LO har gjort et valg – et klokt valg, og vil at regjeringen skal sette foten ned og benytte seg av reservasjonsretten mot innføring av EUs vikarbyrådirektiv i norsk lovgivning.
Det kan ikke være tvil om at det politiske Norge siden 2008 har underkommunisert hvor betydningsfullt det er for norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv at Norge avstår fra dette vikarbyrådirektivet! Arbeiderpartiet har fått LOs budskap fra gårsdagens møte i LO sekretariatet. Nå er det opp til Arbeiderpartiet selv å avgjøre om de fortsatt vil være - det folk helst vil – et fortsatt arbeidernes Arbeiderparti, eller om de vil følge arbeidsgiversiden/ høyresiden og omgjøre seg selv til et «Vikarbeiderparti»?
EØS og EFTA-domstolen
En meningsmåling fra Norstat, utført for avisen Vårt Land, viser at en av tre norske borgere ikke vet hva EØS-avtalen innebærer. Det er meget alvorlig for demokratiet – og det må være et alvorlig signal til politikerne om svikt i opplysningsbehovet ovenfor befolkningen for å kunne ivareta et bærekraftig demokrati!
Dette bør være en viktig del av undervisningen i skoleverket også!
Har EØS-avtalen fratatt det norske folk en hver rett til å ta demokratiske beslutninger i saker som angår arbeidslivet?
EFTA-domstolens avsa en kjennelse den 23. januar 2012. I denne EFTA-dommen fremgår det at utstasjoneringsdirektivet «ikke tillater en EØS-stat å sikre arbeidstakere utsendt til dens territorium fra en annen EØS-stat kompensasjon for utgifter til reise, kost og losji for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig».
(Les mer på; Sak E-2/11; Fri bevegelighet for tjenester – Direktiv 96/71/EF – Utsending av arbeidstakere – Minstelønn – Lengste ordinære arbeidstid – Vederlag for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig – Kompensasjon for utgifter).
Det reiser tre viktige problemstillinger;
1.
Med denne kjennelsen, er sannsynligheten stor for at det er EU-domstolene som er gjeldende rett ovenfor norske arbeidstakere og ikke norsk lov og rett. Det betyr i tilfelle at norske politikere, norsk lov, og norsk demokrati er spilt langt utover sidelinjen og umyndiggjort i forhold til blant annet arbeidstakerspørsmål. I så tilfelle har Senterpartiets Liv Signe Navarsete helt rett når hun hevder at det norske folk er ført bak lyset gjennom EØS-avtalen!
2.
Med en slik kjennelse, kan man vanskelig se at de tiltakene som settes i kraft fra norsk side - for å motvirke sosial dumping - står særlig sterkt i forhold til EU-rett. EFTA-domstolens kjennelse skaper et sterkt troverdighetsproblem hos de politikerne som hevder at norsk rett står over EU-retten – og at Norge fritt kan fremme egne lover og tiltak som kan hindre sosial dumping. Hva har de å si til sitt forsvar nå???
3.
EU viser med en slik kjennelse at de ensidig står på arbeidsgiver sin side, og praktiserer ensidig høyrepolitikk – dvs et styringssystem som motarbeider arbeidertakernes interesser. Sosialdemokratiet og det verdigrunnlag har tapt i dette systemet synes å være konklusjonen!
Kan EØS/ EFTA-domstolen sette norske interesser til side?
Det er en fare for – at dersom EU-domstolene står over norsk rett og norsk demokrati - så har verken norske politikere, eller fagforeninger noen motpart å hevde sin rett ovenfor – annet enn en «høyre politisk domstol». Det er et alvorlig demokratisk problem, og kan dermed bidra til å undergrave hele vårt demokratiske system og fagbevegelse med – slik markedsliberalistene har evnet å gjøre i EU. I EU har det oppstått den situasjon at hele fagbevegelsen ligger med mer eller mindre brukket rygg takket være at fagbevegelsen er blitt fratatt makt og muligheter til påvirkning og være en del av demokratiet.
Enten Vikarbyrådirektivet implementeres i norsk lovgivning eller ikke, så er det i tillegg en stor fare for arbeidsgiversiden vil bringe vikar-reglene inn for EFTA-domstolene. Hva slags utfall en eventuell slik sak vil få i «arbeidsgiver/ høyrepartienes EU-domstoler» – er ut fra tidligere erfaringer - gitt på forhånd. Alle tidligere signaler tyder på at EØA/ EFTA-domstolene kan sette norske interesser til side til fordel for EU sin politikk.
EØS-avtalen må tas opp til diskusjon!!!
De senere tids opplysninger (bl.a. EFTA-domstolens kjennelse av 23.01) tilsier at det politiske Norge har ikke lengre noe valg! EØS-avtalen må tas opp til diskusjon, med tanke på å bli reforhandlet kraftig – spesielt på arbeidstakerspørsmål, eller at hele EØS-avtalen sies opp. Norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv kan ikke leve med en avtale som ensidig har som formål å drive sosial dumping – ikke bare på tvers av landegrenser – men også nasjonalt i nye former!
Vikarbyrådirektivets opphav
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» - både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Arbeidstakere skal åpenbart verken ha økonomisk trygghet, trygghet for arbeid, trygghet for bolig og egen familie!
Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Spørsmålet er; Er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»? Eller vil hovedregelen bli ansettelser som vikarer?
Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid.
Hva betyr det?
- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 - om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.
Arbeiderpartiets standpunkt har opprørt mange!
Arbeiderpartiets standpunkt om å si ja til EUs vikarbyrådirektiv har opprørt mange. På radioen 30.01.2012 hørte vi om at noen oppfordrer til å bidra med å vrake kandidater på nominasjonsmøter og valglister for dem som sier ja til vikarbyrådirektivet ved valget i 2013. Det er også krefter i gang som vil bidra til trekke valgkampstøtte over til de partiene som støtter arbeidstakernes krav om å si nei til EUs vikarbyrådirektiv. Det forteller om hva betent denne saken er.
Hva slag ettermæle vil Arbeiderpartiet ha?
Det avgjørende for norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv er; Hva skjer med EØS-avtalen, og hva skjer i forhold til sosial dumping (EUs tjenestedirektiv, EUs vikarbyrådirektivet, EUs arbeidstidsdirektiv m.v).
Og hva slags ettermæle vil Arbeiderpartiet ha – «Arbeiderpartiet» for arbeidstakere, eller «Vikarbeiderpartiet» for arbeidsgivere og høyrepartiene?
Nå må Arbeiderpartiet snu!
tirsdag 31. januar 2012
lørdag 21. januar 2012
Boligmarkedets pris!
På begynnelsen av 1980-tallet deregulerte Høyreregjeringen til Kåre Willoch boligmarkedet. Husbanken er i ettertid blitt endret fra å være et virkemiddel for sosial boligbygging - over til en markedstilpasning man kan hevde ikke fremmer sosial boligbygging - i hvert ikke slik den opprinnelige tanken med opprettelsen av Husbanken var tiltenkt.
De fleste boligbyggerlagene har i dag endret seg fra å tenke fellesskap, over til i økende grad å fokusere på individuell privat bolig og/ eller investeringsobjekt. På denne måten fremstår ikke boligsamvirkemodellen lengre som en naturlig inngangsport til boligmarkedet for de mange som står utenfor. Og tragisk nok øker antall bostedsløse – i det som skal være et av verdens beste land å bo i. Denne politikken går bare helt feil vei.
Parallelt med at boligprisene stiger, trenger mange enda større lån for å kunne skaffe seg bolig. Faren med det er at dersom rentene stiger, eller at enkelte opplever inntektssvikt som følge av økt arbeidsledighet e.l, kan det oppstå den situasjon at mange ikke klarer å betjene lånene sine. Samfunnsmessig, er det en risiko for at vår tids bolig- og utlånspolitikken, kan bli vår «boligboble», kanskje noe i retning av den som flere land med finanskriser opplever.
Ordningen med «boligsparing for ungdom (BSU)» ble introdusert som en hjelp for å få flere ungdommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har satt som krav om boligkjøpere skal 10 % egenkapital ved kjøp av bolig. Som følge av – for tiden – lav rente, vurderes det å øke kravet om egenkapital til 15 %. En slik politikk vil åpenbart ramme ungdom som vil inn på boligmarkedet, og særlig i områder hvor boligprisene er høye. Med studielån, og kanskje familieetablering ved siden av, vil en slik politikk gjøre nåløyet enda trangere for unge som vil inn i boligmarkedet. Dersom en slik politikk realiseres, er det frykt for at presset på prisene i utleiemarkedet vil stige betydelig.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har sett på hva slags utvikling vi kan forvente på boligmarkedet og lønnsnivået de 3 nærmeste årene. Prognosene forteller at lønnsnivået forventes å stige med 12 %, mens boligprisene vil stige med hele 17 %.
Hva betyr SSBs prognoser i praksis? Litt forenklet oppstilt - i den hensikt å vise noen tallstørrelser viser den oss at;
En person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan med 12 % lønnsvekst forvente å få en lønnsvekst på kr 48 000.- i løpet av de 3 nærmeste årene.
En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Med 12 % økning, kan vedkommende forvente seg en økning på trygdeytelsene på kr 18 916.- i løpet av de tre nærmeste årene.
Hva blir konsekvensene om boligprisene stiger med 17 %? La oss ta et eksempel med en bolig som i dag koster 3 000 000 kroner. Med en prisøkning på 17 %, vil den samme boligen koste kr 3 510 000.- om tre år. En slik dramatisk økning betyr at en person må ha en årsinntekt på hele 4 250 000 kroner for å holde lønnsmessig tritt med stigningen i boligprisene i samme tidsperiode (kr 4 250 000 x 12 % = kr 510 000) - gitt at SSBs prognoser slår til. Det viser boligpolitikkens galskap!
Økningene på prisen på en bolig til kr 3 000 000 overstiger dermed langt over hva en minstepensjonist kar forvente få i økning i samme periode (kr 18 916 mot kr 510 000), eller en person med ei årslønn på kr 400 000 får (kr 48 000 mot kr 510 000). Kan samfunnet leve med en slik utvikling?
Så er det slik at en velbemidlet person vil kunne kjøpe en bolig til 3 mill kr uten å ta opp lån, eventuelt trenger bare mindre lån, og får dermed gode lånebetingelser. En relativt ubemidlet person må ta opp store – såkalte «risikolån» - ut fra en tenkning om høyere lånerisiko ved lavere betalingsevne. Det betyr høyere renteprosent på lånene – selv om man skulle tro at en bolig - som objekt - har samme verdi enten det er en rik eller en mindre rik som besitter den.
Et annet forhold, som bidrar til å drive boligprisene oppover, er bankenes/ meglernes provisjoner. Enkelte banker beregner seg opp til 2,75 % provisjon. Systemet bidrar dermed til at for å få mest mulig provisjon, forsøkes det å drive boligprisene opp. Det er ikke uvanlig provisjonsbeløpet for salg av en bolig i dag fort kommer opp i nærmere 100 000 kroner. Etter min oppfatning bør det settes et tak fra myndighetenes side på hvor mye provisjon bankene/ meglerne kan ta ved salg av boliger.
Økte boligpriser, og dermed behov for større låneopptak for kjøp av bolig hos enkelte, gir det utslag at prisene på utleieboliger stiger i tilsvarende takt for andre. Det gjør at mange lavlønte og ubemidlede opplever det som nærmest uoverkommelig å opparbeide seg kapital til å kunne skaffe seg egen bolig - gjennom at store deler av inntekten går til å betale høye priser på utleieboliger.
Dette systemet medfører dessuten til at mange unge blir boende lenge hjemme hos foreldrene, og forsinker på denne måten ungdommens løsrivingsprosess fra foreldre og pårørende. Dette er prisen – og et av utviklingstrekkene samfunnet har oppnådd - gjennom å åpne opp for det markedsliberaliserte lønns-, utlåns- og boligsystemene som vi har i dag.
Det må bli en viktig målsetting å gjenreise den sosiale boligbyggingen! Det vil hele vårt samfunn tjene på, spesielt de unge og de som har liten egenkapital til å skaffe seg sin egen førstegangsbolig. Og det haster! SSB prognoser tilsier at det trengs en rask endringsprosess!
De fleste boligbyggerlagene har i dag endret seg fra å tenke fellesskap, over til i økende grad å fokusere på individuell privat bolig og/ eller investeringsobjekt. På denne måten fremstår ikke boligsamvirkemodellen lengre som en naturlig inngangsport til boligmarkedet for de mange som står utenfor. Og tragisk nok øker antall bostedsløse – i det som skal være et av verdens beste land å bo i. Denne politikken går bare helt feil vei.
Parallelt med at boligprisene stiger, trenger mange enda større lån for å kunne skaffe seg bolig. Faren med det er at dersom rentene stiger, eller at enkelte opplever inntektssvikt som følge av økt arbeidsledighet e.l, kan det oppstå den situasjon at mange ikke klarer å betjene lånene sine. Samfunnsmessig, er det en risiko for at vår tids bolig- og utlånspolitikken, kan bli vår «boligboble», kanskje noe i retning av den som flere land med finanskriser opplever.
Ordningen med «boligsparing for ungdom (BSU)» ble introdusert som en hjelp for å få flere ungdommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har satt som krav om boligkjøpere skal 10 % egenkapital ved kjøp av bolig. Som følge av – for tiden – lav rente, vurderes det å øke kravet om egenkapital til 15 %. En slik politikk vil åpenbart ramme ungdom som vil inn på boligmarkedet, og særlig i områder hvor boligprisene er høye. Med studielån, og kanskje familieetablering ved siden av, vil en slik politikk gjøre nåløyet enda trangere for unge som vil inn i boligmarkedet. Dersom en slik politikk realiseres, er det frykt for at presset på prisene i utleiemarkedet vil stige betydelig.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har sett på hva slags utvikling vi kan forvente på boligmarkedet og lønnsnivået de 3 nærmeste årene. Prognosene forteller at lønnsnivået forventes å stige med 12 %, mens boligprisene vil stige med hele 17 %.
Hva betyr SSBs prognoser i praksis? Litt forenklet oppstilt - i den hensikt å vise noen tallstørrelser viser den oss at;
En person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan med 12 % lønnsvekst forvente å få en lønnsvekst på kr 48 000.- i løpet av de 3 nærmeste årene.
En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Med 12 % økning, kan vedkommende forvente seg en økning på trygdeytelsene på kr 18 916.- i løpet av de tre nærmeste årene.
Hva blir konsekvensene om boligprisene stiger med 17 %? La oss ta et eksempel med en bolig som i dag koster 3 000 000 kroner. Med en prisøkning på 17 %, vil den samme boligen koste kr 3 510 000.- om tre år. En slik dramatisk økning betyr at en person må ha en årsinntekt på hele 4 250 000 kroner for å holde lønnsmessig tritt med stigningen i boligprisene i samme tidsperiode (kr 4 250 000 x 12 % = kr 510 000) - gitt at SSBs prognoser slår til. Det viser boligpolitikkens galskap!
Økningene på prisen på en bolig til kr 3 000 000 overstiger dermed langt over hva en minstepensjonist kar forvente få i økning i samme periode (kr 18 916 mot kr 510 000), eller en person med ei årslønn på kr 400 000 får (kr 48 000 mot kr 510 000). Kan samfunnet leve med en slik utvikling?
Så er det slik at en velbemidlet person vil kunne kjøpe en bolig til 3 mill kr uten å ta opp lån, eventuelt trenger bare mindre lån, og får dermed gode lånebetingelser. En relativt ubemidlet person må ta opp store – såkalte «risikolån» - ut fra en tenkning om høyere lånerisiko ved lavere betalingsevne. Det betyr høyere renteprosent på lånene – selv om man skulle tro at en bolig - som objekt - har samme verdi enten det er en rik eller en mindre rik som besitter den.
Et annet forhold, som bidrar til å drive boligprisene oppover, er bankenes/ meglernes provisjoner. Enkelte banker beregner seg opp til 2,75 % provisjon. Systemet bidrar dermed til at for å få mest mulig provisjon, forsøkes det å drive boligprisene opp. Det er ikke uvanlig provisjonsbeløpet for salg av en bolig i dag fort kommer opp i nærmere 100 000 kroner. Etter min oppfatning bør det settes et tak fra myndighetenes side på hvor mye provisjon bankene/ meglerne kan ta ved salg av boliger.
Økte boligpriser, og dermed behov for større låneopptak for kjøp av bolig hos enkelte, gir det utslag at prisene på utleieboliger stiger i tilsvarende takt for andre. Det gjør at mange lavlønte og ubemidlede opplever det som nærmest uoverkommelig å opparbeide seg kapital til å kunne skaffe seg egen bolig - gjennom at store deler av inntekten går til å betale høye priser på utleieboliger.
Dette systemet medfører dessuten til at mange unge blir boende lenge hjemme hos foreldrene, og forsinker på denne måten ungdommens løsrivingsprosess fra foreldre og pårørende. Dette er prisen – og et av utviklingstrekkene samfunnet har oppnådd - gjennom å åpne opp for det markedsliberaliserte lønns-, utlåns- og boligsystemene som vi har i dag.
Det må bli en viktig målsetting å gjenreise den sosiale boligbyggingen! Det vil hele vårt samfunn tjene på, spesielt de unge og de som har liten egenkapital til å skaffe seg sin egen førstegangsbolig. Og det haster! SSB prognoser tilsier at det trengs en rask endringsprosess!
mandag 16. januar 2012
Vikarbyrådirektivet - nei takk!
Politisk streik den 18.01.2012.
Hvem styrer Norge? Det norske demokratiet – eller EU? Og hvem bestemmer i EU – demokratiet eller politikere som representerer «1 %-samfunnet (kapitalmakten)»? Og hvem påser at kapitalmakten alltid har rett - det viser seg at EU-domstolen gjør – et faktum som er grundig underkommunisert.
Dette bildet er det viktig å ha klart for seg når man skal diskutere hvorvidt man er for eller imot EUs vikarbyrådirektiv – fordi Norge – gjennom EØS-avtalen, styres av hva som skjer i EU. Jf Aftenposten den 16.01.2012, sier en forskningsrapport fra Liechtenstein-instituttet i sin Europautredning at det knapt er mulig å få unntak fra EØS-avtalen. Av 8 000 EU-lover som Norge har vedtatt, har Norge bare fått 55 unntak fra implementerte lover fra EU, og hvor det stort sett er snakk om tekniske tilpasninger – ikke reelle unntak jf Europautredningen.
Liechtenstein-instituttets konklusjon tilsier at norske politikere i praksis bare er statister i forhold EU og «1 %-samfunnet». Heldigvis for norske politikere, er ikke Norge medlem av EU – dermed har ikke norske politikere noe ansvar for de forringelsene som skjer på lønns- og arbeidsvilkår, sosial dumping m.v ovenfor arbeidstakere, samt forringelsen av velferdssystemene som skjer rundt i Europa. Disse funnene Liechtenstein-instituttets rapport, tilsier at dersom vi fortsatt skal ha et demokrati og anstendige lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere, må Norge må få en grundig debatt på hvorvidt man ikke bør erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik eksempelvis Sveits har gjort.
Hva er hensikten med vikarbyrådirektivet?
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» - både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Dette er et system som særlig rammer arbeidstakere i yrkesgrupper hvor det det kreves midlere/ lavere utdanning, i praksis de fra før av – dårligst betalte jobbene.
Slike arbeidsvilkår setter ofte til side ansattes medbestemmelses- og innflytelsesrettigheter på arbeidsplassene de jobber på, det hindrer påvirkning gjennom fagforeninger, og arbeidstakeren kan risikere å miste beskyttelsen av fritiden.
I tillegg kan det være vanskelig å få ei lønn som er til å leve av gjennom tilfeldige og ustabile vikarjobber. Det kan gi store vanskeligheter på boligmarkedet, låneordninger og trygghet for seg og familien.
Det er også slik at innleide arbeidstakere ofte får langt dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn de andre i bedriften som de får jobboppdrag i. Det er heller ikke uvanlig at arbeidstakere går på midlertidig ansettelseskontrakter i år etter år.
Etter at forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet i 1999, er det blitt etablert en rekke bemannings- og vikarbyråer rundt om. Det betyr at det i de siste årene har skjedd en sniktilpasning av et annet regime en «faste ansettelser» for mange arbeidstakere. Avsløringene om arbeidsforholdene i Adecco og en rekke andre vikarbyråer, vitner om at det foregår grov utnyttelse av arbeidstakere med ulovlig overtid, luselønn, lange dagsverk og dårlig arbeidsmiljø. I tillegg hører vi om vikarer som «bor» gratis på vikarbyrået i håp om å få en tilfeldig vakt som måtte dukke opp.
Det kan derfor ikke være tvil om at vikarbyrådirektivet representerer en stor trussel for veldig mange hva angår retten til å ha trygge jobber og gode ansettelsesvilkår på faste stillinger, og rett til å ha et godt arbeidsmiljø! I tillegg representer direktivet en klar svekkelse stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven.
Anstendige arbeidsforhold
Lover og avtaler knyttet til tariffavtaler slår fast at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er nedfelt i Arbeidsmiljøloven, og har vært en del av norsk rettspraksis. Faste ansettelser sikrer arbeidstakerne ei lønn som er til å leve av og stabile forhold, og legger grunnlaget for en god sosial og velferdsmessig hverdag. I tillegg regulerer tariffavtalene en rekke andre forhold som forsikringsordninger, pensjonsordninger og andre forhold i tilsettingsforholdet.
Fagbevegelsen kan aldri godta, eller akseptere, at disse viktige grunnpilarene i norsk arbeidsrett og arbeidspraksis blir truet, eller utfordret!
Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Men er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»?
Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid. Dette utfordrer følgende tre forhold;
- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 - om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.
Viktig kompetanse kan forsvinne
Virksomheter kan enkelt bli tappet for kompetanse ved at arbeidstakere kommer og går. Eller at det kan forsinke prosesser med å videreutvikle kompetanse ved at man ikke har en stabil arbeidsstokk. Økt bruk av vikarer kan også være en stor trussel mot fagopplæringen (lærlingeordninger), enten fordi at dette ikke lengre blir et satsingsområde, eller gjennom at det ikke er nok stabil fagkompetanse i virksomhetene. For det kan ikke være tvil om at dersom direktivet vedtas, så vil det medføre utstrakt mer bruk av midlertidige ansettelser og bruk av vikarer med svekket ansettelsesvern!
Det er en reell fare for at med den arbeidsledigheten som Europa sliter med i dag, så kan vikar- og bemanningsselskapene med vikarbyrådirektivet i hånden kunne anvende arbeidstakere fra andre land på helt andre lønns- og arbeidsvilkår enn hva som gjelder i Norge. Det har Adecco og andre selskaper tydelig bevist!
Arbeiderpartiet må snu!
Fagbevegelsen kan ikke, og vil ikke, akseptere vikarbyrådirektivets trussel mot arbeidstakernes rett til å inneha trygge jobber, et velorganisert arbeidsliv, og et godt arbeidsmiljø!
En tilnærmelsesvis samlet fagbevegelse står bak kravet om at Stortinget må legge ned veto mot vikarbyrådirektivet! Partiene Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti står på fagbevegelsens side i denne saken. Det er derfor et stort håp om at Arbeiderpartiet vil snu i denne saken – i tide!
På bakgrunn av det gjennomføres det den 18.01.2012 en politisk streik mot innlemming av EUs vikarbyrådirektiv i norsk rett!
Hvem styrer Norge? Det norske demokratiet – eller EU? Og hvem bestemmer i EU – demokratiet eller politikere som representerer «1 %-samfunnet (kapitalmakten)»? Og hvem påser at kapitalmakten alltid har rett - det viser seg at EU-domstolen gjør – et faktum som er grundig underkommunisert.
Dette bildet er det viktig å ha klart for seg når man skal diskutere hvorvidt man er for eller imot EUs vikarbyrådirektiv – fordi Norge – gjennom EØS-avtalen, styres av hva som skjer i EU. Jf Aftenposten den 16.01.2012, sier en forskningsrapport fra Liechtenstein-instituttet i sin Europautredning at det knapt er mulig å få unntak fra EØS-avtalen. Av 8 000 EU-lover som Norge har vedtatt, har Norge bare fått 55 unntak fra implementerte lover fra EU, og hvor det stort sett er snakk om tekniske tilpasninger – ikke reelle unntak jf Europautredningen.
Liechtenstein-instituttets konklusjon tilsier at norske politikere i praksis bare er statister i forhold EU og «1 %-samfunnet». Heldigvis for norske politikere, er ikke Norge medlem av EU – dermed har ikke norske politikere noe ansvar for de forringelsene som skjer på lønns- og arbeidsvilkår, sosial dumping m.v ovenfor arbeidstakere, samt forringelsen av velferdssystemene som skjer rundt i Europa. Disse funnene Liechtenstein-instituttets rapport, tilsier at dersom vi fortsatt skal ha et demokrati og anstendige lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere, må Norge må få en grundig debatt på hvorvidt man ikke bør erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik eksempelvis Sveits har gjort.
Hva er hensikten med vikarbyrådirektivet?
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» - både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Dette er et system som særlig rammer arbeidstakere i yrkesgrupper hvor det det kreves midlere/ lavere utdanning, i praksis de fra før av – dårligst betalte jobbene.
Slike arbeidsvilkår setter ofte til side ansattes medbestemmelses- og innflytelsesrettigheter på arbeidsplassene de jobber på, det hindrer påvirkning gjennom fagforeninger, og arbeidstakeren kan risikere å miste beskyttelsen av fritiden.
I tillegg kan det være vanskelig å få ei lønn som er til å leve av gjennom tilfeldige og ustabile vikarjobber. Det kan gi store vanskeligheter på boligmarkedet, låneordninger og trygghet for seg og familien.
Det er også slik at innleide arbeidstakere ofte får langt dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn de andre i bedriften som de får jobboppdrag i. Det er heller ikke uvanlig at arbeidstakere går på midlertidig ansettelseskontrakter i år etter år.
Etter at forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet i 1999, er det blitt etablert en rekke bemannings- og vikarbyråer rundt om. Det betyr at det i de siste årene har skjedd en sniktilpasning av et annet regime en «faste ansettelser» for mange arbeidstakere. Avsløringene om arbeidsforholdene i Adecco og en rekke andre vikarbyråer, vitner om at det foregår grov utnyttelse av arbeidstakere med ulovlig overtid, luselønn, lange dagsverk og dårlig arbeidsmiljø. I tillegg hører vi om vikarer som «bor» gratis på vikarbyrået i håp om å få en tilfeldig vakt som måtte dukke opp.
Det kan derfor ikke være tvil om at vikarbyrådirektivet representerer en stor trussel for veldig mange hva angår retten til å ha trygge jobber og gode ansettelsesvilkår på faste stillinger, og rett til å ha et godt arbeidsmiljø! I tillegg representer direktivet en klar svekkelse stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven.
Anstendige arbeidsforhold
Lover og avtaler knyttet til tariffavtaler slår fast at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er nedfelt i Arbeidsmiljøloven, og har vært en del av norsk rettspraksis. Faste ansettelser sikrer arbeidstakerne ei lønn som er til å leve av og stabile forhold, og legger grunnlaget for en god sosial og velferdsmessig hverdag. I tillegg regulerer tariffavtalene en rekke andre forhold som forsikringsordninger, pensjonsordninger og andre forhold i tilsettingsforholdet.
Fagbevegelsen kan aldri godta, eller akseptere, at disse viktige grunnpilarene i norsk arbeidsrett og arbeidspraksis blir truet, eller utfordret!
Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Men er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»?
Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid. Dette utfordrer følgende tre forhold;
- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 - om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.
Viktig kompetanse kan forsvinne
Virksomheter kan enkelt bli tappet for kompetanse ved at arbeidstakere kommer og går. Eller at det kan forsinke prosesser med å videreutvikle kompetanse ved at man ikke har en stabil arbeidsstokk. Økt bruk av vikarer kan også være en stor trussel mot fagopplæringen (lærlingeordninger), enten fordi at dette ikke lengre blir et satsingsområde, eller gjennom at det ikke er nok stabil fagkompetanse i virksomhetene. For det kan ikke være tvil om at dersom direktivet vedtas, så vil det medføre utstrakt mer bruk av midlertidige ansettelser og bruk av vikarer med svekket ansettelsesvern!
Det er en reell fare for at med den arbeidsledigheten som Europa sliter med i dag, så kan vikar- og bemanningsselskapene med vikarbyrådirektivet i hånden kunne anvende arbeidstakere fra andre land på helt andre lønns- og arbeidsvilkår enn hva som gjelder i Norge. Det har Adecco og andre selskaper tydelig bevist!
Arbeiderpartiet må snu!
Fagbevegelsen kan ikke, og vil ikke, akseptere vikarbyrådirektivets trussel mot arbeidstakernes rett til å inneha trygge jobber, et velorganisert arbeidsliv, og et godt arbeidsmiljø!
En tilnærmelsesvis samlet fagbevegelse står bak kravet om at Stortinget må legge ned veto mot vikarbyrådirektivet! Partiene Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti står på fagbevegelsens side i denne saken. Det er derfor et stort håp om at Arbeiderpartiet vil snu i denne saken – i tide!
På bakgrunn av det gjennomføres det den 18.01.2012 en politisk streik mot innlemming av EUs vikarbyrådirektiv i norsk rett!
søndag 15. januar 2012
Et godt arbeidsfelleskap er avhengig av alle
Trepartssamarbeidet mellom de offentlige myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden viser seg å være et fortrinn når det gjelder fordelingspolitikk, lønns- og arbeidsvilkår (arbeidsmiljøloven), sysselsettingspolitikken og velferdspolitikk. Det gjør at Norge fremstår som et av de landene med lavest arbeidsledighet i verden, har generelt de beste velferdsordningene i verden, lavest konfliktnivå, og der forskjellene er minst mellom folk.
Høyrepartiene (markedsliberalistene) har gitt uttrykk for at de vil innføre ordninger som kan svekke dette trepartssamarbeidet! Blant annet gjennom å svekke lovverket - som gir arbeidstakere den medbestemmelsen og medinnflytelsen man har pr i dag. Spesielt utsatt kan den kollektive streikeretten være om Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti får makt!
Markedsliberalistene synes å ha EUs politikk som sitt forbilde, med EU-domstolen som det overordnede overvåkingsorgan, hvor sosial dumping, fagforeningsknusing og kutt i velferdsordninger synes å være en del av målsettingen og politikken. Laval-dommen fra Sverige er et slikt eksempel med angrep på den kollektive streikeretten.
Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning, inntekt og formue kommer ofte negativt ut i det nye arbeidslivet i EU. Nevnte arbeidstakergrupper er eksempelvis overrepresentert blant arbeidstakere som går på midlertidige ansettelser og vikariater (ustabile arbeidsforhold) mv.
I Norge har man en organisasjonsgrad på ca 47.1 %. Den har falt fra ca 57 % i 1980. Det er en utvikling som må snus om man skal evne og opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, samt gode velferdsordninger i fremtiden. I dag er det ingen andre som forsvarer velferdssamfunnet sterkere enn det LO gjør! Det i seg selv er god grunn til ettertanke.
Fradrag på selvangivelsen for fagforeningskontingent er et stort gode for demokratiet – spesielt bedriftsdemokratiet!
Fradragsberettiget fagforeningskontingent på selvangivelsen er et stort og uvurderlig gode både for demokratiet – og spesielt bedriftsdemokratiet! Fradraget er en universell ordning som gjelder alle arbeidstakere, dvs at alle landets innbyggere kan nyte godt av ordningen!
Pr i dag hindrer ordningen med fradragsberettiget fagforeningskontingent stor forskjellsbehandling mellom organiserte og uorganiserte arbeidstakere (ofte kalt gratispassasjerene), fordi fradraget utjamner forskjellene mellom de som betaler kontingent og de som ikke gjør det.
Det er trist at diskusjonen, med krav om å fjerne fradragsberettiget fagforeningskontingent dukker opp med jevne mellomrom på ulike nettsteder i og medier.
Det å redusere – eller fjerne - fradraget på fagforeningskontingenten er et virkemiddel som krefter i høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti) anvender for å drive det som gjerne omtales som «fagforeningsknusing». Dette fordi (som flere fremhever) - pr i dag nyter uorganiserte, i stor grad de samme rettighetene som de fagorganiserte har kjempet frem i virksomheter hvor det er tegnet tariffavtaler. Eller sagt på en annen måte; Det er en praksis – pr i dag – at dersom det er tegnet en tariffavtale på en arbeidsplass, gjøres tariffavtalens bestemmelser gjeldende for alle arbeidstakere (dvs inklusive de uorganiserte).
Derav kommer argumentasjonen fra enkelte hold om at «hvorfor være organisert når man får det samme likevel»? Så enkelt er det ikke!
Det å kjempe for å beholde fradragsberettiget fagforeningskontingent, er av stor betydning for å beholde en sterk fagbevegelse (høy organisasjonsgrad), og dermed et velfungerende trepartssamarbeid, og dermed et velfungerende velferdssamfunn, med gode lønns- og arbeidsvilkår! Det er et faktum man ikke må tape av syne.
I Sverige for eksempel har medlemstallet falt i fagorganisasjoner blant annet som en konsekvens at man har bygget ned adgangen til å trekke fra fagforeningskontingent på selvangivelsen. Med synkende medlemstall, fratas arbeidstakere mange goder i en bit-for-bit-politikk – styrt av markedsliberalistene.
Hva slags arbeidsliv ønsker egentlig de uorganiserte?
Det er selvsagt vanskelig å si for en som er organisert, men det kan være grunn til å se på hva som er oppnådd gjennom tidene av de som gjennom tidene har vært fagorganiserte.
Går vi tilbake til midten av 1800-tallet, før fagbevegelsen ble stor nok og samarbeidet slik at de kunne hevde sin rett, var arbeidsdagene ofte på 13 til 16 timer 6 dager i uka, og uten ferierettigheter.
La meg få provosere litt, med noen spørsmål knyttet til de uorganiserte;
De fagorganiserte har i dag kjempet seg frem til en normalarbeidsdag på 7,5 timer og 37,5 timers arbeidsuke. Arbeidsmiljøloven sier at vi skal jobbe 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke (Arbeidsmiljølovens § 10-4). Kan det bety at mange uorganiserte egentlig ønsker seg 40 timers arbeidsuke?
De fagorganiserte har kjempet seg frem til retten til 5 ukers ferie (30 virkedager). Ferieloven sier at en arbeidstaker har rett til ferie i 25 virkedager (4 uker + 1 dag - dvs vi kaller "Grodagen»). Tariffavtalen – som de fagorganiserte har kjempet frem - gir rett til ytterligere 5 virkedagers ferie. Kan det bety at de uorganiserte egentlig ønsker seg bare 25 virkedager feriefritid?
De fagorganiserte har kjempet frem en rett for slitne arbeidstakere til å kunne tre ut av arbeidslivet fra 62 år. Aldersgrensen for pensjon er normalt 70 år, og hvor det har vært anledning til å gå av ved fylte 67 år dersom arbeidstakeren fyller vilkårene i Folketrygdloven. Aldersgrensene er etter nytt pensjonssystem, og endringer i Trygdeloven, gjort mer fleksible. Kan det bety at uorganiserte mener at arbeidstakere skal holde på til de fyller 70 år – selv om helsen skulle svikte på et tidligere aldersnivå?
Fagforeningene har kjempet frem forsikringsordninger (herunder ulykkesforsikringer), og sykelønn når arbeidstakere er syke. Kan det bety at uorganiserte mener at forsikringsordninger og sykelønn ikke er viktige for arbeidstakere? Man må ikke tape av syne at slike ordninger kan bli strøket med et pennestrøk om fagbevegelsen blir svekket i tilstrekkelig grad?
Fagbevegelsen kjempet frem, senest når LO bidrog sterkt til å avsette Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist for Bondevik II-regjeringens politikk) – å sørge for å beholde en Arbeidsmiljølov som beskytter arbeidstakernes fritid (dvs arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven). Kan det bety at de uorganiserte mener at det er arbeidsgiver som skal eie, styre og ha herredømme over arbeidstakernes fritid (slik som var vanlig under husmannstiden/ slavetiden)?
LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven ble videreført – i motsetning hva partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gjøre. Kan det bety at uorganiserte mener at et stillingsvern er uvesentlig å kjempe for - for arbeidstakerne?
LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at midlertidige ansettelser ikke ble hovedregelen i arbeidslivet (og slik EU vil innføre gjennom EUs vikarbyrådirektiv). Det gjør at de fleste arbeidstakere i dag har ei inntekt som gir garanti for lån til boligkjøp, og ei lønn som er til å leve av m.v. Kan det bety at uorganiserte mener at dette ikke er viktig å kjempe for faste ansettelser for arbeidstakere?
Pensjonsreformen, som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen inneholdt en profil om at de rike, og de med høyere utdanning og lønn skulle få vesentlig høyere pensjoner – ved at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ og inntekt skulle få betydelig desto mindre - målt mot dagens nivå. LO greide å stoppe dette særdeles usolidariske forslaget til pensjonsordningen som ble presentert av fra Stortinget i samarbeid med Arbeiderpartiet. Det innebar også endringer i Arbeiderpartiets forslag før LO-kongressen i 2005. Fremskrittspartiet vil gjøre alle til minstepensjonister). Kan det bety at uorganiserte mener at pensjonsspørsmål ikke er viktige?
Limet, og hovedårsaken til at arbeidstakere har oppnådd så gode lønns- og arbeidsvilkårene som arbeidstakere har pr dag, skyldes den kollektive streikeretten. Den er sikret i Arbeidstvistloven/ Tjenestetvistloven. Og det å være fagorganisert betyr at man også er sikret retten til streikebidrag ved konflikt. Særlig Venstre og Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for at de vil fjerne arbeidstakernes kollektive streikerett dersom de får makt. Kan det bety at uorganiserte mener at streikerett ikke er viktig for å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, og at streikebidrag er unødvendig om det blir konflikt?
Arbeidstvister blir tidvis ført for arbeidsretten. Dette for at arbeidstakerne skal kunne få prøvd sin sak og sine rettigheter juridisk. Å føre en rettssak koster fort +/- kr 300 000.- (avhengig av sak og innhold og omfang) pr rettsinstans, om en part taper rettssaken. Dersom saken er av prinsipiell betydning for fagbevegelsen, dekker fagorganisasjonen slike saksomkostninger. Kan det bety at uorganiserte ikke føler at dette er en viktig trygghet - selv om det kan medføre at det rammer familie og familieøkonomien sterkt.
De fagorganisertes kamp for gode lønns- og arbeidsvilkår handler om at man ikke ønsker å føre arbeidstakere i deres familier tilbake til tilstander hvor mange opplevde grov urettferdighet, fattigdom, utbytting, og hvor arbeidstakere måtte stå med lua i handa når de skulle kreve noe. Og den tiden da uføre måtte tigge om almisser (Fremskrittspartiet, ved partileder Siv Jensen, benyttet «almissebegrepet» under valgkampen i 2009).
Urett ute i verden
Det foregår mye urett ute i verden. Kina blir ofte nevnt som et «flott land å samarbeide med» blant de som har etablert virksomheter det.
Det skjer en utvikling gradvis også i Kina, eller i hvert fall deler av Kina.
Det som i hvert fall har vært en del av arbeidspolitikken i Kina da globaliseringsutviklingen tok til, var at fagforeninger var forbudt - den oppgaven som en slags «tillitsvalgt» var/ er arbeidslederens oppgave (bedriftens håndplukkede mann).
I Kina bor arbeidstakere i stort antall i en form for arbeidsleirer eid av arbeidsgiverne/ myndighetene – hvor arbeidstakeren ofte er langt vekke fra familiene sine. Når arbeidstakerne er innlosjert hos bedriftseierne, er det fortalt om at arbeidstakerne må betale høy leie på bolig på svært lave lønninger. Arbeidstakeren henvises ofte til å handle varer og klær i bedriftseieren butikker - til dyre priser (og hvor det ikke er uvanlig at arbeidstakeren står i gjeld til arbeidsgiveren – til høye renter), 16 til 18 timers arbeidsdag er ikke uvanlig pr dag – og hvor arbeidstakere risikerer trekk i lønn om de eksempelvis snakker til hver andre i arbeidstiden slik det fremgikk i et avisoppslag nylig. Arbeidstakerne har som oftest ingen ferierettigheter, ingen forhandlingsrett/ streikerett, eller sykelønn, arbeidsledighetstrygd, heller ingen pensjons og forsikringsordninger osv, og det eksisterer knapt noen miljø- og forurensingsbegrensninger.
Før OL ble avviklet i Kina, måtte virksomhetene stenge i flere mils omkrets rundt arrangørstedene - i flere uker før OL tok til, på grunn av de høye forurensningsverdiene i lufta. Dette representerer mange arbeidstakeres arbeids- og bomiljø i Kina).
Det hevdes at nærmere 10 % av jordsmonnet i Kina er blitt så forurenset at det er ikke tilrådelig å spise maten som blir produsert der av helsemessige årsaker. Men den maten som produseres i disse forurensede områdene viser seg å være god nok mat for arbeidstakerne.
Er det slike arbeidstilstander vi ønsker oss?
Sterke fagforeninger er et gode!
Fordelingspolitikk handler om å ha sterke fagforeninger. Velferd handler om å ha sterke fagforeninger. Et godt arbeidsliv handler om å ha et godt trepartssamarbeid mellom offentlig myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Dvs den norske modellen!
Hvorfor er ikke de som er opptatt av å fjerne/ bygge ned fagforeningskontingenten - heller opptatt av å få bukt med svart økonomi? Svart økonomi hevdes å være vår tids raskest voksende økonomi. Det er mye mer penger å hente ved bekjempelse av svart økonomi – penger som kunne blitt anvendt innenfor skole, utdanning, helse, samferdsel osv osv. Det må være langt mer lønnsomt enn å gå til angrep på fradragsberettiget fagforeningskontingenten og de godene som følger av den ordningen/ trepartssamarbeidet.
De samme personene som går til angrep på fagforeningene og fradragsberettiget fagforeningskontingent går heller ikke til angrep på det faktum at arbeidsgivere organiserer seg i arbeidsgiverforeninger, og/ eller mer eller mindre lukkede forsamlinger og brorskapsordener.
Noen ganger er det gode grunner til å være stolt over å være fagorganisert – tatt i betraktning alle goder som fagforeningene har bidratt til å kjempe frem!
Til de uorganiserte!
Avslutningsvis vil jeg kommentere de provoserende spørsmålene jeg stilte lenger oppe i innlegget;
Jeg tror at de fleste uorganiserte både ønsker og vil ha de godene som fagbevegelsen har kjempet frem gjennom tidene på lønns- og arbeidsvilkår, samt de andre velferdsordningene som samfunnet byr på. Ordninger som mange tar for gitt at vi har i dag og for fremtiden. Men slik er det ikke – det krever faktisk en innsats hver dag for å beholde disse opparbeidede ordningene!
Jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke i stedet for dagens 7,5 timers arbeidsdag/ 37,5 timers arbeidsuke, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg tilbake til 25 dagers ferie i stedet for dagens 30 dager, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg en standard 70 års aldersgrense fremfor dagens fleksible ordninger, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker innføring av karensdager ved sykdom (fjerning av sykelønn), forsikringer osv, osv.
Jeg tror også at uorganiserte vil ha en beskyttelse av sin fritid, ha et godt stillingsvern, oppleve faste ansettelser fremfor vikariater og midlertidige ansettelser, ha gode gode pensjonsordninger, være sikret juridisk trygghet i arbeidssituasjonen, og ha et balansert partsforhold i arbeidslivet med kollektiv streikerett osv osv,
Apropos sykelønn;
Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA), er et eksempel på tiltak for å kunne beholde sykelønnsordningen – og slippe innføring av karensdager. Dvs at vi får full lønn under sykdom. Det er et fellestiltak mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter! Det er et eksempel på daglig innsats for å kunne beholde velferdsgodene med full lønn under sykdom.
Jeg tror det er slik at;
De beste løsningene finner man frem til i fellesskap! Derfor handler det om at flere uorganiserte må ta del i det fellesskapet. Dvs å organisere seg. Det lønner seg å være organisert! Fradragsberettiget fagforeningskontingent er derfor et gode, og din mulighet for en «skattelette». Aktive fagforeninger er et «must» både for utviklingen av trepartssamarbeidet i arbeidslivet, og for et velfungerende bedriftsdemokrati!
Høyrepartiene (markedsliberalistene) har gitt uttrykk for at de vil innføre ordninger som kan svekke dette trepartssamarbeidet! Blant annet gjennom å svekke lovverket - som gir arbeidstakere den medbestemmelsen og medinnflytelsen man har pr i dag. Spesielt utsatt kan den kollektive streikeretten være om Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti får makt!
Markedsliberalistene synes å ha EUs politikk som sitt forbilde, med EU-domstolen som det overordnede overvåkingsorgan, hvor sosial dumping, fagforeningsknusing og kutt i velferdsordninger synes å være en del av målsettingen og politikken. Laval-dommen fra Sverige er et slikt eksempel med angrep på den kollektive streikeretten.
Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning, inntekt og formue kommer ofte negativt ut i det nye arbeidslivet i EU. Nevnte arbeidstakergrupper er eksempelvis overrepresentert blant arbeidstakere som går på midlertidige ansettelser og vikariater (ustabile arbeidsforhold) mv.
I Norge har man en organisasjonsgrad på ca 47.1 %. Den har falt fra ca 57 % i 1980. Det er en utvikling som må snus om man skal evne og opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, samt gode velferdsordninger i fremtiden. I dag er det ingen andre som forsvarer velferdssamfunnet sterkere enn det LO gjør! Det i seg selv er god grunn til ettertanke.
Fradrag på selvangivelsen for fagforeningskontingent er et stort gode for demokratiet – spesielt bedriftsdemokratiet!
Fradragsberettiget fagforeningskontingent på selvangivelsen er et stort og uvurderlig gode både for demokratiet – og spesielt bedriftsdemokratiet! Fradraget er en universell ordning som gjelder alle arbeidstakere, dvs at alle landets innbyggere kan nyte godt av ordningen!
Pr i dag hindrer ordningen med fradragsberettiget fagforeningskontingent stor forskjellsbehandling mellom organiserte og uorganiserte arbeidstakere (ofte kalt gratispassasjerene), fordi fradraget utjamner forskjellene mellom de som betaler kontingent og de som ikke gjør det.
Det er trist at diskusjonen, med krav om å fjerne fradragsberettiget fagforeningskontingent dukker opp med jevne mellomrom på ulike nettsteder i og medier.
Det å redusere – eller fjerne - fradraget på fagforeningskontingenten er et virkemiddel som krefter i høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti) anvender for å drive det som gjerne omtales som «fagforeningsknusing». Dette fordi (som flere fremhever) - pr i dag nyter uorganiserte, i stor grad de samme rettighetene som de fagorganiserte har kjempet frem i virksomheter hvor det er tegnet tariffavtaler. Eller sagt på en annen måte; Det er en praksis – pr i dag – at dersom det er tegnet en tariffavtale på en arbeidsplass, gjøres tariffavtalens bestemmelser gjeldende for alle arbeidstakere (dvs inklusive de uorganiserte).
Derav kommer argumentasjonen fra enkelte hold om at «hvorfor være organisert når man får det samme likevel»? Så enkelt er det ikke!
Det å kjempe for å beholde fradragsberettiget fagforeningskontingent, er av stor betydning for å beholde en sterk fagbevegelse (høy organisasjonsgrad), og dermed et velfungerende trepartssamarbeid, og dermed et velfungerende velferdssamfunn, med gode lønns- og arbeidsvilkår! Det er et faktum man ikke må tape av syne.
I Sverige for eksempel har medlemstallet falt i fagorganisasjoner blant annet som en konsekvens at man har bygget ned adgangen til å trekke fra fagforeningskontingent på selvangivelsen. Med synkende medlemstall, fratas arbeidstakere mange goder i en bit-for-bit-politikk – styrt av markedsliberalistene.
Hva slags arbeidsliv ønsker egentlig de uorganiserte?
Det er selvsagt vanskelig å si for en som er organisert, men det kan være grunn til å se på hva som er oppnådd gjennom tidene av de som gjennom tidene har vært fagorganiserte.
Går vi tilbake til midten av 1800-tallet, før fagbevegelsen ble stor nok og samarbeidet slik at de kunne hevde sin rett, var arbeidsdagene ofte på 13 til 16 timer 6 dager i uka, og uten ferierettigheter.
La meg få provosere litt, med noen spørsmål knyttet til de uorganiserte;
De fagorganiserte har i dag kjempet seg frem til en normalarbeidsdag på 7,5 timer og 37,5 timers arbeidsuke. Arbeidsmiljøloven sier at vi skal jobbe 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke (Arbeidsmiljølovens § 10-4). Kan det bety at mange uorganiserte egentlig ønsker seg 40 timers arbeidsuke?
De fagorganiserte har kjempet seg frem til retten til 5 ukers ferie (30 virkedager). Ferieloven sier at en arbeidstaker har rett til ferie i 25 virkedager (4 uker + 1 dag - dvs vi kaller "Grodagen»). Tariffavtalen – som de fagorganiserte har kjempet frem - gir rett til ytterligere 5 virkedagers ferie. Kan det bety at de uorganiserte egentlig ønsker seg bare 25 virkedager feriefritid?
De fagorganiserte har kjempet frem en rett for slitne arbeidstakere til å kunne tre ut av arbeidslivet fra 62 år. Aldersgrensen for pensjon er normalt 70 år, og hvor det har vært anledning til å gå av ved fylte 67 år dersom arbeidstakeren fyller vilkårene i Folketrygdloven. Aldersgrensene er etter nytt pensjonssystem, og endringer i Trygdeloven, gjort mer fleksible. Kan det bety at uorganiserte mener at arbeidstakere skal holde på til de fyller 70 år – selv om helsen skulle svikte på et tidligere aldersnivå?
Fagforeningene har kjempet frem forsikringsordninger (herunder ulykkesforsikringer), og sykelønn når arbeidstakere er syke. Kan det bety at uorganiserte mener at forsikringsordninger og sykelønn ikke er viktige for arbeidstakere? Man må ikke tape av syne at slike ordninger kan bli strøket med et pennestrøk om fagbevegelsen blir svekket i tilstrekkelig grad?
Fagbevegelsen kjempet frem, senest når LO bidrog sterkt til å avsette Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist for Bondevik II-regjeringens politikk) – å sørge for å beholde en Arbeidsmiljølov som beskytter arbeidstakernes fritid (dvs arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven). Kan det bety at de uorganiserte mener at det er arbeidsgiver som skal eie, styre og ha herredømme over arbeidstakernes fritid (slik som var vanlig under husmannstiden/ slavetiden)?
LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven ble videreført – i motsetning hva partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gjøre. Kan det bety at uorganiserte mener at et stillingsvern er uvesentlig å kjempe for - for arbeidstakerne?
LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at midlertidige ansettelser ikke ble hovedregelen i arbeidslivet (og slik EU vil innføre gjennom EUs vikarbyrådirektiv). Det gjør at de fleste arbeidstakere i dag har ei inntekt som gir garanti for lån til boligkjøp, og ei lønn som er til å leve av m.v. Kan det bety at uorganiserte mener at dette ikke er viktig å kjempe for faste ansettelser for arbeidstakere?
Pensjonsreformen, som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen inneholdt en profil om at de rike, og de med høyere utdanning og lønn skulle få vesentlig høyere pensjoner – ved at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ og inntekt skulle få betydelig desto mindre - målt mot dagens nivå. LO greide å stoppe dette særdeles usolidariske forslaget til pensjonsordningen som ble presentert av fra Stortinget i samarbeid med Arbeiderpartiet. Det innebar også endringer i Arbeiderpartiets forslag før LO-kongressen i 2005. Fremskrittspartiet vil gjøre alle til minstepensjonister). Kan det bety at uorganiserte mener at pensjonsspørsmål ikke er viktige?
Limet, og hovedårsaken til at arbeidstakere har oppnådd så gode lønns- og arbeidsvilkårene som arbeidstakere har pr dag, skyldes den kollektive streikeretten. Den er sikret i Arbeidstvistloven/ Tjenestetvistloven. Og det å være fagorganisert betyr at man også er sikret retten til streikebidrag ved konflikt. Særlig Venstre og Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for at de vil fjerne arbeidstakernes kollektive streikerett dersom de får makt. Kan det bety at uorganiserte mener at streikerett ikke er viktig for å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, og at streikebidrag er unødvendig om det blir konflikt?
Arbeidstvister blir tidvis ført for arbeidsretten. Dette for at arbeidstakerne skal kunne få prøvd sin sak og sine rettigheter juridisk. Å føre en rettssak koster fort +/- kr 300 000.- (avhengig av sak og innhold og omfang) pr rettsinstans, om en part taper rettssaken. Dersom saken er av prinsipiell betydning for fagbevegelsen, dekker fagorganisasjonen slike saksomkostninger. Kan det bety at uorganiserte ikke føler at dette er en viktig trygghet - selv om det kan medføre at det rammer familie og familieøkonomien sterkt.
De fagorganisertes kamp for gode lønns- og arbeidsvilkår handler om at man ikke ønsker å føre arbeidstakere i deres familier tilbake til tilstander hvor mange opplevde grov urettferdighet, fattigdom, utbytting, og hvor arbeidstakere måtte stå med lua i handa når de skulle kreve noe. Og den tiden da uføre måtte tigge om almisser (Fremskrittspartiet, ved partileder Siv Jensen, benyttet «almissebegrepet» under valgkampen i 2009).
Urett ute i verden
Det foregår mye urett ute i verden. Kina blir ofte nevnt som et «flott land å samarbeide med» blant de som har etablert virksomheter det.
Det skjer en utvikling gradvis også i Kina, eller i hvert fall deler av Kina.
Det som i hvert fall har vært en del av arbeidspolitikken i Kina da globaliseringsutviklingen tok til, var at fagforeninger var forbudt - den oppgaven som en slags «tillitsvalgt» var/ er arbeidslederens oppgave (bedriftens håndplukkede mann).
I Kina bor arbeidstakere i stort antall i en form for arbeidsleirer eid av arbeidsgiverne/ myndighetene – hvor arbeidstakeren ofte er langt vekke fra familiene sine. Når arbeidstakerne er innlosjert hos bedriftseierne, er det fortalt om at arbeidstakerne må betale høy leie på bolig på svært lave lønninger. Arbeidstakeren henvises ofte til å handle varer og klær i bedriftseieren butikker - til dyre priser (og hvor det ikke er uvanlig at arbeidstakeren står i gjeld til arbeidsgiveren – til høye renter), 16 til 18 timers arbeidsdag er ikke uvanlig pr dag – og hvor arbeidstakere risikerer trekk i lønn om de eksempelvis snakker til hver andre i arbeidstiden slik det fremgikk i et avisoppslag nylig. Arbeidstakerne har som oftest ingen ferierettigheter, ingen forhandlingsrett/ streikerett, eller sykelønn, arbeidsledighetstrygd, heller ingen pensjons og forsikringsordninger osv, og det eksisterer knapt noen miljø- og forurensingsbegrensninger.
Før OL ble avviklet i Kina, måtte virksomhetene stenge i flere mils omkrets rundt arrangørstedene - i flere uker før OL tok til, på grunn av de høye forurensningsverdiene i lufta. Dette representerer mange arbeidstakeres arbeids- og bomiljø i Kina).
Det hevdes at nærmere 10 % av jordsmonnet i Kina er blitt så forurenset at det er ikke tilrådelig å spise maten som blir produsert der av helsemessige årsaker. Men den maten som produseres i disse forurensede områdene viser seg å være god nok mat for arbeidstakerne.
Er det slike arbeidstilstander vi ønsker oss?
Sterke fagforeninger er et gode!
Fordelingspolitikk handler om å ha sterke fagforeninger. Velferd handler om å ha sterke fagforeninger. Et godt arbeidsliv handler om å ha et godt trepartssamarbeid mellom offentlig myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Dvs den norske modellen!
Hvorfor er ikke de som er opptatt av å fjerne/ bygge ned fagforeningskontingenten - heller opptatt av å få bukt med svart økonomi? Svart økonomi hevdes å være vår tids raskest voksende økonomi. Det er mye mer penger å hente ved bekjempelse av svart økonomi – penger som kunne blitt anvendt innenfor skole, utdanning, helse, samferdsel osv osv. Det må være langt mer lønnsomt enn å gå til angrep på fradragsberettiget fagforeningskontingenten og de godene som følger av den ordningen/ trepartssamarbeidet.
De samme personene som går til angrep på fagforeningene og fradragsberettiget fagforeningskontingent går heller ikke til angrep på det faktum at arbeidsgivere organiserer seg i arbeidsgiverforeninger, og/ eller mer eller mindre lukkede forsamlinger og brorskapsordener.
Noen ganger er det gode grunner til å være stolt over å være fagorganisert – tatt i betraktning alle goder som fagforeningene har bidratt til å kjempe frem!
Til de uorganiserte!
Avslutningsvis vil jeg kommentere de provoserende spørsmålene jeg stilte lenger oppe i innlegget;
Jeg tror at de fleste uorganiserte både ønsker og vil ha de godene som fagbevegelsen har kjempet frem gjennom tidene på lønns- og arbeidsvilkår, samt de andre velferdsordningene som samfunnet byr på. Ordninger som mange tar for gitt at vi har i dag og for fremtiden. Men slik er det ikke – det krever faktisk en innsats hver dag for å beholde disse opparbeidede ordningene!
Jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke i stedet for dagens 7,5 timers arbeidsdag/ 37,5 timers arbeidsuke, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg tilbake til 25 dagers ferie i stedet for dagens 30 dager, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg en standard 70 års aldersgrense fremfor dagens fleksible ordninger, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker innføring av karensdager ved sykdom (fjerning av sykelønn), forsikringer osv, osv.
Jeg tror også at uorganiserte vil ha en beskyttelse av sin fritid, ha et godt stillingsvern, oppleve faste ansettelser fremfor vikariater og midlertidige ansettelser, ha gode gode pensjonsordninger, være sikret juridisk trygghet i arbeidssituasjonen, og ha et balansert partsforhold i arbeidslivet med kollektiv streikerett osv osv,
Apropos sykelønn;
Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA), er et eksempel på tiltak for å kunne beholde sykelønnsordningen – og slippe innføring av karensdager. Dvs at vi får full lønn under sykdom. Det er et fellestiltak mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter! Det er et eksempel på daglig innsats for å kunne beholde velferdsgodene med full lønn under sykdom.
Jeg tror det er slik at;
De beste løsningene finner man frem til i fellesskap! Derfor handler det om at flere uorganiserte må ta del i det fellesskapet. Dvs å organisere seg. Det lønner seg å være organisert! Fradragsberettiget fagforeningskontingent er derfor et gode, og din mulighet for en «skattelette». Aktive fagforeninger er et «must» både for utviklingen av trepartssamarbeidet i arbeidslivet, og for et velfungerende bedriftsdemokrati!
lørdag 14. januar 2012
Sakkyndige, kostnader, rettssikkerhet og nytteverdi
Det er besluttet at to nye sakkyndige skal undersøke den terrorsiktede Anders Behring Breivik på ny. Advokatene til Breivik har derimot rådet Breivik til ikke å la seg bli testet på nytt, noe Breivik skal ha uttalt at han heller ikke vil - i følge mediene. Som motreaksjon er det uttalt fra myndighetspersoner at dersom Breivik ikke vil samarbeide, kan han bli tvangsinnlagt til ny undersøkelse.
De handlingene som Anders Behring Breivik utførte den 22.07.2011, er så avskyelige, så i utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å vie saken oppmerksomhet utover det som mediene skriver. Men det at det er besluttet å oppnevne to nye sakkyndige og en ny sakkyndigrapport, setter norsk rettssystem i meget spesielt lys – for å si det mildt. Derfor denne kommentaren. Det at tingretten har besluttet å igangsette enn ny undersøkelse av Breivik, kan ikke oppfattes som annet enn full mistillit til den foreliggende rapporten som er lagt frem!
Svekker sakkyndiges rolle ekstremt mye!
Det som er bra, gjennom beslutningen/ konklusjonen om at det skal foretas en ny vurdering av Anders Behring Breivik, er - på generelt grunnlag - at sakkyndigrapporter kan man ikke ha tillit til!
Den allerede fremlagte rapporten om Anders Behring Breivik, som det er reist tvil om, ble utarbeidet av psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim. Det er opplyst at Husby er ofte benyttet som rettspsykiater av retten.
Mine spørsmål er da;
- Hva slags tillit kan man ha til alle de øvrige rapportene som er blitt anvendt i rettsapparatet - som er utarbeidet av psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim, og som kan ha hatt betydning for domsslutningen, og dermed rettsikkerheten – til flere av de som er blitt dømt i norske domstoler?
- Hva slags rettsikkerhet råder da generelt i norske domstoler så lenge systemet fungerer slik at dersom man ikke liker slutningene i sakkyndigrapport – så bestiller man bare nye – helt til man får en rapport med den konklusjonen man er tilfreds med?
På generelt grunnlag, kan jeg ikke skjønne annet enn at bruken og betydningen av rettspsykiatere og sakkyndigrapport med dagens avgjørelse er kraftig svekket! Dessuten så er det retten skal dømme i det som skal være et demokratisk rettssystem.
Sakkyndiges arbeidsmetoder
Det opplyses at Torgeir Husby har benyttet 405 arbeidstimer på Anders Behring Breivik.
Det er mulig at dette – generelt - er et riktig tidsbruk for å få en faglig god rapport – det har ikke jeg kompetanse til å vurdere hva som er rett og galt på. Men denne tidsbruken som Huseby har anvendt står i sterk kontrast til hva som er vanlig i sakkyndigarbeid i andre saker som føres for retten i Norge! Det kan virke diskriminerende på andre.
Min erfaring fra leder/ arbeidet i Foreningen 2 Foreldre (F2F) er at i barnefordelingssaker bruker sakkyndige mange timer med samtaler og observasjoner på mor og mors familie/ venner. Mens det holder med en 15 minutters telefonsamtale til far – og uten kontakt med fars familie/ venner. På bakgrunn av 15 minutter telefonsamtale kan sakkyndige konkludere med at far er uskikket til overhode å ha kontakt med sitt barn. Hva slags telepatiske evner tror de sakkyndige at de er besittelse av???
15 minutter for ivaretakelse av et barns og fars rettsikkerhet pr telefon står sterkt i kontrast med de 405 timene som ble benyttet på Anders Behring Breivik – og rettsikkerheten bør være lik for alle.
På toppen av det hele – dommerne i saken mente at 15 minutters telefonsamtale med far, var tilstrekkelig rettslig for å fradømme barnet rett til å ha kontakt med sin far og fars familie. Slik fungerer norsk rett! Hva slags rettssikkerhet er dette? Og uten at verken sakkyndige eller dommerne observerte far/ barn sammen?
Det sentrale spørsmålet er dermed; Hvor mange timer er nødvendig for sakkyndige for å kunne gi et faglig godt forsvarlig svar på en persons psykiske og fysiske tilstand juridisk og rettslig sett?
Tvangsinnleggelse for ny undersøkelse?
Jeg stiller meg meget undrende til at – dersom Anders Behring Breivik ikke frivillig samarbeider om en ny rapport - så kan det komme på tale tvangsinnlegge ham for en ny undersøkelse. Hva slags hensikt har det, og hva er motivet for å gjøre det er min tanke?
For det første, så er det gått nærmere et halvt år siden terrorhandlingene fant sted. Den terrorsiktede har sittet i stor grad isolert og begrenset kontaktnett/ tilgang på ytre påvirkninger. Det kan bety at atferdsmønsteret er annerledes i dag, enn på det tidspunktet da den forferdelige ugjerningen fant sted (endret atferd). Det som er mest relevant for saken, må etter mitt syn være den tilstanden Breivik befant seg i tettest opp til det tidspunktet hvor den grufulle gjerningen fant sted.
Anders Behring Breivik har uttalt (påstand) noe slikt som at rundt 80 % av innholdet i sakkyndigrapporten inneholder opplysninger om forhold som ikke har funnet sted. På dette punktet kan det hende at Breivik har rett i sin påstand, det er et bilde som er gjenkjennbart fra sakkyndigrapporter i barnefordelingssaker.
Hvordan kan rettssamfunnet forvente at Breivik har tillit til å gå på en ny runde med undersøkelse etter erfaringene han har gitt uttrykk for med rapporten til psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim?
Ny «Arnold Juklerød-sak»?
Når det nå foreligger en sakkyndigrapport, så vil noen velge å tro at konklusjonen i den er den riktige, og Anders Behring Breivik vil alltid ha den konklusjonen hengende over seg. Og hvem kan motbevise at den var riktig eller gal på det tidspunktet konklusjonen ble tatt? Dersom (så hvis/såfremt) at de nyoppnevnte sakkyndige kommer til en motsatt konklusjon. Hva skjer da, og hvem skal retten tro på? Slik jeg ser det, har man ved å nedsette en ny sakkyndiggruppe bidratt til å sette dommerne i en håpløs situasjon/ håpløs valgsituasjon. Eneste måten retten kan komme ut av den situasjon, er å se bort fra begge rapportene under domfellelsen – med de eventuelle konsekvensene det kan få. Eller at dommerne ender opp med en nærmest «uavklart» diagnose. Her kan man ende opp i en slags «Arnold Juklerød-sak», i den forstand at man ender opp med en ørkesløs diskusjon om diagnose - hvor «makt skaper rett» fremfor en konklusjon på objektive kriterier.
Fungerer det norske rettssystemet optimalt?
Det at det myndighetene har gitt klarsignal for en ny sakkyndigutredning skal foretas på Anders Behring Breivik, bør på generelt grunnlag åpne for en granskning og utredning på hvorvidt norsk rettssystem fungerer optimalt, og hvordan rettsikkerheten blir ivaretatt ved bruk av rettsoppnevnte sakkyndige! Det er blant annet antydet at avdelingen til rettspsykiater Torgeir Husby setter diagnosen paranoid schizofren mye oftere enn gjennomsnittet i den offentlige psykiatrien. Dersom den påstanden medfører riktighet – hva slags rettssikkerhet sitter man igjen med da?
I hvert fall bør fortsettelsen medføre at det utarbeides retningslinjer og etiske regler for hvordan sakkyndige skal arbeide. Slike regler finnes ikke i dag, og på generelt grunnlag mener jeg det er meget uheldig.
Skriver regninger - «ikke med gafler – men med store spader»
Sakkyndige vet å ta seg betalt. Det fikk man erfare med Gerd Liv Valla-saken i Ingunn Yssen/ Gerd Liv Valla-saken. Advokaten Jan Fougner, førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie og advokat og professor dr. juris Kristin Normann foretok den utredningen sammen med
dr.med. psykoanalytiker Lars Weisæth og cand.med. spesialist i psykiatri Odd H. Hellesøy. Regningen for den rapporten er oppgitt til å være på hele 5 607 504 kroner for noen dagers arbeid. Den regningen ble ikke betalt av det offentlige.
(Den verste avsløringen med Fougner-rapporten er at den viser at dommere i norsk rett kan sitte «på alle sider av bordet», og hvordan det etableres nettverk mellom dømmende myndighet, forsvarsstand og sakkyndige. Grådighetskultur er et stikkord i denne settingen).
Når det gjelder rettspleien på straffesaker, er det offentlig myndigheter som fastsetter prisene. Den prisen er oppgitt til å være på 905 kroner pr time. I de fleste tilfellene dekkes disse beløpene ved hjelp av skattebetalernes penger. Siden Norge skal fremstå som en «demokratisk» rettsstat, så stiller jeg meg undrende til prisnivåer på 905 kroner pr time – det er en pris som overhode ikke står i forhold til flertallet av det norske folk – dermed virker dette prisnivået temmelig «udemokratisk»!
Den sakkyndigrapporten som psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim fremla om Anders Behring Breivik er oppgitt til å være på 243 sider, og kostet det offentlige hele 366 525 kroner (neste en gjennomsnittlig årslønn) for noen ukers arbeid.
Med et slikt system med svindyre rettslige kostnader er jeg redd for at rettssikkerheten svekkes ut fra kostnadsspørsmål. Økonomi kan dermed bli et hinder for rettssak og sakførsel som er en demokratisk rettsstat verdig. Det kan skje at samfunnet velger å avstå fra objektive gode rettsprosedyrer enten ut fra samfunnsøkonomiske spørsmål, eller gjennom at parter ikke tør gå til domstolene for å kreve sin rett av frykt for å bli totalt økonomisk ruin i saker hvor man kan bli risikere å bli idømt saksomkostninger.
En annen ting er hvordan enkelte rettspersoner fakturerer timer. I Nokas-saken ble det opplyst at en advokat fakturerte for 25 timer (ja, du leste rett) i døgnet. Hvordan kan ha tillit til rettspersoner som fremmer slike krav? Er det med slik grådighet dette landet skal bygges?
Hvilken betydning vil sakkyndigrapportene få for rettsutfallet?
Tvilen skal komme tiltalte til gode – er et viktig rettsprinsipp. Leder for påtalemyndigheten, riksadvokat Tor-Aksel Busch, har uttrykt noe slik som at en ny sakkyndigrapport uansett ikke vil få noen konsekvenser i saken. Bakgrunnen for det er all tvilen rundt Breiviks diagnose. Det er dette Breiviks forsvar også må forholde seg til – og faktisk forholder seg til. Hvor mye verdi har en ny sakkyndig rapport da? Påtalemyndigheten har så langt - lagt til grunn - at tvilen nettopp skal komme tiltalte til gode. Slik må og skal et rettssamfunn fungere.
Den alminnelige rettsoppfatningen i Norge synes å være at de grusomme handlingene som er begått av Anders Behring Breivik, er av en slik alvorlig karakter, at han aldri må tilbakeføres til samfunnet, basert på konkludert atferd den 22.7.2011. Jeg tror det skal svært mye til for at en domsslutning ender opp med en annen konklusjon enn den som er i tråd med uttrykt folkevilje. Hva er da hensikten med en sakkyndigrapport nr 2?
De handlingene som Anders Behring Breivik utførte den 22.07.2011, er så avskyelige, så i utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å vie saken oppmerksomhet utover det som mediene skriver. Men det at det er besluttet å oppnevne to nye sakkyndige og en ny sakkyndigrapport, setter norsk rettssystem i meget spesielt lys – for å si det mildt. Derfor denne kommentaren. Det at tingretten har besluttet å igangsette enn ny undersøkelse av Breivik, kan ikke oppfattes som annet enn full mistillit til den foreliggende rapporten som er lagt frem!
Svekker sakkyndiges rolle ekstremt mye!
Det som er bra, gjennom beslutningen/ konklusjonen om at det skal foretas en ny vurdering av Anders Behring Breivik, er - på generelt grunnlag - at sakkyndigrapporter kan man ikke ha tillit til!
Den allerede fremlagte rapporten om Anders Behring Breivik, som det er reist tvil om, ble utarbeidet av psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim. Det er opplyst at Husby er ofte benyttet som rettspsykiater av retten.
Mine spørsmål er da;
- Hva slags tillit kan man ha til alle de øvrige rapportene som er blitt anvendt i rettsapparatet - som er utarbeidet av psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim, og som kan ha hatt betydning for domsslutningen, og dermed rettsikkerheten – til flere av de som er blitt dømt i norske domstoler?
- Hva slags rettsikkerhet råder da generelt i norske domstoler så lenge systemet fungerer slik at dersom man ikke liker slutningene i sakkyndigrapport – så bestiller man bare nye – helt til man får en rapport med den konklusjonen man er tilfreds med?
På generelt grunnlag, kan jeg ikke skjønne annet enn at bruken og betydningen av rettspsykiatere og sakkyndigrapport med dagens avgjørelse er kraftig svekket! Dessuten så er det retten skal dømme i det som skal være et demokratisk rettssystem.
Sakkyndiges arbeidsmetoder
Det opplyses at Torgeir Husby har benyttet 405 arbeidstimer på Anders Behring Breivik.
Det er mulig at dette – generelt - er et riktig tidsbruk for å få en faglig god rapport – det har ikke jeg kompetanse til å vurdere hva som er rett og galt på. Men denne tidsbruken som Huseby har anvendt står i sterk kontrast til hva som er vanlig i sakkyndigarbeid i andre saker som føres for retten i Norge! Det kan virke diskriminerende på andre.
Min erfaring fra leder/ arbeidet i Foreningen 2 Foreldre (F2F) er at i barnefordelingssaker bruker sakkyndige mange timer med samtaler og observasjoner på mor og mors familie/ venner. Mens det holder med en 15 minutters telefonsamtale til far – og uten kontakt med fars familie/ venner. På bakgrunn av 15 minutter telefonsamtale kan sakkyndige konkludere med at far er uskikket til overhode å ha kontakt med sitt barn. Hva slags telepatiske evner tror de sakkyndige at de er besittelse av???
15 minutter for ivaretakelse av et barns og fars rettsikkerhet pr telefon står sterkt i kontrast med de 405 timene som ble benyttet på Anders Behring Breivik – og rettsikkerheten bør være lik for alle.
På toppen av det hele – dommerne i saken mente at 15 minutters telefonsamtale med far, var tilstrekkelig rettslig for å fradømme barnet rett til å ha kontakt med sin far og fars familie. Slik fungerer norsk rett! Hva slags rettssikkerhet er dette? Og uten at verken sakkyndige eller dommerne observerte far/ barn sammen?
Det sentrale spørsmålet er dermed; Hvor mange timer er nødvendig for sakkyndige for å kunne gi et faglig godt forsvarlig svar på en persons psykiske og fysiske tilstand juridisk og rettslig sett?
Tvangsinnleggelse for ny undersøkelse?
Jeg stiller meg meget undrende til at – dersom Anders Behring Breivik ikke frivillig samarbeider om en ny rapport - så kan det komme på tale tvangsinnlegge ham for en ny undersøkelse. Hva slags hensikt har det, og hva er motivet for å gjøre det er min tanke?
For det første, så er det gått nærmere et halvt år siden terrorhandlingene fant sted. Den terrorsiktede har sittet i stor grad isolert og begrenset kontaktnett/ tilgang på ytre påvirkninger. Det kan bety at atferdsmønsteret er annerledes i dag, enn på det tidspunktet da den forferdelige ugjerningen fant sted (endret atferd). Det som er mest relevant for saken, må etter mitt syn være den tilstanden Breivik befant seg i tettest opp til det tidspunktet hvor den grufulle gjerningen fant sted.
Anders Behring Breivik har uttalt (påstand) noe slikt som at rundt 80 % av innholdet i sakkyndigrapporten inneholder opplysninger om forhold som ikke har funnet sted. På dette punktet kan det hende at Breivik har rett i sin påstand, det er et bilde som er gjenkjennbart fra sakkyndigrapporter i barnefordelingssaker.
Hvordan kan rettssamfunnet forvente at Breivik har tillit til å gå på en ny runde med undersøkelse etter erfaringene han har gitt uttrykk for med rapporten til psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim?
Ny «Arnold Juklerød-sak»?
Når det nå foreligger en sakkyndigrapport, så vil noen velge å tro at konklusjonen i den er den riktige, og Anders Behring Breivik vil alltid ha den konklusjonen hengende over seg. Og hvem kan motbevise at den var riktig eller gal på det tidspunktet konklusjonen ble tatt? Dersom (så hvis/såfremt) at de nyoppnevnte sakkyndige kommer til en motsatt konklusjon. Hva skjer da, og hvem skal retten tro på? Slik jeg ser det, har man ved å nedsette en ny sakkyndiggruppe bidratt til å sette dommerne i en håpløs situasjon/ håpløs valgsituasjon. Eneste måten retten kan komme ut av den situasjon, er å se bort fra begge rapportene under domfellelsen – med de eventuelle konsekvensene det kan få. Eller at dommerne ender opp med en nærmest «uavklart» diagnose. Her kan man ende opp i en slags «Arnold Juklerød-sak», i den forstand at man ender opp med en ørkesløs diskusjon om diagnose - hvor «makt skaper rett» fremfor en konklusjon på objektive kriterier.
Fungerer det norske rettssystemet optimalt?
Det at det myndighetene har gitt klarsignal for en ny sakkyndigutredning skal foretas på Anders Behring Breivik, bør på generelt grunnlag åpne for en granskning og utredning på hvorvidt norsk rettssystem fungerer optimalt, og hvordan rettsikkerheten blir ivaretatt ved bruk av rettsoppnevnte sakkyndige! Det er blant annet antydet at avdelingen til rettspsykiater Torgeir Husby setter diagnosen paranoid schizofren mye oftere enn gjennomsnittet i den offentlige psykiatrien. Dersom den påstanden medfører riktighet – hva slags rettssikkerhet sitter man igjen med da?
I hvert fall bør fortsettelsen medføre at det utarbeides retningslinjer og etiske regler for hvordan sakkyndige skal arbeide. Slike regler finnes ikke i dag, og på generelt grunnlag mener jeg det er meget uheldig.
Skriver regninger - «ikke med gafler – men med store spader»
Sakkyndige vet å ta seg betalt. Det fikk man erfare med Gerd Liv Valla-saken i Ingunn Yssen/ Gerd Liv Valla-saken. Advokaten Jan Fougner, førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie og advokat og professor dr. juris Kristin Normann foretok den utredningen sammen med
dr.med. psykoanalytiker Lars Weisæth og cand.med. spesialist i psykiatri Odd H. Hellesøy. Regningen for den rapporten er oppgitt til å være på hele 5 607 504 kroner for noen dagers arbeid. Den regningen ble ikke betalt av det offentlige.
(Den verste avsløringen med Fougner-rapporten er at den viser at dommere i norsk rett kan sitte «på alle sider av bordet», og hvordan det etableres nettverk mellom dømmende myndighet, forsvarsstand og sakkyndige. Grådighetskultur er et stikkord i denne settingen).
Når det gjelder rettspleien på straffesaker, er det offentlig myndigheter som fastsetter prisene. Den prisen er oppgitt til å være på 905 kroner pr time. I de fleste tilfellene dekkes disse beløpene ved hjelp av skattebetalernes penger. Siden Norge skal fremstå som en «demokratisk» rettsstat, så stiller jeg meg undrende til prisnivåer på 905 kroner pr time – det er en pris som overhode ikke står i forhold til flertallet av det norske folk – dermed virker dette prisnivået temmelig «udemokratisk»!
Den sakkyndigrapporten som psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim fremla om Anders Behring Breivik er oppgitt til å være på 243 sider, og kostet det offentlige hele 366 525 kroner (neste en gjennomsnittlig årslønn) for noen ukers arbeid.
Med et slikt system med svindyre rettslige kostnader er jeg redd for at rettssikkerheten svekkes ut fra kostnadsspørsmål. Økonomi kan dermed bli et hinder for rettssak og sakførsel som er en demokratisk rettsstat verdig. Det kan skje at samfunnet velger å avstå fra objektive gode rettsprosedyrer enten ut fra samfunnsøkonomiske spørsmål, eller gjennom at parter ikke tør gå til domstolene for å kreve sin rett av frykt for å bli totalt økonomisk ruin i saker hvor man kan bli risikere å bli idømt saksomkostninger.
En annen ting er hvordan enkelte rettspersoner fakturerer timer. I Nokas-saken ble det opplyst at en advokat fakturerte for 25 timer (ja, du leste rett) i døgnet. Hvordan kan ha tillit til rettspersoner som fremmer slike krav? Er det med slik grådighet dette landet skal bygges?
Hvilken betydning vil sakkyndigrapportene få for rettsutfallet?
Tvilen skal komme tiltalte til gode – er et viktig rettsprinsipp. Leder for påtalemyndigheten, riksadvokat Tor-Aksel Busch, har uttrykt noe slik som at en ny sakkyndigrapport uansett ikke vil få noen konsekvenser i saken. Bakgrunnen for det er all tvilen rundt Breiviks diagnose. Det er dette Breiviks forsvar også må forholde seg til – og faktisk forholder seg til. Hvor mye verdi har en ny sakkyndig rapport da? Påtalemyndigheten har så langt - lagt til grunn - at tvilen nettopp skal komme tiltalte til gode. Slik må og skal et rettssamfunn fungere.
Den alminnelige rettsoppfatningen i Norge synes å være at de grusomme handlingene som er begått av Anders Behring Breivik, er av en slik alvorlig karakter, at han aldri må tilbakeføres til samfunnet, basert på konkludert atferd den 22.7.2011. Jeg tror det skal svært mye til for at en domsslutning ender opp med en annen konklusjon enn den som er i tråd med uttrykt folkevilje. Hva er da hensikten med en sakkyndigrapport nr 2?
Fremskrittspartiet under 10 %
Det arbeidstakerfiendtlige partiet – Fremskrittspartiet – har nå en oppslutning på 9,8 % jf Aftenpostens og Respons' partibarometer som er presentert i dag 14.01.2012. Det viser seg – med erfaringene fra de finans- og gjeldskrisene som rammer Europa, USA og andre land i verden - at trygge jobber, stabil økonomi og et godt arbeidsmiljø er viktigere for "folk flest" en fantasispillet til Fremskrittspartiet og andre markedsliberalister.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
