Vekterstreiken og krav om bruk av tvungen lønnsnemnd

En ting kan det ikke være særlig tvil om. Vekterne er en viktig arbeidstakergruppe, og er blitt en viktig del av samfunnsorganiseringen. Grunnlønn begynner på 294 000 og ender på topp etter ti år på snaut 311 000 kroner. NHO Service bruker som brekkstang at vektere ”ikke har utdanning”, underforstått at da skal ikke arbeidet verdsettes – og at arbeidstakere uten utdannelse er en slags pariakaste. Dagsavisen presenterer i dag (06.06) at vekternes sjefer har opp til neste 3 millioner i årslønn, og at vekterne har 14,4 % av ledernes snittlønn. Mot denne utviklingen - med økte forskjeller - påberoper nå flere at tvungen lønnsnemnd må tas i bruk. De samme lederne, med millionlønninger tar ikke samfunnsansvar i forhold til å begrense bo- og levekostnader slik at arbeidstakere har ei lønn som er til å leve av. Her svikter politikerne på samme måte. Da sier det seg selv at streikevåpenet berettiget må tas i bruk – det handler om å bli sett og hørt. Det handler om å bli verdsatt. Det handler om å få ei lønn som er til å leve av i et høykostnadsland! Kanskje det er på tide med en slags form for ”tvungen lønnsnemnd” mot de høye lederlønningene?

Fremskrittspartiets ungdom og streikeretten

Fremskrittspartiets ungdom vil fjerne streikeretten og at arbeidstakere ensidig skal forholde seg til en ”arbeidsavtale”. Ingen overraskelse tatt i betraktning at utsagnet kommer fra Fremskrittspartiet! Et slikt syn bærer preg av at enten har skolen sviktet i kunnskapsformidlingen om hvordan et organisert samfunn fungerer, eller så har noen sovet i timen. Eller kan det være slik at Fremskrittspartiets ungdom gjør seg til talerør for en slags ”sabotasjeaksjon” ovenfor det demokratiske organiserte samfunnet som vi har i Norge i dag, og som vi feirer hver 17. mai? Streikeretten for arbeidstakere er hjemlet i Arbeidstvistloven og Tjenestetvistloven. På tilsvarende måte har arbeidsgiverne muligheten til å gjennomføre lockout ovenfor arbeidstakere. Både lockout og streik er rettslig hjemlet som lovlig konfliktmidler i arbeidslivet. Fremskrittspartiets ungdom gjør seg til talerør for å forrykke maktbalansen mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, dvs i disfavør av arbeidstakerne, gjennom å ensidig angripe streikeretten. Solberg vil med andre ord overføre mer makt fra arbeidstakere over til arbeidsgiverne. En meget skremmende holdning i et moderne samfunn/ arbeidsliv! Hele det norske samfunnet er basert (organisert) på et trepartssamarbeid, hvor offentlige myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden er parter. Det er denne måten å organisere samfunnet på som gjør at Norge kåres til å være et av verdens beste land å bo og jobb i, har blant verdens laveste arbeidsledighet og har blant verdens beste velferdsordninger. Fremskrittspartiets ungdom gjør seg til talerør for å bryte ned modellen med trepartsamarbeid – og uten å fortelle hvilket innhold Fremskrittspartiet alternative samfunn vil inneha! Leser man Fremskrittspartiets program, så fremgår det at Fremskrittspartiet vil fjerne kollektive tariffavtaler, og fjerne det stillingsvernet som arbeidstakeren har i Arbeidsmiljøloven pr i dag. Videre vil Fremskrittspartiet redusere LOs makt i samfunnet. Det er grunn til å minne om at LO er den eneste organisasjonen som er igjen til å forsvare det velferdssamfunnet vi har i dag, og som har en helhetlig arbeidstakerpolitikk som organiserer alle arbeidstakere. LO organiserer ungdom, studenter, lavlønte, høytlønte (utdanningsgrupper) m.fl – dvs alt som kjennetegner et moderne samfunn. Fremskrittspartiets politikk representerer rett og slett et tilbakeskritt – i retning av hva eksempelvis gårdsarbeidere opplevde på 1800-tallet. Gårdarbeidere var i sin tid de lavest rangerte arbeidstakere vi hadde i Norge. De hadde en ”arbeidskontrakt” som ble reforhandlet en gang hvert år. Lønnen gårdsarbeideren fikk var stort sett 3 sett arbeidsklær, mat og losji, og hvor gårdsarbeideren sto alene om å forhandle om sine kår. Hadde gårdsarbeideren eksempelvis skadet arbeidsredskap e.l, sto gårdsarbeideren i gjeld til bonden – og fikk som regel av slike grunner aldri muligheten til å løsrive seg fra bondens makt/ kontakt. Kontrakten ble håndhevet slik at man hadde ikke noe stillingsvern, og hvor det kunne medføre politi/ fengselsstraff om kontrakten ikke ble etterlevd slik bonden ville. Det synes åpenbart at Fremskrittspartiets ungdom har 1800-tallets gårdsarbeider som modell for det (Fremskrittspartiets) fremtidige arbeidsliv. I LO vil vi ha et moderne arbeidsliv, hvor trepartssamarbeidet står sentralt. I den settingen står arbeidstakernes streikerett, og arbeidsgivernes muligheter for lockout som viktige virkemidler for gjensidig maktbalanse. At Fremskrittspartiets ungdom ensidig angriper arbeidstakere som er i lovlig konflikt – får stå for deres regning og ansvar!

Stolte - sterke - sammen!

LO/ LO Stat har vist styrke igjen! Vi er stolte - vi er sterke - når vi jobber sammen - for å nå våre felles mål! Det er oppnådd enighet i tariffoppgjøret mellom LO Stat og staten! Streiken er avblåst! Ved årets tariffoppgjør var det helt nødvendig å benytte streikevåpenet for å kjempe frem at offentlig annsatte er like verdifulle som andre arbeidstakere! Resultatet av tariffoppgjøret/ streiken er at man har fått slått fast et viktig prinsipp om at offentlige ansatte må få de samme rettigheter til lønnsutvikling som øvrige arbeidstakere. Det har vært noen krevende døgn! Som streikekoordinator for LO Stat i Oslo/ Akershus vil jeg få rette en stor takk og anerkjennelse til streikekomiteene, medlemmene, og alle tillitsvalgte som har stått på i saken! Ikke minst en takk til de som har stått i bresjen og forhandlet frem resultatet. Det gledet stort at hele LO sto bak! Roar Flåthens inntreden på ønsdag 30.05 fikk forhandlingene inn på et riktig spor. Slag ordet som ble brukt i LO Stat i forbindelse med streiken "Stolte - sterke - sammen" kom til sin rett!

Helsetjenester i USA og Norge

I VG i dag (28.05.2012) står det om en person fra Sørlandet som var uheldig å bli bitt av en klapperslange på en reise i USA. Regningen for sykehusbehandling var 143 000 dollar, eller ca 900 000 kroner. Heldigvis for gutten, hadde han reiseforsikring. I Norge klager enkelte på høy skatt, og et helsevesen som av enkelte beskrives nærmest som et ”verdens dårligste”. Når jeg leser historien som sørlandsgutten har vært utsatt for – og hvordan et privat helsevesen fungerer, så er jeg jammen glad vi bor i Norge! Her kan man fortsatt tenke helsebehov først – uten tanke på økonomi. I Norge er alle sikret helsetjenester. I USA er det mange som ikke økonomi til å betale helseforsikringer og dermed trygge egen helse. Men det er altså det helsevesenet som Norge har, som markedsliberalistene – spesielt fra Fremskrittspartiet og Høyre vil ha endret og erstattet. Fremskrittspartiet og Høyre (Markedsliberalistene) vil ha et privat helsevesen for de rike – dvs et helsesystem for dem som har økonomi til å betale et helsemarked – og dermed kan snike i helse køen. Og et annet offentlig helsetilbud for de som ikke har økonomi til store helseforsikringer og som dermed skal komme bakerst i køen. Det er et enda større tankekors er at Fremskrittspartiet og Høyre har som mål å pantsette hele velferden og forgjelder skattebetalerne - slik at det på sikt kanskje ikke vil være igjen økonomi til helse i fremtiden. Fremskrittspartiet og Høyre vil bruke masse penger på svindyre investeringer gjennom et system som kalles for ”offentlig privat samarbeid (OPS)”. Det er et system hvor private finansierer og bygger ut offentlig infrastruktur gjennom låneopptak, men hvor det offentlige forplikter seg til gjenkjøp av investering eksempelvis etter 10 – 15 år. Det vi si et gjenkjøp av fra dt offentlige – som oftest - etter at OPS-investeringen er blitt totalt nedslitt og trenger store vedlikeholdskostnader – og etter at private har forsynt seg grådig gjennom blant annet å ikke bruke penger på vedlikehold. OPS kan sammenlignes med svindyre avbetalingsordninger – som skattebetalerne har forpliktet seg til å tilbakebetale som første prioritet – foran samfunnets behov for velferdstjenester. Vi trenger velgere som benytter stemmeseddelen som vil beskytte velferdssamfunnet mot markedsliberalistenes privatiseringsiver og nedbygging av demokratiske beslutningsorgan! Alle vil en eller annen gang i livet trenge offentlige helsetjenester – i den køen skal alle stille likt – ikke siles etter personlig formue! Det kalles samfunnsfellesskap!

Ole Gunnar Solskjær, Kjell Inge Røkke og Molde

At jeg skulle kommentere en sak som handler om idrett trodde jeg ikke ville skje neon gang – for det samfunnet har jeg meldt meg ut av – men nå skjer det likevel. Hva er det idretten (og sannsynligvis Ole Gunnar Solskjær) og Kjell Inge Røkke har felles? Det er lukten av penger og en god porsjon berømmelse! Tidligere statsminister i Storbritannia Margareth Thatchers uttrykte det slik; “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”. Med andre ord, ”samfunnet” er bare midlet for å nå målet. Denne gangen føler jeg at Kjell Inge Røkke møter seg selv i døra så det holder. Jeg tenker tilbake på saken mellom Aker Holding (Kjell Inge Røkke) og staten våren 2009 (representert ved tidligere statsråd Syvia Brustad og Berit Kjøll, sistnevnte var statens representant i styret til Aker) Staten hadde gått inn med en aksjekapital på fem milliarder kroner i Aker-konsernet. I 2009 ville Kjell Inge Røkke fisjonere Aker-selskapet, hvor hensikten åpenbart var å øke verdier og inntjeninger for Røkke selv. Dette forsøkte Kjell Inge Røkke å gjennomføre uten å følge aksjelovens prosedyrer om avholdelse av generalforsamling – som er en del av informasjonsplikten. Berit Kjøll gjorde jobben sin og varslet! Det ble i stridens hete inngått et kompromiss mellom staten og Kjell Inge Røkke, hvor det ble avholdt generalforsamling mot at fisjonen ble gjennomført i tråd med Røkkes intensjoner. Hvor var ”lojaliteten” til staten hos Kjell Ingen Røkke den gangen? I tillegg var Kjell Ingen Røkke frekk nok, antakelig som en avledningsmanøver for manglende avholdelse av generalsforsamling, til å personliggjøre striden ved blant annet å herme etter Brustads dialekt. Saken er at Ole Gunnar Solskjær er ønsket som manager i Aston Villa, og han har hatt kontakt med klubben. I tillegg har Solskjær uttrykt at han vil ha med seg teamet sitt, dvs Mark Dempsey og Richard Hartis – teamet han tok med seg inn i Molde. I tillegg kan det være snakk om gi et tilbud til Magnus Wolff Eikrem. Aker ASA tar dette som en illojal handling fra Ole Gunnar Solskjær side, og truer med å trekke seg ut av Molde fotballklubb økonomisk. Kjell Inge Røkke opptrer som en furten person – og vil straffe hele klubben i Molde – med støttespillere - for Solskjær sitt valg. Hvor er ”lojaliteten” til Moldeklubben og Moldesupporterne hos Kjell Ingen Røkke? Innen for idretten er det oppstått et ”marked” på personer og klubber/ team. Det markedet innebærer – som en del av spillet - at attraktive personer ”selger” seg til høystbydende. Dette systemet innebærer at kontrakter (stort sett) skrives slik at det med å bytte beitemarker er mulig på kort varsel (egen klausul om det), subsidiært at det betales penger for å bli løst fra en kontrakt. Om jeg har forstått det riktig, så har Ole Gunnar Solskjær en kontrakt med Molde, hvor det er nedfelt at han kan forlate klubben på kort varsel. Å beskylde Ole Gunnar Solskjær for å være illojal - vil i tilfelle være helt skivebom. Ingen, heller ikke Kjell Ingen Røkke, kan kreve å binde Ole Gunnar Solskjær til Molde-masta så lenge det er lukrativt for Kjell Ingen Røkkes lommebok! Å være skuffet er selvsagt lov, også for Kjell Inge Røkke, men Ole Gunnar Solskjær må få lov til å være Ole Gunnar Solskjær. I denne saken fremstår/ forsøker Kjell Ingen Røkke og Aker Asa etter min oppfatning å ramme tredjepart (Molde-klubben) som en slags ”hevn” for Ole Gunnar Solskjærs valg. Hvor er logikken i det? Ole Gunnar Solskjær fremstår som lojal mot sin egen lommebok og berømmelse – og på det punktet fremstår Solskjær og Kjell Inge Røkke som likesinnede. Lukten av penger overgår en hver form for lojalitet og stedsbinding – og ”samfunnet (folket) betaler. Slik fungerer et ”marked” (markedsliberalismen). God tur dit du reiser Ole Gunnar Solskjær!

Bruk av droner i kampen mot terror

Hvor er det internasjonale samfunnet i forhold til bruk av droner generelt, og spesielt etter at myndighetene i USA har åpnet opp for bruk av droner over hele verden om det anses nødvendig? Jf mediene bruker USA droner i angrep i blant annet land som Pakistan/ Afghanistan og Jemen. Israel bruker disse våpnene i angrep i Palestina. Tiden er inne for at det internasjonale samfunnet må kreve at eventuell bruk av droner underlegges internasjonal rettsorden. Pr definisjon er en drone et militært ubemannet luftfartøy som kan bære våpen, og benyttes i spontanangrep uten å risikere livet til egne soldater. De er meget treffsikre i den forstand at de navigeres ved hjelp av satellitter, GPS, kameraer og annet avansert utstyr mot angitt mål. Begrepet ”utenomrettslige likvideringer/ henrettelser” er en definisjon som anvendes for å beskrive et droneangrep. Terroranslagene 11. september i 2001 mot USA (New York), gav verden nye utfordringer i forhold til det som frem til da hadde vært tradisjonell krigføring, dvs hvor land kriger mot land i tråd med folkeretten. Den tradisjonelle måten å krige på ble erstattet av at grupperinger gjorde anslag mot sentrale/ strategiske mål i et land. Beskrivelsen ”tradisjonell uniformerte kriger (soldat)” ble erstattet med begrepet ”fiendtlig stridende” – dvs en slags omdefinering av ”terrorist” for å rettferdiggjøre det ble beskrevet som ”krigslignende handlinger”. Bruk av et slags ”nyspråk” var det som skulle til for omgå alminnelige internasjonalt vedtatte forordninger, anført av tidligere president i USA, George W. Bush. Begrepet ”fiendtlig stridene” har medført at konvensjoner for behandling av krigsfanger også er blitt satt til side. Blant annet opprettet USA Guantànamo-basen på Cuba, hvor ”Fiendtlig stridende” holdes fanget uten ved lov og dom. Noe som er helt uakseptabelt! Irak ble invadert (2003) ved hjelp av falske bevis om produksjon av masseødeleggelsesvåpen, Afghanistan ble invadert i strid med folkeretten i 2001 under dekke av ”kampen på terrorisme”. I denne prosessen har bruken av droner eskalert i ettertid, og virkemidlene i ”kampen mot terror” har strukket mange internasjonale fastsatte grenser og normer. Som nevnt er vilkårene for krigføring definert gjennom internasjonale konvensjoner og folkerett. Kanskje er det på tide å få på plass konvensjoner for bruk av droner også – regler som er i samsvar med folkeretten. Og videre at vilkårene for fangebehandling av såkalte ”fiendtlig stridende” også kommer inn under internasjonale konvensjoner! Jeg mener at verden kan ikke sitte stille å se på en utvikling som går i retning av at ”er det noen man ikke liker, så sender vi en drone og likviderer dem – uten ved lov og dom”! Verden kan heller ikke akseptere vilkårlig fengsling av folk uten ved lov og dom. Etter mitt syn bør bruk av droner forbys – på lik linje med andre våpen som forbys gjennom FN-organer. For øvrig står det en meget interessant artikkel skrevet av Erling Borgen i Dagsavisen 19.05.2012, se; http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread246574/#post_246574

EU trenger en ny politikk!

Høyrepolitikk fungerer dårlig over tid, det er EU og USA et godt eksempel på. Dessverre så trekker EU seg stadig sterke inn i sin egen krise, en krise som delvis styrt av Det internasjonale pengefondet (IMF), som kommer med stadig sterke krav til mer høyrepolitikk ovenfor de landene som er kommet i finans- og gjeldskriser. Blant annet krever IMF omfattende privatisering av offentlige eiendommer og verdier – dvs utsalg av viktige inntektskilder for landene som de sårt trenger økonomi for å komme seg ut av krisen. Slike tiltak gjennomføres uten at befolkningen og etablerte politiske partier i de landene det gjelder får ta del i diskusjonene om dette er måten å løse finans- og gjeldskrisene på. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ønsker å knytte Norge nærmere til EU, med begrunnelsen at EU er viktig for Norge, og at det derfor er viktig å hjelpe EU ut av krisen. Spørsmålet er hvordan? Skal Norge hjelpe EU videre på dagens kurs – dvs bruk av enda mer høyrepolitikk? Eller skal Norge bidra til at EU får en ny politikk? Det EU trenger er en ny politikk, og mer demokrati – og hvor hele folket er med! Det vil være konstruktivt og fremtidsrettet. Å hjelpe EU i dagens situasjon og med den politikken som føres i dag – er etter mitt syn like fåfengt som å holde kunstig liv i en hest med respirator - uten muligheter til å øyne forbedringer. Fravær av demokrati EUs organer har ikke et representativt flertall bak seg, ved siste valg til EU-parlamentet, var det bare 43 % av de stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten. Like ille – for demokratiet – er den utviklingen vi har sett i Hellas og Italia hvor de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Italias overgangsstatsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas overgangsstatsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Det som har skjedd er at finanseliten/bankene fikk plassert ”sine utvalgte folk” – som ensidig synes å være opptatt at alle andre skal få svi for finansproblemene – unntatt bankene og store deler finanseliten. Bankene styrer politikken For å komme ut av økonomiske kriser, er det viktig å treffe tiltak som i gang økonomisk vekst, slik Frankrikes nyvalgte president François Hollande forsøker å få til, og som presidenten Barack Obama ønsker å få til i USA. Det var slik LO bidrag til at Norge kom ut av sin bankkrise og høy arbeidsledighet på begynnelsen av 90-tallet (LO-leder Yngve Hågensen/ solidaritetsalternativet). LO avsto fra høye lønnskrav mot at arbeidsgiverne/ myndighetene bidrog med arbeidsplasser (arbeid til alle). Å kutte offentlige tjenester, og kutte i pensjoner og sosiale stønader, og innføre mer arbeidsledighet (blant annet kutt i offentlige stillinger), er dårlig medisin (kvakksalveri) når det landene trenger mest er mer kjøpekraft for å få hjulene i gang igjen. Bedre blir det heller ikke av at den rike eliten tømmer kontiene sine og flytter til andre land – et resultat av ”fri flyt” av kapital (en av EUs fire friheter/ fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft). Utvikling har en tendens til å gå sakte (settes i revers) når majoriteten av befolkningen gjøres fattigere. Den budsjettdisiplinen som de økonomisk sterke EU-landene har påført de andre EU-landene, med sanksjonsmidler om budsjettrammene ikke overholdes, gjør at de landene som er i finans- og gjeldskriser, er som ”å binde finans- og gjeldstyngede land til masten”. Disse landene blir stående igjen med svært begrenset handlingsrom til selv å komme ut av sine kriser. Fagbevegelsen overkjøres! De endringene som vi ser gjennomføres i flere EU-land, er at myndighetene overstyrer tariffavtaler og kutter i lønningene til arbeidstakere – uten engang å verken snakke/ eller forhandle med fagbevegelsen. Hva slags styringsform og respekt for egen befolkning er det? Å komme ut av en krise, uten verken å ta med folket på råd, eller ha befolkningen/ fagbevegelsen i ryggen – virker til å være et heller uoverkommelig prosjekt – i hvert fall dersom man skal lykkes til slutt. Konklusjonen er at Europa har tapt enormt på det fagforeningsknusingsprosjektet som EU viser seg å være – etter modell fra tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher. Lær av Island Island ble også rammet av markedsliberalistenes herjinger for kort tid tilbake. Takket være en rakrygget president – som trosset EU – med forankring i folket (demokratiet), er Island i dag i ferd med å jobbe seg ut av sine finans- og gjeldsproblemer. Den Tyske statsministeren, Angela Merkel har tatt til orde for at Hellas skal foreta folkeavstemning om Hellas fortsatt skal være en del av valutaunionen (euro) eller ikke. Det åpner for en hvis grad av demokratiseringsprosesser i Hellas. Men dersom Hellas sier nei – så kan det få store følger for flere av landene i valutaunionen. Slik jeg ser det – jobber EU seg stadig dypere inn i sin egen krise – den retningen bør ikke Norge bidra til. Det EU trenger er en ny politikk – den kan Norge være med å vise vei for! Ikke minst med å gjenreise fagbevegelsen og demokratiske beslutningsprosesser. Men det betyr trolig at Norge må løsrive seg fra EØS-avtalen. Norge trenger ikke å stå bundet til den samme masten som fører EU inn en stadig dypere krise. I hvert fall må tørre å ta en grundig debatt om EØS-avtalen og virkningen av den! Vi kan i hvert fall fastslå at EUs egen politikk ikke har vært noen god løsning for de aller fleste av medlemslandene.