Afghanistan - vår tids hengemyr?

Norges deltakelse i blant annet Irak-krigen og Afghanistan, og andre kriger, er en spesiell opplevelse å være vitne til. En hver nordmann både vet og skjønner – fra dag en – at Norge er i krig når de er med å invaderer et annet land med våpen. De eneste som ikke skjønner det, er de som har ansvaret for at norske soldater deltar med norske myndigheters velsignelse, dvs den norske regjering og Storting. Det hele startet med tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik – under konfliktene i tidligere Jugoslavia – hvor han brukte meget lang tid på tilslutt å måtte erkjenne at Norge deltok i ”krigslignende operasjoner”.

Norges deltakelse i krigene i Irak og Afghanistan, er skjedd på basis av tidligere president George W. Bush sine ”private” kriger.
De norske myndighetenes meget sterke vegring mot å ta opp til diskusjon - med den norske befolkningen - Norges angrepskrig mot andre land, er et demokratisk problem. Og det viser seg at de ansvarlige har store forklaringsproblem når mediene dukker opp med relevante spørsmål. Det virker meget spesielt!

Inntil det motsatte er bevist, velger jeg å tro at Norge verken styrer, eller har innflytelse på disse norske krigsdeltakelsene overhode! Jeg tror at forklaringen er så enkel at da George W. Bush ringte og sa ”hopp” ovenfor Norge – så hadde vi ikke noe valg – vi bare hoppe på kommando! Det skjer med bakgrunn i vårt medlemskap og avtaler med allierte i NATO og Europa. I denne type saker virker det som at vi i Norge er totalt umyndiggjort.

Vi husker jo hvordan USA ved hjelp av noen tilfeldige bilder, maktet å lure store deler av verdenssamfunnet til å tro at Irak drev med produksjon av masseødeleggelsesvåpen, som ble benyttet sin alibi for å innvadere Irak. Norge hoppet på.

Etter terrorhandlingene mot USA, omtalt som 9/11, ble det meddelt at de som sto bak flykapringene og angrepene – hadde opprinnelse i arabiske land og ikke Afghanistan. Men George W Bush måtte få en slags ”hevn” for å vise handlekraft, og evnet å legge hele hatet mot Afghanistan – i spedt med at Taliban drev militærtrening der og mulig oppholdssted for Osama Bin Laden,

Men hva er den juridiske rettstilstanden som berettiger krigen i Afghanistan? Jurist/ førsteamanuensis Peter Ørebech har kommet med noen interessante analyser på dette (Kilde/ utdrag fra Klassekampen – Simen Willgohs).

Ørebech mener at Norge deltar i en illegal krig, og at angrepet på Afghanistan er ”hevn” – og ikke ”selvforsvar”, slik det er blitt hevdet. Ørebech fremhever at resolusjonene 1368 og 1373, som ble vedtatt av FN etter 11. september – fordømmer bruk av ”terror” – men nevner ikke et ord om ”selvforsvar”.

Videre holder Ørebech på med å analysere begrepet ”selvforsvar” og ”folkeretten”– knyttet til at dette ble anvendt som legitimitet for invasjonen av Afghanistan i 2001 – og spesielt ut fra at det ikke bevist at Taliban medvirket til angrepet 11. september. (”Folkeretten” betraktes som et samlebegrep for internasjonale traktater og avtaler mellom land, hvor også sedvaner anses som en del av ”folkeretten”). Så lenge man ikke kan påvise et formelt vedtak i Taliban som legitimerer for angrepet 11. september, så kan ikke regimet klandres for hva som skjedde denne dagen. Derfor mener Ørebech at ”terrorhandlingene” – som da blir den korrekte betegnelsen på handlingene 11. september, etter amerikansk føderal lov skal føres for en sivil domstol, og at man ikke kan koble handlingene til folkerettens paragraf om ”selvforsvar” slik det er blitt gjort.

Ørebech sier videre; Kun dersom det er kompetente mennesker som utfører en handling på vegne av et land, kan et land sies å stå bak. Folkeretten er rettsregler mellom stater, og skal ikke kobles inn på bakgrunn av handlinger som enkeltpersoner har utført. Derfor var angrepet på Afghanistan - som et angrep å regne, ikke selvforsvar. Og dessuten - når et land går inn i et annet med våpen, er det definitivt å regne som krig – med mindre det er selvforsvar.

Ørebech sier videre at FN-charteret krever at alle medlemsland løser sine konflikter diplomatisk, og krever en enstemmig resolusjon i sikkerhetsrådet for å kunne godkjenne bruk av våpen i selvforsvar. De to FN-resolusjonene, som omhandler Afghanistan fordømmer terror, men nevner ikke begrepet ”selvforsvar” med et ord.

Ørebech har også gått igjennom materialet på ”Folkeretten” for å finne en presedens i lignende saker på ”selvforsvar”. Han mener at Folkeretten stiller svært strenge krav på når krav om ”selvforsvar” kan utløses – krav som hendelsene 11. september på ingen måte innfrir.

Gitt at Taliban var medskyldig, så hevder Ørebech at rettspresedensen i ”Folkeretten” er slik at det må et vedvarende angrep til for å utløse krav på ”selvforsvar”. 11. september var et enkeltangrep – som også tok livet av angriperne. Da er det etter rettspraksis ingen å forsvare seg mot.

Ørebech sier videre at legger man til grunn at de internasjonale styrkene i Afghanistan - og at invasjonen har til hensikt å støtte opp om landets regime, så er det ikke lovstridig. Men faktum er at det styrende regimet ikke var Nord-alliansen og Hamid Karzai da invasjonen tok til, men Taliban og Mullah Omar.

Man må her legge til grunn at vår tilstedeværelse i Afghanistan skyldes daværende eksistens av Taliban/ Omar sitt regime – ikke som en følge av invitasjon fra daværende statsminister (nå president) Hamid Karzai. Ørebech mener derfor at Karzai-regjeringens invitasjon til vestlige makter om militær støtte brukes som sakeliggjøring av en ulovlig krig. Saken er at Hamid Karzai ikke hadde vært statsminister (nå president) om ikke USA hadde invadert, og Karzai hadde neppe vært statsminister/ president lenge om han ikke i etterkant hadde kommet med en invitasjon til okkupasjonsmaktene.

Ørebech fremhever at han har engasjert seg med utgangspunkt i FN-charteret og jurist, og i det charteret ligger det relativt klare regler som formulerer ”selvforsvar”, væpnende konflikter og lignende. Ørebech har også sett på Kellog-Briand-traktaten av 1928, som er en ikke-voldsavtale mellom flere land, deriblant Afghanistan og USA – men den er jo helt kastet ”over bord” i denne sammenhengen.

Poenget er at de norske myndighetene/ regjeringen (tidligere regjeringer) må slutte å gå ”rundt grøten”. Den forklaringen myndighetene/ regjeringen gir om dagen som grunnlag for Norges deltakelse i krigen i Afghanistan ikke stemmer med manges oppfatning! Som en forsker sa det forleden – nå handler Afghanistan-konflikten om å finne et grunnlag for å trekke seg ut – ”uten å tape ansikt”!