Næringsminister Trond Giske (Ap) varsler tiltak for å hjelpe norske skipsverft (ANB-NTB 29.03.2010 ). Giske opplyser at Næringsdepartementer jobber med kriseløsninger som vil bli fremmet i revidert nasjonalbudsjett til våren.
Betyr det at norske skattebetalere skal finansiere elitens lønnsfest igjen?
Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold fremhevet at oljen var hele nasjonens eiendom. Folk forventer at disse pengene skal anvendes slik at formuen kommer hele befolkningen til gode.
Man kan i hvert all slå fast at det er blitt en meget ubalansert fordeling av nasjonens oljeformue. Mens eliten tillater seg å dele ut 1,4 mrd kr av ”hele nasjonens” penger, bare på ”bonuser til sine egne” fondsforvaltere, står norske verftsarbeidere i fare for å få en betydelig lønnsnedgang gjennom å bli pasifisert over til NAV og trygdesystemene. Dette fordi oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, med en kontraktsverdi på 6,9 mrd kroner nylig bli gitt til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Det kan medføre at rundt 7000 norske årsverk i Norge går tapt, og verftenes ordrebøker er i ferd med å gå tomme.
Norske arbeidstakere blir til sidesatt for å gi rom for bedre lønnsomhet – og dermed grunnlag for bedre bonusordninger til ”elitens folk” med ansvar for denne kontrakten. (Det er forresten merkelig at bonuspenger og lignende – til eliten – verken er inflasjonsdrivende, rentedrivende, eller at det svekker landets økonomi og handelsbalanse?). Aker Solutions/Samsung tapte anbudet da deres anbud lå 3 mrd kroner høyere enn Hyundai sitt.
Verftsarbeider består i hovedsak av arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og formue. Det kan virke som om det politiske miljøet, gjennom delegeringen av ansvaret for Statens pensjonsfond til den ”privatiserte” Norges bank, er i ferd med å skape er et todelt samfunn. Bondevik II-regjeringen sørget for å kaste ut folkevalgte ut av Norges bank sitt styre, og erstattet disse med – slik det kan virke som – nyliberalister.
Norske skip i oljeindustrien flagger ut - viser et oppslag i Stavanger aftenblad/ NTB den 26.03.2010. Det berettes om at i løpet av de siste to årene har 64 norske skip flagget ut. Svært mange skip tilknyttet oljebransjen har skiftet flagg, og mange hundre norske sjøfolk har mistet jobbene sine ombord i forsynings- og servicefartøyer tilknyttet norsk offshorevirksomhet.
Rederiene sier at de skifter ut norske sjøfolk med utenlandske for å redusere kostnader, og for å tilpasse seg gjeldende rammebetingelser og den internasjonale konkurransesituasjonen. Ja slik kommer oljen – hele nasjonens eiendom – norske sjøfolk til gode – mens bonusene og utbyttene stiger hos eliten!
Ja, slik blir arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ inntekt behandlet av eliten, for at de skal kunne gasse seg ennå mer i deres profittbegjær, utflagging til skatteparadiser osv.
For å hjelpe verftsindustrien i vanskelig situasjon – skal det altså lages krisepakker. Og krisepakkene er jo ganske forutsigbare – ut fra at de skal finansieres av den norske stat. Mens arbeidsplassene knyttet oljen – hele folkets eiendom - flyttes/ gis ut av landet, vil trolige tiltak bestå i at skattebetalerne subsidiere eliten ytterligere gjennom verftsstøttetiltak, slik at eliten kan øke sine formuer ytterligere!
Når vil den rød-grønne regjeringen begynne å ta hensyn til folk med midlere/ lavere utdanning og inntekter?
onsdag 31. mars 2010
Gerd Liv Valla som kandidat til ordfører i Oslo?
Politikk handler om tydelighet! Og tydelighet er Gerd Liv Vallas varemerke! Sett utenbygds fra, så har Oslo arbeiderparti vært sjanseløse mot de borgerlige ved de seneste kommunevalgene nettopp på grunn av mangel på tydelighet.
Det gjenstår selvsagt om Gerd Liv Valla er interessert i å stille opp som ordførerkandidat i Oslo, men gjør hun det – er det en meget spennende ide! Og ikke minst en nødvendighet for sosialdemokratiets fremtid!
Hva kan Arbeiderpartiet lære av den nyere historien rikspolitikken?
Da Stoltenberg I-regjeringen tiltrådte i 2000, videreførte regjeringen høyrepolitikk (nyliberalisme initiert av EU) på akkurat samme måte som Bondevik I-regjeringen gjorde det. Stoltenberg I-regjeringen ble fort utydelig på verdier, holdninger og ideologi – og selv mange kjernevelgere så ingen grunn til å stemme på Arbeiderpartiet ved valget i 2001.
Generelt/ normalt har det vært slik at det er de borgerlige partiene som er opptatt av å kjempe mot politikken til Arbeiderpartiet (og andre partier på venstresiden) – og slik er det demokratiet og politikken skal fungere. I dag skjer det ofte at Arbeiderpartiet/ den rød-grønne regjeringen får ros - eller at de borgerlige partiene tier – fordi de er så enige om den nyliberalistiske politikken som føres. Det drives faktisk i liten grad opposisjonspolitikk i dag – det bør være et varsko for de som er tilhengere av sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet de fleste steder, ledes i dag av medlemmer på partiets høyrefløy – personer som synes å være mest opptatt av å føre politiske kompromisser på høyrepartienes banehalvdel, og/eller klone ideologi, holdninger og verdier fra nyliberalistene i høyrepartiene inn i sosialdemokratiet. Det blir feil! Og det er et under at de borgerlige har fått ha makta så lenge i Norges hovedstad – Oslo.
Sykehusreformen (2000), (sparereformen kalt) Pensjonsreformen (2001), Nav-reformen (2006), Samhandlingsreformen (2009) er/ kommer til å bli eksempler på Arbeiderpartiets nyliberalisme.
Disse reformene handler om fagforeningsknusing (samt å premiere høyt utdannede/høyt lønnede i ledende stillinger – hvis mål er å forringe tryggheten for de med mildere/lavere utdanning og lønnsnivå), nedbygging av velferdssamfunnet (New Public Management), kvitte seg med offentlige virksomheters egen kompetanse og kjøpe igjen de samme tjenestene svindyrt i private konsulentbyråer/ tjenesteytere, samt bruk av anbud mv. Alle disse er reformer for økte forskjeller (fremvekst av en ny fattigdomsklasse), og økt bruk av klassejus.
Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ lønnsnivå møtes med lave stillingsbrøker (som ikke er i lønn til å leve av), tilkallingsvikarer (som er tilgjengelige 24 timer i døgnet), anbud (sosial dumping på lønn og arbeidsvilkår). Trygdede fra midlere/ lavere utdannings – og lønnsnivå møter stadig ordninger med forringelse av pensjoner/ stønader (pensjonsreformen som innføres fra 2011 er en pensjonsreform for eliten – og en sparereform for arbeidstakere/ trygdede fra midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå).
Min spådom når det gjelder den nye Samhandlingsreformen, er at vi vil få en sterk fremvekst av private helseforsikringer for de med god økonomi, det skjer fordi andre som ikke har råd til private helseforsikringer blir kasteballer mellom kommunalt ansvar/økonomi og helseforetakene. Det vil ikke de som har råd til å kjøpe seg usolidariske personlige fordeler.
Velgerkontrakter
Nyliberalistene i Arbeiderparti fremtvang nødvendigheten av skriftlige forpliktelser fra representanter for å sikre arbeidstakere på midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå minimumsgarantier for å stemme på dem.
Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2003, gikk LO Stat for første gang inn i valgkampen, da det var helt nødvendig å markere og ta avstand fra den offentlige utarmingspolitikken som ble ført av Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med Fremskrittspartiet som garantist. Spesielt fikk man merke nedskjæringene i kommunene. Det var derfor naturlig for LO Stat å starte kampen med å få fjernet Bondevik II-regjeringen startet ved kommune- og fylkestingsvalget.
I Oppland fikk man borgerlig styre i 1999. Fylkeskartellet, LO Stat – Oppland, så det som en viktig oppgave å sørge for at de borgerlige fikk avløsning ved valget i 2003. Før sommeren 2003 viste alle meningsmålinger at det lå an til fortsatt borgerlig styre i Oppland.
LO Stat – Oppland så det slik at for å få makt – må man ha et flertall. Tiden da Arbeiderpartiet kunne oppnå flertall alene var/ er ikke lengre tilstede.
I de fleste kommunene har det i mange år fungert slik at partier må få til et samarbeid på tvers av partigrensene, for å få til et grunnlag/konstellasjon for hvordan kommunen/ fylkestinget/ Storting skal utøve sin makt.
Hvorfor ikke formalisere et permanent politisk samarbeid på venstresiden var LO Stats tenkning ved valget i 2003 (venstreaksen/ det ”rød-grønne” alternativet). Et raskt regnestykke, basert på meningsmålingene for Oppland mai/ juni 2003 viste at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet teoretisk ville kunne ha en sjanse til erobre tilbake fylkestinget med målrettet innsats.
LO Stat – Oppland gjennomførte sommeren 2003 en spørreundersøkelse blant medlemsforeningene, for å få frem hvilke saker som var viktige for medlemmene ved kommune- og fylkestingsvalget.
Det kom mange svar, men hovedsakene var saker som berørte nei til privatisering, anbud, konkurranseutsetting og sosial dumping. Det vil si saker som like mye gjaldt rikspolitikk som lokal/ regionalpolitikk.
Svarene fra medlemmene ble oversendt til alle politiske partier i fylket for besvarelse. Svarene fra partiene ble gjengitt i valgbrosjyre, skrevet på ”flygeblad” og distribuert til tillitsvalgte på arbeidsplassene, og annonsert i avisene, samt brukt på medlemsmøter og på stands.
Svarene fra partiene viste med all tydelighet at det var nettopp Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet (og Rød valgallianse – nå rødt) som helt eller delvis støttet LO Stat – Oppland-medlemmene sine saker. De politiske partienes svar som ble gitt til LO Stat – Oppland forpliktet de valgte representantene! LO Stat – Oppland opptrådte som ”vaktbikkjer” ovenfor politikernes lovnader.
LO Stat – Oppland sin valgkamp for de ”rød-grønne” vakte oppsikt, og det mobiliserte velgere!
Politisk skjedde det at Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet fant sammen i/ under valgkampen – og etablerte en allianse. LO Stat – Oppland sto på for å få til felles valgkamp, og hvor LO Stat – Oppland sitt valgmateriell ble tilbudt den ”rød-grønne” alliansen.
Etter dette har LO Stat – Oppland jevnlige møter med fylkespartiet (fylkespolitikere) og Stortingsrepresentanter fra de ”rød-grønne”. LO Stat – Oppland driver aktiv samfunnspåvirkning på vegne av medlemmene.
LO Stat – Oppland fikk mye pepper i 2003 både internt og eksternt for ikke ensidig å satse på det faglig politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det var på den tiden ikke stuerent å snakke om formalisert samarbeid med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet.
LO Stat – Oppland tenkte som så at det faglig politiske samarbeidet styres av egne vedtekter, og vil fortsatt bestå. Men for å skaffe en allianse og et grunnlag for politisk skifte i Oppland fylkeskommune – måtte man også kunne samarbeide formalisert med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Som sagt - et samarbeid som fungerer meget bra i dag i forhold til LO Stats fylkeskartell i Oppland.
Poenget er og var; De borgerlige ble feid ut av sine posisjoner i Oppland fylkesting med så god margin av Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti fikk flertall alene. Men partiene – som hadde etablert en allianse holdt sammen! Det gav velgerne forutsigbarhet! LO Stat – Oppland sine medlemmer hadde oppnådd å få en velgerkontrakt!
LO Stat – Oppland er stolte over hva vi fikk til på fagforeningsplan, og veldig glad for at de politiske partiene selv fant sammen i en allianse basert på et slikt tankegods, og som skulle vise seg å bli forløperen til det ”rød-grønne” samarbeidet på riksplanet.
Gerd Liv Valla viste tydelighet fra dag en etter at hun overtok som leder av LO. Foran Stortingsvalget gjennomførte LO den største og viktigste demokratidebatten i LO sin historie. Det ble innledet til en medlemsdebatt, hvor hvert enkelt LO-medlem ble invitert til å delta (”Du bestemmer – LO på din side”) – direkte til LOs ledelse. Ved Stortingsvalget i 2005 var det ”rød-grønne” regjeringsalternativet blitt gjort stuerent – og etablert som en maktallianse. En maktallianse som ble videreført ved Stortingsvalget i 2009.
LO og de ”rød-grønne”.
LO fikk inn mange innspill fra medlemmene foran valget i 2005, saker som ble stilt til de politiske partiene – og hvor det ble avkrevd svar. Svar som forpliktet!
Daværende LO-leder, Gerd Liv Vallas strategi (medlemsdebatt) og tydelighet, medførte at Arbeiderpartiet politisk beveget seg et langt skritt til venstre – langt vekk fra de holdninger, verdier og ideologi som Stoltenberg I-regjeringen sto for. De ”rød-grønne” utviste og meislet en politisk retning!
Arbeiderpartiet – sammen med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet ble igjen tydelige, og de vant valget i 2005.
I april 2007 gikk Gerd Liv Valla av som leder i LO, og dermed ut av Arbeiderpartiets sentralstyre. Det skjedde en dramatisk høyrevridning i Arbeiderpartiet igjen – men forpliktelsene fra medlemsdebatten i 2004/2005 sto fremdeles ved lag. Det viser hvilken sterk innflytelse Gerd Liv Valla hadde – ikke bare i Arbeiderpartiet – men også ovenfor rikspolitikken inklusive Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Gerd Liv Valla stilte tydelige krav og hun vant frem! Hun ble etter hvert kåret til landets mektigste person! Det ble for sterk kost for nyliberalistene (høyresiden) i Arbeiderpartiet – det hørte man i hvert fall i korridorene (det er selvsagt ikke mulig å føre bevis for påstanden – men det er slik jeg opplevde det).
Høsten 2009 la den ”rød-grønne” regjeringen frem et politisk regnskap på de sakene som LO-medlemmene fremmet under medlemsdebatten i 2004/2005. Dette dannet grunnlaget for en ny medlemsdebatt i LO i 2008/ 2009, og var en sterkt medvirkende årsak til at de ”rød-grønne” vant Stortingsvalget i 2009.
På ny ble svarene som kom inn gjennom at LO gjennomførte en ny medlemsdebatt høsten 2008 og våren 2009 fremsatt – og hvor det krevdes nye skriftlige krav/ svar fra alle politiske partier for valgperioden 2009 – 2013. Svarene som ble gitt av de ”rød-grønne” har skapt store forventninger hos LO-medlemmene til den nye regjeringen for perioden 2009 -2013.
Stoltenberg III-regjeringen
Jens Stoltenberg meislet ut en ny regjering, dvs Stoltenberg III-regjeringen - med statssekretærer og rådgivere. Den nye regjeringen/statssekretærer/ rådgivere består i stor grad av unge politikere – uten særlig erfaring fra arbeidslivet utenom politikken og/ eller relativt unge høyt utdannede/eller kommer fra høyinntektsgrupper (herunder sterke bindinger fra Handelshøyskolen BI – dvs nyliberalismens tankesmie i Norge - ved siden av Civita).
Politikken til Stoltenberg III-regjeringen begynner å ligge farlig nær politikken til Stoltenberg I-regjeringen. Høyrepolitikken (initiert av EU) er tilbake i Arbeiderpartiet og den ”rød-grønne” regjeringen, med dens holdninger, verdier og ideologi. Og opposisjonspartiene driver i praksis lite eller ingen opposisjonspolitikk (vanskelig for opposisjonen å føre opposisjonspolitikk mot sin egen politikk). Opposisjonspartiene bare ”bjeffer” litt av og til for å synliggjøre at de (partiene) eksisterer (Siv Jensen har sluttet å være ”sjokkert” – et uttrykk hun brukte omtrent for annen hver setning når hun omtalte de ”rød-grønne” i forrige Stortingsperiode).
Oslo trenger sosialdemokratiet tilbake!
Oslo trenger en ny politikk! De borgerlige må få avløsning i 2011! Det borgerlig styrte Oslo, synes å ha en politikk som utelukkende baserer seg på å tydeliggjøre klasseforskjeller, og svikte på viktige velferdsoppgaver – forhold som i utgangspunktet skal gjelde allmennretten. De borgerlige i Oslo er en trussel mot velferdssamfunnet – fordi de holder på å bygge den ned. Vi husker saken fra i vinter hvor Oslo kommune ikke tar ansvar for egne innbyggere (”som sitter nederst ved bordet”) og sender dem i stedet til private ”suppekøer”.
Oslo trenger en ordførerkandidat som evner å være tydelig, og som er i stand til både i ord og gjerning at det er forskjell på sosialdemokratisk politikk og høyrepolitikk! Ingen i Oslo – på venstresiden - har i praksis vist at er bedre i stand til å gjøre det enn nettopp Gerd Liv Valla!
Så jeg håper inderlig at Gerd Liv Valla takker ja og stiller – da får sosialdemokratiet en fair sjanse i Oslo-valget for første gang på mange år!
Det gjenstår selvsagt om Gerd Liv Valla er interessert i å stille opp som ordførerkandidat i Oslo, men gjør hun det – er det en meget spennende ide! Og ikke minst en nødvendighet for sosialdemokratiets fremtid!
Hva kan Arbeiderpartiet lære av den nyere historien rikspolitikken?
Da Stoltenberg I-regjeringen tiltrådte i 2000, videreførte regjeringen høyrepolitikk (nyliberalisme initiert av EU) på akkurat samme måte som Bondevik I-regjeringen gjorde det. Stoltenberg I-regjeringen ble fort utydelig på verdier, holdninger og ideologi – og selv mange kjernevelgere så ingen grunn til å stemme på Arbeiderpartiet ved valget i 2001.
Generelt/ normalt har det vært slik at det er de borgerlige partiene som er opptatt av å kjempe mot politikken til Arbeiderpartiet (og andre partier på venstresiden) – og slik er det demokratiet og politikken skal fungere. I dag skjer det ofte at Arbeiderpartiet/ den rød-grønne regjeringen får ros - eller at de borgerlige partiene tier – fordi de er så enige om den nyliberalistiske politikken som føres. Det drives faktisk i liten grad opposisjonspolitikk i dag – det bør være et varsko for de som er tilhengere av sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet de fleste steder, ledes i dag av medlemmer på partiets høyrefløy – personer som synes å være mest opptatt av å føre politiske kompromisser på høyrepartienes banehalvdel, og/eller klone ideologi, holdninger og verdier fra nyliberalistene i høyrepartiene inn i sosialdemokratiet. Det blir feil! Og det er et under at de borgerlige har fått ha makta så lenge i Norges hovedstad – Oslo.
Sykehusreformen (2000), (sparereformen kalt) Pensjonsreformen (2001), Nav-reformen (2006), Samhandlingsreformen (2009) er/ kommer til å bli eksempler på Arbeiderpartiets nyliberalisme.
Disse reformene handler om fagforeningsknusing (samt å premiere høyt utdannede/høyt lønnede i ledende stillinger – hvis mål er å forringe tryggheten for de med mildere/lavere utdanning og lønnsnivå), nedbygging av velferdssamfunnet (New Public Management), kvitte seg med offentlige virksomheters egen kompetanse og kjøpe igjen de samme tjenestene svindyrt i private konsulentbyråer/ tjenesteytere, samt bruk av anbud mv. Alle disse er reformer for økte forskjeller (fremvekst av en ny fattigdomsklasse), og økt bruk av klassejus.
Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ lønnsnivå møtes med lave stillingsbrøker (som ikke er i lønn til å leve av), tilkallingsvikarer (som er tilgjengelige 24 timer i døgnet), anbud (sosial dumping på lønn og arbeidsvilkår). Trygdede fra midlere/ lavere utdannings – og lønnsnivå møter stadig ordninger med forringelse av pensjoner/ stønader (pensjonsreformen som innføres fra 2011 er en pensjonsreform for eliten – og en sparereform for arbeidstakere/ trygdede fra midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå).
Min spådom når det gjelder den nye Samhandlingsreformen, er at vi vil få en sterk fremvekst av private helseforsikringer for de med god økonomi, det skjer fordi andre som ikke har råd til private helseforsikringer blir kasteballer mellom kommunalt ansvar/økonomi og helseforetakene. Det vil ikke de som har råd til å kjøpe seg usolidariske personlige fordeler.
Velgerkontrakter
Nyliberalistene i Arbeiderparti fremtvang nødvendigheten av skriftlige forpliktelser fra representanter for å sikre arbeidstakere på midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå minimumsgarantier for å stemme på dem.
Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2003, gikk LO Stat for første gang inn i valgkampen, da det var helt nødvendig å markere og ta avstand fra den offentlige utarmingspolitikken som ble ført av Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med Fremskrittspartiet som garantist. Spesielt fikk man merke nedskjæringene i kommunene. Det var derfor naturlig for LO Stat å starte kampen med å få fjernet Bondevik II-regjeringen startet ved kommune- og fylkestingsvalget.
I Oppland fikk man borgerlig styre i 1999. Fylkeskartellet, LO Stat – Oppland, så det som en viktig oppgave å sørge for at de borgerlige fikk avløsning ved valget i 2003. Før sommeren 2003 viste alle meningsmålinger at det lå an til fortsatt borgerlig styre i Oppland.
LO Stat – Oppland så det slik at for å få makt – må man ha et flertall. Tiden da Arbeiderpartiet kunne oppnå flertall alene var/ er ikke lengre tilstede.
I de fleste kommunene har det i mange år fungert slik at partier må få til et samarbeid på tvers av partigrensene, for å få til et grunnlag/konstellasjon for hvordan kommunen/ fylkestinget/ Storting skal utøve sin makt.
Hvorfor ikke formalisere et permanent politisk samarbeid på venstresiden var LO Stats tenkning ved valget i 2003 (venstreaksen/ det ”rød-grønne” alternativet). Et raskt regnestykke, basert på meningsmålingene for Oppland mai/ juni 2003 viste at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet teoretisk ville kunne ha en sjanse til erobre tilbake fylkestinget med målrettet innsats.
LO Stat – Oppland gjennomførte sommeren 2003 en spørreundersøkelse blant medlemsforeningene, for å få frem hvilke saker som var viktige for medlemmene ved kommune- og fylkestingsvalget.
Det kom mange svar, men hovedsakene var saker som berørte nei til privatisering, anbud, konkurranseutsetting og sosial dumping. Det vil si saker som like mye gjaldt rikspolitikk som lokal/ regionalpolitikk.
Svarene fra medlemmene ble oversendt til alle politiske partier i fylket for besvarelse. Svarene fra partiene ble gjengitt i valgbrosjyre, skrevet på ”flygeblad” og distribuert til tillitsvalgte på arbeidsplassene, og annonsert i avisene, samt brukt på medlemsmøter og på stands.
Svarene fra partiene viste med all tydelighet at det var nettopp Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet (og Rød valgallianse – nå rødt) som helt eller delvis støttet LO Stat – Oppland-medlemmene sine saker. De politiske partienes svar som ble gitt til LO Stat – Oppland forpliktet de valgte representantene! LO Stat – Oppland opptrådte som ”vaktbikkjer” ovenfor politikernes lovnader.
LO Stat – Oppland sin valgkamp for de ”rød-grønne” vakte oppsikt, og det mobiliserte velgere!
Politisk skjedde det at Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet fant sammen i/ under valgkampen – og etablerte en allianse. LO Stat – Oppland sto på for å få til felles valgkamp, og hvor LO Stat – Oppland sitt valgmateriell ble tilbudt den ”rød-grønne” alliansen.
Etter dette har LO Stat – Oppland jevnlige møter med fylkespartiet (fylkespolitikere) og Stortingsrepresentanter fra de ”rød-grønne”. LO Stat – Oppland driver aktiv samfunnspåvirkning på vegne av medlemmene.
LO Stat – Oppland fikk mye pepper i 2003 både internt og eksternt for ikke ensidig å satse på det faglig politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det var på den tiden ikke stuerent å snakke om formalisert samarbeid med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet.
LO Stat – Oppland tenkte som så at det faglig politiske samarbeidet styres av egne vedtekter, og vil fortsatt bestå. Men for å skaffe en allianse og et grunnlag for politisk skifte i Oppland fylkeskommune – måtte man også kunne samarbeide formalisert med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Som sagt - et samarbeid som fungerer meget bra i dag i forhold til LO Stats fylkeskartell i Oppland.
Poenget er og var; De borgerlige ble feid ut av sine posisjoner i Oppland fylkesting med så god margin av Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti fikk flertall alene. Men partiene – som hadde etablert en allianse holdt sammen! Det gav velgerne forutsigbarhet! LO Stat – Oppland sine medlemmer hadde oppnådd å få en velgerkontrakt!
LO Stat – Oppland er stolte over hva vi fikk til på fagforeningsplan, og veldig glad for at de politiske partiene selv fant sammen i en allianse basert på et slikt tankegods, og som skulle vise seg å bli forløperen til det ”rød-grønne” samarbeidet på riksplanet.
Gerd Liv Valla viste tydelighet fra dag en etter at hun overtok som leder av LO. Foran Stortingsvalget gjennomførte LO den største og viktigste demokratidebatten i LO sin historie. Det ble innledet til en medlemsdebatt, hvor hvert enkelt LO-medlem ble invitert til å delta (”Du bestemmer – LO på din side”) – direkte til LOs ledelse. Ved Stortingsvalget i 2005 var det ”rød-grønne” regjeringsalternativet blitt gjort stuerent – og etablert som en maktallianse. En maktallianse som ble videreført ved Stortingsvalget i 2009.
LO og de ”rød-grønne”.
LO fikk inn mange innspill fra medlemmene foran valget i 2005, saker som ble stilt til de politiske partiene – og hvor det ble avkrevd svar. Svar som forpliktet!
Daværende LO-leder, Gerd Liv Vallas strategi (medlemsdebatt) og tydelighet, medførte at Arbeiderpartiet politisk beveget seg et langt skritt til venstre – langt vekk fra de holdninger, verdier og ideologi som Stoltenberg I-regjeringen sto for. De ”rød-grønne” utviste og meislet en politisk retning!
Arbeiderpartiet – sammen med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet ble igjen tydelige, og de vant valget i 2005.
I april 2007 gikk Gerd Liv Valla av som leder i LO, og dermed ut av Arbeiderpartiets sentralstyre. Det skjedde en dramatisk høyrevridning i Arbeiderpartiet igjen – men forpliktelsene fra medlemsdebatten i 2004/2005 sto fremdeles ved lag. Det viser hvilken sterk innflytelse Gerd Liv Valla hadde – ikke bare i Arbeiderpartiet – men også ovenfor rikspolitikken inklusive Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Gerd Liv Valla stilte tydelige krav og hun vant frem! Hun ble etter hvert kåret til landets mektigste person! Det ble for sterk kost for nyliberalistene (høyresiden) i Arbeiderpartiet – det hørte man i hvert fall i korridorene (det er selvsagt ikke mulig å føre bevis for påstanden – men det er slik jeg opplevde det).
Høsten 2009 la den ”rød-grønne” regjeringen frem et politisk regnskap på de sakene som LO-medlemmene fremmet under medlemsdebatten i 2004/2005. Dette dannet grunnlaget for en ny medlemsdebatt i LO i 2008/ 2009, og var en sterkt medvirkende årsak til at de ”rød-grønne” vant Stortingsvalget i 2009.
På ny ble svarene som kom inn gjennom at LO gjennomførte en ny medlemsdebatt høsten 2008 og våren 2009 fremsatt – og hvor det krevdes nye skriftlige krav/ svar fra alle politiske partier for valgperioden 2009 – 2013. Svarene som ble gitt av de ”rød-grønne” har skapt store forventninger hos LO-medlemmene til den nye regjeringen for perioden 2009 -2013.
Stoltenberg III-regjeringen
Jens Stoltenberg meislet ut en ny regjering, dvs Stoltenberg III-regjeringen - med statssekretærer og rådgivere. Den nye regjeringen/statssekretærer/ rådgivere består i stor grad av unge politikere – uten særlig erfaring fra arbeidslivet utenom politikken og/ eller relativt unge høyt utdannede/eller kommer fra høyinntektsgrupper (herunder sterke bindinger fra Handelshøyskolen BI – dvs nyliberalismens tankesmie i Norge - ved siden av Civita).
Politikken til Stoltenberg III-regjeringen begynner å ligge farlig nær politikken til Stoltenberg I-regjeringen. Høyrepolitikken (initiert av EU) er tilbake i Arbeiderpartiet og den ”rød-grønne” regjeringen, med dens holdninger, verdier og ideologi. Og opposisjonspartiene driver i praksis lite eller ingen opposisjonspolitikk (vanskelig for opposisjonen å føre opposisjonspolitikk mot sin egen politikk). Opposisjonspartiene bare ”bjeffer” litt av og til for å synliggjøre at de (partiene) eksisterer (Siv Jensen har sluttet å være ”sjokkert” – et uttrykk hun brukte omtrent for annen hver setning når hun omtalte de ”rød-grønne” i forrige Stortingsperiode).
Oslo trenger sosialdemokratiet tilbake!
Oslo trenger en ny politikk! De borgerlige må få avløsning i 2011! Det borgerlig styrte Oslo, synes å ha en politikk som utelukkende baserer seg på å tydeliggjøre klasseforskjeller, og svikte på viktige velferdsoppgaver – forhold som i utgangspunktet skal gjelde allmennretten. De borgerlige i Oslo er en trussel mot velferdssamfunnet – fordi de holder på å bygge den ned. Vi husker saken fra i vinter hvor Oslo kommune ikke tar ansvar for egne innbyggere (”som sitter nederst ved bordet”) og sender dem i stedet til private ”suppekøer”.
Oslo trenger en ordførerkandidat som evner å være tydelig, og som er i stand til både i ord og gjerning at det er forskjell på sosialdemokratisk politikk og høyrepolitikk! Ingen i Oslo – på venstresiden - har i praksis vist at er bedre i stand til å gjøre det enn nettopp Gerd Liv Valla!
Så jeg håper inderlig at Gerd Liv Valla takker ja og stiller – da får sosialdemokratiet en fair sjanse i Oslo-valget for første gang på mange år!
søndag 14. mars 2010
Nyspråk tar knekken på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår!
Nyliberalismen, høyrepolitikken og EU (EUs tjenestedirektiv) har som overordnet formål å knuse arbeidstakernes opparbeidede faglige rettigheter, og fremme et system med økte forskjeller - og fremvekst av en fattigklasse i samfunnet. Det innebærer en sterk beskyttelse av de rike og høyt utdannede sine interesser både hva angår lønn (bonuser, pensjonsavtaler, sluttpakker, utbytte - inklusive opsjoner, og andre frynsegoder). Mens arbeidstakere/ trygdede med midlere/lavere utdanning og inntekts, skal få svekket sine rettigheter i form av angrep på beskyttelse av fritiden, svekket stillingsvern, gradvis nedbygging av pensjons- og trygdesystemer osv osv.
I dette bildet er ”nyspråk” blitt et viktig virkemiddel for nyliberalistene for å nå målene (manipulerende språk). Fra 01.01.2006 fikk vi en ny arbeidsmiljølov, hvor Arbeidstilsynet (forvaltningen) på viktige områder er blitt omgjort til et ”rådgivende” organ – og har ikke lengre kompetanse til å avgjøre saker (blant annet gjelder dette unntaksbestemmelsene i Arbeidsmiljølovens prgf 10-12). Disse sakene er blitt overført til domstolene å avgjøre. Det som kjennetegner domstolene, er at de generelt utøver klassejus og at de som oftest er ekstremt arbeidsgivervennlige. I domstolene virker det som om lov og rett gradvis blir erstattet med nyliberalistisk tankegods (tilsvarende EU-domstolen/ EUs tjenestedirektiv – dvs lovpålagt høyrepolitikk – som det nærmest vil være umulig å reversere siden det krever et flertall i de (pr dato) 27 medlemslandene). Svekkelse av statlige tilsyn som har til hensikt å føre tilsyn med arbeidstakernes rettigheter - var og er viktig del av nyliberalismens politikk – noe Bondevik II-regjeringen til overmål demonstrerte.
I 1984 uttalte administrerende direktør i den britiske gruppen ”John Brown”:
"Vi har nå en delvis fleksibilitet i reguleringen av arbeid, men vi trenger en total fleksibilitet. Vi trenger midlertidige arbeidsavtaler, og vi trenger 24 timers produksjon i fabrikkene.
To år senere presenterte ”Roundtable av europeiske industrier” i Making Europ Work en liste over nødvendige tiltak:
1.
Lovfestet minstelønn, og sentrale tariffavtaler må fjernes, og gapet må øke på lønn - "spesielt for unge mennesker".
2.
Oppsigelsesvernet (jobbtryggheten) ville mykes opp. Det enkelte selskap må kunne står fritt til å tilby ”et bredt spekter av midlertidige arbeidskontrakter”.
3.
Normalarbeidsdagen (i Norge kl. 07.00 til kl. 17.00) må avskaffes. Det må etableres et betydelig rom for fleksible arbeidstidsordninger, og på en slik måte at det ikke forventes at selskapene skal bær økte kostnader som en følge av det.
Disse planene fra denne millionærklubben ble lagt lenge før EU i sin nåværende form ble dannet.
Denne politikken kjenner man igjen i alle EU-landene (med sterke innslag i EØS-området), og i Sverige skjer det for tiden store endringer på dette området (Laval-dommen/ Lex Britannia). Velferdsstaten – fordelingspolitikken - er i ferd med å bli demontert til fordel for kapitalistene.
Fleksible lønnsavtaler, fleksibel arbeidstid, fleksibel marked osv er et nyspråk (magiske ord) som ensidig bare har betydd forringelse av arbeiderens lønns- og arbeidsvilkår, med dertil store inntekter og fortjenester til de ulike selskapene.
Om ansettelse;
Arbeidsmiljøloven av 1997 opererte med følgende uttrykk; ”Vikar”, ”midlertidig ansatt”, ”deltidsansatt”. Disse uttrykkene er videreført i Arbeidsmiljøloven med virkning fra 01.01.2006. Lovgiver la følgende hovedprinsipp til grunn; En ”vikar” var en tilsatt som tjenestegjorde i en annens stilling for en bestemt tidsperiode i dennes fravær (eksempelvis under fødselspermisjon, utdanningspermisjon, sykdom o.l). En ”midlertidig ansatt” var en ansatt på en tidsbestemt oppdrag da ekstraordinære forhold gjorde det nødvendig med tilsetting av ekstra arbeidskraft utover det normale. Mens en ”deltidsansatt” var ansatt med en lavere stillingsbrøk enn 100 % stilling.
Nyspråket har gjort at det er oppstått uttrykk som ”tilkallingsvikar/ telefonvikar”, ”sporadisk tilsatt”, og ”ansatt i 0 % stilling” (hvordan nå enn det er mulig) osv. Dette nyspråket er ikke definert i Arbeidsmiljøloven – likevel er de stilletiende sneket seg inn og blitt en etablert praksis i arbeidslivet. Hvor er domstolene, politikerne (lovgiverne), Arbeidstilsynet (og fagorganisasjonene) i dette bildet? Hvorfor har vi tillatt at ”nyspråk” som ikke er definert av loven har innpass i arbeidslivet og blitt en del av arbeidstakeres arbeidsrett?
Nå er et nytt nyspråk kommet på banen, og det er begrepet ”eksternt verneombud”. Det er nå firmaer som har etablert seg med tilbud om salg av tjenester i form av ”eksternt verneombud”, som skal erstatte det – etter loven – ”valgte verneombudet” i virksomheter. Denne ordningen innebærer – om det blir anerkjent - er et kraftig angrep på bedriftsdemokratiet og arbeidstakernes medbestemmelse! Det må være et rimelig krav å forby denne form for virksomhet og begrep med ”eksternt verneombud” for innpass i norsk arbeidsliv !
Arbeidsmiljøloven opererer med begrepene ”verneombud”, ”hovedverneombud” og ”regionalt verneombud”. Det sistenevnte (regionalt verneombud) - krever sågar - etter loven - en departemental forskrift for å kunne anvendes/ være gyldig.
Firmaet HMStips – som er et firma som tilbyr ”eksternt verneombudstjenester” – begrunner tilbudet med eksterne verneombud at ”det er bedre med litt HMS enn ikke noe HMS”! (kilde: Klassekampen 12.03.2010).
Det er med HMStips sin begrunnelse grunn til å minne om at arbeidsgivers ansvar for HMS-arbeidet er ufravikelig, og det ansvaret ikke kan delegeres til andre! Arbeidsgiver har en ”plikt” til å følge loven (jf Arbeidsmiljølovens prgf 2-1), og arbeidstakerne har en ”medvirkningsplikt” (jf Arbeidsmiljølovens prgf 2-3), og Arbeidsgiver er strafferettslig for å følge loven etter Arbeidsmiljølovens prgf 19-1 (kan straffes med bøter, fengsel, eller begge deler). Således bør det også være i arbeidsgivernes interesse og ha et verneombud å spille på lag med i den hensikt å påse at loven blir overholdt.
Etter Arbeidsmiljøloven og som en del av ansattes medbestemmelse, skal verneombudet velges av og blant de tilsatte i virksomheten. Er det 10 ansatte eller færre i virksomheten, kan ”partene skriftlig” avtale en annen ordning – herunder at det ikke skal være noe verneombud.
En ordning med kjøp av ”eksternt verneombud”, kan derfor være en metode hvor arbeidsgivere forsøker å kjøpe seg fri for ansvar, og at virksomheten vil oppleve et fravær av tilgjengelig verneombud ved akutte behov, og at HMS-arbeidet generelt blir tonet ned. Med andre ord – en ordning med ”eksternt verneombud” kan være et forsøk på å undergrave hele Arbeidsmiljøloven og dets innhold!
Konklusjon; Begrepet ”eksternt verneombud”, er et nyspråk – og et uttrykk som aldri må tillates benyttet eller gis legitimitet innenfor norsk arbeidsliv! Det må politikere, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i fellesskap sørge for! Denne form for virksomhet må stoppes snarest!
I dette bildet er ”nyspråk” blitt et viktig virkemiddel for nyliberalistene for å nå målene (manipulerende språk). Fra 01.01.2006 fikk vi en ny arbeidsmiljølov, hvor Arbeidstilsynet (forvaltningen) på viktige områder er blitt omgjort til et ”rådgivende” organ – og har ikke lengre kompetanse til å avgjøre saker (blant annet gjelder dette unntaksbestemmelsene i Arbeidsmiljølovens prgf 10-12). Disse sakene er blitt overført til domstolene å avgjøre. Det som kjennetegner domstolene, er at de generelt utøver klassejus og at de som oftest er ekstremt arbeidsgivervennlige. I domstolene virker det som om lov og rett gradvis blir erstattet med nyliberalistisk tankegods (tilsvarende EU-domstolen/ EUs tjenestedirektiv – dvs lovpålagt høyrepolitikk – som det nærmest vil være umulig å reversere siden det krever et flertall i de (pr dato) 27 medlemslandene). Svekkelse av statlige tilsyn som har til hensikt å føre tilsyn med arbeidstakernes rettigheter - var og er viktig del av nyliberalismens politikk – noe Bondevik II-regjeringen til overmål demonstrerte.
I 1984 uttalte administrerende direktør i den britiske gruppen ”John Brown”:
"Vi har nå en delvis fleksibilitet i reguleringen av arbeid, men vi trenger en total fleksibilitet. Vi trenger midlertidige arbeidsavtaler, og vi trenger 24 timers produksjon i fabrikkene.
To år senere presenterte ”Roundtable av europeiske industrier” i Making Europ Work en liste over nødvendige tiltak:
1.
Lovfestet minstelønn, og sentrale tariffavtaler må fjernes, og gapet må øke på lønn - "spesielt for unge mennesker".
2.
Oppsigelsesvernet (jobbtryggheten) ville mykes opp. Det enkelte selskap må kunne står fritt til å tilby ”et bredt spekter av midlertidige arbeidskontrakter”.
3.
Normalarbeidsdagen (i Norge kl. 07.00 til kl. 17.00) må avskaffes. Det må etableres et betydelig rom for fleksible arbeidstidsordninger, og på en slik måte at det ikke forventes at selskapene skal bær økte kostnader som en følge av det.
Disse planene fra denne millionærklubben ble lagt lenge før EU i sin nåværende form ble dannet.
Denne politikken kjenner man igjen i alle EU-landene (med sterke innslag i EØS-området), og i Sverige skjer det for tiden store endringer på dette området (Laval-dommen/ Lex Britannia). Velferdsstaten – fordelingspolitikken - er i ferd med å bli demontert til fordel for kapitalistene.
Fleksible lønnsavtaler, fleksibel arbeidstid, fleksibel marked osv er et nyspråk (magiske ord) som ensidig bare har betydd forringelse av arbeiderens lønns- og arbeidsvilkår, med dertil store inntekter og fortjenester til de ulike selskapene.
Om ansettelse;
Arbeidsmiljøloven av 1997 opererte med følgende uttrykk; ”Vikar”, ”midlertidig ansatt”, ”deltidsansatt”. Disse uttrykkene er videreført i Arbeidsmiljøloven med virkning fra 01.01.2006. Lovgiver la følgende hovedprinsipp til grunn; En ”vikar” var en tilsatt som tjenestegjorde i en annens stilling for en bestemt tidsperiode i dennes fravær (eksempelvis under fødselspermisjon, utdanningspermisjon, sykdom o.l). En ”midlertidig ansatt” var en ansatt på en tidsbestemt oppdrag da ekstraordinære forhold gjorde det nødvendig med tilsetting av ekstra arbeidskraft utover det normale. Mens en ”deltidsansatt” var ansatt med en lavere stillingsbrøk enn 100 % stilling.
Nyspråket har gjort at det er oppstått uttrykk som ”tilkallingsvikar/ telefonvikar”, ”sporadisk tilsatt”, og ”ansatt i 0 % stilling” (hvordan nå enn det er mulig) osv. Dette nyspråket er ikke definert i Arbeidsmiljøloven – likevel er de stilletiende sneket seg inn og blitt en etablert praksis i arbeidslivet. Hvor er domstolene, politikerne (lovgiverne), Arbeidstilsynet (og fagorganisasjonene) i dette bildet? Hvorfor har vi tillatt at ”nyspråk” som ikke er definert av loven har innpass i arbeidslivet og blitt en del av arbeidstakeres arbeidsrett?
Nå er et nytt nyspråk kommet på banen, og det er begrepet ”eksternt verneombud”. Det er nå firmaer som har etablert seg med tilbud om salg av tjenester i form av ”eksternt verneombud”, som skal erstatte det – etter loven – ”valgte verneombudet” i virksomheter. Denne ordningen innebærer – om det blir anerkjent - er et kraftig angrep på bedriftsdemokratiet og arbeidstakernes medbestemmelse! Det må være et rimelig krav å forby denne form for virksomhet og begrep med ”eksternt verneombud” for innpass i norsk arbeidsliv !
Arbeidsmiljøloven opererer med begrepene ”verneombud”, ”hovedverneombud” og ”regionalt verneombud”. Det sistenevnte (regionalt verneombud) - krever sågar - etter loven - en departemental forskrift for å kunne anvendes/ være gyldig.
Firmaet HMStips – som er et firma som tilbyr ”eksternt verneombudstjenester” – begrunner tilbudet med eksterne verneombud at ”det er bedre med litt HMS enn ikke noe HMS”! (kilde: Klassekampen 12.03.2010).
Det er med HMStips sin begrunnelse grunn til å minne om at arbeidsgivers ansvar for HMS-arbeidet er ufravikelig, og det ansvaret ikke kan delegeres til andre! Arbeidsgiver har en ”plikt” til å følge loven (jf Arbeidsmiljølovens prgf 2-1), og arbeidstakerne har en ”medvirkningsplikt” (jf Arbeidsmiljølovens prgf 2-3), og Arbeidsgiver er strafferettslig for å følge loven etter Arbeidsmiljølovens prgf 19-1 (kan straffes med bøter, fengsel, eller begge deler). Således bør det også være i arbeidsgivernes interesse og ha et verneombud å spille på lag med i den hensikt å påse at loven blir overholdt.
Etter Arbeidsmiljøloven og som en del av ansattes medbestemmelse, skal verneombudet velges av og blant de tilsatte i virksomheten. Er det 10 ansatte eller færre i virksomheten, kan ”partene skriftlig” avtale en annen ordning – herunder at det ikke skal være noe verneombud.
En ordning med kjøp av ”eksternt verneombud”, kan derfor være en metode hvor arbeidsgivere forsøker å kjøpe seg fri for ansvar, og at virksomheten vil oppleve et fravær av tilgjengelig verneombud ved akutte behov, og at HMS-arbeidet generelt blir tonet ned. Med andre ord – en ordning med ”eksternt verneombud” kan være et forsøk på å undergrave hele Arbeidsmiljøloven og dets innhold!
Konklusjon; Begrepet ”eksternt verneombud”, er et nyspråk – og et uttrykk som aldri må tillates benyttet eller gis legitimitet innenfor norsk arbeidsliv! Det må politikere, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i fellesskap sørge for! Denne form for virksomhet må stoppes snarest!
lørdag 13. mars 2010
Mediene fokuserer på de høyt utdannende og rike
Sist torsdag (11.03) hadde NRK et program som tok for seg forventninger og realisme knyttet til årets tariffoppgjør i privat og offentlig sektor. Programposten har tittelen ”Debatten”!
Bondevik II-regjeringen – oppnådde å få mediene til systematisk å gjennomføre en kraftig overrepresentasjon av høyt utdannede og rike i alle debatt- og aktualitetsprogram på NRK og i mediene for øvrig. Tidligere var det bare TV 2 som hadde slik ensidig fokusering. Dette fenomenet med overrepresentasjon fra rike/ høyt utdannede har fått forsterke seg kraftig i mediene i årene etter Bondevik II-regjeringen. NRK nærmer seg med stormskritt TV 2 i slik ubalansert fremstilling.
Programmet ”Debatten” sist torsdag var ille. Alle debattantene med unntak av en, samt alle intervjuobjektene i salen med unntak av en, representerte de rike og/ eller høyt utdannede. Programmet fremsto også i vid forstand som et program som fremmer fagforeningsknusings i den forstand at de rike/ eliten ensidig fikk fremme synet på markedslønninger, lederlønninger, lokal lønnsforhandlinger (dvs Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti sin lønnspolitikk). I tillegg deltok fagstatsråden i programmet – men som da skal ivareta ”alle” sine interesser, og opptrådte sånn sett ganske balansert.
Klasseskillet og lønnsforskjellene har virkelig fått eksalert seg de seneste årene i Norge. Det nærmeste programlederen, og resten av debattpanelet – med unntak av LOs representant kom gruppen ”lavt lønnende” var yrkesgruppen ”sykepleiere” (sykepleierne ble nevnt flere ganger). Til sammenligning tjener hjelpepleierne i full stilling ca 100 000 kr mindre pr år enn sykepleieren. Dette er etter mitt klassediskriminerende!
Fattigdomsproblematikken ble for øvrig bare helt overfladisk berørt. Er det på denne måten NRK journalistisk ønsker presentere norsk fordelingspolitikk på?
Er ikke arbeidstakere og trygdede med lavere/ midlere inntekter og utdanning – og hvordan de har det i hverdagen - interessante for NRK og mediene for øvrig lengre? Ei heller at arbeidstakere/ trygdede med midlere og lavere inntekt/ utdanning er kraftig underrepresentert i styrer, råd, utvalg, departement osv i samfunnet?
Jeg registrerer at eliten – dvs de rike og de høyt utdannede, med klippekort til mediene, er flinke til å kritisere de rød-grønne for ikke å få gjort noe med fattigdommen i Norge foran kommune- og Stortingsvalgvalg. Da er eliten/ høyt utdannede på banen med høytlytt kritikk. Programmet ”Debatten” avslørte derimot med all tydelighet hvor flaskehalsen ligger med å få bukt med fattigdommen – eliten/ høyt utdannede vil beholde ”alt” selv. De vil åpenbart ha en ny underklasse i Norge og med betydelige økte forskjeller (slik det overordnede mål synes å være i EU).
Etter at NRK ble omgjort til AS i 1996, og sponsede programmer har fått mer og mer innpass – virker det til at nyliberalismen som tar mer og mer overhånd i det faglige innholdet i programmene. Eliten og høyt utdannede har overtatt mer og mer makt over hva som faglig skal presenteres – noe programmet ”debatten” den 11.03 er et klart synes å være et bevis på. Det er på tide at NRK blir underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon – om vi skal få beholde en hvis grad av objektivitet i det som presenteres på eteren.
Min påstand er torsdagens program ”Debatten” var en oppskrift på lønnspolitikk for eliten (markedslønninger) og høyt utdannede, og hvilke mekanismer som bidrar til fagforeningsknusing (individualisering).
Bondevik II-regjeringen – oppnådde å få mediene til systematisk å gjennomføre en kraftig overrepresentasjon av høyt utdannede og rike i alle debatt- og aktualitetsprogram på NRK og i mediene for øvrig. Tidligere var det bare TV 2 som hadde slik ensidig fokusering. Dette fenomenet med overrepresentasjon fra rike/ høyt utdannede har fått forsterke seg kraftig i mediene i årene etter Bondevik II-regjeringen. NRK nærmer seg med stormskritt TV 2 i slik ubalansert fremstilling.
Programmet ”Debatten” sist torsdag var ille. Alle debattantene med unntak av en, samt alle intervjuobjektene i salen med unntak av en, representerte de rike og/ eller høyt utdannede. Programmet fremsto også i vid forstand som et program som fremmer fagforeningsknusings i den forstand at de rike/ eliten ensidig fikk fremme synet på markedslønninger, lederlønninger, lokal lønnsforhandlinger (dvs Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti sin lønnspolitikk). I tillegg deltok fagstatsråden i programmet – men som da skal ivareta ”alle” sine interesser, og opptrådte sånn sett ganske balansert.
Klasseskillet og lønnsforskjellene har virkelig fått eksalert seg de seneste årene i Norge. Det nærmeste programlederen, og resten av debattpanelet – med unntak av LOs representant kom gruppen ”lavt lønnende” var yrkesgruppen ”sykepleiere” (sykepleierne ble nevnt flere ganger). Til sammenligning tjener hjelpepleierne i full stilling ca 100 000 kr mindre pr år enn sykepleieren. Dette er etter mitt klassediskriminerende!
Fattigdomsproblematikken ble for øvrig bare helt overfladisk berørt. Er det på denne måten NRK journalistisk ønsker presentere norsk fordelingspolitikk på?
Er ikke arbeidstakere og trygdede med lavere/ midlere inntekter og utdanning – og hvordan de har det i hverdagen - interessante for NRK og mediene for øvrig lengre? Ei heller at arbeidstakere/ trygdede med midlere og lavere inntekt/ utdanning er kraftig underrepresentert i styrer, råd, utvalg, departement osv i samfunnet?
Jeg registrerer at eliten – dvs de rike og de høyt utdannede, med klippekort til mediene, er flinke til å kritisere de rød-grønne for ikke å få gjort noe med fattigdommen i Norge foran kommune- og Stortingsvalgvalg. Da er eliten/ høyt utdannede på banen med høytlytt kritikk. Programmet ”Debatten” avslørte derimot med all tydelighet hvor flaskehalsen ligger med å få bukt med fattigdommen – eliten/ høyt utdannede vil beholde ”alt” selv. De vil åpenbart ha en ny underklasse i Norge og med betydelige økte forskjeller (slik det overordnede mål synes å være i EU).
Etter at NRK ble omgjort til AS i 1996, og sponsede programmer har fått mer og mer innpass – virker det til at nyliberalismen som tar mer og mer overhånd i det faglige innholdet i programmene. Eliten og høyt utdannede har overtatt mer og mer makt over hva som faglig skal presenteres – noe programmet ”debatten” den 11.03 er et klart synes å være et bevis på. Det er på tide at NRK blir underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon – om vi skal få beholde en hvis grad av objektivitet i det som presenteres på eteren.
Min påstand er torsdagens program ”Debatten” var en oppskrift på lønnspolitikk for eliten (markedslønninger) og høyt utdannede, og hvilke mekanismer som bidrar til fagforeningsknusing (individualisering).
torsdag 11. mars 2010
Finanskrisen, Hellas og EU
Finanskrisen, som startet i 2008, har fått dramatiske følger for innbyggerne i de fattigste EU-landene. Hellas har virkelig fått føle denne virkningen. Personer med kompetanse på internasjonal økonomi, frykter at land som Spania, Portugal og Italia kan bli rammet på tilsvarende måte som Hellas.
Hellas har påløpt seg en gjeld tilsvarende om lag 2 500 mrd kroner. Underskuddet i Hellas er blitt for stort for de øvrige EU-landene – og storebrødrene i EU krever nå kraftige innstramninger i Hellas sin økonomi og velferdssystemer. Og hvem skal først og fremst rammes av innsparingene – jo ”de som sitter nederst ved bordet”. Det er rimelig grunn til å anta at store deler av eliten i EU synes at finanskrisen er kjempeflott, fordi den fremmer EUs fremste og primær mål – nemlig et todelt samfunn. EUs fremste politikk - er å sørge for at eliten og de med høy utdannelse skal skjermes for innstramninger, at klasseskillene skal øker, og det oppstår en fremvekst av en ny underklasse (arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ lønn) med så lav lønn at lønna de får ikke er til å leve av (et av virkemidlene er å forgjelde arbeidstakere på midlere/ lavere inntekter – slik at de blir gjeldsslaver).
Nyliberalismen, privatiseringen av fellesskapets verdier, oppsplitting og ny regnskapsmodeller i offentlig sektor (New Public Management) er blitt styrende for utviklingen, og – bit for bit – tar dette systemet knekken på velferdssamfunnet!
Utviklingen i Hellas viser at den økonomiske situasjonen er helt ute av kontroll i mangel på demokratisk styring, kontroll og revisjon. Markedet (kapitalen) har fått altfor sterk makt over så vel politikerne som samfunnet for øvrig.
EU har fulgt opp en politikk, hvor skattelette – først og fremst til de rikeste – er blitt prioritert, ved siden av generell sterk lønnsvekst for den samme gruppen.
Arbeidstakerne (med midlere/ lavere utdanning/ lønn) har i stor grad opplevd sosial dumping, samtidig som at de fleste EU-land har kuttet i pensjons- og trygdesystemer. Lavere lønning/ pensjoner og trygder genererer lavere skatteinntekter til det offentlige, samtidig som at betydelig kjøpekraft blir borte (inndratt) i markedet.
Det gjør at det vil ta lengre tid å bygge opp igjen økonomien på det nivået den var før skattelettelsene, pensjons- og trygdereformene ble innført. Et annet problem er den økte bruken av ordninger med offentlige privat samarbeid (OPS) i EU på investeringer i infrastrukturen i EU, som har medført at skattebetalerne (det offentlige) er blitt forgjeldet. Det innebærer at det offentlige har mindre penger til rådighet for å stimulere økonomien, fordi skattepengene i stedet går med til å betale gjeld på OPS-ordningene.
Hadde Hellas og andre EU land unnlatt høyrepolitikken med skatte- og avgiftslettelser – spesielt for de rikeste, hadde ikke disse landene hatt så sterke problemer som nå!
Utviklingen i Hellas viser at nyliberalismen ikke fungerer, og vi ser hvordan de øvrige EU-landene lukker øynene i sitt broderskap med Hellas og valutasystemene. Det ser ut til at de ikke vil hjelpe sine venner i Hellas.
Løsningen for å motvirke den nyliberalistiske politikken som mange EU-land i dag lider under, er å sørge for at Norge aldri må bli medlem av EU – og å sørge for stoppe høyrekreftenes sterke fremvekst. Vi må bevare sosialdemokratiet i den form som gjaldt da ”Norge bygget landet”.
Hellas har påløpt seg en gjeld tilsvarende om lag 2 500 mrd kroner. Underskuddet i Hellas er blitt for stort for de øvrige EU-landene – og storebrødrene i EU krever nå kraftige innstramninger i Hellas sin økonomi og velferdssystemer. Og hvem skal først og fremst rammes av innsparingene – jo ”de som sitter nederst ved bordet”. Det er rimelig grunn til å anta at store deler av eliten i EU synes at finanskrisen er kjempeflott, fordi den fremmer EUs fremste og primær mål – nemlig et todelt samfunn. EUs fremste politikk - er å sørge for at eliten og de med høy utdannelse skal skjermes for innstramninger, at klasseskillene skal øker, og det oppstår en fremvekst av en ny underklasse (arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ lønn) med så lav lønn at lønna de får ikke er til å leve av (et av virkemidlene er å forgjelde arbeidstakere på midlere/ lavere inntekter – slik at de blir gjeldsslaver).
Nyliberalismen, privatiseringen av fellesskapets verdier, oppsplitting og ny regnskapsmodeller i offentlig sektor (New Public Management) er blitt styrende for utviklingen, og – bit for bit – tar dette systemet knekken på velferdssamfunnet!
Utviklingen i Hellas viser at den økonomiske situasjonen er helt ute av kontroll i mangel på demokratisk styring, kontroll og revisjon. Markedet (kapitalen) har fått altfor sterk makt over så vel politikerne som samfunnet for øvrig.
EU har fulgt opp en politikk, hvor skattelette – først og fremst til de rikeste – er blitt prioritert, ved siden av generell sterk lønnsvekst for den samme gruppen.
Arbeidstakerne (med midlere/ lavere utdanning/ lønn) har i stor grad opplevd sosial dumping, samtidig som at de fleste EU-land har kuttet i pensjons- og trygdesystemer. Lavere lønning/ pensjoner og trygder genererer lavere skatteinntekter til det offentlige, samtidig som at betydelig kjøpekraft blir borte (inndratt) i markedet.
Det gjør at det vil ta lengre tid å bygge opp igjen økonomien på det nivået den var før skattelettelsene, pensjons- og trygdereformene ble innført. Et annet problem er den økte bruken av ordninger med offentlige privat samarbeid (OPS) i EU på investeringer i infrastrukturen i EU, som har medført at skattebetalerne (det offentlige) er blitt forgjeldet. Det innebærer at det offentlige har mindre penger til rådighet for å stimulere økonomien, fordi skattepengene i stedet går med til å betale gjeld på OPS-ordningene.
Hadde Hellas og andre EU land unnlatt høyrepolitikken med skatte- og avgiftslettelser – spesielt for de rikeste, hadde ikke disse landene hatt så sterke problemer som nå!
Utviklingen i Hellas viser at nyliberalismen ikke fungerer, og vi ser hvordan de øvrige EU-landene lukker øynene i sitt broderskap med Hellas og valutasystemene. Det ser ut til at de ikke vil hjelpe sine venner i Hellas.
Løsningen for å motvirke den nyliberalistiske politikken som mange EU-land i dag lider under, er å sørge for at Norge aldri må bli medlem av EU – og å sørge for stoppe høyrekreftenes sterke fremvekst. Vi må bevare sosialdemokratiet i den form som gjaldt da ”Norge bygget landet”.
"Regjeringen må bevilge mer penger"!
”Regjeringen må bevilge mer penger” sier høyrepartiene. Med hvilket motiv sier høyrepartiene det? Jo, det er selvsagt - begrunnelsen er at eliten skal få hånd om skattepengene - før de går til konkrete velferdstiltak i velferdssamfunnet.
Den sittende regjering har tilleggsbevilget mange milliarder til helseformål, og det er bra! Men spørsmålet er hvordan og på hvilken måte anvendes disse pengene? Her viser det seg å være mye høyrepolitikk uten og går.
I kveld (11.03) fremkom det på NRK-nyhetene at Norge bruker om lag en milliard kroner bare på vikarbyråer, som formidler helsearbeidere – stort sett fra utlandet, og hvor vikarleger betales med opp til kr 50 000.- pr uke for å jobbe her. Det er samtidig avdekket at det finnes ingen kvalitetskontroll med hva slags leger/ helsearbeidere man får – og hvor det kan forekomme mangelfull kompetanse. Norge fremstår som et eldorado for potensielle useriøse leger fra utlandet – og hvor det er mistanke om flere feilbehandlinger – og hvor private vikarbyråer viser seg å stå bak.
Her ser vi et praktisk utslag på virkningen av nyliberalisme og markedsøkonomi – og hvordan fungerer i praksis. Det vi er vitne til er at eliten bruker skattebetalernes penger i stort mon – og deler dem mellom seg – mens pasienter og folk i helsekøene ser marginale forbedringer.
Hvor mye er 1 mrd kroner? Dersom du putter kr. 45 000.- inn på din personlige konto hver dag, 365 dager i året – i hele 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente).
Fremskrittspartiets nyhetskanal, unnskyld TV 2, hadde nylig et innslag forleden som viste hvor ”forferdelig” den norske stat er (”som flommer over av penger”), når de ikke har innvilget en medisinkostnad på 3 millioner årlig ovenfor en pasient etter søknad. Det er selvsagt veldig trist og leit at den trengende pasient som sto frem - så langt – ikke har fått nødvendige medisiner. Men hvorfor stiller ikke ”Fremskrittspartiets nyhetskanal” (TV 2) hva slags etikk som råder innen medisinindustrien? Og i stedet bare hakker ned på den rød-grønne regjeringen ukritisk? Det at legemiddelindustrien krever 3 millioner kroner årlig for en medisin til en enkelt person - handler etter min oppfatning mer om utpressing og utplyndring – av en elite, fremfor at staten pr definisjon er gjerrig. Videre synes jeg det er vel spesielt å bruke en potensiell bruker på denne måten, det viser i hvert fall pasientens helsetilstand og behov er underordnet grådighetskulturen som nyliberalismen har skapt.
Det er på tide at alt hva angår helse blir underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon! Skattebetalernes, og pleietrengendes penger, skal ikke anvendes til at en elite/ høyt utdannede skal berike seg med slik grådighet som disse eksemplene viser! Dersom slik grådighet får eskalere – så hjelper det ikke hvor mye penger man pøser på innen helsevesenet, og det blir i hvert fall ikke mye penger igjen på praktiske helsetiltak til befolkningen!
Den sittende regjering har tilleggsbevilget mange milliarder til helseformål, og det er bra! Men spørsmålet er hvordan og på hvilken måte anvendes disse pengene? Her viser det seg å være mye høyrepolitikk uten og går.
I kveld (11.03) fremkom det på NRK-nyhetene at Norge bruker om lag en milliard kroner bare på vikarbyråer, som formidler helsearbeidere – stort sett fra utlandet, og hvor vikarleger betales med opp til kr 50 000.- pr uke for å jobbe her. Det er samtidig avdekket at det finnes ingen kvalitetskontroll med hva slags leger/ helsearbeidere man får – og hvor det kan forekomme mangelfull kompetanse. Norge fremstår som et eldorado for potensielle useriøse leger fra utlandet – og hvor det er mistanke om flere feilbehandlinger – og hvor private vikarbyråer viser seg å stå bak.
Her ser vi et praktisk utslag på virkningen av nyliberalisme og markedsøkonomi – og hvordan fungerer i praksis. Det vi er vitne til er at eliten bruker skattebetalernes penger i stort mon – og deler dem mellom seg – mens pasienter og folk i helsekøene ser marginale forbedringer.
Hvor mye er 1 mrd kroner? Dersom du putter kr. 45 000.- inn på din personlige konto hver dag, 365 dager i året – i hele 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente).
Fremskrittspartiets nyhetskanal, unnskyld TV 2, hadde nylig et innslag forleden som viste hvor ”forferdelig” den norske stat er (”som flommer over av penger”), når de ikke har innvilget en medisinkostnad på 3 millioner årlig ovenfor en pasient etter søknad. Det er selvsagt veldig trist og leit at den trengende pasient som sto frem - så langt – ikke har fått nødvendige medisiner. Men hvorfor stiller ikke ”Fremskrittspartiets nyhetskanal” (TV 2) hva slags etikk som råder innen medisinindustrien? Og i stedet bare hakker ned på den rød-grønne regjeringen ukritisk? Det at legemiddelindustrien krever 3 millioner kroner årlig for en medisin til en enkelt person - handler etter min oppfatning mer om utpressing og utplyndring – av en elite, fremfor at staten pr definisjon er gjerrig. Videre synes jeg det er vel spesielt å bruke en potensiell bruker på denne måten, det viser i hvert fall pasientens helsetilstand og behov er underordnet grådighetskulturen som nyliberalismen har skapt.
Det er på tide at alt hva angår helse blir underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon! Skattebetalernes, og pleietrengendes penger, skal ikke anvendes til at en elite/ høyt utdannede skal berike seg med slik grådighet som disse eksemplene viser! Dersom slik grådighet får eskalere – så hjelper det ikke hvor mye penger man pøser på innen helsevesenet, og det blir i hvert fall ikke mye penger igjen på praktiske helsetiltak til befolkningen!
tirsdag 9. mars 2010
OECD igjen!
Dagbladet 09.03 opplyser at ”OECD mener at Norge bruker for mye penger”!
Igjen går kritikken på at Norge bruker for mye penger på områdene ”skole, helse og trygdeytelser”.
Dette har vi hørt fra før fra OECD. Det resulterte i at Stoltenberg I-regjeringen satte i gang pensjonsreformen (sparereformen), som medfører at arbeidstakere med lavere/midlere kompetanse og lønn i fremtiden vil få mindre pensjonsytelser – mens de høyere utdannede og høytlønnede får mer pensjon i fremtiden enn hva tilfellet er under dagens system (økt klasseskille). Det gjorde også at Stoltenberg I-regjeringen innførte sykehusreformen (foretaksmodellen). Dvs at Stoltenberg I-regjeringen fikk fjernet sykehusene fra å bli styrt gjennom demokratiske beslutninger, og demokratisk kontroll og revisjon. Beslutningsmyndigheten for sykehusene ble privatisert gjennom å bli overført til lukkede styrerom, og hvor det er oppstått et vanvittig pengebruk – særlig på lederlønninger - etter innføring av nye regnskapssystemer basert på tankegodset fra New Public Management. Videre har politikerne - med basis i pensjonsreformen - jobbet med en ny reform for blant annet uføretrygdede.
Klassekampen opplyser i dag (09.03) at et lovforslag fra regjeringen kan bety kutt i alderspensjonen opp mot 18 % med basis i den såkalte levealdersjusteringen. Bondevik II-regjeringen åpnet for en massiv satsing på private skoler – noe som heldigvis Stoltenberg II-regjeringen fikk stoppet.
Stoltenberg III-regjeringen har hentet en arbeidsminister med sterk tilknytning til Handelshøyskolen BI – en institusjon hvis formål er å fremme høyrepolitikk (nedbygging av offentlig sektor) og økte klasseskiller. Handelshøyskolen BI jobber synes å jobbe (omsette) etter OECDs prinsipper! Derfor er det ikke overraskende at forslaget på 18 % kuttet ovenfor uførepensjonister kommer fra arbeidsministeren (BI-ministeren).
OECD står for ”Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling”, og består av 30 vestlige medlemsland. Det betyr i praksis markedsliberalisme og høyrepolitikk – slik som i EU.
Dagbladet forteller at Norge i følge OECD bruker for mye penger på ”velferd” – og hvor det må strammes inn. Når OECD sier dette – så vet vi at innstramningen ensidig gjelder arbeidstakere (de på midlere/lavere lønn) og trygdede. Hvorfor foreslår OECD aldri tiltak som rammer de høyt utdannede og rike? F.eks i form av høyere skatter på høytlønnende for å minske forskjellene i samfunnet, eller innføring av et momssystem på omsetningen av verdipapirer på børsen (slik mange andre land har innført), eller kutt i bonusordninger (og andre frynseordninger som er forbeholdt eliten)?
Hvorfor mener OECD at Norge bruker for mye penger på velferd utført av det offentlige, mens dersom det offentlige bruker de samme pengene (som oftest enda dyrere) på å kjøpe de samme tjenestene hos private (høyrepolitikk) – så er det riktig?
Jeg mistenker at OECD har det samme formål som EU, nemlig å demontere velferdssamfunnet, og skape et todelt samfunn og et betydelig økt klasseskille (utforme en ny fattigklasse).
Når vi vet at den orrige kritikken fra OECD medførte blant annet pensjonsreform, trygdereform og sykehusreform, så tør jeg nesten ikke tenke på hva som kan skje nå etter den nye OECD-kritikken. Og spesielt ikke med regjeringskompetanse med sterk tilknytning til Handelshøyskolen BI! Jeg frykter at EU-politikken i enda sterkere grad kan bli skyllet innover landet!
Det er bare et virkemiddel som kan motvirke denne utviklingen – og det er et massivt press på den rød-grønne regjeringen! Alternativet, de borgerlige partiene (Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – spesielt Fremskrittspartiet), ville bare være ennå mye verre høyrepolitikk en den sittende regjering.
Nyliberalismen og New Pulic Management-systemene må stoppes!
Igjen går kritikken på at Norge bruker for mye penger på områdene ”skole, helse og trygdeytelser”.
Dette har vi hørt fra før fra OECD. Det resulterte i at Stoltenberg I-regjeringen satte i gang pensjonsreformen (sparereformen), som medfører at arbeidstakere med lavere/midlere kompetanse og lønn i fremtiden vil få mindre pensjonsytelser – mens de høyere utdannede og høytlønnede får mer pensjon i fremtiden enn hva tilfellet er under dagens system (økt klasseskille). Det gjorde også at Stoltenberg I-regjeringen innførte sykehusreformen (foretaksmodellen). Dvs at Stoltenberg I-regjeringen fikk fjernet sykehusene fra å bli styrt gjennom demokratiske beslutninger, og demokratisk kontroll og revisjon. Beslutningsmyndigheten for sykehusene ble privatisert gjennom å bli overført til lukkede styrerom, og hvor det er oppstått et vanvittig pengebruk – særlig på lederlønninger - etter innføring av nye regnskapssystemer basert på tankegodset fra New Public Management. Videre har politikerne - med basis i pensjonsreformen - jobbet med en ny reform for blant annet uføretrygdede.
Klassekampen opplyser i dag (09.03) at et lovforslag fra regjeringen kan bety kutt i alderspensjonen opp mot 18 % med basis i den såkalte levealdersjusteringen. Bondevik II-regjeringen åpnet for en massiv satsing på private skoler – noe som heldigvis Stoltenberg II-regjeringen fikk stoppet.
Stoltenberg III-regjeringen har hentet en arbeidsminister med sterk tilknytning til Handelshøyskolen BI – en institusjon hvis formål er å fremme høyrepolitikk (nedbygging av offentlig sektor) og økte klasseskiller. Handelshøyskolen BI jobber synes å jobbe (omsette) etter OECDs prinsipper! Derfor er det ikke overraskende at forslaget på 18 % kuttet ovenfor uførepensjonister kommer fra arbeidsministeren (BI-ministeren).
OECD står for ”Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling”, og består av 30 vestlige medlemsland. Det betyr i praksis markedsliberalisme og høyrepolitikk – slik som i EU.
Dagbladet forteller at Norge i følge OECD bruker for mye penger på ”velferd” – og hvor det må strammes inn. Når OECD sier dette – så vet vi at innstramningen ensidig gjelder arbeidstakere (de på midlere/lavere lønn) og trygdede. Hvorfor foreslår OECD aldri tiltak som rammer de høyt utdannede og rike? F.eks i form av høyere skatter på høytlønnende for å minske forskjellene i samfunnet, eller innføring av et momssystem på omsetningen av verdipapirer på børsen (slik mange andre land har innført), eller kutt i bonusordninger (og andre frynseordninger som er forbeholdt eliten)?
Hvorfor mener OECD at Norge bruker for mye penger på velferd utført av det offentlige, mens dersom det offentlige bruker de samme pengene (som oftest enda dyrere) på å kjøpe de samme tjenestene hos private (høyrepolitikk) – så er det riktig?
Jeg mistenker at OECD har det samme formål som EU, nemlig å demontere velferdssamfunnet, og skape et todelt samfunn og et betydelig økt klasseskille (utforme en ny fattigklasse).
Når vi vet at den orrige kritikken fra OECD medførte blant annet pensjonsreform, trygdereform og sykehusreform, så tør jeg nesten ikke tenke på hva som kan skje nå etter den nye OECD-kritikken. Og spesielt ikke med regjeringskompetanse med sterk tilknytning til Handelshøyskolen BI! Jeg frykter at EU-politikken i enda sterkere grad kan bli skyllet innover landet!
Det er bare et virkemiddel som kan motvirke denne utviklingen – og det er et massivt press på den rød-grønne regjeringen! Alternativet, de borgerlige partiene (Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – spesielt Fremskrittspartiet), ville bare være ennå mye verre høyrepolitikk en den sittende regjering.
Nyliberalismen og New Pulic Management-systemene må stoppes!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
