet og sosial dumping har overtatt.
Hvem evner å få øye på sosialdemokratiet og sosialdemokratiets verdier i dagens EØS-avtalen?
Hele det politiske Norge må ta en grundig debatt om EØS-avtalen og EØS-avtalens fremtid.
tirsdag 20. desember 2011
søndag 18. desember 2011
Markedsliberalisme eller omsorg?
Kongsvinger har fått ordfører fra Høyre fra 2011!
Nyhetssendingen den 16.12.2011 viste oss et innslag hvor det fremgikk at 3 sterkt pleietrengende eldre skal plasseres på et toalett i 14 dager i jule- og nyttårshelgen på grunn av kommunens dårlige økonomi. Dette fant Høyreordføreren forsvarlig!
Ikke overraksende. Slik jeg leser Høyres politikk og Høyres partiprogram, så er en av Høyres fremste målsetting å fremskaffe nye fattigdomsklasser, og synliggjøre klasseforskjeller/ fattigdom!
For å rettferdiggjøre vedtaket om å plassere 3 sterkt pleietrengende på et toalett, skyver politisk ansvarlige kommunelegen foran seg. Hva slags holdninger er dette til medmennesker?
Fører en politikk hvor forskjellene øker
Arbeidstakere med midlere/ lavere inntekt og utdanning er av markedsliberalistene betraktet nærmest som undermennesker uten følelser og behov – eller skal ha rettigheter. Bare se på hvordan høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Venstre, Høyre og Kristelig folkeparti) vil rasere Arbeidsmiljøloven, stillingsvernet, innføre midlertidige stillinger – og hvordan de driver fagforeningsknusing gjennom å fjerne arbeidstakeres faglige rettigheter, for å oppnå mer fattigdom!
Eksemplet fra Kongsvinger med å plassere tre eldre plassert på et toalett - er et gufs fra den politikken vi opplevde i årene 2001 til 2005, da Høyres Erna Solberg, som kommunalminister, sultefôret kommunene i stort mon. Det skjedde under den markedsliberalistiske Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med Fremskrittspartiet som garantist for markedsliberalistisk politikk.
Økte fortjenester/ utbytter fra det offentlige – svekker velferdstilbudenes innhold
I markedsliberalistenes verden, virker det åpenbart som at skattepenger – fellesskapets midler – er innbetalt for at de rike skal få kloa i dem (rike skal ha et sugerør i de offentlige kassene)! Og at ytelsen og standarden på offentlige velferdstjenester skal forringe i takt med hva de rike får/ tar mer i økonomisk utbytte.
Markedsliberalistene innført skattefrysvedtak i 2004, for å øke den offentlige fattigdommen. Markedsliberalistene har i tillegg skapt et marked på siden av det offentlige – hvor det offentlige betaler – innenfor helse, barnevern, helse og omsorg mv, mv. Disse private markedsliberalistene, som utfører oppdrag på vegne av det offentlige, beregner seg skyhøye utbytter, honorarer, bonusordninger mv på sine oppdrag.
Disse private markedsliberalistene krever å få konsulentoppdrag på vegne av det offentlige – og det virker ikke som det finnes noen begrensninger på hvilke timesatser og honorarer de kan bevilge seg – og det offentlige spyr ut penger. Slik tapper markedsliberalistene de offentlige kassene.
Oppdrag settes ut på prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS) – det betyr at det offentlige betaler 30 – 40 % (et gjennomsnitt i EU) mer for tjenestene enn om det offentlige hadde utført oppdragene selv.
Markedsliberalistene sørger for at lederlønningene stiger enormt – også innen det offentlige - i forhold til arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Slike store lønnsinngrep – hvor ledere får betydelig mer enn andre - svekker den offentlige økonomien.
På Island, EU, USA m.fl ser vi at markedsliberalistene har tatt opp lån – blant annet for å kompensere for skattelettelser gitt til de rike - og økt offentlig forbruk. Dette overbruket – som har medført offentlig fattigdom, har ført flere land inn i dype finans- og gjeldskriser – alt for å opprettholde systemet med at de rike fortsatt skal få ha tykke sugerør i de offentlige kassene.
Ikke nok med det, markedsliberalistene ar innført – og vil innføre betydelige skattelettelser for de rike, + muligheter til fri flyt av kapital til skatteparadiser og hemmelige kontoer m.v. Alt for å svekke de offentlige budsjettene – og for å ramme velferdsordningene som arbeidstakere og trygdede er avhengige av gjennom livsløpet.
Markedsliberalistisk høyrepolitikk!
Det at tre eldre som i jule- og nyttårshelgen må bo på et toalett – er et resultat av en villet politikk, dvs en markedsliberalistisk høyrepolitikk. Når de rike – av markedsliberalister – er gitt anledning til å få boltre seg mer eller mindre uhemmet i de offentlige pengekassene, så blir det ikke penger igjen i de offentlige virksomhetene til å kunne gi et verdig liv ovenfor de som er avhengig av velferdssamfunnet på sikt.
Dette tilfellet fra Kongsvinger er en helt forventet Høyrepolitikk – det ikke mer enn vi kan forvente under markedsliberalistisk høyrepolitikk. Det verste av alt er at, jf politiske meningsmålinger, så er disse høyreorienterte ”samfunnssabotørene” av velferdssamfunnet i flertall i Norge for tiden!
Høyrepolitikk er høyrepolitikk! Verken mer eller mindre!
Nyhetssendingen den 16.12.2011 viste oss et innslag hvor det fremgikk at 3 sterkt pleietrengende eldre skal plasseres på et toalett i 14 dager i jule- og nyttårshelgen på grunn av kommunens dårlige økonomi. Dette fant Høyreordføreren forsvarlig!
Ikke overraksende. Slik jeg leser Høyres politikk og Høyres partiprogram, så er en av Høyres fremste målsetting å fremskaffe nye fattigdomsklasser, og synliggjøre klasseforskjeller/ fattigdom!
For å rettferdiggjøre vedtaket om å plassere 3 sterkt pleietrengende på et toalett, skyver politisk ansvarlige kommunelegen foran seg. Hva slags holdninger er dette til medmennesker?
Fører en politikk hvor forskjellene øker
Arbeidstakere med midlere/ lavere inntekt og utdanning er av markedsliberalistene betraktet nærmest som undermennesker uten følelser og behov – eller skal ha rettigheter. Bare se på hvordan høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Venstre, Høyre og Kristelig folkeparti) vil rasere Arbeidsmiljøloven, stillingsvernet, innføre midlertidige stillinger – og hvordan de driver fagforeningsknusing gjennom å fjerne arbeidstakeres faglige rettigheter, for å oppnå mer fattigdom!
Eksemplet fra Kongsvinger med å plassere tre eldre plassert på et toalett - er et gufs fra den politikken vi opplevde i årene 2001 til 2005, da Høyres Erna Solberg, som kommunalminister, sultefôret kommunene i stort mon. Det skjedde under den markedsliberalistiske Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med Fremskrittspartiet som garantist for markedsliberalistisk politikk.
Økte fortjenester/ utbytter fra det offentlige – svekker velferdstilbudenes innhold
I markedsliberalistenes verden, virker det åpenbart som at skattepenger – fellesskapets midler – er innbetalt for at de rike skal få kloa i dem (rike skal ha et sugerør i de offentlige kassene)! Og at ytelsen og standarden på offentlige velferdstjenester skal forringe i takt med hva de rike får/ tar mer i økonomisk utbytte.
Markedsliberalistene innført skattefrysvedtak i 2004, for å øke den offentlige fattigdommen. Markedsliberalistene har i tillegg skapt et marked på siden av det offentlige – hvor det offentlige betaler – innenfor helse, barnevern, helse og omsorg mv, mv. Disse private markedsliberalistene, som utfører oppdrag på vegne av det offentlige, beregner seg skyhøye utbytter, honorarer, bonusordninger mv på sine oppdrag.
Disse private markedsliberalistene krever å få konsulentoppdrag på vegne av det offentlige – og det virker ikke som det finnes noen begrensninger på hvilke timesatser og honorarer de kan bevilge seg – og det offentlige spyr ut penger. Slik tapper markedsliberalistene de offentlige kassene.
Oppdrag settes ut på prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS) – det betyr at det offentlige betaler 30 – 40 % (et gjennomsnitt i EU) mer for tjenestene enn om det offentlige hadde utført oppdragene selv.
Markedsliberalistene sørger for at lederlønningene stiger enormt – også innen det offentlige - i forhold til arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Slike store lønnsinngrep – hvor ledere får betydelig mer enn andre - svekker den offentlige økonomien.
På Island, EU, USA m.fl ser vi at markedsliberalistene har tatt opp lån – blant annet for å kompensere for skattelettelser gitt til de rike - og økt offentlig forbruk. Dette overbruket – som har medført offentlig fattigdom, har ført flere land inn i dype finans- og gjeldskriser – alt for å opprettholde systemet med at de rike fortsatt skal få ha tykke sugerør i de offentlige kassene.
Ikke nok med det, markedsliberalistene ar innført – og vil innføre betydelige skattelettelser for de rike, + muligheter til fri flyt av kapital til skatteparadiser og hemmelige kontoer m.v. Alt for å svekke de offentlige budsjettene – og for å ramme velferdsordningene som arbeidstakere og trygdede er avhengige av gjennom livsløpet.
Markedsliberalistisk høyrepolitikk!
Det at tre eldre som i jule- og nyttårshelgen må bo på et toalett – er et resultat av en villet politikk, dvs en markedsliberalistisk høyrepolitikk. Når de rike – av markedsliberalister – er gitt anledning til å få boltre seg mer eller mindre uhemmet i de offentlige pengekassene, så blir det ikke penger igjen i de offentlige virksomhetene til å kunne gi et verdig liv ovenfor de som er avhengig av velferdssamfunnet på sikt.
Dette tilfellet fra Kongsvinger er en helt forventet Høyrepolitikk – det ikke mer enn vi kan forvente under markedsliberalistisk høyrepolitikk. Det verste av alt er at, jf politiske meningsmålinger, så er disse høyreorienterte ”samfunnssabotørene” av velferdssamfunnet i flertall i Norge for tiden!
Høyrepolitikk er høyrepolitikk! Verken mer eller mindre!
Hva man kan forvente når høyrepartiene styrer
VG 18.12.2011 skriver at i Sokndal kommune øker man prisene på skolefritidsordningen (SFO) med hele kr 2 000.- pr måned. Ikke nok med det – de borgerlige partiene forsvarer slike prishopp ved ordfører Trond Arne Pedersen (Kristelig folkeparti).
Kan arbeidstakere, og de som er avhengig av å leve på samfunnets trygdeordninger, forvente noe annet når høyrepartiene styrer? Høyrepartiene har som fremste mål å øke forskjellene i samfunnet, og fremskaffe nye underklasser og fattigdom. Det gjøres enkelt ved å ramme velferdsordninger.
Soknedal kommune styres av ordfører fra Kristelig folkeparti. Kristelig folkeparti har 4 representanter i kommunestyrer, Høyre har 4, Fremskrittspartiet har 4, og Venstre har 2. Arbeiderpartiet har 6 representanter og Senterpartiet 1.
Når man øker SFO-prisene med hele kr 2 000.- pr måned, så ligger det langt over hva lønnsstigningen har vært – og kommer til å bli - for arbeidstakere og de som er avhengig av å leve på samfunnets støtteordninger. Men hensynet til utbyttepolitikk for private, som gjør offentlige oppgaver, går vel foran hva de som er avhengig av offentlige velferdstjenester evner å betale. Det er et kjent fenomen fra markedsliberalistene og høyrepartiene!
Dette er da trolig en forsmak på hva man kan forvente seg om det blir regjeringsskifte i 2013! Har majoriteten av det norske folk lyst til å slippe disse sabotørene av velferdssamfunnet til makta?
Kan arbeidstakere, og de som er avhengig av å leve på samfunnets trygdeordninger, forvente noe annet når høyrepartiene styrer? Høyrepartiene har som fremste mål å øke forskjellene i samfunnet, og fremskaffe nye underklasser og fattigdom. Det gjøres enkelt ved å ramme velferdsordninger.
Soknedal kommune styres av ordfører fra Kristelig folkeparti. Kristelig folkeparti har 4 representanter i kommunestyrer, Høyre har 4, Fremskrittspartiet har 4, og Venstre har 2. Arbeiderpartiet har 6 representanter og Senterpartiet 1.
Når man øker SFO-prisene med hele kr 2 000.- pr måned, så ligger det langt over hva lønnsstigningen har vært – og kommer til å bli - for arbeidstakere og de som er avhengig av å leve på samfunnets støtteordninger. Men hensynet til utbyttepolitikk for private, som gjør offentlige oppgaver, går vel foran hva de som er avhengig av offentlige velferdstjenester evner å betale. Det er et kjent fenomen fra markedsliberalistene og høyrepartiene!
Dette er da trolig en forsmak på hva man kan forvente seg om det blir regjeringsskifte i 2013! Har majoriteten av det norske folk lyst til å slippe disse sabotørene av velferdssamfunnet til makta?
tirsdag 13. desember 2011
Vi trenger en ny helse- og omsorgspolitikk!
De rødgrønne (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og senterpartiet) har en stor utfordring knyttet til helse- og omsorgstjenesten. Ordningene med opprettelse av helseforetakene (sykehusene), HVPU-reformen, NAV-reformen, BUF-etat og samhandlingsreformen er alle bygd på markedsliberalismens prinsipper. Det vi si at nevnte reformer er et resultat av tankegodset og den politikken som kom stand ved hjelp av de veldig høyreorienterte politikerne Margareth Thatcher (tidligere statsminister i Storbritannia) og Ronald Reagan (tidligere president i USA).
De holdningene som Margareth Thatcher og Ronald Reagans politikk representerte, er i sin helhet innført som EUs offisielle politikk, og hvor politikerne er overlatt mer eller mindre all makt til EU-domstolen å håndheve. Demokratiet har tapt!
Demokratisk politisk makt er av politikere overført til mer eller mindre lukkede styrerom, dvs til enkeltpersoner som forvalter fellesskapets interesser - uten å ha demokratiske vedtak i ryggen på hvordan de skal forvalte virksomhetene.
Det kommer et Stortingsvalg i 2013. Skal de rød-grønne ha noen mulighet for å bli gjenvalgt i 2013, er det maktpåliggende å skape en annen troverdighet og trygghet i befolkningen på helse- og omsorgspolitikken, og med helt andre resultater enn det vi opplever i dag. De rød-grønne må fremstå med et tydelig alternativ på innholdet i ehelse- og omsorgspolitikken enn hva høyrepolitikken og høyrepartiene representerer. Dagens helse- og omsorgspolitikk, fremstår mer og mer som en kopi av hva Høyre og Fremskrittspartiet ville ha ført om de hadde makt.
Det er trist at venstresiden i norsk politikk ikke har et klarere selvstendig alternativ til markedsliberalismen og regnskapssystemene knyttet til New Public Management, blant annet for hvordan helse- og omsorgtjenestene skal forvaltes! Utviklingen med finans- og gjeldskrisene i USA og EU-landene m.fl, med tilhørende arbeidsledighet og sosial nød, viser til overmål hva høyrepolitikk representerer for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Det er ikke lystig lesning!
Grovt sett har vi ingen opposisjon i dagens politiske Norge, fordi opposisjonen ikke representerer noe reelt alternativ. Opposisjonspartiene fremstår som et eneste stort hylekor på bagateller - med kun en sak på programmet. Det handler om hva samfunnet må bruke mer penger på – penger som spesielt opposisjonspartiene ikke har, fordi Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre prioriterer skattelettelser fremfor på å bygge et velferdssamfunn av og for fellesskapet!
Fremtidens velferdssamfunn er avhengig av at venstresidens partier slutter å konkurrere på høyrepolitikk - bygd på prinsippene til ”Thatcherismen og Reaganismen”. Venstresidens partier må fremstå som et klart og tydelig alternativ til markedsliberalismens kyniske politikk ovenfor fellesskapet verdier og eiendeler (arvesølv), og ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Det handler om å skape trygghet for fellesskapet både på kort og lang sikt! Markedsliberalisme – uten demokratisk styring, kontroll og revisjon - er ikke svaret på fremtidens utfordringer!
De holdningene som Margareth Thatcher og Ronald Reagans politikk representerte, er i sin helhet innført som EUs offisielle politikk, og hvor politikerne er overlatt mer eller mindre all makt til EU-domstolen å håndheve. Demokratiet har tapt!
Demokratisk politisk makt er av politikere overført til mer eller mindre lukkede styrerom, dvs til enkeltpersoner som forvalter fellesskapets interesser - uten å ha demokratiske vedtak i ryggen på hvordan de skal forvalte virksomhetene.
Det kommer et Stortingsvalg i 2013. Skal de rød-grønne ha noen mulighet for å bli gjenvalgt i 2013, er det maktpåliggende å skape en annen troverdighet og trygghet i befolkningen på helse- og omsorgspolitikken, og med helt andre resultater enn det vi opplever i dag. De rød-grønne må fremstå med et tydelig alternativ på innholdet i ehelse- og omsorgspolitikken enn hva høyrepolitikken og høyrepartiene representerer. Dagens helse- og omsorgspolitikk, fremstår mer og mer som en kopi av hva Høyre og Fremskrittspartiet ville ha ført om de hadde makt.
Det er trist at venstresiden i norsk politikk ikke har et klarere selvstendig alternativ til markedsliberalismen og regnskapssystemene knyttet til New Public Management, blant annet for hvordan helse- og omsorgtjenestene skal forvaltes! Utviklingen med finans- og gjeldskrisene i USA og EU-landene m.fl, med tilhørende arbeidsledighet og sosial nød, viser til overmål hva høyrepolitikk representerer for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Det er ikke lystig lesning!
Grovt sett har vi ingen opposisjon i dagens politiske Norge, fordi opposisjonen ikke representerer noe reelt alternativ. Opposisjonspartiene fremstår som et eneste stort hylekor på bagateller - med kun en sak på programmet. Det handler om hva samfunnet må bruke mer penger på – penger som spesielt opposisjonspartiene ikke har, fordi Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre prioriterer skattelettelser fremfor på å bygge et velferdssamfunn av og for fellesskapet!
Fremtidens velferdssamfunn er avhengig av at venstresidens partier slutter å konkurrere på høyrepolitikk - bygd på prinsippene til ”Thatcherismen og Reaganismen”. Venstresidens partier må fremstå som et klart og tydelig alternativ til markedsliberalismens kyniske politikk ovenfor fellesskapet verdier og eiendeler (arvesølv), og ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Det handler om å skape trygghet for fellesskapet både på kort og lang sikt! Markedsliberalisme – uten demokratisk styring, kontroll og revisjon - er ikke svaret på fremtidens utfordringer!
søndag 11. desember 2011
Klimapolitikk og markedsliberalisme - synes å være uforenelige
På den ene siden registrer vi at folketallet på jorden øker, dermed øker forbruket, og saken er at markedsliberalismen råder over politikken og ressursene. Denne politikken medfører - på den andre siden - at belastningene på klimaet og klodens ressurser øker, og målet om å drive en bærekraftig ressursforvaltning taper gradvis.
Status Quo?
Klimamøtet i Durban er avsluttet den 11.12.2011, og resultatene etter forhandlingene er vel nærmere en status Quo fra den tiden Kyoto-avtalen ble undertegnet i 1997 – fremfor at man kan hevde at man har oppnådd særlig fremskritt.
Den nye avtalen innebærer at Kyoto-avtalen prolongeres frem til 2015, og måler er at en ny internasjonal klimaavtale skal forhandles frem innen den tid, og at det i tillegg skal opprettes et klimafond.
Et lite lyspunkt er at USA, Kina og India - på papiret - er kommet et steg nærmere å sette klimapolitikk høyere på dagsorden. Pr i dag er klimapolitikk et betydelig underkommunisert/ fraværende tema i nevnte land (i stedet råder ”money talks”).
En satsing på klimatiltak kunne skapt nye arbeidsplasser!
Klimakonferansens resultat er trolig påvirket av finans- og gjeldskrisen i USA og EU m.fl. For å få bukt med deler av den høye arbeidsledigheten som mange av landene sliter med, ville det vært naturlig å skapt mange nye arbeidsplasser knyttet miljøpolitikk, gjenbruk, og satsing på økt bruk av fornybare ressurser m.v. I disse dager hadde alle verden nasjoner muligheten til å satse stort på miljøpolitikk, og dens verdiskapning for å få økonomien på fote igjen.
Markedet råder
Klimapolitikk er vanskelig, for i realiteten handler det for meste om at kostnadene og belastningene for en eventuell klimapolitikk ensidig skal ramme fattige, arbeidstakere, og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Den rike eliten skal fritt få holde på som før – og øke sin vekst og formuer. I tillegg skal de rike fritt få kunne flytte arbeidsplasser til land hvor det ikke finnes restriksjoner på miljøtiltak, eller at man betaler miljøavgifter og skatter knyttet til miljøbelastninger.
Dersom ikke den rike eliten i langt større grad retter seg etter demokratiske styringsprinsipper, og i større grad kommer på banen, med å bidra aktivt i miljøpolitikken, frykter jeg at det kan oppstå en politisk krise mht til klimapolitikken og kampen om å få en bærekraftig utvikling.
Høyrepolitikk i praksis – safaritur fremfor klimamøte
Hva hadde skjedd om en ansatt kassabetjent på Kiwi på egenhånd hadde gått på Domus og utført, arbeid eller vært på handletur der, i arbeidstiden?
Det er meget sannsynlig at det ville endt opp med en oppsigelsessak.
Hva skjer når Stortingsrepresentanter, som egentlig skulle oppservere klimamøte i Durban i Sør-Afrika i stedet reiser på safaritur? Jo, da får de benytte mediene til å fortelle hvilken fantastisk opplevelse det er å få konstatere (litt spissformulert) ”at markedsliberalismen og markedsliberalismens styringssystemer fungerer også i nasjonalparkene”. Slik blir det mye klimapolitikk av. Og hvor er respekten for skattebetalernes penger som betaler reisen?
Høyrepartier og markedsliberalister har aldri hatt noe ønske om å bidra til klimatiltak, og dermed bidra til å fremme en bærekraftig ressursforvaltning – profitt er viktigere. Det kom tydelig til uttrykk da Fremskrittspartiets Oskar Grimstad, Høyres Gunnar Gundersen, Høyres Siri A. Meling, og Senterpartiets Erling Sande, valgte å reise på dyresafari fremfor å følge klimaforhandlingen. Det viser i praksis markedsliberalistenes interesse for klimapolitikk og bærekraftig utvikling.
Klimaet tapte
FNs miljøprogram ble fremlagt og vedtatt i 1988 – det er snart 24 år siden. Klimapolitikken har ikke nådd særlig langt på disse årene. Vår klode blir stadig varmere, og pol-punktene/ isbreene opplever nedsmelting. Satsingen på miljøvennlige transportmidler, og arbeidet med nedgang av utslipp av klimagasser blir ikke blitt vektlagt i sterk nok grad – målt mot de alvorlige utfordringene vi og vår klode står ovenfor.
Atomulykkene i Japan (Fukushima) tidligere i år, har gledelig nok satt fokus på å avvikle flere atomkraftverk i mange land. Et arbeid som burde startet etter atomkraftulykken i Tsjernobyl i 1986.
Når vi ser på dagens ”nye klimaavtale” – og hvor små fremskrittene er, er det bare å konstatere at;
Markedsliberalistenes – dvs høyrepolitikken – vant frem med sin klimapolitikk på klimakonferansen i Burban (Sør-Afrika) - til glede for den rike eliten, mens miljøpolitikken tapte! Miljøpolitikken går fortsatt på lavgir!
Status Quo?
Klimamøtet i Durban er avsluttet den 11.12.2011, og resultatene etter forhandlingene er vel nærmere en status Quo fra den tiden Kyoto-avtalen ble undertegnet i 1997 – fremfor at man kan hevde at man har oppnådd særlig fremskritt.
Den nye avtalen innebærer at Kyoto-avtalen prolongeres frem til 2015, og måler er at en ny internasjonal klimaavtale skal forhandles frem innen den tid, og at det i tillegg skal opprettes et klimafond.
Et lite lyspunkt er at USA, Kina og India - på papiret - er kommet et steg nærmere å sette klimapolitikk høyere på dagsorden. Pr i dag er klimapolitikk et betydelig underkommunisert/ fraværende tema i nevnte land (i stedet råder ”money talks”).
En satsing på klimatiltak kunne skapt nye arbeidsplasser!
Klimakonferansens resultat er trolig påvirket av finans- og gjeldskrisen i USA og EU m.fl. For å få bukt med deler av den høye arbeidsledigheten som mange av landene sliter med, ville det vært naturlig å skapt mange nye arbeidsplasser knyttet miljøpolitikk, gjenbruk, og satsing på økt bruk av fornybare ressurser m.v. I disse dager hadde alle verden nasjoner muligheten til å satse stort på miljøpolitikk, og dens verdiskapning for å få økonomien på fote igjen.
Markedet råder
Klimapolitikk er vanskelig, for i realiteten handler det for meste om at kostnadene og belastningene for en eventuell klimapolitikk ensidig skal ramme fattige, arbeidstakere, og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Den rike eliten skal fritt få holde på som før – og øke sin vekst og formuer. I tillegg skal de rike fritt få kunne flytte arbeidsplasser til land hvor det ikke finnes restriksjoner på miljøtiltak, eller at man betaler miljøavgifter og skatter knyttet til miljøbelastninger.
Dersom ikke den rike eliten i langt større grad retter seg etter demokratiske styringsprinsipper, og i større grad kommer på banen, med å bidra aktivt i miljøpolitikken, frykter jeg at det kan oppstå en politisk krise mht til klimapolitikken og kampen om å få en bærekraftig utvikling.
Høyrepolitikk i praksis – safaritur fremfor klimamøte
Hva hadde skjedd om en ansatt kassabetjent på Kiwi på egenhånd hadde gått på Domus og utført, arbeid eller vært på handletur der, i arbeidstiden?
Det er meget sannsynlig at det ville endt opp med en oppsigelsessak.
Hva skjer når Stortingsrepresentanter, som egentlig skulle oppservere klimamøte i Durban i Sør-Afrika i stedet reiser på safaritur? Jo, da får de benytte mediene til å fortelle hvilken fantastisk opplevelse det er å få konstatere (litt spissformulert) ”at markedsliberalismen og markedsliberalismens styringssystemer fungerer også i nasjonalparkene”. Slik blir det mye klimapolitikk av. Og hvor er respekten for skattebetalernes penger som betaler reisen?
Høyrepartier og markedsliberalister har aldri hatt noe ønske om å bidra til klimatiltak, og dermed bidra til å fremme en bærekraftig ressursforvaltning – profitt er viktigere. Det kom tydelig til uttrykk da Fremskrittspartiets Oskar Grimstad, Høyres Gunnar Gundersen, Høyres Siri A. Meling, og Senterpartiets Erling Sande, valgte å reise på dyresafari fremfor å følge klimaforhandlingen. Det viser i praksis markedsliberalistenes interesse for klimapolitikk og bærekraftig utvikling.
Klimaet tapte
FNs miljøprogram ble fremlagt og vedtatt i 1988 – det er snart 24 år siden. Klimapolitikken har ikke nådd særlig langt på disse årene. Vår klode blir stadig varmere, og pol-punktene/ isbreene opplever nedsmelting. Satsingen på miljøvennlige transportmidler, og arbeidet med nedgang av utslipp av klimagasser blir ikke blitt vektlagt i sterk nok grad – målt mot de alvorlige utfordringene vi og vår klode står ovenfor.
Atomulykkene i Japan (Fukushima) tidligere i år, har gledelig nok satt fokus på å avvikle flere atomkraftverk i mange land. Et arbeid som burde startet etter atomkraftulykken i Tsjernobyl i 1986.
Når vi ser på dagens ”nye klimaavtale” – og hvor små fremskrittene er, er det bare å konstatere at;
Markedsliberalistenes – dvs høyrepolitikken – vant frem med sin klimapolitikk på klimakonferansen i Burban (Sør-Afrika) - til glede for den rike eliten, mens miljøpolitikken tapte! Miljøpolitikken går fortsatt på lavgir!
lørdag 10. desember 2011
Hvilket land, og hvem, er kvalifisert til å dele ut Nobels fredspris?
Professor Michael Nobel, som er oldebarn til den ene av dynamittkongen Alfred Nobels to brødre har reist spørsmål hvorvidt Nobelkomiteen opererer innenfor testator Alfred Nobels testament.
Det er på tide at noen tar opp denne debatten – jeg har tvilt lenge!
Etter at Norge gikk med i en angrepskrig, uten forankring i folkeretten i Afghanistan, og det at Norge deltok aktivt i invasjonen av Irak – en krig som kom i stand på falske bevis om at Irak fremstilte masseødeleggelsesvåpen, mener jeg at Norge selv diskvalifiserte seg selv retten til å dele ut Nobels fredspris.
Kan politikere som har bidratt til, enten aktivt eller passivt, til at Norge gjennom politiske vedtak har deltatt i prosesser som har medført at Norge har deltatt i disse uredelige krigene sitte i Nobelkomiteen?
Jf et inserat i Aftenposten, 10.12 går det frem at;
”Hele grunnlaget for Nobels fredspris ligger i Alfred Nobels testamente fra 1895. Ifølge Nobels intensjoner i testamentet, skulle prisen gå til "fredsforkjempere", nærmere forklart personer som arbeider for å hindre krig gjennom en "nasjonenes forbrødring", det vil si et globalt samarbeid om nedrustning basert på global rett og globale institusjoner”.
Michael Nobel gir uttrykk for at ”komiteen ser bort fra testamentet og utvikler sitt eget "utvidede fredsbegrep", som er høyst problematisk og trolig også ulovlig. Så lenge det fortsatt pågår fredsarbeid og nedrustning i verden, har ikke komiteen rett til å se på seg selv som suveren og se bort fra testators vilje slik den har gjort”.
Videre sier Michael Nobel at ”politiseringen av Den norske Nobelkomite og dens opptreden i strid med Alfred Nobels testamente, tapper Fredsprisen for legitimitet og relevans for de mål som Nobel hadde. Stortinget og Nobelkomiteen er nødt til å være sitt ansvar bevisst om ikke prisen skal vannes ut og miste sin status som verdens gjeveste utmerkelse. Det er neppe noe som verken Stortinget, Nobelkomiteen eller de øvrige Nobelprisene kan være tjent med”.
Det er mange fredspriser som er delt ut opp igjennom tidene, som man finner underlige – og hvor det er grunnlag for å stille et spørsmålstegn ved hvorvidt Norge er det rette landet til å dele ut fredsprisen, og hvorvidt det er de riktige personene som sitter Nobelkomiteen?
Sett ut fra min definisjon av en fredspris – både generelt og prinsipielt – så deler jeg Michael Nobel sitt syn i denne saken. Det er tid for selvransakelse!
I hvert fall fortjener denne saken en grunndig debatt!
Det er på tide at noen tar opp denne debatten – jeg har tvilt lenge!
Etter at Norge gikk med i en angrepskrig, uten forankring i folkeretten i Afghanistan, og det at Norge deltok aktivt i invasjonen av Irak – en krig som kom i stand på falske bevis om at Irak fremstilte masseødeleggelsesvåpen, mener jeg at Norge selv diskvalifiserte seg selv retten til å dele ut Nobels fredspris.
Kan politikere som har bidratt til, enten aktivt eller passivt, til at Norge gjennom politiske vedtak har deltatt i prosesser som har medført at Norge har deltatt i disse uredelige krigene sitte i Nobelkomiteen?
Jf et inserat i Aftenposten, 10.12 går det frem at;
”Hele grunnlaget for Nobels fredspris ligger i Alfred Nobels testamente fra 1895. Ifølge Nobels intensjoner i testamentet, skulle prisen gå til "fredsforkjempere", nærmere forklart personer som arbeider for å hindre krig gjennom en "nasjonenes forbrødring", det vil si et globalt samarbeid om nedrustning basert på global rett og globale institusjoner”.
Michael Nobel gir uttrykk for at ”komiteen ser bort fra testamentet og utvikler sitt eget "utvidede fredsbegrep", som er høyst problematisk og trolig også ulovlig. Så lenge det fortsatt pågår fredsarbeid og nedrustning i verden, har ikke komiteen rett til å se på seg selv som suveren og se bort fra testators vilje slik den har gjort”.
Videre sier Michael Nobel at ”politiseringen av Den norske Nobelkomite og dens opptreden i strid med Alfred Nobels testamente, tapper Fredsprisen for legitimitet og relevans for de mål som Nobel hadde. Stortinget og Nobelkomiteen er nødt til å være sitt ansvar bevisst om ikke prisen skal vannes ut og miste sin status som verdens gjeveste utmerkelse. Det er neppe noe som verken Stortinget, Nobelkomiteen eller de øvrige Nobelprisene kan være tjent med”.
Det er mange fredspriser som er delt ut opp igjennom tidene, som man finner underlige – og hvor det er grunnlag for å stille et spørsmålstegn ved hvorvidt Norge er det rette landet til å dele ut fredsprisen, og hvorvidt det er de riktige personene som sitter Nobelkomiteen?
Sett ut fra min definisjon av en fredspris – både generelt og prinsipielt – så deler jeg Michael Nobel sitt syn i denne saken. Det er tid for selvransakelse!
I hvert fall fortjener denne saken en grunndig debatt!
søndag 4. desember 2011
Prossesen og programmet "Overeksponert"
Boken til Gerd Liv Valla etter hennes avgang som LO-leder fikk navnet ”Prosessen”.
NRK sendte programmet ”overeksponert” på NRK 2 på tirsdag den 22.11, og på NRK 1 den 24.11.2011, som satte søkelyset på medienes deltakelse i et løp som endte med LO-lederens avgang. For første gang siden Gerd Liv Valla gikk av som LO-leder, den 9. mars 2007, fikk vi en mediefremstilling som klargjør at tittelen på Vallas bok – ”Prosessen” – trolig var og er en korrekt beskrivelse.
VG, som er opphavet til et velregissert medieløp mot Gerd Liv Valla, startet den 11. januar 2007 under overskriften ”Jeg ble mobbet av Valla fordi jeg ble gravid” (uttalt av Ingunn Yssen). Ikke uventet, etter programmet ”overeksponert” – går VG kraftig i forsvar – med kritikk mot NRK, presentert i VG den 23.11 og 24.11. Det som er interessant er at VG i disse dager endrer hovedfokuset fra Ingunn Yssens sak med påstand om mobbing – over til å vektlegge mer ”de som ble utsatt for hennes (Vallas) lederstil”.
Programmet ”Overeksponert” blir av VG karakterisert som ”ensidig, kritikkverdig og nesten parodisk” og at NRK fremsto som et ”mikrofonstativ” for Gerd Liv Valla.
Etter programmet ”overeksponert” kan man i hvert fall fastslå at VG har vært – og er - en ensidig oppslagstavle ovenfor dem som har vært ute etter å ramme Gerd Liv Valla!
Det er grunn til å understreke at saken med påstand om mobbing aldri er blitt behandlet eller konkludert i noen domstol!
VG brukte i 2007 hele 20 førstesider i sin kampanje mot Gerd Liv Valla jf NRK, med oppslag som var så ensidige – at det savner sidestykke i norsk presse. Selve Ingunn Yssen-saken og påstandene om mobbing - som startet det hele - kom raskt i bakgrunnen i VG og andre medier. Mediene gikk i stedet gradvis over til å finne nye ankepunkter - med ulike sterke anklager/påstander om at Gerd Liv Valla (med bakgrunn i mobbepåstander) - var uegnet til å sitte i Arbeiderpartiets valgkomite, et argument som også ble anvendt om at Gerd Liv Valla kunne være uegnet til å sitt i Arbeiderpartiets sentralstyre.
Historisk, og i nåtid, har borgerlig presse aldri likt personer som politisk ligger til venstre for partiet Høyre!
I og med at Gerd Liv Valla har sin del av æren for at Arbeiderpartiet ved valget gikk kraftig til venstre (og at de rød-grønne vant valget), og det faktum at Valla er skeptisk til norsk EU-medlemskap, er det grunn til å anta at den borgerlige pressen har interesse av å personer med andre holdninger (mer høyrevennlige)i viktige verv som i valgkomiteer og i Arbeiderpartiets sentralstyre.
NRK viste i det minste storsinn nok til å la en annen side av Valla/ Yssen-saken kom frem – en den siden av saken som VG implementerte i hele det norske mediesamfunn fra 11.01.2007. Det skal NRK ha ros for. NRK har brutt en linje med ensidighet – en linje som VG fremdeles fremstår med nær 5 år etter at Valla gikk av som LO-leder. VG forsøker seg med en udokumentert påstand om at ”ingen ville stille opp for Gerd Liv Valla”? Var det over hode noen vilje i VG til å la det kontradiktoriske prinsipp få råde?
Rettssikkerhet
I et demokrati, bør den såkalte ”frie pressen” på generelt grunnlag være opptatt av rettssikkerhet, og bidra til å sikre at de juridiske og metodiske virkemidlene som anvendes blir slik at dokumentasjon og bevis i en sak blir så objektive og riktig som overhode mulig. Medienes oppgave er ikke å bidra til enkeltpersoner kan bli utsatt for falske beskyldninger – som i neste omgang kan medføre at personer utsettes for justismord og/ eller annen uredelighet. I en rettsstat – må pressen bidra til at rettssikkerheten blir ivaretatt! I Gerd Liv Valla-saken viser det seg at VG totalt sviktet i så måte!
I stedet for at VG ser på sin egen rolle i Valla/ Yssen-saken – og virkningen av den, er VG så feige at de i tillegg skyver Fougner-rapportens konklusjoner foran seg, og kaller det en granskernes ”dom”. VG gjengir hovedkonklusjonene slik den 23.11;
- Yssen ble trakassert av Valla
- LO hadde manglende rutiner for å håndtere konflikter
- LO brøt grunnleggende regler for et godt arbeidsliv
- Det var riktig av Yssen å varsle media
- Flere sentrale LO-topper var klar over mobbingen, men tiet.
Det VG ikke forteller noe om, er at Arbeidstilsynets rapport – som gransket LOs organisasjon i etterkant av Valla/ Yssen-saken, konkluderte med at arbeidsmiljøet i LO på det aktuelle tidspunktet faktisk var bedre enn virksomheter flest. Men man kan vel generelt ikke forvente at den borgerlige pressen omtaler fagbevegelsen på et objektivt grunnlag?
Bruk av sakkyndige, granskninger m.v.
Generelt er bruk av ”sakkyndige” og ulike granskning utvalg uheldig for rettsikkerheten, fordi de som utfører slike oppgaver gjør disse oppavene for penger (og i noen grad anseelse). De ”sakkyndige” opptrer normalt ikke etter kravene i Lov statens tjenestemenn (Tjenestemannsloven) - med krav/ kultur til forvaltning, offentlighet og objektivitet. Faktisk virker det til at ”sakkyndige” ofte opptrer som partsrelaterte talspersoner, med oppgave å få frem så ubalanserte opplysninger som mulig! Alt for å ramme tapende part så ekstremt som overhode mulig.
I sin avskjed som LO-leder, uttrykte Gerd Liv Valla en skarp reaksjon mot Fougnerutvalgets arbeidsmetoder, med blant annet bruk av anonyme kilder (vitner), tipstelefoner osv – dvs systemer hvor det ikke er mulig å gardere seg mot uriktige påstander og/eller ”bevis” kan plantes. Dette er arbeidsmetoder som man kjenner fra totalitære regimer vi ikke liker å sammenligne oss med.
Det er min påstand at det foregår mye uredelige rettsprosedyrer – i verste fall justismord – med bakgrunn i såkalte uriktige ”sakkyndige” vurderinger. Billedlig kan det beskrives slik hvordan det foregår i en rettssak hvor de sakkyndige opptrer uredelig; Når et ”offer” i en sak fremhever påstand om at sakkyndige bruker uredelige arbeidsmetoder, eventuelt etterlyser faglig dokumentasjon på udokumenterte påstander, i en sakkyndigrapport, så svarer dommeren noe slik som at ”vi har ikke kompetanse til å overprøve sakkyndige”. Når offer-parten konfronterer de ”sakkyndige” med hvilken hjemmel de kan fremstå med uredelige arbeidsmetoder, udokumenterte påstander mv, så svarer den sakkyndige at ”vi har ikke juridisk kompetanse til å vurdere det”. På denne måten ”beskytter” dommere og sakkyndige hverandre – dermed blir uredelige påstander stående som troende bevis/ alibi for uriktig pådømmelse. Det hindrer en demokratisk og objektiv ivaretakelse av rettssikkerheten.
Hvorfor tar ikke VG og mediene fatt i slike problemstillinger – i den hensikten å bidra til at rettssikkerheten blir objektiv og riktig som mulig? Teller salgsopplagene og andre forhold mer?
Fougner-utvalgets sammensetning og virke
Hvilke motiver hadde høyremannen og advokat Jan Fougner - da han aktivt drev en kampanje for seg selv for å bli leder av utvalget (sjefgransker) i det utvalgets som skulle granske Ingunn Yssens påstander om trakassering av LO-leder Gerd-Liv Valla? Det er ganske spesielt – og hvorfor ble ikke dette vurdert som et problem i forhold til objektiviteten? Hvorfor gransker ikke VG hvilke mulige motiver/ interesser Jan Fougner hadde?
Ved siden av Jan Fougner, besto Fougner-utvalget av førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie, og advokat og professor dr. juris Kristin Normann. Utvalget knyttet i tillegg til seg Psykoanalytiker Lars Weisæth og spesialist i psykiatri Odd H. Hellesøy.
Utvalgets sammensetning er også meget spesiell. For det første viser det seg at en dommer i norsk rettsvesen kan ”sitte på alle sider av bordet”. For det andre viser utvalgets sammensetning et uheldig samrøre mellom dømmende personer, forsvarersiden og sakkyndige. Kan da domstol være habil når slike konstellasjoner foregår – og at på til åpenlyst? Hvorfor er ikke VG opptatt av å belyse slike forhold?
Jus-professor Johan Giertsen uttrykte seg slik etter Gerd Liv Vallas avgang, sitat;
- Fougner-utvalget var ingen domstol, utvalget var en inkvisisjon.
- Det er de samme personene som innhenter alle bevis, vurderer bevisene og uttaler seg om eventuelt ansvar. Dette er en rettssikkerhetsrisiko fordi det kan være vanskelig å skape distanse, mener han.
- Det er spesielt i spørsmålet om behandling av vitner og at partene ikke fikk være tilstede under alle vitenavhørene hvor Giertsen mener at Fougner-utvalget bryter mot domstolers praksis.
Giertsen kritiserte også flere andre sider ved Fougner-utvalget, blant annet fordi utvalget fikk et domstol-lignende preg gjennom å være ledet av Nils-Erik Lie fra Borgarting lagmannsrett, at det ble en overrepresentasjonen av jurister, og selve rollen som psykiaterne utøvde under granskningen. Psykiaterne konkluderte med at ”mobbing hadde funnet sted” - uten å ha snakket med verken den angivelig mobbede eller den angivelige mobberen. Giertsen kritiserte i det hele tatt rapporten på de fleste punkt, og hvor en sentral påstand er at
”Rettssikkerhetsproblemene i LO-granskingen rammet potensielt både Yssen og Valla. Begges rettssikkerhet ble da svekket ved bl.a. utestengelse fra vitneforklaringer, og gjennom uklarheter rundt hva som skulle være de sakkyndiges rolle.»
Giertsen mente også at «Ingen fortjener å bli virvlet inn i en malstrøm som dette. Det er ingen rimelig balanse mellom på den ene siden de behov oppdragsgiverne for granskingene måtte ha, og på den annen side belastningene partene i slike granskinger påføres med prosessen og stempeleffekten». Giertsen konkluderte med – og som er meget oppsiktsvekkende - at «Fougner-utvalget har ikke levert et troverdig svar på spørsmålet om ”trakassering fant sted” - som utvalget stilte».
Hevn, politikk – eller realiteter?
Det er uverdig at det ikke ble noen rettssak i Yssen/ Valla-saken? Det å bli ”dømt – slik Gerd Liv Valla på en måte ble, uten en dom – er ikke en rettsstat verdig!
I utgangspunktet er bare Ingunn Yssen og Gerd Liv Valla som vet hva de faktiske detaljene i hva som har foregått mellom dem. Alt annet blir dermed spekulasjoner, synsing og en kamp om troverdighet. En domstol skal dømme på faktiske, og objektive kriterier i samsvar med norsk lov. At det ikke ble slik, må mediene og Fougner-utvalget bære sin del av ansvaret for. De bidro etter mitt syn meget sterkt for å spolere en hver mulighet til det!
Spørsmål man ikke har fått noen god forklaring på i ettertid er;
Hvorfor sa Ingunn Yssen opp sin stilling nærmest via VG?
Hvorfor gikk ikke Ingunn Yssen til rettssak?
Antakelig holdt ikke jusen i Ingunn Yssen sin sak (Yssen hadde trolig for dårlige kort til å kunne gå til sak)? Hadde jusen holdt - ville ha trolig saken forløpt seg helt annerledes – ikke minst av Ingunn Yssen selv. Kanskje var det årsaken til at Yssen benyttet mediene som arena for sin oppsigelse i stedet? For det er rimelig grunn til å anta - på generelt grunnlag – at et ”offer” også er ute etter en oppreisning både på sak og økonomisk dersom man er blitt forulempet på et juridisk holdbart grunnlag.
Halvard Bakke skriver det slik i Klassekampen den 25.11, sitat;
”Da Valla kom tilbake etter sykepermisjon på forsommeren 2006, og fikk vite at Yssen ”ble syk av å jobbe i LO”, tok hun fatt i saken for å finne en løsning, slik en god leder skal gjøre.
Etter flere forslag som Yssen forkastet, ble løsningen at hun skulle begynne på Forsvarets Høgskole og deretter slutte i stillingen i LO. Yssen sa seg tilfreds med dette. Dette ble imidlertid underslått i den skandaløse Fougner-rapporten.
Det viste seg imidlertid umulig å få henne til å bekrefte at hun vill slutte i den daværende jobben, som hun etter eget utsagn ble syk av, inntil hun selv bekjentgjorde det i VG. Et av de store mysterier i denne saken er hvorfor Yssen, gjennom hele høsten, nektet å bekrefte denne delen av avtalen. Da ville hun fått permisjon med lønn og kunne begynt på Forsvarets Høgskole i januar, og det hadde aldri blitt noen Valla/ Yssen-sak. Det reiser naturligvis spørsmålet om Yssen ble brukt som en brikke i et spill for å få fjernet Valla”.
Tidspunktet høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen ble koblet inn i saken på, og mulig kobling mellom Jan Fougner og Berit Reiss-Andersen, er også spesiell. Berit Reiss-Andersen var tidlig ute med å gi Ingunn Yssen støtte, samtidig som hun framsatte ramsalt kritikk mot sin tidligere sjef i Justisdepartementet, Gerd Liv Valla. Det interessante er at Jan Fougner satt i domstolsadministrasjonens styre, og hvor Berit Reiss-Andersen var varamedlem.
Halvard Bakke skriver det slik i Klassekampen den 25.11, sitat;
”Det som kom til å få størst betydning for utfallet (for Valla) var førstesideoppslaget i VG 17. januar og hennes opptreden i Skavlan (Fredrik Skavlans program ”Først og sist”) to dager senere. Reiss-Andersen beskyldte Valla for å ha løyet og truet henne i forbindelse med at hun var bedt om å bli i stillingen som statssekretær, som hun selv hadde sagt opp, to uker ekstra, til Valla fikk sin nye statssekretær, Ingunn Yssen, på plass.
For tilsynelatende å dokumentere dette, forfalsket VG i intervjuet en faks Valla hadde sendt Reiss-Andersen. Det utløste et veldig kjør mot Valla. Man kunne ikke ha en LO-leder som løy.
Ingen av kritikerne fant det bryet verdt å sjekke de faktiske forholdene. Senere var Reiss-Andersen ”målløs” og ”rystet” over at Valla i sin bok skulle insinuert at Reiss-Andersen kunne stå bak drapstrusselen Valla hadde mottatt da saken raste på det verste.
Valla hadde gjort akkurat det motsatte. Hun avviste kontant at Reiss-Andersen kunne ha noe med saken å gjøre. Ingen steder der etterforskningen omtales var det noen som bringer inn Reiss-Andersens navn. Reiss-Andersen hevdet at intervjuet 17. januar ble utløst av reaksjonene på Yssens oppsigelsesbrev. Heller ikke dette er sant. Hun hadde avtalt utspillet med Yssens advokat lenge før oppsigelsesbrevet ble offentliggjort.
Reiss-Andersen ble nylig nominert av Arbeiderpartiet som nytt medlem av Nobelkomiteen. Intet i hennes bakgrunn tilsier at dette er en posisjon hun er spesielt kvalifisert for. En rekke andre kandidater ville vært langt mer naturlige. Spørsmålet blir da om dette var en takk for tidligere vel utførte tjenester”.
Det begynner kanskje å bli noe tynt med realiteter etter hvert, mens mistankene om enten en slags hevn, eller politikk blir mer og mer fremtredene.
En takk for sist?
Mens Valla/ Yssen-saken pågikk, fremkom det påstander fra støttespillere til Valla (som VG påstår ikke fantes) om at det foregikk en ”koordinert kampanje” mot Gerd Liv Valla. Etter at Gerd Liv Valla hadde trukket seg som LO-leder, ble denne påstanden om mulig kampanje Valla kommentert slik i en avis – hvor journalisten stilte spørsmålet; ”Hvor jobber Ingunn Yssen” om et par år?
Saken er at fra våren 2010 er hun ansatt som politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Her arbeider hun for kontroll- og konstitusjonsfraksjonen.
Den borgerlige pressen ville ikke ha Gerd Liv Valla?
Da Gerd Liv Valla ble kårets til Norges mektigste person, så var det ikke uten grunn. Tatt i betraktning generelt hvordan det har gått med fagbevegelsen og sosialdemokratiet under markedsliberalismen og den høyreorienterte politikken som blant annet føres i EU-landene – så er det ikke direkte oppløftende lesning. I EU-landene har det for arbeidstakere betydd svekkelse av fagforeningene, lønnsnedgang, kutt i velferd og trygdeytelser. Gerd Liv Valla evnet å holde skansen i en tid med borgerlig styre i Norge (Bondevik II-regjeringen – bestående av Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist). Samtidig som at LO økte sin medlemstilslutning.
Foran Stortingsvalget i 2005, har Gerd Liv Valla en stor del av æren for at Arbeiderpartiet beveget seg kraftig til venstre politisk, og det rød-grønne samarbeidet (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet) – noe som resulterte i en valgseier for de rød-grønne i 2005. Hadde ikke Gerd Liv Valla og LO stått på for et slikt samarbeid, ville arbeidstakerne i dag stått langt svakere mht til oppsigelsesvern, arbeidstid og bruk av midlertidige ansettelser – samt medbestemmelse. Trepartssamarbeidet ville trolig vært betydelig svekket (Arbeidsgiver- og arbeidstakersiden og det offentlige).
Det er derfor ikke så merkelig at VG ikke beklager noe som helst på sin mediedekning i sin prosess mot Gerd Liv Valla. Tanken på en fortsatt Gerd Liv Valla i valgkomiteen, og medlem i Arbeiderpartiets sentralstyre ble for sterk for den borgerlige pressen. Politikk handler om makt.
Den rollen som VG nå har inntatt – etter programmet ”Overeksponert” – stiller spørsmålstegn troverdighet til VG i denne type saker for ettertiden. Det er alvorligste er at VG evnet å forlede de fleste mediene Norge på et veldig ensidig spor i Gerd Liv Valla-saken! Heldigvis har NRK tatt problemstillingen innover seg – og i det minste forsøkt å sette søkelyset på hva ”overeksponering” på feil premisser kan føre til.
Man kan selvsagt stille spørsmålstegn ved om det var klokt av Gerd Liv Valla å stille opp i programmet ”Først og sist” med Fredrik Skavlan. For det første opptrådte Fredrik Skavlan nærmest som en forhørsleder i programmet hvor Gerd Liv Valla var gjest, og tillegg avbrøt Skavlan Valla på en meget uverdig måte kontinuerlig i programmet. For det andre, så er Skavlan et snobbeprogram, hvor man må regne med svært smale kår for deltakere som ikke representerer snobben.
Gerd Liv Valla satte også LOs interesser foran egne behov i sin avskjedstale. Det står det stor respekt av – når situasjonen ble som den ble. På denne måten – og gjennom programmet ”overeksponert” vant Gerd Liv Valla troverdigheten! Rettssikkerheten tapte!
NRK sendte programmet ”overeksponert” på NRK 2 på tirsdag den 22.11, og på NRK 1 den 24.11.2011, som satte søkelyset på medienes deltakelse i et løp som endte med LO-lederens avgang. For første gang siden Gerd Liv Valla gikk av som LO-leder, den 9. mars 2007, fikk vi en mediefremstilling som klargjør at tittelen på Vallas bok – ”Prosessen” – trolig var og er en korrekt beskrivelse.
VG, som er opphavet til et velregissert medieløp mot Gerd Liv Valla, startet den 11. januar 2007 under overskriften ”Jeg ble mobbet av Valla fordi jeg ble gravid” (uttalt av Ingunn Yssen). Ikke uventet, etter programmet ”overeksponert” – går VG kraftig i forsvar – med kritikk mot NRK, presentert i VG den 23.11 og 24.11. Det som er interessant er at VG i disse dager endrer hovedfokuset fra Ingunn Yssens sak med påstand om mobbing – over til å vektlegge mer ”de som ble utsatt for hennes (Vallas) lederstil”.
Programmet ”Overeksponert” blir av VG karakterisert som ”ensidig, kritikkverdig og nesten parodisk” og at NRK fremsto som et ”mikrofonstativ” for Gerd Liv Valla.
Etter programmet ”overeksponert” kan man i hvert fall fastslå at VG har vært – og er - en ensidig oppslagstavle ovenfor dem som har vært ute etter å ramme Gerd Liv Valla!
Det er grunn til å understreke at saken med påstand om mobbing aldri er blitt behandlet eller konkludert i noen domstol!
VG brukte i 2007 hele 20 førstesider i sin kampanje mot Gerd Liv Valla jf NRK, med oppslag som var så ensidige – at det savner sidestykke i norsk presse. Selve Ingunn Yssen-saken og påstandene om mobbing - som startet det hele - kom raskt i bakgrunnen i VG og andre medier. Mediene gikk i stedet gradvis over til å finne nye ankepunkter - med ulike sterke anklager/påstander om at Gerd Liv Valla (med bakgrunn i mobbepåstander) - var uegnet til å sitte i Arbeiderpartiets valgkomite, et argument som også ble anvendt om at Gerd Liv Valla kunne være uegnet til å sitt i Arbeiderpartiets sentralstyre.
Historisk, og i nåtid, har borgerlig presse aldri likt personer som politisk ligger til venstre for partiet Høyre!
I og med at Gerd Liv Valla har sin del av æren for at Arbeiderpartiet ved valget gikk kraftig til venstre (og at de rød-grønne vant valget), og det faktum at Valla er skeptisk til norsk EU-medlemskap, er det grunn til å anta at den borgerlige pressen har interesse av å personer med andre holdninger (mer høyrevennlige)i viktige verv som i valgkomiteer og i Arbeiderpartiets sentralstyre.
NRK viste i det minste storsinn nok til å la en annen side av Valla/ Yssen-saken kom frem – en den siden av saken som VG implementerte i hele det norske mediesamfunn fra 11.01.2007. Det skal NRK ha ros for. NRK har brutt en linje med ensidighet – en linje som VG fremdeles fremstår med nær 5 år etter at Valla gikk av som LO-leder. VG forsøker seg med en udokumentert påstand om at ”ingen ville stille opp for Gerd Liv Valla”? Var det over hode noen vilje i VG til å la det kontradiktoriske prinsipp få råde?
Rettssikkerhet
I et demokrati, bør den såkalte ”frie pressen” på generelt grunnlag være opptatt av rettssikkerhet, og bidra til å sikre at de juridiske og metodiske virkemidlene som anvendes blir slik at dokumentasjon og bevis i en sak blir så objektive og riktig som overhode mulig. Medienes oppgave er ikke å bidra til enkeltpersoner kan bli utsatt for falske beskyldninger – som i neste omgang kan medføre at personer utsettes for justismord og/ eller annen uredelighet. I en rettsstat – må pressen bidra til at rettssikkerheten blir ivaretatt! I Gerd Liv Valla-saken viser det seg at VG totalt sviktet i så måte!
I stedet for at VG ser på sin egen rolle i Valla/ Yssen-saken – og virkningen av den, er VG så feige at de i tillegg skyver Fougner-rapportens konklusjoner foran seg, og kaller det en granskernes ”dom”. VG gjengir hovedkonklusjonene slik den 23.11;
- Yssen ble trakassert av Valla
- LO hadde manglende rutiner for å håndtere konflikter
- LO brøt grunnleggende regler for et godt arbeidsliv
- Det var riktig av Yssen å varsle media
- Flere sentrale LO-topper var klar over mobbingen, men tiet.
Det VG ikke forteller noe om, er at Arbeidstilsynets rapport – som gransket LOs organisasjon i etterkant av Valla/ Yssen-saken, konkluderte med at arbeidsmiljøet i LO på det aktuelle tidspunktet faktisk var bedre enn virksomheter flest. Men man kan vel generelt ikke forvente at den borgerlige pressen omtaler fagbevegelsen på et objektivt grunnlag?
Bruk av sakkyndige, granskninger m.v.
Generelt er bruk av ”sakkyndige” og ulike granskning utvalg uheldig for rettsikkerheten, fordi de som utfører slike oppgaver gjør disse oppavene for penger (og i noen grad anseelse). De ”sakkyndige” opptrer normalt ikke etter kravene i Lov statens tjenestemenn (Tjenestemannsloven) - med krav/ kultur til forvaltning, offentlighet og objektivitet. Faktisk virker det til at ”sakkyndige” ofte opptrer som partsrelaterte talspersoner, med oppgave å få frem så ubalanserte opplysninger som mulig! Alt for å ramme tapende part så ekstremt som overhode mulig.
I sin avskjed som LO-leder, uttrykte Gerd Liv Valla en skarp reaksjon mot Fougnerutvalgets arbeidsmetoder, med blant annet bruk av anonyme kilder (vitner), tipstelefoner osv – dvs systemer hvor det ikke er mulig å gardere seg mot uriktige påstander og/eller ”bevis” kan plantes. Dette er arbeidsmetoder som man kjenner fra totalitære regimer vi ikke liker å sammenligne oss med.
Det er min påstand at det foregår mye uredelige rettsprosedyrer – i verste fall justismord – med bakgrunn i såkalte uriktige ”sakkyndige” vurderinger. Billedlig kan det beskrives slik hvordan det foregår i en rettssak hvor de sakkyndige opptrer uredelig; Når et ”offer” i en sak fremhever påstand om at sakkyndige bruker uredelige arbeidsmetoder, eventuelt etterlyser faglig dokumentasjon på udokumenterte påstander, i en sakkyndigrapport, så svarer dommeren noe slik som at ”vi har ikke kompetanse til å overprøve sakkyndige”. Når offer-parten konfronterer de ”sakkyndige” med hvilken hjemmel de kan fremstå med uredelige arbeidsmetoder, udokumenterte påstander mv, så svarer den sakkyndige at ”vi har ikke juridisk kompetanse til å vurdere det”. På denne måten ”beskytter” dommere og sakkyndige hverandre – dermed blir uredelige påstander stående som troende bevis/ alibi for uriktig pådømmelse. Det hindrer en demokratisk og objektiv ivaretakelse av rettssikkerheten.
Hvorfor tar ikke VG og mediene fatt i slike problemstillinger – i den hensikten å bidra til at rettssikkerheten blir objektiv og riktig som mulig? Teller salgsopplagene og andre forhold mer?
Fougner-utvalgets sammensetning og virke
Hvilke motiver hadde høyremannen og advokat Jan Fougner - da han aktivt drev en kampanje for seg selv for å bli leder av utvalget (sjefgransker) i det utvalgets som skulle granske Ingunn Yssens påstander om trakassering av LO-leder Gerd-Liv Valla? Det er ganske spesielt – og hvorfor ble ikke dette vurdert som et problem i forhold til objektiviteten? Hvorfor gransker ikke VG hvilke mulige motiver/ interesser Jan Fougner hadde?
Ved siden av Jan Fougner, besto Fougner-utvalget av førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie, og advokat og professor dr. juris Kristin Normann. Utvalget knyttet i tillegg til seg Psykoanalytiker Lars Weisæth og spesialist i psykiatri Odd H. Hellesøy.
Utvalgets sammensetning er også meget spesiell. For det første viser det seg at en dommer i norsk rettsvesen kan ”sitte på alle sider av bordet”. For det andre viser utvalgets sammensetning et uheldig samrøre mellom dømmende personer, forsvarersiden og sakkyndige. Kan da domstol være habil når slike konstellasjoner foregår – og at på til åpenlyst? Hvorfor er ikke VG opptatt av å belyse slike forhold?
Jus-professor Johan Giertsen uttrykte seg slik etter Gerd Liv Vallas avgang, sitat;
- Fougner-utvalget var ingen domstol, utvalget var en inkvisisjon.
- Det er de samme personene som innhenter alle bevis, vurderer bevisene og uttaler seg om eventuelt ansvar. Dette er en rettssikkerhetsrisiko fordi det kan være vanskelig å skape distanse, mener han.
- Det er spesielt i spørsmålet om behandling av vitner og at partene ikke fikk være tilstede under alle vitenavhørene hvor Giertsen mener at Fougner-utvalget bryter mot domstolers praksis.
Giertsen kritiserte også flere andre sider ved Fougner-utvalget, blant annet fordi utvalget fikk et domstol-lignende preg gjennom å være ledet av Nils-Erik Lie fra Borgarting lagmannsrett, at det ble en overrepresentasjonen av jurister, og selve rollen som psykiaterne utøvde under granskningen. Psykiaterne konkluderte med at ”mobbing hadde funnet sted” - uten å ha snakket med verken den angivelig mobbede eller den angivelige mobberen. Giertsen kritiserte i det hele tatt rapporten på de fleste punkt, og hvor en sentral påstand er at
”Rettssikkerhetsproblemene i LO-granskingen rammet potensielt både Yssen og Valla. Begges rettssikkerhet ble da svekket ved bl.a. utestengelse fra vitneforklaringer, og gjennom uklarheter rundt hva som skulle være de sakkyndiges rolle.»
Giertsen mente også at «Ingen fortjener å bli virvlet inn i en malstrøm som dette. Det er ingen rimelig balanse mellom på den ene siden de behov oppdragsgiverne for granskingene måtte ha, og på den annen side belastningene partene i slike granskinger påføres med prosessen og stempeleffekten». Giertsen konkluderte med – og som er meget oppsiktsvekkende - at «Fougner-utvalget har ikke levert et troverdig svar på spørsmålet om ”trakassering fant sted” - som utvalget stilte».
Hevn, politikk – eller realiteter?
Det er uverdig at det ikke ble noen rettssak i Yssen/ Valla-saken? Det å bli ”dømt – slik Gerd Liv Valla på en måte ble, uten en dom – er ikke en rettsstat verdig!
I utgangspunktet er bare Ingunn Yssen og Gerd Liv Valla som vet hva de faktiske detaljene i hva som har foregått mellom dem. Alt annet blir dermed spekulasjoner, synsing og en kamp om troverdighet. En domstol skal dømme på faktiske, og objektive kriterier i samsvar med norsk lov. At det ikke ble slik, må mediene og Fougner-utvalget bære sin del av ansvaret for. De bidro etter mitt syn meget sterkt for å spolere en hver mulighet til det!
Spørsmål man ikke har fått noen god forklaring på i ettertid er;
Hvorfor sa Ingunn Yssen opp sin stilling nærmest via VG?
Hvorfor gikk ikke Ingunn Yssen til rettssak?
Antakelig holdt ikke jusen i Ingunn Yssen sin sak (Yssen hadde trolig for dårlige kort til å kunne gå til sak)? Hadde jusen holdt - ville ha trolig saken forløpt seg helt annerledes – ikke minst av Ingunn Yssen selv. Kanskje var det årsaken til at Yssen benyttet mediene som arena for sin oppsigelse i stedet? For det er rimelig grunn til å anta - på generelt grunnlag – at et ”offer” også er ute etter en oppreisning både på sak og økonomisk dersom man er blitt forulempet på et juridisk holdbart grunnlag.
Halvard Bakke skriver det slik i Klassekampen den 25.11, sitat;
”Da Valla kom tilbake etter sykepermisjon på forsommeren 2006, og fikk vite at Yssen ”ble syk av å jobbe i LO”, tok hun fatt i saken for å finne en løsning, slik en god leder skal gjøre.
Etter flere forslag som Yssen forkastet, ble løsningen at hun skulle begynne på Forsvarets Høgskole og deretter slutte i stillingen i LO. Yssen sa seg tilfreds med dette. Dette ble imidlertid underslått i den skandaløse Fougner-rapporten.
Det viste seg imidlertid umulig å få henne til å bekrefte at hun vill slutte i den daværende jobben, som hun etter eget utsagn ble syk av, inntil hun selv bekjentgjorde det i VG. Et av de store mysterier i denne saken er hvorfor Yssen, gjennom hele høsten, nektet å bekrefte denne delen av avtalen. Da ville hun fått permisjon med lønn og kunne begynt på Forsvarets Høgskole i januar, og det hadde aldri blitt noen Valla/ Yssen-sak. Det reiser naturligvis spørsmålet om Yssen ble brukt som en brikke i et spill for å få fjernet Valla”.
Tidspunktet høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen ble koblet inn i saken på, og mulig kobling mellom Jan Fougner og Berit Reiss-Andersen, er også spesiell. Berit Reiss-Andersen var tidlig ute med å gi Ingunn Yssen støtte, samtidig som hun framsatte ramsalt kritikk mot sin tidligere sjef i Justisdepartementet, Gerd Liv Valla. Det interessante er at Jan Fougner satt i domstolsadministrasjonens styre, og hvor Berit Reiss-Andersen var varamedlem.
Halvard Bakke skriver det slik i Klassekampen den 25.11, sitat;
”Det som kom til å få størst betydning for utfallet (for Valla) var førstesideoppslaget i VG 17. januar og hennes opptreden i Skavlan (Fredrik Skavlans program ”Først og sist”) to dager senere. Reiss-Andersen beskyldte Valla for å ha løyet og truet henne i forbindelse med at hun var bedt om å bli i stillingen som statssekretær, som hun selv hadde sagt opp, to uker ekstra, til Valla fikk sin nye statssekretær, Ingunn Yssen, på plass.
For tilsynelatende å dokumentere dette, forfalsket VG i intervjuet en faks Valla hadde sendt Reiss-Andersen. Det utløste et veldig kjør mot Valla. Man kunne ikke ha en LO-leder som løy.
Ingen av kritikerne fant det bryet verdt å sjekke de faktiske forholdene. Senere var Reiss-Andersen ”målløs” og ”rystet” over at Valla i sin bok skulle insinuert at Reiss-Andersen kunne stå bak drapstrusselen Valla hadde mottatt da saken raste på det verste.
Valla hadde gjort akkurat det motsatte. Hun avviste kontant at Reiss-Andersen kunne ha noe med saken å gjøre. Ingen steder der etterforskningen omtales var det noen som bringer inn Reiss-Andersens navn. Reiss-Andersen hevdet at intervjuet 17. januar ble utløst av reaksjonene på Yssens oppsigelsesbrev. Heller ikke dette er sant. Hun hadde avtalt utspillet med Yssens advokat lenge før oppsigelsesbrevet ble offentliggjort.
Reiss-Andersen ble nylig nominert av Arbeiderpartiet som nytt medlem av Nobelkomiteen. Intet i hennes bakgrunn tilsier at dette er en posisjon hun er spesielt kvalifisert for. En rekke andre kandidater ville vært langt mer naturlige. Spørsmålet blir da om dette var en takk for tidligere vel utførte tjenester”.
Det begynner kanskje å bli noe tynt med realiteter etter hvert, mens mistankene om enten en slags hevn, eller politikk blir mer og mer fremtredene.
En takk for sist?
Mens Valla/ Yssen-saken pågikk, fremkom det påstander fra støttespillere til Valla (som VG påstår ikke fantes) om at det foregikk en ”koordinert kampanje” mot Gerd Liv Valla. Etter at Gerd Liv Valla hadde trukket seg som LO-leder, ble denne påstanden om mulig kampanje Valla kommentert slik i en avis – hvor journalisten stilte spørsmålet; ”Hvor jobber Ingunn Yssen” om et par år?
Saken er at fra våren 2010 er hun ansatt som politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Her arbeider hun for kontroll- og konstitusjonsfraksjonen.
Den borgerlige pressen ville ikke ha Gerd Liv Valla?
Da Gerd Liv Valla ble kårets til Norges mektigste person, så var det ikke uten grunn. Tatt i betraktning generelt hvordan det har gått med fagbevegelsen og sosialdemokratiet under markedsliberalismen og den høyreorienterte politikken som blant annet føres i EU-landene – så er det ikke direkte oppløftende lesning. I EU-landene har det for arbeidstakere betydd svekkelse av fagforeningene, lønnsnedgang, kutt i velferd og trygdeytelser. Gerd Liv Valla evnet å holde skansen i en tid med borgerlig styre i Norge (Bondevik II-regjeringen – bestående av Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist). Samtidig som at LO økte sin medlemstilslutning.
Foran Stortingsvalget i 2005, har Gerd Liv Valla en stor del av æren for at Arbeiderpartiet beveget seg kraftig til venstre politisk, og det rød-grønne samarbeidet (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet) – noe som resulterte i en valgseier for de rød-grønne i 2005. Hadde ikke Gerd Liv Valla og LO stått på for et slikt samarbeid, ville arbeidstakerne i dag stått langt svakere mht til oppsigelsesvern, arbeidstid og bruk av midlertidige ansettelser – samt medbestemmelse. Trepartssamarbeidet ville trolig vært betydelig svekket (Arbeidsgiver- og arbeidstakersiden og det offentlige).
Det er derfor ikke så merkelig at VG ikke beklager noe som helst på sin mediedekning i sin prosess mot Gerd Liv Valla. Tanken på en fortsatt Gerd Liv Valla i valgkomiteen, og medlem i Arbeiderpartiets sentralstyre ble for sterk for den borgerlige pressen. Politikk handler om makt.
Den rollen som VG nå har inntatt – etter programmet ”Overeksponert” – stiller spørsmålstegn troverdighet til VG i denne type saker for ettertiden. Det er alvorligste er at VG evnet å forlede de fleste mediene Norge på et veldig ensidig spor i Gerd Liv Valla-saken! Heldigvis har NRK tatt problemstillingen innover seg – og i det minste forsøkt å sette søkelyset på hva ”overeksponering” på feil premisser kan føre til.
Man kan selvsagt stille spørsmålstegn ved om det var klokt av Gerd Liv Valla å stille opp i programmet ”Først og sist” med Fredrik Skavlan. For det første opptrådte Fredrik Skavlan nærmest som en forhørsleder i programmet hvor Gerd Liv Valla var gjest, og tillegg avbrøt Skavlan Valla på en meget uverdig måte kontinuerlig i programmet. For det andre, så er Skavlan et snobbeprogram, hvor man må regne med svært smale kår for deltakere som ikke representerer snobben.
Gerd Liv Valla satte også LOs interesser foran egne behov i sin avskjedstale. Det står det stor respekt av – når situasjonen ble som den ble. På denne måten – og gjennom programmet ”overeksponert” vant Gerd Liv Valla troverdigheten! Rettssikkerheten tapte!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
