Skal norske skattebetalere omfordele til elitens lønns- og formuefest igjen?

Næringsminister Trond Giske (Ap) varsler tiltak for å hjelpe norske skipsverft (ANB-NTB 29.03.2010 ). Giske opplyser at Næringsdepartementer jobber med kriseløsninger som vil bli fremmet i revidert nasjonalbudsjett til våren.

Betyr det at norske skattebetalere skal finansiere elitens lønnsfest igjen?

Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold fremhevet at oljen var hele nasjonens eiendom. Folk forventer at disse pengene skal anvendes slik at formuen kommer hele befolkningen til gode.

Man kan i hvert all slå fast at det er blitt en meget ubalansert fordeling av nasjonens oljeformue. Mens eliten tillater seg å dele ut 1,4 mrd kr av ”hele nasjonens” penger, bare på ”bonuser til sine egne” fondsforvaltere, står norske verftsarbeidere i fare for å få en betydelig lønnsnedgang gjennom å bli pasifisert over til NAV og trygdesystemene. Dette fordi oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, med en kontraktsverdi på 6,9 mrd kroner nylig bli gitt til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Det kan medføre at rundt 7000 norske årsverk i Norge går tapt, og verftenes ordrebøker er i ferd med å gå tomme.

Norske arbeidstakere blir til sidesatt for å gi rom for bedre lønnsomhet – og dermed grunnlag for bedre bonusordninger til ”elitens folk” med ansvar for denne kontrakten. (Det er forresten merkelig at bonuspenger og lignende – til eliten – verken er inflasjonsdrivende, rentedrivende, eller at det svekker landets økonomi og handelsbalanse?). Aker Solutions/Samsung tapte anbudet da deres anbud lå 3 mrd kroner høyere enn Hyundai sitt.

Verftsarbeider består i hovedsak av arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og formue. Det kan virke som om det politiske miljøet, gjennom delegeringen av ansvaret for Statens pensjonsfond til den ”privatiserte” Norges bank, er i ferd med å skape er et todelt samfunn. Bondevik II-regjeringen sørget for å kaste ut folkevalgte ut av Norges bank sitt styre, og erstattet disse med – slik det kan virke som – nyliberalister.

Norske skip i oljeindustrien flagger ut - viser et oppslag i Stavanger aftenblad/ NTB den 26.03.2010. Det berettes om at i løpet av de siste to årene har 64 norske skip flagget ut. Svært mange skip tilknyttet oljebransjen har skiftet flagg, og mange hundre norske sjøfolk har mistet jobbene sine ombord i forsynings- og servicefartøyer tilknyttet norsk offshorevirksomhet.

Rederiene sier at de skifter ut norske sjøfolk med utenlandske for å redusere kostnader, og for å tilpasse seg gjeldende rammebetingelser og den internasjonale konkurransesituasjonen. Ja slik kommer oljen – hele nasjonens eiendom – norske sjøfolk til gode – mens bonusene og utbyttene stiger hos eliten!
Ja, slik blir arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ inntekt behandlet av eliten, for at de skal kunne gasse seg ennå mer i deres profittbegjær, utflagging til skatteparadiser osv.

For å hjelpe verftsindustrien i vanskelig situasjon – skal det altså lages krisepakker. Og krisepakkene er jo ganske forutsigbare – ut fra at de skal finansieres av den norske stat. Mens arbeidsplassene knyttet oljen – hele folkets eiendom - flyttes/ gis ut av landet, vil trolige tiltak bestå i at skattebetalerne subsidiere eliten ytterligere gjennom verftsstøttetiltak, slik at eliten kan øke sine formuer ytterligere!

Når vil den rød-grønne regjeringen begynne å ta hensyn til folk med midlere/ lavere utdanning og inntekter?

Gerd Liv Valla som kandidat til ordfører i Oslo?

Politikk handler om tydelighet! Og tydelighet er Gerd Liv Vallas varemerke! Sett utenbygds fra, så har Oslo arbeiderparti vært sjanseløse mot de borgerlige ved de seneste kommunevalgene nettopp på grunn av mangel på tydelighet.

Det gjenstår selvsagt om Gerd Liv Valla er interessert i å stille opp som ordførerkandidat i Oslo, men gjør hun det – er det en meget spennende ide! Og ikke minst en nødvendighet for sosialdemokratiets fremtid!


Hva kan Arbeiderpartiet lære av den nyere historien rikspolitikken?
Da Stoltenberg I-regjeringen tiltrådte i 2000, videreførte regjeringen høyrepolitikk (nyliberalisme initiert av EU) på akkurat samme måte som Bondevik I-regjeringen gjorde det. Stoltenberg I-regjeringen ble fort utydelig på verdier, holdninger og ideologi – og selv mange kjernevelgere så ingen grunn til å stemme på Arbeiderpartiet ved valget i 2001.

Generelt/ normalt har det vært slik at det er de borgerlige partiene som er opptatt av å kjempe mot politikken til Arbeiderpartiet (og andre partier på venstresiden) – og slik er det demokratiet og politikken skal fungere. I dag skjer det ofte at Arbeiderpartiet/ den rød-grønne regjeringen får ros - eller at de borgerlige partiene tier – fordi de er så enige om den nyliberalistiske politikken som føres. Det drives faktisk i liten grad opposisjonspolitikk i dag – det bør være et varsko for de som er tilhengere av sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet de fleste steder, ledes i dag av medlemmer på partiets høyrefløy – personer som synes å være mest opptatt av å føre politiske kompromisser på høyrepartienes banehalvdel, og/eller klone ideologi, holdninger og verdier fra nyliberalistene i høyrepartiene inn i sosialdemokratiet. Det blir feil! Og det er et under at de borgerlige har fått ha makta så lenge i Norges hovedstad – Oslo.

Sykehusreformen (2000), (sparereformen kalt) Pensjonsreformen (2001), Nav-reformen (2006), Samhandlingsreformen (2009) er/ kommer til å bli eksempler på Arbeiderpartiets nyliberalisme.
Disse reformene handler om fagforeningsknusing (samt å premiere høyt utdannede/høyt lønnede i ledende stillinger – hvis mål er å forringe tryggheten for de med mildere/lavere utdanning og lønnsnivå), nedbygging av velferdssamfunnet (New Public Management), kvitte seg med offentlige virksomheters egen kompetanse og kjøpe igjen de samme tjenestene svindyrt i private konsulentbyråer/ tjenesteytere, samt bruk av anbud mv. Alle disse er reformer for økte forskjeller (fremvekst av en ny fattigdomsklasse), og økt bruk av klassejus.

Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ lønnsnivå møtes med lave stillingsbrøker (som ikke er i lønn til å leve av), tilkallingsvikarer (som er tilgjengelige 24 timer i døgnet), anbud (sosial dumping på lønn og arbeidsvilkår). Trygdede fra midlere/ lavere utdannings – og lønnsnivå møter stadig ordninger med forringelse av pensjoner/ stønader (pensjonsreformen som innføres fra 2011 er en pensjonsreform for eliten – og en sparereform for arbeidstakere/ trygdede fra midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå).

Min spådom når det gjelder den nye Samhandlingsreformen, er at vi vil få en sterk fremvekst av private helseforsikringer for de med god økonomi, det skjer fordi andre som ikke har råd til private helseforsikringer blir kasteballer mellom kommunalt ansvar/økonomi og helseforetakene. Det vil ikke de som har råd til å kjøpe seg usolidariske personlige fordeler.


Velgerkontrakter
Nyliberalistene i Arbeiderparti fremtvang nødvendigheten av skriftlige forpliktelser fra representanter for å sikre arbeidstakere på midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå minimumsgarantier for å stemme på dem.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2003, gikk LO Stat for første gang inn i valgkampen, da det var helt nødvendig å markere og ta avstand fra den offentlige utarmingspolitikken som ble ført av Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med Fremskrittspartiet som garantist. Spesielt fikk man merke nedskjæringene i kommunene. Det var derfor naturlig for LO Stat å starte kampen med å få fjernet Bondevik II-regjeringen startet ved kommune- og fylkestingsvalget.

I Oppland fikk man borgerlig styre i 1999. Fylkeskartellet, LO Stat – Oppland, så det som en viktig oppgave å sørge for at de borgerlige fikk avløsning ved valget i 2003. Før sommeren 2003 viste alle meningsmålinger at det lå an til fortsatt borgerlig styre i Oppland.

LO Stat – Oppland så det slik at for å få makt – må man ha et flertall. Tiden da Arbeiderpartiet kunne oppnå flertall alene var/ er ikke lengre tilstede.
I de fleste kommunene har det i mange år fungert slik at partier må få til et samarbeid på tvers av partigrensene, for å få til et grunnlag/konstellasjon for hvordan kommunen/ fylkestinget/ Storting skal utøve sin makt.
Hvorfor ikke formalisere et permanent politisk samarbeid på venstresiden var LO Stats tenkning ved valget i 2003 (venstreaksen/ det ”rød-grønne” alternativet). Et raskt regnestykke, basert på meningsmålingene for Oppland mai/ juni 2003 viste at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet teoretisk ville kunne ha en sjanse til erobre tilbake fylkestinget med målrettet innsats.

LO Stat – Oppland gjennomførte sommeren 2003 en spørreundersøkelse blant medlemsforeningene, for å få frem hvilke saker som var viktige for medlemmene ved kommune- og fylkestingsvalget.
Det kom mange svar, men hovedsakene var saker som berørte nei til privatisering, anbud, konkurranseutsetting og sosial dumping. Det vil si saker som like mye gjaldt rikspolitikk som lokal/ regionalpolitikk.
Svarene fra medlemmene ble oversendt til alle politiske partier i fylket for besvarelse. Svarene fra partiene ble gjengitt i valgbrosjyre, skrevet på ”flygeblad” og distribuert til tillitsvalgte på arbeidsplassene, og annonsert i avisene, samt brukt på medlemsmøter og på stands.
Svarene fra partiene viste med all tydelighet at det var nettopp Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet (og Rød valgallianse – nå rødt) som helt eller delvis støttet LO Stat – Oppland-medlemmene sine saker. De politiske partienes svar som ble gitt til LO Stat – Oppland forpliktet de valgte representantene! LO Stat – Oppland opptrådte som ”vaktbikkjer” ovenfor politikernes lovnader.
LO Stat – Oppland sin valgkamp for de ”rød-grønne” vakte oppsikt, og det mobiliserte velgere!

Politisk skjedde det at Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet fant sammen i/ under valgkampen – og etablerte en allianse. LO Stat – Oppland sto på for å få til felles valgkamp, og hvor LO Stat – Oppland sitt valgmateriell ble tilbudt den ”rød-grønne” alliansen.
Etter dette har LO Stat – Oppland jevnlige møter med fylkespartiet (fylkespolitikere) og Stortingsrepresentanter fra de ”rød-grønne”. LO Stat – Oppland driver aktiv samfunnspåvirkning på vegne av medlemmene.

LO Stat – Oppland fikk mye pepper i 2003 både internt og eksternt for ikke ensidig å satse på det faglig politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det var på den tiden ikke stuerent å snakke om formalisert samarbeid med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet.

LO Stat – Oppland tenkte som så at det faglig politiske samarbeidet styres av egne vedtekter, og vil fortsatt bestå. Men for å skaffe en allianse og et grunnlag for politisk skifte i Oppland fylkeskommune – måtte man også kunne samarbeide formalisert med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Som sagt - et samarbeid som fungerer meget bra i dag i forhold til LO Stats fylkeskartell i Oppland.
Poenget er og var; De borgerlige ble feid ut av sine posisjoner i Oppland fylkesting med så god margin av Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti fikk flertall alene. Men partiene – som hadde etablert en allianse holdt sammen! Det gav velgerne forutsigbarhet! LO Stat – Oppland sine medlemmer hadde oppnådd å få en velgerkontrakt!

LO Stat – Oppland er stolte over hva vi fikk til på fagforeningsplan, og veldig glad for at de politiske partiene selv fant sammen i en allianse basert på et slikt tankegods, og som skulle vise seg å bli forløperen til det ”rød-grønne” samarbeidet på riksplanet.

Gerd Liv Valla viste tydelighet fra dag en etter at hun overtok som leder av LO. Foran Stortingsvalget gjennomførte LO den største og viktigste demokratidebatten i LO sin historie. Det ble innledet til en medlemsdebatt, hvor hvert enkelt LO-medlem ble invitert til å delta (”Du bestemmer – LO på din side”) – direkte til LOs ledelse. Ved Stortingsvalget i 2005 var det ”rød-grønne” regjeringsalternativet blitt gjort stuerent – og etablert som en maktallianse. En maktallianse som ble videreført ved Stortingsvalget i 2009.


LO og de ”rød-grønne”.
LO fikk inn mange innspill fra medlemmene foran valget i 2005, saker som ble stilt til de politiske partiene – og hvor det ble avkrevd svar. Svar som forpliktet!
Daværende LO-leder, Gerd Liv Vallas strategi (medlemsdebatt) og tydelighet, medførte at Arbeiderpartiet politisk beveget seg et langt skritt til venstre – langt vekk fra de holdninger, verdier og ideologi som Stoltenberg I-regjeringen sto for. De ”rød-grønne” utviste og meislet en politisk retning!
Arbeiderpartiet – sammen med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet ble igjen tydelige, og de vant valget i 2005.

I april 2007 gikk Gerd Liv Valla av som leder i LO, og dermed ut av Arbeiderpartiets sentralstyre. Det skjedde en dramatisk høyrevridning i Arbeiderpartiet igjen – men forpliktelsene fra medlemsdebatten i 2004/2005 sto fremdeles ved lag. Det viser hvilken sterk innflytelse Gerd Liv Valla hadde – ikke bare i Arbeiderpartiet – men også ovenfor rikspolitikken inklusive Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Gerd Liv Valla stilte tydelige krav og hun vant frem! Hun ble etter hvert kåret til landets mektigste person! Det ble for sterk kost for nyliberalistene (høyresiden) i Arbeiderpartiet – det hørte man i hvert fall i korridorene (det er selvsagt ikke mulig å føre bevis for påstanden – men det er slik jeg opplevde det).

Høsten 2009 la den ”rød-grønne” regjeringen frem et politisk regnskap på de sakene som LO-medlemmene fremmet under medlemsdebatten i 2004/2005. Dette dannet grunnlaget for en ny medlemsdebatt i LO i 2008/ 2009, og var en sterkt medvirkende årsak til at de ”rød-grønne” vant Stortingsvalget i 2009.

På ny ble svarene som kom inn gjennom at LO gjennomførte en ny medlemsdebatt høsten 2008 og våren 2009 fremsatt – og hvor det krevdes nye skriftlige krav/ svar fra alle politiske partier for valgperioden 2009 – 2013. Svarene som ble gitt av de ”rød-grønne” har skapt store forventninger hos LO-medlemmene til den nye regjeringen for perioden 2009 -2013.


Stoltenberg III-regjeringen
Jens Stoltenberg meislet ut en ny regjering, dvs Stoltenberg III-regjeringen - med statssekretærer og rådgivere. Den nye regjeringen/statssekretærer/ rådgivere består i stor grad av unge politikere – uten særlig erfaring fra arbeidslivet utenom politikken og/ eller relativt unge høyt utdannede/eller kommer fra høyinntektsgrupper (herunder sterke bindinger fra Handelshøyskolen BI – dvs nyliberalismens tankesmie i Norge - ved siden av Civita).
Politikken til Stoltenberg III-regjeringen begynner å ligge farlig nær politikken til Stoltenberg I-regjeringen. Høyrepolitikken (initiert av EU) er tilbake i Arbeiderpartiet og den ”rød-grønne” regjeringen, med dens holdninger, verdier og ideologi. Og opposisjonspartiene driver i praksis lite eller ingen opposisjonspolitikk (vanskelig for opposisjonen å føre opposisjonspolitikk mot sin egen politikk). Opposisjonspartiene bare ”bjeffer” litt av og til for å synliggjøre at de (partiene) eksisterer (Siv Jensen har sluttet å være ”sjokkert” – et uttrykk hun brukte omtrent for annen hver setning når hun omtalte de ”rød-grønne” i forrige Stortingsperiode).


Oslo trenger sosialdemokratiet tilbake!
Oslo trenger en ny politikk! De borgerlige må få avløsning i 2011! Det borgerlig styrte Oslo, synes å ha en politikk som utelukkende baserer seg på å tydeliggjøre klasseforskjeller, og svikte på viktige velferdsoppgaver – forhold som i utgangspunktet skal gjelde allmennretten. De borgerlige i Oslo er en trussel mot velferdssamfunnet – fordi de holder på å bygge den ned. Vi husker saken fra i vinter hvor Oslo kommune ikke tar ansvar for egne innbyggere (”som sitter nederst ved bordet”) og sender dem i stedet til private ”suppekøer”.

Oslo trenger en ordførerkandidat som evner å være tydelig, og som er i stand til både i ord og gjerning at det er forskjell på sosialdemokratisk politikk og høyrepolitikk! Ingen i Oslo – på venstresiden - har i praksis vist at er bedre i stand til å gjøre det enn nettopp Gerd Liv Valla!
Så jeg håper inderlig at Gerd Liv Valla takker ja og stiller – da får sosialdemokratiet en fair sjanse i Oslo-valget for første gang på mange år!

Nyspråk tar knekken på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår!

Nyliberalismen, høyrepolitikken og EU (EUs tjenestedirektiv) har som overordnet formål å knuse arbeidstakernes opparbeidede faglige rettigheter, og fremme et system med økte forskjeller - og fremvekst av en fattigklasse i samfunnet. Det innebærer en sterk beskyttelse av de rike og høyt utdannede sine interesser både hva angår lønn (bonuser, pensjonsavtaler, sluttpakker, utbytte - inklusive opsjoner, og andre frynsegoder). Mens arbeidstakere/ trygdede med midlere/lavere utdanning og inntekts, skal få svekket sine rettigheter i form av angrep på beskyttelse av fritiden, svekket stillingsvern, gradvis nedbygging av pensjons- og trygdesystemer osv osv.

I dette bildet er ”nyspråk” blitt et viktig virkemiddel for nyliberalistene for å nå målene (manipulerende språk). Fra 01.01.2006 fikk vi en ny arbeidsmiljølov, hvor Arbeidstilsynet (forvaltningen) på viktige områder er blitt omgjort til et ”rådgivende” organ – og har ikke lengre kompetanse til å avgjøre saker (blant annet gjelder dette unntaksbestemmelsene i Arbeidsmiljølovens prgf 10-12). Disse sakene er blitt overført til domstolene å avgjøre. Det som kjennetegner domstolene, er at de generelt utøver klassejus og at de som oftest er ekstremt arbeidsgivervennlige. I domstolene virker det som om lov og rett gradvis blir erstattet med nyliberalistisk tankegods (tilsvarende EU-domstolen/ EUs tjenestedirektiv – dvs lovpålagt høyrepolitikk – som det nærmest vil være umulig å reversere siden det krever et flertall i de (pr dato) 27 medlemslandene). Svekkelse av statlige tilsyn som har til hensikt å føre tilsyn med arbeidstakernes rettigheter - var og er viktig del av nyliberalismens politikk – noe Bondevik II-regjeringen til overmål demonstrerte.

I 1984 uttalte administrerende direktør i den britiske gruppen ”John Brown”:
"Vi har nå en delvis fleksibilitet i reguleringen av arbeid, men vi trenger en total fleksibilitet. Vi trenger midlertidige arbeidsavtaler, og vi trenger 24 timers produksjon i fabrikkene.

To år senere presenterte ”Roundtable av europeiske industrier” i Making Europ Work en liste over nødvendige tiltak:

1.
Lovfestet minstelønn, og sentrale tariffavtaler må fjernes, og gapet må øke på lønn - "spesielt for unge mennesker".

2.
Oppsigelsesvernet (jobbtryggheten) ville mykes opp. Det enkelte selskap må kunne står fritt til å tilby ”et bredt spekter av midlertidige arbeidskontrakter”.

3.
Normalarbeidsdagen (i Norge kl. 07.00 til kl. 17.00) må avskaffes. Det må etableres et betydelig rom for fleksible arbeidstidsordninger, og på en slik måte at det ikke forventes at selskapene skal bær økte kostnader som en følge av det.

Disse planene fra denne millionærklubben ble lagt lenge før EU i sin nåværende form ble dannet.

Denne politikken kjenner man igjen i alle EU-landene (med sterke innslag i EØS-området), og i Sverige skjer det for tiden store endringer på dette området (Laval-dommen/ Lex Britannia). Velferdsstaten – fordelingspolitikken - er i ferd med å bli demontert til fordel for kapitalistene.

Fleksible lønnsavtaler, fleksibel arbeidstid, fleksibel marked osv er et nyspråk (magiske ord) som ensidig bare har betydd forringelse av arbeiderens lønns- og arbeidsvilkår, med dertil store inntekter og fortjenester til de ulike selskapene.

Om ansettelse;
Arbeidsmiljøloven av 1997 opererte med følgende uttrykk; ”Vikar”, ”midlertidig ansatt”, ”deltidsansatt”. Disse uttrykkene er videreført i Arbeidsmiljøloven med virkning fra 01.01.2006. Lovgiver la følgende hovedprinsipp til grunn; En ”vikar” var en tilsatt som tjenestegjorde i en annens stilling for en bestemt tidsperiode i dennes fravær (eksempelvis under fødselspermisjon, utdanningspermisjon, sykdom o.l). En ”midlertidig ansatt” var en ansatt på en tidsbestemt oppdrag da ekstraordinære forhold gjorde det nødvendig med tilsetting av ekstra arbeidskraft utover det normale. Mens en ”deltidsansatt” var ansatt med en lavere stillingsbrøk enn 100 % stilling.

Nyspråket har gjort at det er oppstått uttrykk som ”tilkallingsvikar/ telefonvikar”, ”sporadisk tilsatt”, og ”ansatt i 0 % stilling” (hvordan nå enn det er mulig) osv. Dette nyspråket er ikke definert i Arbeidsmiljøloven – likevel er de stilletiende sneket seg inn og blitt en etablert praksis i arbeidslivet. Hvor er domstolene, politikerne (lovgiverne), Arbeidstilsynet (og fagorganisasjonene) i dette bildet? Hvorfor har vi tillatt at ”nyspråk” som ikke er definert av loven har innpass i arbeidslivet og blitt en del av arbeidstakeres arbeidsrett?

Nå er et nytt nyspråk kommet på banen, og det er begrepet ”eksternt verneombud”. Det er nå firmaer som har etablert seg med tilbud om salg av tjenester i form av ”eksternt verneombud”, som skal erstatte det – etter loven – ”valgte verneombudet” i virksomheter. Denne ordningen innebærer – om det blir anerkjent - er et kraftig angrep på bedriftsdemokratiet og arbeidstakernes medbestemmelse! Det må være et rimelig krav å forby denne form for virksomhet og begrep med ”eksternt verneombud” for innpass i norsk arbeidsliv !

Arbeidsmiljøloven opererer med begrepene ”verneombud”, ”hovedverneombud” og ”regionalt verneombud”. Det sistenevnte (regionalt verneombud) - krever sågar - etter loven - en departemental forskrift for å kunne anvendes/ være gyldig.

Firmaet HMStips – som er et firma som tilbyr ”eksternt verneombudstjenester” – begrunner tilbudet med eksterne verneombud at ”det er bedre med litt HMS enn ikke noe HMS”! (kilde: Klassekampen 12.03.2010).

Det er med HMStips sin begrunnelse grunn til å minne om at arbeidsgivers ansvar for HMS-arbeidet er ufravikelig, og det ansvaret ikke kan delegeres til andre! Arbeidsgiver har en ”plikt” til å følge loven (jf Arbeidsmiljølovens prgf 2-1), og arbeidstakerne har en ”medvirkningsplikt” (jf Arbeidsmiljølovens prgf 2-3), og Arbeidsgiver er strafferettslig for å følge loven etter Arbeidsmiljølovens prgf 19-1 (kan straffes med bøter, fengsel, eller begge deler). Således bør det også være i arbeidsgivernes interesse og ha et verneombud å spille på lag med i den hensikt å påse at loven blir overholdt.

Etter Arbeidsmiljøloven og som en del av ansattes medbestemmelse, skal verneombudet velges av og blant de tilsatte i virksomheten. Er det 10 ansatte eller færre i virksomheten, kan ”partene skriftlig” avtale en annen ordning – herunder at det ikke skal være noe verneombud.

En ordning med kjøp av ”eksternt verneombud”, kan derfor være en metode hvor arbeidsgivere forsøker å kjøpe seg fri for ansvar, og at virksomheten vil oppleve et fravær av tilgjengelig verneombud ved akutte behov, og at HMS-arbeidet generelt blir tonet ned. Med andre ord – en ordning med ”eksternt verneombud” kan være et forsøk på å undergrave hele Arbeidsmiljøloven og dets innhold!

Konklusjon; Begrepet ”eksternt verneombud”, er et nyspråk – og et uttrykk som aldri må tillates benyttet eller gis legitimitet innenfor norsk arbeidsliv! Det må politikere, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i fellesskap sørge for! Denne form for virksomhet må stoppes snarest!

Mediene fokuserer på de høyt utdannende og rike

Sist torsdag (11.03) hadde NRK et program som tok for seg forventninger og realisme knyttet til årets tariffoppgjør i privat og offentlig sektor. Programposten har tittelen ”Debatten”!

Bondevik II-regjeringen – oppnådde å få mediene til systematisk å gjennomføre en kraftig overrepresentasjon av høyt utdannede og rike i alle debatt- og aktualitetsprogram på NRK og i mediene for øvrig. Tidligere var det bare TV 2 som hadde slik ensidig fokusering. Dette fenomenet med overrepresentasjon fra rike/ høyt utdannede har fått forsterke seg kraftig i mediene i årene etter Bondevik II-regjeringen. NRK nærmer seg med stormskritt TV 2 i slik ubalansert fremstilling.

Programmet ”Debatten” sist torsdag var ille. Alle debattantene med unntak av en, samt alle intervjuobjektene i salen med unntak av en, representerte de rike og/ eller høyt utdannede. Programmet fremsto også i vid forstand som et program som fremmer fagforeningsknusings i den forstand at de rike/ eliten ensidig fikk fremme synet på markedslønninger, lederlønninger, lokal lønnsforhandlinger (dvs Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti sin lønnspolitikk). I tillegg deltok fagstatsråden i programmet – men som da skal ivareta ”alle” sine interesser, og opptrådte sånn sett ganske balansert.

Klasseskillet og lønnsforskjellene har virkelig fått eksalert seg de seneste årene i Norge. Det nærmeste programlederen, og resten av debattpanelet – med unntak av LOs representant kom gruppen ”lavt lønnende” var yrkesgruppen ”sykepleiere” (sykepleierne ble nevnt flere ganger). Til sammenligning tjener hjelpepleierne i full stilling ca 100 000 kr mindre pr år enn sykepleieren. Dette er etter mitt klassediskriminerende!
Fattigdomsproblematikken ble for øvrig bare helt overfladisk berørt. Er det på denne måten NRK journalistisk ønsker presentere norsk fordelingspolitikk på?

Er ikke arbeidstakere og trygdede med lavere/ midlere inntekter og utdanning – og hvordan de har det i hverdagen - interessante for NRK og mediene for øvrig lengre? Ei heller at arbeidstakere/ trygdede med midlere og lavere inntekt/ utdanning er kraftig underrepresentert i styrer, råd, utvalg, departement osv i samfunnet?

Jeg registrerer at eliten – dvs de rike og de høyt utdannede, med klippekort til mediene, er flinke til å kritisere de rød-grønne for ikke å få gjort noe med fattigdommen i Norge foran kommune- og Stortingsvalgvalg. Da er eliten/ høyt utdannede på banen med høytlytt kritikk. Programmet ”Debatten” avslørte derimot med all tydelighet hvor flaskehalsen ligger med å få bukt med fattigdommen – eliten/ høyt utdannede vil beholde ”alt” selv. De vil åpenbart ha en ny underklasse i Norge og med betydelige økte forskjeller (slik det overordnede mål synes å være i EU).

Etter at NRK ble omgjort til AS i 1996, og sponsede programmer har fått mer og mer innpass – virker det til at nyliberalismen som tar mer og mer overhånd i det faglige innholdet i programmene. Eliten og høyt utdannede har overtatt mer og mer makt over hva som faglig skal presenteres – noe programmet ”debatten” den 11.03 er et klart synes å være et bevis på. Det er på tide at NRK blir underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon – om vi skal få beholde en hvis grad av objektivitet i det som presenteres på eteren.

Min påstand er torsdagens program ”Debatten” var en oppskrift på lønnspolitikk for eliten (markedslønninger) og høyt utdannede, og hvilke mekanismer som bidrar til fagforeningsknusing (individualisering).

Finanskrisen, Hellas og EU

Finanskrisen, som startet i 2008, har fått dramatiske følger for innbyggerne i de fattigste EU-landene. Hellas har virkelig fått føle denne virkningen. Personer med kompetanse på internasjonal økonomi, frykter at land som Spania, Portugal og Italia kan bli rammet på tilsvarende måte som Hellas.

Hellas har påløpt seg en gjeld tilsvarende om lag 2 500 mrd kroner. Underskuddet i Hellas er blitt for stort for de øvrige EU-landene – og storebrødrene i EU krever nå kraftige innstramninger i Hellas sin økonomi og velferdssystemer. Og hvem skal først og fremst rammes av innsparingene – jo ”de som sitter nederst ved bordet”. Det er rimelig grunn til å anta at store deler av eliten i EU synes at finanskrisen er kjempeflott, fordi den fremmer EUs fremste og primær mål – nemlig et todelt samfunn. EUs fremste politikk - er å sørge for at eliten og de med høy utdannelse skal skjermes for innstramninger, at klasseskillene skal øker, og det oppstår en fremvekst av en ny underklasse (arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ lønn) med så lav lønn at lønna de får ikke er til å leve av (et av virkemidlene er å forgjelde arbeidstakere på midlere/ lavere inntekter – slik at de blir gjeldsslaver).

Nyliberalismen, privatiseringen av fellesskapets verdier, oppsplitting og ny regnskapsmodeller i offentlig sektor (New Public Management) er blitt styrende for utviklingen, og – bit for bit – tar dette systemet knekken på velferdssamfunnet!

Utviklingen i Hellas viser at den økonomiske situasjonen er helt ute av kontroll i mangel på demokratisk styring, kontroll og revisjon. Markedet (kapitalen) har fått altfor sterk makt over så vel politikerne som samfunnet for øvrig.

EU har fulgt opp en politikk, hvor skattelette – først og fremst til de rikeste – er blitt prioritert, ved siden av generell sterk lønnsvekst for den samme gruppen.
Arbeidstakerne (med midlere/ lavere utdanning/ lønn) har i stor grad opplevd sosial dumping, samtidig som at de fleste EU-land har kuttet i pensjons- og trygdesystemer. Lavere lønning/ pensjoner og trygder genererer lavere skatteinntekter til det offentlige, samtidig som at betydelig kjøpekraft blir borte (inndratt) i markedet.
Det gjør at det vil ta lengre tid å bygge opp igjen økonomien på det nivået den var før skattelettelsene, pensjons- og trygdereformene ble innført. Et annet problem er den økte bruken av ordninger med offentlige privat samarbeid (OPS) i EU på investeringer i infrastrukturen i EU, som har medført at skattebetalerne (det offentlige) er blitt forgjeldet. Det innebærer at det offentlige har mindre penger til rådighet for å stimulere økonomien, fordi skattepengene i stedet går med til å betale gjeld på OPS-ordningene.

Hadde Hellas og andre EU land unnlatt høyrepolitikken med skatte- og avgiftslettelser – spesielt for de rikeste, hadde ikke disse landene hatt så sterke problemer som nå!

Utviklingen i Hellas viser at nyliberalismen ikke fungerer, og vi ser hvordan de øvrige EU-landene lukker øynene i sitt broderskap med Hellas og valutasystemene. Det ser ut til at de ikke vil hjelpe sine venner i Hellas.
Løsningen for å motvirke den nyliberalistiske politikken som mange EU-land i dag lider under, er å sørge for at Norge aldri må bli medlem av EU – og å sørge for stoppe høyrekreftenes sterke fremvekst. Vi må bevare sosialdemokratiet i den form som gjaldt da ”Norge bygget landet”.

"Regjeringen må bevilge mer penger"!

”Regjeringen må bevilge mer penger” sier høyrepartiene. Med hvilket motiv sier høyrepartiene det? Jo, det er selvsagt - begrunnelsen er at eliten skal få hånd om skattepengene - før de går til konkrete velferdstiltak i velferdssamfunnet.

Den sittende regjering har tilleggsbevilget mange milliarder til helseformål, og det er bra! Men spørsmålet er hvordan og på hvilken måte anvendes disse pengene? Her viser det seg å være mye høyrepolitikk uten og går.

I kveld (11.03) fremkom det på NRK-nyhetene at Norge bruker om lag en milliard kroner bare på vikarbyråer, som formidler helsearbeidere – stort sett fra utlandet, og hvor vikarleger betales med opp til kr 50 000.- pr uke for å jobbe her. Det er samtidig avdekket at det finnes ingen kvalitetskontroll med hva slags leger/ helsearbeidere man får – og hvor det kan forekomme mangelfull kompetanse. Norge fremstår som et eldorado for potensielle useriøse leger fra utlandet – og hvor det er mistanke om flere feilbehandlinger – og hvor private vikarbyråer viser seg å stå bak.

Her ser vi et praktisk utslag på virkningen av nyliberalisme og markedsøkonomi – og hvordan fungerer i praksis. Det vi er vitne til er at eliten bruker skattebetalernes penger i stort mon – og deler dem mellom seg – mens pasienter og folk i helsekøene ser marginale forbedringer.

Hvor mye er 1 mrd kroner? Dersom du putter kr. 45 000.- inn på din personlige konto hver dag, 365 dager i året – i hele 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente).

Fremskrittspartiets nyhetskanal, unnskyld TV 2, hadde nylig et innslag forleden som viste hvor ”forferdelig” den norske stat er (”som flommer over av penger”), når de ikke har innvilget en medisinkostnad på 3 millioner årlig ovenfor en pasient etter søknad. Det er selvsagt veldig trist og leit at den trengende pasient som sto frem - så langt – ikke har fått nødvendige medisiner. Men hvorfor stiller ikke ”Fremskrittspartiets nyhetskanal” (TV 2) hva slags etikk som råder innen medisinindustrien? Og i stedet bare hakker ned på den rød-grønne regjeringen ukritisk? Det at legemiddelindustrien krever 3 millioner kroner årlig for en medisin til en enkelt person - handler etter min oppfatning mer om utpressing og utplyndring – av en elite, fremfor at staten pr definisjon er gjerrig. Videre synes jeg det er vel spesielt å bruke en potensiell bruker på denne måten, det viser i hvert fall pasientens helsetilstand og behov er underordnet grådighetskulturen som nyliberalismen har skapt.

Det er på tide at alt hva angår helse blir underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon! Skattebetalernes, og pleietrengendes penger, skal ikke anvendes til at en elite/ høyt utdannede skal berike seg med slik grådighet som disse eksemplene viser! Dersom slik grådighet får eskalere – så hjelper det ikke hvor mye penger man pøser på innen helsevesenet, og det blir i hvert fall ikke mye penger igjen på praktiske helsetiltak til befolkningen!

OECD igjen!

Dagbladet 09.03 opplyser at ”OECD mener at Norge bruker for mye penger”!

Igjen går kritikken på at Norge bruker for mye penger på områdene ”skole, helse og trygdeytelser”.

Dette har vi hørt fra før fra OECD. Det resulterte i at Stoltenberg I-regjeringen satte i gang pensjonsreformen (sparereformen), som medfører at arbeidstakere med lavere/midlere kompetanse og lønn i fremtiden vil få mindre pensjonsytelser – mens de høyere utdannede og høytlønnede får mer pensjon i fremtiden enn hva tilfellet er under dagens system (økt klasseskille). Det gjorde også at Stoltenberg I-regjeringen innførte sykehusreformen (foretaksmodellen). Dvs at Stoltenberg I-regjeringen fikk fjernet sykehusene fra å bli styrt gjennom demokratiske beslutninger, og demokratisk kontroll og revisjon. Beslutningsmyndigheten for sykehusene ble privatisert gjennom å bli overført til lukkede styrerom, og hvor det er oppstått et vanvittig pengebruk – særlig på lederlønninger - etter innføring av nye regnskapssystemer basert på tankegodset fra New Public Management. Videre har politikerne - med basis i pensjonsreformen - jobbet med en ny reform for blant annet uføretrygdede.

Klassekampen opplyser i dag (09.03) at et lovforslag fra regjeringen kan bety kutt i alderspensjonen opp mot 18 % med basis i den såkalte levealdersjusteringen. Bondevik II-regjeringen åpnet for en massiv satsing på private skoler – noe som heldigvis Stoltenberg II-regjeringen fikk stoppet.

Stoltenberg III-regjeringen har hentet en arbeidsminister med sterk tilknytning til Handelshøyskolen BI – en institusjon hvis formål er å fremme høyrepolitikk (nedbygging av offentlig sektor) og økte klasseskiller. Handelshøyskolen BI jobber synes å jobbe (omsette) etter OECDs prinsipper! Derfor er det ikke overraskende at forslaget på 18 % kuttet ovenfor uførepensjonister kommer fra arbeidsministeren (BI-ministeren).

OECD står for ”Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling”, og består av 30 vestlige medlemsland. Det betyr i praksis markedsliberalisme og høyrepolitikk – slik som i EU.

Dagbladet forteller at Norge i følge OECD bruker for mye penger på ”velferd” – og hvor det må strammes inn. Når OECD sier dette – så vet vi at innstramningen ensidig gjelder arbeidstakere (de på midlere/lavere lønn) og trygdede. Hvorfor foreslår OECD aldri tiltak som rammer de høyt utdannede og rike? F.eks i form av høyere skatter på høytlønnende for å minske forskjellene i samfunnet, eller innføring av et momssystem på omsetningen av verdipapirer på børsen (slik mange andre land har innført), eller kutt i bonusordninger (og andre frynseordninger som er forbeholdt eliten)?

Hvorfor mener OECD at Norge bruker for mye penger på velferd utført av det offentlige, mens dersom det offentlige bruker de samme pengene (som oftest enda dyrere) på å kjøpe de samme tjenestene hos private (høyrepolitikk) – så er det riktig?

Jeg mistenker at OECD har det samme formål som EU, nemlig å demontere velferdssamfunnet, og skape et todelt samfunn og et betydelig økt klasseskille (utforme en ny fattigklasse).

Når vi vet at den orrige kritikken fra OECD medførte blant annet pensjonsreform, trygdereform og sykehusreform, så tør jeg nesten ikke tenke på hva som kan skje nå etter den nye OECD-kritikken. Og spesielt ikke med regjeringskompetanse med sterk tilknytning til Handelshøyskolen BI! Jeg frykter at EU-politikken i enda sterkere grad kan bli skyllet innover landet!

Det er bare et virkemiddel som kan motvirke denne utviklingen – og det er et massivt press på den rød-grønne regjeringen! Alternativet, de borgerlige partiene (Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – spesielt Fremskrittspartiet), ville bare være ennå mye verre høyrepolitikk en den sittende regjering.

Nyliberalismen og New Pulic Management-systemene må stoppes!

Lobbyistene kan fortsette som før!

Jf VG 09.03 fremgår det at Stortingets presidentskap sier nei til å innføre et register for lobbyister som forsøker å påvirke politikere i Norge.

EU-politikken svømmer innover Norge! I EU jobber ca 6 000 lobbyister med å påvirke politikerne i EU. De har all verden med penger – stilt til rådighet av eliten, samt all verdens kompetanse og hjelpemidler for å ha optimal påvirkning. Og de vinner frem!
Arbeidstakere, med lavere og midlere kompetanse og økonomisk midler skal valses ned – ikke bare i EU – men også i Norge.

Nå hadde Stortinget en mulighet til å styrke demokratiet, samt sørge for en offentlighet om hvem som utøver lobbyvirksomhet, men sier altså nei.
Norge fører den verste høyrepolitikken man kan tenke seg på dette området! Det vil si å utvikle et lukket system for eliten. VG opplyser at i USA, har Barack Ombama, som politisk – målt mot norske partier – ligger et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet, har lagt ned forbud mot at tidligere medhjelpere i hans system kan komme tilbake som lobbyister. Og det opplyses at flere land har innført lobbyregister. Norge sier altså nei.

I tillegg ser vi at Trond Giske inviterer 20 av de mest vellykkede til et eget lukket utvalg, som skal påvirke hvordan de skal tjene seg en da rikere – enda raskere.

Dette var en utrolig trist avgjørelse av Stortingets presidentskap! Klassesamfunnet har virkelig gjenoppstått i Norge!

Sjøsikkerhet og norske skattebetalere

Piratvirksomhet til sjøs er blitt et stort internasjonalt problem, og verdenssamfunnet er avhengig av å finne løsninger for å komme denne kriminaliteten til livs. Piratvirksomhet, pengeutpressing og fare for tap menneskeliv er helt uakseptabelt virkemiddel for å fremme sin rett i internasjonalt farvann. Dog må det sies at verdenssamfunnet har sviktet fattigdomsbekjempelsen, og som i stor grad synes å være et bakteppe for at piratvirksomheten er oppstått.

For kort tid siden sendte den norske hæren soldater til Adenbukta utenfor Somalia for å bistå i bekjempelsen av piratvirksomheten der. Et prosjekt som var kostnadsberegnet til 28 millioner kroner (hvis jeg ikke husker feil).

I disse dager vil næringsminister Trond Giske gi om lag 300 000 kroner til arbeidet for å bedre sikkerheten mot piratvirksomhet i Malakka-stredet rett utenfor Singapore. Begrunnelsen som er gitt er; ”En tredel av varetransporten i verden går gjennom stredet. Dette er et av de travleste områdene for skipstrafikk. For hele verden er det derfor viktig at stredet kan holdes åpent, og at det er trygt og sikkert å seile skip her. Forebyggende arbeid er derfor avgjørende, sier næringsministeren”.

Men spørsmålet er om dette er en oppgave for norsk skattebetalere? De fleste store skipsrederne som driver internasjonal skipsfart har flagget sine skip ut av landet, noen til skatteparadiser, og hvor enkelte av disse rederne ikke betaler så mye som ei krone skatt til Norge.

I Norge har vi et skatteregime tilpasset skipsnæringen, og et skipsregistreringsregister som er helt unikt. Den nylig avsagte dommen om rederskatt viser jo hvo begunstiget denne næringen er.

Nylig ble det omtalt av Rederiforeningen om at et nytt skip, eiet av en nordmann, er blitt kapret av pirater. Mannskapet er fra Burma, og skipet er driftet fra et land i Østen.

I mitt hode blir det helt feil at norske skattebetaleres penger anvendes til å beskytte en næring til eiere med tilnærmelsesvis nullskatt i Norge (snylting), og som i stor grad er skatteflyktninger, og som har etablert sine firmaer utenlands (ofte i skatteparadiser) – samtidig som at vi ikke har nok politimyndigheter til å gi innbyggere i Norge tilfredsstillende trygghet.

Norske skipsredere, som ikke betaler skatt til Norge og/eller har etablert seg utenlands, bør de betale for egen beskyttelse! Den dagen de betaler skatt til Norge på alminnelig vilkår, og inkluderer norsk mannskap, vil dette spørsmålet komme i et helt nytt og annet lys. Da er det norske skattebetaleres oppgave å bidra til å gi våre folk beskyttelse.

Oljepengene - folkets eller elitens penger?

Norges bank betalte ut 1,4 mrd kr i bonus til eksterne forvaltere knyttet til forvaltningen av oljefondet. Oljefondets kostnader økte med 49 % fra 2008 til 2009 (kilde; Dagens Næringsliv 06.03.2010).

Hvor mye er 1 mrd kroner? Dersom du putter kr. 45 000.- inn på din personlige konto hver dag, 365 dager i året – i hele 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente). Dette for å illustrere hvor mye 1 mrd/1, 4 mrd kroner er.

Bondevik II-regjeringen – støttet av Fremskrittspartiet - sørget for å ”privatisere” Norges bank, ved å kaste ut demokratisk valgte politikere ut av styret til Norges bank. Disse politiske styrerepresentantene ble erstattet av det jeg kaller ”elitens håndplukkede folk”, som da kan operere uten særlig forstyrrelser fra demokratiet og dets vedtak, etiske holdninger og verdier. Styret i Norges bank har medlemmer fra samme utdanningsmiljø (og dermed i stor grad samme vennemiljø), med samme ideologi og kompetanse, samme holdninger osv – og som synes å være basert på nyliberalismens tankegods. Valgte politikere har ikke lengre demokratisk styring, kontroll og revisjon av Norges bank, og dermed over Statens pensjonsfond - utland. Det gir åpninger for nyliberalistiske lønns- og bonusholdninger for noen få – hentet fra fellesskapets oljeformue – slik Dagens næringsliv beretter.

Fra 1. januar 2006 overtok Norges bank ansvaret for å forvalte Statens pensjonsfond – utland.

Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold fremhevet at oljen var hele nasjonens eiendom.

Man kan i hvert all slå fast at det er blitt en meget ubalansert fordeling av nasjonens oljeformue. Mens eliten kan dele ut 1,4 mrd kr av ”hele nasjonens” penger, bare på ”bonuser til sine egne” fondsforvaltere, står norske verftsarbeidere i fare for å få en betydelig lønnsnedgang gjennom å bli pasifisert over til NAV og trygdesystemene. Dette fordi oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, med en kontraktsverdi på 6,9 mrd kroner nylig bli gitt til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Det kan medføre at rundt 7000 norske årsverk i Norge går tapt, og verftenes ordrebøker er i ferd med å gå tomme. Norske arbeidstakere blir til sidesatt for å gi rom for bedre lønnsomhet – og dermed grunnlag for bedre bonusordninger til ”elitens folk” med ansvar for denne kontrakten. (Det er forresten merkelig at bonuspenger og lignende - til eliten - verken er inflasjonsdrivende, rentedrivende, eller at det svekker landets økonomi og handelsbalanse?). Aker Solutions/Samsung tapte anbudet da deres anbud lå 3 mrd kroner høyere enn Hyundai sitt.
.
Verftsarbeider består i hovedsak av arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og formue. Det kan virke som om det politiske miljøet, gjennom delegeringen av ansvaret for Statens pensjonsfond til Norges bank, er i ferd med å skape er et todelt samfunn. Og hvor fellesskapets oljeformue anvendes som et virkemiddel for å utvikle økte forskjeller.

En rød-grønn regjering - må vise at det en forskjell i fordelingspolitikken mellom dem (de rød-grønne) og høyrepartiene! Det krever enn annen form for tydelighet enn hva bonusene i Norges bank utløser kontra de som støtes ut av arbeidslivet på lavere lønnsytelser – og hvor begge har sitt utspring i oljen – som politikerne sa at var vår felles eiendom.

Så er krangelen igang igjen!

I følge Aftenposten (06.03) så mener interesseorganisasjonen For Jernbane at NSB har hovedskylden for vinterens togforsinkelser - og ikke Jernbaneverket. Det fremheves at i forrige uke hadde Bergensbanen bare 38 prosents punktlighet, mens Dovrebanen og Vestfoldbanen var nede i 38 og 44 prosents punktlighet. Lokaltogene rundt Oslo var samlet sett nede i 68 prosent regularitet. Det fortelles videre at nærmere 250 tog ble innstilt i januar og februar, noe som skyldtes feil på tog og mangel på tog. Langt færre innstillinger skyldtes feil på infrastrukturen, altså spor og signalanlegg er konklusjonen.

Hadde vi hatt et jernbaneselskap i Norge, hadde vi trolig ikke hatt disse problemene, og vi hadde unngått en opphetet debatt med skylddeling. Men saken er den at det nettopp er nyliberalismen og markedet som splittet opp jernbanen og skapt problemene. Politikerne hoppet på denne ideologien over en lav sko – og nyliberalismen er ren høyrepolitikk.

Nyliberalistene kom også inn i partiene som er etablert for å ivareta arbeidstakernes interesser. De har fått sterkt fotfeste, og har i dag all makt i partiene. ”Fornyerne” ble de kalt i Arbeiderpartiet da de kom og ble hyllet frem. Dessverre har disse ”fornyerne” i det store og dele skapt privatisering, AS-ifisering, sosial dumping, og økte forskjeller mellom folk – og økt fattigdom. Heller ikke forvaltningsbedriften NSB slapp unna.

Alt som produseres - og som skal ha en hvis levetid - trenger tilsyn, vedlikehold, og ikke minst tid utbedringer/ vedlikehold. Innføring av nyliberalismen og markedstilpasninger NSB-systemet har lagt ned mange verksteder i NSB-systemet, som hadde som formål å forebygge driftsforstyrrelser. Det har medført at mange ansatte er blitt sagt opp (NSB har kvittet seg med viktig kompetanse). Togmateriellet har ikke lengre driftsopphold nok til viktig vedlikehold og utbedringer (hensynet til markedet og kostnader krever at materiellet er i drift hele tiden).

Den gangen NSB var forvaltningsbedrift hadde de alltid togsett i reserve, som ble satt når et annet togsett havarerte. Den forbyggingen med reservesett har ikke nyliberalistene og markedet "råd" til å ha – belønningssystemer med muligheter for profitt og bonuser er viktigere. Det å ta ut materiell for nødvendig vedlikehold og utbedringer, koster penger (og det kan forringe størrelsen på bonusene).

I dag graderes feil og mangler på togsettene – og hvor alvorlighetsgraden avgjør om det blir reparert eller ikke. For å utbedre materiellfeil, må NSB i dag (pga av markedsliberalismens oppsplitting) ta togsettet ut av drift og kjøpe vedlikehold av et av sine datterselskap. Det generer kostnader – meget dyrt – målt opp mot den gangen det var et jernbaneselskap.

Belønningssystemer fungerer generelt slik at for å opprettholde gode lønns- og bonusordninger mv for ledere, repareres sjelden eller aldri feil som ikke går direkte på sikkerhet. Og materiellet står - som sagt - aldri stille så lenge at man får utbedret noe særlig med feil heller. Dermed kjøres togsettene ofte over lange tidsintervaller med de samme feilene – eksempelvis avstengte toaletter.

På jernbanesporet (Jernbaneverket) er togtettheten blitt så stor, og vi har så få spor å kjøre på, at Jernbaneverket kommer ikke til for å få utført vedlikehold og tilsyn. De gangene man må utføre vedlikehold - må (stort sett det ene) sporet stenges - fordi vi ikke har noe annet spor å kjøre togene på. Slik blir det forsinkelser av, og dette generer store kostnader. Busser (annen transport) må settes inn, kundeveiledere må følge opp, og det ene jernbaneselskapet står ansvarlig ovenfor hverandre mht kostnader. Derfor et det beste ”å ikke gjøre noe” (la det skure og gå).

I de fleste land i dag bygger man ut dobbeltspor slik at trafikken fortsatt kan gå selv om man tidvis må stenge det ene sporet for nødvendig vedlikehold mv. Skal man få løst jernbaneproblemene i Norge - må man bygge ut (minst til) dobbeltsport for å gjøre jernbanesystemet mindre sårbart.

Systemet med ”utsatt” vedlikehold og oppjusteringer har pågått noen år nå, men nå kommer problemene på overflaten - fordi det er noe som heter materielltretthet. Rovdriften på materiell og infrastruktur, og fravær av tilsyn, vedlikehold osv slår nå ut i form av at det oppstår mer eller mindre full driftsstans.

Norge er et land med bare 4,7 mill innbyggere, og vi er et stort land med krevende topografi, og vi har store variabler mht vær og føreforhold.
Nyliberalistene og markedsøkonomene, som står bak oppsplittingen av jernbanen, har fått opererer som om vi er et land - for å sette saken på spissen - "47 millioner innbyggere, og med en topografi (flat landskap) som i Sør-Sverige, og med temperaturer som i Spania".

Jernbanen får aldri løst sine utfordringer gjennom at de ulike jernbaneselskapene (nyliberalistene) fordeler skyld, og motarbeider hverandre innenfra. Jernbanens utfordringer kan bare løses ved hjelp av en reell politisk vilje til ruste opp og satse på jernbanen i et helhetlig samfunnsperspektiv.

Det betyr at politikerne må ta makta tilbake, dvs at de må ta tilbake demokratisk styring, kontroll og revisjon av jernbanen. Og det betyr at de må samle jernbanen tilbake til en bedrift. Norske politikere må innse at Norge, med bare 4,7 millioner kan ikke – og evner ikke økonomisk – å drive jernbane etter samme mønster som i Sentral-Europa hvor millionbyene (innbyggertall) ligger med noen minutters kjøretid etter hverandre.

Elitens olje, og elitens oljepenger?

Da Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i den norske delen av Nordsjøen i 1969, ble det proklamert at oljen var hele nasjonens eiendom. Men det var før nyliberalistene og markedsøkonomien, dvs eliten fikk all makt i landet.

Norske verft sliter om dagen. Ordrebøkene har gått fra å være fulle, til halvfulle, og hvor det ser meget magert ut - sett i et fremtidsperspektiv.

Økonomene sier at verden trolig ennå ikke har fått sett den fulle virkningen av den verdensomspennende finanskrisen som startet i 2008. Finanskrisen oppsto i USA som en konsekvens av at politikerne under tidligere president George W. Bush hadde mistet kontrollen - ved å overlate nesten all økonomistyringen til private – dvs utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon. Bankene kollapset.

I Norge har eliten (nyliberalsitene) sørget for å få ”sine” folk inn i posisjoner knyttet til norsk oljeproduksjonen og oljeøkonomi, og styrer der etter.
Nylig ble det avgjort hvem som får oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, en kontraktsverdi som pr dato er på 6,9 mrd kroner. Eni Norge lot byggekontrakten gå til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Aker Solutions/Samsung sitt anbud lå 3 mrd kroner over Hyundai sitt anbud, og tapte dermed kontrakten.

Det medfører at rundt 7000 årsverk i Norge går tapt gjennom at Hyundai Heavy Industries fikk kontrakten.

Oljeutvinningen har gitt Norge ”penger på bok”, og det ble på begynnelsen av 2000-tallet reist et spørsmål hvem og på hvilken måte man skal forvalte disse pengene på.

Under den høyredominerte Bondevik II-regjeringen, ble de demokratisk valgte politikere kastet ut av styret i Norges Bank. Nyliberalistene ønsket seg en mest mulig ”uavhengig” Norges Bank (som det het) – og ville heller erstatte de politiske valgte styrerepresentantene med ”sine folk”. Økonomer, folk med den samme bakgrunn, ideologi og utdannelse, vennskapskrets osv, overtok de tidligere plassene til politikerne i styret til Norges Bank. Bondevik II-regjeringen ”privatiserte” dermed styringen av Norges Bank. Med det politikerne gav fra seg all makt og styringsmuligheter – også det aller meste av personal- og lønnspolitikken. Fra 1. januar blir forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland delegert til Norges Bank.

Det har vært lønnsomt for noen. I nyhetene i dag, er det fremkommet at oljefondets toppmegler i Norges Bank Investment Management (NBIM) innkasserte kr 6 997 159 i lønn i 2009. De best betalte i samme virksomhet tjener mer enn 5 mill kr pr år opplyses det.

Når arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt får en liten smule lønnsvekst – så er det inflasjonsdrivende, rentedrivende, og det hindrer konkurranse mv mv. Det er rart at slike lønnsøkninger blant eliten ikke påvirker noe som helst???

Lærdommen er;
Nyliberalistenes, og elitens valg av billigste anbud vil trolig generere økte bonus og belønningsavtaler – og økt markedsverdi på elitens arbeidskraft.

Nyliberalistenes anbudsvalg, vil generere 7 000 tapte årsverk i Norge – arbeidskraft som kan risikere å havne på NAV (det offentlige) sine budsjetter – etter at verftenes ordrebøker er tomme. Noe som kan medføre et sterkt press på velferdsordningen i Norge. Nyliberalistene tar ikke samfunnsansvar (for andre enn seg selv) – og politikerne har satt seg selv i en posisjon hvor de er handlingslammet (har satt seg selv i en situasjon hvor de er blitt politikere for eliten).

Konklusjon;
Den oljen som ble funnet i 1969/ 1970, som av politikerne ble proklamert at var hele befolkningens eiendom – er ikke det. Den oljen er blitt eliten sin olje, og forvaltningen oljepengene er også overlatt til eliten. Arbeidstakere med midlere og lavere utdanning og inntekt får ikke en gang bygge installasjonene og beholde ei lønn som er til å leve av – nyliberalistene velger laveste anbud i den hensikt å fremme sosial dumping. De som risikerer å stå uten arbeidsoppdrag i verftene risikerer å bli fattigere gjennom å havne på samfunnets trygdesystemer.

Er det ikke på tide å kreve at Norge igjen blir et inkluderende samfunn, og sette foten ned for nyliberalistenes fremvekst av sine særinteresser, med økte forskjeller og med et klassedelt samfunn? Eller rettere sagt – et ekte sosialdemokratisk samfunn!

Strøm og fattige

Å produsere strøm koster omtrent akkurat like mye året rundt. Om det er lite eller mye vann i vannmagasinene – så er produksjonsprisen den samme.

For tiden hevdes det at det er kraftkrise i Norge, og strømprisene har steget kraftig. Hvorfor? Jo, fordi kraftleverandørene tapper vannmagasinene og selger strøm til utlandet i stort mon på høsten. På nyåret blir det da ”lite” strøm, som da benyttes som et argument for å skru prisene opp ovenfor norske forbrukere. De norske forbrukerne straffes med andre ord for den leverandørpolitikken til kraftprodusentene gjennomfører på høsten. Skattebetalerne – som sørget for utbyggingen av det meste av kraftproduksjonen – er satt i en skruestikke ovenfor dagens eiere. Selv om kostnadene med strømproduksjonen er det samme året rundt – så anvendes det som et virkemiddel for å gjøre de fattige fattigere.

De norske kraftstasjonene hadde trolig aldri blitt bygget om ikke alle landets innbyggere (staten) hadde gått inn med lånegarantier i sin tid – fordi ingen private satt med så mye kapital at de kunne slike økonomiske løft med å bygge ut kraftverkene. Kraften var det norske folk sin eiendom, og befolkningen betalte riktignok en overpris også den gangen – med da i den hensikt å bygge ut mer kraft. Så kom markedsøkonomien og nyliberalistene og ”privatiserte” kraftproduksjon ved å omdanne kraftselskapene til AS-selskap, og på denne måten kaste demokratisk valgte politikere ut av styrene. Kraftproduksjonen er ikke lengre underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon. Politikerne ranet på denne måten kraften fra det norske folk. Det er problemet i dag.

Faktisk er det slik at i iveren etter inntekter er blitt så stor, at vil lar folk fryse i hjel i dette landet. Petter Sandøy i BKK nett uttrykker det slik til NRK; ”De som har betalingsproblemer og dårlig betalingshistorikk kan kraftleverandørene si opp”. Det forteller noe om hvilke holdninger kraftselskapene har ovenfor den befolkningen som har sørget for at det meste av kraftproduksjonen er bygget i dette landet. Videre uttrykker Sandøy at ”det betyr at de svake i samfunnet som ingen av leverandørene vil ha, også vil få den høyeste prisen”.

Som i rentepolitikken, er det etablert et tilsvarende system for strømkjøpere. Det opplyses at ”rundt 30.000 fattige må betale skyhøye strømpriser. De får ikke velge kraftleverandør og må få strømmen direkte fra nettselskapet. Da blir prisen skrudd opp. Dette gjelder personer med dårlig betalingshistorikk”. De fattigste må betale den dyreste strømmen.

Jf NRK, sier Thor Erik Grammeltvedt i Norges vassdrags og energidirektorat at ” Høye priser fra nettleverandøren er helt nødvendig”. Det for å få til en ”konkurranse” på markedet. En konkurranse ikke alle har forutsetninger og muligheter til å delta i. Markedsliberalistene ønsker seg åpenbart et todelt samfunn.

Videre sier Sandøy at ”BKK kan godt levere strømmen billigere, dvs strøm til ren spotpris uten påslag - dersom Nav tar regningen. Det eneste vi trenger er en grad av sikkerhet for at betaling”.

Folk skal altså bli stigmatisert i kraftselskapet, gjennom å ha et Nav-stempel på seg, for å få levert strøm. Finnes det ingen grenser på nyliberalistenes kreativitet? Det er ikke slik Nav-pengene skal anvendes.

Det er på tide at politikerne tar tilbake demokratisk folkevalgt makt i kraftsektoren, dvs demokratisk styring, kontroll og revisjon av kraftselskapene!

Straff tilhører bare det nederste ledd?

Det er så typisk norsk, og det følger mønsteret til den klassejusen som utøves innenfor lov- og rettssystemet i Norge – å straffe den/de som sitter i nederste ledd. Mens de andre går fri. (Lov- og rettssystemet ”apartheid-system”).

Bjørn Einar Romøren blir utstengt fra tre renn – som straff - som følge av at han ble bedt om å foreta prøvehoppingen i nye Holmenkollen. Det burde selvsagt ringt ei klokke hos Romøren før hoppet fant sted gjennom en innsigelse – men som nederste ledd – gjør man som regel det man blir bedt om i lojalitet.

Nå har Bjørn Einar Romøren virkelig fått gjennomgå i media – og det bør være mer enn straff nok.
Rennlederne Torgeir Nordby og Kollenhoppsjef Roar Gaustad er voksne og uttaler til NRK at ”det er ikke Romøren som skulle sittet der og tatt sin straff” – da ansvaret for å organisere tirsdagens prøvehopping var nettopp Torgeir Nordby og Roar Gaustad. Dette var en utrolig dårlig dømmekraft av Nordby og Gaustad sin side. Bør ikke disse erstattes av andre i minst tre renn også + et mediekjør? Eller er klassejusen viktigere å opprettholde?

Alle skal med???

Alle skal med” var Arbeiderpartiets slagord ved siste valg. Næringsminister Trond Giske har visst tolket dette til at ”Eliten skal med”!
Det er i hvert fall situasjonen etter at Giske har nedsatt et ekspertutvalg som skal vurdere fremtidens næringssatsing i Norge. Et tjuetalls - blant de rikeste i landet - er invitert til næringsministerens utvalg. Om det er slik at resten av regjeringen har godkjent et slik ensidig sammensatt utvalg – uten representasjon fra organisasjoner og andre befolkningsgrupper – så mener jeg det er et ganske alvorlig signal fra regjeringen. Det sender ut noen meget uheldige signaler om hvem som er viktig og ikke viktige i dette samfunnet! Etter offentliggjøringen av hvem disse personene i Giske-utvalget er, så synes det åpenbart at representerer ikke noe annet en seg selv og sin egen lommebok.

Milliarderarvinger har neppe den største erfaringskompetansen å bidra med – i hvert fall dersom vi skal se fremover i tiden. Så snevert kan ikke et politisk utvalg – på vegne av Arbeiderpartiet ha! Jeg tror at gründere, utviklere, forskere og erfaringskompetansen rundt om i arbeidslivet har vel så mye å tilføre et slikt utvalg. Det skuffer meg spesielt at næringsministeren overser organisasjonene i et slikt utvalg.

Hva disse personene vil bidra med i utvalget, tipper jeg er veldig forutsigbart, dvs ren høyrepolitikk – hvor vi trolig vet det meste fra før av. Og hvor kortversjonen er at ”eliten må få bedre rammevilkår for sine særinteresser” (Stein Erik Hagen har jo gitt oss den fasiten flere ganger både på nåtid og fremtid).

Dette utvalget – med dens sammensetning - har i hvert fall ikke noe med sosialdemokrati å gjøre! Jeg tror at Trond Giske har valgt den samfunnsklassen som det er viktig for ham å støtte. Dvs eliten, og de som tilhører den nyliberale ideologien, og som allerede har fått for mye makt. Så mye makt at resten av befolkningen er blitt uviktig – selv for en regjering som skal fremstå som arbeidstakernes parti (Arbeiderpartiet).

Som tidligere kulturminister, opplevde jeg at Giske var mest opptatt av å ruste opp ”bakgården” til eliten på ”Aker brygge” - med offentlige midler i form av med museum og gallerier mv.

Som næringsminister har Trond Giske vært opptatt av Kjell Inge Røkke, etter striden om Aker Holding/ Aker Solution. Og hvor statsråden forsøker å glatte over Røkkes disposisjoner - hvor det ikke ble avholdt Generalforsamling ved endringer i selskapsstrukturen.
Etter et møte mellom Giske og Stein Erik Hagen, uttrykte Giske at ville ha en god dialog med ”alle”. Hvem er ”alle” i dette bildet?

Jeg reagerer spesielt på at ”Giske-utvalget” bare skal bestå av vellykkede 30 – 40-åringer. Ille er det at Cecilie Fredriksen skal delta i utvalget, som ikke en gang bor eller skatter til landet, og med bakgrunn i et firma (til faren – John Fredriksen) som har skatteflyktet fra Norge (til skatteparadiset Bermuda). Å anerkjenne slike personer i et politisk utvalg – er en anerkjennelse av skatteflyktninger – slik flere har hevdet.

Dette utvalget med unge deltakere kommer i tillegg regjeringens sammensetning – og deres rådgivere og statssekretærer, som i det store og det hele består av unge personer og uten særlig erfaring fra arbeidslivet (Sigbjørn Johnsen og Svein Fjellheim representerer unntaket). Det blir litt for snevert.

Jeg tror ikke Trond Giskes valg skyldes naivitet men et bevisst valg. Og hvor han forsøkte å få kongehuset til å gjøre utvalget legitimt for det norske folk. Jeg opplever at han ønsker å fremstå som en statsråd som kan bidra til å gi flere fordeler til eliten! Når vanlige folk gjør dumme/ naive ting – så rammer det bare dem selv. Trond Giske (og regjeringen) har et ansvar for sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet – og jeg er usikker på hva han nå steller i strand i forhold til det. Hans utvalgssammensetning – og hva de leverer politisk - kan få konsekvenser for veldig mange mennesker.

Norge trenger en næringsminister som representerer alle – det har vi ikke nå, for han vil jo ikke snakke med ”alle” lenger. Derfor mener jeg sånne politikere bør erstattes men en som oppfyller den funksjonen (inkluderer alle)!

Anbudsprisen fordoblet!

Tidligere hadde Statens vegvesen alt ansvar for utbygging, drift og vedlikehold av veiene – og målt mot dagens nivå – var standarden på veinettet meget bra (inklusive brøyting og strøing).

Så kom markedsliberalistene og deregulerte Statens vegvesen, og man opprettet blant annet anleggsfirmaet Mesta AS. Med opprettelsen av Mesta AS fulgte en maskin- og anleggspark fra Statens vegvesen som det hevdes at ble solgt på ”billigsalg” målt mot faktisk verdi.

Etter dereguleringen av Statens vegvesen har drift- og vedlikeholdet på norske veier falt dramatisk! Hvordan er det blitt slik?
Jo, anbud handler om at anbudsinnehaver er avhengig av yte helt minimalt av innsats for å få til overskudd (som ved første gangs anbud er hardt presset). Jo mindre man yter av arbeidsinnsats som generer kostnader, jo større blir overskuddet. Jo større overskuddet blir, jo større blir bonusordningene og alle andre frynsegodene (hovedsakelig til lederne) – og jo mer attraktiv blir daglig leder. Jo mer attraktiv daglig leder er – jo større blir lønningene (markedsverdien på lederen). Systemet fungerer faktisk slik at mange av dagens ledere blir målt på hvor mye de evner å sluntre unna og/ eller ”lure” oppdragsgiver – fordi ”overskuddet” er måleparametere på hva som er en ”god” og hva som er en ”dårlig” leder. Ledere måleparametere burde vært på kvalitet – ikke på profitt!

Nå vet markedsliberalistene (anbudsbyderne) at Statens vegvesen besitter ikke lengre noen anleggs- og maskinpark - som kan overta den jobbene som markedsliberalistene gjennom anbud har styrt de siste årene – i hvert fall ikke på kort sikt. Da skrur anbudsbyderne prisen opp ved annen gangs (og senere) anbudsrunder.

Veivedlikeholdet i Valdres har vært ute på nytt anbud i disse dager. Nå er prisen på anbudet steget til nesten det dobbelte på 5 år – av anbudsbyderne. Nå er skattebetalerne havnet i ei ”tvangstrøye ovenfor private”, og må bare betale så kraftige prisøkninger på nytt anbud. Og det samme som nå skjer i Valdres skjer sikkert i resten av landet også. (Til opplysning ligger Mesta an til å vinne anbudet i Valdres på 145,3 mill kr. Tronrud anlegg la inn et anbud på 146.7 mill kr, mens Veidekke ville 191 mill kr for jobben). (Kilde: Oppland arbeiderblad)

Skattenivået er frosset på 2004-nivå etter tverrpolitisk enighet på Stortinget. Arbeidsledigheten stiger – dvs at statens inntekter blir mindre. Hvor skal det kuttes nå? Det blir det store spørsmålet. Skal staten kutte på nye veiprosjekter, eller skal de kutte i velferdsbudsjettene? Dette er prisen vi må betale for markedsliberalistenes (høyrepolitikernes) privatiseringsiver. Høyrepolitikerne lovte at med anbud skulle alt bli både bedre og billigere – den veien går det ikke. Vi var mange som forsøkte å advare mot denne politikken – men nådde ikke frem. Nå kan i hvert fall konstatere at mange norske velgere (de som trodde på dette høyrevåset) er blitt grundig lurt!

I Sverige deregulerte man det svenske Vägverket på tilsvarende måte som man gjorde med Statens vegvesen. I Sverige har man lært – og Vägverket har tatt tilbake veldig mye av drift- og vedlikeholdet. Kanskje på tide å gjøre det samme i Norge og ikke la private få drive med ”gravemaskiner” i skattebetalernes kiste.

Utstøting av arbeidstakere

Det er varslet at om lag 300 vil miste jobben sin i Relacom. Mange av de ansatte har opptil 40 års ansiennitet – hvilket betyr at mange vil få store problemer med å få seg nytt arbeid.

I 2004, ble forskningsrapporten fra Høgskolen på Lillehammer lagt frem, med tittelen ”Staten på slankekur – trimming eller utsulting”. En av konklusjonene i denne rapporten var at staten er Norges største trygdemisbrukere – gjennom å pasifisere eldre, syke, og funksjonshemmede på trygdeytelser. Det er prisen norske arbeidstakere for innføringen av markedsliberalismen (nyliberalismen) og New Public Management (regnskapssystemer).

Den enkleste måten å kvitte seg med arbeidskraft, som ikke er ”lønnsom nok” for de som jakter på bonus/ utbytte – er å omorganisere, fisjonere/ fusjonere (nedbemanning), anbudskontrakter osv. Det å bli pasifisert på trygdeytelser, betyr en kraftig nedgang i lønn. Det er takken arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn får etter å ha tjent en virksomhet i 40 år eller mer.

Parallelt sørger markedsliberalistene politisk for å trumfe igjennom skattelettelser for eliten – det betyr mindre penger til velferd (blant annet til pensjons- og trygdeytelser). Politikerne har de seneste årene innført pensjons- og trygdereformer som rammer mange negativt økonomisk (sparereformer). EU landene New Zealand, Australia, England, Frankrike, Tyskland og Italia var de første som innførte slike reformer. (Ny)fattigdommen er på full vei tilbake, parallelt med at bonusordninger, utbytter, sluttpakker, pensjonsavtaler, opsjoner (klasseskille) øker hos eliten. Eliten kjøper opp legger under seg mer og mer av samfunnets verdier – et system som medfører at de midlere/ lavere utdannede og formuene i stadig sterkere grad blir underkastet eliten - på elitens premisser.

Fra 2011 innføres et nytt pensjonssystem. Det fungerer slik at det du betaler inn som pensjonsformue, er det du vil få tilbake som pensjonist. Om samfunnet ikke får sving på IA-avtalen (avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv), og garanterer alle som vil ha en jobb muligheter til det – og som generer innbetaling til pensjonsformuen, så vil mange kunne havne meget dårlig ut økonomisk som pensjonister. Eliten har beskyttet seg å lide samme skjebne.

Det er så man kan begynne å bli mistenksom på at staten bevisst sørger for utstøting av arbeidstakere for å dempe statens pensjonskostnader/ trygdeytelser for eldre, syke og trygdede i fremtiden.

Relacom er et resultat av omstillingsprosessene i det tidligere Televerket, dvs et utskilt selskap. Mens de tidligere ansatte i Televerket – nå Relacom havner på trygdeytelser, har deler av Telenor og det russiske selskapet Alfa slått seg sammen i et selskap med navnet VimpelCom LTD, med hovedkontor i Nederland, og med registrert eierskap på skatteparadiset Bermuda. (Denne modellen ble i tillegg betraktet fra offisielt norsk hold som at dette er en ”god avtale”). Det at ”Telenor” har etablert seg på Bermuda – er jo åpenbart for å gi eierne større profitt. Og det til tross for at verdien av Den Norske Statstelegraf og Televerket ble bygget opp av det norske folk både gjennom kollektivt høye etablerings- og brukerkostnader, og gjennom at skattebetalerne sto som garantister for investeringer i selskapet.

Takken den norske befolkningen får av dagens Telenor, er at Telenor etablerer nytt kontraktsystem – som da får konsekvenser for 300 Relacom-ansatte.
Slik fungerer markedsliberalismen for arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt/ formue! Slik fungerer høyrepolitikken.

Eliten skal med

”Alle skal med” var Arbeiderpartiets slagord ved siste valg. Det har visst næringsminister Trond Giske glemt, og/ eller byttet ut med slagordet ”Eliten skal med”! Det er i hvert fall situasjonen etter at Giske har nedsatt et ekspertutvalg som skal vurdere fremtidens næringssatsing i Norge.

VG, den 27.02.2010 presenterer næringsminister Giskes utvalg, som består av:

Kronprins Haakon (inntekt og formue unntatt offentlighet), Cecilie Fredriksen (familieformue anslått til 54,9 mrd kr), Stein Marius Varner (inntekt 4 160 584 – formue 1 218 343 022), Ole Robert Reitan (inntekt 2 596 594 – formue 345 656 149), Thomas Wilhelmsen (inntekt 1 648 081 – formue 933689 282),
Per Benjaminsen (inntekt 4 334 263 – formue 16 253 362), Jon S. von Tetzchner (inntekt 2 216 733 – formue 2 892 325), Christian Berg (inntekt 4 050 370 – formue 0), Steinar J. Olsen (inntekt 672 450 – formue 27 379 386), Zahid Saddiq (inntekt 810 236 – formue 10 435 683), Øyvind Hamre (inntekt 1 034 003 – formue 385 970), Øystein R. Skiri (adm dir i Boost Communication, inntekt 399 032 – formue 0), Olav H. Selvaag (inntekt 1 631 951 – formue 92 939 078), Kristin Skogen Lund (inntekt 2 688 697 – formue 1 169 898), Kjersti Kleven (inntekt 408 292 – formue 15 689 017), Leila Hafezi (designer, inntekt 140 549 – formue 1 163 780), Line Ellingsen (leder Ellingsen Seafood, inntekt 833 669 – formue 0), Gry Cecilie Sydhagen (årets kvinnelige gründer 2009, inntekt 578 819 – formue 0), Yvonne Torgersen (daglig leder i Norske ventiler, inntekt 513 925 – formue 0) og Rebbecca Mahboubi (American Bagel Company – gründer, inntekt 244 462 – formue 0).

I følge VG skal kongehuset også være representert i dette politiske utvalget - sammen med noen av landets rikeste arvinger og ledere. Utvalget skal hjelpe næringsminister Trond Giske med å finne ut av hva Norge skal leve av i fremtiden.

Hva er det som går av Trond Giske for tiden? Jeg hadde stor sans for ham tidligere – men det var før han ble statsråd første gang. Jeg oppfattet ham som en mann med holdninger, verdier, og et etisk og moralsk ståsted som jeg hadde meget stor sans for. Men etter at han ble statsråd, opplever jeg Giske gjør alt som står i sin makt for å tekke de elitemiljøene han kommer inn i. Hvor er det blitt av de sosialdemokratiske holdningene Giske?

Som kulturminister, opplevde jeg at Giske var mest opptatt av å benytte skattebetalernes penger til å ruste opp ”bakgården” til eliten på Aker brygge - med museum og gallerier mv (Operaen hadde de allerede fått).

Som næringsminister, reiste Giske til Kina ”for å spise middag med Kjell Inge Røkke”. Etter middagen var Giskes holdning snudd til at regjeringen hadde vært for hard mot Røkke i striden om Aker Solution (Giske gikk imot sin egen regjering). Det er ganske utrolig å forsvare en forretningsmann som ikke holder generalforsamling ved fisjonering av selskapene i Aker Holding – slik loven krever. Skal ikke lov og rett gjelde for eliten?

Nå lanserer Gisle altså et kobbel med rike velstående, som skal ”hjelpe” statsråden med å finne ut av hva Norge skal leve av i fremtiden.
De fleste i dette kobbelet er rike arvinger – født inn i rikdom. Hva slags spesialkompetanse har disse eksempelvis på ”gründervirksomhet”? Hvilke følelser har eksempelvis Cecilie Fredriksen for Norge – shippingen til Fredriksen er jo flyttet ut til et skatteparadis og drives derfra? Hva har kongehuset i et slikt utvalg å gjøre – og hva er det som går av kongehuset som hopper på et slikt prosjekt. Jeg kan ikke se at de kan bidra med stort annet enn å kaste glans over eliten? Spørsmålet er om disse foreslåtte personene representerer den ypperste kompetansen på disse spørsmålene for Norge – eller om de (som alltid ellers) bare representer sin ”egen lommebok” i utvalget?

Er ikke Norge lenger et demokrati? Har Giske adoptert EU sin modell for utøvelse av demokrati – dvs all makt til kapitalmakten (eliten)?
Har ikke Giske respekt for demokratiske organisasjoner og partsrepresentasjon, og for alle de dyktige folkene i Norge – arbeidstakere og ledere – som innehar betydelig kompetanse på dette med å finne frem til morgendagens satsingsområder for næringsutvikling?

Noe kan man i hvert fall forutse hva som vil komme ut fra dette utvalget – de har jo røpet seg tidligere. Man kan anta at utvalget vil fremme følgende;

- Det vil bli rendyrket høyrepolitikk og markedsliberalisme (nyliberalisme). Dvs kapitalisme – med fullt av forslag om hvordan eliten fortsatt skal kunne beskytte sine særinteresser (mer makt til de kreftene som forårsaket den pågående verdensomspennende finanskrisen).
- Mer privatisering – og nedbygging av velferd for arbeidstakere og trygdede (som i EU)
- En politikk som vil innebære EU-politikk med fri flyt av (billig) arbeidskraft, kapital, varer og tjenester (fagforeningsknusing)
- Skattelettepolitikk til eliten, og økt offentlig tilrettelegging for eliten.
- Nedbygging av kontroll og revisjon ovenfor interesser som eies av eliten
- En politikk som gir eliten muligheter til å profitere på, og ha en hvis påvirkning på innretningen i bruken av oljeformuen nasjonalt og internasjonalt

Dette var et meget skuffende tiltak - statsråd Trond Giske! Ikke en gang Bondevik-regjeringen og/ eller Fremskrittspartiet har fremmet noe lignende forslag en gang.
Statsråden har tatt opp en meget viktig sak – men valgt et ubalansert – og dermed helt totalt feil mannskap. Hvordan skal man få tillit til et slikt utvalg med en så ensidig sammensetning – og som inkluderer skatteflyktninger?
Du tråkker på arbeidstakere – som dørmatter – ved ikke å la fagbevegelsen få betydelig innpass i et slikt utvalg.

Om ikke Trond Giske snur i denne saken, bør statsminister Jens Stoltenberg vurdere å bytte ham ut som statsråd – dette kan bare ikke fortsette!

Ny avsløring om Fremskrittspartiets dobbeltkommunikasjon

Stortingsrepresentant Heikki Holmås har i et inserat satt ord og tall på Fremskrittspartiets dobbeltkommunikasjon (Klassekampen 01.03.2010).

Hver gang det skjer noe som skaper mediedekning knyttet til innvandrere, kommer Fremskrittspartiets tillitsvalgte på banen og kritiserer regjeringen for å ha feilet i innvandrings- og integreringspolitikken. Underforstått at Fremskrittspartiet har løsningen på problemene og utfordringen – tror mange. Men slik er det selvsagt ikke!

Fremskrittspartiet kritiserer (spiller som vanlig på forventningenes misnøye) uten å ha verken svar eller løsninger på utfordringene selv (dvs dobbeltkommunikasjon).

Fremskrittspartiet skriker alltid opp om at innvandrere må lære seg norsk, samt komme seg i arbeid, en klok og fornuftig målsetting. Men nå har Stortingsrepresentant Heikki Holmås gått igjennom Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett og sammenlignet med regjeringens budsjett. Det viser at Fremskrittspartiet vil kutte nærmere 1,9 mrd kroner i opplærings- og integreringstiltak ovenfor innvandrere i forhold til regjeringen opplegg. Det betyr at Fremskrittspartiet – om de hadde hatt regjeringsmakt – ville ha utviklet det samfunnet som de sier at de er imot!

Når skal man oppleve å få et redelig utspill fra Fremskrittspartiet – fritt for dobbeltkommunikasjon?