Demokrati i krisetider?

Den utviklingen vi ser i flere EU-land for tiden er ikke bra for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Resultatet er at med den rådende utviklingen oppstår det gradvis en politisk krise. For å unngå en demokratisk forvitring, trenger vi en debatt – og handlinger – som hegner om folkedemokratiet. Det er følgende fire forhold som gjør denne debatten viktig.

I
Ved siste valg til EU-parlamentet, var det bare 43 % av de stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten. Likevel får man inntrykk av at statslederne – dvs de markedsliberalistiske høyrepolitikerne i EU – tar seg til rette som om de har ”minst 90 % av velgerne” i ryggen. Man kan bli skremt når man ser hvordan disse markedsliberalistiske EU-politikerne bare kutter i arbeidstakernes lønninger, kutter i pensjonene og stønader/ velferdstilbud, langt over hode på dem det gjelder. Det er jo bare i totalitære regimer at man har erfaringer med at slike handlinger kan skje.
Skal EU lykkes med å komme ut av sine finans- og gjeldskriser, må de se til Island. Den Islandske trosset markedsliberalistene, lyttet til befolkningen, og landet er gradvis på vei ut av den økonomiske krisen de befant seg i! På Island kan man med rette si at markedsliberalistene (nyliberalismen) ”kom – så og tapte”!

II
Eliten, sammen med utdanningsgruppene tar over i langt større grad styringen av samfunnet. Hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere sitter i dag på Stortinget - som representanter for ”folket”? Eller hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere - sitter i dag som byråkrater/ saksbehandlere i departement, fylkeskommuner, kommuner mv? En undersøkelse presentert for en tid tilbake viste eksempelvis at 9 av 10 rådgivere/ saksbehandlere på Stortinget hadde høyere utdanning. Er det representativt for befolkningen?
Hvor mange - med bakgrunn som arbeidstakere - sitter i dag som styrerepresentanter i viktige offentlige virksomheter? Osv, osv…

Det å være folkevalgt, eller representanter for utøvende byråkrati, handler om å kjenne til - ha innsyn/ forståelse for - de ulike verdisyn og kulturer som rådet i befolkningen. Mitt poeng er at arbeidstakere og trygdede synes å være kraftig underrepresentert i disse gruppene.

Partisekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet, uttrykte på fylkeskartellkonferansen i LO Stat – i september i år – at i Norge er det å bruke stemmeretten blitt et klasseproblem. Undersøkelser viser at befolkningen i Oslo øst bruker i liten grad stemmeretten – mens befolkningen i Oslo vest benytter den i langt støtte grad. Dette utsagnet/ problemstillingen er det grunn til å ta på alvor!

Kan det være slik at majoriteten av befolkningen ikke kjenner seg igjen i den politikken som faktisk utøves, eller klarer å identifisere seg med majoriteten av de som sitter med makten, og at det skaper passivitet, og/ eller at enkelte tyr til såkalte ”protestvalg”?

Problemet man må ta innover seg er at utstenging av befolkningsgrupper og passivitet (fremmedgjøring) – skaper problemer for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Det kan skape større politikerforakt – og i verste fall politiske kriser.
Det er demokratisk valgte politikeres ansvar å påse at folkedemokratiet fungerer!

III
”Desperate” markedsliberalister er vårt alvorligste problemet for tiden, sett i ly av finans- og gjeldskrisene som skyller inn over store deler av verden. Det kan ikke lengre være tvil om at markedsliberalistene ”kom – så – og tapte”, når man ser på hva disse høyreorienterte markedsliberalistene har påført land, med finans- og gjeldskriser. Det verste er at ingen ser ut til å bli stilt strafferettslig ansvar for fadesene! I stedet påføres arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadsordninger alle (enda flere) belastninger – delvis i form av kutt i inntekter – og delvis i form av økte gjeldsforpliktelser fra kyniske og grådige organer som International Monetary Fund (IMF). Bare for å redde finanselitens verdier og dere banker – uten å få noe tilbake. Finanseliten har i dette spillet liten omtanke for den økende fattigdommen, arbeidsledigheten, eller hvordan de gjeldstyngende landene skal komme på fote igjen. Denne eliten svikter dermed flertallet av befolkningen – dvs det er demokratiet som blir sviktet. Men slik går det når eliten tenker mer med lommeboka enn på samfunnet og samfunnsfellesskapet. For det kan ikke være tvil om annet enn at det er markedsliberalistene som må ta skylden for den økonomiske krisen som er oppstått.

Det vi ser i maktkorridorene i EU er enda mer skremmende. Nå forsøker statslederne – med bakgrunn i finans- og gjeldskrisene (som de selv har skapt) - å overføre ennå mer makt til EU-kommisjonen, dvs til maktens senter i EU. I EU-kommisjonen er det stort sett bare statslederne har innflytelse. Først og fremst forsøker nå EU-kommisjonen å få større makt over medlemslandenes statsbudsjetter og økonomi. Hvordan ville vi i Norge reagert om det dukket opp en politiker med standpunkter tilsvarende ”Silvio Berlusconi” fra et annet land, som skulle bestemme over norsk økonomi, lønninger osv?

Heldigvis ser det ut til at Storbritannia greier å bremse noe på denne utviklingen i EU. Men hva slags demokrati, og demokratiske beslutningsprosesser er dette? Her sitter statslederne etter mitt syn og fatter avgjørelser langt over hodet på de angår uten forankring i befolkningen.

Like ille – for demokratiet - er den utviklingen vi har sett i Hellas og Italia hvor de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Dvs de er blitt erstattet av finanselitens utpekte folk. Italias nye statsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas nye statsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Markedsliberalistene/ finanseliten i EU har dermed fått plassert ”sine utvalgte folk” til kutte i befolkningens velferd og lønninger, og for å gjennomføre utsalg av offentlige verdier (privatisering) til dumpingpriser til grådige spekulanter.

Vårt demokrati og vår fremtid handler om å stoppe markedsliberalismens grådighet og fordelingskrise. Vår fremtid handler om å gjenreise demokratiet, og sørge for et inkluderende samfunn. Vår fremtid handler om å forsvare – gjenreise velferdssamfunnet på demokratiets premisser – mot fattigdom og undertrykkelse.

Tea Party-bevegelsen i USA, er skrekkeksemplet på hva økonomisk makt kan føre til! Hele demokratiet, og samfunnet settes på spill, bare for at eliten skal beholdes sine privilegier – og hindre politiske beslutninger som kan få USA ut av gjeldsproblemene. I USA eier de 1 % rikeste mer enn de 90 % fattigste – det forteller alt om hvilken fordelingskrise markedsliberalismen forårsaker.

IV
Et annet demokratisk problem er når tidligere politikere går over i konsulent/ rådgiverbransjen, fremfor å gå tilbake til opprinnelige jobber (eller tilsvarende). Tidligere helseminister for Arbeiderpartiet Bjarne Håkon Hanssen, kom sterkt i søkelyset når han gikk over til Pr/ lobbyfirmaet First House. Nå viser det seg at tidligere helsebyråd, Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet. Det skjer før samhandlingsreformen settes i kraft – og at to så sentrale personer rekrutteres til et og samme firma -finner jeg meget betenkelig!

Politikere som sitter inne med all kompetanse på beslutningsprosedyrer på et saksområde, vet alt ombakgrunn for beslutninger, og hvem som er sentral i saksbehandling i ulike forvaltninger osv, får en enorm makt som rådgivere/ lobbyister. Noe som kan ende med at politisk makt solgt til høystbydende. Dette mener jeg representerer en meget stor fare for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Lykkes markedsliberalister med dette systemet med å kapre politikere til Pr/ rådgivningssenter fullt – og makten overlates til dem, kan vi ende opp med at stemmeberettigede nærmest blir som et slags ”stemmekveg” hvor stemmeseddelen står mer eller mindre uten innflytelse. Det må vi i fellesskap forhindre! Vi må ikke ende opp slik Nobels fresprisvinner, Elie Wiesel advarte mot – at ”likegyldighet er folkets verste fiende”!

Markedsliberalistenes gave til unge på boligmarkedet

Dagbladet 14.12.2011 presenterer en oversikt over hva slags utvikling boligmarkedet og lønnsnivået som kan ventes de 3 nærmeste årene, basert på tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå. Artikkelen slår fast at ”pengefesten kan vare i minst tre år til”. Prognosene forteller at lønnsnivået vil stige med 12 %, men boligprisene vil stige med hele 17 %. Det er markedsliberalistenes gave til de unge og andre som skal inn på boligmarkedet.

Det betyr at en person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan forvente å få ei lønn på om lag kr 448 000.- i 2014/ 2015, dvs en lønnsstigning på ca kr 48 000.-

En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Vedkommende kan forvente seg en trygd på ca kr 176 555.- i 2014/ 2015, dvs en trygdestigning på kr 18 916.-

EU og høyrepartiene (Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti/ Venstre) har akseptert sosial dumping som virkemeiddel i utøvelsen av markedsliberalismen, og EU vil nå gå inn for å lovfeste en rett til sosial dumping og nedprioritering av arbeidsmiljøet – noe som kan få følger for Norge gjennom EØS-avtalen (Jf http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5851930.ece).

Arbeidstilsynet avdekket nylig at noen håndverkere fra Lituaen jobbet 210 timer for kr 3 400.-. Dvs en timelønn på kr 16.-. Det vi en årslønn på kr 31 200 (1 950 timer X kr 16.-). Vedkommende kan da forvente seg ei lønn i 2014/ 2015 på kr 35 844.-, dvs en lønnsøkning på kr 3 744.-

Tar vi en person som tjener kr 1 000 000.- pr år, så vil vedkommende i 2014/ 2015 få ei årslønn på ca 1 120 000, dvs en lønnsøkning på kr 120 000.-

(En person med en årsinntekt på kr 1 000 000.- får som regel bonuser, opsjoner, frynsegoder, har økonomi til aksjespekulasjon med gunstig skatt osv osv – tillegg til lønnen. I tillegg krever mange disse rike markedsliberalistene mer skattelettelser, fritak på formueskatt, og slutt på arveavgift).

La oss ta en bolig som i dag koster kr 3 000 000.- i dag. Med en prisøkning på 17 %, så vil den samme boligen koste kr 3 510 000.-

Det betyr at man må ha en årsinntekt på nærmere kr 1 500 000.- for å oppnå en lønnsinntekt for å holde tritt med stigningen i boligprisene.

En rik person vil kunne kjøpe denne boligen uten lån, med samme mulighetene til skaffe egne barn bolig uten lån..

En person med en del midler, vil kunne lån på billigere lånebetingelser enn en person som er lavere bemidlet. Ubemidlede vil trolig ikke få lån i det hele tatt til bolig på ca kr 3 000 000.

Dette er prisen det norske folk må betale for dereguleringen av boligmarkedet som Høyreregjeringen til Kåre Willoch innførte på begynnelsen av 80-tallet – sammen med markedsliberalismen.

Boligmarkedet – herunder utleiemarkedet - styres i dag stort sett av et privat – nærmest monopolmarked – full av grådighet.

(Oppdaget nylig at ved salg av boliger, beregner enkelte banker seg opp til 2,75 % provisjon. Dvs for en bolig på kr 3 000 000.-, så beregner hele kr 82 500.- i gebyr. Dette er også med på å drive boligprisene oppover).

I Norge er situasjonen den at unge blir boende lengre hjemme hos foreldrene enn tidligere, og dessverre er situasjonen den at vi har mer enn 6 000 bostedsløse, et tall som øker.

Ovennevnte gir et bilde av Norge. Norge fremstilles som et land hvor forskjellene er små målt mot andre land. Da kan man tenke seg hvor vanskelig mange arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadsordninger har det i andre land.

I Norge har vi heldigvis et sterkt LO, som så langt har greid å bremse på de verste utslagene av markedsliberalismen. Dessverre er det slik at hele 47,1 % av arbeidstakere i Norge fortsatt er uorganiserte – dvs er gratispassasjerer i forhold til som fagbevegelsen har oppnådd – først og fremst gjennom politisk samarbeid – først og fremst med de rød-grønne (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet), og det faglig politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Hvor også partiet Rødt er en viktig bidragsyter på politiske saker.

Det er i hvert fall en ting som vi vet, dokumentert i partipolitiske program, og erfaringer fra 2001 – 2005 (Bondevik II-regjeringen – Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti, med Fremskrittspartiet som garantist), og i flere borgerlig styrte kommuner, at partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – vil ha mer marked, mer EU-politikk, og mer sosial dumping, samt mer fagforeningsknusing. Så vidt jeg kan, er det bare personer som tjener mer enn kr 1 500 000.- pr år, og som ønsker mer markedsliberalisme, som har fordeler av å stemme på partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre!

Den gaven markedsliberalistene har skapt for unge boligssøkende og andre, forteller hvilken økonomisk boble vår finanspolitikk hviler på.

Politikerne må sette i gang en massiv sosial boligbygging, slik at boligprisene går betraktelig ned! Ikke minst er det viktig i tider hvor rentene er lave og det er forholdsvis enkelt å få lån. Det er en fare for mange låner over evne. Stiger rentene igjen, så er min spådom at mange vil få store problemer!

Nytt gufs fra det høyrestyrte markedsliberalistiske EU

I en artikkel i Fri fagbevegelse (http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5851930.ece) fremgår følgende tekst; sitat;

Vil ofre arbeidsmiljøet for å skape vekst
EU-kommisjonen vil styrke vekstevnen hos små og mellomstore bedrifter – ved å unnta dem fra store deler av regelverket om arbeidsmiljø og sosial dumping. Svensk og dansk fagbevegelse er i harnisk.

23. november presenterte EU-kommisjonen sin nye strategi i en rapport som har fått fagbevegelsene i våre naboland til å se rødt.

Poul Erik Skov Christensen, leder for Danmarks største fagforbund, 3F, skriver i et høringsbrev til den danske regjeringen at rapporten må forkastes.

Stort midlere stemt er ikke den danske LO-lederen, Hans Børsting:
– De påtenkte initiativene fra Kommisjonen kan bli totalt ødeleggende for helt nødvendig beskyttelse av de ansatte i små og mellomstore danske bedrifter, skriver han i LOs høringssvar til regjeringen.

Samlet nei-front i Sverige
I Sverige har fagorganisasjonene LO, TCO og Saco gått sammen om en felles høringsuttalelse der de ber om at «regeringen med kraft tillbakeviser kommisjonens ambisjoner».

De tre organisasjonene mener utspillet er særlig alvorlig siden kommisjonen har kunngjort at den har lagt arbeidet med en ny strategiplan for arbeidsmiljøet i skuffen på grunn av den økonomiske krisa.

En av tre regler skal vekk
I rapporten fra 23. november går EU-kommisjonen inne for å fjerne en tredel av alle reguleringer for bedrifter med færre enn 250 ansatte og en omsetning under 375 millioner danske kroner i året.

For såkalte mikrobedrifter, det vil si virksomheter med færre en 10 ansatte om lavere omsetning enn 15 millioner, bør unntake3ne fra regelverket bli enda mer omfattende, mener kommisjonen.

Kan få unntak fra utstasjoneringsdirektivet
Siden det foreløpig bare er snakk om en rapport fra EU-kommisjonen og ikke et konkret forslag til endringer i EUs lovverk, er det uklart hvilke regler små og mellomstore bedrifter vil få unntak fra. Blant eksemplene som er nevnt i rapport er direktivet om ergonomi (bl.a. tunge løft), regelverk om behandling av kreftfarlige stoffer, plikten til å lage skriftlige arbeidsplassvurderinger, sesongarbeiderdirektivet og utstasjoneringsdirektivet.

Dansk LOs nettmagasin Ugebrevet A4 har snakket med flere arbeidsliveksperter som advarer om at dersom rapporten blir fulgt opp i praktisk politikk kan det føre til et todelt arbeidsmarked og mer sosial dumping. De minner også om at det ofte er i de små bedriftene at arbeidsmiljøproblemene er størst.

Ser på arbeidsmiljøet som en byrde
Gunde Odgaard, sekretariatsleder i det danske Bygge- og Anlægskartellet, en samarbeidsorganisasjon for sju fagforbund, er opprørt over EU-kommisjonens vilje til å nedprioritere arbeidsmiljøet:

– Det blir feil når man ser på arbeidsmiljøet som en byrde for bedriftene. Du skal da for helvete ikke se på hvor mye det koster å overholde reglene, men på om folk får kreft, blir skadet eller nedslitt, er hans kommentar.

Ber EU endre kurs
Også Den europeiske faglige samorganisasjonen (DEFS) har reagert kraftig på det siste utspillet fra EU-kommisjonen. På et møte i Krakow i Polen nylig krevde styret i DEFS at EU i stedet setter fart i arbeidet med en ny strategi for arbeidsmiljøet.
Sitat slutt.

Det EU foreslår her, minner meg sterkt om Fremskrittspartiets Carl I Hagen utsagn på slutten av 80-tallet, da han rettet sitt skyts mot norske arbeidstakere. Arbeidsledighetene i Norge var på denne tiden høy, og Norge opplevde sin finanskrise. Fremskrittspartiets Carl I Hagen mente på denne tiden at arbeidstakere måtte begynne å underby hverandre på lønn for å få seg jobb, noe som var et meget stygt angrep på norske arbeidstakere – og særlig mot fagbevegelsen.
Det er grunn til å minne om at Fremskrittspartiet står for den samme politikken i dag!

Heldigvis tok LO grep på begynnelse av 90-tallet, og lanserte solidaritetsalternativet – et spleiselag mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter. Arbeidstakerne å avstå fra høye lønnstillegg mot å få sysselsatt flere – for å få ”hjulene i gang igjen”. Dette målet lykkes Norge med gjennom at det skjedde gjennom en demokratisk beslutningsprosess som de aller fleste støttet opp om. Det er det stikk motsatte av hva som skjer i EU i dag, hvor demokratiet settes fullstendig tilside.

Poenget er; Dette forslaget fra EU (artikkelen sakset fra Fri Fagbevegelse) viser med tydelighet hva markedsliberalisme fører til, det viser med all tydelighet hva høyrepolitikk fører til for arbeidstakere, det viser med all tydelighet at vi trenger en sterk fagbevegelse og engasjerte medlemmer som kan stå imot disse ”samfunnssabotørene” som vil sette arbeidstakere og fagorganiserte mange tiår tilbake i tid.

Det mest bekymringsfulle for Norge, er EØS-avtalen (husmannskontrakten), som kan medføre at Norge må implementere en eventuelt lovfestet rettet til å drive sosial dumping, og forhindre ivaretakelse av arbeidsmiljøet til arbeidstakere – initiert av EU. Et system som spesielt vil ramme arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt.

55 mrd kr – til fortsatt markedsliberalisme, eller til hjelp?

Den norske regjeringen har vedtatt å avsette 55 milliarder kroner i pengelån til støtte for International Monetary Fund (IMF), eller Det internasjonale pengefondet som betegnelsen er på norsk.

Hovedbegrunnelsen er at i den situasjonen som flere land befinner seg i, med finans- og gjeldskriser, så vil Norge på denne måten bidra til ”å få hjulene i gang” igjen – da det kan ha positive effekter for norsk eksport og dermed norske arbeidsplasser på sikt. Regjeringen sier at dette er lån, med strenge lånebetingelser.

Det er grunn til å berømme regjeringens tankegang om at våre fagforeningskolleger, fattige, trygde- og stønadsberettigede trenger økonomisk hjelp for å komme seg opp av ei politisk og økonomisk hengemyr, og hjelp til å få arbeidsledigheten ned – og for derigjennom å få en styrking av velferdsordningene. Men jeg er meget betenkt når IMF er de som får ansvaret med forvalte de lånene som gis fra den norske stat.


IMF er blitt et politisk høyreparti?
Det hadde vært ønskelige at det International Monetary Fund (IMF) hadde vært politisk nøytral, og at IMF i sine disposisjoner ville opptre solidarisk med de samfunnsgruppene som trenger hjelpen mest. Slik leser jeg ikke IMF i dag!

IMF fremstår i dag mer som et markedsliberalistisk internasjonalt høyreparti - enn som et valutafond. Man har lenge ant det, men det kom tydeligvis for dagen da Hellas kom i et økonomisk uføre. Betingelsene IMF satte ovenfor grekerne for å gi landet lån var knalltøffe i form lånekrav og renter. IMF krever i tillegg salg av offentlige eiendommer og verdier, kutt i pensjoner og stønader, og kutt i arbeidstakeres lønninger – spesielt ovenfor offentlig ansatte. Dette er velkjent høyrepolitikk – verken mer eller mindre! Det viser at IMF er blitt et rent internasjonalt høyreparti.

Det jeg opplever at IMF gjør med sin politikk, er å forsøke å redde bankene og euroen! Dvs å redde finanselitens verdier. At enkelte av disse landene med gjeldsproblemer sliter med arbeidsledighet med opp mot 20 %/ 40 % for ungdom - synes å være et ”ikke-tema”.

Det verste IMF bidrar til, er at beslutninger om velferdskutt, lønnskutt, stønads- og pensjonskutt, salg av offentlige eiendommer og verdier osv,skjer over hode på velgerne og folket. Demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser har tapt, herunder innsettelse av nye statsledere. Da kan det bare gå en vei er min spådom – dvs det går feil vei!

Hva Hellas trenger
Det Hellas og andre land trenger er det motsatte av de kravene IMF detter. De trenger økte offentlige inntekter – offentlige eiendommer og verdier kan være et viktig bidrag til økte offentlige inntekter. Befolkningen og landet trenger økt sysselsetting og økt verdiskapning! For å få til det trenger befolkningen økt kjøpekraft – ikke stagnasjon. Offentlige lønninger må være på nivå med øvrige befolkningen, slik at det offentlig får kompetente medarbeidere for å møte/ løse utfordringene landet har.

En sterk offentlig sektor, og en sterk fagbevegelse, er det som kan bidra til en god samfunnsutvikling – sammen med arbeidsgiverne!

Befolkningen trenger hjelp
I de landene som opplever finans- og gjeldskriser, er det befolkningen som trenger hjelp, ikke finanseliten! Det handler blant annet om å gjenvinne politisk tillit – fra den politiske krisen som råder i dag!

Lær av Island! For 3 år siden satt Island nærmest på bar bakke – takket være markedsliberalistene og deres politikk (”Fremskrittspartipolitikk”) som ødela finansmarkedet og landets utvikling.

Island ble pålagt av EU en beintøff tilbakebetaling av lån som islandske banker hadde tatt opp i utlandet. Islendingene lot seg ikke kue!

Den islandske presidenten trosset markedsliberalistene i Alltinget (om tilbakebetalingspakke med flere EU-land), og tok demokratiske virkemidler i bruk – i form av folkeavstemning. Presidenten lot demokratiet, og folkeviljen styre – det er stikk motsatte av hva som skjer i og IMF (hvor mer og makt overføres til EU-kommisjonen – i praksis til ledere av markedsliberalistiske høyrepartier i EU).

Den islandske presidenten fikk folket med seg, lot bankene ta tapene, trosset markedsliberalistenes råd, og Island har på 3 år vokst seg ut av både den økonomiske og politiske krisen. Slikt står det respekt av!

Er Norges lån på 55 milliarder kroner et lån til fortsatt markedsliberalisme, eller vil det komme befolkningen til hjelp?
Med de økonomiske utsiktene som for tiden råder i EU-landene og USA m.fl, er risikoen ganske stor for at Norges lån på 55 milliarder kroner kan bli nullstilt om noen år. Men regjeringen tankegang, og am noe må gjøres for ”å få hjulene i gang igjen” internasjonalt er hevet over en hver tvil! Sånn sett er tilbudet om lån fra den norske regjeringen veldig bra!

Likevel tror jeg at regjeringen ville ha lykkes i langt sterkere grad, om pengen hadde blitt gitt i form av lån direkte til i et trepartssamarbeid (fagbevegelse/ arbeidsgivere/ offentlige myndighet) i enkelte land – med det formål å få ned arbeidsledigheten og skape nye arbeidsplasser (med LOs solidaritetsalternativ på 90-tallet som modell). Det ville vært en målrettet ytelse i god sosialdemokratisk ånd, og ville trolig kommet befolkningen i de enkelte låntakerland til gode. Erfaringene med IMF er at de er for ensidig opptatt av å redde markedsliberalistisk styrte banker, euroen og finanseliten uten å ta nødvendig hensyn til resten av befolkningen.

Finanseliten har til overmål, gjennom finans- og gjeldskrisene vist at de ikke tar samfunnsansvar – eller viser vilje til det, men i stedet forsøker å forgjelde landene enda mer gjennom mer lån, øking av gjeldstak mv markedsliberalistiske politikere. Skattelettelser og privilegier er viktigere for finanseliten enn nasjonens interesser. (Tea Party-bevegelsen i USA er et godt eksempel på hvordan de jobber – dvs de saboterer et hvert forsøk på utjamningstiltak). USA er det beste eksemplet på det. 1 % av befolkningen eier mer enn de 90 % fattigste – så kaller de ”kommunisme” når de blir bedt om å bidra mer for å få landet ut av den krisen de befinner seg i.

Krav til ytelse av lån
Det viktigste kravet Norge kan stille, er at lånet gis til tiltak som kommer hele befolkningen til gode i låntakerlandene, og med sterke krav om at lånemidlene ikke ensidig bare blir brukt til å redde markedsliberalistisk styrte banker og finanseliten. Videre må det stilles krav om at demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser gjeninnføres i EU-landene i arbeidet med å få EU-landene ut av finans- og gjeldskrisene.

Legeforeningens etikkråd har talt!

Tidligere LO-leder Gerd Liv Valla kom med en kraftig kritikk av arbeidsmetodene de sakkyndige benyttet i Fougner-rapporten – rapporten som felte Valla som LO-leder i 2007. Hun kritiserte spesielt bruken av anonyme kilder, anonyme tipstelefoner, udokumenterte påstander mv – som ble brukt som ”sannhetsvitner” av de sakkyndige i Fougner-rapportens konklusjoner.
Underforstått – Valla mente at de sakkyndige i Fougner-utvalget har opptrådt uredelig!

Slike uredelige arbeidsmetoder går på rettssikkerheten løs – og er uverdig i en demokratisk rettsstat! Dessverre er ikke Fougner-utvalgets arbeidsmetode et unntak – arbeidsmetodene er en del av en etablert praksis
Gerd Liv Valla fortjener all ros og anerkjennelse for at hun så klart og tydelig poengterte Fougner-utvalgets arbeidsmetoder før hun gikk av som LO-leder! Det kan bidra til at bruk av sakkyndig-utvalg kommer inn på et mer riktig spor.

Sakkyndige lever i en etablert (u)kultur
Som tidligere initiativtaker til dannelsen av Foreningen 2 Foreldre (F2F), og leder av samme forening, kom jeg over veldig mange sakkyndige rapporter brukt i barneverns- og barnefordelingssaker. Man kunne raskt avdekke at veldig mange uredelige arbeidsmetoder ble benyttet, helt i tråd med Gerd Liv Vallas beskrivelse.
Jeg har hele tiden hevdet at sakkyndige drives av, og tilpasser seg, et ønsket mål på oppdrag fra oppdragsgiver. Kort sagt, de skriver det de blir betalt for å skrive, og vi opplever at dommere/ sakkyndige ofte sitter ”på alle sider av bordet”! For sakkyndige handler et slikt oppdrag trolig mye om å tekke oppdragsgiver i den hensikt å få nye godt betalte oppdrag senere av samme oppdragsgiver er min påstand (og noen sakkyndige viser seg å bli hyppig brukt).

Når sakkyndige benytter anonyme kilder, anonyme tipstelefoner, udokumenterte påstander mv for å fremskaffe en ”sakkyndig rapport”, utsagn som senere tjener som en del av bevismaterialet i sak, så kommer det ut mye rart og uforståelig i andre enden. Sakkyndige har altfor lenge fått leve i sin egen (u)kultur hvor det er blitt stilt få eller ingen krav til kvalitetssikring av opplysninger, eller at det blir stilt spørsmålstegn ved hvilke arbeidsmetoder som anvendes.

Man skal være forsiktig med å dra inn personer som har utført så avskyelige handlinger som Anders Behring Breivik, men Breivik hadde følgende kommentar til rapporten som Psykiater Torgeir Husby og Synne Sørheim hadde skrevet om ham – at ”80 % av samtalene i rapporten ikke har funnet sted”. Det kan godt hende at den påstanden er rett, fordi dette er et generelt bilde som personer som har vært involvert i barneverns- og barnefordelingssaker kjenner seg igjen i.

Mangler retningslinjer
I Norge har man aldri hatt noen etiske retningslinjer, og/ eller krav til dokumentasjon og henvisninger til for hvordan sakkyndige skal utøve sitt arbeide. Heller ikke er det utviklet metoder for hvordan man eventuelt skal kunne etterprøve de sakkyndiges konklusjoner. Arnold Juklerød-saken er et godt eksempel på hvor galt det kan gå i mangel av instrukser for ivaretakelse av rettssikkerheten!
Sakkyndig-arbeid i Norge har vært basert på et system at når man er ”rettsoppnevnt” sakkyndig, eller sakkyndig utnevnt sakkyndig av personer med juridisk kompetanse, så er rettsikkerheten godt nok ivaretatt. Slik er ikke verden – og det har Fougner-utvalget i Yssen/Valla-saken til overmål demonstrert.

Dommere og sakkyndige beskytter hverandre
Jan Fougner, som ledet Fougner-utvalget valgte å ta med seg en lagrettedommer i utvalget (Nils Erik Lie). Det viser et eksempel på hvor nære båndene er mellom utøvende rett (domstolene) og de som skal være forsvarere i retten.

Kan det være at dommere og sakkyndige ”beskytter” hverandre? I en rettssak, hvor det ble anvendt en uredelig sakkyndig-rapport, ble retten spurt om de kunne anerkjenne konklusjoner en sakkyndig-rapport hvor det kunne dokumenteres feil på feil? Da svarte dommeren at eg har ikke kompetanse til å imøtegå de sakkyndige”. Det viste seg at den samme sakkyndigrapporten var en del av domskonklusjonen. Tilsvarende ble de sakkyndige og sakkyndig-rapporten spurt om hvilket juridisk grunnlag de kunne anvende feil konklusjoner/ påstander og arbeidsmetoder. Da svarte de sakkyndige at, med å si noe slikt som ”at vi har ikke juridisk kompetanse til å vurdere om arbeidsmetodene var feil eller riktige”. Dette er et eksempel på hvorfor jeg mener at det er grunnlagt for å påstå dommere og sakkyndige ofte beskytter hverandre.

Som en avslutning på sakkyndig-rapporter, skriver de sakkyndige ofte en påstand – for å beskytte sakkyndigerklæringen noe slikt som at; NN lider av paranoide trekk, eller ikke evner å motta kritiske signaler eller lignende. Det setter ”offeret” i en håpløs situasjon, for dersom vedkommende protesterer – så viser det at den sakkyndige kan ha rett. Tier man om påstanden – så aksepterer man påstanden.

Saken er at det ligger mye penger i sakkyndigarbeid, og de skriver timer omtrent døgnet rundt når de har oppdrag virker det til!!!!!

Legeforeningens etikkråd har talt
I Yssen/ Valla-saken ble psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy benyttet i Fougner-utvalget. Legeforeningens etikkråd har valgt å se på arbeidsmetodene til psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy etter anmodning Fra Gerd Liv Valla.
Her skrivet etikkrådets leder, Trond Markestad om Lars Weisæth og Odd Hellesøy, som en konklusjon - at; ”Deres handlemåte og mangel på åpenhet rører ved menneskerettsprinsippene, og prinsippene om å ivareta menneskers integritet og vise barmhjertighet, omsorg og respekt”.

Det er vel knapt noen ord som har rørt mitt hjerte så sterkt på lenge som når jeg leste Trond Markestads merknad her, fordi det så til de grader griper inn i den forståelsen jeg oppfatter som beskrivende for sakkyndiges arbeidsmetoder – i hvert fall i barneverns- og barnefordelingssaker (som jeg kjenner godt til).

Uttalelsen til Trond Markestad ble enda mer gledelig, når Legeforeningens etikkråd slår fast/ konkluderer med at ”oppdraget som Lars Weisæth og Odd Hellesøy fikk av Fougner-utvalget, må komme inn under legenes etiske regelverk”. Det åpner for;
- At myndighetene må ta ansvar for å få på plass et etisk regelverk på hvilke arbeidsmetoder sakkyndige skal jobbe etter.
- Konklusjonen kan sette en stopper for de meget sterke og uheldige psykiske belastningene – som også kan utløse fysiske konsekvenser – som mange utsettes for av sakkyndiges ofte uredelig/ uriktige beskyldninger. Beskyldninger som i verste fall justismord og/ eller at noen faktisk begår selvmord. Det å bli utsatt for justismord, er noen må leve med hele resten av livet.

Legeforeningens etikkråd konklusjon er modig – men veldig riktig – sett ut fra et rettssikkerhetsperspektiv! Det kan sette en stopper for det ”frimureriet” som jeg mener pågår mellom mange dommere, advokater, psykiatere og psykologer.

Kritikk av arbeidsmetode
Jf Aftenposten 23.12.2011, får Lars Weisæth og Odd Hellesøy kritikk for at de overhode utførte undersøkelsen av Valla og Yssen i striden som raste, for måten de lot seg bruke av Fougner-utvalget og for at deres personlighetsbeskrivelser ligger nær psykiatriske diagnoser. Lars Weisæth og Odd Hellesøy slo blant annet fast at Valla manglet empati og var preget av underliggende utrygghet som en påstand.

Hvordan kan det være mulig at psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy kan ha troverdighet igjen etter dette? Og hvor har lagrettedommer Nils Erik Lie vært hen i dette bildet?

Og sist – men ikke minst – hva slags egenskaper og telepatiske evner tror disse sakkyndige at de er i besittelse av? Seriøse psykiatere/ psykologer sier at å det å observere en person med tanke på å gi et riktig bilde/ diagnose tar måneder med observasjon. Enkelte sakkyndige finner det tilstrekkelig med en 15 minutters telefonsamtale, og uten å observere far og barn sammen som tilstrekkelig for å konkludere med at en far er uskikket til å ha samvær med sitt eget barn. Det viser hvor useriøse mange av disse såkalte ”sakkyndige” være.

Dette fortjente Gerd Liv Valla!
Jeg er veldig glad på Gerd Liv Valla sine vegne at hun får denne oppreisningen av Legeforeningens etikkråd! Det fortjener hun etter all den ukritiske medieomtalen som hun fikk mot seg vinter/ våren 2007, og de konsekvensene den useriøse Fougner-rapporten fikk for henne.

Konklusjonen fra Legeforeningens etikkråd slår etter mitt syn grundig fast det uheldige ved bruk av forsvarsadvokater, dommere og sakkyndige ”på alle sider av bordet”, og at dette samrøre ingen måte er noen garanti for rettssikkerheten!

Konklusjonen fra Legeforeningens etikkråd viser også det uheldige i at Yssen/ Valla-saken ikke kom opp for domstolene, slik den burde.
Men rådets konklusjon forsterker bare de påstandene om at jussen ikke holdt mål i Ingunn Yssens anklager mot Gerd Liv Valla, derfor kom det ikke til noen rettssak/ erstatningssak. Det forsterker også påstandene om at Ingunn Yssens oppsigelsesbrev, hadde helt andre motiver enn at ”Ingunn Yssen ble mobbet”. Et oppsigelsesbrev som det hevdes at VG hjalp Ingunn Yssen med å skrive.

Så har jeg registrert kommentarer - om at enkelte personer kan ha sterke meninger både for og imot Gerd Liv Valla som person. Det må de ha lov til, slik fungerer et demokrati på godt og vondt. Men mitt hovedpoeng er at dette/ denne saken handler om allmenn rettssikkerhet i Norge og hvordan den skal ivaretas. Og den gjelder alle. Objektiv rettssikkerhet må alle være med på å sikre på best mulig måte! VGs ensidige kampanje mot Gerd Liv Valla, bringer Norge i feil retning hva angår rettssikkerhet. Ingen vet hvem som kan bli rammet uredelig juridisk neste gang!

Hva er det igjen av den saken Ingunn Yssen rettet mot Gerd Liv Valla nå? Slik jeg ser det – ingenting.

Eldreomsorg – helt etter Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti og Venstres hjerte?

I Sverige har man fått erfare virkningene av høyrepartienes politikk over flere år. I dag fremgår et nytt eksempel på hvor galt det kan gå (artikkelen står nedenfor).

Leser man partiprogrammene og holdningene som preger valgprogrammene til alle markedsliberalistiske partier – ser man den samme trenden. Først og fremst finner man de samme holdningen i partiene Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti og Venstre.
I Sverige må eldre være med å betale prisen for sine borgerlige regjeringer, bygd på markedsliberalistenes prinsipper!

Artikkelen viser også på metoder/ hvilken måte private henter ut sine store utbytter på – at det viser hva som skjer dersom man skaper et privat marked som kokurrerer med det offentlige. Eksempler vi kjenner igjen fra norgerlige styrte kommuner i Norge – eksempelvis fra Oslo. Eksempelet fra Sverige viser hvordan rettigheter og rettssikkerhet forsvinner når private overtar offentlige omsorgsoppgaver – og ikke minst viser hva slags holdninger private har til enkeltmennesker.

Her er artikkelen; Er det slik vi vil ha det i fremtiden – eller skal vi erstatte markedsliberalismen med et sosialdemokratisk omsorg og omtanke for medmennesker?


Kritik efter Caremas spartävling
22 december 2011 kl 18:35, uppdaterad: 22 december 2011 kl 18:37

Carema Care uppmanar anställda att tävla om att spara in på äldres mat och hygienartiklar.Kommunal och Vårdförbundet fruktar att alla larmrapporter minskar intresset för att jobba inom vården.

Det är på äldreboendet Kastanjen i Järfälla de anställda får tävla om att minska kostnader. Carema har också ett eget spel för personalen, med ”inställningskort” som ”Den bästa förbättringsidén är den där jag kan spara timmar och minuter”, skriver Dagens Nyheter.

- Vad Carema gör är att låta girigheten ta steget över gränsen. De flyttar fokus från brukare och medarbetare till bara pengar, säger Annelie Nordström, ordförande för Kommunal.
Hon menar att företagets metoder är ”den yttersta konsekvensen av 30 års besparingar” inom äldrevården.

TT har utan framgång sökt Carema för en kommentar. I ett pressmeddelande säger företaget att DN:s uppgifter om spelet och besparingar inte stämmer.

Ansökningarna till vård- och omsorgsprogrammet har minskat drastiskt under senare år. Nu oroar sig Nordström för att intresset för vårdyrken kommer att minska ytterligare.

- De känner ingen stolthet längre över sina jobb, och allt färre vill söka sig till den här branschen. Unga är inte beredda på att ställa upp på de villkor som erbjuds.

Sineva Ribeiro, ordförande för Vårdförbundet, instämmer i farhågorna.
- Allt negativt som händer inom vården, där du som personal blir behandlad på det här sättet, gör att ungdomar inte söker sig till vården i dag.

Lars Bergstig (FP), förste vice ordförande i Järfälla kommunstyrelse, har inte sett några rapporter om bristande vård på Kastanjen. Men han är skeptisk till att riskkapitalbolag driver företag inom omsorgen.

- De värderingar, eller den affärsidé, som riskkapitalet har högst upp i den här organisationen är näst intill omöjlig att förena med vård och omsorg i välfärdssektorn. Det är som att låta eld och vatten mötas, säger han till TT.

Det spel som Caremas personal ska ägna sig åt tolkar Bergstig som resultatet av att ”fokusera så hårt på lönsamheten”.

TT: Har inte ni politiker något ansvar i det här?

- När vi gör upphandlingar inom äldrevården kan vi inte göra skillnad på var kapitalet kommer från.

EØS-avtalen virker til å være et ja til systematisk sosial dumping?

Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete har reist en viktig sak i den hensikt at Norge må si opp EØS-avtalen. Senterpartilederen mener at EØS-avtalen er blitt ei hellig ku politisk.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre svarer med at ” Jeg vil ikke forskuttere forhandlinger som ligger to år fram i tid, men jeg tror et stort flertall i Ap vil mene at EØS-avtalen er viktigere nå enn før, for både arbeidsplasser og velferd. Jeg ser det derfor som veldig usannsynlig at vi kan regjere på en plattform som åpner for å si opp EØS-avtalen”, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til Aftenposten.

Jeg er redd Arbeiderpartiet – med Jonas Gahr Støres utspill – er i uttakt med flertallet i Arbeiderpartiet og det norske folk! Markedsliberalisme har ikke skapt annet enn nød og uro i EU, på Island og USA m.fl. - for det store flertallet av befolkningen. Solidaritet, arbeidsplasser og velferd i dag – handler om å avskaffe dagens system med markedsliberalisme/ kapitalisme. Det vil si alt det EU står for. Fordelingspolitikken er fullstendig feilslått!

EØS = Systematisk sosial dumping!
EØS-avtalen – og direktivene som gis gjennom den - påvirker norske arbeidsforhold svært negativt. EØS-avtalen representerer dermed et salgs arbeidslivets apartheidsystem! Hvorfor? Jo, fordi EU-direktivene er meget usosiale og ekstremt urettferdig ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt – samt for samfunnsgrupper som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdeordninger.

Et fortsatt ja til EØS-avtalen - er det samme som å si ja til systematisk sosial dumping ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt – samt for nettopp samfunnsgrupper som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdeordninger. Et fortsatt ja til EØS-avtalen er det samme som å si ja til en sterk høyreorientert politikk for arbeidslivet - som ligger på et like ille nivå som det Fremskrittspartiet og Venstre vil føre om de får makt her i Norge!

En ny Fafo-rapport konkluderer med at norske politikeres tiltak mot sosial dumping ikke treffer godt nok – spesielt innenfor bransjene transport, hotell- og næringsmiddelindustrien. Det viser med all tydelighet at implementeringen av EU ulike direktiv - gjennom EØS-avtalen er feil politikk. Innholdet i EU-direktivene, og som angår arbeidslivet – er for sterke, slik at norske politikeres mottiltak blir for svake! Taperne et de med midlere/ lavere inntekt og utdannelse.

En ny situasjon
Den gangen EØS-avtalen ble fremforhandlet, var det neppe noen som forestilte seg at EØS-avtalen skulle bli en slik husmannskontrakt som den har blitt. Folket ble fortalt under fremforhandlingen av EØS-avtalen at Norge skulle få en suveren reservasjonsrett. Det viser seg i ettertid ikke stemmer, Liv Signe Navarsete mener at det norske folk er blitt ført bak lyset. Det viser seg - i praksis – tvunget til å godta mer eller mindre alt det EU bestemmer. Norske politikere har ikke ryggrad til å bremse høyrepolitikken fra EU – men står skolerett – og tar imot i mer eller mindre full handlingslammelse.

Den økonomiske finans- og gjeldskrisen forteller alt om EU
Det er hevdet i disse dager at det er viktig for Norge å beholde EØS-avtalen – med argumentet – ”i solidaritet med EU”. Hva slags solidaritet – og med hvem?

EU har pr i dag ingen plan for hvordan de skal komme seg ut av gjeldskrisen! EUs politikk i dag virker som en plan for stagnasjon og økt fattigdom. Det vi ser er at EU på den ene siden kutter i arbeidstakernes lønninger, fortsetter å svekke fagforeningene, kutter i pensjoner og stønader for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdesystemer. På den andre siden ser vi at årsaken til EU kutter i alminnelige folks økonomi – bare for ensidig å redde finanselitens verdier. Låneopptak er også et av virkemidlene – med skattebetalerne som garantister!

At arbeidsledigheten blant ungdom er på mer enn 40 % i enkelte EU-land, og arbeidsledigheten generelt når 20 % grensen i de samme landene bekymrer verken finanseliten eller myndighetene i EU. EU styrer i realiteten ikke bare mot en økonomisk krise – men det som verre er – en politisk krise. Hvem kan ha tillit til politikere som bare er opptatt av den rike eliten – ca 10 % av befolkningen. Så spørsmålet er da; Hvem retter EU solidariteten med? I hvert fall ikke arbeidstakere og de som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdesystemer.

Er det en sosialdemokratisk regjering å støtte opp om et regime som ensidig bare er opptatt av den rike eliten – og denne elitens verdier?

LO tar ansvar
Da Norge opplevde finans- og bankkrise på begynnelsen av 90-tallet, tok LO grep og lanserte ”solidaritetsalternativet”. Det var for å hindre stagnasjon, vedvarende høy arbeidsledighet – og dermed økt fattigdom. LOs modell innebar at arbeidstakere på begynnelsen av 90-tallet modererte lønnskrav mot at arbeidsgiversiden og myndighetene skaffet arbeidsplasser. Det å få i gang kjøpekraft (verdiskapning), og motvirke fattigdom gjorde at Norge fikk økonomien i gang igjen. Dvs det stikk motsatte av hva høyrepartiene i EU gjø i disse dager!
Fremskyndelse av fattigdom, og fremvekst av nye underklasser, synes å være EU sin prioritet! LOs innsats med solidaritetsalternativet, har medført at Norge har hatt blant den laveste arbeidsledigheten i verden i ettertid.

LO som samfunnspåvirker
Et sterkt LO er mer viktig nå enn noen gang! Både fordi LO tar politiske standpunkter, fordi LO er en viktig samfunnspåvirker, og fordi LO søker samarbeid med de politiske partiene som deler synet på LOs saker, og LO arbeider for en solidarisk fordelingspolitikk – ved siden av at LO tar et helhetlig samfunnsansvar. Ingen andre hovedsammenslutninger på arbeidstakersiden arbeider tilsvarende på denne måten.

LO er dessuten den eneste organisasjonen som har organisatorisk og politisk mulighet til å ta opp kampen mot sosial dumping i arbeidslivet.

En debatt om EØS-avtalen kan være nær forestående også i LO, fordi norske arbeidstakere ikke kan finne seg i å bli taperne for et politisk regime som ensidig bare er opptatt av å øke forskjeller og ivareta den rike eliten – slik EU-landene gjør, og hvor arbeidstakere bare opplever økt fattigdom, samtidig som velferdssamfunnet (velferdsordningen) tæres opp innenfra.

Demokratiet har tapt – domstolene har overtatt?
Politikere har – i en bit-for-bit-politikk – sørget for å overlate all styring, kontroll og revisjon til private. Det gjelder både i EU som i Norge. I EU har dessuten politikerne overlatt all styring og forvaltning av EU-direktivene til EU-domstolene. Det kan virke til at EU-domstolene ikke dømmer ut fra hva som er alminnelig rettsoppfatning, men at den er blitt politisk redskap som understøtter høyrepolitikk. I hvert fall er det påfallende hvor dårlig saker på vegne av arbeidstakere faller ut i EU-domstolene, mens den rike eliten vinner frem!

Verken arbeidstakere, de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdesystemer, eller politikere har lengre noen innflytelse på arbeidslivet lenger. Det er overlatt til den høyrepolitiske EU-domstolen å avgjøre virker det som!

Ved siste valg til EU-parlamentet benyttet på ca 43 % seg av stemmeretten. Hva slags demokrati er det? Og hvem benyttet seg av stemmeretten? Det er en fare for at arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdeordninger har resignert? Hvem benytter seg av stemmeretten når det eneste man får i retur er kutt i lønninger, kutt i pensjoner og stønadsordninger, og en massiv sosial dumping?

Hvor er det blitt av sosialdemokratiet i EØS-avtalen?
Da Norge fremforhandlet EØS-avtalen, virker det som at man tok ”sosialdemokratiet” og vekslet de inn gjennom EØS-avtalen, og fikk ”Fremskrittspartisamfunnet” i retur.

Det er bare å konstatere at sosialdemokratiet har tapt i EU-landene! Fagbevegelsen ligger med mer eller mindre brukket rygg. Arbeidsløshet og sosial dumping har overtatt.

Hvem evner å få øye på sosialdemokratiet og sosialdemokratiets verdier i dagens EØS-avtalen?

Hele det politiske Norge må ta en grundig debatt om EØS-avtalen og EØS-avtalens fremtid.

Markedsliberalisme eller omsorg?

Kongsvinger har fått ordfører fra Høyre fra 2011!
Nyhetssendingen den 16.12.2011 viste oss et innslag hvor det fremgikk at 3 sterkt pleietrengende eldre skal plasseres på et toalett i 14 dager i jule- og nyttårshelgen på grunn av kommunens dårlige økonomi. Dette fant Høyreordføreren forsvarlig!

Ikke overraksende. Slik jeg leser Høyres politikk og Høyres partiprogram, så er en av Høyres fremste målsetting å fremskaffe nye fattigdomsklasser, og synliggjøre klasseforskjeller/ fattigdom!
For å rettferdiggjøre vedtaket om å plassere 3 sterkt pleietrengende på et toalett, skyver politisk ansvarlige kommunelegen foran seg. Hva slags holdninger er dette til medmennesker?

Fører en politikk hvor forskjellene øker
Arbeidstakere med midlere/ lavere inntekt og utdanning er av markedsliberalistene betraktet nærmest som undermennesker uten følelser og behov – eller skal ha rettigheter. Bare se på hvordan høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Venstre, Høyre og Kristelig folkeparti) vil rasere Arbeidsmiljøloven, stillingsvernet, innføre midlertidige stillinger – og hvordan de driver fagforeningsknusing gjennom å fjerne arbeidstakeres faglige rettigheter, for å oppnå mer fattigdom!

Eksemplet fra Kongsvinger med å plassere tre eldre plassert på et toalett - er et gufs fra den politikken vi opplevde i årene 2001 til 2005, da Høyres Erna Solberg, som kommunalminister, sultefôret kommunene i stort mon. Det skjedde under den markedsliberalistiske Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med Fremskrittspartiet som garantist for markedsliberalistisk politikk.

Økte fortjenester/ utbytter fra det offentlige – svekker velferdstilbudenes innhold
I markedsliberalistenes verden, virker det åpenbart som at skattepenger – fellesskapets midler – er innbetalt for at de rike skal få kloa i dem (rike skal ha et sugerør i de offentlige kassene)! Og at ytelsen og standarden på offentlige velferdstjenester skal forringe i takt med hva de rike får/ tar mer i økonomisk utbytte.

Markedsliberalistene innført skattefrysvedtak i 2004, for å øke den offentlige fattigdommen. Markedsliberalistene har i tillegg skapt et marked på siden av det offentlige – hvor det offentlige betaler – innenfor helse, barnevern, helse og omsorg mv, mv. Disse private markedsliberalistene, som utfører oppdrag på vegne av det offentlige, beregner seg skyhøye utbytter, honorarer, bonusordninger mv på sine oppdrag.

Disse private markedsliberalistene krever å få konsulentoppdrag på vegne av det offentlige – og det virker ikke som det finnes noen begrensninger på hvilke timesatser og honorarer de kan bevilge seg – og det offentlige spyr ut penger. Slik tapper markedsliberalistene de offentlige kassene.

Oppdrag settes ut på prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS) – det betyr at det offentlige betaler 30 – 40 % (et gjennomsnitt i EU) mer for tjenestene enn om det offentlige hadde utført oppdragene selv.
Markedsliberalistene sørger for at lederlønningene stiger enormt – også innen det offentlige - i forhold til arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Slike store lønnsinngrep – hvor ledere får betydelig mer enn andre - svekker den offentlige økonomien.

På Island, EU, USA m.fl ser vi at markedsliberalistene har tatt opp lån – blant annet for å kompensere for skattelettelser gitt til de rike - og økt offentlig forbruk. Dette overbruket – som har medført offentlig fattigdom, har ført flere land inn i dype finans- og gjeldskriser – alt for å opprettholde systemet med at de rike fortsatt skal få ha tykke sugerør i de offentlige kassene.

Ikke nok med det, markedsliberalistene ar innført – og vil innføre betydelige skattelettelser for de rike, + muligheter til fri flyt av kapital til skatteparadiser og hemmelige kontoer m.v. Alt for å svekke de offentlige budsjettene – og for å ramme velferdsordningene som arbeidstakere og trygdede er avhengige av gjennom livsløpet.

Markedsliberalistisk høyrepolitikk!
Det at tre eldre som i jule- og nyttårshelgen må bo på et toalett – er et resultat av en villet politikk, dvs en markedsliberalistisk høyrepolitikk. Når de rike – av markedsliberalister – er gitt anledning til å få boltre seg mer eller mindre uhemmet i de offentlige pengekassene, så blir det ikke penger igjen i de offentlige virksomhetene til å kunne gi et verdig liv ovenfor de som er avhengig av velferdssamfunnet på sikt.

Dette tilfellet fra Kongsvinger er en helt forventet Høyrepolitikk – det ikke mer enn vi kan forvente under markedsliberalistisk høyrepolitikk. Det verste av alt er at, jf politiske meningsmålinger, så er disse høyreorienterte ”samfunnssabotørene” av velferdssamfunnet i flertall i Norge for tiden!
Høyrepolitikk er høyrepolitikk! Verken mer eller mindre!

Hva man kan forvente når høyrepartiene styrer

VG 18.12.2011 skriver at i Sokndal kommune øker man prisene på skolefritidsordningen (SFO) med hele kr 2 000.- pr måned. Ikke nok med det – de borgerlige partiene forsvarer slike prishopp ved ordfører Trond Arne Pedersen (Kristelig folkeparti).

Kan arbeidstakere, og de som er avhengig av å leve på samfunnets trygdeordninger, forvente noe annet når høyrepartiene styrer? Høyrepartiene har som fremste mål å øke forskjellene i samfunnet, og fremskaffe nye underklasser og fattigdom. Det gjøres enkelt ved å ramme velferdsordninger.

Soknedal kommune styres av ordfører fra Kristelig folkeparti. Kristelig folkeparti har 4 representanter i kommunestyrer, Høyre har 4, Fremskrittspartiet har 4, og Venstre har 2. Arbeiderpartiet har 6 representanter og Senterpartiet 1.

Når man øker SFO-prisene med hele kr 2 000.- pr måned, så ligger det langt over hva lønnsstigningen har vært – og kommer til å bli - for arbeidstakere og de som er avhengig av å leve på samfunnets støtteordninger. Men hensynet til utbyttepolitikk for private, som gjør offentlige oppgaver, går vel foran hva de som er avhengig av offentlige velferdstjenester evner å betale. Det er et kjent fenomen fra markedsliberalistene og høyrepartiene!

Dette er da trolig en forsmak på hva man kan forvente seg om det blir regjeringsskifte i 2013! Har majoriteten av det norske folk lyst til å slippe disse sabotørene av velferdssamfunnet til makta?

Vi trenger en ny helse- og omsorgspolitikk!

De rødgrønne (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og senterpartiet) har en stor utfordring knyttet til helse- og omsorgstjenesten. Ordningene med opprettelse av helseforetakene (sykehusene), HVPU-reformen, NAV-reformen, BUF-etat og samhandlingsreformen er alle bygd på markedsliberalismens prinsipper. Det vi si at nevnte reformer er et resultat av tankegodset og den politikken som kom stand ved hjelp av de veldig høyreorienterte politikerne Margareth Thatcher (tidligere statsminister i Storbritannia) og Ronald Reagan (tidligere president i USA).

De holdningene som Margareth Thatcher og Ronald Reagans politikk representerte, er i sin helhet innført som EUs offisielle politikk, og hvor politikerne er overlatt mer eller mindre all makt til EU-domstolen å håndheve. Demokratiet har tapt!
Demokratisk politisk makt er av politikere overført til mer eller mindre lukkede styrerom, dvs til enkeltpersoner som forvalter fellesskapets interesser - uten å ha demokratiske vedtak i ryggen på hvordan de skal forvalte virksomhetene.

Det kommer et Stortingsvalg i 2013. Skal de rød-grønne ha noen mulighet for å bli gjenvalgt i 2013, er det maktpåliggende å skape en annen troverdighet og trygghet i befolkningen på helse- og omsorgspolitikken, og med helt andre resultater enn det vi opplever i dag. De rød-grønne må fremstå med et tydelig alternativ på innholdet i ehelse- og omsorgspolitikken enn hva høyrepolitikken og høyrepartiene representerer. Dagens helse- og omsorgspolitikk, fremstår mer og mer som en kopi av hva Høyre og Fremskrittspartiet ville ha ført om de hadde makt.

Det er trist at venstresiden i norsk politikk ikke har et klarere selvstendig alternativ til markedsliberalismen og regnskapssystemene knyttet til New Public Management, blant annet for hvordan helse- og omsorgtjenestene skal forvaltes! Utviklingen med finans- og gjeldskrisene i USA og EU-landene m.fl, med tilhørende arbeidsledighet og sosial nød, viser til overmål hva høyrepolitikk representerer for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Det er ikke lystig lesning!

Grovt sett har vi ingen opposisjon i dagens politiske Norge, fordi opposisjonen ikke representerer noe reelt alternativ. Opposisjonspartiene fremstår som et eneste stort hylekor på bagateller - med kun en sak på programmet. Det handler om hva samfunnet må bruke mer penger på – penger som spesielt opposisjonspartiene ikke har, fordi Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre prioriterer skattelettelser fremfor på å bygge et velferdssamfunn av og for fellesskapet!

Fremtidens velferdssamfunn er avhengig av at venstresidens partier slutter å konkurrere på høyrepolitikk - bygd på prinsippene til ”Thatcherismen og Reaganismen”. Venstresidens partier må fremstå som et klart og tydelig alternativ til markedsliberalismens kyniske politikk ovenfor fellesskapet verdier og eiendeler (arvesølv), og ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Det handler om å skape trygghet for fellesskapet både på kort og lang sikt! Markedsliberalisme – uten demokratisk styring, kontroll og revisjon - er ikke svaret på fremtidens utfordringer!

Klimapolitikk og markedsliberalisme - synes å være uforenelige

På den ene siden registrer vi at folketallet på jorden øker, dermed øker forbruket, og saken er at markedsliberalismen råder over politikken og ressursene. Denne politikken medfører - på den andre siden - at belastningene på klimaet og klodens ressurser øker, og målet om å drive en bærekraftig ressursforvaltning taper gradvis.

Status Quo?
Klimamøtet i Durban er avsluttet den 11.12.2011, og resultatene etter forhandlingene er vel nærmere en status Quo fra den tiden Kyoto-avtalen ble undertegnet i 1997 – fremfor at man kan hevde at man har oppnådd særlig fremskritt.

Den nye avtalen innebærer at Kyoto-avtalen prolongeres frem til 2015, og måler er at en ny internasjonal klimaavtale skal forhandles frem innen den tid, og at det i tillegg skal opprettes et klimafond.
Et lite lyspunkt er at USA, Kina og India - på papiret - er kommet et steg nærmere å sette klimapolitikk høyere på dagsorden. Pr i dag er klimapolitikk et betydelig underkommunisert/ fraværende tema i nevnte land (i stedet råder ”money talks”).

En satsing på klimatiltak kunne skapt nye arbeidsplasser!
Klimakonferansens resultat er trolig påvirket av finans- og gjeldskrisen i USA og EU m.fl. For å få bukt med deler av den høye arbeidsledigheten som mange av landene sliter med, ville det vært naturlig å skapt mange nye arbeidsplasser knyttet miljøpolitikk, gjenbruk, og satsing på økt bruk av fornybare ressurser m.v. I disse dager hadde alle verden nasjoner muligheten til å satse stort på miljøpolitikk, og dens verdiskapning for å få økonomien på fote igjen.

Markedet råder
Klimapolitikk er vanskelig, for i realiteten handler det for meste om at kostnadene og belastningene for en eventuell klimapolitikk ensidig skal ramme fattige, arbeidstakere, og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Den rike eliten skal fritt få holde på som før – og øke sin vekst og formuer. I tillegg skal de rike fritt få kunne flytte arbeidsplasser til land hvor det ikke finnes restriksjoner på miljøtiltak, eller at man betaler miljøavgifter og skatter knyttet til miljøbelastninger.

Dersom ikke den rike eliten i langt større grad retter seg etter demokratiske styringsprinsipper, og i større grad kommer på banen, med å bidra aktivt i miljøpolitikken, frykter jeg at det kan oppstå en politisk krise mht til klimapolitikken og kampen om å få en bærekraftig utvikling.

Høyrepolitikk i praksis – safaritur fremfor klimamøte
Hva hadde skjedd om en ansatt kassabetjent på Kiwi på egenhånd hadde gått på Domus og utført, arbeid eller vært på handletur der, i arbeidstiden?
Det er meget sannsynlig at det ville endt opp med en oppsigelsessak.

Hva skjer når Stortingsrepresentanter, som egentlig skulle oppservere klimamøte i Durban i Sør-Afrika i stedet reiser på safaritur? Jo, da får de benytte mediene til å fortelle hvilken fantastisk opplevelse det er å få konstatere (litt spissformulert) ”at markedsliberalismen og markedsliberalismens styringssystemer fungerer også i nasjonalparkene”. Slik blir det mye klimapolitikk av. Og hvor er respekten for skattebetalernes penger som betaler reisen?

Høyrepartier og markedsliberalister har aldri hatt noe ønske om å bidra til klimatiltak, og dermed bidra til å fremme en bærekraftig ressursforvaltning – profitt er viktigere. Det kom tydelig til uttrykk da Fremskrittspartiets Oskar Grimstad, Høyres Gunnar Gundersen, Høyres Siri A. Meling, og Senterpartiets Erling Sande, valgte å reise på dyresafari fremfor å følge klimaforhandlingen. Det viser i praksis markedsliberalistenes interesse for klimapolitikk og bærekraftig utvikling.

Klimaet tapte
FNs miljøprogram ble fremlagt og vedtatt i 1988 – det er snart 24 år siden. Klimapolitikken har ikke nådd særlig langt på disse årene. Vår klode blir stadig varmere, og pol-punktene/ isbreene opplever nedsmelting. Satsingen på miljøvennlige transportmidler, og arbeidet med nedgang av utslipp av klimagasser blir ikke blitt vektlagt i sterk nok grad – målt mot de alvorlige utfordringene vi og vår klode står ovenfor.
Atomulykkene i Japan (Fukushima) tidligere i år, har gledelig nok satt fokus på å avvikle flere atomkraftverk i mange land. Et arbeid som burde startet etter atomkraftulykken i Tsjernobyl i 1986.

Når vi ser på dagens ”nye klimaavtale” – og hvor små fremskrittene er, er det bare å konstatere at;
Markedsliberalistenes – dvs høyrepolitikken – vant frem med sin klimapolitikk på klimakonferansen i Burban (Sør-Afrika) - til glede for den rike eliten, mens miljøpolitikken tapte! Miljøpolitikken går fortsatt på lavgir!

Hvilket land, og hvem, er kvalifisert til å dele ut Nobels fredspris?

Professor Michael Nobel, som er oldebarn til den ene av dynamittkongen Alfred Nobels to brødre har reist spørsmål hvorvidt Nobelkomiteen opererer innenfor testator Alfred Nobels testament.

Det er på tide at noen tar opp denne debatten – jeg har tvilt lenge!

Etter at Norge gikk med i en angrepskrig, uten forankring i folkeretten i Afghanistan, og det at Norge deltok aktivt i invasjonen av Irak – en krig som kom i stand på falske bevis om at Irak fremstilte masseødeleggelsesvåpen, mener jeg at Norge selv diskvalifiserte seg selv retten til å dele ut Nobels fredspris.

Kan politikere som har bidratt til, enten aktivt eller passivt, til at Norge gjennom politiske vedtak har deltatt i prosesser som har medført at Norge har deltatt i disse uredelige krigene sitte i Nobelkomiteen?

Jf et inserat i Aftenposten, 10.12 går det frem at;

”Hele grunnlaget for Nobels fredspris ligger i Alfred Nobels testamente fra 1895. Ifølge Nobels intensjoner i testamentet, skulle prisen gå til "fredsforkjempere", nærmere forklart personer som arbeider for å hindre krig gjennom en "nasjonenes forbrødring", det vil si et globalt samarbeid om nedrustning basert på global rett og globale institusjoner”.

Michael Nobel gir uttrykk for at ”komiteen ser bort fra testamentet og utvikler sitt eget "utvidede fredsbegrep", som er høyst problematisk og trolig også ulovlig. Så lenge det fortsatt pågår fredsarbeid og nedrustning i verden, har ikke komiteen rett til å se på seg selv som suveren og se bort fra testators vilje slik den har gjort”.

Videre sier Michael Nobel at ”politiseringen av Den norske Nobelkomite og dens opptreden i strid med Alfred Nobels testamente, tapper Fredsprisen for legitimitet og relevans for de mål som Nobel hadde. Stortinget og Nobelkomiteen er nødt til å være sitt ansvar bevisst om ikke prisen skal vannes ut og miste sin status som verdens gjeveste utmerkelse. Det er neppe noe som verken Stortinget, Nobelkomiteen eller de øvrige Nobelprisene kan være tjent med”.

Det er mange fredspriser som er delt ut opp igjennom tidene, som man finner underlige – og hvor det er grunnlag for å stille et spørsmålstegn ved hvorvidt Norge er det rette landet til å dele ut fredsprisen, og hvorvidt det er de riktige personene som sitter Nobelkomiteen?

Sett ut fra min definisjon av en fredspris – både generelt og prinsipielt – så deler jeg Michael Nobel sitt syn i denne saken. Det er tid for selvransakelse!

I hvert fall fortjener denne saken en grunndig debatt!

Prossesen og programmet "Overeksponert"

Boken til Gerd Liv Valla etter hennes avgang som LO-leder fikk navnet ”Prosessen”.
NRK sendte programmet ”overeksponert” på NRK 2 på tirsdag den 22.11, og på NRK 1 den 24.11.2011, som satte søkelyset på medienes deltakelse i et løp som endte med LO-lederens avgang. For første gang siden Gerd Liv Valla gikk av som LO-leder, den 9. mars 2007, fikk vi en mediefremstilling som klargjør at tittelen på Vallas bok – ”Prosessen” – trolig var og er en korrekt beskrivelse.

VG, som er opphavet til et velregissert medieløp mot Gerd Liv Valla, startet den 11. januar 2007 under overskriften ”Jeg ble mobbet av Valla fordi jeg ble gravid” (uttalt av Ingunn Yssen). Ikke uventet, etter programmet ”overeksponert” – går VG kraftig i forsvar – med kritikk mot NRK, presentert i VG den 23.11 og 24.11. Det som er interessant er at VG i disse dager endrer hovedfokuset fra Ingunn Yssens sak med påstand om mobbing – over til å vektlegge mer ”de som ble utsatt for hennes (Vallas) lederstil”.
Programmet ”Overeksponert” blir av VG karakterisert som ”ensidig, kritikkverdig og nesten parodisk” og at NRK fremsto som et ”mikrofonstativ” for Gerd Liv Valla.

Etter programmet ”overeksponert” kan man i hvert fall fastslå at VG har vært – og er - en ensidig oppslagstavle ovenfor dem som har vært ute etter å ramme Gerd Liv Valla!
Det er grunn til å understreke at saken med påstand om mobbing aldri er blitt behandlet eller konkludert i noen domstol!

VG brukte i 2007 hele 20 førstesider i sin kampanje mot Gerd Liv Valla jf NRK, med oppslag som var så ensidige – at det savner sidestykke i norsk presse. Selve Ingunn Yssen-saken og påstandene om mobbing - som startet det hele - kom raskt i bakgrunnen i VG og andre medier. Mediene gikk i stedet gradvis over til å finne nye ankepunkter - med ulike sterke anklager/påstander om at Gerd Liv Valla (med bakgrunn i mobbepåstander) - var uegnet til å sitte i Arbeiderpartiets valgkomite, et argument som også ble anvendt om at Gerd Liv Valla kunne være uegnet til å sitt i Arbeiderpartiets sentralstyre.

Historisk, og i nåtid, har borgerlig presse aldri likt personer som politisk ligger til venstre for partiet Høyre!

I og med at Gerd Liv Valla har sin del av æren for at Arbeiderpartiet ved valget gikk kraftig til venstre (og at de rød-grønne vant valget), og det faktum at Valla er skeptisk til norsk EU-medlemskap, er det grunn til å anta at den borgerlige pressen har interesse av å personer med andre holdninger (mer høyrevennlige)i viktige verv som i valgkomiteer og i Arbeiderpartiets sentralstyre.
NRK viste i det minste storsinn nok til å la en annen side av Valla/ Yssen-saken kom frem – en den siden av saken som VG implementerte i hele det norske mediesamfunn fra 11.01.2007. Det skal NRK ha ros for. NRK har brutt en linje med ensidighet – en linje som VG fremdeles fremstår med nær 5 år etter at Valla gikk av som LO-leder. VG forsøker seg med en udokumentert påstand om at ”ingen ville stille opp for Gerd Liv Valla”? Var det over hode noen vilje i VG til å la det kontradiktoriske prinsipp få råde?

Rettssikkerhet
I et demokrati, bør den såkalte ”frie pressen” på generelt grunnlag være opptatt av rettssikkerhet, og bidra til å sikre at de juridiske og metodiske virkemidlene som anvendes blir slik at dokumentasjon og bevis i en sak blir så objektive og riktig som overhode mulig. Medienes oppgave er ikke å bidra til enkeltpersoner kan bli utsatt for falske beskyldninger – som i neste omgang kan medføre at personer utsettes for justismord og/ eller annen uredelighet. I en rettsstat – må pressen bidra til at rettssikkerheten blir ivaretatt! I Gerd Liv Valla-saken viser det seg at VG totalt sviktet i så måte!

I stedet for at VG ser på sin egen rolle i Valla/ Yssen-saken – og virkningen av den, er VG så feige at de i tillegg skyver Fougner-rapportens konklusjoner foran seg, og kaller det en granskernes ”dom”. VG gjengir hovedkonklusjonene slik den 23.11;
- Yssen ble trakassert av Valla
- LO hadde manglende rutiner for å håndtere konflikter
- LO brøt grunnleggende regler for et godt arbeidsliv
- Det var riktig av Yssen å varsle media
- Flere sentrale LO-topper var klar over mobbingen, men tiet.

Det VG ikke forteller noe om, er at Arbeidstilsynets rapport – som gransket LOs organisasjon i etterkant av Valla/ Yssen-saken, konkluderte med at arbeidsmiljøet i LO på det aktuelle tidspunktet faktisk var bedre enn virksomheter flest. Men man kan vel generelt ikke forvente at den borgerlige pressen omtaler fagbevegelsen på et objektivt grunnlag?

Bruk av sakkyndige, granskninger m.v.
Generelt er bruk av ”sakkyndige” og ulike granskning utvalg uheldig for rettsikkerheten, fordi de som utfører slike oppgaver gjør disse oppavene for penger (og i noen grad anseelse). De ”sakkyndige” opptrer normalt ikke etter kravene i Lov statens tjenestemenn (Tjenestemannsloven) - med krav/ kultur til forvaltning, offentlighet og objektivitet. Faktisk virker det til at ”sakkyndige” ofte opptrer som partsrelaterte talspersoner, med oppgave å få frem så ubalanserte opplysninger som mulig! Alt for å ramme tapende part så ekstremt som overhode mulig.

I sin avskjed som LO-leder, uttrykte Gerd Liv Valla en skarp reaksjon mot Fougnerutvalgets arbeidsmetoder, med blant annet bruk av anonyme kilder (vitner), tipstelefoner osv – dvs systemer hvor det ikke er mulig å gardere seg mot uriktige påstander og/eller ”bevis” kan plantes. Dette er arbeidsmetoder som man kjenner fra totalitære regimer vi ikke liker å sammenligne oss med.

Det er min påstand at det foregår mye uredelige rettsprosedyrer – i verste fall justismord – med bakgrunn i såkalte uriktige ”sakkyndige” vurderinger. Billedlig kan det beskrives slik hvordan det foregår i en rettssak hvor de sakkyndige opptrer uredelig; Når et ”offer” i en sak fremhever påstand om at sakkyndige bruker uredelige arbeidsmetoder, eventuelt etterlyser faglig dokumentasjon på udokumenterte påstander, i en sakkyndigrapport, så svarer dommeren noe slik som at ”vi har ikke kompetanse til å overprøve sakkyndige”. Når offer-parten konfronterer de ”sakkyndige” med hvilken hjemmel de kan fremstå med uredelige arbeidsmetoder, udokumenterte påstander mv, så svarer den sakkyndige at ”vi har ikke juridisk kompetanse til å vurdere det”. På denne måten ”beskytter” dommere og sakkyndige hverandre – dermed blir uredelige påstander stående som troende bevis/ alibi for uriktig pådømmelse. Det hindrer en demokratisk og objektiv ivaretakelse av rettssikkerheten.

Hvorfor tar ikke VG og mediene fatt i slike problemstillinger – i den hensikten å bidra til at rettssikkerheten blir objektiv og riktig som mulig? Teller salgsopplagene og andre forhold mer?

Fougner-utvalgets sammensetning og virke
Hvilke motiver hadde høyremannen og advokat Jan Fougner - da han aktivt drev en kampanje for seg selv for å bli leder av utvalget (sjefgransker) i det utvalgets som skulle granske Ingunn Yssens påstander om trakassering av LO-leder Gerd-Liv Valla? Det er ganske spesielt – og hvorfor ble ikke dette vurdert som et problem i forhold til objektiviteten? Hvorfor gransker ikke VG hvilke mulige motiver/ interesser Jan Fougner hadde?

Ved siden av Jan Fougner, besto Fougner-utvalget av førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie, og advokat og professor dr. juris Kristin Normann. Utvalget knyttet i tillegg til seg Psykoanalytiker Lars Weisæth og spesialist i psykiatri Odd H. Hellesøy.

Utvalgets sammensetning er også meget spesiell. For det første viser det seg at en dommer i norsk rettsvesen kan ”sitte på alle sider av bordet”. For det andre viser utvalgets sammensetning et uheldig samrøre mellom dømmende personer, forsvarersiden og sakkyndige. Kan da domstol være habil når slike konstellasjoner foregår – og at på til åpenlyst? Hvorfor er ikke VG opptatt av å belyse slike forhold?

Jus-professor Johan Giertsen uttrykte seg slik etter Gerd Liv Vallas avgang, sitat;
- Fougner-utvalget var ingen domstol, utvalget var en inkvisisjon.
- Det er de samme personene som innhenter alle bevis, vurderer bevisene og uttaler seg om eventuelt ansvar. Dette er en rettssikkerhetsrisiko fordi det kan være vanskelig å skape distanse, mener han.
- Det er spesielt i spørsmålet om behandling av vitner og at partene ikke fikk være tilstede under alle vitenavhørene hvor Giertsen mener at Fougner-utvalget bryter mot domstolers praksis.

Giertsen kritiserte også flere andre sider ved Fougner-utvalget, blant annet fordi utvalget fikk et domstol-lignende preg gjennom å være ledet av Nils-Erik Lie fra Borgarting lagmannsrett, at det ble en overrepresentasjonen av jurister, og selve rollen som psykiaterne utøvde under granskningen. Psykiaterne konkluderte med at ”mobbing hadde funnet sted” - uten å ha snakket med verken den angivelig mobbede eller den angivelige mobberen. Giertsen kritiserte i det hele tatt rapporten på de fleste punkt, og hvor en sentral påstand er at
”Rettssikkerhetsproblemene i LO-granskingen rammet potensielt både Yssen og Valla. Begges rettssikkerhet ble da svekket ved bl.a. utestengelse fra vitneforklaringer, og gjennom uklarheter rundt hva som skulle være de sakkyndiges rolle.»
Giertsen mente også at «Ingen fortjener å bli virvlet inn i en malstrøm som dette. Det er ingen rimelig balanse mellom på den ene siden de behov oppdragsgiverne for granskingene måtte ha, og på den annen side belastningene partene i slike granskinger påføres med prosessen og stempeleffekten». Giertsen konkluderte med – og som er meget oppsiktsvekkende - at «Fougner-utvalget har ikke levert et troverdig svar på spørsmålet om ”trakassering fant sted” - som utvalget stilte».

Hevn, politikk – eller realiteter?
Det er uverdig at det ikke ble noen rettssak i Yssen/ Valla-saken? Det å bli ”dømt – slik Gerd Liv Valla på en måte ble, uten en dom – er ikke en rettsstat verdig!

I utgangspunktet er bare Ingunn Yssen og Gerd Liv Valla som vet hva de faktiske detaljene i hva som har foregått mellom dem. Alt annet blir dermed spekulasjoner, synsing og en kamp om troverdighet. En domstol skal dømme på faktiske, og objektive kriterier i samsvar med norsk lov. At det ikke ble slik, må mediene og Fougner-utvalget bære sin del av ansvaret for. De bidro etter mitt syn meget sterkt for å spolere en hver mulighet til det!

Spørsmål man ikke har fått noen god forklaring på i ettertid er;
Hvorfor sa Ingunn Yssen opp sin stilling nærmest via VG?
Hvorfor gikk ikke Ingunn Yssen til rettssak?

Antakelig holdt ikke jusen i Ingunn Yssen sin sak (Yssen hadde trolig for dårlige kort til å kunne gå til sak)? Hadde jusen holdt - ville ha trolig saken forløpt seg helt annerledes – ikke minst av Ingunn Yssen selv. Kanskje var det årsaken til at Yssen benyttet mediene som arena for sin oppsigelse i stedet? For det er rimelig grunn til å anta - på generelt grunnlag – at et ”offer” også er ute etter en oppreisning både på sak og økonomisk dersom man er blitt forulempet på et juridisk holdbart grunnlag.

Halvard Bakke skriver det slik i Klassekampen den 25.11, sitat;
”Da Valla kom tilbake etter sykepermisjon på forsommeren 2006, og fikk vite at Yssen ”ble syk av å jobbe i LO”, tok hun fatt i saken for å finne en løsning, slik en god leder skal gjøre.
Etter flere forslag som Yssen forkastet, ble løsningen at hun skulle begynne på Forsvarets Høgskole og deretter slutte i stillingen i LO. Yssen sa seg tilfreds med dette. Dette ble imidlertid underslått i den skandaløse Fougner-rapporten.

Det viste seg imidlertid umulig å få henne til å bekrefte at hun vill slutte i den daværende jobben, som hun etter eget utsagn ble syk av, inntil hun selv bekjentgjorde det i VG. Et av de store mysterier i denne saken er hvorfor Yssen, gjennom hele høsten, nektet å bekrefte denne delen av avtalen. Da ville hun fått permisjon med lønn og kunne begynt på Forsvarets Høgskole i januar, og det hadde aldri blitt noen Valla/ Yssen-sak. Det reiser naturligvis spørsmålet om Yssen ble brukt som en brikke i et spill for å få fjernet Valla”.

Tidspunktet høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen ble koblet inn i saken på, og mulig kobling mellom Jan Fougner og Berit Reiss-Andersen, er også spesiell. Berit Reiss-Andersen var tidlig ute med å gi Ingunn Yssen støtte, samtidig som hun framsatte ramsalt kritikk mot sin tidligere sjef i Justisdepartementet, Gerd Liv Valla. Det interessante er at Jan Fougner satt i domstolsadministrasjonens styre, og hvor Berit Reiss-Andersen var varamedlem.

Halvard Bakke skriver det slik i Klassekampen den 25.11, sitat;
”Det som kom til å få størst betydning for utfallet (for Valla) var førstesideoppslaget i VG 17. januar og hennes opptreden i Skavlan (Fredrik Skavlans program ”Først og sist”) to dager senere. Reiss-Andersen beskyldte Valla for å ha løyet og truet henne i forbindelse med at hun var bedt om å bli i stillingen som statssekretær, som hun selv hadde sagt opp, to uker ekstra, til Valla fikk sin nye statssekretær, Ingunn Yssen, på plass.

For tilsynelatende å dokumentere dette, forfalsket VG i intervjuet en faks Valla hadde sendt Reiss-Andersen. Det utløste et veldig kjør mot Valla. Man kunne ikke ha en LO-leder som løy.
Ingen av kritikerne fant det bryet verdt å sjekke de faktiske forholdene. Senere var Reiss-Andersen ”målløs” og ”rystet” over at Valla i sin bok skulle insinuert at Reiss-Andersen kunne stå bak drapstrusselen Valla hadde mottatt da saken raste på det verste.

Valla hadde gjort akkurat det motsatte. Hun avviste kontant at Reiss-Andersen kunne ha noe med saken å gjøre. Ingen steder der etterforskningen omtales var det noen som bringer inn Reiss-Andersens navn. Reiss-Andersen hevdet at intervjuet 17. januar ble utløst av reaksjonene på Yssens oppsigelsesbrev. Heller ikke dette er sant. Hun hadde avtalt utspillet med Yssens advokat lenge før oppsigelsesbrevet ble offentliggjort.

Reiss-Andersen ble nylig nominert av Arbeiderpartiet som nytt medlem av Nobelkomiteen. Intet i hennes bakgrunn tilsier at dette er en posisjon hun er spesielt kvalifisert for. En rekke andre kandidater ville vært langt mer naturlige. Spørsmålet blir da om dette var en takk for tidligere vel utførte tjenester”.

Det begynner kanskje å bli noe tynt med realiteter etter hvert, mens mistankene om enten en slags hevn, eller politikk blir mer og mer fremtredene.

En takk for sist?
Mens Valla/ Yssen-saken pågikk, fremkom det påstander fra støttespillere til Valla (som VG påstår ikke fantes) om at det foregikk en ”koordinert kampanje” mot Gerd Liv Valla. Etter at Gerd Liv Valla hadde trukket seg som LO-leder, ble denne påstanden om mulig kampanje Valla kommentert slik i en avis – hvor journalisten stilte spørsmålet; ”Hvor jobber Ingunn Yssen” om et par år?
Saken er at fra våren 2010 er hun ansatt som politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Her arbeider hun for kontroll- og konstitusjonsfraksjonen.

Den borgerlige pressen ville ikke ha Gerd Liv Valla?
Da Gerd Liv Valla ble kårets til Norges mektigste person, så var det ikke uten grunn. Tatt i betraktning generelt hvordan det har gått med fagbevegelsen og sosialdemokratiet under markedsliberalismen og den høyreorienterte politikken som blant annet føres i EU-landene – så er det ikke direkte oppløftende lesning. I EU-landene har det for arbeidstakere betydd svekkelse av fagforeningene, lønnsnedgang, kutt i velferd og trygdeytelser. Gerd Liv Valla evnet å holde skansen i en tid med borgerlig styre i Norge (Bondevik II-regjeringen – bestående av Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist). Samtidig som at LO økte sin medlemstilslutning.

Foran Stortingsvalget i 2005, har Gerd Liv Valla en stor del av æren for at Arbeiderpartiet beveget seg kraftig til venstre politisk, og det rød-grønne samarbeidet (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet) – noe som resulterte i en valgseier for de rød-grønne i 2005. Hadde ikke Gerd Liv Valla og LO stått på for et slikt samarbeid, ville arbeidstakerne i dag stått langt svakere mht til oppsigelsesvern, arbeidstid og bruk av midlertidige ansettelser – samt medbestemmelse. Trepartssamarbeidet ville trolig vært betydelig svekket (Arbeidsgiver- og arbeidstakersiden og det offentlige).

Det er derfor ikke så merkelig at VG ikke beklager noe som helst på sin mediedekning i sin prosess mot Gerd Liv Valla. Tanken på en fortsatt Gerd Liv Valla i valgkomiteen, og medlem i Arbeiderpartiets sentralstyre ble for sterk for den borgerlige pressen. Politikk handler om makt.

Den rollen som VG nå har inntatt – etter programmet ”Overeksponert” – stiller spørsmålstegn troverdighet til VG i denne type saker for ettertiden. Det er alvorligste er at VG evnet å forlede de fleste mediene Norge på et veldig ensidig spor i Gerd Liv Valla-saken! Heldigvis har NRK tatt problemstillingen innover seg – og i det minste forsøkt å sette søkelyset på hva ”overeksponering” på feil premisser kan føre til.

Man kan selvsagt stille spørsmålstegn ved om det var klokt av Gerd Liv Valla å stille opp i programmet ”Først og sist” med Fredrik Skavlan. For det første opptrådte Fredrik Skavlan nærmest som en forhørsleder i programmet hvor Gerd Liv Valla var gjest, og tillegg avbrøt Skavlan Valla på en meget uverdig måte kontinuerlig i programmet. For det andre, så er Skavlan et snobbeprogram, hvor man må regne med svært smale kår for deltakere som ikke representerer snobben.

Gerd Liv Valla satte også LOs interesser foran egne behov i sin avskjedstale. Det står det stor respekt av – når situasjonen ble som den ble. På denne måten – og gjennom programmet ”overeksponert” vant Gerd Liv Valla troverdigheten! Rettssikkerheten tapte!

Statskog - demokrati eller lukket forvaltning?

Med innføringen av markedsliberalisme er det generelt oppstått et underskudd på demokrati, samtidig som at AS- og foretaksdannelser av offentlige fellesskapsoppgaver innebærer at vårt arvesølv og inntekter havner gradvis over på private interessers hender. Bærebjelken, og forståelsen av hva det innebærer å bo i et demokratisk styrt land, er at det er folket som "eier" staten, og ikke omvendt - at det er staten ved, politikerne, som "eier" befolkningen og fellesskapets verdier.
AS- og foretaksdannelsene har utviklet seg til et system hvor politikerne mer eller mindre fraskriver seg en hever mulighet til demokratisk styring, kontroll og revisjon av fellesskapets verdier. Forvaltningen av fellesskapets verdier overføres gjennom dette systemet til oppnevnte styrer. Styrene består i hovedsak av privatpersoner - i den forstand at styrerepresentantene ikke har noe demokratisk styrt organ – med tilhørende vedtak som forteller hva de skal mene og hvordan selskapet skal forvaltes. Styrenes oppgave er å skape avkastning på innskuddskapitalen. Dermed er styrene er gitt makt til å styre, og med fullmakter til å avvikle offentlige interesser/ arbeidsplasser, og det mest skremmende er at beslutningene skjer i mer eller mindre lukkede styrerom.

AS-dannelsen av kraftforsyningen er kanskje det største «ranet» som er foretatt ovenfor befolkningen. Kraftprisene styres i dag i praksis av EU gjennom kraftavtaler regulert gjennom EØS-avtalen. Oljen i Nordsjøen som ble definert til ”å tilhøre hele Norges befolkning da den ble funnet” - slik er det ikke blitt. Og Statoil er blitt delprivatisert, hvor staten sitter igjen med 67 % av aksjene. Det samme er skjedd med Telenor, hvor staten sitter igjen med 54 % av aksjene. Postbanken har gått samme veien, og hvor staten sitter igjen med bare 34 % av aksjene. Hva skjer med Statskog?
Statskog forvalter i dag store nasjonale interesser. Statskog skiftet eierform i 1993, fra forvaltning over til foretak – og hvor krav til avkastning er i dag langt større enn hensynet til fornuftbasert forvaltning. Statskog er i tillegg splittet opp i flere selskaper, hvor markedsliberalismens prinsipper er lagt til grunn for både forvaltningen og personalpolitikken. Statskog ervervet for en tid tilbake tidligere Borregaard skoger, et areal på 1,1 millioner dekar areal, med en prislapp på 1 725 millioner kroner. Flere underselskaper er blitt etablert.

Det bør være et folkekrav at Statskog tilbakeføres til forvaltningen som et selskap, før selskapet ender opp privatisert med å bli delprivatisert slik som Postbanken, Statoil m.fl, eventuelt privatisert. Det må være et krav at Statskog underlegges en demokratisk politisk forankret forvaltningsplan, bygd på fellesskapets og demokratiske interesser som det styrende mål. I tillegg må politikerne sørge for at Statskog i fremtiden fremstår som et “utstillingsvindu” i internasjonal sammenheng på både drift og forvaltning, og ut fra klima og miljøhensyn. Hovedhensikten bak et slikt krav - er selvsagt å forhindre at fellesskapets midler som er blitt benyttet til å kjøpe arealer dyrt, for i neste omgang blir overlatt «private styrer» å forvalte. Noe som kan medføre at styrene sponser/ selger unna eiendommer på billigsalg til spekulanter. Og for å unngå at avkastningskrav overgår en bærekraftig drift av skogsarealene.

En viktig satsing for Statskog må være å satse på nærings- og forskningsmessig produkt- og ressursutvikling, med tanke på å skape nye arbeidsplasser basert på de ressurser som selskapet rår over, og på denne måten sikre og realisere fellesskapet verdier. Det kan skje i samarbeid med lokale interesser. Det er kun gjennom offentlig forvaltning at man kan sikre en god allmenntilgang til jakt og friluftsliv for befolkningen også. Min påstand er at fellesskapets eiendommer og midler forvaltes best under demokratisk styring, kontroll og revisjon!

Demokratiet under gjeldsrkisens grådighet

Den pågående finans- og gjeldskrisen i Europa og USA genererer en usolidarisk grådighet som mangler sidestykke. Noe av det verste denne grådighetskulturen etterlater seg, er det faktum at demokratiet i økende grad settes til side. Denne utviklingen har den konsekvens at fordelingskrisen sementeres, fattigdommen øker og dermed undertrykkelse av store befolkningsgrupper, og vi ser nå en politisk krise våre generasjoner aldri har sett maken til tidligere.

Sosialdemokratiet har spilt ball med markedsliberalistene altfor lenge, og glemt sine idealer. Tony Blair (Labour party) i Storbritannia ble en ledende skikkelse i den retningen. Det har resultert i at, ved valg, at arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger, er blitt hjemmesittere – eller at de i fortvilelse stemmer på høyrepartiene (ideologiene er borte).

Spania går til valg i disse dager – et land med 22 % arbeidsledighet. Her sier flere folk på gata at de stemmer ikke lengre på sosialdemokratiske partier/ eller blir hjemmesittere – for de har ikke lengre tillit. Det er et urovekkende signal – forårsaket av markedsliberalisme og tilhørende fordelingskrise.

Stemmeretten er blitt en klassesak
Partisekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet, uttrykte på fylkeskartellkonferansen i LO Stat - i september i år - at i Norge er det å bruke stemmeretten blitt et klasseproblem. Undersøkelser viser at befolkningen i Oslo øst bruker i liten grad stemmeretten – mens befolkningen i Oslo vest benytter den i langt støtte grad.

Markedsliberalistene kom, så og tapte økonomien – nå drives det sterke krampetrekninger for å redde kapitalistenes verdier (banker) – og hvor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnet støtteordninger på betaler prisen. Det innebærer kutt i lønninger, kutt i velferd, massiv privatisering, og sosial dumping på lønns- og arbeidsvilkår. På den ene siden – selv i Tyskland - viser det seg at lønningene har stagnert/ gått ned med 10 % de senere år. På den andre siden viser det seg at den rike eliten øker sine formuer mer enn nonen gang.

Problemet som oppstår ved at arbeidstakere og de som lever på samfunnets stønadsordninger resignerer, er at markedsliberalistene er i ferd med å vinne politikken – fordi at både høyresiden og sosialdemokratiet i politikken svikter arbeidstakere og fattige i fordelingspolitikken. Folk avstår på denne måten å benytte sin innflytelse/ bruk av stemmeretten.

Elie Wiesel (Nobels fredsprisvinner) uttrykte at ”likegyldigheten er folkets verste fiende”. EU gjennomfører for tiden en politikk hvor ”likegyldigheten settes i system” – fordi demokratiet er satt ute av spill!

Demokratiet er satt ute av spill
Hvorfor har EU valgt en egen president og en utenriksminister? De er satt helt på sidelinjen i den pågående eurokrisen og finans-/ gjeldskrisen som flere EU-land er kommet opp i. Det er Tyskland og Frankrike som styrer løpet.

Tenk at det er mulig – at EU krever at arbeidstakerne i medlemslandet Hellas skal gå ned 20 % i lønn, kutte i pensjoner og stønader – uten å ta med befolkningen på råd! Det er vel bare i land/ regimer vi ikke liker å sammenligne oss med at slike prosesser normalt kan foregå. Skal Hellas komme ut av det uføret de er havnet i med sin gjeldskrise, er å spille på lag med egen befolkning og velgere. Det er helt avgjørende for å lykkes. Men det vil ikke de grådige markedsliberalistene i EU. Den avgåtte statsministeren i Hellas, Giorgos Papandreou, forsøkte seg på en prosess med folkeavstemning på gjeldspakken – men fikk ikke lov av den rike finanseliten som styrer EU. Hva slags demokrati er det?

Enda verre – for demokratiet - er at de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Dvs de er blitt erstattet av finanselitens utpekte folk.
Italias nye statsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas nye statsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Markedsliberalistene/ finanseliten i EU har dermed fått plassert ”sine utvalgte folk” til kutte i befolkningens velferd og lønninger, og for å gjennomføre utsalg av offentlige verdier (privatisering) til dumpingpriser til grådige spekulanter.

Wall Street-aksjonister
I USA er det oppstått en ”Wall Street-bevegelse” som en følge av de vanvittige forskjellene mellom befolkningsgrupper – og den grådighetskulturen som er oppstått blant den rike eliten. Arbeidstakere og fattige har fått store problemer etter den finans- og gjeldskrisen som er oppstått i USA.

Aftenposten skriver på sine nettsider i dag (20.11) at lobbyister fra lobbyselskapet Lytle Geduldig & Cranford har anbefalt banker å bruke 850 000 dollar på svertekampanje mot Wall Street-aksjonister. I følge Aftenspostens nettsider råder lobbyistene bankorganisasjonen til å granske Okkuper Wall Street-bevegelsen - deres retorikk, pengekilde og ledernes bakgrunn - for å kunne konstruere ”negative historier” om bevegelsen og politikere som støtter den.

Slik undergraves demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser av USAs finanselite/ markedsliberalistene. I USA viser det seg at de 1 % rikeste eier mer enn de 90 % fattigste til sammen. Slik fungerer markedsliberalistenes grådighet!

Demokratiet må gjenvinnes!
Markedsliberalistene har dessverre lykkes i store deler av USA og EU med å svekke fagbevegelsen – som ligger med mer eller mindre med brukket rygg. Unntaket er Norge – hvor vi fortsatt har et sterkt LO! Noe som gjør at Norge er blitt mindre rammet enn de fleste andre land – noen som er en konsekvens av trepartssamarbeidet mellom fagbevegelsen, arbeidsgiversiden og offentlige myndigheter.
Wall Street-bevegelsen, som startet i USA, og arbeidet med å gjenreise en sterk fagbevegelse i Europa, er den eneste farbare vei – gjennom demokratiske virkemidler – for å gjenreise demokratiet. Og for å gjenreise en fordelingspolitikk, og for å forhindre fortsatt rovdrift og økologisk forringelse av vår klode.

Vår fremtid handler om å stoppe markedsliberalismens grådighet og fordelingskrise. Vår fremtid handler om å gjenreise demokratiet, og sørge for et inkluderende samfunn. Vår fremtid handler om å forsvare - gjenreise velferdssamfunnet på demokratiets premisser – mot fattigdom og undertrykkelse.

LO er i dag den siste skansen som forsvarer velferdssamfunnet!

Likestillingsperspektivet ved nakenbading i forsvaret

Soldaten Alice Asplund (23) har følt et stort ubehag ved å ha blitt beordret til nakenbading under en øvelse sammen med mannlige medsoldater. Og belastningen blir selvsagt stor når man er den eneste kvinnelige soldaten i en tropp. Det er en faktor man ikke skal underslå. Sånn sett føler jeg med henne.

Jeg har ofte lurt på dette – generelt - med beordring av nakenbading i forsvaret. Er denne handlingen avgjørende for Norges forsvarsevne? Fremmer denne øvelsen ”supersoldaten” i forsvaret? Hva er hensikten utover at man ”adlyder/ viser lojalitet og underdanighet ovenfor en kommando” – uansett hvor irrasjonell den er? Kort og godt – hva er hensikten/ hva ønsker mann å oppnå med denne øvelsen med nakenbading?

Og hvorfor slipper enkelte av religiøse grunner denne handlingen med nakenbading – mens andre soldater må?

Det jeg reagerer på er likestillingsperspektivet i denne debatten. Slik jeg oppfatter/ opplever mediefremstillingen, så gir Alice Asplund uttrykk for at hun føler et stort ubehag ved å måtte kle seg naken sammen med ”gutter”. Underforstått er det ikke ubehagelig for ”menn” å måtte kle av seg foran en kvinne – eller at ”menn” må kle av seg sammen med andre ”menn” på kommando. Alice Asplund skaper et inntrykk av at hun føler ubehag ved at ”mannlige offiserer” gir ordre om nakenbading. Betyr det at hun ville følt det annerledes/ helt OK om det hadde vært en ”kvinnelig offiser” som hadde gitt den samme ordren? Hva er i tilfelle forskjellen? Alice Asplund gir et bilde av at hun ba om å få slippe/ bade et annet sted/ eventuelt bade med tildekket underliv/bryster ovenfor ”mannlige offiserer” som sa nei. Underforstått – hadde det vært ”kvinnelige offiserer” som hadde avslått ønsket hennes – så ville det vært OK, subsidiært at ønsket om tildekking/ bade annet sted ville blitt imøtekommet om det hadde vært kvinnelige offiserer til stede. Ville det blitt det?

Det opplyses videre at det er åpnet personalsak mot offiserene som beordret denne nakenbadingen. Nå skal altså noen ”henges” for å ha utøvd en praksis som har eksistert i forsvaret – trolig fra tidenes morgen. Sett i et likestillingsperspektiv blir dette helt feil etter mitt syn – fordi denne debatten er endt opp med å stigmatisere menn og mannlige offiserer – og ikke se saken i et objektivt lys!

Det er mulig at mediene lager dette veldig mye til kjønnssak – og at det ikke er Alice Asplund sin skyld, men i denne saken lukter det mye stigmatisering av menn som en ”overgriper”.

Det mediene burde stilt spørsmål om, og det saken dreier seg om – er etter mitt syn spørsmål som;
- Hva har nakenbading i forsvaret med Norges forsvarsevne å gjøre?
- Hvilken betydning har nakenbading for en soldats utvikling og yteevne forsvarsteknisk? Hvilken gevinst har denne handlingen for forsvaret i sin helhet?
- Hvilken negative følger har det for en soldats utvikling, og landets forsvarsevne om en soldat gis anledning til å bade med tildekket underliv, og eventuelt med tildekkede bryst?
- Kan man kutte ut kravet om nakenbading med bakgrunn i ovennevnte spørsmål?

Det jeg etterlyser i slike debatter, er at når slike saker fremmes - så må det skje gjennom kjønnsnøytrale spørsmål – som har relevans for både kvinner og menn – og at saken må ses i et likestillingsperspektiv.
Slik saken står nå, opplever jeg Alice Asplund har ”vunnet” en sak om stigmatisering av menn og mannlige offiserer, og hun har fått sin vilje – mens samfunnet og forsvaret har tapt en debatt som angår både kvinner og menn sett i et likestillingsperspektiv. Trenger man å kreve nakenbading i forsvaret over hode?

6 timers arbeidsdag for skift- og turnusarbeidere?

Statistisk sett opplever skift- og turnusarbeidere en langt tidligere slutt i arbeidslivet enn de arbeidstakerne som jobber innenfor normalarbeidsdagen – i snitt arbeider skift- og turnusarbeidere til ca 55-56 år gamle. De fleste fordi at helsa ikke holder lengre. Kan det være en ide å vurdere å innføre maks 6 timers arbeidsdager for skift- og turnusarbeidere – i stedet for dagens 9 timer (8 timer på natt) - som et tiltak for å forebygge at skift- og turnusarbeidere får en tidlig slutt i arbeidslivet?

Nytt pensjonssystem
Med dagens arbeidstidsordninger – og påfølgende tidlig slutt i arbeidslivet, ser det ut til at skift og turnusarbeidere arbeider seg til fattigdom – dvs som pensjonister? Dette synes å være et kraftig underkommunisert tema i debatten om man skal gi en generell adgang til å jobbe lengre dagsverk, slik arbeidsgiversiden og høyrepartiene jobber for (Fremskrittspartiet/ Venstre/ Høyre/ Kristelig folkeparti).

Det nye pensjonssystemet, gjeldende fra 2010, er innrettet slik at jo lengre man står i arbeidslivet – jo mer betaler man inn til egen pensjonsformue. Jo mer man betaler inn til egen pensjonsformue – jo høyere blir pensjonen man oppnår som pensjonist. Man kan derfor trygt fastslå at det nye pensjonssystemet åpenbart ikke er utarbeidet med tanke på skift- og turnusarbeidere – hvor en stor andel av disse opplever å måtte tre ut av arbeidslivet ca 15 år før forventet pensjoneringsalder.

Det er arbeidstakere på dagstidsjobber som tjener på nytt pensjonssystem!
Arbeidstakere på dagtid - og ofte i lette jobber, og som følge av det har muligheter til å stå lenge i arbeidslivet, har fått et pensjonssystem tilpasset disse arbeidstakergruppene, hvor de gis muligheter til å opparbeide seg gode pensjoner gjennom i snitt å stå lengre i arbeidslivet enn skift- og turnusarbeidere. Mens arbeidstakere på skift- og turnusordninger – hovedsaklig i yrker grupper med midlere/ lavere lønn og utdanning - presses derimot over til det motsatte. Det vil si over til arbeidstidsordninger med mer belastende skift og turnus – og dermed økt risiko for tidlig slutt i arbeidslivet.
Skift- og turnusarbeidere står ovenfor det faktum at de blir offer for et nytt klasseskille i arbeidslivet!

Økes pensjonsoppsparingsalderen til 75 år?
Politikere snakker i dag om å innføre et system hvor det skal være mulig å opptjene pensjonspoeng til man fyller 75 år. Innføres et slikt system – vil skift- og turnusarbeidere oppleve ennå større fattigdom som pensjonister gitt at deres tilstedeværelse i arbeidslivet fortsatt blir til ca 55 – 56 år.
I tillegg fungerer arbeidslivet slik at eldre og syke arbeidstakere ofte ikke er funnet ”lønnsomme” nok, og dermed i større grad presses ut av arbeidslivet over på samfunnets ulike trygdesystemer.

Hvem snakker skift og turnusarbeideres sak i de politiske fora? Og med krav om å tilrettelegge for at skift- og turnusarbeidere skal kunne stå lengre i arbeidslivet – i da helst til 70-75 år? Denne saken handler først og fremst om å innføre helsefremmende tiltak på arbeidsplassene, samt at myndighetene legger til rette for opplæring og kunnskap om risiko ved å jobbe skift og turnus på arbeidsplassene – en kunnskap som bør innføres allerede i skoleverket? Det handler om kunnskap for å forebygge en tidlig slutt i arbeidslivet.

Økte forskjeller
Gitt at situasjonen – som nevnt – vedvarer, at enkelte arbeidstakere på skift- og turnusordninger fratrer arbeidslivet i snitt ved ca fylte 55 år av helsemessige årsaker, og gitt at adgangen til å opparbeide seg pensjonspoeng heves til man er 75 år, så vil skift og turnusarbeidere miste opp til ca 20 års opptjeningstid på fremtidig pensjon. Det vil i tilfelle bety store økonomiske tap på pensjonsopptjeningen, og dermed vil det oppstå store økte økonomiske forskjeller blant pensjonister. Eller sagt på en annen måte; Denne utviklingen kan bety at skift- og turnusarbeidere blir den nye fattigdomsklassen som pensjonister!

Helsemessig risiko med skift- og turnusarbeid
Skift- og turnusarbeid er pr definisjon forbundet med store helsemessige risikoer i form av overrepresentasjon på statistikker over kortere levealder (tidlig død), hjerte og karsykdommer, kreft, forplantningsskader, depresjoner, livsstils sykdommer osv. Dette er risikovurderinger som i liten grad vurderes i tilknytning til arbeidstidsordninger, selv om det tilligger arbeidsgiveransvaret å vurdere slike spørsmål. En av arbeidsgivers plikter er å sørge for å ha ”helsefremmende arbeidsplasser”. Hvordan skal man oppnå det for skift- og turnusarbeidere?

Stortinget har definert at lengste tillatte arbeidsdag i Norge skal være på 9 timer. Kanskje er 9 timer for lange dagsverk for skift og turnusarbeidere? Kanskje bør man korte ned den til for eksempel 6 timer – i hvert fall for skift- og turnusarbeidere?

LO foreslo 6 timers arbeidsdag allerede i 1931
LO foreslo å innføre 6 timers arbeidsdag allerede i 1931. Kanskje ikke det var/er noen dum ide – tatt i betraktning at gjennomsnittelig fratreden fra arbeidslivet i Norge er 59-60 år – og at det politiske målet er at vi skal stå i arbeidslivet til fylte 75 år for opptjening av pensjon?

Når pensjonssystemet ble endret i 2010, og det arbeides med ytterligere endringer (opparbeide pensjonsformue frem til 75 år), så må det treffes tiltak som gjør at skift- og turnusarbeidere også gis muligheter til akkurat det. Et viktig bidrag for å motvirke tidlig slutt i arbeidslivet for skift- og turnusarbeidere – kan være å innføre maks 6 timers arbeidsdager for disse arbeidstakerne.

Et slikt system handler om at myndighetene og arbeidslivet legger til rette for at skift- og turnusarbeidere å større grad kan kompenserer ubekvem arbeidstid i fritid – fremfor som i dag – hvor ubekvem arbeidstid ensidig kompenseres i penger. Penger som kan virke lette å tjente i unge leveår, kan aldri kompensere for dårlig helse og lave pensjoner som pensjonist!