Det er en stor skam at det ikke er blitt innført finansskatt på finanstransaksjoner i Norge tidligere, spesielt med tanke på de mange uløste oppgavene vi har i Norge innen for velferdsoppgaver, tiltak mot fattigdommen i Norge, og utbygging/ vedlikehold av infrastruktur.
LO-leder, Roar Flåthen, tok for en tid tilbake til orde for å innføre en slik ordning – det forslaget er så langt ikke fulgt opp.
Norge er blitt et paradis for rike folk, svart økonomi, og de som ønsker økte forskjeller i befolkningen. Det er flott at LO tar samfunnsansvar og grep om løsninger for samfunnsfellesskapet. Finansskatt er et slikt tiltak.
Under årets valgkamp, holdt skattelettepartiene Fremskrittspartiet og Høyre tett om at de vil innføre skatte- og avgiftslette over alt der de har makt – noe som vil medføre økt offentlig fattigdom og reduserte offentlige velferdsordninger – dersom skatte- og avgiftsletteforslag blir realisert. Trolig er fravær av virkningene av skatte- og avgiftslettedebatten en av årsakene til at Norge går dramatisk i retning av Høyre etter siste valg.
EU innfører finansskatt
Finanskrisene og gjeldskrisene i EU, og faren for euro-systemets fall – har medført at EU har tatt til orde for å innføre finansskatt. Men EU – som styres av politikk tilsvarende Fremskrittsparti/ Høyre i Norge – vil at pengene som tas inn på finansskatt skal gå til å støtte i de landene som er i økonomisk uføre for tiden. Det vil si et system/ regime som trolig vil sørge for at finansskatten med all sannsynlighet tilbakeføres den rike eliten i disse landene. Et ganske utrolig forslag tatt i betraktning at det er den rike eliten (markedsliberalistene) som selv har skapt både finans- og gjeldskrisene!
Euro-LO vil ta et samfunns- og fellesskapsansvar, og har fremsatt krav om at pengene som kommer inn på finansskatten skal anvendes til å skaffe nye arbeidsplasser, og søke å få bukt med den enorme arbeidsledigheten som finnes i flere av EU-landene. Et ansvarlig og meget godt forslag!
I følge VG (18.09) skal den tyske finansministeren, Wolfgang Schäuble ha uttalt under EUs finansministermøte denne helgen at ”innen høsten er over skal vi ha fått på plass en skatt på finansielle transaksjoner” (uttalt til avisen Bild am Sonntag).
USAs finansminister Timothy Geithner, som er deltaker på samme møte, skal ha gitt klart uttrykk for at USA ikke vil gå med på en global finansskatt. Ikke uventet til USA å være, men Schäuble viser muskler tross gjeldstyngede USAs protester – og sier at om nødvendig innfører man finansskatt bare i euro-sonen.
Hva med EØS-landene? Når vil de følge etter?
Kravet som må følge innføringen av finansskatt, er at pengene utelukkende må gå til sosial utjamning (fordelingspolitikk) og sysselsettingstiltak.
Skatt
Det gjeldstyngende USA vil altså ikke innføre finansskatt. Så langt har de ikke villet gjøre noe med skattesystemet heller. President Barack Obama har tatt til orde for at de rike må bidra med mer skatt – og mener at USAs skattesystem er urettferdig. Dette møtte motstand i Kongressen.
I USA er det slik at den rike eliten på ca 1 % av befolkningen eier mer alene enn de 90 % fattigste – i mangel av sterke fagforeninger, og i mangel på fordelingspolitikk (dvs som en konsekvens av høyrepolitikk). Opptredenen i Kongressen av særlig republikanerne – i spørsmålet om å heve USAs gjeldstak og få til et nytt statsbudsjett – viser kapitalmakten råder over hensynet til USA samfunnsinteresser og demokratiet som sådan.
Mangemilliardæren Warren Buffet har innsett USA sitt store økonomiske problem og har klagde over for lav skatt. Han har anmodet Barack Obama om å slutte ”å kjæle med de superrike”, og mener at de rike må bidra met for å få USA på økonomisk fote igjen. Buffet har en formue på nærmere 330 milliarder kroner. Til avisen New York Times i august i år undret Warren Buffet seg over hvorfor en riking som ham slapp med en skatteprosent på 17,4, mens de ansatte på kontoret hans måtte ut med nesten det dobbelte.
En skjev skattefordeling utløser en manglende respekt for rettsstaten. Markedsliberalisme utløser forhold som manglende interesse for fordelingsproblematikk, skattevegring og snyting. Og når folk protesterer mot markedsliberalismens herjinger – blir protestene møtt med en blind tro på at mer marked og private løsninger vil løse problemene av markedsliberalistene. Finans- og gjeldskrisene på Island, flere av EU-landene og i USA (m.fl) bør gi oss lærdom og visdom på at markedsliberalisme ikke er løsningen på dagens og fremtidens utfordringer!
I Norge fikk vi et skattefrysvedtak fra 2004 – som innebærer at markedsliberalistene frøs det norske skattenivået på 2004 nivå. I årene etter at skattefrysvedtaket ble innført – har reallønnsveksten til de aller fleste av oss økt betydelig – mens skatteinngangen har stagnert som en konsekvens av skattefrysvedtaket. Dette systemet virker slik at vi før økt offentlig fattigdom – mens den private rikdommen øker. Skattefrysvedtaket opprettholdes tross for alle de midlene som trengs til velferdsoppgaver og utbygging/ vedlikehold av infrastruktur.
I tillegg er det altfor mange av våre rikeste står oppført med kr 0.- i inntekt, kr 0.- i skatt – og ofte med kr 0.- i formue i skatteligningene. Ikke nok med det - de samme kreftene vil ha slutt på allment innsyn i skatteligningene – og har delvis fått politisk medhold i det.
Innfør finansskatt
En logisk konsekvens av at EU innfører finansskatt, er at det samme gjøres i Norge! Inntektene som kommer inn på finansskatt må innordnes slik at folket ser nytteverdien i samfunnsfellesskapelig perspektiv. Verden trenger en fordelingspolitikk bygd på sosialdemokratiets prinsipper – ikke på markedsliberalismens (høyrepolitikk) prinsipper. Det er viktig at økonomien innrettes slik at de offentlige velferdsordningene og infrastrukturen blir bedre i takt med utviklingen – det er en god investering i samfunnet og fellesskapet!
søndag 18. september 2011
tirsdag 13. september 2011
Hvor ble det av ideologiene i valgkampen?
Min opplevelse er at ideologiene – dvs holdningene og verdigrunnlagene – blir mer og mer borte i partiene for hver valgkamp som gjennomføres. Det gjør at velgere, som ikke lever i politiske miljøer - eller er spesielt opptatt av politikk, får vanskeligheter med å se/ øyne forskjellene i partienes politikk. Politikken går dermed mer i retning av at det er populistiske utspill som farger velgernes partivalg.
Markedsliberalismen, og regnskapssystemet tilhørende New Public Management (NPM) filosofien, har medført at hver enkelt borger, eller lokalsamfunn, fremstår mer og mer som en ”utgiftspost” og et ”problem” – en som en ressurs/ verdi! Menneskeverdet er blitt betydelig svekket – særlig arbeidstakere som normalt rekrutteres i yrker som krever midlere/ lavere utdannelse, og de som er avhengig av å leve på samfunnets støtteordninger. Det kommer særlig til uttrykk ved fastsettelse av lønn/ ytelser. (Ny)fattigdommen/ sosial dumping får bre om seg i et stadig sterkere tempo. Manglende fordelingspolitikk er blitt den store vinneren i vårt markedsliberalistiske system.
Alle de politiske partiene er blitt markedsliberalister – i noe varierende grad. Det betyr at alle politiske partier er blitt et produkt av den høyrepopulistiske markedsliberalismen - som tidligere president Ronald Reagan (USA) og statsminister Margareth Thatcher (Storbritannia) innførte på 80-tallet.
Gradvis gjøres velgerne/ befolkningen til ”Fremskrittspartifolk” (høyrepopulistiske) i betydningen av at solidarisk fordelingspolitikk får stadig mindre betydning/ verdi. Politikere overlater mer og mer makt til rike, grådige spekulanter, og ofte høyt utdannede markedsliberalister i mer eller mindre lukkede styrerom – hvor personlig lønn, bonuser og andre frynsegoder langt overskygger de forvaltningsoppgavene de egentlig er satt til å utføre.
Høyre gjorde et godt kommune- og fylkestingsvalg ved årets kommune- og fylkestingsvalg.
Hva var Høyres strategi ved valget? Jo, Høyre har uriktig/ uredelig profilert på at de ønsker å gi borgerne bedre skole, velferd og helse – saker som pr definisjon er økte ”utgiftsposter”. Når Høyre samtidig er opptatt av – og utviser det i praktisk politikk - å gi skatte- og avgiftslettelser (først og fremst til de rike), dvs minke de offentlige inntektene, så henger det ikke verken på greip eller spade og gi inntrykk av at de vil øke de offentlige utgiftene. Det vil si og feilaktig gi inntrykk av at det skal brukes mer penger på skole, velferd og helse som en universell ordning til alle landet innbyggere (penger de ikke har). Høyre har adoptert Fremskrittspartiets valgstrategi!
Ingen partier tør lengre snakke om fordelingspolitikk, eller øke skattenivået for å tette gapet mellom reallønnsveksten i privatøkonomien og stagnasjonen i den offentlige økonomien (skattefrysvedtaket fra 2004). Dette kan være et bidrag til å undergrave hele vårt velferdssystem. Hvor er det blitt av holdningen og ideologiene?
Det er ikke til å unngå at jeg er litt skuffet over mitt eget parti i hovedstaden – Oslo. Ved de tre siste valgene har jeg stilt meg spørsmålet om Arbeiderpartiet i Oslo egentlig i det hele tatt søker makt, eller om partiledelsen i Oslo egentlig ønsker at de borgerlige skal fortsette å styre byen?
Jeg opplever det som problematisk at en by med så store utfordringer og uløste oppgaver – utløst av politikken til de borgerlige partiene – ikke klarer å tydeliggjøre politiske og ideologiske forskjeller på en langt bedre måte enn hva tilfellet har vært. Det sier jeg – ikke for å sverte mitt eget parti – men for å reise en diskusjon i forhold til kommende valg.
Skal Arbeiderpartiet i Oslo søke makt i fremtiden – må de politiske og ideologiske forskjellene bli tydeligere! Det skjønte tidligere LO-leder Gerd Liv Valla foran Stortingsvalget i 2005 – og hun lykkes i sin strategi. Et gode som Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet nyter fruktene av også ved valget i 2009 og i dag.
Valgdeltakelsen ved årets valg, er heller ikke på det nivået et demokrati fortjener (vel 62 %). Hvorfor er det blitt slik?
Arbeidstakere og lønnsmottakere ser en ideologisk forskjell i politikken, og som gjør at arbeidstakere/ lønnsmottakere ser seg best tjent med et styre bestående av partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt, og det er synet på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Mens partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre vil innføre ”Adecco-tilstander” allment i norsk arbeidsliv, dvs radbrekke/ fjerne tryggheten og lovbeskyttelsen som arbeidstakerne har i Arbeidsmiljøloven, Tjenestemannsloven, streikeretten mv, så vil partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt opprettholde balansen i arbeidslivet minst på dagens nivå. Det gjør at mange arbeidstakere tar i et tak, og gjør en kjempeinnsats for å opprettholde dagens lov- og avtaleverk på dagens nivå.
Vi skal i gang med å forberede Stortingsvalget i 2013! Skal vi da gå til valg på ”et markedsliberalistisk parti – med forskjellige forgrunnsfigurer”, eller skal vi bringe ideologiene, verdigrunnlaget og holdningene tilbake i politikken!
Markedsliberalismen, og regnskapssystemet tilhørende New Public Management (NPM) filosofien, har medført at hver enkelt borger, eller lokalsamfunn, fremstår mer og mer som en ”utgiftspost” og et ”problem” – en som en ressurs/ verdi! Menneskeverdet er blitt betydelig svekket – særlig arbeidstakere som normalt rekrutteres i yrker som krever midlere/ lavere utdannelse, og de som er avhengig av å leve på samfunnets støtteordninger. Det kommer særlig til uttrykk ved fastsettelse av lønn/ ytelser. (Ny)fattigdommen/ sosial dumping får bre om seg i et stadig sterkere tempo. Manglende fordelingspolitikk er blitt den store vinneren i vårt markedsliberalistiske system.
Alle de politiske partiene er blitt markedsliberalister – i noe varierende grad. Det betyr at alle politiske partier er blitt et produkt av den høyrepopulistiske markedsliberalismen - som tidligere president Ronald Reagan (USA) og statsminister Margareth Thatcher (Storbritannia) innførte på 80-tallet.
Gradvis gjøres velgerne/ befolkningen til ”Fremskrittspartifolk” (høyrepopulistiske) i betydningen av at solidarisk fordelingspolitikk får stadig mindre betydning/ verdi. Politikere overlater mer og mer makt til rike, grådige spekulanter, og ofte høyt utdannede markedsliberalister i mer eller mindre lukkede styrerom – hvor personlig lønn, bonuser og andre frynsegoder langt overskygger de forvaltningsoppgavene de egentlig er satt til å utføre.
Høyre gjorde et godt kommune- og fylkestingsvalg ved årets kommune- og fylkestingsvalg.
Hva var Høyres strategi ved valget? Jo, Høyre har uriktig/ uredelig profilert på at de ønsker å gi borgerne bedre skole, velferd og helse – saker som pr definisjon er økte ”utgiftsposter”. Når Høyre samtidig er opptatt av – og utviser det i praktisk politikk - å gi skatte- og avgiftslettelser (først og fremst til de rike), dvs minke de offentlige inntektene, så henger det ikke verken på greip eller spade og gi inntrykk av at de vil øke de offentlige utgiftene. Det vil si og feilaktig gi inntrykk av at det skal brukes mer penger på skole, velferd og helse som en universell ordning til alle landet innbyggere (penger de ikke har). Høyre har adoptert Fremskrittspartiets valgstrategi!
Ingen partier tør lengre snakke om fordelingspolitikk, eller øke skattenivået for å tette gapet mellom reallønnsveksten i privatøkonomien og stagnasjonen i den offentlige økonomien (skattefrysvedtaket fra 2004). Dette kan være et bidrag til å undergrave hele vårt velferdssystem. Hvor er det blitt av holdningen og ideologiene?
Det er ikke til å unngå at jeg er litt skuffet over mitt eget parti i hovedstaden – Oslo. Ved de tre siste valgene har jeg stilt meg spørsmålet om Arbeiderpartiet i Oslo egentlig i det hele tatt søker makt, eller om partiledelsen i Oslo egentlig ønsker at de borgerlige skal fortsette å styre byen?
Jeg opplever det som problematisk at en by med så store utfordringer og uløste oppgaver – utløst av politikken til de borgerlige partiene – ikke klarer å tydeliggjøre politiske og ideologiske forskjeller på en langt bedre måte enn hva tilfellet har vært. Det sier jeg – ikke for å sverte mitt eget parti – men for å reise en diskusjon i forhold til kommende valg.
Skal Arbeiderpartiet i Oslo søke makt i fremtiden – må de politiske og ideologiske forskjellene bli tydeligere! Det skjønte tidligere LO-leder Gerd Liv Valla foran Stortingsvalget i 2005 – og hun lykkes i sin strategi. Et gode som Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet nyter fruktene av også ved valget i 2009 og i dag.
Valgdeltakelsen ved årets valg, er heller ikke på det nivået et demokrati fortjener (vel 62 %). Hvorfor er det blitt slik?
Arbeidstakere og lønnsmottakere ser en ideologisk forskjell i politikken, og som gjør at arbeidstakere/ lønnsmottakere ser seg best tjent med et styre bestående av partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt, og det er synet på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Mens partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre vil innføre ”Adecco-tilstander” allment i norsk arbeidsliv, dvs radbrekke/ fjerne tryggheten og lovbeskyttelsen som arbeidstakerne har i Arbeidsmiljøloven, Tjenestemannsloven, streikeretten mv, så vil partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt opprettholde balansen i arbeidslivet minst på dagens nivå. Det gjør at mange arbeidstakere tar i et tak, og gjør en kjempeinnsats for å opprettholde dagens lov- og avtaleverk på dagens nivå.
Vi skal i gang med å forberede Stortingsvalget i 2013! Skal vi da gå til valg på ”et markedsliberalistisk parti – med forskjellige forgrunnsfigurer”, eller skal vi bringe ideologiene, verdigrunnlaget og holdningene tilbake i politikken!
mandag 12. september 2011
Valgets retning
Kommune- og fylkestingsresultatet 2011 ca kl 01.00 viser at;
Mange velgere har registrert Fremskrittspartiet meget brutale politikk mot arbeidstakere – særlig mot arbeidstakere i yrker som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere inntekt og utdanning. Og har dermed vendt Fremskrittspartiet ryggen!
Velgerne har også registrert hva virkningen vil bli av Fremskrittspartiets meget passive politikk ovenfor fattige og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger.
Fremskrittspartiet politikk kan oppsummeres slik for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger; Fremskrittspartiet = utrygghet!
Alle arbeidstakere i Norge har meget god grunn til å være fornøyd med Fremskrittspartiets tilbakegang – det vil en kraftig tilbakegang for de støttespillerne som ønsker et mer brutalisert arbeidsliv og sosial dumping satt i system!
Det som bekymrer er Høyres fremgang! Høyres politikk styres i meget stor grad av EU og EUs politikk.
Høyres fremgang betyr at mange velgere ønsker skatte- og avgiftslettelse, høye utbytter av grådige virksomheter som utfører oppdrag for det offentlige – på bekostning av innholdet i velferdstilbudene, salg av offentlige eiendommer og verdier til dumpingpriser, forgjelde fremtidens skattebetalere (ødelegge fremtidens velferd) gjennom å kjøpe offentlige tjenester gjennom prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS) – et svindyrt avbetalingssystem. Resultatet av en slik politikk, dersom den realiseres, vil være – slik beboere opplever det i land som i dag lider under finans- og gjeldskriser – å øke kommunene/ fylkeskommunenes gjeld for å finansiere den (u)ansvarlige politikken. Dvs en kortsiktig og uansvarlig løsning.
Høyres fremgang betyr en økt interesse for markedsliberalisme – dvs den politikken som har ført til finans-/ gjeldskrisene i land som Island, USA, Hellas, Portugal, Spania, Irland, Italia m.fl.
Normalt tar folk lærdom av feil som er begått – det er trist å registrere at markedsliberalistene ikke gjør det. Det er meget bekymringsfullt!
Det betyr at arbeidstakere har en stor utfordring – om de fortsatt vil beholde et sterkt velferdssamfunn, og et anstendig arbeidsliv. Det handler om å hindre at Fremskrittspartiet og Høyre (samt Kristelig folkeparti og Venstre) får makt i 2013.
Dog: Det viktigste å glede seg over - er at det brutaliserte arbeidslivet som Fremskrittspartiet vil innføre - har fått et kraftig tilbakeslag!
Mange velgere har registrert Fremskrittspartiet meget brutale politikk mot arbeidstakere – særlig mot arbeidstakere i yrker som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere inntekt og utdanning. Og har dermed vendt Fremskrittspartiet ryggen!
Velgerne har også registrert hva virkningen vil bli av Fremskrittspartiets meget passive politikk ovenfor fattige og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger.
Fremskrittspartiet politikk kan oppsummeres slik for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger; Fremskrittspartiet = utrygghet!
Alle arbeidstakere i Norge har meget god grunn til å være fornøyd med Fremskrittspartiets tilbakegang – det vil en kraftig tilbakegang for de støttespillerne som ønsker et mer brutalisert arbeidsliv og sosial dumping satt i system!
Det som bekymrer er Høyres fremgang! Høyres politikk styres i meget stor grad av EU og EUs politikk.
Høyres fremgang betyr at mange velgere ønsker skatte- og avgiftslettelse, høye utbytter av grådige virksomheter som utfører oppdrag for det offentlige – på bekostning av innholdet i velferdstilbudene, salg av offentlige eiendommer og verdier til dumpingpriser, forgjelde fremtidens skattebetalere (ødelegge fremtidens velferd) gjennom å kjøpe offentlige tjenester gjennom prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS) – et svindyrt avbetalingssystem. Resultatet av en slik politikk, dersom den realiseres, vil være – slik beboere opplever det i land som i dag lider under finans- og gjeldskriser – å øke kommunene/ fylkeskommunenes gjeld for å finansiere den (u)ansvarlige politikken. Dvs en kortsiktig og uansvarlig løsning.
Høyres fremgang betyr en økt interesse for markedsliberalisme – dvs den politikken som har ført til finans-/ gjeldskrisene i land som Island, USA, Hellas, Portugal, Spania, Irland, Italia m.fl.
Normalt tar folk lærdom av feil som er begått – det er trist å registrere at markedsliberalistene ikke gjør det. Det er meget bekymringsfullt!
Det betyr at arbeidstakere har en stor utfordring – om de fortsatt vil beholde et sterkt velferdssamfunn, og et anstendig arbeidsliv. Det handler om å hindre at Fremskrittspartiet og Høyre (samt Kristelig folkeparti og Venstre) får makt i 2013.
Dog: Det viktigste å glede seg over - er at det brutaliserte arbeidslivet som Fremskrittspartiet vil innføre - har fått et kraftig tilbakeslag!
søndag 11. september 2011
Kommunepolitikk handler om økonomi og politiske holdninger!
I
Hvilke partier skriker høyest om at regjeringen bevilgninger for lite penger til samfunnsoppgaver som skole, Helse- og omsorg (eldrepolitikken), barnevern, infrastruktur mv? Jo, det er partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti.
De samme partiene, Fremskrittspartiet (grantist og støtteparti for Bondevik II-regjeringens politikk), Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti hadde makten i 2001 til 2005. Aldri tidligere i historien ble det kuttet så mye i bevilgninger til kommunene og fylkene som akkurat da de hadde makten!!! Hvorfor – jo fordi skattelette til de rikeste enkeltpersoner var viktigere enn universelle velferdsordninger i samfunnet!
Er det ikke da en grov form for dobbeltspill og dobbeltkommunikasjon som råder, når disse partiene i opposisjon forsøker å gi inntrykk av at Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gi bedre tjenestetilbud og økonomi til kommuner og fylkesting? Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti er jo fortsatt for å gi de samme skattelettelsene for den rike delen av befolkningen, underforstått at det blir mindre penger å fordele til kommuner og fylker – dvs mindre penger til våre velferdstjenster.
II
Hvilke partier er det som mener at skatte- og avgiftspenger skal gå til utbytte til private som første prioritet – fremfor på drift, vedlikehold og utvikling (kvalitet) av offentlige velferdstjenester? Jo, det er partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti.
Er det ikke da en grov form for dobbeltspill og dobbeltkommunikasjon som råder, når disse partiene i opposisjon forsøker å gi inntrykk av at Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gi bedre innhold i tjenestetilbud og økonomi til kommuner og fylkesting – når de utøver makten på en slik måte at det handler om å enkelte rike personer (kyniske spekulanter) sugerør i offentlige pengekasser enten gjennom privatisering, anbud, slag av offentlige eiendeler og verdier på billigsalg, uvettig bruk av konsulenter, ta opp lån gjennom prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS) osv?
Demokratisk inntatte skatte- og avgiftsinntekter, og andre inntekter (fellesskapsmidler) tilhører fellesskapet, og skal benyttes i felles interesse – ikke til enkeltpersoner.
III
Hvilke partier er det som vil endre Arbeidsmiljøloven, Tjenestemannsloven, Arbeidstvist- og Tjenestetvistloven mv slik at arbeidstakere for mer utrygge arbeidsplasser og dårligere arbeidsmiljø – tiltak som fremmer sosial dumping? Det vil si forringe stillingsvernet, økt bruk av midlertidige ansettelser, fjerning av streikeretten, fjerne kollektive tariffavtaler, gi arbeidsgiver styringsrett over arbeidstakernes fritid ved å fjerne arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven mv? Jo, det er Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti som vil nettopp det!
Er det ikke da en grov form for dobbeltspill og dobbeltkommunikasjon som råder, når Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti underkommuniserer så til de grader på disse – for arbeidstakerne – viktige punkter i valgkampen?
Arbeidstakere (lønnsmottakere) er derfor best tjent med å stemme på de enkelte politikere som åpent og tydelig vil kjempe for at arbeidstakere skal ha tariffavtaler og lovbeskyttelser minst på dagens nivå, samt de partiene som åpent står for en slik politikk – dvs partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt!
God valg!
Hvilke partier skriker høyest om at regjeringen bevilgninger for lite penger til samfunnsoppgaver som skole, Helse- og omsorg (eldrepolitikken), barnevern, infrastruktur mv? Jo, det er partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti.
De samme partiene, Fremskrittspartiet (grantist og støtteparti for Bondevik II-regjeringens politikk), Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti hadde makten i 2001 til 2005. Aldri tidligere i historien ble det kuttet så mye i bevilgninger til kommunene og fylkene som akkurat da de hadde makten!!! Hvorfor – jo fordi skattelette til de rikeste enkeltpersoner var viktigere enn universelle velferdsordninger i samfunnet!
Er det ikke da en grov form for dobbeltspill og dobbeltkommunikasjon som råder, når disse partiene i opposisjon forsøker å gi inntrykk av at Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gi bedre tjenestetilbud og økonomi til kommuner og fylkesting? Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti er jo fortsatt for å gi de samme skattelettelsene for den rike delen av befolkningen, underforstått at det blir mindre penger å fordele til kommuner og fylker – dvs mindre penger til våre velferdstjenster.
II
Hvilke partier er det som mener at skatte- og avgiftspenger skal gå til utbytte til private som første prioritet – fremfor på drift, vedlikehold og utvikling (kvalitet) av offentlige velferdstjenester? Jo, det er partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti.
Er det ikke da en grov form for dobbeltspill og dobbeltkommunikasjon som råder, når disse partiene i opposisjon forsøker å gi inntrykk av at Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gi bedre innhold i tjenestetilbud og økonomi til kommuner og fylkesting – når de utøver makten på en slik måte at det handler om å enkelte rike personer (kyniske spekulanter) sugerør i offentlige pengekasser enten gjennom privatisering, anbud, slag av offentlige eiendeler og verdier på billigsalg, uvettig bruk av konsulenter, ta opp lån gjennom prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS) osv?
Demokratisk inntatte skatte- og avgiftsinntekter, og andre inntekter (fellesskapsmidler) tilhører fellesskapet, og skal benyttes i felles interesse – ikke til enkeltpersoner.
III
Hvilke partier er det som vil endre Arbeidsmiljøloven, Tjenestemannsloven, Arbeidstvist- og Tjenestetvistloven mv slik at arbeidstakere for mer utrygge arbeidsplasser og dårligere arbeidsmiljø – tiltak som fremmer sosial dumping? Det vil si forringe stillingsvernet, økt bruk av midlertidige ansettelser, fjerning av streikeretten, fjerne kollektive tariffavtaler, gi arbeidsgiver styringsrett over arbeidstakernes fritid ved å fjerne arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven mv? Jo, det er Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti som vil nettopp det!
Er det ikke da en grov form for dobbeltspill og dobbeltkommunikasjon som råder, når Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti underkommuniserer så til de grader på disse – for arbeidstakerne – viktige punkter i valgkampen?
Arbeidstakere (lønnsmottakere) er derfor best tjent med å stemme på de enkelte politikere som åpent og tydelig vil kjempe for at arbeidstakere skal ha tariffavtaler og lovbeskyttelser minst på dagens nivå, samt de partiene som åpent står for en slik politikk – dvs partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt!
God valg!
lørdag 10. september 2011
Det viktige lokalvalget!
For at demokratiet skal fungere optimalt – er den viktigste stemmen vi avgir den som gis ved lokale og regionale valg! Det er de tillitsvalgte vi velger lokalt - som ofte skal videre bringe demokratiske lokale interesser, beslutninger og ønsker videre ovenfor sentrale beslutningsorganer. Hvilke politiske ideologier, holdninger og verdier som skal råde sentralt handler om å påvirke politikere og politikken lokalt!
Arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet, er beskyttet av lover og av de avtaler som fagforeningene har fremforhandlet i arbeidslivet. De borgerlige partiene, dvs Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti, har programfestet at de vil endre/ svekke disse lovene, noe som kan bidra til å svekke det avtaleverket som sikrer dagens lønns- og arbeidsvilkår, samt medbestemmelse for arbeidstakerne. Dersom det blir en realitet, forrykkes dagens balanse mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden i arbeidstakernes disfavør.
Vårt velferdssamfunn er avhengig av målsettingen om arbeid til alle! Høy sysselsetting sikrer høy grad av skatter og avgifter til utbyggings- og velferdsformål, og en rimelig fordelingspolitikk over de verdiene og overskuddene som skapes.
Arbeidstakere er derfor mest tjent å velge kommune- og fylkestingsrepresentanter som vil bevare Arbeidsmiljøloven og dagens tariffavtaler – med et innhold minst på dagens nivå. Arbeidstakere er best tjent med folkevalgte som vil arbeide for et utdannings- og velferdstilbud som inkluderer alle – både unge og eldre.
Samfunnspolitisk og samfunnsøkonomisk er samfunnet best tjent med å velge politikere som vil arbeide for at det er en offentlig oppgave å forestå utbygging av vei, jernbane, telekommunikasjon, kraftforsyning, og forvaltning av fellesskapets verdier og eiendeler. På den måten sikrer man at skattebetalerne brukes til kvalitativ utbygging og vedlikehold av fellesskapets verdier – og ikke til private utbytter – som i mange tilfeller ved konserndannelser havner i utlandet/ skatteparadiser. Det handler om å sikre demokratisk styring, kontroll og revisjon av viktige samfunnsoppgaver.
Demokrati handler om deltakelse – bruk derfor stemmeretten!
Arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet, er beskyttet av lover og av de avtaler som fagforeningene har fremforhandlet i arbeidslivet. De borgerlige partiene, dvs Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti, har programfestet at de vil endre/ svekke disse lovene, noe som kan bidra til å svekke det avtaleverket som sikrer dagens lønns- og arbeidsvilkår, samt medbestemmelse for arbeidstakerne. Dersom det blir en realitet, forrykkes dagens balanse mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden i arbeidstakernes disfavør.
Vårt velferdssamfunn er avhengig av målsettingen om arbeid til alle! Høy sysselsetting sikrer høy grad av skatter og avgifter til utbyggings- og velferdsformål, og en rimelig fordelingspolitikk over de verdiene og overskuddene som skapes.
Arbeidstakere er derfor mest tjent å velge kommune- og fylkestingsrepresentanter som vil bevare Arbeidsmiljøloven og dagens tariffavtaler – med et innhold minst på dagens nivå. Arbeidstakere er best tjent med folkevalgte som vil arbeide for et utdannings- og velferdstilbud som inkluderer alle – både unge og eldre.
Samfunnspolitisk og samfunnsøkonomisk er samfunnet best tjent med å velge politikere som vil arbeide for at det er en offentlig oppgave å forestå utbygging av vei, jernbane, telekommunikasjon, kraftforsyning, og forvaltning av fellesskapets verdier og eiendeler. På den måten sikrer man at skattebetalerne brukes til kvalitativ utbygging og vedlikehold av fellesskapets verdier – og ikke til private utbytter – som i mange tilfeller ved konserndannelser havner i utlandet/ skatteparadiser. Det handler om å sikre demokratisk styring, kontroll og revisjon av viktige samfunnsoppgaver.
Demokrati handler om deltakelse – bruk derfor stemmeretten!
onsdag 7. september 2011
Hvilket parti/ politisk representant skal man velge?
Du har etablert en fagforening, fordi arbeidstakerne ønsker å komme i posisjon slik at det kan forhandles om lønns- og arbeidsvilkår med motparten – dvs arbeidsgiveren. Ville medlemmer i fagforeningen - i et slikt tenkt tilfelle - foreslå/ bruke stemmeretten på at arbeidsgiveren skulle være foreningens leder?
Det er meget usannsynlig!
Mange kommunale og fylkeskommunale medarbeidere skal velge ny arbeidsgiver i sine kommuner og fylkeskommuner den 12 september 2011.
Andre velgere (ansatte) i private virksomheter, og i statlig sektor, skal velge lokale/ regionale politikere – hvis politikk og holdninger – i stor grad blir den politikken som legges til grunn som beslutningsgrunnlag for vedtak for mange saker i regjering og Storting.
Således har det like stor betydning hvem som sitter med makten lokalt -som sentralt.
Arbeidstakere/ lønnsmottakere er avhengig av å ha offentlige arbeidsgivere som vil snakke med fagforeningene/ arbeidstakerne – og arbeide for deres interesser. Dvs politikere som ikke motarbeider/ har til hensikt å ødelegge arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, og opparbeidede rettigheter i lov- og avtaleverk!
Det betyr at arbeidstakere har så absolutt mest å tjene på å velge partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet eller Rødt – dersom trygge jobber og trygge velferdsordninger betyr noe!
En stemme til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig folkeparti – er like ufordelaktig og ulogisk som i det tenkte tilfellet – dvs å velge arbeidsgiveren som leder av fagforeningen.
Ha et godt valg 12. september!
Det er meget usannsynlig!
Mange kommunale og fylkeskommunale medarbeidere skal velge ny arbeidsgiver i sine kommuner og fylkeskommuner den 12 september 2011.
Andre velgere (ansatte) i private virksomheter, og i statlig sektor, skal velge lokale/ regionale politikere – hvis politikk og holdninger – i stor grad blir den politikken som legges til grunn som beslutningsgrunnlag for vedtak for mange saker i regjering og Storting.
Således har det like stor betydning hvem som sitter med makten lokalt -som sentralt.
Arbeidstakere/ lønnsmottakere er avhengig av å ha offentlige arbeidsgivere som vil snakke med fagforeningene/ arbeidstakerne – og arbeide for deres interesser. Dvs politikere som ikke motarbeider/ har til hensikt å ødelegge arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, og opparbeidede rettigheter i lov- og avtaleverk!
Det betyr at arbeidstakere har så absolutt mest å tjene på å velge partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet eller Rødt – dersom trygge jobber og trygge velferdsordninger betyr noe!
En stemme til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig folkeparti – er like ufordelaktig og ulogisk som i det tenkte tilfellet – dvs å velge arbeidsgiveren som leder av fagforeningen.
Ha et godt valg 12. september!
Fremskrittspartiet og skole
I en annonse for Fremskrittspartiet i VG fremgår det at partiet sier ”ja til en bedre skole”?
For bare noen dager fremgikk det i en landsoversikt at Fremskrittspartistyrte kommuner brukte desidert minst penger på skole og elever – langt mindre enn alle andre partier.
Denne annonsen virker dermed ”troverdig” – eller skal vi si reklamemarkedets svar på spørreleken”Tro det eller ei”?
For bare noen dager fremgikk det i en landsoversikt at Fremskrittspartistyrte kommuner brukte desidert minst penger på skole og elever – langt mindre enn alle andre partier.
Denne annonsen virker dermed ”troverdig” – eller skal vi si reklamemarkedets svar på spørreleken”Tro det eller ei”?
Casino-partiet Fremskrittspartiet!
Casino-partiet Fremskrittspartiet!
”Du kan forandre samfunnet” er slagordet til Fremskrittspartiet i denne valgkampen. Men ”forandring” til hva? Det forteller Fremskrittspartiet (som vanlig) ingenting om – det spilles på nysgjerrighet på det ukjente. Men her er en liten smakebit av Fremskrittspartiets politikk!
Carl I Hagen, tidligere leder i Fremskrittspartiet, og ordførerkandidat for Oslo Fremskrittspartiet, har i valgkampen åpnet for at Fremskrittspartiet ønsker å legge til rette for casino-spill. Hadde han ennå stoppet der med casinospill – det er langt verre at Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen i tillegg vil spille casino med norske arbeidstakere og norske arbeidsplasser!
Den 10. juni i år sier Carl I Hagen i en artikkel i Aftensposten, at løsningen på utbyggingen av offentlige utbyggingsprosjekter er å bruke 50 milliarder ekstra av oljefondet til slike formål.
Fremskrittspartiet mener med andre ord at landets skal bygges med fremtidige generasjoner av pensjoner.
Så vil Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen at anbudet skal gå til internasjonale selskaper, og hvor det i anbudsdokumentene skal kreves at utenlandske arbeidstakerne jobber 12 timers arbeidsdager – inklusive lørdager og søndager.
Fremskrittspartiet vil med andre ord gå i bresjen for det som etter norsk lov er arbeidsmiljøkriminalitet, og en rovdrift på arbeidstakere - - uten å tenke på de helsemessige konsekvensene av slike overbelastende arbeidstidsordninger på sikt.
I tillegg vil Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen at lønningene skal utbetales i arbeidstakernes hjemland, basert på hjemlandets tariffer/ lønninger – for at det ikke skal skape press i norsk innenlandsøkonomi.
Fremskrittspartiet vil - i strid med norske og internasjonale lover og avtaler – drive sosial dumping!
Å benytte 50 mrd av oljefondet årlig betyr at det blir dårlig med pensjoner til kommende generasjoner pensjonister. For denne måten å disponere midlene på som Fremskrittspartiet foreslår, bidrar ikke til å understøtte velferdssamfunnet i form av skatter og avgifter til blant annet å dekke pensjoner, arbeidsledighetstrygder mv, mv.
Eldrebyrådet i Oslo, Cecilie Brein, sa til Dagens Næringsliv i sommer at hun ønsker å selge ¼ av kommunale sykehjemmene – deretter ønsker hun å selge flere.
”Vi selger ikke for å bli kvitt sykehjemmene, men for at private skal eie og vedlikeholde byggene, mens kommunen står som leietaker og fortsatt finansierer omsorgen”, er Fremskrittspartiets budskap. ”Dette gir jo aktørene svært langsiktige, gode leieavtaler – kommunen er jo en stabil aktør, som ikke kan gå konkurs” heter det videre. Så sies det at ”Dette er en vinn-vinn-situasjon – utførerkompetansen kan være bedre hos private”.
Dette kan bli en meget dyre omsorgstjenester for skattebetalerne. Fremskrittspartiet har jo bygd Midtåsenhjemmet omsorgssenter gjennom et offentlig privat samarbeid (OPS). Jf kommunerevisjonen, ville kommunen spart 100 mill kroner på dette prosjektet om kommunen hadde bygd og driftet hjemmet selv (2007-tall) fremfor på OPS-finansiering. Slik misbruker Fremskrittspartiet (og Høyre) skattebetalernes penger for å berike de rike!
Fremskrittspartiets politikk på ovennevnte betyr i klartekst;
- Norske arbeidstakere skal gjøres arbeidsledige – mens utenlandsk arbeidskraft skal ta over jobbene på ei lønn som ikke er til å leve av her i Norge!
- Fremskrittspartiet lar alle sine forslag gå ut over arbeidstakere som normalt rekrutteres av de med midlere/ lavere kompetanse og lønn. Fremskrittspartiets fremmer på denne måten et ekstremt klassesamfunn, og hvor utenlandsk arbeidskraft lønnsmessig defineres til en underklasse.
- Fremskrittspartiet har dermed bevist at de IKKE er ”et parti for folk flest” – i hvert fall ikke for majoriteten av befolkningen - som er arbeidstakere/ lønnsmottakere.
Hva slags lønns- og arbeidsvilkår arbeidstakere skal ha, og hva slags samfunn vi skal ha – det kan arbeidstakere være med på å avgjøre ved å benytte stemmeseddelen den 12. september 2011.
Mange kommunale og fylkeskommunale medarbeidere skal velge ny arbeidsgiver i sine kommuner og fylkeskommuner. Vi andre velgere, skal velge politikere – hvis politikk og holdninger – i stor grad selges inn som beslutningsgrunnlag for regjering og Storting.
Kommune- og fylkestingsvalg er meget viktige valg for samfunnsutviklingen og velferdsordningene, samt for utviklingen av det norske arbeidsliv. Det bør alle arbeidstakere og de som er avhengige av samfunnets støtteordninger merke seg.
Godt valg!
”Du kan forandre samfunnet” er slagordet til Fremskrittspartiet i denne valgkampen. Men ”forandring” til hva? Det forteller Fremskrittspartiet (som vanlig) ingenting om – det spilles på nysgjerrighet på det ukjente. Men her er en liten smakebit av Fremskrittspartiets politikk!
Carl I Hagen, tidligere leder i Fremskrittspartiet, og ordførerkandidat for Oslo Fremskrittspartiet, har i valgkampen åpnet for at Fremskrittspartiet ønsker å legge til rette for casino-spill. Hadde han ennå stoppet der med casinospill – det er langt verre at Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen i tillegg vil spille casino med norske arbeidstakere og norske arbeidsplasser!
Den 10. juni i år sier Carl I Hagen i en artikkel i Aftensposten, at løsningen på utbyggingen av offentlige utbyggingsprosjekter er å bruke 50 milliarder ekstra av oljefondet til slike formål.
Fremskrittspartiet mener med andre ord at landets skal bygges med fremtidige generasjoner av pensjoner.
Så vil Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen at anbudet skal gå til internasjonale selskaper, og hvor det i anbudsdokumentene skal kreves at utenlandske arbeidstakerne jobber 12 timers arbeidsdager – inklusive lørdager og søndager.
Fremskrittspartiet vil med andre ord gå i bresjen for det som etter norsk lov er arbeidsmiljøkriminalitet, og en rovdrift på arbeidstakere - - uten å tenke på de helsemessige konsekvensene av slike overbelastende arbeidstidsordninger på sikt.
I tillegg vil Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen at lønningene skal utbetales i arbeidstakernes hjemland, basert på hjemlandets tariffer/ lønninger – for at det ikke skal skape press i norsk innenlandsøkonomi.
Fremskrittspartiet vil - i strid med norske og internasjonale lover og avtaler – drive sosial dumping!
Å benytte 50 mrd av oljefondet årlig betyr at det blir dårlig med pensjoner til kommende generasjoner pensjonister. For denne måten å disponere midlene på som Fremskrittspartiet foreslår, bidrar ikke til å understøtte velferdssamfunnet i form av skatter og avgifter til blant annet å dekke pensjoner, arbeidsledighetstrygder mv, mv.
Eldrebyrådet i Oslo, Cecilie Brein, sa til Dagens Næringsliv i sommer at hun ønsker å selge ¼ av kommunale sykehjemmene – deretter ønsker hun å selge flere.
”Vi selger ikke for å bli kvitt sykehjemmene, men for at private skal eie og vedlikeholde byggene, mens kommunen står som leietaker og fortsatt finansierer omsorgen”, er Fremskrittspartiets budskap. ”Dette gir jo aktørene svært langsiktige, gode leieavtaler – kommunen er jo en stabil aktør, som ikke kan gå konkurs” heter det videre. Så sies det at ”Dette er en vinn-vinn-situasjon – utførerkompetansen kan være bedre hos private”.
Dette kan bli en meget dyre omsorgstjenester for skattebetalerne. Fremskrittspartiet har jo bygd Midtåsenhjemmet omsorgssenter gjennom et offentlig privat samarbeid (OPS). Jf kommunerevisjonen, ville kommunen spart 100 mill kroner på dette prosjektet om kommunen hadde bygd og driftet hjemmet selv (2007-tall) fremfor på OPS-finansiering. Slik misbruker Fremskrittspartiet (og Høyre) skattebetalernes penger for å berike de rike!
Fremskrittspartiets politikk på ovennevnte betyr i klartekst;
- Norske arbeidstakere skal gjøres arbeidsledige – mens utenlandsk arbeidskraft skal ta over jobbene på ei lønn som ikke er til å leve av her i Norge!
- Fremskrittspartiet lar alle sine forslag gå ut over arbeidstakere som normalt rekrutteres av de med midlere/ lavere kompetanse og lønn. Fremskrittspartiets fremmer på denne måten et ekstremt klassesamfunn, og hvor utenlandsk arbeidskraft lønnsmessig defineres til en underklasse.
- Fremskrittspartiet har dermed bevist at de IKKE er ”et parti for folk flest” – i hvert fall ikke for majoriteten av befolkningen - som er arbeidstakere/ lønnsmottakere.
Hva slags lønns- og arbeidsvilkår arbeidstakere skal ha, og hva slags samfunn vi skal ha – det kan arbeidstakere være med på å avgjøre ved å benytte stemmeseddelen den 12. september 2011.
Mange kommunale og fylkeskommunale medarbeidere skal velge ny arbeidsgiver i sine kommuner og fylkeskommuner. Vi andre velgere, skal velge politikere – hvis politikk og holdninger – i stor grad selges inn som beslutningsgrunnlag for regjering og Storting.
Kommune- og fylkestingsvalg er meget viktige valg for samfunnsutviklingen og velferdsordningene, samt for utviklingen av det norske arbeidsliv. Det bør alle arbeidstakere og de som er avhengige av samfunnets støtteordninger merke seg.
Godt valg!
mandag 5. september 2011
Om objektivitet og den redaksjonelle linjen i medier
Det fremgår at opposisjonspartiene i Halden kommune mener Halden Arbeiderblads valgkampdekning er en fare for demokratiet, og retter
kritikk mot Halden Arbeiderblads redaksjonelle linje. De mener at avisen favoriserer Arbeiderpartiet. (oppslag NRK.no)
Og hvem uttaler seg, jo en representant fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiets ordførerkandidat - Per Egil Evensen uttaler at ”denne avisen er den eneste i Halden, og det er en trussel mot demokratiet, at avisen ikke er nøytral”.
Jeg kjenner ikke til innholdet i Halden arbeiderblad, men hva sier den samme Per Egil Evensen om eksempelvis ”Frp 2”, unnskyld TV 2???
Opp igjennom årene kan det virke som om TV 2 har hatt en stor gruppe med journalister, fotografer, helikopter mv, bare for dekke høyrevridd Fremskrittspartistoff 24 timer i døgnet.
Fremskrittspartiet får oppslag ustanselig i TV 2, også når det ikke skjer noe av nyhetsverdi.
Et eksempel: Tror det var i 2005 – da hadde Fremskrittspartiet sommerleir i Bø i Telemark. Da lagde TV 2 et kjempelangt innslag (hovedinnslag) for å fortelle Norge at;
- Fremskrittspartiet hadde sommersamling på Bø
- At Siv Jensen hadde jogget
- At Fremskrittspartifolk spilte golf
- og at de drakk øl
Hva slags nyhetsverdi har et slikt innslag for majoriteten av det norske folk? Og er det slik fordummende lavmål av en underholdning som skal prege nyhetssendingene og demokratiske beslutningsprosesser i Norge?
Og hvem husker ikke Per Ståle Lønning i sine TV 2-sendinger, som i utgangspunktet hadde bare 3 debattanter til sine debattprogram, det var Carl I Hagen, Carl I. Hagen og Carl I. Hagen.
Det er både greit og demokratisk å kritisere pressen når de opptrer klandreverdig i forhold til folkeopplysning og demokratiske prosesser, men da forventer jeg at Fremskrittspartiets tillitsvalgte også tar et oppgjør med høyrepressen, og spesielt TV 2”. For maken til forfordeling opp igjennom tidene skal man lete lenge etter.
kritikk mot Halden Arbeiderblads redaksjonelle linje. De mener at avisen favoriserer Arbeiderpartiet. (oppslag NRK.no)
Og hvem uttaler seg, jo en representant fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiets ordførerkandidat - Per Egil Evensen uttaler at ”denne avisen er den eneste i Halden, og det er en trussel mot demokratiet, at avisen ikke er nøytral”.
Jeg kjenner ikke til innholdet i Halden arbeiderblad, men hva sier den samme Per Egil Evensen om eksempelvis ”Frp 2”, unnskyld TV 2???
Opp igjennom årene kan det virke som om TV 2 har hatt en stor gruppe med journalister, fotografer, helikopter mv, bare for dekke høyrevridd Fremskrittspartistoff 24 timer i døgnet.
Fremskrittspartiet får oppslag ustanselig i TV 2, også når det ikke skjer noe av nyhetsverdi.
Et eksempel: Tror det var i 2005 – da hadde Fremskrittspartiet sommerleir i Bø i Telemark. Da lagde TV 2 et kjempelangt innslag (hovedinnslag) for å fortelle Norge at;
- Fremskrittspartiet hadde sommersamling på Bø
- At Siv Jensen hadde jogget
- At Fremskrittspartifolk spilte golf
- og at de drakk øl
Hva slags nyhetsverdi har et slikt innslag for majoriteten av det norske folk? Og er det slik fordummende lavmål av en underholdning som skal prege nyhetssendingene og demokratiske beslutningsprosesser i Norge?
Og hvem husker ikke Per Ståle Lønning i sine TV 2-sendinger, som i utgangspunktet hadde bare 3 debattanter til sine debattprogram, det var Carl I Hagen, Carl I. Hagen og Carl I. Hagen.
Det er både greit og demokratisk å kritisere pressen når de opptrer klandreverdig i forhold til folkeopplysning og demokratiske prosesser, men da forventer jeg at Fremskrittspartiets tillitsvalgte også tar et oppgjør med høyrepressen, og spesielt TV 2”. For maken til forfordeling opp igjennom tidene skal man lete lenge etter.
Partiprogam og troverdighet
Noen generelle betraktninger;
Det er lett å love i en valgkamp. Enkelte partiet lover etter mitt syn i overkant mye en hva som er realistisk å få til av valgløfter både økonomisk og tilgjengelige ressurser!
Tidvis - noe godt kamuflert - handler politikken til høyrepartiene om å øke forskjellene mellom folk, og/ eller at handler om å frata arbeidstakere/ de som er avhengig av samfunnets støtteordninger trygghet og gode velferdsordninger. Å ikke stå åpent fram med holdninger og intensjoner – er heller ikke noe redelig spill.
Partier som lover i overkant mye, havner fort en situasjon hvor det oppstår politisk slitasje – det er en side av saken. Det som er verre (den andre siden av saken), er at det å drive en slik overbudspolitikk bidrar til å svekke tilliten til det politiske systemet – og dermed hele vårt demokratiske system.
Det å lage partiprogram – med masse lovnader, uten å vise hvordan man har tenkt å dekke inn kostnadene (utgiftene) – er etter mitt syn ikke annet enn et forsøk på å føre velgerne bak lyset.
I tillegg er dagens globale situasjon slik at det i valgprogrammer kan ligge fallgruver, eksempelvis i forhold til nasjonale og internasjonale finans- og gjeldskriser – som kan få ringvirkninger også på norske forhold. Da er det å ha for ambisiøse valgprogram i økonomisk ustabile tider – er i seg selv en risiko sport.
Ved fremtidige valg – bør det derfor være en forpliktelse for partiene å samtidig vise på hvilken måte de har tenkt å finansiere valgløftene. Det må kunne avkreves en dokumentasjon må hva valgløftene koster og hvordan utgiftene er tenkt dekket inn Dette som en slags garanti for velgerne.
Dersom en slik ordning blir avkrevd, så vil eksempelvis kunne oppleve at Fremskrittpartiets valgprogram bli landets tynneste valgprogram. Med alle de skatte- og avgiftslettene Fremskrittspartiet lover, samtidig som lover alt til alle – så vil man lett kunne avsløre hvor usammenhengende Fremskrittspartiets politikk faktisk er! For det vil rett og slett ikke sammenheng mellom inntekts- og utgiftsiden i Fremskrittspartiets valgprogrammer. Faktisk ville det trolig vært slik at Fremskrittspartiets valgprogram måtte vist kuttforslag på kuttforslag, om de måtte visse sammenhengen og fakta i deres politikk.
Konklusjon;
Fremtidens velgere bør ha krav på å vite sammenhengen mellom partienes utgiftsside og inntektsside når valgløftene presenteres. Mange valgprogram i dag er i realiteten lovnader under falskt flagg! Det er rett og slett uredelig ovenfor velgerne.
Det er lett å love i en valgkamp. Enkelte partiet lover etter mitt syn i overkant mye en hva som er realistisk å få til av valgløfter både økonomisk og tilgjengelige ressurser!
Tidvis - noe godt kamuflert - handler politikken til høyrepartiene om å øke forskjellene mellom folk, og/ eller at handler om å frata arbeidstakere/ de som er avhengig av samfunnets støtteordninger trygghet og gode velferdsordninger. Å ikke stå åpent fram med holdninger og intensjoner – er heller ikke noe redelig spill.
Partier som lover i overkant mye, havner fort en situasjon hvor det oppstår politisk slitasje – det er en side av saken. Det som er verre (den andre siden av saken), er at det å drive en slik overbudspolitikk bidrar til å svekke tilliten til det politiske systemet – og dermed hele vårt demokratiske system.
Det å lage partiprogram – med masse lovnader, uten å vise hvordan man har tenkt å dekke inn kostnadene (utgiftene) – er etter mitt syn ikke annet enn et forsøk på å føre velgerne bak lyset.
I tillegg er dagens globale situasjon slik at det i valgprogrammer kan ligge fallgruver, eksempelvis i forhold til nasjonale og internasjonale finans- og gjeldskriser – som kan få ringvirkninger også på norske forhold. Da er det å ha for ambisiøse valgprogram i økonomisk ustabile tider – er i seg selv en risiko sport.
Ved fremtidige valg – bør det derfor være en forpliktelse for partiene å samtidig vise på hvilken måte de har tenkt å finansiere valgløftene. Det må kunne avkreves en dokumentasjon må hva valgløftene koster og hvordan utgiftene er tenkt dekket inn Dette som en slags garanti for velgerne.
Dersom en slik ordning blir avkrevd, så vil eksempelvis kunne oppleve at Fremskrittpartiets valgprogram bli landets tynneste valgprogram. Med alle de skatte- og avgiftslettene Fremskrittspartiet lover, samtidig som lover alt til alle – så vil man lett kunne avsløre hvor usammenhengende Fremskrittspartiets politikk faktisk er! For det vil rett og slett ikke sammenheng mellom inntekts- og utgiftsiden i Fremskrittspartiets valgprogrammer. Faktisk ville det trolig vært slik at Fremskrittspartiets valgprogram måtte vist kuttforslag på kuttforslag, om de måtte visse sammenhengen og fakta i deres politikk.
Konklusjon;
Fremtidens velgere bør ha krav på å vite sammenhengen mellom partienes utgiftsside og inntektsside når valgløftene presenteres. Mange valgprogram i dag er i realiteten lovnader under falskt flagg! Det er rett og slett uredelig ovenfor velgerne.
Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug svikter sin politikergjerning!
Velgerpåvirkning er en del av valgkampen! Noen ganger kan slik påvirkning gå riktig galt/ virke avslørende – og det viser et oppslag i Dagbladet (05.09) med all tydelighet. Oppslaget beskriver med all tydelighet på hvilken måte Fremskrittspartiet og Høyre styrer Oslo på, og hvordan – spesielt Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug (helsebyråd) svikter sin politikergjerning.
Bestillingsverk
Oslo kommune bestilte Analyse Kaupang til å foreta en «Vurdering av effekter ved innføring av private leverandører i hjemmetjenesten».
En generell betraktning;
Er det noen – som noen gang – i denne type saker, har opplevd at et konsulentbyrå, granskningskommisjon, eller sakkyndig utvalg har fremmet andre synspunkter enn det de er bedt om fra oppdragsgiver – og standpunkter de er betalt for å fremme? Det har aldri jeg opplevd!
For denne type konsulentoppdrag handler det om «å snakke systemet etter munnen», og hvor slik velvillighet vil legge muligheter til å få nye oppdrag - fra samme oppdragsgiver er meget stor (og det overordnende målet med standpunktene).
Når brukere av tjenester brukes i et råttent spill
I Dagbladets presentasjon av rapporten fra Analyse Kaupang, er det intervjuet en bruker til å underbygge påstanden om «at eldreomsorgen i Oslo blir bedre med private aktører».
Denne brukeren uttaler at «jeg har det ti ganger bedre enn før». Den samme brukeren har tidligere hatt kommunal hjemmehjelp igjennom Oslo kommune, men har nå valgt et privat firma. Brukeren uttaler videre at «nå får jeg hjelpen jeg trenger, og de kommer tidsnok. Før kom de når de ville, uten forvarsel».
Artikkelen konkluderer med at «det er et overgrep å fjerne den hjelpa folk føler seg trygg med», et standpunkt som alle bør være enige i.
Det er en meget gledelig at denne intervjuede brukeren har fått en tilfredsstillende hjelp i dag og føler seg trygg med den hjelpen vedkommende får. Men saken viser med all tydelighet at velgerne har valgt feil politiske ledere – dvs politikere som svikter eget ansvar og oppgave - for på denne måte å åpne for å gi private, grådige spekulanter et handlingsrom og et sugerør i offentlige pengekasser.
Underforstått kan det bety at brukere av offentlige tilbud «ikke får hjelpen de trenger, og at de ikke kommer tidsnok. DVS at de kommer når de vil, og uten forvarsel».
Da er det politikernes ansvar å rydde opp og gi det offentlige tilbudet den standarden som er nødvendig for at brukerne skal være fornøyde. Og ikke gjøre slik jeg oppfatter Fremskrittspartiets helsebyråd, Sylvi Listhaug – som virker fornøyd over å ha mislykkes med egen dømmekraft og politikergjerning mht på standarden på offentlige helse- og omsorgstilbud.
Politikere som svikter sin politikergjerning
Dersom det skulle vise seg Analyse Kaupang sine analyser har en hvis grad av sannhetsgehalt i seg – så viser det med all tydelighet at Sylvi Listhaug er totalt uegnet til å være helsebyråd, og hvor hennes gjerning bærer preg av totalt sviktende lederskap og dømmekraft.
En politikers oppgave er å forvalte offentlige penger og ressurser på en mest mulig optimal måte i fellesskapets interesser! Det innebærer å stille krav til egne (offentlige) ansatte og de tilbudene som gis – og legge til rette for det.
Når helsebyråden fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug, forvalter et system som gir brukere opplevelsen at ««nå får jeg hjelpen jeg trenger, og de kommer tidsnok» når man velger private, og en opplevelse av at «før kom de når de ville, uten forvarsel når man velger offentlige tilbud», og uten å gripe inn eller gjøre noen forbedringer - da forteller det om det jeg vil påstå er en grov offentlig tjenesteforsømmelse og sviktende dømmekraft på vervet man er tildelt som politikere.
Saken viser med all tydelighet at for Fremskrittspartiet er det overordnede mål å privatisere og gi spekulanter tykke sugerør i de offentlige kassene (fellesskapets midler), og at det er underordnet hvordan brukere av offentlig tjenester har det/ opplever tilbudet.
Det er også en form for «overgrep» å bruke fellesskapets midler på utbyttepolitikk til private – fremfor på å heve standarden og innholdet på offentlige tjenester.
Bestillingsverk
Oslo kommune bestilte Analyse Kaupang til å foreta en «Vurdering av effekter ved innføring av private leverandører i hjemmetjenesten».
En generell betraktning;
Er det noen – som noen gang – i denne type saker, har opplevd at et konsulentbyrå, granskningskommisjon, eller sakkyndig utvalg har fremmet andre synspunkter enn det de er bedt om fra oppdragsgiver – og standpunkter de er betalt for å fremme? Det har aldri jeg opplevd!
For denne type konsulentoppdrag handler det om «å snakke systemet etter munnen», og hvor slik velvillighet vil legge muligheter til å få nye oppdrag - fra samme oppdragsgiver er meget stor (og det overordnende målet med standpunktene).
Når brukere av tjenester brukes i et råttent spill
I Dagbladets presentasjon av rapporten fra Analyse Kaupang, er det intervjuet en bruker til å underbygge påstanden om «at eldreomsorgen i Oslo blir bedre med private aktører».
Denne brukeren uttaler at «jeg har det ti ganger bedre enn før». Den samme brukeren har tidligere hatt kommunal hjemmehjelp igjennom Oslo kommune, men har nå valgt et privat firma. Brukeren uttaler videre at «nå får jeg hjelpen jeg trenger, og de kommer tidsnok. Før kom de når de ville, uten forvarsel».
Artikkelen konkluderer med at «det er et overgrep å fjerne den hjelpa folk føler seg trygg med», et standpunkt som alle bør være enige i.
Det er en meget gledelig at denne intervjuede brukeren har fått en tilfredsstillende hjelp i dag og føler seg trygg med den hjelpen vedkommende får. Men saken viser med all tydelighet at velgerne har valgt feil politiske ledere – dvs politikere som svikter eget ansvar og oppgave - for på denne måte å åpne for å gi private, grådige spekulanter et handlingsrom og et sugerør i offentlige pengekasser.
Underforstått kan det bety at brukere av offentlige tilbud «ikke får hjelpen de trenger, og at de ikke kommer tidsnok. DVS at de kommer når de vil, og uten forvarsel».
Da er det politikernes ansvar å rydde opp og gi det offentlige tilbudet den standarden som er nødvendig for at brukerne skal være fornøyde. Og ikke gjøre slik jeg oppfatter Fremskrittspartiets helsebyråd, Sylvi Listhaug – som virker fornøyd over å ha mislykkes med egen dømmekraft og politikergjerning mht på standarden på offentlige helse- og omsorgstilbud.
Politikere som svikter sin politikergjerning
Dersom det skulle vise seg Analyse Kaupang sine analyser har en hvis grad av sannhetsgehalt i seg – så viser det med all tydelighet at Sylvi Listhaug er totalt uegnet til å være helsebyråd, og hvor hennes gjerning bærer preg av totalt sviktende lederskap og dømmekraft.
En politikers oppgave er å forvalte offentlige penger og ressurser på en mest mulig optimal måte i fellesskapets interesser! Det innebærer å stille krav til egne (offentlige) ansatte og de tilbudene som gis – og legge til rette for det.
Når helsebyråden fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug, forvalter et system som gir brukere opplevelsen at ««nå får jeg hjelpen jeg trenger, og de kommer tidsnok» når man velger private, og en opplevelse av at «før kom de når de ville, uten forvarsel når man velger offentlige tilbud», og uten å gripe inn eller gjøre noen forbedringer - da forteller det om det jeg vil påstå er en grov offentlig tjenesteforsømmelse og sviktende dømmekraft på vervet man er tildelt som politikere.
Saken viser med all tydelighet at for Fremskrittspartiet er det overordnede mål å privatisere og gi spekulanter tykke sugerør i de offentlige kassene (fellesskapets midler), og at det er underordnet hvordan brukere av offentlig tjenester har det/ opplever tilbudet.
Det er også en form for «overgrep» å bruke fellesskapets midler på utbyttepolitikk til private – fremfor på å heve standarden og innholdet på offentlige tjenester.
Virkeligheten innhenter Fremskrittspartistyrte kommuner!
Alice i Eventyrland stod ved ett veikryss med mange muligheter og sa; «jeg vet ikke hvor jeg skal – så da går jeg dit».
Dette er et illustrerende utsagn som passer til Fremskrittspartiets politikk – eller det som vi kaller for «værhanepolitikk»!
I en oversikt fra kommunaldepartementets «ROBEK-kiste» viser det seg at hele 30 % av Fremskrittspartistyrte har en totalt skakkjørt økonomi, og er i da underlagt statlig kontroll av budsjetter, nye låneopptak og leieavtaler. Fremskrittspartistyrte kommuner viser deg å ha dårligst kontroll med økonomien – i dermed må settes under statlig administrasjon.
Det er resultatet av Fremskrittspartiets markedsliberalisme!
Det som kjennetegner Fremskrittspartiets politikk er;
På den ene siden;
- Valgløfter til alt og alle (etter værhaneprinsippet) – Fremskrittspartiets pengekasse fremstår som utømmelig!
På den andre siden;
- Skattelettelser (først og fremst til de rikeste – dvs de som gir private valgkampbidrag)
- Avgiftslettelser
- Salg/ privatisering av offentlige eiendommer, virksomheter og verdier – til sumpingpriser, dvs utsalg av lønnsomme offentlige inntektskilder som bidrar til å sikre god offentlige velferd
- For å skjule gjeld, fremdrives prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS), hvor private gis i oppdrag å finansiere og drifte offentlig infrastruktur til «blodpriser», og hvor fremtidige skattebetalere må kjøpe tilbake investeringene (dvs et system som forgjelder kommende generasjoner skattebetalere – hvor vi lever på forskudd). OPS er en form for avbetalingssystem.
Problemet og realiteten er at Fremskrittspartiet har ikke mer penger enn andre partier å forvalte. Resultatet blir da et valg mellom brutte løfter – eller kjøre på låneopptak/ budsjettunderskudd.
Denne form for politikk som Fremskrittspartiet bedriver, har man sett hva kan føre til i land som Island, USA, Hellas, Irland, Spania, Portugal, Italia m.fl! Denne politikken generer den ene finans- og gjeldskrisen etter den andre – arbeidsledigheten stiger – og hvor arbeidstakere og de som er avhengig av offentlige stønader må betale prisen.
Lærdommen fra ROBEK-lista, er at Fremskrittspartikommunene fremstår som Norges svar på samme økonomiske politikken som den finans- og gjeldskriselammende land har! Eller sagt på en annen måte. Fremskrittspartipolitikk er for dem som «ikke hvor de skal – så da går jeg gjør de samme feilene om og om igjen» – uten å lære av feilene.
Har vi råd til å gi slik total feilslått politikk flere sjanser?
Dette er et illustrerende utsagn som passer til Fremskrittspartiets politikk – eller det som vi kaller for «værhanepolitikk»!
I en oversikt fra kommunaldepartementets «ROBEK-kiste» viser det seg at hele 30 % av Fremskrittspartistyrte har en totalt skakkjørt økonomi, og er i da underlagt statlig kontroll av budsjetter, nye låneopptak og leieavtaler. Fremskrittspartistyrte kommuner viser deg å ha dårligst kontroll med økonomien – i dermed må settes under statlig administrasjon.
Det er resultatet av Fremskrittspartiets markedsliberalisme!
Det som kjennetegner Fremskrittspartiets politikk er;
På den ene siden;
- Valgløfter til alt og alle (etter værhaneprinsippet) – Fremskrittspartiets pengekasse fremstår som utømmelig!
På den andre siden;
- Skattelettelser (først og fremst til de rikeste – dvs de som gir private valgkampbidrag)
- Avgiftslettelser
- Salg/ privatisering av offentlige eiendommer, virksomheter og verdier – til sumpingpriser, dvs utsalg av lønnsomme offentlige inntektskilder som bidrar til å sikre god offentlige velferd
- For å skjule gjeld, fremdrives prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS), hvor private gis i oppdrag å finansiere og drifte offentlig infrastruktur til «blodpriser», og hvor fremtidige skattebetalere må kjøpe tilbake investeringene (dvs et system som forgjelder kommende generasjoner skattebetalere – hvor vi lever på forskudd). OPS er en form for avbetalingssystem.
Problemet og realiteten er at Fremskrittspartiet har ikke mer penger enn andre partier å forvalte. Resultatet blir da et valg mellom brutte løfter – eller kjøre på låneopptak/ budsjettunderskudd.
Denne form for politikk som Fremskrittspartiet bedriver, har man sett hva kan føre til i land som Island, USA, Hellas, Irland, Spania, Portugal, Italia m.fl! Denne politikken generer den ene finans- og gjeldskrisen etter den andre – arbeidsledigheten stiger – og hvor arbeidstakere og de som er avhengig av offentlige stønader må betale prisen.
Lærdommen fra ROBEK-lista, er at Fremskrittspartikommunene fremstår som Norges svar på samme økonomiske politikken som den finans- og gjeldskriselammende land har! Eller sagt på en annen måte. Fremskrittspartipolitikk er for dem som «ikke hvor de skal – så da går jeg gjør de samme feilene om og om igjen» – uten å lære av feilene.
Har vi råd til å gi slik total feilslått politikk flere sjanser?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
