Det er velkjent fenomen at borgerlig presse sprer ensidig høyrepropaganda i stort mon. Men aldri er det før blitt så gjennomskuet som etter at Frp 2 – unnskyld TV 2 kom i drift. Slik propaganda handler også om å sverte partiene på venstresiden, samt ha sterk ubalanse i saksfremstillinger, innslag og deltakelse fra partier på venstresiden.
I dag forsøkte TV 2 å fremstille det som at det er forferdelig dyrt å bo i rød-grønne kommuner (ca kr 1 000,- pr år).
Det TV 2 ikke fortalte, er at i eksempelvis Fremskrittspartistyrte kommuner er kommunegjelden høyest!
Det TV 2 heller ikke forteller noe om, og som fremkom i (VG) i dag - at i Fremskrittspartistyrte kommuner bruker man i snitt 15.200 kroner mindre pr år pr elev enn i kommuner der ordføreren kommer fra SV.
Underforstått. TV 2 mener det er bedre å bo i en forgjeldet kommune med lave kostnader (leve på forskudd) enn å bo i kommuner som satser på kvalitet i velferdstilbudene.
På sikt – må det være langt bedre å bo trygt og godt i en kommune hvor velferd, utjamning, utdanning mv er god – fremfor å bo i en ”tut-og-kjør-kommune” med minimumsløsninger og stor gjeld (som fremtidens skattebetalere må betale for)!
TV 2 fremstår på denne måten som uredelige mht objektiv nyhets- og valgsendinger - og dermed ødeleggende for demokratiet og demokratiske prosesser.
tirsdag 30. august 2011
onsdag 24. august 2011
Har markedsliberalismen ødelagt jernbanen?
NSB-konsernet har nylig felt en hard dom over Jernbaneverket i sin årlige virksomhetsplan til Samferdselsdepartementet.
NSB skriver at Jernbaneverket i dag sliter med svekket kompetanse, uakseptabel tilstand og foreldet teknologi. Dette mener NSB at svekker selskapenes omdømme.
I dag (24.08) skriver Aftenposten at NSB vil fjerne godstog, terminaler og togstrekninger, og overføre transporten til 100 000 vogntog årlig til et allerede overbelastet veinett (spesielt i byene).
Den situasjonen NSB AS/ Jernbaneverket er havnet opp i, vil jeg hevde at skyldes en villet, og grundig/ nøye planlagt politikk – av markedsliberalister! Det har ikke manglet på advarsler mot denne utviklingen fra mange pendlere og jernbaneansatte i NSB AS/ Jernbaneverket! Men slike meninger blir aldri vektlagt i et markedsliberalistisk system!
Delingen av NSB i to – til Jernbaneverket og NSB AS - var og er den største fadesen som er gjort, i et geografisk stort og topografisk krevende land, med bare ca 5 mill innbyggere. Det at NSB/ Jernbaneverket har kvittet seg med tusenvis av medarbeidere med jernbanekompetanse, er blitt jernbaneselskapenes katastrofe i dag! (Hadde Bondevik II-regjeringen fått fortsette med Kristelig folkeparti, Venstre, Høyre og Kristelig folkeparti – ville ytterligere 2 000 jernbanemedarbeidere måttet slutte – tenk hva jernbanen da ville vært i dag).
I dag må NSB/ Jernbaneverket leie konsulenter til å erstatte de som er sagt opp. Disse konsulentene tar etter sigende mellom 800 og 1 200 kroner timen – og ofte mer, og hvor det hevdes at flere av disse konsulentene skriver timer så godt som døgnet rundt når de krever sine honorarer. (Hvor er kontrollen?)
Tjenester som tidligere NSB gjorde – med egne ansatte – til rundt 2 -300 kroner timen, utføres i dag av private til 2-3 dobbelt pris og kanskje mer. Det gjør at det blir mindre penger igjen til konkrete utbedringer og vedlikehold, mens alle budsjettøkninger i det store og det hele går med til økte lederlønninger, bonuser og andre frynsegoder – og ikke på nyinvesteringer. Mange private har fått et meget tykt sugerør inn NSB/ Jernbaneverkets kasser.
Det hjelper lite å heve budsjettene, så lenge økningene melkes ut på lønninger og ikke på investeringer og moderniseringer.
Konsekvensene av innføring av markedsliberalismen er at NSB i dag selger unna jernbaneeiendommer i stort mon – for å skaffe selskapet overskudd (les bonuser og resultater). Det paradoksale er at når det skal investeres i ny jernbane, må Jernbaneverket ut på markedet å kjøpe nye eiendommer til markedsliberalistenes markedspriser. Skattebetalerne må ta regningene! Penger som burde vært brukt til nyinvesteringer på jernbane og jernbanedrift - handler i stedet i stor grad i private lommer.
I stedet for å bygge ut, og sikre en bedre jernbane, bruker Jernbaneverket i dag store summer på å gjøre jernbanen enda mer sårbar, eksempelvis ved driftsuhell. Sporveksler og kryssingsspor rives opp i stort mon på trafikksterke strekninger – fordi det er angivelig er blitt for ”dyrt” å ha disse (New Public Management). NSB AS/ Jernbaneverket/ Stortinget mener åpenbart at det er bedre å bruke millionbeløp på alternativ privat transport hvor busser/ lastebiler erstatter tog.
Dette er – som nevnt - markedsliberalisme, dette er virkningene av regnskapssystemene til New Public Management (NPM), dvs dette er høyrepolitikk. Markedsliberalismen har ”vunnet” nok en sier – de har ødelagt det meste av jernbanen Norge! Konsekvensene av denne politikken er blitt synlige – jf NSB AS sin kritikk av Jernbaneverket, og utspillet med at NSB AS ønsker å kvitte seg med godstrafikk til fordel for privat biltransport. (Ofte er dette NUF-registrerte – som er etablert på sidelinjen av demokratiske vedtatte regnskapssystemer – med det formål å svekke statens inntekter i hensikt å svekke velferdssamfunnet. Det foregår også bruk av utenlandske selskaper hvis formål er å drive sosial dumping mot arbeidstakere generelt både nasjonalt og internasjonalt.
Dette er en av konsekvensene ved at politikerne har gitt fra seg all makt, styring, kontroll og revisjon av NSB AS-selskapene – over til private markedsliberalister - i mer eller mindre lukkede styrerom.
Tilbake sitter skattebetalerne og betaler regningene for det som virker til å være en allerede ødelagt jernbane – ødelagt av markedsliberalismen og New Public Management sine regnskapssystemer.
Er det ikke på tide reversere denne utviklingen?
NSB skriver at Jernbaneverket i dag sliter med svekket kompetanse, uakseptabel tilstand og foreldet teknologi. Dette mener NSB at svekker selskapenes omdømme.
I dag (24.08) skriver Aftenposten at NSB vil fjerne godstog, terminaler og togstrekninger, og overføre transporten til 100 000 vogntog årlig til et allerede overbelastet veinett (spesielt i byene).
Den situasjonen NSB AS/ Jernbaneverket er havnet opp i, vil jeg hevde at skyldes en villet, og grundig/ nøye planlagt politikk – av markedsliberalister! Det har ikke manglet på advarsler mot denne utviklingen fra mange pendlere og jernbaneansatte i NSB AS/ Jernbaneverket! Men slike meninger blir aldri vektlagt i et markedsliberalistisk system!
Delingen av NSB i to – til Jernbaneverket og NSB AS - var og er den største fadesen som er gjort, i et geografisk stort og topografisk krevende land, med bare ca 5 mill innbyggere. Det at NSB/ Jernbaneverket har kvittet seg med tusenvis av medarbeidere med jernbanekompetanse, er blitt jernbaneselskapenes katastrofe i dag! (Hadde Bondevik II-regjeringen fått fortsette med Kristelig folkeparti, Venstre, Høyre og Kristelig folkeparti – ville ytterligere 2 000 jernbanemedarbeidere måttet slutte – tenk hva jernbanen da ville vært i dag).
I dag må NSB/ Jernbaneverket leie konsulenter til å erstatte de som er sagt opp. Disse konsulentene tar etter sigende mellom 800 og 1 200 kroner timen – og ofte mer, og hvor det hevdes at flere av disse konsulentene skriver timer så godt som døgnet rundt når de krever sine honorarer. (Hvor er kontrollen?)
Tjenester som tidligere NSB gjorde – med egne ansatte – til rundt 2 -300 kroner timen, utføres i dag av private til 2-3 dobbelt pris og kanskje mer. Det gjør at det blir mindre penger igjen til konkrete utbedringer og vedlikehold, mens alle budsjettøkninger i det store og det hele går med til økte lederlønninger, bonuser og andre frynsegoder – og ikke på nyinvesteringer. Mange private har fått et meget tykt sugerør inn NSB/ Jernbaneverkets kasser.
Det hjelper lite å heve budsjettene, så lenge økningene melkes ut på lønninger og ikke på investeringer og moderniseringer.
Konsekvensene av innføring av markedsliberalismen er at NSB i dag selger unna jernbaneeiendommer i stort mon – for å skaffe selskapet overskudd (les bonuser og resultater). Det paradoksale er at når det skal investeres i ny jernbane, må Jernbaneverket ut på markedet å kjøpe nye eiendommer til markedsliberalistenes markedspriser. Skattebetalerne må ta regningene! Penger som burde vært brukt til nyinvesteringer på jernbane og jernbanedrift - handler i stedet i stor grad i private lommer.
I stedet for å bygge ut, og sikre en bedre jernbane, bruker Jernbaneverket i dag store summer på å gjøre jernbanen enda mer sårbar, eksempelvis ved driftsuhell. Sporveksler og kryssingsspor rives opp i stort mon på trafikksterke strekninger – fordi det er angivelig er blitt for ”dyrt” å ha disse (New Public Management). NSB AS/ Jernbaneverket/ Stortinget mener åpenbart at det er bedre å bruke millionbeløp på alternativ privat transport hvor busser/ lastebiler erstatter tog.
Dette er – som nevnt - markedsliberalisme, dette er virkningene av regnskapssystemene til New Public Management (NPM), dvs dette er høyrepolitikk. Markedsliberalismen har ”vunnet” nok en sier – de har ødelagt det meste av jernbanen Norge! Konsekvensene av denne politikken er blitt synlige – jf NSB AS sin kritikk av Jernbaneverket, og utspillet med at NSB AS ønsker å kvitte seg med godstrafikk til fordel for privat biltransport. (Ofte er dette NUF-registrerte – som er etablert på sidelinjen av demokratiske vedtatte regnskapssystemer – med det formål å svekke statens inntekter i hensikt å svekke velferdssamfunnet. Det foregår også bruk av utenlandske selskaper hvis formål er å drive sosial dumping mot arbeidstakere generelt både nasjonalt og internasjonalt.
Dette er en av konsekvensene ved at politikerne har gitt fra seg all makt, styring, kontroll og revisjon av NSB AS-selskapene – over til private markedsliberalister - i mer eller mindre lukkede styrerom.
Tilbake sitter skattebetalerne og betaler regningene for det som virker til å være en allerede ødelagt jernbane – ødelagt av markedsliberalismen og New Public Management sine regnskapssystemer.
Er det ikke på tide reversere denne utviklingen?
søndag 21. august 2011
Hva betyr offentlige skattepenger for markedsliberalistene?
Det kan virke som at markedsliberalister tror at de har en fortrinnsrett til grafse til seg offentlige skattepenger, offentlige eiendommer og verdier foran nesen på arbeidstakere og de som er avhengig av offentlige stønader. Disse markedsliberalistene – som grafser til seg - fremstår ofte med kr 0.- i inntekt, kr. 0 i skatt, og en del med kr 0.- i formue i tillegg. De samme markedsliberalistene mener sosiale stønader, pensjoner og sykelønnsordninger er for dyre – og må kuttes, parallelt med at de krever skattelettelser for seg og sine.
For å grafse til seg mer, og for å skaffe valgstemmer til grådige/ grafsete markedsliberalistiske politikere – ser vi at i land som EU og USA m.fl. har markedsliberalistiske politikere lånt penger og kjørt statsgjelda i disse landene over ende – slik at flere land har fått gjeldskriser i disse dager!
For å redde finansinstitusjoner og for å øke forskjellene i samfunnet – krever markedsliberalistene at arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønadsordninger – at de skal betale gildet for alt som er gått galt.
Det er særlig to partier som er meget ille i Norge – og som mer eller mindre har programfestet at det slik skal verden være, og det er Fremskrittspartiet og Høyre (og tilsvarende partier i EU/ USA m.fl).
Carl I. Hagen – en pengesnuser frem for noen
For noen år tilbake, kom det frem at Carl I. Hagen – tidligere leder av Fremskrittspartiet – sørget for at partimedlemmene betalte for barnebidragene hans ved at partiet dekket disse kostnadene. Med det utspillet avslørte Carl I. Hagen hva slags respekt han har for andres penger – i det tilfellet partimedlemmenes penger. Men slik oppfører markedsliberalistene seg (med andre regler for dem) – fordi det handler om ”vi (markedsliberalister) og dem (arbeidstakere/ de som er avhengig av samfunnets stønader)
Carl I. Hagen har greid å gjøre seg selv til ordførerkandidat i Oslo. For tiden fremstår Carl I. Hagen som en bitter grinebiter, som surver for at han får for lite oppmerksomhet i mediene, og at han blir brukt for lite i Fremskrittspartiet i debatter og lignende (han savner seg selv i mediebildet).
Hva slags respekt har så denne ordførerkandidaten – Carl I. Hagen for kommunepolitikken i hovedstaden, og skattebetalernes penger i den samme kommunen? Dagbladet og Aftenposten har gransket dette.
Dagbladet har avslørt at Carl I. Hagen knapt møtte i Oslo bystyre som folkevalgt, og hadde rekordlavt oppmøte sist han var valgt inn i bystyret. Dagbladet har konfrontert den samme Carl I. Hagen med hvorvidt han har mottatt godtgjørelser eller ikke fra kommunen – tross at han knapt har møtt på tillyste møter – og på denne måten har vist at han ikke har brydd seg om Fremskrittspartiets velgere i Oslo, og Oslo-borgernes politikk.
I Fremskrittspartiet kan det virke som at tillitsvalgte har en usedvanlig dårlig hukommelsen når de blir avslørt for noe som har å gjøre med å grafse til seg offentlige midler.
Ordførerkandidat Carl I. Hagen hevdet i går (20.08) ovenfor Dagbladet at han ikke mottok godtgjørelse for den tiden han ikke stilte til møter i Oslo bystyre i 2002 og 2003, og at han heller ikke fikk godtgjørelse de to siste årene han satt i bystyret.
Dagbladet kan i dag (21.08) imidlertid avsløre at Carl I. Hagen fikk utbetalt minst 32 000 kroner, for bare å ha stilt på 3 møter over tre år. Også i årene før var det store fraværstall på Carl I. Hagen.
Carl I. Hagen skal i følge Aftenposten ha mottatt møtegodtgjørelser på over kr 20 000 i 2001 og 2002, for et møte i finanskomiteen og to møter i bystyresalen. I tillegg har Carl I Hagen berettiget en støtte på kr 12 000 i 2003, uten å stille på et eneste møte. Totalt skal Carl I. Hagen angivelig ha mottatt kr 32 000 - eller mer - for vervet som bystyrepolitiker som han ikke tok særlig alvorlig.
Dagbladet avslører at Carl I. Hagen lot være å stille på samtlige bystyremøter i 2003.
I 2002 stilte han bare på to av 15 bystyremøter.
Dersom velgere er opptatt av at offentlige penger skal brukes til offentlige velferdstjenester (skole, utdanning, helse og omsorg, samferdsel osv osv), så er dermed ikke løsningen å gi sin stemme til markedsliberalister generelt. Og Carl I. Hagen er jf Dagbladets avsløringer en av dem.
Og det må være en dårlig investering for velgerne og egen fremtid – å bruke stemmeseddelen på politikere som ikke tar sine verv seriøst. Det viser at de dermed ikke utviser særlig omtanke for de velgere som har valgt på slike markedsliberalister. For markedsliberalister synes det å ta helhetlig samfunnsansvar å være underordnet hensynet til å fylle egen lommebok.
For å grafse til seg mer, og for å skaffe valgstemmer til grådige/ grafsete markedsliberalistiske politikere – ser vi at i land som EU og USA m.fl. har markedsliberalistiske politikere lånt penger og kjørt statsgjelda i disse landene over ende – slik at flere land har fått gjeldskriser i disse dager!
For å redde finansinstitusjoner og for å øke forskjellene i samfunnet – krever markedsliberalistene at arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønadsordninger – at de skal betale gildet for alt som er gått galt.
Det er særlig to partier som er meget ille i Norge – og som mer eller mindre har programfestet at det slik skal verden være, og det er Fremskrittspartiet og Høyre (og tilsvarende partier i EU/ USA m.fl).
Carl I. Hagen – en pengesnuser frem for noen
For noen år tilbake, kom det frem at Carl I. Hagen – tidligere leder av Fremskrittspartiet – sørget for at partimedlemmene betalte for barnebidragene hans ved at partiet dekket disse kostnadene. Med det utspillet avslørte Carl I. Hagen hva slags respekt han har for andres penger – i det tilfellet partimedlemmenes penger. Men slik oppfører markedsliberalistene seg (med andre regler for dem) – fordi det handler om ”vi (markedsliberalister) og dem (arbeidstakere/ de som er avhengig av samfunnets stønader)
Carl I. Hagen har greid å gjøre seg selv til ordførerkandidat i Oslo. For tiden fremstår Carl I. Hagen som en bitter grinebiter, som surver for at han får for lite oppmerksomhet i mediene, og at han blir brukt for lite i Fremskrittspartiet i debatter og lignende (han savner seg selv i mediebildet).
Hva slags respekt har så denne ordførerkandidaten – Carl I. Hagen for kommunepolitikken i hovedstaden, og skattebetalernes penger i den samme kommunen? Dagbladet og Aftenposten har gransket dette.
Dagbladet har avslørt at Carl I. Hagen knapt møtte i Oslo bystyre som folkevalgt, og hadde rekordlavt oppmøte sist han var valgt inn i bystyret. Dagbladet har konfrontert den samme Carl I. Hagen med hvorvidt han har mottatt godtgjørelser eller ikke fra kommunen – tross at han knapt har møtt på tillyste møter – og på denne måten har vist at han ikke har brydd seg om Fremskrittspartiets velgere i Oslo, og Oslo-borgernes politikk.
I Fremskrittspartiet kan det virke som at tillitsvalgte har en usedvanlig dårlig hukommelsen når de blir avslørt for noe som har å gjøre med å grafse til seg offentlige midler.
Ordførerkandidat Carl I. Hagen hevdet i går (20.08) ovenfor Dagbladet at han ikke mottok godtgjørelse for den tiden han ikke stilte til møter i Oslo bystyre i 2002 og 2003, og at han heller ikke fikk godtgjørelse de to siste årene han satt i bystyret.
Dagbladet kan i dag (21.08) imidlertid avsløre at Carl I. Hagen fikk utbetalt minst 32 000 kroner, for bare å ha stilt på 3 møter over tre år. Også i årene før var det store fraværstall på Carl I. Hagen.
Carl I. Hagen skal i følge Aftenposten ha mottatt møtegodtgjørelser på over kr 20 000 i 2001 og 2002, for et møte i finanskomiteen og to møter i bystyresalen. I tillegg har Carl I Hagen berettiget en støtte på kr 12 000 i 2003, uten å stille på et eneste møte. Totalt skal Carl I. Hagen angivelig ha mottatt kr 32 000 - eller mer - for vervet som bystyrepolitiker som han ikke tok særlig alvorlig.
Dagbladet avslører at Carl I. Hagen lot være å stille på samtlige bystyremøter i 2003.
I 2002 stilte han bare på to av 15 bystyremøter.
Dersom velgere er opptatt av at offentlige penger skal brukes til offentlige velferdstjenester (skole, utdanning, helse og omsorg, samferdsel osv osv), så er dermed ikke løsningen å gi sin stemme til markedsliberalister generelt. Og Carl I. Hagen er jf Dagbladets avsløringer en av dem.
Og det må være en dårlig investering for velgerne og egen fremtid – å bruke stemmeseddelen på politikere som ikke tar sine verv seriøst. Det viser at de dermed ikke utviser særlig omtanke for de velgere som har valgt på slike markedsliberalister. For markedsliberalister synes det å ta helhetlig samfunnsansvar å være underordnet hensynet til å fylle egen lommebok.
fredag 19. august 2011
Bør lov og rettssystemen granskes?
Når spørsmål om økonomisk kriminalitet i ulike former kommer opp, kan man ikke forvente at det skjer noe særlig.
Prosessen i slike saker er som oftest at saker blir liggende så lenge at saken må henlegges pga tidsfrister, eller at det settes ned så mye juridisk arbeid – med tilhørende kostnader – til saken smuldres bort. Og ikke rent sjelden kommer det frem at saken henlegges på grunn av ”manglende bevis”.
Kan det være slik at mange saker avgjøres gjennom i brorskapsordener og/ eller kameraderi – slik et fjernsynsprogram la frem sterke indisier på for en tid tilbake?
Når man gang på gang leser om slike saker som juridisk ikke følges opp av ansvarlige instanser, er det grunnlag for å hevde at klassejusen trår til – og at ”det er forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo” – som det heter i et ordtak. Kan det være slik at korrupsjonskulturer råder innenfor norsk lov- og rett som en allmenntilstand – mer enn noen aner?
Hvilke tanker gjør man seg i en sak - slik som en omtale i Aftenposten berettet om forleden – hvor en ”dommer sendte Acta-tiltale i retur”.
Acta-saken handler om Norges største innsidesak. Saken ble sendt tilbake fordi;
- Det ikke var fremlagt bevis i saken når saken ble lagt frem
- Det ble bedt om at bevis skulle legges frem innen 20 juli
- I stedet for å legge frem bevis innen fristen – reiste ansvarlig for å fremlegge bevis på ferie.
Hvordan skal folk kunne få tillit norsk rettsvesen, og et demokratisk forvaltet rettsvesen når man gang på gang leser om at ulike former for økonomisk kriminalitet ender slik for elitegrupper?
Og hvorfor er det slik at lovens krav til rettssikkerhet gjelder over elitegruppene, mens rettsikkerhet for andre ofte ikke er til stede i det hele tatt?
Tiden er kommet til at man bør granske omfanget, og hva som skjer i mange av sakene hvor blant annet økonomisk kriminalitet inngår. Er det korrupsjonskulturer så råder i mange av sakene – så må vi gjøre noe med slike ukulturer (ansvarliggjøres). Dersom det er tilfeller av sammenheng mellom brorskapsordener og rettsutfall – må de involverte ansvarliggjøres. Er det lovene og lovverket som er for dårlig i forhold til å få dømt elitegrupper – så må vi gjøre noe med lovene.
Dagens bilde tegner ikke godt for prinsippet om ”likhet for loven”! For enten å avkrefte eller bekrefte en slik påstand - bør lov- og rettsystemene underlegges en grundig granskning.
Et demokratisk rettssystem er helt avhengig av tillit og troverdighet om det skal overleve. Dette er et politisk ansvar å rydde opp i!
Prosessen i slike saker er som oftest at saker blir liggende så lenge at saken må henlegges pga tidsfrister, eller at det settes ned så mye juridisk arbeid – med tilhørende kostnader – til saken smuldres bort. Og ikke rent sjelden kommer det frem at saken henlegges på grunn av ”manglende bevis”.
Kan det være slik at mange saker avgjøres gjennom i brorskapsordener og/ eller kameraderi – slik et fjernsynsprogram la frem sterke indisier på for en tid tilbake?
Når man gang på gang leser om slike saker som juridisk ikke følges opp av ansvarlige instanser, er det grunnlag for å hevde at klassejusen trår til – og at ”det er forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo” – som det heter i et ordtak. Kan det være slik at korrupsjonskulturer råder innenfor norsk lov- og rett som en allmenntilstand – mer enn noen aner?
Hvilke tanker gjør man seg i en sak - slik som en omtale i Aftenposten berettet om forleden – hvor en ”dommer sendte Acta-tiltale i retur”.
Acta-saken handler om Norges største innsidesak. Saken ble sendt tilbake fordi;
- Det ikke var fremlagt bevis i saken når saken ble lagt frem
- Det ble bedt om at bevis skulle legges frem innen 20 juli
- I stedet for å legge frem bevis innen fristen – reiste ansvarlig for å fremlegge bevis på ferie.
Hvordan skal folk kunne få tillit norsk rettsvesen, og et demokratisk forvaltet rettsvesen når man gang på gang leser om at ulike former for økonomisk kriminalitet ender slik for elitegrupper?
Og hvorfor er det slik at lovens krav til rettssikkerhet gjelder over elitegruppene, mens rettsikkerhet for andre ofte ikke er til stede i det hele tatt?
Tiden er kommet til at man bør granske omfanget, og hva som skjer i mange av sakene hvor blant annet økonomisk kriminalitet inngår. Er det korrupsjonskulturer så råder i mange av sakene – så må vi gjøre noe med slike ukulturer (ansvarliggjøres). Dersom det er tilfeller av sammenheng mellom brorskapsordener og rettsutfall – må de involverte ansvarliggjøres. Er det lovene og lovverket som er for dårlig i forhold til å få dømt elitegrupper – så må vi gjøre noe med lovene.
Dagens bilde tegner ikke godt for prinsippet om ”likhet for loven”! For enten å avkrefte eller bekrefte en slik påstand - bør lov- og rettsystemene underlegges en grundig granskning.
Et demokratisk rettssystem er helt avhengig av tillit og troverdighet om det skal overleve. Dette er et politisk ansvar å rydde opp i!
søndag 14. august 2011
Nordmenn vil ha felles strømpriser!
Åtte av ti mener strømprisen bør være lik i hele landet, nærmere bestemt 78 prosent av de som ble spurt i Nationens distriktsbarometer mener at strømprisen bør være lik uansett hvor du bor.
Norges kraft ble i sin tid bygd ut på et solidaritetsprinsipp - om at alle skulle få den strømmen de trengte, og til felles (lik) pris.
Kraftverkene i Norge kunne aldri ha blitt bygd dersom ikke det offentlige – med fellesskapets skattepenger - hadde garantert for finansieringene av utbyggingene. Hele Norges befolkning sto som garantist for kraftutbyggingen. Det var også et argument at ingen private hadde så mye penger at de kunne forestå slike utbygginger. For å få til en rask industrivekst og utvikling av Norge – tok fellesskapet et felles løft og samfunnsansvar. Kraftutbyggingen er/ har vært et felles gode for utvikling av arbeidsplasser og dermed velferden i Norge.
Kraftproduksjonen var – før 1991 - i all hovedsak underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon, og vi fikk bestemmelser om hjemfallsrett som skal sikre langsiktig eierskap.
Liberaliseringen av kraftmarkedet i 1991, har vært en stor ulykke for Norge og alle innbyggere - bortsett fra de enkeltpersonene som sitter i styrene til kraftselskapene. Og for markedsliberalistene selvsagt – spesielt fra Høyre og Fremskrittspartiet – som mener at kraftselskapene ble bygget for at de frarøves fellesskapet og selges til grådige private spekulanter (som er mye verre enn dagens styrerepresentanter i kraftselskapene), og til latterlige lave dumpingpriser – målt mot de langsiktige verdiene som ligger i kraftproduksjonen. På denne måten kan kraftprisene bli skrudd enda høyere opp, eller solgt til spekulanter i utlandet – som vil selge strømmen der de får mest penger igjen.
I mange tilfeller kan store deler av strømmen bli ført til utlandet – dersom kraftselskapene havner på utenlandske hender - på kabler finansiert av norske strømkunder og det offentlige.
Når store deler av Europa i dag vil legge ned sine atomkraftverk, med bakgrunn i atomulykkene i Japan tidligere i år, er vår kraft er kanskje mer verdifull enn noen gang tidligere!
Etter liberaliseringen (”privatiseringen”) av kraftproduksjonen i 1991, ble folks strømregninger delt opp i en del (pris) på nettleie, og en del (pris) på strømforbruk. (I tillegg blir husholdninger pålagt å skifte strømmålere – tilpasset de nye produksjonsformene i disse dager).
Etter denne tilpasningen, har strømprodusentene funnet på en finurlig og gjennomskuelig måte å holde strømleveransene meget høye på. Er det høy vannstand – kutter de strømprisene – med påstand om at det er ”billigere” å produsere strømmen (gi inntrykk av at markedet regulerer prisene). Men da legger de på nettleia – minst – tilsvarende det som strømmen blir billigere. Er det lite vann i magasinene – økes strømprisene – og hvor nettleieprisen modereres. Sannheten og fakta er at det koster akkurat like mye å produsere strømmen enten det er mye eller lite vann i magasinene! Strømkundene opplever marginale prisforskjeller i sum pr husstand (men det er oppstått geografiske forskjeller).
Det Norge trenger i disse dager er en lov som forbyr strømprosentene å tappe ned vannmagasinene fullstendig om sommeren/ høsten – for å selge billig strøm til Europa, for deretter å straffe norske strømkunder med høye priser om vinteren, og med trussel om rasjoneringer. Norske strømkunder (skattebetalere) – som har stått bak utbyggingen som garantister, og har betalt for oppbyggingen må ha/få førsterett på krafttilgang til akseptable priser.
Vi kan ikke akseptere at dagens markedsliberalister – i jaget på profitt – bare stenger av strømmen til folk uten varsel og lar dem fryse i hjel, slik vi har hatt tilfeller av.
Folk har i liten grad kritisert dagens strømpriser og marked etter 1991, fordi store deler av overskuddet – 7 av 10 kroner – tilbakeføres til slunkne kommunekasser, og sikrer de kommunene som har kraftaksjer ekstra penger til velferd. Dette systemet er i seg selv urettferdig ovenfor de kommunene som ikke har store aksjeposter i kraftselskapene – fordi den gangen kraftanleggene ble bygd ut – sto hele nasjonen (hver enkelt innbygger) som garantister for utbyggingene. Systemet virker i dag dermed usolidarisk og urettferdig kommuner i mellom (bortsett fra disse ”Fremskrittspartiinspirerte” kommunene - som har solgt sine kraftaksjer til dumpingpriser – de har seg selv å takke).
Når 8 av 10 nordmenn nåe ønsker felles strømpris – må det være et alvorlig signal til politikerne! Det vitner om at befolkningen vil ha trygghet og forutsigbarhet både på tilstrekkelig med kraft og verdige strømpriser!
Det vitner om at markedsliberalistene – som i 1991 vedtok den nye energiloven og kraftliberaliseringen - har handlet fullstendig feil - og i strid med folkeviljen. Men den gangen var egeninteressen til markedsliberalistene om økte lederlønninger og andre frynsegoder til seg selv – med tilsvarende sosial dumping ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn - viktigere enn fellesskapet og samfunnsinteressene.
Den presenterte undersøkelsen er et viktig signal til politikerne om at kraftproduksjonen må tilbakeføres og underlegges demokratisk styring, kontroll og revisjon! Dvs offentlig forvaltning i tråd med folkets interesser!
Norges kraft ble i sin tid bygd ut på et solidaritetsprinsipp - om at alle skulle få den strømmen de trengte, og til felles (lik) pris.
Kraftverkene i Norge kunne aldri ha blitt bygd dersom ikke det offentlige – med fellesskapets skattepenger - hadde garantert for finansieringene av utbyggingene. Hele Norges befolkning sto som garantist for kraftutbyggingen. Det var også et argument at ingen private hadde så mye penger at de kunne forestå slike utbygginger. For å få til en rask industrivekst og utvikling av Norge – tok fellesskapet et felles løft og samfunnsansvar. Kraftutbyggingen er/ har vært et felles gode for utvikling av arbeidsplasser og dermed velferden i Norge.
Kraftproduksjonen var – før 1991 - i all hovedsak underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon, og vi fikk bestemmelser om hjemfallsrett som skal sikre langsiktig eierskap.
Liberaliseringen av kraftmarkedet i 1991, har vært en stor ulykke for Norge og alle innbyggere - bortsett fra de enkeltpersonene som sitter i styrene til kraftselskapene. Og for markedsliberalistene selvsagt – spesielt fra Høyre og Fremskrittspartiet – som mener at kraftselskapene ble bygget for at de frarøves fellesskapet og selges til grådige private spekulanter (som er mye verre enn dagens styrerepresentanter i kraftselskapene), og til latterlige lave dumpingpriser – målt mot de langsiktige verdiene som ligger i kraftproduksjonen. På denne måten kan kraftprisene bli skrudd enda høyere opp, eller solgt til spekulanter i utlandet – som vil selge strømmen der de får mest penger igjen.
I mange tilfeller kan store deler av strømmen bli ført til utlandet – dersom kraftselskapene havner på utenlandske hender - på kabler finansiert av norske strømkunder og det offentlige.
Når store deler av Europa i dag vil legge ned sine atomkraftverk, med bakgrunn i atomulykkene i Japan tidligere i år, er vår kraft er kanskje mer verdifull enn noen gang tidligere!
Etter liberaliseringen (”privatiseringen”) av kraftproduksjonen i 1991, ble folks strømregninger delt opp i en del (pris) på nettleie, og en del (pris) på strømforbruk. (I tillegg blir husholdninger pålagt å skifte strømmålere – tilpasset de nye produksjonsformene i disse dager).
Etter denne tilpasningen, har strømprodusentene funnet på en finurlig og gjennomskuelig måte å holde strømleveransene meget høye på. Er det høy vannstand – kutter de strømprisene – med påstand om at det er ”billigere” å produsere strømmen (gi inntrykk av at markedet regulerer prisene). Men da legger de på nettleia – minst – tilsvarende det som strømmen blir billigere. Er det lite vann i magasinene – økes strømprisene – og hvor nettleieprisen modereres. Sannheten og fakta er at det koster akkurat like mye å produsere strømmen enten det er mye eller lite vann i magasinene! Strømkundene opplever marginale prisforskjeller i sum pr husstand (men det er oppstått geografiske forskjeller).
Det Norge trenger i disse dager er en lov som forbyr strømprosentene å tappe ned vannmagasinene fullstendig om sommeren/ høsten – for å selge billig strøm til Europa, for deretter å straffe norske strømkunder med høye priser om vinteren, og med trussel om rasjoneringer. Norske strømkunder (skattebetalere) – som har stått bak utbyggingen som garantister, og har betalt for oppbyggingen må ha/få førsterett på krafttilgang til akseptable priser.
Vi kan ikke akseptere at dagens markedsliberalister – i jaget på profitt – bare stenger av strømmen til folk uten varsel og lar dem fryse i hjel, slik vi har hatt tilfeller av.
Folk har i liten grad kritisert dagens strømpriser og marked etter 1991, fordi store deler av overskuddet – 7 av 10 kroner – tilbakeføres til slunkne kommunekasser, og sikrer de kommunene som har kraftaksjer ekstra penger til velferd. Dette systemet er i seg selv urettferdig ovenfor de kommunene som ikke har store aksjeposter i kraftselskapene – fordi den gangen kraftanleggene ble bygd ut – sto hele nasjonen (hver enkelt innbygger) som garantister for utbyggingene. Systemet virker i dag dermed usolidarisk og urettferdig kommuner i mellom (bortsett fra disse ”Fremskrittspartiinspirerte” kommunene - som har solgt sine kraftaksjer til dumpingpriser – de har seg selv å takke).
Når 8 av 10 nordmenn nåe ønsker felles strømpris – må det være et alvorlig signal til politikerne! Det vitner om at befolkningen vil ha trygghet og forutsigbarhet både på tilstrekkelig med kraft og verdige strømpriser!
Det vitner om at markedsliberalistene – som i 1991 vedtok den nye energiloven og kraftliberaliseringen - har handlet fullstendig feil - og i strid med folkeviljen. Men den gangen var egeninteressen til markedsliberalistene om økte lederlønninger og andre frynsegoder til seg selv – med tilsvarende sosial dumping ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn - viktigere enn fellesskapet og samfunnsinteressene.
Den presenterte undersøkelsen er et viktig signal til politikerne om at kraftproduksjonen må tilbakeføres og underlegges demokratisk styring, kontroll og revisjon! Dvs offentlig forvaltning i tråd med folkets interesser!
lørdag 13. august 2011
Bør vi la finanssystemene kollapse?
I 2008 snakket vi om en ”finanskrise” – i 2011 handler det om ”gjeldskrise” i USA og EU. Markedsliberalismen – dvs høyrepolitikken – ble i tilknytning til finanskrisen i 2008 underlagt ”gjenopplivningsforsøk i form av kunstig ånderett”. I dag ligger markedsliberalismen nærmest i en slags ”respirator”. Bør vi la finanssystemene kollapse? Hva er alternativet?
Det er på tide å innse at markedsliberalismen som system har feilet – den ”kom, så og tapte”. I dag ser vi at de rike (eliten) finner stadig nye kreative løsninger – for å sikre seg og sine. Taperne er skattebetalere, og først og fremst arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Spørsmålet er; Skal vi fortsette å holde liv i et system slik som statistikken fra World Wealth report (“WWR”) beskrev sommeren 2010?
WWR dokumenterte sommeren 2010 at "de rike blir rikere igjen” – dvs at markedsliberalistene/ nyliberalistene i praksis ble skjermet fra finanskrisene - og lar skattebetalerne og velferdsordningene blø. Jf WWR, økte antall dollarmillionærer med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv – fremgikk det i den samme rapporten.
Resesjon/ gjeldsanering?
Seniorrådgiver i Norges Bondelag, Christian Anton Smedshaug, er intervjuet i Klassekampen 13.08, og hvor han gir uttrykk for at ”vi burde latt finanssystemene krasje i 2008, stengt børsene noen måneder og ryddet opp, i stedet for å la statene overta krisen”. Han gir videre uttrykk for at han er blitt ”tilhenger av resesjon”, dvs å nullstille økonomien og reorientere seg. Han stiller også spørsmål ved ”hvorfor må bankene ha igjen alt de har lånt til statene, når statene ikke på langt nær får igjen milliardene de reddet bankene med i 2008”?
Smedshaug ser på gjeldssanering som en løsning ut av dagens økonomiske uføre. Spørsmålet er hvordan tapene skal tas – og av hvem.
De problemstillingene som C.A. Smedshaug tar opp er høyaktuelle – og som vi velgere, medborgere og samfunnsengasjerte må ta stilling til.
New Public Management
Regnskapssystemene til New Public Management (NPM) – utviklet av markedsliberalister/ høyresympatisører – forledet politikere i så godt som alle politiske leire til å tro at all velferdsordninger - som er universelle – er for kostbare (spesielt de som ytes ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets pensjons- og støtteordninger er avhengig av). Det som var ”lønnsomt” var i stedet å gi skattelette. Men lønnsomt for hvem? Selvsagt for den rike eliten (markedsliberalistene).
NPM-tankegangen har medført at mange politikere har opptrådt uansvarlige! De har ensidig lyttet til – og imøtekommet de rikes ønsker om skattelette, samtidig som at de har oppretthold rause velferdsordninger for befolkningen gjennom å øke statsgjelden. Delvis har man finansiert skatteletter med å selge unna ”arvesøvet” (offentlige eiendommer og verdier) til latterlig lave dumpingpriser til rike spekulanter. Når systemene kollapser – når politikerne innhentes av virkeligheten - er resepten at skattebetalerne skal inn med redningspakker, kutt i velferdsordninger, økt arbeidsledighet m.v. Dvs løsningene er enda mer høyrepolitikk. Det blir helt feil!
Sammenhengen mellom skatteinngang og forbruk
Markedsliberalistene/ høyrepartiene har – som C.A. Smedshaug også påpeker – levd slik; De siste tiårene har politikerne mistet sammenhengen mellom skatteinntekter på den ene siden og forbruk på den andre siden. Skattene er blitt lavere, samtidig som at velferdsordningene har utviklet seg videre. Mens private har opplevd reallønnsvekst – har det offentlig opplevd nettovekst – på grunn av denne ubalansen. Det har ledet til at både private og det offentlige har tydd til kreditt for å finansiere husholdningene og fellesskapet.
Denne utviklingen har medført at den rike eliten har fått enormt med penger- og har deretter forsøkt å fremstille seg som ”snille og rause” og tilbydd utbygging av offentlig infrastruktur gjennom prosjekter i form av offentlig privat samarbeid (OPS). Det vil si at de private bygger ut og drifter offentlige utbygginger – som det offentlig forplikter å kjøpe tilbake når de er blitt nedslitte og forfalne. Dette er en svindyr form for avbetalingssystem og et meget kostbart investeringssystem! Et system som forgjelder fremtidige skattebetalere, og som skjuler store summer med statsgjeld fra offentlige regnskaper.
Hvilket samfunnssystem skal vi velge videre?
Spørsmålet er; Har ikke de rike, markedsliberalistene og høyretilhengerne rundt om i verden fått herje vilt lenge nok? Bør ikke politikerne (demokratiet/ folket) ta tilbake makta?
Skal vi nok en gang redde/ holde liv i markedsliberalistenes usolidariske og urettferdige system – eller skal vi la finanssystemene kollapse – for å bygge opp et system med et sosialdemokratisk verdigrunnlag? Dvs et system hvor ”frihet, likhet og brorskap” står sentralt. Historisk er dette det systemet som best har evnet å opptre inkluderende, solidarisk og som et demokratisk samfunnsfellesskap.
Det er en viktig prinsippdebatt som store deler av verden må ta stilling til i en eller annen form. Det kan virke som vi dag er i ferd med å grave oss dypere inn i et lite fremtidsrettet system – i hvert fall ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og pensjonsordninger. Vi må innse at markedsliberalismen/ høyrepolitikken ”kom, så og tapte”!
Det er på tide å innse at markedsliberalismen som system har feilet – den ”kom, så og tapte”. I dag ser vi at de rike (eliten) finner stadig nye kreative løsninger – for å sikre seg og sine. Taperne er skattebetalere, og først og fremst arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Spørsmålet er; Skal vi fortsette å holde liv i et system slik som statistikken fra World Wealth report (“WWR”) beskrev sommeren 2010?
WWR dokumenterte sommeren 2010 at "de rike blir rikere igjen” – dvs at markedsliberalistene/ nyliberalistene i praksis ble skjermet fra finanskrisene - og lar skattebetalerne og velferdsordningene blø. Jf WWR, økte antall dollarmillionærer med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv – fremgikk det i den samme rapporten.
Resesjon/ gjeldsanering?
Seniorrådgiver i Norges Bondelag, Christian Anton Smedshaug, er intervjuet i Klassekampen 13.08, og hvor han gir uttrykk for at ”vi burde latt finanssystemene krasje i 2008, stengt børsene noen måneder og ryddet opp, i stedet for å la statene overta krisen”. Han gir videre uttrykk for at han er blitt ”tilhenger av resesjon”, dvs å nullstille økonomien og reorientere seg. Han stiller også spørsmål ved ”hvorfor må bankene ha igjen alt de har lånt til statene, når statene ikke på langt nær får igjen milliardene de reddet bankene med i 2008”?
Smedshaug ser på gjeldssanering som en løsning ut av dagens økonomiske uføre. Spørsmålet er hvordan tapene skal tas – og av hvem.
De problemstillingene som C.A. Smedshaug tar opp er høyaktuelle – og som vi velgere, medborgere og samfunnsengasjerte må ta stilling til.
New Public Management
Regnskapssystemene til New Public Management (NPM) – utviklet av markedsliberalister/ høyresympatisører – forledet politikere i så godt som alle politiske leire til å tro at all velferdsordninger - som er universelle – er for kostbare (spesielt de som ytes ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets pensjons- og støtteordninger er avhengig av). Det som var ”lønnsomt” var i stedet å gi skattelette. Men lønnsomt for hvem? Selvsagt for den rike eliten (markedsliberalistene).
NPM-tankegangen har medført at mange politikere har opptrådt uansvarlige! De har ensidig lyttet til – og imøtekommet de rikes ønsker om skattelette, samtidig som at de har oppretthold rause velferdsordninger for befolkningen gjennom å øke statsgjelden. Delvis har man finansiert skatteletter med å selge unna ”arvesøvet” (offentlige eiendommer og verdier) til latterlig lave dumpingpriser til rike spekulanter. Når systemene kollapser – når politikerne innhentes av virkeligheten - er resepten at skattebetalerne skal inn med redningspakker, kutt i velferdsordninger, økt arbeidsledighet m.v. Dvs løsningene er enda mer høyrepolitikk. Det blir helt feil!
Sammenhengen mellom skatteinngang og forbruk
Markedsliberalistene/ høyrepartiene har – som C.A. Smedshaug også påpeker – levd slik; De siste tiårene har politikerne mistet sammenhengen mellom skatteinntekter på den ene siden og forbruk på den andre siden. Skattene er blitt lavere, samtidig som at velferdsordningene har utviklet seg videre. Mens private har opplevd reallønnsvekst – har det offentlig opplevd nettovekst – på grunn av denne ubalansen. Det har ledet til at både private og det offentlige har tydd til kreditt for å finansiere husholdningene og fellesskapet.
Denne utviklingen har medført at den rike eliten har fått enormt med penger- og har deretter forsøkt å fremstille seg som ”snille og rause” og tilbydd utbygging av offentlig infrastruktur gjennom prosjekter i form av offentlig privat samarbeid (OPS). Det vil si at de private bygger ut og drifter offentlige utbygginger – som det offentlig forplikter å kjøpe tilbake når de er blitt nedslitte og forfalne. Dette er en svindyr form for avbetalingssystem og et meget kostbart investeringssystem! Et system som forgjelder fremtidige skattebetalere, og som skjuler store summer med statsgjeld fra offentlige regnskaper.
Hvilket samfunnssystem skal vi velge videre?
Spørsmålet er; Har ikke de rike, markedsliberalistene og høyretilhengerne rundt om i verden fått herje vilt lenge nok? Bør ikke politikerne (demokratiet/ folket) ta tilbake makta?
Skal vi nok en gang redde/ holde liv i markedsliberalistenes usolidariske og urettferdige system – eller skal vi la finanssystemene kollapse – for å bygge opp et system med et sosialdemokratisk verdigrunnlag? Dvs et system hvor ”frihet, likhet og brorskap” står sentralt. Historisk er dette det systemet som best har evnet å opptre inkluderende, solidarisk og som et demokratisk samfunnsfellesskap.
Det er en viktig prinsippdebatt som store deler av verden må ta stilling til i en eller annen form. Det kan virke som vi dag er i ferd med å grave oss dypere inn i et lite fremtidsrettet system – i hvert fall ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og pensjonsordninger. Vi må innse at markedsliberalismen/ høyrepolitikken ”kom, så og tapte”!
fredag 12. august 2011
Markedsliberalismens vesen
Opptøyene i England handler om å forstå voldens og opptøyenes vesen. En av opprørerne som ble intervjuet på fjernsynet i går. Han uttrykte noe slik som at ”politikerne bryr seg bare om de rike – og ikke oss”.
Ingen kan forsvare ødeleggelsene og plyndring av gatene rundt i engelske byer – men skal man løse problemet – må man forstå problemene og gjøre noe med dem. Det har åpenbart markedsliberalistene og høyrepartiene ikke skjønt.
Markedsliberalismen ”vant” i England ved siste valg – og markedsliberalistene har i praksis vunnet hvert valg siden Margareth Thatcher kom til makten på begynnelsen av 1980-tallet. Markedsliberalisme er det samme som høyrepolitikk – og både markedsliberalismen og høyrepolitikk har det til felles at det handler om å fremskaffe nye underklasser i samfunnet og drive sosial dumping ovenfor arbeidstakere. Det kan virke som om markedsliberalismen og høyrepartiene i England ”vant” sitt fremste mål ved siste valg – og som denne ungdommen så riktig uttrykte det går; ”Politikerne bryr seg bare om de rike – og ikke oss”.
England styres av 3 høyrepartier
Politikken i England styres i hovedsak av 3 partier – som er The Labour Party, The Conservative Party og The Liberal Democrats. Felles for disse partiene er at - målt mot hvor norske partier står politisk – så ligger deres politikk et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet.
Markedsliberalistene har overlatt til markedet (de rike) å bestemme mer og mer, på bekostning av de folkevalgtes innflytelse og rettigheter – med løsninger som er universelle og omfatter alle.
Politikerne bryr seg bare om de rike
Markedsliberalisme og høyrepolitikk handler om å gi skattelette til de rike, redusere offentlig velferd, selg ut statlige og kommunal eiendommer og verdier (arvesølv), øke statsgjeld, samt å privatisere og konkurranseutsette offentlige tjenester (gi markedsliberalister et sugerør i statskassa).
Når markedsliberalistene og høyrepartiene nå har fått ”sitt” samfunn hvor ”politikerne bryr seg bare om de rike – og ikke oss”, så svarer Englands statsminister, Davis Cameron (The Conservative Party) ensidig med politiet og straff. Ikke nok med det – han truer sågar med å bruke militære. Dvs i ytterste konsekvens å starte en slags ”borgerkrig” for at markedsliberalismen og høyrefolkene skal få opprettholde sine privilegier.
Konsekvensene av å overse en stor andel av befolkningen, kutte i velferd og tilbud for de som har minst fra før – og tro at det ikke får konsekvenser har sin pris. Når folk drives til punkt hvor man ikke lengre har noe å tape – så viser historien at det hjelper verken med politiet eller militære. Sosiale og politiske kriser kan bare løses av befolkningen selv i fellesskap– ikke av politi og militære.
”Frihet, likhet og brorskap”
De problemene som store deler av hele EU-området sliter med i dag er fordelings- og inkluderingskrise! Markedsliberalisme og høyrepolitikk (økte forskjeller) er derfor ikke svaret på utfordringene. Ordene ”frihet, likhet og brorskap”, dvs det sosialdemokratiske verdigrunnlaget, er dermed svaret og alternativet på England og EU-landenes sosiale og politiske krise! Ikke mer markedsliberalisme og høyrepolitikk!
At England har fått ”politikerne som bryr seg bare om de rike – og ikke oss”, ble av noen ungdommer uttrykt slik forleden; ”Hvordan kan statsminister David Cameron lede oss når han ikke vet hvem vi er og hva slags behov vi har”. Det bør være ord til ettertanke for en hver som drømmer om mer markedsliberalisme og høyrepolitikk i hele verden. Markedsliberalismen ”kom, så og tapte”.
Ingen kan forsvare ødeleggelsene og plyndring av gatene rundt i engelske byer – men skal man løse problemet – må man forstå problemene og gjøre noe med dem. Det har åpenbart markedsliberalistene og høyrepartiene ikke skjønt.
Markedsliberalismen ”vant” i England ved siste valg – og markedsliberalistene har i praksis vunnet hvert valg siden Margareth Thatcher kom til makten på begynnelsen av 1980-tallet. Markedsliberalisme er det samme som høyrepolitikk – og både markedsliberalismen og høyrepolitikk har det til felles at det handler om å fremskaffe nye underklasser i samfunnet og drive sosial dumping ovenfor arbeidstakere. Det kan virke som om markedsliberalismen og høyrepartiene i England ”vant” sitt fremste mål ved siste valg – og som denne ungdommen så riktig uttrykte det går; ”Politikerne bryr seg bare om de rike – og ikke oss”.
England styres av 3 høyrepartier
Politikken i England styres i hovedsak av 3 partier – som er The Labour Party, The Conservative Party og The Liberal Democrats. Felles for disse partiene er at - målt mot hvor norske partier står politisk – så ligger deres politikk et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet.
Markedsliberalistene har overlatt til markedet (de rike) å bestemme mer og mer, på bekostning av de folkevalgtes innflytelse og rettigheter – med løsninger som er universelle og omfatter alle.
Politikerne bryr seg bare om de rike
Markedsliberalisme og høyrepolitikk handler om å gi skattelette til de rike, redusere offentlig velferd, selg ut statlige og kommunal eiendommer og verdier (arvesølv), øke statsgjeld, samt å privatisere og konkurranseutsette offentlige tjenester (gi markedsliberalister et sugerør i statskassa).
Når markedsliberalistene og høyrepartiene nå har fått ”sitt” samfunn hvor ”politikerne bryr seg bare om de rike – og ikke oss”, så svarer Englands statsminister, Davis Cameron (The Conservative Party) ensidig med politiet og straff. Ikke nok med det – han truer sågar med å bruke militære. Dvs i ytterste konsekvens å starte en slags ”borgerkrig” for at markedsliberalismen og høyrefolkene skal få opprettholde sine privilegier.
Konsekvensene av å overse en stor andel av befolkningen, kutte i velferd og tilbud for de som har minst fra før – og tro at det ikke får konsekvenser har sin pris. Når folk drives til punkt hvor man ikke lengre har noe å tape – så viser historien at det hjelper verken med politiet eller militære. Sosiale og politiske kriser kan bare løses av befolkningen selv i fellesskap– ikke av politi og militære.
”Frihet, likhet og brorskap”
De problemene som store deler av hele EU-området sliter med i dag er fordelings- og inkluderingskrise! Markedsliberalisme og høyrepolitikk (økte forskjeller) er derfor ikke svaret på utfordringene. Ordene ”frihet, likhet og brorskap”, dvs det sosialdemokratiske verdigrunnlaget, er dermed svaret og alternativet på England og EU-landenes sosiale og politiske krise! Ikke mer markedsliberalisme og høyrepolitikk!
At England har fått ”politikerne som bryr seg bare om de rike – og ikke oss”, ble av noen ungdommer uttrykt slik forleden; ”Hvordan kan statsminister David Cameron lede oss når han ikke vet hvem vi er og hva slags behov vi har”. Det bør være ord til ettertanke for en hver som drømmer om mer markedsliberalisme og høyrepolitikk i hele verden. Markedsliberalismen ”kom, så og tapte”.
tirsdag 2. august 2011
En forsiktig valgkampstart?
Det politiske miljøet er enige om at valgkampen skal starte den 13. august kl. 13.00 som en konsekvens av terrorhandlingene 22. juli 2011.
Jeg registrerer at Fremskrittspartiet bruker ”fredningsperioden” til å trekke opp en debatt i mediene vedrørende retorikk knyttet til innvandrings- og integreringsspørsmål. Er ikke dette et forsøk på å gjøre seg ”spiselige” frem til den offisielle valgkampstarten? Er dette en form for valgkampstart???
Også i dag ser vi et slikt eksempel i VG. Tillater meg derfor en liten kommentar.
Fremskrittspartiets leder Siv Jensen, som innførte begrepet ”snikislamisering” i den politiske debatten, har ovenfor VG 02/08 uttrykt at etter terrorangrepet 22. juli er hun redd for å bruke ord som virker støtende. To uker før valgkampen braker løs, innrømmer Siv Jensen at hun ikke lenger kan bruke de samme ordene. Fremskrittspartiledere Siv Jensen sier både hun og andre politikere nå vil endre fremtoningen i debatter knyttet innvandrings- og integreringsspørsmål.
Det viktigste må være å endre holdningene og standpunktene i Fremskrittspartiets politikk i disse spørsmålene. Endrer man dem – endrer man samtidig retorikken. Politikken endres gjennom å endre innhold – ikke gjennom en taktikk som går ut på å benytte mange slags ”tåkeleggingsord” – der hensikten er å få frem det samme negative budskapet som historisk har fulgt Fremskrittspartiet i innvandrings- og integreringsspørsmål i alle år.
Generelt - er det selvsagt prisverdig at Fremskrittspartiet tar opp problemstillingen – kanskje man på sikt kan få høre om en mer realistisk og virkelighetsnær politikk på disse spørsmålene. Men er det er fremdeles et definisjonsspørsmål om ikke dette er en forsiktig start på valgkampen?
Jeg registrerer at Fremskrittspartiet bruker ”fredningsperioden” til å trekke opp en debatt i mediene vedrørende retorikk knyttet til innvandrings- og integreringsspørsmål. Er ikke dette et forsøk på å gjøre seg ”spiselige” frem til den offisielle valgkampstarten? Er dette en form for valgkampstart???
Også i dag ser vi et slikt eksempel i VG. Tillater meg derfor en liten kommentar.
Fremskrittspartiets leder Siv Jensen, som innførte begrepet ”snikislamisering” i den politiske debatten, har ovenfor VG 02/08 uttrykt at etter terrorangrepet 22. juli er hun redd for å bruke ord som virker støtende. To uker før valgkampen braker løs, innrømmer Siv Jensen at hun ikke lenger kan bruke de samme ordene. Fremskrittspartiledere Siv Jensen sier både hun og andre politikere nå vil endre fremtoningen i debatter knyttet innvandrings- og integreringsspørsmål.
Det viktigste må være å endre holdningene og standpunktene i Fremskrittspartiets politikk i disse spørsmålene. Endrer man dem – endrer man samtidig retorikken. Politikken endres gjennom å endre innhold – ikke gjennom en taktikk som går ut på å benytte mange slags ”tåkeleggingsord” – der hensikten er å få frem det samme negative budskapet som historisk har fulgt Fremskrittspartiet i innvandrings- og integreringsspørsmål i alle år.
Generelt - er det selvsagt prisverdig at Fremskrittspartiet tar opp problemstillingen – kanskje man på sikt kan få høre om en mer realistisk og virkelighetsnær politikk på disse spørsmålene. Men er det er fremdeles et definisjonsspørsmål om ikke dette er en forsiktig start på valgkampen?
Adecco med millionunderskudd
NRK melder om at årsmeldinga for Adecco for 2010 er dyster lesing for konsernsjef Anders Øwre-Johnsen. Etterbetalingen av overtid (arbeidsmiljøkriminalitet) førte til millionunderskudd i 2010 på hele 25,3 millioner kroner (i 2009 var overskuddet på ca 23 mill kroner). Skandaleavsløringene har medført at Adecco fikk et millionunderskudd etter skandaleavsløringen.
Den 17.februar i år avslørte NRK den ulovlige driften ved det Adecco-drevne Ammerudlunden sykehjem i Oslo, hvor de ansatte jobbet opp mot 84 timer i uka uten overtidsbetaling, og hvor di tilsatte skal ha overnattet i kjelleren på sjukeheimen for å greia turnusen.
”På bakgrunn av avdekkede avvik, ble det besluttet å etterbetale manglende overtidsbetaling, samt korrigere eventuelle andre feil. Kostnaden knyttet til dette er vesentlige og er reflektert i årsregnskapet for 2010”, skriver Adecco i årsmeldingen sin.
Saken viser følgende;
Den ene hvilke store summer – for utført arbeid - som uriktig ble forsøkt fratatt/ unndratt de ansatte.
Det andre er Adecco-ledelsen med all sannsynlighet har spekulert i sosial dumping for å få overskudd.
Det tredje er hvor viktig det er for arbeidstakere at de er organiserte seg, og at man har en sterk fagbevegelse.
Det fjerde er at anbud/ privatisering, og bruk av offentlig private samarbeidsprosjekter (OPS) - som er en politisk villet handling – er et stort feilgrep! Og at anbud/ privatisering/ OPS representerer en direkte utpressing mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, hvor Adecco måtte rydde opp etter avsløringene.
Spørsmålet er; Hvor mange ”Adecco-varianter” har vi ellers i Norge – som driver slik arbeidsmiljøkriminalitet?
Den 17.februar i år avslørte NRK den ulovlige driften ved det Adecco-drevne Ammerudlunden sykehjem i Oslo, hvor de ansatte jobbet opp mot 84 timer i uka uten overtidsbetaling, og hvor di tilsatte skal ha overnattet i kjelleren på sjukeheimen for å greia turnusen.
”På bakgrunn av avdekkede avvik, ble det besluttet å etterbetale manglende overtidsbetaling, samt korrigere eventuelle andre feil. Kostnaden knyttet til dette er vesentlige og er reflektert i årsregnskapet for 2010”, skriver Adecco i årsmeldingen sin.
Saken viser følgende;
Den ene hvilke store summer – for utført arbeid - som uriktig ble forsøkt fratatt/ unndratt de ansatte.
Det andre er Adecco-ledelsen med all sannsynlighet har spekulert i sosial dumping for å få overskudd.
Det tredje er hvor viktig det er for arbeidstakere at de er organiserte seg, og at man har en sterk fagbevegelse.
Det fjerde er at anbud/ privatisering, og bruk av offentlig private samarbeidsprosjekter (OPS) - som er en politisk villet handling – er et stort feilgrep! Og at anbud/ privatisering/ OPS representerer en direkte utpressing mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, hvor Adecco måtte rydde opp etter avsløringene.
Spørsmålet er; Hvor mange ”Adecco-varianter” har vi ellers i Norge – som driver slik arbeidsmiljøkriminalitet?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
