Skattesystemet

“Rettferdig skatt” er et tilbakevendende tema. I utviklingen av den norske velferdsmodellen, la man i sin tid til grunn at skattebetalerne skulle betale skatt etter “evne”. En modell som innebar at de med god betalingsevne skulle bidra med noe mer i skatteprosent til samfunnets fellesskap enn de med svakere betalingsevne. Det ble definert som “rettferdig”.

Etter innføring av markedsliberalismen (nyliberalismen), ble “ledelse” et viktig begrep. Dette begrepet eskalerte i en samfunns retning om at “ledere” måtte ha en bestemt definert høyere utdanning, og i stor grad bare omgås personer av egen rang, og tenke fagforeningssplittelser/ fagforeningsknusing i sitt virke. Og dermed en “rettferdig” lønn. Finans- og utdanningseliten smeltet sammen – og det markante klassedelte samfunnet oppsto! Fattigdom fikk en ny betydning – eller nyfattigdom som vi gjerne kaller. Nyfattigdommen innebærer et stort “utenforskap” for de med lavere inntekt – noe som særlig gjelder mange barn.

Stilltiende har finans- og utdanningseliten sørget for å besette alle viktige samfunnsstillinger (byråkratiet) innenfor offentlige råd, utvalg og styrer – med “sine folk”, dvs folk med nyliberalistiske holdninger (i all hovedsak styrt av EU). Det samme har skjedd innenfor toppledelse og viktige posisjoner i de politiske partiene. Det er således blitt et kjempestort demokratisk problem at majoriteten av befolkningen, dvs de med midlere/ lavere inntekt og utdanning, eldre og uføre m.fl. verken blir hørt, sett, eller kommer i posisjoner - med en representativ styrke - som kan påvirke beslutninger i tilstrekkelig grad. Det er oppstått et underskudd på demokrati og en kraftig underrepresentasjon av majoriteten av befolkningen!

For en tid tilbake, fremkom det i avisen Klassekampen at 9 av 10 rådgivere/ saksbehandlere på Stortinget hadde høyere utdanning, og hvor en arbeidstaker uten høyere utdanning ble intervjuet. Vedkommende følte “ensom og tilsidesatt – og lite sett”. En større andel av de med høyere utdanning opptrer lite inkluderende ovenfor de som ikke har det.
Den samme utviklingen - med overrepresentasjon av arbeidstakere med høyere utdanning - ser vi skjer innenfor departementene, kommuneadministrasjon og andre administrative offentlige institusjoner. Dvs arbeidstakere som sitter i viktige saksbehandlerfunksjoner, og som befinner seg i en posisjon hvor de i stor grad kan sile informasjon.

Man kan derfor langt på vei konkludere med at finans- og utdanningseliten er kommet i en posisjon hvor de i stor grad lager konklusjoner av og for sin egen stand – og forer politiske beslutningsorgan med “sine” konklusjoner!

Vi så det ved utvikling av nytt pensjonssystem – eliten sørget for seg og sine. De med høyere utdanning, dvs som oftest har lite belastende jobber og står lenge arbeidslivet - ble vinnerne, mens de med varig eller midlertidig nedsatt arbeidsevne, sliterne og arbeidstakere med midlere/ lavere inntekter - ble taperne. Signalene knyttet til nytt uførepensjonssystem peker i samme retning (selv om reformen ikke er vedtatt lengre).
Helsereformen legger opp til et mønster hvor de med god økonomi/ eller bedriftsavtaler (som oftest forbeholdt høyutdanningsgruppene), via helseforsikringer, kan kjøpe seg fortrinnsrett til helsetjenester i helsevesenet.
NAV-reformen legger opp til et system hvor rettssikkerheten fratas den enkelte, ved å legge saksbehandlingen til kontorer langt unna brukeren, og hvor det ikke finnes noen garanti (rettssikkerhet) for at partsrettigheter og partssynspunkter kommer til uttrykk ovenfor saksbehandleren. Underbemanning synes også å prege NAV. NAV og helsereformen synes å være et system bygd å tappe institusjonene for egen kompetanse – for deretter å gjøre bruk av overbetalte private konsulenttjenester. Konsulentfirmaer har fått et stort sugerør inn i statskasse – hvor de tapper så stor andel av økonomien at det får ut over kjerneoppgavene til helseforetakene/ Nav. Brukerne – de som trenger tjenestene mest – blir taperne.

Samhandlingsreformen synes å være en reform i samme retning – og hvor man trolig vil se økt bruk av private tilbydere fordi det offentlige har forsømt utbyggingstakten i forhold til forventet behov – private tilbydere som dermed får et sugerør inn i statskassen.

Felles for ovennevnte reformer, er at finans- og utdanningseliten ser ut til å sørge for seg og sine, på bekostning av fellesskapet og likeverd.

Med innføring av markedsliberalismen, ble skattesystemet satt under press. Skattelette for de finans- og utdanningseliten ble en helt sentral politikk for disse elitegruppene, og de har klart å presse høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) enda lengre til høyere i den forstand at de vil ha en sterk fremvekst av underklasser/ fattigdomsklasser i Norge. Skattelette til den rike eliten ble i stor grad blitt gjennomført av Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med støtte fra Fremskrittspartiet.

I skattedebatten er det blitt satt et større fokus på å skille personbeskatning og bedriftsbeskatning. Finans- og utdanningseliten kastet øynene over på aksjeinvesteringer og aksjeskatt (og opprettelser av aksjeselskaper). Det vil si systemer hvor det er enklere å skjule og trikse på skatt – på bekostning av fellesskapet. Dette er forhold “alle” har snakket om at mange aksjeselskaper trolig har benyttet seg av – men hvor det er kommet lite konkret ut beviselig. Dvs inntil i dag. Dagens næringsliv (03.11.2010) omtaler enkelte forhold om hvordan det kan jukses på utbytteskatten i aksjeselskaper i form av private kjøp av blant annet (eksempelvis); fjernsyn, private turer på byen/ aktiviteter på firmaets regning, aksjonærlån som ikke blir tilbakebetalt, at det sendes falske fakturaer til eget firma og lignende. Skatt øst rapporterer om unndragelser av utbytteskatt for flere milliarder kroner. Forhold som svekker velferdsstaten og tilliten til vårt demokrati og politiske system.

Så kommer det store spørsmålet;
Hvordan er det mulig at finanseliten og utdanningseliten – som i dag besitter de fleste viktige byråkratiske stillinger, og uten problemer klarer å lage trygde-, stønads- og lønnssystemet - som er kontrollerbare. Mens alle skatte- og avgiftssystemer knyttet til elitene er full av smutthull? Kan vi i det hele tatt ha tillit til de som utarbeider disse systemene som utarbeides full av smutthull ensidig til elitegruppene?

Avsløringene i Dagens næringsliv viser et system som ikke lengre kan baseres på tillit. Det betyr at kontrollorganene må økes betraktelig. Økt kontroll karakteriseres generelt av finans- og utdanningseliten til å være “unødvendig stort offentlig byråkrati som fjernes”. Ikke så rart disse gruppene vil fjerne kontrollorganer slik at de kan trikse og mikse i enda større omfang!
Det må være en god investering for fellesskapet og velferdssamfunnet å øke byråkratiet og kontrollfunksjonene! Det betyr økt velferd, og økt tillitt til vårt demokrati og politiske system.