Nyliberalismen gjør Stortinget overflødig?

For en kort stund tilbake, gikk en samlet opposisjon på Stortinget til det oppsiktsvekkende skritt å skrive til regjeringen, hvor de beklaget seg over at de hadde for få saker å engasjere seg i. Den 06.04 skrev VG om ”Stortinget på tomgang”! Har ikke opposisjonspolitikerne selv skjønt det?

Det er klart at Stortinget har mistet enormt mye makt, men det er det faktisk Stortingsrepresentantene som selv har sørget for! De seneste Stortingsperiodene har antall Stortingsrepresentanter økt noe. Kanskje er det på tide å redusere på antall Stortingsrepresentanter – og ganske betraktelig (Stortingsrepresentantene sier jo selv at går på ”tomgang” – de har gjort seg selv overflødige)? Situasjonen bør tilsi at det tas en gjennomgang med tanke på færre Stortingsrepresentater!


Slik gav politikerne gradvis fra seg makten
Først tok Stortinget Televerket (nå Telenor) vekk fra politikernes hender, med det så startet AS-ifiseringen for alvor i offentlig sektor. Kommunene tok sine egne kraftverk og AS-ifiserte disse og fraskrev seg all makt. Fylkeskommunen mistet ansvaret for sykehusene til fordel for foretaksmodellen. Etter hvert er Norges bank blitt AS-ifisert, Statens vegvesen ble delt, og Mesta AS ble opprettet (inklusive en stor medgift), Luftfartsverket ble omgjort til Avinor AS, Posten og NSB omdannet – først til BA-selskap – så til AS, med masse stråselskaper. Jernbaneverket ble dannet og overtok ansvaret for infrastrukturen på jernbanen. Det samme har skjedd Statsskog og Statkraft som også er falt utenfor politikernes hender osv osv.

Saken er dermed at politikere (de som besluttet det) vil ikke ha makt! De overlater all makt til egne selskaper og dets styrer. Der sitter gutte- og jenteklubben ”grei” – dvs styrevervsgrossistene – bestående av en snever vennskapskrets, med stort sett samme utdanning, samme holdninger, og hvor de fleste er meget godt plassert langt ut på høyresiden politisk, med nyliberalistiske holdninger og grådighetskulturer. Disse styrevervsgrossistene er innformatene til politikerne – i spedt godt betalte konsulenter og lobbyister styrer mot økte forskjeller i samfunnet, og en sterk fremvekst av nyfattigdom – spesielt innen yrker som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ofte avdekkes det kraftig underrapporteringer til politikere om hvor kritisk situasjonen kan være (eksempelvis NSB/ Jernbaneverket sist vinter)


Demokratiet forvitrer
Denne form for utvikling innebærer at demokratisk styring, kontroll og revisjon er blitt overlatt til de enkelte virksomhetenes styrer – dvs mer eller mindre lukkede styrerom. Demokratiet forvitrer!

Avtaler som Norge har inngått med andre land, spesielt EU gjennom EØS-avtalen, gjør at Stortingets (politikernes) makt er kraftig redusert. Spesielt er dette med anbud og kjøp av eksterne tjenester meget ille. Det politikerne i praksis har gjort, er å gjøre seg selv til gisler for dårlig kvalitet. Politikere er henvist til alltid å velge billigste tilbud/ anbud – eller får de ESA på nakken (Posten Norge AS fikk nylig en bot på 102 mill kr for ikke å følge EUs regleverk – og politikerne er blitt handlingslammet). Politikere kan med andre ord ikke lengre velge løsninger som er best for landet og nasjonaløkonomien.

Utformingen av anbud overlates til byråkratiet og konsulenter å utforme – der sitter ikke politikerne. I realiteten kan jo alle anbud avgjøres av byråkratiet – siden de alltid må velge billigste anbud uten omtanke for kvalitet og innhold. Så degraderte er politikeres rolle i praksis blitt i dag – at til en hver tid er henvist til å velge det billigste tilbud – og som oftest har den dårligste kvalitet. Kvalitet koster som kjent! Kvalitet er ikke lenger en målestokk på offentlige anliggender. Kvalitet er forbeholdt eliten som kan betale for tjenestene selv.


Eksempel på hvordan styrevervsgrossistene kan holde på
I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. En måned har som kjent ca 30 dager, og lørdager og søndager tar folk seg stort sett fri - også ledere og styrevervsgrossiter. Når du innehar 69 tunge styreverv, i tillegg til en ”betydningsfull og ansvarsfull direktørjobb”. Hvor mye tid har du da til å skjøtte hvert av vervene – og i tillegg skal ha tid til familie og sosialt liv?

Dersom vedkommende i snitt jobber 10 timer pr dag, 5 dager i uka, og vi forutsetter at ca 7,5 timer pr dag går med til ordinær direktørjobb, da sitter hun igjen med ca 15 minutter pr uke til hvert av styrevervene. De 15 minuttene skal da gå til lesing av dokumenter, telefoner, møter, kundekontakter, kontakter m.v., i tillegg til tid for å utvikle bedriften man er styreleder/styremedlem av. Det sier seg selv at det er ikke mulig! Men gir jo store inntekter å drive på slik.

Da stiller jeg følgende spørsmål - på generelt grunnlag: Hvordan er det mulig for en person å finne det forsvarlig å besitte så mange verv, og samtidig mene at man skjøtter hvert av vervene forsvarlig? Og hvordan finner enkelte virksomheter det forsvarlige å finne kandidater med så mange styreverv fra før av, som riktige personer til å sitte i styret for sin bedrift? Dette smaker mer av kameraderi og korrupsjonskulturer enn faglige vurderinger er min påstand.

Generelt stiller jeg også spørsmålstegn ved hvor stor er den reelle kompetansen i mange av de bedriftsstyrene som styres med slike styrevervsgrossister? Jeg registrer i hvert fall at de ikke greier å ansette sine administrerende ledere engang, men overlater dette til såkalte head-huntings-firmaer, og stort bruk av konsulenttjenester/ annen bistand.


Hvor har politikerne vært hen?
Hvor har politikerne vært hen, og hvor er de når de sender klagebrev på hvorfor de får så få saker til behandling? De har jo gjort seg selv mer eller mindre overflødige og deres oppgaver begrenses mer og mer i retning av at politikernes oppgave er å vedta budsjetter, gjennomgå årsberetningene til selskapene skal bifalles, og nye lover og forordninger skal utformes + utenrikspolitiske saker.

Dette er konsekvensen av innføring av markedsliberalismen, som tidligere regjeringer til Kåre Willoch sørget for å innføre i Norge i 1981 og 1985. Derfor er det litt komisk å registrere at de politiske partiene som er de sterkeste tilhengerne av markedsliberalisme og New Public Management – er de som klager på at det blir for få saker igjen til behandling i Stortinget! Dette er jo en villet politikk av opposisjonspartiene.

Kanskje det er på tide at politikerne reverserer utviklingen og tar tilbake makta, styringen, kontrollen og revisjon av de tjenestene som majoriteten av det norske folk er opptatt av – og som folket ønsker at fortsatt skal behandles på demokratisk vis! Eliten, dvs styrevervsgrossistenes syn, er ikke alltid sammenfallende med folkeviljen. Jeg er overbevist om at majoriteten av det norske folk vil ha demokratisk styring tilbake, i solidariteten og fellesskapets tjeneste!