Med innføringen av markedsliberalisme er det generelt oppstått et underskudd på demokrati, samtidig som at AS- og foretaksdannelser av offentlige fellesskapsoppgaver innebærer at vårt arvesølv og inntekter havner gradvis over på private interessers hender. Bærebjelken, og forståelsen av hva det innebærer å bo i et demokratisk styrt land, er at det er folket som "eier" staten, og ikke omvendt - at det er staten ved, politikerne, som "eier" befolkningen og fellesskapets verdier.
AS- og foretaksdannelsene har utviklet seg til et system hvor politikerne mer eller mindre fraskriver seg en hever mulighet til demokratisk styring, kontroll og revisjon av fellesskapets verdier. Forvaltningen av fellesskapets verdier overføres gjennom dette systemet til oppnevnte styrer. Styrene består i hovedsak av privatpersoner - i den forstand at styrerepresentantene ikke har noe demokratisk styrt organ – med tilhørende vedtak som forteller hva de skal mene og hvordan selskapet skal forvaltes. Styrenes oppgave er å skape avkastning på innskuddskapitalen. Dermed er styrene er gitt makt til å styre, og med fullmakter til å avvikle offentlige interesser/ arbeidsplasser, og det mest skremmende er at beslutningene skjer i mer eller mindre lukkede styrerom.
AS-dannelsen av kraftforsyningen er kanskje det største «ranet» som er foretatt ovenfor befolkningen. Kraftprisene styres i dag i praksis av EU gjennom kraftavtaler regulert gjennom EØS-avtalen. Oljen i Nordsjøen som ble definert til ”å tilhøre hele Norges befolkning da den ble funnet” - slik er det ikke blitt. Og Statoil er blitt delprivatisert, hvor staten sitter igjen med 67 % av aksjene. Det samme er skjedd med Telenor, hvor staten sitter igjen med 54 % av aksjene. Postbanken har gått samme veien, og hvor staten sitter igjen med bare 34 % av aksjene. Hva skjer med Statskog?
Statskog forvalter i dag store nasjonale interesser. Statskog skiftet eierform i 1993, fra forvaltning over til foretak – og hvor krav til avkastning er i dag langt større enn hensynet til fornuftbasert forvaltning. Statskog er i tillegg splittet opp i flere selskaper, hvor markedsliberalismens prinsipper er lagt til grunn for både forvaltningen og personalpolitikken. Statskog ervervet for en tid tilbake tidligere Borregaard skoger, et areal på 1,1 millioner dekar areal, med en prislapp på 1 725 millioner kroner. Flere underselskaper er blitt etablert.
Det bør være et folkekrav at Statskog tilbakeføres til forvaltningen som et selskap, før selskapet ender opp privatisert med å bli delprivatisert slik som Postbanken, Statoil m.fl, eventuelt privatisert. Det må være et krav at Statskog underlegges en demokratisk politisk forankret forvaltningsplan, bygd på fellesskapets og demokratiske interesser som det styrende mål. I tillegg må politikerne sørge for at Statskog i fremtiden fremstår som et “utstillingsvindu” i internasjonal sammenheng på både drift og forvaltning, og ut fra klima og miljøhensyn. Hovedhensikten bak et slikt krav - er selvsagt å forhindre at fellesskapets midler som er blitt benyttet til å kjøpe arealer dyrt, for i neste omgang blir overlatt «private styrer» å forvalte. Noe som kan medføre at styrene sponser/ selger unna eiendommer på billigsalg til spekulanter. Og for å unngå at avkastningskrav overgår en bærekraftig drift av skogsarealene.
En viktig satsing for Statskog må være å satse på nærings- og forskningsmessig produkt- og ressursutvikling, med tanke på å skape nye arbeidsplasser basert på de ressurser som selskapet rår over, og på denne måten sikre og realisere fellesskapet verdier. Det kan skje i samarbeid med lokale interesser. Det er kun gjennom offentlig forvaltning at man kan sikre en god allmenntilgang til jakt og friluftsliv for befolkningen også. Min påstand er at fellesskapets eiendommer og midler forvaltes best under demokratisk styring, kontroll og revisjon!
onsdag 30. november 2011
søndag 20. november 2011
Demokratiet under gjeldsrkisens grådighet
Den pågående finans- og gjeldskrisen i Europa og USA genererer en usolidarisk grådighet som mangler sidestykke. Noe av det verste denne grådighetskulturen etterlater seg, er det faktum at demokratiet i økende grad settes til side. Denne utviklingen har den konsekvens at fordelingskrisen sementeres, fattigdommen øker og dermed undertrykkelse av store befolkningsgrupper, og vi ser nå en politisk krise våre generasjoner aldri har sett maken til tidligere.
Sosialdemokratiet har spilt ball med markedsliberalistene altfor lenge, og glemt sine idealer. Tony Blair (Labour party) i Storbritannia ble en ledende skikkelse i den retningen. Det har resultert i at, ved valg, at arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger, er blitt hjemmesittere – eller at de i fortvilelse stemmer på høyrepartiene (ideologiene er borte).
Spania går til valg i disse dager – et land med 22 % arbeidsledighet. Her sier flere folk på gata at de stemmer ikke lengre på sosialdemokratiske partier/ eller blir hjemmesittere – for de har ikke lengre tillit. Det er et urovekkende signal – forårsaket av markedsliberalisme og tilhørende fordelingskrise.
Stemmeretten er blitt en klassesak
Partisekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet, uttrykte på fylkeskartellkonferansen i LO Stat - i september i år - at i Norge er det å bruke stemmeretten blitt et klasseproblem. Undersøkelser viser at befolkningen i Oslo øst bruker i liten grad stemmeretten – mens befolkningen i Oslo vest benytter den i langt støtte grad.
Markedsliberalistene kom, så og tapte økonomien – nå drives det sterke krampetrekninger for å redde kapitalistenes verdier (banker) – og hvor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnet støtteordninger på betaler prisen. Det innebærer kutt i lønninger, kutt i velferd, massiv privatisering, og sosial dumping på lønns- og arbeidsvilkår. På den ene siden – selv i Tyskland - viser det seg at lønningene har stagnert/ gått ned med 10 % de senere år. På den andre siden viser det seg at den rike eliten øker sine formuer mer enn nonen gang.
Problemet som oppstår ved at arbeidstakere og de som lever på samfunnets stønadsordninger resignerer, er at markedsliberalistene er i ferd med å vinne politikken – fordi at både høyresiden og sosialdemokratiet i politikken svikter arbeidstakere og fattige i fordelingspolitikken. Folk avstår på denne måten å benytte sin innflytelse/ bruk av stemmeretten.
Elie Wiesel (Nobels fredsprisvinner) uttrykte at ”likegyldigheten er folkets verste fiende”. EU gjennomfører for tiden en politikk hvor ”likegyldigheten settes i system” – fordi demokratiet er satt ute av spill!
Demokratiet er satt ute av spill
Hvorfor har EU valgt en egen president og en utenriksminister? De er satt helt på sidelinjen i den pågående eurokrisen og finans-/ gjeldskrisen som flere EU-land er kommet opp i. Det er Tyskland og Frankrike som styrer løpet.
Tenk at det er mulig – at EU krever at arbeidstakerne i medlemslandet Hellas skal gå ned 20 % i lønn, kutte i pensjoner og stønader – uten å ta med befolkningen på råd! Det er vel bare i land/ regimer vi ikke liker å sammenligne oss med at slike prosesser normalt kan foregå. Skal Hellas komme ut av det uføret de er havnet i med sin gjeldskrise, er å spille på lag med egen befolkning og velgere. Det er helt avgjørende for å lykkes. Men det vil ikke de grådige markedsliberalistene i EU. Den avgåtte statsministeren i Hellas, Giorgos Papandreou, forsøkte seg på en prosess med folkeavstemning på gjeldspakken – men fikk ikke lov av den rike finanseliten som styrer EU. Hva slags demokrati er det?
Enda verre – for demokratiet - er at de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Dvs de er blitt erstattet av finanselitens utpekte folk.
Italias nye statsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas nye statsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Markedsliberalistene/ finanseliten i EU har dermed fått plassert ”sine utvalgte folk” til kutte i befolkningens velferd og lønninger, og for å gjennomføre utsalg av offentlige verdier (privatisering) til dumpingpriser til grådige spekulanter.
Wall Street-aksjonister
I USA er det oppstått en ”Wall Street-bevegelse” som en følge av de vanvittige forskjellene mellom befolkningsgrupper – og den grådighetskulturen som er oppstått blant den rike eliten. Arbeidstakere og fattige har fått store problemer etter den finans- og gjeldskrisen som er oppstått i USA.
Aftenposten skriver på sine nettsider i dag (20.11) at lobbyister fra lobbyselskapet Lytle Geduldig & Cranford har anbefalt banker å bruke 850 000 dollar på svertekampanje mot Wall Street-aksjonister. I følge Aftenspostens nettsider råder lobbyistene bankorganisasjonen til å granske Okkuper Wall Street-bevegelsen - deres retorikk, pengekilde og ledernes bakgrunn - for å kunne konstruere ”negative historier” om bevegelsen og politikere som støtter den.
Slik undergraves demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser av USAs finanselite/ markedsliberalistene. I USA viser det seg at de 1 % rikeste eier mer enn de 90 % fattigste til sammen. Slik fungerer markedsliberalistenes grådighet!
Demokratiet må gjenvinnes!
Markedsliberalistene har dessverre lykkes i store deler av USA og EU med å svekke fagbevegelsen – som ligger med mer eller mindre med brukket rygg. Unntaket er Norge – hvor vi fortsatt har et sterkt LO! Noe som gjør at Norge er blitt mindre rammet enn de fleste andre land – noen som er en konsekvens av trepartssamarbeidet mellom fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og offentlige myndigheter.
Wall Street-bevegelsen, som startet i USA, og arbeidet med å gjenreise en sterk fagbevegelse i Europa, er den eneste farbare vei – gjennom demokratiske virkemidler – for å gjenreise demokratiet. Og for å gjenreise en fordelingspolitikk, og for å forhindre fortsatt rovdrift og økologisk forringelse av vår klode.
Vår fremtid handler om å stoppe markedsliberalismens grådighet og fordelingskrise. Vår fremtid handler om å gjenreise demokratiet, og sørge for et inkluderende samfunn. Vår fremtid handler om å forsvare - gjenreise velferdssamfunnet på demokratiets premisser – mot fattigdom og undertrykkelse.
LO er i dag den siste skansen som forsvarer velferdssamfunnet!
Sosialdemokratiet har spilt ball med markedsliberalistene altfor lenge, og glemt sine idealer. Tony Blair (Labour party) i Storbritannia ble en ledende skikkelse i den retningen. Det har resultert i at, ved valg, at arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger, er blitt hjemmesittere – eller at de i fortvilelse stemmer på høyrepartiene (ideologiene er borte).
Spania går til valg i disse dager – et land med 22 % arbeidsledighet. Her sier flere folk på gata at de stemmer ikke lengre på sosialdemokratiske partier/ eller blir hjemmesittere – for de har ikke lengre tillit. Det er et urovekkende signal – forårsaket av markedsliberalisme og tilhørende fordelingskrise.
Stemmeretten er blitt en klassesak
Partisekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet, uttrykte på fylkeskartellkonferansen i LO Stat - i september i år - at i Norge er det å bruke stemmeretten blitt et klasseproblem. Undersøkelser viser at befolkningen i Oslo øst bruker i liten grad stemmeretten – mens befolkningen i Oslo vest benytter den i langt støtte grad.
Markedsliberalistene kom, så og tapte økonomien – nå drives det sterke krampetrekninger for å redde kapitalistenes verdier (banker) – og hvor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnet støtteordninger på betaler prisen. Det innebærer kutt i lønninger, kutt i velferd, massiv privatisering, og sosial dumping på lønns- og arbeidsvilkår. På den ene siden – selv i Tyskland - viser det seg at lønningene har stagnert/ gått ned med 10 % de senere år. På den andre siden viser det seg at den rike eliten øker sine formuer mer enn nonen gang.
Problemet som oppstår ved at arbeidstakere og de som lever på samfunnets stønadsordninger resignerer, er at markedsliberalistene er i ferd med å vinne politikken – fordi at både høyresiden og sosialdemokratiet i politikken svikter arbeidstakere og fattige i fordelingspolitikken. Folk avstår på denne måten å benytte sin innflytelse/ bruk av stemmeretten.
Elie Wiesel (Nobels fredsprisvinner) uttrykte at ”likegyldigheten er folkets verste fiende”. EU gjennomfører for tiden en politikk hvor ”likegyldigheten settes i system” – fordi demokratiet er satt ute av spill!
Demokratiet er satt ute av spill
Hvorfor har EU valgt en egen president og en utenriksminister? De er satt helt på sidelinjen i den pågående eurokrisen og finans-/ gjeldskrisen som flere EU-land er kommet opp i. Det er Tyskland og Frankrike som styrer løpet.
Tenk at det er mulig – at EU krever at arbeidstakerne i medlemslandet Hellas skal gå ned 20 % i lønn, kutte i pensjoner og stønader – uten å ta med befolkningen på råd! Det er vel bare i land/ regimer vi ikke liker å sammenligne oss med at slike prosesser normalt kan foregå. Skal Hellas komme ut av det uføret de er havnet i med sin gjeldskrise, er å spille på lag med egen befolkning og velgere. Det er helt avgjørende for å lykkes. Men det vil ikke de grådige markedsliberalistene i EU. Den avgåtte statsministeren i Hellas, Giorgos Papandreou, forsøkte seg på en prosess med folkeavstemning på gjeldspakken – men fikk ikke lov av den rike finanseliten som styrer EU. Hva slags demokrati er det?
Enda verre – for demokratiet - er at de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Dvs de er blitt erstattet av finanselitens utpekte folk.
Italias nye statsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas nye statsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Markedsliberalistene/ finanseliten i EU har dermed fått plassert ”sine utvalgte folk” til kutte i befolkningens velferd og lønninger, og for å gjennomføre utsalg av offentlige verdier (privatisering) til dumpingpriser til grådige spekulanter.
Wall Street-aksjonister
I USA er det oppstått en ”Wall Street-bevegelse” som en følge av de vanvittige forskjellene mellom befolkningsgrupper – og den grådighetskulturen som er oppstått blant den rike eliten. Arbeidstakere og fattige har fått store problemer etter den finans- og gjeldskrisen som er oppstått i USA.
Aftenposten skriver på sine nettsider i dag (20.11) at lobbyister fra lobbyselskapet Lytle Geduldig & Cranford har anbefalt banker å bruke 850 000 dollar på svertekampanje mot Wall Street-aksjonister. I følge Aftenspostens nettsider råder lobbyistene bankorganisasjonen til å granske Okkuper Wall Street-bevegelsen - deres retorikk, pengekilde og ledernes bakgrunn - for å kunne konstruere ”negative historier” om bevegelsen og politikere som støtter den.
Slik undergraves demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser av USAs finanselite/ markedsliberalistene. I USA viser det seg at de 1 % rikeste eier mer enn de 90 % fattigste til sammen. Slik fungerer markedsliberalistenes grådighet!
Demokratiet må gjenvinnes!
Markedsliberalistene har dessverre lykkes i store deler av USA og EU med å svekke fagbevegelsen – som ligger med mer eller mindre med brukket rygg. Unntaket er Norge – hvor vi fortsatt har et sterkt LO! Noe som gjør at Norge er blitt mindre rammet enn de fleste andre land – noen som er en konsekvens av trepartssamarbeidet mellom fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og offentlige myndigheter.
Wall Street-bevegelsen, som startet i USA, og arbeidet med å gjenreise en sterk fagbevegelse i Europa, er den eneste farbare vei – gjennom demokratiske virkemidler – for å gjenreise demokratiet. Og for å gjenreise en fordelingspolitikk, og for å forhindre fortsatt rovdrift og økologisk forringelse av vår klode.
Vår fremtid handler om å stoppe markedsliberalismens grådighet og fordelingskrise. Vår fremtid handler om å gjenreise demokratiet, og sørge for et inkluderende samfunn. Vår fremtid handler om å forsvare - gjenreise velferdssamfunnet på demokratiets premisser – mot fattigdom og undertrykkelse.
LO er i dag den siste skansen som forsvarer velferdssamfunnet!
lørdag 19. november 2011
Likestillingsperspektivet ved nakenbading i forsvaret
Soldaten Alice Asplund (23) har følt et stort ubehag ved å ha blitt beordret til nakenbading under en øvelse sammen med mannlige medsoldater. Og belastningen blir selvsagt stor når man er den eneste kvinnelige soldaten i en tropp. Det er en faktor man ikke skal underslå. Sånn sett føler jeg med henne.
Jeg har ofte lurt på dette – generelt - med beordring av nakenbading i forsvaret. Er denne handlingen avgjørende for Norges forsvarsevne? Fremmer denne øvelsen ”supersoldaten” i forsvaret? Hva er hensikten utover at man ”adlyder/ viser lojalitet og underdanighet ovenfor en kommando” – uansett hvor irrasjonell den er? Kort og godt – hva er hensikten/ hva ønsker mann å oppnå med denne øvelsen med nakenbading?
Og hvorfor slipper enkelte av religiøse grunner denne handlingen med nakenbading – mens andre soldater må?
Det jeg reagerer på er likestillingsperspektivet i denne debatten. Slik jeg oppfatter/ opplever mediefremstillingen, så gir Alice Asplund uttrykk for at hun føler et stort ubehag ved å måtte kle seg naken sammen med ”gutter”. Underforstått er det ikke ubehagelig for ”menn” å måtte kle av seg foran en kvinne – eller at ”menn” må kle av seg sammen med andre ”menn” på kommando. Alice Asplund skaper et inntrykk av at hun føler ubehag ved at ”mannlige offiserer” gir ordre om nakenbading. Betyr det at hun ville følt det annerledes/ helt OK om det hadde vært en ”kvinnelig offiser” som hadde gitt den samme ordren? Hva er i tilfelle forskjellen? Alice Asplund gir et bilde av at hun ba om å få slippe/ bade et annet sted/ eventuelt bade med tildekket underliv/bryster ovenfor ”mannlige offiserer” som sa nei. Underforstått – hadde det vært ”kvinnelige offiserer” som hadde avslått ønsket hennes – så ville det vært OK, subsidiært at ønsket om tildekking/ bade annet sted ville blitt imøtekommet om det hadde vært kvinnelige offiserer til stede. Ville det blitt det?
Det opplyses videre at det er åpnet personalsak mot offiserene som beordret denne nakenbadingen. Nå skal altså noen ”henges” for å ha utøvd en praksis som har eksistert i forsvaret – trolig fra tidenes morgen. Sett i et likestillingsperspektiv blir dette helt feil etter mitt syn – fordi denne debatten er endt opp med å stigmatisere menn og mannlige offiserer – og ikke se saken i et objektivt lys!
Det er mulig at mediene lager dette veldig mye til kjønnssak – og at det ikke er Alice Asplund sin skyld, men i denne saken lukter det mye stigmatisering av menn som en ”overgriper”.
Det mediene burde stilt spørsmål om, og det saken dreier seg om – er etter mitt syn spørsmål som;
- Hva har nakenbading i forsvaret med Norges forsvarsevne å gjøre?
- Hvilken betydning har nakenbading for en soldats utvikling og yteevne forsvarsteknisk? Hvilken gevinst har denne handlingen for forsvaret i sin helhet?
- Hvilken negative følger har det for en soldats utvikling, og landets forsvarsevne om en soldat gis anledning til å bade med tildekket underliv, og eventuelt med tildekkede bryst?
- Kan man kutte ut kravet om nakenbading med bakgrunn i ovennevnte spørsmål?
Det jeg etterlyser i slike debatter, er at når slike saker fremmes - så må det skje gjennom kjønnsnøytrale spørsmål – som har relevans for både kvinner og menn – og at saken må ses i et likestillingsperspektiv.
Slik saken står nå, opplever jeg Alice Asplund har ”vunnet” en sak om stigmatisering av menn og mannlige offiserer, og hun har fått sin vilje – mens samfunnet og forsvaret har tapt en debatt som angår både kvinner og menn sett i et likestillingsperspektiv. Trenger man å kreve nakenbading i forsvaret over hode?
Jeg har ofte lurt på dette – generelt - med beordring av nakenbading i forsvaret. Er denne handlingen avgjørende for Norges forsvarsevne? Fremmer denne øvelsen ”supersoldaten” i forsvaret? Hva er hensikten utover at man ”adlyder/ viser lojalitet og underdanighet ovenfor en kommando” – uansett hvor irrasjonell den er? Kort og godt – hva er hensikten/ hva ønsker mann å oppnå med denne øvelsen med nakenbading?
Og hvorfor slipper enkelte av religiøse grunner denne handlingen med nakenbading – mens andre soldater må?
Det jeg reagerer på er likestillingsperspektivet i denne debatten. Slik jeg oppfatter/ opplever mediefremstillingen, så gir Alice Asplund uttrykk for at hun føler et stort ubehag ved å måtte kle seg naken sammen med ”gutter”. Underforstått er det ikke ubehagelig for ”menn” å måtte kle av seg foran en kvinne – eller at ”menn” må kle av seg sammen med andre ”menn” på kommando. Alice Asplund skaper et inntrykk av at hun føler ubehag ved at ”mannlige offiserer” gir ordre om nakenbading. Betyr det at hun ville følt det annerledes/ helt OK om det hadde vært en ”kvinnelig offiser” som hadde gitt den samme ordren? Hva er i tilfelle forskjellen? Alice Asplund gir et bilde av at hun ba om å få slippe/ bade et annet sted/ eventuelt bade med tildekket underliv/bryster ovenfor ”mannlige offiserer” som sa nei. Underforstått – hadde det vært ”kvinnelige offiserer” som hadde avslått ønsket hennes – så ville det vært OK, subsidiært at ønsket om tildekking/ bade annet sted ville blitt imøtekommet om det hadde vært kvinnelige offiserer til stede. Ville det blitt det?
Det opplyses videre at det er åpnet personalsak mot offiserene som beordret denne nakenbadingen. Nå skal altså noen ”henges” for å ha utøvd en praksis som har eksistert i forsvaret – trolig fra tidenes morgen. Sett i et likestillingsperspektiv blir dette helt feil etter mitt syn – fordi denne debatten er endt opp med å stigmatisere menn og mannlige offiserer – og ikke se saken i et objektivt lys!
Det er mulig at mediene lager dette veldig mye til kjønnssak – og at det ikke er Alice Asplund sin skyld, men i denne saken lukter det mye stigmatisering av menn som en ”overgriper”.
Det mediene burde stilt spørsmål om, og det saken dreier seg om – er etter mitt syn spørsmål som;
- Hva har nakenbading i forsvaret med Norges forsvarsevne å gjøre?
- Hvilken betydning har nakenbading for en soldats utvikling og yteevne forsvarsteknisk? Hvilken gevinst har denne handlingen for forsvaret i sin helhet?
- Hvilken negative følger har det for en soldats utvikling, og landets forsvarsevne om en soldat gis anledning til å bade med tildekket underliv, og eventuelt med tildekkede bryst?
- Kan man kutte ut kravet om nakenbading med bakgrunn i ovennevnte spørsmål?
Det jeg etterlyser i slike debatter, er at når slike saker fremmes - så må det skje gjennom kjønnsnøytrale spørsmål – som har relevans for både kvinner og menn – og at saken må ses i et likestillingsperspektiv.
Slik saken står nå, opplever jeg Alice Asplund har ”vunnet” en sak om stigmatisering av menn og mannlige offiserer, og hun har fått sin vilje – mens samfunnet og forsvaret har tapt en debatt som angår både kvinner og menn sett i et likestillingsperspektiv. Trenger man å kreve nakenbading i forsvaret over hode?
fredag 18. november 2011
6 timers arbeidsdag for skift- og turnusarbeidere?
Statistisk sett opplever skift- og turnusarbeidere en langt tidligere slutt i arbeidslivet enn de arbeidstakerne som jobber innenfor normalarbeidsdagen – i snitt arbeider skift- og turnusarbeidere til ca 55-56 år gamle. De fleste fordi at helsa ikke holder lengre. Kan det være en ide å vurdere å innføre maks 6 timers arbeidsdager for skift- og turnusarbeidere – i stedet for dagens 9 timer (8 timer på natt) - som et tiltak for å forebygge at skift- og turnusarbeidere får en tidlig slutt i arbeidslivet?
Nytt pensjonssystem
Med dagens arbeidstidsordninger – og påfølgende tidlig slutt i arbeidslivet, ser det ut til at skift og turnusarbeidere arbeider seg til fattigdom – dvs som pensjonister? Dette synes å være et kraftig underkommunisert tema i debatten om man skal gi en generell adgang til å jobbe lengre dagsverk, slik arbeidsgiversiden og høyrepartiene jobber for (Fremskrittspartiet/ Venstre/ Høyre/ Kristelig folkeparti).
Det nye pensjonssystemet, gjeldende fra 2010, er innrettet slik at jo lengre man står i arbeidslivet – jo mer betaler man inn til egen pensjonsformue. Jo mer man betaler inn til egen pensjonsformue – jo høyere blir pensjonen man oppnår som pensjonist. Man kan derfor trygt fastslå at det nye pensjonssystemet åpenbart ikke er utarbeidet med tanke på skift- og turnusarbeidere – hvor en stor andel av disse opplever å måtte tre ut av arbeidslivet ca 15 år før forventet pensjoneringsalder.
Det er arbeidstakere på dagstidsjobber som tjener på nytt pensjonssystem!
Arbeidstakere på dagtid - og ofte i lette jobber, og som følge av det har muligheter til å stå lenge i arbeidslivet, har fått et pensjonssystem tilpasset disse arbeidstakergruppene, hvor de gis muligheter til å opparbeide seg gode pensjoner gjennom i snitt å stå lengre i arbeidslivet enn skift- og turnusarbeidere. Mens arbeidstakere på skift- og turnusordninger – hovedsaklig i yrker grupper med midlere/ lavere lønn og utdanning - presses derimot over til det motsatte. Det vil si over til arbeidstidsordninger med mer belastende skift og turnus – og dermed økt risiko for tidlig slutt i arbeidslivet.
Skift- og turnusarbeidere står ovenfor det faktum at de blir offer for et nytt klasseskille i arbeidslivet!
Økes pensjonsoppsparingsalderen til 75 år?
Politikere snakker i dag om å innføre et system hvor det skal være mulig å opptjene pensjonspoeng til man fyller 75 år. Innføres et slikt system – vil skift- og turnusarbeidere oppleve ennå større fattigdom som pensjonister gitt at deres tilstedeværelse i arbeidslivet fortsatt blir til ca 55 – 56 år.
I tillegg fungerer arbeidslivet slik at eldre og syke arbeidstakere ofte ikke er funnet ”lønnsomme” nok, og dermed i større grad presses ut av arbeidslivet over på samfunnets ulike trygdesystemer.
Hvem snakker skift og turnusarbeideres sak i de politiske fora? Og med krav om å tilrettelegge for at skift- og turnusarbeidere skal kunne stå lengre i arbeidslivet – i da helst til 70-75 år? Denne saken handler først og fremst om å innføre helsefremmende tiltak på arbeidsplassene, samt at myndighetene legger til rette for opplæring og kunnskap om risiko ved å jobbe skift og turnus på arbeidsplassene – en kunnskap som bør innføres allerede i skoleverket? Det handler om kunnskap for å forebygge en tidlig slutt i arbeidslivet.
Økte forskjeller
Gitt at situasjonen – som nevnt – vedvarer, at enkelte arbeidstakere på skift- og turnusordninger fratrer arbeidslivet i snitt ved ca fylte 55 år av helsemessige årsaker, og gitt at adgangen til å opparbeide seg pensjonspoeng heves til man er 75 år, så vil skift og turnusarbeidere miste opp til ca 20 års opptjeningstid på fremtidig pensjon. Det vil i tilfelle bety store økonomiske tap på pensjonsopptjeningen, og dermed vil det oppstå store økte økonomiske forskjeller blant pensjonister. Eller sagt på en annen måte; Denne utviklingen kan bety at skift- og turnusarbeidere blir den nye fattigdomsklassen som pensjonister!
Helsemessig risiko med skift- og turnusarbeid
Skift- og turnusarbeid er pr definisjon forbundet med store helsemessige risikoer i form av overrepresentasjon på statistikker over kortere levealder (tidlig død), hjerte og karsykdommer, kreft, forplantningsskader, depresjoner, livsstils sykdommer osv. Dette er risikovurderinger som i liten grad vurderes i tilknytning til arbeidstidsordninger, selv om det tilligger arbeidsgiveransvaret å vurdere slike spørsmål. En av arbeidsgivers plikter er å sørge for å ha ”helsefremmende arbeidsplasser”. Hvordan skal man oppnå det for skift- og turnusarbeidere?
Stortinget har definert at lengste tillatte arbeidsdag i Norge skal være på 9 timer. Kanskje er 9 timer for lange dagsverk for skift og turnusarbeidere? Kanskje bør man korte ned den til for eksempel 6 timer – i hvert fall for skift- og turnusarbeidere?
LO foreslo 6 timers arbeidsdag allerede i 1931
LO foreslo å innføre 6 timers arbeidsdag allerede i 1931. Kanskje ikke det var/er noen dum ide – tatt i betraktning at gjennomsnittelig fratreden fra arbeidslivet i Norge er 59-60 år – og at det politiske målet er at vi skal stå i arbeidslivet til fylte 75 år for opptjening av pensjon?
Når pensjonssystemet ble endret i 2010, og det arbeides med ytterligere endringer (opparbeide pensjonsformue frem til 75 år), så må det treffes tiltak som gjør at skift- og turnusarbeidere også gis muligheter til akkurat det. Et viktig bidrag for å motvirke tidlig slutt i arbeidslivet for skift- og turnusarbeidere – kan være å innføre maks 6 timers arbeidsdager for disse arbeidstakerne.
Et slikt system handler om at myndighetene og arbeidslivet legger til rette for at skift- og turnusarbeidere å større grad kan kompenserer ubekvem arbeidstid i fritid – fremfor som i dag – hvor ubekvem arbeidstid ensidig kompenseres i penger. Penger som kan virke lette å tjente i unge leveår, kan aldri kompensere for dårlig helse og lave pensjoner som pensjonist!
Nytt pensjonssystem
Med dagens arbeidstidsordninger – og påfølgende tidlig slutt i arbeidslivet, ser det ut til at skift og turnusarbeidere arbeider seg til fattigdom – dvs som pensjonister? Dette synes å være et kraftig underkommunisert tema i debatten om man skal gi en generell adgang til å jobbe lengre dagsverk, slik arbeidsgiversiden og høyrepartiene jobber for (Fremskrittspartiet/ Venstre/ Høyre/ Kristelig folkeparti).
Det nye pensjonssystemet, gjeldende fra 2010, er innrettet slik at jo lengre man står i arbeidslivet – jo mer betaler man inn til egen pensjonsformue. Jo mer man betaler inn til egen pensjonsformue – jo høyere blir pensjonen man oppnår som pensjonist. Man kan derfor trygt fastslå at det nye pensjonssystemet åpenbart ikke er utarbeidet med tanke på skift- og turnusarbeidere – hvor en stor andel av disse opplever å måtte tre ut av arbeidslivet ca 15 år før forventet pensjoneringsalder.
Det er arbeidstakere på dagstidsjobber som tjener på nytt pensjonssystem!
Arbeidstakere på dagtid - og ofte i lette jobber, og som følge av det har muligheter til å stå lenge i arbeidslivet, har fått et pensjonssystem tilpasset disse arbeidstakergruppene, hvor de gis muligheter til å opparbeide seg gode pensjoner gjennom i snitt å stå lengre i arbeidslivet enn skift- og turnusarbeidere. Mens arbeidstakere på skift- og turnusordninger – hovedsaklig i yrker grupper med midlere/ lavere lønn og utdanning - presses derimot over til det motsatte. Det vil si over til arbeidstidsordninger med mer belastende skift og turnus – og dermed økt risiko for tidlig slutt i arbeidslivet.
Skift- og turnusarbeidere står ovenfor det faktum at de blir offer for et nytt klasseskille i arbeidslivet!
Økes pensjonsoppsparingsalderen til 75 år?
Politikere snakker i dag om å innføre et system hvor det skal være mulig å opptjene pensjonspoeng til man fyller 75 år. Innføres et slikt system – vil skift- og turnusarbeidere oppleve ennå større fattigdom som pensjonister gitt at deres tilstedeværelse i arbeidslivet fortsatt blir til ca 55 – 56 år.
I tillegg fungerer arbeidslivet slik at eldre og syke arbeidstakere ofte ikke er funnet ”lønnsomme” nok, og dermed i større grad presses ut av arbeidslivet over på samfunnets ulike trygdesystemer.
Hvem snakker skift og turnusarbeideres sak i de politiske fora? Og med krav om å tilrettelegge for at skift- og turnusarbeidere skal kunne stå lengre i arbeidslivet – i da helst til 70-75 år? Denne saken handler først og fremst om å innføre helsefremmende tiltak på arbeidsplassene, samt at myndighetene legger til rette for opplæring og kunnskap om risiko ved å jobbe skift og turnus på arbeidsplassene – en kunnskap som bør innføres allerede i skoleverket? Det handler om kunnskap for å forebygge en tidlig slutt i arbeidslivet.
Økte forskjeller
Gitt at situasjonen – som nevnt – vedvarer, at enkelte arbeidstakere på skift- og turnusordninger fratrer arbeidslivet i snitt ved ca fylte 55 år av helsemessige årsaker, og gitt at adgangen til å opparbeide seg pensjonspoeng heves til man er 75 år, så vil skift og turnusarbeidere miste opp til ca 20 års opptjeningstid på fremtidig pensjon. Det vil i tilfelle bety store økonomiske tap på pensjonsopptjeningen, og dermed vil det oppstå store økte økonomiske forskjeller blant pensjonister. Eller sagt på en annen måte; Denne utviklingen kan bety at skift- og turnusarbeidere blir den nye fattigdomsklassen som pensjonister!
Helsemessig risiko med skift- og turnusarbeid
Skift- og turnusarbeid er pr definisjon forbundet med store helsemessige risikoer i form av overrepresentasjon på statistikker over kortere levealder (tidlig død), hjerte og karsykdommer, kreft, forplantningsskader, depresjoner, livsstils sykdommer osv. Dette er risikovurderinger som i liten grad vurderes i tilknytning til arbeidstidsordninger, selv om det tilligger arbeidsgiveransvaret å vurdere slike spørsmål. En av arbeidsgivers plikter er å sørge for å ha ”helsefremmende arbeidsplasser”. Hvordan skal man oppnå det for skift- og turnusarbeidere?
Stortinget har definert at lengste tillatte arbeidsdag i Norge skal være på 9 timer. Kanskje er 9 timer for lange dagsverk for skift og turnusarbeidere? Kanskje bør man korte ned den til for eksempel 6 timer – i hvert fall for skift- og turnusarbeidere?
LO foreslo 6 timers arbeidsdag allerede i 1931
LO foreslo å innføre 6 timers arbeidsdag allerede i 1931. Kanskje ikke det var/er noen dum ide – tatt i betraktning at gjennomsnittelig fratreden fra arbeidslivet i Norge er 59-60 år – og at det politiske målet er at vi skal stå i arbeidslivet til fylte 75 år for opptjening av pensjon?
Når pensjonssystemet ble endret i 2010, og det arbeides med ytterligere endringer (opparbeide pensjonsformue frem til 75 år), så må det treffes tiltak som gjør at skift- og turnusarbeidere også gis muligheter til akkurat det. Et viktig bidrag for å motvirke tidlig slutt i arbeidslivet for skift- og turnusarbeidere – kan være å innføre maks 6 timers arbeidsdager for disse arbeidstakerne.
Et slikt system handler om at myndighetene og arbeidslivet legger til rette for at skift- og turnusarbeidere å større grad kan kompenserer ubekvem arbeidstid i fritid – fremfor som i dag – hvor ubekvem arbeidstid ensidig kompenseres i penger. Penger som kan virke lette å tjente i unge leveår, kan aldri kompensere for dårlig helse og lave pensjoner som pensjonist!
onsdag 16. november 2011
Fremskrittspartiet - uten forståelse for demokrati og kvalifikasjoner?
Er Fremskrittspartiet tomme for politiske saker? Nå er personstridigheter igjen blitt mer viktig enn politisk budskap. Et merkverdig spill utspilles i partiet for tiden!
Carl I. Hagen er av partiets Storingsgruppe vraket som Fremskrittspartiets medlem i Nobelkomiteen, med 25 mot 6 stemmer.
Carl I. Hagen føler seg sveket av Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, og er i harnisk ovenfor nåværende ledelse i Fremskrittspartiet.
Carl I. Hagen tapte kampen om plassen i Nobelkomiteen for Inger-Marie Ytterhorn. Ytterhorn ble trolig valgt på grunn av kvalifikasjoner. Carl I Hagen når ikke lengre opp på den arenaen.
Har Carl I. Hagen glemt sin egen historie?
Carl I. Hagen er som markedsliberalister flest – og kanskje en av de mest fremtredene. Markedsliberalister liker verken avstemninger eller demokrati. Vi ser jo bare hvordan EU opptrer – markedsliberalistene opptrer på en slik måte at man får inntrykk av at de mener at det bare er eliten som skal få bestemme. Slik tror visst Carl I. Hagen - som mener at han har en avtale med partileder Siv Jensen om å få en plass i Nobelkomiteen. I Hagens verden er det visst slik at det bare er i ringe partilederen, så får man de posisjonene man vil ha – når man tilhører partiets elite.
Tidligere (på 80-tallet) hevdet Fremskrittspartiets tidligere leder, Carl I. Hagen noe slik som at;
- En Stortingsrepresentant aldri burde sitte mer en to perioder (8 år), da det vil være usunt for politikken at noen ble sittende forlenge. Et selvpålagt løfte Carl I. Hagen har brutt flere ganger – er noen overrasket over det?
- En politiker skulle velges på grunn av kvalifikasjoner – ikke på grunn av lang fartstid/ en gest for lang fartstid.
Et gufs fra stater som Kina og tidligere Sovjetunionen?
Nå vil Carl I Hagen ha endret reglene for selv å kunne bli valgt. Nå er det «lang og tro tjeneste» som skal være kvalifikasjonsgrunn – og ikke «kvalifikasjoner» som han tidligere har hevdet.
Man må til regimer som tidligere Sovjetunionen og Kina for å finne lignende regimer, hvor ledere velges pga av ”lang og tro tjeneste” – og ikke ut fra demokratiske beslutningsprosesser – med tilhørende valg.
Carl I. Hagen nekter å innse at han ikke nådde opp mot Inger-Marie Ytterhorn.
Carl I. Hagen går ned i lønn
Fremskrittspartiet gjorde et dårlig valg ved årets valg – ikke uventet – så arbeiderfiendtlige som det partiet er! Det betyr at den offentlige støtten til partiet går ned. Fremskrittspartiet må kutte – og partiledelsen har signalisert at noen kan miste sine stillinger og aktivitetsnivået må ned.
Dagens Næringsliv (17.11) opplyser at Carl I. Hagens lønn fra partiet er kuttet med kr 200 000.-
”Jeg har ikke fortjent dette” sier Carl I. Hagen (DN).
Nei – slik tenker markedsliberalistene! Alle andre kan gå ned i lønn, miste jobbene sine osv (slik vi ser det i Hellas og andre land som er i finans- og gjeldskrise), dvs alle skal kutte – unntatt eliten. I markedsliberalistenes verden skal eliten leve som om ingenting har skjedd. Nedgang i lønn/ arbeidsledighet (med tilhørende nedgang i lønn) – er noe som bare skal gjelde arbeidstakere/ trygdede – en politikk som gir grobunn for økte fortjenester for majoriteten av den rike eliten.
Det kan virke som om Carl I. Hagen ikke har dømmekraft til å innse at når inntektene går ned – så må man senke på utgiftene (dvs han fører den samme mekanismen som rammer markedsliberalistene i mange EU-land for tiden). At Siv Jensen lar Carl I. Hagen må ta sin tørn når økonomien går nedover, viser at hun har bedre drømmekraft enn Carl I. Hagen.
Eli Hagen
Saken stopper ikke der: Eli Hagen, Carl I. Hagens kone har også kastet seg inn i debatten, og lar sin vrede gå ut over leder av Fremskrittspartiet, Siv Jensen. Fru Hagen hevder at; «Hvordan skal hun klare å styre landet - hun som ikke klarer å takle slike filleting som dette».
En side av saken – eller påstand - er at Siv Jensen verken kan, eller er i stand til å styre landet. Det er et syn mange deler. Men å kritisere Siv Jensen – når hun setter demokratiet og krav til «kvalifikasjoner» fremfor «lang og tro tjeneste», er det et standpunkt det må være tillatt å inneha - og som Eli og Carl I. Hagen må kunne godta (om de er opptatt av demokrati og demokratiske beslutningsprosesser).
Carl I. Hagen – med støtte i sin rådgiver Eli Hagen - har stått bak mange utrenskningsprosesser i Fremskrittspartiet opp igjennom tidene. Møter de seg selv i døra nå?
Carl I. Hagen er av partiets Storingsgruppe vraket som Fremskrittspartiets medlem i Nobelkomiteen, med 25 mot 6 stemmer.
Carl I. Hagen føler seg sveket av Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, og er i harnisk ovenfor nåværende ledelse i Fremskrittspartiet.
Carl I. Hagen tapte kampen om plassen i Nobelkomiteen for Inger-Marie Ytterhorn. Ytterhorn ble trolig valgt på grunn av kvalifikasjoner. Carl I Hagen når ikke lengre opp på den arenaen.
Har Carl I. Hagen glemt sin egen historie?
Carl I. Hagen er som markedsliberalister flest – og kanskje en av de mest fremtredene. Markedsliberalister liker verken avstemninger eller demokrati. Vi ser jo bare hvordan EU opptrer – markedsliberalistene opptrer på en slik måte at man får inntrykk av at de mener at det bare er eliten som skal få bestemme. Slik tror visst Carl I. Hagen - som mener at han har en avtale med partileder Siv Jensen om å få en plass i Nobelkomiteen. I Hagens verden er det visst slik at det bare er i ringe partilederen, så får man de posisjonene man vil ha – når man tilhører partiets elite.
Tidligere (på 80-tallet) hevdet Fremskrittspartiets tidligere leder, Carl I. Hagen noe slik som at;
- En Stortingsrepresentant aldri burde sitte mer en to perioder (8 år), da det vil være usunt for politikken at noen ble sittende forlenge. Et selvpålagt løfte Carl I. Hagen har brutt flere ganger – er noen overrasket over det?
- En politiker skulle velges på grunn av kvalifikasjoner – ikke på grunn av lang fartstid/ en gest for lang fartstid.
Et gufs fra stater som Kina og tidligere Sovjetunionen?
Nå vil Carl I Hagen ha endret reglene for selv å kunne bli valgt. Nå er det «lang og tro tjeneste» som skal være kvalifikasjonsgrunn – og ikke «kvalifikasjoner» som han tidligere har hevdet.
Man må til regimer som tidligere Sovjetunionen og Kina for å finne lignende regimer, hvor ledere velges pga av ”lang og tro tjeneste” – og ikke ut fra demokratiske beslutningsprosesser – med tilhørende valg.
Carl I. Hagen nekter å innse at han ikke nådde opp mot Inger-Marie Ytterhorn.
Carl I. Hagen går ned i lønn
Fremskrittspartiet gjorde et dårlig valg ved årets valg – ikke uventet – så arbeiderfiendtlige som det partiet er! Det betyr at den offentlige støtten til partiet går ned. Fremskrittspartiet må kutte – og partiledelsen har signalisert at noen kan miste sine stillinger og aktivitetsnivået må ned.
Dagens Næringsliv (17.11) opplyser at Carl I. Hagens lønn fra partiet er kuttet med kr 200 000.-
”Jeg har ikke fortjent dette” sier Carl I. Hagen (DN).
Nei – slik tenker markedsliberalistene! Alle andre kan gå ned i lønn, miste jobbene sine osv (slik vi ser det i Hellas og andre land som er i finans- og gjeldskrise), dvs alle skal kutte – unntatt eliten. I markedsliberalistenes verden skal eliten leve som om ingenting har skjedd. Nedgang i lønn/ arbeidsledighet (med tilhørende nedgang i lønn) – er noe som bare skal gjelde arbeidstakere/ trygdede – en politikk som gir grobunn for økte fortjenester for majoriteten av den rike eliten.
Det kan virke som om Carl I. Hagen ikke har dømmekraft til å innse at når inntektene går ned – så må man senke på utgiftene (dvs han fører den samme mekanismen som rammer markedsliberalistene i mange EU-land for tiden). At Siv Jensen lar Carl I. Hagen må ta sin tørn når økonomien går nedover, viser at hun har bedre drømmekraft enn Carl I. Hagen.
Eli Hagen
Saken stopper ikke der: Eli Hagen, Carl I. Hagens kone har også kastet seg inn i debatten, og lar sin vrede gå ut over leder av Fremskrittspartiet, Siv Jensen. Fru Hagen hevder at; «Hvordan skal hun klare å styre landet - hun som ikke klarer å takle slike filleting som dette».
En side av saken – eller påstand - er at Siv Jensen verken kan, eller er i stand til å styre landet. Det er et syn mange deler. Men å kritisere Siv Jensen – når hun setter demokratiet og krav til «kvalifikasjoner» fremfor «lang og tro tjeneste», er det et standpunkt det må være tillatt å inneha - og som Eli og Carl I. Hagen må kunne godta (om de er opptatt av demokrati og demokratiske beslutningsprosesser).
Carl I. Hagen – med støtte i sin rådgiver Eli Hagen - har stått bak mange utrenskningsprosesser i Fremskrittspartiet opp igjennom tidene. Møter de seg selv i døra nå?
søndag 6. november 2011
EØS-avtalen bør vurderes skrinlagt!
EØS-avtalen må skrinlegges!
EØS-avtalen er for tiden under utredning her Norge. Det kan ikke lengre være tvil – Norge må følge Sveits sitt eksempel – og opprette en egen handelsavtale med EU. EØS-avtalen står til hinder for demokratiet – derfor må den skrinlegges! Samtidig er det slik at EUs politikk representerer et betydelig demokratiunderskudd, og at EU er blitt en reguleringsstat fremfor noen - og som representerer en meget høyreorientert politikk!
Norge påtvinges – gjennom EØS-avtalen – en høyrepolitikk på et nivå som ikke står særlig langt fra den som ville blitt ført her i landet om Høyre og Fremskrittspartiet hadde hatt makta alene i Norge. Er det en medvirkende årsak til arbeidstakere og grupper som er avhengig av samfunnets støtteordninger er blitt sofa-velgere?
EU/ EØS-domstolene bestemmer norsk politikk!
Arbeids- og inkluderingsdepartementet bekjentgjør den 03.11.11 følgende. Sitat;
Endrer krav om arbeidsperiode i Norge for å få overført rett til dagpenger fra annet EØS-land.
Kravet om minst åtte ukers arbeid i Norge for å få overført rettigheter til dagpenger under arbeidsløshet fra et annet EØS-land er opphevet.
EFTAs overvåkningsorgan (ESA) åpnet i mars 2010 sak om EØS-borgeres adgang til dagpenger i Norge. ESA hadde vurdert norske vilkår for dagpenger og kommet til at kravet om å måtte ha arbeidet i Norge minst åtte uker forut for arbeidsløsheten er i strid med EUs likebehandlingsprinsipp. I en grunngitt uttalelse fra ESA den 29. juni 2011 fikk norske myndigheter frist til 30. september med å bringe det norske regelverket i overensstemmelse med EU-retten.
Sitat slutt
Ovennevnte viser for det første - et av mange tilfeller - om at for hvert direktiv som Norge implementerer fra EU i norsk politikk, så representerer det en meget stor trussel mot folkestyret, arbeidstakere og ikke minst velferdsstaten! Det perspektivet må man ikke tape av syne lenger!
For det andre så viser det at norske politikere, og norsk demokrati er satt helt ute av spill gjennom EØS-avtalen – og overlatt til EU/ EØS-domstolene!
Demokratiet fungerte heller ikke i Norge da EØS-avtalen ble undertegnet! Også den burde vært underlagt en folkeavstemning!
Den gangen EØS-avtalen skulle avgjøres på vegne av det norske folk, ble det sterkt profilert at Norge vil få en reservasjonsrett (vetorett) i avtalen, som skulle sikre oss mot alt det vi eventuelt ikke ønsker å motta fra EU.
I dag viser det seg at reservasjonsretten i praksis ikke annet enn en papirbestemmelse, fordi i praksis viser at det er EU/ EØS-domstolene som har all makt, og er gitt avgjørende myndighet på de fleste politiske spørsmål som angår norske borgere.
Norske politikere har i praksis gjennom EØS-avtalen har overlatt all styringen Norge over til EU – og til å bestemme over Norge og norsk utvikling gjennom sine direktiver.
Var innholdet i EØS-avtalen en slags ”hevn” fra ja-siden mot nei-flertallet, var det naivitet som styrte forhandlingene, eller var det en bevisst handling om å lage en så dårlig ”husmannskontrakt” med EU – at ”ja-folkene” som undertegnet avtalen – håpet at nei-flertallet skulle snu raskt til et ja-flertall? I ettertid må det være tillatt å stille det spørsmålet, for noe godt håndverk var EØS-avtalen definitivt ikke, bortsett fra ovenfor den rike eliten og markedsliberalistene.
Meningsmålinger sier nei!
Siste meningsmåling viser at hele 72 prosent av den norske befolkningen sier nei til EU, mens bare 12 % sier ja.
Det velgerne bør merke seg, er at Høyre er et ja til EU-parti – uten reservasjoner! Når har vi hørt at Høyre har ytret noe negativt i forhold til EUs politikk? Det viser at Høyre støtter den markedsliberalistiske til EU mer enn noe annet parti Norge. Spesielt fordi Høyre har sammenfallende politikk med EU – som fremstår som ekstremt arbeiderfiendtlig, fremmer sosial dumping, bedriver fagforeningsknusing – og dermed fremeskalerer nye fattigdomsklasser - som skal fremstå som en gruppe mer eller mindre uten rettigheter. En politikk som støttes av Kristelig folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet. Det ser vi i spørsmål om streikerett og i Arbeidsmiljøloven.
Hver gang de ulike partiene skal finne kandidater til å bekle topp posisjonene i de ulike partiene, skulle man tro at det var omvendt – dvs at 72 % av Norges befolkning er ja til EU tilhengere, og bare 12 som er imot. Listesammensetningene er blitt et demokratisk problem! Det gjør at politikerne som velgerne velger – i majoritet støtter EU sin politikk er min påstand.
Ta makta tilbake!
Det er på tide at politikerne tar makta tilbake! Det er usunt for demokratiet at stort sett bare høyt utdannede, med samme grunnverdier (markedsliberalistiske), samme utdanning, samme vennekrets i dag sitter å bekler alle viktige posisjoner både hva angår ledelse, offentlig utredninger, lobbyvirksomhet, styreverv, finansmarkedet, rådgiverfunksjoner, politikerroller osv osv. Det har oppstått en ubalanse i representasjon og maktfordeling i samfunnet, hvor det brede lag av befolkningen rett og slett er kraftig underrepresentert. Den eneste måten å reversere denne utviklingen på – er rett og slett å gå vekk fra EØS-avtalen! EU fremstår i dag som finansielt og økonomisk luftslott!
Det er norsk demokrati som må gjelde i Norge – ikke EU sitt underdemokratiske høyredominerte reguleringsstatspolitikk!
EØS-avtalen er for tiden under utredning her Norge. Det kan ikke lengre være tvil – Norge må følge Sveits sitt eksempel – og opprette en egen handelsavtale med EU. EØS-avtalen står til hinder for demokratiet – derfor må den skrinlegges! Samtidig er det slik at EUs politikk representerer et betydelig demokratiunderskudd, og at EU er blitt en reguleringsstat fremfor noen - og som representerer en meget høyreorientert politikk!
Norge påtvinges – gjennom EØS-avtalen – en høyrepolitikk på et nivå som ikke står særlig langt fra den som ville blitt ført her i landet om Høyre og Fremskrittspartiet hadde hatt makta alene i Norge. Er det en medvirkende årsak til arbeidstakere og grupper som er avhengig av samfunnets støtteordninger er blitt sofa-velgere?
EU/ EØS-domstolene bestemmer norsk politikk!
Arbeids- og inkluderingsdepartementet bekjentgjør den 03.11.11 følgende. Sitat;
Endrer krav om arbeidsperiode i Norge for å få overført rett til dagpenger fra annet EØS-land.
Kravet om minst åtte ukers arbeid i Norge for å få overført rettigheter til dagpenger under arbeidsløshet fra et annet EØS-land er opphevet.
EFTAs overvåkningsorgan (ESA) åpnet i mars 2010 sak om EØS-borgeres adgang til dagpenger i Norge. ESA hadde vurdert norske vilkår for dagpenger og kommet til at kravet om å måtte ha arbeidet i Norge minst åtte uker forut for arbeidsløsheten er i strid med EUs likebehandlingsprinsipp. I en grunngitt uttalelse fra ESA den 29. juni 2011 fikk norske myndigheter frist til 30. september med å bringe det norske regelverket i overensstemmelse med EU-retten.
Sitat slutt
Ovennevnte viser for det første - et av mange tilfeller - om at for hvert direktiv som Norge implementerer fra EU i norsk politikk, så representerer det en meget stor trussel mot folkestyret, arbeidstakere og ikke minst velferdsstaten! Det perspektivet må man ikke tape av syne lenger!
For det andre så viser det at norske politikere, og norsk demokrati er satt helt ute av spill gjennom EØS-avtalen – og overlatt til EU/ EØS-domstolene!
Demokratiet fungerte heller ikke i Norge da EØS-avtalen ble undertegnet! Også den burde vært underlagt en folkeavstemning!
Den gangen EØS-avtalen skulle avgjøres på vegne av det norske folk, ble det sterkt profilert at Norge vil få en reservasjonsrett (vetorett) i avtalen, som skulle sikre oss mot alt det vi eventuelt ikke ønsker å motta fra EU.
I dag viser det seg at reservasjonsretten i praksis ikke annet enn en papirbestemmelse, fordi i praksis viser at det er EU/ EØS-domstolene som har all makt, og er gitt avgjørende myndighet på de fleste politiske spørsmål som angår norske borgere.
Norske politikere har i praksis gjennom EØS-avtalen har overlatt all styringen Norge over til EU – og til å bestemme over Norge og norsk utvikling gjennom sine direktiver.
Var innholdet i EØS-avtalen en slags ”hevn” fra ja-siden mot nei-flertallet, var det naivitet som styrte forhandlingene, eller var det en bevisst handling om å lage en så dårlig ”husmannskontrakt” med EU – at ”ja-folkene” som undertegnet avtalen – håpet at nei-flertallet skulle snu raskt til et ja-flertall? I ettertid må det være tillatt å stille det spørsmålet, for noe godt håndverk var EØS-avtalen definitivt ikke, bortsett fra ovenfor den rike eliten og markedsliberalistene.
Meningsmålinger sier nei!
Siste meningsmåling viser at hele 72 prosent av den norske befolkningen sier nei til EU, mens bare 12 % sier ja.
Det velgerne bør merke seg, er at Høyre er et ja til EU-parti – uten reservasjoner! Når har vi hørt at Høyre har ytret noe negativt i forhold til EUs politikk? Det viser at Høyre støtter den markedsliberalistiske til EU mer enn noe annet parti Norge. Spesielt fordi Høyre har sammenfallende politikk med EU – som fremstår som ekstremt arbeiderfiendtlig, fremmer sosial dumping, bedriver fagforeningsknusing – og dermed fremeskalerer nye fattigdomsklasser - som skal fremstå som en gruppe mer eller mindre uten rettigheter. En politikk som støttes av Kristelig folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet. Det ser vi i spørsmål om streikerett og i Arbeidsmiljøloven.
Hver gang de ulike partiene skal finne kandidater til å bekle topp posisjonene i de ulike partiene, skulle man tro at det var omvendt – dvs at 72 % av Norges befolkning er ja til EU tilhengere, og bare 12 som er imot. Listesammensetningene er blitt et demokratisk problem! Det gjør at politikerne som velgerne velger – i majoritet støtter EU sin politikk er min påstand.
Ta makta tilbake!
Det er på tide at politikerne tar makta tilbake! Det er usunt for demokratiet at stort sett bare høyt utdannede, med samme grunnverdier (markedsliberalistiske), samme utdanning, samme vennekrets i dag sitter å bekler alle viktige posisjoner både hva angår ledelse, offentlig utredninger, lobbyvirksomhet, styreverv, finansmarkedet, rådgiverfunksjoner, politikerroller osv osv. Det har oppstått en ubalanse i representasjon og maktfordeling i samfunnet, hvor det brede lag av befolkningen rett og slett er kraftig underrepresentert. Den eneste måten å reversere denne utviklingen på – er rett og slett å gå vekk fra EØS-avtalen! EU fremstår i dag som finansielt og økonomisk luftslott!
Det er norsk demokrati som må gjelde i Norge – ikke EU sitt underdemokratiske høyredominerte reguleringsstatspolitikk!
Forsøker markedsliberalistene å definere bort demokratiet?
Har demokratiet tapt til fordel for markedsliberalismen? Hvor hensynet til ”lønnsomhet og profitt” for de som tjener på markedsliberalismen verdigrunnlag langt overgår hva flertallet vil - og hva mener (eller gis anledning til å mene)? Er det blitt slik at markedsliberalistene har innordnet det politiske system slik at de hindrer folket i å få ytret sin mening - blant annet gjennom folkeavstemninger på viktige spørsmål? Eksempelvis som når EØS-avtalen skulle avgjøres på vegne av det norske folk – og hvor Norske myndigheter i praksis gjennom avtalen har overlatt all styringen til EU å bestemme over Norge og norsk utvikling gjennom sine direktiver. Reservasjonsretten – som det sterkt ble profilert at vi hadde fått i EØS-avtalen – er i praksis ikke annet enn en papirbestemmelse, fordi det viser seg at EU/ EØS-domstolene er gitt avgjørende myndighet på de fleste politiske spørsmål.
Det er slik at et hvert direktiv som blir implementert fra EU, er en stor trussel mot folkestyret, arbeidstakere og ikke minst velferdsstaten! Det perspektivet må man ikke tape av syne!
Det som skjer i forhold til finans- og gjeldskrisene i EU, USA m.fl. avdekker et meget skremmende syn!
Den eneste farbare vei å få disse landene ut av finans- og gjeldskrisene på, vil være å involvere innbyggerne på demokratisk vis, og finne felles løsninger og måter å komme ut av krisen på – og som befolkningen står sammen om/ støtter opp om. Dette burde være elementær kunnskap – som det ser ut til at markedsliberalistene verken vil – eller kan – skjønne!
Lærdom fra historien – LOs solidaritetsalternativ
I Norge tok LO grep, og lanserte ”solidaritetsalternativet” etter at markedsliberalistene hadde kjørt norsk økonomi totalt på dunken på 80-tallet/ begynnelsen av 90-tallet. Solidaritetsalternativet gikk blant annet ut på at arbeidstakere gav avkall på store lønnstillegg mot at arbeidsgiverne og myndighetene skapte arbeidsplasser (mottoet var ”hele folket i arbeid” – ikke minst for å kunne bevare velferdsstaten økonomisk). På denne måten ble norsk økonomi reddet den gang – gjennom et konstruktivt og inkluderende trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og de offentlige myndighetene. Takket være at LO tok grep!
Det er grunn til merke seg at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre (markedsliberalistene generelt) vil bygge ned dette trepartssamarbeidet i Norge (slik som markedsliberalistene har gjort det i Europa) – blant annet gjennom å endre lov- og avtaleverket som gir arbeidstakere og fagforeninger medbestemmelse og medinnflytelse på arbeidsplassene og i politikken (det faglig politiske samarbeidet).
Det er grunn til merke seg hvordan utviklingen har gått i de landene hvor fagforeningene er blitt skviset av markedsliberalistene – det går ikke særlig bra!
Markedsliberalister vil ikke involvere arbeidstakere
Høyrepartiene i Europa, og markedsliberalistene, vil ikke ha noe trepartssamarbeid, og/ eller kontakt med fagforeningene. Arbeidstakere er i deres øyne kun et middel til å gjøre de rike rikere – mens arbeidstakere pr definisjon ses på som underklasser som skal være mer eller mindre uten rettigheter (det ser vi jf innholdet i EUs tjenestedirektiv, arbeidstidsdirektiv, vikarbyrådirektiv og EUs fire friheter – dvs fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft).
Det greske folk behandles som pariakaste
Måten EU behandler grekerne på mht deres finans- og gjeldskrise i disse dager, viser hvor kyniske markedsliberalistene og høyrepartiene virkelig er mot arbeidstakere. Man må gå til totalitære regimer for å finne tilsvarende graverende politikk ovenfor arbeidstakere. Tenk dere at Angela Merkel (Tyskland), Nicolas Sarkozy (Frankrike) og Det internasjonale pengefondet (IMF) ensidig kan kreve at arbeidstakere skal gå ned ca 20 % i lønn, pensjoner og sosiale stønader skal kuttes tilsvarende, og at Hellas sine offentlige verdier skal selges på latterlig billigsalg – i praksis til grådige spekulanter – uten å spørre befolkningen hva de mener. Hva slags demokrati er det? Grekerne får nå et system hvor de rike får et større potensial til å tjene seg enda rikere i et enda raskere tempo på.
Hellas' statsminister Giorgos Papandreou, ville forsøke – slik som Islendingene gjorde det under deres finanskrise – å legge EUs kriseplan ut til folkeavstemning. Den demokratiske muligheten til å få Hellas på fote igjen politisk og økonomisk – ble effektivt stoppet av Angela Merkel (Tyskland), Nicolas Sarkozy (Frankrike) og Det internasjonale pengefondet (IMF) – med støtte fra USA. Politikk – er i EU – definert til at kun angår den rike eliten og markedsliberalistene (høyrepartier).
Demokratiet i EU
Dagens "folkevalgte" i EU-parlamentet har bare ca 43 % av befolkningen bak seg (dvs det var bare ca 43 % av de stemmeberettigede i EU som benyttet seg av stemmeretten). Det kan bety at befolkningen i EU mer eller mindre mistet troen på demokratiet.
Det som kjennetegner den markedsliberalistiske politikken er at politikerne gir fra seg all makt til private, dvs at demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser flyttes vekk fra folkevalgt ansvar over til lukkede AS-ifiserte styrerom, konsulenter, offentlig private samarbeidsprosjekter (OPS) osv, og til de som kan betale for å få viljen sin (herunder gjennom brorskapsordener).
Stemmerett – et klassespørsmål?
På LO Stats landskonferanse for fylkeskartell sa partisekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen noe interessant og viktig – når han gav en analyse av valgresultatet ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011. R. Johansen registrerte at befolkningen i Oslo vest jevnt over benyttet seg av stemmeretten, mens befolkningen på Oslo øst gjorde det ikke. Han stilte spørsmålet; Er det å benytte stemmeretten blitt et klassespørsmål – hvor de rike benytter stemmeretten, mens arbeidstakere og fattige ikke gjør det?
Det spørsmålet kan stilles på en annen måte; Kan det være slik at befolkningen har mistet tilliten og troen på flere av de sosialdemokratiske partiene? Kan det være slik at flere av de sosialdemokratiske har endret sin politikk slik at forskjellene mellom sosialdemokratiske verdier og markedsliberalistiske verdier er blitt for usynlige? Og at store velgergrupper av den grunn avstår fra å brukes stemmeretten?
Når store deler av fagbevegelsen og andre interesseorganisasjoner kjemper heroisk mot markedsliberalismens og kapitalistiske verdier, så forventer befolkningen å få et ideologisk sterkt styringsorgan tilbake som arbeider for befolkningens interesser – og ikke for kapitalistenes interesser. Flere av de sosialdemokratiske partiene er dessverre blitt så avslipt ideologisk – til fordel for markedsliberalismen/ kapitalismen - at de i dag nøyer seg med å si ovenfor velgerne at ”alternativet er verre”, og åpenbart tror at de kan vinne valg bare på det. Det fungerer ikke – og kommer aldri til å fungere. Slike utsagn, og en slik politikk (som den eneste politikken) at ”alternativet er verre” har kun en effekt – og det er at ”sofapartiet” generer tilhengere.
Politisk tillit vinnes kun gjennom politiske handlinger!
Dårlig signal
Når eksempelvis Oslo velger å la Arbeiderpartiets førstekandidat overta Fremskrittspartiets plass som varaordfører – i et slags kompanilag med Høyre, så viser vel egentlig at det ikke er noen satsing, eller spesielt ønske om å vinne valget i Oslo i 2015.
Så man gjenstår dermed med spørsmålet;
Forsøker markedsliberalistene å definere bort demokratiet?
Det er slik at et hvert direktiv som blir implementert fra EU, er en stor trussel mot folkestyret, arbeidstakere og ikke minst velferdsstaten! Det perspektivet må man ikke tape av syne!
Det som skjer i forhold til finans- og gjeldskrisene i EU, USA m.fl. avdekker et meget skremmende syn!
Den eneste farbare vei å få disse landene ut av finans- og gjeldskrisene på, vil være å involvere innbyggerne på demokratisk vis, og finne felles løsninger og måter å komme ut av krisen på – og som befolkningen står sammen om/ støtter opp om. Dette burde være elementær kunnskap – som det ser ut til at markedsliberalistene verken vil – eller kan – skjønne!
Lærdom fra historien – LOs solidaritetsalternativ
I Norge tok LO grep, og lanserte ”solidaritetsalternativet” etter at markedsliberalistene hadde kjørt norsk økonomi totalt på dunken på 80-tallet/ begynnelsen av 90-tallet. Solidaritetsalternativet gikk blant annet ut på at arbeidstakere gav avkall på store lønnstillegg mot at arbeidsgiverne og myndighetene skapte arbeidsplasser (mottoet var ”hele folket i arbeid” – ikke minst for å kunne bevare velferdsstaten økonomisk). På denne måten ble norsk økonomi reddet den gang – gjennom et konstruktivt og inkluderende trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og de offentlige myndighetene. Takket være at LO tok grep!
Det er grunn til merke seg at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre (markedsliberalistene generelt) vil bygge ned dette trepartssamarbeidet i Norge (slik som markedsliberalistene har gjort det i Europa) – blant annet gjennom å endre lov- og avtaleverket som gir arbeidstakere og fagforeninger medbestemmelse og medinnflytelse på arbeidsplassene og i politikken (det faglig politiske samarbeidet).
Det er grunn til merke seg hvordan utviklingen har gått i de landene hvor fagforeningene er blitt skviset av markedsliberalistene – det går ikke særlig bra!
Markedsliberalister vil ikke involvere arbeidstakere
Høyrepartiene i Europa, og markedsliberalistene, vil ikke ha noe trepartssamarbeid, og/ eller kontakt med fagforeningene. Arbeidstakere er i deres øyne kun et middel til å gjøre de rike rikere – mens arbeidstakere pr definisjon ses på som underklasser som skal være mer eller mindre uten rettigheter (det ser vi jf innholdet i EUs tjenestedirektiv, arbeidstidsdirektiv, vikarbyrådirektiv og EUs fire friheter – dvs fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft).
Det greske folk behandles som pariakaste
Måten EU behandler grekerne på mht deres finans- og gjeldskrise i disse dager, viser hvor kyniske markedsliberalistene og høyrepartiene virkelig er mot arbeidstakere. Man må gå til totalitære regimer for å finne tilsvarende graverende politikk ovenfor arbeidstakere. Tenk dere at Angela Merkel (Tyskland), Nicolas Sarkozy (Frankrike) og Det internasjonale pengefondet (IMF) ensidig kan kreve at arbeidstakere skal gå ned ca 20 % i lønn, pensjoner og sosiale stønader skal kuttes tilsvarende, og at Hellas sine offentlige verdier skal selges på latterlig billigsalg – i praksis til grådige spekulanter – uten å spørre befolkningen hva de mener. Hva slags demokrati er det? Grekerne får nå et system hvor de rike får et større potensial til å tjene seg enda rikere i et enda raskere tempo på.
Hellas' statsminister Giorgos Papandreou, ville forsøke – slik som Islendingene gjorde det under deres finanskrise – å legge EUs kriseplan ut til folkeavstemning. Den demokratiske muligheten til å få Hellas på fote igjen politisk og økonomisk – ble effektivt stoppet av Angela Merkel (Tyskland), Nicolas Sarkozy (Frankrike) og Det internasjonale pengefondet (IMF) – med støtte fra USA. Politikk – er i EU – definert til at kun angår den rike eliten og markedsliberalistene (høyrepartier).
Demokratiet i EU
Dagens "folkevalgte" i EU-parlamentet har bare ca 43 % av befolkningen bak seg (dvs det var bare ca 43 % av de stemmeberettigede i EU som benyttet seg av stemmeretten). Det kan bety at befolkningen i EU mer eller mindre mistet troen på demokratiet.
Det som kjennetegner den markedsliberalistiske politikken er at politikerne gir fra seg all makt til private, dvs at demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser flyttes vekk fra folkevalgt ansvar over til lukkede AS-ifiserte styrerom, konsulenter, offentlig private samarbeidsprosjekter (OPS) osv, og til de som kan betale for å få viljen sin (herunder gjennom brorskapsordener).
Stemmerett – et klassespørsmål?
På LO Stats landskonferanse for fylkeskartell sa partisekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen noe interessant og viktig – når han gav en analyse av valgresultatet ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011. R. Johansen registrerte at befolkningen i Oslo vest jevnt over benyttet seg av stemmeretten, mens befolkningen på Oslo øst gjorde det ikke. Han stilte spørsmålet; Er det å benytte stemmeretten blitt et klassespørsmål – hvor de rike benytter stemmeretten, mens arbeidstakere og fattige ikke gjør det?
Det spørsmålet kan stilles på en annen måte; Kan det være slik at befolkningen har mistet tilliten og troen på flere av de sosialdemokratiske partiene? Kan det være slik at flere av de sosialdemokratiske har endret sin politikk slik at forskjellene mellom sosialdemokratiske verdier og markedsliberalistiske verdier er blitt for usynlige? Og at store velgergrupper av den grunn avstår fra å brukes stemmeretten?
Når store deler av fagbevegelsen og andre interesseorganisasjoner kjemper heroisk mot markedsliberalismens og kapitalistiske verdier, så forventer befolkningen å få et ideologisk sterkt styringsorgan tilbake som arbeider for befolkningens interesser – og ikke for kapitalistenes interesser. Flere av de sosialdemokratiske partiene er dessverre blitt så avslipt ideologisk – til fordel for markedsliberalismen/ kapitalismen - at de i dag nøyer seg med å si ovenfor velgerne at ”alternativet er verre”, og åpenbart tror at de kan vinne valg bare på det. Det fungerer ikke – og kommer aldri til å fungere. Slike utsagn, og en slik politikk (som den eneste politikken) at ”alternativet er verre” har kun en effekt – og det er at ”sofapartiet” generer tilhengere.
Politisk tillit vinnes kun gjennom politiske handlinger!
Dårlig signal
Når eksempelvis Oslo velger å la Arbeiderpartiets førstekandidat overta Fremskrittspartiets plass som varaordfører – i et slags kompanilag med Høyre, så viser vel egentlig at det ikke er noen satsing, eller spesielt ønske om å vinne valget i Oslo i 2015.
Så man gjenstår dermed med spørsmålet;
Forsøker markedsliberalistene å definere bort demokratiet?
lørdag 5. november 2011
Flytrafikk og klimautslipp
Det fremkommer opplysninger om at verdens klimautslipp økte i fjor med 564 millioner tonn CO2-ekvivalenter, ifølge en rapport utarbeidet av Det amerikanske energibyrået. Det er tidenes største økning av CO2-utslipp noen sinne fra et år til et annet, skriver nyhetsbyrået AP.
Utslippene anses å være verre enn FN klimapanels (IPCC) mest alvorlige anslag, anslag som altså ligger langt under det utslipp som verden har nå, estimerer at gjennomsnittstemperaturen i verden vil øke mellom 2,4 og 6,4 grader innen 2100, med et beste estimat på fire grader.
Den 04.11.2011 fremgikk en reppotasje i fjernsynet med påstand om at flytrafikken ”nesten ikke uforurenser” og at alle tidligere anslag om klimautslipp fra fly pr definisjon er feil.
En studie fra NTNU i 2005 viser at nordmenns flyreiser står for 1.250 kg CO2-ekvivalenter pr person årlig. Det betyr at utslipp fra fly utgjorde omtrent 10,1 % av Norges totale utslipp av klimagasser i 2005. Det «offisielle» tallet oppgis å være 2,6 %. Med andre ord – meget stor avstand mellom offisielle tall og NTNU-undersøkelsen (7,5 %).
I denne saken tror jeg mer på NTNU enn hva representanter for flybransjen sier.
Det skal visstnok være anslagsvis mellom 30 – 32 000 fly i luften til en hver tid rundt i verden. Dersom NTNUs anslag er riktig, kan flytrafikken snarere være en medvirkende årsak til de økte klimautslippene er så urovekkende høye som de faktisk viser seg å være.
Kanskje på tide å øke satsingen elektriske biler, og på raske togforbindelser for å få ned forurensingen? Det handler våre barn og fremtidens generasjoner sin fremtid.
Utslippene anses å være verre enn FN klimapanels (IPCC) mest alvorlige anslag, anslag som altså ligger langt under det utslipp som verden har nå, estimerer at gjennomsnittstemperaturen i verden vil øke mellom 2,4 og 6,4 grader innen 2100, med et beste estimat på fire grader.
Den 04.11.2011 fremgikk en reppotasje i fjernsynet med påstand om at flytrafikken ”nesten ikke uforurenser” og at alle tidligere anslag om klimautslipp fra fly pr definisjon er feil.
En studie fra NTNU i 2005 viser at nordmenns flyreiser står for 1.250 kg CO2-ekvivalenter pr person årlig. Det betyr at utslipp fra fly utgjorde omtrent 10,1 % av Norges totale utslipp av klimagasser i 2005. Det «offisielle» tallet oppgis å være 2,6 %. Med andre ord – meget stor avstand mellom offisielle tall og NTNU-undersøkelsen (7,5 %).
I denne saken tror jeg mer på NTNU enn hva representanter for flybransjen sier.
Det skal visstnok være anslagsvis mellom 30 – 32 000 fly i luften til en hver tid rundt i verden. Dersom NTNUs anslag er riktig, kan flytrafikken snarere være en medvirkende årsak til de økte klimautslippene er så urovekkende høye som de faktisk viser seg å være.
Kanskje på tide å øke satsingen elektriske biler, og på raske togforbindelser for å få ned forurensingen? Det handler våre barn og fremtidens generasjoner sin fremtid.
Mens vi klager
I Norge er det mange som klager over utviklingen i samfunnet. Vi kan fort bli enige om at fordelingspolitikken i Norge er helt feil, og at solidaritetsbegrepet for mange er blitt et fremmedord – som mange ikke evner å omsette til praksis lenger.
Men mens vi klager, kan det være grunn til å se på internasjonale undersøkelser. Den viser at;
- Norge er blant de 3 landene i verden med minst arbeidsledighet
- Norge er blant de 3 beste landene i verden hva angår inntekt, utdanning og helse.
- Norge er blant de 3 beste landene i verden på demokrati (det forteller om hvor dårlig stilt det er ellers i verden)
- Norge er blant de 3 beste landene i verden på likestilling
- Norge er blant de 3 landene i verden med minst fattigdom.
- Norge er blant de 3 landene med minst konflikter/ fred (undersøkelsen er fra før terrorhandlingene den 22/7)
Det forteller ganske mye om hvor skjev fordelingen er i resten av verden – som styres av markedsliberalistiske prinsipper – dvs høyrepolitikk!
Fordelingskrise!
I Norge har vi fordelingskrise – slik de har det i alle land som styres etter de markedsliberalistiske prinsippene! Fordi de rike verken vil eller behøver å betale skatt (en av EUs 4 friheter for de rike er fri flyt av kapital – også til skatteparadiser). De høyreorienterte markedsliberalistiske politikerne sørger også for at de rike får betydelige skattelettelser og skatte-/kapitalsystemer som gir de rike særbehandlinger.
I Norge tillater vi fremvekst av skattefordelssystemer på sidelinjen av demokratiet (NUF-selskaper, dvs norskregistrerte utenlands selskaper), som er opprettet med det formål å svekke velferdssamfunnet gjennom skateunndragelser, samtg drive sosial dumping ovenfor arbeidstakere).
I Norge har vi et skattefrysvedtak, som innebærer at den offentlige økonomien svekkes mens privatøkonomien til de fleste økes. Det svekker det offentliges muligheter til å gi de samme offentlige ytelsene som før. Spesielt fordi lederlønningene (langt over gjennomsnittet) i det offentlige ikke begrenses – og tar stadig større andel av de offentlige budsjettene.
I Norge har vi mange spekulanter med tykke sugerør i statskassa (private som gjør oppdrag for det offentlige, som eksempelvis innenfor private sykehus, barnehager, barneversbaroner, oljeutvinning m.v.)
I Norge velger vi mer eller mindre handlingslammede politikere/ ledere når vi går til valg. Politikere som overlater all demokratisk makt til konsulenter, granskningsutvalg m.v – hvor mange av fører timeregnskap mer eller mindre døgnet rundt til skyhøye honorarer (skikkelige sugerør i de offentlige kassene).
Dette systemet har markedsliberalistene skapt – med fullt overlegg!
Derfor har politikken blitt som den er blitt – de fattige og arbeidstakere med midlere/lavere utdanning og inntekt + mange unge opplever forfall/ svekkelser på offentlige tjenestetilbud! De samme gruppene opplever kutt i pensjoner og underreguleringer på stønadssystemene.
De rike bruker kapitalordninger, skattesystemet, helseforsikringer, fri flyt, brorskapsforeninger mv til særfordeler for seg og sine.
De med makt
Dette er en usolidarisk høyrepolitikk – en politikk som partiene Høyre, Kristelig folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet vil forsterke – og gjøre ennå verre for arbeidstakere med midlere/ lavere lønn og utdanning, samt unge i etableringsfasen. Bare for at det skal være penger nok i systemene slik at de høyt utdannende og rike ikke skal miste sine særprivileger. Grådighet hos de med makt forårsaker forfall ovenfor andre offentlige oppgaver, og lønns- og arbeidsvilkår hos arbeidstakere!
Det er bare gjennom demokratiske beslutningsprosesser og demokratiske beslutninger at man kan endre utviklingen! Det betyr økt engasjement og involvering fra alle lag i befolkningen.
Men mens vi klager, kan det være grunn til å se på internasjonale undersøkelser. Den viser at;
- Norge er blant de 3 landene i verden med minst arbeidsledighet
- Norge er blant de 3 beste landene i verden hva angår inntekt, utdanning og helse.
- Norge er blant de 3 beste landene i verden på demokrati (det forteller om hvor dårlig stilt det er ellers i verden)
- Norge er blant de 3 beste landene i verden på likestilling
- Norge er blant de 3 landene i verden med minst fattigdom.
- Norge er blant de 3 landene med minst konflikter/ fred (undersøkelsen er fra før terrorhandlingene den 22/7)
Det forteller ganske mye om hvor skjev fordelingen er i resten av verden – som styres av markedsliberalistiske prinsipper – dvs høyrepolitikk!
Fordelingskrise!
I Norge har vi fordelingskrise – slik de har det i alle land som styres etter de markedsliberalistiske prinsippene! Fordi de rike verken vil eller behøver å betale skatt (en av EUs 4 friheter for de rike er fri flyt av kapital – også til skatteparadiser). De høyreorienterte markedsliberalistiske politikerne sørger også for at de rike får betydelige skattelettelser og skatte-/kapitalsystemer som gir de rike særbehandlinger.
I Norge tillater vi fremvekst av skattefordelssystemer på sidelinjen av demokratiet (NUF-selskaper, dvs norskregistrerte utenlands selskaper), som er opprettet med det formål å svekke velferdssamfunnet gjennom skateunndragelser, samtg drive sosial dumping ovenfor arbeidstakere).
I Norge har vi et skattefrysvedtak, som innebærer at den offentlige økonomien svekkes mens privatøkonomien til de fleste økes. Det svekker det offentliges muligheter til å gi de samme offentlige ytelsene som før. Spesielt fordi lederlønningene (langt over gjennomsnittet) i det offentlige ikke begrenses – og tar stadig større andel av de offentlige budsjettene.
I Norge har vi mange spekulanter med tykke sugerør i statskassa (private som gjør oppdrag for det offentlige, som eksempelvis innenfor private sykehus, barnehager, barneversbaroner, oljeutvinning m.v.)
I Norge velger vi mer eller mindre handlingslammede politikere/ ledere når vi går til valg. Politikere som overlater all demokratisk makt til konsulenter, granskningsutvalg m.v – hvor mange av fører timeregnskap mer eller mindre døgnet rundt til skyhøye honorarer (skikkelige sugerør i de offentlige kassene).
Dette systemet har markedsliberalistene skapt – med fullt overlegg!
Derfor har politikken blitt som den er blitt – de fattige og arbeidstakere med midlere/lavere utdanning og inntekt + mange unge opplever forfall/ svekkelser på offentlige tjenestetilbud! De samme gruppene opplever kutt i pensjoner og underreguleringer på stønadssystemene.
De rike bruker kapitalordninger, skattesystemet, helseforsikringer, fri flyt, brorskapsforeninger mv til særfordeler for seg og sine.
De med makt
Dette er en usolidarisk høyrepolitikk – en politikk som partiene Høyre, Kristelig folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet vil forsterke – og gjøre ennå verre for arbeidstakere med midlere/ lavere lønn og utdanning, samt unge i etableringsfasen. Bare for at det skal være penger nok i systemene slik at de høyt utdannende og rike ikke skal miste sine særprivileger. Grådighet hos de med makt forårsaker forfall ovenfor andre offentlige oppgaver, og lønns- og arbeidsvilkår hos arbeidstakere!
Det er bare gjennom demokratiske beslutningsprosesser og demokratiske beslutninger at man kan endre utviklingen! Det betyr økt engasjement og involvering fra alle lag i befolkningen.
Oljesand eller fornybar energi?
Det kan virke som at skjer noe med folkevalgte politikere når de kommer til Oslo, får kjøre sort bil med privatsjåfør, og omgis stort sett av medarbeidere, rådgivere, lobbyister og finansspekulanter - som kommer stort sett fra de samme miljøene/ vennekrets, med samme utdannelse, og svermer til økonomiske teori (markedsliberalisme/ høyrepolitikk) m.v.
Store globale forurensningsproblemer, global oppvarming, og katastrofene (lærdommen) av atomkraftulykkene i Japan etter en tsunami som fikk store konsekvenser for atomkraftverket ved Fukushima m.v - gjør at verden nå vil satse på fornybar energi. Tyskland for eksempel - har som mål å avvikle sine kjernekraftverk innen 2022 som følge av virkningene etter Fukushima-ulykken.
Hva skjer i Norge?
Solenergi vil trolig bli et meget sterkt satsingsområde i fremtiden. Det har blant annet kineserne skjønt, og de vil gjerne overta og bli ledende på kunnskapen, kontrollen og utviklingen – og dermed de langsiktige fortjenestene innenfor solenergi.
Solenergiselskapet Rec (Renewable Energy Corporation)- med flere hundre ansatte i Norge, ble kjent for å være et av verdens største solenergiselskap, som produserte hele verdikjeden innenfor solenergi, og som verdens største produsent av superrent silisium og silisiumskiver (wafers). Denne virksomheten ble nylig lagt ned i Norge.
Hvorfor?
En av årsakene er selvsagt at en av Norges grådigste finansspekulanter – og skatteflyktning – som er størst på eiersiden i Rec i form av Stein Erik Hagen. Ved hjelp av opprettelse av et firma i Sverige, og etter ”å ha børstet støvet” av en svensk ambassadør er Stein Erik Hagen blitt ”venn” med Kina – tross konflikten som oppsto mellom Kina og Norge etter utdelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo. Stein Erik Hagen utviser lite eller intet samfunnsansvar, eller ansvar for norske interesser og arbeidsplasser – alt ser ut til å dreie seg om fortjenester til ”meg og min familie” som han selv uttrykker det.
Kineserne tenker langsiktig! En av årsakene til at Rec må legge ned i Norge - er at kineserne har pøst inn billige wafere på markedet – og med kinesisk statsstøtte. Dermed har prisen falt, og REC er ikke lengre ”lønnsomme”. Kineserne vil – ved hjelp av kinesisk statsstøte - på denne måten søke å overta posisjonen som den ledende nasjonen på solenergi - for sikre sitt lands fremtidige interesser.
EØS-avtalen ødelegger
Norge er, gjennom EØS-avtalen, pålagt å følge EUs høyredominerte politikk. Et av EUs virkemidler – i den hensikt å fremme sosial dumping ovenfor arbeidstaker med midlere/ lavere inntekt og utdanning, er blant annet å forby offentlig subsidiering (statsstøtte) til virksomheter (slik som kineserne gjør) - under dekke av at det er ”konkurranse vridende”. Derfor kan ikke norske myndigheter – gjennom EØS-avtalen gjøre annet enn det som nærings- og handelsminister Trond Giske uttykte; At ”det ikke er aktuelt for staten å gå inn på eiersiden i solenergiselskapet REC”.
Dermed forsvinner viktig kompetanse – med stort utviklingspotensial -bygd opp og av nordmenn ut av landet, og trolig ut av Norge for alltid (noe virker til å være Stein Erik Hagen-tenkning). Og demokrati, og demokratiske beslutningsprosesser for utvikling av fremtidige arbeidsplasser og utvikling viser seg nok en gang å være 100 % i kapitaleiernes hender.
Energikilder
Mens verden retter søkelyset på fremtidens fornybare energikilder – og det å ha en hvis kontroll over det markedet, med tilhørende fremtidige arbeidsplasser, så er Norges svar på den utfordringen mer gass, olje – og det høyst tvilsomme prosjektet med oljesand som Statoil er engasjert i, nærmere bestemt i Nord-Amerika. Annerledes kan man ikke tolke det etter at olje- og energiminister, Ola Borten Moe, kaller EUs drivstoffdirektiv for ”verken vitenskapelig eller opplagt” og går i forsvar for oljesand-prosjektet. Et prosjekt som kan få store ødeleggende miljøkonsekvenser – særlig ovenfor lokalbefolkningen der utvinningen foregår.
Det virker veldig lite fremtidsrettet det å ikke være opptatt av fornybare energikilder. Det kan ikke være særlig tvil om at satsingen på fornybare energikilder er fremtiden for våre barn og fremtidens generasjoner - ut fra dagens kunnskapsbilde.
Det skjer noe
Det kan som sagt virke som at skjer noe med folkevalgte politikere når de kommer til Oslo, får kjøre sort bil med privatsjåfør, og omgis stort sett av medarbeidere, rådgivere, lobbyister og finansspekulanter. Det skjer i hvert fall noe med den politiske ideologien når folkevalgte møter personer som Stein Erik Hagen, og/ eller myndighetspolitikere på tilvarende nivå som ham.
- Det kan i hvert fall virke skjer som at det skjer noe med kampen og forståelsen av behovet for å satse på fornybar energi - både nasjonalt og internasjonalt!
Store globale forurensningsproblemer, global oppvarming, og katastrofene (lærdommen) av atomkraftulykkene i Japan etter en tsunami som fikk store konsekvenser for atomkraftverket ved Fukushima m.v - gjør at verden nå vil satse på fornybar energi. Tyskland for eksempel - har som mål å avvikle sine kjernekraftverk innen 2022 som følge av virkningene etter Fukushima-ulykken.
Hva skjer i Norge?
Solenergi vil trolig bli et meget sterkt satsingsområde i fremtiden. Det har blant annet kineserne skjønt, og de vil gjerne overta og bli ledende på kunnskapen, kontrollen og utviklingen – og dermed de langsiktige fortjenestene innenfor solenergi.
Solenergiselskapet Rec (Renewable Energy Corporation)- med flere hundre ansatte i Norge, ble kjent for å være et av verdens største solenergiselskap, som produserte hele verdikjeden innenfor solenergi, og som verdens største produsent av superrent silisium og silisiumskiver (wafers). Denne virksomheten ble nylig lagt ned i Norge.
Hvorfor?
En av årsakene er selvsagt at en av Norges grådigste finansspekulanter – og skatteflyktning – som er størst på eiersiden i Rec i form av Stein Erik Hagen. Ved hjelp av opprettelse av et firma i Sverige, og etter ”å ha børstet støvet” av en svensk ambassadør er Stein Erik Hagen blitt ”venn” med Kina – tross konflikten som oppsto mellom Kina og Norge etter utdelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo. Stein Erik Hagen utviser lite eller intet samfunnsansvar, eller ansvar for norske interesser og arbeidsplasser – alt ser ut til å dreie seg om fortjenester til ”meg og min familie” som han selv uttrykker det.
Kineserne tenker langsiktig! En av årsakene til at Rec må legge ned i Norge - er at kineserne har pøst inn billige wafere på markedet – og med kinesisk statsstøtte. Dermed har prisen falt, og REC er ikke lengre ”lønnsomme”. Kineserne vil – ved hjelp av kinesisk statsstøte - på denne måten søke å overta posisjonen som den ledende nasjonen på solenergi - for sikre sitt lands fremtidige interesser.
EØS-avtalen ødelegger
Norge er, gjennom EØS-avtalen, pålagt å følge EUs høyredominerte politikk. Et av EUs virkemidler – i den hensikt å fremme sosial dumping ovenfor arbeidstaker med midlere/ lavere inntekt og utdanning, er blant annet å forby offentlig subsidiering (statsstøtte) til virksomheter (slik som kineserne gjør) - under dekke av at det er ”konkurranse vridende”. Derfor kan ikke norske myndigheter – gjennom EØS-avtalen gjøre annet enn det som nærings- og handelsminister Trond Giske uttykte; At ”det ikke er aktuelt for staten å gå inn på eiersiden i solenergiselskapet REC”.
Dermed forsvinner viktig kompetanse – med stort utviklingspotensial -bygd opp og av nordmenn ut av landet, og trolig ut av Norge for alltid (noe virker til å være Stein Erik Hagen-tenkning). Og demokrati, og demokratiske beslutningsprosesser for utvikling av fremtidige arbeidsplasser og utvikling viser seg nok en gang å være 100 % i kapitaleiernes hender.
Energikilder
Mens verden retter søkelyset på fremtidens fornybare energikilder – og det å ha en hvis kontroll over det markedet, med tilhørende fremtidige arbeidsplasser, så er Norges svar på den utfordringen mer gass, olje – og det høyst tvilsomme prosjektet med oljesand som Statoil er engasjert i, nærmere bestemt i Nord-Amerika. Annerledes kan man ikke tolke det etter at olje- og energiminister, Ola Borten Moe, kaller EUs drivstoffdirektiv for ”verken vitenskapelig eller opplagt” og går i forsvar for oljesand-prosjektet. Et prosjekt som kan få store ødeleggende miljøkonsekvenser – særlig ovenfor lokalbefolkningen der utvinningen foregår.
Det virker veldig lite fremtidsrettet det å ikke være opptatt av fornybare energikilder. Det kan ikke være særlig tvil om at satsingen på fornybare energikilder er fremtiden for våre barn og fremtidens generasjoner - ut fra dagens kunnskapsbilde.
Det skjer noe
Det kan som sagt virke som at skjer noe med folkevalgte politikere når de kommer til Oslo, får kjøre sort bil med privatsjåfør, og omgis stort sett av medarbeidere, rådgivere, lobbyister og finansspekulanter. Det skjer i hvert fall noe med den politiske ideologien når folkevalgte møter personer som Stein Erik Hagen, og/ eller myndighetspolitikere på tilvarende nivå som ham.
- Det kan i hvert fall virke skjer som at det skjer noe med kampen og forståelsen av behovet for å satse på fornybar energi - både nasjonalt og internasjonalt!
tirsdag 1. november 2011
Har politikerne i Hellas våknet opp for demoraktiet?
Statsminister Giorgos Papandreous vil be om at folket tar stilling til hjelpepakken fra EU gjennom å avholde en folkeavstemning. Kanskje er det på tide at politikerne har våkner – og erkjenner at man lever i et demokrati! EU synes å ha glemt denne viktige bestanddelen i et samfunnsfellesskap.
Europas politikere har - siden finans- og gjeldskrisene inntrådte - glemt hva demokrati er, de har glemt hva arbeidstakere er, og de har glemt alle de menneskene som er avhengig av samfunnets støtteordninger for å ha økonomi til livsopphold.
I Hellas har EU påtvunget politikerne i Hellas å kutte arbeidstakernes lønninger med 20 %, kutte i pensjoner, og kutte i samfunnets stønadsordninger for de som er avhengige av slike ordninger – uten å spørre arbeidstakerne og befolkningen for øvrig hva de mener. Hvordan er det mulig i et demokrati – uten å spørre befolkningen til råds? En slik politikk som EU fører ovenfor land i økonomiske vansker, må vi gå til totalitære stater som eksempelvis Nord-Korea og lignende, for å finne en tilsvarende politikk og demokrati ovenfor majoriteten av befolkningen.
Jeg er meget bekymret for utviklingen i Hellas, og hvilke konsekvenser dagens utvikling kan få både for grekerne - som for mange andre land. Men det er minst like alvorlig at det politiske EU er så markedsliberalistiske – at de fortrenger demokratiske beslutningsprosesser på en slik måte at store befolkningsgrupper settes utenfor det demokratiske system når ny kurs skal velges (dvs arbeidstakere og de som er avhenging av samfunnets støtteordninger).
Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at grekerne er svært misfornøyde med den høye prisen de må betale for den utenlandske hjelpen – en hjelp som ensidig bare handler om redde formuene til de rike – som tilsvarer ca i sted mellom 1 til 5 % av befolkningen. Hvorfor skal EUs politikk ensidig ovenfor de rike menneskene – de som ofte sitter med bankkonti i skatteparadiser – og som ikke vil ta verken samfunnsansvar eller betale skatter og avgifter?
Arbeidsledigheten i Hellas var i september (2011) på ca 16,7 % - og ventes å stige til kanskje opp mot 25/ 26 %, som følge av de store innstramningene i den greske økonomien.
Eller sagt på en annen måte; Hver dag svikter politikerne 16,7 % av befolkningen, mens 1 til 5 % befolkningen (de rike) stort sett er blitt hørt og tatt hensyn til hver dag. Ikke bare av greske politikere – men av politikerne i hele EU m.fl, som krampaktig forsøker å redde de rikes formuer ved å legge byrdene over på skattebetalerne.
Hellas har lenge vært på vei inn i en politisk krise! Statsminister Giorgos Papandreous grep med å foreslå folkeavstemning hvorvidt de skal godta krise-/ gjeldspakken fra EU, er trolig et forsøk på å unngå politisk krise og totalt kaos i landet. Papandreous har valgt demokratiet i et forsøk på å komme videre – fremfor diktat fra den rike eliten.
Europas politikere har - siden finans- og gjeldskrisene inntrådte - glemt hva demokrati er, de har glemt hva arbeidstakere er, og de har glemt alle de menneskene som er avhengig av samfunnets støtteordninger for å ha økonomi til livsopphold.
I Hellas har EU påtvunget politikerne i Hellas å kutte arbeidstakernes lønninger med 20 %, kutte i pensjoner, og kutte i samfunnets stønadsordninger for de som er avhengige av slike ordninger – uten å spørre arbeidstakerne og befolkningen for øvrig hva de mener. Hvordan er det mulig i et demokrati – uten å spørre befolkningen til råds? En slik politikk som EU fører ovenfor land i økonomiske vansker, må vi gå til totalitære stater som eksempelvis Nord-Korea og lignende, for å finne en tilsvarende politikk og demokrati ovenfor majoriteten av befolkningen.
Jeg er meget bekymret for utviklingen i Hellas, og hvilke konsekvenser dagens utvikling kan få både for grekerne - som for mange andre land. Men det er minst like alvorlig at det politiske EU er så markedsliberalistiske – at de fortrenger demokratiske beslutningsprosesser på en slik måte at store befolkningsgrupper settes utenfor det demokratiske system når ny kurs skal velges (dvs arbeidstakere og de som er avhenging av samfunnets støtteordninger).
Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at grekerne er svært misfornøyde med den høye prisen de må betale for den utenlandske hjelpen – en hjelp som ensidig bare handler om redde formuene til de rike – som tilsvarer ca i sted mellom 1 til 5 % av befolkningen. Hvorfor skal EUs politikk ensidig ovenfor de rike menneskene – de som ofte sitter med bankkonti i skatteparadiser – og som ikke vil ta verken samfunnsansvar eller betale skatter og avgifter?
Arbeidsledigheten i Hellas var i september (2011) på ca 16,7 % - og ventes å stige til kanskje opp mot 25/ 26 %, som følge av de store innstramningene i den greske økonomien.
Eller sagt på en annen måte; Hver dag svikter politikerne 16,7 % av befolkningen, mens 1 til 5 % befolkningen (de rike) stort sett er blitt hørt og tatt hensyn til hver dag. Ikke bare av greske politikere – men av politikerne i hele EU m.fl, som krampaktig forsøker å redde de rikes formuer ved å legge byrdene over på skattebetalerne.
Hellas har lenge vært på vei inn i en politisk krise! Statsminister Giorgos Papandreous grep med å foreslå folkeavstemning hvorvidt de skal godta krise-/ gjeldspakken fra EU, er trolig et forsøk på å unngå politisk krise og totalt kaos i landet. Papandreous har valgt demokratiet i et forsøk på å komme videre – fremfor diktat fra den rike eliten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
