Det var en meget sterk og gripende opplevelse å høre beretningene til Per-Yngve Monsen og Pål Hivand på LO Stats kartellkonferanse den 25.11.2010 på Gol.
Den sterkeste opplevelsen var når man hørte at varsleren Per-Yngve Monsen uttrykke at, sitat; "Dette kommer jeg aldri, aldri til å gjøre igjen"! Det vil si – å varsle om kritikkverdige forhold igjen.
Videre at denne saken har pågått i mer en ti år, og at saken ennå ikke er avsluttet. Selv om Siemens har tapt i retten - og vil tape saken - så fortsetter Siemens å kjøre saken. Målet synes åpenbart å være å kjøre et umenneskelig psykisk kjør som en slags hevn mot Monsen, og for å vise ovenfor andre ansatte i virksomheten at man varsler ikke om uregelmessigheter og lovbrudd i Siemens.
Per-Yngve Monsen/ Siemens-saken handler om hvordan Siemens overfakturerte oppdrag for Forsvaret, og endatil delte ut bonuser på basis av slike uriktig tilegnede fortjenester.
Saken ble forsøkt dysset ned. Takket være regjeringsskifte i 2005, og at Anne-Grete Strøm Erichsen overtok som forsvarsminister, ble saken gransket - og reist for domstolene! Og Siemens har erkjent overfakturering.
Slik tillater - en såkalt demokratisk rettsstat - at samfunnet behandler en person som gjør skattebetalerne og staten en gedigen samfunnstjeneste, og som har gjort det eneste etiske og moralske riktige. Samtidig er dette et vitnesbyrd på hvordan kapitalsterke, internasjonale krefter bare kan ture frem mot enkeltmennesker uten nevneverdige konsekvenser!
Et skremmende bilde!
Pål Hivand gav et minst like skremmende bilde av hvor svakt varslervernet i Arbeidsmiljøloven faktisk er. Det er et tema som helt åpenbart er underkommunisert. Man kan nærmest få et inntrykk av at eksiterende lovtekst er (spissformulert sagt) "lagd av og for personer som har til hensikt ikke å beskytte varslere"!
Det kan ikke være tvil om at ved revisjon av dagens lovtekst i Arbeidsmiljøloven - må varslere få en reell beskyttelse. Og at slike saker ikke må få utarte seg slik at de som er lovlydige - og som gjør det eneste riktig sett i et samfunnsperspektiv - utsettes for slik utilbørlig atferd som det Monsen/ Hivand er blitt utsatt for av sine arbeidsgivere. Og som sikkert mange andre gjør.
Det er små ord, og sikkert ubetydelig i den store sammenheng – det jeg nå sier. Men jeg vil personlig få uttrykke at på kartellkonferansen til LO Stat fikk jeg to nye, store helter i mitt liv. De to heter Per-Yngve Monsen og Pål Hivand. Den jobben Monsen/ Hivand gjør er - sett ut fra at vi skal ha et lov- og rettssystem som er beskyttende, og en rettssikkerhet – er bare helt uttrolig! Ikke minst ut fra at det er etikk, moral og redelighet som skal råde i vårt arbeidsliv.
Takk for den innsatsen dere gjør ovenfor alle andre varslere - som trenger støtte og hjelp i lignende situasjoner!
søndag 28. november 2010
tirsdag 23. november 2010
Fremskrittspartiets omsorg for de som har lite
Her er Fremskrittspartiet politikk ovenfor de som har minst, jf sitt alternative statsbudsjett for 2011;
Interessant å se hvor opptatt Fremskrittspartiet er av fattigdomsproblematikken. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, vil de kutte i trygdebudsjettet med ca 3,5 mrd kroner. Dette vil spesielt ramme uføretrygdede.
Fremskrittspartiet foreslår å avvikle ventelønnsordningen for utstøtte medarbeidere fra 01.01.2011.
Slik prioriterer Fremskrittspartiet skattelette – dvs favoriserer høytlønte;
Inntekt/ Skattelettelse jf Frps forslag
50 000, - 2 600 kr
100 000, 0 kr
150 000, 0 kr
200 000, 0 kr
250 000, - 4 158 kr
300 000, - 4 158 kr
350 000, - 4 158 kr
400 000, - 4 158 kr
450 000, - 4 158 kr
500 000, - 6 750 kr
550 000, - 6 750 kr
600 000, - 6 750 kr
1 000 000, - 6 750 kr
Ja, ja, sånn avløser den ene dagen den andre.
Interessant å se hvor opptatt Fremskrittspartiet er av fattigdomsproblematikken. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, vil de kutte i trygdebudsjettet med ca 3,5 mrd kroner. Dette vil spesielt ramme uføretrygdede.
Fremskrittspartiet foreslår å avvikle ventelønnsordningen for utstøtte medarbeidere fra 01.01.2011.
Slik prioriterer Fremskrittspartiet skattelette – dvs favoriserer høytlønte;
Inntekt/ Skattelettelse jf Frps forslag
50 000, - 2 600 kr
100 000, 0 kr
150 000, 0 kr
200 000, 0 kr
250 000, - 4 158 kr
300 000, - 4 158 kr
350 000, - 4 158 kr
400 000, - 4 158 kr
450 000, - 4 158 kr
500 000, - 6 750 kr
550 000, - 6 750 kr
600 000, - 6 750 kr
1 000 000, - 6 750 kr
Ja, ja, sånn avløser den ene dagen den andre.
søndag 21. november 2010
Arbeidslivets rammeverktøy - i inkluderingspolitikken
Ansvar for det helhetlige arbeidsmiljøet, lønns- og personalpolitikken påligger arbeidsgiver, og er et ufravikelig ansvar. Forsømmelse kan straffes, etter Arbeidsmiljøloven (§ 19-1 og § 19-2), med påtale, bøter og/ eller fengsel. Ansvaret er nærmere definert i “arbeidsgivers plikter” jf Arbeidsmiljølovens § 2-1.
Arbeidstakere har en medvirkningsplikt – dvs til å påse at arbeidsmiljølovens bestemmelser blir fulgt (Arbeidsmiljølovens § 2-3). Brudd fra arbeidstakere kan i ytterste konsekvens bety oppsigelse av arbeidskontrakten.
Det betyr at både arbeidsgiver, og ansatte har et ansvar for arbeidsmiljøet – i det ligger også å påse at integreringspolitikken fungerer etter lov- og avtaleverk.
Arbeidsmiljølovens bestemmelser er pr definisjon ufravikelig - som minstekrav, og gjelder alle arbeidstakere uavhengig av kjønn, alder, religion og etnisitet (Arbeidsmiljølovens § 1-9).
Arbeidsmiljølovens § 4-3, pkt 3 og pkt 4, omhandler at “arbeidstakere ikke skal utsettes for trakassering eller utilbørlig atferd, vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre”.
Arbeidsmiljølovens § 2-4 og 2-5, som omhandler varsling – dvs rett til å varsle om kritikkverdige forhold, og beskyttelse mot gjengjeldelse som en konsekvens av varslingen, er del av dette bildet (eksempelvis mobbing, trakassering og lignende).
Arbeidsmiljøloven kapittel 13 omhandler flere bestemmelser knyttet til forbud mot diskriminering som følge av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion og livssyn (jf bestemmelsene i diskrimineringsloven).
Til å overvåke ovennevnte (at Arbeidsmiljølovens bestemmelser fungerer), har verneombudene og arbeidsmiljøutvalgene i virksomhetene et særskilt ansvar - jf henholdsvis kapittel 6 og kapittel 7 i Arbeidsmiljøloven.
Stortinget har - som nevnt ovenfor - vedtatt et godt rammeverktøy, som dersom det anvendes riktig, gir stor grad av forebygging og beskyttelse av alle arbeidssøkende og arbeidstakere (inkl de med innvandrerbakgrunn).
*Hovedutfordringene for inkludering*
Den største hovedutfordringen for inkludering av arbeidstakere med innvandrerbakgrunn, er språk, kompetanse og opplæring (bli kjent hvordan arbeidsoppgaver løses).
Mange yrker har strenge krav til sikkerhet, arbeids-/ saksbehandlingsregler etter lov og regelverk, rettssikkerhet og andre forhold, som krever god språkforståelse for å forhindre at ulykker oppstår og/ eller at borgere lider tap av rettigheter.
Barnehager, SFO-ordninger, språklære m.v. er derfor veldig viktig å legge til rette for – for at nye landsmenn skal kunne mestre språket, og lære å forstå vår kultur mht lov- og rett, samt rettssikkerhet.
Mange innvandrere kommer med en utdanning fra sine hjemland – men som er gyldig ut fra sine opprinnelseslands læreplaner og godkjenningsordninger. Men betyr ofte at den kompetansen ikke er godkjent opp mot norske krav og læreplaner, samt godkjenningsordninger. Det betyr at samfunnet må legge forholdene bedre til rette for at personer med innvandrerbakgrunn kan få bygget på sin kompetanse som tilfredsstiller norske krav.
*Inkluderende arbeidsliv*
Arbeidsmiljølovens formålsparagraf (Aml, § 1) forteller noe om essensen i hvordan arbeidsmiljøet skal være i Norge. Fra 01.01.2006 ble det innført en ny bestemmelse i formålsparagrafen, bokstav e, som forteller at “vi skal bidra til et inkluderende arbeidsliv”. Det betyr at virksomhetene skal ikke bare tenke på å tilrettelegge ovenfor de som er innenfor arbeidslivet, men også de som står utenfor arbeidslivet.
Fra 2001, har partene i arbeidslivet (arbeidsgiver- og arbeidstakersiden), og offentlige myndigheter hatt et forpliktende samarbeid knyttet til inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). IA-avtalen ble fornyet i 2005, og i 2010.
IA-avtalen har tre hovedpunkter. Det ene er å redusere sykefraværet, det andre er å forsøke å få en større andel arbeidstakere med redusert arbeidsevne ut i arbeidslivet, og det tredje er seniorpolitiske tiltak med formål å få eldre arbeidstakere til å stå lengre i arbeidslivet.
Flere virksomheter har derfor tatt utgangspunkt i delmål II, om å få arbeidstakere med redusert arbeidsevne, i arbeidet med å få integrert flere innvandrere i arbeidslivet. Statens vegvesen – midt-Norge, gjennomfører et pilotprosjekt på dette. Her har virksomheten tatt utgangspunkt i – og definert - at “språk, kulturforskjeller, mangel på godkjent norsk standard på fagopplæring, fravær av lokal kunnskap” er en form for “redusert arbeidsevne” i forhold til arbeidstakere som fyller disse kompetansekravene.
Slike tiltak, forankret i IA-avtalen, setter integreringspolitikken i de enkelte virksomhetene høyere opp på dagsorden.
*LO er med*
LO er meget aktiv på banen mht til integreringspolitikk, både på forenings-/ forbundsnivå, og gjennom det faglig politiske samarbeidet/ samfunnspåvirkning.
I hvert enkelt fylke, nedsettes det for tiden egne IA-råd under NAV-kontorene. Her er LO representert med egne kontaktpersoner. Integreringspolitikk vil være vil være et av arbeidsområdene disse vil jobbe med. Blant annet har LOs distriktskontor på Hamar og i Oppland ansatt en felles IA-koordinator for begge fylkene.
LO Stat/ LO har igangsett et eget prosjekt for Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, hvor det er ansatt en prosjektmedarbeider som jobber med integrering og mangfold. De avholder årlige konferanser i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner og IMDi (statlig). Erfaringene fra dette arbeidet/ konferansene – deles med LO Stat-kontorene i de andre fylkene. Konferansene har fått betydelig oppmerksomhet.
LO har utarbeidet egne brosjyrer på ulike språk, samt det ligger ute en god del informasjon på nettsidene til LO, som er oversatt på flere språk. Blant annet som en slags “førstehjelp” til nye arbeidstakere som kommer til landet.
Norsk folkehjelp, fagbevegelsen egen humanitære hjelpeorganisasjon, arbeider mye med integreringspolitikk, og ikke minst holdningskampanjer mot diskriminering og mobbing.
Innenfor fagutdanning og språk, er AOF (Arbeidernes opplysningsforbund) aktive med kurstilbud. Herunder med tilbud med de som sliter med lese-, skrive- og regnevansker.
LO – og ikke minst LO Stats “mangfold og integreringsprosjekt” – arbeider med egne rekrutteringsprogram for å få innvandrere til organisere seg, og ikke minst for å få arbeidstakere med innvandrerbakgrunn til bli med på skoleringskurs for tillitsvalgte. Det å få tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn - er et viktig arbeid og tiltak - mot blant annet utnyttelse og sosial dumping.
*Arbeid mot diskriminering*
Den ubevisste diskrimineringen på arbeidsplasser og i samfunnet er et vanskelig tema.
Her er det også mange kulturkollisjoner ute og går. Eksempelvis er det mange kvinnelige ledere som opplever problemer med å få nødvendig respekt i forhold mannlige arbeidstakere, som kommer fra kulturer hvor det ikke er tradisjoner for at kvinner skal ha ledende stillinger.
Det viktigste redskapet her, er verneombudenes rolle og virksomhetenes arbeidsmiljøutvalg. Det er et lederansvar (arbeidsgiveransvar) å motvirke at diskriminering og rasisme ikke skjer på arbeidsplassene.
Det viktigste er å sette problemstillingen med diskriminering på dagsorden, og her har alle tillitsvalgte og ledere en viktig oppgave i de enkelte virksomhetene. Her gjøres det også generelt mye bra arbeid.
I tillegg er det viktig at man får på plass varslingsrutiner for varslere, slik at ingen utsettes for utilbørlig atferd.
*Sosial dumping*
Et spørsmål som er blitt stilt er; “I skipsindustrien i en liten vestlandsby sto det for ca et år siden fram i lokalmedia, NRK SFJ, en tillitsvalgt i FF og forsvarte at utlendinger hadde annen lønn, annen tilsetningsavtale, og annen farge på dressen”. Hvordan ser LO på det?
Svaret på det er at sosial dumping er helt uakseptabelt! Det er slik at en hver arbeidstaker som stilltiende, eller offentlig, godtar lavere lønn enn hva tariffavtalene tilsier for en arbeidstaker – samtidig er med på å undergrave sine egne lønns- og arbeidsvilkår! Det samme gjør de arbeidstakerne som velger å være uorganiserte! Hva vil den omtalte tillitsvalgte fra FF si eksempelvis den dagen uorganisert utenlands/ arbeidstakere med innvandrerbakgrunn blir i flertall på arbeidsplassen – og arbeidsgiver krever at også organiserte skal gå ned i lønn på tilsvarende nivå som den utenlandske arbeidskraften? Og kanskje med trusselen om at dersom vedkommende ikke aksepterer lønnsnedgang så ansettes bare de som er villige til slik lønnsnedgang?
LO står aktivt på ovenfor politiske myndigheter, også gjennom det faglig politiske samarbeidet, hardt på for å motvirke sosial dumping og svart økonomi. Her er Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Politietaten viktige støttespillere.
LO har fått medhold i, og myndighetene har (mot høyrepartiene syn), fått vedtatt en allmenngjøringsparagraf som skal motvirke sosial dumping. I tillegg har man fått på plass en lovgivning som sier at oppdragsgiver som kjøper eksterne tjenester, har et ansvar for å påse at riktig lønns- og arbeidsvilkår skjer hos leverandører og underleverandører i kjeder. Alternativt kan de bli stilt ansvarlig for manglende/ lave lønnsutbetalinger. Dette tiltaket er også ment at skal dekke opp for og motvirke at det skjer sosial dumping gjennom eksempelvis outsourcing.
Tilsetningsavtaler (arbeidskontrakter) reguleres av Arbeidsmiljølovens § 14-6 (minimumsavtale) og § 14-8 (endringer i arbeidskontrakten), og slike kontrakter skal være lik for alle.
Mange arbeidstakere, særlig fra øst-europeiske land kan i dag ha opp til fire arbeidskontrakter. En de er pålagt å vise ved tilsyn fra myndigheter, en arbeidskontrakt de faktisk går på (sosial dumping), en kontrakt med utleiefirmaet i hjemlandet som leier ut arbeidstakere, og en arbeidskontrakt med mafialignende organisasjoner som skal ha sin del av fortjenesten.
Bruk av ulike klesplagg på arbeidstakere i samme virksomhet - basert på etnisitet - er pr definisjon er pr definisjon diskriminering, og er forbudt! Mer er det ikke å si om det!
Arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven (kapittel 10), er et meget godt verktøy – dersom et brukes slik det er ment, for å motvirke at arbeidstakere blir unyttet på arbeidstid, overtid, ubekvemt arbeid osv. Dessverre må man innrømme at både arbeidsgivere og tillitsvalgte ikke alltid er så godt skolert på disse bestemmelsene – og at det her forgår mye arbeid som ligger i en “gråsone”, og direkte ulovligheter her. LO og AOF driver mye skoleringsarbeid, men det mangler mye her. Her kan man si at mange arbeidsgivere svikter sitt ansvar mht å tilegne seg nødvendige kunnskaper.
Arbeidsmiljøloven inneholder de nødvendige bestemmelser, som sammen med likestillings- og diskrimineringsloven (og andre lover), er ment at skal skape et trygt og godt arbeidsmiljø for alle - dersom de brukes/ anvendes slik de skal.
Arbeidstakere har en medvirkningsplikt – dvs til å påse at arbeidsmiljølovens bestemmelser blir fulgt (Arbeidsmiljølovens § 2-3). Brudd fra arbeidstakere kan i ytterste konsekvens bety oppsigelse av arbeidskontrakten.
Det betyr at både arbeidsgiver, og ansatte har et ansvar for arbeidsmiljøet – i det ligger også å påse at integreringspolitikken fungerer etter lov- og avtaleverk.
Arbeidsmiljølovens bestemmelser er pr definisjon ufravikelig - som minstekrav, og gjelder alle arbeidstakere uavhengig av kjønn, alder, religion og etnisitet (Arbeidsmiljølovens § 1-9).
Arbeidsmiljølovens § 4-3, pkt 3 og pkt 4, omhandler at “arbeidstakere ikke skal utsettes for trakassering eller utilbørlig atferd, vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre”.
Arbeidsmiljølovens § 2-4 og 2-5, som omhandler varsling – dvs rett til å varsle om kritikkverdige forhold, og beskyttelse mot gjengjeldelse som en konsekvens av varslingen, er del av dette bildet (eksempelvis mobbing, trakassering og lignende).
Arbeidsmiljøloven kapittel 13 omhandler flere bestemmelser knyttet til forbud mot diskriminering som følge av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion og livssyn (jf bestemmelsene i diskrimineringsloven).
Til å overvåke ovennevnte (at Arbeidsmiljølovens bestemmelser fungerer), har verneombudene og arbeidsmiljøutvalgene i virksomhetene et særskilt ansvar - jf henholdsvis kapittel 6 og kapittel 7 i Arbeidsmiljøloven.
Stortinget har - som nevnt ovenfor - vedtatt et godt rammeverktøy, som dersom det anvendes riktig, gir stor grad av forebygging og beskyttelse av alle arbeidssøkende og arbeidstakere (inkl de med innvandrerbakgrunn).
*Hovedutfordringene for inkludering*
Den største hovedutfordringen for inkludering av arbeidstakere med innvandrerbakgrunn, er språk, kompetanse og opplæring (bli kjent hvordan arbeidsoppgaver løses).
Mange yrker har strenge krav til sikkerhet, arbeids-/ saksbehandlingsregler etter lov og regelverk, rettssikkerhet og andre forhold, som krever god språkforståelse for å forhindre at ulykker oppstår og/ eller at borgere lider tap av rettigheter.
Barnehager, SFO-ordninger, språklære m.v. er derfor veldig viktig å legge til rette for – for at nye landsmenn skal kunne mestre språket, og lære å forstå vår kultur mht lov- og rett, samt rettssikkerhet.
Mange innvandrere kommer med en utdanning fra sine hjemland – men som er gyldig ut fra sine opprinnelseslands læreplaner og godkjenningsordninger. Men betyr ofte at den kompetansen ikke er godkjent opp mot norske krav og læreplaner, samt godkjenningsordninger. Det betyr at samfunnet må legge forholdene bedre til rette for at personer med innvandrerbakgrunn kan få bygget på sin kompetanse som tilfredsstiller norske krav.
*Inkluderende arbeidsliv*
Arbeidsmiljølovens formålsparagraf (Aml, § 1) forteller noe om essensen i hvordan arbeidsmiljøet skal være i Norge. Fra 01.01.2006 ble det innført en ny bestemmelse i formålsparagrafen, bokstav e, som forteller at “vi skal bidra til et inkluderende arbeidsliv”. Det betyr at virksomhetene skal ikke bare tenke på å tilrettelegge ovenfor de som er innenfor arbeidslivet, men også de som står utenfor arbeidslivet.
Fra 2001, har partene i arbeidslivet (arbeidsgiver- og arbeidstakersiden), og offentlige myndigheter hatt et forpliktende samarbeid knyttet til inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). IA-avtalen ble fornyet i 2005, og i 2010.
IA-avtalen har tre hovedpunkter. Det ene er å redusere sykefraværet, det andre er å forsøke å få en større andel arbeidstakere med redusert arbeidsevne ut i arbeidslivet, og det tredje er seniorpolitiske tiltak med formål å få eldre arbeidstakere til å stå lengre i arbeidslivet.
Flere virksomheter har derfor tatt utgangspunkt i delmål II, om å få arbeidstakere med redusert arbeidsevne, i arbeidet med å få integrert flere innvandrere i arbeidslivet. Statens vegvesen – midt-Norge, gjennomfører et pilotprosjekt på dette. Her har virksomheten tatt utgangspunkt i – og definert - at “språk, kulturforskjeller, mangel på godkjent norsk standard på fagopplæring, fravær av lokal kunnskap” er en form for “redusert arbeidsevne” i forhold til arbeidstakere som fyller disse kompetansekravene.
Slike tiltak, forankret i IA-avtalen, setter integreringspolitikken i de enkelte virksomhetene høyere opp på dagsorden.
*LO er med*
LO er meget aktiv på banen mht til integreringspolitikk, både på forenings-/ forbundsnivå, og gjennom det faglig politiske samarbeidet/ samfunnspåvirkning.
I hvert enkelt fylke, nedsettes det for tiden egne IA-råd under NAV-kontorene. Her er LO representert med egne kontaktpersoner. Integreringspolitikk vil være vil være et av arbeidsområdene disse vil jobbe med. Blant annet har LOs distriktskontor på Hamar og i Oppland ansatt en felles IA-koordinator for begge fylkene.
LO Stat/ LO har igangsett et eget prosjekt for Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, hvor det er ansatt en prosjektmedarbeider som jobber med integrering og mangfold. De avholder årlige konferanser i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner og IMDi (statlig). Erfaringene fra dette arbeidet/ konferansene – deles med LO Stat-kontorene i de andre fylkene. Konferansene har fått betydelig oppmerksomhet.
LO har utarbeidet egne brosjyrer på ulike språk, samt det ligger ute en god del informasjon på nettsidene til LO, som er oversatt på flere språk. Blant annet som en slags “førstehjelp” til nye arbeidstakere som kommer til landet.
Norsk folkehjelp, fagbevegelsen egen humanitære hjelpeorganisasjon, arbeider mye med integreringspolitikk, og ikke minst holdningskampanjer mot diskriminering og mobbing.
Innenfor fagutdanning og språk, er AOF (Arbeidernes opplysningsforbund) aktive med kurstilbud. Herunder med tilbud med de som sliter med lese-, skrive- og regnevansker.
LO – og ikke minst LO Stats “mangfold og integreringsprosjekt” – arbeider med egne rekrutteringsprogram for å få innvandrere til organisere seg, og ikke minst for å få arbeidstakere med innvandrerbakgrunn til bli med på skoleringskurs for tillitsvalgte. Det å få tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn - er et viktig arbeid og tiltak - mot blant annet utnyttelse og sosial dumping.
*Arbeid mot diskriminering*
Den ubevisste diskrimineringen på arbeidsplasser og i samfunnet er et vanskelig tema.
Her er det også mange kulturkollisjoner ute og går. Eksempelvis er det mange kvinnelige ledere som opplever problemer med å få nødvendig respekt i forhold mannlige arbeidstakere, som kommer fra kulturer hvor det ikke er tradisjoner for at kvinner skal ha ledende stillinger.
Det viktigste redskapet her, er verneombudenes rolle og virksomhetenes arbeidsmiljøutvalg. Det er et lederansvar (arbeidsgiveransvar) å motvirke at diskriminering og rasisme ikke skjer på arbeidsplassene.
Det viktigste er å sette problemstillingen med diskriminering på dagsorden, og her har alle tillitsvalgte og ledere en viktig oppgave i de enkelte virksomhetene. Her gjøres det også generelt mye bra arbeid.
I tillegg er det viktig at man får på plass varslingsrutiner for varslere, slik at ingen utsettes for utilbørlig atferd.
*Sosial dumping*
Et spørsmål som er blitt stilt er; “I skipsindustrien i en liten vestlandsby sto det for ca et år siden fram i lokalmedia, NRK SFJ, en tillitsvalgt i FF og forsvarte at utlendinger hadde annen lønn, annen tilsetningsavtale, og annen farge på dressen”. Hvordan ser LO på det?
Svaret på det er at sosial dumping er helt uakseptabelt! Det er slik at en hver arbeidstaker som stilltiende, eller offentlig, godtar lavere lønn enn hva tariffavtalene tilsier for en arbeidstaker – samtidig er med på å undergrave sine egne lønns- og arbeidsvilkår! Det samme gjør de arbeidstakerne som velger å være uorganiserte! Hva vil den omtalte tillitsvalgte fra FF si eksempelvis den dagen uorganisert utenlands/ arbeidstakere med innvandrerbakgrunn blir i flertall på arbeidsplassen – og arbeidsgiver krever at også organiserte skal gå ned i lønn på tilsvarende nivå som den utenlandske arbeidskraften? Og kanskje med trusselen om at dersom vedkommende ikke aksepterer lønnsnedgang så ansettes bare de som er villige til slik lønnsnedgang?
LO står aktivt på ovenfor politiske myndigheter, også gjennom det faglig politiske samarbeidet, hardt på for å motvirke sosial dumping og svart økonomi. Her er Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Politietaten viktige støttespillere.
LO har fått medhold i, og myndighetene har (mot høyrepartiene syn), fått vedtatt en allmenngjøringsparagraf som skal motvirke sosial dumping. I tillegg har man fått på plass en lovgivning som sier at oppdragsgiver som kjøper eksterne tjenester, har et ansvar for å påse at riktig lønns- og arbeidsvilkår skjer hos leverandører og underleverandører i kjeder. Alternativt kan de bli stilt ansvarlig for manglende/ lave lønnsutbetalinger. Dette tiltaket er også ment at skal dekke opp for og motvirke at det skjer sosial dumping gjennom eksempelvis outsourcing.
Tilsetningsavtaler (arbeidskontrakter) reguleres av Arbeidsmiljølovens § 14-6 (minimumsavtale) og § 14-8 (endringer i arbeidskontrakten), og slike kontrakter skal være lik for alle.
Mange arbeidstakere, særlig fra øst-europeiske land kan i dag ha opp til fire arbeidskontrakter. En de er pålagt å vise ved tilsyn fra myndigheter, en arbeidskontrakt de faktisk går på (sosial dumping), en kontrakt med utleiefirmaet i hjemlandet som leier ut arbeidstakere, og en arbeidskontrakt med mafialignende organisasjoner som skal ha sin del av fortjenesten.
Bruk av ulike klesplagg på arbeidstakere i samme virksomhet - basert på etnisitet - er pr definisjon er pr definisjon diskriminering, og er forbudt! Mer er det ikke å si om det!
Arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven (kapittel 10), er et meget godt verktøy – dersom et brukes slik det er ment, for å motvirke at arbeidstakere blir unyttet på arbeidstid, overtid, ubekvemt arbeid osv. Dessverre må man innrømme at både arbeidsgivere og tillitsvalgte ikke alltid er så godt skolert på disse bestemmelsene – og at det her forgår mye arbeid som ligger i en “gråsone”, og direkte ulovligheter her. LO og AOF driver mye skoleringsarbeid, men det mangler mye her. Her kan man si at mange arbeidsgivere svikter sitt ansvar mht å tilegne seg nødvendige kunnskaper.
Arbeidsmiljøloven inneholder de nødvendige bestemmelser, som sammen med likestillings- og diskrimineringsloven (og andre lover), er ment at skal skape et trygt og godt arbeidsmiljø for alle - dersom de brukes/ anvendes slik de skal.
Arbeidskontrakter og ufrivillig deltid
Dagsavisen forteller den 17.11 om ”sinte sykepleiere/ hjelpepleiere (og andre) presses til deltidsjobber” ufrivillig. Dagen Næringsliv den 19.11 forteller om ei dame som jobbet på 31 kontrakter i to år – da stillingen ble fast – ble hun oppsagt.
Dette er et resultat av høyrepolitikk, og en politikk som er grunnleggende i EU gjennom blant føringer fra EUs tjenestedirektiv. I tillegg ser vi en stygg utvikling på utstøting av eldre arbeidstakere innen det offentlige særlige. Politikken går ut på at det er slik yrkesgruppe - som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning – skal ha det arbeidslivet! Det er den metodikken som anvendes for å skape nye underklasser – med få eller ingen rettigheter.
I dag tror jeg faktisk at vi har midler nok til å stoppe denne trenden/ utviklingen. Dersom vi benytter lov- og avtaleverket fullt ut, mener jeg det er mulig å stoppe denne utviklingen. Men det vil kreve mye – spesielt støtte fra de hovedsammenslutningene som organiserer medlemmer uten for LO (de hovedsammenslutningene som ofte velger å stå på arbeidsgivernes side i lønns- og arbeidstakerspørsmål).
For å lykkes med det, må vi sørge for å holde Fremskrittspartiet og Høyre - men også Kristelig folkeparti og Venstre - unna regjeringskontorene. Husk at nevnte partier (Fremskrittspartiet og Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) – foran valget i 2009 – klart uttrykte at de ville innføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok 06.06.2005 – om de kommer til makten igjen. Dvs den Arbeidsmiljøloven som den rød-grønne regjeringen fikk stoppet høsten 2005. Bondevik II-regjeringens lov vil (den av 06.06.2005 som ble forkastet) – om den blir innført – fjerne blant annet stillingsvernet, arbeidstidskapitellet i Arbeidsmiljøloven, og dermed allmenngjøre at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue) - i all hovedsak vil måtte gå på ufrivillig deltidskontrakter og strøkontrakter.
Hensikten – for Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – er å svekke norsk fagbevegelse, på samme måte som de har klart det i EU, og som gjør at arbeidstakere opplever kutt i lønninger, trygdede opplever kutt i trygder og stønader osv. Samtidig som de rike tjener mer enn aldri før i følge World Wealth Report (19 % økning av sine formuer det siste året).
Mange yrker er i dag slik – både i Norge og i utlandet, at arbeidstakere må sitte parat 24 timer i døgnet, og håpe på at arbeidsgivere ringer og tilbyr noen få timers jobb, eller at de går på midlertidig kontrakter på 3 – 6 måneder ad gangen, dvs kontrakter som ikke utløser rettigheter til fast ansettelse. På denne måten kvitter arbeidsgiverne seg med personer som vil organisere, er aktive i politiske partier, stiller krav, samt eldre, uføre, syke osv.
Vårt demokrati er dessverre blitt erstattet av elitokrati. Som Pernille Huseby i Nationen omtaler det; Den danske journalisten Lars Olsen skriver i boka ”Eliternes triumf” om hvordan en liten profesjonell elite av høyt utdannete middel- og overklassefolk gradvis har tatt kontrollen i de politiske organene. De bekler ministerposter, jobber i departementene, er folkevalgte og utgjør hovedtyngden i partiapparatene. ”I dag treffes beslutningene i et sosialt eksklusivt lag av politikere, embetsmenn og eksperter, uten det breie folkelige engasjementet som kjennetegner klassisk folkestyre”. De høytutdannete og høytlønte søker sammen og får færre hverdagserfaringer til felles med det breie lag”.
Klassekampen skrev tidligere i år om at har 76,9 prosent av de folkevalgte har høyere utdanning. Og at i Stortings-/regjeringsapparatet, inkludert ministrene og deres statssekretærer og politiske rådgivere, er andelen på de med høyere utdanning på mer enn 90 prosent. Og det viser seg at nesten 60 prosent har utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Dermed er det oppstått en ubalanse i vårt maktapparat ved at mens bare en fjerdedel av befolkningen har høyere utdanning, så har mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene, deres rådgivere og de ansatte i regjeringsapparatet, det samme. Den utviklingen vi ser er en villet politikk fra elitokratene.
Men jeg tror det er mulig å stoppe den negative utviklingen med midlertidige kontrakter og ufrivillig deltid med dagens lov- og avtaleverk. Alle arbeidstakere – ikke bare elitokratene – er underlagt de samme beskyttelseslovene, men det er og blir en tøff kamp for arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og utdanning å få beholde den rettsmessige lovbeskyttelsen de har krav på. Vi må bare bestemme oss for, og være villig til å ta opp kampen mot elitokratene, i kampen for like rettigheter i alle i arbeidslivet.
Så hører det med til historien at ikke alle med høyereutdanning og høytlønnede støtter elitokratenes utvikling av klassejus og klassesamfunn – i rettferdighetens navn
Dette er et resultat av høyrepolitikk, og en politikk som er grunnleggende i EU gjennom blant føringer fra EUs tjenestedirektiv. I tillegg ser vi en stygg utvikling på utstøting av eldre arbeidstakere innen det offentlige særlige. Politikken går ut på at det er slik yrkesgruppe - som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning – skal ha det arbeidslivet! Det er den metodikken som anvendes for å skape nye underklasser – med få eller ingen rettigheter.
I dag tror jeg faktisk at vi har midler nok til å stoppe denne trenden/ utviklingen. Dersom vi benytter lov- og avtaleverket fullt ut, mener jeg det er mulig å stoppe denne utviklingen. Men det vil kreve mye – spesielt støtte fra de hovedsammenslutningene som organiserer medlemmer uten for LO (de hovedsammenslutningene som ofte velger å stå på arbeidsgivernes side i lønns- og arbeidstakerspørsmål).
For å lykkes med det, må vi sørge for å holde Fremskrittspartiet og Høyre - men også Kristelig folkeparti og Venstre - unna regjeringskontorene. Husk at nevnte partier (Fremskrittspartiet og Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) – foran valget i 2009 – klart uttrykte at de ville innføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok 06.06.2005 – om de kommer til makten igjen. Dvs den Arbeidsmiljøloven som den rød-grønne regjeringen fikk stoppet høsten 2005. Bondevik II-regjeringens lov vil (den av 06.06.2005 som ble forkastet) – om den blir innført – fjerne blant annet stillingsvernet, arbeidstidskapitellet i Arbeidsmiljøloven, og dermed allmenngjøre at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn (formue) - i all hovedsak vil måtte gå på ufrivillig deltidskontrakter og strøkontrakter.
Hensikten – for Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – er å svekke norsk fagbevegelse, på samme måte som de har klart det i EU, og som gjør at arbeidstakere opplever kutt i lønninger, trygdede opplever kutt i trygder og stønader osv. Samtidig som de rike tjener mer enn aldri før i følge World Wealth Report (19 % økning av sine formuer det siste året).
Mange yrker er i dag slik – både i Norge og i utlandet, at arbeidstakere må sitte parat 24 timer i døgnet, og håpe på at arbeidsgivere ringer og tilbyr noen få timers jobb, eller at de går på midlertidig kontrakter på 3 – 6 måneder ad gangen, dvs kontrakter som ikke utløser rettigheter til fast ansettelse. På denne måten kvitter arbeidsgiverne seg med personer som vil organisere, er aktive i politiske partier, stiller krav, samt eldre, uføre, syke osv.
Vårt demokrati er dessverre blitt erstattet av elitokrati. Som Pernille Huseby i Nationen omtaler det; Den danske journalisten Lars Olsen skriver i boka ”Eliternes triumf” om hvordan en liten profesjonell elite av høyt utdannete middel- og overklassefolk gradvis har tatt kontrollen i de politiske organene. De bekler ministerposter, jobber i departementene, er folkevalgte og utgjør hovedtyngden i partiapparatene. ”I dag treffes beslutningene i et sosialt eksklusivt lag av politikere, embetsmenn og eksperter, uten det breie folkelige engasjementet som kjennetegner klassisk folkestyre”. De høytutdannete og høytlønte søker sammen og får færre hverdagserfaringer til felles med det breie lag”.
Klassekampen skrev tidligere i år om at har 76,9 prosent av de folkevalgte har høyere utdanning. Og at i Stortings-/regjeringsapparatet, inkludert ministrene og deres statssekretærer og politiske rådgivere, er andelen på de med høyere utdanning på mer enn 90 prosent. Og det viser seg at nesten 60 prosent har utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Dermed er det oppstått en ubalanse i vårt maktapparat ved at mens bare en fjerdedel av befolkningen har høyere utdanning, så har mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene, deres rådgivere og de ansatte i regjeringsapparatet, det samme. Den utviklingen vi ser er en villet politikk fra elitokratene.
Men jeg tror det er mulig å stoppe den negative utviklingen med midlertidige kontrakter og ufrivillig deltid med dagens lov- og avtaleverk. Alle arbeidstakere – ikke bare elitokratene – er underlagt de samme beskyttelseslovene, men det er og blir en tøff kamp for arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og utdanning å få beholde den rettsmessige lovbeskyttelsen de har krav på. Vi må bare bestemme oss for, og være villig til å ta opp kampen mot elitokratene, i kampen for like rettigheter i alle i arbeidslivet.
Så hører det med til historien at ikke alle med høyereutdanning og høytlønnede støtter elitokratenes utvikling av klassejus og klassesamfunn – i rettferdighetens navn
lørdag 20. november 2010
Partilagene sliter med å fylle listene med listekandidater
Det er vanskelig å finne nok kandidater som er villige til å stille opp på kommune- og fylkestingslistene – og det blir vanskeligere og vanskeligere for hver gang! Hva er gått galt?
Min påstand er at demokratiet har mistet sin vitalitet, og at det har oppstått et klassesamfunn som gjør at befolkningsgrupper sklir fra hverandre – det vil si det som er det motsatte av fellesskap og fellesskapsløsninger. Denne utviklingen skyldes etter min oppfatning følgende fire hovedgrunner;
- Politikerne har selv degradert seg, og har i meget stor grad overført verdier og eiendeler tilhørende det norske folk – samt demokratisk styring, kontroll og revisjon over til mer eller mindre lukkede styrerom/ og byråkrati. Politikk er ikke lengre så interessant for mange, fordi påvirkningsmulighetene og handlingsrommet er blitt meget begrenset for dagens politikere. Politikere blir i dag mer gisler for alt som går galt – noe som skyldes at de selv har gitt fra seg mer eller mindre all makt, samtidig at som konsekvensen av en slik politikk - er at de i dag står uten makt, midler og muligheter til å påvirke eller gjøre noen med den oppståtte situasjonen.
- Alle verv i styrer og beslutningsorgan i de mer eller mindre lukkede styrerom (gjennom AS-ifisering, foretak, stiftelser og lignende), bekles av medlemmer av ”gutte-/ jenteklubben grei” – en liten elite nyliberalister/ markedsliberalister, sterkt drevet av en grådighetskultur som går ut på å berike seg selv og sine på bekostning av fellesskapet. Dette (ukultur)selskapet (gutte-/ jenteklubben grei) synes å være lukket fra å oppta nye medlemmer – og i hvert fall ovenfor personer med sosialdemokratiske verdier (mange av personene i ”gutte-/ jenteklubben grei” – sett fra utsiden - synes å være beskyttet gjennom brorskapstilslutninger også (frimurere og lignende).
- Vårt demokrati er blitt erstattet av elitokrati. Som Pernille Huseby i Nationen omtaler det; Den danske journalisten Lars Olsen skriver i boka ”Eliternes triumf” om hvordan en liten profesjonell elite av høyt utdannete middel- og overklassefolk gradvis har tatt kontrollen i de politiske organene. De bekler ministerposter, jobber i departementene, er folkevalgte og utgjør hovedtyngden i partiapparatene. ”I dag treffes beslutningene i et sosialt eksklusivt lag av politikere, embetsmenn og eksperter, uten det breie folkelige engasjementet som kjennetegner klassisk folkestyre”. De høytutdannete og høytlønte søker sammen og får færre hverdagserfaringer til felles med det breie lag”.
I tillegg er det slik at den samme makteliten nesten uten unntak er tilhengere av EU – dvs at uavhengig av hvilket parti de befinner seg i – så er de tilhenger av EU sin politikk, dvs en politikk som politisk ligger et sted mellom Fremskrittspartiet og Høyre etter norsk målestokk. Til tross for mer enn 60 % av den norske befolkningen er mot norsk medlemskap i EU, er ja tilhengerne i flertall i nesten alle de politiske partiene.
- Den lille profesjonelle eliten av høyt utdannete middel- og overklassefolk, utviser en nedlatende holdning ovenfor de med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue), som fungerer nærmest som en utfrysningsmekanisme ovenfor mulig nye medlemmer i politiske partier, lag og foreninger. Folk med lese-, skrive- og regnevansker (ca ¼ av befolkningen – i ulik grad) – er spesielt utsatt i mangel på tilrettelegging.
Skal man kunne rekruttere nye medlemmer til partiene – for å ivareta demokratiet, og ikke minst unge - er nøkkelordet inkludering, empati og toleranse på tvers av alle sosiale lag!!!
Klassekampen skrev tidligere i år om at har 76,9 prosent av de folkevalgte har høyere utdanning. Og at i Stortings-/regjeringsapparatet, inkludert ministrene og deres statssekretærer og politiske rådgivere, er andelen på de med høyere utdanning på mer enn 90 prosent. Og det vise seg at nesten 60 prosent har utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Dermed er det oppstått en ubalanse i vårt maktapparat ved at mens bare en fjerdedel av befolkningen har høyere utdanning, så har mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene, deres rådgivere og de ansatte i regjeringsapparatet, det samme.
Nobels fredsprisvinner, Elie Wiesel, skrev at ”likegyldighet er folkets verste fiende”. Dersom politikerne ikke tar makten og demokratiet tilbake, kan vi fort ende opp med det som Wiesels store advarsel i en eller annen form. Folk med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue), holder ikke ut å bli motarbeidet, tilsidesatt, usynliggjort og oversett over lang tid av en liten snever krets innen elitokratiet. Da blir man enten hjemmesittere, eller at de velger protestpartier i ulike varianter – dvs i miljøer hvor de føler seg verdsatt (på godt og vondt)!
Demokratiet fortjener (alternativet er så veldig mye verre) fortjener en oppblomstring! Partiene trenger rekruttering av nye medlemmer og folk som kan påta seg verv. For å lykkes med å få til det, må elitokratiet slås tilbake, og det må gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon i alle de forhold som har betydning for folks hverdag, det være seg innenfor arbeidslivet, helse- og sosiale forhold, skole, utdanning, samferdsel m.v.
Min påstand er at demokratiet har mistet sin vitalitet, og at det har oppstått et klassesamfunn som gjør at befolkningsgrupper sklir fra hverandre – det vil si det som er det motsatte av fellesskap og fellesskapsløsninger. Denne utviklingen skyldes etter min oppfatning følgende fire hovedgrunner;
- Politikerne har selv degradert seg, og har i meget stor grad overført verdier og eiendeler tilhørende det norske folk – samt demokratisk styring, kontroll og revisjon over til mer eller mindre lukkede styrerom/ og byråkrati. Politikk er ikke lengre så interessant for mange, fordi påvirkningsmulighetene og handlingsrommet er blitt meget begrenset for dagens politikere. Politikere blir i dag mer gisler for alt som går galt – noe som skyldes at de selv har gitt fra seg mer eller mindre all makt, samtidig at som konsekvensen av en slik politikk - er at de i dag står uten makt, midler og muligheter til å påvirke eller gjøre noen med den oppståtte situasjonen.
- Alle verv i styrer og beslutningsorgan i de mer eller mindre lukkede styrerom (gjennom AS-ifisering, foretak, stiftelser og lignende), bekles av medlemmer av ”gutte-/ jenteklubben grei” – en liten elite nyliberalister/ markedsliberalister, sterkt drevet av en grådighetskultur som går ut på å berike seg selv og sine på bekostning av fellesskapet. Dette (ukultur)selskapet (gutte-/ jenteklubben grei) synes å være lukket fra å oppta nye medlemmer – og i hvert fall ovenfor personer med sosialdemokratiske verdier (mange av personene i ”gutte-/ jenteklubben grei” – sett fra utsiden - synes å være beskyttet gjennom brorskapstilslutninger også (frimurere og lignende).
- Vårt demokrati er blitt erstattet av elitokrati. Som Pernille Huseby i Nationen omtaler det; Den danske journalisten Lars Olsen skriver i boka ”Eliternes triumf” om hvordan en liten profesjonell elite av høyt utdannete middel- og overklassefolk gradvis har tatt kontrollen i de politiske organene. De bekler ministerposter, jobber i departementene, er folkevalgte og utgjør hovedtyngden i partiapparatene. ”I dag treffes beslutningene i et sosialt eksklusivt lag av politikere, embetsmenn og eksperter, uten det breie folkelige engasjementet som kjennetegner klassisk folkestyre”. De høytutdannete og høytlønte søker sammen og får færre hverdagserfaringer til felles med det breie lag”.
I tillegg er det slik at den samme makteliten nesten uten unntak er tilhengere av EU – dvs at uavhengig av hvilket parti de befinner seg i – så er de tilhenger av EU sin politikk, dvs en politikk som politisk ligger et sted mellom Fremskrittspartiet og Høyre etter norsk målestokk. Til tross for mer enn 60 % av den norske befolkningen er mot norsk medlemskap i EU, er ja tilhengerne i flertall i nesten alle de politiske partiene.
- Den lille profesjonelle eliten av høyt utdannete middel- og overklassefolk, utviser en nedlatende holdning ovenfor de med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue), som fungerer nærmest som en utfrysningsmekanisme ovenfor mulig nye medlemmer i politiske partier, lag og foreninger. Folk med lese-, skrive- og regnevansker (ca ¼ av befolkningen – i ulik grad) – er spesielt utsatt i mangel på tilrettelegging.
Skal man kunne rekruttere nye medlemmer til partiene – for å ivareta demokratiet, og ikke minst unge - er nøkkelordet inkludering, empati og toleranse på tvers av alle sosiale lag!!!
Klassekampen skrev tidligere i år om at har 76,9 prosent av de folkevalgte har høyere utdanning. Og at i Stortings-/regjeringsapparatet, inkludert ministrene og deres statssekretærer og politiske rådgivere, er andelen på de med høyere utdanning på mer enn 90 prosent. Og det vise seg at nesten 60 prosent har utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Dermed er det oppstått en ubalanse i vårt maktapparat ved at mens bare en fjerdedel av befolkningen har høyere utdanning, så har mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene, deres rådgivere og de ansatte i regjeringsapparatet, det samme.
Nobels fredsprisvinner, Elie Wiesel, skrev at ”likegyldighet er folkets verste fiende”. Dersom politikerne ikke tar makten og demokratiet tilbake, kan vi fort ende opp med det som Wiesels store advarsel i en eller annen form. Folk med midlere/ lavere utdanning og inntekt (formue), holder ikke ut å bli motarbeidet, tilsidesatt, usynliggjort og oversett over lang tid av en liten snever krets innen elitokratiet. Da blir man enten hjemmesittere, eller at de velger protestpartier i ulike varianter – dvs i miljøer hvor de føler seg verdsatt (på godt og vondt)!
Demokratiet fortjener (alternativet er så veldig mye verre) fortjener en oppblomstring! Partiene trenger rekruttering av nye medlemmer og folk som kan påta seg verv. For å lykkes med å få til det, må elitokratiet slås tilbake, og det må gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon i alle de forhold som har betydning for folks hverdag, det være seg innenfor arbeidslivet, helse- og sosiale forhold, skole, utdanning, samferdsel m.v.
fredag 19. november 2010
La meg derfor slippe...
Jeg betaler min skatt med glede – når den kommer trengende til gode – og på tiltak som kommer fellesskapet til nytte!
La meg derfor slippe å være vitne til at skattepenger brukes…..
- På utbytte til spekulanter – fremfor på konkrete tiltak direkte ovenfor de som trenger fellesskapets hjelp og støtte – og på tiltak som kommer fellesskapet til gode
- På konsulenter og konsulenttjenester - til flere milliarder kroner - som har bidratt til å skape det kaoset som vi er vitne til i virksomheter som NSB, NAV, helseforetakene mv – og økt privatiseringer
- På lederlønninger som i størrelse er hinsides hva andre lønnsmottakere og befolkningsgrupper får
- På å skape ulikheter, og et klassesamfunn – et for rike og høyt utdannede – og et annet for de med midlere og lavere inntekter og formuer – dvs fremskynding av fattigdom og underklasser
- På milliarder i form av kontingent til EU gjennom EØS-avtalen
- På privatisering av fellesskapets virksomheter, verdier og midler til dumpingpriser
- På partier/ partistøtte som fremmer fagforeningsknusing og knusing av arbeidstakernes faglige rettigheter – og på å demontere velferdssamfunnet
- På partier som vil forgjelde framtidens skattebetalere gjennom ordninger med offentlig samarbeid – dvs dyrekjøpte avbetalingssystemer – og systemer som skjuler stor statsgjeld!
- På anbud og kjøp av innleid arbeidskraft – som fremmer sosial dumping, undergraving av faglige rettigheter – og fordyrer offentlig sektor
- På kriger som er i strid med folkeretten og fremskyndet på falskt grunnlag
- På politikk som fremmer brudd på menneskerettigheter, og på ordninger på overvåking som strider mot personvernet
- På å overføre demokratisk styring, kontroll og revisjon fra folkevalgte over til mer eller mindre lukkede rom (privatisering av makt)
- Osv osv osv
La meg slippe å se slik høyre-/ EU-politikk – for det er ikke det jeg ønsker at mine skattepenger skal brukes. Jeg vil ha kvalitative gode tjenester, og trygge arbeidsforhold, i folkets og samfunnets interesser. Kort og godt; Høyrepolitikk er ikke svaret på arbeidstakernes, unge, eldre og trygdede, samt fremtidens utfordringer!
La meg derfor slippe å være vitne til at skattepenger brukes…..
- På utbytte til spekulanter – fremfor på konkrete tiltak direkte ovenfor de som trenger fellesskapets hjelp og støtte – og på tiltak som kommer fellesskapet til gode
- På konsulenter og konsulenttjenester - til flere milliarder kroner - som har bidratt til å skape det kaoset som vi er vitne til i virksomheter som NSB, NAV, helseforetakene mv – og økt privatiseringer
- På lederlønninger som i størrelse er hinsides hva andre lønnsmottakere og befolkningsgrupper får
- På å skape ulikheter, og et klassesamfunn – et for rike og høyt utdannede – og et annet for de med midlere og lavere inntekter og formuer – dvs fremskynding av fattigdom og underklasser
- På milliarder i form av kontingent til EU gjennom EØS-avtalen
- På privatisering av fellesskapets virksomheter, verdier og midler til dumpingpriser
- På partier/ partistøtte som fremmer fagforeningsknusing og knusing av arbeidstakernes faglige rettigheter – og på å demontere velferdssamfunnet
- På partier som vil forgjelde framtidens skattebetalere gjennom ordninger med offentlig samarbeid – dvs dyrekjøpte avbetalingssystemer – og systemer som skjuler stor statsgjeld!
- På anbud og kjøp av innleid arbeidskraft – som fremmer sosial dumping, undergraving av faglige rettigheter – og fordyrer offentlig sektor
- På kriger som er i strid med folkeretten og fremskyndet på falskt grunnlag
- På politikk som fremmer brudd på menneskerettigheter, og på ordninger på overvåking som strider mot personvernet
- På å overføre demokratisk styring, kontroll og revisjon fra folkevalgte over til mer eller mindre lukkede rom (privatisering av makt)
- Osv osv osv
La meg slippe å se slik høyre-/ EU-politikk – for det er ikke det jeg ønsker at mine skattepenger skal brukes. Jeg vil ha kvalitative gode tjenester, og trygge arbeidsforhold, i folkets og samfunnets interesser. Kort og godt; Høyrepolitikk er ikke svaret på arbeidstakernes, unge, eldre og trygdede, samt fremtidens utfordringer!
Fremskrittspartiets lovnader koster
Jf Dagbladet i dag (19.11.2010), har finansdepartementet regnet ut at alle lovnadene til Fremskrittspartiets vil koste samfunnet og skattebetalerne hele 88 mrd kroner – det vil si ut over dagens budsjett. I tillegg skal de kutte 20 mrd kroner i skattelette! Skattelette som er forbeholdt de som tjener veldig mye, og som er i stand til å gi Fremskrittspartiet millionbeløp i valgkampbidrag.
Nå må vel velgerne se hvor usammenhengende, useriøs og tåpelig Fremskrittspartiets politikk er!
Når partileder Siv Jensen blir konfrontert med tallene, så unnskylder hun seg med at “vi lover mye, men vi har aldri sagt at alle våre løfter skal gjennomføres på et år”. Slå den! Hver gang Fremskrittspartiets tillitsvalgte uttaler seg om økte bevilgninger, så skapes det et inntrykk av at det å bevilge penger til Fremskrittspartiets mange lovnader er like enkelt som å slå av og på en lysbryter.
Har Fremskrittspartiets lovnader et 20, 40 eller 100 års perspektiv? Eller hva snakker de om?
Hvordan er det mulig å ta et slikt parti på alvor?
Nå må vel velgerne se hvor usammenhengende, useriøs og tåpelig Fremskrittspartiets politikk er!
Når partileder Siv Jensen blir konfrontert med tallene, så unnskylder hun seg med at “vi lover mye, men vi har aldri sagt at alle våre løfter skal gjennomføres på et år”. Slå den! Hver gang Fremskrittspartiets tillitsvalgte uttaler seg om økte bevilgninger, så skapes det et inntrykk av at det å bevilge penger til Fremskrittspartiets mange lovnader er like enkelt som å slå av og på en lysbryter.
Har Fremskrittspartiets lovnader et 20, 40 eller 100 års perspektiv? Eller hva snakker de om?
Hvordan er det mulig å ta et slikt parti på alvor?
onsdag 17. november 2010
Statens kjøp av Borregaard skoger
Ideologisk, og i nasjonens tjeneste, var det helt riktig av regjeringen å gå inn og kjøpe opp Borregaard skoger, som omfatter et areal på ca 1.1 millioner dekar. Skog er innlands Norge sin ”olje”, og er en ressurs som er fornybar om den pleies riktig, og den gir arbeidsplasser. Skogsarealene gir befolkningen rike muligheter til friluftsliv, jakt og fiske, og inneholder et mangfold av dyre- og plantearter – som er avhengig en planmessig og riktig forvaltning.
Det er kommet sterke reaksjoner fra enkelte politiske hold på prisen som staten betalte for Borregaard skogene, som kom på vel 1,7 mrd kroner. Spesielt fordi prisen (verdien) ble stipulert til ca 1 mrd kroner før salg. De sterkeste reaksjonene er kommet fra representanter fra Høyre – ikke uventet.
Mitt spørsmål er; Hvordan kan høyrefolk kritisere at regjeringen følger akkurat det systemet som Høyre selv innførte i regjeringsposisjon? Det var Kåre Willoch-regjeringene (1981/1985) som innførte markedsliberalismen i Norge, et system som går ut på at enkelte skal kunne berike seg selv – på andres og/ eller fellesskapets bekostning.
Tror høyresympatisørene at Orkla hadde solgt skogene til en lavere pris til private? At skatteflyktningen Stein Erik Hagen setter egen og aksjonærers lommebok foran viktige nasjonale interesser ved å ta en overpris, er dessverre et resultat av markedsliberalismen. Alternativt ville vært å bruke adgangen til ekspropriasjon. Gitt at regjeringen hadde tatt i bruk ekspropriasjonsadgangen for oppkjøpet, da ville man trolig hørt et virkelig hylekor av de samme høyresympatisørene - for nettopp manglende bruk av markedsmekanismer.
Hadde ikke regjeringen gått inn og kjøpt opp Borregaard skogene, vil man dessuten risikert at eiendommene hadde blitt kjøpt opp av utenlandske interesser. Det som kjennetegner nordmenn og norske selskaper som har etablert i skogsindustri i utlandet, og tilfeller av spekulanter på skog i Norge, er snauhogst og rasering av skogsarealer (urskog) – og latt arealer forbli i en slik vandalisert tilstand i etterkant. Det samme kunne vi risikert dersom Borregaard skogene hadde havnet på utenlandske hender, eller til spekulanter. Skogsvern og skogpleie er viktigere enn noen gang også i Norge – spesielt i tider hvor regjeringen bruker milliarder av fellesskapets midler til regnskogsfond, som jeg opplever at skjer for å bøte på skadene som norske enkeltpersoner/ virksomheters har bedrevet i form av rovdrift på skog i utlandet – og tilfeller av fordrivelse av urbefolkningen.
Høyrefolk forsøker å gjøre et nummer av at regjeringen bruker 1,7 mrd ”av andres (skattebetalernes) penger” for arealer som ligger langt over anslått salgsverdi.
Da Norge fant olje i Nordsjøen – ble det av samtlige politikere (inklusive Høyre)– hevdet at det var ”hele norske befolkningens eiendom”. Hvor var de samme høyrefolkene når eksempelvis noen markedsliberalister/ nyliberalister på Stortinget fant på delprivatiserte Statoil, samt privatisering strandsoner og andre nasjonale interesser i og langs norske kysten til latterlige underpriser?
Og hvor var høyrefolkene da Forsvaret - under ledelse av Kristin Krohn Devold (Høyre) – eksempelvis solgte Lista flystasjon for den latterlige underprisen av 3,5 mill kroner til Lista Flypark AS. Flystasjon utgjorde et areal på om lag 5 000 dekar, med en bygningsmasse på rundt ca 28 000 kvadratmeter. Ikke nok med det – det ble gitt et tillegg for næringsutvikling av ”andre/skattebetalernes penger” på 14,4 millioner til de samme personene som kjøpte eiendommen. Dvs at skattebetalerne fikk et netto utlegg på salget på mer enn 10 millioner kroner. Ovennevnte viser at høyrefolk taler med minst to tunger!
Regjeringen fortjener ros og anerkjennelse for kjøpet av Borregaard skoger! Det gjør at arealene forblir på norske hender, og at man kan få en langsiktig og god forvaltning av skogene i befolkningens og nasjonens interesser, og ut fra globale klimainteresser!
Det er kommet sterke reaksjoner fra enkelte politiske hold på prisen som staten betalte for Borregaard skogene, som kom på vel 1,7 mrd kroner. Spesielt fordi prisen (verdien) ble stipulert til ca 1 mrd kroner før salg. De sterkeste reaksjonene er kommet fra representanter fra Høyre – ikke uventet.
Mitt spørsmål er; Hvordan kan høyrefolk kritisere at regjeringen følger akkurat det systemet som Høyre selv innførte i regjeringsposisjon? Det var Kåre Willoch-regjeringene (1981/1985) som innførte markedsliberalismen i Norge, et system som går ut på at enkelte skal kunne berike seg selv – på andres og/ eller fellesskapets bekostning.
Tror høyresympatisørene at Orkla hadde solgt skogene til en lavere pris til private? At skatteflyktningen Stein Erik Hagen setter egen og aksjonærers lommebok foran viktige nasjonale interesser ved å ta en overpris, er dessverre et resultat av markedsliberalismen. Alternativt ville vært å bruke adgangen til ekspropriasjon. Gitt at regjeringen hadde tatt i bruk ekspropriasjonsadgangen for oppkjøpet, da ville man trolig hørt et virkelig hylekor av de samme høyresympatisørene - for nettopp manglende bruk av markedsmekanismer.
Hadde ikke regjeringen gått inn og kjøpt opp Borregaard skogene, vil man dessuten risikert at eiendommene hadde blitt kjøpt opp av utenlandske interesser. Det som kjennetegner nordmenn og norske selskaper som har etablert i skogsindustri i utlandet, og tilfeller av spekulanter på skog i Norge, er snauhogst og rasering av skogsarealer (urskog) – og latt arealer forbli i en slik vandalisert tilstand i etterkant. Det samme kunne vi risikert dersom Borregaard skogene hadde havnet på utenlandske hender, eller til spekulanter. Skogsvern og skogpleie er viktigere enn noen gang også i Norge – spesielt i tider hvor regjeringen bruker milliarder av fellesskapets midler til regnskogsfond, som jeg opplever at skjer for å bøte på skadene som norske enkeltpersoner/ virksomheters har bedrevet i form av rovdrift på skog i utlandet – og tilfeller av fordrivelse av urbefolkningen.
Høyrefolk forsøker å gjøre et nummer av at regjeringen bruker 1,7 mrd ”av andres (skattebetalernes) penger” for arealer som ligger langt over anslått salgsverdi.
Da Norge fant olje i Nordsjøen – ble det av samtlige politikere (inklusive Høyre)– hevdet at det var ”hele norske befolkningens eiendom”. Hvor var de samme høyrefolkene når eksempelvis noen markedsliberalister/ nyliberalister på Stortinget fant på delprivatiserte Statoil, samt privatisering strandsoner og andre nasjonale interesser i og langs norske kysten til latterlige underpriser?
Og hvor var høyrefolkene da Forsvaret - under ledelse av Kristin Krohn Devold (Høyre) – eksempelvis solgte Lista flystasjon for den latterlige underprisen av 3,5 mill kroner til Lista Flypark AS. Flystasjon utgjorde et areal på om lag 5 000 dekar, med en bygningsmasse på rundt ca 28 000 kvadratmeter. Ikke nok med det – det ble gitt et tillegg for næringsutvikling av ”andre/skattebetalernes penger” på 14,4 millioner til de samme personene som kjøpte eiendommen. Dvs at skattebetalerne fikk et netto utlegg på salget på mer enn 10 millioner kroner. Ovennevnte viser at høyrefolk taler med minst to tunger!
Regjeringen fortjener ros og anerkjennelse for kjøpet av Borregaard skoger! Det gjør at arealene forblir på norske hender, og at man kan få en langsiktig og god forvaltning av skogene i befolkningens og nasjonens interesser, og ut fra globale klimainteresser!
søndag 14. november 2010
Parkeringsselskaper måt tilbakeføres offentlig forvaltning!
Aftenposten forteller at parkeringsvakter blir presset til å jukse med bøter.
Vi har parkeringsselskaper som sier at hvis du ikke skriver ut så og så mange bøter, så får du sparken, sier distriktssekretær Geir Gamborg-Nielsen i Norsk Arbeidsmandsforbund - som er et LO-forbund. Det hevdes videre at parkeringsvaktene får opplæring i å skrive ut bøter som ikke er reelle, samtidig som at lønnen deres blir knyttet opp mot hvor mange bøter de skriver ut.
Jeg har aldri skjønt hvorfor kommunene har AS-ifisert, og skilt ut parkeringsoppsyn til private selskaper – herunder selskaper med internasjonale selskaper (som det er enda vanskeligere å kontrollere). Det er min påstand at her har politikerne sovet i timen.
Saken som Aftensposten tar opp, handler først og fremst om innbyggeres rettssikkerhet, og ikke minst om tillit til etablerte systemer med ansvar for viktige samfunnsoppgaver som parkering er. Siden arbeidstakere, trygdede og utsatte grupper ikke kan forvente noen som helst rettssikkerhet i vårt rettssystem - fylt av klassejus – er det viktig å ha et offentlig kontrollert system. Arbeidsmandsforbundets presentasjon viser en meget skremmende utvikling (men ikke overraskende i markedsbasert lønnssystem – basert på markedsliberalistenes tankegang).
Nå må politikerne innse at de må ta makta tilbake der de har gitt den fra seg, slik at blant annet parkeringsoppsyn (og mange andre viktige fellesskapsoppgaver) blir underlagt demokratisk forvaltning, styring, kontroll og revisjon. Dette handler om befolkningens tillit til det offentlige system – og med forankring i det offentliges lønns- og personalsystem.
Private har herved vist at de er ikke tilliten verdig!
Vi har parkeringsselskaper som sier at hvis du ikke skriver ut så og så mange bøter, så får du sparken, sier distriktssekretær Geir Gamborg-Nielsen i Norsk Arbeidsmandsforbund - som er et LO-forbund. Det hevdes videre at parkeringsvaktene får opplæring i å skrive ut bøter som ikke er reelle, samtidig som at lønnen deres blir knyttet opp mot hvor mange bøter de skriver ut.
Jeg har aldri skjønt hvorfor kommunene har AS-ifisert, og skilt ut parkeringsoppsyn til private selskaper – herunder selskaper med internasjonale selskaper (som det er enda vanskeligere å kontrollere). Det er min påstand at her har politikerne sovet i timen.
Saken som Aftensposten tar opp, handler først og fremst om innbyggeres rettssikkerhet, og ikke minst om tillit til etablerte systemer med ansvar for viktige samfunnsoppgaver som parkering er. Siden arbeidstakere, trygdede og utsatte grupper ikke kan forvente noen som helst rettssikkerhet i vårt rettssystem - fylt av klassejus – er det viktig å ha et offentlig kontrollert system. Arbeidsmandsforbundets presentasjon viser en meget skremmende utvikling (men ikke overraskende i markedsbasert lønnssystem – basert på markedsliberalistenes tankegang).
Nå må politikerne innse at de må ta makta tilbake der de har gitt den fra seg, slik at blant annet parkeringsoppsyn (og mange andre viktige fellesskapsoppgaver) blir underlagt demokratisk forvaltning, styring, kontroll og revisjon. Dette handler om befolkningens tillit til det offentlige system – og med forankring i det offentliges lønns- og personalsystem.
Private har herved vist at de er ikke tilliten verdig!
lørdag 13. november 2010
Det oppskrytte styrevervsarbeidet
Det oppskrytte styrevervsarbeidet
Ingen ting er mer oppskrytt enn styrevervarbeid – er min påstand.
Det vi kan registrere er at eliten (nyliberalistene) i stor stil har lagd noen biinntekter i form av styreverv - styrevervsposter som gir noen meget lett tjente ekstrainntekter. Inntekter som ikke andre får (ved siden av skyhøye lederlønninger, bonusordninger, opsjoner, pensjonsavtaler, sluttpakker, og alle andre slags frynsegoder).
Nyliberalister, og bruk av New Public Management (NPM) som styringsverktøy i offentlig sektor, har medført at politikere har frasagt seg all makt over viktige samfunnsmessige oppgaver. Vi har fått opprettet mange offentlige Aser – hvor stillingene for det meste besettes av folk fra ”gutte-/ jenteklubben grei”.
I praksis har vi fått et system hvor styreverv deles blant en liten snever gruppe bestående av medlemmer fra ”gutte- og jenteklubben grei”. For å bli medlem i denne gruppen (”gutte- og jenteklubben grei”), må man være nyliberalist/ markedsliberalist – kjenne de riktige personene i maktapparatet – og inneha den ufravikelige grunnholdning at det skal utøves fagforeningsknusing og utstøting av eldre, syke og uføre ut av arbeidslivet. Et annet mål for ”gutte-/ jenteklubben grei”, er å arbeide for å få et tykt sugerør inn statskassen for private virksomheter – slik at det ikke blir penger nok til å finansiere velferdssamfunnet (skoler, helse, trygder/ pensjoner, osv). Hovedhensikten med det er å skape nye underklasser – og meget store klasseforskjeller samfunnet. Kort sagt; Å inneha de samme standpunkter som klart kommer til syne i EUs grunnleggende filosofi og holdninger.
I disse dager sitter Anders Talleraas (tidligere Stortingsrepresentant fra Høyre) på tiltalebenken - mistenkt for å misbrukt Stortingets pensjonsordning for tidligere Stortingsrepresentanter. Bakgrunnen for mistanken er at Talleraas innehar 49 styreverv – som gir ham en godtgjørelse på ca 600 000 kroner, som kommer i tillegg til Stortingspensjonen).
Jeg er ikke ute etter å ta Anders Talleraas som person, men systemet som tillater at en person kan inneha så mye som 49 styreverv. Da blir naturlig å trekke frem et konkret eksempel.
49 styreverv! Hvordan er det mulig å tilføre noe vektig kompetanse i 49 styrer, og samtidig ha kontroll og detaljkunnskaper i de samme virksomhetene med så mange verv? Et styremedlem skal til en hver tid være oppdatert på ting som skjer i virksomheten – slik det ”hevdes” at det kreves det ”formelt”. Slike påstander blir det vanskelig å ta seriøst! Derfor påstår jeg at styreverv er oppskrytt – og jeg vil gå langt i å påstå at opprettelsen av slike verv i mange tilfeller er rene vennetjenester innenfor ”gutte- og jenteklubben grei” – og hvor de i praksis deler maktposisjoner til hverandre, samt gradvis overtar politikernes og demokratiets makt!!!
Målt opp mot en normalarbeidsdag på 37,5 time pr uke, vil det si at Anders Talleraas har ca 45 minutter til rådighet pr styreverv pr uke - i ren arbeidstid. Dvs inklusive reisetid, henting av post, og møtevirksomhet og andre tilleggsoppgaver.
Fratrukket ferietid og høytider, betyr det at Anders Talleraas har vel 30 timer effektiv arbeidstid til rådighet pr styreverv pr år. Hva slags nytte har virksomheter og foretak av et slik overbelastet styremedlem – og som jf ovenstående knapt har tid til den enkelte virksomhet.
I mitt hode – er jeg tilbake til utgangspunktet for dette innlegget – om at styreverv er oppblåst, og dermed er uten reel betydning for de enkelte virksomhetene. Eller sagt på en annen måte tilfellet Anders Talleraas blir i mitt hode stående som et eksempel på en fordyrende utgiftspost. Det er ikke gitt noe menneske å ha slike telepatiske evner at man tar disse alle disse styrevervspostene på alvor. Mitt hovedpoeng avslutningsvis er at slike styrevervsgrossister bør dokumentere ovenfor hver enkelt virksomhet hva de tilfører av kompetanse, innsikt, utvikling m.v – utover å heve honorar! Da kan man finne ut av om det folk som er langt bedre egnet til å påta seg slike verv!
Det er i hvert fall på tide å ta en grundig demokratisk debatt på disse problemstillingene!!!
Ingen ting er mer oppskrytt enn styrevervarbeid – er min påstand.
Det vi kan registrere er at eliten (nyliberalistene) i stor stil har lagd noen biinntekter i form av styreverv - styrevervsposter som gir noen meget lett tjente ekstrainntekter. Inntekter som ikke andre får (ved siden av skyhøye lederlønninger, bonusordninger, opsjoner, pensjonsavtaler, sluttpakker, og alle andre slags frynsegoder).
Nyliberalister, og bruk av New Public Management (NPM) som styringsverktøy i offentlig sektor, har medført at politikere har frasagt seg all makt over viktige samfunnsmessige oppgaver. Vi har fått opprettet mange offentlige Aser – hvor stillingene for det meste besettes av folk fra ”gutte-/ jenteklubben grei”.
I praksis har vi fått et system hvor styreverv deles blant en liten snever gruppe bestående av medlemmer fra ”gutte- og jenteklubben grei”. For å bli medlem i denne gruppen (”gutte- og jenteklubben grei”), må man være nyliberalist/ markedsliberalist – kjenne de riktige personene i maktapparatet – og inneha den ufravikelige grunnholdning at det skal utøves fagforeningsknusing og utstøting av eldre, syke og uføre ut av arbeidslivet. Et annet mål for ”gutte-/ jenteklubben grei”, er å arbeide for å få et tykt sugerør inn statskassen for private virksomheter – slik at det ikke blir penger nok til å finansiere velferdssamfunnet (skoler, helse, trygder/ pensjoner, osv). Hovedhensikten med det er å skape nye underklasser – og meget store klasseforskjeller samfunnet. Kort sagt; Å inneha de samme standpunkter som klart kommer til syne i EUs grunnleggende filosofi og holdninger.
I disse dager sitter Anders Talleraas (tidligere Stortingsrepresentant fra Høyre) på tiltalebenken - mistenkt for å misbrukt Stortingets pensjonsordning for tidligere Stortingsrepresentanter. Bakgrunnen for mistanken er at Talleraas innehar 49 styreverv – som gir ham en godtgjørelse på ca 600 000 kroner, som kommer i tillegg til Stortingspensjonen).
Jeg er ikke ute etter å ta Anders Talleraas som person, men systemet som tillater at en person kan inneha så mye som 49 styreverv. Da blir naturlig å trekke frem et konkret eksempel.
49 styreverv! Hvordan er det mulig å tilføre noe vektig kompetanse i 49 styrer, og samtidig ha kontroll og detaljkunnskaper i de samme virksomhetene med så mange verv? Et styremedlem skal til en hver tid være oppdatert på ting som skjer i virksomheten – slik det ”hevdes” at det kreves det ”formelt”. Slike påstander blir det vanskelig å ta seriøst! Derfor påstår jeg at styreverv er oppskrytt – og jeg vil gå langt i å påstå at opprettelsen av slike verv i mange tilfeller er rene vennetjenester innenfor ”gutte- og jenteklubben grei” – og hvor de i praksis deler maktposisjoner til hverandre, samt gradvis overtar politikernes og demokratiets makt!!!
Målt opp mot en normalarbeidsdag på 37,5 time pr uke, vil det si at Anders Talleraas har ca 45 minutter til rådighet pr styreverv pr uke - i ren arbeidstid. Dvs inklusive reisetid, henting av post, og møtevirksomhet og andre tilleggsoppgaver.
Fratrukket ferietid og høytider, betyr det at Anders Talleraas har vel 30 timer effektiv arbeidstid til rådighet pr styreverv pr år. Hva slags nytte har virksomheter og foretak av et slik overbelastet styremedlem – og som jf ovenstående knapt har tid til den enkelte virksomhet.
I mitt hode – er jeg tilbake til utgangspunktet for dette innlegget – om at styreverv er oppblåst, og dermed er uten reel betydning for de enkelte virksomhetene. Eller sagt på en annen måte tilfellet Anders Talleraas blir i mitt hode stående som et eksempel på en fordyrende utgiftspost. Det er ikke gitt noe menneske å ha slike telepatiske evner at man tar disse alle disse styrevervspostene på alvor. Mitt hovedpoeng avslutningsvis er at slike styrevervsgrossister bør dokumentere ovenfor hver enkelt virksomhet hva de tilfører av kompetanse, innsikt, utvikling m.v – utover å heve honorar! Da kan man finne ut av om det folk som er langt bedre egnet til å påta seg slike verv!
Det er i hvert fall på tide å ta en grundig demokratisk debatt på disse problemstillingene!!!
fredag 12. november 2010
Ny tysk helsereform
Så har det skjedd igjen. Høyrepartienes og EUs politikk tydeliggjøres i stadig økende grad i EU-landene. Målet er åpenbart å skape betydelig økte klasseforskjeller, og nye underklasser! Det ser ut til at meste av innstramninger ovenfor unge, eldre, trygdede og arbeidstakere i EU-landene kan skje under dekke av finanskrisen.
Det viser seg at nasjonalforsamlingen (Forbundsdagen) i Tyskland har vedtatt en upopulær helsereform som innebærer at tyske lønnsmottakere heretter må betale 8,3 prosent av bruttolønnen sin i helseforsikringer, mot dagens 7,9 prosent. Arbeidsgivernes bidrag skal forbli uendret med 7,3 prosent.
Hele EU lider i dag som en konsekvens av mangel på rettferdig fordelingspolitikk. Til tross for den internasjonale finanskrisen – viser World Wealth Report (WWR) at "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Det viser at den rike eliten er skjermet for finansielle kriser, og skjermes fra å ta sin andel av kostnadene med tysklands helsesystem.
EU og høyrepartiene sørger for en fordelingskrise, som innebærer en nedbygging av velferdsordningene, og økte klasseforskjeller! En politikk som har medført at hele EU systemet praktisk talt vakler i dag!
Politikken i EU-landene – blant annet som nevnt ovenfor - viser nok et eksempel på hvorfor unge, eldre, trygdede, arbeidstaker m.fl må forhindre at dagens opposisjonspartier på Stortinget kommer til makten i Norge om man ønsker å bibeholde et sterkt velferdssamfunn!
Det viser seg at nasjonalforsamlingen (Forbundsdagen) i Tyskland har vedtatt en upopulær helsereform som innebærer at tyske lønnsmottakere heretter må betale 8,3 prosent av bruttolønnen sin i helseforsikringer, mot dagens 7,9 prosent. Arbeidsgivernes bidrag skal forbli uendret med 7,3 prosent.
Hele EU lider i dag som en konsekvens av mangel på rettferdig fordelingspolitikk. Til tross for den internasjonale finanskrisen – viser World Wealth Report (WWR) at "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Det viser at den rike eliten er skjermet for finansielle kriser, og skjermes fra å ta sin andel av kostnadene med tysklands helsesystem.
EU og høyrepartiene sørger for en fordelingskrise, som innebærer en nedbygging av velferdsordningene, og økte klasseforskjeller! En politikk som har medført at hele EU systemet praktisk talt vakler i dag!
Politikken i EU-landene – blant annet som nevnt ovenfor - viser nok et eksempel på hvorfor unge, eldre, trygdede, arbeidstaker m.fl må forhindre at dagens opposisjonspartier på Stortinget kommer til makten i Norge om man ønsker å bibeholde et sterkt velferdssamfunn!
Unge rammes av høyrepartienes og EUs politikk i Storbritannia!
Unge rammes av høyrepartienes og EUs politikk i Storbritannia!
Den høyredominerte regjeringen i Storbritannia har besluttet å tredoble studieavgiften til 9000 pund i året, noe som tilsvarer ca 85.000 kroner.
Denne gangen står studenter og universitetsansatte sammen fordi de frykter at et slikt vedtak vil føre til at universitetsutdanning blir forbeholdt de rike.
Høyrepolitikk – uansett land og verdensdel – innebærer en bit-for-bit politikk, som har til hensikt – og til slutt ende opp med at makten skal tilhøre de med høyere utdanning og de rike.
Hukommelsen til mange velgere viser seg å være kort. Det er ikke så lenge siden Storbritannia hadde en høyrestatsminister – Margareth Thatcher. Hver dag, ser innbyggerne i EU-landet Storbritannia hvordan høyrepolitikken til den rike eliten opptrer i resten av EU-området – mot arbeidstakernes faglige og sosiale rettigheter. Den går ut på å skape betydelig økte klasseforskjeller, samt etablere nye underklasser – med få eller ingen rettigheter. Hensikten er selvsagt det økonomiske utbytte med en slik fremdrift øker i et enda raskere tempo for den rike eliten. Det å påføre store gjeldsbyrder – skapt av et styrt marked – hos deler av befolkningen, er et viktig undertrykkende virkemiddel.
Det er heller ikke lenge siden vi hadde Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005), som politisk var på god vei i samme retning. Spesielt så vi det på hvordan kommunene ble understimulert økonomisk, og hvor det ble kuttet i velferdstilbudene – alt for å finansiere skattelette til den rike eliten. I tillegg til den raseringen de forsøkte på mht til arbeidslovgivningen – for å svekke arbeidstakernes rettigheter!
Ingen kan selvsagt forsvare vold og hærverk, slik som de demonstrasjonene vi nylig var vitne til i Storbritannia. Men i denne saken vil jeg påstå at politikerne heller ikke er skyldfrie i at det har endt opp slik – dvs at politikere har delskyld. EU, og EUs politikk, har som kjent et kjempestort demokratisk underskudd! Den rike eliten lar – bevisst – marked og rikdom sette demokratiet og demokratiseringsprosesser til side. Trekantsamarbeid mellom myndighetene, arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden – slik vi har det i Norge – er en langt bedre måte å løse konflikter på enn å fremprovosere aksjonsrettede reaksjonsformer.
Høyresiden og EU, har som formål at det bare er myndigheter og den rike eliten som skal ha demokratiske rettigheter. Slik var det i Norge også tidligere – frem til Arbeiderpartiet ble stiftet. Da var det bare den rike eliten de med høyere utdanning som hadde stemmerett – ikke arbeidstakere.
Lærdommen fra tidligere tider, og dagens høyre-/ EU-politikk, er at høyrepolitikk er en svært dårlig løsning for arbeidstakere, trygdede – og sist men ikke minst – majoriteten av ungdommen!
Den høyredominerte regjeringen i Storbritannia har besluttet å tredoble studieavgiften til 9000 pund i året, noe som tilsvarer ca 85.000 kroner.
Denne gangen står studenter og universitetsansatte sammen fordi de frykter at et slikt vedtak vil føre til at universitetsutdanning blir forbeholdt de rike.
Høyrepolitikk – uansett land og verdensdel – innebærer en bit-for-bit politikk, som har til hensikt – og til slutt ende opp med at makten skal tilhøre de med høyere utdanning og de rike.
Hukommelsen til mange velgere viser seg å være kort. Det er ikke så lenge siden Storbritannia hadde en høyrestatsminister – Margareth Thatcher. Hver dag, ser innbyggerne i EU-landet Storbritannia hvordan høyrepolitikken til den rike eliten opptrer i resten av EU-området – mot arbeidstakernes faglige og sosiale rettigheter. Den går ut på å skape betydelig økte klasseforskjeller, samt etablere nye underklasser – med få eller ingen rettigheter. Hensikten er selvsagt det økonomiske utbytte med en slik fremdrift øker i et enda raskere tempo for den rike eliten. Det å påføre store gjeldsbyrder – skapt av et styrt marked – hos deler av befolkningen, er et viktig undertrykkende virkemiddel.
Det er heller ikke lenge siden vi hadde Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005), som politisk var på god vei i samme retning. Spesielt så vi det på hvordan kommunene ble understimulert økonomisk, og hvor det ble kuttet i velferdstilbudene – alt for å finansiere skattelette til den rike eliten. I tillegg til den raseringen de forsøkte på mht til arbeidslovgivningen – for å svekke arbeidstakernes rettigheter!
Ingen kan selvsagt forsvare vold og hærverk, slik som de demonstrasjonene vi nylig var vitne til i Storbritannia. Men i denne saken vil jeg påstå at politikerne heller ikke er skyldfrie i at det har endt opp slik – dvs at politikere har delskyld. EU, og EUs politikk, har som kjent et kjempestort demokratisk underskudd! Den rike eliten lar – bevisst – marked og rikdom sette demokratiet og demokratiseringsprosesser til side. Trekantsamarbeid mellom myndighetene, arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden – slik vi har det i Norge – er en langt bedre måte å løse konflikter på enn å fremprovosere aksjonsrettede reaksjonsformer.
Høyresiden og EU, har som formål at det bare er myndigheter og den rike eliten som skal ha demokratiske rettigheter. Slik var det i Norge også tidligere – frem til Arbeiderpartiet ble stiftet. Da var det bare den rike eliten de med høyere utdanning som hadde stemmerett – ikke arbeidstakere.
Lærdommen fra tidligere tider, og dagens høyre-/ EU-politikk, er at høyrepolitikk er en svært dårlig løsning for arbeidstakere, trygdede – og sist men ikke minst – majoriteten av ungdommen!
torsdag 4. november 2010
Irland følger EU
Det er ikke bare i Hellas, Spania og England at EU-politikken skyller innover landet, dvs nyliberalistisk politikk. Irland følger etter! Jf VG-nett opplyses det at den irske regjeringen vil spere ca 49 mrd kr neste når (2011). Budsjett underskuddet i Irland er på ca 32 % i inneværende år. Det opplyses at store budsjettunderskuddet i Irland blant annet skyldes kostbare redningsaksjoner ovenfor irske banker.
Den foreslåtte innsparingen gjør de irske myndigheter fordi det er i tråd med høyrepolitikken/ EU-politikken (pålegg) - om å fremskynde arbeidet med å skaffe nye underklasser/ fattige i Europa – fremfor å satse på fordelingspolitikk.
Til tross for den internasjonale finanskrisen – viser World Wealth Report (WWR) at "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Det viser at den rike eliten er skjermet for finansielle kriser i de enkelte land. Dette er høyrepolitikk/ nyliberalistisk politikk i praksis!
Dette er konsekvensen av at velgerne nokså ensidig har valgt politikere som svermer til markedsliberalismen/ nyliberalismen, New Public Management (NPM) og dets regnskapssystemer for det offentlige ved valg og nominasjonsprosesser. En skribent på nettesteder Origo uttrykte det slik nylig ; “Husk at vi har 2 hovedtyper av personer, De som vet, og de som vil ha. Hittil har vi satset på de som vil ha, og så har det godt den veien som høna sparker”.
Bedre kan det knapt sies – blårussen har fått herje fritt altfor lenge – uten nevneverdig motstand! EU ligger nede med brukket rygg på grunn av nyliberalistisk politikk. Når vil velgerne våkne?
Det er bare til å konstatere at Irland følger EUs nyliberalisme, som gjør at arbeidsledigheten i Europa biter seg fast på et høyt nivå, og hvor viktig kjøpekraft fjernes fra arbeidstakere/ trygdede – noe som gjør at det vil ta enda lengre tid å bygge opp igjen økonomien etter blårussens fadeser. Eksemplet fra Irland viser hvor viktig det er at det føres en sosialdemokratisk politikk, som i langt større grad ivaretar de brede samfunnsinteresser!
Den foreslåtte innsparingen gjør de irske myndigheter fordi det er i tråd med høyrepolitikken/ EU-politikken (pålegg) - om å fremskynde arbeidet med å skaffe nye underklasser/ fattige i Europa – fremfor å satse på fordelingspolitikk.
Til tross for den internasjonale finanskrisen – viser World Wealth Report (WWR) at "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Det viser at den rike eliten er skjermet for finansielle kriser i de enkelte land. Dette er høyrepolitikk/ nyliberalistisk politikk i praksis!
Dette er konsekvensen av at velgerne nokså ensidig har valgt politikere som svermer til markedsliberalismen/ nyliberalismen, New Public Management (NPM) og dets regnskapssystemer for det offentlige ved valg og nominasjonsprosesser. En skribent på nettesteder Origo uttrykte det slik nylig ; “Husk at vi har 2 hovedtyper av personer, De som vet, og de som vil ha. Hittil har vi satset på de som vil ha, og så har det godt den veien som høna sparker”.
Bedre kan det knapt sies – blårussen har fått herje fritt altfor lenge – uten nevneverdig motstand! EU ligger nede med brukket rygg på grunn av nyliberalistisk politikk. Når vil velgerne våkne?
Det er bare til å konstatere at Irland følger EUs nyliberalisme, som gjør at arbeidsledigheten i Europa biter seg fast på et høyt nivå, og hvor viktig kjøpekraft fjernes fra arbeidstakere/ trygdede – noe som gjør at det vil ta enda lengre tid å bygge opp igjen økonomien etter blårussens fadeser. Eksemplet fra Irland viser hvor viktig det er at det føres en sosialdemokratisk politikk, som i langt større grad ivaretar de brede samfunnsinteresser!
Skattesystemet
“Rettferdig skatt” er et tilbakevendende tema. I utviklingen av den norske velferdsmodellen, la man i sin tid til grunn at skattebetalerne skulle betale skatt etter “evne”. En modell som innebar at de med god betalingsevne skulle bidra med noe mer i skatteprosent til samfunnets fellesskap enn de med svakere betalingsevne. Det ble definert som “rettferdig”.
Etter innføring av markedsliberalismen (nyliberalismen), ble “ledelse” et viktig begrep. Dette begrepet eskalerte i en samfunns retning om at “ledere” måtte ha en bestemt definert høyere utdanning, og i stor grad bare omgås personer av egen rang, og tenke fagforeningssplittelser/ fagforeningsknusing i sitt virke. Og dermed en “rettferdig” lønn. Finans- og utdanningseliten smeltet sammen – og det markante klassedelte samfunnet oppsto! Fattigdom fikk en ny betydning – eller nyfattigdom som vi gjerne kaller. Nyfattigdommen innebærer et stort “utenforskap” for de med lavere inntekt – noe som særlig gjelder mange barn.
Stilltiende har finans- og utdanningseliten sørget for å besette alle viktige samfunnsstillinger (byråkratiet) innenfor offentlige råd, utvalg og styrer – med “sine folk”, dvs folk med nyliberalistiske holdninger (i all hovedsak styrt av EU). Det samme har skjedd innenfor toppledelse og viktige posisjoner i de politiske partiene. Det er således blitt et kjempestort demokratisk problem at majoriteten av befolkningen, dvs de med midlere/ lavere inntekt og utdanning, eldre og uføre m.fl. verken blir hørt, sett, eller kommer i posisjoner - med en representativ styrke - som kan påvirke beslutninger i tilstrekkelig grad. Det er oppstått et underskudd på demokrati og en kraftig underrepresentasjon av majoriteten av befolkningen!
For en tid tilbake, fremkom det i avisen Klassekampen at 9 av 10 rådgivere/ saksbehandlere på Stortinget hadde høyere utdanning, og hvor en arbeidstaker uten høyere utdanning ble intervjuet. Vedkommende følte “ensom og tilsidesatt – og lite sett”. En større andel av de med høyere utdanning opptrer lite inkluderende ovenfor de som ikke har det.
Den samme utviklingen - med overrepresentasjon av arbeidstakere med høyere utdanning - ser vi skjer innenfor departementene, kommuneadministrasjon og andre administrative offentlige institusjoner. Dvs arbeidstakere som sitter i viktige saksbehandlerfunksjoner, og som befinner seg i en posisjon hvor de i stor grad kan sile informasjon.
Man kan derfor langt på vei konkludere med at finans- og utdanningseliten er kommet i en posisjon hvor de i stor grad lager konklusjoner av og for sin egen stand – og forer politiske beslutningsorgan med “sine” konklusjoner!
Vi så det ved utvikling av nytt pensjonssystem – eliten sørget for seg og sine. De med høyere utdanning, dvs som oftest har lite belastende jobber og står lenge arbeidslivet - ble vinnerne, mens de med varig eller midlertidig nedsatt arbeidsevne, sliterne og arbeidstakere med midlere/ lavere inntekter - ble taperne. Signalene knyttet til nytt uførepensjonssystem peker i samme retning (selv om reformen ikke er vedtatt lengre).
Helsereformen legger opp til et mønster hvor de med god økonomi/ eller bedriftsavtaler (som oftest forbeholdt høyutdanningsgruppene), via helseforsikringer, kan kjøpe seg fortrinnsrett til helsetjenester i helsevesenet.
NAV-reformen legger opp til et system hvor rettssikkerheten fratas den enkelte, ved å legge saksbehandlingen til kontorer langt unna brukeren, og hvor det ikke finnes noen garanti (rettssikkerhet) for at partsrettigheter og partssynspunkter kommer til uttrykk ovenfor saksbehandleren. Underbemanning synes også å prege NAV. NAV og helsereformen synes å være et system bygd å tappe institusjonene for egen kompetanse – for deretter å gjøre bruk av overbetalte private konsulenttjenester. Konsulentfirmaer har fått et stort sugerør inn i statskasse – hvor de tapper så stor andel av økonomien at det får ut over kjerneoppgavene til helseforetakene/ Nav. Brukerne – de som trenger tjenestene mest – blir taperne.
Samhandlingsreformen synes å være en reform i samme retning – og hvor man trolig vil se økt bruk av private tilbydere fordi det offentlige har forsømt utbyggingstakten i forhold til forventet behov – private tilbydere som dermed får et sugerør inn i statskassen.
Felles for ovennevnte reformer, er at finans- og utdanningseliten ser ut til å sørge for seg og sine, på bekostning av fellesskapet og likeverd.
Med innføring av markedsliberalismen, ble skattesystemet satt under press. Skattelette for de finans- og utdanningseliten ble en helt sentral politikk for disse elitegruppene, og de har klart å presse høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) enda lengre til høyere i den forstand at de vil ha en sterk fremvekst av underklasser/ fattigdomsklasser i Norge. Skattelette til den rike eliten ble i stor grad blitt gjennomført av Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med støtte fra Fremskrittspartiet.
I skattedebatten er det blitt satt et større fokus på å skille personbeskatning og bedriftsbeskatning. Finans- og utdanningseliten kastet øynene over på aksjeinvesteringer og aksjeskatt (og opprettelser av aksjeselskaper). Det vil si systemer hvor det er enklere å skjule og trikse på skatt – på bekostning av fellesskapet. Dette er forhold “alle” har snakket om at mange aksjeselskaper trolig har benyttet seg av – men hvor det er kommet lite konkret ut beviselig. Dvs inntil i dag. Dagens næringsliv (03.11.2010) omtaler enkelte forhold om hvordan det kan jukses på utbytteskatten i aksjeselskaper i form av private kjøp av blant annet (eksempelvis); fjernsyn, private turer på byen/ aktiviteter på firmaets regning, aksjonærlån som ikke blir tilbakebetalt, at det sendes falske fakturaer til eget firma og lignende. Skatt øst rapporterer om unndragelser av utbytteskatt for flere milliarder kroner. Forhold som svekker velferdsstaten og tilliten til vårt demokrati og politiske system.
Så kommer det store spørsmålet;
Hvordan er det mulig at finanseliten og utdanningseliten – som i dag besitter de fleste viktige byråkratiske stillinger, og uten problemer klarer å lage trygde-, stønads- og lønnssystemet - som er kontrollerbare. Mens alle skatte- og avgiftssystemer knyttet til elitene er full av smutthull? Kan vi i det hele tatt ha tillit til de som utarbeider disse systemene som utarbeides full av smutthull ensidig til elitegruppene?
Avsløringene i Dagens næringsliv viser et system som ikke lengre kan baseres på tillit. Det betyr at kontrollorganene må økes betraktelig. Økt kontroll karakteriseres generelt av finans- og utdanningseliten til å være “unødvendig stort offentlig byråkrati som fjernes”. Ikke så rart disse gruppene vil fjerne kontrollorganer slik at de kan trikse og mikse i enda større omfang!
Det må være en god investering for fellesskapet og velferdssamfunnet å øke byråkratiet og kontrollfunksjonene! Det betyr økt velferd, og økt tillitt til vårt demokrati og politiske system.
Etter innføring av markedsliberalismen (nyliberalismen), ble “ledelse” et viktig begrep. Dette begrepet eskalerte i en samfunns retning om at “ledere” måtte ha en bestemt definert høyere utdanning, og i stor grad bare omgås personer av egen rang, og tenke fagforeningssplittelser/ fagforeningsknusing i sitt virke. Og dermed en “rettferdig” lønn. Finans- og utdanningseliten smeltet sammen – og det markante klassedelte samfunnet oppsto! Fattigdom fikk en ny betydning – eller nyfattigdom som vi gjerne kaller. Nyfattigdommen innebærer et stort “utenforskap” for de med lavere inntekt – noe som særlig gjelder mange barn.
Stilltiende har finans- og utdanningseliten sørget for å besette alle viktige samfunnsstillinger (byråkratiet) innenfor offentlige råd, utvalg og styrer – med “sine folk”, dvs folk med nyliberalistiske holdninger (i all hovedsak styrt av EU). Det samme har skjedd innenfor toppledelse og viktige posisjoner i de politiske partiene. Det er således blitt et kjempestort demokratisk problem at majoriteten av befolkningen, dvs de med midlere/ lavere inntekt og utdanning, eldre og uføre m.fl. verken blir hørt, sett, eller kommer i posisjoner - med en representativ styrke - som kan påvirke beslutninger i tilstrekkelig grad. Det er oppstått et underskudd på demokrati og en kraftig underrepresentasjon av majoriteten av befolkningen!
For en tid tilbake, fremkom det i avisen Klassekampen at 9 av 10 rådgivere/ saksbehandlere på Stortinget hadde høyere utdanning, og hvor en arbeidstaker uten høyere utdanning ble intervjuet. Vedkommende følte “ensom og tilsidesatt – og lite sett”. En større andel av de med høyere utdanning opptrer lite inkluderende ovenfor de som ikke har det.
Den samme utviklingen - med overrepresentasjon av arbeidstakere med høyere utdanning - ser vi skjer innenfor departementene, kommuneadministrasjon og andre administrative offentlige institusjoner. Dvs arbeidstakere som sitter i viktige saksbehandlerfunksjoner, og som befinner seg i en posisjon hvor de i stor grad kan sile informasjon.
Man kan derfor langt på vei konkludere med at finans- og utdanningseliten er kommet i en posisjon hvor de i stor grad lager konklusjoner av og for sin egen stand – og forer politiske beslutningsorgan med “sine” konklusjoner!
Vi så det ved utvikling av nytt pensjonssystem – eliten sørget for seg og sine. De med høyere utdanning, dvs som oftest har lite belastende jobber og står lenge arbeidslivet - ble vinnerne, mens de med varig eller midlertidig nedsatt arbeidsevne, sliterne og arbeidstakere med midlere/ lavere inntekter - ble taperne. Signalene knyttet til nytt uførepensjonssystem peker i samme retning (selv om reformen ikke er vedtatt lengre).
Helsereformen legger opp til et mønster hvor de med god økonomi/ eller bedriftsavtaler (som oftest forbeholdt høyutdanningsgruppene), via helseforsikringer, kan kjøpe seg fortrinnsrett til helsetjenester i helsevesenet.
NAV-reformen legger opp til et system hvor rettssikkerheten fratas den enkelte, ved å legge saksbehandlingen til kontorer langt unna brukeren, og hvor det ikke finnes noen garanti (rettssikkerhet) for at partsrettigheter og partssynspunkter kommer til uttrykk ovenfor saksbehandleren. Underbemanning synes også å prege NAV. NAV og helsereformen synes å være et system bygd å tappe institusjonene for egen kompetanse – for deretter å gjøre bruk av overbetalte private konsulenttjenester. Konsulentfirmaer har fått et stort sugerør inn i statskasse – hvor de tapper så stor andel av økonomien at det får ut over kjerneoppgavene til helseforetakene/ Nav. Brukerne – de som trenger tjenestene mest – blir taperne.
Samhandlingsreformen synes å være en reform i samme retning – og hvor man trolig vil se økt bruk av private tilbydere fordi det offentlige har forsømt utbyggingstakten i forhold til forventet behov – private tilbydere som dermed får et sugerør inn i statskassen.
Felles for ovennevnte reformer, er at finans- og utdanningseliten ser ut til å sørge for seg og sine, på bekostning av fellesskapet og likeverd.
Med innføring av markedsliberalismen, ble skattesystemet satt under press. Skattelette for de finans- og utdanningseliten ble en helt sentral politikk for disse elitegruppene, og de har klart å presse høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) enda lengre til høyere i den forstand at de vil ha en sterk fremvekst av underklasser/ fattigdomsklasser i Norge. Skattelette til den rike eliten ble i stor grad blitt gjennomført av Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med støtte fra Fremskrittspartiet.
I skattedebatten er det blitt satt et større fokus på å skille personbeskatning og bedriftsbeskatning. Finans- og utdanningseliten kastet øynene over på aksjeinvesteringer og aksjeskatt (og opprettelser av aksjeselskaper). Det vil si systemer hvor det er enklere å skjule og trikse på skatt – på bekostning av fellesskapet. Dette er forhold “alle” har snakket om at mange aksjeselskaper trolig har benyttet seg av – men hvor det er kommet lite konkret ut beviselig. Dvs inntil i dag. Dagens næringsliv (03.11.2010) omtaler enkelte forhold om hvordan det kan jukses på utbytteskatten i aksjeselskaper i form av private kjøp av blant annet (eksempelvis); fjernsyn, private turer på byen/ aktiviteter på firmaets regning, aksjonærlån som ikke blir tilbakebetalt, at det sendes falske fakturaer til eget firma og lignende. Skatt øst rapporterer om unndragelser av utbytteskatt for flere milliarder kroner. Forhold som svekker velferdsstaten og tilliten til vårt demokrati og politiske system.
Så kommer det store spørsmålet;
Hvordan er det mulig at finanseliten og utdanningseliten – som i dag besitter de fleste viktige byråkratiske stillinger, og uten problemer klarer å lage trygde-, stønads- og lønnssystemet - som er kontrollerbare. Mens alle skatte- og avgiftssystemer knyttet til elitene er full av smutthull? Kan vi i det hele tatt ha tillit til de som utarbeider disse systemene som utarbeides full av smutthull ensidig til elitegruppene?
Avsløringene i Dagens næringsliv viser et system som ikke lengre kan baseres på tillit. Det betyr at kontrollorganene må økes betraktelig. Økt kontroll karakteriseres generelt av finans- og utdanningseliten til å være “unødvendig stort offentlig byråkrati som fjernes”. Ikke så rart disse gruppene vil fjerne kontrollorganer slik at de kan trikse og mikse i enda større omfang!
Det må være en god investering for fellesskapet og velferdssamfunnet å øke byråkratiet og kontrollfunksjonene! Det betyr økt velferd, og økt tillitt til vårt demokrati og politiske system.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
