Elitens olje, og elitens oljepenger?

Da Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i den norske delen av Nordsjøen i 1969, ble det proklamert at oljen var hele nasjonens eiendom. Men det var før nyliberalistene og markedsøkonomien, dvs eliten fikk all makt i landet.

Norske verft sliter om dagen. Ordrebøkene har gått fra å være fulle, til halvfulle, og hvor det ser meget magert ut - sett i et fremtidsperspektiv.

Økonomene sier at verden trolig ennå ikke har fått sett den fulle virkningen av den verdensomspennende finanskrisen som startet i 2008. Finanskrisen oppsto i USA som en konsekvens av at politikerne under tidligere president George W. Bush hadde mistet kontrollen - ved å overlate nesten all økonomistyringen til private – dvs utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon. Bankene kollapset.

I Norge har eliten (nyliberalsitene) sørget for å få ”sine” folk inn i posisjoner knyttet til norsk oljeproduksjonen og oljeøkonomi, og styrer der etter.
Nylig ble det avgjort hvem som får oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, en kontraktsverdi som pr dato er på 6,9 mrd kroner. Eni Norge lot byggekontrakten gå til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Aker Solutions/Samsung sitt anbud lå 3 mrd kroner over Hyundai sitt anbud, og tapte dermed kontrakten.

Det medfører at rundt 7000 årsverk i Norge går tapt gjennom at Hyundai Heavy Industries fikk kontrakten.

Oljeutvinningen har gitt Norge ”penger på bok”, og det ble på begynnelsen av 2000-tallet reist et spørsmål hvem og på hvilken måte man skal forvalte disse pengene på.

Under den høyredominerte Bondevik II-regjeringen, ble de demokratisk valgte politikere kastet ut av styret i Norges Bank. Nyliberalistene ønsket seg en mest mulig ”uavhengig” Norges Bank (som det het) – og ville heller erstatte de politiske valgte styrerepresentantene med ”sine folk”. Økonomer, folk med den samme bakgrunn, ideologi og utdannelse, vennskapskrets osv, overtok de tidligere plassene til politikerne i styret til Norges Bank. Bondevik II-regjeringen ”privatiserte” dermed styringen av Norges Bank. Med det politikerne gav fra seg all makt og styringsmuligheter – også det aller meste av personal- og lønnspolitikken. Fra 1. januar blir forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland delegert til Norges Bank.

Det har vært lønnsomt for noen. I nyhetene i dag, er det fremkommet at oljefondets toppmegler i Norges Bank Investment Management (NBIM) innkasserte kr 6 997 159 i lønn i 2009. De best betalte i samme virksomhet tjener mer enn 5 mill kr pr år opplyses det.

Når arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt får en liten smule lønnsvekst – så er det inflasjonsdrivende, rentedrivende, og det hindrer konkurranse mv mv. Det er rart at slike lønnsøkninger blant eliten ikke påvirker noe som helst???

Lærdommen er;
Nyliberalistenes, og elitens valg av billigste anbud vil trolig generere økte bonus og belønningsavtaler – og økt markedsverdi på elitens arbeidskraft.

Nyliberalistenes anbudsvalg, vil generere 7 000 tapte årsverk i Norge – arbeidskraft som kan risikere å havne på NAV (det offentlige) sine budsjetter – etter at verftenes ordrebøker er tomme. Noe som kan medføre et sterkt press på velferdsordningen i Norge. Nyliberalistene tar ikke samfunnsansvar (for andre enn seg selv) – og politikerne har satt seg selv i en posisjon hvor de er handlingslammet (har satt seg selv i en situasjon hvor de er blitt politikere for eliten).

Konklusjon;
Den oljen som ble funnet i 1969/ 1970, som av politikerne ble proklamert at var hele befolkningens eiendom – er ikke det. Den oljen er blitt eliten sin olje, og forvaltningen oljepengene er også overlatt til eliten. Arbeidstakere med midlere og lavere utdanning og inntekt får ikke en gang bygge installasjonene og beholde ei lønn som er til å leve av – nyliberalistene velger laveste anbud i den hensikt å fremme sosial dumping. De som risikerer å stå uten arbeidsoppdrag i verftene risikerer å bli fattigere gjennom å havne på samfunnets trygdesystemer.

Er det ikke på tide å kreve at Norge igjen blir et inkluderende samfunn, og sette foten ned for nyliberalistenes fremvekst av sine særinteresser, med økte forskjeller og med et klassedelt samfunn? Eller rettere sagt – et ekte sosialdemokratisk samfunn!