Kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.kiese krever ca 740.000 kroner for oppdrag som medierådgiver for styrerepresentant i Aker Holding - Berit Kjøll. Er det mulig? Dette må være en overprising som man har vansker for å tro at er sann.
Berit Kjøll burde selvsagt ha klarert med sine oppdragsgivere (Røkke/ evt. Staten) før hun konsulterte seg med kommunikasjonsbyrået, men når Kjell Inge Røkke bruker sine medierådgivere/ korps av medarbeidere – så er det helt naturlig at Berit Kjøll også må få anledning til det. Noe annet ville vært helt urimelig i en slik med den medieinteressen den fikk.
Ser da at Fremskrittspartiets Ulf Leirstein er ute og mener at det er helt urimelig at skattebetalerne skal betale denne regningen. Leirstein mener videre at når man er statens representant i et stort selskap, og da må man forvente at vedkommende klarer å redegjøre, også overfor media, for hva vedkommende har gjort.Det ville vært et rått parti for å si det mildt – men ”rått parti” er jo en del av den allmenne politikken i Fremskrittspartiet.
Men at kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.kiese krever ca 740.000 kroner for en slik jobb er jo totalt urimelig, dvs en døgnpris på ca 16 500.- (over 6 1/2 uke) viser en grådighetskultur som ikke er sann.Det sier ikke Fremskrittspartiet noe om (selvsagt) – det virker som om grådighetskultur er en del av partiets kultur!
torsdag 30. juli 2009
En skjerpet kamp mot "svart arbeid"!
Av Jørund Hassel
En dom fra Stavanger konkluderer med 60 dagers betinget fengsel, og en bot på kr. 80 000.- (Aftenposten 30.07).
Svart økonomi og svart arbeid er blitt et betydelig samfunnsproblem, og det undergraver velferdsstaten og viktige rettigheter i blant annet folketrygden for de som utfører arbeidet. Det er bra at det endelig blir tatt tak i dette problemet rettslig.
Ofte er slike oppdrag med svart arbeid et stort problem i forhold til sosial dumping også i den forstand at når oppdragsgiver ikke oppgir inntekter, så får arbeidstakeren en lavere timesats enn hva vedkommende eller ville fått – mot at det ikke innebrettes blant annet skatt og arbeidsgiveravgift.
Et annet problem er at dersom det ikke settes en stopper for utviklingen av svart arbeid/ sosial dumping, blir det vanskeligere for seriøse aktører å få oppdrag. Vi kan ikke ha et system hvor de redelige aktørene straffes mens de uredelige går fri gjennom å ikke reagere.
Et annet problem at mange virksomheter krever såkalte ”håndpenger”. Det vi si at virksomheten leverer inn et anbud – ofte lavt kalkulert i den hensikt å få oppdraget – men hvor eierne å få et beløp som utenfor kontraktbeløpet (håndpenger”). Her taper det offentlige – for det offentlig har ingen muligheter til å utbetale penger svart – slik det kan skje i det private.
Dette er en sak som er vanskelig å bevise – for ingen vil jo stå frem og innrømme en slik praksis. Men det er påfallende at når sykehuset på Lillehammer tillyste et oppdrag på ca 100 mill kr – mens det ennå var oppgangstider i bransjen – så var det ingen som leverte inn anbud. Og det enda til at det å få oppdrag fra det offentlige er den sikreste oppdragsgiver en virksomhet kan få. Forklaringen fra folk i bransjen var at så lenge det var byggeoppdrag nok å få, så valgte man bort offentlige aktører fordi de ikke kan betale ”håndpenger”.
En honnør til myndighetene (påtalemyndighetene) og den rød-grønne regjeringen for at det nå endelig skjer noe i kampen mot svart arbeid og svart økonomi på en slik måte som dommen fra Stavanger.
Det hører med til historien at dommen i Stavanger er anket til lagmannsretten, fordi påtalemyndigheten mener at denne type lovovertredelse bør straffes hardere, med ønske om ubetinget fengselsstraff.
En dom fra Stavanger konkluderer med 60 dagers betinget fengsel, og en bot på kr. 80 000.- (Aftenposten 30.07).
Svart økonomi og svart arbeid er blitt et betydelig samfunnsproblem, og det undergraver velferdsstaten og viktige rettigheter i blant annet folketrygden for de som utfører arbeidet. Det er bra at det endelig blir tatt tak i dette problemet rettslig.
Ofte er slike oppdrag med svart arbeid et stort problem i forhold til sosial dumping også i den forstand at når oppdragsgiver ikke oppgir inntekter, så får arbeidstakeren en lavere timesats enn hva vedkommende eller ville fått – mot at det ikke innebrettes blant annet skatt og arbeidsgiveravgift.
Et annet problem er at dersom det ikke settes en stopper for utviklingen av svart arbeid/ sosial dumping, blir det vanskeligere for seriøse aktører å få oppdrag. Vi kan ikke ha et system hvor de redelige aktørene straffes mens de uredelige går fri gjennom å ikke reagere.
Et annet problem at mange virksomheter krever såkalte ”håndpenger”. Det vi si at virksomheten leverer inn et anbud – ofte lavt kalkulert i den hensikt å få oppdraget – men hvor eierne å få et beløp som utenfor kontraktbeløpet (håndpenger”). Her taper det offentlige – for det offentlig har ingen muligheter til å utbetale penger svart – slik det kan skje i det private.
Dette er en sak som er vanskelig å bevise – for ingen vil jo stå frem og innrømme en slik praksis. Men det er påfallende at når sykehuset på Lillehammer tillyste et oppdrag på ca 100 mill kr – mens det ennå var oppgangstider i bransjen – så var det ingen som leverte inn anbud. Og det enda til at det å få oppdrag fra det offentlige er den sikreste oppdragsgiver en virksomhet kan få. Forklaringen fra folk i bransjen var at så lenge det var byggeoppdrag nok å få, så valgte man bort offentlige aktører fordi de ikke kan betale ”håndpenger”.
En honnør til myndighetene (påtalemyndighetene) og den rød-grønne regjeringen for at det nå endelig skjer noe i kampen mot svart arbeid og svart økonomi på en slik måte som dommen fra Stavanger.
Det hører med til historien at dommen i Stavanger er anket til lagmannsretten, fordi påtalemyndigheten mener at denne type lovovertredelse bør straffes hardere, med ønske om ubetinget fengselsstraff.
onsdag 29. juli 2009
Den rød-grønne regjering sitter ikke på gjerdet
Det er gledelig at den rød-grønne regjeringen arbeider målrettet i forholdet til den maritime næringen. Dagens Næringsliv presenterer i dag (29.07) at Nærings- og handelsdepartementet siden 2007 har lagt frem en ny strategi for denne næringen.
Det er nå kjent at Kristian Siem flytter 24 offshoreskip hjem til Norge. I tillegg forhandler Regjeringen med John Fredriksen som også vurderer flere av sine skip til Norge.
Dette må være signaler som står i meget sterk kontrast til hva Fremskrittspartiet og Høyre har utbasunert de siste dagene i mediene om utflagging av kapital, i tilknytning til Stein Erik Hagen oppslag - som vil flytte mesteparten av formuen sin ut av landet. Det viser seg altså at den rød-grønne regjeringen ikke fører en ”næringsfiendtlig politikk” - slik Høyre og Fremskrittspartiet sier, men viser handlekraft!
Det er slike handlekraftige regjeringer norske arbeidstakere og trygdede trenger også i kommende Stortingsperiode (2009-2013), for å sikre et fortsatt velferdssamfunn! La dem få fortsette!
Det er nå kjent at Kristian Siem flytter 24 offshoreskip hjem til Norge. I tillegg forhandler Regjeringen med John Fredriksen som også vurderer flere av sine skip til Norge.
Dette må være signaler som står i meget sterk kontrast til hva Fremskrittspartiet og Høyre har utbasunert de siste dagene i mediene om utflagging av kapital, i tilknytning til Stein Erik Hagen oppslag - som vil flytte mesteparten av formuen sin ut av landet. Det viser seg altså at den rød-grønne regjeringen ikke fører en ”næringsfiendtlig politikk” - slik Høyre og Fremskrittspartiet sier, men viser handlekraft!
Det er slike handlekraftige regjeringer norske arbeidstakere og trygdede trenger også i kommende Stortingsperiode (2009-2013), for å sikre et fortsatt velferdssamfunn! La dem få fortsette!
Om lønn
Å handle billig, der arbeidstakerne ikke har tariffavtaler, er det samme som å undergrave egen lønn.
Mellom drøm og virkelighet!
Det er viktig for et moderne samfunn å ha visjoner og sette mål for fremtiden! Men visjoner og mål har en kostnadsside, en kostnad som må deles av samfunnsfellesskapet. Noen, spesielt de som er vel formuende og rike, er ikke villig til å dele fellesskapets kostnader etter evne på like vilkår som norske arbeidstakere. Disse rike personene sponser i disse dager Fremskrittspartiet – fordi de ikke vil være med å ta sin del av samfunnsansvaret og velferdssamfunnet.
Historisk - nå som før – er høyresidens partier kun ute etter "løft og utvikling" for de rike på bekostning av arbeidstakere og andre grupper som har lite fra før av. Markedsliberalistenes kamp for å fremskaffe en ny underklasse gjennom bruk av anbud, privatisering og konkurranseutsetting, for derigjennom å tvinge frem sosial dumping på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår - viser nettopp det. Det arbeidstakere trenger er trygge arbeidsplasser og et godt arbeidsmiljø!
Ønsketenkning er en ting - realiteten er en annen. Også Fremskrittspartiet har en realitet de må forholde seg til. Når Fremskrittspartiet svekker inntektssiden til det offentlige, gjennom skatte- og avgiftslette (først og fremst til de rikeste), så blir det ikke penger igjen til alle (de mange) lovnadene Fremskrittspartiet fremmer. Noen må betale for Fremskrittspartiets lovnader også dersom forslagene realiseres. Når de rike, jf Fremskrittspartiet syn ikke skal bidra til samfunnets spleiselag på samme nivå som andre, så blir det ingen annen til å betale for Fremskrittspartiets lovnader enn arbeidstakerne og trygdede. Det betyr høyere egenandeler for brukerne - noe som særlig vil ramme de som har minst fra før av. Fremskrittspartiets politikk er kort og godt ikke egnet for arbeidstakeres og trygdedes lønnsnivå.
Summen av Fremskrittspartiets mål og økte kostnader med å realisere sine lovnader, samtidig som det offentliges inntekter svekkes, viser med all tydelighet at Fremskrittspartiets egentlige mål er å knuse velferdssamfunnet! Det rammer ene og alene arbeidstakere og trygdede!
I Fremskrittspartiets program står det svart på hvit, sitat: ”(Fremskrittspartiet vil) jobbe for lavere skattenivå for arbeidstakere, pensjonister og bedrifter”. Det betyr at dersom det blir en realitet at alle skal bidra mindre med skatter, så blir det mindre penger som det offentlige kan bruke på velferdstilbud for brukerne.
Selv om Fremskrittspartiet svart på hvit skriver at de vil svekke de offentlige inntektene, så vil de - som nevnt - samtidig øke de offentliges utgifter, noe som henger verken på greip eller spade. Det synliggjøres i Fremskrittspartiets program ved at de vil ”styrke sykehusenes økonomi, styrke kommunenes økonomi, sørge for økte offentlige investeringer til veier, bygninger, utstyr (skoler, sykehus osv)”. I tillegg fremmet Fremskrittspartiet en et forslag om likelønn/lavlønnsforslag 1. mai år – uten å vise til økonomisk inndekning av forslaget. Summen av disse lovnadene vil koste mange milliarder mer i utgifter for fellesskapet (og hvor de rikeste skal skjermes fra å bidra).
Hvor har Fremskrittspartiet tenkt å hente alle disse pengene fra? I Fremskrittspartiet tror man visst at det er mulig å få både i pose og i sekk.
Ingen er uenig med Fremskrittspartiets målsettinger om en bedre velferdsstat – noe som selvsagt også er de rød-grønne partiers ubestridte mål! Men forskjellen er at de rød-grønne bygger denne politikken ved å legge stein på stein for å nå disse målene ut fra de økonomiske forutsetningene som samfunnet har! Det er å føre en ansvarlig politikk.
En annen svakhet i Fremskrittspartiets politikk er at de vil bygge ned samfunnets kontroll og revisjonsorganer for å spare penger – de vil i stedet at markedet skal styre seg selv. I Fremskrittspartiets verden er offentlig kontroll og byråkrati ansett til å være et onde - sånn som kredittilsyn, ligningsetat, arbeidstilsyn, forurensningstilsyn m.v. Og man skal ikke stikke under stolen at disse tilsynene kan oppleves som et onde ovenfor de som har til hensikt å drive med snusk i forhold til demokratiske vedtatte lover og regler om skatter og avgifter, ytre miljø, samt trygge lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakerne.
Fremskrittspartiets partiprogram viser med all tydelighet - fra a til å – at er ikke et program for arbeidstakere og trygdede! Derfor må arbeidstakere og trygdede ta ansvar ved å ta avstand fra Fremskrittspartiets metoder for å undergrave velferdsstaten!
Historisk - nå som før – er høyresidens partier kun ute etter "løft og utvikling" for de rike på bekostning av arbeidstakere og andre grupper som har lite fra før av. Markedsliberalistenes kamp for å fremskaffe en ny underklasse gjennom bruk av anbud, privatisering og konkurranseutsetting, for derigjennom å tvinge frem sosial dumping på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår - viser nettopp det. Det arbeidstakere trenger er trygge arbeidsplasser og et godt arbeidsmiljø!
Ønsketenkning er en ting - realiteten er en annen. Også Fremskrittspartiet har en realitet de må forholde seg til. Når Fremskrittspartiet svekker inntektssiden til det offentlige, gjennom skatte- og avgiftslette (først og fremst til de rikeste), så blir det ikke penger igjen til alle (de mange) lovnadene Fremskrittspartiet fremmer. Noen må betale for Fremskrittspartiets lovnader også dersom forslagene realiseres. Når de rike, jf Fremskrittspartiet syn ikke skal bidra til samfunnets spleiselag på samme nivå som andre, så blir det ingen annen til å betale for Fremskrittspartiets lovnader enn arbeidstakerne og trygdede. Det betyr høyere egenandeler for brukerne - noe som særlig vil ramme de som har minst fra før av. Fremskrittspartiets politikk er kort og godt ikke egnet for arbeidstakeres og trygdedes lønnsnivå.
Summen av Fremskrittspartiets mål og økte kostnader med å realisere sine lovnader, samtidig som det offentliges inntekter svekkes, viser med all tydelighet at Fremskrittspartiets egentlige mål er å knuse velferdssamfunnet! Det rammer ene og alene arbeidstakere og trygdede!
I Fremskrittspartiets program står det svart på hvit, sitat: ”(Fremskrittspartiet vil) jobbe for lavere skattenivå for arbeidstakere, pensjonister og bedrifter”. Det betyr at dersom det blir en realitet at alle skal bidra mindre med skatter, så blir det mindre penger som det offentlige kan bruke på velferdstilbud for brukerne.
Selv om Fremskrittspartiet svart på hvit skriver at de vil svekke de offentlige inntektene, så vil de - som nevnt - samtidig øke de offentliges utgifter, noe som henger verken på greip eller spade. Det synliggjøres i Fremskrittspartiets program ved at de vil ”styrke sykehusenes økonomi, styrke kommunenes økonomi, sørge for økte offentlige investeringer til veier, bygninger, utstyr (skoler, sykehus osv)”. I tillegg fremmet Fremskrittspartiet en et forslag om likelønn/lavlønnsforslag 1. mai år – uten å vise til økonomisk inndekning av forslaget. Summen av disse lovnadene vil koste mange milliarder mer i utgifter for fellesskapet (og hvor de rikeste skal skjermes fra å bidra).
Hvor har Fremskrittspartiet tenkt å hente alle disse pengene fra? I Fremskrittspartiet tror man visst at det er mulig å få både i pose og i sekk.
Ingen er uenig med Fremskrittspartiets målsettinger om en bedre velferdsstat – noe som selvsagt også er de rød-grønne partiers ubestridte mål! Men forskjellen er at de rød-grønne bygger denne politikken ved å legge stein på stein for å nå disse målene ut fra de økonomiske forutsetningene som samfunnet har! Det er å føre en ansvarlig politikk.
En annen svakhet i Fremskrittspartiets politikk er at de vil bygge ned samfunnets kontroll og revisjonsorganer for å spare penger – de vil i stedet at markedet skal styre seg selv. I Fremskrittspartiets verden er offentlig kontroll og byråkrati ansett til å være et onde - sånn som kredittilsyn, ligningsetat, arbeidstilsyn, forurensningstilsyn m.v. Og man skal ikke stikke under stolen at disse tilsynene kan oppleves som et onde ovenfor de som har til hensikt å drive med snusk i forhold til demokratiske vedtatte lover og regler om skatter og avgifter, ytre miljø, samt trygge lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakerne.
Fremskrittspartiets partiprogram viser med all tydelighet - fra a til å – at er ikke et program for arbeidstakere og trygdede! Derfor må arbeidstakere og trygdede ta ansvar ved å ta avstand fra Fremskrittspartiets metoder for å undergrave velferdsstaten!
tirsdag 28. juli 2009
Medbestemmelse og styrevervsgrossister!
Leste nylig en omtale av en milliardær, som på generelt grunnlag uttrykte at lederlønningene her i landet er altfor lave, og med påfølgende kraftig angrep på formueskatten, og skattenivået her lands.
Når en person, som er god for flere milliarder mener at vedkommende for dårlig lønn, så tenkte jeg; hvor mye er en milliard kroner? Det kan beskrives på følgende måte; Dersom du putter kr. 45 000.- inn på kontoen din - hver dag, 365 dager i året - i 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente).
Da spør jeg meg selv. Finnes det noe menneske som er verdt slike årslønner?
I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. Også hun mente at med så ”betydningsfulle og ansvarsfulle jobber som ledere har”, burde de få langt bedre betalt. Jeg antar at hun da mente mer lønn, dvs i tillegg til bonusordninger, fallskjermer, pensjonsavtaler, opsjoner, og andre personlige fordeler, som slike ledere stort sett har. I tillegg kommer selvsagt styrehonorarene fra alle styrevervene.
En måned har 30 dager, og lørdager og søndager tar folk seg stort sett fri - også ledere og styrevervsgrossiter. Når du innehar 69 tunge styreverv, i tillegg til en ”betydningsfull og ansvarsfull direktørjobb”. Hvor mye tid har du da til å skjøtte hvert av vervene – og i tillegg skal ha tid til familie og sosialt liv?
Dersom vedkommende i snitt jobber 10 timer pr dag, 5 dager i uka, og vi forutsetter at ca 7,5 timer pr dag går med til ordinær direktørjobb, da sitter hun igjen med ca 15 minutter pr uke til hvert av styrevervene. De 15 minuttene skal da gå til lesing av dokumenter, telefoner, møter, kundekontakter, kontakter m.v., i tillegg til tid for å utvikle bedriften man er styreleder/styremedlem av.
Da stiller jeg følgende spørsmål - på generelt grunnlag: Hvordan er det mulig for en person å finne det forsvarlig å besitte så mange verv, og samtidig mene at man skjøtter hvert av vervene forsvarlig? Og hvordan finner enkelte virksomheter det forsvarlige å finne kandidater med så mange styreverv fra før av, som riktige personer til å sitte i styret for sin bedrift? Dette smaker mer av kameraderi og korrupsjonskulturer enn faglige vurderinger er min påstand.
Generelt stiller jeg også spørsmålstegn ved hvor stor er den reelle kompetansen i mange av de bedriftsstyrene som styres med slike styrevervsgrossister? Jeg registrer i hvert fall at de ikke greier å ansette sine administrerende ledere engang, men overlater dette til såkalte head-huntings-firmaer, og stort bruk av konsulenttjenester/ annen bistand.
Generelt synes det å virke slik at i oppgangstider er mulig å sitte med så mange styreverv og dermed skjule sine kapasitetsbegrensninger. I nedgangstider derimot, ser vi at bunnen faller ut hos mange, og at slike styrevervgrossister verken har tid, mulighet eller evner til å håndtere utfordringene som hvert av styrevervene står ovenfor. Det er i nedgangstider det ofte avsløres hvilke virksomheter som har gode/ dårlige ledere, og/eller hvilke virksomheter som forvaltes godt/ eller drives etter det jeg ”korthus-prinsippene”, eller kvartalskapitalisme.
Er det ikke – på generelt grunnlag - på tide å få en evaluering av hva styrevervsgrossistene faktisk bidrar med av kompetanse, bidrag og utvikling av norske virksomheter – utover å hente honorarer? Spesielt innenfor virksomheter hvor stat, kommuner og fylkeskommuner har eierinteresser.
Hva med arbeidstakernes medinnflytelse? Er den god nok? Er det etisk og moralsk riktig at enkeltpersoner kan selge ut virksomheter til utlandet etter eget forgodtbefinnende (uten å ta hensyn til sine ansatte), eller flagge ut lønnsomme virksomheter, eller spille hasard med virksomheter børs? Det spesielt ovenfor arbeidsplasser som er bygd opp med norsk kapital, norsk arbeidskraft, og etter hjelp/godkjenning av demokratisk valgte organer.
Er det riktig, i et demokratisk land, at arbeidstakerne – som har skapt verdiene i virksomhetene og finanseliten, blir totalt umyndiggjort og tråkket på som individer når eiernes grådighet blir for stor? Bør lovgivningen endres slik at arbeidstakerne bør få stemmerett, evt forkjøpsrett før bedrifter selges ut, flagges ut, evt kjøpes opp for nedleggelse osv? Eller kanskje bør ansatte-representasjonen styrkes betydelig i selskapene? Dette både bør og må utredes!
Mange offentlig eide virksomheter, er i dag ikke lengre underlagt politisk demokratisk styring, kontroll og revisjon. Mange av disse virksomhetene er så store og kostbare at aldri blitt bygget om ikke hele det norske folk (gjennom statsgarantier) sto bak finansieringen av dem. Det gjelder offentlige virksomheter som man tidligere omtalte som statens (folkets) eiendom. Eksempelvis gjelder det firmaet som forvalter offentlige bygninger (eiendomsselskap), arealer, Norge bank, kraftselskapene, Hydro, oljevirksomheten (oljeforekomstene) osv osv. Alt dette er blitt ført ut av politikernes hender på grunn av innføringen av markedsliberalismen (New Public Management) og etter krav fra EU (OECD), og det har skjedd gjennom privatisering (delprivatisering), AS-ifisering, opprettelse av (helse)foretak m.v. av offentlige virksomheter. Alle de virksomhetene som politikerne har avgitt demokratisk styring, kontroll og revisjon på, er tjenester som folk er avhengige av. Men som folk nå må betale markedets pris på/ eller økte egenandeler mv.
Demokrati som styringssystem synes å være vanskelig å fordøye for finanseliten. Er det derfor markedsliberalistene og EU har kjørt et massivt korstog siden 1981 – som de stort sett har vunnet, for å få politikere til avgi all makt og overføre den til noen få styrevervsgrossister, og til mer eller mindre lukkede styrerom? Er det markedsliberalistenes hensikt å samle all makt og samfunnsverdier i styrerommene hvor allmennheten (demokratiet gjennom politikerne) ikke har forslags- og stemmerett?
Litt historikk:
Høyre (kapitalistene) og Venstre (Utdanningsgruppene og storbøndene) sørget for at arbeidsfolk ikke fikk stemmerett i 1884, da parlamentarismen ble innført i Norge. Stemmeretten gjaldt den gang kun for rikfolk. Slik er det stort sett i dagens lukkede styrerom – også for offentlig eide/ deleide virksomheter.I 1910 fikk rikmannskvinner stemmerett – men da bare begrenset til kommunevalg. Arbeiderkvinner fikk det ikke.
Først etter at 19 fagforeningsledere stiftet Det norske arbeiderparti i 1897, og arbeidstakere krevde å få komme inn maktens korridorer på Stortinget, for å få innflytelse på samfunnsutviklingen, ble det kjempet frem stemmerett for menn. Den ble innført i 1898. Først i 1913 fikk arbeiderkvinnene kjempet til seg stemmerett. Da ble den allmenne stemmeretten innført i Norge.
Har innføringen av New Public Management medført at ringen nå er sluttet for finanseliten? Arbeidstakere og politikere har ikke lengre innflytelse og stemmerett i de viktigste foraene, som har ansvar for viktige ytelser til livsopphold.
Det virker til at finanseliten (EU) er mest opptatt av å utvikle en ny lavlønnsklasse gjennom systematisk sosial dumping, bruk av deltidsstillinger og stillingsbrøker, arbeidskontrakter med 0 % stillinger, midlertidig ansettelser og angrep/undergraving av alt lov- og avtaleverk som gir arbeidstakerne trygghet og beskyttelse i arbeidslivet.
Det ligner mer og mer på at tilværelsen til arbeidstakerne er slik det var før de fikk stemmerett, gjennom at det ikke er demokratiet - men pengene - som råder i bedriftsstyrene.
Er det ikke på tide at politikerne og folket tar makta tilbake? Makta bør ikke ensidig være forbeholdt finanseliten, og en snever vennskapsklubb med styrevervsgrossister (som virker til å være mest opptatt av å beskytte hverandre), og som rekrutteres av mer eller mindre korrupte head-huntingsfirmaer som ikke kan etterprøves i sine vurderinger. Slike systemer mener jeg avler kameraderi, korrupsjonskulturer, og at de som velges inn i styreverv bare omgås hverandre – mer eller mindre uten kontakt med demokratiet.
Jeg bare spør – er det slik vi vil ha det?
Når en person, som er god for flere milliarder mener at vedkommende for dårlig lønn, så tenkte jeg; hvor mye er en milliard kroner? Det kan beskrives på følgende måte; Dersom du putter kr. 45 000.- inn på kontoen din - hver dag, 365 dager i året - i 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente).
Da spør jeg meg selv. Finnes det noe menneske som er verdt slike årslønner?
I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. Også hun mente at med så ”betydningsfulle og ansvarsfulle jobber som ledere har”, burde de få langt bedre betalt. Jeg antar at hun da mente mer lønn, dvs i tillegg til bonusordninger, fallskjermer, pensjonsavtaler, opsjoner, og andre personlige fordeler, som slike ledere stort sett har. I tillegg kommer selvsagt styrehonorarene fra alle styrevervene.
En måned har 30 dager, og lørdager og søndager tar folk seg stort sett fri - også ledere og styrevervsgrossiter. Når du innehar 69 tunge styreverv, i tillegg til en ”betydningsfull og ansvarsfull direktørjobb”. Hvor mye tid har du da til å skjøtte hvert av vervene – og i tillegg skal ha tid til familie og sosialt liv?
Dersom vedkommende i snitt jobber 10 timer pr dag, 5 dager i uka, og vi forutsetter at ca 7,5 timer pr dag går med til ordinær direktørjobb, da sitter hun igjen med ca 15 minutter pr uke til hvert av styrevervene. De 15 minuttene skal da gå til lesing av dokumenter, telefoner, møter, kundekontakter, kontakter m.v., i tillegg til tid for å utvikle bedriften man er styreleder/styremedlem av.
Da stiller jeg følgende spørsmål - på generelt grunnlag: Hvordan er det mulig for en person å finne det forsvarlig å besitte så mange verv, og samtidig mene at man skjøtter hvert av vervene forsvarlig? Og hvordan finner enkelte virksomheter det forsvarlige å finne kandidater med så mange styreverv fra før av, som riktige personer til å sitte i styret for sin bedrift? Dette smaker mer av kameraderi og korrupsjonskulturer enn faglige vurderinger er min påstand.
Generelt stiller jeg også spørsmålstegn ved hvor stor er den reelle kompetansen i mange av de bedriftsstyrene som styres med slike styrevervsgrossister? Jeg registrer i hvert fall at de ikke greier å ansette sine administrerende ledere engang, men overlater dette til såkalte head-huntings-firmaer, og stort bruk av konsulenttjenester/ annen bistand.
Generelt synes det å virke slik at i oppgangstider er mulig å sitte med så mange styreverv og dermed skjule sine kapasitetsbegrensninger. I nedgangstider derimot, ser vi at bunnen faller ut hos mange, og at slike styrevervgrossister verken har tid, mulighet eller evner til å håndtere utfordringene som hvert av styrevervene står ovenfor. Det er i nedgangstider det ofte avsløres hvilke virksomheter som har gode/ dårlige ledere, og/eller hvilke virksomheter som forvaltes godt/ eller drives etter det jeg ”korthus-prinsippene”, eller kvartalskapitalisme.
Er det ikke – på generelt grunnlag - på tide å få en evaluering av hva styrevervsgrossistene faktisk bidrar med av kompetanse, bidrag og utvikling av norske virksomheter – utover å hente honorarer? Spesielt innenfor virksomheter hvor stat, kommuner og fylkeskommuner har eierinteresser.
Hva med arbeidstakernes medinnflytelse? Er den god nok? Er det etisk og moralsk riktig at enkeltpersoner kan selge ut virksomheter til utlandet etter eget forgodtbefinnende (uten å ta hensyn til sine ansatte), eller flagge ut lønnsomme virksomheter, eller spille hasard med virksomheter børs? Det spesielt ovenfor arbeidsplasser som er bygd opp med norsk kapital, norsk arbeidskraft, og etter hjelp/godkjenning av demokratisk valgte organer.
Er det riktig, i et demokratisk land, at arbeidstakerne – som har skapt verdiene i virksomhetene og finanseliten, blir totalt umyndiggjort og tråkket på som individer når eiernes grådighet blir for stor? Bør lovgivningen endres slik at arbeidstakerne bør få stemmerett, evt forkjøpsrett før bedrifter selges ut, flagges ut, evt kjøpes opp for nedleggelse osv? Eller kanskje bør ansatte-representasjonen styrkes betydelig i selskapene? Dette både bør og må utredes!
Mange offentlig eide virksomheter, er i dag ikke lengre underlagt politisk demokratisk styring, kontroll og revisjon. Mange av disse virksomhetene er så store og kostbare at aldri blitt bygget om ikke hele det norske folk (gjennom statsgarantier) sto bak finansieringen av dem. Det gjelder offentlige virksomheter som man tidligere omtalte som statens (folkets) eiendom. Eksempelvis gjelder det firmaet som forvalter offentlige bygninger (eiendomsselskap), arealer, Norge bank, kraftselskapene, Hydro, oljevirksomheten (oljeforekomstene) osv osv. Alt dette er blitt ført ut av politikernes hender på grunn av innføringen av markedsliberalismen (New Public Management) og etter krav fra EU (OECD), og det har skjedd gjennom privatisering (delprivatisering), AS-ifisering, opprettelse av (helse)foretak m.v. av offentlige virksomheter. Alle de virksomhetene som politikerne har avgitt demokratisk styring, kontroll og revisjon på, er tjenester som folk er avhengige av. Men som folk nå må betale markedets pris på/ eller økte egenandeler mv.
Demokrati som styringssystem synes å være vanskelig å fordøye for finanseliten. Er det derfor markedsliberalistene og EU har kjørt et massivt korstog siden 1981 – som de stort sett har vunnet, for å få politikere til avgi all makt og overføre den til noen få styrevervsgrossister, og til mer eller mindre lukkede styrerom? Er det markedsliberalistenes hensikt å samle all makt og samfunnsverdier i styrerommene hvor allmennheten (demokratiet gjennom politikerne) ikke har forslags- og stemmerett?
Litt historikk:
Høyre (kapitalistene) og Venstre (Utdanningsgruppene og storbøndene) sørget for at arbeidsfolk ikke fikk stemmerett i 1884, da parlamentarismen ble innført i Norge. Stemmeretten gjaldt den gang kun for rikfolk. Slik er det stort sett i dagens lukkede styrerom – også for offentlig eide/ deleide virksomheter.I 1910 fikk rikmannskvinner stemmerett – men da bare begrenset til kommunevalg. Arbeiderkvinner fikk det ikke.
Først etter at 19 fagforeningsledere stiftet Det norske arbeiderparti i 1897, og arbeidstakere krevde å få komme inn maktens korridorer på Stortinget, for å få innflytelse på samfunnsutviklingen, ble det kjempet frem stemmerett for menn. Den ble innført i 1898. Først i 1913 fikk arbeiderkvinnene kjempet til seg stemmerett. Da ble den allmenne stemmeretten innført i Norge.
Har innføringen av New Public Management medført at ringen nå er sluttet for finanseliten? Arbeidstakere og politikere har ikke lengre innflytelse og stemmerett i de viktigste foraene, som har ansvar for viktige ytelser til livsopphold.
Det virker til at finanseliten (EU) er mest opptatt av å utvikle en ny lavlønnsklasse gjennom systematisk sosial dumping, bruk av deltidsstillinger og stillingsbrøker, arbeidskontrakter med 0 % stillinger, midlertidig ansettelser og angrep/undergraving av alt lov- og avtaleverk som gir arbeidstakerne trygghet og beskyttelse i arbeidslivet.
Det ligner mer og mer på at tilværelsen til arbeidstakerne er slik det var før de fikk stemmerett, gjennom at det ikke er demokratiet - men pengene - som råder i bedriftsstyrene.
Er det ikke på tide at politikerne og folket tar makta tilbake? Makta bør ikke ensidig være forbeholdt finanseliten, og en snever vennskapsklubb med styrevervsgrossister (som virker til å være mest opptatt av å beskytte hverandre), og som rekrutteres av mer eller mindre korrupte head-huntingsfirmaer som ikke kan etterprøves i sine vurderinger. Slike systemer mener jeg avler kameraderi, korrupsjonskulturer, og at de som velges inn i styreverv bare omgås hverandre – mer eller mindre uten kontakt med demokratiet.
Jeg bare spør – er det slik vi vil ha det?
Om særaldersgrenser og markedsliberalisme
Av Jørund Hassel.....
For en del yrker er det utarbeidet egne særaldersgrenser. Særaldersgrensene har minst tre formål. Det ene er at de skal ivareta sikkerhet, trygghet, liv og helse til arbeidstakeren, det andre er at det skal ivareta sikkerhet og trygghet for brukerne(samfunnet), og det tredje er at det skal sikre pensjonsrettigheter for de om må slutte tidligere i arbeidslivet enn gjeldende aldersgrenser.
For tiden, og frem til nytt pensjonssystem settes i verk (2011), er aldersgrensen i arbeidslivet satt til 70 år, med adgang til å slutte ved fylte 67 år - dersom man fyller kravene etter Folketrygdloven. Særaldergrenser betyr at for noen yrkesgrupper, så er det satt en lavere aldersgrense enn 70 (67) år. Det gjelder for ulike yrkesgrupper hvor samfunnet strenge krav til skjerpet sikkerhet/årvåkenhet, syn, hørsel, helse, fysikk, reaksjonsevne m.m. I sin tid ble særaldersgrensene ut fra medisinske begrunnelser og vurderinger. Det er også slik at disse reglene (lovene)i sin tid ble satt da det offentlige satt som selvassurandør i forhold til uhell/ ulykker o.l. innenfor den offentlige forvaltningen.
Særaldersgrenser utgjør selvsagt en merkostnad for samfunnet i form av pensjonsutbetalinger for tidsrommet mellom den tidligere slutt i arbeidslivet (særaldersgrensen) og fastsatt aldergrense (70/67 år).
Med innføring av markedsliberalismen (New Public Management) og EU generelle politikk med stor grad av AS-ifisering, privatisering, anbud, konkurranseutsetting m.v, synes de medisinske begrunnelsene for særaldersgrenser etter hvert å få mindre betydning. Er dette en ønsket utvikling ? er ikke sikkerhet og trygghet lenger så viktig oss?
Med AS-ifisering, privatisering, anbud og konkurranseutsetting styres virksomhetene i stor grad etter aksjelovens regnskapssystemer, og det virker som om at aksjeutbytte, og størrelsen på disse, er blitt langt viktigere en allmenn sikkerhet og trygghet. Dessuten er det blitt slik at assurandørtjenester kjøpes gjennom private forsikringsselskaper (det offentlige står ikke lengre selvassurandør).
Med overgang fra offentlig forsikring (selvassurandør) til private forsikringsselskaper virker det som at våre politikere er blitt mindre fokusert på særaldersgrensenes innhold og medisinske betydning. Generelle helsemessige krav knyttet til opprettelsen av særaldergrenser er erstattet av dokumentasjon gjennom generell legeerklæringer. Har en hver lege/ fastlege tilstrekkelig kompetanse om yrkesfaglige spørsmål til å kunne gi de kvalitativt riktige anbefalingene?
Jeg mener at ovennevnte gir en indikasjon på at krav og terskel for trygghet og sikkerhet (ovenfor brukere og ansatte) er blitt forringet av mange markedsliberaliserte politikere. Spissformulert kan det uttrykkes slik; Det går i en retning av at menneskeliv bare er en strek på statistikken og eventuelt en forsikringssum - hvor de menneskelige og medmenneskelige verdiene trer i bakgrunn.
Et eksempel: Da den øvre aldersgrensen for lokomotivførere i sin tid ble satt til 65 år, så var topphastigheten på tog 100-130 km/t ? og den gangen ble aldersgrensen satt av medisinske grunner. Morgendagens lokomotivfører vil trolig kjøre i ca 250 km/t. Ut fra et slikt perspektiv, og krav til reaksjonsevne, hørsel, syn, m.v - vil det da være riktig å heve aldergrensen ytterligere - bare fordi at forsikringsansvaret er flyttet til private forskringsselskaper - og at høyere pensjonsalder kan gi bedre økonomisk utbytte for virksomhetene? Kanskje økte hastigheter og økt togtetthet burde tilsi en enda lavere aldersgrense? Hva med liv og helse?
Jeg mener at særaldersgrensene og begrunnelsen for disse får for lite oppmerksomhet i konkurranse med økt markedsliberalisme. Skal særaldersgrenser endres, så må det være både faglige og medisinske grunner som ligger i bunn for eventuelle endringer.
For en del yrker er det utarbeidet egne særaldersgrenser. Særaldersgrensene har minst tre formål. Det ene er at de skal ivareta sikkerhet, trygghet, liv og helse til arbeidstakeren, det andre er at det skal ivareta sikkerhet og trygghet for brukerne(samfunnet), og det tredje er at det skal sikre pensjonsrettigheter for de om må slutte tidligere i arbeidslivet enn gjeldende aldersgrenser.
For tiden, og frem til nytt pensjonssystem settes i verk (2011), er aldersgrensen i arbeidslivet satt til 70 år, med adgang til å slutte ved fylte 67 år - dersom man fyller kravene etter Folketrygdloven. Særaldergrenser betyr at for noen yrkesgrupper, så er det satt en lavere aldersgrense enn 70 (67) år. Det gjelder for ulike yrkesgrupper hvor samfunnet strenge krav til skjerpet sikkerhet/årvåkenhet, syn, hørsel, helse, fysikk, reaksjonsevne m.m. I sin tid ble særaldersgrensene ut fra medisinske begrunnelser og vurderinger. Det er også slik at disse reglene (lovene)i sin tid ble satt da det offentlige satt som selvassurandør i forhold til uhell/ ulykker o.l. innenfor den offentlige forvaltningen.
Særaldersgrenser utgjør selvsagt en merkostnad for samfunnet i form av pensjonsutbetalinger for tidsrommet mellom den tidligere slutt i arbeidslivet (særaldersgrensen) og fastsatt aldergrense (70/67 år).
Med innføring av markedsliberalismen (New Public Management) og EU generelle politikk med stor grad av AS-ifisering, privatisering, anbud, konkurranseutsetting m.v, synes de medisinske begrunnelsene for særaldersgrenser etter hvert å få mindre betydning. Er dette en ønsket utvikling ? er ikke sikkerhet og trygghet lenger så viktig oss?
Med AS-ifisering, privatisering, anbud og konkurranseutsetting styres virksomhetene i stor grad etter aksjelovens regnskapssystemer, og det virker som om at aksjeutbytte, og størrelsen på disse, er blitt langt viktigere en allmenn sikkerhet og trygghet. Dessuten er det blitt slik at assurandørtjenester kjøpes gjennom private forsikringsselskaper (det offentlige står ikke lengre selvassurandør).
Med overgang fra offentlig forsikring (selvassurandør) til private forsikringsselskaper virker det som at våre politikere er blitt mindre fokusert på særaldersgrensenes innhold og medisinske betydning. Generelle helsemessige krav knyttet til opprettelsen av særaldergrenser er erstattet av dokumentasjon gjennom generell legeerklæringer. Har en hver lege/ fastlege tilstrekkelig kompetanse om yrkesfaglige spørsmål til å kunne gi de kvalitativt riktige anbefalingene?
Jeg mener at ovennevnte gir en indikasjon på at krav og terskel for trygghet og sikkerhet (ovenfor brukere og ansatte) er blitt forringet av mange markedsliberaliserte politikere. Spissformulert kan det uttrykkes slik; Det går i en retning av at menneskeliv bare er en strek på statistikken og eventuelt en forsikringssum - hvor de menneskelige og medmenneskelige verdiene trer i bakgrunn.
Et eksempel: Da den øvre aldersgrensen for lokomotivførere i sin tid ble satt til 65 år, så var topphastigheten på tog 100-130 km/t ? og den gangen ble aldersgrensen satt av medisinske grunner. Morgendagens lokomotivfører vil trolig kjøre i ca 250 km/t. Ut fra et slikt perspektiv, og krav til reaksjonsevne, hørsel, syn, m.v - vil det da være riktig å heve aldergrensen ytterligere - bare fordi at forsikringsansvaret er flyttet til private forskringsselskaper - og at høyere pensjonsalder kan gi bedre økonomisk utbytte for virksomhetene? Kanskje økte hastigheter og økt togtetthet burde tilsi en enda lavere aldersgrense? Hva med liv og helse?
Jeg mener at særaldersgrensene og begrunnelsen for disse får for lite oppmerksomhet i konkurranse med økt markedsliberalisme. Skal særaldersgrenser endres, så må det være både faglige og medisinske grunner som ligger i bunn for eventuelle endringer.
Pensjonsreform og utstøting av eldre arbeidstakere
Pensjonsreform og utstøting av eldre arbeidstakere
Asker og Bærum tingsrett har jf medieoppslag (E24/NTB) avsagt en dom som konkluderer med at SAS kan si opp 10 piloter over 60 år. Pilotene at de var utsatt for aldersdiskriminering, noe tingretten ikke enig var enig i. De 10 pilotene må derfor fratre sine stillinger, og må i tillegg betale SAS vel 900.000 kroner i sakskostnader. Retten konklusjon er at hensynet til yngre arbeidstakere må tillegges vekt i en situasjon der SAS har vært nødt til å si opp ansatte.
Dersom denne dommen blir stående - og som dermed vil skape presidens for fremtidens arbeidsmarked, må det bli en omkamp på pensjonsreformen! Vi kan ikke ha et nytt pensjonssystem som for kommende generasjoner betyr at arbeidstakere juridisk utestenges fra å oppfylle ”gulroten” i den nye pensjonsreformen, dvs muligheten til kunne tjene opp en rimelig god pensjon – som minst bør være på dagens nivå.
Denne dommen rokker også ved ansiennitetsprinsippet, og hvordan de som har lang og tro tjeneste verdsettes. Et er også nye signaler.
Stortinget har vedtatt en pensjonsreform hvor det skal lønne seg å stå lengre i arbeidslivet. Regjeringen kaller den nye pensjonsreformen for ”arbeidslinja”. Det vil si at jo lengre du står i jobb, jo bedre blir pensjonen din. I tillegg skal pensjonen skal levealdersjusteres (et prinsipp om at dersom levealderen øker, så går pensjonene ned da oppspart pensjonsbeholdning må fordeles over flere år). Ergo, for sikre seg en pensjon på dagens nivå, skal det lønne seg å stå lengre i jobb. Asker og Bærum tingsrett sin dom, gjør fremtidige arbeidstakere rettsløse fra å kunne oppfylle den nye pensjonsreformens målsettinger om å stå lengst mulig i arbeidslivet.
I tillegg er særaldersgrensene under vurdering av myndighetene, og hvor det er åpenbart myndighetene ønsker å heve aldersgrensene, dvs få arbeidstakere til å stå lengre i arbeidslivet.
Det synes åpenbart at markedsliberalismen har nådd domstolene, og overskygger rettigheter, lover og avtaler som generelt gjelder i arbeidslivet.
Det er tragisk at i et selskap hvor staten har eierinteresser, at slik utstøting av eldre arbeidstakere fra arbeidslivet kan tillates at finner sted. Det er rett og slett skremmende!
Dommen fra Asker og Bærum tingrett bør påankes, og her må politikerne inn å instruere domstolene om at det blir en annen slutning – i motsatt fall må politikerne åpne for en ny behandling av pensjonsreformen. Blir denne dommen stående, tror jeg det blir vanskelig for de fleste å være lojal – samt føle trygghet - i forhold til den nylig vedtatte pensjonsreformen.
Asker og Bærum tingsrett har jf medieoppslag (E24/NTB) avsagt en dom som konkluderer med at SAS kan si opp 10 piloter over 60 år. Pilotene at de var utsatt for aldersdiskriminering, noe tingretten ikke enig var enig i. De 10 pilotene må derfor fratre sine stillinger, og må i tillegg betale SAS vel 900.000 kroner i sakskostnader. Retten konklusjon er at hensynet til yngre arbeidstakere må tillegges vekt i en situasjon der SAS har vært nødt til å si opp ansatte.
Dersom denne dommen blir stående - og som dermed vil skape presidens for fremtidens arbeidsmarked, må det bli en omkamp på pensjonsreformen! Vi kan ikke ha et nytt pensjonssystem som for kommende generasjoner betyr at arbeidstakere juridisk utestenges fra å oppfylle ”gulroten” i den nye pensjonsreformen, dvs muligheten til kunne tjene opp en rimelig god pensjon – som minst bør være på dagens nivå.
Denne dommen rokker også ved ansiennitetsprinsippet, og hvordan de som har lang og tro tjeneste verdsettes. Et er også nye signaler.
Stortinget har vedtatt en pensjonsreform hvor det skal lønne seg å stå lengre i arbeidslivet. Regjeringen kaller den nye pensjonsreformen for ”arbeidslinja”. Det vil si at jo lengre du står i jobb, jo bedre blir pensjonen din. I tillegg skal pensjonen skal levealdersjusteres (et prinsipp om at dersom levealderen øker, så går pensjonene ned da oppspart pensjonsbeholdning må fordeles over flere år). Ergo, for sikre seg en pensjon på dagens nivå, skal det lønne seg å stå lengre i jobb. Asker og Bærum tingsrett sin dom, gjør fremtidige arbeidstakere rettsløse fra å kunne oppfylle den nye pensjonsreformens målsettinger om å stå lengst mulig i arbeidslivet.
I tillegg er særaldersgrensene under vurdering av myndighetene, og hvor det er åpenbart myndighetene ønsker å heve aldersgrensene, dvs få arbeidstakere til å stå lengre i arbeidslivet.
Det synes åpenbart at markedsliberalismen har nådd domstolene, og overskygger rettigheter, lover og avtaler som generelt gjelder i arbeidslivet.
Det er tragisk at i et selskap hvor staten har eierinteresser, at slik utstøting av eldre arbeidstakere fra arbeidslivet kan tillates at finner sted. Det er rett og slett skremmende!
Dommen fra Asker og Bærum tingrett bør påankes, og her må politikerne inn å instruere domstolene om at det blir en annen slutning – i motsatt fall må politikerne åpne for en ny behandling av pensjonsreformen. Blir denne dommen stående, tror jeg det blir vanskelig for de fleste å være lojal – samt føle trygghet - i forhold til den nylig vedtatte pensjonsreformen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
