I følge Norstat siste måling går Fremskrittspartiet tilbake med 4,5 prosentpoeng, til 20,4 prosent.
Det at Fremskrittspartiet i en hver sak har som mål å ha det mest iørefallende og opinionen ”beste” standpunkt til i hver tid – uten ha en ideologisk, økonomisk og politisk dekning (sammenhengende dekning) for det – har sin pris, og det er å føre folk bak lyset!
Å snu kappa etter vinden – det som på godt norsk kalles ”værhanepolitikk” – og alltid forsøke å fremstå som et parti som ”er litt bedre” enn andre, gjennomskues etter hvert. For virkeligheten er ikke slik! Hadde virkeligheten vært slik, hadde alle andre partier for lengst adoptert de samme standpunktene som Fremskrittspartiet. Alle de andre partiene viser en økonomisk ansvarlighet i forhold til hva det er mulig å få til innenfor vedtatte rammer – selv om profilen og innretningen er forskjellig.
Den terrorpopulismen som Fremskrittspartiet nylig forsøkte seg på – eller rettere sagt måten de gjorde det på – synes jeg var reglerett usmakelig!
Hadde Fremskrittspartiet hatt makt alene en periode, ser jeg for meg at oljefondet for lengst hadde vært tømt. De lover jo mer av alt til alt og alle. Offentlig sektor hadde vært så sterkt nedbygd med tilsyn og kontroll – slik at demokratisk styring, kontroll og revisjon over offentlige ressurser hadde vært på nivået med det Island hadde før islendingenes økonomi kollapset. Og arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår (streikerett) hadde vært rasert – spesielt ovenfor yrkesgrupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere inntekt og utdanning. Et slikt samfunn vil vi rett og slett ikke ha!
Det er ikke uten grunn at stadig flere kaller Fremskrittspartiet for ”samfunnssabotørene”! Et uttrykk jeg første gang hørte om Fremskrittspartiet i forbindelse med Tyssedals-saken på 80-tallet. Da uttalte tidligere leder av Fremskrittspartiet følgende - om arbeidstakere som lovlig kjempet for sine arbeidsplasser; ”Pøbler”. Da var det en av Tyssedalsarbeiderne som svarte resolutt; ”Samfunnssabotør”. Underforstått - jf Carl I. Hagen/ Fremskrittspartiet definisjon – arbeidstakere som kjemper for retten til å ha et arbeid er pr definisjon ”pøbler”.
Er det nå kommet til et punkt hvor det går opp for stadig flere at Fremskrittspartiets politikk er et sammenhengende angrep på velferdssamfunnet – og at begrepet ”samfunnssabotører” er et berettiget begrep?
fredag 16. juli 2010
onsdag 14. juli 2010
Nor Lines flagger ut til Færøyene
Norske sjøfolk skal bli byttet ut med mannskaper fra Filippinene på fraktskipene som trafikkerer norskekysten Har Nor Lines bestemt.
Dette er ikke annet en sosial dumping, rederiet slipper på denne måten unna norske lønns- og arbeidsbetingelser. Det skjer til tross for at Norge allerede har en ordning med nullskatt for redere.
Norsk sjømannsforbund uttaler at det er stigende tendens til at norske redere bytter ut underordnet besetning med billigere utenlandske sjøfolk.
Hvor er Høyrepolitikerne – de som bedyrer at de er imot sosial dumping? Hvor er Fremskrittspartipolitikerne – som på uriktig grunnlag – har uttalt at de er det ”nye arbeiderpartiet”?
Selvsagt er de ikke der – de svikter underordnede arbeidstakere – det Nor Lines gjør er jo høyrepolitikk i praksis! Det er jo dette Høyre og Fremskrittspartiet vil!
Dette er EU sin overordnede politikk. Regjeringen lovte, da EUs tjenestedirektiv ble vedtatt implementert i norsk lovgivning, at det ikke skulle medføre økt sosial dumping. Nå får vi mitt oppe i det i full skala – selv om sjøfart ikke direkte rammes av tjenestedirektivet!
Hva slags kollektivt samfunnsansvar rederne tar? Rederne har oppnådd nullskatt i Norge! Næringsminister Trond Giske tok nylig med ”sjekkheftet - tilhørende hele den norske befolkningen” - og betalte ”piratpenger” i Asia nylig for blant annet å beskytte rederne (nullskatteyterne). Den norske stat brukte store summer (skattebetalernes penger) på deltakelse i piratjakt i Adenbukta for kort tid siden – dvs på å beskytte nullskatteyternes skip. Men Grådigheten kjenner visst ingen grenser for disse høyrefolk – og etisk og moralsk ansvar er totalt fraværende.
Men inntektene ved å operere i norsk farvann – det vil rederne ha. Da er vi visst vi nordmenn bra nok for disse grådige rederne!
Hvor lenge skal ”underordnede” arbeidstakere – de som er i yrker som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue) finne seg i å bli brukt som dørmatter av denne formen for høyrepolitikk – dvs EU sin overordnede politikk. Når vil det gå opp for det norske folk at høyrepartiene/ EU sin overordnede politikk er å fremdrive en ny underklasse/ fattigdomsklasse som de kan utnytte like kynisk som blant annet det nye mannskapet på Nor Lines!
Og hvor er regjeringen? Nå er det på tide å ta til motmæle mot denne grådigheten, samt fri flyt av kapital skatteparadiser i utlandet!
Dette er ikke annet en sosial dumping, rederiet slipper på denne måten unna norske lønns- og arbeidsbetingelser. Det skjer til tross for at Norge allerede har en ordning med nullskatt for redere.
Norsk sjømannsforbund uttaler at det er stigende tendens til at norske redere bytter ut underordnet besetning med billigere utenlandske sjøfolk.
Hvor er Høyrepolitikerne – de som bedyrer at de er imot sosial dumping? Hvor er Fremskrittspartipolitikerne – som på uriktig grunnlag – har uttalt at de er det ”nye arbeiderpartiet”?
Selvsagt er de ikke der – de svikter underordnede arbeidstakere – det Nor Lines gjør er jo høyrepolitikk i praksis! Det er jo dette Høyre og Fremskrittspartiet vil!
Dette er EU sin overordnede politikk. Regjeringen lovte, da EUs tjenestedirektiv ble vedtatt implementert i norsk lovgivning, at det ikke skulle medføre økt sosial dumping. Nå får vi mitt oppe i det i full skala – selv om sjøfart ikke direkte rammes av tjenestedirektivet!
Hva slags kollektivt samfunnsansvar rederne tar? Rederne har oppnådd nullskatt i Norge! Næringsminister Trond Giske tok nylig med ”sjekkheftet - tilhørende hele den norske befolkningen” - og betalte ”piratpenger” i Asia nylig for blant annet å beskytte rederne (nullskatteyterne). Den norske stat brukte store summer (skattebetalernes penger) på deltakelse i piratjakt i Adenbukta for kort tid siden – dvs på å beskytte nullskatteyternes skip. Men Grådigheten kjenner visst ingen grenser for disse høyrefolk – og etisk og moralsk ansvar er totalt fraværende.
Men inntektene ved å operere i norsk farvann – det vil rederne ha. Da er vi visst vi nordmenn bra nok for disse grådige rederne!
Hvor lenge skal ”underordnede” arbeidstakere – de som er i yrker som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue) finne seg i å bli brukt som dørmatter av denne formen for høyrepolitikk – dvs EU sin overordnede politikk. Når vil det gå opp for det norske folk at høyrepartiene/ EU sin overordnede politikk er å fremdrive en ny underklasse/ fattigdomsklasse som de kan utnytte like kynisk som blant annet det nye mannskapet på Nor Lines!
Og hvor er regjeringen? Nå er det på tide å ta til motmæle mot denne grådigheten, samt fri flyt av kapital skatteparadiser i utlandet!
mandag 12. juli 2010
Har vi noen opposisjon på Stortinget i dag?
Skal et politisk og demokratisk system fungere, er man avhengig av å ha en kritisk og konstruktiv opposisjon. Har vi det i dagens Norge?
Fremskrittspartiet er vel det mest stabile partiet politisk sett på Stortinget i dag – dvs i den forstand at de gjør som de alltid har gjort – drive værhanepolitikk (snu kappa etter vinden-politikk), og en mer eller mindre sutrepolitikk. I Fremskrittspartiets verden gjøres det ingenting bra i Norge virker det som.
Høyre gjentar i dag i stor grad det samme budskapet som Kåre Willoch benyttet på begynnelsen av 80-tallet, som Jan P Syse fortsatte med i sin tid, og som Erna Solberg fremmet foran Stortingsvalget i 2001. Dvs en politikk som kun har fungert for de med store formuer, og ikke tjent landet som helhet. Nå gjentar Erna Solberg det samme budskapet på nytt! En politikk vi vet av erfaring ikke fungerer – ut fra at politikken ikke er inkluderende ovenfor arbeidstakere og trygdede (og andre utsatte grupper).
Høyre går frem på meningsmålingene – det skyldes neppe noen synlig opposisjonspolitikk (for den eksisterer knapt) – men det som kalles ”stø kurs”.
Kristelig folkeparti og Venstre blir i stor grad borte i det politiske bildet. Det kan virke som om de politisk og ideologisk er blitt for sammensveiste i forhold til Høyre.
Kristelig folkeparti sliter fortsatt med tilliten etter at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik kastet hele partiets politikk på bålet bare for å få være statsminister. Et ettermæle som er vanskelig å bli kvitt.
Lars Sponheim forsøkte å gjøre Venstre til et mini-Høyre hvor Venstres ”nøytralitet” til de politiske blokkene ble borte, i tillegg gikk han til angrep på LO – et dårlig sjakktrekk (og stilletiende da anerkjente fagorganisasjoner som primært rekrutterer de med høyere utdanning).
I tillegg – Kristelig folkepartis og Venstres disfavør - må det sies at mediene i Norge underkommuniserer sterkt politisk utspillene til alle partier utenom Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet, noe Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet (og Rødt) også har slitt med opp igjennom tidene.
Når sant skal sies, så gjør ikke Arbeiderpartiet det enkelt for verken Høyre og Fremskrittspartiet til å skape noen opposisjonspolitikk heller. Det startet med tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som brøt radikalt på båndene til fagbevegelsen, og i stor grad bare var interessert i valgkampstøtten. Markedsliberalismen ble videreført under Gro sin regjeringstid på minst samme nivå som i Høyre og i EU.
Torbjørn Jagland overtok etter Gro – og han hadde nok en sterkere forankring til fagbevegelsen – men slet veldig fordi EU var hans store ideal. Det er vanskelig ”å ri to hester samtidig” – og han falt for 36,9 % oppslutningen. I tillegg var ikke Torbjørn Jagland innvalgt fra Oslo og Oslo Arbeiderpartis høyrefløy – det ble ikke tolerert (vi husker jo hvordan tidligere statsminister Odvar Nordli ble behandlet av samme grunn).
Så kom Jens Stoltenberg som så på Storbritannias statsminister Tony Blair (Labour) som et forbilde, både som strateg og hans karisma. Tony Blair sto for en politikk som kan sammenlignes med Høyres i Norge (politisk litt til venstre for Margareth Thatcher). Det straffet seg ved valget i 2001. Jens Stoltenberg tapte valget for sin lefling med høyresidens idealer.
Ved valget i 2005, ble Jens Stoltenberg avhengig av å bevege seg mer til venstre politisk. Delvis fordi LO drev valgkampen for Arbeiderpartiet, og delvis på grunn av at Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet hadde en god valgoppslutning – og sist men ikke minst; Gerd Liv Valla var LO-leder og satt i sentralstyre til Arbeiderpartiet. Gerd Liv Valla har stor respekt for inngåtte avtaler og det skrevne ord – dvs å ikke bryte/ smuldre bort slike avtaler.
Ved Stortingsvalget i 2009, fikk Jens Stoltenberg et nytt forbilde og politisk strateg, dvs nåværende president i USA Barack Ombama. Politisk er Obamas politikk en mellomting mellom den Høyre og Fremskrittspartiet fører her i Norge. I tillegg fikk Arbeiderpartiet større oppslutning, på bekostning av Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Det har man virkelig fått merke!
Med unntak av kampen ”arbeid for alle” i tilknytning til finanskrisen, fremstår (oppleves) dagens Stoltenberg III-regjering mer og mer som en mellomting mellom Høyre og Fremskrittspartiet, og politikken ligner mer og mer på det som det norske folk sa nei til i 2000. Ved å legge regjeringen sin politikk så tett opp til Høyre og Fremskrittspartiet (og EU) som Stoltenberg gjør, så merkes det på gallupene. Det var jo nettopp Høyre og Fremskrittspartiets (EUs) politikk folket sa nei til ved valget i 2009.
Man kan i hvert fall fastslå at politikken til Arbeiderpartiet er i skrudd kraftig til Høyre (og EUs meget høyredominerte politkkk). Nyliberalismen og regnskapsmodellene knyttet til New Public Management overlater mer og mer demokratisk folkevalgt makt til kapitalen (dvs til de mer eller mindre lukkede styrerom). Demokratiet taper i forhold til både styring, kontroll og revisjon av fellesskapets eiendeler og interesser! Stoltenberg II-regjeringen er en del av dette.
Det er også et problem at det politiske grunnlaget folk sa nei til EU-medlemskap på i 1994, gradvis blir snikinnført - uavhengig av hvilken regjering som sitter. Det skjer en politisk utflating – hvor den meget sterkt høyreorienterte (EU)politikken overtar både ideologisk og politisk også her i Norge. Derigjennom utvaskes de politiske skillelinjene, og demokratiet forvitrerer.
Grovt sett kan man si at ca 30 % av Norges befolkning tilhører kategorien høyere utdanning/ gode lønninger og formuende, mens ca 70 % ikke gjør det. I dag fremstår alle politiske partier som er representert på Stortinget som talerør for de 30 % av befolkningen. Det er et demokratisk problem!
De rød-grønne leverte et politisk regnskap til velgerne før valget i 2009 – og det var kjempebra. Velgerne trodde de ville få en stø kurs videre på det som ble gjennomført i perioden 2005 til 2009. Velgerne opplever at vi har fått en ustø kurs i forhold til perioden 2005 – 2009!
(I rettferdighetens navn så er det bare Høyre som konstant holder stø kurs på dønn høyrepolitikk)
Så summen av den politiske utviklingen man ser i dag er at vi har ingen opposisjon på Stortinget. Det politiske landskapet er blitt flatet ut – og det politiske engasjementet smuldrer bort til fordel for ”sutrebølger”. Det er også et demokratisk problem!
Det er ikke for ingenting av eldre partiveteraner har begynt å kalle Arbeiderpartiet som det ”Det sosialdemokratiske Høyre”!
Ideologiene og visjonene må komme tilbake – det er et fag som LO og fagbevegelsen kan! Vil Arbeiderpartiet bli med på det laget?
Spørsmålet er likevel; Har vi noen opposisjon i Norge?
Fremskrittspartiet er vel det mest stabile partiet politisk sett på Stortinget i dag – dvs i den forstand at de gjør som de alltid har gjort – drive værhanepolitikk (snu kappa etter vinden-politikk), og en mer eller mindre sutrepolitikk. I Fremskrittspartiets verden gjøres det ingenting bra i Norge virker det som.
Høyre gjentar i dag i stor grad det samme budskapet som Kåre Willoch benyttet på begynnelsen av 80-tallet, som Jan P Syse fortsatte med i sin tid, og som Erna Solberg fremmet foran Stortingsvalget i 2001. Dvs en politikk som kun har fungert for de med store formuer, og ikke tjent landet som helhet. Nå gjentar Erna Solberg det samme budskapet på nytt! En politikk vi vet av erfaring ikke fungerer – ut fra at politikken ikke er inkluderende ovenfor arbeidstakere og trygdede (og andre utsatte grupper).
Høyre går frem på meningsmålingene – det skyldes neppe noen synlig opposisjonspolitikk (for den eksisterer knapt) – men det som kalles ”stø kurs”.
Kristelig folkeparti og Venstre blir i stor grad borte i det politiske bildet. Det kan virke som om de politisk og ideologisk er blitt for sammensveiste i forhold til Høyre.
Kristelig folkeparti sliter fortsatt med tilliten etter at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik kastet hele partiets politikk på bålet bare for å få være statsminister. Et ettermæle som er vanskelig å bli kvitt.
Lars Sponheim forsøkte å gjøre Venstre til et mini-Høyre hvor Venstres ”nøytralitet” til de politiske blokkene ble borte, i tillegg gikk han til angrep på LO – et dårlig sjakktrekk (og stilletiende da anerkjente fagorganisasjoner som primært rekrutterer de med høyere utdanning).
I tillegg – Kristelig folkepartis og Venstres disfavør - må det sies at mediene i Norge underkommuniserer sterkt politisk utspillene til alle partier utenom Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet, noe Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet (og Rødt) også har slitt med opp igjennom tidene.
Når sant skal sies, så gjør ikke Arbeiderpartiet det enkelt for verken Høyre og Fremskrittspartiet til å skape noen opposisjonspolitikk heller. Det startet med tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som brøt radikalt på båndene til fagbevegelsen, og i stor grad bare var interessert i valgkampstøtten. Markedsliberalismen ble videreført under Gro sin regjeringstid på minst samme nivå som i Høyre og i EU.
Torbjørn Jagland overtok etter Gro – og han hadde nok en sterkere forankring til fagbevegelsen – men slet veldig fordi EU var hans store ideal. Det er vanskelig ”å ri to hester samtidig” – og han falt for 36,9 % oppslutningen. I tillegg var ikke Torbjørn Jagland innvalgt fra Oslo og Oslo Arbeiderpartis høyrefløy – det ble ikke tolerert (vi husker jo hvordan tidligere statsminister Odvar Nordli ble behandlet av samme grunn).
Så kom Jens Stoltenberg som så på Storbritannias statsminister Tony Blair (Labour) som et forbilde, både som strateg og hans karisma. Tony Blair sto for en politikk som kan sammenlignes med Høyres i Norge (politisk litt til venstre for Margareth Thatcher). Det straffet seg ved valget i 2001. Jens Stoltenberg tapte valget for sin lefling med høyresidens idealer.
Ved valget i 2005, ble Jens Stoltenberg avhengig av å bevege seg mer til venstre politisk. Delvis fordi LO drev valgkampen for Arbeiderpartiet, og delvis på grunn av at Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet hadde en god valgoppslutning – og sist men ikke minst; Gerd Liv Valla var LO-leder og satt i sentralstyre til Arbeiderpartiet. Gerd Liv Valla har stor respekt for inngåtte avtaler og det skrevne ord – dvs å ikke bryte/ smuldre bort slike avtaler.
Ved Stortingsvalget i 2009, fikk Jens Stoltenberg et nytt forbilde og politisk strateg, dvs nåværende president i USA Barack Ombama. Politisk er Obamas politikk en mellomting mellom den Høyre og Fremskrittspartiet fører her i Norge. I tillegg fikk Arbeiderpartiet større oppslutning, på bekostning av Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Det har man virkelig fått merke!
Med unntak av kampen ”arbeid for alle” i tilknytning til finanskrisen, fremstår (oppleves) dagens Stoltenberg III-regjering mer og mer som en mellomting mellom Høyre og Fremskrittspartiet, og politikken ligner mer og mer på det som det norske folk sa nei til i 2000. Ved å legge regjeringen sin politikk så tett opp til Høyre og Fremskrittspartiet (og EU) som Stoltenberg gjør, så merkes det på gallupene. Det var jo nettopp Høyre og Fremskrittspartiets (EUs) politikk folket sa nei til ved valget i 2009.
Man kan i hvert fall fastslå at politikken til Arbeiderpartiet er i skrudd kraftig til Høyre (og EUs meget høyredominerte politkkk). Nyliberalismen og regnskapsmodellene knyttet til New Public Management overlater mer og mer demokratisk folkevalgt makt til kapitalen (dvs til de mer eller mindre lukkede styrerom). Demokratiet taper i forhold til både styring, kontroll og revisjon av fellesskapets eiendeler og interesser! Stoltenberg II-regjeringen er en del av dette.
Det er også et problem at det politiske grunnlaget folk sa nei til EU-medlemskap på i 1994, gradvis blir snikinnført - uavhengig av hvilken regjering som sitter. Det skjer en politisk utflating – hvor den meget sterkt høyreorienterte (EU)politikken overtar både ideologisk og politisk også her i Norge. Derigjennom utvaskes de politiske skillelinjene, og demokratiet forvitrerer.
Grovt sett kan man si at ca 30 % av Norges befolkning tilhører kategorien høyere utdanning/ gode lønninger og formuende, mens ca 70 % ikke gjør det. I dag fremstår alle politiske partier som er representert på Stortinget som talerør for de 30 % av befolkningen. Det er et demokratisk problem!
De rød-grønne leverte et politisk regnskap til velgerne før valget i 2009 – og det var kjempebra. Velgerne trodde de ville få en stø kurs videre på det som ble gjennomført i perioden 2005 til 2009. Velgerne opplever at vi har fått en ustø kurs i forhold til perioden 2005 – 2009!
(I rettferdighetens navn så er det bare Høyre som konstant holder stø kurs på dønn høyrepolitikk)
Så summen av den politiske utviklingen man ser i dag er at vi har ingen opposisjon på Stortinget. Det politiske landskapet er blitt flatet ut – og det politiske engasjementet smuldrer bort til fordel for ”sutrebølger”. Det er også et demokratisk problem!
Det er ikke for ingenting av eldre partiveteraner har begynt å kalle Arbeiderpartiet som det ”Det sosialdemokratiske Høyre”!
Ideologiene og visjonene må komme tilbake – det er et fag som LO og fagbevegelsen kan! Vil Arbeiderpartiet bli med på det laget?
Spørsmålet er likevel; Har vi noen opposisjon i Norge?
søndag 11. juli 2010
Regjeringens politikk virker i forhold til spilleavhengighet
Det var stort ramaskrik i Norge da regjeringen gikk inn og ville ha et kontrollert spillemarked i Norge. Argumentasjonen den gangen omtalte lite om de problemene som spilleavhengige og deres pårørende fikk - i stedet gikk diskusjonene (oppsummert) på ”sosialistisk forbudspolitikk” (som angivelig krenket den enkeltes ”frihet” til selv å bestemme) – og tap av inntekter til ”frivillige” organisasjoner. Og automatforbudet har selvsagt lagt begrensninger på inntektene til enkelte organisasjoner.
Nyhetene i dag (TV 2) omtaler at en ny fersk rapport viser at ”færre nordmenn har spilleproblemer etter automatforbudet, og at antallet nordmenn med spilleproblemer er betydelig redusert etter at de gamle spilleautomatene ble erstattet med «snillere» terminaler fra Norsk Tipping”.
Anita Øren, prosjektleder i Sintef Helse uttaler at ”av de som spilte på spilleautomater da forbudet trådte i kraft så var det halvparten som sluttet å spille. Den andre halvparten sluttet ikke å spille. De spilte like mye eller til og med mer”. Øren sier videre at ”de sier jo at takket være spilleautomatforbudet så kunne de bevege seg fritt i det offentlige rom. De kan gå på butikken uten å føle suget og tiltrekkingen til spilleautomatene”.
Det er ikke meldt om problemer med de «snille automatene» sies det videre.
For alle som har opplevd, eller kjenner til tilfeller av at familiemedlemmer/ pårørende/ kolleger har havnet i uføre med spilleavhengighet, så skal regjeringen virkelig ha ros for dette arbeidet de har påbegynt – og ikke minst at resultatene er kommet så raskt.
Automatforbudet handler om å ta sosialt ansvar for de som har havnet, eller er i en risikogruppe for å havne i en situasjon med spilleavhengighet. Det er mange barn og familiemedlemmer som har tapt velferd, ferier, og er blitt forgjeldet for lang tid som følge av spilleavhengighet. Det er en glede at færre synes å havne i en slik situasjon – selv om vi dessverre må erkjenne at mange fremdeles sliter.
Så langt fortjener i hvert fall regjeringen ros for arbeidet på dette feltet – og at resultatene kom så raskt!
Nyhetene i dag (TV 2) omtaler at en ny fersk rapport viser at ”færre nordmenn har spilleproblemer etter automatforbudet, og at antallet nordmenn med spilleproblemer er betydelig redusert etter at de gamle spilleautomatene ble erstattet med «snillere» terminaler fra Norsk Tipping”.
Anita Øren, prosjektleder i Sintef Helse uttaler at ”av de som spilte på spilleautomater da forbudet trådte i kraft så var det halvparten som sluttet å spille. Den andre halvparten sluttet ikke å spille. De spilte like mye eller til og med mer”. Øren sier videre at ”de sier jo at takket være spilleautomatforbudet så kunne de bevege seg fritt i det offentlige rom. De kan gå på butikken uten å føle suget og tiltrekkingen til spilleautomatene”.
Det er ikke meldt om problemer med de «snille automatene» sies det videre.
For alle som har opplevd, eller kjenner til tilfeller av at familiemedlemmer/ pårørende/ kolleger har havnet i uføre med spilleavhengighet, så skal regjeringen virkelig ha ros for dette arbeidet de har påbegynt – og ikke minst at resultatene er kommet så raskt.
Automatforbudet handler om å ta sosialt ansvar for de som har havnet, eller er i en risikogruppe for å havne i en situasjon med spilleavhengighet. Det er mange barn og familiemedlemmer som har tapt velferd, ferier, og er blitt forgjeldet for lang tid som følge av spilleavhengighet. Det er en glede at færre synes å havne i en slik situasjon – selv om vi dessverre må erkjenne at mange fremdeles sliter.
Så langt fortjener i hvert fall regjeringen ros for arbeidet på dette feltet – og at resultatene kom så raskt!
lørdag 10. juli 2010
Fremskrittspartiet og terrorlekkasjer
Samfunnssabotørene er ute igjen, dvs Fremskrittspartiet, som forsøker å slå politisk mynt på avsløringene om mulig terroranslag under planlegging mot Norge/ eventuelt annet land. Denne gangen er det Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, og Fremskrittspartiets nestleder, Per Sandberg, som forsøker seg.
Senario 1;
TV 2 meddeler i dag (10.07) at Fremskrittspartiet reagerer på terrorlekkasjer. ”At det nå lekker fra anonyme kilder, synes jeg er svært underlig. Det gjør ikke noe annet enn å bidra til å skape unødvendig frykt, sier formann Siv Jensen. Hun mener informasjon om hva slags terrorhandling PST skal ha bidratt til å forhindre, og om disse terrorhandlingene var planlagt gjennomført i Norge, burde kommet fra PST-sjefen selv”.
For en gangs skyld kan man registrere et fornuftig resonnement fra Fremskrittspartiet om dette er hva de faktisk mener – og at den faktiske situasjonen om lekkasjer er slik som beskrevet. Dog håper jeg at det er informasjon til allmennheten Siv Jensen sikter til – for det er jo regjeringen som har informasjonsplikten i forhold til Stortinget.
Senario II
Aftenposten.no meddeler (09.07) at ”Per Sandberg mener at Stortinget bør holdes bedre orientert i terror-saker, og refser Justisdepartementets terror-informasjon.
Regjeringen ble holdt løpende orientert om terror-saken, men ikke Stortinget. Fremskrittspartiets nestleder refser Justisdepartementets informasjonsrutiner til de folkevalgte”.
Nå er det regjeringen som styrer landet, og har ansvaret for det. Når man ser hvordan lekkasjer tidvis ramler ut fra ulike politiske/ andre forum, så må jeg si at dette er et særdeles dårlig forslag fra Per Sandberg! Jo flere som vet noe, jo større er risikoen for nettopp lekkasjer.
Så registrerte jeg i Dagsnytt (09.07) at Per Sandberg forsøkte å legge skylden over på regjeringens asylpolitikk og at den er årsaken til at det er avdekket planlegging av mulige terror-aksjoner.
Men Fremskrittspartiet, samfunnssabotørene, gjør jo ikke annet enn hva de er vant til å gjøre – dvs å snu kappa etter hvilken vei vinden blåser – i et forsøk på å kapre en stemme eller to. Så dette er jo ingen overraskelse – men det avslører jo hvordan Fremskrittspartiet opptrer!”
Terrorpopulisme” var en advarsel Dagbladet hentydet i dag (10.07) – den bør Fremskrittspartiet lytte til.
Og så er det slik at Fremskrittspartiet evner jo ikke å gi ros til noen – annet enn til sine egne. Summen av alle medieoppslag hvor Fremskrittspartiet er representert - er at det er visst ingen som gjør noe bra i og for dette landet! Bare sur kritikk hele tiden! Fremskrittspartiet oppfører seg som eneste stort sytekor mot alt og alle! (Ikke rart at stadig flere og flere kaller dem for ”samfunnssabotørene” – et uttrykk jeg første gangen hørte av en tillitsvalgt den gangen Tyssedal-saken pågikk).
Senario III
Når nyheten om arrestasjon av 3 personer, etter anmodning fra etterretningstjenesten, ble det presentert slik; At denne fremskyndende arrestasjonen skjedde ut fra at om de ikke hadde gjort det – ville nyhetsbyrået The Associated Press ”lekket nyheten om terrorplanlegging påfølgende dag”.
Min umiddelbare reaksjon når denne nyheten ble presentert på en slik måte var; Hvordan er det mulig at et nyhetsbyrå i USA kjenner til overvåkningen i Norge så godt? Og med så vitale nyheter om etterretning - bør det ikke i tilfelle være mulig å holde tilbake slike nyheter med juridiske virkemidler – saken handler tross alt om allierte lands sikkerhet.
Dagbladet lanserer i dag (10.07) en teori om at det var USA, politi og etterretning som presset politiet til å fremskynde arrestasjonen av de tre terror-mistenkte, og at det ikke var et nyhetsbyrå. Videre antyder Dagbladet at The Associated Press hadde opplysninger i saken – men valgte å vente med publisering til etter at arrestasjonene hadde funnet sted etter sterk anmodning.
Senario IV
Afghanistan-spørsmålet er blitt en hengemyr både i USA og her hjemme (og i andre land som er involvert). Trengte USA en sak av for å avlede oppmerksomheten fra alt det negative som skjer rundt Afghanistan-konflikten i disse dager – og at en terror-sak var en måte å løse det på? Selvsagt blir oppmerksomheten også annerledes når en slik sak i tillegg skjer uten for USA sine grenser (hos allierte). USA liker jo å fremstille seg som ”verdenspolitiet”.
Det er klart at USA sliter meget etter at tidligere leder av USAs militære operasjoner i Afghanistan, general Stanley McChrystal, uttalte seg slik nylig slik om Afghanistanskrigen - at han fikk sparken. Uttalelsene som McChrystal gav til magasinet Rolling Stone innebar det som de offisielle myndighetene i USA mener er ”nedsettende kommentarer om USAs Afghanistanspolitikk”. Saken er trolig at Stanley McChrystal innehar den beste kompetansen (forståelsen/ kunnskap) om hva som er den faktiske og reelle situasjonen i Afghanistan. McChrystals uttalelser og analyser er derfor med all sannsynlighet den helt sikkert de riktige! Men å få sannheten presentert slik McChrystal gjorde – passer jo de amerikanske myndighetene dårlig.
I tillegg har Norge nylig lidt tap av menneskeliv i Afghanistan – noe som har satt sterke spørsmålstegn ved Norges deltakelse i Afghanistan-krigen, og legitimiteten for den krigen som føres der.
Både USA og Norge trengte nå en sak i den hensikt å endre fokus – og da er det nærliggende å tro at valgte nettopp en sak med mulige terrorhandlinger. Å fremskynde en arrestasjon på en mulig trussel – kom derfor betimelig inn tidsmessig akkurat nå. Var lekkasjen til The Associated Press nøye planlagt av myndighetene?
Summen av hendelser, og måten denne avsløringen av mulig terror-mistenkte ble gjort på – etterlater seg mange ubesvarte spørsmål.
Så gjenstår det å se på resultatene av etterforskningen mot de tre terrormistenkte som nå er arrestert. Var det et riktig tidspunkt å avsløre dem – det vil tiden vise? Hvilke planer hadde disse tre terror-mistenkte eventuelt? Og vil bevisene holde juridisk?
Men uavhengig av sakens tidspunkt og innhold for bekjentgjøring – så viser saken at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) følger med!
Tiden vil sikkert også fortelle hva og hvorfor denne aksjonen (arrestasjonene) ble fremskyndet – og hva som er den faktiske situasjonen i saken. Men man kan i hvert fall konstatere at selv Fremskrittspartiets Siv Jensen stiller spørsmålstegn knyttet til ”lekkasjene”!
Poenget er at vi trenger ikke noen ”terrorpopulisme” – slik Fremskrittspartiet forsøker seg på. Og jeg mener denne saken er satt i merkelig lys med hensyn til valg av tidspunkt og innhold!
Senario 1;
TV 2 meddeler i dag (10.07) at Fremskrittspartiet reagerer på terrorlekkasjer. ”At det nå lekker fra anonyme kilder, synes jeg er svært underlig. Det gjør ikke noe annet enn å bidra til å skape unødvendig frykt, sier formann Siv Jensen. Hun mener informasjon om hva slags terrorhandling PST skal ha bidratt til å forhindre, og om disse terrorhandlingene var planlagt gjennomført i Norge, burde kommet fra PST-sjefen selv”.
For en gangs skyld kan man registrere et fornuftig resonnement fra Fremskrittspartiet om dette er hva de faktisk mener – og at den faktiske situasjonen om lekkasjer er slik som beskrevet. Dog håper jeg at det er informasjon til allmennheten Siv Jensen sikter til – for det er jo regjeringen som har informasjonsplikten i forhold til Stortinget.
Senario II
Aftenposten.no meddeler (09.07) at ”Per Sandberg mener at Stortinget bør holdes bedre orientert i terror-saker, og refser Justisdepartementets terror-informasjon.
Regjeringen ble holdt løpende orientert om terror-saken, men ikke Stortinget. Fremskrittspartiets nestleder refser Justisdepartementets informasjonsrutiner til de folkevalgte”.
Nå er det regjeringen som styrer landet, og har ansvaret for det. Når man ser hvordan lekkasjer tidvis ramler ut fra ulike politiske/ andre forum, så må jeg si at dette er et særdeles dårlig forslag fra Per Sandberg! Jo flere som vet noe, jo større er risikoen for nettopp lekkasjer.
Så registrerte jeg i Dagsnytt (09.07) at Per Sandberg forsøkte å legge skylden over på regjeringens asylpolitikk og at den er årsaken til at det er avdekket planlegging av mulige terror-aksjoner.
Men Fremskrittspartiet, samfunnssabotørene, gjør jo ikke annet enn hva de er vant til å gjøre – dvs å snu kappa etter hvilken vei vinden blåser – i et forsøk på å kapre en stemme eller to. Så dette er jo ingen overraskelse – men det avslører jo hvordan Fremskrittspartiet opptrer!”
Terrorpopulisme” var en advarsel Dagbladet hentydet i dag (10.07) – den bør Fremskrittspartiet lytte til.
Og så er det slik at Fremskrittspartiet evner jo ikke å gi ros til noen – annet enn til sine egne. Summen av alle medieoppslag hvor Fremskrittspartiet er representert - er at det er visst ingen som gjør noe bra i og for dette landet! Bare sur kritikk hele tiden! Fremskrittspartiet oppfører seg som eneste stort sytekor mot alt og alle! (Ikke rart at stadig flere og flere kaller dem for ”samfunnssabotørene” – et uttrykk jeg første gangen hørte av en tillitsvalgt den gangen Tyssedal-saken pågikk).
Senario III
Når nyheten om arrestasjon av 3 personer, etter anmodning fra etterretningstjenesten, ble det presentert slik; At denne fremskyndende arrestasjonen skjedde ut fra at om de ikke hadde gjort det – ville nyhetsbyrået The Associated Press ”lekket nyheten om terrorplanlegging påfølgende dag”.
Min umiddelbare reaksjon når denne nyheten ble presentert på en slik måte var; Hvordan er det mulig at et nyhetsbyrå i USA kjenner til overvåkningen i Norge så godt? Og med så vitale nyheter om etterretning - bør det ikke i tilfelle være mulig å holde tilbake slike nyheter med juridiske virkemidler – saken handler tross alt om allierte lands sikkerhet.
Dagbladet lanserer i dag (10.07) en teori om at det var USA, politi og etterretning som presset politiet til å fremskynde arrestasjonen av de tre terror-mistenkte, og at det ikke var et nyhetsbyrå. Videre antyder Dagbladet at The Associated Press hadde opplysninger i saken – men valgte å vente med publisering til etter at arrestasjonene hadde funnet sted etter sterk anmodning.
Senario IV
Afghanistan-spørsmålet er blitt en hengemyr både i USA og her hjemme (og i andre land som er involvert). Trengte USA en sak av for å avlede oppmerksomheten fra alt det negative som skjer rundt Afghanistan-konflikten i disse dager – og at en terror-sak var en måte å løse det på? Selvsagt blir oppmerksomheten også annerledes når en slik sak i tillegg skjer uten for USA sine grenser (hos allierte). USA liker jo å fremstille seg som ”verdenspolitiet”.
Det er klart at USA sliter meget etter at tidligere leder av USAs militære operasjoner i Afghanistan, general Stanley McChrystal, uttalte seg slik nylig slik om Afghanistanskrigen - at han fikk sparken. Uttalelsene som McChrystal gav til magasinet Rolling Stone innebar det som de offisielle myndighetene i USA mener er ”nedsettende kommentarer om USAs Afghanistanspolitikk”. Saken er trolig at Stanley McChrystal innehar den beste kompetansen (forståelsen/ kunnskap) om hva som er den faktiske og reelle situasjonen i Afghanistan. McChrystals uttalelser og analyser er derfor med all sannsynlighet den helt sikkert de riktige! Men å få sannheten presentert slik McChrystal gjorde – passer jo de amerikanske myndighetene dårlig.
I tillegg har Norge nylig lidt tap av menneskeliv i Afghanistan – noe som har satt sterke spørsmålstegn ved Norges deltakelse i Afghanistan-krigen, og legitimiteten for den krigen som føres der.
Både USA og Norge trengte nå en sak i den hensikt å endre fokus – og da er det nærliggende å tro at valgte nettopp en sak med mulige terrorhandlinger. Å fremskynde en arrestasjon på en mulig trussel – kom derfor betimelig inn tidsmessig akkurat nå. Var lekkasjen til The Associated Press nøye planlagt av myndighetene?
Summen av hendelser, og måten denne avsløringen av mulig terror-mistenkte ble gjort på – etterlater seg mange ubesvarte spørsmål.
Så gjenstår det å se på resultatene av etterforskningen mot de tre terrormistenkte som nå er arrestert. Var det et riktig tidspunkt å avsløre dem – det vil tiden vise? Hvilke planer hadde disse tre terror-mistenkte eventuelt? Og vil bevisene holde juridisk?
Men uavhengig av sakens tidspunkt og innhold for bekjentgjøring – så viser saken at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) følger med!
Tiden vil sikkert også fortelle hva og hvorfor denne aksjonen (arrestasjonene) ble fremskyndet – og hva som er den faktiske situasjonen i saken. Men man kan i hvert fall konstatere at selv Fremskrittspartiets Siv Jensen stiller spørsmålstegn knyttet til ”lekkasjene”!
Poenget er at vi trenger ikke noen ”terrorpopulisme” – slik Fremskrittspartiet forsøker seg på. Og jeg mener denne saken er satt i merkelig lys med hensyn til valg av tidspunkt og innhold!
mandag 5. juli 2010
Afghanistan - vår tids hengemyr?
Norges deltakelse i blant annet Irak-krigen og Afghanistan, og andre kriger, er en spesiell opplevelse å være vitne til. En hver nordmann både vet og skjønner – fra dag en – at Norge er i krig når de er med å invaderer et annet land med våpen. De eneste som ikke skjønner det, er de som har ansvaret for at norske soldater deltar med norske myndigheters velsignelse, dvs den norske regjering og Storting. Det hele startet med tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik – under konfliktene i tidligere Jugoslavia – hvor han brukte meget lang tid på tilslutt å måtte erkjenne at Norge deltok i ”krigslignende operasjoner”.
Norges deltakelse i krigene i Irak og Afghanistan, er skjedd på basis av tidligere president George W. Bush sine ”private” kriger.
De norske myndighetenes meget sterke vegring mot å ta opp til diskusjon - med den norske befolkningen - Norges angrepskrig mot andre land, er et demokratisk problem. Og det viser seg at de ansvarlige har store forklaringsproblem når mediene dukker opp med relevante spørsmål. Det virker meget spesielt!
Inntil det motsatte er bevist, velger jeg å tro at Norge verken styrer, eller har innflytelse på disse norske krigsdeltakelsene overhode! Jeg tror at forklaringen er så enkel at da George W. Bush ringte og sa ”hopp” ovenfor Norge – så hadde vi ikke noe valg – vi bare hoppe på kommando! Det skjer med bakgrunn i vårt medlemskap og avtaler med allierte i NATO og Europa. I denne type saker virker det som at vi i Norge er totalt umyndiggjort.
Vi husker jo hvordan USA ved hjelp av noen tilfeldige bilder, maktet å lure store deler av verdenssamfunnet til å tro at Irak drev med produksjon av masseødeleggelsesvåpen, som ble benyttet sin alibi for å innvadere Irak. Norge hoppet på.
Etter terrorhandlingene mot USA, omtalt som 9/11, ble det meddelt at de som sto bak flykapringene og angrepene – hadde opprinnelse i arabiske land og ikke Afghanistan. Men George W Bush måtte få en slags ”hevn” for å vise handlekraft, og evnet å legge hele hatet mot Afghanistan – i spedt med at Taliban drev militærtrening der og mulig oppholdssted for Osama Bin Laden,
Men hva er den juridiske rettstilstanden som berettiger krigen i Afghanistan? Jurist/ førsteamanuensis Peter Ørebech har kommet med noen interessante analyser på dette (Kilde/ utdrag fra Klassekampen – Simen Willgohs).
Ørebech mener at Norge deltar i en illegal krig, og at angrepet på Afghanistan er ”hevn” – og ikke ”selvforsvar”, slik det er blitt hevdet. Ørebech fremhever at resolusjonene 1368 og 1373, som ble vedtatt av FN etter 11. september – fordømmer bruk av ”terror” – men nevner ikke et ord om ”selvforsvar”.
Videre holder Ørebech på med å analysere begrepet ”selvforsvar” og ”folkeretten”– knyttet til at dette ble anvendt som legitimitet for invasjonen av Afghanistan i 2001 – og spesielt ut fra at det ikke bevist at Taliban medvirket til angrepet 11. september. (”Folkeretten” betraktes som et samlebegrep for internasjonale traktater og avtaler mellom land, hvor også sedvaner anses som en del av ”folkeretten”). Så lenge man ikke kan påvise et formelt vedtak i Taliban som legitimerer for angrepet 11. september, så kan ikke regimet klandres for hva som skjedde denne dagen. Derfor mener Ørebech at ”terrorhandlingene” – som da blir den korrekte betegnelsen på handlingene 11. september, etter amerikansk føderal lov skal føres for en sivil domstol, og at man ikke kan koble handlingene til folkerettens paragraf om ”selvforsvar” slik det er blitt gjort.
Ørebech sier videre; Kun dersom det er kompetente mennesker som utfører en handling på vegne av et land, kan et land sies å stå bak. Folkeretten er rettsregler mellom stater, og skal ikke kobles inn på bakgrunn av handlinger som enkeltpersoner har utført. Derfor var angrepet på Afghanistan - som et angrep å regne, ikke selvforsvar. Og dessuten - når et land går inn i et annet med våpen, er det definitivt å regne som krig – med mindre det er selvforsvar.
Ørebech sier videre at FN-charteret krever at alle medlemsland løser sine konflikter diplomatisk, og krever en enstemmig resolusjon i sikkerhetsrådet for å kunne godkjenne bruk av våpen i selvforsvar. De to FN-resolusjonene, som omhandler Afghanistan fordømmer terror, men nevner ikke begrepet ”selvforsvar” med et ord.
Ørebech har også gått igjennom materialet på ”Folkeretten” for å finne en presedens i lignende saker på ”selvforsvar”. Han mener at Folkeretten stiller svært strenge krav på når krav om ”selvforsvar” kan utløses – krav som hendelsene 11. september på ingen måte innfrir.
Gitt at Taliban var medskyldig, så hevder Ørebech at rettspresedensen i ”Folkeretten” er slik at det må et vedvarende angrep til for å utløse krav på ”selvforsvar”. 11. september var et enkeltangrep – som også tok livet av angriperne. Da er det etter rettspraksis ingen å forsvare seg mot.
Ørebech sier videre at legger man til grunn at de internasjonale styrkene i Afghanistan - og at invasjonen har til hensikt å støtte opp om landets regime, så er det ikke lovstridig. Men faktum er at det styrende regimet ikke var Nord-alliansen og Hamid Karzai da invasjonen tok til, men Taliban og Mullah Omar.
Man må her legge til grunn at vår tilstedeværelse i Afghanistan skyldes daværende eksistens av Taliban/ Omar sitt regime – ikke som en følge av invitasjon fra daværende statsminister (nå president) Hamid Karzai. Ørebech mener derfor at Karzai-regjeringens invitasjon til vestlige makter om militær støtte brukes som sakeliggjøring av en ulovlig krig. Saken er at Hamid Karzai ikke hadde vært statsminister (nå president) om ikke USA hadde invadert, og Karzai hadde neppe vært statsminister/ president lenge om han ikke i etterkant hadde kommet med en invitasjon til okkupasjonsmaktene.
Ørebech fremhever at han har engasjert seg med utgangspunkt i FN-charteret og jurist, og i det charteret ligger det relativt klare regler som formulerer ”selvforsvar”, væpnende konflikter og lignende. Ørebech har også sett på Kellog-Briand-traktaten av 1928, som er en ikke-voldsavtale mellom flere land, deriblant Afghanistan og USA – men den er jo helt kastet ”over bord” i denne sammenhengen.
Poenget er at de norske myndighetene/ regjeringen (tidligere regjeringer) må slutte å gå ”rundt grøten”. Den forklaringen myndighetene/ regjeringen gir om dagen som grunnlag for Norges deltakelse i krigen i Afghanistan ikke stemmer med manges oppfatning! Som en forsker sa det forleden – nå handler Afghanistan-konflikten om å finne et grunnlag for å trekke seg ut – ”uten å tape ansikt”!
Norges deltakelse i krigene i Irak og Afghanistan, er skjedd på basis av tidligere president George W. Bush sine ”private” kriger.
De norske myndighetenes meget sterke vegring mot å ta opp til diskusjon - med den norske befolkningen - Norges angrepskrig mot andre land, er et demokratisk problem. Og det viser seg at de ansvarlige har store forklaringsproblem når mediene dukker opp med relevante spørsmål. Det virker meget spesielt!
Inntil det motsatte er bevist, velger jeg å tro at Norge verken styrer, eller har innflytelse på disse norske krigsdeltakelsene overhode! Jeg tror at forklaringen er så enkel at da George W. Bush ringte og sa ”hopp” ovenfor Norge – så hadde vi ikke noe valg – vi bare hoppe på kommando! Det skjer med bakgrunn i vårt medlemskap og avtaler med allierte i NATO og Europa. I denne type saker virker det som at vi i Norge er totalt umyndiggjort.
Vi husker jo hvordan USA ved hjelp av noen tilfeldige bilder, maktet å lure store deler av verdenssamfunnet til å tro at Irak drev med produksjon av masseødeleggelsesvåpen, som ble benyttet sin alibi for å innvadere Irak. Norge hoppet på.
Etter terrorhandlingene mot USA, omtalt som 9/11, ble det meddelt at de som sto bak flykapringene og angrepene – hadde opprinnelse i arabiske land og ikke Afghanistan. Men George W Bush måtte få en slags ”hevn” for å vise handlekraft, og evnet å legge hele hatet mot Afghanistan – i spedt med at Taliban drev militærtrening der og mulig oppholdssted for Osama Bin Laden,
Men hva er den juridiske rettstilstanden som berettiger krigen i Afghanistan? Jurist/ førsteamanuensis Peter Ørebech har kommet med noen interessante analyser på dette (Kilde/ utdrag fra Klassekampen – Simen Willgohs).
Ørebech mener at Norge deltar i en illegal krig, og at angrepet på Afghanistan er ”hevn” – og ikke ”selvforsvar”, slik det er blitt hevdet. Ørebech fremhever at resolusjonene 1368 og 1373, som ble vedtatt av FN etter 11. september – fordømmer bruk av ”terror” – men nevner ikke et ord om ”selvforsvar”.
Videre holder Ørebech på med å analysere begrepet ”selvforsvar” og ”folkeretten”– knyttet til at dette ble anvendt som legitimitet for invasjonen av Afghanistan i 2001 – og spesielt ut fra at det ikke bevist at Taliban medvirket til angrepet 11. september. (”Folkeretten” betraktes som et samlebegrep for internasjonale traktater og avtaler mellom land, hvor også sedvaner anses som en del av ”folkeretten”). Så lenge man ikke kan påvise et formelt vedtak i Taliban som legitimerer for angrepet 11. september, så kan ikke regimet klandres for hva som skjedde denne dagen. Derfor mener Ørebech at ”terrorhandlingene” – som da blir den korrekte betegnelsen på handlingene 11. september, etter amerikansk føderal lov skal føres for en sivil domstol, og at man ikke kan koble handlingene til folkerettens paragraf om ”selvforsvar” slik det er blitt gjort.
Ørebech sier videre; Kun dersom det er kompetente mennesker som utfører en handling på vegne av et land, kan et land sies å stå bak. Folkeretten er rettsregler mellom stater, og skal ikke kobles inn på bakgrunn av handlinger som enkeltpersoner har utført. Derfor var angrepet på Afghanistan - som et angrep å regne, ikke selvforsvar. Og dessuten - når et land går inn i et annet med våpen, er det definitivt å regne som krig – med mindre det er selvforsvar.
Ørebech sier videre at FN-charteret krever at alle medlemsland løser sine konflikter diplomatisk, og krever en enstemmig resolusjon i sikkerhetsrådet for å kunne godkjenne bruk av våpen i selvforsvar. De to FN-resolusjonene, som omhandler Afghanistan fordømmer terror, men nevner ikke begrepet ”selvforsvar” med et ord.
Ørebech har også gått igjennom materialet på ”Folkeretten” for å finne en presedens i lignende saker på ”selvforsvar”. Han mener at Folkeretten stiller svært strenge krav på når krav om ”selvforsvar” kan utløses – krav som hendelsene 11. september på ingen måte innfrir.
Gitt at Taliban var medskyldig, så hevder Ørebech at rettspresedensen i ”Folkeretten” er slik at det må et vedvarende angrep til for å utløse krav på ”selvforsvar”. 11. september var et enkeltangrep – som også tok livet av angriperne. Da er det etter rettspraksis ingen å forsvare seg mot.
Ørebech sier videre at legger man til grunn at de internasjonale styrkene i Afghanistan - og at invasjonen har til hensikt å støtte opp om landets regime, så er det ikke lovstridig. Men faktum er at det styrende regimet ikke var Nord-alliansen og Hamid Karzai da invasjonen tok til, men Taliban og Mullah Omar.
Man må her legge til grunn at vår tilstedeværelse i Afghanistan skyldes daværende eksistens av Taliban/ Omar sitt regime – ikke som en følge av invitasjon fra daværende statsminister (nå president) Hamid Karzai. Ørebech mener derfor at Karzai-regjeringens invitasjon til vestlige makter om militær støtte brukes som sakeliggjøring av en ulovlig krig. Saken er at Hamid Karzai ikke hadde vært statsminister (nå president) om ikke USA hadde invadert, og Karzai hadde neppe vært statsminister/ president lenge om han ikke i etterkant hadde kommet med en invitasjon til okkupasjonsmaktene.
Ørebech fremhever at han har engasjert seg med utgangspunkt i FN-charteret og jurist, og i det charteret ligger det relativt klare regler som formulerer ”selvforsvar”, væpnende konflikter og lignende. Ørebech har også sett på Kellog-Briand-traktaten av 1928, som er en ikke-voldsavtale mellom flere land, deriblant Afghanistan og USA – men den er jo helt kastet ”over bord” i denne sammenhengen.
Poenget er at de norske myndighetene/ regjeringen (tidligere regjeringer) må slutte å gå ”rundt grøten”. Den forklaringen myndighetene/ regjeringen gir om dagen som grunnlag for Norges deltakelse i krigen i Afghanistan ikke stemmer med manges oppfatning! Som en forsker sa det forleden – nå handler Afghanistan-konflikten om å finne et grunnlag for å trekke seg ut – ”uten å tape ansikt”!
Politikere med mot - eller holdningsløse nikkedukker?
VG har i dag et oppslag under tittelen ”Jens har for få damer” – tilsiktet at av statsminister Jens Stoltenbergs ti nærmeste politiske medarbeidere, er 8 menn og bare to er kvinner.
Med forbehold om riktig sitering av VG, så uttrykker likestillingsminister Anniken Huitfeldt at hun ”synes det er helt greit at åtte av ti i den politiske ledelsen ved Statsminsterens kontor er menn”. Og føyer til at ”det har aldri vært så god kjønnsrepresentasjon som nå”.
Dette er jo bare helt meningsløst av en ”likestillingsminister” å hevde! En likestillingsminister kan aldri være fornøyd før likestilling er oppnådd – uansett i hvilken forsamling det gjelder! Dette virker helt tøvete!
Regjeringer – utgått av ikke-høyrepartier – er helt avhengig av å ha sterke politikere med mot til å fremme sosialdemokratisk politikk, ikke nikkedukker. I dette tilfellet fremstår statsråd Anniken Huitfeldt som ei ”nikkedukke”! Det eneste hun oppnår med VGs utsagn, er å bli oppfattet som lite troverdig i likestillingsspørsmål fordi det virker som at det andre regler som gjelder for hennes sjef - statsministeren!
I departementene, og blant rådgivere på Stortinget, ser vi nå en kraftig overrepresentasjon av høyt utdannede byråkrater. Vi må huske på at mange av disse byråkratene besitter den samme teoretiske lærdommen (og innehar lite erfaringskompetanse om hvordan det virkelige liv arter seg for ”Kari og Ola”). Disse byråkratene har i stor grad gått på de samme skolene/ utdanningsinstitusjonene, og har dermed den samme kollega-/ vennskapskretsen osv. For ”Kari og Ola” oppleves det som at disse rådgiverne/ byråkratene ganske ensidige har gjort seg selv til elitens ”tjenestemenn og kvinner”, hvor nyliberalisme og New Public Management er det eneste saliggjørende i politikken som fremmes. De samme rådgiverne/ byråkratene ofte sentrale når det skal taler for statsråder, gi i utredninger og råd, finne frem kildefremvisninger. Det betyr at i de tilfeller hvor disse rådgiverne/ byråkratene besitter ”Fremskrittspartiets ideologi” (høyre/ EU sin idelologi), og innehar holdninger preget av nyliberalisme og New Public Management, og skriver talene til våre statsråder – så blir det vanskelig å skille på forskjellene mellom en høyre- og en venstre-orientert regjering. Politikken blir lik.
I tillegg er situasjon den at Jens Stoltenberg valgt - ganske ensidig statsråder, statssekretærer, og rådgivere av unge, med høy utdanning uten erfaring fra det praktiske arbeidsliv og praktiske hverdagen til folk. Mange av disse har en slags holdning til sosialdemokratiet. Men i møte rådgivere og byråkrater med ”Fremskrittspartiets” holdninger og etikk – de samme holdningene og etikken som de har lært gjennom hele utdanningskarrieren – så mister disse personene altfor ofte sosialdemokratiets perspektiver.
Jens Stoltenbergs problem i dag synes å være at de sosialdemokratiske verdiene begynner å bli utydelige!
Uttalelsene til Anniken Huitfeldt – nevnt ovenfor – viser dessverre at etikken og holdningen (likestillingen) til sosialdemokratiet ofres. I hvert fall svikter motet hos henne når hun ”synes det er helt greit at åtte av ti i den politiske ledelsen ved Statsminsterens kontor er menn”.
Sosialdemokratiet trenger statsråder med bedre mot og kunnskap om likestilling enn dette!
Med forbehold om riktig sitering av VG, så uttrykker likestillingsminister Anniken Huitfeldt at hun ”synes det er helt greit at åtte av ti i den politiske ledelsen ved Statsminsterens kontor er menn”. Og føyer til at ”det har aldri vært så god kjønnsrepresentasjon som nå”.
Dette er jo bare helt meningsløst av en ”likestillingsminister” å hevde! En likestillingsminister kan aldri være fornøyd før likestilling er oppnådd – uansett i hvilken forsamling det gjelder! Dette virker helt tøvete!
Regjeringer – utgått av ikke-høyrepartier – er helt avhengig av å ha sterke politikere med mot til å fremme sosialdemokratisk politikk, ikke nikkedukker. I dette tilfellet fremstår statsråd Anniken Huitfeldt som ei ”nikkedukke”! Det eneste hun oppnår med VGs utsagn, er å bli oppfattet som lite troverdig i likestillingsspørsmål fordi det virker som at det andre regler som gjelder for hennes sjef - statsministeren!
I departementene, og blant rådgivere på Stortinget, ser vi nå en kraftig overrepresentasjon av høyt utdannede byråkrater. Vi må huske på at mange av disse byråkratene besitter den samme teoretiske lærdommen (og innehar lite erfaringskompetanse om hvordan det virkelige liv arter seg for ”Kari og Ola”). Disse byråkratene har i stor grad gått på de samme skolene/ utdanningsinstitusjonene, og har dermed den samme kollega-/ vennskapskretsen osv. For ”Kari og Ola” oppleves det som at disse rådgiverne/ byråkratene ganske ensidige har gjort seg selv til elitens ”tjenestemenn og kvinner”, hvor nyliberalisme og New Public Management er det eneste saliggjørende i politikken som fremmes. De samme rådgiverne/ byråkratene ofte sentrale når det skal taler for statsråder, gi i utredninger og råd, finne frem kildefremvisninger. Det betyr at i de tilfeller hvor disse rådgiverne/ byråkratene besitter ”Fremskrittspartiets ideologi” (høyre/ EU sin idelologi), og innehar holdninger preget av nyliberalisme og New Public Management, og skriver talene til våre statsråder – så blir det vanskelig å skille på forskjellene mellom en høyre- og en venstre-orientert regjering. Politikken blir lik.
I tillegg er situasjon den at Jens Stoltenberg valgt - ganske ensidig statsråder, statssekretærer, og rådgivere av unge, med høy utdanning uten erfaring fra det praktiske arbeidsliv og praktiske hverdagen til folk. Mange av disse har en slags holdning til sosialdemokratiet. Men i møte rådgivere og byråkrater med ”Fremskrittspartiets” holdninger og etikk – de samme holdningene og etikken som de har lært gjennom hele utdanningskarrieren – så mister disse personene altfor ofte sosialdemokratiets perspektiver.
Jens Stoltenbergs problem i dag synes å være at de sosialdemokratiske verdiene begynner å bli utydelige!
Uttalelsene til Anniken Huitfeldt – nevnt ovenfor – viser dessverre at etikken og holdningen (likestillingen) til sosialdemokratiet ofres. I hvert fall svikter motet hos henne når hun ”synes det er helt greit at åtte av ti i den politiske ledelsen ved Statsminsterens kontor er menn”.
Sosialdemokratiet trenger statsråder med bedre mot og kunnskap om likestilling enn dette!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
