55 mrd kr – til fortsatt markedsliberalisme, eller til hjelp?

Den norske regjeringen har vedtatt å avsette 55 milliarder kroner i pengelån til støtte for International Monetary Fund (IMF), eller Det internasjonale pengefondet som betegnelsen er på norsk.

Hovedbegrunnelsen er at i den situasjonen som flere land befinner seg i, med finans- og gjeldskriser, så vil Norge på denne måten bidra til ”å få hjulene i gang” igjen – da det kan ha positive effekter for norsk eksport og dermed norske arbeidsplasser på sikt. Regjeringen sier at dette er lån, med strenge lånebetingelser.

Det er grunn til å berømme regjeringens tankegang om at våre fagforeningskolleger, fattige, trygde- og stønadsberettigede trenger økonomisk hjelp for å komme seg opp av ei politisk og økonomisk hengemyr, og hjelp til å få arbeidsledigheten ned – og for derigjennom å få en styrking av velferdsordningene. Men jeg er meget betenkt når IMF er de som får ansvaret med forvalte de lånene som gis fra den norske stat.


IMF er blitt et politisk høyreparti?
Det hadde vært ønskelige at det International Monetary Fund (IMF) hadde vært politisk nøytral, og at IMF i sine disposisjoner ville opptre solidarisk med de samfunnsgruppene som trenger hjelpen mest. Slik leser jeg ikke IMF i dag!

IMF fremstår i dag mer som et markedsliberalistisk internasjonalt høyreparti - enn som et valutafond. Man har lenge ant det, men det kom tydeligvis for dagen da Hellas kom i et økonomisk uføre. Betingelsene IMF satte ovenfor grekerne for å gi landet lån var knalltøffe i form lånekrav og renter. IMF krever i tillegg salg av offentlige eiendommer og verdier, kutt i pensjoner og stønader, og kutt i arbeidstakeres lønninger – spesielt ovenfor offentlig ansatte. Dette er velkjent høyrepolitikk – verken mer eller mindre! Det viser at IMF er blitt et rent internasjonalt høyreparti.

Det jeg opplever at IMF gjør med sin politikk, er å forsøke å redde bankene og euroen! Dvs å redde finanselitens verdier. At enkelte av disse landene med gjeldsproblemer sliter med arbeidsledighet med opp mot 20 %/ 40 % for ungdom - synes å være et ”ikke-tema”.

Det verste IMF bidrar til, er at beslutninger om velferdskutt, lønnskutt, stønads- og pensjonskutt, salg av offentlige eiendommer og verdier osv,skjer over hode på velgerne og folket. Demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser har tapt, herunder innsettelse av nye statsledere. Da kan det bare gå en vei er min spådom – dvs det går feil vei!

Hva Hellas trenger
Det Hellas og andre land trenger er det motsatte av de kravene IMF detter. De trenger økte offentlige inntekter – offentlige eiendommer og verdier kan være et viktig bidrag til økte offentlige inntekter. Befolkningen og landet trenger økt sysselsetting og økt verdiskapning! For å få til det trenger befolkningen økt kjøpekraft – ikke stagnasjon. Offentlige lønninger må være på nivå med øvrige befolkningen, slik at det offentlig får kompetente medarbeidere for å møte/ løse utfordringene landet har.

En sterk offentlig sektor, og en sterk fagbevegelse, er det som kan bidra til en god samfunnsutvikling – sammen med arbeidsgiverne!

Befolkningen trenger hjelp
I de landene som opplever finans- og gjeldskriser, er det befolkningen som trenger hjelp, ikke finanseliten! Det handler blant annet om å gjenvinne politisk tillit – fra den politiske krisen som råder i dag!

Lær av Island! For 3 år siden satt Island nærmest på bar bakke – takket være markedsliberalistene og deres politikk (”Fremskrittspartipolitikk”) som ødela finansmarkedet og landets utvikling.

Island ble pålagt av EU en beintøff tilbakebetaling av lån som islandske banker hadde tatt opp i utlandet. Islendingene lot seg ikke kue!

Den islandske presidenten trosset markedsliberalistene i Alltinget (om tilbakebetalingspakke med flere EU-land), og tok demokratiske virkemidler i bruk – i form av folkeavstemning. Presidenten lot demokratiet, og folkeviljen styre – det er stikk motsatte av hva som skjer i og IMF (hvor mer og makt overføres til EU-kommisjonen – i praksis til ledere av markedsliberalistiske høyrepartier i EU).

Den islandske presidenten fikk folket med seg, lot bankene ta tapene, trosset markedsliberalistenes råd, og Island har på 3 år vokst seg ut av både den økonomiske og politiske krisen. Slikt står det respekt av!

Er Norges lån på 55 milliarder kroner et lån til fortsatt markedsliberalisme, eller vil det komme befolkningen til hjelp?
Med de økonomiske utsiktene som for tiden råder i EU-landene og USA m.fl, er risikoen ganske stor for at Norges lån på 55 milliarder kroner kan bli nullstilt om noen år. Men regjeringen tankegang, og am noe må gjøres for ”å få hjulene i gang igjen” internasjonalt er hevet over en hver tvil! Sånn sett er tilbudet om lån fra den norske regjeringen veldig bra!

Likevel tror jeg at regjeringen ville ha lykkes i langt sterkere grad, om pengen hadde blitt gitt i form av lån direkte til i et trepartssamarbeid (fagbevegelse/ arbeidsgivere/ offentlige myndighet) i enkelte land – med det formål å få ned arbeidsledigheten og skape nye arbeidsplasser (med LOs solidaritetsalternativ på 90-tallet som modell). Det ville vært en målrettet ytelse i god sosialdemokratisk ånd, og ville trolig kommet befolkningen i de enkelte låntakerland til gode. Erfaringene med IMF er at de er for ensidig opptatt av å redde markedsliberalistisk styrte banker, euroen og finanseliten uten å ta nødvendig hensyn til resten av befolkningen.

Finanseliten har til overmål, gjennom finans- og gjeldskrisene vist at de ikke tar samfunnsansvar – eller viser vilje til det, men i stedet forsøker å forgjelde landene enda mer gjennom mer lån, øking av gjeldstak mv markedsliberalistiske politikere. Skattelettelser og privilegier er viktigere for finanseliten enn nasjonens interesser. (Tea Party-bevegelsen i USA er et godt eksempel på hvordan de jobber – dvs de saboterer et hvert forsøk på utjamningstiltak). USA er det beste eksemplet på det. 1 % av befolkningen eier mer enn de 90 % fattigste – så kaller de ”kommunisme” når de blir bedt om å bidra mer for å få landet ut av den krisen de befinner seg i.

Krav til ytelse av lån
Det viktigste kravet Norge kan stille, er at lånet gis til tiltak som kommer hele befolkningen til gode i låntakerlandene, og med sterke krav om at lånemidlene ikke ensidig bare blir brukt til å redde markedsliberalistisk styrte banker og finanseliten. Videre må det stilles krav om at demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser gjeninnføres i EU-landene i arbeidet med å få EU-landene ut av finans- og gjeldskrisene.