Klimapolitikk og markedsliberalisme - synes å være uforenelige

På den ene siden registrer vi at folketallet på jorden øker, dermed øker forbruket, og saken er at markedsliberalismen råder over politikken og ressursene. Denne politikken medfører - på den andre siden - at belastningene på klimaet og klodens ressurser øker, og målet om å drive en bærekraftig ressursforvaltning taper gradvis.

Status Quo?
Klimamøtet i Durban er avsluttet den 11.12.2011, og resultatene etter forhandlingene er vel nærmere en status Quo fra den tiden Kyoto-avtalen ble undertegnet i 1997 – fremfor at man kan hevde at man har oppnådd særlig fremskritt.

Den nye avtalen innebærer at Kyoto-avtalen prolongeres frem til 2015, og måler er at en ny internasjonal klimaavtale skal forhandles frem innen den tid, og at det i tillegg skal opprettes et klimafond.
Et lite lyspunkt er at USA, Kina og India - på papiret - er kommet et steg nærmere å sette klimapolitikk høyere på dagsorden. Pr i dag er klimapolitikk et betydelig underkommunisert/ fraværende tema i nevnte land (i stedet råder ”money talks”).

En satsing på klimatiltak kunne skapt nye arbeidsplasser!
Klimakonferansens resultat er trolig påvirket av finans- og gjeldskrisen i USA og EU m.fl. For å få bukt med deler av den høye arbeidsledigheten som mange av landene sliter med, ville det vært naturlig å skapt mange nye arbeidsplasser knyttet miljøpolitikk, gjenbruk, og satsing på økt bruk av fornybare ressurser m.v. I disse dager hadde alle verden nasjoner muligheten til å satse stort på miljøpolitikk, og dens verdiskapning for å få økonomien på fote igjen.

Markedet råder
Klimapolitikk er vanskelig, for i realiteten handler det for meste om at kostnadene og belastningene for en eventuell klimapolitikk ensidig skal ramme fattige, arbeidstakere, og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Den rike eliten skal fritt få holde på som før – og øke sin vekst og formuer. I tillegg skal de rike fritt få kunne flytte arbeidsplasser til land hvor det ikke finnes restriksjoner på miljøtiltak, eller at man betaler miljøavgifter og skatter knyttet til miljøbelastninger.

Dersom ikke den rike eliten i langt større grad retter seg etter demokratiske styringsprinsipper, og i større grad kommer på banen, med å bidra aktivt i miljøpolitikken, frykter jeg at det kan oppstå en politisk krise mht til klimapolitikken og kampen om å få en bærekraftig utvikling.

Høyrepolitikk i praksis – safaritur fremfor klimamøte
Hva hadde skjedd om en ansatt kassabetjent på Kiwi på egenhånd hadde gått på Domus og utført, arbeid eller vært på handletur der, i arbeidstiden?
Det er meget sannsynlig at det ville endt opp med en oppsigelsessak.

Hva skjer når Stortingsrepresentanter, som egentlig skulle oppservere klimamøte i Durban i Sør-Afrika i stedet reiser på safaritur? Jo, da får de benytte mediene til å fortelle hvilken fantastisk opplevelse det er å få konstatere (litt spissformulert) ”at markedsliberalismen og markedsliberalismens styringssystemer fungerer også i nasjonalparkene”. Slik blir det mye klimapolitikk av. Og hvor er respekten for skattebetalernes penger som betaler reisen?

Høyrepartier og markedsliberalister har aldri hatt noe ønske om å bidra til klimatiltak, og dermed bidra til å fremme en bærekraftig ressursforvaltning – profitt er viktigere. Det kom tydelig til uttrykk da Fremskrittspartiets Oskar Grimstad, Høyres Gunnar Gundersen, Høyres Siri A. Meling, og Senterpartiets Erling Sande, valgte å reise på dyresafari fremfor å følge klimaforhandlingen. Det viser i praksis markedsliberalistenes interesse for klimapolitikk og bærekraftig utvikling.

Klimaet tapte
FNs miljøprogram ble fremlagt og vedtatt i 1988 – det er snart 24 år siden. Klimapolitikken har ikke nådd særlig langt på disse årene. Vår klode blir stadig varmere, og pol-punktene/ isbreene opplever nedsmelting. Satsingen på miljøvennlige transportmidler, og arbeidet med nedgang av utslipp av klimagasser blir ikke blitt vektlagt i sterk nok grad – målt mot de alvorlige utfordringene vi og vår klode står ovenfor.
Atomulykkene i Japan (Fukushima) tidligere i år, har gledelig nok satt fokus på å avvikle flere atomkraftverk i mange land. Et arbeid som burde startet etter atomkraftulykken i Tsjernobyl i 1986.

Når vi ser på dagens ”nye klimaavtale” – og hvor små fremskrittene er, er det bare å konstatere at;
Markedsliberalistenes – dvs høyrepolitikken – vant frem med sin klimapolitikk på klimakonferansen i Burban (Sør-Afrika) - til glede for den rike eliten, mens miljøpolitikken tapte! Miljøpolitikken går fortsatt på lavgir!