Prossesen og programmet "Overeksponert"

Boken til Gerd Liv Valla etter hennes avgang som LO-leder fikk navnet ”Prosessen”.
NRK sendte programmet ”overeksponert” på NRK 2 på tirsdag den 22.11, og på NRK 1 den 24.11.2011, som satte søkelyset på medienes deltakelse i et løp som endte med LO-lederens avgang. For første gang siden Gerd Liv Valla gikk av som LO-leder, den 9. mars 2007, fikk vi en mediefremstilling som klargjør at tittelen på Vallas bok – ”Prosessen” – trolig var og er en korrekt beskrivelse.

VG, som er opphavet til et velregissert medieløp mot Gerd Liv Valla, startet den 11. januar 2007 under overskriften ”Jeg ble mobbet av Valla fordi jeg ble gravid” (uttalt av Ingunn Yssen). Ikke uventet, etter programmet ”overeksponert” – går VG kraftig i forsvar – med kritikk mot NRK, presentert i VG den 23.11 og 24.11. Det som er interessant er at VG i disse dager endrer hovedfokuset fra Ingunn Yssens sak med påstand om mobbing – over til å vektlegge mer ”de som ble utsatt for hennes (Vallas) lederstil”.
Programmet ”Overeksponert” blir av VG karakterisert som ”ensidig, kritikkverdig og nesten parodisk” og at NRK fremsto som et ”mikrofonstativ” for Gerd Liv Valla.

Etter programmet ”overeksponert” kan man i hvert fall fastslå at VG har vært – og er - en ensidig oppslagstavle ovenfor dem som har vært ute etter å ramme Gerd Liv Valla!
Det er grunn til å understreke at saken med påstand om mobbing aldri er blitt behandlet eller konkludert i noen domstol!

VG brukte i 2007 hele 20 førstesider i sin kampanje mot Gerd Liv Valla jf NRK, med oppslag som var så ensidige – at det savner sidestykke i norsk presse. Selve Ingunn Yssen-saken og påstandene om mobbing - som startet det hele - kom raskt i bakgrunnen i VG og andre medier. Mediene gikk i stedet gradvis over til å finne nye ankepunkter - med ulike sterke anklager/påstander om at Gerd Liv Valla (med bakgrunn i mobbepåstander) - var uegnet til å sitte i Arbeiderpartiets valgkomite, et argument som også ble anvendt om at Gerd Liv Valla kunne være uegnet til å sitt i Arbeiderpartiets sentralstyre.

Historisk, og i nåtid, har borgerlig presse aldri likt personer som politisk ligger til venstre for partiet Høyre!

I og med at Gerd Liv Valla har sin del av æren for at Arbeiderpartiet ved valget gikk kraftig til venstre (og at de rød-grønne vant valget), og det faktum at Valla er skeptisk til norsk EU-medlemskap, er det grunn til å anta at den borgerlige pressen har interesse av å personer med andre holdninger (mer høyrevennlige)i viktige verv som i valgkomiteer og i Arbeiderpartiets sentralstyre.
NRK viste i det minste storsinn nok til å la en annen side av Valla/ Yssen-saken kom frem – en den siden av saken som VG implementerte i hele det norske mediesamfunn fra 11.01.2007. Det skal NRK ha ros for. NRK har brutt en linje med ensidighet – en linje som VG fremdeles fremstår med nær 5 år etter at Valla gikk av som LO-leder. VG forsøker seg med en udokumentert påstand om at ”ingen ville stille opp for Gerd Liv Valla”? Var det over hode noen vilje i VG til å la det kontradiktoriske prinsipp få råde?

Rettssikkerhet
I et demokrati, bør den såkalte ”frie pressen” på generelt grunnlag være opptatt av rettssikkerhet, og bidra til å sikre at de juridiske og metodiske virkemidlene som anvendes blir slik at dokumentasjon og bevis i en sak blir så objektive og riktig som overhode mulig. Medienes oppgave er ikke å bidra til enkeltpersoner kan bli utsatt for falske beskyldninger – som i neste omgang kan medføre at personer utsettes for justismord og/ eller annen uredelighet. I en rettsstat – må pressen bidra til at rettssikkerheten blir ivaretatt! I Gerd Liv Valla-saken viser det seg at VG totalt sviktet i så måte!

I stedet for at VG ser på sin egen rolle i Valla/ Yssen-saken – og virkningen av den, er VG så feige at de i tillegg skyver Fougner-rapportens konklusjoner foran seg, og kaller det en granskernes ”dom”. VG gjengir hovedkonklusjonene slik den 23.11;
- Yssen ble trakassert av Valla
- LO hadde manglende rutiner for å håndtere konflikter
- LO brøt grunnleggende regler for et godt arbeidsliv
- Det var riktig av Yssen å varsle media
- Flere sentrale LO-topper var klar over mobbingen, men tiet.

Det VG ikke forteller noe om, er at Arbeidstilsynets rapport – som gransket LOs organisasjon i etterkant av Valla/ Yssen-saken, konkluderte med at arbeidsmiljøet i LO på det aktuelle tidspunktet faktisk var bedre enn virksomheter flest. Men man kan vel generelt ikke forvente at den borgerlige pressen omtaler fagbevegelsen på et objektivt grunnlag?

Bruk av sakkyndige, granskninger m.v.
Generelt er bruk av ”sakkyndige” og ulike granskning utvalg uheldig for rettsikkerheten, fordi de som utfører slike oppgaver gjør disse oppavene for penger (og i noen grad anseelse). De ”sakkyndige” opptrer normalt ikke etter kravene i Lov statens tjenestemenn (Tjenestemannsloven) - med krav/ kultur til forvaltning, offentlighet og objektivitet. Faktisk virker det til at ”sakkyndige” ofte opptrer som partsrelaterte talspersoner, med oppgave å få frem så ubalanserte opplysninger som mulig! Alt for å ramme tapende part så ekstremt som overhode mulig.

I sin avskjed som LO-leder, uttrykte Gerd Liv Valla en skarp reaksjon mot Fougnerutvalgets arbeidsmetoder, med blant annet bruk av anonyme kilder (vitner), tipstelefoner osv – dvs systemer hvor det ikke er mulig å gardere seg mot uriktige påstander og/eller ”bevis” kan plantes. Dette er arbeidsmetoder som man kjenner fra totalitære regimer vi ikke liker å sammenligne oss med.

Det er min påstand at det foregår mye uredelige rettsprosedyrer – i verste fall justismord – med bakgrunn i såkalte uriktige ”sakkyndige” vurderinger. Billedlig kan det beskrives slik hvordan det foregår i en rettssak hvor de sakkyndige opptrer uredelig; Når et ”offer” i en sak fremhever påstand om at sakkyndige bruker uredelige arbeidsmetoder, eventuelt etterlyser faglig dokumentasjon på udokumenterte påstander, i en sakkyndigrapport, så svarer dommeren noe slik som at ”vi har ikke kompetanse til å overprøve sakkyndige”. Når offer-parten konfronterer de ”sakkyndige” med hvilken hjemmel de kan fremstå med uredelige arbeidsmetoder, udokumenterte påstander mv, så svarer den sakkyndige at ”vi har ikke juridisk kompetanse til å vurdere det”. På denne måten ”beskytter” dommere og sakkyndige hverandre – dermed blir uredelige påstander stående som troende bevis/ alibi for uriktig pådømmelse. Det hindrer en demokratisk og objektiv ivaretakelse av rettssikkerheten.

Hvorfor tar ikke VG og mediene fatt i slike problemstillinger – i den hensikten å bidra til at rettssikkerheten blir objektiv og riktig som mulig? Teller salgsopplagene og andre forhold mer?

Fougner-utvalgets sammensetning og virke
Hvilke motiver hadde høyremannen og advokat Jan Fougner - da han aktivt drev en kampanje for seg selv for å bli leder av utvalget (sjefgransker) i det utvalgets som skulle granske Ingunn Yssens påstander om trakassering av LO-leder Gerd-Liv Valla? Det er ganske spesielt – og hvorfor ble ikke dette vurdert som et problem i forhold til objektiviteten? Hvorfor gransker ikke VG hvilke mulige motiver/ interesser Jan Fougner hadde?

Ved siden av Jan Fougner, besto Fougner-utvalget av førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie, og advokat og professor dr. juris Kristin Normann. Utvalget knyttet i tillegg til seg Psykoanalytiker Lars Weisæth og spesialist i psykiatri Odd H. Hellesøy.

Utvalgets sammensetning er også meget spesiell. For det første viser det seg at en dommer i norsk rettsvesen kan ”sitte på alle sider av bordet”. For det andre viser utvalgets sammensetning et uheldig samrøre mellom dømmende personer, forsvarersiden og sakkyndige. Kan da domstol være habil når slike konstellasjoner foregår – og at på til åpenlyst? Hvorfor er ikke VG opptatt av å belyse slike forhold?

Jus-professor Johan Giertsen uttrykte seg slik etter Gerd Liv Vallas avgang, sitat;
- Fougner-utvalget var ingen domstol, utvalget var en inkvisisjon.
- Det er de samme personene som innhenter alle bevis, vurderer bevisene og uttaler seg om eventuelt ansvar. Dette er en rettssikkerhetsrisiko fordi det kan være vanskelig å skape distanse, mener han.
- Det er spesielt i spørsmålet om behandling av vitner og at partene ikke fikk være tilstede under alle vitenavhørene hvor Giertsen mener at Fougner-utvalget bryter mot domstolers praksis.

Giertsen kritiserte også flere andre sider ved Fougner-utvalget, blant annet fordi utvalget fikk et domstol-lignende preg gjennom å være ledet av Nils-Erik Lie fra Borgarting lagmannsrett, at det ble en overrepresentasjonen av jurister, og selve rollen som psykiaterne utøvde under granskningen. Psykiaterne konkluderte med at ”mobbing hadde funnet sted” - uten å ha snakket med verken den angivelig mobbede eller den angivelige mobberen. Giertsen kritiserte i det hele tatt rapporten på de fleste punkt, og hvor en sentral påstand er at
”Rettssikkerhetsproblemene i LO-granskingen rammet potensielt både Yssen og Valla. Begges rettssikkerhet ble da svekket ved bl.a. utestengelse fra vitneforklaringer, og gjennom uklarheter rundt hva som skulle være de sakkyndiges rolle.»
Giertsen mente også at «Ingen fortjener å bli virvlet inn i en malstrøm som dette. Det er ingen rimelig balanse mellom på den ene siden de behov oppdragsgiverne for granskingene måtte ha, og på den annen side belastningene partene i slike granskinger påføres med prosessen og stempeleffekten». Giertsen konkluderte med – og som er meget oppsiktsvekkende - at «Fougner-utvalget har ikke levert et troverdig svar på spørsmålet om ”trakassering fant sted” - som utvalget stilte».

Hevn, politikk – eller realiteter?
Det er uverdig at det ikke ble noen rettssak i Yssen/ Valla-saken? Det å bli ”dømt – slik Gerd Liv Valla på en måte ble, uten en dom – er ikke en rettsstat verdig!

I utgangspunktet er bare Ingunn Yssen og Gerd Liv Valla som vet hva de faktiske detaljene i hva som har foregått mellom dem. Alt annet blir dermed spekulasjoner, synsing og en kamp om troverdighet. En domstol skal dømme på faktiske, og objektive kriterier i samsvar med norsk lov. At det ikke ble slik, må mediene og Fougner-utvalget bære sin del av ansvaret for. De bidro etter mitt syn meget sterkt for å spolere en hver mulighet til det!

Spørsmål man ikke har fått noen god forklaring på i ettertid er;
Hvorfor sa Ingunn Yssen opp sin stilling nærmest via VG?
Hvorfor gikk ikke Ingunn Yssen til rettssak?

Antakelig holdt ikke jusen i Ingunn Yssen sin sak (Yssen hadde trolig for dårlige kort til å kunne gå til sak)? Hadde jusen holdt - ville ha trolig saken forløpt seg helt annerledes – ikke minst av Ingunn Yssen selv. Kanskje var det årsaken til at Yssen benyttet mediene som arena for sin oppsigelse i stedet? For det er rimelig grunn til å anta - på generelt grunnlag – at et ”offer” også er ute etter en oppreisning både på sak og økonomisk dersom man er blitt forulempet på et juridisk holdbart grunnlag.

Halvard Bakke skriver det slik i Klassekampen den 25.11, sitat;
”Da Valla kom tilbake etter sykepermisjon på forsommeren 2006, og fikk vite at Yssen ”ble syk av å jobbe i LO”, tok hun fatt i saken for å finne en løsning, slik en god leder skal gjøre.
Etter flere forslag som Yssen forkastet, ble løsningen at hun skulle begynne på Forsvarets Høgskole og deretter slutte i stillingen i LO. Yssen sa seg tilfreds med dette. Dette ble imidlertid underslått i den skandaløse Fougner-rapporten.

Det viste seg imidlertid umulig å få henne til å bekrefte at hun vill slutte i den daværende jobben, som hun etter eget utsagn ble syk av, inntil hun selv bekjentgjorde det i VG. Et av de store mysterier i denne saken er hvorfor Yssen, gjennom hele høsten, nektet å bekrefte denne delen av avtalen. Da ville hun fått permisjon med lønn og kunne begynt på Forsvarets Høgskole i januar, og det hadde aldri blitt noen Valla/ Yssen-sak. Det reiser naturligvis spørsmålet om Yssen ble brukt som en brikke i et spill for å få fjernet Valla”.

Tidspunktet høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen ble koblet inn i saken på, og mulig kobling mellom Jan Fougner og Berit Reiss-Andersen, er også spesiell. Berit Reiss-Andersen var tidlig ute med å gi Ingunn Yssen støtte, samtidig som hun framsatte ramsalt kritikk mot sin tidligere sjef i Justisdepartementet, Gerd Liv Valla. Det interessante er at Jan Fougner satt i domstolsadministrasjonens styre, og hvor Berit Reiss-Andersen var varamedlem.

Halvard Bakke skriver det slik i Klassekampen den 25.11, sitat;
”Det som kom til å få størst betydning for utfallet (for Valla) var førstesideoppslaget i VG 17. januar og hennes opptreden i Skavlan (Fredrik Skavlans program ”Først og sist”) to dager senere. Reiss-Andersen beskyldte Valla for å ha løyet og truet henne i forbindelse med at hun var bedt om å bli i stillingen som statssekretær, som hun selv hadde sagt opp, to uker ekstra, til Valla fikk sin nye statssekretær, Ingunn Yssen, på plass.

For tilsynelatende å dokumentere dette, forfalsket VG i intervjuet en faks Valla hadde sendt Reiss-Andersen. Det utløste et veldig kjør mot Valla. Man kunne ikke ha en LO-leder som løy.
Ingen av kritikerne fant det bryet verdt å sjekke de faktiske forholdene. Senere var Reiss-Andersen ”målløs” og ”rystet” over at Valla i sin bok skulle insinuert at Reiss-Andersen kunne stå bak drapstrusselen Valla hadde mottatt da saken raste på det verste.

Valla hadde gjort akkurat det motsatte. Hun avviste kontant at Reiss-Andersen kunne ha noe med saken å gjøre. Ingen steder der etterforskningen omtales var det noen som bringer inn Reiss-Andersens navn. Reiss-Andersen hevdet at intervjuet 17. januar ble utløst av reaksjonene på Yssens oppsigelsesbrev. Heller ikke dette er sant. Hun hadde avtalt utspillet med Yssens advokat lenge før oppsigelsesbrevet ble offentliggjort.

Reiss-Andersen ble nylig nominert av Arbeiderpartiet som nytt medlem av Nobelkomiteen. Intet i hennes bakgrunn tilsier at dette er en posisjon hun er spesielt kvalifisert for. En rekke andre kandidater ville vært langt mer naturlige. Spørsmålet blir da om dette var en takk for tidligere vel utførte tjenester”.

Det begynner kanskje å bli noe tynt med realiteter etter hvert, mens mistankene om enten en slags hevn, eller politikk blir mer og mer fremtredene.

En takk for sist?
Mens Valla/ Yssen-saken pågikk, fremkom det påstander fra støttespillere til Valla (som VG påstår ikke fantes) om at det foregikk en ”koordinert kampanje” mot Gerd Liv Valla. Etter at Gerd Liv Valla hadde trukket seg som LO-leder, ble denne påstanden om mulig kampanje Valla kommentert slik i en avis – hvor journalisten stilte spørsmålet; ”Hvor jobber Ingunn Yssen” om et par år?
Saken er at fra våren 2010 er hun ansatt som politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Her arbeider hun for kontroll- og konstitusjonsfraksjonen.

Den borgerlige pressen ville ikke ha Gerd Liv Valla?
Da Gerd Liv Valla ble kårets til Norges mektigste person, så var det ikke uten grunn. Tatt i betraktning generelt hvordan det har gått med fagbevegelsen og sosialdemokratiet under markedsliberalismen og den høyreorienterte politikken som blant annet føres i EU-landene – så er det ikke direkte oppløftende lesning. I EU-landene har det for arbeidstakere betydd svekkelse av fagforeningene, lønnsnedgang, kutt i velferd og trygdeytelser. Gerd Liv Valla evnet å holde skansen i en tid med borgerlig styre i Norge (Bondevik II-regjeringen – bestående av Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist). Samtidig som at LO økte sin medlemstilslutning.

Foran Stortingsvalget i 2005, har Gerd Liv Valla en stor del av æren for at Arbeiderpartiet beveget seg kraftig til venstre politisk, og det rød-grønne samarbeidet (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet) – noe som resulterte i en valgseier for de rød-grønne i 2005. Hadde ikke Gerd Liv Valla og LO stått på for et slikt samarbeid, ville arbeidstakerne i dag stått langt svakere mht til oppsigelsesvern, arbeidstid og bruk av midlertidige ansettelser – samt medbestemmelse. Trepartssamarbeidet ville trolig vært betydelig svekket (Arbeidsgiver- og arbeidstakersiden og det offentlige).

Det er derfor ikke så merkelig at VG ikke beklager noe som helst på sin mediedekning i sin prosess mot Gerd Liv Valla. Tanken på en fortsatt Gerd Liv Valla i valgkomiteen, og medlem i Arbeiderpartiets sentralstyre ble for sterk for den borgerlige pressen. Politikk handler om makt.

Den rollen som VG nå har inntatt – etter programmet ”Overeksponert” – stiller spørsmålstegn troverdighet til VG i denne type saker for ettertiden. Det er alvorligste er at VG evnet å forlede de fleste mediene Norge på et veldig ensidig spor i Gerd Liv Valla-saken! Heldigvis har NRK tatt problemstillingen innover seg – og i det minste forsøkt å sette søkelyset på hva ”overeksponering” på feil premisser kan føre til.

Man kan selvsagt stille spørsmålstegn ved om det var klokt av Gerd Liv Valla å stille opp i programmet ”Først og sist” med Fredrik Skavlan. For det første opptrådte Fredrik Skavlan nærmest som en forhørsleder i programmet hvor Gerd Liv Valla var gjest, og tillegg avbrøt Skavlan Valla på en meget uverdig måte kontinuerlig i programmet. For det andre, så er Skavlan et snobbeprogram, hvor man må regne med svært smale kår for deltakere som ikke representerer snobben.

Gerd Liv Valla satte også LOs interesser foran egne behov i sin avskjedstale. Det står det stor respekt av – når situasjonen ble som den ble. På denne måten – og gjennom programmet ”overeksponert” vant Gerd Liv Valla troverdigheten! Rettssikkerheten tapte!