Da markedsliberalistene ødela boligmarkedet
Å få en Høyreregjering i 1981 og 1985 er blitt en katastrofe for alle de som skal inn på boligmarkedet. Bedre er det ikke blitt at bankene er blitt noen av de grådigste institusjonene vi har her i landet. Det er takken samfunnet får igjen etter at skattebetalerne reddet bankene fra kollaps på 80/ 90-tallet – og sikret dermed den rike elitens kapital. Enda verre er det i dag at politikerne ikke har noen boligpolitikk lengre – men har overlatt markedet til noen av de grådigste blant de grådigste.
Det å bygge i borettslag, var en god solidaritetstanke – kombinert at husbankfinansieringen i sin tid gjorde det mulig for de fleste å komme inn på boligmarkedet. Det å bygge flere bolig i borettslag, fikk kostnadene ned – det var en gunstig byggeform. Men det var den gang.
Den gangen jeg kjøpte min første borettslagsleilighet, på ca 90 m2 i 1981, var kostnaden kr 140 000, og felleskostnadene kr 1 023 pr måned.
Rekkehusleilighet og hus lå den gangen i snitt 4 til 6 høyere i samme området.
For kort siden, ble det foretatt en takst på en bolig nær der jeg bor med ca 200 m2 boligflate i en middels stor by i Norge, ca 1 mål tomt pent opparbeidet hage/ tomt, og dobbel garasje på snaut 60 m2. Taksten ble på kr 2 870 000.
Samtidig pågår det bygging av nye borettslagsleiligheter (terrasseleiligheter), dvs selveierleiligheter, som er lagt ut for salg noen 100 meter lengre borte der jeg bor. Der averteres enn leilighet på 90 m2 for kr 3 500 000. Felleskostnader er ennå ikke stipulert, heller ikke kostnader knyttet til eventuell garasjeplass. Effekten av å bygge billig gjennom borettslagsordninger er neppe borte – det viser hvordan grådigheten har tatt overhånd hos bolighaiene.
Dette forteller noe om at det finnes noen grådige spekulanter og tjener rått på boligmarkedet – og hvor er fordelen ved å bygge i borettslag for tiden?
På toppen av det hele, kommer eiendomsmeglerne – dvs bankene. I Dnb NOR krever de nå hele 2.75 % i provisjon på salgssummen for å foreta et salg. I dagens marked betyr det en fordyrelse for en huskjøper på kr 100 000.
Hvordan skal dagens unge makte slike kostnader etter hvert? Her bør myndighetene sette et tak på hvor store gebyrene kan være!
Utleiemarkedet ser om mulig ennå verre ut – spesielt i de store byene. Priser det ikke er mulig å håndtere for personer med lave stillingsbrøker og de med usikre inntekter.
Dette markedet styres også av en lite. Det bygges alltids for lite boliger – for å heve prisene på utleieboliger. Blir utleieprisene for høye – bygges det noen flere boliger, og slik holder de på.
På sidelinjen sitter markedsliberalistiske politikere og ser på grådige markedsliberalister får leve sitt liv i fred. Nyfattigdom, og at folkningsgrupper stenges ute fra boligmarkedet – lukkes øynene for.
Hva er realverdiene på de norske boligene? Er prisene blåst urealistisk høyt i været? Det er et annet spørsmål. Lever vi på en boble – hvor mange sitter med altfor høye lån? Forhold som i verste fall kan velte de norske bankene tilsvarende hva som skjedde på Island, USA m. fl?
Hvor er politikerne? De som også skal være politikere for de styrtrike som ofte står oppført med kr 0.- i inntekt, kr 0.- i skatte – og i tillegg kanskje med kr 0.- i formue – og trolig med bankkonto i et skatteparadis. Hvor er det blitt av den boligpolitiske solidariske ideologien?
Poenget er at Willoch I-, og Willoch II-regjeringen (Høyre), var – og er fortsatt – en katastrofe ovenfor unge og andre som skal etablere seg på boligmarkedet! Høyrepolitikk er – og blir – Høyrepolitikk!
søndag 30. oktober 2011
lørdag 29. oktober 2011
Arbeider skift- og turnusarbeidere seg til fattigdom?
Er det slik at skift og turnusarbeidere arbeider seg til fattigdom – som pensjonister? Dette er et kraftig underkommunisert tema, som bør tas opp på et brett plan for å unngå nettopp det.
Nytt pensjonssystem
Vi har fått et nytt pensjonssystem som i det store og hele er laget av og for de høyt utdannede og rike - med lette jobber, og som lettere kan stå lengre i arbeid enn hva andre yrkesgrupper gjør.
De som er i yrker som lettere kan stå lenge i arbeidslivet har dermed fått et pensjonssystem for seg og sine, og som gjør at de kan opparbeide deg fete pensjoner. Arbeidstakere - hovedsaklig i yrker grupper med midlere/ lavere lønn og utdanning fra før av - presses derimot ut av arbeidslivet i stort mon. Av hvem? Jo, nettopp av markedsliberalistiske politikere (høyrepolitikk) og de med høyere utdanning/ rike, som presser disse arbeidstakerne over på samfunnets velferdsordninger. Eldre arbeidstakere defineres til at de er ikke ”lønnsomme” nok, og koster for mye. Det offentlige trolig er verstingen med å presse eldre og syke arbeidstakere over på samfunnets støtteordninger.
Økes alderen for opptjening av pensjon?
Politikere snakker i dag om å innføre et system hvor det skal være mulig å opptjene pensjonspoeng til man fyller 75 år – altså en ytterligere mulighet til å forbedre pensjoner for de høyt utdannede og rike.
Hvem snakker om skift og turnusarbeidere, og tilrettelegging for at de skal kunne stå lengre i arbeidslivet? Det handler først og fremst om å innføre helsefremmende tiltak både på arbeidsplassen - og på fritiden for de som arbeider på ubekvemme tidspunkt! Det handler også om å pålegge arbeidsgivere å gi opplæring og kunnskap om konsekvenser ved skift og turnusarbeid ovenfor de som begynner i slikt arbeid, eller å gi tilsvarende kunnskap til de som planlegger å begynne i slike yrker (skoleverket).
Tidlig slutt i arbeidslivet
Statistisk slutter arbeidstakere i arbeidslivet i Norge når de er ca 59-60 år gamle. Når politikerne planla Folketrygden som ble innført i 1967, var det under forutsetning at pensjonsalderen skulle være 70 år, med adgang til å gå av ved fylte 67 år – under forutsetning at man fylte Folketrygdens krav til opptjening. Tallene viser at arbeidstakere – enten som at de er utslitt, eller har fått dårlig helse (som kan ha en sammenheng med at man er utslitt) – i snitt slutter i arbeidslivet før den aldersgrensen som myndighetene har satt for pensjoneringsalder.
Dette har store konsekvenser for våre velferds-, uføre- og pensjonsordninger, og for skatte- og avgiftsnivået vi har her i landet.
Skift og turnusarbeidere kommer dårligst ut
Statistisk viser det seg at arbeidstakere på skift og turnusordninger ikke holder ut i arbeidslivet lengre enn i snitt til 55-56 år. Dagsavisen presenterte en undersøkelse for noen år siden som viste at helsearbeidere var utslitt i snitt når de er 53 år – i Oslo viste undersøkelsen at gjennomsnittelig fratreden fra arbeidslivet var 52 år.
Gitt at situasjonen vedvarer at enkelte arbeidstakergrupper – vil fortsette med å være slik at mange arbeidstakere er utslitte fra ca fylte 52 år, og gitt at adgangen til å opparbeide seg pensjonspoeng heves til man er 75 år, så vil angjeldende arbeidstakere kunne miste opptil 23 år med pensjonsopptjening i forhold til yrker tilpasset de med høyere utdanning og de rike. Det kan bety store økonomiske tap på fremtidige pensjoner, og et graverende system som vil kunne øke forskjellene i samfunnet – også i pensjonisttilværelsen.
Det alvorligste kan være; Denne utviklingen kan bety at skift og turnusarbeidere blir fremtidens nye fattigdomsklasse!!!
Helsedumping
Skift- og turnusarbeid er pr definisjon forbundet med store helsemessige risikoer i form av overrepresentasjon på statistikker over kortere levealder, hjerte og karsykdommer, kreft, forplantningsskader, depresjoner, livstilssykdommer osv.
Samfunnsutviklingen går i retning av at flere og flere jobber på ubekvemme arbeidstider. Det skjer som en følge av flere mer eller mindre døgnåpne butikker, stadig mer renhold osv flyttes over på nattarbeid, mer og mer transporttjenester flyttes til nattid, og at innen bygg- og anleggsbransjen er etterspørselen m.fl. Det betyr at markedsliberalistene sørger for at stadig flere arbeidstakere – fortsatt i yrker som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt – settes over på arbeidstider med stor helsemessig risiko! Hvorfor tar ikke politikerne sterkere styring over denne utviklingen?
Manglende tilrettelegging for å forebygge helsedumping
Stortinget har bestemt at den lengste tillatte arbeidsdagen for en arbeidstaker skal være på 9 timer – dvs det som ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Kanskje er inntil 9 timers dagsverk for lange arbeidsdager for skift og turnusarbeidere – siden skift- og turnusarbeidere i snitt ikke holder ut lengre enn til 55-56 år i arbeidslivet?
LO fremmet krav om 6 timers arbeidsdag allerede i 1931 – kanskje er det en mer tilpasset arbeidstid pr døgn for skift og turnusarbeidere – gitt at helse og det å stå lengre i arbeidslivet er viktig?
Kanskje skift- og turnusarbeidere vil bli bedre rustet til å møte det nye pensjonssystemet dersom 6 timers arbeidsdag – fremfor å tre ut av arbeidslivet opp til 23 år tidligere enn det politikere tenker seg.
Billigere å støte ut eldre arbeidstakere, enn å forebygge/ beholde
Nylig kunne vi lese at NSB sparker enn konduktør etter 39 års tjeneste. Vedkommende konduktør hadde fått utslitt kroppen ved å tjenestegjøre i tog på foreldet og dårlig banestrekninger med de kroppslige belastninger det medfører å jobbe på bevegelig underlag i høye hastigheter. Slik behandler NSB sine ansatte – og det til tross for at bedriften har underskrevet intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtale). Denne konduktøren ønsket en tilrettelegging for fortsatt å kunne bli i bedriften.
Markedsliberalistene benytter seg altså av en ”bruk og kast-personalpolitikk” i den hensikt å gi AS NSB og staten økte fortjenester – som generer høyere lederlønninger, bonuser, sluttpakker og andre frynsegoder. Arbeidstakere må betale prisen gjennom å miste jobben sin, miste opparbeidelse av pensjonsrettigheter osv!
Saken til den nevne konduktøren er fremmet for domstolene med påstand om uriktig oppsigelse.
Det mest skremmende ved dagens utvikling, er at markedsliberalistene ensidig virker til bare å være opptatt av at yrkene til høyutdanningsgruppene skal få muligheter til opptjene pensjonspoeng til 75 år, mens lite eller ingenting gjøres for å tilrettelegge for at arbeidstakere i andre yrkesgrupper – deriblant skift og turnusordninger – skal kunne stå i jobb lengre og få opptjene pensjonspoeng lengre.
Hvem skal man forlange at virksomheter tilrettelegger for helsefremmende arbeidsplasser, og et inkluderende arbeidsliv – dersom det offentlige ikke er i stand til det?
IA-avtalen virker ikke for de som ordningen er ment for
I 2001 (03.10) fikk vi innført en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), hvor hensikten er å få ned sykefraværet, få flere med midlertidig/ varig nedsatt arbeidsevne ut i arbeidslivet, og øke den reelle pensjonsalderen (fra 59-60 år). Denne reformen ble inngått mellom offentlige myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Denne reformen er i praksis blitt slik at det handler nesten utelukkende om å få ned sykefraværet og virksomhetenes utgifter knyttet til det. Min påstand er at IA-avtalen generelt ikke er noe bidrag for å hjelpe utsatte grupper til verken å stå lengre i arbeidslivet eller til å opptjene pensjonspoeng, hvor dette med å stå lengre i arbeidslivet er en viktig forutsetning for hva slags pensjon man får utbetalt i nytt pensjonssystem.
EU knuser arbeidslivet
En ting er at EU driver målrettet fagforeningsknusing, en annen ting er at de ødelegger hele arbeidslivet og samfunnsordninger generelt.
I Hellas ser vi at arbeidstakere får beskåret lønna si med 20 %, kutter pensjoner, kutter sosiale stønadsordninger, sparker offentlige ansatte, vraker ungdommen, og arbeidsledigheten stiger dramatisk. Alt i et desperat forsøk på å redde finanselitens verdier. Hva slags demokrati er dette? Hvordan kan man få landet på fote igjen med en slik politikk – når man egentlig trenger i stimulere til økt kjøpekraft? Det er vel bare i regimer i land vi ikke liker å sammenligne oss med at myndighetene ensidig bare kan gå inn å kutte 20 % i arbeidstakeres lønn på tvers av alle demokratiske beslutningsprosesser! Men det beskriver hvor lite demokratisk EU er, og det viser at arbeidstakere ikke har noen verdi – de blir ikke engang spurt i viktige nasjonale spørsmål.
EØS-avtalen ødelegger norsk arbeidsliv
Norge må godta et hvert direktiv som kommer fra EU – enda vi en gang i tiden ble sagt at ”vi måtte godta EØS-avtalen” – fordi den var så bra. Og hvor vi ble fortalt at vi hadde en reservasjonsrett som vi bare kunne bruke visst det er noe vi ikke liker.
Sannheten og fakta er at det er EU-domstolen/ Efta-domstolen som bestemmer hva slags arbeidsliv vi skal ha i Norge – nettopp gjennom EØS-avtalen! Det betyr fri flyt av kapital (uten kontroll) – ofte med forgreninger til skatteparadiser, fri flyt av arbeidskraft – dvs i sosial dumping, parallelt med at Schengen-avtalen (opphevelsen av grensekontrollen) fremmer fri flyt av kriminalitet.
Norske politikere har fraskrevet seg en hver mulighet til å avstå fra ulike direktiver, som tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet (som antakeligvis vil si stopp/ farvel til alle faste ansettelsesforhold i fremtiden/ 100 % stillinger i fremtiden – spesielt for arbeidstakere i yrker hvor det kreves midlere/ lavere utdanning).
Landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet om å si nei til Postdirektivet, og landsmøtevedtaket til Fellesforbundet (LO) om å si nei til Vikarbyrådirektivet vil være viktige saker å se utfallet av i EU-systemet.
De borgerlige partiene vil forverre arbeidssituasjonen til skift- og turnusarbeidere!
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre vil - om de få makt gjøre situasjonen enda verre for skift- og turnusarbeidere, ved at de vil innføre inntil 13 timers arbeidsdag (uten overtid), og 70 - 75 timers arbeidsuke. I tillegg vil de innføre EUs vikarbyrådirektiv, som vil medføre at fremtidige arbeidstakere ikke får 100 stillinger lengre. I praksis vil det bety en legalisering av de umenneskelige arbeidsforholdene som ble avslørt i tilknytning til "Adecco-saken som vi fikk avslørt tidligere i år.
Fagforeningsknusingen fortsetter
Selskaper, med store internasjonale forgreninger, tar over stadig mer av virksomheters såkalte kjernevirksomhet – også innen det offentlige. Dette er selskaper som ofte har kontoer i skatteparadiser – altså selskaper som opprettet med det formål å demontere og ødelegge samfunnets velferdsordninger.
Norskregistrerte utenlandske selskaper (NUF-selskaper), er en annen måtte å danne et selskap på. Det er et system som markedsliberalistene har opprettet på sidelinjen av demokratiske vedtatte regler, i den hensikt å drive sosial dumping og undra skatt på – dvs å undergrave velferdssamfunnet på. Man kjenner til at NUF-selskaper er dannet med virksomhet i Polen, og hvor man leier inn folk – eksempelvis fra Romania. På denne måten slipper man å betale skatter, feriepenger og andre sosiale utgifter til ansatte osv. Markedsliberalistene gjør ingenting for å stoppe det tilsynelatende!
Adecco-saken tidligere i år, var en pekepinn på hva slags arbeidsmarked arbeidstakere trolig kan vente seg om ikke Norge kommer seg ut av EØS-avtalen. Dvs 16 til 24 timers arbeidsdager (det kalles å være fleksibel), underbetalt (ikke overtidsbetaling), fryktbasert ledelse (unngå at arbeidstakere organiserer seg, ellers varsler om uverdige arbeidsforhold). Arbeidstiddirektivet fra EU, som er ventet, varsler om at arbeidstakere skal arbeide inntil 75 timers arbeidsuke (samtidig som at mange EU-land har kjempestor arbeidsledighet).
Nye former for fagforeningsknusing
Det er fremkommet opplysninger om at arbeidsgivere har gått så langt at de har brukt løgndetektorer på arbeidstakere når de søker om jobb. Løgndetektorer blir anvendt når arbeidssøkende blir spurt om de er organiserte, eller har til hensikt å organisere seg, eller varsle om uverdige arbeidsforhold (skal være et forhold mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver – ”frihet til å velge” kaller Fremskrittspartiet/ Høyre denne form for arbeidsgiverpolitikk). Det er også en form for fagforeningsknusing.
Fra renholdsbransjen er det opplyst eksempler på hva arbeidsgivers krav om taushet til arbeidstakere kan medføre. Tidligere hadde ansatte et fast tildelt areal som ble rengjort innen det offentlige. Renholdet blir satt ut på anbud, og hvor oppdraget blir privatisert. Etter selskapsloven overføres arbeidstakerne - med tilhørende avtaler over til nytt selskap. Men den avtalen gjelder bare inntil ny er fremforhandlet. Da får de samme arbeidstakerne beskjed om de må rengjøre ”dobbelt så stort areal – på samme arbeidstid”. I tillegg opplever de ofte å måtte jobbe på mer ubekvemme arbeidstider. Godtar ikke arbeidstakeren det – får den ansatte beskjed om å finne seg noe annet å gjøre. Undersøkelser viser arbeidstakerne holder ut i snitt 5 år med slike arbeidsmengder – og under slike arbeidsvilkår. I tillegg til dårligere lønn, får de ansatte dårlige pensjonsordninger. På denne måten tjener eierne grovt med penger, penger som ofte føres ut av landet (fri flyt av kaital)– og kan ende i skatteparadiser.
Kanskje ikke så rart at vi opplever økt offentlig fattigdom når skatte- og avgiftssystemet, samt svart økonomi undergraver hele grunnlaget for velferdssamfunnet?
Poenget er at umenneskelige krav til yteevne, hvilket sliter ut arbeidstakere, og gjør at flere av disse blir tapere vedrørende opparbeidelse av pensjonspoeng. Dvs at alle de befinner seg i yrkesgrupper med skift- og turnusordninger hvor det er stor risiko for at mange av disse vil ende opp som fattige gamle i mangel av opptjente pensjonsrettigheter.
Det viser seg at markedsliberalistene ødelegger en hver form for å kunne ha et solidarisk velfungerende arbeidsliv er min påstand.
Nytt pensjonssystem
Vi har fått et nytt pensjonssystem som i det store og hele er laget av og for de høyt utdannede og rike - med lette jobber, og som lettere kan stå lengre i arbeid enn hva andre yrkesgrupper gjør.
De som er i yrker som lettere kan stå lenge i arbeidslivet har dermed fått et pensjonssystem for seg og sine, og som gjør at de kan opparbeide deg fete pensjoner. Arbeidstakere - hovedsaklig i yrker grupper med midlere/ lavere lønn og utdanning fra før av - presses derimot ut av arbeidslivet i stort mon. Av hvem? Jo, nettopp av markedsliberalistiske politikere (høyrepolitikk) og de med høyere utdanning/ rike, som presser disse arbeidstakerne over på samfunnets velferdsordninger. Eldre arbeidstakere defineres til at de er ikke ”lønnsomme” nok, og koster for mye. Det offentlige trolig er verstingen med å presse eldre og syke arbeidstakere over på samfunnets støtteordninger.
Økes alderen for opptjening av pensjon?
Politikere snakker i dag om å innføre et system hvor det skal være mulig å opptjene pensjonspoeng til man fyller 75 år – altså en ytterligere mulighet til å forbedre pensjoner for de høyt utdannede og rike.
Hvem snakker om skift og turnusarbeidere, og tilrettelegging for at de skal kunne stå lengre i arbeidslivet? Det handler først og fremst om å innføre helsefremmende tiltak både på arbeidsplassen - og på fritiden for de som arbeider på ubekvemme tidspunkt! Det handler også om å pålegge arbeidsgivere å gi opplæring og kunnskap om konsekvenser ved skift og turnusarbeid ovenfor de som begynner i slikt arbeid, eller å gi tilsvarende kunnskap til de som planlegger å begynne i slike yrker (skoleverket).
Tidlig slutt i arbeidslivet
Statistisk slutter arbeidstakere i arbeidslivet i Norge når de er ca 59-60 år gamle. Når politikerne planla Folketrygden som ble innført i 1967, var det under forutsetning at pensjonsalderen skulle være 70 år, med adgang til å gå av ved fylte 67 år – under forutsetning at man fylte Folketrygdens krav til opptjening. Tallene viser at arbeidstakere – enten som at de er utslitt, eller har fått dårlig helse (som kan ha en sammenheng med at man er utslitt) – i snitt slutter i arbeidslivet før den aldersgrensen som myndighetene har satt for pensjoneringsalder.
Dette har store konsekvenser for våre velferds-, uføre- og pensjonsordninger, og for skatte- og avgiftsnivået vi har her i landet.
Skift og turnusarbeidere kommer dårligst ut
Statistisk viser det seg at arbeidstakere på skift og turnusordninger ikke holder ut i arbeidslivet lengre enn i snitt til 55-56 år. Dagsavisen presenterte en undersøkelse for noen år siden som viste at helsearbeidere var utslitt i snitt når de er 53 år – i Oslo viste undersøkelsen at gjennomsnittelig fratreden fra arbeidslivet var 52 år.
Gitt at situasjonen vedvarer at enkelte arbeidstakergrupper – vil fortsette med å være slik at mange arbeidstakere er utslitte fra ca fylte 52 år, og gitt at adgangen til å opparbeide seg pensjonspoeng heves til man er 75 år, så vil angjeldende arbeidstakere kunne miste opptil 23 år med pensjonsopptjening i forhold til yrker tilpasset de med høyere utdanning og de rike. Det kan bety store økonomiske tap på fremtidige pensjoner, og et graverende system som vil kunne øke forskjellene i samfunnet – også i pensjonisttilværelsen.
Det alvorligste kan være; Denne utviklingen kan bety at skift og turnusarbeidere blir fremtidens nye fattigdomsklasse!!!
Helsedumping
Skift- og turnusarbeid er pr definisjon forbundet med store helsemessige risikoer i form av overrepresentasjon på statistikker over kortere levealder, hjerte og karsykdommer, kreft, forplantningsskader, depresjoner, livstilssykdommer osv.
Samfunnsutviklingen går i retning av at flere og flere jobber på ubekvemme arbeidstider. Det skjer som en følge av flere mer eller mindre døgnåpne butikker, stadig mer renhold osv flyttes over på nattarbeid, mer og mer transporttjenester flyttes til nattid, og at innen bygg- og anleggsbransjen er etterspørselen m.fl. Det betyr at markedsliberalistene sørger for at stadig flere arbeidstakere – fortsatt i yrker som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt – settes over på arbeidstider med stor helsemessig risiko! Hvorfor tar ikke politikerne sterkere styring over denne utviklingen?
Manglende tilrettelegging for å forebygge helsedumping
Stortinget har bestemt at den lengste tillatte arbeidsdagen for en arbeidstaker skal være på 9 timer – dvs det som ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Kanskje er inntil 9 timers dagsverk for lange arbeidsdager for skift og turnusarbeidere – siden skift- og turnusarbeidere i snitt ikke holder ut lengre enn til 55-56 år i arbeidslivet?
LO fremmet krav om 6 timers arbeidsdag allerede i 1931 – kanskje er det en mer tilpasset arbeidstid pr døgn for skift og turnusarbeidere – gitt at helse og det å stå lengre i arbeidslivet er viktig?
Kanskje skift- og turnusarbeidere vil bli bedre rustet til å møte det nye pensjonssystemet dersom 6 timers arbeidsdag – fremfor å tre ut av arbeidslivet opp til 23 år tidligere enn det politikere tenker seg.
Billigere å støte ut eldre arbeidstakere, enn å forebygge/ beholde
Nylig kunne vi lese at NSB sparker enn konduktør etter 39 års tjeneste. Vedkommende konduktør hadde fått utslitt kroppen ved å tjenestegjøre i tog på foreldet og dårlig banestrekninger med de kroppslige belastninger det medfører å jobbe på bevegelig underlag i høye hastigheter. Slik behandler NSB sine ansatte – og det til tross for at bedriften har underskrevet intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtale). Denne konduktøren ønsket en tilrettelegging for fortsatt å kunne bli i bedriften.
Markedsliberalistene benytter seg altså av en ”bruk og kast-personalpolitikk” i den hensikt å gi AS NSB og staten økte fortjenester – som generer høyere lederlønninger, bonuser, sluttpakker og andre frynsegoder. Arbeidstakere må betale prisen gjennom å miste jobben sin, miste opparbeidelse av pensjonsrettigheter osv!
Saken til den nevne konduktøren er fremmet for domstolene med påstand om uriktig oppsigelse.
Det mest skremmende ved dagens utvikling, er at markedsliberalistene ensidig virker til bare å være opptatt av at yrkene til høyutdanningsgruppene skal få muligheter til opptjene pensjonspoeng til 75 år, mens lite eller ingenting gjøres for å tilrettelegge for at arbeidstakere i andre yrkesgrupper – deriblant skift og turnusordninger – skal kunne stå i jobb lengre og få opptjene pensjonspoeng lengre.
Hvem skal man forlange at virksomheter tilrettelegger for helsefremmende arbeidsplasser, og et inkluderende arbeidsliv – dersom det offentlige ikke er i stand til det?
IA-avtalen virker ikke for de som ordningen er ment for
I 2001 (03.10) fikk vi innført en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), hvor hensikten er å få ned sykefraværet, få flere med midlertidig/ varig nedsatt arbeidsevne ut i arbeidslivet, og øke den reelle pensjonsalderen (fra 59-60 år). Denne reformen ble inngått mellom offentlige myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Denne reformen er i praksis blitt slik at det handler nesten utelukkende om å få ned sykefraværet og virksomhetenes utgifter knyttet til det. Min påstand er at IA-avtalen generelt ikke er noe bidrag for å hjelpe utsatte grupper til verken å stå lengre i arbeidslivet eller til å opptjene pensjonspoeng, hvor dette med å stå lengre i arbeidslivet er en viktig forutsetning for hva slags pensjon man får utbetalt i nytt pensjonssystem.
EU knuser arbeidslivet
En ting er at EU driver målrettet fagforeningsknusing, en annen ting er at de ødelegger hele arbeidslivet og samfunnsordninger generelt.
I Hellas ser vi at arbeidstakere får beskåret lønna si med 20 %, kutter pensjoner, kutter sosiale stønadsordninger, sparker offentlige ansatte, vraker ungdommen, og arbeidsledigheten stiger dramatisk. Alt i et desperat forsøk på å redde finanselitens verdier. Hva slags demokrati er dette? Hvordan kan man få landet på fote igjen med en slik politikk – når man egentlig trenger i stimulere til økt kjøpekraft? Det er vel bare i regimer i land vi ikke liker å sammenligne oss med at myndighetene ensidig bare kan gå inn å kutte 20 % i arbeidstakeres lønn på tvers av alle demokratiske beslutningsprosesser! Men det beskriver hvor lite demokratisk EU er, og det viser at arbeidstakere ikke har noen verdi – de blir ikke engang spurt i viktige nasjonale spørsmål.
EØS-avtalen ødelegger norsk arbeidsliv
Norge må godta et hvert direktiv som kommer fra EU – enda vi en gang i tiden ble sagt at ”vi måtte godta EØS-avtalen” – fordi den var så bra. Og hvor vi ble fortalt at vi hadde en reservasjonsrett som vi bare kunne bruke visst det er noe vi ikke liker.
Sannheten og fakta er at det er EU-domstolen/ Efta-domstolen som bestemmer hva slags arbeidsliv vi skal ha i Norge – nettopp gjennom EØS-avtalen! Det betyr fri flyt av kapital (uten kontroll) – ofte med forgreninger til skatteparadiser, fri flyt av arbeidskraft – dvs i sosial dumping, parallelt med at Schengen-avtalen (opphevelsen av grensekontrollen) fremmer fri flyt av kriminalitet.
Norske politikere har fraskrevet seg en hver mulighet til å avstå fra ulike direktiver, som tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet (som antakeligvis vil si stopp/ farvel til alle faste ansettelsesforhold i fremtiden/ 100 % stillinger i fremtiden – spesielt for arbeidstakere i yrker hvor det kreves midlere/ lavere utdanning).
Landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet om å si nei til Postdirektivet, og landsmøtevedtaket til Fellesforbundet (LO) om å si nei til Vikarbyrådirektivet vil være viktige saker å se utfallet av i EU-systemet.
De borgerlige partiene vil forverre arbeidssituasjonen til skift- og turnusarbeidere!
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre vil - om de få makt gjøre situasjonen enda verre for skift- og turnusarbeidere, ved at de vil innføre inntil 13 timers arbeidsdag (uten overtid), og 70 - 75 timers arbeidsuke. I tillegg vil de innføre EUs vikarbyrådirektiv, som vil medføre at fremtidige arbeidstakere ikke får 100 stillinger lengre. I praksis vil det bety en legalisering av de umenneskelige arbeidsforholdene som ble avslørt i tilknytning til "Adecco-saken som vi fikk avslørt tidligere i år.
Fagforeningsknusingen fortsetter
Selskaper, med store internasjonale forgreninger, tar over stadig mer av virksomheters såkalte kjernevirksomhet – også innen det offentlige. Dette er selskaper som ofte har kontoer i skatteparadiser – altså selskaper som opprettet med det formål å demontere og ødelegge samfunnets velferdsordninger.
Norskregistrerte utenlandske selskaper (NUF-selskaper), er en annen måtte å danne et selskap på. Det er et system som markedsliberalistene har opprettet på sidelinjen av demokratiske vedtatte regler, i den hensikt å drive sosial dumping og undra skatt på – dvs å undergrave velferdssamfunnet på. Man kjenner til at NUF-selskaper er dannet med virksomhet i Polen, og hvor man leier inn folk – eksempelvis fra Romania. På denne måten slipper man å betale skatter, feriepenger og andre sosiale utgifter til ansatte osv. Markedsliberalistene gjør ingenting for å stoppe det tilsynelatende!
Adecco-saken tidligere i år, var en pekepinn på hva slags arbeidsmarked arbeidstakere trolig kan vente seg om ikke Norge kommer seg ut av EØS-avtalen. Dvs 16 til 24 timers arbeidsdager (det kalles å være fleksibel), underbetalt (ikke overtidsbetaling), fryktbasert ledelse (unngå at arbeidstakere organiserer seg, ellers varsler om uverdige arbeidsforhold). Arbeidstiddirektivet fra EU, som er ventet, varsler om at arbeidstakere skal arbeide inntil 75 timers arbeidsuke (samtidig som at mange EU-land har kjempestor arbeidsledighet).
Nye former for fagforeningsknusing
Det er fremkommet opplysninger om at arbeidsgivere har gått så langt at de har brukt løgndetektorer på arbeidstakere når de søker om jobb. Løgndetektorer blir anvendt når arbeidssøkende blir spurt om de er organiserte, eller har til hensikt å organisere seg, eller varsle om uverdige arbeidsforhold (skal være et forhold mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver – ”frihet til å velge” kaller Fremskrittspartiet/ Høyre denne form for arbeidsgiverpolitikk). Det er også en form for fagforeningsknusing.
Fra renholdsbransjen er det opplyst eksempler på hva arbeidsgivers krav om taushet til arbeidstakere kan medføre. Tidligere hadde ansatte et fast tildelt areal som ble rengjort innen det offentlige. Renholdet blir satt ut på anbud, og hvor oppdraget blir privatisert. Etter selskapsloven overføres arbeidstakerne - med tilhørende avtaler over til nytt selskap. Men den avtalen gjelder bare inntil ny er fremforhandlet. Da får de samme arbeidstakerne beskjed om de må rengjøre ”dobbelt så stort areal – på samme arbeidstid”. I tillegg opplever de ofte å måtte jobbe på mer ubekvemme arbeidstider. Godtar ikke arbeidstakeren det – får den ansatte beskjed om å finne seg noe annet å gjøre. Undersøkelser viser arbeidstakerne holder ut i snitt 5 år med slike arbeidsmengder – og under slike arbeidsvilkår. I tillegg til dårligere lønn, får de ansatte dårlige pensjonsordninger. På denne måten tjener eierne grovt med penger, penger som ofte føres ut av landet (fri flyt av kaital)– og kan ende i skatteparadiser.
Kanskje ikke så rart at vi opplever økt offentlig fattigdom når skatte- og avgiftssystemet, samt svart økonomi undergraver hele grunnlaget for velferdssamfunnet?
Poenget er at umenneskelige krav til yteevne, hvilket sliter ut arbeidstakere, og gjør at flere av disse blir tapere vedrørende opparbeidelse av pensjonspoeng. Dvs at alle de befinner seg i yrkesgrupper med skift- og turnusordninger hvor det er stor risiko for at mange av disse vil ende opp som fattige gamle i mangel av opptjente pensjonsrettigheter.
Det viser seg at markedsliberalistene ødelegger en hver form for å kunne ha et solidarisk velfungerende arbeidsliv er min påstand.
Unibuss-saken - kollektiv straff?
Hvor langt skal man tillate bruk av kollektiv straff? Avsløringen om korrupsjonskulturer og dobbeltspill i Unibuss AS, avkrever helt riktig straffereaksjon. Den straffen bør rettes til de ansvarlige. Det kan virke som at markedsliberalistene ikke nøyer seg med å straffe lederne, men at arbeidstakerne også skal straffes (del-straffes). Det er visstnok bestemt at Unibuss skal utestenges fra å delta i videre anbud over en periode, som en del av straffen. Det vil trolig bety at arbeidstakerne mister sine jobber i Unibuss etter hvert som oppdragene selskapet i dag utfører blir fjernet. Er det riktig at arbeidstakerne kollektivt skal straffes i form av å risikere å miste sine jobber, og sin inntekt for seg og sine familier, fordi om lederne i selskapet er uredelige – og dermed udugelige?
Burde ikke selskapet kunnes drives videre av de øvrige arbeidstakerne i selskapet?
Burde ikke selskapet kunnes drives videre av de øvrige arbeidstakerne i selskapet?
Fremskrittspartiet tom for politiske saker?
Fremskrittspartiet tom for saker?
Statsminister Jens Stoltenberg meldte forfall til en middag på slottet. Begrunnelsen var at statsministeren prioriterte å delta på TV-showet til Fredrik Skavlan. Fremskrittspartiets Carl I Hagen forsøker å lage et svært nummer av dette, ved siden av den borgerlige pressen som gjør alt for å forsøke å stigmatisere sittende regjering med mål å få en borgerlig regjering fra 2013. Carl I Hagen forsøker og spissformulerer denne saken for å få dette avbudet til nærmest å være en majestetsfornærmelse, og en fornærmelse mot det norske folk (Dagsnytt 18.00/ NRK 2 28.10.2011).
- Dette viser hvor fatalt en politisk debatt er forfalt.
- Dette viser at Fremskrittspartiet er gått tom for saker – og har falt på nok en stigmatiseringsbølge.
- Disse utfallene kommer fra en tidligere partileder i Fremskrittspartiet (Carl I Hagen), som hadde så liten respekt for sine velgere – og offentlig midler – at han knapt møtte opp i Oslo bystyre hvor han var innvalgt, og som samtidig mottok godtgjørelse for møtevirksomhet han ikke (knapt) utførte).
- Etisk sett må det være en større forbrytelse å svikte demokratiet og demokratiske valg fora, enn å dyrke en overlevelse fra adels- og embetsmannsveldet med festmiddag,
- Her forsøker Carl I Hagen (og den borgelige pressen) å lage sake av forfall til en middag, som mange andre har meldt forfall til gjennom tidene.
Jens Stoltenberg valgte å stå foran folket han er valgt av og for – fremfor en middag på slottet. Er det slik at i Fremskrittspartiet er en middag på slottet viktigere enn stille opp for folket de er valgt av og for?
Når skal vi begynne i diskutere seriøs politikk i dette landet, når verden rundt oss holder på å falle hverandre økonomisk?
Statsminister Jens Stoltenberg meldte forfall til en middag på slottet. Begrunnelsen var at statsministeren prioriterte å delta på TV-showet til Fredrik Skavlan. Fremskrittspartiets Carl I Hagen forsøker å lage et svært nummer av dette, ved siden av den borgerlige pressen som gjør alt for å forsøke å stigmatisere sittende regjering med mål å få en borgerlig regjering fra 2013. Carl I Hagen forsøker og spissformulerer denne saken for å få dette avbudet til nærmest å være en majestetsfornærmelse, og en fornærmelse mot det norske folk (Dagsnytt 18.00/ NRK 2 28.10.2011).
- Dette viser hvor fatalt en politisk debatt er forfalt.
- Dette viser at Fremskrittspartiet er gått tom for saker – og har falt på nok en stigmatiseringsbølge.
- Disse utfallene kommer fra en tidligere partileder i Fremskrittspartiet (Carl I Hagen), som hadde så liten respekt for sine velgere – og offentlig midler – at han knapt møtte opp i Oslo bystyre hvor han var innvalgt, og som samtidig mottok godtgjørelse for møtevirksomhet han ikke (knapt) utførte).
- Etisk sett må det være en større forbrytelse å svikte demokratiet og demokratiske valg fora, enn å dyrke en overlevelse fra adels- og embetsmannsveldet med festmiddag,
- Her forsøker Carl I Hagen (og den borgelige pressen) å lage sake av forfall til en middag, som mange andre har meldt forfall til gjennom tidene.
Jens Stoltenberg valgte å stå foran folket han er valgt av og for – fremfor en middag på slottet. Er det slik at i Fremskrittspartiet er en middag på slottet viktigere enn stille opp for folket de er valgt av og for?
Når skal vi begynne i diskutere seriøs politikk i dette landet, når verden rundt oss holder på å falle hverandre økonomisk?
søndag 16. oktober 2011
Unibuss-saken - en villet utvikling?
Erling Folkvord (Rødt) har tidligere skrevet en bok om korrupsjon i Oslo kommune. Da boka kom, forsøkte markedsliberalistene å bagatellisere bokas innhold.
Det alvorlige er Erling Folkvord er i ferd med å få rett i sine påstander – gang på gang!
Da saken om Undervisningsbygg AS pågikk, var det mange som satte på seg uforstående blikk og spilte overrasket over at slik kunne skje. Etter at Unibuss-saken ble kjent – er det mange som ikke er så overrasket lenger.
Markedsliberalisme handler om å overføre demokratisk folkevalgt makt over til enkeltpersoner, og/ eller til egne styrer som opererer/ står på sidelinjen av det demokratiske beslutningssystem. Et system som ikke er underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon – kan lettere en demokratiske system havne i en situasjon med snusk, uredelighet og/ eller korrupsjonskulturer.
Markedsliberalisme handler om at makten, styringen, kontrollen og revisjonen som tidligere lå hos demokratiske folkevalgte overlates til private. I praksis til ”gutte-/ jenteklubben grei”, som består av en gjeng styrevervsgrossister. Dette er en snever gruppe av personer med stort sett samme utdanning, samme sosiale sjikt, samme holdninger, samme vennskapskrets, og samme nettverk m.v. Denne gjengen virker til å beskytte hverandre. Når enkelte av disse i ”gutte-/ jenteklubben grei” ikke holder mål som ledere i en virksomhet, så dukker de kor tid etter opp i en annen virksomhet.
Markedsliberalismen synes å ha som formål å splitte offentlige oppselskaper, pulverisere ansvar, og benytte seg av mange underleverandører osv. Dvs å bevisst etablere et system som gjør det mer eller mindre uoverkommelig for lavt bemannede offentlige kontrollmyndigheter å oppdage forhold som eksempelvis snusk, maktmisbruk, uredelighet, korrupsjon, sosial dumping osv osv.
Markedsliberalisme handler om at demokratisk inntatte skatte- og avgiftskroner – og andre offentlige inntekter, skal brukes på høye lederlønninger, bonusordninger, utbytter, konsulenter (systemer uten for demokratiske beslutningssystemer) – fremfor på tiltak som kommer samfunnet og fellesskapet til gode (helse, skole, veiutbygging osv osv). Det er mange som har fått tykke sugerør i de ”offentlige pengekassene”.
Markedsliberalisme handler om å selge unna offentlige eiendommer og verdier til latterlig lave dumpingpriser – til kyniske spekulanter, for så å sørge for at det offentlig må leie tilbake/ kjøpe tjenester svindyrt tilbake (grådighetskulturer satt i system). Nok et system som svekker økonomien, og dermed tilbud som kommer samfunnet og fellesskapet til gode.
Markedsliberalisme handler om å gravis overføre offentlige investeringer – over fra demokratiske organer/ politisk styringssystemet – over til private i form av offentlig privat samarbeid (OPS). Det er et slags form for avbetalingssystem som er svindyrt for det offentlige/ skattebetalerne ved kjøp av infrastruktur. Systemet innebærer at de offentlige bestiller en tjeneste/ utbygging, og hvor private finansierer – med finansielle høy risikokostnader – og utfører oppdraget/ bygger ut. Men hvor det offentlige gjennom avtaler forplikter seg til å kjøpe investeringene tilbake. Dett er et system, som jf undersøkelser i EU viser seg å i snitt bli 48 % dyrere enn om det offentlige prosjekt finansierer utbyggingene selv. Dvs si et system som gjør de rike rikere, og det offentlige fattigere – og dermed forsinker andre behov for offentlige investeringer og utbygginger. Systemet undergraver velferdssamfunnet økonomisk. Dette systemet bidrar også – generelt – til å skjule statsgjeld. Jeg synes synd på fremtidige skattebetalere som skal tilbakebetale disse ”avbetalingslånene” og samtidig finansiere fremtidens velferdsordninger – de vil virkelig kunne oppleve meget høyt skatte- og avgiftstrykk for å kunne finansiere det. Alternativer er å måtte kutte velferdsordninger.
Markedsliberalisme handler om å AS-ifisere offentlige virksomheter, slik at store deler av revisjonen kommer ut av demokratisk kontroll og revisjon – og hvor private revisorfirmaer overtar. Private har som kjent helt andre etiske, moralske verdier å bygge på enn det offentlige.
En annen side er at når et privat revisorselskap kommer med anmerkninger på et firma de utfører oppdrag for – så bytter virksomheten som regel over til et annet revisorfirma – som skriver og gjør det de blir bedt om. Det har vi sett flere eksempler på.
Markedsliberalisme handler med andre ord om at politikerne fraskriver seg mer eller mindre all makt og myndighet – dvs systemet betyr ansvarsfraskrivelse som er en ønsket, planlagt og veloverveid politisk utvikling.
Det beste virkemiddelet mot snusksvart økonomi og korrupsjon på offentlige tjenester, er å ha en sterk offentlig sektor og kontrollmyndigheter, og at styringen skjer under demokratisk forvaltning/ styring, kontroll og revisjon.
I tillegg vet markedsliberalistene at økonomisk kriminalitet som oftest har svært lave straffer om de skulle bli oppdaget – om noen. Lov- og rettsvesenet jobber slik at derom man er person er rik nok, så blir saken ”foreldet” eller henlagt på grunn av foreldelse.
Ble noen forundret over at saker som Undervisningsbygg, Adecco-saken, Nedre Romerike vannverk, Unibuss osv osv har oppstått? Nei, dette systemet har markedsliberalistiske politikerne bevisst og med fult overlegg lagt til rette for selv!
Opp gjennom tidene, har mange private fått offentlige støtte, bygd opp verksteder og driftsbygg med offentlige midler for å ta kjøreoppdrag på vegne av det offentlige. Mange av disse drifts- og verkestedbygg er i ettertid blitt solgt videre – blant ved virksomhetsoverdragelser/ overføring av anbudsavtaler til ulike selskaper. Hva slags respekt er dette for bruk av fellesskapets midler?
Det er en annen side av saken.
Det alvorlige er Erling Folkvord er i ferd med å få rett i sine påstander – gang på gang!
Da saken om Undervisningsbygg AS pågikk, var det mange som satte på seg uforstående blikk og spilte overrasket over at slik kunne skje. Etter at Unibuss-saken ble kjent – er det mange som ikke er så overrasket lenger.
Markedsliberalisme handler om å overføre demokratisk folkevalgt makt over til enkeltpersoner, og/ eller til egne styrer som opererer/ står på sidelinjen av det demokratiske beslutningssystem. Et system som ikke er underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon – kan lettere en demokratiske system havne i en situasjon med snusk, uredelighet og/ eller korrupsjonskulturer.
Markedsliberalisme handler om at makten, styringen, kontrollen og revisjonen som tidligere lå hos demokratiske folkevalgte overlates til private. I praksis til ”gutte-/ jenteklubben grei”, som består av en gjeng styrevervsgrossister. Dette er en snever gruppe av personer med stort sett samme utdanning, samme sosiale sjikt, samme holdninger, samme vennskapskrets, og samme nettverk m.v. Denne gjengen virker til å beskytte hverandre. Når enkelte av disse i ”gutte-/ jenteklubben grei” ikke holder mål som ledere i en virksomhet, så dukker de kor tid etter opp i en annen virksomhet.
Markedsliberalismen synes å ha som formål å splitte offentlige oppselskaper, pulverisere ansvar, og benytte seg av mange underleverandører osv. Dvs å bevisst etablere et system som gjør det mer eller mindre uoverkommelig for lavt bemannede offentlige kontrollmyndigheter å oppdage forhold som eksempelvis snusk, maktmisbruk, uredelighet, korrupsjon, sosial dumping osv osv.
Markedsliberalisme handler om at demokratisk inntatte skatte- og avgiftskroner – og andre offentlige inntekter, skal brukes på høye lederlønninger, bonusordninger, utbytter, konsulenter (systemer uten for demokratiske beslutningssystemer) – fremfor på tiltak som kommer samfunnet og fellesskapet til gode (helse, skole, veiutbygging osv osv). Det er mange som har fått tykke sugerør i de ”offentlige pengekassene”.
Markedsliberalisme handler om å selge unna offentlige eiendommer og verdier til latterlig lave dumpingpriser – til kyniske spekulanter, for så å sørge for at det offentlig må leie tilbake/ kjøpe tjenester svindyrt tilbake (grådighetskulturer satt i system). Nok et system som svekker økonomien, og dermed tilbud som kommer samfunnet og fellesskapet til gode.
Markedsliberalisme handler om å gravis overføre offentlige investeringer – over fra demokratiske organer/ politisk styringssystemet – over til private i form av offentlig privat samarbeid (OPS). Det er et slags form for avbetalingssystem som er svindyrt for det offentlige/ skattebetalerne ved kjøp av infrastruktur. Systemet innebærer at de offentlige bestiller en tjeneste/ utbygging, og hvor private finansierer – med finansielle høy risikokostnader – og utfører oppdraget/ bygger ut. Men hvor det offentlige gjennom avtaler forplikter seg til å kjøpe investeringene tilbake. Dett er et system, som jf undersøkelser i EU viser seg å i snitt bli 48 % dyrere enn om det offentlige prosjekt finansierer utbyggingene selv. Dvs si et system som gjør de rike rikere, og det offentlige fattigere – og dermed forsinker andre behov for offentlige investeringer og utbygginger. Systemet undergraver velferdssamfunnet økonomisk. Dette systemet bidrar også – generelt – til å skjule statsgjeld. Jeg synes synd på fremtidige skattebetalere som skal tilbakebetale disse ”avbetalingslånene” og samtidig finansiere fremtidens velferdsordninger – de vil virkelig kunne oppleve meget høyt skatte- og avgiftstrykk for å kunne finansiere det. Alternativer er å måtte kutte velferdsordninger.
Markedsliberalisme handler om å AS-ifisere offentlige virksomheter, slik at store deler av revisjonen kommer ut av demokratisk kontroll og revisjon – og hvor private revisorfirmaer overtar. Private har som kjent helt andre etiske, moralske verdier å bygge på enn det offentlige.
En annen side er at når et privat revisorselskap kommer med anmerkninger på et firma de utfører oppdrag for – så bytter virksomheten som regel over til et annet revisorfirma – som skriver og gjør det de blir bedt om. Det har vi sett flere eksempler på.
Markedsliberalisme handler med andre ord om at politikerne fraskriver seg mer eller mindre all makt og myndighet – dvs systemet betyr ansvarsfraskrivelse som er en ønsket, planlagt og veloverveid politisk utvikling.
Det beste virkemiddelet mot snusksvart økonomi og korrupsjon på offentlige tjenester, er å ha en sterk offentlig sektor og kontrollmyndigheter, og at styringen skjer under demokratisk forvaltning/ styring, kontroll og revisjon.
I tillegg vet markedsliberalistene at økonomisk kriminalitet som oftest har svært lave straffer om de skulle bli oppdaget – om noen. Lov- og rettsvesenet jobber slik at derom man er person er rik nok, så blir saken ”foreldet” eller henlagt på grunn av foreldelse.
Ble noen forundret over at saker som Undervisningsbygg, Adecco-saken, Nedre Romerike vannverk, Unibuss osv osv har oppstått? Nei, dette systemet har markedsliberalistiske politikerne bevisst og med fult overlegg lagt til rette for selv!
Opp gjennom tidene, har mange private fått offentlige støtte, bygd opp verksteder og driftsbygg med offentlige midler for å ta kjøreoppdrag på vegne av det offentlige. Mange av disse drifts- og verkestedbygg er i ettertid blitt solgt videre – blant ved virksomhetsoverdragelser/ overføring av anbudsavtaler til ulike selskaper. Hva slags respekt er dette for bruk av fellesskapets midler?
Det er en annen side av saken.
fredag 14. oktober 2011
Respekt for arbeidstakere, eller...?
Hva skal telle mest/ hva er viktigst – respekt for arbeidstakere og deres lønns- og arbeidsvilkår, eller hensynet til å fylle opp grådige spekulanter sine lommebøker med skattebetalernes penger? Det vil vi få en liten pekepinn i nær fremtid i Oslo kommune.
De ansatte ved Midtåsenhjemmet i Oslo, risikerer etter Adecco-skandalen, å bli konkurranseutsatt for tredje gang på seks år – jf et oppslag i Dagbladet 14.10.2011.
Å sette ut offentlige tjenestetilbud på anbud handler utelukkende om sosial dumping – anbud handler om markedsliberalisme – dvs høyrepolitikk! Det vi vet er at det å kjøpe inn forbruksmateriell og andre løpende tjenester, strøm osv osv, er det bare helt marginale forskjeller på mellom ulike anbydere – det er gjennom sosial dumping at grådige spekulanter gjør store fortjenester.
Dersom Oslo kommune konkurranseutsetter Midtåsenhjemmet nok en gang – har ikke markedsliberalistene/ høyrepolitikerne tatt noen lærdom av Adecco-saken. De har i tilfelle bare tatt en liten pause – da galskapen ble avslørt.
I Oslo kommune, rikspolitikken, og de fleste andre steder – står ”firekløver-partiene” Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre for den samme arbeiderfiendtlige politikken! Det beviste blant nevnte partier da de fremmet sin arbeidsmiljølov i 2005 – en lov som heldigvis (så langt) ikke er blitt satt ut i livet.
Arbeidstakere ved Midtåsenhjemmet er nå utslitt av anbudsrundene jf medieoppslaget - samt den sosiale dumpingen på lønns- og arbeidsvilkårene de seneste årene, og har derfor skrevet brev til Oslo kommune og anmodet å få ha sitt ansettelsesforhold der.
Hva gjør Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre i Oslo nå?
Vil respekten for arbeidstakere og deres lønns- og arbeidsvilkår, samt respekten for bruken av skattebetalernes penger gå først? Eller vil hensynet til å fylle opp grådige spekulanter sine lommebøker med skattebetalernes penger bli prioritert nok en gang?
De ansatte ved Midtåsenhjemmet i Oslo, risikerer etter Adecco-skandalen, å bli konkurranseutsatt for tredje gang på seks år – jf et oppslag i Dagbladet 14.10.2011.
Å sette ut offentlige tjenestetilbud på anbud handler utelukkende om sosial dumping – anbud handler om markedsliberalisme – dvs høyrepolitikk! Det vi vet er at det å kjøpe inn forbruksmateriell og andre løpende tjenester, strøm osv osv, er det bare helt marginale forskjeller på mellom ulike anbydere – det er gjennom sosial dumping at grådige spekulanter gjør store fortjenester.
Dersom Oslo kommune konkurranseutsetter Midtåsenhjemmet nok en gang – har ikke markedsliberalistene/ høyrepolitikerne tatt noen lærdom av Adecco-saken. De har i tilfelle bare tatt en liten pause – da galskapen ble avslørt.
I Oslo kommune, rikspolitikken, og de fleste andre steder – står ”firekløver-partiene” Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre for den samme arbeiderfiendtlige politikken! Det beviste blant nevnte partier da de fremmet sin arbeidsmiljølov i 2005 – en lov som heldigvis (så langt) ikke er blitt satt ut i livet.
Arbeidstakere ved Midtåsenhjemmet er nå utslitt av anbudsrundene jf medieoppslaget - samt den sosiale dumpingen på lønns- og arbeidsvilkårene de seneste årene, og har derfor skrevet brev til Oslo kommune og anmodet å få ha sitt ansettelsesforhold der.
Hva gjør Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre i Oslo nå?
Vil respekten for arbeidstakere og deres lønns- og arbeidsvilkår, samt respekten for bruken av skattebetalernes penger gå først? Eller vil hensynet til å fylle opp grådige spekulanter sine lommebøker med skattebetalernes penger bli prioritert nok en gang?
tirsdag 11. oktober 2011
Finans- og gjeldskriser skyldes kortsiktig politikk!
Det kan ikke være særlig tvil om at finans- og gjeldskrisen er forårsaket av markedsliberalismens styringssystemer. Dvs det ideologiske og politiske styringssystemet som støttes av blant annet Høyre og Fremskrittspartiets – samt markedsliberalister generelt! Det er et internasjonalt styringssystem – som vakler kraftig økonomisk for tiden.
Hovedårsaken til vaklingen synes å være fravær av demokratisk politisk styring på offentlige oppgaver, nedbygging av offentlig demokratisk kontroll, og stor grad av privatisert revisjon (revisjonssystemer som har helt andre etiske og moralske standarder enn offentlig revisjon).
Privatisering, AS-ifisering, foretaksdannelser, interkommunale selskaper, anbud m.v, har hatt, og har det til felles at det aller meste av politisk makt og styring er blitt overført til ”gutte-/ jenteklubben grei”. Denne ”klubben” består av et lite knippe personer som kjennetegnes gjennom at de stort sett har samme syn (ideologi), samme holdninger, samme utdannelse, og samme omgangskrets. De er styrt av en tankegang som politisk ligger meget langt til høyre – dvs de markedsliberalistiske ideene.
”Demokratiet” i dag preges av at politikerne i meget stor grad lar seg styre av ”gutte-/ og jenteklubben grei” og deres grådighetskulturer – samt konsulentbyråer som driver massiv propaganda for den markedsliberalistiske politikken – bestilt av markedsliberalister - betalt av det offentlige (skattebetalerne).
Den markedsliberalistiske politikken består av – på den ene siden;
- Skatte- og avgiftslette – som først og fremst tilkommer de rikeste til gode (de med stor betalingsevne). Skatte- og avgiftslette betyr kutt i de inntektene som det offentlige mottar, og som skal finansiere de offentlige budsjettene.
På den andre siden;
- Markedsliberalismen generelt fører en overbudspolitikk – dvs at det brukes penger til alt og alle langt utover hva de offentlige inntektene tilsier – og uten nødvendig kontroll på økonomien og styringssystemene.
Fremskrittspartiet og Høyre + markedsliberalistene fører en politikk hvor de kutter i offentlige kontroll organ – dvs de svekker de organene som skal kontrollere økonomien. ”Snuske-kulturer” handler generelt om å sette kontrollen uten av stand til å kontrollere gjennom omorganiseringer, kutt i budsjetter, omstillinger m.v.
Markedsliberalismen innebærer et samfunnssystem og en politikk som generelt medfører mindre skatte- og avgiftspenger inn til det offentlige – samtidig som at de offentlige utgiftene øker – dvs at det bruker mer penger enn man har. Det betyr at – i mange land – øker at statsgjelden så sterkt at man over tid mister kontrollen (eksempelvis som i Hellas, USA, Irland, Italia, Spania, Portugal m.fl).
I et demokrati, fattes det beslutninger som normalt er ment å fungere slik at det skal gjelde for hele landets befolkning. Markedsliberalistene lager et system for rike, og et for fattige. Det er slik at flere av markedsliberalister er rene anarkistene når det gjelder å etterleve intensjonene med demokratiske vedtatte lover og regler. De vi ser, er at det lages – og de oppnår - å få egne regler tilpasset seg selv. Et eksempel; Hvert år ser vi skatteligningene at et meget stort antall av de – godt synlige - rikeste i vårt land står oppført med kr 0.- i inntekt, kr. O.- i skatt - og ofte med kr 0.- i formue i tillegg.
Nå vil markedsliberalistene ha hemmelige skattelister for å slippe å komme i søkelyset.
Eller at markedsliberalistene sørger for at politikerne åpner for et system hvor de kan føre ut kapital til skatteparadiser/ hemmelige kontoer. Et resultat av den globaliserte økonomien.
En annen variant er at det i demokratiets navn er sørget for muligheten for opprettelser av selskaper i f.eks NUF (Norsk utenlands foretaksregister) og lignende selskaper. Det betyr at markedsliberalister kan etablere selskaper i utenlandske foretaksregister – register som er opprettet i den hensikt i gi rom for skattesnyteri, samt sosial dumping ovenfor arbeidstakere – noe som har til hensikt å undergrave/ fjerne innholdet i velferdssamfunnet. Dette er eksempler på ordninger som politikerne/ markedsliberalistene opprettet på siden av demokratisk vedtatte styringsorganer og kontrollsystemer.
I tillegg har markedsliberalistene fått vedtatt en ny pensjonsreform, for ensidig å tjene de rike, mens reformen er en sparereform ovenfor arbeidstakere og andre.
Når markedsliberalistene kommer i posisjoner i det offentlige/ offentlige selskaper – oppdager vi et massivt utsalg av offentlige verdier og eiendommer til latterlig lave dumpingspiser – samtidig at det med salget undertegnes langsiktige leiekontrakter på de samme eiendommene til blodpriser som det offentlige betaler. Slike disposisjoner medfører økt offentlig fattigdom – som følge av økte offentlige utgifter til utbytter/ lønninger/ konsulentbruk, medfører at vi opplever kutt i eksempelvis sukker til kaffe/ kaker til kaffen osv osv ovenfor syke og pleietrengende.
Fremskrittsparti/ Høyre + markedsliberalister for øvrig har funnet en kjempegod inntjeningsmulighet – og som undergraver hele velferdssystemet i samfunnet. Det kalles OPS-kontrakter (offentlig privat samarbeid). Det er et system hvor private lånefinansierer, bygger ut og drifter offentlig infrastruktur på et slags avbetalingssystem. En EU-analyse/ beregning viser at investeringer gjennom OPS fordyrer de offentlige investeringene med opp til 48 % mer enn om det offentlige hadde forestått utbygging/ drift selv. Det er ingen grunn til å tro at disse tallene ser annerledes ut i Norge. Nok et eksempel på at markedsliberalister i posisjoner sørger for seg og sine – og skattebetalerne betaler.
Det at politikere i markedsliberalistiske land bevisst øker statsgjelden til fordel for skatte- og avgiftslettelser/ høyt offentlig forbruk, og påfører det offentlige enorme gjeldssummer gjennom OPS-systemer (delvis for å skjule offentlig
gjeld), gjør at vi lever på forskudd. Noen må en gang tilbakebetale det overforbruket som benyttes i mange land i dag. Det kan være slutten på store deler av velferdsordningene – det er ikke sikkert at fremtidens arbeidsliv/ skattebetalere evner å tilbakebetale gjeld og samtidig finansiere fremtidens velferdssystem. Det er i seg selv et stort tankekors. I hvert fall må fremtidens skattebetalere belage seg på enorme skatteøkninger om man skal finansiere gjeld/ og fremtidens velferdssamfunn.
Ovennevnte politikk - skaper ubalanse i den offentlige økonomien, og det medfører at det må kuttes. Det er de fattigste som får unngjelde hver gang. Det kuttes i pensjoner og ytelser. Egenandeler øker. Økt fattigdom og fremvekst av nye underklasser fremstår – det er også en del av den markedsliberalistiske politikken!
Det er velgerne som avgjør morgendagens samfunn! Finans- og gjeldskrisene viser at kortsiktig profitt-politikk – som markedsliberalismen er en del av - ikke er svaret på fremtidens utfordringer.
Demokratisk fattede beslutninger må gjelde alle, og hvor utformingene på beslutningene må være bygd solidaritet og ytevne.
Hovedårsaken til vaklingen synes å være fravær av demokratisk politisk styring på offentlige oppgaver, nedbygging av offentlig demokratisk kontroll, og stor grad av privatisert revisjon (revisjonssystemer som har helt andre etiske og moralske standarder enn offentlig revisjon).
Privatisering, AS-ifisering, foretaksdannelser, interkommunale selskaper, anbud m.v, har hatt, og har det til felles at det aller meste av politisk makt og styring er blitt overført til ”gutte-/ jenteklubben grei”. Denne ”klubben” består av et lite knippe personer som kjennetegnes gjennom at de stort sett har samme syn (ideologi), samme holdninger, samme utdannelse, og samme omgangskrets. De er styrt av en tankegang som politisk ligger meget langt til høyre – dvs de markedsliberalistiske ideene.
”Demokratiet” i dag preges av at politikerne i meget stor grad lar seg styre av ”gutte-/ og jenteklubben grei” og deres grådighetskulturer – samt konsulentbyråer som driver massiv propaganda for den markedsliberalistiske politikken – bestilt av markedsliberalister - betalt av det offentlige (skattebetalerne).
Den markedsliberalistiske politikken består av – på den ene siden;
- Skatte- og avgiftslette – som først og fremst tilkommer de rikeste til gode (de med stor betalingsevne). Skatte- og avgiftslette betyr kutt i de inntektene som det offentlige mottar, og som skal finansiere de offentlige budsjettene.
På den andre siden;
- Markedsliberalismen generelt fører en overbudspolitikk – dvs at det brukes penger til alt og alle langt utover hva de offentlige inntektene tilsier – og uten nødvendig kontroll på økonomien og styringssystemene.
Fremskrittspartiet og Høyre + markedsliberalistene fører en politikk hvor de kutter i offentlige kontroll organ – dvs de svekker de organene som skal kontrollere økonomien. ”Snuske-kulturer” handler generelt om å sette kontrollen uten av stand til å kontrollere gjennom omorganiseringer, kutt i budsjetter, omstillinger m.v.
Markedsliberalismen innebærer et samfunnssystem og en politikk som generelt medfører mindre skatte- og avgiftspenger inn til det offentlige – samtidig som at de offentlige utgiftene øker – dvs at det bruker mer penger enn man har. Det betyr at – i mange land – øker at statsgjelden så sterkt at man over tid mister kontrollen (eksempelvis som i Hellas, USA, Irland, Italia, Spania, Portugal m.fl).
I et demokrati, fattes det beslutninger som normalt er ment å fungere slik at det skal gjelde for hele landets befolkning. Markedsliberalistene lager et system for rike, og et for fattige. Det er slik at flere av markedsliberalister er rene anarkistene når det gjelder å etterleve intensjonene med demokratiske vedtatte lover og regler. De vi ser, er at det lages – og de oppnår - å få egne regler tilpasset seg selv. Et eksempel; Hvert år ser vi skatteligningene at et meget stort antall av de – godt synlige - rikeste i vårt land står oppført med kr 0.- i inntekt, kr. O.- i skatt - og ofte med kr 0.- i formue i tillegg.
Nå vil markedsliberalistene ha hemmelige skattelister for å slippe å komme i søkelyset.
Eller at markedsliberalistene sørger for at politikerne åpner for et system hvor de kan føre ut kapital til skatteparadiser/ hemmelige kontoer. Et resultat av den globaliserte økonomien.
En annen variant er at det i demokratiets navn er sørget for muligheten for opprettelser av selskaper i f.eks NUF (Norsk utenlands foretaksregister) og lignende selskaper. Det betyr at markedsliberalister kan etablere selskaper i utenlandske foretaksregister – register som er opprettet i den hensikt i gi rom for skattesnyteri, samt sosial dumping ovenfor arbeidstakere – noe som har til hensikt å undergrave/ fjerne innholdet i velferdssamfunnet. Dette er eksempler på ordninger som politikerne/ markedsliberalistene opprettet på siden av demokratisk vedtatte styringsorganer og kontrollsystemer.
I tillegg har markedsliberalistene fått vedtatt en ny pensjonsreform, for ensidig å tjene de rike, mens reformen er en sparereform ovenfor arbeidstakere og andre.
Når markedsliberalistene kommer i posisjoner i det offentlige/ offentlige selskaper – oppdager vi et massivt utsalg av offentlige verdier og eiendommer til latterlig lave dumpingspiser – samtidig at det med salget undertegnes langsiktige leiekontrakter på de samme eiendommene til blodpriser som det offentlige betaler. Slike disposisjoner medfører økt offentlig fattigdom – som følge av økte offentlige utgifter til utbytter/ lønninger/ konsulentbruk, medfører at vi opplever kutt i eksempelvis sukker til kaffe/ kaker til kaffen osv osv ovenfor syke og pleietrengende.
Fremskrittsparti/ Høyre + markedsliberalister for øvrig har funnet en kjempegod inntjeningsmulighet – og som undergraver hele velferdssystemet i samfunnet. Det kalles OPS-kontrakter (offentlig privat samarbeid). Det er et system hvor private lånefinansierer, bygger ut og drifter offentlig infrastruktur på et slags avbetalingssystem. En EU-analyse/ beregning viser at investeringer gjennom OPS fordyrer de offentlige investeringene med opp til 48 % mer enn om det offentlige hadde forestått utbygging/ drift selv. Det er ingen grunn til å tro at disse tallene ser annerledes ut i Norge. Nok et eksempel på at markedsliberalister i posisjoner sørger for seg og sine – og skattebetalerne betaler.
Det at politikere i markedsliberalistiske land bevisst øker statsgjelden til fordel for skatte- og avgiftslettelser/ høyt offentlig forbruk, og påfører det offentlige enorme gjeldssummer gjennom OPS-systemer (delvis for å skjule offentlig
gjeld), gjør at vi lever på forskudd. Noen må en gang tilbakebetale det overforbruket som benyttes i mange land i dag. Det kan være slutten på store deler av velferdsordningene – det er ikke sikkert at fremtidens arbeidsliv/ skattebetalere evner å tilbakebetale gjeld og samtidig finansiere fremtidens velferdssystem. Det er i seg selv et stort tankekors. I hvert fall må fremtidens skattebetalere belage seg på enorme skatteøkninger om man skal finansiere gjeld/ og fremtidens velferdssamfunn.
Ovennevnte politikk - skaper ubalanse i den offentlige økonomien, og det medfører at det må kuttes. Det er de fattigste som får unngjelde hver gang. Det kuttes i pensjoner og ytelser. Egenandeler øker. Økt fattigdom og fremvekst av nye underklasser fremstår – det er også en del av den markedsliberalistiske politikken!
Det er velgerne som avgjør morgendagens samfunn! Finans- og gjeldskrisene viser at kortsiktig profitt-politikk – som markedsliberalismen er en del av - ikke er svaret på fremtidens utfordringer.
Demokratisk fattede beslutninger må gjelde alle, og hvor utformingene på beslutningene må være bygd solidaritet og ytevne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
