Det er som regel en årsak til at noen kan operere billigere enn andre, og spesielt når eierne tjener store penger. Generelt er det slik at der er billigst – er det som regel ”billig” sikkerhet, og arbeidstakere blir dårlig behandlet. ”Billig sikkerhet” (les dårlig sikkerhet) betyr økt profitt for eierne – og i konkurranseutsatte virksomheter teller profitt generelt som regel mer enn sikkerhet. Og det er kostnader knyttet til sikkerhet det er enklest å spare inn på (I England gjorde man nettopp det på togsikkerhet – slik at staten til slutt måtte overta ansvaret for infrastrukturen igjen – etter å ha vært privatisert)
Hva skjer når eksempelvis en billist bryter alvorlige trafikksikkerhetsregler? Jo, i verste fall medfører det en inndragning av kjørlisens (sertifikat), med tillegg av fengselsstraff.
Hva skjer om en passasjer ikke følger sikkerhetskravene mht til innsjekking (bagasjeinnhold osv). Enten rydder man opp i forholdet, ellers så bli man avvist.
De samme prinsippene må gjelde når eiere av flyselskap bryter fastsatte regler og forordninger for sikkerhet!
Jeg må si at jeg skvatt da nyhetene fortalte om at Norwegian bryter sikkerhetsreglene systematisk! Så langt i år har de brutt reglene 82 ganger med hensynt til ikke å fylle kvoten på besetningen jf gjeldende sikkerhetsregler.
I valget mellom å kansellere en flyging - eller å fly med redusert bemanning, har vi altså valgt det siste sier representant for Norwegian. Og forklarer sikkerhets¬bruddene med at de ikke har klart å utdanne nok kabinpersonell til å holde tritt med veksten selskapet har oppnådd.
Hvor er verneombudene i Norwegian hen? Verneombudene har myndighet til - i ytterste konsekvens – å kreve farlig arbeid stanset.
Belastningen på gjenværende personale i flyene med redusert bemanning kan umulig være forsvarlig sett ut fra helse-, miljø og sikkerhet.
Min oppfatning er - på generelt grunnlag, at dersom selskapet ikke bemanner flyene sine etter fastsatte normer, så må flyet innstilles!
Man gambler rett og slett ikke på sikkerhet! De avslørte bruddene i Norwegian må få konsekvenser! Slikt kan ikke kunder godta!
søndag 31. oktober 2010
Dnb NOR og eventuell utflagging
Det er pussig hvordan nyliberalismen finner sine veier, og hvor lite samfunnsansvar enkelte av disse kreftene er i stand til å utvise!
Den gangen markedsliberalismen ble innført i Norge (Høyreregjeringene til Kåre Willoch 1981/ 1985), fikk man stadfestet begynnelsen på et sterkt klasseskille i Norge. Finans- og utdanningseliten på den ene siden, og arbeidstakere, trygdede og innvandrergrupper på den andre siden. Klasseskillet kom til syne gjennom at man lønningene til utdanningseliten ganske markant. Under begrepet ”ledelse” som ble finans- og utdanningseliten fremstilt som en slags forherligelse for samfunnet. Det begynte med høyesterettsdommere, som nærmest fikk fordoblet årsinntekten sin over natta. Så eskalerte dette systemet videre, finanseliten fikk lov til bygge ned strandsoner (under dekke av dette var nødvendig for å beholde viktig kompetanse i Norge) – og for stenge underklassene ute, man fikk i stand belønnings- og bonusordninger og haugevis med frynsegoder for de samme gruppene.
Med nedbygging av strandsoner eksalerte lov- og rettssystemet med at den rike eliten er unntatt fra demokratisk vedtatte lover – dvs alminnelig lov- og rett.
På den tiden innførte bankene ulike spareordninger med skattefradrag. Hensikten var i utgangspunktet å stimulere til økt sparing - som et mottiltak mot høy inflasjon. I praksis var dette å innføre et system hvor de med ekstra penger, skulle tilegnes særordninger i den hensikt å øke klasseforskjellene i Norge! I ettertid viser det seg at mange av disse spareordningene var rent lureri – og at mange sparere ville hatt større avkastning om de hadde plassert pengene på en høyrentekonto i stedet.
Bankene lokket på denne tiden kunder (småsparere) til å investere i bankaksjer. Det skulle være ”trygt som banken”. Dnb var ikke noe unntak. Men det var inntil Dnb fikk sin finanskrise. Da gikk det fryktelig galt, aksjene til småsparerne i Dnb ble nedskrevet i null og annullert. Så stygt behandlet Dnb sine deleiere – dvs småaksjonærene.
Frislippet av økonomien som fulgte på denne tiden, kombinert med deregulering av boligmarkedet, forårsaket etter hvert en stor økonomisk krise for hele nasjonen. Høyre feiget ut etter år med feilslått politikk og overlot makten til Arbeiderparti. LO måtte inn å ta nasjonalansvar med solidaritetsalternativet for å rette opp igjen landets økonomi etter vandalenes luksusfest (vi husker saken med Blystad-brødrene fra denne tiden).
Vi husker også, når folk mistet jobbene sine på 80/ tallet, og arbeidsledigheten var urovekkende høy, og slik at mange ikke klarte å betjene lånene sine. Da var bankene raske med å slå arbeidstakere/ trygdede konkurs, og kjøpte opp konkursboene til latterlig lave priser (de satt med bukta og begge endene). Det medførte at bankene gjorde mange arbeidstakere/ trygdede til gjeldsslaver – noe mange sliter med enda. Mens boligene som bankene kjøpt opp som konkursbo til ”latterlige gi bort-priser” ble videresolgt med kjempestore fortjenester for bankene.
I 2008 ble verden rammet av ny finanskrise. Arbeidsledigheten steg, Takket være den rød-grønne regjeringen, fikk bankene overføringer fra oljefondet i en vanskelig økonomisk tid – delvis for å redde norske banker, og for å stimulere etterspørselen etter varer og tjenester, og redde norske arbeidsplasser. Penger som pr definisjon var norske skattebetalers penger. Dnb Nor var blant mottakerne så vidt jeg husker. Penger som de i tilfelle har tjent godt på i ettertid.
Nå kommer takken fra Dnb/ Dnb Nor, og hvilket ”samfunnsansvar” Dnb Nor utviser til norske skattebetalere og sine ansatte. De vurderer nå å flagge ut til Baltikum (jf Finansavisen den 29.10.10), hvor lønnsnivået er 25 % av hva de norske arbeidstakerne får. Dnb Nor regner med å tjene 100 mrd kroner på en slik utflagging. Det betyr økt bonus til ledelsen og økt aksjeutbytte til eierne. Eventuelle arbeidsledige som blir utstøtt av arbeidslivet over i arbeidsledighet som følge av utflaggingen, skal norske skattebetalere få betale gjennom trygde- og stønadssystemene.
Dersom Dnb Nor gjør alvor av planeneutflaggingen, bør det være et krav fra norske skattebetalere om at norske myndigheter nasjonaliserer Dnb Nor! Det er et krav norske skattebetalere har et legitimt krav på å få innfridd. Staten er dessuten deleier i Dnb Nor. Planene til Dnb Nor har ingen annen betegnelse enn at det er et røveri. Røveri er pr definisjon en kriminell handling!
Det er norske arbeidstakere som har bygd om Dnb/ Dnb Nor, og bidratt til redde banken under kriser. Det bør ledelsen i Dnb Nor ta inn over seg!
Den gangen markedsliberalismen ble innført i Norge (Høyreregjeringene til Kåre Willoch 1981/ 1985), fikk man stadfestet begynnelsen på et sterkt klasseskille i Norge. Finans- og utdanningseliten på den ene siden, og arbeidstakere, trygdede og innvandrergrupper på den andre siden. Klasseskillet kom til syne gjennom at man lønningene til utdanningseliten ganske markant. Under begrepet ”ledelse” som ble finans- og utdanningseliten fremstilt som en slags forherligelse for samfunnet. Det begynte med høyesterettsdommere, som nærmest fikk fordoblet årsinntekten sin over natta. Så eskalerte dette systemet videre, finanseliten fikk lov til bygge ned strandsoner (under dekke av dette var nødvendig for å beholde viktig kompetanse i Norge) – og for stenge underklassene ute, man fikk i stand belønnings- og bonusordninger og haugevis med frynsegoder for de samme gruppene.
Med nedbygging av strandsoner eksalerte lov- og rettssystemet med at den rike eliten er unntatt fra demokratisk vedtatte lover – dvs alminnelig lov- og rett.
På den tiden innførte bankene ulike spareordninger med skattefradrag. Hensikten var i utgangspunktet å stimulere til økt sparing - som et mottiltak mot høy inflasjon. I praksis var dette å innføre et system hvor de med ekstra penger, skulle tilegnes særordninger i den hensikt å øke klasseforskjellene i Norge! I ettertid viser det seg at mange av disse spareordningene var rent lureri – og at mange sparere ville hatt større avkastning om de hadde plassert pengene på en høyrentekonto i stedet.
Bankene lokket på denne tiden kunder (småsparere) til å investere i bankaksjer. Det skulle være ”trygt som banken”. Dnb var ikke noe unntak. Men det var inntil Dnb fikk sin finanskrise. Da gikk det fryktelig galt, aksjene til småsparerne i Dnb ble nedskrevet i null og annullert. Så stygt behandlet Dnb sine deleiere – dvs småaksjonærene.
Frislippet av økonomien som fulgte på denne tiden, kombinert med deregulering av boligmarkedet, forårsaket etter hvert en stor økonomisk krise for hele nasjonen. Høyre feiget ut etter år med feilslått politikk og overlot makten til Arbeiderparti. LO måtte inn å ta nasjonalansvar med solidaritetsalternativet for å rette opp igjen landets økonomi etter vandalenes luksusfest (vi husker saken med Blystad-brødrene fra denne tiden).
Vi husker også, når folk mistet jobbene sine på 80/ tallet, og arbeidsledigheten var urovekkende høy, og slik at mange ikke klarte å betjene lånene sine. Da var bankene raske med å slå arbeidstakere/ trygdede konkurs, og kjøpte opp konkursboene til latterlig lave priser (de satt med bukta og begge endene). Det medførte at bankene gjorde mange arbeidstakere/ trygdede til gjeldsslaver – noe mange sliter med enda. Mens boligene som bankene kjøpt opp som konkursbo til ”latterlige gi bort-priser” ble videresolgt med kjempestore fortjenester for bankene.
I 2008 ble verden rammet av ny finanskrise. Arbeidsledigheten steg, Takket være den rød-grønne regjeringen, fikk bankene overføringer fra oljefondet i en vanskelig økonomisk tid – delvis for å redde norske banker, og for å stimulere etterspørselen etter varer og tjenester, og redde norske arbeidsplasser. Penger som pr definisjon var norske skattebetalers penger. Dnb Nor var blant mottakerne så vidt jeg husker. Penger som de i tilfelle har tjent godt på i ettertid.
Nå kommer takken fra Dnb/ Dnb Nor, og hvilket ”samfunnsansvar” Dnb Nor utviser til norske skattebetalere og sine ansatte. De vurderer nå å flagge ut til Baltikum (jf Finansavisen den 29.10.10), hvor lønnsnivået er 25 % av hva de norske arbeidstakerne får. Dnb Nor regner med å tjene 100 mrd kroner på en slik utflagging. Det betyr økt bonus til ledelsen og økt aksjeutbytte til eierne. Eventuelle arbeidsledige som blir utstøtt av arbeidslivet over i arbeidsledighet som følge av utflaggingen, skal norske skattebetalere få betale gjennom trygde- og stønadssystemene.
Dersom Dnb Nor gjør alvor av planeneutflaggingen, bør det være et krav fra norske skattebetalere om at norske myndigheter nasjonaliserer Dnb Nor! Det er et krav norske skattebetalere har et legitimt krav på å få innfridd. Staten er dessuten deleier i Dnb Nor. Planene til Dnb Nor har ingen annen betegnelse enn at det er et røveri. Røveri er pr definisjon en kriminell handling!
Det er norske arbeidstakere som har bygd om Dnb/ Dnb Nor, og bidratt til redde banken under kriser. Det bør ledelsen i Dnb Nor ta inn over seg!
lørdag 30. oktober 2010
Hvor stor er den faktiske statsgjelden til EU-landene
EU landene diskuterer å gjøre endringer i Lisboa-traktaten som trådde i kraft 1. desember i 2009. Et av spørsmålene som skal drøftes, er om det skal innføres sanksjonsmidler ovenfor EU land som har store underskudd på statsbudsjettene/ stor statsgjeld.
Hvordan makteliten i EU håndterer økonomisk land som gått bankrått på, er Hellas et godt eksempel på! De fattigste får lide!
Når pensjoner og sosiale bidrag, samt lønninger settes ned – og de rike fører pengene sine ut av landet (ofte på hemmelige kontoer i skatteparadiser) – så forsvinner en stor del av kjøpekraften i samfunnet. Det gjør at det vil ta meget lang tid før man får man stimulert etterspørselen av varer og tjenester, slik at Hellas og andre land kommer på fote igjen. Og det vil ta enda lengre tid før man får bukt med den store arbeidsledigheten som mange land sliter med. I mens forvitrer velferdsordningene – hvilket virker til å være høyrepartienes og EUs fremste formål, ved siden av å drive fagforeningsknusing.
Høyrepolitikk i praksis
Da tidligere president i USA, Bill Clinton, overleverte makten til George W. Bush, var det stort sett orden på finansene i USA. USA er i dag inne i en ond spiral – forårsaket av tidligere president George W. Bush! Bush gav skattelettelser til de rike, samtidig som han satte i gang to kriger (Irak og Afghanistan) - på ”lånte” penger – og som USAs fremtidige skattebetalere må unngjelde for. Budsjettunderskuddet i USA er nå på mer enn en 1 billion (1.000.000.000.000) dollar.
Finanskrisen har forårsaket at pensjonene til mange amerikanere er forduftet, sammen med bankene (pensjonsfondene) som har gått fløyten. Bortfall av pensjoner, nedgang i inntekter, stagnasjon på sosial bidrag - innebærer at mye tapt kjøpekraft, med påfølgende stor arbeidsledighet. 1 av 7 amerikanere lever i dag i fattigdom i USA. President Barack Ombama sliter i dag med konsekvensene av 8 år med høyrepolitikk (George W. Bush).
Offentlig privat samarbeid
Nyliberalistene (høyrepolitikk) har innført en ny måte å finansiere offentlig infrastruktur på – det har fått navnet ”offentlig privat samarbeid (OPS)”. Det innebærer at private tar opp lån og bygger ut offentlig infrastruktur – og hvor det offentlige forplikter seg til å kjøpe tilbake investeringene fra de private etter eksempelvis 10 år. OPS er et system som er bygd opp av og for den rike eliten. Det er slik at tilbakebetaling av OPS-lån (når den tid kommer), så skjer det med skattebetalernes penger. OPS-lån har da prioritet foran pensjoner, sykelønn, eldreomsorg, sosialstønader, skoler, helse osv osv.
OPS fungerer på samme måte som når vi handler på avbetaling. Dvs en meget kostbar måte å handle (investere) på – med skyhøye renter. OPS er blitt et viktig redskap for den rike eliten (høyrepartiene og EU), for å ”knuse”/ bygge ned velferdssamfunnet på – og dermed gjenskape fattigdom og nye underklasser i samfunnet.
OPS handler om at den rike eliten vil berike seg i dag, gjennom å forgjelde fremtidens skattebetalere, med de konsekvensene det medfører for kommende generasjoner.
De rike EU-landene sitter på sin høye hest
Som nevnt – de rike landene – diskuterer å innføre sanksjonsmidler ovenfor de EU-landene som påfører sine land budsjettunderskudd/ statsgjeld. Trolig er dette en krampetrekning for å forsøke å redde euroen som fremtidig pengesystem. Den rike eliten krever med andre ord mer – og strengere høyrepolitikk av sine medlemsland. Dvs kutt i pensjoner, kutt i sosialstønader, kutt i lønninger til arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og formue (inntekt). Slik fungerer EUs store underskudd på demokrati!
Den rike eliten, omfattes ikke av innstramningene virker det som. Til tross for den internasjonale finanskrisen – viser World Wealth Report (WWR) at "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Det viser at den rike eliten er skjermet for finansielle kriser i de enkelte land. Dette er høyrepolitikk/ nyliberalistisk politikk i praksis!
Men hvilken statsgjeld besitter egentlig de rike EU-landene med i dag? Det er veldig mange OPS-investeringer som er gjennomført i de høyredominerte EU-landene de seneste årene. Og det er slik at OPS-investeringer kan være er skjult form for statsgjeld – slik også tidligere statsråd Halvard Bakke skrev om forleden i en artikkel?
Kanskje bør en eventuell omskriving av Lisboa-trakten – til også å omfatte OPS-gjeld når det vurderes å innføre sanksjonsmidler mot å øke statsgjeld? Tar man med OPS-gjeld i regnestykket – så er kanskje ikke behov for å gjøre endringer i Lisboa-traktaten?
For jeg lurer virkelig på hvor stor OPS-gjelden er i de ulike EU-landene faktisk er!
Hvordan makteliten i EU håndterer økonomisk land som gått bankrått på, er Hellas et godt eksempel på! De fattigste får lide!
Når pensjoner og sosiale bidrag, samt lønninger settes ned – og de rike fører pengene sine ut av landet (ofte på hemmelige kontoer i skatteparadiser) – så forsvinner en stor del av kjøpekraften i samfunnet. Det gjør at det vil ta meget lang tid før man får man stimulert etterspørselen av varer og tjenester, slik at Hellas og andre land kommer på fote igjen. Og det vil ta enda lengre tid før man får bukt med den store arbeidsledigheten som mange land sliter med. I mens forvitrer velferdsordningene – hvilket virker til å være høyrepartienes og EUs fremste formål, ved siden av å drive fagforeningsknusing.
Høyrepolitikk i praksis
Da tidligere president i USA, Bill Clinton, overleverte makten til George W. Bush, var det stort sett orden på finansene i USA. USA er i dag inne i en ond spiral – forårsaket av tidligere president George W. Bush! Bush gav skattelettelser til de rike, samtidig som han satte i gang to kriger (Irak og Afghanistan) - på ”lånte” penger – og som USAs fremtidige skattebetalere må unngjelde for. Budsjettunderskuddet i USA er nå på mer enn en 1 billion (1.000.000.000.000) dollar.
Finanskrisen har forårsaket at pensjonene til mange amerikanere er forduftet, sammen med bankene (pensjonsfondene) som har gått fløyten. Bortfall av pensjoner, nedgang i inntekter, stagnasjon på sosial bidrag - innebærer at mye tapt kjøpekraft, med påfølgende stor arbeidsledighet. 1 av 7 amerikanere lever i dag i fattigdom i USA. President Barack Ombama sliter i dag med konsekvensene av 8 år med høyrepolitikk (George W. Bush).
Offentlig privat samarbeid
Nyliberalistene (høyrepolitikk) har innført en ny måte å finansiere offentlig infrastruktur på – det har fått navnet ”offentlig privat samarbeid (OPS)”. Det innebærer at private tar opp lån og bygger ut offentlig infrastruktur – og hvor det offentlige forplikter seg til å kjøpe tilbake investeringene fra de private etter eksempelvis 10 år. OPS er et system som er bygd opp av og for den rike eliten. Det er slik at tilbakebetaling av OPS-lån (når den tid kommer), så skjer det med skattebetalernes penger. OPS-lån har da prioritet foran pensjoner, sykelønn, eldreomsorg, sosialstønader, skoler, helse osv osv.
OPS fungerer på samme måte som når vi handler på avbetaling. Dvs en meget kostbar måte å handle (investere) på – med skyhøye renter. OPS er blitt et viktig redskap for den rike eliten (høyrepartiene og EU), for å ”knuse”/ bygge ned velferdssamfunnet på – og dermed gjenskape fattigdom og nye underklasser i samfunnet.
OPS handler om at den rike eliten vil berike seg i dag, gjennom å forgjelde fremtidens skattebetalere, med de konsekvensene det medfører for kommende generasjoner.
De rike EU-landene sitter på sin høye hest
Som nevnt – de rike landene – diskuterer å innføre sanksjonsmidler ovenfor de EU-landene som påfører sine land budsjettunderskudd/ statsgjeld. Trolig er dette en krampetrekning for å forsøke å redde euroen som fremtidig pengesystem. Den rike eliten krever med andre ord mer – og strengere høyrepolitikk av sine medlemsland. Dvs kutt i pensjoner, kutt i sosialstønader, kutt i lønninger til arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og formue (inntekt). Slik fungerer EUs store underskudd på demokrati!
Den rike eliten, omfattes ikke av innstramningene virker det som. Til tross for den internasjonale finanskrisen – viser World Wealth Report (WWR) at "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Det viser at den rike eliten er skjermet for finansielle kriser i de enkelte land. Dette er høyrepolitikk/ nyliberalistisk politikk i praksis!
Men hvilken statsgjeld besitter egentlig de rike EU-landene med i dag? Det er veldig mange OPS-investeringer som er gjennomført i de høyredominerte EU-landene de seneste årene. Og det er slik at OPS-investeringer kan være er skjult form for statsgjeld – slik også tidligere statsråd Halvard Bakke skrev om forleden i en artikkel?
Kanskje bør en eventuell omskriving av Lisboa-trakten – til også å omfatte OPS-gjeld når det vurderes å innføre sanksjonsmidler mot å øke statsgjeld? Tar man med OPS-gjeld i regnestykket – så er kanskje ikke behov for å gjøre endringer i Lisboa-traktaten?
For jeg lurer virkelig på hvor stor OPS-gjelden er i de ulike EU-landene faktisk er!
fredag 29. oktober 2010
Er Ferieloven rettferdig ovenfor skift- og turnusarbeidere?
Ferieloven av 04.03.1983, nr 3, oppleves å være tilpasset arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen (normaluke), dvs med arbeidsfri hver søn- og helgedager. En av årsakene til at det er blitt slik er at søn- og helgedagsfri er beskyttet av Arbeidsmiljølovens (Aml, § 10-10, pkt 2) – hvor det i utgangspunktet er et generelt forbud mot arbeid på søn- og helgedager. Det er ”arbeidets art” som er grunnlag for avvik fra denne regelen.
Arbeidstakere som jobber på skift- og turnusordninger, og med skriftlig avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden (jf Aml, § 10-5), har derimot en dårligere vernet feriefritid gjennom at disse bare har fritidsvern på en av to helger jf Ferielovens § 5, pkt 5.
I tillegg er det slik at de som jobber innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke, har fri hver tariffestet fridag (lørdag) i tillegg til søndag, mens skift- og turnusarbeidere bare har beskyttet fritid bare annen hver søndag. Den tariffestede fridagen som de som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke avvikler på lørdager – kan for skift- og turnusarbeidere legges til en annen ukedag, hvilket også normalt skjer på de ukene hvor arbeidstakeren arbeider på helg.
Med innføring av nye ferieuker (femte og sjetteferieuke), er skift- og turnusarbeidere kommet ytterligere dårligere ut enn de som jobber innenfor normalarbeidsdagen. Det vil bli belyst i teksten nedenfor.
Ukefridag med ulik verdi
Jf arbeidsmiljølovens § 10-8, pkt 2, heter det at ”arbeidstaker skal ha en sammenhengende arbeidsfri periode på 35 timer i løpet av sju dager”. Jf Arbeidsmiljølovens § 10-8, pkt 4 heter det at ”arbeidsfri som nevnt i annet ledd skal så vidt mulig omfatte søndag”.
Dersom den ukentlige fridagen – ikke kan avvikles på søndag pga arbeidsplikt – skal den ukentlige fridagen legges på en annen ukedag.
Arbeidstakere som jobber i tidsrommet innenfor begrepet normalarbeidsdag/ normaluke (med fri på søn- og helgedager) – er alltid garantert å beholde den ukentlige fridagen på 35 timer hver uke på søndag (i tillegg til den tariffestede fridagen på lørdag).
Skift- og turnusarbeidere har derimot ikke den samme beskyttelsen av den ukentlige fridagen på 35 timer. Ferieloven, jf § 4, annet ledd, sier at ”virkedager i ferien som etter arbeidstidsordningen likevel ville vært fridager for vedkommende arbeidstaker, regnes som feriefritid og går til fradrag i dagtallet”. Det betyr at når den ukentlige fridagen (35 timer) legges på en annen dag enn søndag for skift- og turnusarbeidere når ferie avvikles, så omdefineres den ukentlige fridagen fra å ha en verdi på 35 timer over til å bli virkedag - med en verdi på 24 timer (jf Ferielovens § 4, annet ledd).
Det oppleves som urimelig.
16 timer buffersone har ulik verdi
Jf Ferielovens § 5, annet ledd – og ved avvikling av hovedferien (18 dager), kan arbeidstakeren i tillegg kreve en ytterligere friperiode (”buffersone”) på ytterligere 16 timer utover kalenderdøgnet.
For arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke regnes denne ”buffersonen” bare på virkedager. For skift- og turnusarbeidere derimot, regnes ”buffersonen” på 16 timer også på søndagsdøgnene (dvs enten helt eller delvis søndagen før ferien tar til, eller søndagen etter). 16 timers regelen har på denne måten en helt annen verdi og betydning for arbeidstakere innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke enn for skift og turnusarbeidere. Det oppleves som urimelig at 16 timer på en virkedag har samme verdi i tid som når den avvikles på søn- og helgedagsdøgn (det bemerkes eksempelvis – til sammenligning - at det normalt innen det offentlige gis tidstillegg for arbeid på søndag, og at utbetales forhøyet overtidsgodtgjørelse (100 % fremfor 50 %) når arbeidstakeren unntaksvis settes til å arbeide på søn- og helgedager og lignende)
Beregning av feriedager i Ferieloven
Ferieloven beregner en feriefritid på 25 virkedager. Jf tariffavtale, har arbeidstakere fått ytterligere 4 feriedager – definert etter beregningsmåten med 21 virkedager (5 dagers arbeidsuke).
For arbeidstakere med tariffavtale, har man – som nevnt - innført en ordning med 5 dagers arbeidsuke. Dvs, at man pr. definisjon har fått den femte ferieuken – inklusive ”Gro-dagen (som er definert etter Ferieloven). Men ordningen med fire tariffestede feriedager innebærer at man benytter tellemåten med 21 virkedager (dvs 5 dagers arbeidsuke – og ikke Ferielovens tellemåte - som opererer med 25 virkedager (dvs 6 virkedager pr uke.)
Her er det behov for en harmonisering av tellemåten mellom Ferieloven, og tariffavtaler med tariffestede feriedager. (Det enkleste er trolig å omdefinere 4 tariffestede feriedager til 5 dager – dvs at man følger Ferielovens tellemåte).
Årsaken til behovet for en slik harmonisering, ligger i at når arbeidstakeren på skift- og turnusordninger tar ut enkeltstående fridager, skjer det tidvis at disse arbeidstakerne mister en fridag målt opp mot de som jobber innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke (i praksis lørdagen etter arbeidsplanen).
Arbeidstakere over 60 år har i tillegg krav på en ekstra ferieuke (definert som den sjette ferieuke), jf Ferielovens § 5, pkt 2.
Merknad;
Ved innføring av den femte ferieuken (der det er tariffavtale), som medfører at arbeidstakeren får flere ferieperioder, og den sjette for arbeidstakere over 60 år, har skift- og turnusarbeidere kommet ennå skjevere (dårlig) ut mht til feriefritid. Det skjer ved at skift- og turnusarbeidere avspises feriefritid i snitt to sammenhengende feriedager ved hver ferieavvikling målt opp mot arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke. (Urimeligheten med to dager avkortet ferie for skift- og turnusarbeidere, skjer normalt ved hver avvikling av hovedferie, restferie, femte ferieuke – samt for sjette ferieuke for de over 60 år – dvs i sum 6/ 8 dager mindre ferie pr kalenderår).
Uttak av enkeltstående feriedager på nattskift
Generelt (”Gro-dagen”), og etter innføringen av den femte ferieuke, er det åpnet opp for utvidet adgang til uttak av enkeltstående feriedager.
Ved flere virksomheter praktiseres det slik at dersom arbeidstakeren søker feriefritid på et nattskift som strekker seg over to datoer, så trekkes det to feriedager (virkedager). Dette oppleves som urimelig – siden et dagsverk arbeidet på natt i antall arbeidede timer normalt ikke skiller seg ut i forhold fra et ordinært dagsverks lengde.
I denne anledning er grunnlag for å peke på følgende;
Ovennevnte praksis (med å trekke to virkedager på et dagsverk) kan utløse at arbeidstakeren jobber mer enn 1 850 klokketimer (sikringsbestemmelsen), som tariffavtalene tilsier at man skal jobbe i løpet av et kalender år. Det blir i tilfelle feil – og skal normalt utløse overtidsgodtgjørelse ved årets slutt om man jobber flere timer enn hva tariffavtalen tilsier.
Det er grunn til å vise til følgende praksis som mal for beregning;
a)
Ved utarbeidelse av arbeidsplaner (jf § Aml, § 10-3), er det innarbeidet en sedvanerett hvor innplasseringen av nattvakter skal skje på det døgnskillet med flest arbeidede timer
c)
Når man skal gjennomsnittsberegne arbeidstiden pr uke (Aml, jf 10-5), er det tilsvarende sedvanepraksis at antall arbeidet timer på nattvakten legges til det døgnet som det arbeides flest timer.
Konklusjon;
Ved uttak av enkeltstående feriedag – som er et nattskift – bør det være slik at arbeidstakeren trekkes for bare en feriedag (virkedag), dvs hvor man viderefører prinsippene i sedvanepraksisen jf pkt a og b, nevnt ovenfor, til å også gjelde uttak av enkeltstående feriedager. Dvs at en nattvakt defineres som en virkedag og beregnes på det døgnskillet hvor det jobbes flest timer (tid).
Presisering
Ferieloven er klar på at det kun er virkedager som kan trekkes som feriefritid. Enkelte virksomheter har innført en praksis at det trekkes feriedag dersom en arbeidstaker søker ferie på en søn- og helgedag.
Eksempel;
Den 1. mai faller på en onsdag. En arbeidstaker søker ferie den uken som innbefatter 1. mai. Da trekker arbeidsgiver uriktig 5 (6) virkedager ferie.
Det er arbeidsgivere som feilaktig har tolket reglene slik at for skift- og turnusarbeidere er ”søndag” en vanlig ”virkedag”.
Det er grunn til å presisere at det er ikke anledning til å trekke feriedager på søn- og helgedager.
Fastsettelse av ferie
Jf Ferielovens § 6, pkt 2 kan arbeidstaker ”kreve å få underretning om feriefastsettingen tidligst mulig, og senest 2 måneder før ferien tar til”.
Mange virksomheter venter til nærmest mulig 2 måneder før ferien tar til før de varsler feiretidspunkt og puljeinndeling ovenfor de som jobber skift- og turnus. Mens arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normalarbeidsuke som oftest har lang forutsigbarhet når feriefritiden skal avvikles.
Det er ofte slik at skift- og turnusarbeidere avvikler ferier i form av feriepuljer som alternerer år etter år. Tidvis skjer det i tillegg at enkelte arbeidstakere (deler av arbeidsstyrken) ”trekkes” ut – dersom det er mulig, slik at flere får anledning til å avvikle/ ha ferie innenfor skoleferien.
Dette oppleves som urettferdig! Attraktive ferie- og fritidstilbud krever forhåndsbestilling lang tid i forveien – og er ofte belagt da skift- og turnusarbeidere får anledning til å søke på slike tilbud. Det er også slik at slike tilbud ofte er langt dyrere i pris +/- 2 måneder før ferien tar til enn ved langtidsbestilling.
Merknad;
Det samme problemet oppstår også ved sen varsling av avviksturnuser i tilknytning til jul- og nyttår, påske og lignende.
Så spørsmålet er med bakgrunn i ovennevnte; Virker Ferieloven rettferdig ovenfor skift- og turnusarbeidere?
Arbeidstakere som jobber på skift- og turnusordninger, og med skriftlig avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden (jf Aml, § 10-5), har derimot en dårligere vernet feriefritid gjennom at disse bare har fritidsvern på en av to helger jf Ferielovens § 5, pkt 5.
I tillegg er det slik at de som jobber innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke, har fri hver tariffestet fridag (lørdag) i tillegg til søndag, mens skift- og turnusarbeidere bare har beskyttet fritid bare annen hver søndag. Den tariffestede fridagen som de som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke avvikler på lørdager – kan for skift- og turnusarbeidere legges til en annen ukedag, hvilket også normalt skjer på de ukene hvor arbeidstakeren arbeider på helg.
Med innføring av nye ferieuker (femte og sjetteferieuke), er skift- og turnusarbeidere kommet ytterligere dårligere ut enn de som jobber innenfor normalarbeidsdagen. Det vil bli belyst i teksten nedenfor.
Ukefridag med ulik verdi
Jf arbeidsmiljølovens § 10-8, pkt 2, heter det at ”arbeidstaker skal ha en sammenhengende arbeidsfri periode på 35 timer i løpet av sju dager”. Jf Arbeidsmiljølovens § 10-8, pkt 4 heter det at ”arbeidsfri som nevnt i annet ledd skal så vidt mulig omfatte søndag”.
Dersom den ukentlige fridagen – ikke kan avvikles på søndag pga arbeidsplikt – skal den ukentlige fridagen legges på en annen ukedag.
Arbeidstakere som jobber i tidsrommet innenfor begrepet normalarbeidsdag/ normaluke (med fri på søn- og helgedager) – er alltid garantert å beholde den ukentlige fridagen på 35 timer hver uke på søndag (i tillegg til den tariffestede fridagen på lørdag).
Skift- og turnusarbeidere har derimot ikke den samme beskyttelsen av den ukentlige fridagen på 35 timer. Ferieloven, jf § 4, annet ledd, sier at ”virkedager i ferien som etter arbeidstidsordningen likevel ville vært fridager for vedkommende arbeidstaker, regnes som feriefritid og går til fradrag i dagtallet”. Det betyr at når den ukentlige fridagen (35 timer) legges på en annen dag enn søndag for skift- og turnusarbeidere når ferie avvikles, så omdefineres den ukentlige fridagen fra å ha en verdi på 35 timer over til å bli virkedag - med en verdi på 24 timer (jf Ferielovens § 4, annet ledd).
Det oppleves som urimelig.
16 timer buffersone har ulik verdi
Jf Ferielovens § 5, annet ledd – og ved avvikling av hovedferien (18 dager), kan arbeidstakeren i tillegg kreve en ytterligere friperiode (”buffersone”) på ytterligere 16 timer utover kalenderdøgnet.
For arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke regnes denne ”buffersonen” bare på virkedager. For skift- og turnusarbeidere derimot, regnes ”buffersonen” på 16 timer også på søndagsdøgnene (dvs enten helt eller delvis søndagen før ferien tar til, eller søndagen etter). 16 timers regelen har på denne måten en helt annen verdi og betydning for arbeidstakere innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke enn for skift og turnusarbeidere. Det oppleves som urimelig at 16 timer på en virkedag har samme verdi i tid som når den avvikles på søn- og helgedagsdøgn (det bemerkes eksempelvis – til sammenligning - at det normalt innen det offentlige gis tidstillegg for arbeid på søndag, og at utbetales forhøyet overtidsgodtgjørelse (100 % fremfor 50 %) når arbeidstakeren unntaksvis settes til å arbeide på søn- og helgedager og lignende)
Beregning av feriedager i Ferieloven
Ferieloven beregner en feriefritid på 25 virkedager. Jf tariffavtale, har arbeidstakere fått ytterligere 4 feriedager – definert etter beregningsmåten med 21 virkedager (5 dagers arbeidsuke).
For arbeidstakere med tariffavtale, har man – som nevnt - innført en ordning med 5 dagers arbeidsuke. Dvs, at man pr. definisjon har fått den femte ferieuken – inklusive ”Gro-dagen (som er definert etter Ferieloven). Men ordningen med fire tariffestede feriedager innebærer at man benytter tellemåten med 21 virkedager (dvs 5 dagers arbeidsuke – og ikke Ferielovens tellemåte - som opererer med 25 virkedager (dvs 6 virkedager pr uke.)
Her er det behov for en harmonisering av tellemåten mellom Ferieloven, og tariffavtaler med tariffestede feriedager. (Det enkleste er trolig å omdefinere 4 tariffestede feriedager til 5 dager – dvs at man følger Ferielovens tellemåte).
Årsaken til behovet for en slik harmonisering, ligger i at når arbeidstakeren på skift- og turnusordninger tar ut enkeltstående fridager, skjer det tidvis at disse arbeidstakerne mister en fridag målt opp mot de som jobber innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke (i praksis lørdagen etter arbeidsplanen).
Arbeidstakere over 60 år har i tillegg krav på en ekstra ferieuke (definert som den sjette ferieuke), jf Ferielovens § 5, pkt 2.
Merknad;
Ved innføring av den femte ferieuken (der det er tariffavtale), som medfører at arbeidstakeren får flere ferieperioder, og den sjette for arbeidstakere over 60 år, har skift- og turnusarbeidere kommet ennå skjevere (dårlig) ut mht til feriefritid. Det skjer ved at skift- og turnusarbeidere avspises feriefritid i snitt to sammenhengende feriedager ved hver ferieavvikling målt opp mot arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normaluke. (Urimeligheten med to dager avkortet ferie for skift- og turnusarbeidere, skjer normalt ved hver avvikling av hovedferie, restferie, femte ferieuke – samt for sjette ferieuke for de over 60 år – dvs i sum 6/ 8 dager mindre ferie pr kalenderår).
Uttak av enkeltstående feriedager på nattskift
Generelt (”Gro-dagen”), og etter innføringen av den femte ferieuke, er det åpnet opp for utvidet adgang til uttak av enkeltstående feriedager.
Ved flere virksomheter praktiseres det slik at dersom arbeidstakeren søker feriefritid på et nattskift som strekker seg over to datoer, så trekkes det to feriedager (virkedager). Dette oppleves som urimelig – siden et dagsverk arbeidet på natt i antall arbeidede timer normalt ikke skiller seg ut i forhold fra et ordinært dagsverks lengde.
I denne anledning er grunnlag for å peke på følgende;
Ovennevnte praksis (med å trekke to virkedager på et dagsverk) kan utløse at arbeidstakeren jobber mer enn 1 850 klokketimer (sikringsbestemmelsen), som tariffavtalene tilsier at man skal jobbe i løpet av et kalender år. Det blir i tilfelle feil – og skal normalt utløse overtidsgodtgjørelse ved årets slutt om man jobber flere timer enn hva tariffavtalen tilsier.
Det er grunn til å vise til følgende praksis som mal for beregning;
a)
Ved utarbeidelse av arbeidsplaner (jf § Aml, § 10-3), er det innarbeidet en sedvanerett hvor innplasseringen av nattvakter skal skje på det døgnskillet med flest arbeidede timer
c)
Når man skal gjennomsnittsberegne arbeidstiden pr uke (Aml, jf 10-5), er det tilsvarende sedvanepraksis at antall arbeidet timer på nattvakten legges til det døgnet som det arbeides flest timer.
Konklusjon;
Ved uttak av enkeltstående feriedag – som er et nattskift – bør det være slik at arbeidstakeren trekkes for bare en feriedag (virkedag), dvs hvor man viderefører prinsippene i sedvanepraksisen jf pkt a og b, nevnt ovenfor, til å også gjelde uttak av enkeltstående feriedager. Dvs at en nattvakt defineres som en virkedag og beregnes på det døgnskillet hvor det jobbes flest timer (tid).
Presisering
Ferieloven er klar på at det kun er virkedager som kan trekkes som feriefritid. Enkelte virksomheter har innført en praksis at det trekkes feriedag dersom en arbeidstaker søker ferie på en søn- og helgedag.
Eksempel;
Den 1. mai faller på en onsdag. En arbeidstaker søker ferie den uken som innbefatter 1. mai. Da trekker arbeidsgiver uriktig 5 (6) virkedager ferie.
Det er arbeidsgivere som feilaktig har tolket reglene slik at for skift- og turnusarbeidere er ”søndag” en vanlig ”virkedag”.
Det er grunn til å presisere at det er ikke anledning til å trekke feriedager på søn- og helgedager.
Fastsettelse av ferie
Jf Ferielovens § 6, pkt 2 kan arbeidstaker ”kreve å få underretning om feriefastsettingen tidligst mulig, og senest 2 måneder før ferien tar til”.
Mange virksomheter venter til nærmest mulig 2 måneder før ferien tar til før de varsler feiretidspunkt og puljeinndeling ovenfor de som jobber skift- og turnus. Mens arbeidstakere som arbeider innenfor normalarbeidsdagen/ normalarbeidsuke som oftest har lang forutsigbarhet når feriefritiden skal avvikles.
Det er ofte slik at skift- og turnusarbeidere avvikler ferier i form av feriepuljer som alternerer år etter år. Tidvis skjer det i tillegg at enkelte arbeidstakere (deler av arbeidsstyrken) ”trekkes” ut – dersom det er mulig, slik at flere får anledning til å avvikle/ ha ferie innenfor skoleferien.
Dette oppleves som urettferdig! Attraktive ferie- og fritidstilbud krever forhåndsbestilling lang tid i forveien – og er ofte belagt da skift- og turnusarbeidere får anledning til å søke på slike tilbud. Det er også slik at slike tilbud ofte er langt dyrere i pris +/- 2 måneder før ferien tar til enn ved langtidsbestilling.
Merknad;
Det samme problemet oppstår også ved sen varsling av avviksturnuser i tilknytning til jul- og nyttår, påske og lignende.
Så spørsmålet er med bakgrunn i ovennevnte; Virker Ferieloven rettferdig ovenfor skift- og turnusarbeidere?
søndag 3. oktober 2010
Arne Treholtsaken og det såkalte demoratiske rettssystemet
Ingen kan bestride at Arne Treholt opptrådte klandreverdig mot sin arbeidsgiver og norske interesser når han satte sin egen dagsorden med kontakter mot utenlandske interesser. En aktivitet som medførte til at Treholt ble anholdt og senere dømt som spion. Hvorvidt Treholt faktisk utøvde spionasje er aldri blitt dokumentert – og dommen ble i all hovedsak avsagt på indisier, antakelser, postulater osv, av folk som er ute etter å bygge en egen karriere.
Hadde myndighetspersoner, etterforskere og domstolene bygd sine slutninger på norske lov- og rett, hadde lov- og rettssystemet i Norge hatt tillit, og vært respektert. Dessverre er situasjonen det motsatte – det norske rettssystemet er gjennomsyret av uredelighet, maktmisbruk, klassejus, brorskapsjus og forfalskninger i ulike former. Rettssystemet drives i stor grad av ”markedsliberalisme” i betydningen makt, karriere, anseelse og ulike former for korrupsjonskulturer!
I Arne Treholtsaken er det blitt slik at Treholt får sympati for sin klandreverdige opptreden, fordi det som er ment at skal være et demokratisk, rettferdig lov- og rettssystem har lagd sine egne lover og regler/ rammer – og fremstår som mye verre enn det Arne Treholt har vært med på. Bevis er blitt manipulert, det er gitt feilaktige opplysninger, det har foregått ulovlig overvåkning mv.
Det burde ha ringt noen klokker for lenge siden. Per Liland, Fritz Moen, Sveinung Rødseth, Arnold Juklerød, Synnøve Fjellheim Taftø, Gerd Liv Valla, alle de som uriktig er blitt dømt for incest, Bjugnsaken, tusenvis av barnefordelingssaker (hvor kvinner alltid er engler og fedre alltid er banditter), osv osv osv er alle eksempler på hvordan det norske rettssystemet faktisk fungerer. Arne Treholt er bare blitt et nummer i rekken av myndighetenes maktmisbruk.
Gerd Liv Valla-saken belyste hvordan effektiv propaganda kan felle en sterk person. Her opprettet man et granskningsorgan bestående av en lagdommer, en advokat og en psykiater. Metoden var bruk av anonyme kilder, udokumenterte påstander, mer eller mindre tilfeldig synsing mv – og dette tilfellet ei (noen) EU-vennlige aviser – hvor offeret (i dette tilfellet Gerd Liv Valla) blir stående maktsløs.
I et forsøk på å gjenopprette tilliten til det norske rettssystemet, opprettet man en gjenopptakelseskommisjon. Men hvordan skal man få tillit til den? Kommisjonen består av personer med samme yrkesprofesjon, dvs av folk som har tatt samme utdanning, felles arbeidsarenaer, felles omgangskrets osv. Kan det være at noen forsøker å beskytte hverandre også her (Treholtsaken, Fredrik Fasting Torgersen m.fl)??
Arne Trehold har grunnleggende rett i en ting! Det som har skjedd ham, ”kan når som helst ramme en hvilken som helst annen person” – dersom noen bestemmer seg for å gjøre overgrep mot noen. Det er det alvorlige i saken, fordi ovenfor nevnte saker viser at vi har et rettssystem som ingen kan ha tillit til – fordi uredelige personer i rettssystemet setter seg utover hva demokratiske lov- og rett krever i forhold til rettssikkerhet!
Justisminister Knut Storberget har nå – til overmål – fått en kjempestor utfordring! Hvordan skal noen – noen gang - få tillit igjen til det norske lov- og rettssystem? Det finnes knapt igjen folk i det systemet som man kan ha tillit til!
Hadde myndighetspersoner, etterforskere og domstolene bygd sine slutninger på norske lov- og rett, hadde lov- og rettssystemet i Norge hatt tillit, og vært respektert. Dessverre er situasjonen det motsatte – det norske rettssystemet er gjennomsyret av uredelighet, maktmisbruk, klassejus, brorskapsjus og forfalskninger i ulike former. Rettssystemet drives i stor grad av ”markedsliberalisme” i betydningen makt, karriere, anseelse og ulike former for korrupsjonskulturer!
I Arne Treholtsaken er det blitt slik at Treholt får sympati for sin klandreverdige opptreden, fordi det som er ment at skal være et demokratisk, rettferdig lov- og rettssystem har lagd sine egne lover og regler/ rammer – og fremstår som mye verre enn det Arne Treholt har vært med på. Bevis er blitt manipulert, det er gitt feilaktige opplysninger, det har foregått ulovlig overvåkning mv.
Det burde ha ringt noen klokker for lenge siden. Per Liland, Fritz Moen, Sveinung Rødseth, Arnold Juklerød, Synnøve Fjellheim Taftø, Gerd Liv Valla, alle de som uriktig er blitt dømt for incest, Bjugnsaken, tusenvis av barnefordelingssaker (hvor kvinner alltid er engler og fedre alltid er banditter), osv osv osv er alle eksempler på hvordan det norske rettssystemet faktisk fungerer. Arne Treholt er bare blitt et nummer i rekken av myndighetenes maktmisbruk.
Gerd Liv Valla-saken belyste hvordan effektiv propaganda kan felle en sterk person. Her opprettet man et granskningsorgan bestående av en lagdommer, en advokat og en psykiater. Metoden var bruk av anonyme kilder, udokumenterte påstander, mer eller mindre tilfeldig synsing mv – og dette tilfellet ei (noen) EU-vennlige aviser – hvor offeret (i dette tilfellet Gerd Liv Valla) blir stående maktsløs.
I et forsøk på å gjenopprette tilliten til det norske rettssystemet, opprettet man en gjenopptakelseskommisjon. Men hvordan skal man få tillit til den? Kommisjonen består av personer med samme yrkesprofesjon, dvs av folk som har tatt samme utdanning, felles arbeidsarenaer, felles omgangskrets osv. Kan det være at noen forsøker å beskytte hverandre også her (Treholtsaken, Fredrik Fasting Torgersen m.fl)??
Arne Trehold har grunnleggende rett i en ting! Det som har skjedd ham, ”kan når som helst ramme en hvilken som helst annen person” – dersom noen bestemmer seg for å gjøre overgrep mot noen. Det er det alvorlige i saken, fordi ovenfor nevnte saker viser at vi har et rettssystem som ingen kan ha tillit til – fordi uredelige personer i rettssystemet setter seg utover hva demokratiske lov- og rett krever i forhold til rettssikkerhet!
Justisminister Knut Storberget har nå – til overmål – fått en kjempestor utfordring! Hvordan skal noen – noen gang - få tillit igjen til det norske lov- og rettssystem? Det finnes knapt igjen folk i det systemet som man kan ha tillit til!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
