I valget mellom lønnsutjamning og større inntektsforskjeller - velger jeg lønnsutjamning - som det beste virkemiddel i kampen mot elitens finanskriser!
Nyliberalismens kampmiddel for sine særinteresser har vært skattelette – først og fremst til de rikeste, og nedbygging av organer som har til hensikt å utøve demokratisk styring, kontroll og revisjon med finansinstitusjoner og privatkapital. De har i stor grad lykkes i mange land!
Nyliberalistenes virkemiddel har vært å føre utbytte-, bonus-, fallskjerm-, pensjons-, opsjonsforhandlinger m.fl i mer eller mindre lukkede styrerom. Det har gitt rom for dramatiske lønnsforskjeller – noe om kommer på toppen av skyhøye lønninger for øvrig.
Nyliberalismen har feilet. Det har de gjort flere ganger. I Norge holdt bankvesenet på å ryke overende på begynnelsen av 90-tallet. I 2003 tapte mange sine penger under Asia-krisen. I 2008 startet den pågående finanskrisen i USA – og er ennå ikke over. Island har fått føle nyliberalismens herjinger, Hellas gjør det i disse dager, og land som Portugal, Italia og Spania kan risikere å lide samme skjebne. Nyliberalistenes euro-prosjekt går fra krise til krise om dagen.
Og hvem har reddet nyliberalistene hver gang det har gått galt – jo det er befolkningen. De har betalt regningen og reddet bankene. Finansmarkedenes trenger å bli tilbakeført til demokratisk styring, kontroll og revisjon.
Trenger vi flere kriser styrt av nyliberalister? Så i valget mellom lønnsutjamning og større inntektsforskjeller - velger jeg lønnsutjamning - som det beste virkemiddel i kampen mot elitens finanskriser.
mandag 24. mai 2010
søndag 23. mai 2010
"Pay back times" i Valla/ Yssen-saken?
ER DET SLIK AT BRIKKENE FALLER PÅ PLASS I VALLA-SAKEN?
Er det slik at brikkene faller på plass i Valla-saken – og at de faktiske forholdene i Valla/ Yssen-saken ikke er den samme som det rapporten til advokat Jan Fougner (Fougner-utvalget) forsøkte å fortelle oss?
”Det var ingen konspirasjon”, uttaler Ingunn Yssen den 09.03.09 knyttet til Vallas avgang. ”Ingunn Yssen avviser at hun var en del av en større konspirasjon for å felle Gerd Liv Valla som LO-leder” kunne vi lese – 2 år etter at Gerd Liv Valla gikk av.
Det skjer ting som tilsier at spørsmålet om ” Er det slik at brikkene faller på plass i Valla-saken” kan være berettiget? Når man ser på den nye yrkeskarrieren til Ingunn Yssen?
Noen tilbakeblikk mv;
1.
I 2006 kåres Gerd Liv Valla til Norges mektigste person.
Jeg gledet meg veldig på Gerd Liv Valla sine vegne da hun vel fortjent ble kåret til Norges mektigste person! Men jeg ble også urolig, og jeg stilte meg selv følende spørsmål den gangen; Hvor lenge ville den mektige eliten, den borgerlige pressen, EU-tilhengerne og nyliberalistene tolerere/ akseptere at en person som står på arbeidstakernes side, og på nei-siden i forhold EUs massive sosiale dumping av arbeidstakernes rettigheter er Norges mektigste person? Og det gjorde selvsagt ikke saken enklere at Gerd Liv Valla er en kvinne i enkelte kretser.
2.
Det varte ikke lenge før boblen sprakk. Det kan virke som om Ingunn Yssen var en nyttig brikke i et slikt spill. I januar 2007 – i et velregissert spill - kom Ingunn Yssens oppsigelsesbrev som internasjonal sekretær i LO i form av et stort oppslag i VG, med beskyldninger om mobbing og trakassering fra LO-leder Gerd Liv Valla. Det førte til at Gerd Liv Valla trekker seg som LOs leder den 09.03.2007 – av hensyn til LO som organisasjon, som en konsekvens av beskyldningene.
Den største LO-lederen gjennom tidene fra 1945 frem til dette tidspunktet var fjernet. Eliten, nyliberalistene og EU-tilhengerne hadde oppnådd – for dem – et viktig mål!
3.
Etter at Gerd Liv Valla forsvant ut av Arbeiderpartiets sentralstyre, opplevde man raskt at Arbeiderpartiets politikk gikk mange omdreininger mot høyre. Politikken begynte å ligne på den samme som folket sa nei til høsten 2001 (Stoltenberg I-regjeringen).
4.
EU-tilhengerne, nyliberalistene, de høyreorienterte i Arbeiderpartiet har enorm makt innad i Arbeiderpartiet! Og det viser seg at medlemmer med nei standpunkt i EU-saken, og/ eller som står på partiets venstreside ofte blir nedkjempet raskt under nominasjonsprosesser. Se eksempelvis i Oppland. Til tross for at mer enn 50 % av befolkningen sier nei til norsk medlemskap i EU (jf meningsmålingene), så var det ikke plass til en eneste kandidat med nei til EU-standpunkt (venstresiden) i partiet blant de 5 første listekandidatene til Stortingsvalget i 2009.
Det er åpenbart at Gerd Liv Vallas standpunkter kunne opplevdes som brysom i det høyreorienterte Arbeiderpartiets sentralstyre. Spesielt ille var det trolig at Gerd Liv Valla gjennom sitt lederverv i LO også satt sentralt i Arbeiderpartiets valgkomitè. Og dermed var i en posisjon hvor hun kunne påvirke en hvis balanse av kandidater tilhørende Arbeiderpartiets høyre og venstreside ved valget på det forestående landsmøte i Arbeiderpartiet - om hun hadde fortsatt som LO-leder og leder av valgkomiteen i Arbeiderpartiet.
5.
Store deler av Norge forsto raskt at Yssens utfall mot Valla var vel regissert, og grundig planlagt. Den borgerlige pressen gjorde jobben! Spørsmålet mange stilte seg i 2007 – etter Gerd Liv Vallas avgang - var; Hva vil Ingunn Yssen få av gjenytelse for innsatsen – og av hvem?
6.
Før Gerd Liv Valla trakk seg, ble det besluttet å nedsette et granskningsutvalg. Med det begynte den uredelige hekseprosessen, en prosess som normalt benyttes i det norske rettsapparatet i de tilfellene da justismord bevisst planlegges. Og som ofte benyttes (spesielt i barnefordelingssaker)!
Det som var spesielt i Valla/ Yssen-saken, var metoden (hekseprosessen) ble benyttet uten at saken er kommet til rettsapparatet.
Prosessen går ut på - i saker som går for retten - å oppnevne såkalte ”sakkyndige eller granskere”. I realiteten er de bøller og ”bødler”. For å gi sakkyndige en legitimitet, blir slike ”sakkyndige/ granskere” oppnevnt av domstolene.
Det heter seg at i Norge skal personer bli dømt av en ”demokratisk styrt og ledet rett”. Ordningen med ”demokratisk styrt” rett opphører når dommerne oppnevner såkalte ”sakkyndige/ granskere” – og det stilles ikke spørsmål ved hva slags holdninger, verdier og ideologisk/ faktisk kunnskap disse sakkyndige/ granskerne besitter.
Problemet (det verste) er at disse ”sakkyndige/ granskerne ikke er underlagt noe regelverk, etiske retningslinjer, eller at det foreligger noen krav til på hvilken måte de skal jobbe på - av hensyn til ivaretakelse av partenes rettssikkerhet og rettigheter som den enkelte har etter norsk lov. Men andre ord – de kan være så skruppelløse og hensynsløse de bare vil – for de er garantert immunitet, gitt av domstolene. Dvs de kan ikke bli stilt til ansvar i ettertid for sine ugjerninger.
De ”sakkyndige/ granskerne” plukkes ut av ei ”liste” som dommerne har, og dommerne vet – ut fra lang dommererfaring - hvilke ”sakkyndige/ granskere” som er mest skruppelløse og hensynsløse. Og de plukker ”sakkyndige/ granskere” ut fra hvilket utfall de ønsker at saken skal få.
I Valla-saken var det ingen sak som var kommet til retten. Da det kom på tale å oppnevne et granskingsutvalg i Valla/ Yssen-saken, dukket advokat Jan Fougner opp. I mediene fortelles det at Jan Fougner utviste overivrighet etter å få denne saken. Som alibi, fikk han med seg lagdommer Nils Erik Lie i utvalget – nok et alibi (rapporten skulle gis legitimitet på troverdighet). Verken Fougner eller Lie er kjent for å ha andre politiske standpunkter enn de som normalt forfektes av høyreeliten og nyliberalister. Og Nils Erik Lie har jo kompetanse på hvordan slike ”sakkyndige/ granskere” jobber.
Bruken av en lagdommer (Nils Erik Lie) som ”sakkyndige/ gransker” – viser også at dommere kan sitte på alle sider av bordet i forvaltning av lov og rett. Hvor ”demokratisk” er det?
Hvordan jobber så disse ”sakkyndige/ granskerne”? Det som kjennetegner deres arbeid, er å bruke det meste av tiden de anvender granskningen (ofte dagevis) på den som på forhånd er utpekt til ”å vinne” saken, og bare mindre tid på den som skal tape (Det er eksempler på at det nok med 10 – 15 minutters telefonsamtale). Som hovedregel benytter de ”sakkyndige/ granskerne” anonyme vitner, rykter, manipulerte utsagn – og med konklusjoner tilpasset ”den ønskede konklusjon”. Motparten (den forutbestemte tapende part) får på denne måten aldri muligheten til å imøtegå slike oppdiktede påstander. Slik fratas den forutbestemte tapende part alle former for rettssikkerhet.
Man må gå tilbake heksebrenningsprosessene og totalitære stater for å finne paralleller til slik uredelig atferd – men som er fullt ut legalt i det norske rettssystem!
7.
Etter at Gerd Liv Valla hadde trukket seg, ble det ingen rettssak og heller ikke noen juridiske krav om rettslig oppreisning for Ingunn Yssen. Årsaken var åpenbar – jusen holdt ikke! Det viser at Ingunn Yssen ikke hadde noen sak! Det saken trolig dreide seg om var en påstand om at hun ikke fungerte (mestret) som internasjonal sekretær i LO – og at hun hadde fått en påtale om det. Yssens sak holdt til tross for at høyrepressen presenterte rapporten som en ”drepende rapport mot Gerd Liv Valla”.
Når Gerd Liv Valla likevel var fjernet – var jo vitsen med rettssak borte. Eliten, nyliberalistene og EU-tilhengerne hadde jo gjenvunnet skansen - av folk som støtter nettopp eliten, nyliberalistene og EU-tilhengerne. Godt hjulpet av Ingunn Yssens - som omtales som varm EU-tilhenger – og som er godt plassert på Arbeiderpartiets høyreside var Gerd Liv Valla fjernet.
8.
Nylig registrerte jeg at Ingunn Yssen har fått stilling som politisk rådgiver på Stortinget, nærmere bestemt i Arbeiderpartiets Kontroll- og konstitusjonsfraksjonen.
Den 09.03.2007 – og etter at det ble klart at Ingunn Yssen ikke ville gå til sak – var det mange som stilte seg spørsmålet; Når vil Ingunn Yssen få sitt ”pay-back” – og hvilket mektig nettverk vil gi den ”påkjønnelsen”? Det får man kanskje ikke noe svar på de nærmeste årene.
Dog kan man registrere at Ingunn Yssen nå er blitt politisk rådgiver på Stortinget – i Arbeiderpartiets kontroll- og konstitusjonsfraksjon.
Konklusjonen vil for mange være at dette virker noe påfallende!
9.
Med Ingunn Yssen plassert som politisk rådgiver i Arbeiderpartiet – i kontroll og konstitusjonsfraksjonen – fortsetter Arbeiderpartiet sin trend. Partiet fyller opp posisjonene med folk på partiets høyrefløy/ ja til EU-tilhengere.
Den tidligere prosessen har vært at unge folk, uten erfaring fra øvrig arbeidsliv, stort sett har fått alle statsråd/ statssekretærjobber og rådgivere i Arbeiderpartiet. Unntaket er Sigbjørn Johnsen (finansminister) og Svein Fjellheim (rådgiver).
Den 1. mai overhørte jeg en mangeårig partiveteran i Arbeiderpartiet si; ”je kinne itte att partiet mitt – dom har blitt et slags sosialdemokratisk høgre”.
Et svekket Sosialistisk venstreparti og senterparti etter valget – og Gerd Liv Valla ute – setter sine spor!
Norske arbeidstakere trenger fortsatt et Arbeiderparti som vil noe for arbeidstakerne og de som lever på trygd – kort og godt et inkluderende, solidarisk velferdssamfunn! Det handler om at vi trenger flere med holdninger og verdier på linje med de Gerd Liv Valla står for!
Er det slik at brikkene faller på plass i Valla-saken – og at de faktiske forholdene i Valla/ Yssen-saken ikke er den samme som det rapporten til advokat Jan Fougner (Fougner-utvalget) forsøkte å fortelle oss?
”Det var ingen konspirasjon”, uttaler Ingunn Yssen den 09.03.09 knyttet til Vallas avgang. ”Ingunn Yssen avviser at hun var en del av en større konspirasjon for å felle Gerd Liv Valla som LO-leder” kunne vi lese – 2 år etter at Gerd Liv Valla gikk av.
Det skjer ting som tilsier at spørsmålet om ” Er det slik at brikkene faller på plass i Valla-saken” kan være berettiget? Når man ser på den nye yrkeskarrieren til Ingunn Yssen?
Noen tilbakeblikk mv;
1.
I 2006 kåres Gerd Liv Valla til Norges mektigste person.
Jeg gledet meg veldig på Gerd Liv Valla sine vegne da hun vel fortjent ble kåret til Norges mektigste person! Men jeg ble også urolig, og jeg stilte meg selv følende spørsmål den gangen; Hvor lenge ville den mektige eliten, den borgerlige pressen, EU-tilhengerne og nyliberalistene tolerere/ akseptere at en person som står på arbeidstakernes side, og på nei-siden i forhold EUs massive sosiale dumping av arbeidstakernes rettigheter er Norges mektigste person? Og det gjorde selvsagt ikke saken enklere at Gerd Liv Valla er en kvinne i enkelte kretser.
2.
Det varte ikke lenge før boblen sprakk. Det kan virke som om Ingunn Yssen var en nyttig brikke i et slikt spill. I januar 2007 – i et velregissert spill - kom Ingunn Yssens oppsigelsesbrev som internasjonal sekretær i LO i form av et stort oppslag i VG, med beskyldninger om mobbing og trakassering fra LO-leder Gerd Liv Valla. Det førte til at Gerd Liv Valla trekker seg som LOs leder den 09.03.2007 – av hensyn til LO som organisasjon, som en konsekvens av beskyldningene.
Den største LO-lederen gjennom tidene fra 1945 frem til dette tidspunktet var fjernet. Eliten, nyliberalistene og EU-tilhengerne hadde oppnådd – for dem – et viktig mål!
3.
Etter at Gerd Liv Valla forsvant ut av Arbeiderpartiets sentralstyre, opplevde man raskt at Arbeiderpartiets politikk gikk mange omdreininger mot høyre. Politikken begynte å ligne på den samme som folket sa nei til høsten 2001 (Stoltenberg I-regjeringen).
4.
EU-tilhengerne, nyliberalistene, de høyreorienterte i Arbeiderpartiet har enorm makt innad i Arbeiderpartiet! Og det viser seg at medlemmer med nei standpunkt i EU-saken, og/ eller som står på partiets venstreside ofte blir nedkjempet raskt under nominasjonsprosesser. Se eksempelvis i Oppland. Til tross for at mer enn 50 % av befolkningen sier nei til norsk medlemskap i EU (jf meningsmålingene), så var det ikke plass til en eneste kandidat med nei til EU-standpunkt (venstresiden) i partiet blant de 5 første listekandidatene til Stortingsvalget i 2009.
Det er åpenbart at Gerd Liv Vallas standpunkter kunne opplevdes som brysom i det høyreorienterte Arbeiderpartiets sentralstyre. Spesielt ille var det trolig at Gerd Liv Valla gjennom sitt lederverv i LO også satt sentralt i Arbeiderpartiets valgkomitè. Og dermed var i en posisjon hvor hun kunne påvirke en hvis balanse av kandidater tilhørende Arbeiderpartiets høyre og venstreside ved valget på det forestående landsmøte i Arbeiderpartiet - om hun hadde fortsatt som LO-leder og leder av valgkomiteen i Arbeiderpartiet.
5.
Store deler av Norge forsto raskt at Yssens utfall mot Valla var vel regissert, og grundig planlagt. Den borgerlige pressen gjorde jobben! Spørsmålet mange stilte seg i 2007 – etter Gerd Liv Vallas avgang - var; Hva vil Ingunn Yssen få av gjenytelse for innsatsen – og av hvem?
6.
Før Gerd Liv Valla trakk seg, ble det besluttet å nedsette et granskningsutvalg. Med det begynte den uredelige hekseprosessen, en prosess som normalt benyttes i det norske rettsapparatet i de tilfellene da justismord bevisst planlegges. Og som ofte benyttes (spesielt i barnefordelingssaker)!
Det som var spesielt i Valla/ Yssen-saken, var metoden (hekseprosessen) ble benyttet uten at saken er kommet til rettsapparatet.
Prosessen går ut på - i saker som går for retten - å oppnevne såkalte ”sakkyndige eller granskere”. I realiteten er de bøller og ”bødler”. For å gi sakkyndige en legitimitet, blir slike ”sakkyndige/ granskere” oppnevnt av domstolene.
Det heter seg at i Norge skal personer bli dømt av en ”demokratisk styrt og ledet rett”. Ordningen med ”demokratisk styrt” rett opphører når dommerne oppnevner såkalte ”sakkyndige/ granskere” – og det stilles ikke spørsmål ved hva slags holdninger, verdier og ideologisk/ faktisk kunnskap disse sakkyndige/ granskerne besitter.
Problemet (det verste) er at disse ”sakkyndige/ granskerne ikke er underlagt noe regelverk, etiske retningslinjer, eller at det foreligger noen krav til på hvilken måte de skal jobbe på - av hensyn til ivaretakelse av partenes rettssikkerhet og rettigheter som den enkelte har etter norsk lov. Men andre ord – de kan være så skruppelløse og hensynsløse de bare vil – for de er garantert immunitet, gitt av domstolene. Dvs de kan ikke bli stilt til ansvar i ettertid for sine ugjerninger.
De ”sakkyndige/ granskerne” plukkes ut av ei ”liste” som dommerne har, og dommerne vet – ut fra lang dommererfaring - hvilke ”sakkyndige/ granskere” som er mest skruppelløse og hensynsløse. Og de plukker ”sakkyndige/ granskere” ut fra hvilket utfall de ønsker at saken skal få.
I Valla-saken var det ingen sak som var kommet til retten. Da det kom på tale å oppnevne et granskingsutvalg i Valla/ Yssen-saken, dukket advokat Jan Fougner opp. I mediene fortelles det at Jan Fougner utviste overivrighet etter å få denne saken. Som alibi, fikk han med seg lagdommer Nils Erik Lie i utvalget – nok et alibi (rapporten skulle gis legitimitet på troverdighet). Verken Fougner eller Lie er kjent for å ha andre politiske standpunkter enn de som normalt forfektes av høyreeliten og nyliberalister. Og Nils Erik Lie har jo kompetanse på hvordan slike ”sakkyndige/ granskere” jobber.
Bruken av en lagdommer (Nils Erik Lie) som ”sakkyndige/ gransker” – viser også at dommere kan sitte på alle sider av bordet i forvaltning av lov og rett. Hvor ”demokratisk” er det?
Hvordan jobber så disse ”sakkyndige/ granskerne”? Det som kjennetegner deres arbeid, er å bruke det meste av tiden de anvender granskningen (ofte dagevis) på den som på forhånd er utpekt til ”å vinne” saken, og bare mindre tid på den som skal tape (Det er eksempler på at det nok med 10 – 15 minutters telefonsamtale). Som hovedregel benytter de ”sakkyndige/ granskerne” anonyme vitner, rykter, manipulerte utsagn – og med konklusjoner tilpasset ”den ønskede konklusjon”. Motparten (den forutbestemte tapende part) får på denne måten aldri muligheten til å imøtegå slike oppdiktede påstander. Slik fratas den forutbestemte tapende part alle former for rettssikkerhet.
Man må gå tilbake heksebrenningsprosessene og totalitære stater for å finne paralleller til slik uredelig atferd – men som er fullt ut legalt i det norske rettssystem!
7.
Etter at Gerd Liv Valla hadde trukket seg, ble det ingen rettssak og heller ikke noen juridiske krav om rettslig oppreisning for Ingunn Yssen. Årsaken var åpenbar – jusen holdt ikke! Det viser at Ingunn Yssen ikke hadde noen sak! Det saken trolig dreide seg om var en påstand om at hun ikke fungerte (mestret) som internasjonal sekretær i LO – og at hun hadde fått en påtale om det. Yssens sak holdt til tross for at høyrepressen presenterte rapporten som en ”drepende rapport mot Gerd Liv Valla”.
Når Gerd Liv Valla likevel var fjernet – var jo vitsen med rettssak borte. Eliten, nyliberalistene og EU-tilhengerne hadde jo gjenvunnet skansen - av folk som støtter nettopp eliten, nyliberalistene og EU-tilhengerne. Godt hjulpet av Ingunn Yssens - som omtales som varm EU-tilhenger – og som er godt plassert på Arbeiderpartiets høyreside var Gerd Liv Valla fjernet.
8.
Nylig registrerte jeg at Ingunn Yssen har fått stilling som politisk rådgiver på Stortinget, nærmere bestemt i Arbeiderpartiets Kontroll- og konstitusjonsfraksjonen.
Den 09.03.2007 – og etter at det ble klart at Ingunn Yssen ikke ville gå til sak – var det mange som stilte seg spørsmålet; Når vil Ingunn Yssen få sitt ”pay-back” – og hvilket mektig nettverk vil gi den ”påkjønnelsen”? Det får man kanskje ikke noe svar på de nærmeste årene.
Dog kan man registrere at Ingunn Yssen nå er blitt politisk rådgiver på Stortinget – i Arbeiderpartiets kontroll- og konstitusjonsfraksjon.
Konklusjonen vil for mange være at dette virker noe påfallende!
9.
Med Ingunn Yssen plassert som politisk rådgiver i Arbeiderpartiet – i kontroll og konstitusjonsfraksjonen – fortsetter Arbeiderpartiet sin trend. Partiet fyller opp posisjonene med folk på partiets høyrefløy/ ja til EU-tilhengere.
Den tidligere prosessen har vært at unge folk, uten erfaring fra øvrig arbeidsliv, stort sett har fått alle statsråd/ statssekretærjobber og rådgivere i Arbeiderpartiet. Unntaket er Sigbjørn Johnsen (finansminister) og Svein Fjellheim (rådgiver).
Den 1. mai overhørte jeg en mangeårig partiveteran i Arbeiderpartiet si; ”je kinne itte att partiet mitt – dom har blitt et slags sosialdemokratisk høgre”.
Et svekket Sosialistisk venstreparti og senterparti etter valget – og Gerd Liv Valla ute – setter sine spor!
Norske arbeidstakere trenger fortsatt et Arbeiderparti som vil noe for arbeidstakerne og de som lever på trygd – kort og godt et inkluderende, solidarisk velferdssamfunn! Det handler om at vi trenger flere med holdninger og verdier på linje med de Gerd Liv Valla står for!
søndag 16. mai 2010
Festen er over!
Festen er over, det er på tide å begynne å betale.
Kom nylig over en artikkel skrevet av Patrik Paulov. Med den artikkelen som kilde – og delvis oversatt – bør den være en tankevekker i debatten rundt Hellas for tiden;
EU har bestemt at ”festen er over” for Hellas – godt støtter av den greske regjeringen og det Internasjonale pengefondet (IMF).
I samme åndedrag fremstilles grekerne som arbeidssky, skattefiendtlige, og et folk som lever på høye pensjoner fra 50-årsalderen, og generelt høye lønninger.
Et greit propagandabilde som hausses opp i mediene for ”å rettferdiggjøre” det spillet som Hellas opplever fra sine ”EU-venner” – hvor EU elitens eneste interesse er å forsøke å redde EU sin egen myntenhet - euroen.
Det er et feil bilde som fremstilles, og det står i sterk kontrast til de streikende demonstranters krav og alternativer.
Det er mange grunner til at Hellas har fått EU (OECD) og verdens oppmerksomhet. Men først og fremst handler det om de elendige statsfinansene, - men det handler nok aller mest om myntenheten euroen sin fremtid.
Det greske folket har valgt å gå i gatene – med store streikeaksjoner. Det greske folket vil ikke akseptere at arbeidsplasser blir lagt ned, at de får en kraftig forverring av sine levekår, samtidig som at vitale velferdsrettigheter/ samfunnsrettigheter blir fjernet. Samtidig ser grekerne at den rike eliten flagger ut sin kapital – og at det gjøres få eller ingen tiltak for å redusere omfanget av den svarte økonomien i landet (anslått til ca 30 % av landets økonomi)
Skrekkscenarioet for myndighetene – er at grekerne synes å samles rundt en felles front. Det er grupperinger i Hellas som ber om at Europa våkner – og får øynene opp på hva som faktisk er i ferd med å skje. De bærer plakater med teksten ”Europas folk – reis dere”. Med klar adresse til overmaktene som de mener opptrer både uryddig og urimelig.
Det gjør selvsagt inntrykk når PAME-fagforeningen samler rundt 100 000 demonstranter foran det greske parlamentet.
I følge flere medier, og politikere, fremstilles demonstrantene som ”bortskjemte typer som ønsker å leve på andres penger”. Det finnes kanskje en annen side - enn den som eliten og elitens medier tegner for de europeiske folket.
Når pensjoneres grekerne?
I en artikkel i Financial Times gis det den 29. april inntrykk av at den gjennomsnittlige pensjonsalderen i Hellas ”vil øke fra 53 år til 67 år”, som en del av innstramningstiltakene fra EU og det Internasjonale pengefondet. Magasinet Financial Times blir ofte sitert i mediene.
Og det er sikkert verken første eller siste gang at slike uriktige påstander om svært lave pensjonsalder blir spredt. Det er kringkastet at finansminister Anders Borg i Sverige gjentatte ganger har hevdet ”at det svenske folk ikke kan bli med på å betale for at grekerne pensjonerer seg i førtiårsalderen”.
For det første må det nevnes at den offisielle pensjonsalderen i Hellas er 65 år for menn, og 60 år for kvinner. Som i Norge, er den effektive pensjonsalderen lavere også i Hellas, og enkelte grupper av tjenestemenn har særaldersgrenser i Hellas som i Norge – og hvor det er mulig å pensjonere seg tidlig.
Den faktiske gjennomsnittlige pensjonsalder i Hellas er 61 år, i følge tall fra EUs statistiske byrå Eurostat. Den greske sosialistiske regjeringen benytter den samme statistikken når de presenterer hva den faktiske pensjonsalderen er.
I Norge – til sammenligning – er den faktiske gjennomsnittlige pensjonsalder på ca 59,8 år. Og Norge har til gjengjeld 70 års aldersgrense (dvs frem til 01.01.2011 når nytt pensjonssystem innføres), og hvor man kan gå av ved fylte 67 år - forutsatt at man har opptjent Folketrygdens vilkår.
Hvem er de største skattesnytere i Hellas?
Grekerne generelt ønsker ikke å betale skatt, og ta ansvar for landet økonomi blir det hevdet mediene. Selvfølgelig, finnes det en og en annen arbeidstaker, eller tjenestemann, som snylter i Hellas som ellers. Men det finnes nok andre som er de virkelig store snylterne.
Nylig fremgikk det et eksempel i New York Times (01.05);
I Hellas som ellers – er det å ha svømmebasseng i hageanleggene noe som er forbeholdt den rike eliten. De greske skattemyndigheter reiste et krav for en tid siden om at alle som har et utendørs svømmebasseng - i tilknytning til boligen, skulle oppgi det på erklæring med tanke på beskatning. I et boligområde nord for Aten var det bare 394 husstander som oppga å ha egne svømmebasseng. Myndighetene fikk ikke dette til å stemme, og det ble studert satellittbilder som var tatt over området. Det riktige antallet viste seg å være at 16 974 villaer hadde svømmebasseng. Det viser seg dermed at hele 97,7 prosent av villaeierne (eliten) - med svømmebasseng på eiendommen - dermed er å betrakte som skattesnyltere. Slik tar den rike eliten ansvar for Hellas sin vanskelig situasjon.
Men selv den rike eliten er ikke de verste skattesnyterne. Faktum er at Hellas sine konservative og sosialdemokratiske regjeringer over lang tid har forvandlet landet til et skatteparadis for store gigantiske foretak, som blant annet gjør Hellas til verdens største maritime nasjon.
Faktum er at en arbeidstaker som tjener 900 euro i måneden betaler mer i skatt til det greske samfunn enn industrikapitalistene hevdes det av Organisasjonen av Hellas (koe) i en uttalelse. Det hevdes videre at gjestearbeidere bidrar med mer penger til statskassen enn de store rederiene. Det forteller noe om skattesystemet i Hellas, hvordan høyrepolitikken (EU-politikken) har fått gjennomslag i Hellas.
Har grekerne ansettelseskontrakter som gjelder for hele livet?
”De greske statsansatte kan ikke sies opp". Slik påstås det i en artikkel i Reuters som sto på trykk den 29. april. Som et eksempel på slik ”livslang ansettelse” ble det nevnt det privatiserte flyselskapet Olympic Airlines. Fagforeningene tillot for en tid tilbake at flyselskapet ble privatisert – men først etter at 4600 av arbeidstakerne ble tatt med over i nytt selskap – alternativt at de fikk slutte mot sjenerøse sluttvederlag, i følge nyhetsbyråer.
Virkeligheten er en helt annen. Det berettes i dag om at 4000 av de ansatte i det tidligere statlige selskapet (Olympic Airlines) fortsatt er arbeidsledige. Regjeringen lovet å hjelpe dem med å finne andre jobber, men det løftet er ikke blitt oppfylt. Derfor er flyteknikere, og andre tidligere ansatte i flyselskapet, blant de som er på gata viser sitt sinne i demonstrasjonene.
En annen gruppe som ikke kjenner seg igjen i myndighetenes beskrivelser er lærerne. Nylig marsjerte en rekke lærere inn i et TV-studio - der utdanning var temaet for en diskusjon i fjernsynet. Før lærerne ble drevet ut av politiet, fikk de fremmet sin protest mot planene om å avskjedige 17 000 lærere, som går på deltidskontrakter.
Er landet konkurs?
Tallene om at Hellas har budsjettunderskudd på 13 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), og at Hellas har en statsgjeld på mer enn 115 prosent av BNP, er blitt presentert gang på gang mediene. Det er selvsagt ingen hemmelighet at de greske statsfinansene er i krise.
Men alt dette har skjedd som et resultat av politiske beslutninger. Krisen er et resultat av innføringen av euro, noe som utelukker Hellas fra å kunne føre en uavhengig og selvstendig finanspolitikken. Den – for Hellas på over-verdsatte valutaen euroen – er blitt et hardt anslag mot landets eksportindustri, turismen, og produksjon av varer for innenlands konsum – som er blitt utkonkurrert av billige importvarer.
Men gjeldskrisen er også et resultat av en nyliberal politikk som har omfordelt offentlige verdier og eiendommer over til private eie.
Et par hundre arbeidere fra PAME okkuperte den Athenske børsen i februar i år. Hensikten var å vise at Hellas er et rikt land.
Ifølge tall fra fagforeningen økte driftsmidlene i de store foretakene fra ca 36 mrd euro i 2004, til 136 mrd euro i 2009. I samme perioden har bankenes kapitaltilgang økt fra 233 til 579 milliarder euro.
De store foretakenes forvaltningskapital utgjorde altså mer enn 700 milliarder euro. Det er til sammenligning dobbelt så mye som den totale offentlige gjelden til Hellas.
Hva innebærer innstramningene?
Den samlede greske øvrigheten (sosialdemokratene, det politiske høyre, de store foretakene, de store mediene etc.) er enige med EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) om veien videre for Hellas. Det eneste alternativet er etter deres syn – er en dramatisk innstramning innenfor offentlig sektor. Det betyr lavere lønninger og pensjoner, og at myndighetene vil heve pensjonsalderen, øke momsen, samt redusere i støtteordninger til utdanning og helsetjenester.
Men de tiltakene som er vedtatt får også andre dramatiske følger. Stillingsvernet til ansatte vil bli kraftig forringet gjennom at det innføres fleksible former for ansettelseskontrakter, og gjennom å oppheve restriksjoner på masseoppsigelser. Transport- og energisektoren er allerede vedtatt at skal bli liberalisert og privatisert.
Hva kan være et alternativ?
De fleste grekere aksepterer ikke at deres land blir satt under administrasjon av EU og det Internasjonale pengefondet (IMF). De fleste godtar ikke de økonomiske innstramningene, fordi det betyr at folk må betale for en krise som ikke er forårsaket av majoriteten av befolkningen – men av den rike eliten. Det er massiv misnøye mot de nyliberale kreftene som brakte landet til randen av konkurs!
Det greske kommunistpartiet (KKE) og PAME, har gått i spissen for de folkelige protestene, og nekter å anerkjenne øvrighetens krav til innsparingstiltak. De mener ganske enkelt at arbeiderne ikke har noe å ofre, og at arbeiderne ikke skal gi opp å kjempe for å beholde/ forbedre sine opparbeidede rettigheter. De mener at det er den rike eliten som har skylden for krisen, og også bør være dem som må betale for den.
Kommunistene og PAME fremhever at den arbeiderfiendtlige politikken som Hellas nå gjennomfører ikke er et påfunn som følge av den aktuelle krisen! Å bygge ned den offentlige sektor, med påfølgende privatisering, samt presse ned arbeidstakernes lønninger – er noe EU har forsøkt lenge å drive igjennom i hele EU. Med krisen åpner for en mulighet til å fremskynde prosessen – noe som rammer yrkesgrupper som hovedsakelig rekrutteres av de med mildere/ lavere utdanning og inntekt.
Det greske kommunistpartiet (KKE) og PAME sin kritikk rettes ikke bare mot nyliberalistene, regjeringen, EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) - men mot hele det kapitalistiske systemet. Systemkritikken viser seg å ha en fremtredende plass i enhver protest i disse organisasjonene.
KKE og PAME mener at hvis situasjonen ikke skal ende opp med frustrasjon og tap, må det påvises at det finnes et reelt alternativ til kapitalismen. Og det er folkets makt! Folket må ta makta tilbake i demokratiske former. Det handler om at det greske folk må frata EU, det Internasjonale pengefondet, og de borgerlige myndighetene makten over økonomien, og legge makta i folkets tjeneste, sier Kostas Papadakis fra KKE sentralkomité.
En lignende budskap ble meddelt de hundretusener av mennesker som deltok i PAME sine demonstrasjoner under generalstreiken i Hellas den 05.05. Der det heter at;
"Vi bygger alle en felles front og allianse ... Vi bygger opp grunnlaget for en folkets regjering, slik at når den dagen kommer, skal kunne planlegge å produsere ut fra våre behov, i stedet for tjene til de rike”. (Sagt under talen utenfor parlamentet).
Hvordan bekjempes protestene?
På den ene siden er det et økende sinne blant grekerne. Demonstrasjonene - generalstreiken som ble arrangert den 5. mai - er beskrevet som den største så langt. Det er tydelig at protestene som er organisert av PAME samler betydelige folkemengder, og som er både større og bredere enn det kommunistpartiet sympatisører får til. Spesielt blant de sosialistiske PASOK-velgerne er en dyp skuffelse for tiden. Partiet som lovte å beskatte de rike etter å ha vunnet valget, har i stedet rettet et angrep mot hele det greske folk.
På den annen side er det åpenbart at PASOK-regjeringen, EU og IMF har til hensikt å gjennomføre innstramningstiltakene uavhengig av hva det greske folk sier. Det å redde Euroen, og samtidig demontere den greske velferdsstaten, og undergraver arbeidstakernes rettigheter, er blitt viktigere enn tap av fortjenester for eliten.
På lang sikt, er situasjonen uholdbar – ikke bare for den greske øvrigheten, men også for Europa. Hva vil skje dersom folk i andre land følger KKE oppfordringer, dvs å reise seg når til kamp når de utsettes lignende innstramninger og sosial dumping fra eliten og EU sin side?
En taktikk i et forsøk på å svekke protestene i Hellas, er at myndighetene forsøker å skremme arbeiderne til stillhet. Et slikt eksempel var da den lokale domstolen i havnebyen Pireus, på rederienes begjæring, dømte sjømennenes streik den 21. og 22. april som ulovlig. Et annet eksempel er når bankeierne forleden truet bankansatte med parken hvis de sluttet seg til de streikende.
De er også et pågående forsøk på å sverte demonstrantene som ”voldsmenn”. Under den gigantiske generalstreiken i Aten den 05.05, oppdaget vakter fra PAME at noen personer gikk med PAME sine flagg i hendene ba deltakerne om å brenne ned parlamentet. Disse viste seg å være medlemmer av den høyreekstreme provokatørorganisasjonen "Xrisi Avgi". Det er en organisasjon hvor det mistenkes at høytstående polititjenestemenn har hatt nære forbindelser med hevdes det.
Avsløringen av provokatørene skjedde på samme dag som at tre bankansatte ble drept. KKE fordømte angrepet med en gang - som en provokasjon mot det kjempende folk. Hvem som kastet brannbomber i en av bankene er ennå ikke kjent. Mistanken rettes både mot anarkistiske grupperinger, og mot politiet. Blant radikale grekere, er det godt kjent at politiet i mange tilfeller har forsøkt å fremprovosere vold under ulike demonstrasjoner.
Hva skjer nå?
Pr dato er det ikke kjent at det er planlagt noen nye streiker eller protestaksjoner. Men det er trolig bare et tidsspørsmål før det skjer. Situasjonen for mange greske arbeidere, ungdom og pensjonister var alvorlig allerede før den siste innstrammingspakken ble vedtatt. Nå er situasjonen bare blitt verre.
Slik beskrev flyteknikeren Tratras Kleanthis situasjonen i februar i år:
"I dag er det en million arbeidsledige i Hellas. To millioner har fleksible arbeidsavtaler. 250 000 arbeidstakere mottar minstelønnen på 740 euro. Bøndenes pensjon er på ca 300 euro, mens industriarbeiderne har ca 600 euro. Hvordan kan de hevde at grekerne med det er glade, og dermed støtter regjerings politikk?"
Er det noen som tror at grekerne misnøye synker når arbeidsledigheten øker, når man har fått avskaffet minstelønnen, og når pensjonene vil synke ytterligere?
Kom nylig over en artikkel skrevet av Patrik Paulov. Med den artikkelen som kilde – og delvis oversatt – bør den være en tankevekker i debatten rundt Hellas for tiden;
EU har bestemt at ”festen er over” for Hellas – godt støtter av den greske regjeringen og det Internasjonale pengefondet (IMF).
I samme åndedrag fremstilles grekerne som arbeidssky, skattefiendtlige, og et folk som lever på høye pensjoner fra 50-årsalderen, og generelt høye lønninger.
Et greit propagandabilde som hausses opp i mediene for ”å rettferdiggjøre” det spillet som Hellas opplever fra sine ”EU-venner” – hvor EU elitens eneste interesse er å forsøke å redde EU sin egen myntenhet - euroen.
Det er et feil bilde som fremstilles, og det står i sterk kontrast til de streikende demonstranters krav og alternativer.
Det er mange grunner til at Hellas har fått EU (OECD) og verdens oppmerksomhet. Men først og fremst handler det om de elendige statsfinansene, - men det handler nok aller mest om myntenheten euroen sin fremtid.
Det greske folket har valgt å gå i gatene – med store streikeaksjoner. Det greske folket vil ikke akseptere at arbeidsplasser blir lagt ned, at de får en kraftig forverring av sine levekår, samtidig som at vitale velferdsrettigheter/ samfunnsrettigheter blir fjernet. Samtidig ser grekerne at den rike eliten flagger ut sin kapital – og at det gjøres få eller ingen tiltak for å redusere omfanget av den svarte økonomien i landet (anslått til ca 30 % av landets økonomi)
Skrekkscenarioet for myndighetene – er at grekerne synes å samles rundt en felles front. Det er grupperinger i Hellas som ber om at Europa våkner – og får øynene opp på hva som faktisk er i ferd med å skje. De bærer plakater med teksten ”Europas folk – reis dere”. Med klar adresse til overmaktene som de mener opptrer både uryddig og urimelig.
Det gjør selvsagt inntrykk når PAME-fagforeningen samler rundt 100 000 demonstranter foran det greske parlamentet.
I følge flere medier, og politikere, fremstilles demonstrantene som ”bortskjemte typer som ønsker å leve på andres penger”. Det finnes kanskje en annen side - enn den som eliten og elitens medier tegner for de europeiske folket.
Når pensjoneres grekerne?
I en artikkel i Financial Times gis det den 29. april inntrykk av at den gjennomsnittlige pensjonsalderen i Hellas ”vil øke fra 53 år til 67 år”, som en del av innstramningstiltakene fra EU og det Internasjonale pengefondet. Magasinet Financial Times blir ofte sitert i mediene.
Og det er sikkert verken første eller siste gang at slike uriktige påstander om svært lave pensjonsalder blir spredt. Det er kringkastet at finansminister Anders Borg i Sverige gjentatte ganger har hevdet ”at det svenske folk ikke kan bli med på å betale for at grekerne pensjonerer seg i førtiårsalderen”.
For det første må det nevnes at den offisielle pensjonsalderen i Hellas er 65 år for menn, og 60 år for kvinner. Som i Norge, er den effektive pensjonsalderen lavere også i Hellas, og enkelte grupper av tjenestemenn har særaldersgrenser i Hellas som i Norge – og hvor det er mulig å pensjonere seg tidlig.
Den faktiske gjennomsnittlige pensjonsalder i Hellas er 61 år, i følge tall fra EUs statistiske byrå Eurostat. Den greske sosialistiske regjeringen benytter den samme statistikken når de presenterer hva den faktiske pensjonsalderen er.
I Norge – til sammenligning – er den faktiske gjennomsnittlige pensjonsalder på ca 59,8 år. Og Norge har til gjengjeld 70 års aldersgrense (dvs frem til 01.01.2011 når nytt pensjonssystem innføres), og hvor man kan gå av ved fylte 67 år - forutsatt at man har opptjent Folketrygdens vilkår.
Hvem er de største skattesnytere i Hellas?
Grekerne generelt ønsker ikke å betale skatt, og ta ansvar for landet økonomi blir det hevdet mediene. Selvfølgelig, finnes det en og en annen arbeidstaker, eller tjenestemann, som snylter i Hellas som ellers. Men det finnes nok andre som er de virkelig store snylterne.
Nylig fremgikk det et eksempel i New York Times (01.05);
I Hellas som ellers – er det å ha svømmebasseng i hageanleggene noe som er forbeholdt den rike eliten. De greske skattemyndigheter reiste et krav for en tid siden om at alle som har et utendørs svømmebasseng - i tilknytning til boligen, skulle oppgi det på erklæring med tanke på beskatning. I et boligområde nord for Aten var det bare 394 husstander som oppga å ha egne svømmebasseng. Myndighetene fikk ikke dette til å stemme, og det ble studert satellittbilder som var tatt over området. Det riktige antallet viste seg å være at 16 974 villaer hadde svømmebasseng. Det viser seg dermed at hele 97,7 prosent av villaeierne (eliten) - med svømmebasseng på eiendommen - dermed er å betrakte som skattesnyltere. Slik tar den rike eliten ansvar for Hellas sin vanskelig situasjon.
Men selv den rike eliten er ikke de verste skattesnyterne. Faktum er at Hellas sine konservative og sosialdemokratiske regjeringer over lang tid har forvandlet landet til et skatteparadis for store gigantiske foretak, som blant annet gjør Hellas til verdens største maritime nasjon.
Faktum er at en arbeidstaker som tjener 900 euro i måneden betaler mer i skatt til det greske samfunn enn industrikapitalistene hevdes det av Organisasjonen av Hellas (koe) i en uttalelse. Det hevdes videre at gjestearbeidere bidrar med mer penger til statskassen enn de store rederiene. Det forteller noe om skattesystemet i Hellas, hvordan høyrepolitikken (EU-politikken) har fått gjennomslag i Hellas.
Har grekerne ansettelseskontrakter som gjelder for hele livet?
”De greske statsansatte kan ikke sies opp". Slik påstås det i en artikkel i Reuters som sto på trykk den 29. april. Som et eksempel på slik ”livslang ansettelse” ble det nevnt det privatiserte flyselskapet Olympic Airlines. Fagforeningene tillot for en tid tilbake at flyselskapet ble privatisert – men først etter at 4600 av arbeidstakerne ble tatt med over i nytt selskap – alternativt at de fikk slutte mot sjenerøse sluttvederlag, i følge nyhetsbyråer.
Virkeligheten er en helt annen. Det berettes i dag om at 4000 av de ansatte i det tidligere statlige selskapet (Olympic Airlines) fortsatt er arbeidsledige. Regjeringen lovet å hjelpe dem med å finne andre jobber, men det løftet er ikke blitt oppfylt. Derfor er flyteknikere, og andre tidligere ansatte i flyselskapet, blant de som er på gata viser sitt sinne i demonstrasjonene.
En annen gruppe som ikke kjenner seg igjen i myndighetenes beskrivelser er lærerne. Nylig marsjerte en rekke lærere inn i et TV-studio - der utdanning var temaet for en diskusjon i fjernsynet. Før lærerne ble drevet ut av politiet, fikk de fremmet sin protest mot planene om å avskjedige 17 000 lærere, som går på deltidskontrakter.
Er landet konkurs?
Tallene om at Hellas har budsjettunderskudd på 13 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), og at Hellas har en statsgjeld på mer enn 115 prosent av BNP, er blitt presentert gang på gang mediene. Det er selvsagt ingen hemmelighet at de greske statsfinansene er i krise.
Men alt dette har skjedd som et resultat av politiske beslutninger. Krisen er et resultat av innføringen av euro, noe som utelukker Hellas fra å kunne føre en uavhengig og selvstendig finanspolitikken. Den – for Hellas på over-verdsatte valutaen euroen – er blitt et hardt anslag mot landets eksportindustri, turismen, og produksjon av varer for innenlands konsum – som er blitt utkonkurrert av billige importvarer.
Men gjeldskrisen er også et resultat av en nyliberal politikk som har omfordelt offentlige verdier og eiendommer over til private eie.
Et par hundre arbeidere fra PAME okkuperte den Athenske børsen i februar i år. Hensikten var å vise at Hellas er et rikt land.
Ifølge tall fra fagforeningen økte driftsmidlene i de store foretakene fra ca 36 mrd euro i 2004, til 136 mrd euro i 2009. I samme perioden har bankenes kapitaltilgang økt fra 233 til 579 milliarder euro.
De store foretakenes forvaltningskapital utgjorde altså mer enn 700 milliarder euro. Det er til sammenligning dobbelt så mye som den totale offentlige gjelden til Hellas.
Hva innebærer innstramningene?
Den samlede greske øvrigheten (sosialdemokratene, det politiske høyre, de store foretakene, de store mediene etc.) er enige med EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) om veien videre for Hellas. Det eneste alternativet er etter deres syn – er en dramatisk innstramning innenfor offentlig sektor. Det betyr lavere lønninger og pensjoner, og at myndighetene vil heve pensjonsalderen, øke momsen, samt redusere i støtteordninger til utdanning og helsetjenester.
Men de tiltakene som er vedtatt får også andre dramatiske følger. Stillingsvernet til ansatte vil bli kraftig forringet gjennom at det innføres fleksible former for ansettelseskontrakter, og gjennom å oppheve restriksjoner på masseoppsigelser. Transport- og energisektoren er allerede vedtatt at skal bli liberalisert og privatisert.
Hva kan være et alternativ?
De fleste grekere aksepterer ikke at deres land blir satt under administrasjon av EU og det Internasjonale pengefondet (IMF). De fleste godtar ikke de økonomiske innstramningene, fordi det betyr at folk må betale for en krise som ikke er forårsaket av majoriteten av befolkningen – men av den rike eliten. Det er massiv misnøye mot de nyliberale kreftene som brakte landet til randen av konkurs!
Det greske kommunistpartiet (KKE) og PAME, har gått i spissen for de folkelige protestene, og nekter å anerkjenne øvrighetens krav til innsparingstiltak. De mener ganske enkelt at arbeiderne ikke har noe å ofre, og at arbeiderne ikke skal gi opp å kjempe for å beholde/ forbedre sine opparbeidede rettigheter. De mener at det er den rike eliten som har skylden for krisen, og også bør være dem som må betale for den.
Kommunistene og PAME fremhever at den arbeiderfiendtlige politikken som Hellas nå gjennomfører ikke er et påfunn som følge av den aktuelle krisen! Å bygge ned den offentlige sektor, med påfølgende privatisering, samt presse ned arbeidstakernes lønninger – er noe EU har forsøkt lenge å drive igjennom i hele EU. Med krisen åpner for en mulighet til å fremskynde prosessen – noe som rammer yrkesgrupper som hovedsakelig rekrutteres av de med mildere/ lavere utdanning og inntekt.
Det greske kommunistpartiet (KKE) og PAME sin kritikk rettes ikke bare mot nyliberalistene, regjeringen, EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) - men mot hele det kapitalistiske systemet. Systemkritikken viser seg å ha en fremtredende plass i enhver protest i disse organisasjonene.
KKE og PAME mener at hvis situasjonen ikke skal ende opp med frustrasjon og tap, må det påvises at det finnes et reelt alternativ til kapitalismen. Og det er folkets makt! Folket må ta makta tilbake i demokratiske former. Det handler om at det greske folk må frata EU, det Internasjonale pengefondet, og de borgerlige myndighetene makten over økonomien, og legge makta i folkets tjeneste, sier Kostas Papadakis fra KKE sentralkomité.
En lignende budskap ble meddelt de hundretusener av mennesker som deltok i PAME sine demonstrasjoner under generalstreiken i Hellas den 05.05. Der det heter at;
"Vi bygger alle en felles front og allianse ... Vi bygger opp grunnlaget for en folkets regjering, slik at når den dagen kommer, skal kunne planlegge å produsere ut fra våre behov, i stedet for tjene til de rike”. (Sagt under talen utenfor parlamentet).
Hvordan bekjempes protestene?
På den ene siden er det et økende sinne blant grekerne. Demonstrasjonene - generalstreiken som ble arrangert den 5. mai - er beskrevet som den største så langt. Det er tydelig at protestene som er organisert av PAME samler betydelige folkemengder, og som er både større og bredere enn det kommunistpartiet sympatisører får til. Spesielt blant de sosialistiske PASOK-velgerne er en dyp skuffelse for tiden. Partiet som lovte å beskatte de rike etter å ha vunnet valget, har i stedet rettet et angrep mot hele det greske folk.
På den annen side er det åpenbart at PASOK-regjeringen, EU og IMF har til hensikt å gjennomføre innstramningstiltakene uavhengig av hva det greske folk sier. Det å redde Euroen, og samtidig demontere den greske velferdsstaten, og undergraver arbeidstakernes rettigheter, er blitt viktigere enn tap av fortjenester for eliten.
På lang sikt, er situasjonen uholdbar – ikke bare for den greske øvrigheten, men også for Europa. Hva vil skje dersom folk i andre land følger KKE oppfordringer, dvs å reise seg når til kamp når de utsettes lignende innstramninger og sosial dumping fra eliten og EU sin side?
En taktikk i et forsøk på å svekke protestene i Hellas, er at myndighetene forsøker å skremme arbeiderne til stillhet. Et slikt eksempel var da den lokale domstolen i havnebyen Pireus, på rederienes begjæring, dømte sjømennenes streik den 21. og 22. april som ulovlig. Et annet eksempel er når bankeierne forleden truet bankansatte med parken hvis de sluttet seg til de streikende.
De er også et pågående forsøk på å sverte demonstrantene som ”voldsmenn”. Under den gigantiske generalstreiken i Aten den 05.05, oppdaget vakter fra PAME at noen personer gikk med PAME sine flagg i hendene ba deltakerne om å brenne ned parlamentet. Disse viste seg å være medlemmer av den høyreekstreme provokatørorganisasjonen "Xrisi Avgi". Det er en organisasjon hvor det mistenkes at høytstående polititjenestemenn har hatt nære forbindelser med hevdes det.
Avsløringen av provokatørene skjedde på samme dag som at tre bankansatte ble drept. KKE fordømte angrepet med en gang - som en provokasjon mot det kjempende folk. Hvem som kastet brannbomber i en av bankene er ennå ikke kjent. Mistanken rettes både mot anarkistiske grupperinger, og mot politiet. Blant radikale grekere, er det godt kjent at politiet i mange tilfeller har forsøkt å fremprovosere vold under ulike demonstrasjoner.
Hva skjer nå?
Pr dato er det ikke kjent at det er planlagt noen nye streiker eller protestaksjoner. Men det er trolig bare et tidsspørsmål før det skjer. Situasjonen for mange greske arbeidere, ungdom og pensjonister var alvorlig allerede før den siste innstrammingspakken ble vedtatt. Nå er situasjonen bare blitt verre.
Slik beskrev flyteknikeren Tratras Kleanthis situasjonen i februar i år:
"I dag er det en million arbeidsledige i Hellas. To millioner har fleksible arbeidsavtaler. 250 000 arbeidstakere mottar minstelønnen på 740 euro. Bøndenes pensjon er på ca 300 euro, mens industriarbeiderne har ca 600 euro. Hvordan kan de hevde at grekerne med det er glade, og dermed støtter regjerings politikk?"
Er det noen som tror at grekerne misnøye synker når arbeidsledigheten øker, når man har fått avskaffet minstelønnen, og når pensjonene vil synke ytterligere?
lørdag 15. mai 2010
Høyrepolitikk og Hellas
Høyrepolitikk og Hellas
De fleste har sikkert fått med seg hvor beintøft forholdene vil bli de nærmeste årene for grekerne. Landet er teknisk sett konkurs – mye takket være et skakkjørt skattesystem – og med en svart økonomi beregnet til rundt 30 % av landets økonomi.
Men ”vennene” i EU har vært ”snille” – har vi sett! ”EU-vennene” har så ”snille” at det har gitt grekerne et lån – et lån som alle må betale for. Også Norge må bidra med ca 15,5 mrd kr til det Internasjonale pengefondet (IMF) for denne lånegarantien jf oppslag i Aftenposten.
For å betjene lånene – må velferdssystemene i Hellas kontinuerlig bygges ned de nærmeste årene, for at landet skal være i stand til å betale tilbake lånene på de beinharde betingelsene som ”EU-vennene” har satt som betingelser.
Når pensjoner, trygder og andre velferdssystemer svekkes – betyr det mindre økonomi til å handle for blant Hellas sin befolkning. Det betyr at det vil ta meget lang tid før grekerne kan komme tilbake til nye høyder fordi etterspørselen etter varer og tjenester vil synke. Hellas kan risikere bli satt mange ti år tilbake i utvikling. Men slik er jo ”vennene” i EU – det er slik de oppfører seg normalt!
I Norge, vil særlig Høyre og Fremskrittspartiet, at alle offentlige investeringer skal skje gjennom betalingsordninger knyttet til ”offentlig privat samarbeid (OPS)”. Det er et system hvor private lånefinansierer, bygger ut og drifter veier/ jernbane/ bygninger og lignende – for at staten i neste omgang skal kjøpe disse investeringene tilbake etter noen år (som regel etter at investeringene er nedslitte).
Dette systemet kan sammenlignes med at vanlige husholdninger kjøper en vare på avbetaling. Alle som har gjort det, vet hvor dyrt og uholdbart dette er. (Og når varen er nedbetalt – er den i prinsippet blitt nedslitt). Det samme vil skje med OPS-investeringer. De private investorene må beregne seg ei rente på opp mot 12 – 15 %, fordi det alminnelige rentenivået kan havne på slike høyder igjen (slik de var på begynnelsen av 90-tallet i norske banker). For ikke å gå konkurs må da private investorer ta slike rentegebyrer. Så lenge rentenivået i Norge er lavt – blir det overskytende (differansen mellom beregnet rente og faktisk rente) ren ekstrainntekt til de private investorene.
Går politikerne inn på finansiering og utbygging av infrastruktur gjennom OPS-ordninger, betyr det at det offentlige binder seg opp til å måtte betale lånene først – blir det penger igjen etter at lånene er betalt – så kan det overskytende anvendes til velferdsoppgaver (pensjoner, trygder, helsetjenester, utdanning, eldreomsorg osv). Alle ser jo da at OPS er et virkemiddel for å bygge ned og demontere velferdssamfunnet! Får vi økonomiske nedgangstider (finanskriser) – kan slike OPS-bindinger knuse hele det velferdssamfunnet vi har maktet å bygge opp! OPS-avtaler har med andre ord klare paralleller til den økonomiske hestekuren som Hellas er påtvunget i dag – og som grekerne vil oppleve det de nærmeste årene.
Men det forhold at høyrepartiene vil demontere vårt velferdssamfunn - er jo ikke noe nytt. Det er jo derfor høyrepartiene eksisterer – knuse alt hva finnes av universelle velferdsordninger.
I EU (OECD), og i høyrepartiene, ser det ut til å være en overordnet målsetting å fremskaffe en ny fattigdomsklasse – og øke forskjellene dramatisk. En fattigdom som ensidig skal ramme arbeidstakere og trygdede med midlere/ lavere utdanning og inntekt! Et viktig virkemiddel til få økt fattigdom på – er å forgjelde fremtidens skattebetalere med OPS-avtaler.
De fleste har sikkert fått med seg hvor beintøft forholdene vil bli de nærmeste årene for grekerne. Landet er teknisk sett konkurs – mye takket være et skakkjørt skattesystem – og med en svart økonomi beregnet til rundt 30 % av landets økonomi.
Men ”vennene” i EU har vært ”snille” – har vi sett! ”EU-vennene” har så ”snille” at det har gitt grekerne et lån – et lån som alle må betale for. Også Norge må bidra med ca 15,5 mrd kr til det Internasjonale pengefondet (IMF) for denne lånegarantien jf oppslag i Aftenposten.
For å betjene lånene – må velferdssystemene i Hellas kontinuerlig bygges ned de nærmeste årene, for at landet skal være i stand til å betale tilbake lånene på de beinharde betingelsene som ”EU-vennene” har satt som betingelser.
Når pensjoner, trygder og andre velferdssystemer svekkes – betyr det mindre økonomi til å handle for blant Hellas sin befolkning. Det betyr at det vil ta meget lang tid før grekerne kan komme tilbake til nye høyder fordi etterspørselen etter varer og tjenester vil synke. Hellas kan risikere bli satt mange ti år tilbake i utvikling. Men slik er jo ”vennene” i EU – det er slik de oppfører seg normalt!
I Norge, vil særlig Høyre og Fremskrittspartiet, at alle offentlige investeringer skal skje gjennom betalingsordninger knyttet til ”offentlig privat samarbeid (OPS)”. Det er et system hvor private lånefinansierer, bygger ut og drifter veier/ jernbane/ bygninger og lignende – for at staten i neste omgang skal kjøpe disse investeringene tilbake etter noen år (som regel etter at investeringene er nedslitte).
Dette systemet kan sammenlignes med at vanlige husholdninger kjøper en vare på avbetaling. Alle som har gjort det, vet hvor dyrt og uholdbart dette er. (Og når varen er nedbetalt – er den i prinsippet blitt nedslitt). Det samme vil skje med OPS-investeringer. De private investorene må beregne seg ei rente på opp mot 12 – 15 %, fordi det alminnelige rentenivået kan havne på slike høyder igjen (slik de var på begynnelsen av 90-tallet i norske banker). For ikke å gå konkurs må da private investorer ta slike rentegebyrer. Så lenge rentenivået i Norge er lavt – blir det overskytende (differansen mellom beregnet rente og faktisk rente) ren ekstrainntekt til de private investorene.
Går politikerne inn på finansiering og utbygging av infrastruktur gjennom OPS-ordninger, betyr det at det offentlige binder seg opp til å måtte betale lånene først – blir det penger igjen etter at lånene er betalt – så kan det overskytende anvendes til velferdsoppgaver (pensjoner, trygder, helsetjenester, utdanning, eldreomsorg osv). Alle ser jo da at OPS er et virkemiddel for å bygge ned og demontere velferdssamfunnet! Får vi økonomiske nedgangstider (finanskriser) – kan slike OPS-bindinger knuse hele det velferdssamfunnet vi har maktet å bygge opp! OPS-avtaler har med andre ord klare paralleller til den økonomiske hestekuren som Hellas er påtvunget i dag – og som grekerne vil oppleve det de nærmeste årene.
Men det forhold at høyrepartiene vil demontere vårt velferdssamfunn - er jo ikke noe nytt. Det er jo derfor høyrepartiene eksisterer – knuse alt hva finnes av universelle velferdsordninger.
I EU (OECD), og i høyrepartiene, ser det ut til å være en overordnet målsetting å fremskaffe en ny fattigdomsklasse – og øke forskjellene dramatisk. En fattigdom som ensidig skal ramme arbeidstakere og trygdede med midlere/ lavere utdanning og inntekt! Et viktig virkemiddel til få økt fattigdom på – er å forgjelde fremtidens skattebetalere med OPS-avtaler.
Togrot skal straffes
Togrot skal straffes
(Kilde; Dagsavisen 12.05.2010)
Togrot skal straffes – men de virkelig ansvarlige går selvsagt fri! Det vil si politikerne – det er de som har stelt jernbanesystemene i en slik elendig forfatning som de er blitt. Men slik fungerer nyliberalistene og teoriene til tilhengere av New Public Management (EU sin politikk) – dvs si høyrepolitikk!
Det manglet ikke på advarsler. New Zealand fikk knust sitt jernbanesystem. Tidligere statsminister i England, Margareth Thatcher, gjorde det samme med jernbanen i England (og hvor staten måtte inn og overta ansvaret for sikkerhetsystemene igjen). Og Norge må selvsagt gjøre de samme feilene om igjen som andre land har gjort før oss – det er prisen for å gjøre seg til dilletanter for EUs politikk! Markedsliberalismen har drevet sosialdemokratiske ideologier og samfunnsfellesskapet fra skanse til skanse – over til at vi har fått en dønn høyrepolitikk! Konsekvensen av innføring av høyrepolitikk (grådighetskulturen/ forskjellssamfunnet) har resultert i den finanskrisen som mange virkelig får oppleve i disse dager rundt i Europa – og verden.
Omorganiseringer, anbud og oppsplitting av den tidligere forvaltningsbedriften NSB, samt systematisk utstøting/ oppsigelse av de med midlere/ lavere utdanning og lønn – har sin pris. Med fjerning av personalet med (erfarings)kompetansen om faktisk og praktisk jernbanedrift – så fjernet politikerne jernbanedriftens grunnfjell. Og siden har mye gått galt i de fleste jernbaneselskapene. De som til en hver tid satt med geografisk spisskompetanse om jernbanedrift, drev med oppsøkende og forebyggende arbeid mot driftsuhell, innehadde kunnskaper om grunn/ masse på jernbanenettet og hvordan ulike årstider påvirker kjøreveien, de som trådte til med brøyting når det trengtes osv – er ikke der lenger. Mange av dem er utstøtt ut av arbeidslivet over på trygder, ventelønnsordninger, førtidspensjoneringer osv. Det har samfunnet råd til – men det er jo en del av nyliberalistenes mål – å fremme grobunn for en ny fattigklasse i samfunnet.
Norge er et land med bare 4,7 millioner innbyggere (ikke 47 millioner – som de fleste politikerne later til å tro), – løsningen er å samle alle jernbaneselskapene i ett selskap igjen. Og på denne måten å bruke personell, materiell og arealer fleksibelt – slik man gjorde tidligere.
Nå har nyliberalistene funnet ut at i stedet for å utbedre og fornye jernbanen, så skal pengene brukes på straffegebyrer. Jeg ser for meg at det åpner for et nytt marked for advokater (som ofte skriver salærer for 25 timer i døgnet – jf Nokas-saken, og konsulentbyråer med timepriser på kr 1 000.- eller mer pr ansatt osv osv). Vi har sett det i NAV – i stedet for å hjelpe trengende – er det i stedet brukt ca 4 mrd på konsulenter. Mens veinettet forfaller – har Statens vegvesen bruket 1,4 mrd på konsulenter osv osv. Alt pga at de har sagt opp (støtt ut) egen kompetanse – i hovedsak arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn.
Poenget er at jernbanen – verken NSB-selskapene, eller Jernbaneverket – blir ikke bedre av straffegebyrer!!! NSB-selskapene og Jernbaneverket blir bedre av opprusting og fornying av gammelt utslitt materiell og infrastruktur – og at det dermed oppstår færre driftsuhell!!! Har man et driftssikkert, stabilt oppdatert jernbanesystem – med beskjedne forsinkelser – så er behovet for straffegebyrer borte!!!
Innføring av straffegebyrer er ikke annet enn en gedigen ansvarsfraskrivelse fra politikerne – og et forsøk på å overføre ansvaret for egne feilgrep over på jernbaneselskapene!
Politikerne har fått akkurat den jernbanen de har bedt om! La fellesskapets penger gå til fornying og opprusting av jernbanesystemene – ikke til å pleie grådighetskulturer som et system med straffegebyrer sannsynligvis vil medføre.
Norge har ikke penger til å ha stasjonene bemannet – og yte service ved driftsavvik, men å ansette haugevis med folk som skal administrere straffegebyrer ovenfor jernbaneselskapene og titusenvis av enkeltkunder – det har vi råd til.
Jernbanen trenger arbeidstakere med høy kompetanse, og de trenger stabile arbeidstakere med kunnskaper og forståelse om drift og vedlikehold av jernbanen – i et fellesskap. Det er nøkkelen til god jernbanepolitikk!
Det politikerne må ta inn over seg er at det folket vil ha – er en jernbane som kommer når den skal – og er på bestemmelsesstedet når det skal! Ikke et byråkratisk system for straffegebyrer!
(Kilde; Dagsavisen 12.05.2010)
Togrot skal straffes – men de virkelig ansvarlige går selvsagt fri! Det vil si politikerne – det er de som har stelt jernbanesystemene i en slik elendig forfatning som de er blitt. Men slik fungerer nyliberalistene og teoriene til tilhengere av New Public Management (EU sin politikk) – dvs si høyrepolitikk!
Det manglet ikke på advarsler. New Zealand fikk knust sitt jernbanesystem. Tidligere statsminister i England, Margareth Thatcher, gjorde det samme med jernbanen i England (og hvor staten måtte inn og overta ansvaret for sikkerhetsystemene igjen). Og Norge må selvsagt gjøre de samme feilene om igjen som andre land har gjort før oss – det er prisen for å gjøre seg til dilletanter for EUs politikk! Markedsliberalismen har drevet sosialdemokratiske ideologier og samfunnsfellesskapet fra skanse til skanse – over til at vi har fått en dønn høyrepolitikk! Konsekvensen av innføring av høyrepolitikk (grådighetskulturen/ forskjellssamfunnet) har resultert i den finanskrisen som mange virkelig får oppleve i disse dager rundt i Europa – og verden.
Omorganiseringer, anbud og oppsplitting av den tidligere forvaltningsbedriften NSB, samt systematisk utstøting/ oppsigelse av de med midlere/ lavere utdanning og lønn – har sin pris. Med fjerning av personalet med (erfarings)kompetansen om faktisk og praktisk jernbanedrift – så fjernet politikerne jernbanedriftens grunnfjell. Og siden har mye gått galt i de fleste jernbaneselskapene. De som til en hver tid satt med geografisk spisskompetanse om jernbanedrift, drev med oppsøkende og forebyggende arbeid mot driftsuhell, innehadde kunnskaper om grunn/ masse på jernbanenettet og hvordan ulike årstider påvirker kjøreveien, de som trådte til med brøyting når det trengtes osv – er ikke der lenger. Mange av dem er utstøtt ut av arbeidslivet over på trygder, ventelønnsordninger, førtidspensjoneringer osv. Det har samfunnet råd til – men det er jo en del av nyliberalistenes mål – å fremme grobunn for en ny fattigklasse i samfunnet.
Norge er et land med bare 4,7 millioner innbyggere (ikke 47 millioner – som de fleste politikerne later til å tro), – løsningen er å samle alle jernbaneselskapene i ett selskap igjen. Og på denne måten å bruke personell, materiell og arealer fleksibelt – slik man gjorde tidligere.
Nå har nyliberalistene funnet ut at i stedet for å utbedre og fornye jernbanen, så skal pengene brukes på straffegebyrer. Jeg ser for meg at det åpner for et nytt marked for advokater (som ofte skriver salærer for 25 timer i døgnet – jf Nokas-saken, og konsulentbyråer med timepriser på kr 1 000.- eller mer pr ansatt osv osv). Vi har sett det i NAV – i stedet for å hjelpe trengende – er det i stedet brukt ca 4 mrd på konsulenter. Mens veinettet forfaller – har Statens vegvesen bruket 1,4 mrd på konsulenter osv osv. Alt pga at de har sagt opp (støtt ut) egen kompetanse – i hovedsak arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn.
Poenget er at jernbanen – verken NSB-selskapene, eller Jernbaneverket – blir ikke bedre av straffegebyrer!!! NSB-selskapene og Jernbaneverket blir bedre av opprusting og fornying av gammelt utslitt materiell og infrastruktur – og at det dermed oppstår færre driftsuhell!!! Har man et driftssikkert, stabilt oppdatert jernbanesystem – med beskjedne forsinkelser – så er behovet for straffegebyrer borte!!!
Innføring av straffegebyrer er ikke annet enn en gedigen ansvarsfraskrivelse fra politikerne – og et forsøk på å overføre ansvaret for egne feilgrep over på jernbaneselskapene!
Politikerne har fått akkurat den jernbanen de har bedt om! La fellesskapets penger gå til fornying og opprusting av jernbanesystemene – ikke til å pleie grådighetskulturer som et system med straffegebyrer sannsynligvis vil medføre.
Norge har ikke penger til å ha stasjonene bemannet – og yte service ved driftsavvik, men å ansette haugevis med folk som skal administrere straffegebyrer ovenfor jernbaneselskapene og titusenvis av enkeltkunder – det har vi råd til.
Jernbanen trenger arbeidstakere med høy kompetanse, og de trenger stabile arbeidstakere med kunnskaper og forståelse om drift og vedlikehold av jernbanen – i et fellesskap. Det er nøkkelen til god jernbanepolitikk!
Det politikerne må ta inn over seg er at det folket vil ha – er en jernbane som kommer når den skal – og er på bestemmelsesstedet når det skal! Ikke et byråkratisk system for straffegebyrer!
En hyggelig morgen å våkne opp til!
Vel ute av sengen, på med PCen – og hva finner jeg der? Jo, 56,9 % av Norges befolkning sier nei til medlemskap i EU (eliteklubben)., 30,3 % sier ja, og 12,8 % vet ikke.
En stadig større andel av det norske folk ser sakte, men sikkert, at EU – elitens tankegods – ikke er løsningen for den alminnelige kvinne og mann! Høyrepolitikk er verken en solidarisk eller en inkluderende politikk! EU og høyrepartienes aggressiv politikk mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår – og spesielt mot yrkesgrupper som i hovedsak rekrutterer arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ inntekt – gir verken trygghet eller tillit hos arbeidstakere som er opptatt av et velfungerende velferdssamfunn!
Under debatten om innføring av Euro i våre naboland for noen år siden, forsøkte eliten (EU-tilhengerne) å innbille oss at det å stå utenfor ville kunne koste Norge dyrt. Og de påsto at Norge ville få større vansker med å omsette varer og tjenester i Europa om Norge ikke dilter etter (høyrepolitikken i) EU.
Nå har situasjonen i Hellas vist oss en av konsekvensene – og dermed noe av det negative - med Euro-samarbeidet! Det kan riktig nok hende at Norge kan få vansker med å omsette varer og tjenester i deler av Europa, men ikke på grunn av at vi står utenfor Euro-samarbeidet – men på grunn av Euro-samarbeidet.
Eliten i EU har nå lykkes med å binde Hellas fast til masten med - økt fattigdom og sparetiltak i lang tid fremover. Den styrtrike eliten – og det i et land hvor de påstås har 30 % svart økonomi - har flyttet pengene sine ut av landet. Slik fungerer elitens solidaritet hos eliten etter at landet er kjørt i grøfta, og etter at arbeidstakerne i Hellas har slitt og gjort eliten rik. Ikke noe ”pay-back-tanker” i den gården nei – bare økt grådighet ved å flytte aktiviteten til andre deler av verden. Det fortelles om at en arbeidstaker som tjener 900 Euro i måneden betaler mer skatt pr år enn de rike innen industri-eliten. Det sier noe om hvor skjevt Hellas sitt skattesystem er, ved siden av høy andel svart økonomi. Portugal, Spania og Italia står i fare for å økonomisk å havne i samme gata som Hellas.
Selv Norske skattebetalere slipper ikke unna elitens herjinger i Hellas. Nei, Norge må bidra med 15,5 mrd kr til det Internasjonale pengefondet (IMF) i et forsøk på å redde Euroen.
Når Hellas nå skal betale tilbake de lånene de opptar – elitens lån og elitens vilkår krav for tilbakebetaling – går regningen til arbeidstakere og trygdede! EUs overordnede politikk – dvs å fremskaffe sosial dumping og en ny fattigdomsklasse - lykkes steg for steg. Det er nå en stor fare for at utviklingen med sosial dumping /økning av antall fattige og bare vil eskalere raskere enn noen gang i EU – England har i disse dager fått en høyreregjering igjen. Med de store landene England, Italia, Frankrike og Tyskland som dønn høyrepolitiske nasjoner – blir veien enda lettere for den rike eliten i EU i sin kamp mot arbeidstakere og trygdede – dvs å gjøre dere livssituasjonen vanskeligere og dårligere for store befolkningsgrupper. Eliten i EU har fått sterkere makt!
En stadig større andel av det norske folk ser sakte, men sikkert, at EU – elitens tankegods – ikke er løsningen for den alminnelige kvinne og mann! Høyrepolitikk er verken en solidarisk eller en inkluderende politikk! EU og høyrepartienes aggressiv politikk mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår – og spesielt mot yrkesgrupper som i hovedsak rekrutterer arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ inntekt – gir verken trygghet eller tillit hos arbeidstakere som er opptatt av et velfungerende velferdssamfunn!
Under debatten om innføring av Euro i våre naboland for noen år siden, forsøkte eliten (EU-tilhengerne) å innbille oss at det å stå utenfor ville kunne koste Norge dyrt. Og de påsto at Norge ville få større vansker med å omsette varer og tjenester i Europa om Norge ikke dilter etter (høyrepolitikken i) EU.
Nå har situasjonen i Hellas vist oss en av konsekvensene – og dermed noe av det negative - med Euro-samarbeidet! Det kan riktig nok hende at Norge kan få vansker med å omsette varer og tjenester i deler av Europa, men ikke på grunn av at vi står utenfor Euro-samarbeidet – men på grunn av Euro-samarbeidet.
Eliten i EU har nå lykkes med å binde Hellas fast til masten med - økt fattigdom og sparetiltak i lang tid fremover. Den styrtrike eliten – og det i et land hvor de påstås har 30 % svart økonomi - har flyttet pengene sine ut av landet. Slik fungerer elitens solidaritet hos eliten etter at landet er kjørt i grøfta, og etter at arbeidstakerne i Hellas har slitt og gjort eliten rik. Ikke noe ”pay-back-tanker” i den gården nei – bare økt grådighet ved å flytte aktiviteten til andre deler av verden. Det fortelles om at en arbeidstaker som tjener 900 Euro i måneden betaler mer skatt pr år enn de rike innen industri-eliten. Det sier noe om hvor skjevt Hellas sitt skattesystem er, ved siden av høy andel svart økonomi. Portugal, Spania og Italia står i fare for å økonomisk å havne i samme gata som Hellas.
Selv Norske skattebetalere slipper ikke unna elitens herjinger i Hellas. Nei, Norge må bidra med 15,5 mrd kr til det Internasjonale pengefondet (IMF) i et forsøk på å redde Euroen.
Når Hellas nå skal betale tilbake de lånene de opptar – elitens lån og elitens vilkår krav for tilbakebetaling – går regningen til arbeidstakere og trygdede! EUs overordnede politikk – dvs å fremskaffe sosial dumping og en ny fattigdomsklasse - lykkes steg for steg. Det er nå en stor fare for at utviklingen med sosial dumping /økning av antall fattige og bare vil eskalere raskere enn noen gang i EU – England har i disse dager fått en høyreregjering igjen. Med de store landene England, Italia, Frankrike og Tyskland som dønn høyrepolitiske nasjoner – blir veien enda lettere for den rike eliten i EU i sin kamp mot arbeidstakere og trygdede – dvs å gjøre dere livssituasjonen vanskeligere og dårligere for store befolkningsgrupper. Eliten i EU har fått sterkere makt!
lørdag 1. mai 2010
Gratulerer med dagen!
Gratulerer med dagen!
Arbeidernes frihetsdag – er en viktig markering! Din deltakelse og oppslutning om dagen er viktig – fordi denne dagen handler om at arbeidstakere fortsatt må stå sammen om å videreutvikle vårt velferdssamfunn! Det er også dagen hvor det er grunn til å minne hverandre om de mange seierne som arbeiderbevegelsen har vunnet frem.
Først og fremst er 1. mai en viktig dag til å markere kampen om solidaritet og utvikling av demokratiet – dvs kampen om det å ha stemmerett i de fora som er viktig for arbeidstakeres arbeid, velferd og samfunnsutvikling.
Den allmenne stemmeretten ble innført i 1898 i Norge. Tidligere var stemmeretten forbeholdt de rike (godseierne) og høyt utdannede.
Kvinnene fikk sin allmenne stemmerett først 1913 (I 1910 fikk kvinnene stemmerett ved kommunale valg). For arbeidstakere gjaldt det å få plass i de foraene hvor viktige beslutninger fattes for utviklingen av samfunnet.
Utviklingen av velferdssamfunnet i Norge, er først og frem fagbevegelsen - LO - sin fortjeneste! Og historisk er det gjennom det faglige politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet - at kampen om utjamning, solidaritet og utjamning har vunnet frem. I dag skjer dette gjennom det rød-grønne regjeringssamfunnet – bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet.
En av de viktigste sakene fagbevegelsen i sin tid vant frem med – var at arbeidstakere og deres barn fikk rett til utdannelse - og ikke minst muligheter til å gjennomføre utdanning. Det har ikke alltid vært slik. Tidligere var skolegang forbeholdt de rike som hadde råd til det – i private skoler. Dette skjedde først og fremst fordi det bare var de rike som hadde råd til bøker og skolegang. Hva var fagbevegelsens mottrekk mot dette? Jo, fagbevegelsen satte i gang med opprettelse av bibliotek – som var gratis utlån av bøker – for at barn av arbeidstakere skulle lære å lese og regne og få seg en utdannelse. I tillegg drev fagbevegelsen frem et krav som sørget for at den allmenne offentlige skolen innført. Det var og er en viktig sak i kampen mot fattigdom. I nyere tid har LO drevet frem retten til etter- og videreutdanning for voksne for sikre eldre arbeidstakere nødvendig og riktig kompetanse i dagens arbeidsmarked.
En viktig kamp for høyresiden i dag – og særlig Fremskrittspartiet – er å innføre betalingsordninger for lån av bøker, og mange av deres sympatisører mener at bibliotek ikke lengre er en offentlig oppgave. I tillegg til at de ønsker en fremvekst av private skoler for eliten – dvs å gjeninnføre et markert klassesamfunn.
I tidligere tider var det fortrinnsvis godseiere og de som eide produksjonsmidlene – de som eide butikkene (varehandelen). Det innebar at mat- og forbruksvarer ble sterkt overpriset, og mange arbeidstakere sto i gjeld til kjøpmennene (kriteordninger) fordi lønna ikke strak til. Nøden (arbeidere i Sulitjelma/ Samhold-arbeiderne i Arendal) utviklet mottiltak til denne form for spekulasjon og gjeldsslaveri mot arbeidstakere. Det skjedde gjennom et kollektivt fellesskap. Arbeiderne startet egne fabrikker og butikker – med lave matvarepriser for arbeidstakerne - gjennom medlemskap. Samvirkelagskjeden, Østbanernes forbruksforening m.fl. er gode eksempler på dette. Medlemskap i samvirkekjeder gav også fortrinnsrett til mat- og forbruksvarer i tider med knapphet på enkelte varer.
Slik har fagbevegelsen systematisk kjempet frem velferdssamfunnet, med forsikringsordninger, pensjonssystemer, trygder, stønader, - og lovgivninger som beskytter arbeidstakernes helse, miljø, sikkerhet, sosialt og velferdsmessig – og sist men ikke minst; Landsomfattende tariffavtaler som sikrer arbeidstakere ei lønn som er til å leve av!
Det bør være et stort tankekors for alle uorganiserte – som i dag nyter godt av slike allmennrettigheter – og ikke vil være med å bidra!
Fagbevegelsen er fortsatt en meget viktig aktør! Det velferdssamfunnet som vi har fått i Norge må forsvares hver eneste dag! Ingen andre organisasjoner enn LO gjør det i dag! Det er bare LO og dets sterke påvirkning mot de politiske miljøene som har maktet å stå imot nyliberalistene og høyrekreftene som vil bygge ned og demontere velferdssamfunnet!
I dag pågår det den omfattende streik blant arbeiderne ve Åsmund Pettersen og Sønn AS i Oppland – om retten til å få en tariffavtale! I dag står LO solidarisk rundt disse arbeidstakerne – i kampen for at disse arbeidstakerne skal få sine allmennrettigheter oppfylt. Støtt disse streikende arbeiderne!
Årets tariffoppgjør handler om å dempe utviklingen av klasseforskjeller – og bedre likelønn mellom menn og kvinner, og å sikre fagbevegelsens medlemmer opprettholdelse/ forbedring av kjøpekraften – og retten til arbeid for alle!
Globalt har vi en stor utfordring i kampen mot sosial dumping, og høyrekreftenes forfølgelse av fagforeningsledere rundt om i verden! Og det handler kampen mot at arbeidstakere blir utbyttet rundt i verden, og mot sult og fattigdom!
I kjølvannet av den store internasjonale finanskrisen, handler det om å få demokratisk styring, kontroll og revisjon av finansinstitusjonene – og få bukt med svart økonomi, skatteparadiser og utflagging av kapital til skatteparadiser.
I tillegg handler det om å stå imot avdemokratisering (privatisering/ AS-ifisering) av viktige samfunnsoppgaver som vann, strøm og andre viktige samfunnsressurser (fisk, olje, mineraler osv osv). Det vil si forhold som kan få negative konsekvenser for arbeidstakerne Det handler om en kamp mot nyliberalismen fra høyrekreftene og EU først og fremst.
Arbeidstakere og fagbevegelsen har viktige oppgaver foran oss – vi må stå imot høyrekreftene/ nyliberalistene som arbeider mot fagbevegelsen og arbeidstakere – alt for å berike seg selv!
Stå opp! Stå sammen! Vær på vakt – hver eneste arbeidstaker! Første mai er din dag! Det handler om solidaritet med de som daglig trenger samfunnets støtte!
1. mai handler om stolthet – arbeidernes stolthet – stolthet over det velferdssamfunnet som vi har fått til i Norge. Et velferdssamfunn som er langt overlegent hva svært mange arbeidstakere rundt i verden får oppleve/ har fått til. Internasjonal solidaritet er derfor et viktig arbeid – for å motvirke en undergraving av det vi har oppnådd av velferd i solidarisk fellesskap!
Gratulerer med dagen! Den er din!
Jørund Hassel
Arbeidernes frihetsdag – er en viktig markering! Din deltakelse og oppslutning om dagen er viktig – fordi denne dagen handler om at arbeidstakere fortsatt må stå sammen om å videreutvikle vårt velferdssamfunn! Det er også dagen hvor det er grunn til å minne hverandre om de mange seierne som arbeiderbevegelsen har vunnet frem.
Først og fremst er 1. mai en viktig dag til å markere kampen om solidaritet og utvikling av demokratiet – dvs kampen om det å ha stemmerett i de fora som er viktig for arbeidstakeres arbeid, velferd og samfunnsutvikling.
Den allmenne stemmeretten ble innført i 1898 i Norge. Tidligere var stemmeretten forbeholdt de rike (godseierne) og høyt utdannede.
Kvinnene fikk sin allmenne stemmerett først 1913 (I 1910 fikk kvinnene stemmerett ved kommunale valg). For arbeidstakere gjaldt det å få plass i de foraene hvor viktige beslutninger fattes for utviklingen av samfunnet.
Utviklingen av velferdssamfunnet i Norge, er først og frem fagbevegelsen - LO - sin fortjeneste! Og historisk er det gjennom det faglige politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet - at kampen om utjamning, solidaritet og utjamning har vunnet frem. I dag skjer dette gjennom det rød-grønne regjeringssamfunnet – bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet.
En av de viktigste sakene fagbevegelsen i sin tid vant frem med – var at arbeidstakere og deres barn fikk rett til utdannelse - og ikke minst muligheter til å gjennomføre utdanning. Det har ikke alltid vært slik. Tidligere var skolegang forbeholdt de rike som hadde råd til det – i private skoler. Dette skjedde først og fremst fordi det bare var de rike som hadde råd til bøker og skolegang. Hva var fagbevegelsens mottrekk mot dette? Jo, fagbevegelsen satte i gang med opprettelse av bibliotek – som var gratis utlån av bøker – for at barn av arbeidstakere skulle lære å lese og regne og få seg en utdannelse. I tillegg drev fagbevegelsen frem et krav som sørget for at den allmenne offentlige skolen innført. Det var og er en viktig sak i kampen mot fattigdom. I nyere tid har LO drevet frem retten til etter- og videreutdanning for voksne for sikre eldre arbeidstakere nødvendig og riktig kompetanse i dagens arbeidsmarked.
En viktig kamp for høyresiden i dag – og særlig Fremskrittspartiet – er å innføre betalingsordninger for lån av bøker, og mange av deres sympatisører mener at bibliotek ikke lengre er en offentlig oppgave. I tillegg til at de ønsker en fremvekst av private skoler for eliten – dvs å gjeninnføre et markert klassesamfunn.
I tidligere tider var det fortrinnsvis godseiere og de som eide produksjonsmidlene – de som eide butikkene (varehandelen). Det innebar at mat- og forbruksvarer ble sterkt overpriset, og mange arbeidstakere sto i gjeld til kjøpmennene (kriteordninger) fordi lønna ikke strak til. Nøden (arbeidere i Sulitjelma/ Samhold-arbeiderne i Arendal) utviklet mottiltak til denne form for spekulasjon og gjeldsslaveri mot arbeidstakere. Det skjedde gjennom et kollektivt fellesskap. Arbeiderne startet egne fabrikker og butikker – med lave matvarepriser for arbeidstakerne - gjennom medlemskap. Samvirkelagskjeden, Østbanernes forbruksforening m.fl. er gode eksempler på dette. Medlemskap i samvirkekjeder gav også fortrinnsrett til mat- og forbruksvarer i tider med knapphet på enkelte varer.
Slik har fagbevegelsen systematisk kjempet frem velferdssamfunnet, med forsikringsordninger, pensjonssystemer, trygder, stønader, - og lovgivninger som beskytter arbeidstakernes helse, miljø, sikkerhet, sosialt og velferdsmessig – og sist men ikke minst; Landsomfattende tariffavtaler som sikrer arbeidstakere ei lønn som er til å leve av!
Det bør være et stort tankekors for alle uorganiserte – som i dag nyter godt av slike allmennrettigheter – og ikke vil være med å bidra!
Fagbevegelsen er fortsatt en meget viktig aktør! Det velferdssamfunnet som vi har fått i Norge må forsvares hver eneste dag! Ingen andre organisasjoner enn LO gjør det i dag! Det er bare LO og dets sterke påvirkning mot de politiske miljøene som har maktet å stå imot nyliberalistene og høyrekreftene som vil bygge ned og demontere velferdssamfunnet!
I dag pågår det den omfattende streik blant arbeiderne ve Åsmund Pettersen og Sønn AS i Oppland – om retten til å få en tariffavtale! I dag står LO solidarisk rundt disse arbeidstakerne – i kampen for at disse arbeidstakerne skal få sine allmennrettigheter oppfylt. Støtt disse streikende arbeiderne!
Årets tariffoppgjør handler om å dempe utviklingen av klasseforskjeller – og bedre likelønn mellom menn og kvinner, og å sikre fagbevegelsens medlemmer opprettholdelse/ forbedring av kjøpekraften – og retten til arbeid for alle!
Globalt har vi en stor utfordring i kampen mot sosial dumping, og høyrekreftenes forfølgelse av fagforeningsledere rundt om i verden! Og det handler kampen mot at arbeidstakere blir utbyttet rundt i verden, og mot sult og fattigdom!
I kjølvannet av den store internasjonale finanskrisen, handler det om å få demokratisk styring, kontroll og revisjon av finansinstitusjonene – og få bukt med svart økonomi, skatteparadiser og utflagging av kapital til skatteparadiser.
I tillegg handler det om å stå imot avdemokratisering (privatisering/ AS-ifisering) av viktige samfunnsoppgaver som vann, strøm og andre viktige samfunnsressurser (fisk, olje, mineraler osv osv). Det vil si forhold som kan få negative konsekvenser for arbeidstakerne Det handler om en kamp mot nyliberalismen fra høyrekreftene og EU først og fremst.
Arbeidstakere og fagbevegelsen har viktige oppgaver foran oss – vi må stå imot høyrekreftene/ nyliberalistene som arbeider mot fagbevegelsen og arbeidstakere – alt for å berike seg selv!
Stå opp! Stå sammen! Vær på vakt – hver eneste arbeidstaker! Første mai er din dag! Det handler om solidaritet med de som daglig trenger samfunnets støtte!
1. mai handler om stolthet – arbeidernes stolthet – stolthet over det velferdssamfunnet som vi har fått til i Norge. Et velferdssamfunn som er langt overlegent hva svært mange arbeidstakere rundt i verden får oppleve/ har fått til. Internasjonal solidaritet er derfor et viktig arbeid – for å motvirke en undergraving av det vi har oppnådd av velferd i solidarisk fellesskap!
Gratulerer med dagen! Den er din!
Jørund Hassel
Abonner på:
Innlegg (Atom)
