Debattanter og politikere fra Fremskrittspartiet og Høyre tar hele tiden til orde for at de rike (eliten) må få mer skattelette, forutsigbare rammevilkår for sine særinteresser – dvs særordninger som er særlige gunstige for den rike eliten. Dette mener debattanter og politikere fra Fremskrittspartiet og Høyre er helt nødvendig for å skape vekst, nye arbeidsplasser, og for å sikre velferdssamfunnet - Norge! Men er det egentlig slik?
For alle som er opptatt av velferdssamfunnet og fellesskapet, så mener man at velferdssamfunnet sikres best en demokratisk fordelingspolitikk i form av gode lønns- og arbeidsvilkår, og gjennom å fordele til de som trenger samfunnets støtte i form av skatter og avgifter. Dette har vært nøkkelen for å sikre et funksjonelt velferdssamfunn. Det betyr at man mener at høyrepolitikk ikke er funksjonelt i forhold til fordelingspolitikk – fordi høyrepartiene (og EU) ønsker store klasseforskjeller og etablering av underklasser (fattigdomsklasser). Kort sagt; Høyrepolitikk generelt innebærer de rike (eliten) ikke vil fordele i samme grad av verdiene som skapes – men at de vil beholde "alt" selv!
Den rike eliten er heller ikke opptatt av demokratisk fordelingspolitikk av fellesskapets eiendeler, men mener at alt – også det offentlige, skal privatiseres, delprivatiseres, eller at offentlige selskaper skal AS-ifiseres, og i tillegg at alt i samfunnet skal styres av "jente-/ gutteklubben grei" (elitens betrodde) i mer eller mindre lukkede styrerom.
Dette er en grunnleggende filosofi i EU også!
Ekvatorial Guinea
På Aftenposten.no den 15.08 fremgår det at, sitat; "Rundt 30 familier nyter godt av oljerikdommen i Ekvatorial Guinea. Resten av befolkningen lever i fattigdom.
I Ekvatorial Guinea bor det rundt en halv million mennesker, men pengene synes ikke noe annet sted enn hos presidenten og hans krets. I dette lille landet, som de senere årene har doblet sitt BNP ved å hente ut store mengder olje, er det ikke en gang asfalterte veier, sier Ketil Fred Hansen. Han er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, med en doktorgrad i vestafrikansk historie". Sitat slutt.
Høyrepolitikk er høyrepolitikk hvor enn man befinner seg i verden. Eksempelet fra Ekvatorial Guinea er vel den beste beskrivelsen på hvordan høyrepolitikk fungerer i praksis!
Jeg kjenner ikke til noe sted i verden hvor høyrepolitikk praktiseres etter andre prinsipper enn gjennom økte forskjeller og fremvekst av nyfattigdom.
Hva er bildet i Norge?
I Norge er det en befolkning på ca 4,7 millioner. Hvor stor den "ringere krets" rundt kongefamilie og regjering er i Norge er jeg usikker på, men det vi vet er at denne "ringere kretsen" har de seneste årene jf statistikk fått en lønnsutvikling på ca 11 % årlig – mens den øvrige befolkningen må nøye seg med et gjennomsnitt på ca 3 % økning. Utdanningseliten har fått noe høyere lønnsutvikling enn andre – hvilket betyr at andre grupper (normalt de med midlere/ lavere utdanning og lønn) utsettes for økt skjevdeling for å kompensere det utdanningseliten får mer enn andre (dvs gjennom "sosial dumping").
Hva har skjedd den norske oljen?
Hva har skjedd med den norske oljen – sammenlignet med Ekvatorial Guinea?
Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold (tverrpolitisk) fremhevet at oljen var hele nasjonens eiendom.
Oljen og oljeproduksjonen skjer ved tildeling av konsesjoner på oljeboring/ oljeutvinning (tildeling av blokker). Poenget er blitt firmaene som forvalter de norske oljeforekomstene er blitt AS-ifisert (i praksis privatisert).
Etter hvert som det norske oljefondet begynte å vokse, kan det virke som om politikerne er veldig opptatt av å finne ut modeller som sikrer at den norske olje ikke lengre tilhører befolkningen og demokratiet (politikere) å forvalte – men "private". Det ble besluttet at en avdeling i Norges bank skulle forvalte oljefondet. (Fra 1. januar 2006 overtok Norges bank ansvaret for å forvalte Statens pensjonsfond – utland).
Før dette skjedde var Norges bank underlagt politisk styring (forvaltning). Det måtte høyrepolitikerne gjøre noe med. Bondevik II-regjeringen – støttet av Fremskrittspartiet - sørget derfor for " å privatisere" Norges bank, ved å kaste ut demokratisk valgte politikere ut av styret til Norges bank (2001).
Bonus for forvaltning
Det kan virke som at de som kommer innenfor systemet for forvaltning av oljepengene nyter gode dager. Norges bank betalte ut hele 1,4 mrd kr i bonus til eksterne forvaltere knyttet til forvaltningen av oljefondet i fjor. Og dette var bare bonuser! Oljefondets kostnader økte med 49 % fra 2008 til 2009 (kilde; Dagens Næringsliv 06.03.2010).
Hvor mye er 1 mrd kroner? Det kan illustreres slik; Dersom du putter kr. 45 000.- inn på din personlige konto hver dag, 365 dager i året – i hele 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente).
Oljepenger til "avlatt"
I tillegg ser vi at oljefondet brukes til en form for "avlatt". Vi ser at 6 mrd kroner skal gå til regnskogsplanting, som en slags avlatt for at rike nordmenn har drevet rovdrift på skog/ regnskog ute i verden.
Nylig var næringsminister på tur med Stein Erik Hagen m.fl i Asia.
Stein Erik Hagen sto frem nylig, og bekjente seg som skatteflyktning (som høyrefolk flest – de vil ikke bidra til velferdssamfunnet og fellesskapet). Hagen flagger altså ut sin kapital. Tross dette – tar næringsministeren med sjekkheftet og betaler "piratpenger" for å beskytte blant annet norske skatteflyktninger i utlandet. Og slik den norske stat nylig gjorde ved å sende militære styrker til Adenbukta på piratjakt for kort tid siden.
Hva med norske arbeidsplasser?
Hva med norske arbeidstakere og innbyggere – og norske arbeidsplasser? Oljen varer ikke evig! Hva skal Norge leve av når den tar slutt? Og hva gjøres for å forhindre at all norsk kunnskap og teknologi sendes til utlandet - av den rike eliten og "jente-/ gutteklubben grei" (styrevervsgrossistene)?
Det norske folk ønsker trygghet for fremtiden! Da er det på tide at politikerne faktisk synliggjør og tydeliggjør hvordan oljepengene kan anvendes til slike formål – dvs å sikre fremtidige arbeidsplasser i Norge! Oljepengene tilhører tross alt det norske folk – og det er den som kan bidra til å sikre nye arbeidsplasser i fremtiden.
Poenget her er at vi kan ikke forvente noe av Fremskrittspartiet og Høyre med hensyn til å sikre norske arbeidstakere sysselsetting. De er ikke opptatt av annet den rike eliten/ utdanningseliten må få gjøre akkurat som de vil. Fremskrittsparti/ Høyrepolitikk virker etter samme prinsipper som beskrevet om eliten på Ekvatorial Guinea!
Den rød-grønne regjeringen bør derfor være tydelige på at det er forskjell mellom Fremskrittspartiet og Høyre på den ene siden, og de rød-grønne på den andre siden når det gjelder å sikre fremtidige arbeidsplasser i Norge.
søndag 15. august 2010
lørdag 14. august 2010
Kraftproduksjon for Norge eller utalndet?
Hva er viktigst innenfor norsk kraftproduksjon? Er det ideologi, vernehensyn (miljø), marked, prestisje eller menneskelig behov for strøm som tjener saken best?
Før markedstilpasningen av kraftproduksjonen i Norge, hadde man i all hovedsak demokratisk styring, kontroll og revisjon av strømarkedet, og hvor første prioritet var å skaffe strøm og bygge kraftlinjer til den norske befolkningen gjennom prisutjamnede tiltak, og sikre kraft til norske arbeidsplasser.
I dag handler kraftproduksjonen om at “jente- og gutteklubben grei” (styrevervsgrossistene) skal en styreplass og skaffe størst mulig overskudd og utbytte for eierne. Overskuddets størrelse har betydning for private interesser (grådighet) på jakt etter økte lederlønninger, bonuser, utbytte, pensjonsavtaler, sluttpakker, opsjoner, særordninger, frynsegoder osv. I denne kampen ofres menneskelige behov, vernehensyn (miljø), og parti-ideologi. Det er kun penger, pengemakt og grådighet som råder grunnen.
I dag klager mange virksomheter på at det er ”uforutsigbarhet” i kraftproduksjonen og kraftpriser, og enkelte virksomheter truer med å flagge ut. Sist ut er Hydro som vurderer å flagge ut til Quatar. Om utflaggingstrusselen skyldes økt grådighet – og at uforutsigbar kraftproduksjon bare er et påskudd - vites ikke. Uansett årsak – er dette en av konsekvensene og prisen vi må betale for markedsstyring og fravær av demokratisk makt i det som angår Norges befolkning.
Kraftprodusentene er i dag mest opptatt av å bygge strømforsyningslinjer til EU – for å kunne selge strøm der de kan tjene mest. Prinsippet fungerer slik at om sommeren produseres det strøm for eksport – og vannmagasinene tømmes. Når vinteren kommer - når vi trenger strøm, skylder man på tomme vannmagasin og skrur prisen opp ovenfor norske forbrukere - for å få nordmenn til å bruke mindre strøm – slik at man parallelt kan eksportere strøm til EU. Og vi har dessverre hatt tilfeller av at energiselskapene har latt folk fryse i hjel ved å skru av strømmen til såkalt “dårlige betalere” for å opprettholde dette systemet. Politikere og befolkningen er blitt helt maktesløse ovenfor dette kraftregimet!
Norske strømforbrukere betaler i dag høye strømpriser for blant å finansiere strømføringsnett til EU. Dette oppfatter jeg at er en politisk initiert EU-tilpasning, sammen med “jente- og gutteklubben grei”, for å gjøre det enklere (skaffe argumenter for) å få Norge inn i EU.
Jeg frykter at EU, gjennom det påståtte “kraftsamarbeidet”, kan sørge for at strømprisene til privatbefolkningen kan bli enda dyrere i fremtiden, fordi finanseliten trenger/ vil overføre billig strøm til næringslivet – for raskere å eskalere sin private rikdom.
Hvem har skaffet Norge kraftmagasinene? Kjernen til norsk kraftproduksjon. Jo, det er norske skattebetalere - som har betalt det gildet. Det var økonomiske garantier fra skattebetalerne – fra fellesskapet (demokratiet) og fellesskapets brukere, som gjorde det mulig å finansiere og bygge kraftverkene på norske hender. Det var fremsynte folk som sørget for denne løsningen fremfor at rike utenlandske investorer kom og finansierte, og dermed overtok kontrollen over norsk kraftproduksjon. Hadde det ikke vært for det norske folket, demokratiet og ønsket om utvikling – hadde vi ikke hatt noen kraftutbygging i Norge i sin tid, for private i Norge hadde ikke økonomi til slike gigantinvesteringer alene dengangen.
Dagens kraftregime er ikke annet enn et politisk initiert ran av norske folk folks verdier! Noe som kan få negative effekter på norske arbeidsplasser i fremtiden fordi vi ikke lengre har demokratisk styring og kontroll på hvem som blir av med kraften som produseres. Trøsten så langt ligger i ordningen med hjemfallsretten – en ordning som EU (ESA) gjør alt de kan for å forsøke å knuse, samt sørge for at aksjemajoriteten i kraftforsyningen ligger innenfor det offentlige.
Får vi en høyredominert regjering - kan situasjonen bli ennå verre, fordi vi kan risikere privatisering, og dermed salg av kraftselskapene. Det kan like gjerne skje at kraftselskapene selges til utlandet – slik Fremskrittspartiet i Oslo forsøkte på for noen år siden. Dersom utenlandske selskaper kjøper opp norske kraftselskap, kraftselskaper som er skaffet til veie av norske skattebetalere/ befolkning (og med et strømforsyningsnett til utlandet betalt av norske forbrukere) – kan vi i verste fall oppleve at all kraft eksporteres ut av landet. Det vil si - til de som kan betale mest – og det kan like gjerne skje til utlandet som en følge av generell energimangel ute i Europa. Private eiere kan jo selge kraften til hvem de vil.
I mens sitter den norske befolkningen og betaler høye kraftpriser, for å finansiere utførselskabler av norsk strøm til EU - med den konsekvens at vi må betale høyere strømpriser. Og på toppen av det hele øker høyrepartiene oppslutning på gallupene – noe som kan medføre at hele kraftsystemet ender på salg – kanskje over på utenlandske hender – noe som kan medføre enda høyere kraftpriser ut fra ovennevnte (om det er noe strøm til overs til den norske befolkningen da).
Den norske befolkningen vil åpenbart bedras!
Det norske kraftregimet må tilbakeføres til demokratisk styring, kontroll og revisjon – av hensyn til de som har betalt regningen for at vi i det hele tatt har kraftproduksjon på norske hender – nemlig hele den norske befolkningen.
Før markedstilpasningen av kraftproduksjonen i Norge, hadde man i all hovedsak demokratisk styring, kontroll og revisjon av strømarkedet, og hvor første prioritet var å skaffe strøm og bygge kraftlinjer til den norske befolkningen gjennom prisutjamnede tiltak, og sikre kraft til norske arbeidsplasser.
I dag handler kraftproduksjonen om at “jente- og gutteklubben grei” (styrevervsgrossistene) skal en styreplass og skaffe størst mulig overskudd og utbytte for eierne. Overskuddets størrelse har betydning for private interesser (grådighet) på jakt etter økte lederlønninger, bonuser, utbytte, pensjonsavtaler, sluttpakker, opsjoner, særordninger, frynsegoder osv. I denne kampen ofres menneskelige behov, vernehensyn (miljø), og parti-ideologi. Det er kun penger, pengemakt og grådighet som råder grunnen.
I dag klager mange virksomheter på at det er ”uforutsigbarhet” i kraftproduksjonen og kraftpriser, og enkelte virksomheter truer med å flagge ut. Sist ut er Hydro som vurderer å flagge ut til Quatar. Om utflaggingstrusselen skyldes økt grådighet – og at uforutsigbar kraftproduksjon bare er et påskudd - vites ikke. Uansett årsak – er dette en av konsekvensene og prisen vi må betale for markedsstyring og fravær av demokratisk makt i det som angår Norges befolkning.
Kraftprodusentene er i dag mest opptatt av å bygge strømforsyningslinjer til EU – for å kunne selge strøm der de kan tjene mest. Prinsippet fungerer slik at om sommeren produseres det strøm for eksport – og vannmagasinene tømmes. Når vinteren kommer - når vi trenger strøm, skylder man på tomme vannmagasin og skrur prisen opp ovenfor norske forbrukere - for å få nordmenn til å bruke mindre strøm – slik at man parallelt kan eksportere strøm til EU. Og vi har dessverre hatt tilfeller av at energiselskapene har latt folk fryse i hjel ved å skru av strømmen til såkalt “dårlige betalere” for å opprettholde dette systemet. Politikere og befolkningen er blitt helt maktesløse ovenfor dette kraftregimet!
Norske strømforbrukere betaler i dag høye strømpriser for blant å finansiere strømføringsnett til EU. Dette oppfatter jeg at er en politisk initiert EU-tilpasning, sammen med “jente- og gutteklubben grei”, for å gjøre det enklere (skaffe argumenter for) å få Norge inn i EU.
Jeg frykter at EU, gjennom det påståtte “kraftsamarbeidet”, kan sørge for at strømprisene til privatbefolkningen kan bli enda dyrere i fremtiden, fordi finanseliten trenger/ vil overføre billig strøm til næringslivet – for raskere å eskalere sin private rikdom.
Hvem har skaffet Norge kraftmagasinene? Kjernen til norsk kraftproduksjon. Jo, det er norske skattebetalere - som har betalt det gildet. Det var økonomiske garantier fra skattebetalerne – fra fellesskapet (demokratiet) og fellesskapets brukere, som gjorde det mulig å finansiere og bygge kraftverkene på norske hender. Det var fremsynte folk som sørget for denne løsningen fremfor at rike utenlandske investorer kom og finansierte, og dermed overtok kontrollen over norsk kraftproduksjon. Hadde det ikke vært for det norske folket, demokratiet og ønsket om utvikling – hadde vi ikke hatt noen kraftutbygging i Norge i sin tid, for private i Norge hadde ikke økonomi til slike gigantinvesteringer alene dengangen.
Dagens kraftregime er ikke annet enn et politisk initiert ran av norske folk folks verdier! Noe som kan få negative effekter på norske arbeidsplasser i fremtiden fordi vi ikke lengre har demokratisk styring og kontroll på hvem som blir av med kraften som produseres. Trøsten så langt ligger i ordningen med hjemfallsretten – en ordning som EU (ESA) gjør alt de kan for å forsøke å knuse, samt sørge for at aksjemajoriteten i kraftforsyningen ligger innenfor det offentlige.
Får vi en høyredominert regjering - kan situasjonen bli ennå verre, fordi vi kan risikere privatisering, og dermed salg av kraftselskapene. Det kan like gjerne skje at kraftselskapene selges til utlandet – slik Fremskrittspartiet i Oslo forsøkte på for noen år siden. Dersom utenlandske selskaper kjøper opp norske kraftselskap, kraftselskaper som er skaffet til veie av norske skattebetalere/ befolkning (og med et strømforsyningsnett til utlandet betalt av norske forbrukere) – kan vi i verste fall oppleve at all kraft eksporteres ut av landet. Det vil si - til de som kan betale mest – og det kan like gjerne skje til utlandet som en følge av generell energimangel ute i Europa. Private eiere kan jo selge kraften til hvem de vil.
I mens sitter den norske befolkningen og betaler høye kraftpriser, for å finansiere utførselskabler av norsk strøm til EU - med den konsekvens at vi må betale høyere strømpriser. Og på toppen av det hele øker høyrepartiene oppslutning på gallupene – noe som kan medføre at hele kraftsystemet ender på salg – kanskje over på utenlandske hender – noe som kan medføre enda høyere kraftpriser ut fra ovennevnte (om det er noe strøm til overs til den norske befolkningen da).
Den norske befolkningen vil åpenbart bedras!
Det norske kraftregimet må tilbakeføres til demokratisk styring, kontroll og revisjon – av hensyn til de som har betalt regningen for at vi i det hele tatt har kraftproduksjon på norske hender – nemlig hele den norske befolkningen.
torsdag 12. august 2010
Af fremtidig uførepensjon
Innledning
Regjeringen og de politiske partiene vil i løpet av høsten konkludere på nytt uførepensjonssystem.
Så langt har ikke debatten vært påfallende stor på hvilke konsekvenser denne uførepensjonsreformen vil kunne få for dem som er avhengig av den. Det er synd, for det ligger an til å bli dramatiske endringer for noen.
I - hensikt
Uførepensjon har til hensikt å sikre alle innbyggere som ikke kan være i ordinær jobb ”en inntekt som er til å leve av”.
For å tilkomme rettigheter til uførepensjon fra det offentlige, må vedkommende må være helt eller delvis arbeidsufør. Det at man anses som ufør og tilkommer uførepensjon, kan eksempelvis ha sin årsak i medfødte årsaker (funksjonshemming), yrkesslitasje, sviktende helse eller ulykke.
For arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonshemming – men som innehar en restarbeidsevne, kan det ytes delvis uførepensjon gradert etter hvor grad av arbeidsdyktig man er (restarbeidsevne).
For personer på attføring ytes det ”arbeidsavklaringspenger”.
Den historiske bakgrunnen for innføring av uførepensjon er at ingen skal havne i fattigdom!
II - historikk
Innføring av ulykkesforsikring og uførepensjon er fagbevegelsen sitt verk!
Den første Lov om ulykkesforsikring ble innført i 1894, og gjaldt den gangen bare for industriarbeidere. Etter hvert ble slik ordninger utviklet for andre yrkesgrupper med risiko for å bli utsatt for arbeidsulykker.
Uføretrygden ble allmenngjort i 1960
III - tall
Jf statistikkene til NAV - var det i 2009 - 346 239 personer i Norge som mottok uføreytelser (av en befolkning på ca 4,7 millioner innbyggere).
Hvorav;
- 276 340 personer ble definert som varige uføre
- Mens 69 899 personer mottok delvis uførepensjon
Av disse, var;
- 201 466 kvinner
- 144 773 menn
IV – Det tredelte arbeidsliv
Grovt sett, kan man dele inn arbeidslivet slik;
a)
Et arbeidsmarked for de med høyere utdanning, med utsikter for relativt meget stabile og gode lønns- og arbeidsvilkår (høy lønnsutvikling/ gode pensjoner – understøttet av den nye Folketrygden som er tilpasset høyinntektsgrupper). Det oppleves hos mange at disse får lett tilgang til nye jobber mål opp mot andre grupper.
Majoriteten av disse arbeidstakerne har forholdsvis lite belastende arbeid i form av tungt fysisk arbeid, og det stilles sjelden strenge krav til sikkerhet, hørsel, syn (som krever særaldersgrenser). Disse arbeidstakerne har gode utsikter til å stå lenge i arbeidslivet, opparbeide gode pensjoner med det nye pensjonssystemet gjeldende fra 2011.
b)
Et annet arbeidsmarked for de yrkesgrupper som i hovedtrekk rekrutterer arbeidskraft med midlere/ lavere utdanning, som ofte har mer ustabile og usikre lønns- og arbeidsvilkår (og ofte med svakere pensjonsvilkår en de med høyere utdanning).
Disse arbeidstakergruppene rammes oftere av EUs tjenestedirektiv – med svekket trygghet i arbeidssituasjonen, og ofte med et meget sterkt press på lønns- og arbeidsvilkår (dvs faglige opparbeidede rettigheter).
Merknad I;
Utviklingen fra andre Europeiske land, og etter innføring av New Public Management-systemer, viser at arbeidstakere med ”midlere” utdanning – dvs til og med videregående skole – kan ha noe mer stabile lønns- og arbeidsvilkår enn de med lavere utdanning. Men over tid kan også disse gruppene rammes av denne tredelingen arbeidslivet – på samme måte som de med lavere kompetanse. I tider med nedgangskonjunkturer, nedbemanninger og omstillinger, er også mange i denne gruppen ganske utsatt – særlig i form av utstøting av syke/ eldre arbeidstakere.
c)
Et tredje arbeidsmarked er oppstått bestående av eksempelvis innleid arbeidskraft, kontraktører, tilkallingsvikariater, kronisk syke, arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne, svart arbeid, annen etnisk bakgrunn og lignende. Disse opplever meget utrygge og ustabile arbeidsforhold, samt ofte dårlige lønns- og arbeidsvilkår, og hvor enkelte utnyttes ganske grovt (unntaket kan i en del tilfeller være kontraktører).
Disse arbeidstakerne rammes i enda sterkere grad av EUs tjenestedirektiv i form av svekket trygghet, og ofte meget dårlige lønns- og arbeidsvilkår. (I tillegg vil de rammes av EUs vikardirektiv som er under implementering – dvs de vil få ytterligere svekkelser i sine arbeidsvilkår i forhold til dagens rettigheter).
V – inkluderende arbeidsliv fungerer dårlig for de med lavere/ midlere utdanning og lønn.
Arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor under pkt IV) står i stor fare for å bli;
Utsatt for utstøting fra arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder.
utsatt for yrkesskader, yrkesslitasje/ belastningsskader og helseskader og lignende, som gjør det vanskelig å komme tilbake til ordinære jobber dersom de først blir rammet av denne type slitasjeskader.
Utsettes for press til å gå av på avtalefestet pensjon (AFP) før oppnådd pensjonsalder.
Oppleve lav integrering av arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne (det gjelder også i stor grad for de med høyere utdanning).
Utsatt for utestenging fra arbeidslivet ved sykdom (spesielt kronisk syke).
Arbeidssøkende med fremmedkulturell bakgrunn har ofte vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet.
Disse faktorene er i strid med målsettingen i Arbeidsmiljøloven om at vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv”.
(kilde; i hovedsak ”Staten på slankekur – trimming eller utsulting”, fra Høgskolen på Lillehammer -2004).
Merknad II:
Nytt pensjonssystem (som innføres fra 01.01.2011) bygger på det prinsipp at jo lenger man står i jobb, jo mer øker ”pensjonsformuen”, og jo mer får man utbetalt i pensjon. 140 % er det mulig å oppnå dersom står i arbeid til man fyller 75 år.
Nytt pensjonssystem er ikke tilpasset arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor under pkt IV). Det nye pensjonssystem virker tvert om til å være laget av høyt utdannede/ lønnede, tilpasset høyt utdannede/ lønnede og vedtatt av høyt utdannede/ lønnede!
Forslag til nytt uførepensjonssystem bygger mye på prinsippene fra det nye pensjonssystemet som innføres fra 01.01.2011.
VI – Det klassedelte arbeidslivet
All forskning viser at de lavtlønte har en større risiko for å bli ufør enn de som tjener over gjennomsnittet av lønnsinntektene i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser eksempelvis at hele 63 % av nye uføre i 2001 hadde lavere inntekter enn gjennomsnittet.
Yrkesgrupper som normalt rekrutteres av personer som lavere utdanning – og lavere inntekter, starter ofte i arbeidslivet i tidlig alder, og dør tidlig. Eksempelvis er gjennomsnittelig levealder for renholdsbetjenter, kokker og lignende ca 71 år. Mens utdanningsgrupper som leger, arkitekter, prester og lignende har gjennomsnittelige levealder på ca 81 år.
Det er nok ofte slik at de med lavere utdanning – og lønn ofte bidrar verdiskapning gjennom mange yrkesaktive år, med påfølgende innbetaling av skatter og avgifter til samfunnet – men som dør tidlig. Disse arbeidstakerne opplever dermed å få lite igjen av det de har bidratt med i samfunnet som pensjonister, og den ”pensjonsordningen” de eventuelt har betalt inn til (opparbeidet).
Mens de med høyere utdanning – og høyere lønn – som ofte kommer senere inn i arbeidslivet, samtidig som de lever betydelig lengre. Det innebærer at disse som oftest får oppleve en lengre pensjonstilværelse, samtidig som at de kan nyte lenge av den pensjonsordningen som de har betalt inn til (opparbeidet). I tillegg har de hatt fordeler av at samfunnet har tilrettelagte med gode ordninger for skole og utdanning gjennom lengre studietid enn de med midlere/ lavere utdanning.
Vi har kort og godt fått et klassedelt, urettferdig og usolidarisk arbeidsliv!
En mer rettferdig ordning vil være å innføre et system med ”levealdersjustering”, som tar hensyn til forventet levealder på den yrkesgruppe men befinner seg i – og forventet levealder på denne (og ikke på gjennomsnittsberegning av hele befolkningen).
Merknad III:
Nytt pensjonssystem innebærer at man bygger opp en pensjonsformue, som bygges opp over alle år man mottar inntekt i den yrkesaktive alder. Denne formuen fordeles da årlig ut fra forventet levealder – beregnet på gjennomsnittelig levealder for alle i Norge. Det betyr at yrkesgrupper for man står i risiko for å dø tidlig, får dermed liten glede av sin opparbeidede pensjonsformue.
VII – ”ei lønn som er til å leve av”
Hva betyr – og hva er innholdet av – begrepet ”ei lønn som er til å leve av”, samt vedtaket fra LO-kongressen ”ytelsen til uføre må ligge minst på dagens nivå”?
Den gangen ordningene med uføreforsikringer og uføretrygd ble innført – var lønnsforskjellene små mellom høyt utdannede og de med midlere/ lavere utdanning – sammenlignet med dagens nivå. Og ytelsen (størrelsen) på uføretrygden ligger i dagens system på ca 66 % av gjennomsnittelig lønn som yrkesaktiv.
Med dagens store lønnsforskjeller mellom høyt utdannede/ høyt lønnede på den ene siden, og de med midlere/ lavere utdanning og lønn på den andre siden - kan ha endret på betydningen av hva det vil si å ha ”ei lønns som er til å leve av”. Spørsmålet er; Hva vil det si å ha ”ei lønn som er til å leve av” med dagens markedsbaserte bo- og levekostnader? Og er begrepet at ”ytelsen til uføre må ligge minst på dagens nivå” god nok for dagens lavtlønnede sett i en slik sammenheng?
VIII – nedgang i inntekt med forslag til nytt system for uførepensjon
Dersom vi tar utgangspunkt i begrepene ”ei lønn som er til å leve av” og ”ytelsen til uføre må ligge minst på dagens nivå”? Hva vil det bety for en ufør om vedkommende med forslag til nytt uførepensjonssystem får kr 43 000.- mindre å leve av pr år?
Manifest har presentert noen beregninger som viser at med nytt uførepensjonssystem, kan unge uføre kan ende opp med et økonomisk tap på opp mot kr 42 – 43 000 pr år målt mot dagens system. Og det på ei allerede fra før av lav inntekt.
IX – noen tjener også i tider med finanskriser
Jf "World Wealth Report (WWR) presentert i juni 2010 – forteller at "de rike blir rikere igjen!". Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % fremgår det i rapporten.
Krisen i Europa har ført til skyhøy arbeidsledighet, kutt i pensjoner/ stønader, og økte skatter (Ref Dagsavisen 12.08.2010).
Finanskrisen ser da ut til å skape ytterligere økte forskjeller i samfunnet. Markedsliberalismen/ New Public Management utvikler seg sosialt i helt feil retning!
X – høyrepolitikk (markedsbasert system)
Punkt VIII og punkt IX (ovenfor), og forslagene til nytt uførepensjonssystem/ nytt pensjonssystem (som iversettes fra 2011), er ikke annet enn høyrepolitikk (nyliberalistisk tenkning)! Hensikten er økte forskjeller og fremvekst av ny fattigdom (underklasser).
Vi skal heller ikke underslå at dette med økte klasseskiller (underklasser) er blitt en vesentlig del av politikken i de fleste EU-landene (OECD-området). Finanskrisene de seneste årene (siden 2008) har - som nevnt - betydd avkorting i pensjons- og stønadsytelser – og lønnsfrys/ lønnsnedgang for yrkesgrupper som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt.
Høyrepartiene har i mediene skapt et inntrykk av at ”det vil bli vanskelig å opprettholde velferdsstaten etter hvert som vi blir flere eldre mv”. I denne debatten virker alle de andre partiene er heller anonyme! Høyrepolitikken får grunnen – vi trenger derfor å la demokratiet få ta makta og styringen tilbake vedr fordelingspolitikken.
XI – andre måter å planlegge fremtiden på
Er det mulig å sikre vårt velferdssamfunns behov for økonomi på en annen måte en å kutte i inntektene til uføre (sårbare grupper) og lavtlønte?
Det nye pensjonssystemet (med virkning fra 2011), har som mål å spare statens utgifter med ca 28 mrd kroner i 2050. Forslag til nytt uførepensjonssystem har som formål å spare statens utgifter med ca 15 mrd kroner årlig.
Manifest har regnet ut at dersom man innfører en finansskatt på 0,5 % på finanstransaksjoner på børsen, vil det bety en merinntekt til staten på ca 15 mrd kroner (tilsvarende det som foreslås kuttet).
De seneste årene har flertallet av norske arbeidstakere oppnådd en betydelig reallønnsvekst hvert år.
Statistisk sentralbyrå har beregnet hvor mye mer skatt vi må betale frem til 2050 for å kompensere for foreslått innstramming (28 mrd kroner). Svaret på det er 3,9 prosentpoeng.
En løsning å kunne bevare velferdssamfunnet – kan være å akseptere enn mindre reallønnsvekst.
Hva med en skjerpet innsats mot svart økonomi?
Den svarte økonomien er den rakest økende økonomien i Norge hevder se som arbeider med tiltak mot svart økonomi. Det anslås at den svarte økonomien i Norge tilsvarer ca 15,4 prosent av BNP. Med et brutto nasjonalprodukt på ca 2 401 milliarder kroner, så utgjør den svarte økonomien dermed ca 360 milliarder kroner årlig.
Dersom man ønsker fortsatt å ha et velferdssamfunn – betinger det også en god debatt om skatte- og avgiftspolitikk i Norge – samt se på hvilke muligheter man har for å kunne opprettholde/ forbedre et solidarisk velferdssamfunn. Det handler om å ta et valg – og flere partier åpner nå opp for en ny skattedebatt!
XII – tap av kjøpekraft
Virkningen av nytt pensjonssystem (gjeldende fra 2011 – med dets innstramninger), og dersom foreliggende forslag til nytt uførepensjonssystem settes ut i livet – kan det bety betydelig redusert kjøpekraft hos deler av befolkningen – spesielt i kommuner med høy alderssammensetning/ høy grad av helt eller delvis uførepensjonerte. Det kan i sum ha negative effekter på skatteinngang i kommunene og dermed kommunenes utviklingsmuligheter. På sikt kan en slik system bidra til å undergrave hele velferdssamfunnet.
XIII – velferdssamfunnet trenger en annen modell
Ingen velger å bli ufør – og uføre kan ikke jobbe mer for å kunne kompensere for det foreslåtte inntektstapet.
Ut fra ovenstående – er det helt innlysende – at den foreslåtte modellen for ny uførepensjonering enten må;
Revideres og justeres – med en helt annen profil (sosialdemokratisk solidarisk tankegang må erstatte høyrepartienes tankegods om økte forskjeller og dannelse av nye underklasser)
Avvises og utredes på ny – og hvor innholdet gjenspeiles av at det er en rød-grønn regjering som har regjeringsmakt i Norge for tiden.
Fortsette med dagens modell – med nødvendige tilpasninger (LO-kongressens vedtak om at ytelsene må ligge minst på dagens nivå).
Det viktigste er at meldingen avvises helt i sin nåværende form med bakgrunn i den begrunnelsen som er gitt i dette notatet. (En profil som innebærer inntektsnedgang på opp mot kr 42 – 43 000 er uakseptabelt).
XIV – endringer i nytt pensjonssystem
Dersom et av punktene under pkt XIII (ovenfor) tas til følge, kan det innebære at man må foreta justeringer i nytt pensjonssystem (gjeldende fra 2011) slik at det ikke oppstår nye urettferdigheter eller urimeligheter (jf argumentasjon benyttet i dette dokumentet).
Regjeringen og de politiske partiene vil i løpet av høsten konkludere på nytt uførepensjonssystem.
Så langt har ikke debatten vært påfallende stor på hvilke konsekvenser denne uførepensjonsreformen vil kunne få for dem som er avhengig av den. Det er synd, for det ligger an til å bli dramatiske endringer for noen.
I - hensikt
Uførepensjon har til hensikt å sikre alle innbyggere som ikke kan være i ordinær jobb ”en inntekt som er til å leve av”.
For å tilkomme rettigheter til uførepensjon fra det offentlige, må vedkommende må være helt eller delvis arbeidsufør. Det at man anses som ufør og tilkommer uførepensjon, kan eksempelvis ha sin årsak i medfødte årsaker (funksjonshemming), yrkesslitasje, sviktende helse eller ulykke.
For arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonshemming – men som innehar en restarbeidsevne, kan det ytes delvis uførepensjon gradert etter hvor grad av arbeidsdyktig man er (restarbeidsevne).
For personer på attføring ytes det ”arbeidsavklaringspenger”.
Den historiske bakgrunnen for innføring av uførepensjon er at ingen skal havne i fattigdom!
II - historikk
Innføring av ulykkesforsikring og uførepensjon er fagbevegelsen sitt verk!
Den første Lov om ulykkesforsikring ble innført i 1894, og gjaldt den gangen bare for industriarbeidere. Etter hvert ble slik ordninger utviklet for andre yrkesgrupper med risiko for å bli utsatt for arbeidsulykker.
Uføretrygden ble allmenngjort i 1960
III - tall
Jf statistikkene til NAV - var det i 2009 - 346 239 personer i Norge som mottok uføreytelser (av en befolkning på ca 4,7 millioner innbyggere).
Hvorav;
- 276 340 personer ble definert som varige uføre
- Mens 69 899 personer mottok delvis uførepensjon
Av disse, var;
- 201 466 kvinner
- 144 773 menn
IV – Det tredelte arbeidsliv
Grovt sett, kan man dele inn arbeidslivet slik;
a)
Et arbeidsmarked for de med høyere utdanning, med utsikter for relativt meget stabile og gode lønns- og arbeidsvilkår (høy lønnsutvikling/ gode pensjoner – understøttet av den nye Folketrygden som er tilpasset høyinntektsgrupper). Det oppleves hos mange at disse får lett tilgang til nye jobber mål opp mot andre grupper.
Majoriteten av disse arbeidstakerne har forholdsvis lite belastende arbeid i form av tungt fysisk arbeid, og det stilles sjelden strenge krav til sikkerhet, hørsel, syn (som krever særaldersgrenser). Disse arbeidstakerne har gode utsikter til å stå lenge i arbeidslivet, opparbeide gode pensjoner med det nye pensjonssystemet gjeldende fra 2011.
b)
Et annet arbeidsmarked for de yrkesgrupper som i hovedtrekk rekrutterer arbeidskraft med midlere/ lavere utdanning, som ofte har mer ustabile og usikre lønns- og arbeidsvilkår (og ofte med svakere pensjonsvilkår en de med høyere utdanning).
Disse arbeidstakergruppene rammes oftere av EUs tjenestedirektiv – med svekket trygghet i arbeidssituasjonen, og ofte med et meget sterkt press på lønns- og arbeidsvilkår (dvs faglige opparbeidede rettigheter).
Merknad I;
Utviklingen fra andre Europeiske land, og etter innføring av New Public Management-systemer, viser at arbeidstakere med ”midlere” utdanning – dvs til og med videregående skole – kan ha noe mer stabile lønns- og arbeidsvilkår enn de med lavere utdanning. Men over tid kan også disse gruppene rammes av denne tredelingen arbeidslivet – på samme måte som de med lavere kompetanse. I tider med nedgangskonjunkturer, nedbemanninger og omstillinger, er også mange i denne gruppen ganske utsatt – særlig i form av utstøting av syke/ eldre arbeidstakere.
c)
Et tredje arbeidsmarked er oppstått bestående av eksempelvis innleid arbeidskraft, kontraktører, tilkallingsvikariater, kronisk syke, arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne, svart arbeid, annen etnisk bakgrunn og lignende. Disse opplever meget utrygge og ustabile arbeidsforhold, samt ofte dårlige lønns- og arbeidsvilkår, og hvor enkelte utnyttes ganske grovt (unntaket kan i en del tilfeller være kontraktører).
Disse arbeidstakerne rammes i enda sterkere grad av EUs tjenestedirektiv i form av svekket trygghet, og ofte meget dårlige lønns- og arbeidsvilkår. (I tillegg vil de rammes av EUs vikardirektiv som er under implementering – dvs de vil få ytterligere svekkelser i sine arbeidsvilkår i forhold til dagens rettigheter).
V – inkluderende arbeidsliv fungerer dårlig for de med lavere/ midlere utdanning og lønn.
Arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor under pkt IV) står i stor fare for å bli;
Utsatt for utstøting fra arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder.
utsatt for yrkesskader, yrkesslitasje/ belastningsskader og helseskader og lignende, som gjør det vanskelig å komme tilbake til ordinære jobber dersom de først blir rammet av denne type slitasjeskader.
Utsettes for press til å gå av på avtalefestet pensjon (AFP) før oppnådd pensjonsalder.
Oppleve lav integrering av arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne (det gjelder også i stor grad for de med høyere utdanning).
Utsatt for utestenging fra arbeidslivet ved sykdom (spesielt kronisk syke).
Arbeidssøkende med fremmedkulturell bakgrunn har ofte vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet.
Disse faktorene er i strid med målsettingen i Arbeidsmiljøloven om at vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv”.
(kilde; i hovedsak ”Staten på slankekur – trimming eller utsulting”, fra Høgskolen på Lillehammer -2004).
Merknad II:
Nytt pensjonssystem (som innføres fra 01.01.2011) bygger på det prinsipp at jo lenger man står i jobb, jo mer øker ”pensjonsformuen”, og jo mer får man utbetalt i pensjon. 140 % er det mulig å oppnå dersom står i arbeid til man fyller 75 år.
Nytt pensjonssystem er ikke tilpasset arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor under pkt IV). Det nye pensjonssystem virker tvert om til å være laget av høyt utdannede/ lønnede, tilpasset høyt utdannede/ lønnede og vedtatt av høyt utdannede/ lønnede!
Forslag til nytt uførepensjonssystem bygger mye på prinsippene fra det nye pensjonssystemet som innføres fra 01.01.2011.
VI – Det klassedelte arbeidslivet
All forskning viser at de lavtlønte har en større risiko for å bli ufør enn de som tjener over gjennomsnittet av lønnsinntektene i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser eksempelvis at hele 63 % av nye uføre i 2001 hadde lavere inntekter enn gjennomsnittet.
Yrkesgrupper som normalt rekrutteres av personer som lavere utdanning – og lavere inntekter, starter ofte i arbeidslivet i tidlig alder, og dør tidlig. Eksempelvis er gjennomsnittelig levealder for renholdsbetjenter, kokker og lignende ca 71 år. Mens utdanningsgrupper som leger, arkitekter, prester og lignende har gjennomsnittelige levealder på ca 81 år.
Det er nok ofte slik at de med lavere utdanning – og lønn ofte bidrar verdiskapning gjennom mange yrkesaktive år, med påfølgende innbetaling av skatter og avgifter til samfunnet – men som dør tidlig. Disse arbeidstakerne opplever dermed å få lite igjen av det de har bidratt med i samfunnet som pensjonister, og den ”pensjonsordningen” de eventuelt har betalt inn til (opparbeidet).
Mens de med høyere utdanning – og høyere lønn – som ofte kommer senere inn i arbeidslivet, samtidig som de lever betydelig lengre. Det innebærer at disse som oftest får oppleve en lengre pensjonstilværelse, samtidig som at de kan nyte lenge av den pensjonsordningen som de har betalt inn til (opparbeidet). I tillegg har de hatt fordeler av at samfunnet har tilrettelagte med gode ordninger for skole og utdanning gjennom lengre studietid enn de med midlere/ lavere utdanning.
Vi har kort og godt fått et klassedelt, urettferdig og usolidarisk arbeidsliv!
En mer rettferdig ordning vil være å innføre et system med ”levealdersjustering”, som tar hensyn til forventet levealder på den yrkesgruppe men befinner seg i – og forventet levealder på denne (og ikke på gjennomsnittsberegning av hele befolkningen).
Merknad III:
Nytt pensjonssystem innebærer at man bygger opp en pensjonsformue, som bygges opp over alle år man mottar inntekt i den yrkesaktive alder. Denne formuen fordeles da årlig ut fra forventet levealder – beregnet på gjennomsnittelig levealder for alle i Norge. Det betyr at yrkesgrupper for man står i risiko for å dø tidlig, får dermed liten glede av sin opparbeidede pensjonsformue.
VII – ”ei lønn som er til å leve av”
Hva betyr – og hva er innholdet av – begrepet ”ei lønn som er til å leve av”, samt vedtaket fra LO-kongressen ”ytelsen til uføre må ligge minst på dagens nivå”?
Den gangen ordningene med uføreforsikringer og uføretrygd ble innført – var lønnsforskjellene små mellom høyt utdannede og de med midlere/ lavere utdanning – sammenlignet med dagens nivå. Og ytelsen (størrelsen) på uføretrygden ligger i dagens system på ca 66 % av gjennomsnittelig lønn som yrkesaktiv.
Med dagens store lønnsforskjeller mellom høyt utdannede/ høyt lønnede på den ene siden, og de med midlere/ lavere utdanning og lønn på den andre siden - kan ha endret på betydningen av hva det vil si å ha ”ei lønns som er til å leve av”. Spørsmålet er; Hva vil det si å ha ”ei lønn som er til å leve av” med dagens markedsbaserte bo- og levekostnader? Og er begrepet at ”ytelsen til uføre må ligge minst på dagens nivå” god nok for dagens lavtlønnede sett i en slik sammenheng?
VIII – nedgang i inntekt med forslag til nytt system for uførepensjon
Dersom vi tar utgangspunkt i begrepene ”ei lønn som er til å leve av” og ”ytelsen til uføre må ligge minst på dagens nivå”? Hva vil det bety for en ufør om vedkommende med forslag til nytt uførepensjonssystem får kr 43 000.- mindre å leve av pr år?
Manifest har presentert noen beregninger som viser at med nytt uførepensjonssystem, kan unge uføre kan ende opp med et økonomisk tap på opp mot kr 42 – 43 000 pr år målt mot dagens system. Og det på ei allerede fra før av lav inntekt.
IX – noen tjener også i tider med finanskriser
Jf "World Wealth Report (WWR) presentert i juni 2010 – forteller at "de rike blir rikere igjen!". Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % fremgår det i rapporten.
Krisen i Europa har ført til skyhøy arbeidsledighet, kutt i pensjoner/ stønader, og økte skatter (Ref Dagsavisen 12.08.2010).
Finanskrisen ser da ut til å skape ytterligere økte forskjeller i samfunnet. Markedsliberalismen/ New Public Management utvikler seg sosialt i helt feil retning!
X – høyrepolitikk (markedsbasert system)
Punkt VIII og punkt IX (ovenfor), og forslagene til nytt uførepensjonssystem/ nytt pensjonssystem (som iversettes fra 2011), er ikke annet enn høyrepolitikk (nyliberalistisk tenkning)! Hensikten er økte forskjeller og fremvekst av ny fattigdom (underklasser).
Vi skal heller ikke underslå at dette med økte klasseskiller (underklasser) er blitt en vesentlig del av politikken i de fleste EU-landene (OECD-området). Finanskrisene de seneste årene (siden 2008) har - som nevnt - betydd avkorting i pensjons- og stønadsytelser – og lønnsfrys/ lønnsnedgang for yrkesgrupper som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt.
Høyrepartiene har i mediene skapt et inntrykk av at ”det vil bli vanskelig å opprettholde velferdsstaten etter hvert som vi blir flere eldre mv”. I denne debatten virker alle de andre partiene er heller anonyme! Høyrepolitikken får grunnen – vi trenger derfor å la demokratiet få ta makta og styringen tilbake vedr fordelingspolitikken.
XI – andre måter å planlegge fremtiden på
Er det mulig å sikre vårt velferdssamfunns behov for økonomi på en annen måte en å kutte i inntektene til uføre (sårbare grupper) og lavtlønte?
Det nye pensjonssystemet (med virkning fra 2011), har som mål å spare statens utgifter med ca 28 mrd kroner i 2050. Forslag til nytt uførepensjonssystem har som formål å spare statens utgifter med ca 15 mrd kroner årlig.
Manifest har regnet ut at dersom man innfører en finansskatt på 0,5 % på finanstransaksjoner på børsen, vil det bety en merinntekt til staten på ca 15 mrd kroner (tilsvarende det som foreslås kuttet).
De seneste årene har flertallet av norske arbeidstakere oppnådd en betydelig reallønnsvekst hvert år.
Statistisk sentralbyrå har beregnet hvor mye mer skatt vi må betale frem til 2050 for å kompensere for foreslått innstramming (28 mrd kroner). Svaret på det er 3,9 prosentpoeng.
En løsning å kunne bevare velferdssamfunnet – kan være å akseptere enn mindre reallønnsvekst.
Hva med en skjerpet innsats mot svart økonomi?
Den svarte økonomien er den rakest økende økonomien i Norge hevder se som arbeider med tiltak mot svart økonomi. Det anslås at den svarte økonomien i Norge tilsvarer ca 15,4 prosent av BNP. Med et brutto nasjonalprodukt på ca 2 401 milliarder kroner, så utgjør den svarte økonomien dermed ca 360 milliarder kroner årlig.
Dersom man ønsker fortsatt å ha et velferdssamfunn – betinger det også en god debatt om skatte- og avgiftspolitikk i Norge – samt se på hvilke muligheter man har for å kunne opprettholde/ forbedre et solidarisk velferdssamfunn. Det handler om å ta et valg – og flere partier åpner nå opp for en ny skattedebatt!
XII – tap av kjøpekraft
Virkningen av nytt pensjonssystem (gjeldende fra 2011 – med dets innstramninger), og dersom foreliggende forslag til nytt uførepensjonssystem settes ut i livet – kan det bety betydelig redusert kjøpekraft hos deler av befolkningen – spesielt i kommuner med høy alderssammensetning/ høy grad av helt eller delvis uførepensjonerte. Det kan i sum ha negative effekter på skatteinngang i kommunene og dermed kommunenes utviklingsmuligheter. På sikt kan en slik system bidra til å undergrave hele velferdssamfunnet.
XIII – velferdssamfunnet trenger en annen modell
Ingen velger å bli ufør – og uføre kan ikke jobbe mer for å kunne kompensere for det foreslåtte inntektstapet.
Ut fra ovenstående – er det helt innlysende – at den foreslåtte modellen for ny uførepensjonering enten må;
Revideres og justeres – med en helt annen profil (sosialdemokratisk solidarisk tankegang må erstatte høyrepartienes tankegods om økte forskjeller og dannelse av nye underklasser)
Avvises og utredes på ny – og hvor innholdet gjenspeiles av at det er en rød-grønn regjering som har regjeringsmakt i Norge for tiden.
Fortsette med dagens modell – med nødvendige tilpasninger (LO-kongressens vedtak om at ytelsene må ligge minst på dagens nivå).
Det viktigste er at meldingen avvises helt i sin nåværende form med bakgrunn i den begrunnelsen som er gitt i dette notatet. (En profil som innebærer inntektsnedgang på opp mot kr 42 – 43 000 er uakseptabelt).
XIV – endringer i nytt pensjonssystem
Dersom et av punktene under pkt XIII (ovenfor) tas til følge, kan det innebære at man må foreta justeringer i nytt pensjonssystem (gjeldende fra 2011) slik at det ikke oppstår nye urettferdigheter eller urimeligheter (jf argumentasjon benyttet i dette dokumentet).
lørdag 7. august 2010
Angående kraftsaken i Hardanger
Det stormer mot regjeringen i tilknytning til kraftsaken i Hardanger. Den er uklokt behandlet og bør reverseres! Markedsmakta i energisektoren må temmes!
Men hva hadde situasjonen vært om de borgerlige partiene (opposisjonen) hadde sittet med makta – med partier som er enda sterkere for markedsmakt og EU-politikk? Trolig ennå verre!
Konklusjonen er;
Prisen ved å ha ensidig rå høyremakt i Arbeiderpartiet (tilhengerne av EUs politikk), i kombinasjon med et mindre/svekket) Sosialitisk venstrepartil og Senterpartiet i forhold til 2005-valget, har en høy pris for alle tre partiene!
Det vi trenger er et reelt sosialdemokrati!
Men hva hadde situasjonen vært om de borgerlige partiene (opposisjonen) hadde sittet med makta – med partier som er enda sterkere for markedsmakt og EU-politikk? Trolig ennå verre!
Konklusjonen er;
Prisen ved å ha ensidig rå høyremakt i Arbeiderpartiet (tilhengerne av EUs politikk), i kombinasjon med et mindre/svekket) Sosialitisk venstrepartil og Senterpartiet i forhold til 2005-valget, har en høy pris for alle tre partiene!
Det vi trenger er et reelt sosialdemokrati!
fredag 6. august 2010
Om offentlig privat samarbeid innen barnevernet mv
Når man leser Dagsavisen og Aftenpostens artikler den 05.08 om barnevernet i Norge, så er det bare å konstatere at barnvernet er blitt et sørgelig kapitel i vårt velferdssamfunn!
Å sette de mest sårbare og vergeløse barna vi har i Norge ut på anbud – noe som ofte medfører miljøskifte ved hver nye anbudsrunde – er prisen disse barna må betale for politikernes innføring av markedsliberalisme, og regnskapssystemene knyttet til New Public Management.
Det er åpenbart at nyliberalismen og nyliberalistene har etterlatt seg mange ofre - i den underklassen som de systematisk og bevisst har greid å skape – og har som mål å videreutvikle!
Mens spekulanter og "barnevernsbaroner" teller sine overskudd/ utbytte i private barnevernsinstitusjoner - subsidiert med skattebetalernes penger - er det 3 av 5 bekymringsmeldinger på mulige barnevernssaker som ikke blir fulgt opp - i mangel på ressurser. I tillegg er det slik at utbytter er underlagt et snillere skatteregime enn inntekter for øvrig.
Markedsliberalistiske politikere har sett det som viktigere å bruke skattebetalernes penger til å fylle opp spekulantenes og ”baronenes” lommebøker som første prioritet – mens økonomiske og menneskelige ressurser til å følge opp barnevernssaker har fått annen prioritet! Det er resultatet og virkningene av politikernes innføring av "offentlig privat samarbeid" innenfor barnevern (og tilsvarende tendens innenfor private barnehager og asylmottak, private skoler og lignende)!
Det offentlig private samarbeidet innenfor barnevern, barnehager, asylmottak, private skoler mv – synes å virke slik;
- Straks pengene i kassen klinger – straks sjelen ut av solidariteten forsvinner!
Å sette de mest sårbare og vergeløse barna vi har i Norge ut på anbud – noe som ofte medfører miljøskifte ved hver nye anbudsrunde – er prisen disse barna må betale for politikernes innføring av markedsliberalisme, og regnskapssystemene knyttet til New Public Management.
Det er åpenbart at nyliberalismen og nyliberalistene har etterlatt seg mange ofre - i den underklassen som de systematisk og bevisst har greid å skape – og har som mål å videreutvikle!
Mens spekulanter og "barnevernsbaroner" teller sine overskudd/ utbytte i private barnevernsinstitusjoner - subsidiert med skattebetalernes penger - er det 3 av 5 bekymringsmeldinger på mulige barnevernssaker som ikke blir fulgt opp - i mangel på ressurser. I tillegg er det slik at utbytter er underlagt et snillere skatteregime enn inntekter for øvrig.
Markedsliberalistiske politikere har sett det som viktigere å bruke skattebetalernes penger til å fylle opp spekulantenes og ”baronenes” lommebøker som første prioritet – mens økonomiske og menneskelige ressurser til å følge opp barnevernssaker har fått annen prioritet! Det er resultatet og virkningene av politikernes innføring av "offentlig privat samarbeid" innenfor barnevern (og tilsvarende tendens innenfor private barnehager og asylmottak, private skoler og lignende)!
Det offentlig private samarbeidet innenfor barnevern, barnehager, asylmottak, private skoler mv – synes å virke slik;
- Straks pengene i kassen klinger – straks sjelen ut av solidariteten forsvinner!
onsdag 4. august 2010
Om barnevernet
Barnevernet er igjen kommet i fokus. Bakgrunnen er at ei 15 år gammel jente på rømmen fra barnevernet i Hordaland, på en tragisk måte endte sitt liv i et miljø med mistanke om misbruk/ overdose av narkotika.
Det er få personer som står så svakt i dag i det norske samfunnet som barnevernsbarn, fordi det ikke er så mange som står opp som talerør for akkurat denne gruppen. Så er det også slik at barnevernsbarn er blitt ofret på markedsliberalistene alter!
Etter det tragiske dødsfallet i Bergen ser vi at politikere, barneombudet og andre snakker om et barnevern som er på ”felgen”! Samtidig så leser vi om dagen at private ”barnevernsbaroner” og spekulanter tar ut millionutbytter fra sine barnevernsvirksomheter. Dette er to ytterpunkter som viser at barnevernsbarnas behov for omsorg og trygghet neppe har førstprioritet.
Leser man fra historien, leser man at de barna som kom fra hjem med en vond tilværelse – gikk ofte fra vondt til verre. Systemet fungerte den gangen slik at barnevernsbarn ble solgt på anbud (auksjon) til ”den/de som gav det laveste anbudet”. Barnearbeid, barnemishandling osv hørte ofte med for disse barna dit de kom.
Man kunne på den tiden som oftest se hvem som var barnevernsbarn. De var som oftest var tynne, gråaktige i huden på grunn av underernæring, bar dårlige klær – og særlig dårlig skotøy. Og dødeligheten lå på +/- 50 % for disse barna. Ingen brydde seg om det/ dem!
Med innføringen av markedsliberalismen (Kåre Willoch/ Høyreregjeringene 1981 og 1985), har vi igjen kommet tilbake til det stadiet at barnevernsbarn selges på anbud til ”den/ de som inngir de laveste anbudet”. Og det skal ikke mye fantasi til for å se at det kan ha konsekvenser for det kvalitative innholdet i tilbudet som gis til disse barna.
I mange private barnevernsinstitusjoner hevdes det av fagfolk at det ofte bærer mer preg av ”oppbevaring” enn av et tilbud tilpasset barnevernsbarnas behov. Man har med andre ord ikke lært av historien om forhold som kan ha relevant i dagens barnevernssystem. Tenk at menneskeforstanden i 2010 ikke er kommet lengre enn at vi sender de barna som har det vanskeligst blant oss til dem som kan gi det billigste ”anbudet”!!! Man kan få frysninger av mindre! Men slik fungerer jo ”markedet”.
På toppen av dette, brukes skattebetalernes penger til å subsidiere utbytte/ profitt til mange av de private barnevernsinstitusjonene. Dette mener jeg er etisk helt forkastelig! Å tjene seg rik i millionklassen på folk som lider av en eller annen form for omsorgssvikt/ misbruk og/ eller nød -er etter mitt syn uakseptabelt! Og spesielt ut fra at utbytter i tillegg er underlagt et meget gunstig skatteregime!
Er det ikke på tide at politikerne tar makta tilbake – i den betydning at politikerne tar tilbake demokratisk styring, kontroll og revisjon av barnevernet og barnevernsinstitusjonene. Er det ikke på tide at offentlige midler tilføres de som trenger det ut fra omsorgssvikt/ misbruk og/ eller nød eller lignende – fremfor på utbytter og fortjenester? Signalene om et ”barnevern på felgen” skaper et inntrykk av at politikerne har satt utbyttepolitikk til private foran de ulike behovene barnevernsbarn har for omsorg og trygghet! Det er ikke riktig sett i et perspektiv med ”menneskeverd”.
Det er nå et håp om at det tragiske dødsfallet i Hordaland kan bidra til at vi får et fornyet syn og innhold etter hvert innenfor barnevernet i Norge – og hvilke behov som er viktigst å ivareta sett ut fra barnas behov – og sett i et samfunnsperspektiv både på kort og lang sikt.
Det er få personer som står så svakt i dag i det norske samfunnet som barnevernsbarn, fordi det ikke er så mange som står opp som talerør for akkurat denne gruppen. Så er det også slik at barnevernsbarn er blitt ofret på markedsliberalistene alter!
Etter det tragiske dødsfallet i Bergen ser vi at politikere, barneombudet og andre snakker om et barnevern som er på ”felgen”! Samtidig så leser vi om dagen at private ”barnevernsbaroner” og spekulanter tar ut millionutbytter fra sine barnevernsvirksomheter. Dette er to ytterpunkter som viser at barnevernsbarnas behov for omsorg og trygghet neppe har førstprioritet.
Leser man fra historien, leser man at de barna som kom fra hjem med en vond tilværelse – gikk ofte fra vondt til verre. Systemet fungerte den gangen slik at barnevernsbarn ble solgt på anbud (auksjon) til ”den/de som gav det laveste anbudet”. Barnearbeid, barnemishandling osv hørte ofte med for disse barna dit de kom.
Man kunne på den tiden som oftest se hvem som var barnevernsbarn. De var som oftest var tynne, gråaktige i huden på grunn av underernæring, bar dårlige klær – og særlig dårlig skotøy. Og dødeligheten lå på +/- 50 % for disse barna. Ingen brydde seg om det/ dem!
Med innføringen av markedsliberalismen (Kåre Willoch/ Høyreregjeringene 1981 og 1985), har vi igjen kommet tilbake til det stadiet at barnevernsbarn selges på anbud til ”den/ de som inngir de laveste anbudet”. Og det skal ikke mye fantasi til for å se at det kan ha konsekvenser for det kvalitative innholdet i tilbudet som gis til disse barna.
I mange private barnevernsinstitusjoner hevdes det av fagfolk at det ofte bærer mer preg av ”oppbevaring” enn av et tilbud tilpasset barnevernsbarnas behov. Man har med andre ord ikke lært av historien om forhold som kan ha relevant i dagens barnevernssystem. Tenk at menneskeforstanden i 2010 ikke er kommet lengre enn at vi sender de barna som har det vanskeligst blant oss til dem som kan gi det billigste ”anbudet”!!! Man kan få frysninger av mindre! Men slik fungerer jo ”markedet”.
På toppen av dette, brukes skattebetalernes penger til å subsidiere utbytte/ profitt til mange av de private barnevernsinstitusjonene. Dette mener jeg er etisk helt forkastelig! Å tjene seg rik i millionklassen på folk som lider av en eller annen form for omsorgssvikt/ misbruk og/ eller nød -er etter mitt syn uakseptabelt! Og spesielt ut fra at utbytter i tillegg er underlagt et meget gunstig skatteregime!
Er det ikke på tide at politikerne tar makta tilbake – i den betydning at politikerne tar tilbake demokratisk styring, kontroll og revisjon av barnevernet og barnevernsinstitusjonene. Er det ikke på tide at offentlige midler tilføres de som trenger det ut fra omsorgssvikt/ misbruk og/ eller nød eller lignende – fremfor på utbytter og fortjenester? Signalene om et ”barnevern på felgen” skaper et inntrykk av at politikerne har satt utbyttepolitikk til private foran de ulike behovene barnevernsbarn har for omsorg og trygghet! Det er ikke riktig sett i et perspektiv med ”menneskeverd”.
Det er nå et håp om at det tragiske dødsfallet i Hordaland kan bidra til at vi får et fornyet syn og innhold etter hvert innenfor barnevernet i Norge – og hvilke behov som er viktigst å ivareta sett ut fra barnas behov – og sett i et samfunnsperspektiv både på kort og lang sikt.
tirsdag 3. august 2010
Forvrenging av fakta vedrørende nye barnehagebestemmelser
I radio, fjernsyn og andre medier presenterer pressen – spesielt høyrepressen (representanter for nyliberalismen) – forslaget om nye barnehagebestemmelser saken slik at det ”ikke lengre blir anledning til å ta ut utbytte/ fortjeneste ved salg”. Det samme gjør representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet!
Det er feil!!!
Det saken handler om er ”å begrense utbytte/ fortjeneste ved salg”. Og det er noe helt annet.
Bakgrunnen er at det blir feil at skattebetalernes penger anvendes til å subsidiere store utbytter på barnehagedrift. I det offentlig tilbakeføres ”overskudd” tilbake til det offentlige og investeres videre på barn og andre velferdsformål i fellesskapet interesse.
En representant for en privat barnehage på Hedmarken kontaktet meg forleden, og fortalte at barnehagen han representerte, hadde de innført i vedtektene en bestemmelse om at det ikke er tillatt å ta ut utbytte fra barnehagen. Alt overskudd skal tilbakeføres til barnehagedrift og tiltak for barna.
Det er det vi kaller en verdig privat barnehage!
Det er feil!!!
Det saken handler om er ”å begrense utbytte/ fortjeneste ved salg”. Og det er noe helt annet.
Bakgrunnen er at det blir feil at skattebetalernes penger anvendes til å subsidiere store utbytter på barnehagedrift. I det offentlig tilbakeføres ”overskudd” tilbake til det offentlige og investeres videre på barn og andre velferdsformål i fellesskapet interesse.
En representant for en privat barnehage på Hedmarken kontaktet meg forleden, og fortalte at barnehagen han representerte, hadde de innført i vedtektene en bestemmelse om at det ikke er tillatt å ta ut utbytte fra barnehagen. Alt overskudd skal tilbakeføres til barnehagedrift og tiltak for barna.
Det er det vi kaller en verdig privat barnehage!
Holdningsløse politikere?
Tidligere statsråd, Bjarne Håkon Hanssen (Arbeiderpartiet), nå ansatt som rådgiver i rådgivningsfirmaet First House, er kommet i søkelyset. Grunnen er at han har forsøkt å påvirke regjeringen på vegne av barnehagekjeden Espira, ved å motarbeide regjeringens forlag til nye barnehageregler. De nye reglene for barnehager skal motvirke at barnehagebaronene og spekulanter tjener seg rike på å drive private barnehager, ved at utbytte subsidieres av skattebetalernes penger. Bjarne Håkon Hanssen satt i regjeringen da forslaget om nye barnehageregler ble behandlet.
Bjarne Håkon Hanssen svarer på kritikken om ”dobbeltrollen” slik; ”Jeg tror nå at folk får venne seg til at politikeren Bjarne Håkon Hanssen ikke finnes mer. Det finnes bare en Hanssen, og det er rådgiveren”.
Personlig har jeg ofte lurt på hvorfor Arbeiderpartiet nå politisk har beveget seg til i svært mange spørsmål til politisk å ligge et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Svaret ligger trolig at partiet har fått inn for mange holdningsløse politikere. Politikere som fremstår uten og forankring i ideologi – eller innehar nødvendige etiske, og moralske verdier, har jeg ingen respekt for.
Med Bjarne Håkon Hanssens uttalelse (rådgiveren) opplever jeg at vi aldri har hatt noen ”politiker” Bjarne Håkon Hanssen, men at vi hele tiden har hatt ”rådgiveren” Bjarne Håkon Hanssen! Det vil si den Hanssen som har satt egen karrierestige og profitt foran partiet og ideologien. Eller sagt på en annen måte; Den politikken vi kjenner best fra Fremskrittspartiet og Høyre.
At vi hele tiden har hatt ”rådgiveren” Bjarne Håkon Hanssen syns jeg best kom til uttrykk da han tiltrådte First House, da han uttalte noe slikt som det skulle ”bli godt å begynne i et ærlig arbeid” (underforstått at politikk ikke er et ærlig arbeid).
Bjarne Håkon Hanssen er tilsatt som rådgiver i rådgivningsfirmaet First House. Ved tiltredelse fremgikk det at timeprisen for å benytte Bjarne Håkon Hanssen som rådgiver ville ligge på kr 6 500 pr time.
Oppstyret rundt Bjarne Håkon Hanssen skal visstnok ha medført at han er blitt mer ettertraktet som rådgiver.
På generelt grunnlag virker det som om at folk som er villige til å legge verdier og holdninger på hylla – for penger, er nok et yndet objekt. Det forteller ganske mye om dem som benytter de også.
Alle de små private barnehagene, som sliter ganske sterkt faller igjennom i debatten. Hva tenker Bjarne Håkon Hanssen og First House om disse? Det kan virke som at det bare er ”barnehagebaronene” og spekulanter som er interessante ser det ut til – dvs der hvor det profitt å hente.
Jeg savner politikere med holdninger og verdier – med etisk og moralsk styrke til å være tro til ideologien. Kort og godt politikere man kan stole på!
Bjarne Håkon Hanssen svarer på kritikken om ”dobbeltrollen” slik; ”Jeg tror nå at folk får venne seg til at politikeren Bjarne Håkon Hanssen ikke finnes mer. Det finnes bare en Hanssen, og det er rådgiveren”.
Personlig har jeg ofte lurt på hvorfor Arbeiderpartiet nå politisk har beveget seg til i svært mange spørsmål til politisk å ligge et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Svaret ligger trolig at partiet har fått inn for mange holdningsløse politikere. Politikere som fremstår uten og forankring i ideologi – eller innehar nødvendige etiske, og moralske verdier, har jeg ingen respekt for.
Med Bjarne Håkon Hanssens uttalelse (rådgiveren) opplever jeg at vi aldri har hatt noen ”politiker” Bjarne Håkon Hanssen, men at vi hele tiden har hatt ”rådgiveren” Bjarne Håkon Hanssen! Det vil si den Hanssen som har satt egen karrierestige og profitt foran partiet og ideologien. Eller sagt på en annen måte; Den politikken vi kjenner best fra Fremskrittspartiet og Høyre.
At vi hele tiden har hatt ”rådgiveren” Bjarne Håkon Hanssen syns jeg best kom til uttrykk da han tiltrådte First House, da han uttalte noe slikt som det skulle ”bli godt å begynne i et ærlig arbeid” (underforstått at politikk ikke er et ærlig arbeid).
Bjarne Håkon Hanssen er tilsatt som rådgiver i rådgivningsfirmaet First House. Ved tiltredelse fremgikk det at timeprisen for å benytte Bjarne Håkon Hanssen som rådgiver ville ligge på kr 6 500 pr time.
Oppstyret rundt Bjarne Håkon Hanssen skal visstnok ha medført at han er blitt mer ettertraktet som rådgiver.
På generelt grunnlag virker det som om at folk som er villige til å legge verdier og holdninger på hylla – for penger, er nok et yndet objekt. Det forteller ganske mye om dem som benytter de også.
Alle de små private barnehagene, som sliter ganske sterkt faller igjennom i debatten. Hva tenker Bjarne Håkon Hanssen og First House om disse? Det kan virke som at det bare er ”barnehagebaronene” og spekulanter som er interessante ser det ut til – dvs der hvor det profitt å hente.
Jeg savner politikere med holdninger og verdier – med etisk og moralsk styrke til å være tro til ideologien. Kort og godt politikere man kan stole på!
søndag 1. august 2010
Slik bruker Espira barnehager offentlige skattepenger
I det siste er det dukket opp en debatt omkring regjeringen forslag om å begrense private barnehageeieres mulighet til å ta utbytte, eller få profitt ved salg av barnehager. Det er det private barnehageselskapet Espira ikke uventet imot.
Da tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen begynte som rådgiver i rådgivningsfirmaet First House, ble det kjent at de ville koste kr 6 500.- pr time å benytte Bjarne Håkon Hanssen som rådgiver. Nå viser det seg at rådgiver Bjarne Håkon Hanssen har hjulpet det private firmaet Espira, til å jobbe mot et forslag om å begrense private barnehageeieres mulighet til å ta ut utbytte og profitt. Hanssen går dermed mot den regjeringen har var en del av, og mot et forslag som han var med på å behandle i regjeringen mens han var statsråd jf opplysninger gitt i media.
Det som Bjarne Håkon Hanssen nå bedriver - er helt etisk forkastelig. Det er en side av saken. Men minst like ille – om ikke enda verre – er det at det private barnehageselskapet Espira bruker midler (kr 6 500.- pr time) sponset av det offentlige (og foreldre) til å jobbe mot dem de mottar tilskudd fra! Penger som skal benyttes på faglige tilbud til barna i barnehagen – brukes altså på å fremme privates grådighet!
E ting er at Bjarne Håkon Hanssen får ”pepper” – men hvorfor skal de aller verste i denne saken, nemlig Espira – slippe så billig unna med sine uetiske griske disposisjoner
Da tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen begynte som rådgiver i rådgivningsfirmaet First House, ble det kjent at de ville koste kr 6 500.- pr time å benytte Bjarne Håkon Hanssen som rådgiver. Nå viser det seg at rådgiver Bjarne Håkon Hanssen har hjulpet det private firmaet Espira, til å jobbe mot et forslag om å begrense private barnehageeieres mulighet til å ta ut utbytte og profitt. Hanssen går dermed mot den regjeringen har var en del av, og mot et forslag som han var med på å behandle i regjeringen mens han var statsråd jf opplysninger gitt i media.
Det som Bjarne Håkon Hanssen nå bedriver - er helt etisk forkastelig. Det er en side av saken. Men minst like ille – om ikke enda verre – er det at det private barnehageselskapet Espira bruker midler (kr 6 500.- pr time) sponset av det offentlige (og foreldre) til å jobbe mot dem de mottar tilskudd fra! Penger som skal benyttes på faglige tilbud til barna i barnehagen – brukes altså på å fremme privates grådighet!
E ting er at Bjarne Håkon Hanssen får ”pepper” – men hvorfor skal de aller verste i denne saken, nemlig Espira – slippe så billig unna med sine uetiske griske disposisjoner
Abonner på:
Innlegg (Atom)
