En av primærbehovene til folk i Norge, med våre klimatiske forhold, er å ha et sted å bo! Etter at boligmarkedet ble deregulert på begynnelsen av 80-tallet (av Kåre Willoch-regjeringen – Høyre), styres boligpolitikken i dag av boligbaroner og spekulanter! Politikerne svikter – og har overlatt hele boligpolitikken til markedet å bestemme!
Det kan virke som om disse boligbaronene/ spekulantene har et meget godt grep om både utleiemarkedet og utbyggermarkedet. Tilsynelatende virker det slik at i perioder bygges det lite boliger – dermed stiger prisene på utleieboliger. Da utleieprisene blir høye - presses folk til å bygge flere boliger - enten de har råd til det eller ikke. Med flere nye boliger - synker utleieprisene. Da bygges det i en periode færre nye boliger i den hensikt å få prisen på utleieboliger igjen – og slik fortsetter det i en ond spiral.
De unge, trygdede, og mange arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning – og dermed midlere/ lavere inntekt – rammes meget hardt av dagens boligpolitikk! Det er derfor på tide med en kraftig reformering av boligpolitikken! Det er et politisk ansvar!
Statsviter Bent Sofus Tranøy har lagt frem en oversikt som viser at på 18 år har boligprisene økt med hele 276 % - mens lønningene bare har gått opp med 52 % i snitt i samme periode. Den samme undersøkelsen viser at utleieprisene i snitt er litt høyere enn lønnsveksten (5 – 8 %).
Fremskrittspartiet kaller dette en ”sunn” politikk – fordi ”markedet regulerer seg selv”! Forstå det den som kan at det er mulig å uttrykke seg slik!
Prisene i utleiemarkedet varierer sterkt ut fra hvor de ligger geografisk. I dag er det studentene i de store byene som virkelig får føle denne råe boligpolitikken på kroppen, fordi studiekompensasjonsordningene på langt nær har økt tilsvarende økningene i utleieprisene på boliger. Det rammer særlig studenter som har foreldre (arbeidstakere) med midlere/ lavere utdanning og dermed lønn, og som har begrensede muligheter til å trå støttende til økonomisk når det gjelder bolig for sine håpefulle. Resultatet er blitt at unge bor stadig lengre hjemme før de etablerer seg på egenhånd.
I tillegg er det veldig mye dårlig håndverk som blir utført på mange av de boligene som bygges i dag. En trend viser at byggefirmaer ofte slår seg selv konkurs, for å unngå erstatningskrav mot seg for dårlig utført arbeid - i følge forbrukerrådet. I slike tilfeller driver utbyggerfirmaer uten respekt for sine kunder – hvilket er helt uetisk og uakseptabelt for de som må bære tapene ved slike konkurser (samfunnet).
Dette er prisen vi må betale for innføring av markedsliberalisme/ nyliberalisme, med tilhørende grådighetskultur hos spekulanter og boligbaroner! Og slik går det når politikere har gitt fra seg all makt og styring – og overlater til dyrkjøpte konsulenter og markedet å bestemme politikken. Nå mener jeg at disse spekulantene og boligbaronene har fått styre lenge nok! Det er på tide politikerne tar makta og styringen tilbake – og sørge for en boligreform, med finansieringsmåter, og med et utbyggingstempo som gir levelige vilkår for alle på så vel utleiemarkedet som på boligmarkedet (dvs inklusive trygdede, studenter og arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning).
Det er for ille at folk i full jobb - og med sikker inntekt - i enkelte tilfeller ikke får lån av bankene for å skaffe seg bolig, fordi inntekten ikke er stor nok – og låntakeren dermed blir funnet ”sikker nok” av banken som låntaker!
Det er grunn til å minne om at det var boligpolitikken, boligprisene og såkalte ”råtne lån” som var medvirkende årsak til finanskrisen i USA.
Det viser seg at markedsliberalismen, eller ”Fremskrittspartipolitikken”, ikke løsningen på boligpolitikken for de fleste i Norge. Det har utviklingen vist. Boligpolitikken i USA, dvs ”Fremskrittspartipolitikken”, viste seg å direkte en direkte ”samfunnssabotasje” – jf finanskrisen.
Vi trenger derfor en boligreform i Norge snarlig – bygd på folks behov – og ikke på boligbaroner og spekulanter sine (profitt)behov!
lørdag 31. juli 2010
fredag 30. juli 2010
Industriarbeidsplasser som forsvinner.
I – industrisysselsettingen forsvinner
Det er avdekket at si¬den 2008 er over 28.000 års¬verk forsvunnet av norske industribedrifter. En del av årsaken til den siste tilbakegangen kan selvsagt tilskrives den såkalte finanskrisen (eller fordelingskrisen som er den faktiske beskrivelsen) – og de store valutaproblemene som har oppstått mange steder som følge av den. Kjøpekraften er minket i flere land.
Norsk industri er selvsagt bekymret – og med god grunn, sammen med mange arbeidstakere og deres familier som er avhengig av industriarbeidsplassene. I den anledning har Norsk industri fremsatt 10 krav til den norske regjeringen. Et av kravene går på at myndighetene ”må avsette 100 milliarder kroner til næringsrettet forskning og nyskaping”.
Det er et godt forslag, forutsatt at det skjer med tanke på Norge og norsk næringsliv, og at kunnskapen forblir i Norge – og ikke ender opp som gratis drahjelp, betalt av norske skattebetalere, til nullskatteytere og skatteflyktninger som til hensikt å anvende nyervervet kunnskap i utlandet. Eller at kompetansen selges ut av Norge billigsalg som kortsiktig utbytte for spekulanter.
II – bedriftsspionasjer
I min tid på ungdomsskolen, husker jeg at læreren i samfunnslære var veldig opptatt av dette med spionasje, og særlig bedriftsspionasje. Det hadde sammenheng med at han hadde vært til sjøs. Ved anløp i Japan, fortalte læreren om de mange japanerne som kom med fotoapparatet og fotograferte alt som kunne fotograferes på skipene og alt de hadde med seg, og hvordan de måtte stenge disse ”fotografene” ute – for ikke å avsløre alt av ”bedriftshemmeligheter”. Det var før Japan ble en stor skipsnasjon – og Norge var kjent for å være blant de største skipsnasjonene på verdenshavene.
Japan var den gangen på hugget etter å få informasjoner om vår kunnskap – og selvsagt i den hensikt å utkonkurrere andre store skipsnasjoner. Jeg husker godt at læreren mente – på den tiden – at industrispionasje var et mye større problem enn militær spionasje.
Etter hvert ble Japan en stor skipsnasjon, og gode på skipsverftsindustri – takket være informasjonen de skaffet til veie blant annet på skipsanløp i japanske havner. Etter hvert ble de en stor konkurrent på skipsbygging– som følge av datidens lave lønninger i Japan. Spesielt på hvalfangsskip.
III – før og etter innføring av markedsliberalismen
Formaningene kom - om at hele nasjonen måtte være årvåkne ovenfor mulig bedriftsspionasjer het det i sin tid! Under avtjening av militærtjenesten var dette ned årevåkenhet mot bedriftsspionasje et sentralt tema.
Men det gjaldt før innføringen av markedsliberalismen, og mens vi ennå hadde et representativt demokrati (før privatiseringene, anbudene og før at offentlige virksomheter ble AS-ifisert). Nå er det bare ”arbeidstakere” på lavere nivå som kan rammes av nasjonens definisjon av bedriftsspionasjer. Eliten står fritt til å kjøpe opp og selge norske bedrifter/ kompetanse til hvem som helst – helt legalt. Noe som tilsynelatende bare skjer for å få tilfredsstilt egen grådighet! Det vil si i form av økte lønninger, økte bonuser, økte utbytter, opsjonsavtaler, pensjonsavtaler, sluttpakker og alle andre typer frynsegoder.
Oppfinnelser og kunnskap som er opparbeidet og tilegnet av norske arbeidstakere føres ut av landet i stor stil. Hva vi skal leve av etter at oljen tar slutt, er det visst få – om noen - som tenker på/ er opptatt av. I praksis viser det seg at eliten og utlandlandske interesser prioriteres foran arbeidstakere – dvs de arbeidstakere som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og lønn/ inntekt!
Problemet er at i praksis har en liten elite har over tatt eierskap, kontroll og styringen av hele landet, og de har fått statsråder som medspillere på sitt lag, og som blant annet reiser etter med ”nasjonens sjekkhefte” å betaler ”piratskatt/ beskyttelsespenger” for å hjelpe de som etablerer seg utenlands – slik næringsminister Trond Giske nylig gjorde i Asia. Og Norge sendte krigsskip til Adenbukta for å passe på skipene til blant annet skatteflyktningene (skipsrederne) fra Norge. Disse skipsrederne som synes det er så grusomt fælt å bo i Norge i betale skatt, tar gladelig imot soldatbeskyttelse fra Norge betalt av skattebetalernes penger, samtidig som at det rapporteres om at forsvaret lider av ressursknapphet.
IV – arbeidsplasser føres til utlandet.
Hver gang en fra finanseliten etablerer seg i utlandet – og dermed flytter norske arbeidsplasser ut av landet, står næringsministrene (uavhengig av politisk farge) opp - og de kan visst aldri få fullrost nok de som flytter arbeidsplasser, teknologi og kunnskap til utlandet! Om de etablerer seg i land som bryter menneskerettigheter, i land som forbyr fagforeningsvirksomhet, og ellers må ta tilt takke med elendige bo-, lønns- og arbeidsvilkår, er underordnet i en slik sammenheng.
Om de landene de reiser til har få/ eller ingen krav til miljøvernlovgivning, spiller heller ingen rolle. Norske stat ”betaler klimakvoter” – til det som viser seg i å kan være rene svindelbedrifter – for å oppveie det. (Nylig var det omtalt en som kan ha svindlet opp mot en halv mrd kroner på slike kvoter – og intet er vanskeligere å kontrollere enn nettopp kjøp og salg av klimakvoter).
At nordmenn i utlandet har drevet med nedhogging (avskoging) av urskog, for å berike seg selv – er heller ingen stor sak. Statsministeren reiser jo bare etter med ”nasjonens sjekkhefte” - og betaler 6 mrd kroner – som da er tiltenkt brukt til gjenplanting.
Da overskuddsbedriften Jordan-fabrikken flyttet til England for noen år siden - fikk vi for alvor øynene opp for høyrepolitikken i Norge (under Bondevik II-regjeringen). På den tiden var det vanlig at regjeringen gav store etableringstilskudd - av skattebetalernes penger - til den rike eliten som ville opprette/ flytte virksomhetene sine til utlandet. Samtidig som det oppsto økt arbeidsledighet i Norge som en følge av at arbeidsplassene ble flagget ut sammen med virksomhetene!
På toppen av det hele, så skjedde på en tid hvor den samme regjeringen gav rundt 31 mrd kroner i skattelette i all hovedsak til den samme rike eliten. Med andre ord – grådigheten kjenner ingen grenser.
På slutten av 80-tallet, begynte utenlandske trailere som kjørte laster til våre naboland å kjøre retur via Norge, med last. De fylte opp tankene med drivstoff, som var mye billigere i utlandet på den tiden, og tjente gode penger på transport i Norge. Den gangen ble det protestert på konkurransevridende forhold ut fra at utenlandske operatører ikke var pålagt de samme avgiftene som de norske for transport i Norge.
I disse dager er det fremkommet utenlandske trailere fortsatt får kjøre i Norge uten å betale verken avgifter eller bompenger – og mange av dem med dekk og utstyr som burde tilsi at de burde vært nektet adgang av sikkerhetsmessige grunner.
Nå truer Norske transportselskaper med å flagge ut dersom situasjonen ikke endrer seg. At utenlandske trailere skal få slik særbehandling – og hvor det åpenbart ligger sosial dumping i andre enden er bare helt forkastelig.
Et annet problem er alle utenlandske bedrifter som kjøper opp virksomheter i Norge, stripper dem for maskiner og utstyr og tar med det til hjemlandet – for deretter å legge ned virksomhetene i Norge, spesielt innenfor treverksindustrien.
V - Oljekompetanse ut av landet?
Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold fremhevet at oljen var ”hele nasjonens eiendom”. Den gangen innbefattet ”hele nasjonens eiendom” det trygdede og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn også.
Norge har gjort mange nyvinninger og oppfinnelser på oljeboring til sjøs, og kompetansen er ettertraktet ute i verden. Nå er det vanlige blitt at norske nyvinninger, kompetanse og oppfinnelser – skapt av norske arbeidstakere – blir lagt ut på internasjonale anbud. I kampen om profitt som kan generere økt utbytte og bonuser for eliten – da snakker man verken om ”industrispionasje”, eller at Norge kan miste sin kompetanse på oljesektoren på sikt til fordel for andre land.
Mens ordrebøkene er i ferd med å gå tomme, gikk oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, med en kontraktsverdi på 6,9 mrd kroner, til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Det kan medføre at rundt 7000 norske årsverk i Norge går tapt. Kontrastene her kommer til syne når det ble kjent at eliten som forvalter ”oljefondet” fikk 1,4 mrd kr bare i bonuser for å forvalte nasjonens oljepenge, mens norske verftsarbeidere risikerer å miste jobbene sine/ bli permittert – og må leve på arbeidsledighetstrygd. Slik fungerer elitens fordeling av ”nasjonens formue”!
VI – utenlandske interesser og eliten profittbegjær kommer først
Det kan ut fra ovenstående virke som om norske myndigheter - uavhengig av politiske farge - prioriterer utenlandske interesser for å erobre markeder i Norge gjennom gi særbehandling, samt sikre elitens profittbegjær både nasjonalt og internasjonalt. Og at disse interessene settes foran interessene til arbeidstakere, dvs de arbeidstakerne som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og inntekt. Og alt dette virker til skje utelukkende i den hensikt å fremme sosial dumping mot nettopp de med midlere/ lavere inntekt og utdanning.
Når hører vi om at andre land tar sin kompetanse, sine oppfinnelser, sine arbeidsplasser og flytter til Norge?
Har vi fortsatt noe igjen som heter ”nasjonens interesser”? Ikke minst blant våre politikere?
Jeg ser med stor bekymring for fremtiden og utviklingen i Norge, dersom dette med legal ”industrispionasje”, utførsel av oppfinnelser, nyvinninger og kompetanse ut av landet – skapt av norske arbeidstakere bare kan skje ukritisk! Dvs verdier som er opparbeidet av norske arbeidstakere – dvs av de arbeidstakerne som har skapt finanseliten.
Oppsummert;
Som sagt; Hva skal vi til slutt leve av i dette landet om den beskrevne utviklingen får fortsette? Og hva vil myndighetene med våre landsmenn som trygdede, og arbeidstakere med midlere/ lavere inntekt, annet enn å gjøre dem til en ny fattigklasse (underklasse)? Jeg må si jeg er blitt meget bekymret etter regjeringens beslutning om implementering av EUs tjenestedirektiv og det forestående vikardirektiv, samt for de åpne grensene som vi har med fri flyt av kriminalitet – herunder svart økonomi!
Det er vel fortsatt noe som heter ”nasjonens interesser” her Norge – eller er den tiden forbi? Eventuelt hvordan skal den forvaltes i fremtiden?
Dette handler om forvaltning av demokratiet – det innebærer at politikerne må ta tilbake makta i form av styring, kontroll og revisjon.
Hva mener du?
I – industrisysselsettingen forsvinner
Det er avdekket at si¬den 2008 er over 28.000 års¬verk forsvunnet av norske industribedrifter. En del av årsaken til den siste tilbakegangen kan selvsagt tilskrives den såkalte finanskrisen (eller fordelingskrisen som er den faktiske beskrivelsen) – og de store valutaproblemene som har oppstått mange steder som følge av den. Kjøpekraften er minket i flere land.
Norsk industri er selvsagt bekymret – og med god grunn, sammen med mange arbeidstakere og deres familier som er avhengig av industriarbeidsplassene. I den anledning har Norsk industri fremsatt 10 krav til den norske regjeringen. Et av kravene går på at myndighetene ”må avsette 100 milliarder kroner til næringsrettet forskning og nyskaping”.
Det er et godt forslag, forutsatt at det skjer med tanke på Norge og norsk næringsliv, og at kunnskapen forblir i Norge – og ikke ender opp som gratis drahjelp, betalt av norske skattebetalere, til nullskatteytere og skatteflyktninger som til hensikt å anvende nyervervet kunnskap i utlandet. Eller at kompetansen selges ut av Norge billigsalg som kortsiktig utbytte for spekulanter.
II – bedriftsspionasjer
I min tid på ungdomsskolen, husker jeg at læreren i samfunnslære var veldig opptatt av dette med spionasje, og særlig bedriftsspionasje. Det hadde sammenheng med at han hadde vært til sjøs. Ved anløp i Japan, fortalte læreren om de mange japanerne som kom med fotoapparatet og fotograferte alt som kunne fotograferes på skipene og alt de hadde med seg, og hvordan de måtte stenge disse ”fotografene” ute – for ikke å avsløre alt av ”bedriftshemmeligheter”. Det var før Japan ble en stor skipsnasjon – og Norge var kjent for å være blant de største skipsnasjonene på verdenshavene.
Japan var den gangen på hugget etter å få informasjoner om vår kunnskap – og selvsagt i den hensikt å utkonkurrere andre store skipsnasjoner. Jeg husker godt at læreren mente – på den tiden – at industrispionasje var et mye større problem enn militær spionasje.
Etter hvert ble Japan en stor skipsnasjon, og gode på skipsverftsindustri – takket være informasjonen de skaffet til veie blant annet på skipsanløp i japanske havner. Etter hvert ble de en stor konkurrent på skipsbygging– som følge av datidens lave lønninger i Japan. Spesielt på hvalfangsskip.
III – før og etter innføring av markedsliberalismen
Formaningene kom - om at hele nasjonen måtte være årvåkne ovenfor mulig bedriftsspionasjer het det i sin tid! Under avtjening av militærtjenesten var dette ned årevåkenhet mot bedriftsspionasje et sentralt tema.
Men det gjaldt før innføringen av markedsliberalismen, og mens vi ennå hadde et representativt demokrati (før privatiseringene, anbudene og før at offentlige virksomheter ble AS-ifisert). Nå er det bare ”arbeidstakere” på lavere nivå som kan rammes av nasjonens definisjon av bedriftsspionasjer. Eliten står fritt til å kjøpe opp og selge norske bedrifter/ kompetanse til hvem som helst – helt legalt. Noe som tilsynelatende bare skjer for å få tilfredsstilt egen grådighet! Det vil si i form av økte lønninger, økte bonuser, økte utbytter, opsjonsavtaler, pensjonsavtaler, sluttpakker og alle andre typer frynsegoder.
Oppfinnelser og kunnskap som er opparbeidet og tilegnet av norske arbeidstakere føres ut av landet i stor stil. Hva vi skal leve av etter at oljen tar slutt, er det visst få – om noen - som tenker på/ er opptatt av. I praksis viser det seg at eliten og utlandlandske interesser prioriteres foran arbeidstakere – dvs de arbeidstakere som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og lønn/ inntekt!
Problemet er at i praksis har en liten elite har over tatt eierskap, kontroll og styringen av hele landet, og de har fått statsråder som medspillere på sitt lag, og som blant annet reiser etter med ”nasjonens sjekkhefte” å betaler ”piratskatt/ beskyttelsespenger” for å hjelpe de som etablerer seg utenlands – slik næringsminister Trond Giske nylig gjorde i Asia. Og Norge sendte krigsskip til Adenbukta for å passe på skipene til blant annet skatteflyktningene (skipsrederne) fra Norge. Disse skipsrederne som synes det er så grusomt fælt å bo i Norge i betale skatt, tar gladelig imot soldatbeskyttelse fra Norge betalt av skattebetalernes penger, samtidig som at det rapporteres om at forsvaret lider av ressursknapphet.
IV – arbeidsplasser føres til utlandet.
Hver gang en fra finanseliten etablerer seg i utlandet – og dermed flytter norske arbeidsplasser ut av landet, står næringsministrene (uavhengig av politisk farge) opp - og de kan visst aldri få fullrost nok de som flytter arbeidsplasser, teknologi og kunnskap til utlandet! Om de etablerer seg i land som bryter menneskerettigheter, i land som forbyr fagforeningsvirksomhet, og ellers må ta tilt takke med elendige bo-, lønns- og arbeidsvilkår, er underordnet i en slik sammenheng.
Om de landene de reiser til har få/ eller ingen krav til miljøvernlovgivning, spiller heller ingen rolle. Norske stat ”betaler klimakvoter” – til det som viser seg i å kan være rene svindelbedrifter – for å oppveie det. (Nylig var det omtalt en som kan ha svindlet opp mot en halv mrd kroner på slike kvoter – og intet er vanskeligere å kontrollere enn nettopp kjøp og salg av klimakvoter).
At nordmenn i utlandet har drevet med nedhogging (avskoging) av urskog, for å berike seg selv – er heller ingen stor sak. Statsministeren reiser jo bare etter med ”nasjonens sjekkhefte” - og betaler 6 mrd kroner – som da er tiltenkt brukt til gjenplanting.
Da overskuddsbedriften Jordan-fabrikken flyttet til England for noen år siden - fikk vi for alvor øynene opp for høyrepolitikken i Norge (under Bondevik II-regjeringen). På den tiden var det vanlig at regjeringen gav store etableringstilskudd - av skattebetalernes penger - til den rike eliten som ville opprette/ flytte virksomhetene sine til utlandet. Samtidig som det oppsto økt arbeidsledighet i Norge som en følge av at arbeidsplassene ble flagget ut sammen med virksomhetene!
På toppen av det hele, så skjedde på en tid hvor den samme regjeringen gav rundt 31 mrd kroner i skattelette i all hovedsak til den samme rike eliten. Med andre ord – grådigheten kjenner ingen grenser.
På slutten av 80-tallet, begynte utenlandske trailere som kjørte laster til våre naboland å kjøre retur via Norge, med last. De fylte opp tankene med drivstoff, som var mye billigere i utlandet på den tiden, og tjente gode penger på transport i Norge. Den gangen ble det protestert på konkurransevridende forhold ut fra at utenlandske operatører ikke var pålagt de samme avgiftene som de norske for transport i Norge.
I disse dager er det fremkommet utenlandske trailere fortsatt får kjøre i Norge uten å betale verken avgifter eller bompenger – og mange av dem med dekk og utstyr som burde tilsi at de burde vært nektet adgang av sikkerhetsmessige grunner.
Nå truer Norske transportselskaper med å flagge ut dersom situasjonen ikke endrer seg. At utenlandske trailere skal få slik særbehandling – og hvor det åpenbart ligger sosial dumping i andre enden er bare helt forkastelig.
Et annet problem er alle utenlandske bedrifter som kjøper opp virksomheter i Norge, stripper dem for maskiner og utstyr og tar med det til hjemlandet – for deretter å legge ned virksomhetene i Norge, spesielt innenfor treverksindustrien.
V - Oljekompetanse ut av landet?
Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold fremhevet at oljen var ”hele nasjonens eiendom”. Den gangen innbefattet ”hele nasjonens eiendom” det trygdede og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn også.
Norge har gjort mange nyvinninger og oppfinnelser på oljeboring til sjøs, og kompetansen er ettertraktet ute i verden. Nå er det vanlige blitt at norske nyvinninger, kompetanse og oppfinnelser – skapt av norske arbeidstakere – blir lagt ut på internasjonale anbud. I kampen om profitt som kan generere økt utbytte og bonuser for eliten – da snakker man verken om ”industrispionasje”, eller at Norge kan miste sin kompetanse på oljesektoren på sikt til fordel for andre land.
Mens ordrebøkene er i ferd med å gå tomme, gikk oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, med en kontraktsverdi på 6,9 mrd kroner, til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Det kan medføre at rundt 7000 norske årsverk i Norge går tapt. Kontrastene her kommer til syne når det ble kjent at eliten som forvalter ”oljefondet” fikk 1,4 mrd kr bare i bonuser for å forvalte nasjonens oljepenge, mens norske verftsarbeidere risikerer å miste jobbene sine/ bli permittert – og må leve på arbeidsledighetstrygd. Slik fungerer elitens fordeling av ”nasjonens formue”!
VI – utenlandske interesser og eliten profittbegjær kommer først
Det kan ut fra ovenstående virke som om norske myndigheter - uavhengig av politiske farge - prioriterer utenlandske interesser for å erobre markeder i Norge gjennom gi særbehandling, samt sikre elitens profittbegjær både nasjonalt og internasjonalt. Og at disse interessene settes foran interessene til arbeidstakere, dvs de arbeidstakerne som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og inntekt. Og alt dette virker til skje utelukkende i den hensikt å fremme sosial dumping mot nettopp de med midlere/ lavere inntekt og utdanning.
Når hører vi om at andre land tar sin kompetanse, sine oppfinnelser, sine arbeidsplasser og flytter til Norge?
Har vi fortsatt noe igjen som heter ”nasjonens interesser”? Ikke minst blant våre politikere?
Jeg ser med stor bekymring for fremtiden og utviklingen i Norge, dersom dette med legal ”industrispionasje”, utførsel av oppfinnelser, nyvinninger og kompetanse ut av landet – skapt av norske arbeidstakere bare kan skje ukritisk! Dvs verdier som er opparbeidet av norske arbeidstakere – dvs av de arbeidstakerne som har skapt finanseliten.
Oppsummert;
Som sagt; Hva skal vi til slutt leve av i dette landet om den beskrevne utviklingen får fortsette? Og hva vil myndighetene med våre landsmenn som trygdede, og arbeidstakere med midlere/ lavere inntekt, annet enn å gjøre dem til en ny fattigklasse (underklasse)? Jeg må si jeg er blitt meget bekymret etter regjeringens beslutning om implementering av EUs tjenestedirektiv og det forestående vikardirektiv, samt for de åpne grensene som vi har med fri flyt av kriminalitet – herunder svart økonomi!
Det er vel fortsatt noe som heter ”nasjonens interesser” her Norge – eller er den tiden forbi? Eventuelt hvordan skal den forvaltes i fremtiden?
Dette handler om forvaltning av demokratiet – det innebærer at politikerne må ta tilbake makta i form av styring, kontroll og revisjon.
Hva mener du?
onsdag 28. juli 2010
Dommen mot Åsne Seierstad
Åsne Seierstad og forlaget Cappelen er i Oslo tingrett dømt til å betale en erstatning til Suraia Rais, for uttalelser gitt i boka ”Bokhandleren i Kabul”. Retten mener at uttalelsene kan ha krenket Suraia Rais og privatlivets fred. Etter denne domsavsigelsen har familien til Rais varslet 6 nye rettssaker mot Cappelen og Åsne Seierstad.
Åsne Seierstad og Cappelen mener på sin side at de har handlet innenfor ytringsfriheten. I tillegg snakkes det sågar om å utarbeide en egen ”vær-varsom-plakat” for forlag – på lik linje med den som gjelder for pressen – for å unngå lignende tilfeller senere. Det er nå klart at Oslo tingrett sin dom vil bli anket av Åsne Seierstad/ Cappelen.
Min reaksjon på boken da den kom, var nok at Åsne Seierstad nok kan ha misbrukt noe av den tilliten hun var vist når hun opphold seg sammen med familien Rais. Med min kjennskap til Afghanistan og dets religiøse og kulturelle holdninger, var min refleksjon at på dette ganske intime innholdet kan det bli etterreaksjoner på.
I dag, ser jeg det slik at Åsne Seierstad gikk vel langt i sine beskrivelser – sett i ly av at boka er utgitt på flere språk i rundt 40 land. Men at Oslo tingrett gav en dom - som beskrevet i mediene, og med en så høy erstatningssum (Kr 125 000.-), blir helt feil. (Opprinnelig erstatningskrav fra familien Rais var på 25 mill kr).
Man må her legge til grunn – i hvert fall så vidt jeg vet – at det har ikke vært fremmet noe krav om å stanse/ tilbakekalle boka, eller krav om gjøre deler av bokas innhold ”død og maktesløs”. Med andre ord at det er ikke påviselige feil i innholdet. Her synes økonomien å ha vært motivet til familien Rais sin anmeldelse.
I tillegg har det ikke vært mulig å få tak på hvor vidt, og på hvilken måte, familien Rais faktisk er blitt skadelidt på som en følge av bokas innhold.
Som sagt, man bør nok erkjenne at Åsne Seierstad kan ha misbrukt den tilliten hun ble gitt av familien Rais mens hun bodde hos dem, og det er nok grunnlag for en unnskyldning i en eller annen form. Men en dom, og med en økonomisk erstatning – da mener jeg at retten rokker ved noen prinsipper i norsk rettspleie om ytringsfrihet som blir etter mine begreper blir helt feil. Og det kan få ringvirkninger i andre saker.
Hva mener andre om dette spørsmålet?
Åsne Seierstad og Cappelen mener på sin side at de har handlet innenfor ytringsfriheten. I tillegg snakkes det sågar om å utarbeide en egen ”vær-varsom-plakat” for forlag – på lik linje med den som gjelder for pressen – for å unngå lignende tilfeller senere. Det er nå klart at Oslo tingrett sin dom vil bli anket av Åsne Seierstad/ Cappelen.
Min reaksjon på boken da den kom, var nok at Åsne Seierstad nok kan ha misbrukt noe av den tilliten hun var vist når hun opphold seg sammen med familien Rais. Med min kjennskap til Afghanistan og dets religiøse og kulturelle holdninger, var min refleksjon at på dette ganske intime innholdet kan det bli etterreaksjoner på.
I dag, ser jeg det slik at Åsne Seierstad gikk vel langt i sine beskrivelser – sett i ly av at boka er utgitt på flere språk i rundt 40 land. Men at Oslo tingrett gav en dom - som beskrevet i mediene, og med en så høy erstatningssum (Kr 125 000.-), blir helt feil. (Opprinnelig erstatningskrav fra familien Rais var på 25 mill kr).
Man må her legge til grunn – i hvert fall så vidt jeg vet – at det har ikke vært fremmet noe krav om å stanse/ tilbakekalle boka, eller krav om gjøre deler av bokas innhold ”død og maktesløs”. Med andre ord at det er ikke påviselige feil i innholdet. Her synes økonomien å ha vært motivet til familien Rais sin anmeldelse.
I tillegg har det ikke vært mulig å få tak på hvor vidt, og på hvilken måte, familien Rais faktisk er blitt skadelidt på som en følge av bokas innhold.
Som sagt, man bør nok erkjenne at Åsne Seierstad kan ha misbrukt den tilliten hun ble gitt av familien Rais mens hun bodde hos dem, og det er nok grunnlag for en unnskyldning i en eller annen form. Men en dom, og med en økonomisk erstatning – da mener jeg at retten rokker ved noen prinsipper i norsk rettspleie om ytringsfrihet som blir etter mine begreper blir helt feil. Og det kan få ringvirkninger i andre saker.
Hva mener andre om dette spørsmålet?
Offentlig fattigdom er blitt er problem for velferdssamfunnet
Mens den private velferden har økt jamt og trutt siden 2001, har den offentlige velferden stagnert, og dermed blitt dårligere. Den situasjonen har oppstått ved at mens private har oppnådd reallønnsvekst hvert år, har den offentlige økonomien blitt rammet av skattelettelser (Bondevik II-regjeringen), og i ettertid av skattefrysvedtaket 2004. På denne måten er det oppstått en ubalanse mellom offentlig og privat vekst!
Det litt komiske er at opposisjon (dagens rød-grønne), kritiserte Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) sterkt for skattelettelsene som den gjennomførte i perioden 2001 til 2004. Men i 2004 viste det seg at de samme rød-grønne fant at ”Bondevik II-skattelettelsene plutselig ble det ”riktige” nivået, og Stortinget dermed inngikk en avtale om skattefrys på 2004-nivå.
Det skjedde ved at foran Stortingsvalget 2005, klarte (spesielt retorikken til) Høyre å bondefange hele Stortinget, gjennom å få tilslutning til et skattefrysvedtak som innebar at skattenivået for Stortingsperioden 2005 - 2009-perioden skulle ligge på 2004 nivå. Vedtaket innebar at uansett hvem som vant Stortingsvalget i 2005, så forpliktet alle de politiske partiene seg til ikke å øke skattene ut over 2004-nivået..
Foran Stortingsvalget i 2009, gikk de rød-grønne til valg på ikke å øke skattetrykket på nytt (2004-nivået) – en lovnad som det er vanskelig å fravike.
Problemet er blitt at den offentlige velferden lider mer og mer under ”offentlige fattigdom”. Det har gitt opposisjonen ammunisjon til å kritisere regjeringen for løftebrudd, og for ”å svikte” offentlige velferdsordninger.
Velgernes opplevelse av nedbyggingen av velferdssamfunnet (offentlig fattigdom), kombinert med opposisjonens stadige kritikk mot regjeringen om det samme, kan i verste fall medføre et regjeringsskifte i 2013.
Det komiske blir da at de rød-grønne risikerer å miste makta – som en konsekvens av et vedtak som først og fremst ble drevet fram av den samme opposisjonen, og som i dag kritiserer den sittende regjeringen (Bondevik II-regjeringspartiene og Fremskrittspartiet).
Faktum et at den sittende regjering kan ikke bruke mer penger enn den har – det kunne heller ikke opposisjonen gjort om de hadde hatt makta. For faktum er at høyrepartiene gav de samme løftene (om skattefrys på 2004-nivået) ved Stortingsvalget i 2009. Dermed er opposisjonen også bundet av 2004 skattefrysvedtaket! Opposisjonen driver dermed kritikk av regjeringen på et falskt grunnlag – de hadde ikke noe mer penger å bruke en dagens regjering.
Poenget og et av hovedproblemene er det samme i dag som da Bondevik II-regjeringen gikk av, de lavtlønte opplever skattetrykket som beinhardt (skattelettelsene er i hovedsak gått til de rike).
Oppsummert;
Kan man forvente å få bedre velferdstjenester av en opposisjon som selv står bak et forslag som til de grader bygger ned velferdssamfunnet? Svaret på det er selvsagt nei. Skattefrysvedtaket fra 2004 gjør at svært lite skiller i den økonomiske politikken – og at mange velgere har store vansker med å se forskjellen mellom de politiske partiene.
Nye utspill
Per Olav Lundteigen, Senterpartiets representant i Stortingets finanskomité, har fremmet noen interessante forslag. Disse er;
- Å gi skattelette for lavtlønte, og høyere toppskatt. Lundteigen mener at det er nesten lik beskatning av høye og lave lønninger slik
systemet er i dag.
- Å gjeninnføre en ordning med ekstra arbeidsgiveravgift for bedrifter som betaler ansatte over en million kroner i godtgjøring. Ordningen ble fjernet i 2006, men Lundteigen mener den er nødvendig for å stimulere til nøkternhet i lønningene.
- Å gjennomføre økt beskatning av kapitalinntekt. Lundteigen mener det er meningsløst å beskatte finansinntekt lavere enn arbeidsinntekt.
Disse forslagene fortjener en debatt!
Finansavgift;
Et annet forslag, som vurderes i andre land (som ikke allerede har slike ordninger), er å innføre en finansavgift på finanstransaksjoner.
Når skattebetalerne (det offentlige) er funnet gode nok til å redde banker og finansinstitusjoner når det går galt (finanskriser) med milliardbeløp, er det naturlig at det offentlige får ta andel av finanstransaksjoner i oppgangstider/ gode tider også.
Dette er et forslag som absolutt må vurderes innført i Norge også!
Skattedebatt
Vi trenger en skattedebatt! Vi vet at vi har en ”eldrebølge” er i vente. Det å ruste opp eldreomsorgen og planlegge morgendagens eldrebølge nå – er minst like viktig som den argumentasjonen som myndighetene benyttet for innføring av en ny pensjonsreform i 2005 (med virkning fra 2011).
Myndighetenes argumentasjon for innføring av ny pensjonsreform som en hastesak i 2005, var at vi måtte bygge et pensjonssystem som er robust, og som er i stand til tåle utfordringene når antall pensjonister øker (eldrebølgen) mot 2030.
Da må det være minst like viktig å starte opprustningen av eldreomsorgen av samme grunn nå – og ikke utsette det, slik at man kan møte fremtidens eldrebølge på tilsvarende måte. Det er til liten nytte å starte en skattedebatt når det kan være for sent – og vi har heller ingen garantier for at våre valutareserver (fond) er de samme i fremtiden som i dag, som er til stor nytte i dag gjennom den såkalte ”handlingsregelen).
Spørsmålet er;
Ønsker vi fortsatt økt offentlig fattigdom – og dermed nedbygging av velferdssamfunnet? Eller er velferdssamfunnet så viktig for oss – at vi må ta en skattedebatt nå?
Jeg mener at vi må ta skattedebatten nå!
Det litt komiske er at opposisjon (dagens rød-grønne), kritiserte Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) sterkt for skattelettelsene som den gjennomførte i perioden 2001 til 2004. Men i 2004 viste det seg at de samme rød-grønne fant at ”Bondevik II-skattelettelsene plutselig ble det ”riktige” nivået, og Stortinget dermed inngikk en avtale om skattefrys på 2004-nivå.
Det skjedde ved at foran Stortingsvalget 2005, klarte (spesielt retorikken til) Høyre å bondefange hele Stortinget, gjennom å få tilslutning til et skattefrysvedtak som innebar at skattenivået for Stortingsperioden 2005 - 2009-perioden skulle ligge på 2004 nivå. Vedtaket innebar at uansett hvem som vant Stortingsvalget i 2005, så forpliktet alle de politiske partiene seg til ikke å øke skattene ut over 2004-nivået..
Foran Stortingsvalget i 2009, gikk de rød-grønne til valg på ikke å øke skattetrykket på nytt (2004-nivået) – en lovnad som det er vanskelig å fravike.
Problemet er blitt at den offentlige velferden lider mer og mer under ”offentlige fattigdom”. Det har gitt opposisjonen ammunisjon til å kritisere regjeringen for løftebrudd, og for ”å svikte” offentlige velferdsordninger.
Velgernes opplevelse av nedbyggingen av velferdssamfunnet (offentlig fattigdom), kombinert med opposisjonens stadige kritikk mot regjeringen om det samme, kan i verste fall medføre et regjeringsskifte i 2013.
Det komiske blir da at de rød-grønne risikerer å miste makta – som en konsekvens av et vedtak som først og fremst ble drevet fram av den samme opposisjonen, og som i dag kritiserer den sittende regjeringen (Bondevik II-regjeringspartiene og Fremskrittspartiet).
Faktum et at den sittende regjering kan ikke bruke mer penger enn den har – det kunne heller ikke opposisjonen gjort om de hadde hatt makta. For faktum er at høyrepartiene gav de samme løftene (om skattefrys på 2004-nivået) ved Stortingsvalget i 2009. Dermed er opposisjonen også bundet av 2004 skattefrysvedtaket! Opposisjonen driver dermed kritikk av regjeringen på et falskt grunnlag – de hadde ikke noe mer penger å bruke en dagens regjering.
Poenget og et av hovedproblemene er det samme i dag som da Bondevik II-regjeringen gikk av, de lavtlønte opplever skattetrykket som beinhardt (skattelettelsene er i hovedsak gått til de rike).
Oppsummert;
Kan man forvente å få bedre velferdstjenester av en opposisjon som selv står bak et forslag som til de grader bygger ned velferdssamfunnet? Svaret på det er selvsagt nei. Skattefrysvedtaket fra 2004 gjør at svært lite skiller i den økonomiske politikken – og at mange velgere har store vansker med å se forskjellen mellom de politiske partiene.
Nye utspill
Per Olav Lundteigen, Senterpartiets representant i Stortingets finanskomité, har fremmet noen interessante forslag. Disse er;
- Å gi skattelette for lavtlønte, og høyere toppskatt. Lundteigen mener at det er nesten lik beskatning av høye og lave lønninger slik
systemet er i dag.
- Å gjeninnføre en ordning med ekstra arbeidsgiveravgift for bedrifter som betaler ansatte over en million kroner i godtgjøring. Ordningen ble fjernet i 2006, men Lundteigen mener den er nødvendig for å stimulere til nøkternhet i lønningene.
- Å gjennomføre økt beskatning av kapitalinntekt. Lundteigen mener det er meningsløst å beskatte finansinntekt lavere enn arbeidsinntekt.
Disse forslagene fortjener en debatt!
Finansavgift;
Et annet forslag, som vurderes i andre land (som ikke allerede har slike ordninger), er å innføre en finansavgift på finanstransaksjoner.
Når skattebetalerne (det offentlige) er funnet gode nok til å redde banker og finansinstitusjoner når det går galt (finanskriser) med milliardbeløp, er det naturlig at det offentlige får ta andel av finanstransaksjoner i oppgangstider/ gode tider også.
Dette er et forslag som absolutt må vurderes innført i Norge også!
Skattedebatt
Vi trenger en skattedebatt! Vi vet at vi har en ”eldrebølge” er i vente. Det å ruste opp eldreomsorgen og planlegge morgendagens eldrebølge nå – er minst like viktig som den argumentasjonen som myndighetene benyttet for innføring av en ny pensjonsreform i 2005 (med virkning fra 2011).
Myndighetenes argumentasjon for innføring av ny pensjonsreform som en hastesak i 2005, var at vi måtte bygge et pensjonssystem som er robust, og som er i stand til tåle utfordringene når antall pensjonister øker (eldrebølgen) mot 2030.
Da må det være minst like viktig å starte opprustningen av eldreomsorgen av samme grunn nå – og ikke utsette det, slik at man kan møte fremtidens eldrebølge på tilsvarende måte. Det er til liten nytte å starte en skattedebatt når det kan være for sent – og vi har heller ingen garantier for at våre valutareserver (fond) er de samme i fremtiden som i dag, som er til stor nytte i dag gjennom den såkalte ”handlingsregelen).
Spørsmålet er;
Ønsker vi fortsatt økt offentlig fattigdom – og dermed nedbygging av velferdssamfunnet? Eller er velferdssamfunnet så viktig for oss – at vi må ta en skattedebatt nå?
Jeg mener at vi må ta skattedebatten nå!
tirsdag 27. juli 2010
Etisk bruk av skattepenger!
Når folk betaler skatter og avgifter, er det ment at disse pengene skal gå med til å dekke de nødvendige offentlige fellesskapstjenester. Folk betaler ikke skatter og avgifter for at noen skal berike seg på disse pengene! Det ikke alltid at det blir slik. Generelt ser vi dessverre at det er en del som beriker seg urimelig mye på varer og tjenester de yter ovenfor det offentlige/ eller oppdrag de utfører på vegne av det offentlige. Denne grådighetskulturen (overprisingen) tapper kvaliteten på andre offentlige tjenester – og representerer sånn sett en form for snylting. Eller sagt mer konkret; Når private tar seg betalt utover hva som er et rimelig prisnivå – på tjenester hvor det offentlige betaler, så skjer det på bekostning av kvaliteten og innholdet på skole og utdanning, eldreomsorg, sykehus, infrastruktur (veier, jernbane, kraft, teletjenester) mv, mv.
Slike urimelig høye lønns- og prisfastsettingene bidrar til å undergrave standarden og kvaliteten på vårt velferdssamfunn! Hvor lenge skal norske skatte- og avgiftsbetalere finne seg i å bli utnyttet på denne måten?
Fremskrittspartiet har tydeligvis ikke forstått dette!
I den senere tid er det avdekket at private barnehager, privat barnevern, privat eldreomsorg, private asylmottak tjener grovt (tar ut grovt med utbytte) på disse tjenestene. Når denne grådighetskulturen blir kritisert eller omtalt, rykker representanter fra Fremskrittspartiet straks ut med et kraftig forsvar av denne ukulturen, med omtrent sålydende budskap: ”Er det ikke lov å tjene penger i dette landet/ hvorfor skal ikke folk få tjene penger på å yte en tjeneste? Er vi på vei fra sosialisme til kommunisme og lignende”.
Har tillitsvalgte fra Fremskrittspartiet reflektert over hvordan dette samfunnet ville sett ut om alle skulle ta ut flere titalls millioner i utbytte for oppdrag for det offentlige? Er det noe rart om vi får mye offentlig fattigdom (svikt i eldreomsorg, dårlige veier osv,) med en slik utbyttebruk av skatte- og avgiftspengene?
Jeg har forstått Fremskrittspartiets politikk slik etter hvert, at det er viktigere å fylle opp lommebøkene med skatte- og avgiftspenger fra det offentlige over til private rike personer, enn at vi får bedre veier, bedre skole, bedre eldreomsorg osv osv. I tillegg har Fremskrittspartiet og Høyre signalisert at de i tillegg vil innføre et system for utbygging av infrastruktur ved hjelp av OPS (offentlig privat samarbeid) - for ytterligere å forsterke denne trenden! Offentlig privat samarbeid kan sammenlignes med kjøp av varer på avbetaling – med andre ord – meget dyrt og ofte med dårlig kvalitet, og hvor private sitter igjen med store fortjenester!
For alle de som har studert Fremskrittspartiets partiprogram, Fremskrittspartiet forslag fremsatt i Stortinget, Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, og stemmegivninger i Stortinget, så vil man se at det nærmeste vi kommer faktisk utøvelse av Fremskrittspartipolitikk i Europa, var den politikken som ble ført på Island før landets finanskollaps.
Vi ser også hvordan det endte i USA med tilsvarende markedsliberalistisk politikk som det Fremskrittspartiet har til hensikt å føre – jeg sikter da til finanskrisen i 2008 som ennå ikke har stabilisert seg! Hvem må betale regningen når det går galt – jo, det er skattebetalerne. Samtidig ser at finanseliten hver gang greier å flytte pengene sine i tide til nye steder og slipper stort sett unna krisene?
Da det holdt på å gå riktig så galt med bankvesenet her i Norge på begynnelsen av 1990-tallet, måtte også skattebetalere og lånekunder ”blø” for å redde bankene.
Fremskrittspartipolitikk viser seg gang på gang å i praksis være det samme som ”samfunnssabotasje”! Vi bør lære av historien. Og Høyre ligger ikke så langt etter på dette området de heller både ideologisk og i praktisk politikk. Nyliberalistisk politikk sitter godt forankret.
Private barnehager
Under diskusjonen om private eller offentlige barnehager (eller begge deler) før forrige Stortingsvalg, ble det frem hevet fra flere i Fremskrittspartiet og Høyre at de private skulle levere både billigere og bedre barnehagetjenester enn det offentlige.
Det ble etablert flere private barnehager, men da var plutselig urimelig at private barnehager ikke fikk like mye tilskudd som de offentlige barnehagene – kravet ble da at det skulle være ”like vilkår”!
Nå har de private barnehagene stort sett fått ”like vilkår”. Men har de ansatte i private barnehagene like lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår som det offentlige? Har de private barnehagene den samme kompetansen, bemanningen og innhold som i offentlige? Det skal jo være ”like vilkår” – det var i hvert fall argumentet som ble brukt!
Når det offentlige virksomhet ikke bruker opp pengene som de er blitt bevilget på budsjettene, så pløyes de ikke-disponerte midlene tilbake til de offentlige budsjettene. De anvendes da på andre områder som eldreomsorg, veiutbygging, bedre skoler osv. I det offentlige er det ikke noe som heter ”overskudd”.
Når de private virksomhetene – med offentlige tilskudd - ikke bruker opp inntekter/ tilskudd de har fått, så tar de ut overskuddet i form av privat utbytte. Det gjelder innenfor privat barnehagedrift/ eldreomsorg/ barnevern/ asylmottak mv. Da gjelder plutselig ikke argumentet ”like vilkår” lengre.
Hvorfor skal ikke overskuddmidler i private institusjoner tilbakeføres til det offentlige/ eventuelt at det medfører avkorting ved utdeling av tilskudd påfølgende år?
At det å yte hjelp til folk i nød skal gi ”overskudd” i store summer – slik som for eksempel innenfor asylmottak og barnevern – mener jeg er både etisk og moralsk forkastelig!
Er det ikke på tide å ta opp igjen spørsmålet og definisjonen på hva ”like vilkår” mellom offentlige og private er ment å være (inneholde) – slik som i de tilfellene som er omtalt ovenfor – og i lignende saker?
Det blir helt feil når kommuner, fylkeskommuner og staten deler ut inntatte skatte- og avgiftspenger og deler dem ut igjen som tilskudd for at private skal kunne ta ut private utbytter! Helt forkastelig!
Forslag til innstramninger
Den rød-grønne regjeringen har nå fremmet forslag når det gjelder private drivere av barnehager, som ikke kan hente ut utbytte ut over det som er rimelig kompensasjon for den jobben de gjør på vegene av det offentlige. Forslaget innebærer et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen heter det i en uttalelse.
Det er en god begynnelse!
Slike urimelig høye lønns- og prisfastsettingene bidrar til å undergrave standarden og kvaliteten på vårt velferdssamfunn! Hvor lenge skal norske skatte- og avgiftsbetalere finne seg i å bli utnyttet på denne måten?
Fremskrittspartiet har tydeligvis ikke forstått dette!
I den senere tid er det avdekket at private barnehager, privat barnevern, privat eldreomsorg, private asylmottak tjener grovt (tar ut grovt med utbytte) på disse tjenestene. Når denne grådighetskulturen blir kritisert eller omtalt, rykker representanter fra Fremskrittspartiet straks ut med et kraftig forsvar av denne ukulturen, med omtrent sålydende budskap: ”Er det ikke lov å tjene penger i dette landet/ hvorfor skal ikke folk få tjene penger på å yte en tjeneste? Er vi på vei fra sosialisme til kommunisme og lignende”.
Har tillitsvalgte fra Fremskrittspartiet reflektert over hvordan dette samfunnet ville sett ut om alle skulle ta ut flere titalls millioner i utbytte for oppdrag for det offentlige? Er det noe rart om vi får mye offentlig fattigdom (svikt i eldreomsorg, dårlige veier osv,) med en slik utbyttebruk av skatte- og avgiftspengene?
Jeg har forstått Fremskrittspartiets politikk slik etter hvert, at det er viktigere å fylle opp lommebøkene med skatte- og avgiftspenger fra det offentlige over til private rike personer, enn at vi får bedre veier, bedre skole, bedre eldreomsorg osv osv. I tillegg har Fremskrittspartiet og Høyre signalisert at de i tillegg vil innføre et system for utbygging av infrastruktur ved hjelp av OPS (offentlig privat samarbeid) - for ytterligere å forsterke denne trenden! Offentlig privat samarbeid kan sammenlignes med kjøp av varer på avbetaling – med andre ord – meget dyrt og ofte med dårlig kvalitet, og hvor private sitter igjen med store fortjenester!
For alle de som har studert Fremskrittspartiets partiprogram, Fremskrittspartiet forslag fremsatt i Stortinget, Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, og stemmegivninger i Stortinget, så vil man se at det nærmeste vi kommer faktisk utøvelse av Fremskrittspartipolitikk i Europa, var den politikken som ble ført på Island før landets finanskollaps.
Vi ser også hvordan det endte i USA med tilsvarende markedsliberalistisk politikk som det Fremskrittspartiet har til hensikt å føre – jeg sikter da til finanskrisen i 2008 som ennå ikke har stabilisert seg! Hvem må betale regningen når det går galt – jo, det er skattebetalerne. Samtidig ser at finanseliten hver gang greier å flytte pengene sine i tide til nye steder og slipper stort sett unna krisene?
Da det holdt på å gå riktig så galt med bankvesenet her i Norge på begynnelsen av 1990-tallet, måtte også skattebetalere og lånekunder ”blø” for å redde bankene.
Fremskrittspartipolitikk viser seg gang på gang å i praksis være det samme som ”samfunnssabotasje”! Vi bør lære av historien. Og Høyre ligger ikke så langt etter på dette området de heller både ideologisk og i praktisk politikk. Nyliberalistisk politikk sitter godt forankret.
Private barnehager
Under diskusjonen om private eller offentlige barnehager (eller begge deler) før forrige Stortingsvalg, ble det frem hevet fra flere i Fremskrittspartiet og Høyre at de private skulle levere både billigere og bedre barnehagetjenester enn det offentlige.
Det ble etablert flere private barnehager, men da var plutselig urimelig at private barnehager ikke fikk like mye tilskudd som de offentlige barnehagene – kravet ble da at det skulle være ”like vilkår”!
Nå har de private barnehagene stort sett fått ”like vilkår”. Men har de ansatte i private barnehagene like lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår som det offentlige? Har de private barnehagene den samme kompetansen, bemanningen og innhold som i offentlige? Det skal jo være ”like vilkår” – det var i hvert fall argumentet som ble brukt!
Når det offentlige virksomhet ikke bruker opp pengene som de er blitt bevilget på budsjettene, så pløyes de ikke-disponerte midlene tilbake til de offentlige budsjettene. De anvendes da på andre områder som eldreomsorg, veiutbygging, bedre skoler osv. I det offentlige er det ikke noe som heter ”overskudd”.
Når de private virksomhetene – med offentlige tilskudd - ikke bruker opp inntekter/ tilskudd de har fått, så tar de ut overskuddet i form av privat utbytte. Det gjelder innenfor privat barnehagedrift/ eldreomsorg/ barnevern/ asylmottak mv. Da gjelder plutselig ikke argumentet ”like vilkår” lengre.
Hvorfor skal ikke overskuddmidler i private institusjoner tilbakeføres til det offentlige/ eventuelt at det medfører avkorting ved utdeling av tilskudd påfølgende år?
At det å yte hjelp til folk i nød skal gi ”overskudd” i store summer – slik som for eksempel innenfor asylmottak og barnevern – mener jeg er både etisk og moralsk forkastelig!
Er det ikke på tide å ta opp igjen spørsmålet og definisjonen på hva ”like vilkår” mellom offentlige og private er ment å være (inneholde) – slik som i de tilfellene som er omtalt ovenfor – og i lignende saker?
Det blir helt feil når kommuner, fylkeskommuner og staten deler ut inntatte skatte- og avgiftspenger og deler dem ut igjen som tilskudd for at private skal kunne ta ut private utbytter! Helt forkastelig!
Forslag til innstramninger
Den rød-grønne regjeringen har nå fremmet forslag når det gjelder private drivere av barnehager, som ikke kan hente ut utbytte ut over det som er rimelig kompensasjon for den jobben de gjør på vegene av det offentlige. Forslaget innebærer et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen heter det i en uttalelse.
Det er en god begynnelse!
mandag 26. juli 2010
Dårlig jernbane
TV 2 nyhetene skriver, sitat;
Hver fjerde meter jernbane for dårlig
27 av 100 meter jernbane i Norge oppfyller ikke Jernbaneverkets egne kvalitetskrav.
Tall Jernbaneverket har sammenstilt for Bergens Tidende, viser at stadig flere meter av landets jernbaneskinner ikke tilfredsstiller kravene. Tidligere har den største andelen vært 23 prosent, men i målingene for våren 2010 er den oppe i 27 prosent.
Kan føre til avsporing
Tallene er for toglinjene som regnes som i normal bruk. Hele jernbanenettet har hver vår og høst siden 2003 blitt målt for feil på sidelengder, høydeforskjeller og andre ujevnheter. For dårlige linjer kan føre til flere sikkerhetskritiske feil og avsporinger.
Nedgangen i år kommer på tross av store ekstrabevilgninger for 2009. Vedlikeholdsdirektør Odd Erik Berg i Jernbaneverket mener vårens dårlige måling skyldes kulda i vinter. Sitat slutt.
Igjen settes skylden over på annet enn hva som er hovedproblemet – i dette tilfellet ”kulda i vinter”.
Jernbanesystemets feil i Norge var og er politikernes beslutning om å dele NSB i (NSB BA) NSB AS og Jernbaneverket, og innføring av regnskapssystemene tilhørende New Public Management. Videre at NSB AS ble splittet opp i masse underselskaper – og bruk av anbud (i praksis billigste og dårligste løsning). Hovedproblemet er dermed at politikerne har overlatt ansvaret for jernbanesystemene til styrene i de mer eller mindre lukkede styrerom, vekk fra demokratisk styring, kontroll og revisjon.
Videre har det medført masseoppsigelser av viktig kompetanse – og dermed veldig viktig erfaringskompetanse – noe som i dag utgjør et kjempeproblem. De folkene som tidligere drev med forebyggende vedlikeholdsarbeid og jernbanestrekningen under oppsyn er ikke der lengre! Yrkesstoltheten, ansvaret og gleden over å være jernbaneansatt er tatt vekk – takket være markedsliberalismen!
Innføring av regnskapssystemene tilhørende New Public Management, og opprettelse av masse jernbaneselskaper hvis mål er overskudd (utbytte), og hvor størrelsen på overskuddet har konsekvenser for ledernes lønninger og bonuser mv, har den konsekvens at jo mindre man gjør av vedlikehold/ utbedring som genererer kostnader – jo større blir overskuddet/ lønnsøkningen. Det gjør at vi får en stadig mer nedslitt bane. Vedlikehold – og dermed arbeidstakernes arbeidsmiljø - blir ikke høyt nok (nødvendig) prioritert.
Skal vi få en funksjonell jernbane igjen, må politikerne reversere og ta tilbake styringen og kontrollen men jernbanen, og de må være villige til å satse på en moderne jernbane. Videre må de bringe yrkesstoltheten tilbake til NSB-ansatte! Det kan bare gjøres gjennom at jernbanen igjen topper statistikkene over de virksomhetene som har størst tillit hos befolkningen.
Det er dagens organisering, og dermed mangel på fleksibelt personalbruk, som er en av jernbanesystemenes store problemer i dag. Den må politikerne ta ansvaret for – og gjøre noe med!
Hver fjerde meter jernbane for dårlig
27 av 100 meter jernbane i Norge oppfyller ikke Jernbaneverkets egne kvalitetskrav.
Tall Jernbaneverket har sammenstilt for Bergens Tidende, viser at stadig flere meter av landets jernbaneskinner ikke tilfredsstiller kravene. Tidligere har den største andelen vært 23 prosent, men i målingene for våren 2010 er den oppe i 27 prosent.
Kan føre til avsporing
Tallene er for toglinjene som regnes som i normal bruk. Hele jernbanenettet har hver vår og høst siden 2003 blitt målt for feil på sidelengder, høydeforskjeller og andre ujevnheter. For dårlige linjer kan føre til flere sikkerhetskritiske feil og avsporinger.
Nedgangen i år kommer på tross av store ekstrabevilgninger for 2009. Vedlikeholdsdirektør Odd Erik Berg i Jernbaneverket mener vårens dårlige måling skyldes kulda i vinter. Sitat slutt.
Igjen settes skylden over på annet enn hva som er hovedproblemet – i dette tilfellet ”kulda i vinter”.
Jernbanesystemets feil i Norge var og er politikernes beslutning om å dele NSB i (NSB BA) NSB AS og Jernbaneverket, og innføring av regnskapssystemene tilhørende New Public Management. Videre at NSB AS ble splittet opp i masse underselskaper – og bruk av anbud (i praksis billigste og dårligste løsning). Hovedproblemet er dermed at politikerne har overlatt ansvaret for jernbanesystemene til styrene i de mer eller mindre lukkede styrerom, vekk fra demokratisk styring, kontroll og revisjon.
Videre har det medført masseoppsigelser av viktig kompetanse – og dermed veldig viktig erfaringskompetanse – noe som i dag utgjør et kjempeproblem. De folkene som tidligere drev med forebyggende vedlikeholdsarbeid og jernbanestrekningen under oppsyn er ikke der lengre! Yrkesstoltheten, ansvaret og gleden over å være jernbaneansatt er tatt vekk – takket være markedsliberalismen!
Innføring av regnskapssystemene tilhørende New Public Management, og opprettelse av masse jernbaneselskaper hvis mål er overskudd (utbytte), og hvor størrelsen på overskuddet har konsekvenser for ledernes lønninger og bonuser mv, har den konsekvens at jo mindre man gjør av vedlikehold/ utbedring som genererer kostnader – jo større blir overskuddet/ lønnsøkningen. Det gjør at vi får en stadig mer nedslitt bane. Vedlikehold – og dermed arbeidstakernes arbeidsmiljø - blir ikke høyt nok (nødvendig) prioritert.
Skal vi få en funksjonell jernbane igjen, må politikerne reversere og ta tilbake styringen og kontrollen men jernbanen, og de må være villige til å satse på en moderne jernbane. Videre må de bringe yrkesstoltheten tilbake til NSB-ansatte! Det kan bare gjøres gjennom at jernbanen igjen topper statistikkene over de virksomhetene som har størst tillit hos befolkningen.
Det er dagens organisering, og dermed mangel på fleksibelt personalbruk, som er en av jernbanesystemenes store problemer i dag. Den må politikerne ta ansvaret for – og gjøre noe med!
søndag 25. juli 2010
Høyrevelgere imot EU!
Over halvparten av Høyres velgere er nå imot norsk EU-medlemskap, viser ny måling jf TV 2-nyhetene, sitat:
Ifølge Norstats EU-barometer for NRK i juli er 50 prosent av velgerne i det tradisjonelt sett EU-vennlige partiet nå mot unionen. 42 prosent sier ja.
Når vi nå er Norges største parti, må vi regne med tilhengere med ulike synspunkter. Tradisjonelt har jo ja-andelen gått ned når det har vært krise, eller tilløp til krise, i Europa. Jeg tror det også smitter over på den norske opinionen sier Stortingsrepresentant Ine Eriksen Søreide. Så sier Eriksen Søreide at ”vår jobb er selvfølgelig å holde EU-fanen fortsatt høyt”. Stat slutt.
Med andre ord, Høyre går nå med andre ord mot flertallet av egne velgere! Oppsiktsvekkende vil sikkert noen mene! Men Høyre (og høyrepartiene) har jo i tråd med EU sitt overordnede mål (jf blant annet EUs tjenestedirektiv og EUs vikardirektiv) å utvikle en fattigdomsklasse (underklasse) blant arbeidstakere, og bygge ned velferdssamfunnet. Så det er kanskje ikke så overraskende likevel - at Høyre likevel går mot flertallet av sine velgere. I kampen for å svekke velferdssamfunnet, og knuse fagbevegelsen, er de avhengige av allierte – i dette tilfellet EU. Derfor holder Høyre ”EU-fanen høyt”!
Ifølge Norstats EU-barometer for NRK i juli er 50 prosent av velgerne i det tradisjonelt sett EU-vennlige partiet nå mot unionen. 42 prosent sier ja.
Når vi nå er Norges største parti, må vi regne med tilhengere med ulike synspunkter. Tradisjonelt har jo ja-andelen gått ned når det har vært krise, eller tilløp til krise, i Europa. Jeg tror det også smitter over på den norske opinionen sier Stortingsrepresentant Ine Eriksen Søreide. Så sier Eriksen Søreide at ”vår jobb er selvfølgelig å holde EU-fanen fortsatt høyt”. Stat slutt.
Med andre ord, Høyre går nå med andre ord mot flertallet av egne velgere! Oppsiktsvekkende vil sikkert noen mene! Men Høyre (og høyrepartiene) har jo i tråd med EU sitt overordnede mål (jf blant annet EUs tjenestedirektiv og EUs vikardirektiv) å utvikle en fattigdomsklasse (underklasse) blant arbeidstakere, og bygge ned velferdssamfunnet. Så det er kanskje ikke så overraskende likevel - at Høyre likevel går mot flertallet av sine velgere. I kampen for å svekke velferdssamfunnet, og knuse fagbevegelsen, er de avhengige av allierte – i dette tilfellet EU. Derfor holder Høyre ”EU-fanen høyt”!
Det oppskrytte arbeidsmiljøet?
Hver gang myndighetene skal gjøre en lovendring eller lignede, som har med arbeidslivet å gjøre, er en setning ganske gjennomgående i myndighetenes dokumenter, og det er; ”De fleste arbeidstakere er fornøyd med sin arbeidssituasjon”.
Når man leser årsrapporter fra de ulike virksomhetene, står det ofte at virkesomheten preges av å ha ”et godt arbeidsmiljø, og godt fornøyde medarbeidere”. Det samme språket brukes gjerne også i annonsetekster når den enkelte virksomhet søker etter nye medarbeidere.
Spørsmålet er; Gjelder denne beskrivelsen ”alle” medarbeidere? Hvordan er man kommet frem til denne konklusjonen? Hva slags type kartlegging er anvendt, hvilke spørsmål er blitt stilt arbeidstakerne, hvordan er spørsmålet stilt, hvem av arbeidstakerne er blitt spurt (er alle grupper med), og hvordan og med hvem er evalueringen/ konklusjonen for slike påstander fremkommet/ utarbeidet?
Påstand;
Min påstand er at den politiske ledelse og det offentlige byråkrati kan ha interesse av ”å pynte” på den faktiske situasjonen om det faktiske arbeidsmiljøet. Det samme gjelder den enkelte virksomhet – fordi dette handler om tillit, omdømme for virksomheten, og kampen om å tiltrekke seg personer med den beste og mest riktige kompetanse, og sist men ikke minst – å vinne ”politikernes tillit”.
Politikerne svikter!
Tidligere var lønns- og personalpolitikk, og lov- og avtaleverk knyttet til denne, gjenstand for jevnlige temadiskusjoner i de politiske partiene både lokalt, regionalt og sentralt. Nå er den så godt som fraværende! Og mye ”makta” innen det offentlige er overlatt til byråkrater å bestemme gjennom ulike typer utredninger de utarbeider til politikerne.
Grasrotdiskusjonene er mer eller mindre gått tapt – og politikerne distanserer seg mer og mer fra majoriteten av norske arbeidstakere!
Politikerne har i prinsippet overlatt lønns- og personalpolitikken, samt arbeidsmiljøet til ”markedet”. For arbeidstakere flest, betyr ”markedet” det samme som høyrepartienes politikk (EU sin politikk). Den er ikke spesiell ”arbeidervennlig” – for å si det mildt!
Når byråkrater i dag stort sett består av personer med høy utdanning, og ofte uten erfaring fra arbeidslivet, og disse i tillegg ”siler” informasjonen til politikerne – så er ikke forutsetningene til stede for å få et objektivt og riktig bilde av den faktiske situasjonen på norsk arbeidsliv.
Ved oppnevning av den siste regjeringen til Jens Stoltenberg (Stoltenberg III-regjeringen), så ser vi – med et par unntak – at statsråder, statssekretærer og rådgivere består av unge, høyt utdannede personer – og med liten eller ingen bakgrunn fra det faktiske arbeidsliv (i betydning utenfor offentlig administrasjon). En slik sammensetning legger ikke akkurat grunnlaget for ”nødvendig tiltro og tillit” til at arbeidstakernes interesser blir godt nok ivaretatt. Kultur og språkforskjellene (”stammespråket”) blir i tillegg tidvis for forskjellige.
Det tredelte arbeidsliv
Samtlige politiske partier på Stortinget, og byråkratene i det offentlige virker til systematisk å jobbe for en tredeling av det norske arbeidslivet – i tråd med EU sin politikk!
Merknad;
Angående det ”fleksible arbeidsliv” - i en tilstandsrapport, erkjenner regjeringen (side 12) at, sitat; ”…fremveksten av et todelt arbeidsliv hvor en stor stab erstattes av en liten kjerne av fast ansatte som suppleres med innleid arbeidskraft, midlertidige ansatte, deltidsansatte, vikarer, konsulenter, selvstendige kontraktører og tjenesteleverandører. Det skaper et godt arbeidsmarked for dyktige og etterspurte kunnskapsmedarbeidere, men større uttrygghet og et dårligere arbeidsmiljø for mange andre”. Sitat slutt.
Regjeringen erkjenner med andre ord en fremvekst av et todelt arbeidsliv – mens jeg påstår at det er tredelt. Grovt sett, kan man dele inn arbeidslivet slik;
a) Et arbeidsmarked for de med høyere utdanning, med utsikter for relativt meget stabile og gode lønns- og arbeidsvilkår (høy lønnsutvikling/ gode pensjoner – understøttet av den nye Folketrygden som er tilpasset høyinntektsgrupper). Det oppleves hos mange at disse får lett tilgang til nye jobber mål opp mot andre grupper.
Majoriteten av disse arbeidstakerne har forholdsvis lite belastende arbeid i form av tungt fysisk arbeid, og det stilles sjelden strenge krav til sikkerhet, hørsel, syn (som krever særaldersgrenser). Disse arbeidstakerne har gode utsikter til å stå lenge i arbeidslivet, opparbeide gode pensjoner med det nye pensjonssystemet.
b) Et arbeidsmarked for de yrkesgrupper som i hovedtrekk rekrutterer arbeidskraft med midlere/ lavere utdanning, med mer ustabile og usikre lønns- og arbeidsvilkår (ofte med svakere pensjonsvilkår en de med høyere utdanning).
Disse rammes av EUs tjenestedirektiv – med svekket trygghet, og et meget sterkt press på lønns- og arbeidsvilkår (dvs faglige opparbeidede rettigheter).
Merknad;
Utviklingen fra andre Europeiske land, og etter innføring av New Public Management-systemer, viser at arbeidstakere med ”midlere” utdanning – dvs til og med videregående skole – kan ha noe mer stabile lønns- og arbeidsvilkår enn de med lavere utdanning. Men over tid kan også disse gruppene rammes av denne tredelingen arbeidslivet - på samme måte som de med lavere kompetanse. I tider med nedgangskonjunkturer, nedbemanninger og omstillinger, er også mange i denne gruppen ganske utsatt – særlig i form av utstøting av syke/ eldre arbeidstakere.
c) Et arbeidsmarked bestående av innleid arbeidskraft, kontraktører, tilkallingsvikariater, kronisk syke, arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne, svart arbeid, annen etnisk bakgrunn og lignende. Disse opplever meget utrygge og ustabile arbeidsforhold, samt ofte dårlige lønns- og arbeidsvilkår, og hvor enkelte utnyttes ganske grovt (unntaket kan i en del tilfeller være kontraktører).
Disse arbeidstakerne rammes i enda sterkere grad av EUs tjenestedirektiv i form av svekket trygghet, og ofte meget dårlige lønns- og arbeidsvilkår. (I tillegg vil de rammes av EUs vikardirektiv som er under implementering – dvs de vil få ytterligere svekkelser i sine arbeidsvilkår i forhold til dagens rettigheter).
Arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor) står i tillegg i stor fare for å bli;
- Utsatt for utstøting fra arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder
- Utsettes for press til å gå av på avtalefestet pensjon (AFP) før oppnådd pensjonsalder
- Oppleve lav integrering av arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne (det gjelder også i stor grad for de med høyere utdanning)
- Utsatt for utestenging fra arbeidslivet ved sykdom (spesielt kronisk syke)
- Arbeidssøkende med fremmedkulturell bakgrunn har ofte vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet
Disse faktorene er i strid med målsettingen i Arbeidsmiljøloven om at vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv”. Men blir slike arbeidstakere fulgt opp? Og det i tider hvor NAV mer eller mindre ”ligger med brukket rygg”?
Arbeidsmiljørapporteringenes objektivitet
I tillegg til at det kan forekomme at rapporter ”bevisst” pyntes på, kan kartlegging av helse-, miljø- (arbeidsforhold) og sikkerhetsarbeid inneha store feilmarginer. Grovt sett kan kartleggings- og rapporteringssystemer knyttet til arbeidsmiljøet deles inn i tre grupper;
a) Arbeidsplasser med ledere som tar ansvaret for en helhetlig personalpolitikk, og et inkluderende arbeidsmiljø. Hvor medbestemmelse og involvering ses som på som kompetansegivende og utviklende for hele virksomheten – og hvor det er gjensidig respekt mellom tillitsvalgte og representanter på arbeidsgiversiden. Her er kartleggings- og rapporteringssystemer på arbeidsmiljøet generelt veldig gode. Det kan virke som om de med høyere utdanning i all hovedsak tilhører denne gruppen.
b) Arbeidsgivere som oppfattes at de ser på arbeidstakere, og spesielt tillitsvalgte, som en ”utgiftspost og et slags onde”. Dvs arbeidsgivere som opptrer enerådende – i hovedsak med enveiskommunikasjon (fryktbasert ledelse), med lite involvering og inkludering av arbeidstakere, og hvor tillitsvalgte hindres i nødvendig fri og deltakelse i beslutningsprosesser. Ofte baseres slike arbeidsforhold på en grunnleggende mistillit til arbeidstakerne – dvs at arbeidstakerne hele tiden må overvåkes og kontrolleres.
c) Svart arbeid, illegalt arbeid (arbeidstakere uten nødvendige papirer og oppholdstillatelse) – med tilhørende sosial dumping og fravær av sosial og velferdsmessig standard på bo- og losjiforhold.
Når det gjelder arbeidstakere som dekkes av beskrivelsene under punkt b og c, er det rimelig grunn til å anta at det bevisst kan forekomme underrapportering og/ eller feilrapportering over hva som er den faktiske arbeidssituasjonen hva angår helse-, miljø- (arbeidsforhold) og sikkerhetsarbeid. (Arbeidstilsynet har også signalisert slik underrapportering).
Merknad;
Forhold som går på mobbing og trakassering kan ofte være underrapport under alle tre kategoriene (både a,b og c – nevnt ovenfor).
Eksempler på hvor feilrapportering/ underrapportering kan foregå
Mange virksomheter har innført undersøkelser som går på medarbeidertilfredshet. Det innebærer at alle arbeidstakere krysser av på et spørreskjema om hvordan de føler at lønns- og personalpolitikken, samt arbeidsmiljøet fungerer i virksomheten.
Dette systemet fungerer slik at alle arbeidstakernes svar føres inn på en statistikk, og dersom mer enn 50 % av avgitte svar gir positive svar – så anses personalpolitikken og arbeidsmiljøet som ”godkjent”, og uten at man søker å gjøre forbedringer eller hva som er feil og mangler hos de som ikke er fornøyd. Ei heller undersøker man hva de som ikke har svart mener.
Slike systemer har store svakheter, fordi slike statstikker ofte ikke forteller hvordan ulike avdelinger fungerer som helhet, og systemet fanger i liten grad opp eventuell forskjeller mellom ledere/ mellomledere/ arbeidstakere/ innleid arbeidskraft/ vikarer/ unge og eldre osv. Og systemet fanger definitivt ikke opp forhold som går på diskriminering, mobbing og trakassering og lignende.
Fryktbasert ledelse;
Det kan også være slik at ikke alle svarer på/ deltar på medarbeiderundersøkelser – og det kan være mange grunner til det. Det kan bety at man er fornøyd med personalpolitikken/ arbeidsmiljøet, men kan også være et uttrykk for det stikk motsatte.
Det er tilfeller av som kan defineres som ”fryktbasert ledelse”. Og det er kjent at det kan forekomme tilfeller av inkompetente ledere, og tilfeller av ledere psykopatiske trekk/ er psykopater. Slike tilfeller fanges sjelden eller aldri opp av de fleste av medarbeiderundersøkelser.
For å illustrere dette, vil jeg gjengi hvordan en kursdeltaker på arbeidsmiljøkurs opplevde sin situasjon;
Det ble ansatt en ny leder på en avdeling, som i utgangspunktet virker veldig flink og grei. Vedkommende var leder for 8 personer på en avdeling. Vedkommende leder utviklet seg raskt til å bli både kontrollerende, manipulerende og uberegnelig – arbeidsmiljøet ble ganske utrivelig for spesielt 2-3 av de ansatte i form av at de følte forskjellsbehandling. Sykefraværet som hadde vært tilnærmelsesvis null - steg.
Virksomheten gjennomførte en såkalt medarbeiderundersøkelse, og i dette tilfellet var undersøkelsen slik innrettet at lederen var identifiserbar. Her hadde en av medarbeiderne vært ”ærlig” ut fra sine opplevelser på virksomheten, og gitt uttrykk for lederen ikke svarte til forventningene.
Dette utløste et sinne hos vedkommende leder, som igjen innkalte hver enkelt ansatt på avdelingen for å forsøke å skaffe klarhet i ”hvem” som ikke var fornøyd, dvs forsøk på et slags angiverisystem. Arbeidsmiljøet ble kraftig forringet.
Kursdeltakeren som berettet dette vurderte flere ganger å skifte jobb, men alderen og geografi gjorde at vedkommende følte det vanskelig. Poenget i det vedkommende sa, er;
- Etter den beskrevne hendelsen var det selvsagt ingen som turde å si hva de egentlig følte på senere slike undersøkelser så lenge denne lederen var der. De fant det mer hensiktsmessig ”å lyve” - dvs de fant det ”å beholde husfreden” som viktigere en å fortelle hva de egentlig følte.
Eksempelet viser at slike undersøkelser på medarbeidertilfredshet kan være ”pyntet på” – spesielt i mindre ”gjennomsiktige” arbeidsfellesskap.
Eksempel på ignorering;
En annen kursdeltaker fremhevet at slike medarbeiderundersøkelser er uten verdi, og at slike undersøkelser kan gi et ”falskt” bilde (alibi) hvor det gis inntrykk av at virksomheten jobber med å kartellegge arbeidsmiljøet.
Kursdeltakeren berettet at en leder fikk gjennomgående meget svake tilbakemeldinger på en medarbeiderundersøkelse på måten vedkommende utøvde sin ledelse på – et virkelig gjennomgående lavmål totalt sett.
Da ble den ”offisielle” forklaringen fra denne lederen at medarbeiderne ”ikke hadde skjønt spørsmålene”. Denne lederen fikk fortsette i sin stilling i flere år frem til pensjonering, og uten at ledelsen sentralt grep inn med noen som helst tiltak/ forbedringer. Arbeidstakerne opplevde et vedvarende lite tilfredsstilende arbeidsmiljø.
Slike beretninger ødelegger jo all tillit til karteleggings- og forbedringssystemer.
Konklusjon;
Poenget er at interne kartleggingssystemene - som ofte anvendes innenfor personalpolitikken og arbeidsmiljøet, kan ha store mangler/ feilmarginer, med tilhørende manglende oppfølging, utbedringer, sanksjonsmuligheter osv. Slike systemer bidrar dermed ikke til tillit og/ eller til holdningsskapende arbeid.
Begrepet ”De fleste arbeidstakere er fornøyd med sin arbeidssituasjon”, og ”et godt arbeidsmiljø, og godt fornøyde medarbeidere” er ikke nødvendigvis dekkende for den faktiske situasjonen. Likevel blir det tillagt vekt politisk
Etter- og videreutdanning
For at unge og eldre arbeidstakere skal kunne følge med i utviklingen, og ha konkurransekraft i fremtidens arbeidsmarked – er det viktig med systematiske etter- og videreutdanningstilbud på arbeidsplassene. Hvert år avsettes det i de aller fleste virksomhetene midler til kompetanseheving for ansatte.
Mange spørs; Hvorfor er det ofte slik at de som har mest kompetanse fra før av (ledere) får anvende det aller meste av disse midlene, mens de med mildere utdanning får litt, mens de med lavest utdanning ofte ikke får tilbud om slike tiltak overhode (blir fullstendig ignoert)?
Det berettes om kraftig skjevdeling på bruk av slike kompetansemidler mellom utdanningsgrupper/ ledere!
Arbeidslivet utfordringer og behov for omstillinger
Det norske arbeidsliv trenger arbeidstakere med høy kompetanse, og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse i et inkluderende og fremtidsrettet arbeidsliv.
Fremtidens arbeidsmarked, med innføring av stadig nyere teknologi, produksjonsmetoder, forbruksvarer, interiør mv, vil trolig etterspørre arbeidstakere med erfaringskompetanse i like stor grad som ny kompetanse. Begrepet ”den intellektuelle kapital” vil trolig bli mer fremtredende i et mer kunnskapsbasert samfunn. Det handler om å tilrettelegge arbeidslivet slik at man forener erfaringskompetanse og ny kompetanse. Behovet for at virksomhetene besitter nødvendig intellektuell kapital til en hver tid vil trolig påvirke så vel personalpolitikken som lønnspolitikken.
Omstillinger er blitt et vel anvendt middel innen det offentlige, forhold som endrer organisasjonskartene, og ofte med oppsplittinger/ sammenslåinger, anbud, privatiseringer og lignende
Det rapporteres om skuffelser ved at man ved omorganiseringer og omstillinger ikke tar med seg det ”beste” fra en omstilling over til en annen. Hvorfor er det nødvendig ”å snu alt på hodet hver gang” så snart man få en ny ledelse/ politikerne/ ledere vedtar en ny omstilling?
Mange opplever at omorganiseringer/ omstillinger ofte innebærer påfølgende oppsmuldring av ansvar og ledelse – og at ledere blir uttrygge på egen rolle – med påfølgende beslutningsvegring! Innen det offentlige oppleves det som at politikerne avgir stor grad av styring, kontroll og evaluering (revisjon) over til mer eller mindre lukkede styrerom. Både demokratiet, bedriftsdemokratiet forvitrer i et slikt system – og EU-tilpasses!
Avslutning;
Spørsmålet er;
- Har vi rapporteringsrutiner for lønns- og personalpolitikk, samt arbeidsmiljø som er representativt for å kunne beskrive arbeidsmiljøet i norske virksomheter?
- Har vi et tredelt arbeidsliv, hvor de med høyere utdanning får en langt bedre behandling på lønns- og personalpolitikk – samt arbeidsmiljø - enn de med midlere/ lavere utdanning og inntekt? Er en slik utvikling i tilfelle i samsvar med målsettingen om at vi skal ha et inkluderende og godt arbeidsliv for alle?
- Svikter politikerne arbeidstakerne i spørsmål som går på hva slags lønns- og personalpolitikk, samt arbeidsmiljø vi skal ha i Norge?
- Har vi fått et akademikermiljø som styrer arbeids- og personalpolitikken i bedrifter, og innen offentlig byråkrati, som utformer og lager systemer/ rapporter tilpasset de med høyere utdanning (det hvor man forfordeler de med høyere utdanning urimelig mye).
- Er i det hele tatt dokumentasjonene beskrivelsene på tilstanden i norsk arbeidsliv objektive?
Når man leser årsrapporter fra de ulike virksomhetene, står det ofte at virkesomheten preges av å ha ”et godt arbeidsmiljø, og godt fornøyde medarbeidere”. Det samme språket brukes gjerne også i annonsetekster når den enkelte virksomhet søker etter nye medarbeidere.
Spørsmålet er; Gjelder denne beskrivelsen ”alle” medarbeidere? Hvordan er man kommet frem til denne konklusjonen? Hva slags type kartlegging er anvendt, hvilke spørsmål er blitt stilt arbeidstakerne, hvordan er spørsmålet stilt, hvem av arbeidstakerne er blitt spurt (er alle grupper med), og hvordan og med hvem er evalueringen/ konklusjonen for slike påstander fremkommet/ utarbeidet?
Påstand;
Min påstand er at den politiske ledelse og det offentlige byråkrati kan ha interesse av ”å pynte” på den faktiske situasjonen om det faktiske arbeidsmiljøet. Det samme gjelder den enkelte virksomhet – fordi dette handler om tillit, omdømme for virksomheten, og kampen om å tiltrekke seg personer med den beste og mest riktige kompetanse, og sist men ikke minst – å vinne ”politikernes tillit”.
Politikerne svikter!
Tidligere var lønns- og personalpolitikk, og lov- og avtaleverk knyttet til denne, gjenstand for jevnlige temadiskusjoner i de politiske partiene både lokalt, regionalt og sentralt. Nå er den så godt som fraværende! Og mye ”makta” innen det offentlige er overlatt til byråkrater å bestemme gjennom ulike typer utredninger de utarbeider til politikerne.
Grasrotdiskusjonene er mer eller mindre gått tapt – og politikerne distanserer seg mer og mer fra majoriteten av norske arbeidstakere!
Politikerne har i prinsippet overlatt lønns- og personalpolitikken, samt arbeidsmiljøet til ”markedet”. For arbeidstakere flest, betyr ”markedet” det samme som høyrepartienes politikk (EU sin politikk). Den er ikke spesiell ”arbeidervennlig” – for å si det mildt!
Når byråkrater i dag stort sett består av personer med høy utdanning, og ofte uten erfaring fra arbeidslivet, og disse i tillegg ”siler” informasjonen til politikerne – så er ikke forutsetningene til stede for å få et objektivt og riktig bilde av den faktiske situasjonen på norsk arbeidsliv.
Ved oppnevning av den siste regjeringen til Jens Stoltenberg (Stoltenberg III-regjeringen), så ser vi – med et par unntak – at statsråder, statssekretærer og rådgivere består av unge, høyt utdannede personer – og med liten eller ingen bakgrunn fra det faktiske arbeidsliv (i betydning utenfor offentlig administrasjon). En slik sammensetning legger ikke akkurat grunnlaget for ”nødvendig tiltro og tillit” til at arbeidstakernes interesser blir godt nok ivaretatt. Kultur og språkforskjellene (”stammespråket”) blir i tillegg tidvis for forskjellige.
Det tredelte arbeidsliv
Samtlige politiske partier på Stortinget, og byråkratene i det offentlige virker til systematisk å jobbe for en tredeling av det norske arbeidslivet – i tråd med EU sin politikk!
Merknad;
Angående det ”fleksible arbeidsliv” - i en tilstandsrapport, erkjenner regjeringen (side 12) at, sitat; ”…fremveksten av et todelt arbeidsliv hvor en stor stab erstattes av en liten kjerne av fast ansatte som suppleres med innleid arbeidskraft, midlertidige ansatte, deltidsansatte, vikarer, konsulenter, selvstendige kontraktører og tjenesteleverandører. Det skaper et godt arbeidsmarked for dyktige og etterspurte kunnskapsmedarbeidere, men større uttrygghet og et dårligere arbeidsmiljø for mange andre”. Sitat slutt.
Regjeringen erkjenner med andre ord en fremvekst av et todelt arbeidsliv – mens jeg påstår at det er tredelt. Grovt sett, kan man dele inn arbeidslivet slik;
a) Et arbeidsmarked for de med høyere utdanning, med utsikter for relativt meget stabile og gode lønns- og arbeidsvilkår (høy lønnsutvikling/ gode pensjoner – understøttet av den nye Folketrygden som er tilpasset høyinntektsgrupper). Det oppleves hos mange at disse får lett tilgang til nye jobber mål opp mot andre grupper.
Majoriteten av disse arbeidstakerne har forholdsvis lite belastende arbeid i form av tungt fysisk arbeid, og det stilles sjelden strenge krav til sikkerhet, hørsel, syn (som krever særaldersgrenser). Disse arbeidstakerne har gode utsikter til å stå lenge i arbeidslivet, opparbeide gode pensjoner med det nye pensjonssystemet.
b) Et arbeidsmarked for de yrkesgrupper som i hovedtrekk rekrutterer arbeidskraft med midlere/ lavere utdanning, med mer ustabile og usikre lønns- og arbeidsvilkår (ofte med svakere pensjonsvilkår en de med høyere utdanning).
Disse rammes av EUs tjenestedirektiv – med svekket trygghet, og et meget sterkt press på lønns- og arbeidsvilkår (dvs faglige opparbeidede rettigheter).
Merknad;
Utviklingen fra andre Europeiske land, og etter innføring av New Public Management-systemer, viser at arbeidstakere med ”midlere” utdanning – dvs til og med videregående skole – kan ha noe mer stabile lønns- og arbeidsvilkår enn de med lavere utdanning. Men over tid kan også disse gruppene rammes av denne tredelingen arbeidslivet - på samme måte som de med lavere kompetanse. I tider med nedgangskonjunkturer, nedbemanninger og omstillinger, er også mange i denne gruppen ganske utsatt – særlig i form av utstøting av syke/ eldre arbeidstakere.
c) Et arbeidsmarked bestående av innleid arbeidskraft, kontraktører, tilkallingsvikariater, kronisk syke, arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne, svart arbeid, annen etnisk bakgrunn og lignende. Disse opplever meget utrygge og ustabile arbeidsforhold, samt ofte dårlige lønns- og arbeidsvilkår, og hvor enkelte utnyttes ganske grovt (unntaket kan i en del tilfeller være kontraktører).
Disse arbeidstakerne rammes i enda sterkere grad av EUs tjenestedirektiv i form av svekket trygghet, og ofte meget dårlige lønns- og arbeidsvilkår. (I tillegg vil de rammes av EUs vikardirektiv som er under implementering – dvs de vil få ytterligere svekkelser i sine arbeidsvilkår i forhold til dagens rettigheter).
Arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor) står i tillegg i stor fare for å bli;
- Utsatt for utstøting fra arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder
- Utsettes for press til å gå av på avtalefestet pensjon (AFP) før oppnådd pensjonsalder
- Oppleve lav integrering av arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne (det gjelder også i stor grad for de med høyere utdanning)
- Utsatt for utestenging fra arbeidslivet ved sykdom (spesielt kronisk syke)
- Arbeidssøkende med fremmedkulturell bakgrunn har ofte vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet
Disse faktorene er i strid med målsettingen i Arbeidsmiljøloven om at vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv”. Men blir slike arbeidstakere fulgt opp? Og det i tider hvor NAV mer eller mindre ”ligger med brukket rygg”?
Arbeidsmiljørapporteringenes objektivitet
I tillegg til at det kan forekomme at rapporter ”bevisst” pyntes på, kan kartlegging av helse-, miljø- (arbeidsforhold) og sikkerhetsarbeid inneha store feilmarginer. Grovt sett kan kartleggings- og rapporteringssystemer knyttet til arbeidsmiljøet deles inn i tre grupper;
a) Arbeidsplasser med ledere som tar ansvaret for en helhetlig personalpolitikk, og et inkluderende arbeidsmiljø. Hvor medbestemmelse og involvering ses som på som kompetansegivende og utviklende for hele virksomheten – og hvor det er gjensidig respekt mellom tillitsvalgte og representanter på arbeidsgiversiden. Her er kartleggings- og rapporteringssystemer på arbeidsmiljøet generelt veldig gode. Det kan virke som om de med høyere utdanning i all hovedsak tilhører denne gruppen.
b) Arbeidsgivere som oppfattes at de ser på arbeidstakere, og spesielt tillitsvalgte, som en ”utgiftspost og et slags onde”. Dvs arbeidsgivere som opptrer enerådende – i hovedsak med enveiskommunikasjon (fryktbasert ledelse), med lite involvering og inkludering av arbeidstakere, og hvor tillitsvalgte hindres i nødvendig fri og deltakelse i beslutningsprosesser. Ofte baseres slike arbeidsforhold på en grunnleggende mistillit til arbeidstakerne – dvs at arbeidstakerne hele tiden må overvåkes og kontrolleres.
c) Svart arbeid, illegalt arbeid (arbeidstakere uten nødvendige papirer og oppholdstillatelse) – med tilhørende sosial dumping og fravær av sosial og velferdsmessig standard på bo- og losjiforhold.
Når det gjelder arbeidstakere som dekkes av beskrivelsene under punkt b og c, er det rimelig grunn til å anta at det bevisst kan forekomme underrapportering og/ eller feilrapportering over hva som er den faktiske arbeidssituasjonen hva angår helse-, miljø- (arbeidsforhold) og sikkerhetsarbeid. (Arbeidstilsynet har også signalisert slik underrapportering).
Merknad;
Forhold som går på mobbing og trakassering kan ofte være underrapport under alle tre kategoriene (både a,b og c – nevnt ovenfor).
Eksempler på hvor feilrapportering/ underrapportering kan foregå
Mange virksomheter har innført undersøkelser som går på medarbeidertilfredshet. Det innebærer at alle arbeidstakere krysser av på et spørreskjema om hvordan de føler at lønns- og personalpolitikken, samt arbeidsmiljøet fungerer i virksomheten.
Dette systemet fungerer slik at alle arbeidstakernes svar føres inn på en statistikk, og dersom mer enn 50 % av avgitte svar gir positive svar – så anses personalpolitikken og arbeidsmiljøet som ”godkjent”, og uten at man søker å gjøre forbedringer eller hva som er feil og mangler hos de som ikke er fornøyd. Ei heller undersøker man hva de som ikke har svart mener.
Slike systemer har store svakheter, fordi slike statstikker ofte ikke forteller hvordan ulike avdelinger fungerer som helhet, og systemet fanger i liten grad opp eventuell forskjeller mellom ledere/ mellomledere/ arbeidstakere/ innleid arbeidskraft/ vikarer/ unge og eldre osv. Og systemet fanger definitivt ikke opp forhold som går på diskriminering, mobbing og trakassering og lignende.
Fryktbasert ledelse;
Det kan også være slik at ikke alle svarer på/ deltar på medarbeiderundersøkelser – og det kan være mange grunner til det. Det kan bety at man er fornøyd med personalpolitikken/ arbeidsmiljøet, men kan også være et uttrykk for det stikk motsatte.
Det er tilfeller av som kan defineres som ”fryktbasert ledelse”. Og det er kjent at det kan forekomme tilfeller av inkompetente ledere, og tilfeller av ledere psykopatiske trekk/ er psykopater. Slike tilfeller fanges sjelden eller aldri opp av de fleste av medarbeiderundersøkelser.
For å illustrere dette, vil jeg gjengi hvordan en kursdeltaker på arbeidsmiljøkurs opplevde sin situasjon;
Det ble ansatt en ny leder på en avdeling, som i utgangspunktet virker veldig flink og grei. Vedkommende var leder for 8 personer på en avdeling. Vedkommende leder utviklet seg raskt til å bli både kontrollerende, manipulerende og uberegnelig – arbeidsmiljøet ble ganske utrivelig for spesielt 2-3 av de ansatte i form av at de følte forskjellsbehandling. Sykefraværet som hadde vært tilnærmelsesvis null - steg.
Virksomheten gjennomførte en såkalt medarbeiderundersøkelse, og i dette tilfellet var undersøkelsen slik innrettet at lederen var identifiserbar. Her hadde en av medarbeiderne vært ”ærlig” ut fra sine opplevelser på virksomheten, og gitt uttrykk for lederen ikke svarte til forventningene.
Dette utløste et sinne hos vedkommende leder, som igjen innkalte hver enkelt ansatt på avdelingen for å forsøke å skaffe klarhet i ”hvem” som ikke var fornøyd, dvs forsøk på et slags angiverisystem. Arbeidsmiljøet ble kraftig forringet.
Kursdeltakeren som berettet dette vurderte flere ganger å skifte jobb, men alderen og geografi gjorde at vedkommende følte det vanskelig. Poenget i det vedkommende sa, er;
- Etter den beskrevne hendelsen var det selvsagt ingen som turde å si hva de egentlig følte på senere slike undersøkelser så lenge denne lederen var der. De fant det mer hensiktsmessig ”å lyve” - dvs de fant det ”å beholde husfreden” som viktigere en å fortelle hva de egentlig følte.
Eksempelet viser at slike undersøkelser på medarbeidertilfredshet kan være ”pyntet på” – spesielt i mindre ”gjennomsiktige” arbeidsfellesskap.
Eksempel på ignorering;
En annen kursdeltaker fremhevet at slike medarbeiderundersøkelser er uten verdi, og at slike undersøkelser kan gi et ”falskt” bilde (alibi) hvor det gis inntrykk av at virksomheten jobber med å kartellegge arbeidsmiljøet.
Kursdeltakeren berettet at en leder fikk gjennomgående meget svake tilbakemeldinger på en medarbeiderundersøkelse på måten vedkommende utøvde sin ledelse på – et virkelig gjennomgående lavmål totalt sett.
Da ble den ”offisielle” forklaringen fra denne lederen at medarbeiderne ”ikke hadde skjønt spørsmålene”. Denne lederen fikk fortsette i sin stilling i flere år frem til pensjonering, og uten at ledelsen sentralt grep inn med noen som helst tiltak/ forbedringer. Arbeidstakerne opplevde et vedvarende lite tilfredsstilende arbeidsmiljø.
Slike beretninger ødelegger jo all tillit til karteleggings- og forbedringssystemer.
Konklusjon;
Poenget er at interne kartleggingssystemene - som ofte anvendes innenfor personalpolitikken og arbeidsmiljøet, kan ha store mangler/ feilmarginer, med tilhørende manglende oppfølging, utbedringer, sanksjonsmuligheter osv. Slike systemer bidrar dermed ikke til tillit og/ eller til holdningsskapende arbeid.
Begrepet ”De fleste arbeidstakere er fornøyd med sin arbeidssituasjon”, og ”et godt arbeidsmiljø, og godt fornøyde medarbeidere” er ikke nødvendigvis dekkende for den faktiske situasjonen. Likevel blir det tillagt vekt politisk
Etter- og videreutdanning
For at unge og eldre arbeidstakere skal kunne følge med i utviklingen, og ha konkurransekraft i fremtidens arbeidsmarked – er det viktig med systematiske etter- og videreutdanningstilbud på arbeidsplassene. Hvert år avsettes det i de aller fleste virksomhetene midler til kompetanseheving for ansatte.
Mange spørs; Hvorfor er det ofte slik at de som har mest kompetanse fra før av (ledere) får anvende det aller meste av disse midlene, mens de med mildere utdanning får litt, mens de med lavest utdanning ofte ikke får tilbud om slike tiltak overhode (blir fullstendig ignoert)?
Det berettes om kraftig skjevdeling på bruk av slike kompetansemidler mellom utdanningsgrupper/ ledere!
Arbeidslivet utfordringer og behov for omstillinger
Det norske arbeidsliv trenger arbeidstakere med høy kompetanse, og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse i et inkluderende og fremtidsrettet arbeidsliv.
Fremtidens arbeidsmarked, med innføring av stadig nyere teknologi, produksjonsmetoder, forbruksvarer, interiør mv, vil trolig etterspørre arbeidstakere med erfaringskompetanse i like stor grad som ny kompetanse. Begrepet ”den intellektuelle kapital” vil trolig bli mer fremtredende i et mer kunnskapsbasert samfunn. Det handler om å tilrettelegge arbeidslivet slik at man forener erfaringskompetanse og ny kompetanse. Behovet for at virksomhetene besitter nødvendig intellektuell kapital til en hver tid vil trolig påvirke så vel personalpolitikken som lønnspolitikken.
Omstillinger er blitt et vel anvendt middel innen det offentlige, forhold som endrer organisasjonskartene, og ofte med oppsplittinger/ sammenslåinger, anbud, privatiseringer og lignende
Det rapporteres om skuffelser ved at man ved omorganiseringer og omstillinger ikke tar med seg det ”beste” fra en omstilling over til en annen. Hvorfor er det nødvendig ”å snu alt på hodet hver gang” så snart man få en ny ledelse/ politikerne/ ledere vedtar en ny omstilling?
Mange opplever at omorganiseringer/ omstillinger ofte innebærer påfølgende oppsmuldring av ansvar og ledelse – og at ledere blir uttrygge på egen rolle – med påfølgende beslutningsvegring! Innen det offentlige oppleves det som at politikerne avgir stor grad av styring, kontroll og evaluering (revisjon) over til mer eller mindre lukkede styrerom. Både demokratiet, bedriftsdemokratiet forvitrer i et slikt system – og EU-tilpasses!
Avslutning;
Spørsmålet er;
- Har vi rapporteringsrutiner for lønns- og personalpolitikk, samt arbeidsmiljø som er representativt for å kunne beskrive arbeidsmiljøet i norske virksomheter?
- Har vi et tredelt arbeidsliv, hvor de med høyere utdanning får en langt bedre behandling på lønns- og personalpolitikk – samt arbeidsmiljø - enn de med midlere/ lavere utdanning og inntekt? Er en slik utvikling i tilfelle i samsvar med målsettingen om at vi skal ha et inkluderende og godt arbeidsliv for alle?
- Svikter politikerne arbeidstakerne i spørsmål som går på hva slags lønns- og personalpolitikk, samt arbeidsmiljø vi skal ha i Norge?
- Har vi fått et akademikermiljø som styrer arbeids- og personalpolitikken i bedrifter, og innen offentlig byråkrati, som utformer og lager systemer/ rapporter tilpasset de med høyere utdanning (det hvor man forfordeler de med høyere utdanning urimelig mye).
- Er i det hele tatt dokumentasjonene beskrivelsene på tilstanden i norsk arbeidsliv objektive?
fredag 23. juli 2010
Overvåkning av ansatte!
Overvåkning av ansatte, inklusive fryktbasert ledelse er ikke noe ukjent fenomen. Vel å merke gjelder overvåkning i all hovedsak for yrkesgrupper som i hovedsak rekrutteres blant de med lavere/ mildere utdanning og lønn – og kvinnedominerte yrker synes å være spesielt utsatt.
Overvåkning er blitt business
Overvåking av ansatte skaper nye arbeidsplasser. Ikke sjeldent blir overvåking av ansatte utført av private vekterselskaper. Felles for egne overvåkningsansatte og vekterselskaper, er at de må levere resultater for å berettige egen tilstedeværelse og lønn. Derav er kreativiteten ekstrem for å finne på nye ting/ legge nærmest feller for å avsløre ”mislighold” i arbeidsforholdet.
Privat ansatte overvåkere, og private vekterselskaper, er normalt ikke en del av ledelsen, og underlagt utøvelse av arbeidsgiveransvar etter arbeidsmiljøloven, og har dermed ikke noe ansvar for arbeidsmiljøet og de som utsettes for overvåking overlates dermed til dagsform, lune og vrede – som samtidig er på jakt på karriereanerkjennelse!
Gode produksjonsresultater – til lavest mulig kostnad, handler om å forsøke å skru arbeidstempoet opp, ofte ved hjelp av fryktbasert ledelse og/ eller bruk av overvåkere. Trussel om oppsigelse, og uten at man får verken muntlig/ skriftlig advarsel i forkant, og uten annen forvarsel skjer i dag. Psykopater, og personer med psykopatiske trekk er i ferd med å få et mekka som overvåkere!
Om jeg er riktig informert, skal det også forekomme at vekterselskaper tilbyr overvåkningstjenester av ansatte til bedrifter – med noe som kan ligne ”forhåndgarantier om resultater”.
Overvåkningsmetoder
Med årene er det blitt flere og nye overvåkningsmetoder, som også innbefatter overvåking av den enkeltes prestasjoner. Stemplingsur er ikke lenger nok. Nå anvendes det kameraer, data, GPS-systemer med mer – og til og med tidsur for lengden på toalettbesøk. Kreativiteten kjenner ikke lengre noen grenser.
Forleden kom bruk av GPS-overvåkning i fokus, fordi Avfallsservice AS i Nord-Troms har sendt varsel om oppsigelse til en av sine sjåfører etter å ha GPS-overvåket vedkommende, og hvor ytterligere tre andre ansatte har fått valget om å betale tilbake lønn for overtid eller bli sagt opp. Ledelsen har lagt ned påstand om de ansatte tar for lange pauser når de er på vakt.
Overvåking på data har eksistert noen år. En virksomhet kom i søkelyset for noen år tilbake for dette. Dette er en virksomhet som driver med telefon-/dataservice og telefon-/datasalg. Ved denne bedriften ansatte de to overvåkere til å passe på 60 – 70 ansatte da virksomheten startet opp, og hadde normalt ingen andre arbeidsoppgaver.
De ansatte ble registrert når de kom på jobb, hvor lange pauser de hadde hatt, herunder lengden på toalettbesøk osv. Alt den ansatte gjorde ble registrert fra det tidspunktet den ansatte logget seg på PCen. Telefonen var slik innstilt at de hadde 90 sekunder pr kunde – deretter ble samtalen automatisk brutt. Måltallet var at hver ansatt skulle betjene 30 kunder pr time. Jenter som hadde sin menstruasjon, ble pålagt å gå med et bestemt type skjerf – hvilket var et symbol på at det gav ”tillatelse” til ekstra toalettbesøk ved behov. ”Slurv (etter ledelsens definisjon ”unnasluntring”) medførte innkalling til ledelsen for ”reprimande” – og krav om å love bot og bedring – ellers kunne det medføre oppsigelse (dvs fryktbasert ledelse/ overvåking).
Relativt kort tid etter at virksomheten startet opp, steg sykefraværet til opp mot 27 %. Ingen i ledelsen stilte spørsmålstegn ved arbeidsmiljøet – og hvordan arbeidsmiljøet opplevdes blant de ansatte. Da sykefraværet steg så dramatisk konkluderte ledelsen – ved selvtekt – at ”yrket var for belastende”, og at de dermed ikke kunne ta inn nye arbeidstakere med høyere stillingsbrøk enn 80 % (virksomheten hadde en periode stor ”turn over” (folk sluttet/ tok inn nye medarbeidere). Ikke nok med at de hadde ganske uverdige arbeidsforhold – men nye ansatte skulle ikke en gang få ei lønn som er til å leve av heller.
(I dag er en god del av det beskrevne rettet på ved denne virksomheten).
Kameraovervåkning er en annen form. Dette er noe mer ressurskrevende å ta i bruk – for opptak/ bånd må avspilles som oftest i etterkant – så fremt man ikke styrer alt fra en egen overvåkningssentral. Kameraovervåkning brukes ofte i tilknytning til stemplingsur.
I de tilfeller man sitter konstant under overvåking fra kamera – oppleves det ofte som stressende og krenkende i de tilfeller virksomheten har såkalt fryktbasert ledelse.
Passiv overvåking
Det finnes også en annen form for ”overvåking”, hvor arbeidstakeren står helt uten rettssikkerhet. Den kalles gjerne for ”passiv overvåking”. Det innebærer at arbeidsgiveren pålegger arbeidstakeren å utføre en større arbeidsmengde enn det er mulig å prestere innenfor tilmålt arbeidstid (stillingsbrøk). Her eksisterer det, som nevnt, ikke noen form for ”bevis” - alt foregår udokumentert – under streng etterkontroll (at man har utført arbeidsoppgavene tilfredsstillende) – og ofte under trusler.
En hotellmedarbeider uttrykte det slik;
Jeg jobber i 60 % stilling. På den tiden skulle X antall rom rengjøres/ res opp mv. Det var ikke mulig å gjennomføre arbeidet verken tilfredsstillende, eller rekke gjennom alle rommene på tilmålt tid når hotellet hadde tilnærmelsesvis fullt belegg. Da arbeidstakeren tok opp dette problemet med arbeidsgiver, svarte denne at dersom vedkommende ikke maktet jobben på tilmålt tid – hadde vedkommende kanskje valgt feil jobb, og at det var nok av andre som var interessert i å overta jobben. For arbeidere med innvandrerbakgrunn, kan det være vanskelig å få nytt arbeid – og de underkastet seg arbeidsgiveren, men arbeidstiden kunne vare opp til 1 ½ timer mer enn vedkommende hadde betalt for/ hadde stillingshjemmel for.
Arbeidsgivers styringsrett/ opplysningsplikt
Arbeidsgivers opplysningsplikt og opplæringsplikt fremgår av Arbeidsmiljøloven. Her svikter ofte bedriftene totalt hva angår opplysningsplikt/ opplæring vedrørende overvåkning av ansatte!
Tidvis tar arbeidsgiver med klausuler i arbeidskontrakter, som de ansatte skriver under på – som ofte innebærer at arbeidstakeren fraskriver seg rettigheter om stillingsvern og lignende – som alle arbeidstakere har krav på etter norsk lov. Slike kontrakter er selvsagt ikke gyldige – men det vet ikke alle ansatte, og tror de står uten rettsbeskyttelse etter loven. Opplæringsplikten på rettigheter i arbeidslivet er for dårlig!
Arbeidsgivere gir tidvis også feilaktig informasjon om etablerte overvåkningssystemer – dvs etablerte overvåkningssystemer som går utover lovenes og regelverkets rammer. Feilinformasjonen skjer gjerne ved at arbeidsgiver feilaktig hevder at overvåkningssystemet ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett.
Bestemmelser om overvåking
Bestemmelsene er slik utformet at overvåking av ansatte skal være sakelig begrunnet i virksomheten, og at overvåkingen skal skje etter avtale med tillitsvalgt. De ansatte skal informeres om overvåkningen og dens hensikt, og hvor lenge overvåkingen skal pågå (varighet). Arbeidsgiver har etter loven opplysningsplikt om slike avtaler, og likeså prosedyrene for hvordan slike avtaler er kommet i stand.
Det skal også avtales hvor lenge (tidsrommet) overvåkingen skal foregå, og når de avsluttes. I tillegg skal det inngås avtale om bruk/ sletting av overvåkingsdata, om evalueringen, og oppbevaring av utstyr/ data (personvernlovgivningen).
Saken angående Avfallsservice AS i Nord-Troms
De tillitsvalgte ved Avfallsservice AS i Nord-Troms, har bebudet at de vil prøve oppsigelsessaken for retten om nødvendig – om nødvendig helt til topps, og likeså kravet om tilbakebetaling av penger for påstått feilaktig oppføring av overtidstimer (subsidiært oppsigelse). Det skulle bare mangle også!
LO har bebudet at de vil ta opp problemene og saken opp med de politiske myndighetene. Det kaller vi ryddig og bra!
Hvor lenge skal arbeidstakere i yrkesgrupper som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt utsettes for krenkende og uverdige arbeidsforhold. Hvor lenge skal arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse/ lønn godta at deres arbeidsforhold er basert på ”grunnleggende mistillit” fra arbeidsgiverne? Disse arbeidstakerne har krav på anstendige lønns- og arbeidsvilkår, ei lønn som er til å leve av, samt en inkluderende og ryddig personalpolitikk! I dag er vi i ferd med å utvikle rene arbeidslivets ”apartheid-systemer” mange steder! Det er skremmende. Ansettelseskontrakter må bygge på gjensidig tillit – ellers blir arbeidsmiljøet kraftig forringet.
Jeg mener også at de rød-grønne svikter stort på hva slags lønns- og arbeidsvilkår, samt personalpolitikk vi skal ha i Norge for arbeidstakere som opererer i Norge– spesielt innleid arbeidskraft (både fra utlandet og fra Norge), samt de med midlere/ lavere utdanning og inntekt! Dette er forhold vi trenger en politisk debatt på, samt få politisk forankring på! Det er i felles interesse, og jeg mener at den rød-grønne regjeringen har et spesielt ansvar her – de trenger ikke å kopiere elendigheten Bondevik II-regjeringen/ Fremskrittspartiet forsøkte i 2005!
Norske arbeidstakere trenger tryggere jobber og bedre arbeidsmiljø!
Overvåkning er blitt business
Overvåking av ansatte skaper nye arbeidsplasser. Ikke sjeldent blir overvåking av ansatte utført av private vekterselskaper. Felles for egne overvåkningsansatte og vekterselskaper, er at de må levere resultater for å berettige egen tilstedeværelse og lønn. Derav er kreativiteten ekstrem for å finne på nye ting/ legge nærmest feller for å avsløre ”mislighold” i arbeidsforholdet.
Privat ansatte overvåkere, og private vekterselskaper, er normalt ikke en del av ledelsen, og underlagt utøvelse av arbeidsgiveransvar etter arbeidsmiljøloven, og har dermed ikke noe ansvar for arbeidsmiljøet og de som utsettes for overvåking overlates dermed til dagsform, lune og vrede – som samtidig er på jakt på karriereanerkjennelse!
Gode produksjonsresultater – til lavest mulig kostnad, handler om å forsøke å skru arbeidstempoet opp, ofte ved hjelp av fryktbasert ledelse og/ eller bruk av overvåkere. Trussel om oppsigelse, og uten at man får verken muntlig/ skriftlig advarsel i forkant, og uten annen forvarsel skjer i dag. Psykopater, og personer med psykopatiske trekk er i ferd med å få et mekka som overvåkere!
Om jeg er riktig informert, skal det også forekomme at vekterselskaper tilbyr overvåkningstjenester av ansatte til bedrifter – med noe som kan ligne ”forhåndgarantier om resultater”.
Overvåkningsmetoder
Med årene er det blitt flere og nye overvåkningsmetoder, som også innbefatter overvåking av den enkeltes prestasjoner. Stemplingsur er ikke lenger nok. Nå anvendes det kameraer, data, GPS-systemer med mer – og til og med tidsur for lengden på toalettbesøk. Kreativiteten kjenner ikke lengre noen grenser.
Forleden kom bruk av GPS-overvåkning i fokus, fordi Avfallsservice AS i Nord-Troms har sendt varsel om oppsigelse til en av sine sjåfører etter å ha GPS-overvåket vedkommende, og hvor ytterligere tre andre ansatte har fått valget om å betale tilbake lønn for overtid eller bli sagt opp. Ledelsen har lagt ned påstand om de ansatte tar for lange pauser når de er på vakt.
Overvåking på data har eksistert noen år. En virksomhet kom i søkelyset for noen år tilbake for dette. Dette er en virksomhet som driver med telefon-/dataservice og telefon-/datasalg. Ved denne bedriften ansatte de to overvåkere til å passe på 60 – 70 ansatte da virksomheten startet opp, og hadde normalt ingen andre arbeidsoppgaver.
De ansatte ble registrert når de kom på jobb, hvor lange pauser de hadde hatt, herunder lengden på toalettbesøk osv. Alt den ansatte gjorde ble registrert fra det tidspunktet den ansatte logget seg på PCen. Telefonen var slik innstilt at de hadde 90 sekunder pr kunde – deretter ble samtalen automatisk brutt. Måltallet var at hver ansatt skulle betjene 30 kunder pr time. Jenter som hadde sin menstruasjon, ble pålagt å gå med et bestemt type skjerf – hvilket var et symbol på at det gav ”tillatelse” til ekstra toalettbesøk ved behov. ”Slurv (etter ledelsens definisjon ”unnasluntring”) medførte innkalling til ledelsen for ”reprimande” – og krav om å love bot og bedring – ellers kunne det medføre oppsigelse (dvs fryktbasert ledelse/ overvåking).
Relativt kort tid etter at virksomheten startet opp, steg sykefraværet til opp mot 27 %. Ingen i ledelsen stilte spørsmålstegn ved arbeidsmiljøet – og hvordan arbeidsmiljøet opplevdes blant de ansatte. Da sykefraværet steg så dramatisk konkluderte ledelsen – ved selvtekt – at ”yrket var for belastende”, og at de dermed ikke kunne ta inn nye arbeidstakere med høyere stillingsbrøk enn 80 % (virksomheten hadde en periode stor ”turn over” (folk sluttet/ tok inn nye medarbeidere). Ikke nok med at de hadde ganske uverdige arbeidsforhold – men nye ansatte skulle ikke en gang få ei lønn som er til å leve av heller.
(I dag er en god del av det beskrevne rettet på ved denne virksomheten).
Kameraovervåkning er en annen form. Dette er noe mer ressurskrevende å ta i bruk – for opptak/ bånd må avspilles som oftest i etterkant – så fremt man ikke styrer alt fra en egen overvåkningssentral. Kameraovervåkning brukes ofte i tilknytning til stemplingsur.
I de tilfeller man sitter konstant under overvåking fra kamera – oppleves det ofte som stressende og krenkende i de tilfeller virksomheten har såkalt fryktbasert ledelse.
Passiv overvåking
Det finnes også en annen form for ”overvåking”, hvor arbeidstakeren står helt uten rettssikkerhet. Den kalles gjerne for ”passiv overvåking”. Det innebærer at arbeidsgiveren pålegger arbeidstakeren å utføre en større arbeidsmengde enn det er mulig å prestere innenfor tilmålt arbeidstid (stillingsbrøk). Her eksisterer det, som nevnt, ikke noen form for ”bevis” - alt foregår udokumentert – under streng etterkontroll (at man har utført arbeidsoppgavene tilfredsstillende) – og ofte under trusler.
En hotellmedarbeider uttrykte det slik;
Jeg jobber i 60 % stilling. På den tiden skulle X antall rom rengjøres/ res opp mv. Det var ikke mulig å gjennomføre arbeidet verken tilfredsstillende, eller rekke gjennom alle rommene på tilmålt tid når hotellet hadde tilnærmelsesvis fullt belegg. Da arbeidstakeren tok opp dette problemet med arbeidsgiver, svarte denne at dersom vedkommende ikke maktet jobben på tilmålt tid – hadde vedkommende kanskje valgt feil jobb, og at det var nok av andre som var interessert i å overta jobben. For arbeidere med innvandrerbakgrunn, kan det være vanskelig å få nytt arbeid – og de underkastet seg arbeidsgiveren, men arbeidstiden kunne vare opp til 1 ½ timer mer enn vedkommende hadde betalt for/ hadde stillingshjemmel for.
Arbeidsgivers styringsrett/ opplysningsplikt
Arbeidsgivers opplysningsplikt og opplæringsplikt fremgår av Arbeidsmiljøloven. Her svikter ofte bedriftene totalt hva angår opplysningsplikt/ opplæring vedrørende overvåkning av ansatte!
Tidvis tar arbeidsgiver med klausuler i arbeidskontrakter, som de ansatte skriver under på – som ofte innebærer at arbeidstakeren fraskriver seg rettigheter om stillingsvern og lignende – som alle arbeidstakere har krav på etter norsk lov. Slike kontrakter er selvsagt ikke gyldige – men det vet ikke alle ansatte, og tror de står uten rettsbeskyttelse etter loven. Opplæringsplikten på rettigheter i arbeidslivet er for dårlig!
Arbeidsgivere gir tidvis også feilaktig informasjon om etablerte overvåkningssystemer – dvs etablerte overvåkningssystemer som går utover lovenes og regelverkets rammer. Feilinformasjonen skjer gjerne ved at arbeidsgiver feilaktig hevder at overvåkningssystemet ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett.
Bestemmelser om overvåking
Bestemmelsene er slik utformet at overvåking av ansatte skal være sakelig begrunnet i virksomheten, og at overvåkingen skal skje etter avtale med tillitsvalgt. De ansatte skal informeres om overvåkningen og dens hensikt, og hvor lenge overvåkingen skal pågå (varighet). Arbeidsgiver har etter loven opplysningsplikt om slike avtaler, og likeså prosedyrene for hvordan slike avtaler er kommet i stand.
Det skal også avtales hvor lenge (tidsrommet) overvåkingen skal foregå, og når de avsluttes. I tillegg skal det inngås avtale om bruk/ sletting av overvåkingsdata, om evalueringen, og oppbevaring av utstyr/ data (personvernlovgivningen).
Saken angående Avfallsservice AS i Nord-Troms
De tillitsvalgte ved Avfallsservice AS i Nord-Troms, har bebudet at de vil prøve oppsigelsessaken for retten om nødvendig – om nødvendig helt til topps, og likeså kravet om tilbakebetaling av penger for påstått feilaktig oppføring av overtidstimer (subsidiært oppsigelse). Det skulle bare mangle også!
LO har bebudet at de vil ta opp problemene og saken opp med de politiske myndighetene. Det kaller vi ryddig og bra!
Hvor lenge skal arbeidstakere i yrkesgrupper som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt utsettes for krenkende og uverdige arbeidsforhold. Hvor lenge skal arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse/ lønn godta at deres arbeidsforhold er basert på ”grunnleggende mistillit” fra arbeidsgiverne? Disse arbeidstakerne har krav på anstendige lønns- og arbeidsvilkår, ei lønn som er til å leve av, samt en inkluderende og ryddig personalpolitikk! I dag er vi i ferd med å utvikle rene arbeidslivets ”apartheid-systemer” mange steder! Det er skremmende. Ansettelseskontrakter må bygge på gjensidig tillit – ellers blir arbeidsmiljøet kraftig forringet.
Jeg mener også at de rød-grønne svikter stort på hva slags lønns- og arbeidsvilkår, samt personalpolitikk vi skal ha i Norge for arbeidstakere som opererer i Norge– spesielt innleid arbeidskraft (både fra utlandet og fra Norge), samt de med midlere/ lavere utdanning og inntekt! Dette er forhold vi trenger en politisk debatt på, samt få politisk forankring på! Det er i felles interesse, og jeg mener at den rød-grønne regjeringen har et spesielt ansvar her – de trenger ikke å kopiere elendigheten Bondevik II-regjeringen/ Fremskrittspartiet forsøkte i 2005!
Norske arbeidstakere trenger tryggere jobber og bedre arbeidsmiljø!
Unge sliter på boligmarkedet!
Regjeringen til Kåre Willoch deregulerte boligmarkedet på begynnelsen av 80-tallet. Dermed åpnet bankene gradvis slusene for låneopptak omtrent midt på 80-tallet, og boligprisene steg. Det holdt på å gå riktig galt eter hvert. Utlånsrenten steg dramatisk, bankene holdt på å gå overende. Det medførte at skattebetalerne måtte inn å redde bankene til slutt på begynnelsen av 90-tallet.
Nå er situasjonen den at grådighetskulturen har overtatt og er i ferd med å sette nye høyder på boligmarkedet igjen, bankene har lært av 90-tallskrisen/ den internasjonale finanskrisen, og forsøker å holde tilbake på utlån. Det må de unge svi for – vel å merke i hovedsak barn av de som kommer fra inntektsgrupper som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere inntekter (formue) og utdanning.
Skattebetalerne gikk inn og reddet bankene fra konkurs på begynnelsen av 90-tallet – for da handlet det om også å redde finanselitens verdier. Men når det gjelder tiltak for å hjelpe ungdom som vil inn på boligmarkedet – dvs barn av de med midlere/ lavere inntekt og lønn – da svikter samfunnet! Da svikter også finanseliten – som fikk hjelp til berge sine verdier under bankkrisen på 90-tallet!
Utleiemarkedet har gått samme veien. Studenter opplever en fortvilt situasjon fordi utleieprisene har steget dramatisk de siste 4 årene. Hvor er samfunnet? Hvor er interessen for å skaffe Norge den kompetansen vi trenger for fremtiden? Er dette en kalkulert politikk hvor man håper at barn og unge fra familier/ yrker med midlere/ lavere inntekt og utdanning skal stenges ute fra utdanningstilbud? En ting er i hvert fall sikkert – samfunnet svikter med utbygging av studentboliger til priser som lar seg betjene av for mange studerende ungdom – og samfunnet svikter i forhold til å regulere prisene på utleiemarkedet!
Dagens næringsliv forteller i dag (23.07) om Siv Therese Melbye (25) som ikke kommer seg inn på boligmarkedet, og ingen banker vil gi henne stort nok lån. Strengere egenkapitalkrav i bankene stenger de unge ute av boligmarkedet. Direktør i Finanstilsynet Bjørn Skogstad Aamo mener det er uunngåelig at unge rammes.
Full jobb og fast inntekt er ikke nok. Jeg synes det er urettferdig at man må ha foreldre som stiller som garantister eller kan bidra med egenkapital, sier Melbye til DN. Og det er sakens kjerne – dagens unge som vil fram – er avhengig av rike foreldre!
Dette er prisen vi – og særlig mange unge – må betale for at Høyre innførte markedsliberalismen, elitesamfunnet, grådighetskulturen og økt forskjells-Norge på begynnelsen av 80-tallet. En politikk som EU presser på å forsterke mer enn noen gang i disse dager. Det kan virke som om høyrepartiene og EU er i ferd med å nå det som synes å være den overordnede prosjekt – å gjeninnføre fattigdom og nye underklasser!
Er det ikke på tide å gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon av utviklingen, fremfor å la pengemakt og markedet (styrt av pengemakt) få herje vilt?
Nå er situasjonen den at grådighetskulturen har overtatt og er i ferd med å sette nye høyder på boligmarkedet igjen, bankene har lært av 90-tallskrisen/ den internasjonale finanskrisen, og forsøker å holde tilbake på utlån. Det må de unge svi for – vel å merke i hovedsak barn av de som kommer fra inntektsgrupper som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere inntekter (formue) og utdanning.
Skattebetalerne gikk inn og reddet bankene fra konkurs på begynnelsen av 90-tallet – for da handlet det om også å redde finanselitens verdier. Men når det gjelder tiltak for å hjelpe ungdom som vil inn på boligmarkedet – dvs barn av de med midlere/ lavere inntekt og lønn – da svikter samfunnet! Da svikter også finanseliten – som fikk hjelp til berge sine verdier under bankkrisen på 90-tallet!
Utleiemarkedet har gått samme veien. Studenter opplever en fortvilt situasjon fordi utleieprisene har steget dramatisk de siste 4 årene. Hvor er samfunnet? Hvor er interessen for å skaffe Norge den kompetansen vi trenger for fremtiden? Er dette en kalkulert politikk hvor man håper at barn og unge fra familier/ yrker med midlere/ lavere inntekt og utdanning skal stenges ute fra utdanningstilbud? En ting er i hvert fall sikkert – samfunnet svikter med utbygging av studentboliger til priser som lar seg betjene av for mange studerende ungdom – og samfunnet svikter i forhold til å regulere prisene på utleiemarkedet!
Dagens næringsliv forteller i dag (23.07) om Siv Therese Melbye (25) som ikke kommer seg inn på boligmarkedet, og ingen banker vil gi henne stort nok lån. Strengere egenkapitalkrav i bankene stenger de unge ute av boligmarkedet. Direktør i Finanstilsynet Bjørn Skogstad Aamo mener det er uunngåelig at unge rammes.
Full jobb og fast inntekt er ikke nok. Jeg synes det er urettferdig at man må ha foreldre som stiller som garantister eller kan bidra med egenkapital, sier Melbye til DN. Og det er sakens kjerne – dagens unge som vil fram – er avhengig av rike foreldre!
Dette er prisen vi – og særlig mange unge – må betale for at Høyre innførte markedsliberalismen, elitesamfunnet, grådighetskulturen og økt forskjells-Norge på begynnelsen av 80-tallet. En politikk som EU presser på å forsterke mer enn noen gang i disse dager. Det kan virke som om høyrepartiene og EU er i ferd med å nå det som synes å være den overordnede prosjekt – å gjeninnføre fattigdom og nye underklasser!
Er det ikke på tide å gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon av utviklingen, fremfor å la pengemakt og markedet (styrt av pengemakt) få herje vilt?
Demokrati i EU - eller mangel på sådan
En meget interessant artikkel dukket på Aftenspostens nettside i dag (23.07), som reiser spørsmål om demokratiet i EU – eller mer riktig; Mangel på sådan!
Et høyrepopulistisk parti i Sveits foreslo nylig at 11 regioner i nabolandene Tyskland, Frankrike, Italia og Østerrike skal bli en del av Sveits. I følge Aftenposten ville Partilederen Toni Brunner ha en slutt på snakket om at Sveits bør bli en del av EU. Brunner vil heller de at knapt 20 millioner EU-borgere i grenseområdene selv skal få avgjøre om de heller vil være en del av Sveits. Folketallet i Sveits ville i tilfelle bli mer enn firedoblet.
Det interessante i denne saken er at halvparten av folket i Baden-Württemberg sa det er en god ide. En av begrunnelsene var nemlig at folket vil ha mer ”direkte-demokrati”!
Et av argumentene fra nei til EU-tilhengerne mot norsk EU-medlemskap er det kraftige underskuddet på demokrati og demokratiske beslutningsprosesser i EU-systemet. Det har ja-siden glatt forsøkt å avvise som et argument. Derfor er denne saken fra grenseområdene (nabolandene) til Sveits interessant, fordi befolkningen som omfattes av undersøkelsen bruker argumentet om ”direkte-demokrati” som begrunnelse for å kunne tenke seg å bli en del Sveits – ved siden av skattepolitikken.
Det bør være et stort tankekors for EU, som ved valget til nytt EU-parlament bare fikk en velgeroppslutning på ca 43 %. Og det bør vær et stort tankekors for ja-siden i Norge! Ikke minst må det være et tankekors for demokratiprosessene i EU!
Et høyrepopulistisk parti i Sveits foreslo nylig at 11 regioner i nabolandene Tyskland, Frankrike, Italia og Østerrike skal bli en del av Sveits. I følge Aftenposten ville Partilederen Toni Brunner ha en slutt på snakket om at Sveits bør bli en del av EU. Brunner vil heller de at knapt 20 millioner EU-borgere i grenseområdene selv skal få avgjøre om de heller vil være en del av Sveits. Folketallet i Sveits ville i tilfelle bli mer enn firedoblet.
Det interessante i denne saken er at halvparten av folket i Baden-Württemberg sa det er en god ide. En av begrunnelsene var nemlig at folket vil ha mer ”direkte-demokrati”!
Et av argumentene fra nei til EU-tilhengerne mot norsk EU-medlemskap er det kraftige underskuddet på demokrati og demokratiske beslutningsprosesser i EU-systemet. Det har ja-siden glatt forsøkt å avvise som et argument. Derfor er denne saken fra grenseområdene (nabolandene) til Sveits interessant, fordi befolkningen som omfattes av undersøkelsen bruker argumentet om ”direkte-demokrati” som begrunnelse for å kunne tenke seg å bli en del Sveits – ved siden av skattepolitikken.
Det bør være et stort tankekors for EU, som ved valget til nytt EU-parlament bare fikk en velgeroppslutning på ca 43 %. Og det bør vær et stort tankekors for ja-siden i Norge! Ikke minst må det være et tankekors for demokratiprosessene i EU!
tirsdag 20. juli 2010
Nyliberalistenes lønnspolitikk
Det er mange finurlige måter å drive lønnspolitikk på. Etter at EUs tjenestedirektiv ble vedtatt (i både EU og i Norge), vokser det frem en ny lønnskultur med et felles trekk. Dvs økte forskjeller – og hvor de som er lavest på stigen må betale prisen for ledernes økte lønninger. Grådigheten vil ingen ende ta – og kampene for å nedkjempe fagforeningene – og de som politisk står til venstresiden står høyt på dagsorden.
Fagforeningsknusing.
Fagforeningene i Europa søkes svekket gjennom å lage lover og avtaler som begrenser fagforeningens makt, kutte fradrag på selvangivelsene for fagforeningskontingenten, og gjøre lønnsnivået til de lavest lønnede så små/ gi arbeidstakere så lave stillingsbrøker at de ikke har råd til å betale fagforeningskontingent. Denne utviklingen i Europa kan gradvis få ringvirkninger i Norge også – spesielt som en følge av EØS-avtalen og innføringen av EUs tjenestedirektiv.
Finanseliten i Europa i store deler av Europa sørger for å eie de fleste mediene, ansette nyhetsredaktører som sensurerer vekk det meste av innlegg stoff som fra arbeidstakere/ fagforeninger/ de som politisk står på venstresiden politisk. Samt sørge for å ta inn minimalt med stoff/ medieomslag som berører de ”som sitter nederst ved bordet”. I den grad det tas inn stoff fra arbeidstakere/ fagforeninger/ blir disse ofte presentert på en ufordelaktig måte. I tillegg rettes det ofte sterke personangrep, og uriktig informasjon (falske rykter) om fagforeningsledere og folk på venstresiden, i et forsøk på å svekke deres troverdighet og posisjon.
Disse trekkene kjenner man også til her i Norge.
Lønnspolitikken
Nyliberalistenes lønnspolitikk er en slags apartheid-politikk. Det vil si at dersom du kommer fra en rik familie/ har høyere utdanning/ eller er rik – så skal det ikke være noen begrensninger på lønn og godtgjørelser (dvs lønn, bonuser, sluttpakker, pensjonsordninger, opsjoner, utbytter, helseforsikringer, frynsegoder osv osv). Eliten skal alltid bli møtt med særbehandling. ”Godt navn og rykte” i elitens bilde/ verden gir gode lånevilkår i banker og finansinstitusjoner, ofte gode kjøpsbetingelser i forretningskjeder, og kommunene legger ut rød løper dersom de kommer og bygger ned strandsoner osv. I tillegg lager politikerne til ordninger med nullskatt for enkelte, smutthull i forhold til arveavgifter, skattelettelser osv som ytterligere gir disse fordeler. I tillegg åpner man for kvotetildelinger – som bare de rike har råd til (fiskekvoter, klimakvoter o.l) – slik at hele nasjonens felles ressurser sikres på elitens hender.
Mens de yrkene som i hovedsak rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue), opplever en lønnsutvikling – hvor de blir hengende stadig mer og mer etter eliten, det offentlige kutter i offentlige pensjonsordninger/ private gir de dårligste pensjonsordningene til sine ansatte, lønns- og arbeidsvilkår forringes – spesielt arbeidstidsordningene og godtgjørelser knyttet til disse. Samfunnet gjøres mer døgnåpne, slik at arbeidstakere blir forhindret fra å delta på politiske møter, fagforeningsmøter o.l – dvs på steder der hvor de kan stille krav/ gi uttrykk for hvordan de har det i forhold til jobb/ inntekt. Sykelønnsordningene er under konstant press, og det å gjøre stadig fremstøt for å svekke stillingsvern og beskyttelsen av ferie og fritid. Og ikke minst – svekke fagforeningens streikerett og muligheter for sympatiaksjoner. Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning opplever med andre en massiv sosial dumping – ofte i konkurranse med billig (legal/ illegal) innleid arbeidskraft fra andre land.
De med lav inntekt/ formue må man som oftest betale høyere renter på lån, de ser egenandeler som stadig øker på ulike tjenester i samfunnet osv.
Ei ny uføremelding er rett rundt hjørne – så langt tyder det på svekkelser også for denne gruppen.
Dette er høyrepartienes politikk, dette er EU sin politikk – EUs tjenestedirektiv er som skreddersydd for en slik utvikling – det nyliberalisme!
Partipolitisk er det ingen forskjeller lenger på lønns- og personalpolitikken.
Forskjellsbehandlingen på lønn startet da Kåre Willoch innførte markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet. De første som virkelig fikk lønnsøkning i Norge var Høyesterettsdommerne – de fikk hele kr 25 000 i lønnsløft (1982-kroneverdi).
I disse dager er det kjent at ledere i halvstatlige virksomheter får årlig lønnsøkninger på 11 %, mens arbeidstakere i staten må avfinne med bare ca 3 % årlige lønnsøkninger på fra før av lave årslønnsbeløp målt mot lederlønningene. Slik skjevdeling har pågått i mange år – slik at forskjellene i kronebeløp begynner å bli meget store!
Om det er borgerlig eller rød-grønn regjering – så er galskapen like ille. Norske politiker synes å være tottalt handlingslammet i forhold til EUs/ nyliberalistenes lønns- og personalpolitikk. Det er kun eliten og høyt utdannede som betyr noe i dette landet.
Hva slags lønns- og personalpolitikk landet bør ha, er knapt tema i de politiske partiene, de har overlatt alt til markedet. Politikerne er blitt mer eller mindre holdningsløse virker det som!
Nederste ledd får alltid svi
Drosjesjåførene i Asker og Bærum Taxi opplevde nylig et lønnskutt på 15 %, noe de selv ikke kunne påvirke. Det skjedde ved at Asker og Bærum Taxi (eierne) satte i verk en sommerkampanje med 15 % priskutt. Sjåførene er helt avhengig av hvor mye de kjører inn for hva slags inntekt de får.
Dette er en av prisene sjåførene må betale etter at taxinæringen ble deregulert (EU-tilpasset). I tillegg er det blitt delt ut enda flere drosjeløyver, samt etablert en ny sentral (0-taxi) fra høsten 2009.
Fordelingskrise og nyfattigdom
Det kan virke som at det er oppstått en fordelingskrise i dagens arbeidsliv, og en manglende empati hos politikere/ ledere for hvordan samfunnet på denne måten utvikler nye fattigdomsklasser, Og de ser ikke fortvilelsen til de som har store problemer med å få pengene til å strekke til – og hvor enkelte opplever svindyre purregebyrer som følge av for sen betaling fordi de ikke hadde penger til å betale regningen i tide. De loses inn i en spiral med stadig dårligere økonomi.
Hvor lenge skal de med midlere/ lavere lønn og inntekt finne seg i å bli skjevdelt så ekstremt som det er blitt i dag?
Hvor lenge kan de politiske partiene beholde sine kjernevelgere – når alle politiske partiene fører den samme politikken som forfordeler eliten på bekostning av de med midlere/ lavere utdanning og inntekt?
Nyfattigdom er skapt, bevisst - og med viten og vilje – vi har fått en fordelingskrise! Vi har fått en lønns- og personalpolitikk på linje med den EU fører! Er det det vi ønsker? Er det det som tjener vårt samfunn? Er det ikke på tide at vi får en debatt på hva slags lønns- og personalpolitikk som skal råde grunnen i Norge?
Fagforeningsknusing.
Fagforeningene i Europa søkes svekket gjennom å lage lover og avtaler som begrenser fagforeningens makt, kutte fradrag på selvangivelsene for fagforeningskontingenten, og gjøre lønnsnivået til de lavest lønnede så små/ gi arbeidstakere så lave stillingsbrøker at de ikke har råd til å betale fagforeningskontingent. Denne utviklingen i Europa kan gradvis få ringvirkninger i Norge også – spesielt som en følge av EØS-avtalen og innføringen av EUs tjenestedirektiv.
Finanseliten i Europa i store deler av Europa sørger for å eie de fleste mediene, ansette nyhetsredaktører som sensurerer vekk det meste av innlegg stoff som fra arbeidstakere/ fagforeninger/ de som politisk står på venstresiden politisk. Samt sørge for å ta inn minimalt med stoff/ medieomslag som berører de ”som sitter nederst ved bordet”. I den grad det tas inn stoff fra arbeidstakere/ fagforeninger/ blir disse ofte presentert på en ufordelaktig måte. I tillegg rettes det ofte sterke personangrep, og uriktig informasjon (falske rykter) om fagforeningsledere og folk på venstresiden, i et forsøk på å svekke deres troverdighet og posisjon.
Disse trekkene kjenner man også til her i Norge.
Lønnspolitikken
Nyliberalistenes lønnspolitikk er en slags apartheid-politikk. Det vil si at dersom du kommer fra en rik familie/ har høyere utdanning/ eller er rik – så skal det ikke være noen begrensninger på lønn og godtgjørelser (dvs lønn, bonuser, sluttpakker, pensjonsordninger, opsjoner, utbytter, helseforsikringer, frynsegoder osv osv). Eliten skal alltid bli møtt med særbehandling. ”Godt navn og rykte” i elitens bilde/ verden gir gode lånevilkår i banker og finansinstitusjoner, ofte gode kjøpsbetingelser i forretningskjeder, og kommunene legger ut rød løper dersom de kommer og bygger ned strandsoner osv. I tillegg lager politikerne til ordninger med nullskatt for enkelte, smutthull i forhold til arveavgifter, skattelettelser osv som ytterligere gir disse fordeler. I tillegg åpner man for kvotetildelinger – som bare de rike har råd til (fiskekvoter, klimakvoter o.l) – slik at hele nasjonens felles ressurser sikres på elitens hender.
Mens de yrkene som i hovedsak rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue), opplever en lønnsutvikling – hvor de blir hengende stadig mer og mer etter eliten, det offentlige kutter i offentlige pensjonsordninger/ private gir de dårligste pensjonsordningene til sine ansatte, lønns- og arbeidsvilkår forringes – spesielt arbeidstidsordningene og godtgjørelser knyttet til disse. Samfunnet gjøres mer døgnåpne, slik at arbeidstakere blir forhindret fra å delta på politiske møter, fagforeningsmøter o.l – dvs på steder der hvor de kan stille krav/ gi uttrykk for hvordan de har det i forhold til jobb/ inntekt. Sykelønnsordningene er under konstant press, og det å gjøre stadig fremstøt for å svekke stillingsvern og beskyttelsen av ferie og fritid. Og ikke minst – svekke fagforeningens streikerett og muligheter for sympatiaksjoner. Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning opplever med andre en massiv sosial dumping – ofte i konkurranse med billig (legal/ illegal) innleid arbeidskraft fra andre land.
De med lav inntekt/ formue må man som oftest betale høyere renter på lån, de ser egenandeler som stadig øker på ulike tjenester i samfunnet osv.
Ei ny uføremelding er rett rundt hjørne – så langt tyder det på svekkelser også for denne gruppen.
Dette er høyrepartienes politikk, dette er EU sin politikk – EUs tjenestedirektiv er som skreddersydd for en slik utvikling – det nyliberalisme!
Partipolitisk er det ingen forskjeller lenger på lønns- og personalpolitikken.
Forskjellsbehandlingen på lønn startet da Kåre Willoch innførte markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet. De første som virkelig fikk lønnsøkning i Norge var Høyesterettsdommerne – de fikk hele kr 25 000 i lønnsløft (1982-kroneverdi).
I disse dager er det kjent at ledere i halvstatlige virksomheter får årlig lønnsøkninger på 11 %, mens arbeidstakere i staten må avfinne med bare ca 3 % årlige lønnsøkninger på fra før av lave årslønnsbeløp målt mot lederlønningene. Slik skjevdeling har pågått i mange år – slik at forskjellene i kronebeløp begynner å bli meget store!
Om det er borgerlig eller rød-grønn regjering – så er galskapen like ille. Norske politiker synes å være tottalt handlingslammet i forhold til EUs/ nyliberalistenes lønns- og personalpolitikk. Det er kun eliten og høyt utdannede som betyr noe i dette landet.
Hva slags lønns- og personalpolitikk landet bør ha, er knapt tema i de politiske partiene, de har overlatt alt til markedet. Politikerne er blitt mer eller mindre holdningsløse virker det som!
Nederste ledd får alltid svi
Drosjesjåførene i Asker og Bærum Taxi opplevde nylig et lønnskutt på 15 %, noe de selv ikke kunne påvirke. Det skjedde ved at Asker og Bærum Taxi (eierne) satte i verk en sommerkampanje med 15 % priskutt. Sjåførene er helt avhengig av hvor mye de kjører inn for hva slags inntekt de får.
Dette er en av prisene sjåførene må betale etter at taxinæringen ble deregulert (EU-tilpasset). I tillegg er det blitt delt ut enda flere drosjeløyver, samt etablert en ny sentral (0-taxi) fra høsten 2009.
Fordelingskrise og nyfattigdom
Det kan virke som at det er oppstått en fordelingskrise i dagens arbeidsliv, og en manglende empati hos politikere/ ledere for hvordan samfunnet på denne måten utvikler nye fattigdomsklasser, Og de ser ikke fortvilelsen til de som har store problemer med å få pengene til å strekke til – og hvor enkelte opplever svindyre purregebyrer som følge av for sen betaling fordi de ikke hadde penger til å betale regningen i tide. De loses inn i en spiral med stadig dårligere økonomi.
Hvor lenge skal de med midlere/ lavere lønn og inntekt finne seg i å bli skjevdelt så ekstremt som det er blitt i dag?
Hvor lenge kan de politiske partiene beholde sine kjernevelgere – når alle politiske partiene fører den samme politikken som forfordeler eliten på bekostning av de med midlere/ lavere utdanning og inntekt?
Nyfattigdom er skapt, bevisst - og med viten og vilje – vi har fått en fordelingskrise! Vi har fått en lønns- og personalpolitikk på linje med den EU fører! Er det det vi ønsker? Er det det som tjener vårt samfunn? Er det ikke på tide at vi får en debatt på hva slags lønns- og personalpolitikk som skal råde grunnen i Norge?
Afghanistan; Har tidligere general Stanley McChrystal rett?
Afghanistan; Har tidligere general Stanley McChrystal rett?
Tidligere leder av USAs militære operasjoner i Afghanistan, general Stanley McChrystal, uttalte seg slik nylig slik om den faktiske situasjonen i Afghanistanskrigen – at han fikk sparken. Han gav uttalelser til magasinet Rolling Stone - som ikke falt i god jord hos krigsherren USA – ble ansett som ”nedsettende kommentarer om USAs Afghanistanspolitikk”. Saken er trolig den at Stanley McChrystal er den personen som innehar den beste kompetansen om hva som skjer i Afghanistan, dvs hva som er den faktiske og reelle situasjonen i Afghanistan-krigen. McChrystals uttalelser og analyser får i disse dager drahjelp.
Jf en fersk rapport fra International Council on Security and Development (ICOS), at folk flest i det sørlige Afghanistan ikke vil ha noe med utenlandske styrker å gjøre, samtidig som at de ønsker mulla Omar og Taliban inn i den afghanske regjeringen.
Undersøkelsen viser videre at sju av ti mener at de utenlandske styrkene forverrer situasjonen for lokalbefolkningen med sine militære operasjoner, og det viser seg at hele 68 prosent er uenig i at NATO-soldatene beskytter sivilbefolkningen.
Jf TV 2-nyhetene, tyder det på at afghanske soldater begynner å desertere som følge av den uklare situasjon som krigen i Afghanistan har skapt for dem. Danske soldater meddeler at de får ikke noen hjelp fra lokale militære styrker.
Det kan virke som om myndighetene i USA har oppdaget hvor dårlig krigen faktisk går dem, for det viser seg at Det hvite hus nå kan gå god for ideen om å forhandle med høytstående Taliban-medlemmer via tredjeparter, jf The Guardian.
Det opplyses i dag at Danmark vil bruke 30 millioner kroner på å forsøke å overtale talibanere i Afghanistan til å legge ned våpnene sine, og skifte side. Utenriksminister Lene Espersen håper med det at pengene kan bidra til å dempe motstanden de 750 danske soldatene i Helmand-provinsen møter i dag. Det gir et signal om at allierte er villige til å betale seg ut av en krig som synes tapt!
Spørsmålet er; Begynner også USA å innse at Afghanistan-krigen er en tapt krig – og en katastrofe i forhold til folkeretten? Strategiene synes i hvert fall blir endret etter general Stanley McChrystal sine uttalelser.
Danmark virker til å ha innsett det – krigen er tapt. Er det slik at det bare er den norske regjeringen som ikke ser dette?
Når man ser på hvordan kriteriene for utdeling av Nobels fredspris tidvis er blitt praktisert av nobelkomiteen, så bør general Stanley McChrystal være en god kandidat til denne prisen – gitt at hans uttalelser og avgang bidrar til en slutt på angrepskrigen mot Afghanistan. Det virker i hvert fall som om general Stanley McChrystal har sørget for å snu både strategien og tenkningen rundt om i verden på Afghanistan-spørsmålet, med unntak av majoriteten av norske politikere!
Tidligere leder av USAs militære operasjoner i Afghanistan, general Stanley McChrystal, uttalte seg slik nylig slik om den faktiske situasjonen i Afghanistanskrigen – at han fikk sparken. Han gav uttalelser til magasinet Rolling Stone - som ikke falt i god jord hos krigsherren USA – ble ansett som ”nedsettende kommentarer om USAs Afghanistanspolitikk”. Saken er trolig den at Stanley McChrystal er den personen som innehar den beste kompetansen om hva som skjer i Afghanistan, dvs hva som er den faktiske og reelle situasjonen i Afghanistan-krigen. McChrystals uttalelser og analyser får i disse dager drahjelp.
Jf en fersk rapport fra International Council on Security and Development (ICOS), at folk flest i det sørlige Afghanistan ikke vil ha noe med utenlandske styrker å gjøre, samtidig som at de ønsker mulla Omar og Taliban inn i den afghanske regjeringen.
Undersøkelsen viser videre at sju av ti mener at de utenlandske styrkene forverrer situasjonen for lokalbefolkningen med sine militære operasjoner, og det viser seg at hele 68 prosent er uenig i at NATO-soldatene beskytter sivilbefolkningen.
Jf TV 2-nyhetene, tyder det på at afghanske soldater begynner å desertere som følge av den uklare situasjon som krigen i Afghanistan har skapt for dem. Danske soldater meddeler at de får ikke noen hjelp fra lokale militære styrker.
Det kan virke som om myndighetene i USA har oppdaget hvor dårlig krigen faktisk går dem, for det viser seg at Det hvite hus nå kan gå god for ideen om å forhandle med høytstående Taliban-medlemmer via tredjeparter, jf The Guardian.
Det opplyses i dag at Danmark vil bruke 30 millioner kroner på å forsøke å overtale talibanere i Afghanistan til å legge ned våpnene sine, og skifte side. Utenriksminister Lene Espersen håper med det at pengene kan bidra til å dempe motstanden de 750 danske soldatene i Helmand-provinsen møter i dag. Det gir et signal om at allierte er villige til å betale seg ut av en krig som synes tapt!
Spørsmålet er; Begynner også USA å innse at Afghanistan-krigen er en tapt krig – og en katastrofe i forhold til folkeretten? Strategiene synes i hvert fall blir endret etter general Stanley McChrystal sine uttalelser.
Danmark virker til å ha innsett det – krigen er tapt. Er det slik at det bare er den norske regjeringen som ikke ser dette?
Når man ser på hvordan kriteriene for utdeling av Nobels fredspris tidvis er blitt praktisert av nobelkomiteen, så bør general Stanley McChrystal være en god kandidat til denne prisen – gitt at hans uttalelser og avgang bidrar til en slutt på angrepskrigen mot Afghanistan. Det virker i hvert fall som om general Stanley McChrystal har sørget for å snu både strategien og tenkningen rundt om i verden på Afghanistan-spørsmålet, med unntak av majoriteten av norske politikere!
mandag 19. juli 2010
EU-mostanden øker i Norge!
Jf Aftenposten viser en ny måling utført av Sentio at 66,1 prosent av de spurte sier nei til norsk EU-medlemskap, mens 25,3 prosent sier ja, og 8,6 prosent ikke har tatt standpunkt.
Undersøkelsen viser noe - som det er greit å få stadfestet på nytt, dvs at det er Høyre-velgere som er mest positive til norsk EU-medlemskap. Ikke så rart – EU har etter innføringen av markedsliberalismen – blitt et prosjekt som er skapt/ tilpasset av og for finanseliten.
Det andre i undersøkelsen som er interessant, er at folk som tjener mindre enn 100.000 kroner i året, er også i stor grad positive til EU-medlemsskap. Dvs personer som står i risiko for å komme enda dårligere ut dersom Norge gikk inn i EU.
Finanskrisen påvirker
EU har møtt store problemer knyttet til den såkalte ”finanskrisen” (som finanseliten selv har skapt). Det ser mange, og mange ser er at EU ikke akkurat velger noen gunstige løsninger i et forsøk på å komme ut av krisen. EU sliter med et enormt fordelingsproblem (grådighetskultur)!
På den ene siden har EU innført ulike typer direktiv (blant annet tjenestedirektivet) som har som for mål å drive kraftig sosial dumping mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Dvs fagforeningsknusing – med hjelp av EU-domstolen (elitens domstol)! Den sosiale dumpingen er spesielt innrettet mot yrkesgrupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue). EU utvikler bevisst nye fattigdomsklasser. Et system som i stor grad innføres i Norge også som en konsekvens av EØS-avtalen – dessverre (et system vi derfor bør søke å komme oss ut av).
Lavere inntekter som følge av sosial dumping gir mindre kjøpekraft, det gir mindre inngang av skatter og avgifter til det offentlige. Mindre kjøpekraft og kutt i offentlige budsjetter skaper igjen økt arbeidsledighet – noe spesielt rammer ungdommen, og det blir flere som trenger sosiale bidrag og trygdeytelser. Presset på de offentlige budsjettene, gjennom mindre offentlige inntekter og økte utgifter til sosiale bidrag medfører i disse dager at pensjonsytelsene i de fleste EU-landene også settes ned. EU er inne i en ond spiral – styrt av eliten.
På den andre siden har ikke EU satt noen ønsker eller planer om å begrense størrelsene på lederlønninger, bonusordninger, pensjonsavtaler, sluttpakker, opsjoner og masse andre typer frynsegoder – og heller ingen planer om å begrense fri flyt av elitens kapital til skatteparadiser. EU har heller ingen planer om å øke skattene – spesielt ovenfor eliten som har fått til dels store skattelettelser gjennom sine høyredominerte regjeringer.
Utsatt betaling på investeringer
I tillegg er det blitt slik i mange EU-land, etter gjennomførte skattelettelser og dermed stor offentlig fattigdom, at skattebetalerne er blitt totalt forgjeldet for mange år fremover som følge av ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS). OPS er en form for avbetaling – og alle som kjøpt en vare på avbetaling vet hvor svindyre ”lån” det er. Slik fungerer også OPS. OPS innebærer at rike private investorer får i oppdrag å lånefinansiere, bygge ut og ”vedlikeholde” ny infrastruktur (dvs bygge ut veier, jernbane, teletjenester offentlig bygg osv), over eksempelvis 10 år. Deretter forplikter det offentlige seg til å kjøpe igjen anleggene fra de private – anlegg som i mellomtiden ofte er totalt nedslitte – og krever enorme vedlikeholdskostnader i mangel på ”vedlikehold” (vedlikehold som forringer fortjenesten til de private investorene blir ofte ikke utfør – bare det aller mest nødvendige i forhold til liv og helse). OPS fungerer også slik at de rike investorene har krav på avdragsbetaling fra det offentlige (første prioritet) før ivaretakelsen av velferdsordninger (skole, helse, sosials tjenester osv).
EU mangler solidariet og fellesskap
I EU er det med andre ord ikke solidaritet og fellesskap på tvers av befolkningsgrupper, utdanning og inntekt som styrer utviklingen. Utviklingen styres av grådighetskulturer tilhørende eliten – på bekostning av arbeiderklassen og trygdede. Helles og eurosamarbeidet er for tiden det beste eksemplet på hvor galt det kan gå.
EU er derfor åpenbart ikke løsningen for Norge, noe som går opp for stadig flere, og det er derfor er det hyggelig å registrere at 66,1 % av Norges befolkning sier nei til norsk EU-medlemskap!
Undersøkelsen viser noe - som det er greit å få stadfestet på nytt, dvs at det er Høyre-velgere som er mest positive til norsk EU-medlemskap. Ikke så rart – EU har etter innføringen av markedsliberalismen – blitt et prosjekt som er skapt/ tilpasset av og for finanseliten.
Det andre i undersøkelsen som er interessant, er at folk som tjener mindre enn 100.000 kroner i året, er også i stor grad positive til EU-medlemsskap. Dvs personer som står i risiko for å komme enda dårligere ut dersom Norge gikk inn i EU.
Finanskrisen påvirker
EU har møtt store problemer knyttet til den såkalte ”finanskrisen” (som finanseliten selv har skapt). Det ser mange, og mange ser er at EU ikke akkurat velger noen gunstige løsninger i et forsøk på å komme ut av krisen. EU sliter med et enormt fordelingsproblem (grådighetskultur)!
På den ene siden har EU innført ulike typer direktiv (blant annet tjenestedirektivet) som har som for mål å drive kraftig sosial dumping mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Dvs fagforeningsknusing – med hjelp av EU-domstolen (elitens domstol)! Den sosiale dumpingen er spesielt innrettet mot yrkesgrupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue). EU utvikler bevisst nye fattigdomsklasser. Et system som i stor grad innføres i Norge også som en konsekvens av EØS-avtalen – dessverre (et system vi derfor bør søke å komme oss ut av).
Lavere inntekter som følge av sosial dumping gir mindre kjøpekraft, det gir mindre inngang av skatter og avgifter til det offentlige. Mindre kjøpekraft og kutt i offentlige budsjetter skaper igjen økt arbeidsledighet – noe spesielt rammer ungdommen, og det blir flere som trenger sosiale bidrag og trygdeytelser. Presset på de offentlige budsjettene, gjennom mindre offentlige inntekter og økte utgifter til sosiale bidrag medfører i disse dager at pensjonsytelsene i de fleste EU-landene også settes ned. EU er inne i en ond spiral – styrt av eliten.
På den andre siden har ikke EU satt noen ønsker eller planer om å begrense størrelsene på lederlønninger, bonusordninger, pensjonsavtaler, sluttpakker, opsjoner og masse andre typer frynsegoder – og heller ingen planer om å begrense fri flyt av elitens kapital til skatteparadiser. EU har heller ingen planer om å øke skattene – spesielt ovenfor eliten som har fått til dels store skattelettelser gjennom sine høyredominerte regjeringer.
Utsatt betaling på investeringer
I tillegg er det blitt slik i mange EU-land, etter gjennomførte skattelettelser og dermed stor offentlig fattigdom, at skattebetalerne er blitt totalt forgjeldet for mange år fremover som følge av ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS). OPS er en form for avbetaling – og alle som kjøpt en vare på avbetaling vet hvor svindyre ”lån” det er. Slik fungerer også OPS. OPS innebærer at rike private investorer får i oppdrag å lånefinansiere, bygge ut og ”vedlikeholde” ny infrastruktur (dvs bygge ut veier, jernbane, teletjenester offentlig bygg osv), over eksempelvis 10 år. Deretter forplikter det offentlige seg til å kjøpe igjen anleggene fra de private – anlegg som i mellomtiden ofte er totalt nedslitte – og krever enorme vedlikeholdskostnader i mangel på ”vedlikehold” (vedlikehold som forringer fortjenesten til de private investorene blir ofte ikke utfør – bare det aller mest nødvendige i forhold til liv og helse). OPS fungerer også slik at de rike investorene har krav på avdragsbetaling fra det offentlige (første prioritet) før ivaretakelsen av velferdsordninger (skole, helse, sosials tjenester osv).
EU mangler solidariet og fellesskap
I EU er det med andre ord ikke solidaritet og fellesskap på tvers av befolkningsgrupper, utdanning og inntekt som styrer utviklingen. Utviklingen styres av grådighetskulturer tilhørende eliten – på bekostning av arbeiderklassen og trygdede. Helles og eurosamarbeidet er for tiden det beste eksemplet på hvor galt det kan gå.
EU er derfor åpenbart ikke løsningen for Norge, noe som går opp for stadig flere, og det er derfor er det hyggelig å registrere at 66,1 % av Norges befolkning sier nei til norsk EU-medlemskap!
søndag 18. juli 2010
Nyliberalismen gjør Stortinget overflødig?
For en kort stund tilbake, gikk en samlet opposisjon på Stortinget til det oppsiktsvekkende skritt å skrive til regjeringen, hvor de beklaget seg over at de hadde for få saker å engasjere seg i. Den 06.04 skrev VG om ”Stortinget på tomgang”! Har ikke opposisjonspolitikerne selv skjønt det?
Det er klart at Stortinget har mistet enormt mye makt, men det er det faktisk Stortingsrepresentantene som selv har sørget for! De seneste Stortingsperiodene har antall Stortingsrepresentanter økt noe. Kanskje er det på tide å redusere på antall Stortingsrepresentanter – og ganske betraktelig (Stortingsrepresentantene sier jo selv at går på ”tomgang” – de har gjort seg selv overflødige)? Situasjonen bør tilsi at det tas en gjennomgang med tanke på færre Stortingsrepresentater!
Slik gav politikerne gradvis fra seg makten
Først tok Stortinget Televerket (nå Telenor) vekk fra politikernes hender, med det så startet AS-ifiseringen for alvor i offentlig sektor. Kommunene tok sine egne kraftverk og AS-ifiserte disse og fraskrev seg all makt. Fylkeskommunen mistet ansvaret for sykehusene til fordel for foretaksmodellen. Etter hvert er Norges bank blitt AS-ifisert, Statens vegvesen ble delt, og Mesta AS ble opprettet (inklusive en stor medgift), Luftfartsverket ble omgjort til Avinor AS, Posten og NSB omdannet – først til BA-selskap – så til AS, med masse stråselskaper. Jernbaneverket ble dannet og overtok ansvaret for infrastrukturen på jernbanen. Det samme har skjedd Statsskog og Statkraft som også er falt utenfor politikernes hender osv osv.
Saken er dermed at politikere (de som besluttet det) vil ikke ha makt! De overlater all makt til egne selskaper og dets styrer. Der sitter gutte- og jenteklubben ”grei” – dvs styrevervsgrossistene – bestående av en snever vennskapskrets, med stort sett samme utdanning, samme holdninger, og hvor de fleste er meget godt plassert langt ut på høyresiden politisk, med nyliberalistiske holdninger og grådighetskulturer. Disse styrevervsgrossistene er innformatene til politikerne – i spedt godt betalte konsulenter og lobbyister styrer mot økte forskjeller i samfunnet, og en sterk fremvekst av nyfattigdom – spesielt innen yrker som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ofte avdekkes det kraftig underrapporteringer til politikere om hvor kritisk situasjonen kan være (eksempelvis NSB/ Jernbaneverket sist vinter)
Demokratiet forvitrer
Denne form for utvikling innebærer at demokratisk styring, kontroll og revisjon er blitt overlatt til de enkelte virksomhetenes styrer – dvs mer eller mindre lukkede styrerom. Demokratiet forvitrer!
Avtaler som Norge har inngått med andre land, spesielt EU gjennom EØS-avtalen, gjør at Stortingets (politikernes) makt er kraftig redusert. Spesielt er dette med anbud og kjøp av eksterne tjenester meget ille. Det politikerne i praksis har gjort, er å gjøre seg selv til gisler for dårlig kvalitet. Politikere er henvist til alltid å velge billigste tilbud/ anbud – eller får de ESA på nakken (Posten Norge AS fikk nylig en bot på 102 mill kr for ikke å følge EUs regleverk – og politikerne er blitt handlingslammet). Politikere kan med andre ord ikke lengre velge løsninger som er best for landet og nasjonaløkonomien.
Utformingen av anbud overlates til byråkratiet og konsulenter å utforme – der sitter ikke politikerne. I realiteten kan jo alle anbud avgjøres av byråkratiet – siden de alltid må velge billigste anbud uten omtanke for kvalitet og innhold. Så degraderte er politikeres rolle i praksis blitt i dag – at til en hver tid er henvist til å velge det billigste tilbud – og som oftest har den dårligste kvalitet. Kvalitet koster som kjent! Kvalitet er ikke lenger en målestokk på offentlige anliggender. Kvalitet er forbeholdt eliten som kan betale for tjenestene selv.
Eksempel på hvordan styrevervsgrossistene kan holde på
I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. En måned har som kjent ca 30 dager, og lørdager og søndager tar folk seg stort sett fri - også ledere og styrevervsgrossiter. Når du innehar 69 tunge styreverv, i tillegg til en ”betydningsfull og ansvarsfull direktørjobb”. Hvor mye tid har du da til å skjøtte hvert av vervene – og i tillegg skal ha tid til familie og sosialt liv?
Dersom vedkommende i snitt jobber 10 timer pr dag, 5 dager i uka, og vi forutsetter at ca 7,5 timer pr dag går med til ordinær direktørjobb, da sitter hun igjen med ca 15 minutter pr uke til hvert av styrevervene. De 15 minuttene skal da gå til lesing av dokumenter, telefoner, møter, kundekontakter, kontakter m.v., i tillegg til tid for å utvikle bedriften man er styreleder/styremedlem av. Det sier seg selv at det er ikke mulig! Men gir jo store inntekter å drive på slik.
Da stiller jeg følgende spørsmål - på generelt grunnlag: Hvordan er det mulig for en person å finne det forsvarlig å besitte så mange verv, og samtidig mene at man skjøtter hvert av vervene forsvarlig? Og hvordan finner enkelte virksomheter det forsvarlige å finne kandidater med så mange styreverv fra før av, som riktige personer til å sitte i styret for sin bedrift? Dette smaker mer av kameraderi og korrupsjonskulturer enn faglige vurderinger er min påstand.
Generelt stiller jeg også spørsmålstegn ved hvor stor er den reelle kompetansen i mange av de bedriftsstyrene som styres med slike styrevervsgrossister? Jeg registrer i hvert fall at de ikke greier å ansette sine administrerende ledere engang, men overlater dette til såkalte head-huntings-firmaer, og stort bruk av konsulenttjenester/ annen bistand.
Hvor har politikerne vært hen?
Hvor har politikerne vært hen, og hvor er de når de sender klagebrev på hvorfor de får så få saker til behandling? De har jo gjort seg selv mer eller mindre overflødige og deres oppgaver begrenses mer og mer i retning av at politikernes oppgave er å vedta budsjetter, gjennomgå årsberetningene til selskapene skal bifalles, og nye lover og forordninger skal utformes + utenrikspolitiske saker.
Dette er konsekvensen av innføring av markedsliberalismen, som tidligere regjeringer til Kåre Willoch sørget for å innføre i Norge i 1981 og 1985. Derfor er det litt komisk å registrere at de politiske partiene som er de sterkeste tilhengerne av markedsliberalisme og New Public Management – er de som klager på at det blir for få saker igjen til behandling i Stortinget! Dette er jo en villet politikk av opposisjonspartiene.
Kanskje det er på tide at politikerne reverserer utviklingen og tar tilbake makta, styringen, kontrollen og revisjon av de tjenestene som majoriteten av det norske folk er opptatt av – og som folket ønsker at fortsatt skal behandles på demokratisk vis! Eliten, dvs styrevervsgrossistenes syn, er ikke alltid sammenfallende med folkeviljen. Jeg er overbevist om at majoriteten av det norske folk vil ha demokratisk styring tilbake, i solidariteten og fellesskapets tjeneste!
Det er klart at Stortinget har mistet enormt mye makt, men det er det faktisk Stortingsrepresentantene som selv har sørget for! De seneste Stortingsperiodene har antall Stortingsrepresentanter økt noe. Kanskje er det på tide å redusere på antall Stortingsrepresentanter – og ganske betraktelig (Stortingsrepresentantene sier jo selv at går på ”tomgang” – de har gjort seg selv overflødige)? Situasjonen bør tilsi at det tas en gjennomgang med tanke på færre Stortingsrepresentater!
Slik gav politikerne gradvis fra seg makten
Først tok Stortinget Televerket (nå Telenor) vekk fra politikernes hender, med det så startet AS-ifiseringen for alvor i offentlig sektor. Kommunene tok sine egne kraftverk og AS-ifiserte disse og fraskrev seg all makt. Fylkeskommunen mistet ansvaret for sykehusene til fordel for foretaksmodellen. Etter hvert er Norges bank blitt AS-ifisert, Statens vegvesen ble delt, og Mesta AS ble opprettet (inklusive en stor medgift), Luftfartsverket ble omgjort til Avinor AS, Posten og NSB omdannet – først til BA-selskap – så til AS, med masse stråselskaper. Jernbaneverket ble dannet og overtok ansvaret for infrastrukturen på jernbanen. Det samme har skjedd Statsskog og Statkraft som også er falt utenfor politikernes hender osv osv.
Saken er dermed at politikere (de som besluttet det) vil ikke ha makt! De overlater all makt til egne selskaper og dets styrer. Der sitter gutte- og jenteklubben ”grei” – dvs styrevervsgrossistene – bestående av en snever vennskapskrets, med stort sett samme utdanning, samme holdninger, og hvor de fleste er meget godt plassert langt ut på høyresiden politisk, med nyliberalistiske holdninger og grådighetskulturer. Disse styrevervsgrossistene er innformatene til politikerne – i spedt godt betalte konsulenter og lobbyister styrer mot økte forskjeller i samfunnet, og en sterk fremvekst av nyfattigdom – spesielt innen yrker som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ofte avdekkes det kraftig underrapporteringer til politikere om hvor kritisk situasjonen kan være (eksempelvis NSB/ Jernbaneverket sist vinter)
Demokratiet forvitrer
Denne form for utvikling innebærer at demokratisk styring, kontroll og revisjon er blitt overlatt til de enkelte virksomhetenes styrer – dvs mer eller mindre lukkede styrerom. Demokratiet forvitrer!
Avtaler som Norge har inngått med andre land, spesielt EU gjennom EØS-avtalen, gjør at Stortingets (politikernes) makt er kraftig redusert. Spesielt er dette med anbud og kjøp av eksterne tjenester meget ille. Det politikerne i praksis har gjort, er å gjøre seg selv til gisler for dårlig kvalitet. Politikere er henvist til alltid å velge billigste tilbud/ anbud – eller får de ESA på nakken (Posten Norge AS fikk nylig en bot på 102 mill kr for ikke å følge EUs regleverk – og politikerne er blitt handlingslammet). Politikere kan med andre ord ikke lengre velge løsninger som er best for landet og nasjonaløkonomien.
Utformingen av anbud overlates til byråkratiet og konsulenter å utforme – der sitter ikke politikerne. I realiteten kan jo alle anbud avgjøres av byråkratiet – siden de alltid må velge billigste anbud uten omtanke for kvalitet og innhold. Så degraderte er politikeres rolle i praksis blitt i dag – at til en hver tid er henvist til å velge det billigste tilbud – og som oftest har den dårligste kvalitet. Kvalitet koster som kjent! Kvalitet er ikke lenger en målestokk på offentlige anliggender. Kvalitet er forbeholdt eliten som kan betale for tjenestene selv.
Eksempel på hvordan styrevervsgrossistene kan holde på
I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. En måned har som kjent ca 30 dager, og lørdager og søndager tar folk seg stort sett fri - også ledere og styrevervsgrossiter. Når du innehar 69 tunge styreverv, i tillegg til en ”betydningsfull og ansvarsfull direktørjobb”. Hvor mye tid har du da til å skjøtte hvert av vervene – og i tillegg skal ha tid til familie og sosialt liv?
Dersom vedkommende i snitt jobber 10 timer pr dag, 5 dager i uka, og vi forutsetter at ca 7,5 timer pr dag går med til ordinær direktørjobb, da sitter hun igjen med ca 15 minutter pr uke til hvert av styrevervene. De 15 minuttene skal da gå til lesing av dokumenter, telefoner, møter, kundekontakter, kontakter m.v., i tillegg til tid for å utvikle bedriften man er styreleder/styremedlem av. Det sier seg selv at det er ikke mulig! Men gir jo store inntekter å drive på slik.
Da stiller jeg følgende spørsmål - på generelt grunnlag: Hvordan er det mulig for en person å finne det forsvarlig å besitte så mange verv, og samtidig mene at man skjøtter hvert av vervene forsvarlig? Og hvordan finner enkelte virksomheter det forsvarlige å finne kandidater med så mange styreverv fra før av, som riktige personer til å sitte i styret for sin bedrift? Dette smaker mer av kameraderi og korrupsjonskulturer enn faglige vurderinger er min påstand.
Generelt stiller jeg også spørsmålstegn ved hvor stor er den reelle kompetansen i mange av de bedriftsstyrene som styres med slike styrevervsgrossister? Jeg registrer i hvert fall at de ikke greier å ansette sine administrerende ledere engang, men overlater dette til såkalte head-huntings-firmaer, og stort bruk av konsulenttjenester/ annen bistand.
Hvor har politikerne vært hen?
Hvor har politikerne vært hen, og hvor er de når de sender klagebrev på hvorfor de får så få saker til behandling? De har jo gjort seg selv mer eller mindre overflødige og deres oppgaver begrenses mer og mer i retning av at politikernes oppgave er å vedta budsjetter, gjennomgå årsberetningene til selskapene skal bifalles, og nye lover og forordninger skal utformes + utenrikspolitiske saker.
Dette er konsekvensen av innføring av markedsliberalismen, som tidligere regjeringer til Kåre Willoch sørget for å innføre i Norge i 1981 og 1985. Derfor er det litt komisk å registrere at de politiske partiene som er de sterkeste tilhengerne av markedsliberalisme og New Public Management – er de som klager på at det blir for få saker igjen til behandling i Stortinget! Dette er jo en villet politikk av opposisjonspartiene.
Kanskje det er på tide at politikerne reverserer utviklingen og tar tilbake makta, styringen, kontrollen og revisjon av de tjenestene som majoriteten av det norske folk er opptatt av – og som folket ønsker at fortsatt skal behandles på demokratisk vis! Eliten, dvs styrevervsgrossistenes syn, er ikke alltid sammenfallende med folkeviljen. Jeg er overbevist om at majoriteten av det norske folk vil ha demokratisk styring tilbake, i solidariteten og fellesskapets tjeneste!
Er innsatsen i Afghanistan verdt prisen?
Er de alliertes innsats i Afghanistan verdt prisen? NRK nyhetene meddeler at krigen så langt har kostet de allierte 2 000 mrd kr.
En av begrunnelse myndighetene bruker for de alliertes nærvær i Afghanistan skal være ”bistand og gjenoppbygging” (utviklingshjelp) av et levedyktig demokrati. Undersøkelser viser at 9/10 av beløpet som er blitt anvendt de 9 årene krigen har pågått, mens bare 1/10 er gått til tiltak som kan defineres som ”bistand og gjenoppbygging”?
Det hevdes videre at mye av pengene forsvinner på korrupsjon, dyre private sikkerhetsfirmaer og dårlige prosjekter sier utviklingsekspert Richard Gowan fra European Council on Foreign Relations (ECFR).
Krigen i Afghanistan er erklært som en katastrofe og et grovt brudd på folkeretten og dermed det internasjonale samfunnet. En ”krig mot terror” (tidligere president George W. Bush sin definisjon), der Norge deltar, der tortur, hemmelige fengsler, bruk av hemmelige fangefly i internasjonalt luftrom, og annen utenomrettslige disposisjoner. Og som i tillegg var en av grunnene til opprettelsen av Guantànamo-basen på Cuba, som fortsatt eksisterer.
Er 2 000 mrd kr verdt prisen når man nå trygt bare kan konstatere at Afghanistanskrigen er tapt krig?
En av begrunnelse myndighetene bruker for de alliertes nærvær i Afghanistan skal være ”bistand og gjenoppbygging” (utviklingshjelp) av et levedyktig demokrati. Undersøkelser viser at 9/10 av beløpet som er blitt anvendt de 9 årene krigen har pågått, mens bare 1/10 er gått til tiltak som kan defineres som ”bistand og gjenoppbygging”?
Det hevdes videre at mye av pengene forsvinner på korrupsjon, dyre private sikkerhetsfirmaer og dårlige prosjekter sier utviklingsekspert Richard Gowan fra European Council on Foreign Relations (ECFR).
Krigen i Afghanistan er erklært som en katastrofe og et grovt brudd på folkeretten og dermed det internasjonale samfunnet. En ”krig mot terror” (tidligere president George W. Bush sin definisjon), der Norge deltar, der tortur, hemmelige fengsler, bruk av hemmelige fangefly i internasjonalt luftrom, og annen utenomrettslige disposisjoner. Og som i tillegg var en av grunnene til opprettelsen av Guantànamo-basen på Cuba, som fortsatt eksisterer.
Er 2 000 mrd kr verdt prisen når man nå trygt bare kan konstatere at Afghanistanskrigen er tapt krig?
Finansavgift
Økokrim er bekymret! Jf Dagbladet 16.07 antar de at den svarte økonomien kan være tre ganger større enn antatt. Det er allarmerende!
Det er antydet fra arbeidsgrupper som arbeider med svart økonomi for 3 – 4 år siden, at intet vokser raskere enn den svarte økonomien i Norge, og at bare oljeøkonomien er større enn den svarte økonomien.
Tall viser at det ble foretatt 15 millioner transaksjoner i 2009 på Oslo børs, med en omsetning på 1 528 milliarder kroner (Med 250 virkedager i året, tilseier det at det blir omsatt for mer 6 milliarder pr dag/ ca 63 000 transaksjoner pr dag.
Økokrims bekymring ligger i at av 15 millioner transaksjoner, så har aksjemeklerne selv bare rapportert om et mistenkelig tilfelle, og Økokrim mistenker dermed ”bransjen for å ordne opp selv”. Med andre ord – det foreligger en mistanke om kraftig underrapportering.
Finansreform
Tiden er overmoden for en finansreform. Finanspolitikken i store deler av EU, og ikke minst Island understreker det. President Barack Obama har nylig fått gjennomslag for en betydelig finansreform. Bakgrunnen er at mange amerikanere har mistet jobbene sine, bedrifter er gått konkurs, og folk ble satt på gata fordi de ikke lenger hadde mulighet til å betale avdrag på sine boliglån. I tillegg ble USAs skattebetalerne, samfunnsfellesskapet satt til å gi økonomiske stimuleringstiltak for å redde banker og finansinstitusjoner – som finanseliten og blårussen hadde kjørt over ende.
I tillegg viser det seg at i følge World Wealth Report (WWR) så er "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten. De benyttet 2008 til å omplassere økonomien sin, og hvor utbytte kommer til syne i 2009.
Da finanskrisen kom i 2008, fikk finurlig nok den rike eliten kunnskaper tids nok til å omplassere sine penger ”i tide”. Lærdommen er at eliten har sine egne varslingssystem (som det alltid har vært) som hindrer at de opplever økonomiske tap, og at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner.
Vi trenger åpenbart en finansreform i Norge også!
Det har vært tider hvor det har gått dårlig for Norge også!
Vi må ikke glemme at på begynnelsen av 1990-tallet, holdt det på å gå like galt med norske banker og bankvesen også, som et resultat av Willoch-regjeringenes innføring av markedsliberalismen (1981/ 1985). Grådigheten tok overhånd også den gangen – og skattebetalerne og de lånetakere med dårligst betalingsevne (og dermed høyere rentenivå enn andre) måtte inn og redde den økonomiske situasjonen i bankene og landet etter at blårussen hadde feilet. Bankaksjer for småaksjonærer ble nullskrevet (rammet de med midlere/ lavere inntekter/formuer) – som pr definisjon var et ran!
Vi trenger sterke tilsyn og kontroll
Økokrim bekymring tilsier at vi trenger en finansreform i Norge. Vi trenger et mer og sterkere tilsyns- og kontrollapparat – under demokratisk styring, kontroll og revisjon. Det er helt uakseptabelt med den stadig voksende svarte økonomien! Det undergraver hele velferdssamfunnet. Og blant årsakene til den økonomiske krisen i Hellas – bør tilsi at det kan være lurt å begrense den svarte økonomien.
I tillegg er det åpenbart at man må innføre/ få på plass en finansavgift på finanstransaksjoner. Det er en av de få mulighetene man pr dato har for at samfunnet skal få en andel den veksten som skjer innenfor finansmiljøene/ finansinstitusjonene. Det er heller ikke urimelig at samfunnet på denne måten også kan få noe tilbake for de utleggene samfunnet og befolkningen hadde når samfunnet stilte opp og reddet bankvesenet og store deler av finanseliten fra kollaps.
Innføring av et system med finansavgift vil også kunne bedre kontrollmuligheten på hvitvasking av penger, og dermed deler av den svarte økonomien.
Velferdssamfunnet
Skal velferdssamfunnet bestå, er man avhengig av å fordele av det overskuddet som skapes. Vi har i dag ordninger med merverdiavgifter, arveavgifter (for de fleste), innført kildeskatt for pensjonister som delvis bor i utlandet osv. Nå er tiden inne for å få på plass en ordning med finansavgift!
Vi kan ikke ensidig se på at pensjonsordninger svekkes, uføretrygdeordninger kan risikere å bli svekket osv, samtidig som at finanseliten går fri fra å bidra på en slik måte til velferdssamfunnet. På den andre siden er det at ved tap på økonomiske spekulasjoner – ofte gir fradragsmuligheter på selvangivelsen – da stiller samfunnet opp.
Så oppfordringen er; Innfør derfor finansavgift – slik mange andre land også vurderer
Økokrim er bekymret! Jf Dagbladet 16.07 antar de at den svarte økonomien kan være tre ganger større enn antatt. Det er allarmerende!
Det er antydet fra arbeidsgrupper som arbeider med svart økonomi for 3 – 4 år siden, at intet vokser raskere enn den svarte økonomien i Norge, og at bare oljeøkonomien er større enn den svarte økonomien.
Tall viser at det ble foretatt 15 millioner transaksjoner i 2009 på Oslo børs, med en omsetning på 1 528 milliarder kroner (Med 250 virkedager i året, tilseier det at det blir omsatt for mer 6 milliarder pr dag/ ca 63 000 transaksjoner pr dag.
Økokrims bekymring ligger i at av 15 millioner transaksjoner, så har aksjemeklerne selv bare rapportert om et mistenkelig tilfelle, og Økokrim mistenker dermed ”bransjen for å ordne opp selv”. Med andre ord – det foreligger en mistanke om kraftig underrapportering.
Finansreform
Tiden er overmoden for en finansreform. Finanspolitikken i store deler av EU, og ikke minst Island understreker det. President Barack Obama har nylig fått gjennomslag for en betydelig finansreform. Bakgrunnen er at mange amerikanere har mistet jobbene sine, bedrifter er gått konkurs, og folk ble satt på gata fordi de ikke lenger hadde mulighet til å betale avdrag på sine boliglån. I tillegg ble USAs skattebetalerne, samfunnsfellesskapet satt til å gi økonomiske stimuleringstiltak for å redde banker og finansinstitusjoner – som finanseliten og blårussen hadde kjørt over ende.
I tillegg viser det seg at i følge World Wealth Report (WWR) så er "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten. De benyttet 2008 til å omplassere økonomien sin, og hvor utbytte kommer til syne i 2009.
Da finanskrisen kom i 2008, fikk finurlig nok den rike eliten kunnskaper tids nok til å omplassere sine penger ”i tide”. Lærdommen er at eliten har sine egne varslingssystem (som det alltid har vært) som hindrer at de opplever økonomiske tap, og at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner.
Vi trenger åpenbart en finansreform i Norge også!
Det har vært tider hvor det har gått dårlig for Norge også!
Vi må ikke glemme at på begynnelsen av 1990-tallet, holdt det på å gå like galt med norske banker og bankvesen også, som et resultat av Willoch-regjeringenes innføring av markedsliberalismen (1981/ 1985). Grådigheten tok overhånd også den gangen – og skattebetalerne og de lånetakere med dårligst betalingsevne (og dermed høyere rentenivå enn andre) måtte inn og redde den økonomiske situasjonen i bankene og landet etter at blårussen hadde feilet. Bankaksjer for småaksjonærer ble nullskrevet (rammet de med midlere/ lavere inntekter/formuer) – som pr definisjon var et ran!
Vi trenger sterke tilsyn og kontroll
Økokrim bekymring tilsier at vi trenger en finansreform i Norge. Vi trenger et mer og sterkere tilsyns- og kontrollapparat – under demokratisk styring, kontroll og revisjon. Det er helt uakseptabelt med den stadig voksende svarte økonomien! Det undergraver hele velferdssamfunnet. Og blant årsakene til den økonomiske krisen i Hellas – bør tilsi at det kan være lurt å begrense den svarte økonomien.
I tillegg er det åpenbart at man må innføre/ få på plass en finansavgift på finanstransaksjoner. Det er en av de få mulighetene man pr dato har for at samfunnet skal få en andel den veksten som skjer innenfor finansmiljøene/ finansinstitusjonene. Det er heller ikke urimelig at samfunnet på denne måten også kan få noe tilbake for de utleggene samfunnet og befolkningen hadde når samfunnet stilte opp og reddet bankvesenet og store deler av finanseliten fra kollaps.
Innføring av et system med finansavgift vil også kunne bedre kontrollmuligheten på hvitvasking av penger, og dermed deler av den svarte økonomien.
Velferdssamfunnet
Skal velferdssamfunnet bestå, er man avhengig av å fordele av det overskuddet som skapes. Vi har i dag ordninger med merverdiavgifter, arveavgifter (for de fleste), innført kildeskatt for pensjonister som delvis bor i utlandet osv. Nå er tiden inne for å få på plass en ordning med finansavgift!
Vi kan ikke ensidig se på at pensjonsordninger svekkes, uføretrygdeordninger kan risikere å bli svekket osv, samtidig som at finanseliten går fri fra å bidra på en slik måte til velferdssamfunnet. På den andre siden er det at ved tap på økonomiske spekulasjoner – ofte gir fradragsmuligheter på selvangivelsen – da stiller samfunnet opp.
Så oppfordringen er; Innfør derfor finansavgift – slik mange andre land også vurderer
lørdag 17. juli 2010
Arbeidstakere i England tar opp kampen - hva skjer i Norge?
Etter valget i England møter arbeidstakerne en hard hverdag, med store kutt i de offentlige budsjettene. Noe som kan medføre at arbeidsledigheten vil stige kraftig neste 5 årene – faktisk opp mot mer enn 1 million flere arbeidsledige. Det er varslet lønnsfrys/ lønnsnedgang - i tillegg er det varslet kutt i pensjonsytelsene.
Samtidig har World Wealth Report (WWR) presentert en rapport i disse dager som viser at – "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten.
Da finanskrisen kom i 2008, fikk den rike eliten kunnskaper nok til å omplassere sine penger. Det har lønt seg godt – og resultatene kommer godt til syne i tallmaterialet for 2009. Det viser seg altså at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene også – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner. Vi omfordeler fra fellesskapet til de rike! Er det ikke da på tide å innføre en finansskatt for handle med verdipapir både nasjonalt og internasjonalt?
Problemet i England, er at Labour, The Conservative party (Tories) og Liberal Democrats er blitt veldig like politisk. Politikken som føres rammer arbeidstakere og trygdede negativt. Toriene har i tillegg vedtatt politisk at de vil begrense arbeidstakernes streikerett ytterligere gjennom å endre landets lover. Akkurat på samme måte som særlig Fremskrittspartiet vil gjøre her i Norge om de får makt!
Fagforeningen National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) er på stor fremmarsj i England, og har de seneste ukene moblisert sterk motstand mot den nye regjeringens politikk (dvs de konservative/ liberaldemokratenes regjeringskoalisjon sin politikk).
Men det stopper ikke der. Innenfor fagbevegelsen i England leter man etter et politisk alterantiv som er i stand til å representere arbeidstakerne politisk. Ingen av de tre dominerende partiene i England gjør det i dag. Faktisk så snakker man om at fagbevegelsen må danne et eget parti.
Vi er i ferd med å gå samme ideologisk retningen i Norge – arbeidstakerne føler at de mangler talerør for sine interesser!
Labour har, etter Tony Blairs intreden, lignet veldig mye på den politikken Høyre fører i Norge. Tony Blair ble politisk i et sterkt forbilde til Jens Stoltenberg i tiden før Stoltenberg I-regjeringen i 2000, og Stoltenberg manøvrerte også Arbeiderpartiets politikk kraftig til høyre i 2000. Noe velgerne gav meget klar beskjed om ved valget i 2001 – da Bondevik II-regjeringen overtok.
Jens Stoltenberg fikk et nytt forbilde under valgkampen til Barack Obama. Obamas politikk ligger politisk et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet målt mot norsk politikk. Stoltenberg III-regjeringen er faktisk ganske nær ved å ende opp med å føre samme politikken til Høyre og Fremskrittspartiet på mange områder i dag. På områder som omhandler regneskapssystemer New Public Manangement, anbud, og privatisering – i den forstand å overlate demokratisk styring, kontroll og revisjon til mer eller mindre lukkede styrerom er de politisk, er det ingen politiske forskjeller. Makta overlates i stadig større grad til en liten klikk håndplukkede nyliberalister (”gutte-/jenteklubben grei”). Demokratiet forvitrer!
Stolenberg III-regjeringen har gjort seg selv meget taleføre på vegne av den rike eliten. Blant annet Trond Giske har nedsatt et eget ”eksperteutvalg” bestående styrtrike arvinger (eliten) til egen rådslagningsgruppe. Og Trond Giske tar med seg hele befolkningens sjekkehefte (oljefondet) og betaler ”piratpenger” for de av eliten som etblerer seg/ flytter arbeidsplasser utenlands.
I politikken forøvrig fører Stoltenberg III-regjeringen en politikk som favoriserer ganske ensidig de med høyere utdanning/ høy inntekt og formue – og som er funksjonsfriske. EU-politikken (EUs tjenestedirektiv/ andre direktiver) rammer hardt yrkesgrupper som normalt rekrutteres fra de med midlere/ laver utdanning og inntekt. Denne politikken adopteres ganske ukritisk i Norge gjennom EØS-avtalen. Det vil si det motsatte av en inkluderende, og solidarisk utjamningspolitikk. For å få til et velutviklet velferdssamfunn trenger vi investorer, og kompetansen til både de med høyere og lavere utdanning i et samspill! Vi trenger kort og godt mer fellesskap!
AUF-lederens, Martin Henriksen, sier i VG den 16.07 at Jens Stoltenberg for tiden virker tafatt, og at han styrer mot regjeringsskifte. Han har helt rett! Et av problemene til de rød-grønne i dag, er fremveksten av den offentlige fattigdommen. Mens den veksten i privatøkonomien stiger, synker den offentlige fattigdommen. Det skaper en ubalanse og grobunn for misnøye på mange områder!
I perioden 2001 til 2004 kritiserte Jens Stoltenberg ganske kraftig Bondevik II-regjeringens skattelettepolitikk – fordi den førte til økte forskjeller, og blant annet til utarmingen av kommuneøkonomien (under daværende kommunalminister Erna Solberg). De borgerlige partiene lykkes i å gjøre Stortingsvalget i 2005 til et ”skattevalg”. Det vil si, de ”tvang” Jens Stoltenberg (og Stortingsflertallet) til å godta, og sementere Høyres skattepolitikk på 2004-nivå. Det skjedde gjennom at det ble inngått et skatteforlik på Stortinget – som innebærer å ikke økte skattenivået utover 2004-nivået i kommende Stortingsperioder. Fordelingspolitikken og velferdssamfunnet taper stort på dette!
Nylig fremgikk det i media at rød-grønne tilhengere ikke nødvendigvis går til de borgerlige partiene og stemmer på dem når de blir misfornøyde, men blir hjemmesittere (partiløse). Dersom det stemmer – er det et alvorlig signal. Hjemmesittergruppen er altfor stor som de er pr i dag.
Arbeidstakere og trygdede ønsker seg en alternativ politikk til dagens favorisering av elitene! Det må de rød-grønne partiene ta inn over seg – for pr i dag har ikke arbeidstakere og trygdede noe politisk alternativ enn de rød-grønne!!! Alternativet er at ”partiløshet” (hjemmesitting) gir makta til høyrepartiene – noe som gir fordelingspolitikken et enda kraftigere tilbakeslag enn hva vi har i dag (vi kjenner jo ikke til hvor de borgerlige står i dag på dette området – har de gått enda lengre til høyre?).
Eller det kan like gjerne skje som i England – at fagbevegelsen gradvis krever et parti av og for arbeidstakerne. AUF-lederen Martin Henriksen har gitt et konstruktivt råd til statsministeren. Som han sier til VG; ”Arbeiderpartiet er ikke et parti for alle. Vi skal ligge mellom 35 – 40 % oppslutning. Da kan vi ikke blidgjøre alle. Våre kjernevelgere er fagbevegelsen, middelklassen og lavere grupper. Det er de som vil tjene på en mer tydelig fordelingspolitikk”.
Det er fordelingspolitikken og demokratiske beslutningsprosesser på viktige forhold i folks hverdagsliv som har spilt fallit i dag! Det må de rød-grønne ta inn over seg – arbeidstakere og trygdede må føle at de blir ivaretatt de også!
Samtidig har World Wealth Report (WWR) presentert en rapport i disse dager som viser at – "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten.
Da finanskrisen kom i 2008, fikk den rike eliten kunnskaper nok til å omplassere sine penger. Det har lønt seg godt – og resultatene kommer godt til syne i tallmaterialet for 2009. Det viser seg altså at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene også – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner. Vi omfordeler fra fellesskapet til de rike! Er det ikke da på tide å innføre en finansskatt for handle med verdipapir både nasjonalt og internasjonalt?
Problemet i England, er at Labour, The Conservative party (Tories) og Liberal Democrats er blitt veldig like politisk. Politikken som føres rammer arbeidstakere og trygdede negativt. Toriene har i tillegg vedtatt politisk at de vil begrense arbeidstakernes streikerett ytterligere gjennom å endre landets lover. Akkurat på samme måte som særlig Fremskrittspartiet vil gjøre her i Norge om de får makt!
Fagforeningen National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) er på stor fremmarsj i England, og har de seneste ukene moblisert sterk motstand mot den nye regjeringens politikk (dvs de konservative/ liberaldemokratenes regjeringskoalisjon sin politikk).
Men det stopper ikke der. Innenfor fagbevegelsen i England leter man etter et politisk alterantiv som er i stand til å representere arbeidstakerne politisk. Ingen av de tre dominerende partiene i England gjør det i dag. Faktisk så snakker man om at fagbevegelsen må danne et eget parti.
Vi er i ferd med å gå samme ideologisk retningen i Norge – arbeidstakerne føler at de mangler talerør for sine interesser!
Labour har, etter Tony Blairs intreden, lignet veldig mye på den politikken Høyre fører i Norge. Tony Blair ble politisk i et sterkt forbilde til Jens Stoltenberg i tiden før Stoltenberg I-regjeringen i 2000, og Stoltenberg manøvrerte også Arbeiderpartiets politikk kraftig til høyre i 2000. Noe velgerne gav meget klar beskjed om ved valget i 2001 – da Bondevik II-regjeringen overtok.
Jens Stoltenberg fikk et nytt forbilde under valgkampen til Barack Obama. Obamas politikk ligger politisk et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet målt mot norsk politikk. Stoltenberg III-regjeringen er faktisk ganske nær ved å ende opp med å føre samme politikken til Høyre og Fremskrittspartiet på mange områder i dag. På områder som omhandler regneskapssystemer New Public Manangement, anbud, og privatisering – i den forstand å overlate demokratisk styring, kontroll og revisjon til mer eller mindre lukkede styrerom er de politisk, er det ingen politiske forskjeller. Makta overlates i stadig større grad til en liten klikk håndplukkede nyliberalister (”gutte-/jenteklubben grei”). Demokratiet forvitrer!
Stolenberg III-regjeringen har gjort seg selv meget taleføre på vegne av den rike eliten. Blant annet Trond Giske har nedsatt et eget ”eksperteutvalg” bestående styrtrike arvinger (eliten) til egen rådslagningsgruppe. Og Trond Giske tar med seg hele befolkningens sjekkehefte (oljefondet) og betaler ”piratpenger” for de av eliten som etblerer seg/ flytter arbeidsplasser utenlands.
I politikken forøvrig fører Stoltenberg III-regjeringen en politikk som favoriserer ganske ensidig de med høyere utdanning/ høy inntekt og formue – og som er funksjonsfriske. EU-politikken (EUs tjenestedirektiv/ andre direktiver) rammer hardt yrkesgrupper som normalt rekrutteres fra de med midlere/ laver utdanning og inntekt. Denne politikken adopteres ganske ukritisk i Norge gjennom EØS-avtalen. Det vil si det motsatte av en inkluderende, og solidarisk utjamningspolitikk. For å få til et velutviklet velferdssamfunn trenger vi investorer, og kompetansen til både de med høyere og lavere utdanning i et samspill! Vi trenger kort og godt mer fellesskap!
AUF-lederens, Martin Henriksen, sier i VG den 16.07 at Jens Stoltenberg for tiden virker tafatt, og at han styrer mot regjeringsskifte. Han har helt rett! Et av problemene til de rød-grønne i dag, er fremveksten av den offentlige fattigdommen. Mens den veksten i privatøkonomien stiger, synker den offentlige fattigdommen. Det skaper en ubalanse og grobunn for misnøye på mange områder!
I perioden 2001 til 2004 kritiserte Jens Stoltenberg ganske kraftig Bondevik II-regjeringens skattelettepolitikk – fordi den førte til økte forskjeller, og blant annet til utarmingen av kommuneøkonomien (under daværende kommunalminister Erna Solberg). De borgerlige partiene lykkes i å gjøre Stortingsvalget i 2005 til et ”skattevalg”. Det vil si, de ”tvang” Jens Stoltenberg (og Stortingsflertallet) til å godta, og sementere Høyres skattepolitikk på 2004-nivå. Det skjedde gjennom at det ble inngått et skatteforlik på Stortinget – som innebærer å ikke økte skattenivået utover 2004-nivået i kommende Stortingsperioder. Fordelingspolitikken og velferdssamfunnet taper stort på dette!
Nylig fremgikk det i media at rød-grønne tilhengere ikke nødvendigvis går til de borgerlige partiene og stemmer på dem når de blir misfornøyde, men blir hjemmesittere (partiløse). Dersom det stemmer – er det et alvorlig signal. Hjemmesittergruppen er altfor stor som de er pr i dag.
Arbeidstakere og trygdede ønsker seg en alternativ politikk til dagens favorisering av elitene! Det må de rød-grønne partiene ta inn over seg – for pr i dag har ikke arbeidstakere og trygdede noe politisk alternativ enn de rød-grønne!!! Alternativet er at ”partiløshet” (hjemmesitting) gir makta til høyrepartiene – noe som gir fordelingspolitikken et enda kraftigere tilbakeslag enn hva vi har i dag (vi kjenner jo ikke til hvor de borgerlige står i dag på dette området – har de gått enda lengre til høyre?).
Eller det kan like gjerne skje som i England – at fagbevegelsen gradvis krever et parti av og for arbeidstakerne. AUF-lederen Martin Henriksen har gitt et konstruktivt råd til statsministeren. Som han sier til VG; ”Arbeiderpartiet er ikke et parti for alle. Vi skal ligge mellom 35 – 40 % oppslutning. Da kan vi ikke blidgjøre alle. Våre kjernevelgere er fagbevegelsen, middelklassen og lavere grupper. Det er de som vil tjene på en mer tydelig fordelingspolitikk”.
Det er fordelingspolitikken og demokratiske beslutningsprosesser på viktige forhold i folks hverdagsliv som har spilt fallit i dag! Det må de rød-grønne ta inn over seg – arbeidstakere og trygdede må føle at de blir ivaretatt de også!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
