Helsetjenester i USA og Norge

I VG i dag (28.05.2012) står det om en person fra Sørlandet som var uheldig å bli bitt av en klapperslange på en reise i USA. Regningen for sykehusbehandling var 143 000 dollar, eller ca 900 000 kroner. Heldigvis for gutten, hadde han reiseforsikring. I Norge klager enkelte på høy skatt, og et helsevesen som av enkelte beskrives nærmest som et ”verdens dårligste”. Når jeg leser historien som sørlandsgutten har vært utsatt for – og hvordan et privat helsevesen fungerer, så er jeg jammen glad vi bor i Norge! Her kan man fortsatt tenke helsebehov først – uten tanke på økonomi. I Norge er alle sikret helsetjenester. I USA er det mange som ikke økonomi til å betale helseforsikringer og dermed trygge egen helse. Men det er altså det helsevesenet som Norge har, som markedsliberalistene – spesielt fra Fremskrittspartiet og Høyre vil ha endret og erstattet. Fremskrittspartiet og Høyre (Markedsliberalistene) vil ha et privat helsevesen for de rike – dvs et helsesystem for dem som har økonomi til å betale et helsemarked – og dermed kan snike i helse køen. Og et annet offentlig helsetilbud for de som ikke har økonomi til store helseforsikringer og som dermed skal komme bakerst i køen. Det er et enda større tankekors er at Fremskrittspartiet og Høyre har som mål å pantsette hele velferden og forgjelder skattebetalerne - slik at det på sikt kanskje ikke vil være igjen økonomi til helse i fremtiden. Fremskrittspartiet og Høyre vil bruke masse penger på svindyre investeringer gjennom et system som kalles for ”offentlig privat samarbeid (OPS)”. Det er et system hvor private finansierer og bygger ut offentlig infrastruktur gjennom låneopptak, men hvor det offentlige forplikter seg til gjenkjøp av investering eksempelvis etter 10 – 15 år. Det vi si et gjenkjøp av fra dt offentlige – som oftest - etter at OPS-investeringen er blitt totalt nedslitt og trenger store vedlikeholdskostnader – og etter at private har forsynt seg grådig gjennom blant annet å ikke bruke penger på vedlikehold. OPS kan sammenlignes med svindyre avbetalingsordninger – som skattebetalerne har forpliktet seg til å tilbakebetale som første prioritet – foran samfunnets behov for velferdstjenester. Vi trenger velgere som benytter stemmeseddelen som vil beskytte velferdssamfunnet mot markedsliberalistenes privatiseringsiver og nedbygging av demokratiske beslutningsorgan! Alle vil en eller annen gang i livet trenge offentlige helsetjenester – i den køen skal alle stille likt – ikke siles etter personlig formue! Det kalles samfunnsfellesskap!

Ole Gunnar Solskjær, Kjell Inge Røkke og Molde

At jeg skulle kommentere en sak som handler om idrett trodde jeg ikke ville skje neon gang – for det samfunnet har jeg meldt meg ut av – men nå skjer det likevel. Hva er det idretten (og sannsynligvis Ole Gunnar Solskjær) og Kjell Inge Røkke har felles? Det er lukten av penger og en god porsjon berømmelse! Tidligere statsminister i Storbritannia Margareth Thatchers uttrykte det slik; “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”. Med andre ord, ”samfunnet” er bare midlet for å nå målet. Denne gangen føler jeg at Kjell Inge Røkke møter seg selv i døra så det holder. Jeg tenker tilbake på saken mellom Aker Holding (Kjell Inge Røkke) og staten våren 2009 (representert ved tidligere statsråd Syvia Brustad og Berit Kjøll, sistnevnte var statens representant i styret til Aker) Staten hadde gått inn med en aksjekapital på fem milliarder kroner i Aker-konsernet. I 2009 ville Kjell Inge Røkke fisjonere Aker-selskapet, hvor hensikten åpenbart var å øke verdier og inntjeninger for Røkke selv. Dette forsøkte Kjell Inge Røkke å gjennomføre uten å følge aksjelovens prosedyrer om avholdelse av generalforsamling – som er en del av informasjonsplikten. Berit Kjøll gjorde jobben sin og varslet! Det ble i stridens hete inngått et kompromiss mellom staten og Kjell Inge Røkke, hvor det ble avholdt generalforsamling mot at fisjonen ble gjennomført i tråd med Røkkes intensjoner. Hvor var ”lojaliteten” til staten hos Kjell Ingen Røkke den gangen? I tillegg var Kjell Ingen Røkke frekk nok, antakelig som en avledningsmanøver for manglende avholdelse av generalsforsamling, til å personliggjøre striden ved blant annet å herme etter Brustads dialekt. Saken er at Ole Gunnar Solskjær er ønsket som manager i Aston Villa, og han har hatt kontakt med klubben. I tillegg har Solskjær uttrykt at han vil ha med seg teamet sitt, dvs Mark Dempsey og Richard Hartis – teamet han tok med seg inn i Molde. I tillegg kan det være snakk om gi et tilbud til Magnus Wolff Eikrem. Aker ASA tar dette som en illojal handling fra Ole Gunnar Solskjær side, og truer med å trekke seg ut av Molde fotballklubb økonomisk. Kjell Inge Røkke opptrer som en furten person – og vil straffe hele klubben i Molde – med støttespillere - for Solskjær sitt valg. Hvor er ”lojaliteten” til Moldeklubben og Moldesupporterne hos Kjell Ingen Røkke? Innen for idretten er det oppstått et ”marked” på personer og klubber/ team. Det markedet innebærer – som en del av spillet - at attraktive personer ”selger” seg til høystbydende. Dette systemet innebærer at kontrakter (stort sett) skrives slik at det med å bytte beitemarker er mulig på kort varsel (egen klausul om det), subsidiært at det betales penger for å bli løst fra en kontrakt. Om jeg har forstått det riktig, så har Ole Gunnar Solskjær en kontrakt med Molde, hvor det er nedfelt at han kan forlate klubben på kort varsel. Å beskylde Ole Gunnar Solskjær for å være illojal - vil i tilfelle være helt skivebom. Ingen, heller ikke Kjell Ingen Røkke, kan kreve å binde Ole Gunnar Solskjær til Molde-masta så lenge det er lukrativt for Kjell Ingen Røkkes lommebok! Å være skuffet er selvsagt lov, også for Kjell Inge Røkke, men Ole Gunnar Solskjær må få lov til å være Ole Gunnar Solskjær. I denne saken fremstår/ forsøker Kjell Ingen Røkke og Aker Asa etter min oppfatning å ramme tredjepart (Molde-klubben) som en slags ”hevn” for Ole Gunnar Solskjærs valg. Hvor er logikken i det? Ole Gunnar Solskjær fremstår som lojal mot sin egen lommebok og berømmelse – og på det punktet fremstår Solskjær og Kjell Inge Røkke som likesinnede. Lukten av penger overgår en hver form for lojalitet og stedsbinding – og ”samfunnet (folket) betaler. Slik fungerer et ”marked” (markedsliberalismen). God tur dit du reiser Ole Gunnar Solskjær!

Bruk av droner i kampen mot terror

Hvor er det internasjonale samfunnet i forhold til bruk av droner generelt, og spesielt etter at myndighetene i USA har åpnet opp for bruk av droner over hele verden om det anses nødvendig? Jf mediene bruker USA droner i angrep i blant annet land som Pakistan/ Afghanistan og Jemen. Israel bruker disse våpnene i angrep i Palestina. Tiden er inne for at det internasjonale samfunnet må kreve at eventuell bruk av droner underlegges internasjonal rettsorden. Pr definisjon er en drone et militært ubemannet luftfartøy som kan bære våpen, og benyttes i spontanangrep uten å risikere livet til egne soldater. De er meget treffsikre i den forstand at de navigeres ved hjelp av satellitter, GPS, kameraer og annet avansert utstyr mot angitt mål. Begrepet ”utenomrettslige likvideringer/ henrettelser” er en definisjon som anvendes for å beskrive et droneangrep. Terroranslagene 11. september i 2001 mot USA (New York), gav verden nye utfordringer i forhold til det som frem til da hadde vært tradisjonell krigføring, dvs hvor land kriger mot land i tråd med folkeretten. Den tradisjonelle måten å krige på ble erstattet av at grupperinger gjorde anslag mot sentrale/ strategiske mål i et land. Beskrivelsen ”tradisjonell uniformerte kriger (soldat)” ble erstattet med begrepet ”fiendtlig stridende” – dvs en slags omdefinering av ”terrorist” for å rettferdiggjøre det ble beskrevet som ”krigslignende handlinger”. Bruk av et slags ”nyspråk” var det som skulle til for omgå alminnelige internasjonalt vedtatte forordninger, anført av tidligere president i USA, George W. Bush. Begrepet ”fiendtlig stridene” har medført at konvensjoner for behandling av krigsfanger også er blitt satt til side. Blant annet opprettet USA Guantànamo-basen på Cuba, hvor ”Fiendtlig stridende” holdes fanget uten ved lov og dom. Noe som er helt uakseptabelt! Irak ble invadert (2003) ved hjelp av falske bevis om produksjon av masseødeleggelsesvåpen, Afghanistan ble invadert i strid med folkeretten i 2001 under dekke av ”kampen på terrorisme”. I denne prosessen har bruken av droner eskalert i ettertid, og virkemidlene i ”kampen mot terror” har strukket mange internasjonale fastsatte grenser og normer. Som nevnt er vilkårene for krigføring definert gjennom internasjonale konvensjoner og folkerett. Kanskje er det på tide å få på plass konvensjoner for bruk av droner også – regler som er i samsvar med folkeretten. Og videre at vilkårene for fangebehandling av såkalte ”fiendtlig stridende” også kommer inn under internasjonale konvensjoner! Jeg mener at verden kan ikke sitte stille å se på en utvikling som går i retning av at ”er det noen man ikke liker, så sender vi en drone og likviderer dem – uten ved lov og dom”! Verden kan heller ikke akseptere vilkårlig fengsling av folk uten ved lov og dom. Etter mitt syn bør bruk av droner forbys – på lik linje med andre våpen som forbys gjennom FN-organer. For øvrig står det en meget interessant artikkel skrevet av Erling Borgen i Dagsavisen 19.05.2012, se; http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread246574/#post_246574

EU trenger en ny politikk!

Høyrepolitikk fungerer dårlig over tid, det er EU og USA et godt eksempel på. Dessverre så trekker EU seg stadig sterke inn i sin egen krise, en krise som delvis styrt av Det internasjonale pengefondet (IMF), som kommer med stadig sterke krav til mer høyrepolitikk ovenfor de landene som er kommet i finans- og gjeldskriser. Blant annet krever IMF omfattende privatisering av offentlige eiendommer og verdier – dvs utsalg av viktige inntektskilder for landene som de sårt trenger økonomi for å komme seg ut av krisen. Slike tiltak gjennomføres uten at befolkningen og etablerte politiske partier i de landene det gjelder får ta del i diskusjonene om dette er måten å løse finans- og gjeldskrisene på. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ønsker å knytte Norge nærmere til EU, med begrunnelsen at EU er viktig for Norge, og at det derfor er viktig å hjelpe EU ut av krisen. Spørsmålet er hvordan? Skal Norge hjelpe EU videre på dagens kurs – dvs bruk av enda mer høyrepolitikk? Eller skal Norge bidra til at EU får en ny politikk? Det EU trenger er en ny politikk, og mer demokrati – og hvor hele folket er med! Det vil være konstruktivt og fremtidsrettet. Å hjelpe EU i dagens situasjon og med den politikken som føres i dag – er etter mitt syn like fåfengt som å holde kunstig liv i en hest med respirator - uten muligheter til å øyne forbedringer. Fravær av demokrati EUs organer har ikke et representativt flertall bak seg, ved siste valg til EU-parlamentet, var det bare 43 % av de stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten. Like ille – for demokratiet – er den utviklingen vi har sett i Hellas og Italia hvor de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Italias overgangsstatsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas overgangsstatsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Det som har skjedd er at finanseliten/bankene fikk plassert ”sine utvalgte folk” – som ensidig synes å være opptatt at alle andre skal få svi for finansproblemene – unntatt bankene og store deler finanseliten. Bankene styrer politikken For å komme ut av økonomiske kriser, er det viktig å treffe tiltak som i gang økonomisk vekst, slik Frankrikes nyvalgte president François Hollande forsøker å få til, og som presidenten Barack Obama ønsker å få til i USA. Det var slik LO bidrag til at Norge kom ut av sin bankkrise og høy arbeidsledighet på begynnelsen av 90-tallet (LO-leder Yngve Hågensen/ solidaritetsalternativet). LO avsto fra høye lønnskrav mot at arbeidsgiverne/ myndighetene bidrog med arbeidsplasser (arbeid til alle). Å kutte offentlige tjenester, og kutte i pensjoner og sosiale stønader, og innføre mer arbeidsledighet (blant annet kutt i offentlige stillinger), er dårlig medisin (kvakksalveri) når det landene trenger mest er mer kjøpekraft for å få hjulene i gang igjen. Bedre blir det heller ikke av at den rike eliten tømmer kontiene sine og flytter til andre land – et resultat av ”fri flyt” av kapital (en av EUs fire friheter/ fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft). Utvikling har en tendens til å gå sakte (settes i revers) når majoriteten av befolkningen gjøres fattigere. Den budsjettdisiplinen som de økonomisk sterke EU-landene har påført de andre EU-landene, med sanksjonsmidler om budsjettrammene ikke overholdes, gjør at de landene som er i finans- og gjeldskriser, er som ”å binde finans- og gjeldstyngede land til masten”. Disse landene blir stående igjen med svært begrenset handlingsrom til selv å komme ut av sine kriser. Fagbevegelsen overkjøres! De endringene som vi ser gjennomføres i flere EU-land, er at myndighetene overstyrer tariffavtaler og kutter i lønningene til arbeidstakere – uten engang å verken snakke/ eller forhandle med fagbevegelsen. Hva slags styringsform og respekt for egen befolkning er det? Å komme ut av en krise, uten verken å ta med folket på råd, eller ha befolkningen/ fagbevegelsen i ryggen – virker til å være et heller uoverkommelig prosjekt – i hvert fall dersom man skal lykkes til slutt. Konklusjonen er at Europa har tapt enormt på det fagforeningsknusingsprosjektet som EU viser seg å være – etter modell fra tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher. Lær av Island Island ble også rammet av markedsliberalistenes herjinger for kort tid tilbake. Takket være en rakrygget president – som trosset EU – med forankring i folket (demokratiet), er Island i dag i ferd med å jobbe seg ut av sine finans- og gjeldsproblemer. Den Tyske statsministeren, Angela Merkel har tatt til orde for at Hellas skal foreta folkeavstemning om Hellas fortsatt skal være en del av valutaunionen (euro) eller ikke. Det åpner for en hvis grad av demokratiseringsprosesser i Hellas. Men dersom Hellas sier nei – så kan det få store følger for flere av landene i valutaunionen. Slik jeg ser det – jobber EU seg stadig dypere inn i sin egen krise – den retningen bør ikke Norge bidra til. Det EU trenger er en ny politikk – den kan Norge være med å vise vei for! Ikke minst med å gjenreise fagbevegelsen og demokratiske beslutningsprosesser. Men det betyr trolig at Norge må løsrive seg fra EØS-avtalen. Norge trenger ikke å stå bundet til den samme masten som fører EU inn en stadig dypere krise. I hvert fall må tørre å ta en grundig debatt om EØS-avtalen og virkningen av den! Vi kan i hvert fall fastslå at EUs egen politikk ikke har vært noen god løsning for de aller fleste av medlemslandene.

Behov for å tenke nytt innenfor landbruk?

Årets jordbruksoppgjør endte i havari. Vi fikk/ får oppleve aksjoner fra bondenæringen. Tilbudet staten ønsket å gi bøndene var for lavt, og oppleves selvsagt som en stor provokasjon mot jordbruksprodusentene tatt i betraktning hva gjødselprodusenter, grossistkjeder og matvarekjedene virkelig vasser i overskudd og fortjenester. Ingen i Norge tjener seg rikere raskere enn nettopp ”matbaronene”. Jeg hører med blant dem som støtter de bøndene som lever av jordbruket sine aksjoner, og jeg støtter kampen mot den enorme makten kjedene har fått over matvareproduksjon og salg – som er uverdig og uetisk! Prisutvikling på melk og kjøtt Det er presentert et regnestykke (Røros-bøndene) som viser at for en liter melk var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 2,58 – mot kr 4,43 i 2010 – dvs en økning på 72 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 5,79 i 1959 – mot kr 15,11 i 2010 – dvs en økning på 161 %. Det samme regnestykke for storfekjøtt viser at for en kilo kjøtt var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 30,65 – mot kr 33.38 i 2010 – dvs en økning på 9 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 90.30 – mot kr 187,68 i 2010 – dvs en økning på 108 %. Store overskudd Det betyr at fortjenestene ligger andre steder enn hos bonden. Kravet fra bøndene var på 2,2 mrd kr – mot statens tilbud var på 900 mill kr. Avstanden mellom partene var stor. Til sammenligning er utbyttet som gjødselsprodusentene tar ut i år på ca 2 mrd kroner. Reitan-gruppen alene hadde et overskudd i 2010 på ca 2,2 mrd kroner. Norges-gruppen hadde et overskudd i 2011 – også på 2,2 mrd kroner. Kanskje ikke så rart at mange reiser til Sverige for å handle når man er vitne til hva slags påslag det er mulig å ta ut i fortjenester i Norge? Hovedproblemet ligger i at politikerne har tilpasset seg markedsliberalismens og markedsmaktens prinsipper på bekostning av beredskapshensyn, befolkningen, demokratisk styring og kontroll av matproduksjon, samt fornyelse/ utvikling av norsk landbruk i et langsiktig perspektiv! I det ligger det hensynet til forventet befolkningsvekst. Behov for nytenkning Men det er behov for å tenke nytt innen landbruket! Det er – i hvert fall – minst to grupper av bønder. Den ene er de som har sin inntekt fra landsbruket, og de som har landsbruk som en binæring. Eksempelvis er det opplyst i en undersøkelse fra en kommune i Norge – som følger; Denne kommunen har ca 5 000 innbyggere, og hvor det er opplyst at landbruk er en av hovednæringene i kommunen. Kommunen har registrert ca 180 gårdsbruk. Det er opplyst at det bare er 23 av gårdsbrukene hvor eneste inntekt er det som hentes ut fra gården. Disse bøndene representerer en viktig ressurs når de sender dyrene ut på beite – og derigjennom bidrar til å holde vegetasjonen nede. Det betyr at på de øvrige 157 gårdsbrukene er det minst en i husstanden, kanskje to, på gården som har sine hovedinntekter utenfor gården. Grovt sett kan man anta at de 23 gårdbrukene som bare lever av gårdsinntekt, er de som har dyrehold som en viktig del av inntektene, og at en stor andel av de øvrige ”bøndene” stort sett ”er bonde på røde kalender dager”. Det er åpenbart at det er de 23 gårdbrukene som virkelig har kommet dårlig ut økonomisk over tid! Subsidiene/ avskrivningsregler treffer feil Carl Otto Løvenskiold hadde en formue på 187 millioner kroner i 2010. Likevel får han landbruksstøtte fra staten på 1,36 millioner kroner. Mens gjennomsnittsbonden får et tilskudd på ca 114 000 kroner pr år (2010-tall). Det å skaffe seg et gårdbruk, åpner generelt for mange avskrivningsmuligheter, og dermed lav skatt. Er det riktig at andelen ”hobby-bonden”, dvs de som er ute og jobber på gården noen få røde kalender dager i året, og med hovedinntekt fra arbeid utenfor gården, får de samme avskrivningsmulighetene og subsidiene som eksempelvis de som ensidig lever av gårdbruk (matvareproduksjon)? Vi er et land med bare ca 5 mill innbyggere. Det ligger en begrensning på hvor mye befolkningen kan belastes av økonomiske kostnader. Hvordan bør landbruket innrettes? Jeg har ingen sterke meninger om konkret hvordan landbruket bør innrettes. Men det viktige for Norge som nasjon, og nasjonens bruk av fellesskapets midler til å understøtte landsbruket, tilsier at de bøndene som tenker langsiktig, bærekraftig og miljørettet landbruk, og med hovedmål å sikre størst mulig beredskap/ selvbergingsgrad for den norske befolkningen (nasjonen), er de som bør belønnes mest. I en slik tenkning ligger dyrehold som bidrar til å holde vegetasjon nede, og en bærekraftig forvaltning av skogsarealene. Mitt budskap er at dagens overføringsordninger til landbruket er kommet helt ut av kurs – og som i for stor grad ensidig belønner de største og rikeste. Det er lite fremtidsrettet – i hvert fall så lenge mange av bøndene gir opp bondeyrket, og dermed viktige arbeidsplasser rundt om i Norge.

Hellas, markedsliberalisme og høyrepolitikk!

På NRK siden fremgår det (17.05) at mens greske banker står på kanten av stupet, tømmer rike grekere kontoene sine og kjøper leiligheter i halv-milliardklassen i London (http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8140797). Ja, slik fungerer ”samfunnsansvar, fellesskap og solidaritet” hos de fleste personene som lever etter tidligere statsminister i Storbritannia Margareth Thatchers filosofi om at “det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”. Verdiene skapes av arbeidstakere! I Hellas er det slik som i resten av verden. De rike hadde aldri blitt, eller vært, så rike om det ikke hadde vært for arbeidstakere som skapte verdiene, og et politisk system som har gjort det mulig for enkelte å bli rike. Problemet har vært, og er, at det politiske system har skapt en fordelingskrise av de verdiene som skapes. Thatcher-filosofien er Fremskrittspartiet og Høyres forbilde! Thatcher-filosofien ligner meget sterkt på det samfunnet som Fremskrittspartiet/ Høyre vil føre om de får makt igjen i Norge. Det vi kan forvente om vi får en Fremskrittsparti/ Høyreregjering er skatteletter i mange-millionerklassen til de rike, og kutt i økonomiske bidrag til de som er avhengig av samfunnets velferdsordninger. Vi kan forvente oss nedbygging av offentlig sektor – slik det fremgår i nevnte partiers valgprogrammer. I praksis vil det ventelig bety nedbygging av tilsyns- og kontrollorganer. Med nedbygging av tilsyns- og kontrollorganer, er veien åpen for mer snusk - og dermed unnlatelse fra å etterleve demokratiske vedtatte lover og regler hos mange – dvs undergraving av ordninger som holder velferdsordningene i hevd. Med et slikt system kan det lettere oppstå mer korrupsjon og korrupsjonskulturer, svart økonomi mv. Finans- og gjeldskriser I et forsøk på å skjule offentlig fattigdom/ skjule virkningene av skattlettelsene til de rike, har mange markedsliberaliserte land økt de sine lands statsgjeld – noe som har skapt finans- og gjeldskriser over hele kloden (USA, de fleste EU-land). Det vil si et system hvor politikerne sørger for at de rikes lommebøker fylles opp gjennom skattlettelser og fortjenester – gjennom å forgjelde landet og landets økonomi – dvs i praksis arbeidstakere og trygdede. I enkelte land ser vi at politikerne forgjelder sitt folk (land) gjennom ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) – dvs et slags svindyrt avbetalingssystem på offentlige investeringer – som også er en form å skjule offentlig gjeld på. Storbritannia har vært ekstreme på å etablere OPS-ordninger. Videre ser vi et massivt utsalg av offentlige eiendommer og verdier til latterlig lave dumpingpriser, noe som svekker de offentlige inntektene – penger som anvendes til å finansiere velferdsordninger. Alt som vil oppfattes som lønnsomt av fellesskapets verdier sørger markedsliberalistene for at de rike får tykkesugerør inn i. Norge er heldige som har et sterkt oljefond – men hjelper lite, for Fremskrittspartiet og Høyre har lovet den samme økonomiske politikken til de rike om de får makt. I praksis vil det trolig bety at for å finansiere skattelettelsene til de rike – vil de først tømme oljefondet – før de begynner med statsgjeld. Poenget er at Høyrepolitikken er den samme – enten den foregår i Hellas, Spania, Italia, USA – eller hvilket som helst annet land. Fremskrittspartiet og Høyre som de fremste eksponentene av fordelingskrisepolitikk i Norge. ”Privatiseringen” av Norges bank Fremskrittsparti-/ Høyrepolitikken kom vel til syne under Bondevik II-regjeringen (2001 til 2005)! Da ble veien lagt til rette for at de rike kunne tømme kontoene sine i Norge og flytte til andre land gjennom å fjerne reguleringsmuligheter ovenfor finansmarkedene. Eksempelvis ble Norges bank i styret til Norges bank omdannet til aksjeselskap og dermed i praksis ”privatisert” – sammen med forvaltningen av oljefondet. Demokratisk valgte folk i styret til Norges bank ble fjernet, og erstattet av ”private” – personer som kan operere uten demokratisk vedtak og styringsredskap som forteller hvordan de skal forvalte de verdiene som Norges bank representerer. Med omdannelsen av Norges bank til et AS, ble lover og regler som regulerer finansmarkedene også fjernet i betydningen at man trenger ikke søke Norges bank lengre om utførsel av sture valutamengder på samme måte som tidligere (EUs krav gjennom EØS-avtalen om fri flyt av kapital ble gjort gjeldende). Dermed er det blitt enklere å flytte kapital til skatteparadiser og mer eller mindre hemmelig kontoer og lignende. I tillegg er det på denne måten blitt enklere for internasjonal selskaper til å hente ut overskudd, og overføre til eksempelvis skatteparadiser. På denne måten svekkes grunnlaget for å opprettholde en velferdsstat både nasjonalt og internasjonalt! Det er ikke mye enn ser til fellesskap, solidaritet samfunnsansvar og nasjonale interesser å spore hos markedsliberalistene og i høyrepolitikken! Hovedproblemet er selvsagt EUs krav om fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester – og som Norge er dømt til å forplikte seg til gjennom EØS-avtalen (så lenge vi har den). EUs politikk er høyrepolitikk på sitt verste fordi den undergraver alt av demokratisk styring, kontroll og revisjon – og styres av en liten elite i EU-kommisjonen. Fremskrittspartiet og Høyre står nærmest denne politikken i Norge! Heldigvis er det slik at velgerne i Norge, om de bruker stemmeretten riktig, trenger ikke å velge det kaoset markedsliberalistene i USA, de fleste EU-land, Island m.fl. har valgt – med de konsekvensene det har medført.

Bruddet i landbruksoppgjøret

Hva skjer med forhandlingsklimaet mellom samfunnsgrupper og det offentlige? På generelt grunnlag er det grunn til stille dette spørsmålet. Landsbruksoppgjøret havnet i brudd – nær sagt før det hadde begynt. Da må det være noe fundamentalt feil med forhandlingsviljen - hvor hensynet til provokasjon/ mistillit går foran viljen til å finne gode partsløsninger. Parallelt med landsbruksoppgjøret er det opplyst at aksjonærene i gjødselprodusenten Yara tar ut omtrent det dobbelte i utbytte som det kronebeløpet som tilbys bøndene i landsbruksoppgjøret (Nasjonen 11.05.2012). Betyr det at landbruket i Norge fordyres unødig gjennom overprising på eksempelvis gjødsel (men sikkert på annet produksjonsutstyr)? Overprising som i tilfelle fordyrer produksjonen av matvarer. De kjempestore fortjenestene til ”matvarebaronene” (matvarekjedene) viser for det første hvor makta ligger vedrørende matvareproduksjon – den er privatisert. Ingen har greid å tjene seg styrtrike raskere enn matvarebaronene i Norge i nyere tid. For det andre viser fortjenestene til ”matvarebaronene” at det skjer en urimelig skjevdeling av fortjenestene på store deler av matvareproduksjonen i disfavør produsentene. Summen av ovennevnte er det den enkelte forbruker som må betale – og prisene på matvarer i Norge er blitt så dyre – beklageligvis – at mange finner det mer lønnsomt å reise til Øst-Europa på handel. Matvareproduksjon er en del av forsvars- og beredskapstjenesten i Norge. Det er ganske ille at staten tilsynelatende ikke har et visst demokratisk grep om matvareproduksjonen og tilgang på mat til befolkningen! Politikere, matvareprodusenter og distribusjon/ utsalg må i denne forbindelsen ta et samfunnsansvar – og løsrive seg fra Margareth Thatchers (tidligere statsminister i Storbritannia) filosofi om at “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser” (privat kjedemakt). Hva kan vi lære av bruddet i landbruksforhandlingene? Det er nå oppstått en virkelig grunn til å stille spørsmålet om man ikke må både tenke og handle nytt innenfor landbruk (produksjon), foredling/ distribusjon, og matvarekjedenes makt – dvs tenke helhetlig og geografiske avstander ut fra beredskapshensyn? Det handler om å ta samfunnsansvar! Det betyr samtidig at man må ta et oppgjør med markedsliberalismen og regnskapssystemene underlagt New Public Management-filosofien i matvarespørsmål – dvs et oppgjør med tenkningen om Norge består av ”bare individer – som arbeider for sine egne interesser”! I spørsmål om tilgang på mat til befolkningen må vi tenke fellesskap!