søndag 30. august 2009
Om markedsliberalisme og fortjeneste
Noen liker å handle billige varer dyrt - men billig produserte varer øker ikke sin kvalitet av den grunn - men selgeren får bare litt bedre fortjeneste ut fra kundens dumskap.
lørdag 29. august 2009
Konsekvenser av privatisert eldreomsorg!
Eldreomsorg i Sverige!
Til lærdom ovenfor de som mener at Høyre og Fremskrittspartiets politikk vil gi en bedre eldreomsorg i Norge. Hørte nylig et foredrag om hvilken utvikling Sverige gjennomgår under en høyredominert regjering. Så oppfordringer er; Lær av Sverige!
Konsekvensene av den økonomiske politikken til den meget høyreorienterte regjeringen til statsminister Fredrik Reinfeldt, er blant annet;
Innføring av skatte- og avgiftslettelser har medført at kommunene har fått dårligere økonomi - og får overført mindre penger fra staten.
Mindre penger til kommunene fra staten, medfører at kommunene - av økonomiske grunner - er blitt tvunget til å kutte i sine velferdsbudsjetter, blant annet eldreomsorgen.
- Kutt i kommuneøkonomien, medfører at terskelen for å få hjelp og omsorg til trengende, har økt dramatisk. Flere eldre får ikke den hjelpen de har krav på.
- Kutt i kommuneøkonomien og gjennom aktiv politikk, har medført at flere av omsorgsinstitusjonene er blitt privatisert - gjennom anbud.
- Kutt i økonomien fra kommunene til omsorgstjenester– som følge av mindre inntekter fra skatter og avgifter/ mindre overføringer fra staten – til private omsorgshjem, medfører at:
- Flere private sykehjem etter noen tid går konkurs – og det offentlige må inn å overta omsorgen for å finansiere dette (meget kostbart for skattebetalerne – og medfører at andre velferdstilbud i kommunene må legges ned – blant annet kutt til sosialhjelpsbidrag).
- Det avdekkes at stadig flere eldre ikke får det de - jf avtalene med det offentlige - har krav på å få av tjenester/ omsorgsytelser, da de private ikke har/ får – økonomi til å til å oppfylle innholdet i inngåtte avtaler? De eldre lider!
- Det avdekkes videre at medisinsk tilsyn (legetjenester mv) ofte svikter ovenfor de eldre (fordi det koster penger og forringer fortjenestemarginene til de private om slike krav imøtekommes)
- Det viser seg også at de mest kreative sykehjem sender regninger til kommunene (det offentlige) i månedsvis etter at de som har vært plassert på eldre-/ sykehjemmene er døde – alt for å få ut mer penger fra det offentlige til egen profitt?
Med Fremskrittspartiet økonomiske politikk - vil det åpenbart gå samme veien i Norge om de kommer til makten! Det fremgår klart av partiets program og 100 dagers erklæring.
Alt dette – bare for å gi skatte- og avgiftslette – fortrinnsvis til de aller rikeste.
Hvor ble det av solidariteten og omsorgen for de eldre?
Til lærdom ovenfor de som mener at Høyre og Fremskrittspartiets politikk vil gi en bedre eldreomsorg i Norge. Hørte nylig et foredrag om hvilken utvikling Sverige gjennomgår under en høyredominert regjering. Så oppfordringer er; Lær av Sverige!
Konsekvensene av den økonomiske politikken til den meget høyreorienterte regjeringen til statsminister Fredrik Reinfeldt, er blant annet;
Innføring av skatte- og avgiftslettelser har medført at kommunene har fått dårligere økonomi - og får overført mindre penger fra staten.
Mindre penger til kommunene fra staten, medfører at kommunene - av økonomiske grunner - er blitt tvunget til å kutte i sine velferdsbudsjetter, blant annet eldreomsorgen.
- Kutt i kommuneøkonomien, medfører at terskelen for å få hjelp og omsorg til trengende, har økt dramatisk. Flere eldre får ikke den hjelpen de har krav på.
- Kutt i kommuneøkonomien og gjennom aktiv politikk, har medført at flere av omsorgsinstitusjonene er blitt privatisert - gjennom anbud.
- Kutt i økonomien fra kommunene til omsorgstjenester– som følge av mindre inntekter fra skatter og avgifter/ mindre overføringer fra staten – til private omsorgshjem, medfører at:
- Flere private sykehjem etter noen tid går konkurs – og det offentlige må inn å overta omsorgen for å finansiere dette (meget kostbart for skattebetalerne – og medfører at andre velferdstilbud i kommunene må legges ned – blant annet kutt til sosialhjelpsbidrag).
- Det avdekkes at stadig flere eldre ikke får det de - jf avtalene med det offentlige - har krav på å få av tjenester/ omsorgsytelser, da de private ikke har/ får – økonomi til å til å oppfylle innholdet i inngåtte avtaler? De eldre lider!
- Det avdekkes videre at medisinsk tilsyn (legetjenester mv) ofte svikter ovenfor de eldre (fordi det koster penger og forringer fortjenestemarginene til de private om slike krav imøtekommes)
- Det viser seg også at de mest kreative sykehjem sender regninger til kommunene (det offentlige) i månedsvis etter at de som har vært plassert på eldre-/ sykehjemmene er døde – alt for å få ut mer penger fra det offentlige til egen profitt?
Med Fremskrittspartiet økonomiske politikk - vil det åpenbart gå samme veien i Norge om de kommer til makten! Det fremgår klart av partiets program og 100 dagers erklæring.
Alt dette – bare for å gi skatte- og avgiftslette – fortrinnsvis til de aller rikeste.
Hvor ble det av solidariteten og omsorgen for de eldre?
Regningen for Fremskrittspartiets 100 dagers program!
Hvem skal betale regningen til slutt?
Fremskrittspartiet skal, jf 100-dagers-programmet som nylig ble presentert, selge ut statlige verdier for veldig mange milliarder. Disse pengene skal da brukes på investeringer til ulike formål. Med flere investeringer, blir det mer infrastruktur og byggemasse mv som driftes og vedlikeholdes i ettertid - i tillegg til det som allerede eksisterer. Hvem skal da betale regningen - når pengene etter utsalg av offentlige eiendeler er brukt opp, og skattelette er innført, og formueskatt og andre avgifter er avviklet? Jeg synes virkelig synd på de som skal arve samfunnet etter 100 dager med Fremskrittspartiet.
Det er godt Fremskrittspartiet tar så grundig og hardt i – og på denne måten avslører seg. Jeg tror det vil få flere velgere vil avstå fra bruke stemmeseddelen på Fremskrittspartiet!
Måten Fremskrittspartiet og høyrepartiene leker seg med velferdssamfunnet på kan illustreres på følgende måte;
Mens høyrepartiene leker med å ta legoklosser fra hverandre - så leker Fremskrittspartiet seg med å knuse egg. Legoklosser er det mulig å bygge opp igjen til slik de opprinnelig var satt sammen, mens knuste egg derimot - er det umulig å sette i sammen igjen. Derfor må velgerne sørge for at Fremskrittspartiets "eggknusing" av velferdssamfunnet aldri blir en realitet! Stem rød-grønt!
Fremskrittspartiet skal, jf 100-dagers-programmet som nylig ble presentert, selge ut statlige verdier for veldig mange milliarder. Disse pengene skal da brukes på investeringer til ulike formål. Med flere investeringer, blir det mer infrastruktur og byggemasse mv som driftes og vedlikeholdes i ettertid - i tillegg til det som allerede eksisterer. Hvem skal da betale regningen - når pengene etter utsalg av offentlige eiendeler er brukt opp, og skattelette er innført, og formueskatt og andre avgifter er avviklet? Jeg synes virkelig synd på de som skal arve samfunnet etter 100 dager med Fremskrittspartiet.
Det er godt Fremskrittspartiet tar så grundig og hardt i – og på denne måten avslører seg. Jeg tror det vil få flere velgere vil avstå fra bruke stemmeseddelen på Fremskrittspartiet!
Måten Fremskrittspartiet og høyrepartiene leker seg med velferdssamfunnet på kan illustreres på følgende måte;
Mens høyrepartiene leker med å ta legoklosser fra hverandre - så leker Fremskrittspartiet seg med å knuse egg. Legoklosser er det mulig å bygge opp igjen til slik de opprinnelig var satt sammen, mens knuste egg derimot - er det umulig å sette i sammen igjen. Derfor må velgerne sørge for at Fremskrittspartiets "eggknusing" av velferdssamfunnet aldri blir en realitet! Stem rød-grønt!
fredag 28. august 2009
Fremskrittspartiet - et EU-parti?
En tanke!
Fremskrittspartiet er trolig det partiet i Norge som er aller mest for norsk medlemskap i EU - men tør ikke si det høyt - for da vet de at det vil få en betydelig avskalling av både oppslutning og medlemmer!
Nå søker Frp regjeringsmakt. Har du tenkt følgende tanke:
Tenk om Frp skulle komme i regjering - og få utenriksministerposten. Så skal Norge møte i EU/ ulike EU-land – med en utenriksminister fra Frp - som verken vet hvilken holdning partiet sitt har til EU, eller hva vedkommende selv mener om EU. Nærmere en virkelig molbohistorie er det knapt mulig å komme!
Det er åpenbart og nærliggende å tro at Fremskrittspartiet ikke svikter sitt hovedideal – som er markedsliberalisme (New Public Management). I EU finnes det ikke annet enn ekstrem markedsliberalisme – en reguleringsstat - styrt av de fire kriteriene; fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft! Et system som for arbeidstakere ikke betyr annet enn sosial dumping og økonomisk ufrihet!
I Tyskland er lønningene når blitt så lave (eks Posten) at lønne strekker ikke til å dekke alminnelige levekårsutgifter – slik at enkelte arbeidstakere må ha sosialbidrag for å klare seg. En arbeids- og lønnspolitikk som er helt i tråd med det som står i Fremskrittspartiets partiprogram.
Om Fremskrittspartiet skulle komme til makta, og fikk utenriksministerposten – da skal jeg slutte å se på komikveld på fjernsyn – for virkeligheten blir mye verre. Tenk deg tanken med en utenriksminister uten standpunkt til EU og EUs politikk!
Selvsagt opptrer Frp som en ulv i fåreklær ! Inntil innrømmelsen kommer om at Frp er for EU og for norsk EU-medlemskap – så er min påstand at det finnes ikke noe parti som er mer for EU enn nettopp – Fremskrittspartiet!
Fremskrittspartiet er trolig det partiet i Norge som er aller mest for norsk medlemskap i EU - men tør ikke si det høyt - for da vet de at det vil få en betydelig avskalling av både oppslutning og medlemmer!
Nå søker Frp regjeringsmakt. Har du tenkt følgende tanke:
Tenk om Frp skulle komme i regjering - og få utenriksministerposten. Så skal Norge møte i EU/ ulike EU-land – med en utenriksminister fra Frp - som verken vet hvilken holdning partiet sitt har til EU, eller hva vedkommende selv mener om EU. Nærmere en virkelig molbohistorie er det knapt mulig å komme!
Det er åpenbart og nærliggende å tro at Fremskrittspartiet ikke svikter sitt hovedideal – som er markedsliberalisme (New Public Management). I EU finnes det ikke annet enn ekstrem markedsliberalisme – en reguleringsstat - styrt av de fire kriteriene; fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft! Et system som for arbeidstakere ikke betyr annet enn sosial dumping og økonomisk ufrihet!
I Tyskland er lønningene når blitt så lave (eks Posten) at lønne strekker ikke til å dekke alminnelige levekårsutgifter – slik at enkelte arbeidstakere må ha sosialbidrag for å klare seg. En arbeids- og lønnspolitikk som er helt i tråd med det som står i Fremskrittspartiets partiprogram.
Om Fremskrittspartiet skulle komme til makta, og fikk utenriksministerposten – da skal jeg slutte å se på komikveld på fjernsyn – for virkeligheten blir mye verre. Tenk deg tanken med en utenriksminister uten standpunkt til EU og EUs politikk!
Selvsagt opptrer Frp som en ulv i fåreklær ! Inntil innrømmelsen kommer om at Frp er for EU og for norsk EU-medlemskap – så er min påstand at det finnes ikke noe parti som er mer for EU enn nettopp – Fremskrittspartiet!
onsdag 26. august 2009
Gaven til dagens unge fra Høyre og Fremskrittspartiet!
Gaven til dagens unge fra Høyre og Fremskrittspartiet:
Det kan bli en jobb med ”midlertidig ansettelse” - og i verste fall en arbeidskontrakt med 0 % stilling (ring-og-spring vikar)- eller kanskje med 25 - 50 % stilling – som gjør at disse unge må være tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet for å sikre seg ei lønn som er til å leve av.
Faste ansettelser, og retten til full stilling - med muligheter for deltid for de som ønsker det, er fagbevegelsens mål. For å få til det, er vi avhengig av ei regjering som snakker med – og ikke mot arbeidstakernes interesser i arbeidslivsspørsmål. Da er det bare et valg – stem rød-grønt!
Det kan bli en jobb med ”midlertidig ansettelse” - og i verste fall en arbeidskontrakt med 0 % stilling (ring-og-spring vikar)- eller kanskje med 25 - 50 % stilling – som gjør at disse unge må være tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet for å sikre seg ei lønn som er til å leve av.
Faste ansettelser, og retten til full stilling - med muligheter for deltid for de som ønsker det, er fagbevegelsens mål. For å få til det, er vi avhengig av ei regjering som snakker med – og ikke mot arbeidstakernes interesser i arbeidslivsspørsmål. Da er det bare et valg – stem rød-grønt!
mandag 24. august 2009
Partistøtte og etikk!
I debatter, på stands, og i diverse leserinnlegg, er det mange som kommenterer den økonomiske støtten som LO gir til valgkampene til de partiene som støtter LO-medlemmenes viktigste politiske saker - og LO-medlemmenes interesser. Og noen kaller dette korrupsjonslignende tilstander. Samtidig trekkes det tidvis inn i debatten den partistøtten som noen av landets rikeste personer gir til Fremskrittspartiet og Høyre - det virker til å være helt OK - med den begrunnelsen at LO gir valgkampstøtte til de rød-grønne.
La oss derfor diskutere litt etikk – det kan være nyttig!
Stein Erik Hagen velger å gi 2 mill kr til Fremskrittspartiet, fordi Fremskrittspartiets skattesystem vil gi Stein Erik Hagen ca 120 mill i skattelette (det vil “tjene meg og min familie” er begrunnelsen som Stein Erik Hagen selv bruker som begrunnelse).
LO gir støtte til de rød-grønne/ venstresidens partier, det er riktig. Men hvordan virker LOs målrettede arbeid? Et eksempel:
En av mange politiske saker som den rød-grønne regjeringen og LO har fått til, er å øke skatteletten til alle fagorganiserte i Norge, ved å øke fradraget på fagforeningskontingenten på selvangivelsen fra kr 1 800.- til kr. 3 600.- pr år. Denne skattefordelen er ikke bare kommet LO-medlemmer til gode – men alle fagorganiserte i hele Norge til gode. Dette for at det skal bli enklere for arbeidstakere - gjennom sine fagforeninger - å delta i ulike former for bedriftsdemokrati/ bedriftsforsamlinger - med medbestemmesle og medinflytelse. Hensikten er å skape trygge jobber og bedre arbeidsmiljø for alle!
Dette er bare et av mange eksempler som viser at LO tar samfunnsansvar som kommer det store flertallet av befolkningen til gode, mens Stein Erik Hagen tilsynelatende tenker bare på “meg, meg og meg” slik han fremstiller seg selv!
Hva er etisk mest riktig – på vegne av LO-medlemmer, demokratiet og fellesskapet – det Stein Erik Hagen gjør, eller det LO gjør???
La oss derfor diskutere litt etikk – det kan være nyttig!
Stein Erik Hagen velger å gi 2 mill kr til Fremskrittspartiet, fordi Fremskrittspartiets skattesystem vil gi Stein Erik Hagen ca 120 mill i skattelette (det vil “tjene meg og min familie” er begrunnelsen som Stein Erik Hagen selv bruker som begrunnelse).
LO gir støtte til de rød-grønne/ venstresidens partier, det er riktig. Men hvordan virker LOs målrettede arbeid? Et eksempel:
En av mange politiske saker som den rød-grønne regjeringen og LO har fått til, er å øke skatteletten til alle fagorganiserte i Norge, ved å øke fradraget på fagforeningskontingenten på selvangivelsen fra kr 1 800.- til kr. 3 600.- pr år. Denne skattefordelen er ikke bare kommet LO-medlemmer til gode – men alle fagorganiserte i hele Norge til gode. Dette for at det skal bli enklere for arbeidstakere - gjennom sine fagforeninger - å delta i ulike former for bedriftsdemokrati/ bedriftsforsamlinger - med medbestemmesle og medinflytelse. Hensikten er å skape trygge jobber og bedre arbeidsmiljø for alle!
Dette er bare et av mange eksempler som viser at LO tar samfunnsansvar som kommer det store flertallet av befolkningen til gode, mens Stein Erik Hagen tilsynelatende tenker bare på “meg, meg og meg” slik han fremstiller seg selv!
Hva er etisk mest riktig – på vegne av LO-medlemmer, demokratiet og fellesskapet – det Stein Erik Hagen gjør, eller det LO gjør???
søndag 23. august 2009
Heltid og deltid
Bruken av heltid og deltid er både et politisk ansvar og et arbeidsgiveransvar. Politikernes ansvar er å tilrettelegge -gjennom lover - begrensninger i bruken av deltid, og det påligger arbeidsgiver gjennom aktiv personalpolitikk å rette legge til rette for å minimalisere bruken av deltid.
Alle har sikkert hørt ordtaket ”heltid en rettighet – deltid en mulighet”. Det er et viktig mål for fagbevegelsen å få til -sammen med de politiske myndighetene - og sammen med arbeidsgiverne.
I dag regner vi med at om lag tolv prosent av arbeidsstyrken, eller 275 000, er midlertidig ansatt i norge. Hele 60 prosent av disse er kvinner. Man regner med at ca 150 000 av disse jobber ufrivillig deltid. Det betyr at 150 000 mennesker ønsker seg 100 % stilling – men har problemer med å oppnå det. Dette er uverdig! (Kilde. SSB)
Hvor finner vi alle disse menneskene som jobber deltid? Det er ikke bare innen det offentlige – og da spesielt innen for helse- og omsorgsyrker. Vi finner dem også innenfor yrkesgrupper som renhold, hotell og restaurantbransjen, varehandelen, undervisningsbransjen – men også andre grupper.
Ut fra ovennevnte, kan man dermed fastslå at deltidsproblematikken er både et likestillingsspørsmål og et likelønnsspørsmål.
For å illustrere dette med at deltidsproblematikk er kjønnsbetinget; En undersøkelse fra byggevarebransjen viser at blant menn har hele 99 % av mennene full stilling, mens bare 1 % har frivillig deltid. Hele 40 % av kvinnene jobber ufrivillig deltid, og hvor bare 10 % av kvinnene har 100 % stilling (Rapporten fra Handel og kontor).
En undersøkelse fra Fafo/ KS, viser at det er flere ansatt i deltidsstillinger enn ansatte med 100 % stilling i kommunene. Av et samlet antall på 368 949 ansatte, er 197 592 ansatt på deltidsstillinger (dvs at 171 357 er ansatt i full stilling). De fleste finner man innenfor pleie og omsorg og SFO-ordningene. Innenfor pleie og omsorg, er det sysselsatt 160 087 i kommunene, her finner vi at bare 49 091 er ansatt i 100 % stilling, mens 110 996 er ansatt i deltidsstillinger. Innenfor SFO er det i kommunene sysselsatt 6 136 personer. Her er bare 1 267 ansatt i 100 % stilling, mens 4 869 (nesten 80 %) er sysselsatt i deltidsstillinger.
Totalt sett er altså under halvparten i kommunene ansatt i full stilling. Det er ikke bra.
Undersøkelsen fra Handel og kontor og fra kommunene har reist et politisk krav om at det er ikke er nok å bare ”styrke rettighetene til full stilling”, men at det faktisk er behov for å få på plass en lovfestet rett til full stilling.
Etter at ny pensjonsmodell i Folketrygden ble innført – gjeldende fra 2011, som innebærer det prinsipp at ytelsen og størrelsen på pensjonen man oppnår som pensjonist har en sammenheng med hva man betaler inn til Folketrygden. Et beløp skal fordeles over det antall år man forventer å leve. Dette systemet forsterker behovet for å ha en stabil og trygg inntekt i hele livet.
En deltidsansatt uttrykte det slik:
Pensjonsreformen gjør situasjonen enda verre for deltidsarbeidende enn tidligere. Det skyldes at Stortinget ikke ville beholde besteårsregelen som hittil har reddet pensjonen til mange som har jobbet deltid i deler av sin yrkeskarriere. Nå skal derimot alle i yrkeslivet telle likt i pensjonsopptjeningen. Dette vil få dramatiske konsekvenser for deltidsarbeidenes pensjon i fremtiden.
Det er også slik at de som går på laveste stillingsbrøkene ikke har anledning til å bli medlem i offentlige tjenesteordninger, eller at ytelsene av pensjon er blitt så små at de har endt opp mer eller mindre som minstepensjonister.
Det synes åpenbart at for deltidsansatte, som arbeider innenfor yrker som utsatt for svingningen i konjunkturene markedene, er en utsatt gruppe i forhold til hvor mye jobb man får utføre, og dermed inntektsgrunnlaget for den nye pensjonsreformen.
Flere former for bruk lavere stillingsandel en 100 % stilling
Det nye arbeidslivet omfatter mange nye varianter å bruke stillingsandeler som er lavere en full stilling. Eksempelvis skjer det ofte ovenfor ansatte tilknyttet firmaer som driver med inn- og utleie av arbeidskraft, eller ordninger med ring-og spring-vikarer (tilkallingsvikarer), kontrakter med bare helgearbeid, og/eller deltidsproblematikk knyttet opp mot skift- og turnusordninger. Sistnevnte for å dekke opp tjenestetimer som ordinære oppsatte turnuser ikke dekker opp.
La meg illustrere dette med tre eksempler uheldige utslag på bruk av reduserte stillinger og bruk av vikarer:
a)
På et sykehjem (eksemplet er fra Lillehammer sykehjem), opplevde ansatte å kunne ha hele tre arbeidskontrakter med en og samme arbeidsgiver, men ulik størrelse på stillingsbrøken. Når man summerte de tre stillingsbrøkene, så oppnådde de ansatte i sum å ha mer ca 80 % stilling. Sykefraværet lå på mellom 16 – 17 % på det aktuelle tidspunktet (dvs at nesten 1 av 5 var sykmeldt til en hver tid). De ansatte (med tre arbeidskontrakter) kunne da fortelle at til tross for at de hadde ca 80 % stilling til sammen på papiret, så var det ikke uvanlig at jobbet opp 120 % stilling – og det hadde gjort de i lang tid – for å dekke opp tjeneste som følge av det høye sykefraværet.
b)
Det er en økende trend til at mange virksomheter minimaliserer sin faste stab av ansatte, og at de i stedet satser på bruk av innleid arbeidskraft fra firmaer som driver med utleie av arbeidskraft. Det gjelder også for å dekke opp tjeneste ved sykdom, ferieavvikling, foreldrepermisjon og andre typer permisjoner. For fast stab betyr det større vansker med å få innvilget velferdspermisjoner, permisjon til tillitsvalgtarbeid
(= fagforeningsknusing?), kurs og annet. For innleid arbeidskraft fra vikarbyråer, så skaper slik personalforvaltning liten forutsigbarhet i hvilke dager man har jobb og til hvilke tider, og hvilke dager man ikke har oppdrag. I nedgangstider er dette markedet ekstra sårbart – med vansker med å få oppdrag. I tillegg er det slik at arbeidstakeren ikke kan påregne å få dagpenger eller lignende for enkeltdager hvor vedkommende ikke får jobboppdrag (summen av inntekter de dagene man er i jobb blir for høye til at det utløser annen stønadsberettigelse).
c)
For at arbeidstakere på helkontinuerlige skift- og turnusordninger skal få mindre helgejobbing (eksempelvis overgang fra å jobbe annen hver helg, over til å jobbe bare hver 3. eller hver 4. helg), så er det blitt langt mer bruk av helgevikarer. I stedet benyttes helgevikarer. Det er en lite ønsket situasjon at innleide helgevakter ensidig (stort sett) bare tildeles de mest ubekvemme vaktene (lite sosialt).
Er slike eksempler som nevnt en ønsket utvikling for det Norske arbeidsliv?
Bruk av lave stillingsbrøker og vikarer gjennom firmaer som driver med inn- og utleie av arbeidskraft, kan også være en trussel mot opparbeidede faglige rettigheter i tariffavtaler og i lovverket i den forstand at arbeidstakeren lar seg bli ”utnyttet”! Jeg skal eksemplifisere det:
Innledningsvis; La oss være enige om at alle trenger en størrelse på inntekt som er til å leve av. Det har ikke majoriteten av de med lave stillingsbrøker. Det betyr at ansatte på lave stillingsbrøker blir et lett bytte når det gjelder å bryte bestemmelser på arbeidstid (og lønn) – nettopp fordi de trenger en inntekt som er til å leve av.
La oss også være enige om at arbeidstidskapitelet Arbeidsmiljøloven og i tariffavtalene er satt der for å verne om fritiden – og for å sikre arbeidstakeren et verdig liv sosialt og velferdsmessig.
Eksempler på personaldisponeringer;
a)
Noen virksomheter velger bevisst å ansette arbeidstakere i eksempelvis 60 eller 80 % stilling – ofte på det vi definerer som ufrivillig deltid. Da vet arbeidsgiver at de kan bruke disse arbeidstakerne på lavere stillingsandeler nærmest som ”ring-og-spring-vikarer” når det oppstår behov – og uten å gjøre bruk av overtid for bruk av disse (innenfor rammen av 100 % stilling).
De arbeidstakerne som hyppig benyttes utover eksempelvis 60/ 80 % fast stilling, få da et dårligere vern av fritiden enn de på full stilling på det som utføres av ekstraarbeid.
b)
Arbeidsmiljøloven sier at det er lov å jobbe maks 9 timer i løpet av 24 timer (AML § 10-4, pkt 1). Innleid arbeidskraft – som ikke har tariffavtale på det stedet hvor vedkommende får arbeidsoppdrag – har derfor ikke anledning til å jobbe mer enn 9 timer i løpet av 24 timer på en arbeidsplass etter loven.
Det rapporteres at virksomheter som benytter innleid arbeidskraft tidvis setter arbeidstakere til å jobbe både doble og tredoble skift i et – dvs 24 timer i et strekk (og kanskje mer). I enkelte virksomheter lever man i den villfarelse at dette kan man gjøre (blant annet Fengsel øst) ut fra at innleid arbeidskraft går på en ekstern tariffavtale.
Virksomheter som benytter legal/illegal arbeidskraft fra lavkostland – representerer et stort problem her – fordi mange av disse arbeidstakerne godtar 12- 16 timers arbeidsdager, og er ofte på meget lave lønninger (sosial dumping). Slike arbeidstidsordninger (12 – 16 timers arbeidsdager) bidrar til å undergrave vernebestemmelsene om dagsverkets lengde etter Arbeidsmiljøloven og i tariffavtalene.
Arbeidstakeren, som trenger ei lønn som er til å leve av, er glad for alle vakter de kan få – og sier gladlig ja takk. Med den konsekvens at man ofte setter til side alle vernebestemmelser i Arbeidsmiljøloven (og eventuelt i tariffavtalene) – alt for å sikre seg ei lønn som er til å leve av. Pr definisjon er dette rovdrift på arbeidstakeren – og her bryter innleier av arbeidskraft Arbeidsmiljøloven i den forstand at det innleier som har ansvaret for helse, miljø og sikkerhet (HMS) i virksomheten (dvs ansvaret for overholdelse av arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven).
c)
Den mest sårbare gruppen er det vi kaller ”ring-og-sping-vikarene” (tilkallingsvikarer). Mange av disse lever under helt uverdige forhold og praktisk talt uten beskyttelse av arbeidstiden. I praksis er mange av disse tilgjengelig 24 timer i døgnet for arbeidsgiver. Arbeidskontrakten til mange av disse forteller at de er ansatt i 0 % stilling – tenk det! Mange ”ring-og spring-vikarene” er livredde for ikke å oppfylle arbeidsgivers ønske om å stille opp på meget kort varsel.
Disse lever ofte også i en frykt for dersom de ikke er 100 % tilgjengelig til en hver tid – og sier ja til en hver tid – så blir de ikke oppringt/ tilkalt ved en senere behov (blir stemplet som illojale). Her rapporteres det også om at mange av disse ikke får overtidsgodtgjørelse og lignende når de egentlig skulle ha tilkommet det, men får bare flat timebetaling, og hvor arbeidstakeren godtar det av frykt får ikke å ha noen jobb dersom vedkommende stiller krav (det er først og fremst innen hotell- og restaurant-bransjen, varehandel, gartnerier og lignende at slikt forekommer).
Dersom man ikke får bukt med disse problemene, kan det bidra til å undergrave eksisterende lov- og avtaleverk – og som er ment å være til beskyttelse for arbeidstakeren.
En deltidsansatt skrev det slik:
Som deltidsarbeidende har du aldri helt fri. Du venter på at telefonen skal ringe, sånn at du kan tjene litt ekstra. Deltidsarbeidende har ikke råd til å takke nei. De tilpasser fritiden for å være tigjengelig for arbeidsgiver, og blir skuffet hvis ikke telefonen ringer. Mentalt sett er deltidsarbeidende alltid på jobb og hverdagen er for mange preget av frykt for ikke å få nok ekstravakter slik at de kan betale regningene sine.
Deltid reduserer rettighetene i arbeidslivet. Mange mister rett til tillegg for å jobbe ubekvem arbeidstid, når man jobber ekstra får man ikke overtidstillegg.
Fedre taper
Fars rett til fedrekvote er i dag avhengig av at mor jobber minst 50 % stilling. For de deltidsarbeidende som på papiret har en lavere stillingsandel en 50 %, men som likevel settes til å jobbe mer enn 50 % - så slår dette uheldig ut for både mor, far og barn.
Planlegging av familieliv
Med uttrygg inntekt er det vanskelig å planlegge livet sitt – og det er nærmest umulig å få lån i banken. Får man lån, er det ofte så stor risiko knyttet til lånet – at rentenivået urimelig høyt, slik at det blir nærmest uoverkommelig å oppta lån for mange.
Deltidsarbeidende tjener ofte ikke nok til å betale daglige løpende utgifter, og er dermed avhengig av partnerens eller pårørendes inntekt for å greie seg, eventuelt ved hjelp av offentlige støtteordninger.
Enslige forsørgere med barn er særlig utsatt!
Dagpengene graderes normalt i forhold til arbeidstidsreduksjonen, men det er først når arbeidstida er redusert med minst 50 % at dagpenger gis. Lønnstap tilsvarende opptil en halv stilling, risikerer dermed den enkelte å bære sjøl. Det betyr at arbeidstakere på de laveste stillingsbrøkene står uten rettigheter til dagpenger – og må søke støtte i familie eller på sosialhjelp. Det er rett og slett uverdig i dagens samfunn.
Selv om man ikke har noen god statistikk, så er det grunnlag for å hevde at sykefraværet generelt er høyt – og mange velger en tidlig slutt i arbeidslivet i de yrkesgruppene som tradisjonelt rekrutterer mange deltidsansatte. Det kan derfor være slik at retten til 100 % stilling også er et arbeidsmiljøspørsmål, og som virker helsefremmede i arbeidssituasjonen. Her påligger de det offentlige og partene i arbeidslivet store oppgaver for så å skape et trygt og godt arbeidsmiljø for alle.
Medbestemmelse, medinnflytelse deltakelse i fagforening
Mange arbeidsgivere bruker utbredt deltidsarbeid som alibi for et dårlig arbeidsmiljø, samt for et dårlig helse, miljø og sikkerhetsarbeid (HMS/HMS-forskriften). Siden arbeidstakere kommer og går/ ofte ikke er tilstede når avgjørelser tas, er det ofte at arbeidsgivere ikke tar arbeidsmiljøspørsmål på alvor i det hele tatt. Spesielt ille er dette i forhold til lovmessig rett til informasjon, medbestemmelse, medvirkning og annen deltakelse i spørsmål som er av betydning for arbeidstakeren.
I virksomheter som anvender bruk av innleid arbeidskraft – er HMS-arbeidet ofte mer eller mindre fraværende for disse arbeidstakerne.
Vi ser ofte lav organisasjonsgrad blant yrkesgrupper hvor det forekommer utstrakt bruk av deltidsstillinger. Det begrenser også mulighetene til medbestemmelse og medinnflytelse gjennom fagforeningene.
Må ryddes opp!
I kampen om rettferdig fordeling, og motvirke utvikling av ”nyfattigdom” i samfunnet, er det viktig med målrettede tiltak for å begrense fremveksten av deltidsstillinger og andre former for redusert arbeidstid.
Det er også viktig for å hindre at vi får et a-lag og et b-lag av arbeidstakere. Det vil si et lag med gode lønns- og arbeidsvilkår, og et med dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Det kan medvirke til at vi en fremvekst av en ny underklasse med få rettigheter i forhold til resten av samfunnet. Et slikt system bidrar til å undergrave opparbeidede faglige rettigheter, lønn og medbestemmelse.
Det viktigste må være å få til en ordning med fornøyde kunder, og fornøyde medarbeidere som føler trygghet for jobb og inntekt. Det vil også høyne kvaliteten på tjenestene – blant annet gjennom stor grad av erfaringskompetanse og kontinuitet, samt at det blir færre ansatte. Det vil også trolig ha som effekt at sykefraværet går ned. Det betyr at arbeidsgiverne kan tjene betydelig på å redusere bruken av deltidsansatte/ andre tilknytningsformer i virksomheten.
Bruk av fulltids ansatte, vil åpenbart bedre rekrutteringsgrunnlaget for å få tak i nye stabile, gode medarbeidere.
Oppsummert:
Det er et arbeidsgiveransvar, sammen med tillitsvalgte og ansatte, å sørge for at de som ønsker det får 100 % stilling, og i den grad man anvender innleid arbeidskraft – at disse gis best mulig arbeidsvilkår både på HMS og i forhold til generelle lønns- og arbeidsvilkår.
Et slikt arbeid krever en del planlegging, og hvor hensikten må være å slå sammen arbeidsoppgaver osv – slik at flest mulig av de som ønsker det får 100 %.
Politisk må det følges opp med lover og regler som begrenser dagens bruk av deltidsstillinger, og som er økende i omfang, og at lovverket innordnes slik at HMS-arbeidet blir mer tydeliggjort for arbeidstakere som går på lavere stillingsandel enn 100 % stilling.
Alle har sikkert hørt ordtaket ”heltid en rettighet – deltid en mulighet”. Det er et viktig mål for fagbevegelsen å få til -sammen med de politiske myndighetene - og sammen med arbeidsgiverne.
I dag regner vi med at om lag tolv prosent av arbeidsstyrken, eller 275 000, er midlertidig ansatt i norge. Hele 60 prosent av disse er kvinner. Man regner med at ca 150 000 av disse jobber ufrivillig deltid. Det betyr at 150 000 mennesker ønsker seg 100 % stilling – men har problemer med å oppnå det. Dette er uverdig! (Kilde. SSB)
Hvor finner vi alle disse menneskene som jobber deltid? Det er ikke bare innen det offentlige – og da spesielt innen for helse- og omsorgsyrker. Vi finner dem også innenfor yrkesgrupper som renhold, hotell og restaurantbransjen, varehandelen, undervisningsbransjen – men også andre grupper.
Ut fra ovennevnte, kan man dermed fastslå at deltidsproblematikken er både et likestillingsspørsmål og et likelønnsspørsmål.
For å illustrere dette med at deltidsproblematikk er kjønnsbetinget; En undersøkelse fra byggevarebransjen viser at blant menn har hele 99 % av mennene full stilling, mens bare 1 % har frivillig deltid. Hele 40 % av kvinnene jobber ufrivillig deltid, og hvor bare 10 % av kvinnene har 100 % stilling (Rapporten fra Handel og kontor).
En undersøkelse fra Fafo/ KS, viser at det er flere ansatt i deltidsstillinger enn ansatte med 100 % stilling i kommunene. Av et samlet antall på 368 949 ansatte, er 197 592 ansatt på deltidsstillinger (dvs at 171 357 er ansatt i full stilling). De fleste finner man innenfor pleie og omsorg og SFO-ordningene. Innenfor pleie og omsorg, er det sysselsatt 160 087 i kommunene, her finner vi at bare 49 091 er ansatt i 100 % stilling, mens 110 996 er ansatt i deltidsstillinger. Innenfor SFO er det i kommunene sysselsatt 6 136 personer. Her er bare 1 267 ansatt i 100 % stilling, mens 4 869 (nesten 80 %) er sysselsatt i deltidsstillinger.
Totalt sett er altså under halvparten i kommunene ansatt i full stilling. Det er ikke bra.
Undersøkelsen fra Handel og kontor og fra kommunene har reist et politisk krav om at det er ikke er nok å bare ”styrke rettighetene til full stilling”, men at det faktisk er behov for å få på plass en lovfestet rett til full stilling.
Etter at ny pensjonsmodell i Folketrygden ble innført – gjeldende fra 2011, som innebærer det prinsipp at ytelsen og størrelsen på pensjonen man oppnår som pensjonist har en sammenheng med hva man betaler inn til Folketrygden. Et beløp skal fordeles over det antall år man forventer å leve. Dette systemet forsterker behovet for å ha en stabil og trygg inntekt i hele livet.
En deltidsansatt uttrykte det slik:
Pensjonsreformen gjør situasjonen enda verre for deltidsarbeidende enn tidligere. Det skyldes at Stortinget ikke ville beholde besteårsregelen som hittil har reddet pensjonen til mange som har jobbet deltid i deler av sin yrkeskarriere. Nå skal derimot alle i yrkeslivet telle likt i pensjonsopptjeningen. Dette vil få dramatiske konsekvenser for deltidsarbeidenes pensjon i fremtiden.
Det er også slik at de som går på laveste stillingsbrøkene ikke har anledning til å bli medlem i offentlige tjenesteordninger, eller at ytelsene av pensjon er blitt så små at de har endt opp mer eller mindre som minstepensjonister.
Det synes åpenbart at for deltidsansatte, som arbeider innenfor yrker som utsatt for svingningen i konjunkturene markedene, er en utsatt gruppe i forhold til hvor mye jobb man får utføre, og dermed inntektsgrunnlaget for den nye pensjonsreformen.
Flere former for bruk lavere stillingsandel en 100 % stilling
Det nye arbeidslivet omfatter mange nye varianter å bruke stillingsandeler som er lavere en full stilling. Eksempelvis skjer det ofte ovenfor ansatte tilknyttet firmaer som driver med inn- og utleie av arbeidskraft, eller ordninger med ring-og spring-vikarer (tilkallingsvikarer), kontrakter med bare helgearbeid, og/eller deltidsproblematikk knyttet opp mot skift- og turnusordninger. Sistnevnte for å dekke opp tjenestetimer som ordinære oppsatte turnuser ikke dekker opp.
La meg illustrere dette med tre eksempler uheldige utslag på bruk av reduserte stillinger og bruk av vikarer:
a)
På et sykehjem (eksemplet er fra Lillehammer sykehjem), opplevde ansatte å kunne ha hele tre arbeidskontrakter med en og samme arbeidsgiver, men ulik størrelse på stillingsbrøken. Når man summerte de tre stillingsbrøkene, så oppnådde de ansatte i sum å ha mer ca 80 % stilling. Sykefraværet lå på mellom 16 – 17 % på det aktuelle tidspunktet (dvs at nesten 1 av 5 var sykmeldt til en hver tid). De ansatte (med tre arbeidskontrakter) kunne da fortelle at til tross for at de hadde ca 80 % stilling til sammen på papiret, så var det ikke uvanlig at jobbet opp 120 % stilling – og det hadde gjort de i lang tid – for å dekke opp tjeneste som følge av det høye sykefraværet.
b)
Det er en økende trend til at mange virksomheter minimaliserer sin faste stab av ansatte, og at de i stedet satser på bruk av innleid arbeidskraft fra firmaer som driver med utleie av arbeidskraft. Det gjelder også for å dekke opp tjeneste ved sykdom, ferieavvikling, foreldrepermisjon og andre typer permisjoner. For fast stab betyr det større vansker med å få innvilget velferdspermisjoner, permisjon til tillitsvalgtarbeid
(= fagforeningsknusing?), kurs og annet. For innleid arbeidskraft fra vikarbyråer, så skaper slik personalforvaltning liten forutsigbarhet i hvilke dager man har jobb og til hvilke tider, og hvilke dager man ikke har oppdrag. I nedgangstider er dette markedet ekstra sårbart – med vansker med å få oppdrag. I tillegg er det slik at arbeidstakeren ikke kan påregne å få dagpenger eller lignende for enkeltdager hvor vedkommende ikke får jobboppdrag (summen av inntekter de dagene man er i jobb blir for høye til at det utløser annen stønadsberettigelse).
c)
For at arbeidstakere på helkontinuerlige skift- og turnusordninger skal få mindre helgejobbing (eksempelvis overgang fra å jobbe annen hver helg, over til å jobbe bare hver 3. eller hver 4. helg), så er det blitt langt mer bruk av helgevikarer. I stedet benyttes helgevikarer. Det er en lite ønsket situasjon at innleide helgevakter ensidig (stort sett) bare tildeles de mest ubekvemme vaktene (lite sosialt).
Er slike eksempler som nevnt en ønsket utvikling for det Norske arbeidsliv?
Bruk av lave stillingsbrøker og vikarer gjennom firmaer som driver med inn- og utleie av arbeidskraft, kan også være en trussel mot opparbeidede faglige rettigheter i tariffavtaler og i lovverket i den forstand at arbeidstakeren lar seg bli ”utnyttet”! Jeg skal eksemplifisere det:
Innledningsvis; La oss være enige om at alle trenger en størrelse på inntekt som er til å leve av. Det har ikke majoriteten av de med lave stillingsbrøker. Det betyr at ansatte på lave stillingsbrøker blir et lett bytte når det gjelder å bryte bestemmelser på arbeidstid (og lønn) – nettopp fordi de trenger en inntekt som er til å leve av.
La oss også være enige om at arbeidstidskapitelet Arbeidsmiljøloven og i tariffavtalene er satt der for å verne om fritiden – og for å sikre arbeidstakeren et verdig liv sosialt og velferdsmessig.
Eksempler på personaldisponeringer;
a)
Noen virksomheter velger bevisst å ansette arbeidstakere i eksempelvis 60 eller 80 % stilling – ofte på det vi definerer som ufrivillig deltid. Da vet arbeidsgiver at de kan bruke disse arbeidstakerne på lavere stillingsandeler nærmest som ”ring-og-spring-vikarer” når det oppstår behov – og uten å gjøre bruk av overtid for bruk av disse (innenfor rammen av 100 % stilling).
De arbeidstakerne som hyppig benyttes utover eksempelvis 60/ 80 % fast stilling, få da et dårligere vern av fritiden enn de på full stilling på det som utføres av ekstraarbeid.
b)
Arbeidsmiljøloven sier at det er lov å jobbe maks 9 timer i løpet av 24 timer (AML § 10-4, pkt 1). Innleid arbeidskraft – som ikke har tariffavtale på det stedet hvor vedkommende får arbeidsoppdrag – har derfor ikke anledning til å jobbe mer enn 9 timer i løpet av 24 timer på en arbeidsplass etter loven.
Det rapporteres at virksomheter som benytter innleid arbeidskraft tidvis setter arbeidstakere til å jobbe både doble og tredoble skift i et – dvs 24 timer i et strekk (og kanskje mer). I enkelte virksomheter lever man i den villfarelse at dette kan man gjøre (blant annet Fengsel øst) ut fra at innleid arbeidskraft går på en ekstern tariffavtale.
Virksomheter som benytter legal/illegal arbeidskraft fra lavkostland – representerer et stort problem her – fordi mange av disse arbeidstakerne godtar 12- 16 timers arbeidsdager, og er ofte på meget lave lønninger (sosial dumping). Slike arbeidstidsordninger (12 – 16 timers arbeidsdager) bidrar til å undergrave vernebestemmelsene om dagsverkets lengde etter Arbeidsmiljøloven og i tariffavtalene.
Arbeidstakeren, som trenger ei lønn som er til å leve av, er glad for alle vakter de kan få – og sier gladlig ja takk. Med den konsekvens at man ofte setter til side alle vernebestemmelser i Arbeidsmiljøloven (og eventuelt i tariffavtalene) – alt for å sikre seg ei lønn som er til å leve av. Pr definisjon er dette rovdrift på arbeidstakeren – og her bryter innleier av arbeidskraft Arbeidsmiljøloven i den forstand at det innleier som har ansvaret for helse, miljø og sikkerhet (HMS) i virksomheten (dvs ansvaret for overholdelse av arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven).
c)
Den mest sårbare gruppen er det vi kaller ”ring-og-sping-vikarene” (tilkallingsvikarer). Mange av disse lever under helt uverdige forhold og praktisk talt uten beskyttelse av arbeidstiden. I praksis er mange av disse tilgjengelig 24 timer i døgnet for arbeidsgiver. Arbeidskontrakten til mange av disse forteller at de er ansatt i 0 % stilling – tenk det! Mange ”ring-og spring-vikarene” er livredde for ikke å oppfylle arbeidsgivers ønske om å stille opp på meget kort varsel.
Disse lever ofte også i en frykt for dersom de ikke er 100 % tilgjengelig til en hver tid – og sier ja til en hver tid – så blir de ikke oppringt/ tilkalt ved en senere behov (blir stemplet som illojale). Her rapporteres det også om at mange av disse ikke får overtidsgodtgjørelse og lignende når de egentlig skulle ha tilkommet det, men får bare flat timebetaling, og hvor arbeidstakeren godtar det av frykt får ikke å ha noen jobb dersom vedkommende stiller krav (det er først og fremst innen hotell- og restaurant-bransjen, varehandel, gartnerier og lignende at slikt forekommer).
Dersom man ikke får bukt med disse problemene, kan det bidra til å undergrave eksisterende lov- og avtaleverk – og som er ment å være til beskyttelse for arbeidstakeren.
En deltidsansatt skrev det slik:
Som deltidsarbeidende har du aldri helt fri. Du venter på at telefonen skal ringe, sånn at du kan tjene litt ekstra. Deltidsarbeidende har ikke råd til å takke nei. De tilpasser fritiden for å være tigjengelig for arbeidsgiver, og blir skuffet hvis ikke telefonen ringer. Mentalt sett er deltidsarbeidende alltid på jobb og hverdagen er for mange preget av frykt for ikke å få nok ekstravakter slik at de kan betale regningene sine.
Deltid reduserer rettighetene i arbeidslivet. Mange mister rett til tillegg for å jobbe ubekvem arbeidstid, når man jobber ekstra får man ikke overtidstillegg.
Fedre taper
Fars rett til fedrekvote er i dag avhengig av at mor jobber minst 50 % stilling. For de deltidsarbeidende som på papiret har en lavere stillingsandel en 50 %, men som likevel settes til å jobbe mer enn 50 % - så slår dette uheldig ut for både mor, far og barn.
Planlegging av familieliv
Med uttrygg inntekt er det vanskelig å planlegge livet sitt – og det er nærmest umulig å få lån i banken. Får man lån, er det ofte så stor risiko knyttet til lånet – at rentenivået urimelig høyt, slik at det blir nærmest uoverkommelig å oppta lån for mange.
Deltidsarbeidende tjener ofte ikke nok til å betale daglige løpende utgifter, og er dermed avhengig av partnerens eller pårørendes inntekt for å greie seg, eventuelt ved hjelp av offentlige støtteordninger.
Enslige forsørgere med barn er særlig utsatt!
Dagpengene graderes normalt i forhold til arbeidstidsreduksjonen, men det er først når arbeidstida er redusert med minst 50 % at dagpenger gis. Lønnstap tilsvarende opptil en halv stilling, risikerer dermed den enkelte å bære sjøl. Det betyr at arbeidstakere på de laveste stillingsbrøkene står uten rettigheter til dagpenger – og må søke støtte i familie eller på sosialhjelp. Det er rett og slett uverdig i dagens samfunn.
Selv om man ikke har noen god statistikk, så er det grunnlag for å hevde at sykefraværet generelt er høyt – og mange velger en tidlig slutt i arbeidslivet i de yrkesgruppene som tradisjonelt rekrutterer mange deltidsansatte. Det kan derfor være slik at retten til 100 % stilling også er et arbeidsmiljøspørsmål, og som virker helsefremmede i arbeidssituasjonen. Her påligger de det offentlige og partene i arbeidslivet store oppgaver for så å skape et trygt og godt arbeidsmiljø for alle.
Medbestemmelse, medinnflytelse deltakelse i fagforening
Mange arbeidsgivere bruker utbredt deltidsarbeid som alibi for et dårlig arbeidsmiljø, samt for et dårlig helse, miljø og sikkerhetsarbeid (HMS/HMS-forskriften). Siden arbeidstakere kommer og går/ ofte ikke er tilstede når avgjørelser tas, er det ofte at arbeidsgivere ikke tar arbeidsmiljøspørsmål på alvor i det hele tatt. Spesielt ille er dette i forhold til lovmessig rett til informasjon, medbestemmelse, medvirkning og annen deltakelse i spørsmål som er av betydning for arbeidstakeren.
I virksomheter som anvender bruk av innleid arbeidskraft – er HMS-arbeidet ofte mer eller mindre fraværende for disse arbeidstakerne.
Vi ser ofte lav organisasjonsgrad blant yrkesgrupper hvor det forekommer utstrakt bruk av deltidsstillinger. Det begrenser også mulighetene til medbestemmelse og medinnflytelse gjennom fagforeningene.
Må ryddes opp!
I kampen om rettferdig fordeling, og motvirke utvikling av ”nyfattigdom” i samfunnet, er det viktig med målrettede tiltak for å begrense fremveksten av deltidsstillinger og andre former for redusert arbeidstid.
Det er også viktig for å hindre at vi får et a-lag og et b-lag av arbeidstakere. Det vil si et lag med gode lønns- og arbeidsvilkår, og et med dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Det kan medvirke til at vi en fremvekst av en ny underklasse med få rettigheter i forhold til resten av samfunnet. Et slikt system bidrar til å undergrave opparbeidede faglige rettigheter, lønn og medbestemmelse.
Det viktigste må være å få til en ordning med fornøyde kunder, og fornøyde medarbeidere som føler trygghet for jobb og inntekt. Det vil også høyne kvaliteten på tjenestene – blant annet gjennom stor grad av erfaringskompetanse og kontinuitet, samt at det blir færre ansatte. Det vil også trolig ha som effekt at sykefraværet går ned. Det betyr at arbeidsgiverne kan tjene betydelig på å redusere bruken av deltidsansatte/ andre tilknytningsformer i virksomheten.
Bruk av fulltids ansatte, vil åpenbart bedre rekrutteringsgrunnlaget for å få tak i nye stabile, gode medarbeidere.
Oppsummert:
Det er et arbeidsgiveransvar, sammen med tillitsvalgte og ansatte, å sørge for at de som ønsker det får 100 % stilling, og i den grad man anvender innleid arbeidskraft – at disse gis best mulig arbeidsvilkår både på HMS og i forhold til generelle lønns- og arbeidsvilkår.
Et slikt arbeid krever en del planlegging, og hvor hensikten må være å slå sammen arbeidsoppgaver osv – slik at flest mulig av de som ønsker det får 100 %.
Politisk må det følges opp med lover og regler som begrenser dagens bruk av deltidsstillinger, og som er økende i omfang, og at lovverket innordnes slik at HMS-arbeidet blir mer tydeliggjort for arbeidstakere som går på lavere stillingsandel enn 100 % stilling.
23 mill kr - goodbye!
Så har Oslo kommune, blårussens (Høyre og Fremskrittspartiets) utstillingsvindu, klart det igjen. De har benyttet 23 mill kr av skattebetalernes penger på et slags ”luftslott” i Spania. 5 mill kr er brukt til å kjøpe ei uregulert – fredet tomt – med planer om å bygge et sykehjem i Spania for Oslo kommune. Men da dett viste seg å være en fredet tomt, så er det foreløpig brukt 18 mill kr på saksbehandling etter at Oslo kommune er blitt lurt trill rundt – et beløp som ventes å stige ytterligere på videre saksbehandling.
Det er trist for alle de som trenger omsorg og velferdstjenester i Oslo kommune, som må sitte og se på at velferdstilbudene bygges ned for at blårussen skal få leke seg med skattebetalernes penger i Spania!
Men man blir ikke jo ikke overrasket – men tenk om politikere med slike politiske holdninger skulle komme til makta på riksplan fra høsten av!
Stem rød-grønt!
Det er trist for alle de som trenger omsorg og velferdstjenester i Oslo kommune, som må sitte og se på at velferdstilbudene bygges ned for at blårussen skal få leke seg med skattebetalernes penger i Spania!
Men man blir ikke jo ikke overrasket – men tenk om politikere med slike politiske holdninger skulle komme til makta på riksplan fra høsten av!
Stem rød-grønt!
Konsekvenser av høyrepolitikk i Sverige!
Skal man legge til grunn hva som skjer i Sverige jf medieinnslag, så kom det frem at høyreregjeringen har sørget for ulike konsern som driver med privatskoler går så godt at de nå skal begynne å investere mer i utlandet (vi husker jo Bauer-skole-saken her i Norge). Det innebærer at skattebetalernes penger reinvesteres ikke i Sverige og i utvikling av skolen – men benyttes til å investere og berike eiere av utdanningsinstitusjoner ytterligere. Så sterk er respekten for skattebetalernes penger.
I forrige uke (uke 33) ble 15 000 langtidssykmeldte arbeidstakere stående uforsikrede i og med at de ble utmeldt fra forsikringskassa (fFörsäkringskassan).
Mange arbeidstakere har meldt seg ut av A-kassan (arbeidsledighetstrygden) fordi høyreregjeringen økte avgiften for medlemskapet, og mange så seg derfor ikke i økonomisk i stand til å være medlem lengre. Det har fått den konsekvens at mange arbeidstakere som senere har fått oppsigelse (blant som følge finanskrisen) blitt sosialhjelpsmottakere fordi at de ikke har rettigheter til arbeidsledighetstrygd lengre.
Privatisering av eldreomsorgen fortsetter i rekordtempo i Sverige – i Stockholm finnes det nesten ikke kommunale institusjoner igjen. Apotekene og helsesentraler er altoverveiende havnet på private hender (helse er blitt butikk).
Mange vil ikke jobbe på de elendige vilkårene som private arbeidsgivere innenfor private omsorgstjenester, hvilket innebærer arbeidsløshet og overtallighet.
Antall arbeidsledige øker, og den offisielle statistikken viser nå er arbeidsledighet på 9,1 % - i den statistikken inngår ikke de som går på timekontrakter (løskontrakter) og midlertidige ansatte – slik at det reelle tallet er høyere.
Arbeidsledigheten blant ungdom er på mer enn 30 %.
I tillegg har den svenske høyreregjeringen planer om å gi ytterligere skattelettelser – hvilket åpenbart vil innebære økt arbeidsledighet.
Det er selvsagt mye man kan skrive om – om konsekvensene av å innføre høyrepolitikk – dvs innføring av den samme politikken som Høyre og Fremskrittspartiet har til hensikt å føre om de kommer til makta her i Norge.
Det bør norske arbeidstakere (lønnsmottakere) tenke nøye igjennom - er det et slikt regime vi vil ha? For dem som synes sentrum-høyreregjeringen til Kjell Mange Bondevik var ille nok – så snakker vi nå en mulig konstellasjon av høyre- ytre høyrekonstellasjon (Høyre/ Fremskrittspartiet) Om du ikke vil ha en slik politikk og utvikling som nevnt ovenfor – stemmer du rød-grønt!
I forrige uke (uke 33) ble 15 000 langtidssykmeldte arbeidstakere stående uforsikrede i og med at de ble utmeldt fra forsikringskassa (fFörsäkringskassan).
Mange arbeidstakere har meldt seg ut av A-kassan (arbeidsledighetstrygden) fordi høyreregjeringen økte avgiften for medlemskapet, og mange så seg derfor ikke i økonomisk i stand til å være medlem lengre. Det har fått den konsekvens at mange arbeidstakere som senere har fått oppsigelse (blant som følge finanskrisen) blitt sosialhjelpsmottakere fordi at de ikke har rettigheter til arbeidsledighetstrygd lengre.
Privatisering av eldreomsorgen fortsetter i rekordtempo i Sverige – i Stockholm finnes det nesten ikke kommunale institusjoner igjen. Apotekene og helsesentraler er altoverveiende havnet på private hender (helse er blitt butikk).
Mange vil ikke jobbe på de elendige vilkårene som private arbeidsgivere innenfor private omsorgstjenester, hvilket innebærer arbeidsløshet og overtallighet.
Antall arbeidsledige øker, og den offisielle statistikken viser nå er arbeidsledighet på 9,1 % - i den statistikken inngår ikke de som går på timekontrakter (løskontrakter) og midlertidige ansatte – slik at det reelle tallet er høyere.
Arbeidsledigheten blant ungdom er på mer enn 30 %.
I tillegg har den svenske høyreregjeringen planer om å gi ytterligere skattelettelser – hvilket åpenbart vil innebære økt arbeidsledighet.
Det er selvsagt mye man kan skrive om – om konsekvensene av å innføre høyrepolitikk – dvs innføring av den samme politikken som Høyre og Fremskrittspartiet har til hensikt å føre om de kommer til makta her i Norge.
Det bør norske arbeidstakere (lønnsmottakere) tenke nøye igjennom - er det et slikt regime vi vil ha? For dem som synes sentrum-høyreregjeringen til Kjell Mange Bondevik var ille nok – så snakker vi nå en mulig konstellasjon av høyre- ytre høyrekonstellasjon (Høyre/ Fremskrittspartiet) Om du ikke vil ha en slik politikk og utvikling som nevnt ovenfor – stemmer du rød-grønt!
Svenskene har fått nok av markedsliberalismen!
Det viser seg at opposisjonen leder i Sverige, jf fersk meningsmåling.
De rød-grønne partiene har nå en oppslutning på 48,1 prosent, mens regjeringspartiene får 45,2 prosent.
Den samme markedsliberalismen som Fremskrittspartiet/ Høyre står for her i Norge - er svenskene i ferd med å vende ryggen. Blåruss-politikken har rammet svenske arbeidstakere meget hardt - og det har flertallet av den svenske befolkningen opp daget! Nå er de lei av den markedsliberalistiske politikken til statsminister Fredrik Reinfeldts, hvor medlemskapet i A-kassan (arbeidsledighetsbidrag) er blitt så dyr at mange har ikke råd til være medlem lenger, fradrag på fagforeningskontingenten på selvangivelsen er skåret kraftig ned, og fagbevegelsen er blitt svekket. Nå ønsker altså svenskene rød-grønn politikk - og der er bra. Dessverre er det min spådom at det vil ta veldig mange år å bygge opp igjen det som blårussen har brukt bare noen måneder på å bygge ned!
Ta lærdom av svenskene og stem rød-grønt!
De rød-grønne partiene har nå en oppslutning på 48,1 prosent, mens regjeringspartiene får 45,2 prosent.
Den samme markedsliberalismen som Fremskrittspartiet/ Høyre står for her i Norge - er svenskene i ferd med å vende ryggen. Blåruss-politikken har rammet svenske arbeidstakere meget hardt - og det har flertallet av den svenske befolkningen opp daget! Nå er de lei av den markedsliberalistiske politikken til statsminister Fredrik Reinfeldts, hvor medlemskapet i A-kassan (arbeidsledighetsbidrag) er blitt så dyr at mange har ikke råd til være medlem lenger, fradrag på fagforeningskontingenten på selvangivelsen er skåret kraftig ned, og fagbevegelsen er blitt svekket. Nå ønsker altså svenskene rød-grønn politikk - og der er bra. Dessverre er det min spådom at det vil ta veldig mange år å bygge opp igjen det som blårussen har brukt bare noen måneder på å bygge ned!
Ta lærdom av svenskene og stem rød-grønt!
torsdag 20. august 2009
Om Fremskrittspartiets virkelighetbeskrivelse av Norge!
Fremskrittspartiet driver en virkelighetsbeskrivelse av Norge som er langt på sidelinjen av hva som er de faktiske forhold. Riktignok er det noen som faller utenom systemet, og ikke har det så bra. Disse er det viktig å fange opp, og sette inn i målrettede tiltak, slik at de får ta del i samfunnsutviklingen og velferden på lik linje med andre. En velferdsstat er aldri bedre enn det svakeste ledd!
Har det slått noen av de Fremskrittspartisympatisørene at Norge i dag har Europas (kanskje verdens) laveste arbeidsledighet - til tross for at vi er inne i en verdensomspennende finanskrise, og at Norge er kåret til et av verdens beste land å leve i. Det skjer fordi Norge har et sosialdemokrati, og en velferdsstat som er bygd opp av fagbevegelsen, Arbeiderpartiet, og nå de rød-grønne! Likevel sitter Fremskrittspartiet og skyter med kanoner og roper ut om hvor fælt og ille det er i dette landet. Til og med skatteflyktningen Stein Erik Hagen, en av Norges rikeste – og som er blitt det i Norge i et samfunn bygd på sosialdemokratiet – omfavnes av Fremskrittspartiet om hvor ille han har det. Fremskrittspartiet gir ham sympati for at han må flykte fra Norge – for her i Norge er det ille og bo. Ja, tidvis driver Fremskrittspartiet med en beskrivelse av Norge som om vi bor i et diktatorisk u-land – med stor grad av ufrihet. Og hvor folk blir forfulgt av et regime med skatter og avgifter til en stat som ikke gir innbyggerne noe tilbake. Dette er jo selvsagt bare tull. Det er bare det at Fremskrittspartiets velgere ikke evner å sette pris på det velferdssamfunnet vi lever i.
Med Fremskrittspartiets elendighetsbeskrivelse, så har de oppnådd en oppslutning på ca 25 % i befolkningen. Det at Norge har en av verdens laveste arbeidsledighet, og er et av verdens beste land å bo i, skyldes at det føres en politikk som er det stikk motsatte av den politikken som Fremskrittspartiets har til hensikt å føre. Altså skjer vår velstand på tross av Fremskrittspartipolitikk politikk – og ikke på grunn av Fremskrittspartipolitikk! Det er verdt å merke seg!
Fremskrittspartiet har sagt at de vil endre landet i løpet av 100 dager om de får makt. Endre til hva? De er ikke en gang i stand til å forklare/ beskrive til hva og hvordan fremskrittspartisamfunnet vil se ut – bortsett fra at de vil gjøre de rike enda rikere på bekostning av resten av befolkningen?
I mitt hode er det to valg Fremskrittspartiet har å forholde seg til når de sier at de vil forandre Norge. Det ene er å reversere velferdsstaten og utviklingen over på nivå som andre land som har høyere arbeidsledighet, og mindre velferd og trygghet og svekke fagbevegelsen og overføre betydelig makt til arbeidsgiverne. Det andre muligheten er at - siden Fremskrittspartiet ikke har mere penger enn andre politiske partier (faktisk mindre pga skattekutt) - og likevel vil de bruke mer penger , at Fremskrittspartiet må låne/forbruke penger som de ikke har. Det vil kommende generasjoner risikere å måtte betale en meget høy pris for.
Vi trenger en sterk stat, med demokratisk styring, kontroll og revisjon på hvordan vi forbruker penger som er krevd inn i form av skatter og avgifter på demokratisk vis. En stemme på Fremskrittspartiet er et eksperiment til noe som vi ikke aner helt konsekvensen av. Land som New Zealand, USA m fl (og Sverige i disse dager), har fått føle hva markedsliberalisme kan føre til praksis. Det er mulig å lære av historien om feil som er begått tidligere – og vi har kunnskap nok til ikke å gjøre gamle feil om igjen. Derfor - stem rød-grønt!
Har det slått noen av de Fremskrittspartisympatisørene at Norge i dag har Europas (kanskje verdens) laveste arbeidsledighet - til tross for at vi er inne i en verdensomspennende finanskrise, og at Norge er kåret til et av verdens beste land å leve i. Det skjer fordi Norge har et sosialdemokrati, og en velferdsstat som er bygd opp av fagbevegelsen, Arbeiderpartiet, og nå de rød-grønne! Likevel sitter Fremskrittspartiet og skyter med kanoner og roper ut om hvor fælt og ille det er i dette landet. Til og med skatteflyktningen Stein Erik Hagen, en av Norges rikeste – og som er blitt det i Norge i et samfunn bygd på sosialdemokratiet – omfavnes av Fremskrittspartiet om hvor ille han har det. Fremskrittspartiet gir ham sympati for at han må flykte fra Norge – for her i Norge er det ille og bo. Ja, tidvis driver Fremskrittspartiet med en beskrivelse av Norge som om vi bor i et diktatorisk u-land – med stor grad av ufrihet. Og hvor folk blir forfulgt av et regime med skatter og avgifter til en stat som ikke gir innbyggerne noe tilbake. Dette er jo selvsagt bare tull. Det er bare det at Fremskrittspartiets velgere ikke evner å sette pris på det velferdssamfunnet vi lever i.
Med Fremskrittspartiets elendighetsbeskrivelse, så har de oppnådd en oppslutning på ca 25 % i befolkningen. Det at Norge har en av verdens laveste arbeidsledighet, og er et av verdens beste land å bo i, skyldes at det føres en politikk som er det stikk motsatte av den politikken som Fremskrittspartiets har til hensikt å føre. Altså skjer vår velstand på tross av Fremskrittspartipolitikk politikk – og ikke på grunn av Fremskrittspartipolitikk! Det er verdt å merke seg!
Fremskrittspartiet har sagt at de vil endre landet i løpet av 100 dager om de får makt. Endre til hva? De er ikke en gang i stand til å forklare/ beskrive til hva og hvordan fremskrittspartisamfunnet vil se ut – bortsett fra at de vil gjøre de rike enda rikere på bekostning av resten av befolkningen?
I mitt hode er det to valg Fremskrittspartiet har å forholde seg til når de sier at de vil forandre Norge. Det ene er å reversere velferdsstaten og utviklingen over på nivå som andre land som har høyere arbeidsledighet, og mindre velferd og trygghet og svekke fagbevegelsen og overføre betydelig makt til arbeidsgiverne. Det andre muligheten er at - siden Fremskrittspartiet ikke har mere penger enn andre politiske partier (faktisk mindre pga skattekutt) - og likevel vil de bruke mer penger , at Fremskrittspartiet må låne/forbruke penger som de ikke har. Det vil kommende generasjoner risikere å måtte betale en meget høy pris for.
Vi trenger en sterk stat, med demokratisk styring, kontroll og revisjon på hvordan vi forbruker penger som er krevd inn i form av skatter og avgifter på demokratisk vis. En stemme på Fremskrittspartiet er et eksperiment til noe som vi ikke aner helt konsekvensen av. Land som New Zealand, USA m fl (og Sverige i disse dager), har fått føle hva markedsliberalisme kan føre til praksis. Det er mulig å lære av historien om feil som er begått tidligere – og vi har kunnskap nok til ikke å gjøre gamle feil om igjen. Derfor - stem rød-grønt!
onsdag 19. august 2009
Spisete pizza - fikk advarsel
Er det slik vi vil at Norsk arbeidsliv skal utvikle seg for ungdom? Har valgt å gjengi et inserat fra Gudbrandsdølen Dagningen den 18.08.2009.
Fra Gudbrandsdølen Dagningen (18.08.2009):
Spiste pizza - fikk advarsel
16-åringen spiste pizza på jobb i Hunderfossen Familiepark. Det ga henne en skriftlig advarsel.
I hele sommer har den 16-år gamle jenta solgt suvenirer i Hunderfossen Familiepark. Én uke før hun skulle slutte i sin aller første sommerjobb, fikk hun og en venninne, i en matpause, tilbud om hvert sitt pizzastykke på et av serveringsstedene i parken.
- Hun som hadde laget pizzaen hadde glemt å ha på ost før hun stekte den. Hun kunne ikke servere den i restauranten, sier 16-åringen, som tok imot pizzastykket.
Det skulle hun ikke ha gjort. To dager senere sto hun med en skriftlig advarsel i hånda.
- Meget alvorlig
Å spise pizza på jobb er nemlig brudd på arbeidsreglementet i familieparken. Det gjelder selv om alternativet til å spise pizzaen er å kaste den i søpla.
«Det at det ble spist av pizza som var feillaget og skulle kastes forandrer ikke alvorligheten i den handlingen som er gjort.», skriver lederen for serveringen i parken, Terje Ferstad, i sin advarsel til 16-åringen.
Videre skriver Ferstad at Hunderfossen Familiepark «ser meget alvorlig på denne typen brudd på arbeidsreglementet» og at hennes arbeidsforhold vil bli vurdert ved liknende brudd.
- Det falt meg ikke inn at det ikke var greit å ta imot en pizzabit som allikevel skulle kastes, sier hun.
Kalt inn på teppet
Samme dag som pizzaspisingen fant sted, ble 16-åringen kalt inn på teppet til sjefen, Terje Ferstad.
16-åringen, som ikke var klar over at hun hadde gjort noe galt, beklaget hendelsen, ba om unnskyldning og lovet at noe tilsvarende aldri skulle skje igjen.
- Det var en ganske ubehagelig opplevelse, sier 16-åringen.
Men beklagelser og forsikringer om bot og bedring til tross, fant sjefen hennes det nødvendig å påpeke alvorligheten i reglementsbruddet ved, to dager etter, å gi henne en skriftlig advarsel.
Den samme advarselen ble gitt til 16-åringens to medsammensvorne - den pizzaspisende venninnen og kokken som hadde laget pizzaen.
- Hadde hun enda stjålet penger fra kassen. Da skulle jeg vært den første til å forsvare en slik reaksjon, sier moren til 16-åringen om advarselen som var stilet til jenta selv.
- Jeg forstår at Hunderfossen, som har så mange ungdommer i arbeid, må ha klare regler. Men reaksjonene må stå i forhold til forseelsen. Jeg mener Hunderfossen også har et ansvar for å gi ungdommer et trygt og godt møte med arbeidslivet. Mange ungdommer har sin første sommerjobb i familieparken, legger hun til.
Søndag hadde den 16 år gamle jenta sin siste arbeidsdag i Hunderfossen Familiepark. Neste sommer vil hun velge seg en annen arbeidsgiver.
- Aldri hørt om noe liknende
- Dette høres ikke rimelig ut. Jeg har aldri hørt om noe liknende, sier Linda Kristin Rye, LOs ungdomssekretær i Oppland.
Hun mener Hunderfossen Familiepark er på ville veger når de gir en arbeidstaker en skriftlig advarsel for å ha spist feillaget pizza på jobb.
- Arbeidsgiver skal selvfølgelig kunne påpeke overfor arbeidstaker når arbeidsreglementet brytes. Men i dette tilfellet ble det gitt en muntlig advarsel. Det ville vært nok. Hadde det gjentatt seg flere ganger ville det vært en annen sak, sier Rye, som også er leder for LOs sommerpatrulje i fylket.
Sommerpatruljen har ikke vært innom Hunderfossen i sommer, men basert på erfaringer fra tidligere år, gir Rye familieparken gode skussmål.
- Familieparken har ingen tariffavtale, men arbeidskontraktene i all hovedsak i orden, sier hun.
- En form for nasking
Direktør i Hunderfossen Familiepark, Hogne Høstmælingen, mener en skriftlig advarsel er en helt rimelig reaksjon overfor pizzaspisende ansatte.
- Svaret på det er helt klart ja, sier han.
- Dere benytter ikke muntlige advarsler?
- Det kommer seg an på alvorlighetsgraden.
- Men dere vurderte dette til å være et såpass alvorlig brudd på arbeidsreglementet at det fortjente en skriftlig advarsel?
- Ja, vi ser på dette som en form for nasking.
- Selv om pizzaen uansett skulle kastes?
- Ja, vi har helt klare regler på dette området. Det er umulig for oss å holde kontroll dersom vi ikke håndhever dem på samme måte hver gang, sier Høstmælingen, som sier det blir delt ut rundt 15 skriftlige advarsler av ulikt slag til ansatte i familieparken hver sesong. I tillegg kommer mellom 40 og 50 muntlige advarsler.
- Det er viktig å si at vi er veldig godt fornøyde med våre 300 sesongansatte. 99 prosent av dem er ærlige og redelige folk, sier Høstmælingen.
.......
OM ARBEIDSFORHOLDENE VED HUNDERFOSSEN FAMILIEPARK
…..
Av Jørund Hassel
……
Hva slags arbeidsmiljø og personalpolitikk er det som råder ved Hunderfossen familiepark? Det spørsmålet reiser seg når GD presenterer at ei 16 år gammel jente får skriftlig advarsel for å spise pizza, av en vare som pr definisjon er avskrevet som svinn og skal kastes. Jeg kjenner ikke saken utenom det som fremgår i avisen – men under forutsetning av at det ikke er noe mer en denne pizza-biten, så er dette en hårreisende overreaksjon!
Det er legitimt å kreve lojalitet og forventninger av en arbeidstaker, men det må være tillatt å kreve dømmekraft, skjønn og forventninger også til ledere og lederskap også.
Generelt sett er det slik at det finnes mange ledere som ikke er egnet til å forvalte et arbeidsgiveransvar, og hvor enkelte ledere driver nærmest klappjakt for å få hengt noe på de minst forsvarsløse blant de ansatte i virksomheten.
Å definere det som ”en form for nasking” når en ansatt blir tilbudt et pizzastykke som pr definisjon er avskrevet som svinn og uten verdi for Hunderfossen familiepark, med påfølgende skriftlig advarsel, så vitner ikke det om bare mangel på dømmekraft – men kan defineres som en form for systematisk mobbing! Jeg nekter å tro at det står i en arbeidsinstruks at det forbudt – og med klargjøring ovenfor arbeidstakeren om bruk av skriftlig advarsel - om man tar av avskrevet svinn/avfall. Og i tilfelle - så har arbeidsgiver i det minste en opplysningsplikt om å opplyse det ovenfor arbeidstaker. Dersom man har en slik definert arbeidsinstruks (som detaljert inneholder svinn/avfall) – så vitner det om at feil ledelse er ansatt i Hunderfossen familiepark – og burde ikke vært tillagt arbeidsgiveransvar. Nasking er pr definisjon et økonomisk tap – svinn/avfall er ikke annet enn svinn/avfall – og svinn/avfall, og er en uomsettelig vare som pr definisjon ikke er et økonomisk tap for Hunderfossen familiepark.
En anstendig arbeidsgiver ville med all sannsynlighet nøyd seg med å opplyse om det som har skjedd med svinn/avfall – og opplyst at slikt er uønsket for fremtiden.
En ungdom - under 18 år - er i ansettelsesforhold underlagt Vergemålsloven. Her er det også et spørsmål det er tatt tilbørlig hensyn til dette med verge og/ eller bistand når vedkommende ungdom ble ”kalt inn på teppet”. Det sier ikke avisartikkelen noe om – men det virker litt spesielt at dette ikke er nevnt i artikkelen. Kan det være slik at serveringslederen i dette tilfellet har opptrådt både som ”anmelder”, ”saksutreder”, ”aktor” og ”dommer” på en påstand om at ”det at det er spist av pizza som var feillaget og skulle kastes forandrer ikke alvorlighetsgraden i den handlingen som er gjort”? I tilfelle er det helt uakseptabelt!
Jeg tror ikke verken Terje Ferstad (18 åringens sjef) eller Hogne Høstmælingen (direktør) hadde våget å oppføre seg slik mot en voksen arbeidstaker. At unge arbeidstakere skal oppleve å møte arbeidslivet på en slik måte er meget spesielt – og mangler sidestykke i Norsk arbeidsliv! Det er ikke ofte noen får meg til å bli sjokkert – men nå er jeg det. Dette bør Hunderfossen familiepark beklage!
Jørund Hassel
Fra Gudbrandsdølen Dagningen (18.08.2009):
Spiste pizza - fikk advarsel
16-åringen spiste pizza på jobb i Hunderfossen Familiepark. Det ga henne en skriftlig advarsel.
I hele sommer har den 16-år gamle jenta solgt suvenirer i Hunderfossen Familiepark. Én uke før hun skulle slutte i sin aller første sommerjobb, fikk hun og en venninne, i en matpause, tilbud om hvert sitt pizzastykke på et av serveringsstedene i parken.
- Hun som hadde laget pizzaen hadde glemt å ha på ost før hun stekte den. Hun kunne ikke servere den i restauranten, sier 16-åringen, som tok imot pizzastykket.
Det skulle hun ikke ha gjort. To dager senere sto hun med en skriftlig advarsel i hånda.
- Meget alvorlig
Å spise pizza på jobb er nemlig brudd på arbeidsreglementet i familieparken. Det gjelder selv om alternativet til å spise pizzaen er å kaste den i søpla.
«Det at det ble spist av pizza som var feillaget og skulle kastes forandrer ikke alvorligheten i den handlingen som er gjort.», skriver lederen for serveringen i parken, Terje Ferstad, i sin advarsel til 16-åringen.
Videre skriver Ferstad at Hunderfossen Familiepark «ser meget alvorlig på denne typen brudd på arbeidsreglementet» og at hennes arbeidsforhold vil bli vurdert ved liknende brudd.
- Det falt meg ikke inn at det ikke var greit å ta imot en pizzabit som allikevel skulle kastes, sier hun.
Kalt inn på teppet
Samme dag som pizzaspisingen fant sted, ble 16-åringen kalt inn på teppet til sjefen, Terje Ferstad.
16-åringen, som ikke var klar over at hun hadde gjort noe galt, beklaget hendelsen, ba om unnskyldning og lovet at noe tilsvarende aldri skulle skje igjen.
- Det var en ganske ubehagelig opplevelse, sier 16-åringen.
Men beklagelser og forsikringer om bot og bedring til tross, fant sjefen hennes det nødvendig å påpeke alvorligheten i reglementsbruddet ved, to dager etter, å gi henne en skriftlig advarsel.
Den samme advarselen ble gitt til 16-åringens to medsammensvorne - den pizzaspisende venninnen og kokken som hadde laget pizzaen.
- Hadde hun enda stjålet penger fra kassen. Da skulle jeg vært den første til å forsvare en slik reaksjon, sier moren til 16-åringen om advarselen som var stilet til jenta selv.
- Jeg forstår at Hunderfossen, som har så mange ungdommer i arbeid, må ha klare regler. Men reaksjonene må stå i forhold til forseelsen. Jeg mener Hunderfossen også har et ansvar for å gi ungdommer et trygt og godt møte med arbeidslivet. Mange ungdommer har sin første sommerjobb i familieparken, legger hun til.
Søndag hadde den 16 år gamle jenta sin siste arbeidsdag i Hunderfossen Familiepark. Neste sommer vil hun velge seg en annen arbeidsgiver.
- Aldri hørt om noe liknende
- Dette høres ikke rimelig ut. Jeg har aldri hørt om noe liknende, sier Linda Kristin Rye, LOs ungdomssekretær i Oppland.
Hun mener Hunderfossen Familiepark er på ville veger når de gir en arbeidstaker en skriftlig advarsel for å ha spist feillaget pizza på jobb.
- Arbeidsgiver skal selvfølgelig kunne påpeke overfor arbeidstaker når arbeidsreglementet brytes. Men i dette tilfellet ble det gitt en muntlig advarsel. Det ville vært nok. Hadde det gjentatt seg flere ganger ville det vært en annen sak, sier Rye, som også er leder for LOs sommerpatrulje i fylket.
Sommerpatruljen har ikke vært innom Hunderfossen i sommer, men basert på erfaringer fra tidligere år, gir Rye familieparken gode skussmål.
- Familieparken har ingen tariffavtale, men arbeidskontraktene i all hovedsak i orden, sier hun.
- En form for nasking
Direktør i Hunderfossen Familiepark, Hogne Høstmælingen, mener en skriftlig advarsel er en helt rimelig reaksjon overfor pizzaspisende ansatte.
- Svaret på det er helt klart ja, sier han.
- Dere benytter ikke muntlige advarsler?
- Det kommer seg an på alvorlighetsgraden.
- Men dere vurderte dette til å være et såpass alvorlig brudd på arbeidsreglementet at det fortjente en skriftlig advarsel?
- Ja, vi ser på dette som en form for nasking.
- Selv om pizzaen uansett skulle kastes?
- Ja, vi har helt klare regler på dette området. Det er umulig for oss å holde kontroll dersom vi ikke håndhever dem på samme måte hver gang, sier Høstmælingen, som sier det blir delt ut rundt 15 skriftlige advarsler av ulikt slag til ansatte i familieparken hver sesong. I tillegg kommer mellom 40 og 50 muntlige advarsler.
- Det er viktig å si at vi er veldig godt fornøyde med våre 300 sesongansatte. 99 prosent av dem er ærlige og redelige folk, sier Høstmælingen.
.......
OM ARBEIDSFORHOLDENE VED HUNDERFOSSEN FAMILIEPARK
…..
Av Jørund Hassel
……
Hva slags arbeidsmiljø og personalpolitikk er det som råder ved Hunderfossen familiepark? Det spørsmålet reiser seg når GD presenterer at ei 16 år gammel jente får skriftlig advarsel for å spise pizza, av en vare som pr definisjon er avskrevet som svinn og skal kastes. Jeg kjenner ikke saken utenom det som fremgår i avisen – men under forutsetning av at det ikke er noe mer en denne pizza-biten, så er dette en hårreisende overreaksjon!
Det er legitimt å kreve lojalitet og forventninger av en arbeidstaker, men det må være tillatt å kreve dømmekraft, skjønn og forventninger også til ledere og lederskap også.
Generelt sett er det slik at det finnes mange ledere som ikke er egnet til å forvalte et arbeidsgiveransvar, og hvor enkelte ledere driver nærmest klappjakt for å få hengt noe på de minst forsvarsløse blant de ansatte i virksomheten.
Å definere det som ”en form for nasking” når en ansatt blir tilbudt et pizzastykke som pr definisjon er avskrevet som svinn og uten verdi for Hunderfossen familiepark, med påfølgende skriftlig advarsel, så vitner ikke det om bare mangel på dømmekraft – men kan defineres som en form for systematisk mobbing! Jeg nekter å tro at det står i en arbeidsinstruks at det forbudt – og med klargjøring ovenfor arbeidstakeren om bruk av skriftlig advarsel - om man tar av avskrevet svinn/avfall. Og i tilfelle - så har arbeidsgiver i det minste en opplysningsplikt om å opplyse det ovenfor arbeidstaker. Dersom man har en slik definert arbeidsinstruks (som detaljert inneholder svinn/avfall) – så vitner det om at feil ledelse er ansatt i Hunderfossen familiepark – og burde ikke vært tillagt arbeidsgiveransvar. Nasking er pr definisjon et økonomisk tap – svinn/avfall er ikke annet enn svinn/avfall – og svinn/avfall, og er en uomsettelig vare som pr definisjon ikke er et økonomisk tap for Hunderfossen familiepark.
En anstendig arbeidsgiver ville med all sannsynlighet nøyd seg med å opplyse om det som har skjedd med svinn/avfall – og opplyst at slikt er uønsket for fremtiden.
En ungdom - under 18 år - er i ansettelsesforhold underlagt Vergemålsloven. Her er det også et spørsmål det er tatt tilbørlig hensyn til dette med verge og/ eller bistand når vedkommende ungdom ble ”kalt inn på teppet”. Det sier ikke avisartikkelen noe om – men det virker litt spesielt at dette ikke er nevnt i artikkelen. Kan det være slik at serveringslederen i dette tilfellet har opptrådt både som ”anmelder”, ”saksutreder”, ”aktor” og ”dommer” på en påstand om at ”det at det er spist av pizza som var feillaget og skulle kastes forandrer ikke alvorlighetsgraden i den handlingen som er gjort”? I tilfelle er det helt uakseptabelt!
Jeg tror ikke verken Terje Ferstad (18 åringens sjef) eller Hogne Høstmælingen (direktør) hadde våget å oppføre seg slik mot en voksen arbeidstaker. At unge arbeidstakere skal oppleve å møte arbeidslivet på en slik måte er meget spesielt – og mangler sidestykke i Norsk arbeidsliv! Det er ikke ofte noen får meg til å bli sjokkert – men nå er jeg det. Dette bør Hunderfossen familiepark beklage!
Jørund Hassel
Fremskrittspartiet vil gi karakterer på folkeskikk
Fremskrittspartiet vil gi karakterer på oppførsel i skolen fra 3. klassetrinn, det mener jeg en feil medisinering i den grad man opplever uro og dårlig oppførsel ovenfor barn i 8-årsalderen.
Folkeskikk, dannelse og oppførsel har ingen vondt av, og generelt er det slik at de fleste klarer seg ganske bra på dette feltet i dagens skole. Men folkeskikk, dannelse og oppførsel handler også om å utvise toleranse, respekt og lojalitet i forhold til de normer og regler som gjelder. Og det siste er vel ikke akkurat Fremskrittspartiet domene – så her mangler det mye på helheten. En slik sak er at Fremskrittspartiet ikke ville legge frem regnskapene til Stortingsgruppen når det ble avkrevd. Det handler om folkeskikk og oppførsel og lojalitet i forhold til normer og regler.
Men nå vil Fremskrittspartiet gi karakterer på skoleelever fra de er 8 år gamle, og begrunner dette med behov for mer arbeidsro og orden i skolen. Hva med kanskje først å øke lærertettheten, slik at elevene får den nødvendige veiledningen de trenger for å mestre den læringen de er satt til å ta inn over seg. Uro kan være elevens måte å reagere på ved ikke å mestre – eller føle seg oversett.
Kanskje bedre læreroppfølging og utvikling av deres ferdigheter til mestring problemer som oppstår i klassene vil eliminere vekk mange problemer. Dette kombinert med det å være tydelig på grensesetting.
Når Fremskrittspartiet er så opptatt av folkeskikk, dannelse og oppførsel, så bør det også gjelde partiets toppledelse, og kan ikke unngå å nevne;
Siv Jensen ser på seg selv en mulig statsministerkandidat. Jeg har ofte tenkt på – hva om hun ble? Og hvor hun da eventuelt skal representere Norge og den Norske regjeringen i møte med andre statsledere mv. Måten Siv Jensen opptrer på i mediene mener jeg har sine svakheter. Det gjelder måten hun gestikulerer, skjærer grimaser, gliser og gjør ting som skal gi henne oppmerksomhet. Det er ikke akkurat god folkeskikk, toleranse og debattopptreden vil jeg si. Kanskje man trenger karakterer på folkeskikk andre steder enn i skolen også?
Folkeskikk, dannelse og oppførsel har ingen vondt av, og generelt er det slik at de fleste klarer seg ganske bra på dette feltet i dagens skole. Men folkeskikk, dannelse og oppførsel handler også om å utvise toleranse, respekt og lojalitet i forhold til de normer og regler som gjelder. Og det siste er vel ikke akkurat Fremskrittspartiet domene – så her mangler det mye på helheten. En slik sak er at Fremskrittspartiet ikke ville legge frem regnskapene til Stortingsgruppen når det ble avkrevd. Det handler om folkeskikk og oppførsel og lojalitet i forhold til normer og regler.
Men nå vil Fremskrittspartiet gi karakterer på skoleelever fra de er 8 år gamle, og begrunner dette med behov for mer arbeidsro og orden i skolen. Hva med kanskje først å øke lærertettheten, slik at elevene får den nødvendige veiledningen de trenger for å mestre den læringen de er satt til å ta inn over seg. Uro kan være elevens måte å reagere på ved ikke å mestre – eller føle seg oversett.
Kanskje bedre læreroppfølging og utvikling av deres ferdigheter til mestring problemer som oppstår i klassene vil eliminere vekk mange problemer. Dette kombinert med det å være tydelig på grensesetting.
Når Fremskrittspartiet er så opptatt av folkeskikk, dannelse og oppførsel, så bør det også gjelde partiets toppledelse, og kan ikke unngå å nevne;
Siv Jensen ser på seg selv en mulig statsministerkandidat. Jeg har ofte tenkt på – hva om hun ble? Og hvor hun da eventuelt skal representere Norge og den Norske regjeringen i møte med andre statsledere mv. Måten Siv Jensen opptrer på i mediene mener jeg har sine svakheter. Det gjelder måten hun gestikulerer, skjærer grimaser, gliser og gjør ting som skal gi henne oppmerksomhet. Det er ikke akkurat god folkeskikk, toleranse og debattopptreden vil jeg si. Kanskje man trenger karakterer på folkeskikk andre steder enn i skolen også?
mandag 17. august 2009
Fremskrittspartiet - partiet som vil forandre Norge?
Kostnadssprekk på nye Holmenkollen nasjonalanlegg er foreløpig på nye 600 mill kr. Det viser at utbyggingen er helt ute av styring og kontroll, med byråd Anette Wiig Bryn fra Fremskrittspartiet (Næring og idrett) i spissen. Med slike overskridelser, må noen betale prisen, og det blir selvsagt velferdstilbudene i Oslo dette vil gå utover. For det er ingen andre steder å innhente disse pengene fra.
Er det med slik styring Fremskrittspartiet vil forandre og fornye Norge – slik de har uttalt?
Når man legger sammen alle de pengene Fremskrittspartiet har lovet i partiprogrammet og i uttalelser, og setter det opp mot statens inntekter i form av skatter og avgifter – og trekker fra Fremskrittspartiet lovnader om skattelettelser (50 mrd kr) + frafall av offentlig bompengefinansiering, så øyner jeg samme galskapen dersom Fremskrittspartiet skulle få regjeringsmakt!
I 2005 ble det bevilget 52,8 millioner kroner til opprusting av Holmenkollanlegget ski-VM i 2011. Høsten 2005 steg prisanslaget til 110 mill. kr. I desember 2005 var regningen kommet opp i 581 mill. kr. I november 2007 ba Anette Wiig Bryn (Frp) om nye 400 millioner, slik at prisanslaget kom opp i 988 millioner. I 2008 steg anslaget til 1,2 milliarder kroner. Nå er overslaget steget til hele 1,8 mrd kr.
Og hva sier Anette Wiig Bryn til sitt forsvar, jo at; ”årsaken til overskridelsene er at prosjektet er blitt mer omfattende og komplekst enn det som var mulig å forutse da arbeidet startet”.
Saken er nok heller at det ikke har vært styring og kontroll!Et annet spørsmål er om dette er en bevisst politikk ved bruk av anbud? Generelt ser vi ofte at store prosjekter kalkuleres veldig lavt, og at byggprosjekter igangsettes. Når arbeidet er startet opp – er det blitt en umulighet å stoppe prosjektet. I ettertid viser det seg at de faktiske kostnadene på anbudsprosjekter sprekker til det mangedobbelte – i Holmenkollanlegget sitt tilfelle fra 52,8 mill kr til hele 1,8 mrd kr – og det er ikke sikkert det stopper der.
Nei – det å eksperimentere med Fremskrittspartiet er et spill vi må avstå fra ved høstens valg! Det er lærdommen – for denne saken med økonomistyringen på nye Holmenkollen – kan bli beskjeden målt opp med alt hva Fremskrittspartiet har lovet velgerne – enda de har ikke mer penger enn andre partier (faktisk mindre - tatt kuttene på skatter og bompengefinansieringen). Stem rød-grønt!
Er det med slik styring Fremskrittspartiet vil forandre og fornye Norge – slik de har uttalt?
Når man legger sammen alle de pengene Fremskrittspartiet har lovet i partiprogrammet og i uttalelser, og setter det opp mot statens inntekter i form av skatter og avgifter – og trekker fra Fremskrittspartiet lovnader om skattelettelser (50 mrd kr) + frafall av offentlig bompengefinansiering, så øyner jeg samme galskapen dersom Fremskrittspartiet skulle få regjeringsmakt!
I 2005 ble det bevilget 52,8 millioner kroner til opprusting av Holmenkollanlegget ski-VM i 2011. Høsten 2005 steg prisanslaget til 110 mill. kr. I desember 2005 var regningen kommet opp i 581 mill. kr. I november 2007 ba Anette Wiig Bryn (Frp) om nye 400 millioner, slik at prisanslaget kom opp i 988 millioner. I 2008 steg anslaget til 1,2 milliarder kroner. Nå er overslaget steget til hele 1,8 mrd kr.
Og hva sier Anette Wiig Bryn til sitt forsvar, jo at; ”årsaken til overskridelsene er at prosjektet er blitt mer omfattende og komplekst enn det som var mulig å forutse da arbeidet startet”.
Saken er nok heller at det ikke har vært styring og kontroll!Et annet spørsmål er om dette er en bevisst politikk ved bruk av anbud? Generelt ser vi ofte at store prosjekter kalkuleres veldig lavt, og at byggprosjekter igangsettes. Når arbeidet er startet opp – er det blitt en umulighet å stoppe prosjektet. I ettertid viser det seg at de faktiske kostnadene på anbudsprosjekter sprekker til det mangedobbelte – i Holmenkollanlegget sitt tilfelle fra 52,8 mill kr til hele 1,8 mrd kr – og det er ikke sikkert det stopper der.
Nei – det å eksperimentere med Fremskrittspartiet er et spill vi må avstå fra ved høstens valg! Det er lærdommen – for denne saken med økonomistyringen på nye Holmenkollen – kan bli beskjeden målt opp med alt hva Fremskrittspartiet har lovet velgerne – enda de har ikke mer penger enn andre partier (faktisk mindre - tatt kuttene på skatter og bompengefinansieringen). Stem rød-grønt!
Er det vind fra sør eller nord i dag?
ER DET VIND FRA SØR ELLER NORD I DAG?
Er det vind fra sør eller nord i dag? Registrerer at Fremskrittspartiet – ved partileder Siv Jensen - har snudd i saken om aktiv dødshjelp. Landsmøtevedtaket - om aktiv dødshjelp – er ikke lengre et ”bindende vedtak” – men er blitt omgjort til et ”prinsippvedtak”.
I Fremskrittspartiet er ikke et vedtak et vedtak særlig lenge, de snur kappa etter den veien som vinden blåser.
Man blir litt skremt over at et slikt parti søker regjeringsmakt! Man kan ikke engang stole på vedtatte beslutninger engang!
Er det vind fra sør eller nord i dag? Registrerer at Fremskrittspartiet – ved partileder Siv Jensen - har snudd i saken om aktiv dødshjelp. Landsmøtevedtaket - om aktiv dødshjelp – er ikke lengre et ”bindende vedtak” – men er blitt omgjort til et ”prinsippvedtak”.
I Fremskrittspartiet er ikke et vedtak et vedtak særlig lenge, de snur kappa etter den veien som vinden blåser.
Man blir litt skremt over at et slikt parti søker regjeringsmakt! Man kan ikke engang stole på vedtatte beslutninger engang!
Om Fremskrittspartiets regnestykke
Jeg kan høre og lese hva FrP ønsker og hva de sier og setter man ønskene opp imot Når man hører og leser alt det Fremskrittspartiet vil gi mer penger til, og setter disse ønskene opp i mot kostnadene ved å realisere dem – og samtidig vet sånn ca hvor mye penger skattebetalerne årlig betaler inn til statskassen – er det bare å konstatere at det regnestykket står ganske enkelt til stryk!
Om Fremskrittspartiet og finanskrisen!
Er Fremskrittspartiet egnet til å sitte i regjering?
Markedsliberalismen, Fremskrittspartiets fremste varemerke, har visst seg å ha spilt fallitt. Den verdensomspennende finanskrisen viser det med all tydelighet at markedsliberalismen ligger med brukket rygg.
Det forhold at politikerne overlater demokratisk folkestyrt makt til mer eller mindre lukkede styrerom gjennom privatiseringer og endrede styringsformer, dereguleringer, svekkelse av tilsyn og ordensmakt osv, har vist seg å være egnet som styringsform. Finanskrisen – verden over – har lært oss at vi trenger en sterk stat, med offentlig demokratisk styring, kontroll og revisjon på de områder som er i fellesskapets interesse.
USAs president, Barack Ombama, har også sett seg nødt til – på tross av markedsliberalistenes anbefalinger – å gå inn for en langt sterkere kontroll og styring av finansmarkedene.
Tidligere president, George W. Bush (den mest høyreorienterte av alle statsledere i moderne tid) antydet det samme. Da George W. Bush antydet dette gikk Fremskrittspartiet ut å beskyldte Bush for å være en ”sosialist” – som ikke overlot enda mer til markedet i styre.
Folk på Island har virkelig fått føle hva markedsliberalistene er i stand til å gjøre, dvs når noen få enkeltpersoner får for mye makt.
Da finanskrisen ble kjent her i Norge, gikk ledende tillitsvalgte i Fremskrittspartiet ut og krevde ovenfor regjeringen at nå måtte ”markedet” og markedskreftene ordne opp, og myndighetene skulle holde seg langt unna/ ikke blande seg inn!
Under Fremskrittspartiets landsmøte, nevnte partileder Siv Jensen finanskrisen bare en enste gang i landsmøtetalen. Så dypt engasjerer Fremskrittspartiet seg i forhold til den mest alvorlige politiske saken som verdenssamfunnet har på den politiske dagsorden, samtidig med at flere millioner arbeidstakere rundt i verden (og mange av dem i Norge) mister jobbene sine, og dermed økonomisk trygghet for hjem og familie.
Nei, for Fremskrittspartiet virker det som at de største og viktigste sakene for det norske folk å få opprettet spritsalg på bensinstasjonene, heve fartsgrensene til 120 km/t og fjerning av UP-avdelingen i politiet som driver med fartskontroller, samt få bort de offentlige bompengefinansieringene. Disse sakene står langt over folks behov for å ha en trygg jobb og en sikker inntekt.
I tillegg – i forbindelse med finanskrisen - gikk Fremskrittspartiet aggressivt hardt ut mot den rød-grønne regjeringen med beskyldninger om å ”ha spilt bort 633 mrd kr av skattebetalernes penger (Pensjonsfondet)” på børs. Dette til tross for at aksjene ikke var solgt og avskrevet/realisert med tap. Finansminister, Kristin Halvorsen, gikk ut og forsøkte å forklare dette – men talte til døve ører når det gjaldt Fremskrittspartiet tillitsvalgte!
Heldigvis har vi en regjering i Norge - hvor Fremskrittspartiet ikke er med! De lyttet ikke til rådene fra Fremskrittspartiet om å la markedet styre seg selv. Den rød-grønne regjeringen gikk inn med ordninger som løste opp i i mange finansielle problemer, og Norge opplever i dag den laveste arbeidsledigheten i hele Europa. Det er bare å konstatere at den rød-grønne regjeringen leverer!
I Aftenposten, 17.08, går sentralbanksjef Svein Gjedrem ut og avblåser den store krisen i økonomien. Nok et bevis på at den rød-grønne regjeringens politikk virker.
Så spørsmålet er; Tør vi å slippe Fremskrittspartiet inn i regjeringskontorene: Mitt svar på det er definitivt nei! Fremskrittspartiets økonomiske politikk viser seg å være totalt forfeilet. Det har de til overmål vist både i forhold til finanskrisen, markedsliberalismen, sikring av arbeidsplasser og velferd, samt i synet på behovet for demokratisk styring, kontroll og revisjon av finansmarkedet og samfunnets (fellesskapets) ressurser.
Derfor Stem Rød-grønt!
Markedsliberalismen, Fremskrittspartiets fremste varemerke, har visst seg å ha spilt fallitt. Den verdensomspennende finanskrisen viser det med all tydelighet at markedsliberalismen ligger med brukket rygg.
Det forhold at politikerne overlater demokratisk folkestyrt makt til mer eller mindre lukkede styrerom gjennom privatiseringer og endrede styringsformer, dereguleringer, svekkelse av tilsyn og ordensmakt osv, har vist seg å være egnet som styringsform. Finanskrisen – verden over – har lært oss at vi trenger en sterk stat, med offentlig demokratisk styring, kontroll og revisjon på de områder som er i fellesskapets interesse.
USAs president, Barack Ombama, har også sett seg nødt til – på tross av markedsliberalistenes anbefalinger – å gå inn for en langt sterkere kontroll og styring av finansmarkedene.
Tidligere president, George W. Bush (den mest høyreorienterte av alle statsledere i moderne tid) antydet det samme. Da George W. Bush antydet dette gikk Fremskrittspartiet ut å beskyldte Bush for å være en ”sosialist” – som ikke overlot enda mer til markedet i styre.
Folk på Island har virkelig fått føle hva markedsliberalistene er i stand til å gjøre, dvs når noen få enkeltpersoner får for mye makt.
Da finanskrisen ble kjent her i Norge, gikk ledende tillitsvalgte i Fremskrittspartiet ut og krevde ovenfor regjeringen at nå måtte ”markedet” og markedskreftene ordne opp, og myndighetene skulle holde seg langt unna/ ikke blande seg inn!
Under Fremskrittspartiets landsmøte, nevnte partileder Siv Jensen finanskrisen bare en enste gang i landsmøtetalen. Så dypt engasjerer Fremskrittspartiet seg i forhold til den mest alvorlige politiske saken som verdenssamfunnet har på den politiske dagsorden, samtidig med at flere millioner arbeidstakere rundt i verden (og mange av dem i Norge) mister jobbene sine, og dermed økonomisk trygghet for hjem og familie.
Nei, for Fremskrittspartiet virker det som at de største og viktigste sakene for det norske folk å få opprettet spritsalg på bensinstasjonene, heve fartsgrensene til 120 km/t og fjerning av UP-avdelingen i politiet som driver med fartskontroller, samt få bort de offentlige bompengefinansieringene. Disse sakene står langt over folks behov for å ha en trygg jobb og en sikker inntekt.
I tillegg – i forbindelse med finanskrisen - gikk Fremskrittspartiet aggressivt hardt ut mot den rød-grønne regjeringen med beskyldninger om å ”ha spilt bort 633 mrd kr av skattebetalernes penger (Pensjonsfondet)” på børs. Dette til tross for at aksjene ikke var solgt og avskrevet/realisert med tap. Finansminister, Kristin Halvorsen, gikk ut og forsøkte å forklare dette – men talte til døve ører når det gjaldt Fremskrittspartiet tillitsvalgte!
Heldigvis har vi en regjering i Norge - hvor Fremskrittspartiet ikke er med! De lyttet ikke til rådene fra Fremskrittspartiet om å la markedet styre seg selv. Den rød-grønne regjeringen gikk inn med ordninger som løste opp i i mange finansielle problemer, og Norge opplever i dag den laveste arbeidsledigheten i hele Europa. Det er bare å konstatere at den rød-grønne regjeringen leverer!
I Aftenposten, 17.08, går sentralbanksjef Svein Gjedrem ut og avblåser den store krisen i økonomien. Nok et bevis på at den rød-grønne regjeringens politikk virker.
Så spørsmålet er; Tør vi å slippe Fremskrittspartiet inn i regjeringskontorene: Mitt svar på det er definitivt nei! Fremskrittspartiets økonomiske politikk viser seg å være totalt forfeilet. Det har de til overmål vist både i forhold til finanskrisen, markedsliberalismen, sikring av arbeidsplasser og velferd, samt i synet på behovet for demokratisk styring, kontroll og revisjon av finansmarkedet og samfunnets (fellesskapets) ressurser.
Derfor Stem Rød-grønt!
fredag 14. august 2009
Fremskrittspartiet fremstår som et NEI-parti ovenfor Norske arbeidstakere!
Fremskrittspartiet har forsøkt seg på å fremstille seg som "det nye arbeiderpartiet". I dag er det fremlagt en dokumentasjon som viser at dette er langt fra tilfelle - og man må kunne karakterisere det som bløff av Fremskrittpartiet å forsøke å fremstå som et "arbeiderparti". Tvert om - Fremskrittspartiet fremstår som et NEI-PARTI ovenfor Norske arbeidstakere.
Følgende liste ble fremlagt i nyhetene i dag, sitat:"LO har bedt alle partiene svare på 41 spørsmål før valget. Det dreier seg om sikkerhet for svikt i lønn, pensjon og helsetjenester. Fremskrittspartiet svarer negativt på de fleste spørsmålene LO stilte de politiske partiene før valget. LO fikk nei fra Fremskrittspartiet i 30 saker.Fremskrittspartiet sier blant annet nei til å lovfeste rett til heltidsjobb, nei til økt likestilling av foreldrepermisjon og nei til å styrke landsomfattende tariffavtaler.
Femskrittspartiet svarer nei til:
- forbedre vilkår for dagpengemottakere,
- lovfeste rett til heltid,
- utvide ungdomsgarantien til 25 år,
- garantere statlig bit av tariffestet AFP,
- å jobbe for 60-70 prosent pensjon av lønn i pensjon i privat sektor,
- å beholde dagens sykelønnsordning uendret
- ikke forskjellsbehandle folk økonomisk pga sykefravær
- å jobbe mot konkurranseutsetting, anbud og privatisering av off velferdstjenester
- økt beskyttelse av arbeidsfolk ved bruk av anbud - å styrke husbankens rolle for sosial boligbygging
- større økonomisk likestilling for far i foreldrepermisjon
- utvidelse av permisjonen med krav om økt likestilling - lovfeste toukers fødsels- og adopsjonspermisjon
- økt arbeidsvern i skipsfarten
- økt innsyn for tililtsvalgte ved krav om allmenngjøring av lønn
- økt solidaransvar for bedrifter som har underleverandører
- bedre arbeidstakervern i arbeidsmiljøloven
- å utsette EUs postdirektiv eller utrede konsekvensene av det
- å forsvare landsdekkende tariffavtaler
- å forsvare sentral lønnsdannelse
- å gå mot begrensninger i streikeretten
- å støtte skattelette for fagorganiserte
- å begrense midlertidige jobber
- å styrke arbeidstakernes vern mot ulempe og overtid
- å utvide ordningen med regionale verneombud
- å lovfeste retten til bedriftshelsetjeneste
- kompetansetillitsvalgte
- lovfestede opplæringsplasser og lærlingeplasser
- å styrke offentlig enhetsskole
- å bruke det statlige eierskapet aktivt i næringspolitikken
Døm selv!
Det er i hvert fall et kraftig sprik mellom LO-medlemmenes krav og ønsker og hva Fremskrittspartiet står for. Stem rød-grønt!
Følgende liste ble fremlagt i nyhetene i dag, sitat:"LO har bedt alle partiene svare på 41 spørsmål før valget. Det dreier seg om sikkerhet for svikt i lønn, pensjon og helsetjenester. Fremskrittspartiet svarer negativt på de fleste spørsmålene LO stilte de politiske partiene før valget. LO fikk nei fra Fremskrittspartiet i 30 saker.Fremskrittspartiet sier blant annet nei til å lovfeste rett til heltidsjobb, nei til økt likestilling av foreldrepermisjon og nei til å styrke landsomfattende tariffavtaler.
Femskrittspartiet svarer nei til:
- forbedre vilkår for dagpengemottakere,
- lovfeste rett til heltid,
- utvide ungdomsgarantien til 25 år,
- garantere statlig bit av tariffestet AFP,
- å jobbe for 60-70 prosent pensjon av lønn i pensjon i privat sektor,
- å beholde dagens sykelønnsordning uendret
- ikke forskjellsbehandle folk økonomisk pga sykefravær
- å jobbe mot konkurranseutsetting, anbud og privatisering av off velferdstjenester
- økt beskyttelse av arbeidsfolk ved bruk av anbud - å styrke husbankens rolle for sosial boligbygging
- større økonomisk likestilling for far i foreldrepermisjon
- utvidelse av permisjonen med krav om økt likestilling - lovfeste toukers fødsels- og adopsjonspermisjon
- økt arbeidsvern i skipsfarten
- økt innsyn for tililtsvalgte ved krav om allmenngjøring av lønn
- økt solidaransvar for bedrifter som har underleverandører
- bedre arbeidstakervern i arbeidsmiljøloven
- å utsette EUs postdirektiv eller utrede konsekvensene av det
- å forsvare landsdekkende tariffavtaler
- å forsvare sentral lønnsdannelse
- å gå mot begrensninger i streikeretten
- å støtte skattelette for fagorganiserte
- å begrense midlertidige jobber
- å styrke arbeidstakernes vern mot ulempe og overtid
- å utvide ordningen med regionale verneombud
- å lovfeste retten til bedriftshelsetjeneste
- kompetansetillitsvalgte
- lovfestede opplæringsplasser og lærlingeplasser
- å styrke offentlig enhetsskole
- å bruke det statlige eierskapet aktivt i næringspolitikken
Døm selv!
Det er i hvert fall et kraftig sprik mellom LO-medlemmenes krav og ønsker og hva Fremskrittspartiet står for. Stem rød-grønt!
torsdag 13. august 2009
Den framsynte
Den framsynte erkjenner at vi arvet jorden for å pleie den, og høste av dens såkorn - som grunnlag for vår eksistens. Den framsynte erkjenner at jorden er en arv som skal videreføres av våre barn og kommende generasjoner.
Markedsliberalisten ser med grådighet på jorden som sin personlige mulighet til å berike seg selv – uten å ofre en tanke på sine omgivelser og de som kommer etter oss. Markedsliberalisten ender likevel opp med å bli begravd i vår jord.
Slik er det - markedsliberalisten ender livet på samme måte som den framsynte! Men den framsynte hedres for klokskap – mens markedsliberalisten blir aldri hedret for annet en grådighet – la klokskapen leve!
Markedsliberalisten ser med grådighet på jorden som sin personlige mulighet til å berike seg selv – uten å ofre en tanke på sine omgivelser og de som kommer etter oss. Markedsliberalisten ender likevel opp med å bli begravd i vår jord.
Slik er det - markedsliberalisten ender livet på samme måte som den framsynte! Men den framsynte hedres for klokskap – mens markedsliberalisten blir aldri hedret for annet en grådighet – la klokskapen leve!
Styringsrenta til Sentralbanken på Island er opp i 12 %
Markedsliberalismen har sin pris! Det har Island fått føle i disse tider. Det er grunn til å rope et varsko i disse dager, siden Fremskrittspartiet vil innføre en langt sterkere grad av markedsliberalisme dersom de kommer til makta. Hvilke konsekvenser kan få på den Norske økonomien?
Det ble signalisert i dag at styringsrenta til Sentralbanken på Island fortsetter å ligge på hele 12 %. Det er forbrukerne på Island må betale for gildet til markedsliberalistene i form av skyhøye renter på private bolig- og forbrukslån. Til sammenligning ligger styringsrenta til Norges Bank på 1,25 % pr 12.08.2009, med ei dagslånsrente på 2,25 %.
Hva kan vi lære av Høyre-markedsliberalismen på 80-tallet her i Norge?
Det var Høyreregjeringene til Kåre Willoch som innførte markedsliberalismen i Norge i 1981 og 1985, og som satte i gang en stor utlånsiver i de Norske bankene. Til slutt gikk det meget dårlig med Norsk økonomi, og Arbeiderpartiet måtte inn og redde situasjonen (1986). Men oppryddingen kostet, og den 05.05.1986 var dagslånsrenta til Norges bank oppe i 30 %. Den 07.05.1986 steg dagslånsrenta til hele 50 % (Kilde; Norges Bank).
I989 fikk vi på ny en Høyreregjering – og sterkere markedsliberalisme kom tilbake i politikken med regjeringen til Jan Peder Syse. Også da gikk det dårlig med norsk økonomi, og arbeidsledigheten steg urovekkende. På nytt måtte Arbeiderpartiet og LO inn og redde situasjonen, balnt annet etter at bankene kom i store økonomiske problemer. Blant annet husker vi at regjeringen måtte redde DNC-banken, og hvor aksjene i DNC-banken ble nullstilt. LO (Yngve Hågensen) måtte inn å bidra med ”Solidaritetsalternativet” – hvor Norske arbeidstakere bidrog sterkt til å rette opp igjen etter markedsliberalistenes herjinger gjennom å kreve lave lønnstillegg mot garanti om høyere sysselsetting.
I følge oversikten til Norges Bank lå styringsrenta til Norges Bank på 11.00 % pr. 07.09.2009, og dagslånsrenten lå også på 11.00 %. Og alle vi som hadde lån på den tiden, husker godt hva vi måtte ut med i renter på bolig- og forbrukslån. Bankene satte opp renta på utlån for å dekke inn egne underskudd og tap på utlån (konkurser og lignende).
Fremskrittspartiet har signalisert at dersom de kommer til makta, så vil de innføre en markedsliberalisme som langt overstiger langt hva vi så langt har fått oppleve her i landet. Fremskrittspartiet vil slippe løs økonomien ganske dramatisk – i hvert fall hvis de skal finansiere alle sine lovnader ovenfor velgerne. Herunder vil Fremskrittspartiet foreta store låneopptak for å finansiere offentlige investeringer gjennom offentlig privat samarbeid (OPS) – et system hvor private lånefinansierer, bygger ut og vedlikeholder OPS-prosjekter over en 10 -20 års periode, og hvor det offentlige skal kjøpe igjen disse investeringene. OPS fungerer på tilsvarende måte om når vi vanlige forbrukere handler varer på avbetaling (altså veldig kostbare kjøp).
Så spørsmålet er, etter erfaringene fra de markedsliberalistiske Høyre regjeringene til Willoch og Syse, samt forholdene etter markedsliberalistenes herjinger på Island – tør vi slippe Fremskrittspartiet til i Norsk politikk? Jeg ville ikke ta sjansen på det – for vi vet hvem som må betale prisen i neste omgang – det er Norske arbeidstakere og trygdede! Sten rød-grønt!!!
Det ble signalisert i dag at styringsrenta til Sentralbanken på Island fortsetter å ligge på hele 12 %. Det er forbrukerne på Island må betale for gildet til markedsliberalistene i form av skyhøye renter på private bolig- og forbrukslån. Til sammenligning ligger styringsrenta til Norges Bank på 1,25 % pr 12.08.2009, med ei dagslånsrente på 2,25 %.
Hva kan vi lære av Høyre-markedsliberalismen på 80-tallet her i Norge?
Det var Høyreregjeringene til Kåre Willoch som innførte markedsliberalismen i Norge i 1981 og 1985, og som satte i gang en stor utlånsiver i de Norske bankene. Til slutt gikk det meget dårlig med Norsk økonomi, og Arbeiderpartiet måtte inn og redde situasjonen (1986). Men oppryddingen kostet, og den 05.05.1986 var dagslånsrenta til Norges bank oppe i 30 %. Den 07.05.1986 steg dagslånsrenta til hele 50 % (Kilde; Norges Bank).
I989 fikk vi på ny en Høyreregjering – og sterkere markedsliberalisme kom tilbake i politikken med regjeringen til Jan Peder Syse. Også da gikk det dårlig med norsk økonomi, og arbeidsledigheten steg urovekkende. På nytt måtte Arbeiderpartiet og LO inn og redde situasjonen, balnt annet etter at bankene kom i store økonomiske problemer. Blant annet husker vi at regjeringen måtte redde DNC-banken, og hvor aksjene i DNC-banken ble nullstilt. LO (Yngve Hågensen) måtte inn å bidra med ”Solidaritetsalternativet” – hvor Norske arbeidstakere bidrog sterkt til å rette opp igjen etter markedsliberalistenes herjinger gjennom å kreve lave lønnstillegg mot garanti om høyere sysselsetting.
I følge oversikten til Norges Bank lå styringsrenta til Norges Bank på 11.00 % pr. 07.09.2009, og dagslånsrenten lå også på 11.00 %. Og alle vi som hadde lån på den tiden, husker godt hva vi måtte ut med i renter på bolig- og forbrukslån. Bankene satte opp renta på utlån for å dekke inn egne underskudd og tap på utlån (konkurser og lignende).
Fremskrittspartiet har signalisert at dersom de kommer til makta, så vil de innføre en markedsliberalisme som langt overstiger langt hva vi så langt har fått oppleve her i landet. Fremskrittspartiet vil slippe løs økonomien ganske dramatisk – i hvert fall hvis de skal finansiere alle sine lovnader ovenfor velgerne. Herunder vil Fremskrittspartiet foreta store låneopptak for å finansiere offentlige investeringer gjennom offentlig privat samarbeid (OPS) – et system hvor private lånefinansierer, bygger ut og vedlikeholder OPS-prosjekter over en 10 -20 års periode, og hvor det offentlige skal kjøpe igjen disse investeringene. OPS fungerer på tilsvarende måte om når vi vanlige forbrukere handler varer på avbetaling (altså veldig kostbare kjøp).
Så spørsmålet er, etter erfaringene fra de markedsliberalistiske Høyre regjeringene til Willoch og Syse, samt forholdene etter markedsliberalistenes herjinger på Island – tør vi slippe Fremskrittspartiet til i Norsk politikk? Jeg ville ikke ta sjansen på det – for vi vet hvem som må betale prisen i neste omgang – det er Norske arbeidstakere og trygdede! Sten rød-grønt!!!
onsdag 12. august 2009
25 gode grunner til ikke å stemme på Fremskrittspartiet!
Denne lista dukket plutselig opp hos meg – forfatter ukjent, men det var bare så steika god at flere bør ta del i denne flotte 25 punkts lista til hvorfor du bør stemme på Arbeiderpartiet (subsisiært Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet): Men denne lista handler altså om 25 gode grunner til å stemmer på Arbeiderpartiet:
1. Frp vil tvinge ungdom til å jobbe mer overtid uten rett til overtidsbetaling. Ap vil forsvare arbeidsmiljøloven og sikre unges rettigheter.
2. Frp tror fortsatt ikke på klimaendringene. Ap vil være en pådriver for at en ny internasjonal klimaavtale blir så forpliktende som mulig.
3. Frp vil rangere elever og henge ut enkeltskoler i avisa. Ap vil ansette flere og bedre lærere, og sørge for at alle får et bra skoletilbud.
4. Frp vil masseprivatisere skolen og skape større forskjeller mellom elevene. Ap vil forsvare fellesskolen og sikre at alle får et godt utdanningstilbud.
5. Frp vil fjerne formuesskatten og gi Norges 100 rikeste over 7 millioner i skattelette hver. Ap vil gjøre skattesystemet mer rettferdig og sørge for at de rikeste bidrar mer til fellesskapet.
6. Frp vil privatisere velferdstjenestene og la lommeboka avgjøre hvor lenge du skal stå i helsekø. Ap vil sikre at alle får den hjelpa de trenger, uavhengig av hvor de bor, hva de heter eller hvor mye de tjener.
7. Frp vil stanse innvandringen fra land der folk ikke ser norske ut. Ap vil følge internasjonale avtaler og føre en rettferdig asyl- og flyktningpolitikk, der de som trenger det får hjelp.
8. Frp vil halvere kulturbudsjettet slik at kun de rikeste har råd til å gå på konserter og festivaler. Ap vil trappe opp Kulturløftet og bruke mer penger på kulturtilbud over hele landet.
9. Frp vil endre ekteskapsloven å gjøre det vanskeligere for homofile å gifte seg og adoptere barn. Ap mener at all kjærlighet er like mye verdt.
10. Frp vil sette bestemor ut på anbud og la kommersielle aktører tjene penger på bestefar. Ap vil sørge for at eldre alle får et godt tilbud.
11. Frp vil legge ned Sametinget og fjerne støtten til samisk kultur. Ap vil sikre mangfold og fortsatt støtte urfolks kulturarv.
12. Frp vil legge ned Likestillings- og diskrimineringsombudet og fjerne likestillingsloven. Ap vil fortsette arbeidet med å sikre likestilling og hindre diskriminering i samfunn og arbeidsliv.
13. Frp vil legge ned fylkeskommunene og lage gigakommuner. Ap vil sikre reellt lokaldemokrati og nærhet mellom folk og politikere.
14. Frp vil kutte i støtten til distrikts-Norge. Ap vil sørge for at det er mulig å skape seg en fremtid i hele landet.
15. Frp vil overlate mer av makten til markedet. Ap vil sikre folkestyre og sørge for at beslutninger fattes i demokratiske organer.
16. Frp mener at det ikke er en prioritert oppgave å rense utslippene fra gasskraftverk. Ap vil fortsette arbeidet med å redusere klimagassutslippene.
17. Frp vil åpne opp for midlertidige ansettelser og gjøre det vanskeligere for ungdom i etableringsfasen. Ap vil ha trygghet for jobben til alle.
18. Frp vil gjøre alle til minstepensjonister og overlate eldres trygghet til private pensjonsbedrifter. Ap vil sikre gode og offentlige pensjonsordninger for alle.
19. Frp vil innføre karakterer for niåringer i skolen. Ap tror ikke at mer konkurranse fører til bedre motivasjon og vil heller sørge for at hver enkelt får tilbakemeldinger som bidrar til mestringsfølelse.
20. Frp er motstander av høyhastighetsbane mellom de største byene. Ap vil bygge ut kollektivtilbudet og vurdere hvordan lyntog kan realiseres.
21. Frp vil sette bibliotekene femti år tilbake i tid ved å fjerne utlån av filmer, musikk og aviser. Ap vil følge med i utviklinga og styrke utlånstilbudet av nye medier.
22. Frp sier i sitt program at de vil ha mer disiplin i skolen. Ap vil gi elevene større innflytelse og sørge for et godt samarbeid mellom elever og lærere.
23. Frp vil kutte dramatisk i bistanden til verdens fattigste. Ap vil fortsatt bruke minimum 1 prosent av BNI på utviklingshjelp.
24. Frp vil legge ned Lånekassen og overlate studentene til kommersielle banker. Ap vil bedre studentvelferden og øke studiestøtta til 11 måneder.
25. Frp støtter ukritisk Israels okkupasjon av de palestinske områdene. Ap krever at Israel stanser bosettingene og forholder seg til internasjonale avtaler
1. Frp vil tvinge ungdom til å jobbe mer overtid uten rett til overtidsbetaling. Ap vil forsvare arbeidsmiljøloven og sikre unges rettigheter.
2. Frp tror fortsatt ikke på klimaendringene. Ap vil være en pådriver for at en ny internasjonal klimaavtale blir så forpliktende som mulig.
3. Frp vil rangere elever og henge ut enkeltskoler i avisa. Ap vil ansette flere og bedre lærere, og sørge for at alle får et bra skoletilbud.
4. Frp vil masseprivatisere skolen og skape større forskjeller mellom elevene. Ap vil forsvare fellesskolen og sikre at alle får et godt utdanningstilbud.
5. Frp vil fjerne formuesskatten og gi Norges 100 rikeste over 7 millioner i skattelette hver. Ap vil gjøre skattesystemet mer rettferdig og sørge for at de rikeste bidrar mer til fellesskapet.
6. Frp vil privatisere velferdstjenestene og la lommeboka avgjøre hvor lenge du skal stå i helsekø. Ap vil sikre at alle får den hjelpa de trenger, uavhengig av hvor de bor, hva de heter eller hvor mye de tjener.
7. Frp vil stanse innvandringen fra land der folk ikke ser norske ut. Ap vil følge internasjonale avtaler og føre en rettferdig asyl- og flyktningpolitikk, der de som trenger det får hjelp.
8. Frp vil halvere kulturbudsjettet slik at kun de rikeste har råd til å gå på konserter og festivaler. Ap vil trappe opp Kulturløftet og bruke mer penger på kulturtilbud over hele landet.
9. Frp vil endre ekteskapsloven å gjøre det vanskeligere for homofile å gifte seg og adoptere barn. Ap mener at all kjærlighet er like mye verdt.
10. Frp vil sette bestemor ut på anbud og la kommersielle aktører tjene penger på bestefar. Ap vil sørge for at eldre alle får et godt tilbud.
11. Frp vil legge ned Sametinget og fjerne støtten til samisk kultur. Ap vil sikre mangfold og fortsatt støtte urfolks kulturarv.
12. Frp vil legge ned Likestillings- og diskrimineringsombudet og fjerne likestillingsloven. Ap vil fortsette arbeidet med å sikre likestilling og hindre diskriminering i samfunn og arbeidsliv.
13. Frp vil legge ned fylkeskommunene og lage gigakommuner. Ap vil sikre reellt lokaldemokrati og nærhet mellom folk og politikere.
14. Frp vil kutte i støtten til distrikts-Norge. Ap vil sørge for at det er mulig å skape seg en fremtid i hele landet.
15. Frp vil overlate mer av makten til markedet. Ap vil sikre folkestyre og sørge for at beslutninger fattes i demokratiske organer.
16. Frp mener at det ikke er en prioritert oppgave å rense utslippene fra gasskraftverk. Ap vil fortsette arbeidet med å redusere klimagassutslippene.
17. Frp vil åpne opp for midlertidige ansettelser og gjøre det vanskeligere for ungdom i etableringsfasen. Ap vil ha trygghet for jobben til alle.
18. Frp vil gjøre alle til minstepensjonister og overlate eldres trygghet til private pensjonsbedrifter. Ap vil sikre gode og offentlige pensjonsordninger for alle.
19. Frp vil innføre karakterer for niåringer i skolen. Ap tror ikke at mer konkurranse fører til bedre motivasjon og vil heller sørge for at hver enkelt får tilbakemeldinger som bidrar til mestringsfølelse.
20. Frp er motstander av høyhastighetsbane mellom de største byene. Ap vil bygge ut kollektivtilbudet og vurdere hvordan lyntog kan realiseres.
21. Frp vil sette bibliotekene femti år tilbake i tid ved å fjerne utlån av filmer, musikk og aviser. Ap vil følge med i utviklinga og styrke utlånstilbudet av nye medier.
22. Frp sier i sitt program at de vil ha mer disiplin i skolen. Ap vil gi elevene større innflytelse og sørge for et godt samarbeid mellom elever og lærere.
23. Frp vil kutte dramatisk i bistanden til verdens fattigste. Ap vil fortsatt bruke minimum 1 prosent av BNI på utviklingshjelp.
24. Frp vil legge ned Lånekassen og overlate studentene til kommersielle banker. Ap vil bedre studentvelferden og øke studiestøtta til 11 måneder.
25. Frp støtter ukritisk Israels okkupasjon av de palestinske områdene. Ap krever at Israel stanser bosettingene og forholder seg til internasjonale avtaler
Fremskrittspartiet dobbeltkommuniserer
Fremskrittspartiet har det med å helgardere sine standpunkt. I Fremskrittspartiet er det sikkert greit å ha et standpunkt tilpasset en hver sitasjon og hvem man møter til diskusjon. Men for velgerne er dette både forvirrende, spesielt når det blir avslørt, samtidig det virker utrolig lite seriøst av et parti som søker makt.
Det er blitt presentert at Fremskrittspartiets svar til LOs spørsmål om sosial dumping, slik:
«FrP er opptatt er for konkurranse i arbeidsmarkedet, men denne konkurransen blir ødelagt om useriøse bedrifter lar arbeidstagere fra nye EU-land jobbe med for lave lønninger. I verste fall vil lønnsnivået endre seg for store deler av befolkningen og mange norske arbeidstakere vil kunne miste arbeidet. En situasjon der norske arbeidere nærmest blir utkonkurrert av arbeidstakere fra EU-land kan ikke FrP akseptere.»
Men Stortingsrepresentant Kåre Fostervold sier noe annet. Til ABC Nyheter har Fostervold slått fast at ”fri konkurranse fra lav lønn er viktigere enn å bevare norsk lønnsnivå”.
I et intervju, sier Per Sandberg at; ”Vi kan ikke akseptere at norske arbeidstakere blir utkonkurrert av latvisk lavlønn. Men Sandberg sier at han likevel vil ha full konkurranse med lativsk lønnsnivå”.
Kan det være mulig at rundt 25 % av Norges befolkning vil ha slik forvirrende politikk inn på Stortinget og i regjering? Det er direkte skremmende!!!!
Nå har Siv Jensen vært ute i media å sagt noe slikt som at det er uaktuelt for Fremskrittspartiet å støtte en regjering som de selv ikke er en del av. Med den uttalelsen er det lite sannsynlig at vi får oppleve Fremskrittspartiet i regjeringskontorene. Det tror jeg norske borgere skal være utrolig glad for – de evner jo ikke klargjøre sin egen politikk virker det som.
Det er blitt presentert at Fremskrittspartiets svar til LOs spørsmål om sosial dumping, slik:
«FrP er opptatt er for konkurranse i arbeidsmarkedet, men denne konkurransen blir ødelagt om useriøse bedrifter lar arbeidstagere fra nye EU-land jobbe med for lave lønninger. I verste fall vil lønnsnivået endre seg for store deler av befolkningen og mange norske arbeidstakere vil kunne miste arbeidet. En situasjon der norske arbeidere nærmest blir utkonkurrert av arbeidstakere fra EU-land kan ikke FrP akseptere.»
Men Stortingsrepresentant Kåre Fostervold sier noe annet. Til ABC Nyheter har Fostervold slått fast at ”fri konkurranse fra lav lønn er viktigere enn å bevare norsk lønnsnivå”.
I et intervju, sier Per Sandberg at; ”Vi kan ikke akseptere at norske arbeidstakere blir utkonkurrert av latvisk lavlønn. Men Sandberg sier at han likevel vil ha full konkurranse med lativsk lønnsnivå”.
Kan det være mulig at rundt 25 % av Norges befolkning vil ha slik forvirrende politikk inn på Stortinget og i regjering? Det er direkte skremmende!!!!
Nå har Siv Jensen vært ute i media å sagt noe slikt som at det er uaktuelt for Fremskrittspartiet å støtte en regjering som de selv ikke er en del av. Med den uttalelsen er det lite sannsynlig at vi får oppleve Fremskrittspartiet i regjeringskontorene. Det tror jeg norske borgere skal være utrolig glad for – de evner jo ikke klargjøre sin egen politikk virker det som.
En stemme til usikkerhet?
Fremskrittspartiet vil endre landet på 100 dager - men de vil ikke fortelle til hva
- Vil du gamble med din fremtid – til noe du ikke vet hva er? Stem rød-grønt!
- Vil du gamble med din fremtid – til noe du ikke vet hva er? Stem rød-grønt!
mandag 10. august 2009
Kjære arbeidstaker - det lønner seg å være organisert!
Et av dagens nyhetsoppslag er at ”LO-seire har kostet vel 10 milliarder”.
Resultatene LO har oppnådd viser at det lønner seg å være organisert! Alle arbeidstakere i Norge nyter i dag godt av de ordningene som LO har kjempet frem.
Til de som hevder at LO/rød-grønt samarbeid er et ”demokratisk problem” i denne settingen kan umulig ha fått med seg at de ordningene som LO har fått kjempet frem sammen med de rød-grønne gjelder også for de som er organisert utenfor LO. Dette er en hyllest fra LO til alle som organiserer seg, og som 1,3 millioner arbeidstakere nyter godt av i dag – også de fagorganisertes familier.
Mens høyrepartiene er opptatt av å gi skattelette til kun noen få rike – fortrinnsvis de som gir valgkampstøtte til høyrepartiene – så er LO og de rød-grønne opptatt av å gi skattelette til alle arbeidstakere i form av fradrag for fagforeningskontingent til alle som organiserer seg.
Denne saken viser hvor avhengig norske arbeidstakere er av å ha et sterkt LO, og en fortsatt rød-grønn regjering etter høstens valg. Bare se hvilket fantastisk samfunnsansvar LO har tatt ovenfor alle landets arbeidstakere og hva som er oppnådd sammen med de rød-grønne (gjengir listen slik den ble presentert i mediene i dag):
Dette har LOs kampsaker kostet regjeringen
IA-avtalen:
LO presset regjeringen i kne da IA-avtalen skulle reforhandles for vel tre år siden. Regjeringen mente at arbeidsgiverne måtte ta en større del av regningen ved ansattes sykefravær, men anført av LO-leder Gerd Liv Valla ble regjeringen presset til å snu. Enden på visa ble at regjeringen måtte snu og betale selv.
AFP-ordningen: LO har stått knallhardt på at AFP-ordningen må videreføres og fikk gjennomslag for det i pensjonsforliket i 2005 og i lønnsoppgjøret for 2008. Prislapp for AFP i fireårsperioden (direkte tilskudd): 4,1 milliarder kroner.
Sosial dumping: Et av kravene var at sosial dumping måtte bekjempes. Regjeringens handlingsplan for at utenlandske arbeidstakere skulle få ordnede lønns- og arbeidsvilkår, ble presentert på vårparten 2006. Prislapp for økte bevilgninger til Arbeidstilsynet: 30 millioner kroner.
Lærlinger: LO har lenge arbeidet for at retten til å være lærling skal være lovfestet. Det har ikke skjedd i perioden, men både antallet lærlinger og tilskuddet for hver læreplass er kraftig trappet opp gjennom perioden. Prislapp: 4 milliarder kroner.
Dagpenger: Regjeringen har redusert ventetiden for å få dagpenger ved arbeidsløshet fra 5-3 dager. Prislapp: 170 millioner kroner.
Ferietillegg ved arbeidsløshet: Gjeninnført fra 1.juli 2006. Prislapp: 860 millioner kroner.
Fagforeningskontingenten: Fradraget for fagforeningsperioden er doblet fra 1800-3600 kroner i perioden. Prislapp: Over 1 milliard kroner.
Forsøk med 6-timersdag: Et av hastekravene fra LO allerede valgnatten. I tillegg til forsøk er ni utredninger om redusert arbeidstid utarbeidet. Prislapp: 49 millioner kroner.
Utdanningspermisjoner: Det er satt av 20 millioner kroner årlig til ordningen om utdanningspermisjoner/utdanningsvikariater
Resultatene LO har oppnådd viser at det lønner seg å være organisert! Alle arbeidstakere i Norge nyter i dag godt av de ordningene som LO har kjempet frem.
Til de som hevder at LO/rød-grønt samarbeid er et ”demokratisk problem” i denne settingen kan umulig ha fått med seg at de ordningene som LO har fått kjempet frem sammen med de rød-grønne gjelder også for de som er organisert utenfor LO. Dette er en hyllest fra LO til alle som organiserer seg, og som 1,3 millioner arbeidstakere nyter godt av i dag – også de fagorganisertes familier.
Mens høyrepartiene er opptatt av å gi skattelette til kun noen få rike – fortrinnsvis de som gir valgkampstøtte til høyrepartiene – så er LO og de rød-grønne opptatt av å gi skattelette til alle arbeidstakere i form av fradrag for fagforeningskontingent til alle som organiserer seg.
Denne saken viser hvor avhengig norske arbeidstakere er av å ha et sterkt LO, og en fortsatt rød-grønn regjering etter høstens valg. Bare se hvilket fantastisk samfunnsansvar LO har tatt ovenfor alle landets arbeidstakere og hva som er oppnådd sammen med de rød-grønne (gjengir listen slik den ble presentert i mediene i dag):
Dette har LOs kampsaker kostet regjeringen
IA-avtalen:
LO presset regjeringen i kne da IA-avtalen skulle reforhandles for vel tre år siden. Regjeringen mente at arbeidsgiverne måtte ta en større del av regningen ved ansattes sykefravær, men anført av LO-leder Gerd Liv Valla ble regjeringen presset til å snu. Enden på visa ble at regjeringen måtte snu og betale selv.
AFP-ordningen: LO har stått knallhardt på at AFP-ordningen må videreføres og fikk gjennomslag for det i pensjonsforliket i 2005 og i lønnsoppgjøret for 2008. Prislapp for AFP i fireårsperioden (direkte tilskudd): 4,1 milliarder kroner.
Sosial dumping: Et av kravene var at sosial dumping måtte bekjempes. Regjeringens handlingsplan for at utenlandske arbeidstakere skulle få ordnede lønns- og arbeidsvilkår, ble presentert på vårparten 2006. Prislapp for økte bevilgninger til Arbeidstilsynet: 30 millioner kroner.
Lærlinger: LO har lenge arbeidet for at retten til å være lærling skal være lovfestet. Det har ikke skjedd i perioden, men både antallet lærlinger og tilskuddet for hver læreplass er kraftig trappet opp gjennom perioden. Prislapp: 4 milliarder kroner.
Dagpenger: Regjeringen har redusert ventetiden for å få dagpenger ved arbeidsløshet fra 5-3 dager. Prislapp: 170 millioner kroner.
Ferietillegg ved arbeidsløshet: Gjeninnført fra 1.juli 2006. Prislapp: 860 millioner kroner.
Fagforeningskontingenten: Fradraget for fagforeningsperioden er doblet fra 1800-3600 kroner i perioden. Prislapp: Over 1 milliard kroner.
Forsøk med 6-timersdag: Et av hastekravene fra LO allerede valgnatten. I tillegg til forsøk er ni utredninger om redusert arbeidstid utarbeidet. Prislapp: 49 millioner kroner.
Utdanningspermisjoner: Det er satt av 20 millioner kroner årlig til ordningen om utdanningspermisjoner/utdanningsvikariater
søndag 9. august 2009
4 gode grunner til ikke å stemme på Fremskrittspartiet!
I disse dager ser vi at Fremskrittspartiet sender ut meldinger om ”25 gode grunner til å stemme Fremskrittspartiet”. Det kan virke som om Fremskrittspartiet har foretatt en nøye siling av saker som ofte er tema i mediene, og som de tror gir medieoppslag, og dermed kan hende utslag på gallup-målingene. Populisme kjennetegner jo dette partiet.
Greit nok i valgkamptider. Men da er det en demokratisk rett å kunne fremme 4 veldige/meget gode grunner til ikke å stemme på Fremskrittspartiet. Disse er;
- Fremskrittspartiet lover gigantiske økte bevilgninger til investeringer og drift innenfor offentlig sektor. Men det Fremskrittspartiet ikke gir noe svar på er hvordan disse økte drifts- og investeringskostnader skal finansieres? (Er det mer bruk av oljepenger, lån, eller økte egenandeler på tjenester som Fremskrittspartiet mener skal kompensere for dette? For med lavere skatteinngang er det ikke mulig å realisere alt det Fremskrittspartiet lover som en følge av at inntektene til stat og kommuner går ned).
- Arbeidstakerne vil oppleve at lønns- og arbeidsvilkårene blir kraftig forriget – samt muligheten til å være organisert. Fremskrittspartiet vil blant annet fjerne arbeidstakernes beskyttelse av fritiden og stillingsvernet, allmenngjøre bruk av midlertidige ansettelser på lavlønnsgrupper, og de vil redusere/fjerne fradrag av fagforeningskontingenten på selvangivelsen. Dette er kort og godt fagforeningsknusing og sosial dumping på lønns- og arbeidsvilkårene til arbeidstakerne
- Fremskrittspartiet har en veldig godt skjult utenrikspolitikk (om de har noen i det hele tatt), og faktum er at vi er avhengig av en utenrikspolitikk i forhold til blant annet økonomi, handelsvirksomhet, sikkerhets- og fredsarbeid mm. Fremskrittspartiet har ikke fremvist noen politikk i forhold til å møte den verdensomspennende finanskrisen og møtende arbeidsledighet og problemer for virksomhetene, ei heller hva slags politikk de anbefaler at anbefaler at vi skal føre i forhold EU og det globale samfunn.
Jeg mistenker den sterkt at den markedsliberalistiske ledelsen i Fremskrittspartiet har et sterkt standpunkt for medlemskap i det sterkt markedsliberalistiske EU – men velger å ikke si det høyt for dagen det blir kjent vil Fremskrittspartiets oppslutning falle dramatisk. I stedet spiller Fremskrittspartiet på en lovnad om at det skal være folkeavstemning, og stikker hodet dypt ned i sanden og later som om EU og EUs politikk eksisterer.
- Fremskrittspartiet har ingen helhet politikk i forhold til miljø- og klimapolitikken, og Fremskrittspartiet vil grovt sett verken erkjenne at miljøproblemer eksisterer, eller at vi har utfordringer i forhold til klimaendringer og forurensing
De 25 punktene som Fremskrittspartiet er isolert sett – for mange - gode saker, og som alle politiske partier er opptatt av i en eller annen form. Men alle partiene – utenom Fremskrittspartiet - har realistiske (økonomiske) modeller for hva det er mulig å realisere.
I mitt hode betyr disse 4 punktene (som nevnt ovenfor) alene betyr mye mer for den enkelte innbygger, samfunnet og fellesskapet enn de 25 punktene som Fremskrittspartiet lokker med. De 25 punktene som Fremskrittspartiet blir veldig underordnet i forhold til de 4 forannevnte problemene. Hva er det så Fremskrittspartiet lokker med, jo det er:
· La gifte og samboende pensjonister beholde mer av pensjonen sin gjennom å fjerne avkortingen.
· Ha en streng, men mer fleksibel arbeidsmiljølov. Verne om ansattes helse og miljø, men samtidig la folk få bestemme over egen arbeidsdag.
· Ikke akseptere noen form for rushtidsavgift eller annen veiprising.
· Sørge for at det ikke kreves inn bompenger. Dette er en ekstraskatt på sikkerhet og mobilitet.
· At vi får et sammenhengende motorveinett mellom de største byene; Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim.
· Redusere byråkratiet og monopolene og heller skape konkurranse som gir økt forbrukermakt.
· Fjerne ”kvantumsrabatten” for yrkeskriminelle. Hver forbrytelse skal pådømmes og sones.
· Ha strengere straffer, særlig for volds- og sedelighetsforbrytelser.
· Styrke politiet for å gi folk flest økt trygghet i hverdagen.
· Offentliggjøre resultatene i norsk skole, og gi den enkelte elev frihet ved valg av skole.
· Redusere helsekøene kraftig ved å ta i bruk helsevesenets totale kapasitet.
· La folk få juridisk rett til sykehjemsplass. Investere mer i norsk infrastruktur i stedet for i usikre finansplasseringer i utlandet – med påfølgende tapsrisiko.
· Ikke sette strengere krav til norsk industri enn EUs regler. Dette for å unngå at bedriftene får særnorske belastninger og velger å flytte arbeidsplassene ut av landet.
· Redusere bilavgiftene betydelig.
· Forby kommunal eiendomsskatt da denne er usosial og urimelig.
· Stramme kraftig inn på asyl- og flyktningpolitikken. Bare de som har et reelt behov for beskyttelse – i henhold til FNs flyktningkonvensjon – skal få opphold i Norge.
· Gå imot enhver form for positiv eller negativ diskriminering på grunnlag av religion, kjønn, legning, etnisk eller politisk tilhørighet.
· At kunnskaper i norsk språk og samfunnsforståelse, samt avleggelse av troskapsløfte til Norge, skal være vilkår for å oppnå norsk statsborgerskap.
· Utvise utenlandske statsborgere som begår kriminelle handlinger med strafferamme over tre måneders fengsel.
· Benytte folkeavstemminger for å gi innbyggerne direkte innflytelse på utviklingen av sitt nærmiljø.
· La lokale myndigheter ha ansvaret for rovdyrforvaltningen.
· Legge ned fylkeskommunen, og overføre oppgaver fra stat og fylke til solide kommuner.
· Øke nød- og katastrofehjelp, og avikle støtte til regimer forbundet med terrorvirksomhet.
· Styrke Forsvaret og satse sterkt på Norges sikkerhetsmessige utfordringer og forpliktelser.
…..
1.
Fremskrittspartiet vil i tillegg at private skal finansiere, bygge ut og vedlikeholde offentlige investeringer og vedlikehold gjennom en ordning som omtales som offentlige privat samarbeid (OPS) – som vil bety en fordyrende ordning for det offentlige. Jeg mener at OPS-finansiering vil være en stor sløsing med skattebetalerne penger – blant annet fordi private selskaper må lånefinansiere prosjektene til markedsrente, dvs si et rentenivå som ligger langt over statsrenta til Norges Bank. Forvaltningen derimot kan låne penger til samme renten som Norges Bank. OPS innebærer at det offentlige over tid skal kjøpe tilbake investeringene fra de private utbyggerne. Ved OPS-finansiering kan dagens skattebetalere risikere å binde opp og forplikte fremtidens skattebetalere med masse lån som skal tilbakebetales. Det vil etter mitt syn være helt uetisk ovenfor kommende generasjoner, å gjøre dem til ”gjeldsslaver” for vår generasjons forbruk. Fremskrittspartiet lever visst etter den regelen som heter ”kjøp nå – betal siden, går det så går det”.
I tillegg overfører politikerne med OPS en stor grad av demokratisk makt over til mer eller mindre lukkede styrerom hos private, dvs demokratisk valgte politikere sier fra seg offentlig styring, kontroll og revisjon av skattebetalernes penger og overlater dette til private.
2.
I tillegg forsøker Fremskrittspartiet å fremstille det som at Norge har et særdeles stort, tungt og unødvendig byråkrati og offentlig administrasjon. Men de oppgavene som gjøres innen det offentlige i dag blir ikke borte – de må fortsatt utføres av noen.
Fremskrittspartiet er dårlig på å kommunisere hvem som alternativt skal utføre disse oppgavene - og ikke minst - til hvilken pris! Eller sagt på en annen måte: Kostnadene for den offentlige forvaltningen går neppe ned (er minst på samme nivå) selv om man reduserer i antall forvaltningsnivåer/ det at andre overlates til å gjøre jobben. Kostnader knyttet til bygningsmasse og driftsmidler vil fortsatt være de samme og som må dekkes av det offentlige i en eller annen form.
Det Fremskrittspartiet egentlig ønsker, er det samme som under OPS, å overføre politikernes makt - og dermed demokratisk folkevalgt makt – over til mer eller mindre lukkede styrerom hos private, med påfølgende privatiseringer og privatisering av kontroll og revisjon med hvordan skattebetalernes penger blir brukt.
Private – ofte internasjonale – revisjonsfirmaer har helt andre etiske og moralske standarder enn de offentlige.
Det virker på meg som at Fremskrittspartiet bevisst driver et lureri ovenfor velgerne i den hensikt å skaffe seg nye velgere, og hvor de velger å ikke være åpne på å fortelle alle sidene ved sin politikk. En slik måte å håndtere fremtidige utfordringer, skaper veldig stor usikkerhet hos mange ved at Fremskrittspartiet ikke forteller de økonomiske sammenhengene i sin egen politikk.
Greit nok i valgkamptider. Men da er det en demokratisk rett å kunne fremme 4 veldige/meget gode grunner til ikke å stemme på Fremskrittspartiet. Disse er;
- Fremskrittspartiet lover gigantiske økte bevilgninger til investeringer og drift innenfor offentlig sektor. Men det Fremskrittspartiet ikke gir noe svar på er hvordan disse økte drifts- og investeringskostnader skal finansieres? (Er det mer bruk av oljepenger, lån, eller økte egenandeler på tjenester som Fremskrittspartiet mener skal kompensere for dette? For med lavere skatteinngang er det ikke mulig å realisere alt det Fremskrittspartiet lover som en følge av at inntektene til stat og kommuner går ned).
- Arbeidstakerne vil oppleve at lønns- og arbeidsvilkårene blir kraftig forriget – samt muligheten til å være organisert. Fremskrittspartiet vil blant annet fjerne arbeidstakernes beskyttelse av fritiden og stillingsvernet, allmenngjøre bruk av midlertidige ansettelser på lavlønnsgrupper, og de vil redusere/fjerne fradrag av fagforeningskontingenten på selvangivelsen. Dette er kort og godt fagforeningsknusing og sosial dumping på lønns- og arbeidsvilkårene til arbeidstakerne
- Fremskrittspartiet har en veldig godt skjult utenrikspolitikk (om de har noen i det hele tatt), og faktum er at vi er avhengig av en utenrikspolitikk i forhold til blant annet økonomi, handelsvirksomhet, sikkerhets- og fredsarbeid mm. Fremskrittspartiet har ikke fremvist noen politikk i forhold til å møte den verdensomspennende finanskrisen og møtende arbeidsledighet og problemer for virksomhetene, ei heller hva slags politikk de anbefaler at anbefaler at vi skal føre i forhold EU og det globale samfunn.
Jeg mistenker den sterkt at den markedsliberalistiske ledelsen i Fremskrittspartiet har et sterkt standpunkt for medlemskap i det sterkt markedsliberalistiske EU – men velger å ikke si det høyt for dagen det blir kjent vil Fremskrittspartiets oppslutning falle dramatisk. I stedet spiller Fremskrittspartiet på en lovnad om at det skal være folkeavstemning, og stikker hodet dypt ned i sanden og later som om EU og EUs politikk eksisterer.
- Fremskrittspartiet har ingen helhet politikk i forhold til miljø- og klimapolitikken, og Fremskrittspartiet vil grovt sett verken erkjenne at miljøproblemer eksisterer, eller at vi har utfordringer i forhold til klimaendringer og forurensing
De 25 punktene som Fremskrittspartiet er isolert sett – for mange - gode saker, og som alle politiske partier er opptatt av i en eller annen form. Men alle partiene – utenom Fremskrittspartiet - har realistiske (økonomiske) modeller for hva det er mulig å realisere.
I mitt hode betyr disse 4 punktene (som nevnt ovenfor) alene betyr mye mer for den enkelte innbygger, samfunnet og fellesskapet enn de 25 punktene som Fremskrittspartiet lokker med. De 25 punktene som Fremskrittspartiet blir veldig underordnet i forhold til de 4 forannevnte problemene. Hva er det så Fremskrittspartiet lokker med, jo det er:
· La gifte og samboende pensjonister beholde mer av pensjonen sin gjennom å fjerne avkortingen.
· Ha en streng, men mer fleksibel arbeidsmiljølov. Verne om ansattes helse og miljø, men samtidig la folk få bestemme over egen arbeidsdag.
· Ikke akseptere noen form for rushtidsavgift eller annen veiprising.
· Sørge for at det ikke kreves inn bompenger. Dette er en ekstraskatt på sikkerhet og mobilitet.
· At vi får et sammenhengende motorveinett mellom de største byene; Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim.
· Redusere byråkratiet og monopolene og heller skape konkurranse som gir økt forbrukermakt.
· Fjerne ”kvantumsrabatten” for yrkeskriminelle. Hver forbrytelse skal pådømmes og sones.
· Ha strengere straffer, særlig for volds- og sedelighetsforbrytelser.
· Styrke politiet for å gi folk flest økt trygghet i hverdagen.
· Offentliggjøre resultatene i norsk skole, og gi den enkelte elev frihet ved valg av skole.
· Redusere helsekøene kraftig ved å ta i bruk helsevesenets totale kapasitet.
· La folk få juridisk rett til sykehjemsplass. Investere mer i norsk infrastruktur i stedet for i usikre finansplasseringer i utlandet – med påfølgende tapsrisiko.
· Ikke sette strengere krav til norsk industri enn EUs regler. Dette for å unngå at bedriftene får særnorske belastninger og velger å flytte arbeidsplassene ut av landet.
· Redusere bilavgiftene betydelig.
· Forby kommunal eiendomsskatt da denne er usosial og urimelig.
· Stramme kraftig inn på asyl- og flyktningpolitikken. Bare de som har et reelt behov for beskyttelse – i henhold til FNs flyktningkonvensjon – skal få opphold i Norge.
· Gå imot enhver form for positiv eller negativ diskriminering på grunnlag av religion, kjønn, legning, etnisk eller politisk tilhørighet.
· At kunnskaper i norsk språk og samfunnsforståelse, samt avleggelse av troskapsløfte til Norge, skal være vilkår for å oppnå norsk statsborgerskap.
· Utvise utenlandske statsborgere som begår kriminelle handlinger med strafferamme over tre måneders fengsel.
· Benytte folkeavstemminger for å gi innbyggerne direkte innflytelse på utviklingen av sitt nærmiljø.
· La lokale myndigheter ha ansvaret for rovdyrforvaltningen.
· Legge ned fylkeskommunen, og overføre oppgaver fra stat og fylke til solide kommuner.
· Øke nød- og katastrofehjelp, og avikle støtte til regimer forbundet med terrorvirksomhet.
· Styrke Forsvaret og satse sterkt på Norges sikkerhetsmessige utfordringer og forpliktelser.
…..
1.
Fremskrittspartiet vil i tillegg at private skal finansiere, bygge ut og vedlikeholde offentlige investeringer og vedlikehold gjennom en ordning som omtales som offentlige privat samarbeid (OPS) – som vil bety en fordyrende ordning for det offentlige. Jeg mener at OPS-finansiering vil være en stor sløsing med skattebetalerne penger – blant annet fordi private selskaper må lånefinansiere prosjektene til markedsrente, dvs si et rentenivå som ligger langt over statsrenta til Norges Bank. Forvaltningen derimot kan låne penger til samme renten som Norges Bank. OPS innebærer at det offentlige over tid skal kjøpe tilbake investeringene fra de private utbyggerne. Ved OPS-finansiering kan dagens skattebetalere risikere å binde opp og forplikte fremtidens skattebetalere med masse lån som skal tilbakebetales. Det vil etter mitt syn være helt uetisk ovenfor kommende generasjoner, å gjøre dem til ”gjeldsslaver” for vår generasjons forbruk. Fremskrittspartiet lever visst etter den regelen som heter ”kjøp nå – betal siden, går det så går det”.
I tillegg overfører politikerne med OPS en stor grad av demokratisk makt over til mer eller mindre lukkede styrerom hos private, dvs demokratisk valgte politikere sier fra seg offentlig styring, kontroll og revisjon av skattebetalernes penger og overlater dette til private.
2.
I tillegg forsøker Fremskrittspartiet å fremstille det som at Norge har et særdeles stort, tungt og unødvendig byråkrati og offentlig administrasjon. Men de oppgavene som gjøres innen det offentlige i dag blir ikke borte – de må fortsatt utføres av noen.
Fremskrittspartiet er dårlig på å kommunisere hvem som alternativt skal utføre disse oppgavene - og ikke minst - til hvilken pris! Eller sagt på en annen måte: Kostnadene for den offentlige forvaltningen går neppe ned (er minst på samme nivå) selv om man reduserer i antall forvaltningsnivåer/ det at andre overlates til å gjøre jobben. Kostnader knyttet til bygningsmasse og driftsmidler vil fortsatt være de samme og som må dekkes av det offentlige i en eller annen form.
Det Fremskrittspartiet egentlig ønsker, er det samme som under OPS, å overføre politikernes makt - og dermed demokratisk folkevalgt makt – over til mer eller mindre lukkede styrerom hos private, med påfølgende privatiseringer og privatisering av kontroll og revisjon med hvordan skattebetalernes penger blir brukt.
Private – ofte internasjonale – revisjonsfirmaer har helt andre etiske og moralske standarder enn de offentlige.
Det virker på meg som at Fremskrittspartiet bevisst driver et lureri ovenfor velgerne i den hensikt å skaffe seg nye velgere, og hvor de velger å ikke være åpne på å fortelle alle sidene ved sin politikk. En slik måte å håndtere fremtidige utfordringer, skaper veldig stor usikkerhet hos mange ved at Fremskrittspartiet ikke forteller de økonomiske sammenhengene i sin egen politikk.
lørdag 8. august 2009
Om Fremskrittspartiets debattantkorps
På meg virker det som om Fremskrittspartiet har pålagt alle sine medlemmer å bruke ord som "løgner, lyv og bedra, unnvike direkte svar, lukk ørene og øynene for sannheten m.fl" mot alle som ikke deler Fremskrittspartiet sitt syn og standpunkt. Det ser ut til at Fremskrittspartiet har til hensikt å forsøke vinne valget ved hjelp av sjikane, personangrep, "slag under beltestedet" osv ovenfor de som har et annet politisk syn/oppfatning. Eller sagt på enn annen måte; Det kan virke som om Fremskrittspartiet gjennom slik ondsinnet taktikk, og gjennom å skape frykt for å bli hengt negativt ut, skal skremme folk med et annet syn fra å delta i debatter. Ikke alle synes det er behagelig å bli hengt ut med slike beskrivelser.
Et gjennomgående fenomen er også at debattantkorpset forsøker å skape skyldfølelse hos motdebattanter. Blant annet ved å påstå at det er motdebattantens skyld at måten de argumenterer på er årsaken til at ”jeg/vi/folk stemmer på Fremskrittspartiet”. Alt selvsagt i den hensikt å kneble debattanter fra å avstå fra å kommentere Fremskrittspartiets politikk.Denne debattformen er nå så gjennomgående og lik hos alle i debattantkorpset til Fremskrittspartiet, at man kan ikke lenger ta dem seriøst. Det er en fordummende, avslørende og lite konstruktivt form for debatteknikk. Så jeg oppfordrer Fremskrittspartiets debattantkorps om å komme på banen og diskutere innholdet i politikken, politikkens konsekvenser og ideologiske forskjeller.
Nylig ble Fremskrittspartiets debattantkorps også avslørt i å sende likelydende debattinnlegg med forskjellige signaturer til mange aviser også.
Beklager dere er avslørt – dere opptrer med en slags oppkonstruert sektlignende atferd som marsjerer i takt, og som forsøker å spille på en slags ”offerrolle” i befolkningen. Det holder ikke i et demokrati!
Et gjennomgående fenomen er også at debattantkorpset forsøker å skape skyldfølelse hos motdebattanter. Blant annet ved å påstå at det er motdebattantens skyld at måten de argumenterer på er årsaken til at ”jeg/vi/folk stemmer på Fremskrittspartiet”. Alt selvsagt i den hensikt å kneble debattanter fra å avstå fra å kommentere Fremskrittspartiets politikk.Denne debattformen er nå så gjennomgående og lik hos alle i debattantkorpset til Fremskrittspartiet, at man kan ikke lenger ta dem seriøst. Det er en fordummende, avslørende og lite konstruktivt form for debatteknikk. Så jeg oppfordrer Fremskrittspartiets debattantkorps om å komme på banen og diskutere innholdet i politikken, politikkens konsekvenser og ideologiske forskjeller.
Nylig ble Fremskrittspartiets debattantkorps også avslørt i å sende likelydende debattinnlegg med forskjellige signaturer til mange aviser også.
Beklager dere er avslørt – dere opptrer med en slags oppkonstruert sektlignende atferd som marsjerer i takt, og som forsøker å spille på en slags ”offerrolle” i befolkningen. Det holder ikke i et demokrati!
fredag 7. august 2009
Fremskrittspartiet - partiet for høyest bydende?
Fremskrittspartiet sier de er partiet for "folk flest". Jeg vil heller si at de er partiet for "høyestbydende enkeltpersoner". Jeg sikter da til at Stein Erik Hagen vil få 120 mill kr i skattelette i bytte mot 2 mill kr i valgkampbidrag om Fremskrittspartiet får makta. Ingen dårlig byttehandel. Men denne form for byttehandelen fungerer nok ikke slik for "folk flest"!
torsdag 6. august 2009
Rike enkeltpersoner kjøper seg makt!
Dagens Næringsliv skriver at skatteflyktningen Stein Erik Hagen, Øystein Stray Spetalen, megler Petter Anker, reder Herbjørg Hansson, reder Leif O. Høegh og Arne Blystad gir penger til Fremskrittspartiets valgkamp. 6,8 millioner er så langt samlet inn. Stein Erik Hagen, som både føler seg forfulgt og synes det er så fælt å leve i dette landet at han ønsker å flytte ut, gir 2 mill kr. alene til Fremskrittspartiet. Det gjør han vel vitende om at dersom Høyre/ Fremskrittspartiet kommer til makten så vil det gi ham ca kr. 120 mill i skattelettelser (jf Dagbladet).
Stein Erik Hagen og andre må se det slik at skattebetalernes og fellesskapets penger er noe man personlig kan berike seg på - og ikke som ei fellesskapskasse og et spleiselag som skal løse store samfunnsmessige utfordringer for alle (herunder oljevernberedskap).Det alvorlige med dette, er at rike enkeltpersoner på denne måten kan kjøpe seg makt, og forbruke personer i sin tjeneste.
Når Stein Erik Hagen lagde medieshowet om utflagging - fordi ham følte seg forfulgt (gjennom å misbruke ordet "forfulgt") - så må det både pinelig og kjedelig at politikere i Fremskrittspartiet ”tvinges” til stå frem i media og forsvare at Stein Erik Hagen blir "forfulgt", bare fordi man får penger av ham. Det kaller jeg å kjøpe seg makt - og å bruke et parti i en ukorrekt fremstilling. Med "forfulgt” menes folk som er i nød, er på flukt og/eller er under tvang, dvs de som ikke har frihet - det er ikke Stein Erik Hagen en gang i nærheten av å være! Men alt kan visst kjøpes for penger.
Stein Erik Hagen og andre må se det slik at skattebetalernes og fellesskapets penger er noe man personlig kan berike seg på - og ikke som ei fellesskapskasse og et spleiselag som skal løse store samfunnsmessige utfordringer for alle (herunder oljevernberedskap).Det alvorlige med dette, er at rike enkeltpersoner på denne måten kan kjøpe seg makt, og forbruke personer i sin tjeneste.
Når Stein Erik Hagen lagde medieshowet om utflagging - fordi ham følte seg forfulgt (gjennom å misbruke ordet "forfulgt") - så må det både pinelig og kjedelig at politikere i Fremskrittspartiet ”tvinges” til stå frem i media og forsvare at Stein Erik Hagen blir "forfulgt", bare fordi man får penger av ham. Det kaller jeg å kjøpe seg makt - og å bruke et parti i en ukorrekt fremstilling. Med "forfulgt” menes folk som er i nød, er på flukt og/eller er under tvang, dvs de som ikke har frihet - det er ikke Stein Erik Hagen en gang i nærheten av å være! Men alt kan visst kjøpes for penger.
Klasseskillets lov
Klasseskille skaper frihet for de rike – og ufrihet for ”de andre”.
For ”de andre” har ikke økonomi til å dele den samme frihet som de rike.
De rikes frihet betyr derfor - frihet til å undertrykke ”de andre”!
For ”de andre” har ikke økonomi til å dele den samme frihet som de rike.
De rikes frihet betyr derfor - frihet til å undertrykke ”de andre”!
Fremskrittspartiet og Høyre vil gjøre som i EU, å bygge ut fremtidig offentlig infrastruktur gjennom offentlig privat samarbeid (OPS). Med en slik finansieringsform åpner man for kraftig reduksjon av politikernes makt og innflytelse, ved at demokratisk folkevalgt makt overføres til noen få private investorer og spekulanter. Eller sagt på annen måte – politikerne overfører folkevalgt makt til kapitalmakt, og reduserer sin egen rolle til å være bestillere. Det er et stort demokratisk problem – men er blitt en del av EU sin politikk!
For å beskrive tap av demokratisk politisk makt, kan vi se på hva som har skjedd innenfor sykehusdrift ved opprettelse av foretaksmodellen. I dag er det slik at staten (politikernes) rolle et å utbetale en ”sjekk” til helseforetakene, for deretter å overlate til helseforetakenes styrer å bruke pengene. Politikerne har satt seg selv helt på sidelinjen, og står uten muligheter til styring, kontroll og revisjon på hvordan helseforetakene disponerer midlene. Det heter seg offisielt at ”politikere igjen sitter i helseforetakenes styrer” – men det er galt – og en helt feil oppfatning. Det korrekte er at tidligere anerkjente politikere er blitt oppnevnt og plassert - som privatpersoner - i helseforetakenes styrer. Disse såkalte ”politikerne” har verken noe partiapparat eller demokratisk folkevalgte vedtak i ryggen som forteller hvordan de skal stemme når de møter i styrene. I tillegg er det slik at disse såkalte ”politikerne” er i mindretall i styret – og har sånn sett ingen reell makt. Det har selvsagt den konsekvens at markedsliberalistene (lederne), som hentet fra de samme utdanningsmiljøene, og med de samme holdningene og som ofte omgås som venner, har meget stort spillerom i forhold til lønn, personalpolitikk og daglig drift. Demokratisk er dette et meget uheldig system!
Dersom man velger å finansiere fremtidige offentlige investeringer gjennom offentlige privat samarbeid (OPS), så er det den dyreste måten å gjøre investere på. Det kan sammenlignes med å kjøpe en vare på avbetaling. Alle som har kjøpt varer på avbetaling vet hvor dyrt det kan være (ikke uvanlig med opp mot 20 % renter – og kanskje mer). Er det slik vi ønsker at våre skattepenger skal anvendes?
Hva betyr offentlig privat samarbeid (OPS) Offentlig privat samarbeid innebærer en ordning hvor det offentlige bestiller eksempelvis et veiprosjekt hos private, og garanterer for å kjøpe igjen veistrekningen tilbake med faste beløp (”avbetaling”) over et bestemt antall år, mens private - som får oppdraget - står for finansiering, prosjektering, utbygging og vedlikehold i byggeperioden og i nedbetalingsperioden. Det private firmaet som får oppdraget vil da måtte ta opp lån i det private markedet, og de må da ta høyde for at lånerenten kan stige opp mot 20 % (slik lånerenten var i begynnelsen 1990-tallet) i løpet av avdragsperioden - for ikke å ende opp med gå med tap. Det innebærer at når renten er lav, er dette penger som går rett i lomma til den private utbyggeren. Således er dette den dyreste måten å bygge ut infrastruktur på.
Det sier seg selv at det er ikke mange personer/firmaer som likvide til å få slike lån, ergo vil et slikt system gi monopol til noen få personer som har muligheten til få slike oppdrag. I store grad handler dette om å privatisere de pengene som vi innbetaler i skatter og avgifter, og å overføre revisjon av offentlige innbetalte midler til private revisjonsbyråer – revisjonsfirmaer som har helt andre etiske og moralske standarder enn hva offentlig revisjon har (vi husker vel godt Enron-skandalen (USA), Nedre Romerike vannverk, undervisningsbygg i Oslo osv osv som eksempler på hvordan privat revisjon kan gå).
OPS-avtaler vil ha som effekt at det binder opp (beslaglegger) store deler av de offentlige budsjettene for mange, mange år fremover – gjennom offentlige garantier med førsteprioritet - til tilbakebetaling av OPS-avdrag til private. Dette er mine og dine skattepenger, og det binder oppfremtidige generasjoner av skattebetalere. På denne måten svekker man politikernes makt over pengene som er demokratisk innbetalt til statskassen. Og det kan ha som effekt - dersom de offentlige inntektene går ned - så vil det gå utover og forringe andre velferdstilbud gjennom at man må gjøre innstramninger innenfor eksempelvis skole-, helse-, omsorgs- samferdselstilbud osv osv.
Når offentlige midler anvendes til å kjøpe infrastruktur på dyrest mulig måte og midlene bindes opp etablerte prosjekter, har det som konsekvens at det blir enda mindre penger til oppstart av nye prosjekter. Høyres slagord fra noen år tilbake, ”mer igjen for hver krone” gjelder visst ikke lenger – i hvert all ikke når det gjelder å berike enkelte private med det offentliges penger!
Siden Fremskrittspartiet og Høyre vil innføre skattelettelser i størrelsesorden 15 – 50 mrd kroner, så vil de offentlige inntektene i utgangspunktet allerede være svekket. Fremskrittspartiet vil i tillegg fjerne ordningen og inntektene som skjer gjennom bompengefinansieringen. Det betyr at med en eventuelt Høyre/ Fremskrittsparti-regjering, så vil de offentlige inntektene allerede være svekket. I tillegg kommer OPS som helt klart vil ha som effekt å svekke min og din velferd ytterligere med sine kostnader, og en nedbygging av offentlig sektor.
I Norge har vi en solid økonomi, og trenger i utgangspunktet ikke å lånefinansiere utbyggingsprosjekter, dessuten kan man bygge ut gjennom egne prosjekter innenfor forvaltningen. For å få mest igjen for hver krone vi investerer, kan det offentlige ta opp eventuelle lån for utbyggingsprosjekter gjennom egne forvaltningsselskaper. Da har man muligheter til å oppta lån etter rentesatsen tilsvarende statsrenten som fastsettes av Norges bank. Det vil spare skattebetalerne for betydelige kostnader.
Det er et ordtak som heter at ”det er ikke gull alt som glitrer” – slik tror jeg man trygt kan si at ordningen med offentlig privat finansiering (OPS). For den som er opptatt av demokratisk folkevalgt styring - og en sterk velferdsstat – må klart si i fra at vi ønsker ikke at Fremskrittspartiet og Høyres skal få fritt spillerom til å sløse med mine og dine skattepenger gjennom offentlig privat samarbeid (OPS). Du har frihet og mulighet til å forhindre det ved årets Stortingsvalg gjennom å bruke din stemmerett!
For å beskrive tap av demokratisk politisk makt, kan vi se på hva som har skjedd innenfor sykehusdrift ved opprettelse av foretaksmodellen. I dag er det slik at staten (politikernes) rolle et å utbetale en ”sjekk” til helseforetakene, for deretter å overlate til helseforetakenes styrer å bruke pengene. Politikerne har satt seg selv helt på sidelinjen, og står uten muligheter til styring, kontroll og revisjon på hvordan helseforetakene disponerer midlene. Det heter seg offisielt at ”politikere igjen sitter i helseforetakenes styrer” – men det er galt – og en helt feil oppfatning. Det korrekte er at tidligere anerkjente politikere er blitt oppnevnt og plassert - som privatpersoner - i helseforetakenes styrer. Disse såkalte ”politikerne” har verken noe partiapparat eller demokratisk folkevalgte vedtak i ryggen som forteller hvordan de skal stemme når de møter i styrene. I tillegg er det slik at disse såkalte ”politikerne” er i mindretall i styret – og har sånn sett ingen reell makt. Det har selvsagt den konsekvens at markedsliberalistene (lederne), som hentet fra de samme utdanningsmiljøene, og med de samme holdningene og som ofte omgås som venner, har meget stort spillerom i forhold til lønn, personalpolitikk og daglig drift. Demokratisk er dette et meget uheldig system!
Dersom man velger å finansiere fremtidige offentlige investeringer gjennom offentlige privat samarbeid (OPS), så er det den dyreste måten å gjøre investere på. Det kan sammenlignes med å kjøpe en vare på avbetaling. Alle som har kjøpt varer på avbetaling vet hvor dyrt det kan være (ikke uvanlig med opp mot 20 % renter – og kanskje mer). Er det slik vi ønsker at våre skattepenger skal anvendes?
Hva betyr offentlig privat samarbeid (OPS) Offentlig privat samarbeid innebærer en ordning hvor det offentlige bestiller eksempelvis et veiprosjekt hos private, og garanterer for å kjøpe igjen veistrekningen tilbake med faste beløp (”avbetaling”) over et bestemt antall år, mens private - som får oppdraget - står for finansiering, prosjektering, utbygging og vedlikehold i byggeperioden og i nedbetalingsperioden. Det private firmaet som får oppdraget vil da måtte ta opp lån i det private markedet, og de må da ta høyde for at lånerenten kan stige opp mot 20 % (slik lånerenten var i begynnelsen 1990-tallet) i løpet av avdragsperioden - for ikke å ende opp med gå med tap. Det innebærer at når renten er lav, er dette penger som går rett i lomma til den private utbyggeren. Således er dette den dyreste måten å bygge ut infrastruktur på.
Det sier seg selv at det er ikke mange personer/firmaer som likvide til å få slike lån, ergo vil et slikt system gi monopol til noen få personer som har muligheten til få slike oppdrag. I store grad handler dette om å privatisere de pengene som vi innbetaler i skatter og avgifter, og å overføre revisjon av offentlige innbetalte midler til private revisjonsbyråer – revisjonsfirmaer som har helt andre etiske og moralske standarder enn hva offentlig revisjon har (vi husker vel godt Enron-skandalen (USA), Nedre Romerike vannverk, undervisningsbygg i Oslo osv osv som eksempler på hvordan privat revisjon kan gå).
OPS-avtaler vil ha som effekt at det binder opp (beslaglegger) store deler av de offentlige budsjettene for mange, mange år fremover – gjennom offentlige garantier med førsteprioritet - til tilbakebetaling av OPS-avdrag til private. Dette er mine og dine skattepenger, og det binder oppfremtidige generasjoner av skattebetalere. På denne måten svekker man politikernes makt over pengene som er demokratisk innbetalt til statskassen. Og det kan ha som effekt - dersom de offentlige inntektene går ned - så vil det gå utover og forringe andre velferdstilbud gjennom at man må gjøre innstramninger innenfor eksempelvis skole-, helse-, omsorgs- samferdselstilbud osv osv.
Når offentlige midler anvendes til å kjøpe infrastruktur på dyrest mulig måte og midlene bindes opp etablerte prosjekter, har det som konsekvens at det blir enda mindre penger til oppstart av nye prosjekter. Høyres slagord fra noen år tilbake, ”mer igjen for hver krone” gjelder visst ikke lenger – i hvert all ikke når det gjelder å berike enkelte private med det offentliges penger!
Siden Fremskrittspartiet og Høyre vil innføre skattelettelser i størrelsesorden 15 – 50 mrd kroner, så vil de offentlige inntektene i utgangspunktet allerede være svekket. Fremskrittspartiet vil i tillegg fjerne ordningen og inntektene som skjer gjennom bompengefinansieringen. Det betyr at med en eventuelt Høyre/ Fremskrittsparti-regjering, så vil de offentlige inntektene allerede være svekket. I tillegg kommer OPS som helt klart vil ha som effekt å svekke min og din velferd ytterligere med sine kostnader, og en nedbygging av offentlig sektor.
I Norge har vi en solid økonomi, og trenger i utgangspunktet ikke å lånefinansiere utbyggingsprosjekter, dessuten kan man bygge ut gjennom egne prosjekter innenfor forvaltningen. For å få mest igjen for hver krone vi investerer, kan det offentlige ta opp eventuelle lån for utbyggingsprosjekter gjennom egne forvaltningsselskaper. Da har man muligheter til å oppta lån etter rentesatsen tilsvarende statsrenten som fastsettes av Norges bank. Det vil spare skattebetalerne for betydelige kostnader.
Det er et ordtak som heter at ”det er ikke gull alt som glitrer” – slik tror jeg man trygt kan si at ordningen med offentlig privat finansiering (OPS). For den som er opptatt av demokratisk folkevalgt styring - og en sterk velferdsstat – må klart si i fra at vi ønsker ikke at Fremskrittspartiet og Høyres skal få fritt spillerom til å sløse med mine og dine skattepenger gjennom offentlig privat samarbeid (OPS). Du har frihet og mulighet til å forhindre det ved årets Stortingsvalg gjennom å bruke din stemmerett!
onsdag 5. august 2009
Sol på en regnværsdag
Tunge skyer på himmelen – fulle av regn
Kraftig nedbør skyller ned over skog, mark og eng
Tung man blir til sinns – med lengsel etter sol og varme
Man blir også tung til sinns – over høyrepolitikkens utrettelige kamp –
for å svekke solidaritet, velferd, utjamning, og trygghet for arbeid og inntekt
Man lengter etter å beholde den friheten som også arbeidstakere har fått –
kjempet fram av fagbevegelsen - med solidaritet og omsorg for meg og deg
Gleden ved vår frihet – er når alle får muligheten til å dele av jordens brød -
til å leve uten fattigdom, tortur, undertrykking, krig, forfølgelse, sult og død
Leve demokratiet - bygd på holdninger og verdier – på solidaritet og ”solen” inni deg
Den som gjør deg trygg og glad – med håp for framtiden
Da blir man ikke tung til sinns – selv på en regnværsdag!
Stem rød-grønt – der det er ”lys, varme og sol” - ha et riktig godt valg!
Kraftig nedbør skyller ned over skog, mark og eng
Tung man blir til sinns – med lengsel etter sol og varme
Man blir også tung til sinns – over høyrepolitikkens utrettelige kamp –
for å svekke solidaritet, velferd, utjamning, og trygghet for arbeid og inntekt
Man lengter etter å beholde den friheten som også arbeidstakere har fått –
kjempet fram av fagbevegelsen - med solidaritet og omsorg for meg og deg
Gleden ved vår frihet – er når alle får muligheten til å dele av jordens brød -
til å leve uten fattigdom, tortur, undertrykking, krig, forfølgelse, sult og død
Leve demokratiet - bygd på holdninger og verdier – på solidaritet og ”solen” inni deg
Den som gjør deg trygg og glad – med håp for framtiden
Da blir man ikke tung til sinns – selv på en regnværsdag!
Stem rød-grønt – der det er ”lys, varme og sol” - ha et riktig godt valg!
tirsdag 4. august 2009
Hva er Siv og Erna sine roller?
Når man har hørt Erna Solberg og Siv Jensen kakler i vei om dagen, så har jeg ofte lurt på de er ledere i KMM-foreningen (KosMedMisnøye-foreningen) eller om det lydbåndopptak fra valgkampen i 2005 jeg hører. For fra den kanten kommer det lite nytt!I dag synes jeg Thomas Breen kom med den beste kommentaren. Han føler at Erna og Siv fungerer som politiske kommentatorer og spør; Hvor blir det av politikken deres? Han oppfordrer Siv og Erna til diskutere politiske løsninger.
Det er vel slik at velgerne fortjener å få vite om hva slags politikk Fremskrittspartiet og Høyre eventuelt vil føre - og eventeult hvilken politikk de to partiene kan være enig om om de eventuelt danner felles regjering - ikke utbasunere en KosMedMisnøye-holdning ovenfor politikken til den rød-grønne regjeringen. Betyr dette at de Rød-Grønne leverer en så god og solid politikk at Erna og Siv ikke har noe bedre og konstruktivt å bidra med? Det kan virke slik!
Det er vel slik at velgerne fortjener å få vite om hva slags politikk Fremskrittspartiet og Høyre eventuelt vil føre - og eventeult hvilken politikk de to partiene kan være enig om om de eventuelt danner felles regjering - ikke utbasunere en KosMedMisnøye-holdning ovenfor politikken til den rød-grønne regjeringen. Betyr dette at de Rød-Grønne leverer en så god og solid politikk at Erna og Siv ikke har noe bedre og konstruktivt å bidra med? Det kan virke slik!
Til deg!
Demokrati handler om deltakelse! Den som ikke deltar – gir samtidig avkall på sin del av demokratiet. Derfor engasjer deg, bry deg! Gjennom vårt demokrati kan du fritt bruke din tale-, forslags- og stemmerett. Nobels fredsprisvinner Elie Wiesel sa, "likegyldigheten er folkets verste fiende”. La ikke vårt demokrati forvitre i likegyldighet – men i deltakelse! Din deltakelse!
søndag 2. august 2009
Er Fremskrittspartiet et lureparti?
Er det mulig å innfri alle løftene som Fremskrittspartiet har kommet med? Samtidig som de lover 50 mrd kroner i skattelette – hvilket vil bety at statens inntekter svekkes betydelig, så sier det samme Fremskrittspartiet at de skal bevilge – ikke bare mer – men mye mer til veibygging, skole og utdanning, helse- og omsorg (sykehus/ eldreomsorg mv), likelønn, lavlønn osv osv. I tillegg vil de fjerne all offentlige bompengefinansiering. Det betyr at dette regnestykke går ikke i hop.
Det må være lov å utvise sunn skepsis til et parti som endrer standpunkter så ofte som det Fremskrittspartiet gjør! Og den åpenbare ubalanse mellom statens inntekter og utgifter som Fremskrittspartiet legger opp til – må det være tillatt å være skeptisk! Et eksempel på det er bompengefinansiering. Intet parti har flagget tydeligere at de er imot bompengefinansiering enn nettopp Fremskrittspartiet. Likevel sa Fremskrittspartiet ja til bompengefinansiering i Oslo.
Poenget er at noen må betale for alle løftene som Fremskrittspartiet fremmer. Jeg studerte litt i partiprogrammet til Fremskrittspartiet for 2009 – 2013 om hva som står der vedrørende bompengefinansiering. Det er påfallende å lese at Fremskrittspartiets nei til bompengefinansiering kun er relatert til ”offentlige veier” – dvs at partiprogrammet sier ingenting om nei til bompengefinansiering av private veier. Det er både merkelig og underlig.
Da tenker jeg på hva Fremskrittspartiet har sagt vedrørende veier. Der sier de at fremtidig veiutbygginger skal skje gjennom offentlig privat samarbeid (OPS). OPS er den desidert dyreste måten å bygge veier på for det offentlige. Men OPS er en utbyggingsform hvor det virkelig er mulig for private til å berike seg på skattebetalernes penger. Å kjøpe vei gjennom OPS kan sammenlignes med når vi kjøper varer på avbetaling – da betaler vi opp til 20 % rente for varen (og i noen tilfeller kanskje mer). Alle som har handlet på avbetaling vet hvor dyrt det kan være.
OPS innebærer at det offentlige bestiller eksempelvis et veiprosjekt (eller annen infrastruktur) av en privat aktør. Den private aktøren forestår da finansiering, utbygging og vedlikehold av veistrekningen over et bestemt antall år - eksempelvis 10 år – hvoretter det offentlige kjøper og overtar veistrekningen. En privat aktør må i sine kalkyler ta høyde for at rentenivået på lån kan stige opp mot 20 % - slik rentenivået på lån var i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Så lenge rentenivået er lavt, er dette skjulte inntekter for utbyggeren. Så stor er respekten for skattebetalernes penger har man i Fremskrittspartiet (og i Høyre som også er for OPS).
Den billigste måten å bygge vei på, er gjennom vår offentlige forvaltningen, fordi forvaltningen (forvaltningsselskaper) kan ta opp lån til den statsrenten som Norges bank fastsetter – og det er den billigste renten det mulig å oppdrive for slike utbyggingsprosjekter.
Bygges det veier på OPS-kontrakter, så vil det – som nevnt - være private virksomheter som bygger og drifter disse veiene over et visst antall år. Da står det ingenting i partiprogrammet til Fremskrittspartiet om at de ikke kan ta og bompengefinansiere veiene – så lenge pengene går til private. Eller sagt litt mer diplomatisk; Det kan bety at Fremskrittspartiet ikke har noen motforestillinger mot bompengefinansiering så lenge de går i lomma til private.
Forsøker Fremskrittspartiet på denne måten å lure til seg stemmer gjennom å forlede velgerne ved å fortelle bare halve sannheter?
Mitt poeng er at noen må finansiere alle løftene som Fremskrittspartiet har fremmet om forslagene realiseres. Så lenge Fremskrittspartiet ikke kan vise til hvordan de budsjettmessig har tenkt å dekke alle disse økte investeringskostnadene, så må velgerne begynne å tenke på hvilke muligheter som finnes for å realisere de foreslåtte prosjektene. Et av dem kan da være å bompengefinansiere OPS-veier så lenge de er på private hender. I tilfelle – kan det bli en meget kostbar fornøyelse for så vel fremtidige skattebetalere og brukere av private veisystemer. Slik må det være tillatt å spekulere i så lenge Fremskrittspartiet ikke vil beskrive for oss hvordan Fremskrittspartisamfunnet vil se ut for velgerne. For en ting er i hvert fall sikkert – Fremskrittspartisamfunnet vil være veldig fjernt fra dagens samfunn – om de får makt. Det må velgerne gjøre alt hva de kan for å forhindre!
Det må være lov å utvise sunn skepsis til et parti som endrer standpunkter så ofte som det Fremskrittspartiet gjør! Og den åpenbare ubalanse mellom statens inntekter og utgifter som Fremskrittspartiet legger opp til – må det være tillatt å være skeptisk! Et eksempel på det er bompengefinansiering. Intet parti har flagget tydeligere at de er imot bompengefinansiering enn nettopp Fremskrittspartiet. Likevel sa Fremskrittspartiet ja til bompengefinansiering i Oslo.
Poenget er at noen må betale for alle løftene som Fremskrittspartiet fremmer. Jeg studerte litt i partiprogrammet til Fremskrittspartiet for 2009 – 2013 om hva som står der vedrørende bompengefinansiering. Det er påfallende å lese at Fremskrittspartiets nei til bompengefinansiering kun er relatert til ”offentlige veier” – dvs at partiprogrammet sier ingenting om nei til bompengefinansiering av private veier. Det er både merkelig og underlig.
Da tenker jeg på hva Fremskrittspartiet har sagt vedrørende veier. Der sier de at fremtidig veiutbygginger skal skje gjennom offentlig privat samarbeid (OPS). OPS er den desidert dyreste måten å bygge veier på for det offentlige. Men OPS er en utbyggingsform hvor det virkelig er mulig for private til å berike seg på skattebetalernes penger. Å kjøpe vei gjennom OPS kan sammenlignes med når vi kjøper varer på avbetaling – da betaler vi opp til 20 % rente for varen (og i noen tilfeller kanskje mer). Alle som har handlet på avbetaling vet hvor dyrt det kan være.
OPS innebærer at det offentlige bestiller eksempelvis et veiprosjekt (eller annen infrastruktur) av en privat aktør. Den private aktøren forestår da finansiering, utbygging og vedlikehold av veistrekningen over et bestemt antall år - eksempelvis 10 år – hvoretter det offentlige kjøper og overtar veistrekningen. En privat aktør må i sine kalkyler ta høyde for at rentenivået på lån kan stige opp mot 20 % - slik rentenivået på lån var i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Så lenge rentenivået er lavt, er dette skjulte inntekter for utbyggeren. Så stor er respekten for skattebetalernes penger har man i Fremskrittspartiet (og i Høyre som også er for OPS).
Den billigste måten å bygge vei på, er gjennom vår offentlige forvaltningen, fordi forvaltningen (forvaltningsselskaper) kan ta opp lån til den statsrenten som Norges bank fastsetter – og det er den billigste renten det mulig å oppdrive for slike utbyggingsprosjekter.
Bygges det veier på OPS-kontrakter, så vil det – som nevnt - være private virksomheter som bygger og drifter disse veiene over et visst antall år. Da står det ingenting i partiprogrammet til Fremskrittspartiet om at de ikke kan ta og bompengefinansiere veiene – så lenge pengene går til private. Eller sagt litt mer diplomatisk; Det kan bety at Fremskrittspartiet ikke har noen motforestillinger mot bompengefinansiering så lenge de går i lomma til private.
Forsøker Fremskrittspartiet på denne måten å lure til seg stemmer gjennom å forlede velgerne ved å fortelle bare halve sannheter?
Mitt poeng er at noen må finansiere alle løftene som Fremskrittspartiet har fremmet om forslagene realiseres. Så lenge Fremskrittspartiet ikke kan vise til hvordan de budsjettmessig har tenkt å dekke alle disse økte investeringskostnadene, så må velgerne begynne å tenke på hvilke muligheter som finnes for å realisere de foreslåtte prosjektene. Et av dem kan da være å bompengefinansiere OPS-veier så lenge de er på private hender. I tilfelle – kan det bli en meget kostbar fornøyelse for så vel fremtidige skattebetalere og brukere av private veisystemer. Slik må det være tillatt å spekulere i så lenge Fremskrittspartiet ikke vil beskrive for oss hvordan Fremskrittspartisamfunnet vil se ut for velgerne. For en ting er i hvert fall sikkert – Fremskrittspartisamfunnet vil være veldig fjernt fra dagens samfunn – om de får makt. Det må velgerne gjøre alt hva de kan for å forhindre!
Boligpolitikken som har sviktet!
Det er trist å se at husmannskulturen gjenoppstår i det Norske samfunn. Grådige markedsliberalister vinner frem over alt i samfunnet! Forleden ble jeg trist og lei med når jeg så et fjernsynsinnslag hvor en gammel dame måtte flytte fra sitt hjem gjennom det meste av voksenlivet på grunn av opphevingen av Husleiereguleringsloven. Årsak – husleien vil øke så mye at hun ikke ser seg i stand til å bo der lenger. Dette er som å gjeninnføre husmannsvesenet som varte fra 1700-tallet frem til 1930-årene i en ny drakt.
Det hele begynte på begynnelsen av 80-tallet, da Willoch-regjeringen deregulerte hele boligmarkedet, og fikk flere av medlemmene innen boligsamvirkene til oppføre seg som ”boligkapitalister”. De som hadde fått gunstige finansieringsordninger, skattefordeler mv, dro stigen opp etter seg og ble plutselig ”høyrefolk”. Etter dette er det markedet som i stor grad har styrt boligprisene i Norge. Det ble slutten for all sosial boligbygging i Norge, og siden har antall bostedsløse i Norge vært på et uakseptabelt høyt nivå. Med omstillingene i husbankfinansieringen og boligsamvirkene opphørte solidariteten ovenfor unge som skal inn på boligmarkedet.
Nå var det mange forhold innenfor boligsamvirkene med forkjøpsrett, påstander om ”penger under bordet” osv osv som var meget uheldige – og som høyrepartiene brukte som argumenter og begrunnelse for å deregulere boligpolitikken. Men det at den solidariske boligpolitikken er opphørt , har gjort situasjon verre for mange er min påstand. Dessuten kunne man innført tiltak som kunne endret på de uheldige sidene som eksisterte før dereguleringen.
Når Husleiereguleringsloven nå oppheves, så har det mange uhelsige sider, men vil spesielt fremheve disse;
For det første kan en slik opphevelse ha som konsekvens at husleieprisene generelt vil stige, spesielt i de områdene hvor prispresset er størst fra før.
For det andre kan en slik politikk bidra til det kun er personer med en hvis størrelse på inntektsnivå som vil ha råd til å bo i sentrumsnære områder.
For det tredje, så kan en slik boligpolitikk på sikt medføre at personer med lave inntekter av økonomiske grunner tvinges til å flytte ut av byene, og at lavlønnsgruppene tvinges til å bo på bestemte områder – dvs en åpenbar og synlig klassedeling i samfunnet.
For det fjerde, synes jeg det er helt umenneskelig å kaste ut personer – og spesielt eldre mennesker som ikke har muligheter til å planlegge livene sine annerledes enn de har gjort – å regelrett bli kastet ut av sine hjem. Og dette gjelder folk som frem til nå har hatt et hjem. Alt dette bare for å gi økt handlingsrom for de stadig mer grådige markedsliberalistene.
På meg virker det som at boligsfellesskap gjennom boligsamvirke (fra før dereguleringen) er blitt erstattet av ”boligbaroner” - som beriker seg kraftig på boligmarkedet, herunder også meglere i banker og boligformidling.
Det kan virke som at dette markedet fungerer slik at det konstant bygges for lite boliger i forhold til behovet. Det driver prisene oppover. Samtidig har de samme ”boligbaroene” stor kontroll over utleiemarkedet. Når omsetninger av boliger går ned, presses prisene av de samme ”boligbaronene på utleieboliger oppover, slik at flere føler seg ”tvunget” til å kjøpe seg boliger i stedet. Og slik fortsetter det. ”Boligbaronene” har overtatt mer eller mindre all makt.
Det tragiske er at politikerne fremstår mer eller mindre handlingslammede i forhold til boligpolitikken og utviklingen på boligmarkedet, og faktisk har lagt alt i hendene på markedet. I dag vil jeg påstå at det faktisk ikke finnes noen boligpolitikk i Norge, og at politikerne i altfor stor grad gir etter for disse ”boligbaronene”. Det medfører at mange unge bor hjemme hos foreldrene stadig lengre, at flere utnyttes av kyniske bolighaier, at antall bostedsløse opprettholdes på et uakseptabelt høyt nivå osv osv. Og ikke nok med det, det offentlige leier ofte, med skattebetalernes penger i dette markedet til ofte urimelig høye priser. Eksempelvis, etter at antall innvandrere (flyktninger/asylsøkere osv) begynte å tilta fra 70-tallet, er dette med boligutleie blitt millionbutikk for noen.
Det er på tide at politikerne tar tilbake kontrollen og innfører en boligpolitikk igjen. Nå skal jeg medgi at de rød-grønne har tatt fatt i denne problemstillingen når det gjelder stundentboliger - som vil bygge 1 000 nye studentboliger. Men dette er ikke nok. Vi trenger tiltak på bygging av antall bolig, gunstige finansieringsmuligheter – kort sagt en solidarisk boligpolitikk – som begrenser ”boligbaronenes” framferd. Om noen er av den oppfatningen at boligsamvirke for dereguleringen var et ”onde”, så trenger vi ikke å erstatte det med markedsliberalistisk onde som er verre. For det er så vidt jeg forstår en allmenn aksept for at aldri tidligere har så stor andel gått til bolig tidligere som for dagens onde.
Summen av ovennevnte innebærer er at det er behov for en helhetlig boligpolitikk i Norge!
Det hele begynte på begynnelsen av 80-tallet, da Willoch-regjeringen deregulerte hele boligmarkedet, og fikk flere av medlemmene innen boligsamvirkene til oppføre seg som ”boligkapitalister”. De som hadde fått gunstige finansieringsordninger, skattefordeler mv, dro stigen opp etter seg og ble plutselig ”høyrefolk”. Etter dette er det markedet som i stor grad har styrt boligprisene i Norge. Det ble slutten for all sosial boligbygging i Norge, og siden har antall bostedsløse i Norge vært på et uakseptabelt høyt nivå. Med omstillingene i husbankfinansieringen og boligsamvirkene opphørte solidariteten ovenfor unge som skal inn på boligmarkedet.
Nå var det mange forhold innenfor boligsamvirkene med forkjøpsrett, påstander om ”penger under bordet” osv osv som var meget uheldige – og som høyrepartiene brukte som argumenter og begrunnelse for å deregulere boligpolitikken. Men det at den solidariske boligpolitikken er opphørt , har gjort situasjon verre for mange er min påstand. Dessuten kunne man innført tiltak som kunne endret på de uheldige sidene som eksisterte før dereguleringen.
Når Husleiereguleringsloven nå oppheves, så har det mange uhelsige sider, men vil spesielt fremheve disse;
For det første kan en slik opphevelse ha som konsekvens at husleieprisene generelt vil stige, spesielt i de områdene hvor prispresset er størst fra før.
For det andre kan en slik politikk bidra til det kun er personer med en hvis størrelse på inntektsnivå som vil ha råd til å bo i sentrumsnære områder.
For det tredje, så kan en slik boligpolitikk på sikt medføre at personer med lave inntekter av økonomiske grunner tvinges til å flytte ut av byene, og at lavlønnsgruppene tvinges til å bo på bestemte områder – dvs en åpenbar og synlig klassedeling i samfunnet.
For det fjerde, synes jeg det er helt umenneskelig å kaste ut personer – og spesielt eldre mennesker som ikke har muligheter til å planlegge livene sine annerledes enn de har gjort – å regelrett bli kastet ut av sine hjem. Og dette gjelder folk som frem til nå har hatt et hjem. Alt dette bare for å gi økt handlingsrom for de stadig mer grådige markedsliberalistene.
På meg virker det som at boligsfellesskap gjennom boligsamvirke (fra før dereguleringen) er blitt erstattet av ”boligbaroner” - som beriker seg kraftig på boligmarkedet, herunder også meglere i banker og boligformidling.
Det kan virke som at dette markedet fungerer slik at det konstant bygges for lite boliger i forhold til behovet. Det driver prisene oppover. Samtidig har de samme ”boligbaroene” stor kontroll over utleiemarkedet. Når omsetninger av boliger går ned, presses prisene av de samme ”boligbaronene på utleieboliger oppover, slik at flere føler seg ”tvunget” til å kjøpe seg boliger i stedet. Og slik fortsetter det. ”Boligbaronene” har overtatt mer eller mindre all makt.
Det tragiske er at politikerne fremstår mer eller mindre handlingslammede i forhold til boligpolitikken og utviklingen på boligmarkedet, og faktisk har lagt alt i hendene på markedet. I dag vil jeg påstå at det faktisk ikke finnes noen boligpolitikk i Norge, og at politikerne i altfor stor grad gir etter for disse ”boligbaronene”. Det medfører at mange unge bor hjemme hos foreldrene stadig lengre, at flere utnyttes av kyniske bolighaier, at antall bostedsløse opprettholdes på et uakseptabelt høyt nivå osv osv. Og ikke nok med det, det offentlige leier ofte, med skattebetalernes penger i dette markedet til ofte urimelig høye priser. Eksempelvis, etter at antall innvandrere (flyktninger/asylsøkere osv) begynte å tilta fra 70-tallet, er dette med boligutleie blitt millionbutikk for noen.
Det er på tide at politikerne tar tilbake kontrollen og innfører en boligpolitikk igjen. Nå skal jeg medgi at de rød-grønne har tatt fatt i denne problemstillingen når det gjelder stundentboliger - som vil bygge 1 000 nye studentboliger. Men dette er ikke nok. Vi trenger tiltak på bygging av antall bolig, gunstige finansieringsmuligheter – kort sagt en solidarisk boligpolitikk – som begrenser ”boligbaronenes” framferd. Om noen er av den oppfatningen at boligsamvirke for dereguleringen var et ”onde”, så trenger vi ikke å erstatte det med markedsliberalistisk onde som er verre. For det er så vidt jeg forstår en allmenn aksept for at aldri tidligere har så stor andel gått til bolig tidligere som for dagens onde.
Summen av ovennevnte innebærer er at det er behov for en helhetlig boligpolitikk i Norge!
lørdag 1. august 2009
Fremskrittspartiet - etter at George W. Bush har gått av
Fremskrittspartiet har hatt et forbilde de siste årene, og det er USA og tidligere president George W. Bush! Maken til kopiering av standpunkter og politikk i et parti som det som skjedde i Fremskrittspartiet under Bush-regimet skal man lete lenge etter. Egenfantasien i Fremskrittspartiet på nasjonal og internasjonal politikk har alltid vært på et lavmål, mens nå er blitt mer eller mindre fraværende. Da finanskrisen kom, og George W. Bush på slutten av sin presidentperiode omsider ble tvunget til å begynne å vurdere tiltak for å få mer kontroll med markedsliberalistenes frie spill, raste Fremskrittspartiet korthus fullstendig sammen. Finanskrisen er jo et resultat av markedskreftenes frie spill, og mangel på demokratisk styring, kontroll og revisjon av finansnæringen. Skuffelsen ble så stor i Fremskrittspartiet at nestleder Per Sandberg gikk ut kalte tidligere president George W. Bush for en "sosialist" i den forstand at Fremskrittspartiet mener at Bush ikke slapp markedet ennå mer fritt.
Med George W. Bush borte fra politikken, virker det som om “fantasien” til Fremskrittspartiet har stoppet opp, og de er blitt mer eller mindre handlingslammet.
Handlingslammelsen kom virkelig til uttrykk under partiets landsmøte. Tenk at partileder Siv Jensen, som har ambisjoner om å bli statsminister - nevnte finanskrisen bare en eneste gang under landsmøtetalen sin! Og hun hadde ingen medisin for hvordan denne krisen skal møte med mottiltak. Hva slags partileder er det??? Hvor er Fremskrittspartiets tanker og omsorg for de mange som blir arbeidsledige og/eller lever uttrykt mht til å ivareta familie, hus og hjem som en følge av finanskrisen? Nei, nå er Fremskrittspartiet tilbake på sitt gamle “brød og sirkusnivå” igjen. Nå er saker som salg av brennevin på bensinstasjoner, fartsgrensen skal opp til 120 km/t, aktiv dødshjelp osv osv som gjelder, saker som tilsynelatende virker å være langt mer viktigere enn å finne tiltak til å møte finanskrisen, usikkerheten i arbeidsmarkedet og klimakrisen på. Virkelig seriøst må jeg si!
Det er også helt utrolig at Fremskrittspartiet ikke evner å ta et standpunkt i EU-saken. Det meste av dagens politikk i Norge påvirkes av EU og EØS-avtalen, likevel har de ikke en strategi og klar mening om det. De har ikke en gang antydet retningen. Det kan virke som om EU-saken er en for komplisert sak å ta stilling til for Fremskrittspartiet (akkurat som finanskrisen). Enda EU/EØS-saken er et spørsmål som er av vital betydning for så vel den enkelte innbygger som nasjonen. Slike debatter avledes som regel med populistiske saker som fjerning av bompenger, øke fartsgrensen til 120 km/t, lavere bensinavgift og lignende. Kort sagt – de store viktige sakene fortrenges i Fremskrittspartiet til fordel for kortsiktige små saker. Likevel har partiet så stor oppslutning.Det er også merkelig at Fremskrittspartiet ikke er i stand til å beskrive hva slags samfunn de vil ha, eller rettere sagt hvordan Fremskrittspartisamfunnet vil se ut dersom de kommer til makta.
Det vi vet er at Fremskrittspartiet har lovet 50 mrd i skattelettelse og fjerning av bompengeavgiften. Det betyr at staten får betydelig mindre penger inn i kass til bruk på offentlige formål. Til tross for at det med Fremskrittspartiets forslag blir mindre penger inn i statskassa, så vil Fremskrittspartiet bruke enda mer penger, dvs Fremskrittspartiet vil bruke mye mer penger til blant annet utbygging av veier, helse og omsorg (sykehus/eldre), politi og fengselsvesen, skole og utdanning (forskning) likelønn og lavlønn, og lederlønninger skal øke (skape større forskjeller mellom folk). Hvor skal de hente alle de pengene fra, dvs differansen mellom statsinntektene med 50 mrd kr mindre inn, samtidig som utgiftsiden øker formidabelt!Hadde en alminnelig husholdning tenkt og handlet slik, dvs å bruke penger langt over evne, ville man jo gått konkurs! (Slik et par kommuner i Danmark i praksis gjorde som gjennomførte Fremskrittspartipolitikk i fullt mon).
Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet si noe om hvordan de har tenkt å dekke inn denne differansen - hvorfor tier de om det som er ubehagelig?Man kan jo jette seg til noen mulige konsekvenser. Vil de bli mer bruk av sosial dumping? Kraftige angrep på kollektive tariffavtaler? Vil det bli økte egenandeler og dyrere tjenester for brukerne (eksempelvis innen skole, barnehage, skolefritidsordning, helsetjenester osv osv)? Er det syke, trygdede og arbeidsledige som skal betale prisen?En ting vet vi med sikkerhet - ingenting kommer gratis. Noen må betale også for Fremskrittspartiet lovnader og gilde også. Det to eneste punktet Fremskrittspartiet er meget klare og tydelige på er det skal bli lettere for de rike å bli enda rikere, og at forskjellene mellom folk skal bli ennå større. Det andre punktet er at fremtidens arbeidstakere må belage seg på midlertidige ansettelser (som et ledd i fagforeningsknusing/ og for å gjøre det vanskeligere for arbeidstakere å få lån til egen bolig osv). Det kan virke som om Fremskrittspartiet vil ha en fremvekst av en ny underklasse i samfunnet.Men å beskrive Fremskrittspartisamfunnet - hvordan det vil se ut - det vil visst Fremskrittspartiet ikke fortelle/ synliggjøre. Litt bedragersk spør du meg. Og når forbildet, George W. Bush er borte - er det sikkert blitt vanskeligere det også.
Men et lyspunkt er det å spore. Etter George W. Bush-epoken er over, måtte Fremskrittspartiet begynne å lete litt selv etter hva de skal mene. Blant annet reiste Per Sandberg til Midt-Østen, og oppdaget plutselig og brått – til åpenbar stor forbauselse - at Midt-Østen konflikten har to sider. I Fremskrittspartiets verden – uten George W. Bush -var/er sikkert det et stort sprang!
Med George W. Bush borte fra politikken, virker det som om “fantasien” til Fremskrittspartiet har stoppet opp, og de er blitt mer eller mindre handlingslammet.
Handlingslammelsen kom virkelig til uttrykk under partiets landsmøte. Tenk at partileder Siv Jensen, som har ambisjoner om å bli statsminister - nevnte finanskrisen bare en eneste gang under landsmøtetalen sin! Og hun hadde ingen medisin for hvordan denne krisen skal møte med mottiltak. Hva slags partileder er det??? Hvor er Fremskrittspartiets tanker og omsorg for de mange som blir arbeidsledige og/eller lever uttrykt mht til å ivareta familie, hus og hjem som en følge av finanskrisen? Nei, nå er Fremskrittspartiet tilbake på sitt gamle “brød og sirkusnivå” igjen. Nå er saker som salg av brennevin på bensinstasjoner, fartsgrensen skal opp til 120 km/t, aktiv dødshjelp osv osv som gjelder, saker som tilsynelatende virker å være langt mer viktigere enn å finne tiltak til å møte finanskrisen, usikkerheten i arbeidsmarkedet og klimakrisen på. Virkelig seriøst må jeg si!
Det er også helt utrolig at Fremskrittspartiet ikke evner å ta et standpunkt i EU-saken. Det meste av dagens politikk i Norge påvirkes av EU og EØS-avtalen, likevel har de ikke en strategi og klar mening om det. De har ikke en gang antydet retningen. Det kan virke som om EU-saken er en for komplisert sak å ta stilling til for Fremskrittspartiet (akkurat som finanskrisen). Enda EU/EØS-saken er et spørsmål som er av vital betydning for så vel den enkelte innbygger som nasjonen. Slike debatter avledes som regel med populistiske saker som fjerning av bompenger, øke fartsgrensen til 120 km/t, lavere bensinavgift og lignende. Kort sagt – de store viktige sakene fortrenges i Fremskrittspartiet til fordel for kortsiktige små saker. Likevel har partiet så stor oppslutning.Det er også merkelig at Fremskrittspartiet ikke er i stand til å beskrive hva slags samfunn de vil ha, eller rettere sagt hvordan Fremskrittspartisamfunnet vil se ut dersom de kommer til makta.
Det vi vet er at Fremskrittspartiet har lovet 50 mrd i skattelettelse og fjerning av bompengeavgiften. Det betyr at staten får betydelig mindre penger inn i kass til bruk på offentlige formål. Til tross for at det med Fremskrittspartiets forslag blir mindre penger inn i statskassa, så vil Fremskrittspartiet bruke enda mer penger, dvs Fremskrittspartiet vil bruke mye mer penger til blant annet utbygging av veier, helse og omsorg (sykehus/eldre), politi og fengselsvesen, skole og utdanning (forskning) likelønn og lavlønn, og lederlønninger skal øke (skape større forskjeller mellom folk). Hvor skal de hente alle de pengene fra, dvs differansen mellom statsinntektene med 50 mrd kr mindre inn, samtidig som utgiftsiden øker formidabelt!Hadde en alminnelig husholdning tenkt og handlet slik, dvs å bruke penger langt over evne, ville man jo gått konkurs! (Slik et par kommuner i Danmark i praksis gjorde som gjennomførte Fremskrittspartipolitikk i fullt mon).
Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet si noe om hvordan de har tenkt å dekke inn denne differansen - hvorfor tier de om det som er ubehagelig?Man kan jo jette seg til noen mulige konsekvenser. Vil de bli mer bruk av sosial dumping? Kraftige angrep på kollektive tariffavtaler? Vil det bli økte egenandeler og dyrere tjenester for brukerne (eksempelvis innen skole, barnehage, skolefritidsordning, helsetjenester osv osv)? Er det syke, trygdede og arbeidsledige som skal betale prisen?En ting vet vi med sikkerhet - ingenting kommer gratis. Noen må betale også for Fremskrittspartiet lovnader og gilde også. Det to eneste punktet Fremskrittspartiet er meget klare og tydelige på er det skal bli lettere for de rike å bli enda rikere, og at forskjellene mellom folk skal bli ennå større. Det andre punktet er at fremtidens arbeidstakere må belage seg på midlertidige ansettelser (som et ledd i fagforeningsknusing/ og for å gjøre det vanskeligere for arbeidstakere å få lån til egen bolig osv). Det kan virke som om Fremskrittspartiet vil ha en fremvekst av en ny underklasse i samfunnet.Men å beskrive Fremskrittspartisamfunnet - hvordan det vil se ut - det vil visst Fremskrittspartiet ikke fortelle/ synliggjøre. Litt bedragersk spør du meg. Og når forbildet, George W. Bush er borte - er det sikkert blitt vanskeligere det også.
Men et lyspunkt er det å spore. Etter George W. Bush-epoken er over, måtte Fremskrittspartiet begynne å lete litt selv etter hva de skal mene. Blant annet reiste Per Sandberg til Midt-Østen, og oppdaget plutselig og brått – til åpenbar stor forbauselse - at Midt-Østen konflikten har to sider. I Fremskrittspartiets verden – uten George W. Bush -var/er sikkert det et stort sprang!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
