Det fleste vil sikkert svare at det er arbeidstakernes frihetsdag, og det er riktig – men hva er historiske bakgrunnen? Hvorfor ble denne dagen valgt? Er historikken og forståelsen i ferd med å gå i glemmeboka?
Under begrepene “fleksibilitet, moderne og frihet”, hva angår arbeidstid og normalarbeidsdag, beveger samfunnsutviklingen seg sakte men sikkert i retning av det som var situasjonen for arbeidstakere på 1800-tallet.
På midten av 1800-tallet – var arbeidstiden på fra 13 til 16 timers arbeidsdag, og det var 6 dagers arbeidsuke, og ingen ferie for arbeidstakerne. De som hadde arbeidsfolk i sin tjeneste utnyttet arbeidskraften maksimalt på arbeidstid – i det lå det fortjenester. Kampen om retten til 8 timers arbeidsdag for arbeidstakere ble innført først i 1919, ved siden av retten til en ukes ferie.
Stemmeretten
Lønningene var lave, det var mye sult og fattigdom. Det resulterte i at fagforeninger etter hvert ble dannet. Den første fagforeningen i Norge så dagens lys i Drammen i 1848.
Kravene fagbevegelsen kjempet for var stemmerett for arbeidstakere, frihandel og allmueskole. I tillegg gav de ut avisen Arbeider-Foreningernes Blad - for å kunne spre sitt budskap. Bevegelsen oppnådde på denne tiden bortimot 30 000 medlemmer. (Menn fikk stemmerett i 1898 og kvinner i 1913).
Fremveksten av fagbevegelsen var ikke enkel. Pioneren Marcus Thrane hentet inspirasjon fra de europeiske revolusjonene, som startet i Frankrike i 1848, og startet arbeidet med å danne foreninger i Norge.
Pionerarbeid
Arbeidstakerne hadde på denne tiden ikke “frihet” til å danne fagforeninger. For at vi skulle oppnå den friheten, måtte noen betale for den. Fagforeninger ble ansett for å være “en forbrytelse mot statens sikkerhet” av borgerskapet.
Marcus Thrane måtte sone 8 år i fengsel for sitt pionerarbeid, på rettigheter som vi tar som en selvfølge i dag, hvorav 4 år i tukthus under helt forferdelige forhold. Slik utartet “friheten” seg for arbeidstakere på den tiden. I alt 127 personer fikk dom for forbrytelser mot statens sikkerhet knyttet til Thranebevegelsen.
Arbeidsmiljøloven
I 1889 gjennomførte organisasjonen America Federasjon of Labour en generalstreik i USA for retten til 8 timers arbeidsdag. Det utløste at fra 1890, på Den internasjonale arbeiderkongressen, ble 1. mai stiftet som arbeidstakernes kampdag. 1. mai ble innført som kampdag i Norge fra 1899. Fra 1947 ble dagen omgjort til høytidsdag gjennom det faglig politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. De borgerlige partiene forsøkte å fjerne 1. mai som fridag under Bondevik I-regjeringen (1997 – 2001).
I 2001 til 2005 gikk Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som støtteparti), i gang med å få plass en ny Arbeidsmiljølov. Den ble vedtatt i juni 2005. Den inneholdt blant annet bestemmelser om svekket stillingsvern og nedbygging av faglige rettigheter for arbeidstakere, samt en rasering av arbeidstidskapittelet. Bondevik II-regjeringens Arbeidsmiljølov åpnet opp for inntil 13 timers arbeidsdager – uten overtid (hvilket betyr billigere arbeidskraft for de som har folk i arbeid). Loven ble aldri satt ut i livet takket være at vi fikk regjeringsskifte i 2005 (Stoltenberg II-regjeringen) – og takket være innsatsen fra LOs medlemmer i forbindelse med valgkampen som bidro til den seieren.
Døgnåpent
I de seneste årene har mange tjenesteytende virksomheter blitt døgnåpne, med langåpne lørdager, og på turiststeder har vi fått søndagsåpne butikker. På toppen av det er det et krav fra arbeidsgiversiden om at vi skal ha et mer døgnåpent samfunn. De endringene mener arbeidsgiverne at skal skje gjennom “fleksibilitet” på arbeidstid hos arbeidstakere - for at de som har fri skal få flere “valgmuligheter og økt frihet” på sin fritid. Endringene skal skje uten at det skal koste arbeidsgiverne noe. (Tidligere var åpningstidene i butikkene normalt fra 09 – 17.00 på hverdager, og 09 – 13.00 på lørdager. Det var bare i virksomheter hvor “arbeidets art” gjorde det nødvendig, at driften pågikk døgnet rundt).
1850-tallets tilstander
Ved valget i 2009, gikk Fremskrittspartiet og Høyre til valg på at dersom de kommer til makten, vil de innføre den Arbeidsmiljøloven de vedtok i 2005 – og som pr dato er skrinlagt. Om den loven i fremtiden skulle bli satt ut i livet – eller at dagens lov tilsvarende innhold - vil det være et tilbakeskritt for arbeidstakere i retning av 1850-tallets tilstander hva angår arbeidstid – med inntil 13 timers arbeidsdager (uten overtid).
På 1850-tallet hadde de fleste arbeidstakere tid sammen med familien på søndager (52 dager). Det paradoksale er at innføres det et døgnåpent samfunn med tilhørende skiftordninger – så nærmer mange arbeidstakere seg et status quo på 1850-tallets hva angår fritid sammen med familien – ferien inklusiv. I tilfelle vil fagforeningenes kamp ha vært forgjeves. Er det slik vi vil ha det?
Man kan derfor fastslå at 1. mai har den samme berettigelsen for retten til 8 timers arbeidsdag i dag som i 1889! 1. mai handler om hva slags arbeidsliv vi skal ha i fremtiden! Vi må derfor slå ring om arbeidstakernes frihetsdag! Vi må kjempe i lag med de partiene som “arbeider med oss arbeidstakere – og ikke mot oss”!
1. mai er vår dag! 1. mai er en dag vi arbeidstakere kan være virkelig stolt av!
Gratulerer med dagen!
lørdag 30. april 2011
søndag 24. april 2011
Domstolenes koder
Dommer Tor Helge Bertelsen i Bergen tingrett er kommet i søkelyset i VG, hvor det hevdes at han kan ha brutt rutiner for partenes rettssikkerhet. Om rettsikkerheten - som det hevdes at er brutt, er brudd på gjeldende lov- og rett, eller brudd på rettssystemets interne koder/ (u)kultur vites ikke. Det som er flott, er at VG-artiklene beskriver hvordan enkelte opplever å bli behandlet i lov- og rettsapparatet.
Det er også meget positivt at domstolsadministrasjonen etter hvert setter søkelyset på mulige ukulturer i rettssystemet, og dermed partenes manglende rettssikkerhet i rettsapparatet, men da holder det ikke bare å ta en enkelt dommer. Det er hele rettssystemet som man må ta et oppgjør med seg selv, dvs et oppgjør med domstolenes egne koder.
Hvordan disse kodene er oppstått, kan jo skyldes domstolenes egen inkompetanse/ eller mangelfulle kompetanse – og som dermed har forårsaket at ukulturer er oppstått som en metode for å få til en ”lettvint løsning” på enkelte saker.
Som tidligere leder av Foreningen 2 Foreldre (F2F), ble jeg kjent med noen hundre avsagte dommer og sakkyndigrapporter, og ble gjort kjent med en rekke saker som var under behandling i rettssystemet på den tiden – og jeg ble meget skremt over domstolenes mange koder – og som ble avgjørende for sakenes utfall. Metoder som i ytterste konsekvens medførte selvmord (blant annet ved bruk av uriktige påstander om incest og lignende).
Kode I, bruk av sakkyndige
Følgende fremgikk i en avis for en tid tilbake, at ”tiden er overmoden for å løse problemet med partiske sakkyndige. Det hevder flere tungvektere innen justissektoren. En av dem er lederen av det såkalte Røsæg-utvalget (jusprofessor Erik Røsæg), som allerede for ti år siden slo fast at norske rettseksperter ikke var gode nok. Det samme gjorde et annet utvalg (uten at avisen konkretiserte hvilket utvalg det var).
Den verste formen for uredelig pådømmelse/ beskyldninger av folk, er det jeg kaller ”myndighetsjus”. Et system som benyttes når systemet skal kvitte seg med såkalte ”brysomme” personer. Til å utføre den jobben anvendes såkalte ”sakkyndige/ granskningsutvalg” – noen av dem blir kalt ”rettsoppnevnte” for å gi dem legitimitet. Arnold Juklerød, Synnøve Fjellbakk Taftø, Gerd Liv Valla er eksempler på det. Selv om saken Yssen/ Valla-saken aldri kom for retten, er det vel ingen sak som bedre har belyst hvordan ”sakkyndige” jobber, hvordan granskningsutvalg settes sammen, og til hvilken kostnad.
Personer som tar oppdrag som ”sakkyndige” i en sak, er personer – som mot skyhøye honorarer – som oftest ”lar seg brukes” til å få frem et bestemt resultat. Slike sakkyndige rapporter mot enkeltpersoner, ispes som regel personlige karakteristikker (påstander) om at personen er eksempelvis ”paranoid, dårlig selvinnsikt, mangelfulle utviklede evner til å motta kritikk osv osv”. Dvs påstander som det er totalt mulig å forsvare seg mot. Problemet er at denne ”diagnosen” automatisk – og uriktig for et slags ”sannhetsstempel” på seg. Det gir dommeren(e) alibi for uredelige dommer.
At et såkalt ”demokratisk” lov- og rettssystem tillater bruk av anonyme kilder, hemmelige vitner, siling av opplysninger/ bevis og annet, dvs lage et rettssystem totalt uten rettssikkerhet, er helt utrolig/ uvirkelig. At en dommer har bestått juridisk eksamen mv – er ikke synonymt med at man er redelighet og/ eller lovlydig, og det forteller i hvert fall ikke hva slags etiske og moralske holdninger vedkommende har.
Et annet problem i norsk rettssystem, er at forklaringer som gis ovenfor såkalte ”sakkyndig/ granskningsutvalg”, samt at alt det som blir sagt av partene og vitner i domstoler, ikke blir tatt opp ved hjelp av audiovisuelt utstyr/ eventuelt skrives stenografisk. Hadde det skjedd, ville det vært mulig å etterprøve mulige uriktig fremsatte påstander, og dermed uriktige rettsavgjørelser.
(For eksempel; Per Liland ble utsatt for justismord og dømt for et mors han ikke hadde begått. Liland hadde alibi på det tidspunktet hvor drapet ble begått. Det ”problemet” ordnet rettsmyndighetene på bakrommet, ved å endre på drapstidspunktet til et tidspunkt hvor Liland ikke hadde alibi. Det viser nødvendigheten av å hele veien kvalitetssikre så godt det lar seg gjøre, slik at man ikke kan manipulere med bevis)
Det helt forkastelig og uakseptabelt at dommere i 2011 kan sitte på bakrommet å sile ut opplysninger i en sak (dvs sile ut hva som skal føres inn i dommene) uten å ta hensyn til partenes rettigheter i lov og forskrifter. Det forundrer meg også sterkt at domstolene ikke gjør mer for å kvalitetssikre informasjoner som anvendes til domsavsigelser, og dermed forebygge feilbehandlinger og rene justismord.
Etter å ha lest noen hundre dommer, kan jeg trygt konstatere at mange dommere egner seg bedre som roman/kriminalforfattere (med fri fantasi), enn som de som utsteder dommer.
Kode II, avbryt og forstyrr forklaringer og prosedyrer til den som på forhånd er utpekt til å tape saken
Advokat Svein Ove Balle uttalte til VG, følgende fra en sak i 2009, en sak som han opplevde som en farse. ”Motparten og jeg var blitt enige om at jeg skulle holde et innledningsforedrag på rundt halvannen time. Motparten skulle bruke noe mindre tid. I stedet endte vi opp med å bruke fire og en halv time på mitt foredrag, fordi dommer Bertelsen stadig blandet seg inn i foredrag. Han stilte en rekke spørsmål av typen «Hva mener motparten om dette?», som jeg jo ikke kunne besvare”.
Jarle Brakstad uttrykte det slik i VG den 18.04 ”Jeg kommer aldri til å sette mine ben i retten igjen”. Brakstad uttaler videre at ”jeg har vært lite i retten, men den oppførselen som jeg og min kone så, kan ikke ha vært normal. Det var kjefting og smelling og liten kontroll”.
Dessverre er det ofte normaltilstanden, mot den parten som dommeren på forhånd har bestemt seg for at skal tape, å avbryte, forstyrre og sørge for at vedkommende argumentasjon og prosedyre blir usammenhengende!
Kode III, klassejus mv råder grunnen
Har man økonomi til å ha en kjent høyesterettsadvokat, så teller advokat-tittelen (anerkjennelsen) ofte mer enn hva lov- og rett sier.
Utover det ser vi at formue/ inntekt (klassejus), posisjon, kjønn, brorskapsbånd i brorskapsforeninger (Frimurerlosjen, Rotary mv) til partene ofte kommer foran hva lov og rett sier – dvs at slike forhold står over loven.
I den grad personer med høy formue/ inntekt (klassejus), posisjon, kjønn, brorskapsbånd i brorskapsforeninger (Frimurerlosjen, Rotary mv) får tiltale mot seg, ser vi at uthalinger fører til foreldelse og lignende. Særlig i økonomiske saker.
Kode IV, økonomi
Kostnadene knyttet til å kreve sin rett er blitt formidable. En sak knyttet til et par dager i rettsapparatet koster fort 80 000 til 100 000 kroner for en part. Benyttes det sakkyndige, kommer det fort en tilsvarende sum i tillegg.
Rettssystemet fungerer slik at den som taper saken, også må dekke motpartens saksomkostninger. Et par dager i retten kan fort ende med 160 000 til nærmere 300 000 for den som taper saken. (Til sammenligning tjener en minstepensjonist 151 272 kroner i året – dvs tallet for 2010).
Dersom man anker saken for en høyere rettsinstans, dobles disse kostnadene.
Vi har fått et lov- og rettssystem som er blitt økonomisk uoverkommelig for fleste. Når rettsapparatet i tillegg opptrer så vilkårlig, lemfeldig, og tilfeller bygd på det jeg kaller for korrupsjonskulturer, så betyr at mange godtar sivil urett/ avstår fra å forsøke å få sin rett prøvd for retten, av frykt for å ende opp som økonomisk ruin.
For mange, hvor uformuende er involvert, vil jeg hevde at det er oppstått et rene lov- og rettsanarkiet fordi flere ikke tør å føre en sak for retten av frykt for ende opp som økonomisk ruinerte for seg selv og sin familie for resten av livet.
Kode V, i sivile rettssaker er rettssikkerheten svekket
Det norske lov- og rettssystemet er bygd på at domfellelse skal skje ut fra demokratisk rettsprinsipper.
I strafferett, oppnevnes meddommere av og blant likemenn.
(Noen vil ha erstattet dagens juryordning med meddomsrett, dvs et system hvor dommere håndplukker ”sine” personer til oppgaven – i hovedsak- av og blant sine egne. Innføres et slikt system, kan det fort ende opp på tilsvarende måte som jusprofessor Erik Røsæg uttaler vedrørende ”partiske sakkyndige”, nevnt ovenfor) er min påstand.
I sivile saker, er det som oftest bare en dommer og partenes advokater som fører saken, dvs at bare ”fagpersoner” er involvert. Det betyr at det forekommer ingen kontroll over at demokratiske lov- og rettsprinsipper blir fulgt fra demokratisk oppnevnte ”likemenn og kvinner” – slik som i strafferett. I slike lukkede fora med bare fagpersoner, kan det fort utvikle seg ukulturer (koding). Og det er nettopp det som jeg opplever er et problem – og som nå kommer til uttrykk i VGs artikkelserie. Derfor mener jeg at saken som nå rulles opp i VG er et nasjonalt problem – like mye som at det kan være et problem for dommer Tor Helge Bertelsen. Vi må huske på at dersom anklagende mot Bertelsen er riktige, så har han etter mitt skjønn bare tilpasset seg en etablert atferd/ praksis i rettssystemet (se også nedenfor – ”når politiet og dommere bedriver kriminalitet”).
Gjentar derfor betydningen av, og som jeg uttrykte det på midten av 1980-tallet; Det eneste som kan løse (forebygge) uredelige saksbehandlingsprosedyrer i rettsapparatet på, er å innføre en ordning hvor det føres stenografiske rettsreferater av alt som blir sagt og retten og i møter med sakkyndige, slik at det blir mulig å etterprøve uriktige påstander og konklusjoner. Det er den eneste måten å få et lov- og rettssystem med optimal rettssikkerhet – forutsatt at det etableres kontrollinstanser med myndighet til å overprøve avsagte dommer.
Når politiet og dommere bedriver kriminalitet
Først en oppklaring på hva jeg mener med ovennevnte overskrift; Min påstand er at dersom politi, eller dommer (eller begge deler) forhindrer en borger fra å få oppfylt rettigheter og rettssikkerhet jf lov og rett – så er det også pr definisjon en uakseptable atferd, og en kriminell handling.
Bergenskvinnen Jorunn Kjønås uttaler i VG den 21.04 at ”dommeren var nedlatende, og han okket seg flere ganger da jeg var i retten”. Saken gjaldt fordeling av verdier etter samlivsbrudd.
Kjønås forteller videre at ”Jeg oppfattet ham (dommeren) som lite interessert”.
Det er faktisk vanlig at når den parten dommeren har bestemt seg for at skal tape, så er det ikke uvanlig at dommeren leser sportssidene i avisen fremfor å lytte, gjesper, gestikulerer, oker seg, begynner å rydde papirer, snakker med sidedommeren og lignende. De snakker gjerne med mild stemme til den part som er forutbestemt at skal vinne saken, og brøler/ avbryter tapende part.
Jorunn Kjønås forklarer det slik til VG; ”Det virket som han kjedet vettet av seg. Han sendte ut klare signaler på at han mislikte hele saken, og jeg fikk følelsen av at han favoriserte min ekssamboer”.
Noe av det Kjønås reagerte sterkest på, var en uttalelse Bertelsen skal ha kommet med da partene diskuterte tilbudet fra ekssamboeren på 400.000 kroner.
”Hadde jeg fått tilbud om 400.000 kroner, så hadde jeg tatt dem og løpt”, skal dommeren ha uttalt til dette forslaget.
Videre står det i VG;
”Saken endte med tap, og Jorunn Kjønås måtte betale sin tidligere samboer 120.000 kroner i saksomkostninger. Jeg valgte å ikke anke saken. Årsaken var frykten for at jeg kunne risikere å tape nok en gang, og at det ville koste meg enda mer penger. Når jeg nå har lest VGs saker om Bertelsen, så angrer jeg på at jeg ikke anket dommen, sier Kjønås”.
I Vestfold, på 80-tallet pågikk det en barnefordelingssak, hvor barnemoren saboterte barnets rett til samvær med barnet. Mens rettssaken ble forberedt, gav moren uttrykk for at barnefaren kunne få et bilde av barnet – mot å betale kr 2 000, og med forsikring om at ingen andre skulle få se bildet. Samtidig, kunne barnemoren godta bevoktet samvær - dersom barnefaren betalt kr 2 000 pr time (I tillegg skulle ”vokteren” også ha kr 2 000), for ”vokteren” krevde kr 4 000 pr time for at barnet skulle få samvær med sine egen far.
Barnefaren opplevde dette som pengeutpressing, og henvendte seg til politiet på stedet for å innhente råd om hvordan man skulle takle en slik sak med pengeutpressing for å få samvær med sitt eget barn. Politiet anså det som en ikke-sak. Barnefaren påklaget ”ikke-saken” ved å henvende seg om råd hos politimesteren, hvor politimesteren bare trakk på skulderen, og sa at ”da må du skjønne at hun trenger de pengene til seg og barnet sitt”. Det var all hjelpen vedkommende barnefar fikk fra politiet.
Underforstått, en barnemor kan helt legalt drive pengeutpressing mot en barnefar - i bytte mot barnets rett til samvær med begge foreldrene.
Saken ble anket fra tingretten til lagmannsretten. Da saken kom opp i lagmannsrette, ble pengeutpressingssaken belyst (om krav om kr 2 000 pr bilde, og kr 4 000 i timen (i tillegg til barnebidrag) for å få samvær med barnet tatt opp. Da svarte konstituert lagmann at ”dersom du er glad i barnet ditt, så betaler du moren forlanger”.
Når slike uttalelser kommer fra en dommer, da kan noen og en hver bli sjokkert! Men gjennom konkludert atferd kan man fastslå at slik fungerer altså lov og (u)rett i Norge!
Etter å ha fulgt med i noen hundre rettssaker (private), så vil jeg påstå at det går et mønster (koding) i rettsapparatet, akkurat slik som Jorunn Kjønås, Jarle Brakstad og Svein Ove Balle legger for dagen. Det bare bekrefter de påstandene jeg har hevdet siden midten av 1980-tallet!
Taktikk eller ønske om redelighet
Det synes klart at saken knyttet til dommer Tor Helge Bertelsen i Bergen tingrett, og den omtalen saken har fått i media, gjør at domstolsadministrasjonen må reagere. Men spørsmålet er om dette blir mer taktikk (med ønske om at domstolenes ”koder” og (u)kulturer skal leve videre) fra domstolsadministrasjonens side, eller om det skjer ut fra ønske om at lov og rett, med tilhørende rettssikkerhet skal gjelde i norske domstoler?
Min påstand er at norsk lov- og rettssystem har levd seg inn i et system hvor de ”ikke ser skogen for bare trær”! De har fått leve sitt eget liv altfor lenge uten kontroll og tilsyn. Dessverre er det min opplevelse at Gjenopptakelseskommisjonen ikke er nok for å forsøke å oppheve den uretten som i altfor stort omfang skjer i rettssystemet. Det mener jeg er uverdig i det som skal en ”demokratisk rettsstat”!
Det viktigste nå er å få en god debatt, og en fullstendig kartlegging og gjennomgang av hvordan lov- og rettsapparatet faktisk fungerer og oppleves på demokratisk vis! Det håper jeg VG artikkelserie evner å få til!
Lov og rettssystemet må ha tillit i befolkningen, og det må bygge på demokratiske lov- og rettsprinsipper. Ikke slik som i dag - hvor det viser seg at ”makt skaper rett” i alt for mange tilfeller!
Det er også meget positivt at domstolsadministrasjonen etter hvert setter søkelyset på mulige ukulturer i rettssystemet, og dermed partenes manglende rettssikkerhet i rettsapparatet, men da holder det ikke bare å ta en enkelt dommer. Det er hele rettssystemet som man må ta et oppgjør med seg selv, dvs et oppgjør med domstolenes egne koder.
Hvordan disse kodene er oppstått, kan jo skyldes domstolenes egen inkompetanse/ eller mangelfulle kompetanse – og som dermed har forårsaket at ukulturer er oppstått som en metode for å få til en ”lettvint løsning” på enkelte saker.
Som tidligere leder av Foreningen 2 Foreldre (F2F), ble jeg kjent med noen hundre avsagte dommer og sakkyndigrapporter, og ble gjort kjent med en rekke saker som var under behandling i rettssystemet på den tiden – og jeg ble meget skremt over domstolenes mange koder – og som ble avgjørende for sakenes utfall. Metoder som i ytterste konsekvens medførte selvmord (blant annet ved bruk av uriktige påstander om incest og lignende).
Kode I, bruk av sakkyndige
Følgende fremgikk i en avis for en tid tilbake, at ”tiden er overmoden for å løse problemet med partiske sakkyndige. Det hevder flere tungvektere innen justissektoren. En av dem er lederen av det såkalte Røsæg-utvalget (jusprofessor Erik Røsæg), som allerede for ti år siden slo fast at norske rettseksperter ikke var gode nok. Det samme gjorde et annet utvalg (uten at avisen konkretiserte hvilket utvalg det var).
Den verste formen for uredelig pådømmelse/ beskyldninger av folk, er det jeg kaller ”myndighetsjus”. Et system som benyttes når systemet skal kvitte seg med såkalte ”brysomme” personer. Til å utføre den jobben anvendes såkalte ”sakkyndige/ granskningsutvalg” – noen av dem blir kalt ”rettsoppnevnte” for å gi dem legitimitet. Arnold Juklerød, Synnøve Fjellbakk Taftø, Gerd Liv Valla er eksempler på det. Selv om saken Yssen/ Valla-saken aldri kom for retten, er det vel ingen sak som bedre har belyst hvordan ”sakkyndige” jobber, hvordan granskningsutvalg settes sammen, og til hvilken kostnad.
Personer som tar oppdrag som ”sakkyndige” i en sak, er personer – som mot skyhøye honorarer – som oftest ”lar seg brukes” til å få frem et bestemt resultat. Slike sakkyndige rapporter mot enkeltpersoner, ispes som regel personlige karakteristikker (påstander) om at personen er eksempelvis ”paranoid, dårlig selvinnsikt, mangelfulle utviklede evner til å motta kritikk osv osv”. Dvs påstander som det er totalt mulig å forsvare seg mot. Problemet er at denne ”diagnosen” automatisk – og uriktig for et slags ”sannhetsstempel” på seg. Det gir dommeren(e) alibi for uredelige dommer.
At et såkalt ”demokratisk” lov- og rettssystem tillater bruk av anonyme kilder, hemmelige vitner, siling av opplysninger/ bevis og annet, dvs lage et rettssystem totalt uten rettssikkerhet, er helt utrolig/ uvirkelig. At en dommer har bestått juridisk eksamen mv – er ikke synonymt med at man er redelighet og/ eller lovlydig, og det forteller i hvert fall ikke hva slags etiske og moralske holdninger vedkommende har.
Et annet problem i norsk rettssystem, er at forklaringer som gis ovenfor såkalte ”sakkyndig/ granskningsutvalg”, samt at alt det som blir sagt av partene og vitner i domstoler, ikke blir tatt opp ved hjelp av audiovisuelt utstyr/ eventuelt skrives stenografisk. Hadde det skjedd, ville det vært mulig å etterprøve mulige uriktig fremsatte påstander, og dermed uriktige rettsavgjørelser.
(For eksempel; Per Liland ble utsatt for justismord og dømt for et mors han ikke hadde begått. Liland hadde alibi på det tidspunktet hvor drapet ble begått. Det ”problemet” ordnet rettsmyndighetene på bakrommet, ved å endre på drapstidspunktet til et tidspunkt hvor Liland ikke hadde alibi. Det viser nødvendigheten av å hele veien kvalitetssikre så godt det lar seg gjøre, slik at man ikke kan manipulere med bevis)
Det helt forkastelig og uakseptabelt at dommere i 2011 kan sitte på bakrommet å sile ut opplysninger i en sak (dvs sile ut hva som skal føres inn i dommene) uten å ta hensyn til partenes rettigheter i lov og forskrifter. Det forundrer meg også sterkt at domstolene ikke gjør mer for å kvalitetssikre informasjoner som anvendes til domsavsigelser, og dermed forebygge feilbehandlinger og rene justismord.
Etter å ha lest noen hundre dommer, kan jeg trygt konstatere at mange dommere egner seg bedre som roman/kriminalforfattere (med fri fantasi), enn som de som utsteder dommer.
Kode II, avbryt og forstyrr forklaringer og prosedyrer til den som på forhånd er utpekt til å tape saken
Advokat Svein Ove Balle uttalte til VG, følgende fra en sak i 2009, en sak som han opplevde som en farse. ”Motparten og jeg var blitt enige om at jeg skulle holde et innledningsforedrag på rundt halvannen time. Motparten skulle bruke noe mindre tid. I stedet endte vi opp med å bruke fire og en halv time på mitt foredrag, fordi dommer Bertelsen stadig blandet seg inn i foredrag. Han stilte en rekke spørsmål av typen «Hva mener motparten om dette?», som jeg jo ikke kunne besvare”.
Jarle Brakstad uttrykte det slik i VG den 18.04 ”Jeg kommer aldri til å sette mine ben i retten igjen”. Brakstad uttaler videre at ”jeg har vært lite i retten, men den oppførselen som jeg og min kone så, kan ikke ha vært normal. Det var kjefting og smelling og liten kontroll”.
Dessverre er det ofte normaltilstanden, mot den parten som dommeren på forhånd har bestemt seg for at skal tape, å avbryte, forstyrre og sørge for at vedkommende argumentasjon og prosedyre blir usammenhengende!
Kode III, klassejus mv råder grunnen
Har man økonomi til å ha en kjent høyesterettsadvokat, så teller advokat-tittelen (anerkjennelsen) ofte mer enn hva lov- og rett sier.
Utover det ser vi at formue/ inntekt (klassejus), posisjon, kjønn, brorskapsbånd i brorskapsforeninger (Frimurerlosjen, Rotary mv) til partene ofte kommer foran hva lov og rett sier – dvs at slike forhold står over loven.
I den grad personer med høy formue/ inntekt (klassejus), posisjon, kjønn, brorskapsbånd i brorskapsforeninger (Frimurerlosjen, Rotary mv) får tiltale mot seg, ser vi at uthalinger fører til foreldelse og lignende. Særlig i økonomiske saker.
Kode IV, økonomi
Kostnadene knyttet til å kreve sin rett er blitt formidable. En sak knyttet til et par dager i rettsapparatet koster fort 80 000 til 100 000 kroner for en part. Benyttes det sakkyndige, kommer det fort en tilsvarende sum i tillegg.
Rettssystemet fungerer slik at den som taper saken, også må dekke motpartens saksomkostninger. Et par dager i retten kan fort ende med 160 000 til nærmere 300 000 for den som taper saken. (Til sammenligning tjener en minstepensjonist 151 272 kroner i året – dvs tallet for 2010).
Dersom man anker saken for en høyere rettsinstans, dobles disse kostnadene.
Vi har fått et lov- og rettssystem som er blitt økonomisk uoverkommelig for fleste. Når rettsapparatet i tillegg opptrer så vilkårlig, lemfeldig, og tilfeller bygd på det jeg kaller for korrupsjonskulturer, så betyr at mange godtar sivil urett/ avstår fra å forsøke å få sin rett prøvd for retten, av frykt for å ende opp som økonomisk ruin.
For mange, hvor uformuende er involvert, vil jeg hevde at det er oppstått et rene lov- og rettsanarkiet fordi flere ikke tør å føre en sak for retten av frykt for ende opp som økonomisk ruinerte for seg selv og sin familie for resten av livet.
Kode V, i sivile rettssaker er rettssikkerheten svekket
Det norske lov- og rettssystemet er bygd på at domfellelse skal skje ut fra demokratisk rettsprinsipper.
I strafferett, oppnevnes meddommere av og blant likemenn.
(Noen vil ha erstattet dagens juryordning med meddomsrett, dvs et system hvor dommere håndplukker ”sine” personer til oppgaven – i hovedsak- av og blant sine egne. Innføres et slikt system, kan det fort ende opp på tilsvarende måte som jusprofessor Erik Røsæg uttaler vedrørende ”partiske sakkyndige”, nevnt ovenfor) er min påstand.
I sivile saker, er det som oftest bare en dommer og partenes advokater som fører saken, dvs at bare ”fagpersoner” er involvert. Det betyr at det forekommer ingen kontroll over at demokratiske lov- og rettsprinsipper blir fulgt fra demokratisk oppnevnte ”likemenn og kvinner” – slik som i strafferett. I slike lukkede fora med bare fagpersoner, kan det fort utvikle seg ukulturer (koding). Og det er nettopp det som jeg opplever er et problem – og som nå kommer til uttrykk i VGs artikkelserie. Derfor mener jeg at saken som nå rulles opp i VG er et nasjonalt problem – like mye som at det kan være et problem for dommer Tor Helge Bertelsen. Vi må huske på at dersom anklagende mot Bertelsen er riktige, så har han etter mitt skjønn bare tilpasset seg en etablert atferd/ praksis i rettssystemet (se også nedenfor – ”når politiet og dommere bedriver kriminalitet”).
Gjentar derfor betydningen av, og som jeg uttrykte det på midten av 1980-tallet; Det eneste som kan løse (forebygge) uredelige saksbehandlingsprosedyrer i rettsapparatet på, er å innføre en ordning hvor det føres stenografiske rettsreferater av alt som blir sagt og retten og i møter med sakkyndige, slik at det blir mulig å etterprøve uriktige påstander og konklusjoner. Det er den eneste måten å få et lov- og rettssystem med optimal rettssikkerhet – forutsatt at det etableres kontrollinstanser med myndighet til å overprøve avsagte dommer.
Når politiet og dommere bedriver kriminalitet
Først en oppklaring på hva jeg mener med ovennevnte overskrift; Min påstand er at dersom politi, eller dommer (eller begge deler) forhindrer en borger fra å få oppfylt rettigheter og rettssikkerhet jf lov og rett – så er det også pr definisjon en uakseptable atferd, og en kriminell handling.
Bergenskvinnen Jorunn Kjønås uttaler i VG den 21.04 at ”dommeren var nedlatende, og han okket seg flere ganger da jeg var i retten”. Saken gjaldt fordeling av verdier etter samlivsbrudd.
Kjønås forteller videre at ”Jeg oppfattet ham (dommeren) som lite interessert”.
Det er faktisk vanlig at når den parten dommeren har bestemt seg for at skal tape, så er det ikke uvanlig at dommeren leser sportssidene i avisen fremfor å lytte, gjesper, gestikulerer, oker seg, begynner å rydde papirer, snakker med sidedommeren og lignende. De snakker gjerne med mild stemme til den part som er forutbestemt at skal vinne saken, og brøler/ avbryter tapende part.
Jorunn Kjønås forklarer det slik til VG; ”Det virket som han kjedet vettet av seg. Han sendte ut klare signaler på at han mislikte hele saken, og jeg fikk følelsen av at han favoriserte min ekssamboer”.
Noe av det Kjønås reagerte sterkest på, var en uttalelse Bertelsen skal ha kommet med da partene diskuterte tilbudet fra ekssamboeren på 400.000 kroner.
”Hadde jeg fått tilbud om 400.000 kroner, så hadde jeg tatt dem og løpt”, skal dommeren ha uttalt til dette forslaget.
Videre står det i VG;
”Saken endte med tap, og Jorunn Kjønås måtte betale sin tidligere samboer 120.000 kroner i saksomkostninger. Jeg valgte å ikke anke saken. Årsaken var frykten for at jeg kunne risikere å tape nok en gang, og at det ville koste meg enda mer penger. Når jeg nå har lest VGs saker om Bertelsen, så angrer jeg på at jeg ikke anket dommen, sier Kjønås”.
I Vestfold, på 80-tallet pågikk det en barnefordelingssak, hvor barnemoren saboterte barnets rett til samvær med barnet. Mens rettssaken ble forberedt, gav moren uttrykk for at barnefaren kunne få et bilde av barnet – mot å betale kr 2 000, og med forsikring om at ingen andre skulle få se bildet. Samtidig, kunne barnemoren godta bevoktet samvær - dersom barnefaren betalt kr 2 000 pr time (I tillegg skulle ”vokteren” også ha kr 2 000), for ”vokteren” krevde kr 4 000 pr time for at barnet skulle få samvær med sine egen far.
Barnefaren opplevde dette som pengeutpressing, og henvendte seg til politiet på stedet for å innhente råd om hvordan man skulle takle en slik sak med pengeutpressing for å få samvær med sitt eget barn. Politiet anså det som en ikke-sak. Barnefaren påklaget ”ikke-saken” ved å henvende seg om råd hos politimesteren, hvor politimesteren bare trakk på skulderen, og sa at ”da må du skjønne at hun trenger de pengene til seg og barnet sitt”. Det var all hjelpen vedkommende barnefar fikk fra politiet.
Underforstått, en barnemor kan helt legalt drive pengeutpressing mot en barnefar - i bytte mot barnets rett til samvær med begge foreldrene.
Saken ble anket fra tingretten til lagmannsretten. Da saken kom opp i lagmannsrette, ble pengeutpressingssaken belyst (om krav om kr 2 000 pr bilde, og kr 4 000 i timen (i tillegg til barnebidrag) for å få samvær med barnet tatt opp. Da svarte konstituert lagmann at ”dersom du er glad i barnet ditt, så betaler du moren forlanger”.
Når slike uttalelser kommer fra en dommer, da kan noen og en hver bli sjokkert! Men gjennom konkludert atferd kan man fastslå at slik fungerer altså lov og (u)rett i Norge!
Etter å ha fulgt med i noen hundre rettssaker (private), så vil jeg påstå at det går et mønster (koding) i rettsapparatet, akkurat slik som Jorunn Kjønås, Jarle Brakstad og Svein Ove Balle legger for dagen. Det bare bekrefter de påstandene jeg har hevdet siden midten av 1980-tallet!
Taktikk eller ønske om redelighet
Det synes klart at saken knyttet til dommer Tor Helge Bertelsen i Bergen tingrett, og den omtalen saken har fått i media, gjør at domstolsadministrasjonen må reagere. Men spørsmålet er om dette blir mer taktikk (med ønske om at domstolenes ”koder” og (u)kulturer skal leve videre) fra domstolsadministrasjonens side, eller om det skjer ut fra ønske om at lov og rett, med tilhørende rettssikkerhet skal gjelde i norske domstoler?
Min påstand er at norsk lov- og rettssystem har levd seg inn i et system hvor de ”ikke ser skogen for bare trær”! De har fått leve sitt eget liv altfor lenge uten kontroll og tilsyn. Dessverre er det min opplevelse at Gjenopptakelseskommisjonen ikke er nok for å forsøke å oppheve den uretten som i altfor stort omfang skjer i rettssystemet. Det mener jeg er uverdig i det som skal en ”demokratisk rettsstat”!
Det viktigste nå er å få en god debatt, og en fullstendig kartlegging og gjennomgang av hvordan lov- og rettsapparatet faktisk fungerer og oppleves på demokratisk vis! Det håper jeg VG artikkelserie evner å få til!
Lov og rettssystemet må ha tillit i befolkningen, og det må bygge på demokratiske lov- og rettsprinsipper. Ikke slik som i dag - hvor det viser seg at ”makt skaper rett” i alt for mange tilfeller!
lørdag 23. april 2011
Er erstatningssummene for justismord rettferdige?
Det avdekkes stadig flere justismord i Norge, og det er trolig på ”en smule av toppen på et isfjell” som blir avdekket er min påstand. Rettssikkerheten er ikke på fallende stor! Bevis på at så er tilfelle, får vi for hver sak som blir avdekket hvor det er blitt begått justismord.
Mange saker kommer ikke opp med krav om gjenopptakelse, for har man vært i en rettssak (rettssal) en gang, så blir de fleste så skuffet, og påkjenningene blir så store, at man lar være å kreve sin rett etter loven i en ren overlevelsesstrategi. De fleste tror – før de kommer i retten første gang - at i retten råder lov og rett, og at rettssikkerheten og rettferdigheten settes i høysete. I tillegg tror de fleste at alt som blir lagt frem i retten av påstander, bevis og dokumentasjon blir tatt hensyn til ved domsavsigelse. Slik er det ikke!
Så lenge det ikke skrives stenografiske rettsreferater og/ eller at samtalene blir tatt opp audiovisuelt, så kan dommerne sitte på bakrommet å sile opplysninger tilpasset den konklusjonen som dommerne mener er den subjektive riktige. Og i dette bilder råder ofte forhold som klassejus, brorskapsbånd i brorskapsklubber, kjønn, ved siden av bruk ”sakkyndige” – som ofte benytter anonyme kilder, oppdiktede postulater osv.
For mange, ender opp som en Jarle Brakstad uttrykte det i VG den 18.04 i tilknytning til kritikken mot dommer Tor Holger Bertelsen i Bergen. Brakstad uttrykte seg slik; ”Jeg kommer aldri til å sette mine ben i retten igjen”. Brakstad uttaler videre at ”jeg har vært lite i retten, men den oppførselen som jeg og min kone så, kan ikke ha vært normal. Det var kjefting og smelling og liten kontroll”.
Dessverre er det ofte normaltilstanden!
Trangere nåløye
Min opplevelse, er at ”nåløyet” blir stadig trangere for å få tatt opp igjen saker i gjenopptakelseskommisjonen, parallelt med at jeg opplever at erstatningssummene blir stadig lavere. Er det tilfeldig?
En sammenligning
I 1994 ble Per Liland tildelt 13 740 000 kroner i det som til da har vært det største erstatnings og oppreisningsbeløpet i Norge.
I 2008 fikk boet til Fritz Moen 16 millioner i oppreisning. Statsadvokaten hadde innstilt på en oppreisningssum på 22 mill kromer
I 2011 får Åge Vidar Fjell en oppreisningssum på bare 10 millioner kroner.
Jeg reagerer på at Åge Vidar Fjell bare får 10 millioner.
Statens sivilrettsforvaltning foreslo i 2010 en oppreisning på 8 millioner kroner. Kravet fra Åge Vidar Fjell sine forsvarere lå på 18 millioner, og 1,2 mill kroner til dekking av utgifter.
Mitt poeng er at slik oppreisningssaken til Åge Vidar Fjell står i dag – så er det åpenbart ikke likhet for loven – heller ikke når det gjelder erstatningsbeløp! Har rettssystemet avslørt sin egen utilstrekkelighet nok en gang?
Mange saker kommer ikke opp med krav om gjenopptakelse, for har man vært i en rettssak (rettssal) en gang, så blir de fleste så skuffet, og påkjenningene blir så store, at man lar være å kreve sin rett etter loven i en ren overlevelsesstrategi. De fleste tror – før de kommer i retten første gang - at i retten råder lov og rett, og at rettssikkerheten og rettferdigheten settes i høysete. I tillegg tror de fleste at alt som blir lagt frem i retten av påstander, bevis og dokumentasjon blir tatt hensyn til ved domsavsigelse. Slik er det ikke!
Så lenge det ikke skrives stenografiske rettsreferater og/ eller at samtalene blir tatt opp audiovisuelt, så kan dommerne sitte på bakrommet å sile opplysninger tilpasset den konklusjonen som dommerne mener er den subjektive riktige. Og i dette bilder råder ofte forhold som klassejus, brorskapsbånd i brorskapsklubber, kjønn, ved siden av bruk ”sakkyndige” – som ofte benytter anonyme kilder, oppdiktede postulater osv.
For mange, ender opp som en Jarle Brakstad uttrykte det i VG den 18.04 i tilknytning til kritikken mot dommer Tor Holger Bertelsen i Bergen. Brakstad uttrykte seg slik; ”Jeg kommer aldri til å sette mine ben i retten igjen”. Brakstad uttaler videre at ”jeg har vært lite i retten, men den oppførselen som jeg og min kone så, kan ikke ha vært normal. Det var kjefting og smelling og liten kontroll”.
Dessverre er det ofte normaltilstanden!
Trangere nåløye
Min opplevelse, er at ”nåløyet” blir stadig trangere for å få tatt opp igjen saker i gjenopptakelseskommisjonen, parallelt med at jeg opplever at erstatningssummene blir stadig lavere. Er det tilfeldig?
En sammenligning
I 1994 ble Per Liland tildelt 13 740 000 kroner i det som til da har vært det største erstatnings og oppreisningsbeløpet i Norge.
I 2008 fikk boet til Fritz Moen 16 millioner i oppreisning. Statsadvokaten hadde innstilt på en oppreisningssum på 22 mill kromer
I 2011 får Åge Vidar Fjell en oppreisningssum på bare 10 millioner kroner.
Jeg reagerer på at Åge Vidar Fjell bare får 10 millioner.
Statens sivilrettsforvaltning foreslo i 2010 en oppreisning på 8 millioner kroner. Kravet fra Åge Vidar Fjell sine forsvarere lå på 18 millioner, og 1,2 mill kroner til dekking av utgifter.
Mitt poeng er at slik oppreisningssaken til Åge Vidar Fjell står i dag – så er det åpenbart ikke likhet for loven – heller ikke når det gjelder erstatningsbeløp! Har rettssystemet avslørt sin egen utilstrekkelighet nok en gang?
torsdag 21. april 2011
Ad søkere som ny NSB-sjef
Det rapporteres at bare 3 kandidater har søkt som Einar Engers etterfølger som leder i NSB, hvorav kun en er betegnet som ”til en hvis grad kvalifisert”. Hodejegerselskap Delphi Consulting er på jakt etter nye kandidater, og Liv S. Bøe i Delphi Consulting hevder at de er i dialog med ”interessante kandidater”.
Hva er gått galt? Det er selvsagt mye, og her trengs det åpenbart både analyser og en debatt om mulige årsak. Kanskje bør man velge en ordning med konstituert ny jernbanesjef inntil en slik analyse og debatt har funnet sted? Målet må være å skape en best mulig grunnlag for en god ansettesesprosess!
Utenkelig situasjon for noen år tilbake
Før markedsliberalismen, og før styrings- og regnskapssystemene til New Public Management (NPM) ødela jernbanen i Norge, ble stillingen som Generaldirektør ved NSB ansett til å være den fjerde viktigste og mektigste i jobben i Norge (noen sa femte viktigste etter forsvarssjefen). Det ble omtalt slik at det bare var Kongen, Stortingspresidenten og statsministeren som stod over generaldirektøren ved NSB i sin tid.
Jobben som Generaldirektør ved NSB var ansett til å være en høyt ansett og respektert jobb, med stor grad av makt og myndighet underlagt politisk styring, kontroll og revisjon (forvaltning).
Å havne i en situasjon – hvor man i prinsippet, jf medieoppslag – sitter med bare en kvalifisert søker til ny NSB-sjef, var en utenkelig situasjon for bare noen få år siden.
At NSBs eventuelle nye sjef kan bli pekt ut mer eller mindre motvillig, og ut fra at Delphi Consulting under press er ”i dialog med interessante personer”, er ingen god situasjon verken for NSB politisk, eller for NSB som organisasjon.
Jernbanen må ut av en situasjon med negativt omdømme!
Det NSB trenger nå er en sjef med stor grad av jernbanebakgrunn, med motivasjon, og hvor politikerne sørger for at norsk jernbane tilbakeføres til et selskap! Dvs at politikerne sørger for å gjenreise en lederstilling i NSB med makt og myndighet, og med en helhetlig oversikt over jernbanesystemet. I tillegg trenger vi politikere som er villige til å satse på jernbanen, og stoppe dagens landsdekkende forfall!
Jernbanen må vekk fra byråkratisk handlingslammelse, tidkrevende anbudsprosedyrer og inneffektivitet over til at ”jernbanen må gå når folk og gods har behov for det – i et miljø og samfunnsperspektiv”!
Norge trenger en jernbane, som samfunnet og brukerne har tillit til, og hvor togene går når brukerne har behov det! Jernbanen må kort og godt ut av et system med negativt omdømme!
Det er velgerne som slapp markedskreftene løs
Vi som velgere og befolkning, og brukere av NSB må ta inn over oss at vi har et stort ansvar for den situasjonen som dagens NSB befinner seg i – med et jernbanesystem full av ansvarsfraskrivelser (hvor selskaper skylder på hverandre), handlingslammelse, og med lederansvar som er så oppsmuldret ansvar at det er ikke gitt noe menneske å ha oversikten lengre. Tilbake står vi som kunder tilbake som taperne! Men det er slik at det vi velgere som har valgt markedsliberalistene til å styre etter nyliberalismens prinsipper.
Politikerne (markedsliberalistene) har sviktet jernbanen – basert på marked og markedsliberalisme er min påstand! Jernbanepolitisk virker det som har en politisk ledelse, og en jernbanestyring som tilsier at Norge snarere er en nasjon med 50 mill innbyggere – og ikke snaut 5 millioner innbyggere - som er det reelle tallet.
Oppsplittingen av jernbanen, oppsmuldringen av ansvar og styringsmuligheter, er en politisk villet handling, og er dermed også et politisk ansvar! Et ansvar som kun politikerne kan rydde opp i! Problemet for politikerne er igjen at EU og EØS-avtalen setter en stopper at politikerne kan rydde opp!
Det vet folk, det vet potensielle søkere til ny NSB-sjef – og det er ikke særlig utfordrende å overta en ledelse hvor man fra før av er dømt til å ”sitte bundet til masta”, og ta imot kritikken for alt som går galt – og som man er fratatt mer eller mindre alle muligheter til innflytelse, styring og kontroll på. En ny leder både trenger og ønsker et handlingsrom hvor det er mulig å snu et opparbeidet negativt omdømme til et positivt ømdømme!
Om det skulle bli regjeringsskifte i 2013, blir situasjonen ennå verre for kommende nye jernbanesjef, med enda mer oppsplitting, konkurranseutsetting (sosial dumping) mv, og dermed ytterligere nedprioritering av sikkerhet og vedlikehold. Det er også forhold til en eventuell ny NSB-sjef må ha med i betraktningen før man søker.
Ny NSB-sjef dømt til en tilværelse med handlingslammelse?
Einar Enger må i sitt ettermæle være den lederen som først og fremst var den som skapte ro i organisasjonen, i motsetning til forgjengerne fra Kjeld Rimberg sin tid og fremover, og som den lederen som i større grad spilte på lag med sine ansatte – og nyttiggjorde seg de ansattes kompetanse.
Å være NSB-sjef i dag, er ingen enkel oppgave. Oppsplittingen av forvaltningsbedriften NSB - med politisk styrt ledelse, over til mange selskaper med etter markedsstyrte prinsipper, gjør at det oppleves som om dagens NSB-sjef og NSB står handlingslammet i forhold til infrastrukturen (som er totalt nedslitt) og dens prioriteringer på vedlikehold. Infrastrukturen styres i dag av Jernbaneverket, med underliggende selskaper, og anbudsfirmaer som utfører oppdrag – med ytterligere underliggende selskaper. Det samme gjelder gods, vedlikehold og renhold av materiell, eiendommer osv – det styres i dag av egne selskaper – hvor NSB-sjefen og NSB står mer eller mindre uten makt og innflytelse. Hva slags handlingsrom har en NSB-sjef i et slikt system?
NSB har gått fra å være landets best renommerte bedrift til å ligge på bunnen av ulike rangeringslister. Der hvor trolig NSB trolig vil ligge for alltid – dvs inntil NSB-sjefen og NSB får den nødvendige makt og myndighet til å prioritere slik at vi få en ”jernbane som går når folk og gods har behov for det – i et miljø og samfunnsperspektiv”!
Et nytt NSB!
Vi trenger et nytt NSB (et selskap), underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon. I et stort geografisk land, med relativt liten befolkning, er vi avhengig av å ha en effektiv og moderne jernbane i folkets og næringslivets tjeneste.
Vi trenger ikke en jernbane hvor man velger det laveste anbud, og hvor man alltid må dårligst kvalitet og ofte med slurv (som gir økt fortjeneste for anbudsinnehaver). I disse dager opplever vi at enkelte nybygde veistrekninger - bygd etter slike billigst/ dårligst anbudsprinsipper - må bygges om til milliardkostnader et bare et års drift jf medieoppslag.
Vi trenger ikke mange jernbaneselskaper som underbyr og utkonkurrerer hverandre (eksempelvis som Ofotbanen AS) på pris. Vi trenger kort og godt en jernbane og en jernbanesjef som kan etterleve at ”jernbanen går når folk og gods har behov for det – sett i et miljø og samfunnsperspektiv”!
Får vi det?
Det er trist at Norge jernbanepolitisk har stelt seg slik at ingen i prinsippet er kvalifisert til stillingen – og at man må innlede drøftinger med mer eller mindre motvillige kandidater!
Hva er gått galt? Det er selvsagt mye, og her trengs det åpenbart både analyser og en debatt om mulige årsak. Kanskje bør man velge en ordning med konstituert ny jernbanesjef inntil en slik analyse og debatt har funnet sted? Målet må være å skape en best mulig grunnlag for en god ansettesesprosess!
Utenkelig situasjon for noen år tilbake
Før markedsliberalismen, og før styrings- og regnskapssystemene til New Public Management (NPM) ødela jernbanen i Norge, ble stillingen som Generaldirektør ved NSB ansett til å være den fjerde viktigste og mektigste i jobben i Norge (noen sa femte viktigste etter forsvarssjefen). Det ble omtalt slik at det bare var Kongen, Stortingspresidenten og statsministeren som stod over generaldirektøren ved NSB i sin tid.
Jobben som Generaldirektør ved NSB var ansett til å være en høyt ansett og respektert jobb, med stor grad av makt og myndighet underlagt politisk styring, kontroll og revisjon (forvaltning).
Å havne i en situasjon – hvor man i prinsippet, jf medieoppslag – sitter med bare en kvalifisert søker til ny NSB-sjef, var en utenkelig situasjon for bare noen få år siden.
At NSBs eventuelle nye sjef kan bli pekt ut mer eller mindre motvillig, og ut fra at Delphi Consulting under press er ”i dialog med interessante personer”, er ingen god situasjon verken for NSB politisk, eller for NSB som organisasjon.
Jernbanen må ut av en situasjon med negativt omdømme!
Det NSB trenger nå er en sjef med stor grad av jernbanebakgrunn, med motivasjon, og hvor politikerne sørger for at norsk jernbane tilbakeføres til et selskap! Dvs at politikerne sørger for å gjenreise en lederstilling i NSB med makt og myndighet, og med en helhetlig oversikt over jernbanesystemet. I tillegg trenger vi politikere som er villige til å satse på jernbanen, og stoppe dagens landsdekkende forfall!
Jernbanen må vekk fra byråkratisk handlingslammelse, tidkrevende anbudsprosedyrer og inneffektivitet over til at ”jernbanen må gå når folk og gods har behov for det – i et miljø og samfunnsperspektiv”!
Norge trenger en jernbane, som samfunnet og brukerne har tillit til, og hvor togene går når brukerne har behov det! Jernbanen må kort og godt ut av et system med negativt omdømme!
Det er velgerne som slapp markedskreftene løs
Vi som velgere og befolkning, og brukere av NSB må ta inn over oss at vi har et stort ansvar for den situasjonen som dagens NSB befinner seg i – med et jernbanesystem full av ansvarsfraskrivelser (hvor selskaper skylder på hverandre), handlingslammelse, og med lederansvar som er så oppsmuldret ansvar at det er ikke gitt noe menneske å ha oversikten lengre. Tilbake står vi som kunder tilbake som taperne! Men det er slik at det vi velgere som har valgt markedsliberalistene til å styre etter nyliberalismens prinsipper.
Politikerne (markedsliberalistene) har sviktet jernbanen – basert på marked og markedsliberalisme er min påstand! Jernbanepolitisk virker det som har en politisk ledelse, og en jernbanestyring som tilsier at Norge snarere er en nasjon med 50 mill innbyggere – og ikke snaut 5 millioner innbyggere - som er det reelle tallet.
Oppsplittingen av jernbanen, oppsmuldringen av ansvar og styringsmuligheter, er en politisk villet handling, og er dermed også et politisk ansvar! Et ansvar som kun politikerne kan rydde opp i! Problemet for politikerne er igjen at EU og EØS-avtalen setter en stopper at politikerne kan rydde opp!
Det vet folk, det vet potensielle søkere til ny NSB-sjef – og det er ikke særlig utfordrende å overta en ledelse hvor man fra før av er dømt til å ”sitte bundet til masta”, og ta imot kritikken for alt som går galt – og som man er fratatt mer eller mindre alle muligheter til innflytelse, styring og kontroll på. En ny leder både trenger og ønsker et handlingsrom hvor det er mulig å snu et opparbeidet negativt omdømme til et positivt ømdømme!
Om det skulle bli regjeringsskifte i 2013, blir situasjonen ennå verre for kommende nye jernbanesjef, med enda mer oppsplitting, konkurranseutsetting (sosial dumping) mv, og dermed ytterligere nedprioritering av sikkerhet og vedlikehold. Det er også forhold til en eventuell ny NSB-sjef må ha med i betraktningen før man søker.
Ny NSB-sjef dømt til en tilværelse med handlingslammelse?
Einar Enger må i sitt ettermæle være den lederen som først og fremst var den som skapte ro i organisasjonen, i motsetning til forgjengerne fra Kjeld Rimberg sin tid og fremover, og som den lederen som i større grad spilte på lag med sine ansatte – og nyttiggjorde seg de ansattes kompetanse.
Å være NSB-sjef i dag, er ingen enkel oppgave. Oppsplittingen av forvaltningsbedriften NSB - med politisk styrt ledelse, over til mange selskaper med etter markedsstyrte prinsipper, gjør at det oppleves som om dagens NSB-sjef og NSB står handlingslammet i forhold til infrastrukturen (som er totalt nedslitt) og dens prioriteringer på vedlikehold. Infrastrukturen styres i dag av Jernbaneverket, med underliggende selskaper, og anbudsfirmaer som utfører oppdrag – med ytterligere underliggende selskaper. Det samme gjelder gods, vedlikehold og renhold av materiell, eiendommer osv – det styres i dag av egne selskaper – hvor NSB-sjefen og NSB står mer eller mindre uten makt og innflytelse. Hva slags handlingsrom har en NSB-sjef i et slikt system?
NSB har gått fra å være landets best renommerte bedrift til å ligge på bunnen av ulike rangeringslister. Der hvor trolig NSB trolig vil ligge for alltid – dvs inntil NSB-sjefen og NSB får den nødvendige makt og myndighet til å prioritere slik at vi få en ”jernbane som går når folk og gods har behov for det – i et miljø og samfunnsperspektiv”!
Et nytt NSB!
Vi trenger et nytt NSB (et selskap), underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon. I et stort geografisk land, med relativt liten befolkning, er vi avhengig av å ha en effektiv og moderne jernbane i folkets og næringslivets tjeneste.
Vi trenger ikke en jernbane hvor man velger det laveste anbud, og hvor man alltid må dårligst kvalitet og ofte med slurv (som gir økt fortjeneste for anbudsinnehaver). I disse dager opplever vi at enkelte nybygde veistrekninger - bygd etter slike billigst/ dårligst anbudsprinsipper - må bygges om til milliardkostnader et bare et års drift jf medieoppslag.
Vi trenger ikke mange jernbaneselskaper som underbyr og utkonkurrerer hverandre (eksempelvis som Ofotbanen AS) på pris. Vi trenger kort og godt en jernbane og en jernbanesjef som kan etterleve at ”jernbanen går når folk og gods har behov for det – sett i et miljø og samfunnsperspektiv”!
Får vi det?
Det er trist at Norge jernbanepolitisk har stelt seg slik at ingen i prinsippet er kvalifisert til stillingen – og at man må innlede drøftinger med mer eller mindre motvillige kandidater!
søndag 17. april 2011
Portugal i krise - arbeidstakernes rettigheter angripes!
Det ene EU-landet etter det andre handler i økonomiske problemer. Det mest skremmende er at markedsliberalistene utnytter de økonomiske problemene som enkelte land har til å angripe arbeidstakerne lønns- og arbeidsvilkår!
EU-landene styres i dag stort sett bare av høyrepartier – og som riktignok er demokratisk valgt. Men det betyr at EU fronter den politikken som primært Høyre og Fremskrittspartiet står for her i Norge, dvs den samme økonomiske politikken som førte til finanskollapsen i USA og Island. I etterkant har Hellas og Irland møtt denne politikken, og flere andre land står i fare for å møte den samme virkeligheten med finanskriser. Euroen – som myntenhet vakler! I hvert fall står Portugal i samme situasjonen som Hellas og Irland gjorde for kort tid siden i dag.
Markedsliberalistene styrer?
Det kan virke som om markedsliberalistene har vært og er flinke til å skaffe seg kontroll over politikken og politikerne, i den forstand at blant annet utflagging av virksomheter og arbeidsplasser til lavkostland hylles og applauderes av politikere i alle land! Hensynet til arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og livssituasjon i de enkelte land, som også rammer trygdede, synes å være av underordnet betydning i markedsstyrte systemer.
Internasjonale vikar- og bemanningsbyråer, samt overtar stadig mer av arbeidsmarkedet, og revisjonsbyråer med internasjonale forgreninger overtar stadig mer av kontrollen med virksomhetenes økonomi og transaksjoner, herunder transaksjoner til hemmelige kontoer og skatteparadiser!
Det er kommet for dagen at vikar- og bemanningsbyråer generelt kan få seg til å utnytte arbeidstakere på det mest groveste. I tillegg er det slik at arbeidsledige fra andre land, som kommer til Norge, ofte utnyttes like grovt på arbeidsmarkedet. Avsløringene i Adecco og andre vikar- og bemanningsbyråer har til overmål dokumentert dette.
Mens arbeidsledigheten og fattigdommen øker i flere av de vestlige landene, så rammes ikke finanseliten av denne utviklingen. "World Wealth Report (WWR) skrev sommeren 2010 at "de rike blir rikere igjen!". Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv - fremgår det i den samme rapporten.
seg!
Det betyr at markedsliberalistene har så stor makt over politikere og politikken (og dermed demokratiet) at de unngår de utfordringene som de enkelte land står ovenfor.
Svikter vi hensynet til vår egen fremtid?
Kan det være slik at vi som arbeidstakere - og politikere, både nasjonalt og internasjonalt er i ferd med å svikte den utviklingen som skjer på arbeidsmarkedet med hensyn til arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår? I hvert fall er det på tide å våkne – før det er for sent!
Hva slags arbeidsliv skal vi ha i fremtiden, og hvordan skal vi økonomisk kunne sikre velferdssystemene i fremtiden – dvs finansiering av forhold pensjoner, uførepensjoner, sykelønn, skole-, helse- og omsorgsvesen, samferdsel osv osv?
EUs tjenestedirektiv – er implementert i norsk lovgivning, EUs datalagringsdirektiv – er implementert i norsk lovgivning, og EUs vikardirektiv kan følge etter.
Dette er direktivet som markedsliberalistene utnytter hver eneste dag – ovenfor så vel land, som arbeidstakere!
Portugisiske arbeidstakere rammes!
Det høyrestyrte EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken behandler i disse dager forslag til krisepakke/ kriselån for Portugal.
Her viser det seg at Det internasjonale pengefondet (IMF) blander seg politisk inn som eventuell økonomisk långiver.
Siden ingen politikere – verken i EU, eller andre land – protesterer på kravene fra Det internasjonale pengefondet (IMF), så viser det med tydelighet hvilken makt markedsliberalistene har skaffet seg over politikerne og demokratiske beslutningsprosesser!
Her er noen av (de politiske) kravene som Det internasjonale pengefondet (IMF) stiller som krav ovenfor arbeidstakere for eventuelt å bidra med krisepakke til Portugal; Det vil si krav som Portugal må gå med på for å få kriselån;
- Krav til svekkelse av retten til kollektive bransjevise forhandlinger – over til individuelle forhandlinger med arbeidsgivere
- Krav til reduksjon av ventelønnsordninger.
- Krav om at stillingsvernet svekkes, slik at fast ansatte beskyttes på linje med midlertidig – innleid – arbeidskraft
- Krav om at arbeidstidsbestemmelsene skal liberaliseres
- Offentlig sektor skal overvåkes
Merknad;
Dette er hva Fremskrittspartiet i særdeleshet, og Høyre vil innføre i Norge - om de får makt! Bare les valgprogrammene deres, og innholdet i den Arbeidsmiljølovgivningen de vil innføre om de kommer i regjeringsposisjon. Og Venstre (i særdeleshet) og Kristelig folkeparti støtter også denne politikken.
Hva betyr dette?
Det internasjonale pengefondet (IMF) krav, er det samme som at de forholdene som er blitt avdekket gjennom ”Adecco-skandalene” m.fl kan bli normaltilstandene om kravene vinner frem. Dvs et arbeidsmarkedssystem hvor de som protesterer kan risikere å bli satt på svarteliste og hindret fra å få nye arbeidsoppdrag! Dvs et system hvor arbeidstakere må gå tilbake til 1800-tallets system hvor de må ”stå med lua” i hånda hos vikar- og bemanningsbyråene for å få - i beste fall – noen timers jobb en gang i blant. Det skjer i Norge i dag – slik det også fremgikk en svensk fjernsynsreppotasje i dag 17.04.2011. I reportasjen fremgikk det at svenske arbeidstakere oppholdt seg i lokalene til vikar- og bemanningsbyråene når de ikke hadde oppdrag – i håp om at noe skal dukke opp. Hvordan skal arbeidstakere få ei lønn som er til å leve av under slike forhold?
Svekket økonomi (lønn/ trygder) hos arbeidstakere og trygdede, medfører redusert kjøpekraft. Det gjør at de mekanismene som skal stimulere "markedene" og veksten - gjør at det blir ennå vanskeligere å jobbe seg ut av de økonomiske krisene som flere land er kommet opp i.
EU-landene styres i dag stort sett bare av høyrepartier – og som riktignok er demokratisk valgt. Men det betyr at EU fronter den politikken som primært Høyre og Fremskrittspartiet står for her i Norge, dvs den samme økonomiske politikken som førte til finanskollapsen i USA og Island. I etterkant har Hellas og Irland møtt denne politikken, og flere andre land står i fare for å møte den samme virkeligheten med finanskriser. Euroen – som myntenhet vakler! I hvert fall står Portugal i samme situasjonen som Hellas og Irland gjorde for kort tid siden i dag.
Markedsliberalistene styrer?
Det kan virke som om markedsliberalistene har vært og er flinke til å skaffe seg kontroll over politikken og politikerne, i den forstand at blant annet utflagging av virksomheter og arbeidsplasser til lavkostland hylles og applauderes av politikere i alle land! Hensynet til arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og livssituasjon i de enkelte land, som også rammer trygdede, synes å være av underordnet betydning i markedsstyrte systemer.
Internasjonale vikar- og bemanningsbyråer, samt overtar stadig mer av arbeidsmarkedet, og revisjonsbyråer med internasjonale forgreninger overtar stadig mer av kontrollen med virksomhetenes økonomi og transaksjoner, herunder transaksjoner til hemmelige kontoer og skatteparadiser!
Det er kommet for dagen at vikar- og bemanningsbyråer generelt kan få seg til å utnytte arbeidstakere på det mest groveste. I tillegg er det slik at arbeidsledige fra andre land, som kommer til Norge, ofte utnyttes like grovt på arbeidsmarkedet. Avsløringene i Adecco og andre vikar- og bemanningsbyråer har til overmål dokumentert dette.
Mens arbeidsledigheten og fattigdommen øker i flere av de vestlige landene, så rammes ikke finanseliten av denne utviklingen. "World Wealth Report (WWR) skrev sommeren 2010 at "de rike blir rikere igjen!". Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv - fremgår det i den samme rapporten.
seg!
Det betyr at markedsliberalistene har så stor makt over politikere og politikken (og dermed demokratiet) at de unngår de utfordringene som de enkelte land står ovenfor.
Svikter vi hensynet til vår egen fremtid?
Kan det være slik at vi som arbeidstakere - og politikere, både nasjonalt og internasjonalt er i ferd med å svikte den utviklingen som skjer på arbeidsmarkedet med hensyn til arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår? I hvert fall er det på tide å våkne – før det er for sent!
Hva slags arbeidsliv skal vi ha i fremtiden, og hvordan skal vi økonomisk kunne sikre velferdssystemene i fremtiden – dvs finansiering av forhold pensjoner, uførepensjoner, sykelønn, skole-, helse- og omsorgsvesen, samferdsel osv osv?
EUs tjenestedirektiv – er implementert i norsk lovgivning, EUs datalagringsdirektiv – er implementert i norsk lovgivning, og EUs vikardirektiv kan følge etter.
Dette er direktivet som markedsliberalistene utnytter hver eneste dag – ovenfor så vel land, som arbeidstakere!
Portugisiske arbeidstakere rammes!
Det høyrestyrte EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken behandler i disse dager forslag til krisepakke/ kriselån for Portugal.
Her viser det seg at Det internasjonale pengefondet (IMF) blander seg politisk inn som eventuell økonomisk långiver.
Siden ingen politikere – verken i EU, eller andre land – protesterer på kravene fra Det internasjonale pengefondet (IMF), så viser det med tydelighet hvilken makt markedsliberalistene har skaffet seg over politikerne og demokratiske beslutningsprosesser!
Her er noen av (de politiske) kravene som Det internasjonale pengefondet (IMF) stiller som krav ovenfor arbeidstakere for eventuelt å bidra med krisepakke til Portugal; Det vil si krav som Portugal må gå med på for å få kriselån;
- Krav til svekkelse av retten til kollektive bransjevise forhandlinger – over til individuelle forhandlinger med arbeidsgivere
- Krav til reduksjon av ventelønnsordninger.
- Krav om at stillingsvernet svekkes, slik at fast ansatte beskyttes på linje med midlertidig – innleid – arbeidskraft
- Krav om at arbeidstidsbestemmelsene skal liberaliseres
- Offentlig sektor skal overvåkes
Merknad;
Dette er hva Fremskrittspartiet i særdeleshet, og Høyre vil innføre i Norge - om de får makt! Bare les valgprogrammene deres, og innholdet i den Arbeidsmiljølovgivningen de vil innføre om de kommer i regjeringsposisjon. Og Venstre (i særdeleshet) og Kristelig folkeparti støtter også denne politikken.
Hva betyr dette?
Det internasjonale pengefondet (IMF) krav, er det samme som at de forholdene som er blitt avdekket gjennom ”Adecco-skandalene” m.fl kan bli normaltilstandene om kravene vinner frem. Dvs et arbeidsmarkedssystem hvor de som protesterer kan risikere å bli satt på svarteliste og hindret fra å få nye arbeidsoppdrag! Dvs et system hvor arbeidstakere må gå tilbake til 1800-tallets system hvor de må ”stå med lua” i hånda hos vikar- og bemanningsbyråene for å få - i beste fall – noen timers jobb en gang i blant. Det skjer i Norge i dag – slik det også fremgikk en svensk fjernsynsreppotasje i dag 17.04.2011. I reportasjen fremgikk det at svenske arbeidstakere oppholdt seg i lokalene til vikar- og bemanningsbyråene når de ikke hadde oppdrag – i håp om at noe skal dukke opp. Hvordan skal arbeidstakere få ei lønn som er til å leve av under slike forhold?
Svekket økonomi (lønn/ trygder) hos arbeidstakere og trygdede, medfører redusert kjøpekraft. Det gjør at de mekanismene som skal stimulere "markedene" og veksten - gjør at det blir ennå vanskeligere å jobbe seg ut av de økonomiske krisene som flere land er kommet opp i.
Tingrettssdommer kan få sparken?
Aftenposten meddeler at for første gang siden annen verdenskrig kan en dommer bli fjernet fra stillingen av Kongen i statsråd. Saken handler om at en tingrettsdommer i Bergen kan risikerer å miste jobben som følge av en påstand fra Domstoladministrasjonen og lederen for Bergen tingrett om ”det er grunn til å stille spørsmål ved rettssikkerheten til partene under vedkommende dommers administrering av sakene”.
Uavhengig av ovennevnte sak, er det virkelig på høy tid med en selvransakelse av hvordan det står til med rettssikkerheten, nøytraliteten og hvordan medlemskap i brorskapsorganisasjoner (som f.eks, Frimurerlosjen, Rotary m.fl)
Særlig er båndene, og bruken av ”rettsoppnevnte sakkyndige/ granskningsutvalg” virkelig verdt å sette under lupen!!! En ordning som jeg vil kalle justismord satt i system! Verst er det at systemet viser at dommere kan sitte på alle sider av bordet. Fougner-utvalget som gransket Gerd Liv Valla-saken er det mest kjente eksemplet på det. Her benyttet utvalget seg anonyme kilder, udokumenterte påstander mv som en ”sannferdighet” i sine konklusjoner. Dvs påstander som det er umulig å forsvare seg mot! Denne fremgangsmåten er velkjent i domstolene, særlig i barnefordelings- og barnevernssaker. Det er bare å se på alle fedrene som er blitt fratatt retten til samvær med egne barn på grunn av falske og uriktige påstander om incest mv – fedre som i dag er frikjent fordi barna er blitt voksne og fortalt sakens fakta – det vil si fakta som ligger ”milevis” fra de ”fakta og konklusjoner” som sakkyndige uriktig har fått dømt uskyldige på i retten.
Det er virkelig grunn til å granske hva slags ”brorskapsbånd” som eksisterer dommere, jurister, psykologer og psykiatere etter granskningen mot Gerd Liv Valla!
Det i hvert gledelig at Domstolsadministrasjonen omsider begynner å ta tak i problemstillingene knyttet til at rettssikkerhet og redelig saksbehandling i saker knyttet til lov og rett! Uavhengig av utfallet i saken i Bergen tingrett er det ikke gitt noen å forutsi eller ha noen formening om. Men det kan være en begynnelse for å få ryddet opp i det jeg mener er uredelige sammenblandinger og uriktig sakebehandling i lov- og rettsapparatet i Norge. Etter å ha fulgt flere 100 slike saker knyttet til Foreningen 2 Foreldre (F2F) – en forening jeg var med på å stifte og har innehatt mange verv i.
Uavhengig av ovennevnte sak, er det virkelig på høy tid med en selvransakelse av hvordan det står til med rettssikkerheten, nøytraliteten og hvordan medlemskap i brorskapsorganisasjoner (som f.eks, Frimurerlosjen, Rotary m.fl)
Særlig er båndene, og bruken av ”rettsoppnevnte sakkyndige/ granskningsutvalg” virkelig verdt å sette under lupen!!! En ordning som jeg vil kalle justismord satt i system! Verst er det at systemet viser at dommere kan sitte på alle sider av bordet. Fougner-utvalget som gransket Gerd Liv Valla-saken er det mest kjente eksemplet på det. Her benyttet utvalget seg anonyme kilder, udokumenterte påstander mv som en ”sannferdighet” i sine konklusjoner. Dvs påstander som det er umulig å forsvare seg mot! Denne fremgangsmåten er velkjent i domstolene, særlig i barnefordelings- og barnevernssaker. Det er bare å se på alle fedrene som er blitt fratatt retten til samvær med egne barn på grunn av falske og uriktige påstander om incest mv – fedre som i dag er frikjent fordi barna er blitt voksne og fortalt sakens fakta – det vil si fakta som ligger ”milevis” fra de ”fakta og konklusjoner” som sakkyndige uriktig har fått dømt uskyldige på i retten.
Det er virkelig grunn til å granske hva slags ”brorskapsbånd” som eksisterer dommere, jurister, psykologer og psykiatere etter granskningen mot Gerd Liv Valla!
Det i hvert gledelig at Domstolsadministrasjonen omsider begynner å ta tak i problemstillingene knyttet til at rettssikkerhet og redelig saksbehandling i saker knyttet til lov og rett! Uavhengig av utfallet i saken i Bergen tingrett er det ikke gitt noen å forutsi eller ha noen formening om. Men det kan være en begynnelse for å få ryddet opp i det jeg mener er uredelige sammenblandinger og uriktig sakebehandling i lov- og rettsapparatet i Norge. Etter å ha fulgt flere 100 slike saker knyttet til Foreningen 2 Foreldre (F2F) – en forening jeg var med på å stifte og har innehatt mange verv i.
torsdag 14. april 2011
Arbeidstider innen helse og omsorg m.fl
24 timers vakter, behov for “Nordsjøturnuser” (12 timers vakter), dvs fjerning av arbeidstakernes/ tillitsvalgtes faglige rettigheter knyttet helse, miljø og sikkerhet preger mange medieoppslag rundt i landet om dagen. Hensynet til brukerne og brukernes behov brukes som et av flere argumenter for en slik utvikling. Dersom arbeidstakeren ikke godtar ovennevnte, “trues” det med lave stillingsbrøker, økte kostnader som ut over brukerne, eller outsourcing til vikar- og bemanningsbyråer m.v.
Hva er en “Nordsjøturnus”?
“Nordsjøturnus” oppsto som en følge av at det går lite med transport til og fra oljeboreplattformene i Nordsjøen. Ordningen innebærer at arbeidstakeren arbeider 12 timer på og 12 timer fri. Så er det slik at når arbeidstakeren har fri, så er det lite annet å ta seg til enn å slappe av, sove, spise i kantine, eventuelt trimme, se på TV o.l.
Hadde en arbeidstaker hatt 12 timers vakt på land, ville vedkommende hatt husarbeid, hagearbeid, omsorgsoppgaver, familieoppgaver, arbeid i organisasjoner osv osv når vedkommende kommer hjem fra en 12 timers vakt.
Derfor er det ikke helt relevant å sammenligne totalbelastningene på arbeidstaker på “Nordsjøturnus” og en turnus på land med 12 timers vakter.
Når viktige oppgaver svikter!
Avisen Gudbrandsdølen Dagningen (07.04) omtalte at da det ble søkt om dispensasjon fra Arbeidsmiljøloven til å godta 24 timers vakter, sa Fagforbundet (LO-forbund) nei, med den konsekvens at en person meldte seg over til Delta (YS-organisasjon) – fordi de sier angivelig sier ja til slike ordninger. Det virker merkelig at Delta i dette tilfellet går inn - og langt på vei overtar arbeidsgivers ansvar for at arbeidstidens lengde? Og det er tragisk at fagforeninger ikke opptrer samlet i slike spørsmål – slikt undergraver jo alle opparbeidede faglige rettigheter – for alle!
Det man er vitne til i ovennevnte sak, får meg til å minne meg om Fremskrittspartiets tidligere leder – Carl I Hagen – på 80-tallet. Den gangen var arbeidsledigheten høy, og det var før LO tok et nasjonalt ansvar med “solidaritetsalternativet” for å få arbeidsledigheten ned (hvor arbeidstakere avsto fra høye lønnskrav i bytte med økt sysselsetting). Da fremmet Fremskrittspartiet – ved Carl I. Hagen – som et mottrekk til LOs linje, at arbeidstakere skulle begynne å underby hverandre lønn (anbud) for å få seg jobb.
I ovennevnte tilfelle – opplever jeg at Delta (YS) langt på vei står på arbeidsgivernes side, og i tillegg underbyr på arbeidstakernes sikkerhetsgaranti i forhold til helse, miljø og sikkerhet – for å kapre nye medlemmer.
Arbeidsgivers ansvar er ufravikelig og kan ikke delegeres!
Tar de som tillater lange vakter samfunnsansvaret både økonomisk og medisinsk for arbeidstakere som risikerer å bli utslitt og arbeidsufør som en konsekvens av vakter langt utover hva lovgiver har ment er grensen for lovlig arbeidstid?
Selvsagt ikke - mitt poeng i denne sammenheng -er at lange vakter er et samfunnsanliggende også.
Helse, miljø og sikkerhet – inklusive lengden og organiseringen av arbeidet – er et arbeidsgiveransvar!
Det er slik at arbeidsgiveransvaret kan ikke delegeres – det er ufravikelig! Det er arbeidsgivers ufravikelige plikt å skape helsefremmende arbeidsplasser, sikre sysselsettings-muligheter for alle, og sikre at arbeidstakere ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller forhold som går ut over helse, miljø og sikkerhet i arbeidsforholdet.
Noen trenger å bli beskyttet mot seg selv!
De med lang pendlervei, eller har spesielle sosial forhold å ta hensyn til, har ofte et ønske om å kunne ha lengre fri hjemme. Men sett ut fra et helse- og sikkerhetssynspunkt, er det ikke gitt at det nødvendigvis er noen gunstig ordning for arbeidstakeren.
Et annet fenomen, er at gjestearbeidere fra utlandet brukes nå som et argument for lange arbeidsdager, slik at de kan få lengre fri til å reise hjem. Underforstått, fordi at det kommer utenlandsk arbeidskraft og arbeider i Norge, så skal alle norske skift- og turnusarbeidere underlegges turnusordninger tilpasset gjestearbeidernes behov – og som statistisk vil føre til kraftig forringelse av helse, miljø og sikkerhetsfaktorer i forhold til egen helse og velferd. Dvs en politikk som strider mot all forskning om helsemessig risiko.
Det er også mange som jobber mye overtid, og er glad i lange vakter – for ved behov for overtid – så utløser det ekstra mange timer og dermed overtidskroner. Det er åpenbart noen som tror at “bare man får penger” for arbeidet man utfører, så oppveier det helsemessig risiko og helsemessige konsekvenser!
Det er åpenbart noen som også trenger å bli beskyttet mot seg selv!
Min opplevelse, er at mange av de som gjennom mange år har gått på lange vakter – dvs lange vakter som krever dispensasjon fra lovverket, som dermed utløser mye fri – har en bijobb ved siden av. Hver gang det er snakk om å følge arbeidstiden etter Arbeidsmiljøloven, så skriker disse som oftest høyest mot å endre arbeidstiden i medhold av loven. Antakeligvis har mange lagt seg til et forbruk, lån/ gjeld – som har gjort disse arbeidstakerne avhengig av å ha bijobber. Det er ikke uvanlig at disse arbeidstakerne etter en tid også “møter veggen” (som det heter).
Det er selvsagt hyggelig at folk har stå på vilje, og liker å ta i et tak. Mitt poeng er at det må være en balanse mellom hva lovgiver mener er riktig arbeidstid for den enkelte – og hva helsemessig forskning sier, og hva som faktisk praktiseres ute. Det er et felles ansvar etter mitt syn.
En argumentasjon som ikke henger på greip!
Når kommuner og institusjoner på den ene siden er storforbrukere av arbeidstakere på lave stillingsbrøker, og på den andre siden krever adgang til å beordre 12 og 24 timer vakter for å få systemet til å fungere, da skal det ikke mye fantasi til for skjønne at det er noe fundamentalt galt med organiseringen av arbeidet i slike virksomheter – eller kanskje mangel på sådan!
For ikke lenge siden snakket jeg med en arbeidstaker som hevdet å ha 3 arbeidskontrakter med en og samme arbeidsgiver. Likevel hadde ikke vedkommende mer enn rundt 65 % stilling til sammen på de 3 arbeidskontraktene, men vedkommende hevdet å jobbe tilsvarende 140 % stilling pga forhold som høyt sykefravær, lav grunnbemanning og stor gjennomtrekk m.v. ved virksomheten. Jeg vil tro at det koster arbeidsgivere en god del å administrere mange – fremfor få – (deltids)kontrakter også, ved siden av at det ikke å satse på en helhetlig personalpolitikk og godt arbeidsmiljø for alle arbeidstakere – ofte kan ha en høy pris!
Kvinner mot kvinner?
Helse- og omsorgsyrker er ofte overrepresentert av kvinnelige ledere og mellomledere. På den ene siden kjemper (helt berettiget) kvinner for likelønn og et likestilt arbeidsliv. På den andre siden sitter kvinnelige ledere ofte og tildeler sine medsøstre lave stillingsbrøker (dvs ei lønn som ikke er til å leve av), “Adecco-arbeidsforhold”, førtidspensjonerer eldre arbeidstakere samtidig som de tar inn arbeidstakere fra vikarbyråer osv.
Det som forundrer meg, er å være vitne til alle de tilfellene hvor det er kvinnedominert ledelse, hvor det samtidig er mange kvinner i lave stillingsbrøker, ugunstige arbeidstidsordninger, mye bruk av innleid arbeidskraft osv. Er dette også en slags kvinne mot kvinne kamp?
Mitt poeng er likelønn og likeverd, også handler om like muligheter til arbeidstid – uavhengig av kjønn. Vi har alle et felles ansvar for å få til akkurat det!
Skift- og turnusarbeidere er tapere på helsestatistikkene
Arbeidstakere på skift- og turnusarbeid topper alle statistikker på negativ helse – derfor burde arbeidsgivers ansvar handle om å forebygge helseskader – ikke å forverre dem!
Skift- og turnusarbeidere et ofte utslitt i tidlig alder. Gjennomsnittlig fratreden fra arbeidslivet ligger på ca 55 år for disse, for arbeidstakere innen helse- og omsorg ligger tilsvarende tall på ca 53 år statistisk sett. Det skjer, samtidig som at det forventes at arbeidstakere generelt skal stå i jobb til ca fylte 70 år (eller mer). Bør det ikke da ringe noen klokker blant de som mener at skift- og turnusordningene skal gjøres ennå mer belastende?
Det betyr at skift og turnusarbeid har en samfunnsøkonomisk kostnad knyttet til uførepensjonering, sykefravær, førtidspensjonering, rehabilitering mv. Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv, og det presset som er mot samfunnets velferdsordninger i betydning forringelse av stønadsordninger, bør trolig tilsi en mer restriktiv praktisering av arbeidstidsbestemmelsene enn hva tilfellet er i dag?
Skift- og turnusarbeidere topper alle statistikker over skilsmisse og samlivsbrudd. Det kan ha en sammenheng med at belastningene blir for store i forhold til hjem og barn – samtidig som man arbeider skift- og turnus. Belastningene blir ofte ekstra stor for den foreldren som ikke jobber skift- og turnus.
Videre topper skift- og turnusarbeidere alle statistikker på forhold som; redusert levealder, utvikle mage- og tarmsykdommer, søvnproblemer og lettere psykiske lidelser (hører gjerne sammen), hjerte- og karsykdommer (50 % høyere risiko), forplantningsskader (ofte lav fødselsvekt, for tidlig fødsel, økt abortrisiko), risikogruppe og overhyppighet når det gjelder utvikling av ulike kreftsykdommer (blant annet er det påvist høy risiko for brystkreft hos kvinner).
Nedsatt reaksjonsevne
Forhold som konsentrasjons- og reaksjonsevne reduseres ved betydelig ved lange vakter og arbeid på natt, og dermed øker uhellsrisikoen.
Skift- og turnusarbeidere på vei til/ fra jobb er oftere involvert i trafikkuhell enn andre grupper viser statistikker. Denne risikoen øker ved lange og anstrengende vakter. Trygg Trafikk mener eksempelvis at dersom en sjåfør kjører 8 timer i strekk, nedsettes reaksjonsevnen tilsvarende som om man hadde 1 promille alkoholprosent i blodet.
Lovgiver har ment noe!
Det er ikke for ingenting at lovgiver i utgangspunktet har vedtatt et generelt forbud mot nattarbeid i Arbeidsmiljøloven, og at dagsverkenes normallengde har fått en maksimaltid på ni timer. Det er i samsvar med forskningen og helsemessig risiko ved nattarbeid og lange dagsverk! Det er derfor forunderlig at arbeidsgivere og enkelte arbeidstakere bruker kreftene sine på å gjøre arbeidssituasjonen verre for skift- og turnusarbeidere – fremfor på tilrettelegging og forebygging! All forskning de siste 50-60 årene viser entydig negative kurver på helse for nevnte arbeidstakergrupper. Man hopper ikke bukk over slik kunnskap og viten om konsekvenser ved skift- og turnusarbeid (unntaket er YS-organisasjonen Delta)!
Hvor mange småbarnsforeldre kan ha 24 timers vakter? Hvilken kvalitet får en bruker av en person som har vært vakt i opptil 24 timer? Dersom en arbeidstaker har en “dårlig dag”, har omsorgstrengende/ kunden noen kvalitativ god opplevelse av arbeidstakeren da på 12 til 24 timers vakt? Hvilken risiko løper man mht til medisinering og arbeid som krever høy grad av aktpågivenhet og konsentrasjon dersom man øker vaktene fra 12 til 24 timer. Det er denne form for spørsmål arbeidsgivere bør stille seg – om de ønsker å ta arbeidsgiveransvaret sitt på alvor, noe de for øvrig er betalt for!
I det store og det hele dreier dette seg om; Hva slags arbeidsliv, lønns- og personalpolitikk ønsker vi fremtiden?
Hva er en “Nordsjøturnus”?
“Nordsjøturnus” oppsto som en følge av at det går lite med transport til og fra oljeboreplattformene i Nordsjøen. Ordningen innebærer at arbeidstakeren arbeider 12 timer på og 12 timer fri. Så er det slik at når arbeidstakeren har fri, så er det lite annet å ta seg til enn å slappe av, sove, spise i kantine, eventuelt trimme, se på TV o.l.
Hadde en arbeidstaker hatt 12 timers vakt på land, ville vedkommende hatt husarbeid, hagearbeid, omsorgsoppgaver, familieoppgaver, arbeid i organisasjoner osv osv når vedkommende kommer hjem fra en 12 timers vakt.
Derfor er det ikke helt relevant å sammenligne totalbelastningene på arbeidstaker på “Nordsjøturnus” og en turnus på land med 12 timers vakter.
Når viktige oppgaver svikter!
Avisen Gudbrandsdølen Dagningen (07.04) omtalte at da det ble søkt om dispensasjon fra Arbeidsmiljøloven til å godta 24 timers vakter, sa Fagforbundet (LO-forbund) nei, med den konsekvens at en person meldte seg over til Delta (YS-organisasjon) – fordi de sier angivelig sier ja til slike ordninger. Det virker merkelig at Delta i dette tilfellet går inn - og langt på vei overtar arbeidsgivers ansvar for at arbeidstidens lengde? Og det er tragisk at fagforeninger ikke opptrer samlet i slike spørsmål – slikt undergraver jo alle opparbeidede faglige rettigheter – for alle!
Det man er vitne til i ovennevnte sak, får meg til å minne meg om Fremskrittspartiets tidligere leder – Carl I Hagen – på 80-tallet. Den gangen var arbeidsledigheten høy, og det var før LO tok et nasjonalt ansvar med “solidaritetsalternativet” for å få arbeidsledigheten ned (hvor arbeidstakere avsto fra høye lønnskrav i bytte med økt sysselsetting). Da fremmet Fremskrittspartiet – ved Carl I. Hagen – som et mottrekk til LOs linje, at arbeidstakere skulle begynne å underby hverandre lønn (anbud) for å få seg jobb.
I ovennevnte tilfelle – opplever jeg at Delta (YS) langt på vei står på arbeidsgivernes side, og i tillegg underbyr på arbeidstakernes sikkerhetsgaranti i forhold til helse, miljø og sikkerhet – for å kapre nye medlemmer.
Arbeidsgivers ansvar er ufravikelig og kan ikke delegeres!
Tar de som tillater lange vakter samfunnsansvaret både økonomisk og medisinsk for arbeidstakere som risikerer å bli utslitt og arbeidsufør som en konsekvens av vakter langt utover hva lovgiver har ment er grensen for lovlig arbeidstid?
Selvsagt ikke - mitt poeng i denne sammenheng -er at lange vakter er et samfunnsanliggende også.
Helse, miljø og sikkerhet – inklusive lengden og organiseringen av arbeidet – er et arbeidsgiveransvar!
Det er slik at arbeidsgiveransvaret kan ikke delegeres – det er ufravikelig! Det er arbeidsgivers ufravikelige plikt å skape helsefremmende arbeidsplasser, sikre sysselsettings-muligheter for alle, og sikre at arbeidstakere ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, eller forhold som går ut over helse, miljø og sikkerhet i arbeidsforholdet.
Noen trenger å bli beskyttet mot seg selv!
De med lang pendlervei, eller har spesielle sosial forhold å ta hensyn til, har ofte et ønske om å kunne ha lengre fri hjemme. Men sett ut fra et helse- og sikkerhetssynspunkt, er det ikke gitt at det nødvendigvis er noen gunstig ordning for arbeidstakeren.
Et annet fenomen, er at gjestearbeidere fra utlandet brukes nå som et argument for lange arbeidsdager, slik at de kan få lengre fri til å reise hjem. Underforstått, fordi at det kommer utenlandsk arbeidskraft og arbeider i Norge, så skal alle norske skift- og turnusarbeidere underlegges turnusordninger tilpasset gjestearbeidernes behov – og som statistisk vil føre til kraftig forringelse av helse, miljø og sikkerhetsfaktorer i forhold til egen helse og velferd. Dvs en politikk som strider mot all forskning om helsemessig risiko.
Det er også mange som jobber mye overtid, og er glad i lange vakter – for ved behov for overtid – så utløser det ekstra mange timer og dermed overtidskroner. Det er åpenbart noen som tror at “bare man får penger” for arbeidet man utfører, så oppveier det helsemessig risiko og helsemessige konsekvenser!
Det er åpenbart noen som også trenger å bli beskyttet mot seg selv!
Min opplevelse, er at mange av de som gjennom mange år har gått på lange vakter – dvs lange vakter som krever dispensasjon fra lovverket, som dermed utløser mye fri – har en bijobb ved siden av. Hver gang det er snakk om å følge arbeidstiden etter Arbeidsmiljøloven, så skriker disse som oftest høyest mot å endre arbeidstiden i medhold av loven. Antakeligvis har mange lagt seg til et forbruk, lån/ gjeld – som har gjort disse arbeidstakerne avhengig av å ha bijobber. Det er ikke uvanlig at disse arbeidstakerne etter en tid også “møter veggen” (som det heter).
Det er selvsagt hyggelig at folk har stå på vilje, og liker å ta i et tak. Mitt poeng er at det må være en balanse mellom hva lovgiver mener er riktig arbeidstid for den enkelte – og hva helsemessig forskning sier, og hva som faktisk praktiseres ute. Det er et felles ansvar etter mitt syn.
En argumentasjon som ikke henger på greip!
Når kommuner og institusjoner på den ene siden er storforbrukere av arbeidstakere på lave stillingsbrøker, og på den andre siden krever adgang til å beordre 12 og 24 timer vakter for å få systemet til å fungere, da skal det ikke mye fantasi til for skjønne at det er noe fundamentalt galt med organiseringen av arbeidet i slike virksomheter – eller kanskje mangel på sådan!
For ikke lenge siden snakket jeg med en arbeidstaker som hevdet å ha 3 arbeidskontrakter med en og samme arbeidsgiver. Likevel hadde ikke vedkommende mer enn rundt 65 % stilling til sammen på de 3 arbeidskontraktene, men vedkommende hevdet å jobbe tilsvarende 140 % stilling pga forhold som høyt sykefravær, lav grunnbemanning og stor gjennomtrekk m.v. ved virksomheten. Jeg vil tro at det koster arbeidsgivere en god del å administrere mange – fremfor få – (deltids)kontrakter også, ved siden av at det ikke å satse på en helhetlig personalpolitikk og godt arbeidsmiljø for alle arbeidstakere – ofte kan ha en høy pris!
Kvinner mot kvinner?
Helse- og omsorgsyrker er ofte overrepresentert av kvinnelige ledere og mellomledere. På den ene siden kjemper (helt berettiget) kvinner for likelønn og et likestilt arbeidsliv. På den andre siden sitter kvinnelige ledere ofte og tildeler sine medsøstre lave stillingsbrøker (dvs ei lønn som ikke er til å leve av), “Adecco-arbeidsforhold”, førtidspensjonerer eldre arbeidstakere samtidig som de tar inn arbeidstakere fra vikarbyråer osv.
Det som forundrer meg, er å være vitne til alle de tilfellene hvor det er kvinnedominert ledelse, hvor det samtidig er mange kvinner i lave stillingsbrøker, ugunstige arbeidstidsordninger, mye bruk av innleid arbeidskraft osv. Er dette også en slags kvinne mot kvinne kamp?
Mitt poeng er likelønn og likeverd, også handler om like muligheter til arbeidstid – uavhengig av kjønn. Vi har alle et felles ansvar for å få til akkurat det!
Skift- og turnusarbeidere er tapere på helsestatistikkene
Arbeidstakere på skift- og turnusarbeid topper alle statistikker på negativ helse – derfor burde arbeidsgivers ansvar handle om å forebygge helseskader – ikke å forverre dem!
Skift- og turnusarbeidere et ofte utslitt i tidlig alder. Gjennomsnittlig fratreden fra arbeidslivet ligger på ca 55 år for disse, for arbeidstakere innen helse- og omsorg ligger tilsvarende tall på ca 53 år statistisk sett. Det skjer, samtidig som at det forventes at arbeidstakere generelt skal stå i jobb til ca fylte 70 år (eller mer). Bør det ikke da ringe noen klokker blant de som mener at skift- og turnusordningene skal gjøres ennå mer belastende?
Det betyr at skift og turnusarbeid har en samfunnsøkonomisk kostnad knyttet til uførepensjonering, sykefravær, førtidspensjonering, rehabilitering mv. Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv, og det presset som er mot samfunnets velferdsordninger i betydning forringelse av stønadsordninger, bør trolig tilsi en mer restriktiv praktisering av arbeidstidsbestemmelsene enn hva tilfellet er i dag?
Skift- og turnusarbeidere topper alle statistikker over skilsmisse og samlivsbrudd. Det kan ha en sammenheng med at belastningene blir for store i forhold til hjem og barn – samtidig som man arbeider skift- og turnus. Belastningene blir ofte ekstra stor for den foreldren som ikke jobber skift- og turnus.
Videre topper skift- og turnusarbeidere alle statistikker på forhold som; redusert levealder, utvikle mage- og tarmsykdommer, søvnproblemer og lettere psykiske lidelser (hører gjerne sammen), hjerte- og karsykdommer (50 % høyere risiko), forplantningsskader (ofte lav fødselsvekt, for tidlig fødsel, økt abortrisiko), risikogruppe og overhyppighet når det gjelder utvikling av ulike kreftsykdommer (blant annet er det påvist høy risiko for brystkreft hos kvinner).
Nedsatt reaksjonsevne
Forhold som konsentrasjons- og reaksjonsevne reduseres ved betydelig ved lange vakter og arbeid på natt, og dermed øker uhellsrisikoen.
Skift- og turnusarbeidere på vei til/ fra jobb er oftere involvert i trafikkuhell enn andre grupper viser statistikker. Denne risikoen øker ved lange og anstrengende vakter. Trygg Trafikk mener eksempelvis at dersom en sjåfør kjører 8 timer i strekk, nedsettes reaksjonsevnen tilsvarende som om man hadde 1 promille alkoholprosent i blodet.
Lovgiver har ment noe!
Det er ikke for ingenting at lovgiver i utgangspunktet har vedtatt et generelt forbud mot nattarbeid i Arbeidsmiljøloven, og at dagsverkenes normallengde har fått en maksimaltid på ni timer. Det er i samsvar med forskningen og helsemessig risiko ved nattarbeid og lange dagsverk! Det er derfor forunderlig at arbeidsgivere og enkelte arbeidstakere bruker kreftene sine på å gjøre arbeidssituasjonen verre for skift- og turnusarbeidere – fremfor på tilrettelegging og forebygging! All forskning de siste 50-60 årene viser entydig negative kurver på helse for nevnte arbeidstakergrupper. Man hopper ikke bukk over slik kunnskap og viten om konsekvenser ved skift- og turnusarbeid (unntaket er YS-organisasjonen Delta)!
Hvor mange småbarnsforeldre kan ha 24 timers vakter? Hvilken kvalitet får en bruker av en person som har vært vakt i opptil 24 timer? Dersom en arbeidstaker har en “dårlig dag”, har omsorgstrengende/ kunden noen kvalitativ god opplevelse av arbeidstakeren da på 12 til 24 timers vakt? Hvilken risiko løper man mht til medisinering og arbeid som krever høy grad av aktpågivenhet og konsentrasjon dersom man øker vaktene fra 12 til 24 timer. Det er denne form for spørsmål arbeidsgivere bør stille seg – om de ønsker å ta arbeidsgiveransvaret sitt på alvor, noe de for øvrig er betalt for!
I det store og det hele dreier dette seg om; Hva slags arbeidsliv, lønns- og personalpolitikk ønsker vi fremtiden?
tirsdag 12. april 2011
Markedsliberalismens første store motstand?
Vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om å si nei til EUs postdirektiv, og islendingenes nei til Icesave-avtalen bør være en stor tankevekker for EU!
Landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet kan medføre at Norge for første gang benytter seg av vetorett – gjennom EØS-avtalen – til å se nei til innføring av mer eller mindre betingelsesløs “Høyre/ Fremskrittspartipolitikk” fra EU! Islendingenes nei til Icesave-avtalen, er et kraftig signal mot den samme beinharde “Høyre-/ Fremskrittspartipolitikken” fra EU ovenfor et land som – frem til finanskollapsen – ble styrt etter nettopp Høyre-/ “Fremskrittspartiprinsipper”!
Markedsliberalismen, finanselitens arena, er underlagt et styringssystem hvor bare ca 43 % av velgerne ser noen hensikt å benytte stemmeretten på, har fått sin første gang møtt kraftig motstand!
Demokrati eller markedsliberalismen?
Nå ser vi at finanseliten, og ja til EU tilhengerne er ute og mener at dersom vedtaket fra Arbeiderpartiets landsmøte blir fulgt opp, vil dette kunne medføre “hevnaksjon” fra EU som vil kunne slå tilbake på oss. Dvs at Posten Norge eksempelvis kan tape store kontrakter i Europa, at deler av EØS-avtalen kan bli satt ute av spill osv. Sånn sett kan et nei til Postdirektivet fra Norge bli en prøvestein både for Norge og EU om det er demokratiet eller markedsliberalismen (kapitalen) som skal styre samfunnsutviklingen.
Det er krefter som spår at islendingenes nei til Icesave-avtalen kan medføre at Island nektes medlemskap i EU. I tilfelle viser det at finansforvaltning etter “Høyre-/Fremskrittspartiprinsipper” i EU går foran hensynet til inkludering, demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser i befolkningen. Dersom det er slik - betyr det i klartekst, at det EU-makt over norske naturressurser, fisk og teknologi mv som er interessant for EU – ikke livsvilkårene til nordmenn!
Et nei-veto endrer neppe markedsliberalistenes spill
Man kan ikke utelukke at EU vil reagere mot et eventuelt nei-veto fra Norge, og det kan selvsagt ramme Norge i en eller annen form. Akkurat på samme måte som Kina gjør det ovenfor Norge i disse dager med bakgrunn i siste utdeling av Nobels fredspris til en kinesisk statsborger (Liu Xiaobo) – og som skjedde i strid med den Kinesiske maktelites ønsker.
Uavhengig av det som skjer politisk mellom land, har den rike eliten – som i realiteten bestemmer alt i EU/ EØS - funnet sine smutthull, og er ikke således ikke avhengig av om et direktiv blir vedtatt eller ikke.
Stein Erik Hagen og Orkla viste nylig et eksempel på hvordan det kjølige forholdet mellom Norge og Kina for tiden kan omgås. Det Stein Erik Hagen og Orkla gjorde, var først å etablere et selskap i Sverige, deretter børstet de støvet av “blådressen” til en svensk ambassadør, og gav denne et glass champagne sammen kinesiske myndigheter, så var saken avgjort (money talks)! Stein Erik Hagen og Orkla kan starte opp med produksjoner i Kina. Og Stein Erik Hagen/ Orkla kan benytte kinesisk arbeidskraft etter “Adecco-prinsipper” - i et land uten frie fagforeninger, og pengene tikker dermed raskt inn – dvs en politikk etter “Høyre-/Fremskrittspartiprinsipper” (vi ser jo hvordan Høyre og Fremskrittspartiet vil innføre “Adecco-arbeidsmiljølov” og endre lover slik at fagforeninger mister makt og innflytelse – det fremgår av partiet program og stemmegivninger i Stortinget).
Får vi omkamper?
Det er også en fare for – både i EU og i Norge – at markedsliberalistene forsøker seg på ulike omkamper – slik at Postdirektivet til slutt blir vedtatt i en eller annen form. Demokrati – og respekten for den - er ikke akkurat spesielt fremtredende hos markedsliberalister flest!
Vi ser jo hvordan ja-siden til norsk EU-medlemskap fyrer løs med at vi skal ha omkamp på EU-avstemningene i 1973 og 1994, og slik vil de nok holde helt til man oppnår EU-medlemskap for Norge (om de noen gang gjør det). Etter at et ja-flertall er vunnet skal det aldri mer tas hensyn til folkets meninger og nye folkeavstemninger – slik jeg tolker deres argumenterer.
EU sliter
EU sliter stort for tiden! Virkningen av “Høyre-/Fremskrittspartipolitikken” (nyliberalismen) i EU-politikken, synliggjøres gradvis. Det startet i Hellas, mens Irland og Portugal er kommet etter, og er land som er på konkursen rand i dag. Spania, Italia og England sliter stort i disse dager. USA har fått seg en kraftig lærepenge etter å ha ført “Høyre-/Fremskrittspartipolitikk” i mange år, og sliter i dag med en enorm statsgjeld. En ubalanse som antydes til å være på 46 000 mrd dollar.
Fordelingspolitikken har sviktet, priser (spesielt på boliger) har vært kunstig høye mange steder – priser som ikke står i forhold til fordelingspolitikken generelt – og har kollapset manges økonomi, og det er slik at finansmiljøer mer eller mindre har fått leve sitt eget liv uten særlig kontroll – som nå har fått møte seg selv i døra. Markedsliberalismen har feilet!
Kan et nei vekke EU?
Kanskje kan et eventuelt norsk nei til Postdirektivet, og islendingenes nei Icesave-avtalen være en tankevekker for EU. Kan det på sikt medføre at EU må endre sin kurs – dvs at de må bevege seg vekk fra “Høyre-/Fremskrittspartprinsippene” (nyliberalismen) om unionene skal ha en fremtid? Det hele handler om å gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon av samfunnsutviklingen - i et samspill med innbyggerne! Dvs man må vekk fra den politikken hvor EU overkjører land og landenes befolkning med direktiver o.l. – og hvor systemet overvåker av en politisk markedsstyrt EU-domstol (les eksempelvis Laval-dommen).
I tillegg er det slik at EU har utviklet seg til å bli en byråkrat og reguleringsstat – verre enn noe annet regime vi kjenner. Er dette en ønsket utvikling? Neppe!
Veto-retten burde vært anvendt tidligere
Norsk vetorett burde vært anvendt langt tidligere – eksempelvis ovenfor datalagringsdirektivet!
Adecco-avsløringene viser at innføringen av EUs tjenestedirektiv i norsk lovgivning – inklusive sosial dumping satt i system – har slått rot i politiske partier rundt om i det offentlige, og vi får stadig nye avsløringer umenneskelige vaktordninger og sosial dumping (Det viser seg at Fremskrittspartipolitikken har nådd også kommuner styrt av de rød-grønne – med den konsekvens at de politiske forskjellene gradvis viskes ut). Dersom EUs vikardirektiv vedtas – er det min påstand at fenomenet med sosial dumping forsterkes, og “Adecco-tilstander” blir ennå mer vanlig.
EØS-avtalen bør sies opp!
Norge bør si opp EØS-avtalen, og gjøre som Sveits, som har valgt å stå utenfor både EU og EØS. EØS er og blir ikke annet enn en husmannskontrakt, som skattebetalerne må betale for – og som markedsliberalistene tjener på. Med andre ord et system som arbeidstakere og trygdede taper på – fordi EØS-avtalen i praksis betyr økte forskjeller mellom folk, dvs “Høyre-/ Fremskrittspartipolitikk” satt i system.
For en tid siden sto det på trykk at Norge hadde ratifisert flere tusen EU-direktiver, uten motstand siden EØS-avtalen ble innført. Prisen for EØS-medlemskap og tilgang til EUs markeder, er altså ukritisk å være tvunget til å endre norske lover over til å bli markedstilpassede “Høyre-/ Fremskrittspartilover” fastsatt/ tilpasset av og for den rike eliten i EU.
Folket må bli hørt!
Nei-vedtaket i Arbeiderpartiet - mot innføring av Postdirektivet, er en kraftig påminnelse til markedsliberalister i alle politiske partier – om at det finnes en befolkning i Norge! Det er denne befolkningen som har valgt sine politikere, og som krever å bli hørt. Siden innføringen av EØS-avtalen har norske politikere i stor grad ganske ensidig lyttet til den rike finanseliten som styrer EU og overkjørt befolkningen i Norge med innføring av de mange EU-direktivene uten motstand.
Kanskje kan nei-vedtaket i Arbeiderpartiet føre til økt demokrati og demokratiseringsprosesser i fremtiden. Kanskje kan nei-vedtaket i Arbeiderpartiet føre til at politikerne husker på at de er valgt av og for befolkningen i Norge – og ikke av finanseliten i EU.
I tilfelle er det på høy tid – og meget bra!
Landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet kan medføre at Norge for første gang benytter seg av vetorett – gjennom EØS-avtalen – til å se nei til innføring av mer eller mindre betingelsesløs “Høyre/ Fremskrittspartipolitikk” fra EU! Islendingenes nei til Icesave-avtalen, er et kraftig signal mot den samme beinharde “Høyre-/ Fremskrittspartipolitikken” fra EU ovenfor et land som – frem til finanskollapsen – ble styrt etter nettopp Høyre-/ “Fremskrittspartiprinsipper”!
Markedsliberalismen, finanselitens arena, er underlagt et styringssystem hvor bare ca 43 % av velgerne ser noen hensikt å benytte stemmeretten på, har fått sin første gang møtt kraftig motstand!
Demokrati eller markedsliberalismen?
Nå ser vi at finanseliten, og ja til EU tilhengerne er ute og mener at dersom vedtaket fra Arbeiderpartiets landsmøte blir fulgt opp, vil dette kunne medføre “hevnaksjon” fra EU som vil kunne slå tilbake på oss. Dvs at Posten Norge eksempelvis kan tape store kontrakter i Europa, at deler av EØS-avtalen kan bli satt ute av spill osv. Sånn sett kan et nei til Postdirektivet fra Norge bli en prøvestein både for Norge og EU om det er demokratiet eller markedsliberalismen (kapitalen) som skal styre samfunnsutviklingen.
Det er krefter som spår at islendingenes nei til Icesave-avtalen kan medføre at Island nektes medlemskap i EU. I tilfelle viser det at finansforvaltning etter “Høyre-/Fremskrittspartiprinsipper” i EU går foran hensynet til inkludering, demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser i befolkningen. Dersom det er slik - betyr det i klartekst, at det EU-makt over norske naturressurser, fisk og teknologi mv som er interessant for EU – ikke livsvilkårene til nordmenn!
Et nei-veto endrer neppe markedsliberalistenes spill
Man kan ikke utelukke at EU vil reagere mot et eventuelt nei-veto fra Norge, og det kan selvsagt ramme Norge i en eller annen form. Akkurat på samme måte som Kina gjør det ovenfor Norge i disse dager med bakgrunn i siste utdeling av Nobels fredspris til en kinesisk statsborger (Liu Xiaobo) – og som skjedde i strid med den Kinesiske maktelites ønsker.
Uavhengig av det som skjer politisk mellom land, har den rike eliten – som i realiteten bestemmer alt i EU/ EØS - funnet sine smutthull, og er ikke således ikke avhengig av om et direktiv blir vedtatt eller ikke.
Stein Erik Hagen og Orkla viste nylig et eksempel på hvordan det kjølige forholdet mellom Norge og Kina for tiden kan omgås. Det Stein Erik Hagen og Orkla gjorde, var først å etablere et selskap i Sverige, deretter børstet de støvet av “blådressen” til en svensk ambassadør, og gav denne et glass champagne sammen kinesiske myndigheter, så var saken avgjort (money talks)! Stein Erik Hagen og Orkla kan starte opp med produksjoner i Kina. Og Stein Erik Hagen/ Orkla kan benytte kinesisk arbeidskraft etter “Adecco-prinsipper” - i et land uten frie fagforeninger, og pengene tikker dermed raskt inn – dvs en politikk etter “Høyre-/Fremskrittspartiprinsipper” (vi ser jo hvordan Høyre og Fremskrittspartiet vil innføre “Adecco-arbeidsmiljølov” og endre lover slik at fagforeninger mister makt og innflytelse – det fremgår av partiet program og stemmegivninger i Stortinget).
Får vi omkamper?
Det er også en fare for – både i EU og i Norge – at markedsliberalistene forsøker seg på ulike omkamper – slik at Postdirektivet til slutt blir vedtatt i en eller annen form. Demokrati – og respekten for den - er ikke akkurat spesielt fremtredende hos markedsliberalister flest!
Vi ser jo hvordan ja-siden til norsk EU-medlemskap fyrer løs med at vi skal ha omkamp på EU-avstemningene i 1973 og 1994, og slik vil de nok holde helt til man oppnår EU-medlemskap for Norge (om de noen gang gjør det). Etter at et ja-flertall er vunnet skal det aldri mer tas hensyn til folkets meninger og nye folkeavstemninger – slik jeg tolker deres argumenterer.
EU sliter
EU sliter stort for tiden! Virkningen av “Høyre-/Fremskrittspartipolitikken” (nyliberalismen) i EU-politikken, synliggjøres gradvis. Det startet i Hellas, mens Irland og Portugal er kommet etter, og er land som er på konkursen rand i dag. Spania, Italia og England sliter stort i disse dager. USA har fått seg en kraftig lærepenge etter å ha ført “Høyre-/Fremskrittspartipolitikk” i mange år, og sliter i dag med en enorm statsgjeld. En ubalanse som antydes til å være på 46 000 mrd dollar.
Fordelingspolitikken har sviktet, priser (spesielt på boliger) har vært kunstig høye mange steder – priser som ikke står i forhold til fordelingspolitikken generelt – og har kollapset manges økonomi, og det er slik at finansmiljøer mer eller mindre har fått leve sitt eget liv uten særlig kontroll – som nå har fått møte seg selv i døra. Markedsliberalismen har feilet!
Kan et nei vekke EU?
Kanskje kan et eventuelt norsk nei til Postdirektivet, og islendingenes nei Icesave-avtalen være en tankevekker for EU. Kan det på sikt medføre at EU må endre sin kurs – dvs at de må bevege seg vekk fra “Høyre-/Fremskrittspartprinsippene” (nyliberalismen) om unionene skal ha en fremtid? Det hele handler om å gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon av samfunnsutviklingen - i et samspill med innbyggerne! Dvs man må vekk fra den politikken hvor EU overkjører land og landenes befolkning med direktiver o.l. – og hvor systemet overvåker av en politisk markedsstyrt EU-domstol (les eksempelvis Laval-dommen).
I tillegg er det slik at EU har utviklet seg til å bli en byråkrat og reguleringsstat – verre enn noe annet regime vi kjenner. Er dette en ønsket utvikling? Neppe!
Veto-retten burde vært anvendt tidligere
Norsk vetorett burde vært anvendt langt tidligere – eksempelvis ovenfor datalagringsdirektivet!
Adecco-avsløringene viser at innføringen av EUs tjenestedirektiv i norsk lovgivning – inklusive sosial dumping satt i system – har slått rot i politiske partier rundt om i det offentlige, og vi får stadig nye avsløringer umenneskelige vaktordninger og sosial dumping (Det viser seg at Fremskrittspartipolitikken har nådd også kommuner styrt av de rød-grønne – med den konsekvens at de politiske forskjellene gradvis viskes ut). Dersom EUs vikardirektiv vedtas – er det min påstand at fenomenet med sosial dumping forsterkes, og “Adecco-tilstander” blir ennå mer vanlig.
EØS-avtalen bør sies opp!
Norge bør si opp EØS-avtalen, og gjøre som Sveits, som har valgt å stå utenfor både EU og EØS. EØS er og blir ikke annet enn en husmannskontrakt, som skattebetalerne må betale for – og som markedsliberalistene tjener på. Med andre ord et system som arbeidstakere og trygdede taper på – fordi EØS-avtalen i praksis betyr økte forskjeller mellom folk, dvs “Høyre-/ Fremskrittspartipolitikk” satt i system.
For en tid siden sto det på trykk at Norge hadde ratifisert flere tusen EU-direktiver, uten motstand siden EØS-avtalen ble innført. Prisen for EØS-medlemskap og tilgang til EUs markeder, er altså ukritisk å være tvunget til å endre norske lover over til å bli markedstilpassede “Høyre-/ Fremskrittspartilover” fastsatt/ tilpasset av og for den rike eliten i EU.
Folket må bli hørt!
Nei-vedtaket i Arbeiderpartiet - mot innføring av Postdirektivet, er en kraftig påminnelse til markedsliberalister i alle politiske partier – om at det finnes en befolkning i Norge! Det er denne befolkningen som har valgt sine politikere, og som krever å bli hørt. Siden innføringen av EØS-avtalen har norske politikere i stor grad ganske ensidig lyttet til den rike finanseliten som styrer EU og overkjørt befolkningen i Norge med innføring av de mange EU-direktivene uten motstand.
Kanskje kan nei-vedtaket i Arbeiderpartiet føre til økt demokrati og demokratiseringsprosesser i fremtiden. Kanskje kan nei-vedtaket i Arbeiderpartiet føre til at politikerne husker på at de er valgt av og for befolkningen i Norge – og ikke av finanseliten i EU.
I tilfelle er det på høy tid – og meget bra!
søndag 10. april 2011
Datalagringsdirektivet - hva er det egentlige motivet?
EUs datalagringsdirektiv er vedtatt i Norge. Markedsliberalistene i EU vant nok en kamp over Norge! Direktivet ble vedtatt av markedsliberalistene i Norge. Tilbake står arbeidstakere og andre som tapere – vi er alle blitt en del av en allerede godt etablert internasjonalt overvåkingssystem- Bare at nå er det blitt legalt å overvåke på en ny måte og mer oppfattende måte, og som er til internasjonal avbenyttelse. Personvernet er betydelig svekket - nok en gang! Hem er ”vinnere” og hvem er ”tapere” – eller er det i realiteten bare tapere?
Hva er det egentlige motivet bak EUs datalagringsdirektiv?
De som kan data, har lenge hevdet at det er ikke noe problem å sende ut informasjon via en server i et fjernt land via egne dataprogrammer, som det ikke er mulig å spore. Det er personer som mer eller mindre bare fnyser av hele datalagringsdirektivet
Den samme påstanden om også nylig frem i en nyhetssending på TV, og det etter at Datalagringsdirektivet ble vedtatt. Kommentaren var at det er utviklet programmer som gjør det umulig å oppspore avsenderen, og at det kan bety at de som man virkelig trenger å overvåke går fri, mens vi andre blir overvåket. Hva slags rådgivere er det markedsliberalistene og regjeringen har benyttet, når hovedargumentet deres har vært ”behov for overvåking av kriminelle” – et argument som kanskje ikke har noen relevans jf ovennevnte?
Elektronisk adgangskort, bankterminaler, fingeravtrykk som identifikasjon, overvåking av internett, påloggingssystemer, GPS, påloggingsovervåking på dataskjermer, mobiltelefoner (kan kontrollere hvem man ringer og hvor), kameraer, kølapp-systemer, kjørebøker, bomstasjoner, digitale billetteringssystemer, bruk av agenter (vekterselskaper) og mye mye mer – er ikke nok? Kort sagt vi legger fra oss e-spor/ spor overalt vi ferdes.
Ingen kontroll
Hovedproblemet er at i ettertid har ikke den enkelte noen som helst kontroll med hva overvåkningsinformasjonen blir brukt til – eller kan bli brukt til, hvem som får tilgang til informasjonen, og om den noen gang faktisk blir slettet. Det gjør at den enkelte – ved siden av å - ikke har noen kontroll hva som skjer av innhentet overvåking – heller ikke hva informasjonen kan bli brukt til i ettertid. Det er det mest skremmende.
De fleste har en tilnærming til overvåking sålydende; ”Jeg har ingen ting å skjule – derfor gjør det ikke meg noe å bli overvåket”. Fullt så enkelt er det ikke!
Hva om uredelige hackere/ cyberspace-kriminelle får tak i slik overvåkningsmateriale om deg – personer som kan ha et annet syn/ holdning på hva som er ”rett og galt enn deg. Hva kan slike personer finne på å bruke informasjonen til?
Overvåkningen fikk nye dimmensjoner
Etter 11. september 2001, ble behovet for ytterligere overvåking satt på dagsorden, av USAs daværende president George W. Bush. Hele verden fikk føle det, spesielt ved innsjekk på flyplasser og andre strategiske knutepunkter, og det ble holdt strengere kontroll med utvalgte ”miljøer”.
En ting er at overvåking fikk en forsterket legitimitet hos mange – men problemet er at ting skjedde i et så raskt tempo – at ingen tok seg tid til å utrede konsekvenser og virkninger av de endringene som skjedde i et fremtidig perspektiv.
Overvåkingsinformasjoner knyttet til bruk av internett, og informasjoner gitt over satellitt, ble etter hvert viet oppmerksomhet for å kunne avdekke mulig kriminalitet.
EU fulgte alle oppfordringer om overvåking fra USA, også de forhold som er etter hvert ble knyttet til dataovervåking. Det er vel antakelig den sterkeste grunnen som ligger til grunn for datalagringsdirektivet.
I 2008 uttrykte det amerikanske luftforsvaret at de vil ”kjempe framtidas krig i lufta, verdensrommet og cyberspace”. Den nyetablerte kommandoen i det amerikanske luftforsvaret fikk navnet ”Cyber Command”.
Bruk av sosiale medier
Under valgkampen til Barack Obama i USA i 2008, kom det frem at Obama aldri kunne ha vunnet presidentvalget om det ikke hadde vært for den mobiliseringen som skjedd via sosial medier (SMS, Twitter/ Facebook m.fl). De sosiale mediene ble benyttet både til innsamling av økonomi til valgkampen, politiske budskap og til å mobilisere den enkelte amerikaner til å benytte stemmeretten på valgdagen.
Disse faktorene kan ha skapt en stor interesse for å overvåke hvem som støtter hvem ved valg, hvem er givere osv. (Det hevdes at enkelte av de som åpenlyst sto på Barack Obamas side i 2008 - i enkelte stater - har fått problemer med å få stillinger og den lønnen de mener å ha krav på i ettertid. I tilfelle betyr det politisk overvåking).
Cyberspace-krig/ cyberspace-kriminalitet
I august 2008, under konflikten mellom Russland og Georgia, fikk verden for første gang oppleve cyberspacekrigføring på alvor. Det er hevdet at man ikke klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra i ettertid, men man hadde en logisk forklaring – om at det trolig er Russland stod bak.
Det som skjedde var at hackere (trolig i Russland) klarte, via en oppgradering av et antivirusprogram, å infiltrere hjemmesider og informasjonssider til sentrale kilder og personer i Georgia. På denne måten maktet hackerne å manipulere informasjoner/ feilinformere opplysninger gitt på nettsidene.
Omtrent samtidig opplevde myndighetene i Latvia at hackere klarte å sette landets datasystemer helt ute av spill – og husker jeg ikke feil lå datasystemene nede i 3 – 4 dager. Man antar at aksjonister internt i Latvia sto bak knyttet til protester mot en statueplassering. Det ble opplyst at man heller ikke her klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra, men man har med rimelig sikkerhet fastslått at aktivister i eget land sto bak. Det ble hevdet at man kunne spore at sendersted var en dataserver langt utenfor Latvia – slik jeg husker det.
Det skumle med episodene fra Georgia og Latvia, er at det betyr at andre kan hacke seg inn på en hvilken som helst datamaskin, og i verste fall videreformidle falske og uriktige informasjoner om deg og dine, og som nå kan havne i en datalagringsbase.
Overvåking av e-postI april 2009, ble FOST-saken kjent i Norge, i forbindelse med at blant annet e-post til kongehuset, statsministerens kontor m.fl angivelig skulle ulovlig ha blitt overvåket av forsvarets overvåkings- og sikkerhetstjeneste (en sak som endte med frifinnelse for brudd på reglementet).
Det er parallelt med blitt avdekket flere ganger at kriminelle nettverk, som har operert på mobil- og datanettet, er blitt avslørt av overvåkingspolitiet og andre sikkerhetsmyndigheter. Ovennevnte viser at man – gjennom mange år – har hatt både hjemler og virkemidler for å drive effektiv overvåking når det trengs. Så argumentet -som mange tilhengere av EUs datalagringsdirektiv har benyttet – om at ”datalagringsdirektivet er nødvendig for å avsløre kriminalitet”, virker i beste fall naivt – men handler trolig om noe helt annet!
Revolusjonsmobilisering
2011, har vist at bruk av sosiale medier lager revolusjoner rundt om i Nord-Afrika og Midt-Østen. Regimer har falt i Marokko og Egypt – angivelig gjennom mobilisering gjennom sosiale medier. Det samme er i stor grad i ferd med å skje i Libya, Jemen, Syria, Iran og andre land i samme området.
Sosiale medier har med andre ord gitt befolkningen (befolkningsgrupper) påvirkningsmuligheter og makt! På den andre siden skjerper det ønsket om overvåking av grupperingene man ønsker å overvåke.
Hva er EUs motiver?
Markedsliberalistene i EU har – slik jeg personlig opplever det – ført en massiv kamp for å svekke og bygge ned fagbevegelsen i Europa. Dvs en fortsettelse av det arbeidet tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher – påbegynte fra begynnelsen 80-tallet. I tillegg har EU fått innført – det jeg personlig opplever som – en politisk markedsliberalistisk domstol, hvor marked og sosial dumping av arbeidstakere går foran hva som allment oppleves som ”rett og galt”. Det vises eksempelvis til Laval-dommen.
EU vet selvsagt om de samme informasjonene som nevnt – om at datalagringsdirektivet kan omgås av miljøer som ønsker å gjøre det – jf det som er omtalt ovenfor. Derfor mistenker jeg EUs datalagringsdirektiv har andre motiver enn hva som er blitt markedsført, dsv at det er et system som kan bli brukt i en markedsliberalistisk overvåking av blant arbeidstakere, fagbevegelse (og hvem som tar kontakt med dem), og hvem som tar kontakt med ulike tilsynsorgan (avsløre blant annet varslinger) m.v. Dvs forhold som kan bli brukt mot arbeidstakere i ettertid, eksempelvis i forhold karriere, lønn og anseelse.
Motivet kan altså vise seg å bli noe helt annet enn det ”å avsløre kriminalitet” er mitt poeng!
Økt cyber-kriminalitet?
Innføringen av EUs datalagringsdirektiv, kan ha en utilsiktet bi-effekt, nemlig å stimulere til et marked som har til hensikt å utvikle programmer og muligheter som har til hensikt å ramme eksisterende overvåkingssystemer negativt, Cyberspace-krig generelt, og til å tilintetgjøre lagrede dataopplysninger m.v. Dvs en eskalering av cyberspace-krigføring.
Etter at EUs datalagringsdirektiv gikk igjennom i Stortinget med 89 mot 80 stemmer, har vel både Arbeiderpartiet og Høyre fått føle nettopp det til en hvis grad – siden deres hjemmesider er blitt forsøkt hacket som en følge av at de godkjente direktivet..
Ut fra de kjente opplysningene, nevnt ovenfor, kan jeg ikke se at innføringen av EUs datalagringsdirektiv har noen helst positive effekter med seg – bare negative. Forhold som på sikt kan ha de effektene at vi utvikler et samfunn med økt mistenkeliggjøring av folk og befolkningsgrupper, et demokrati som hemmes/ svekkes fordi deler av befolkningen ikke tør å stå frem med sine meninger (og dermed fare for en en mulig overvekt av ytterliggående standpunkter), en svekkelse av frivillige organisasjoner og fagbevegelse, dvs et forhold hvor arbeidstakerne blir de store taperne.
Markedsliberalistene vant nok et slag! Men hvor demokratisk var egentlig beslutningsprosessen?
Hva er det egentlige motivet bak EUs datalagringsdirektiv?
De som kan data, har lenge hevdet at det er ikke noe problem å sende ut informasjon via en server i et fjernt land via egne dataprogrammer, som det ikke er mulig å spore. Det er personer som mer eller mindre bare fnyser av hele datalagringsdirektivet
Den samme påstanden om også nylig frem i en nyhetssending på TV, og det etter at Datalagringsdirektivet ble vedtatt. Kommentaren var at det er utviklet programmer som gjør det umulig å oppspore avsenderen, og at det kan bety at de som man virkelig trenger å overvåke går fri, mens vi andre blir overvåket. Hva slags rådgivere er det markedsliberalistene og regjeringen har benyttet, når hovedargumentet deres har vært ”behov for overvåking av kriminelle” – et argument som kanskje ikke har noen relevans jf ovennevnte?
Elektronisk adgangskort, bankterminaler, fingeravtrykk som identifikasjon, overvåking av internett, påloggingssystemer, GPS, påloggingsovervåking på dataskjermer, mobiltelefoner (kan kontrollere hvem man ringer og hvor), kameraer, kølapp-systemer, kjørebøker, bomstasjoner, digitale billetteringssystemer, bruk av agenter (vekterselskaper) og mye mye mer – er ikke nok? Kort sagt vi legger fra oss e-spor/ spor overalt vi ferdes.
Ingen kontroll
Hovedproblemet er at i ettertid har ikke den enkelte noen som helst kontroll med hva overvåkningsinformasjonen blir brukt til – eller kan bli brukt til, hvem som får tilgang til informasjonen, og om den noen gang faktisk blir slettet. Det gjør at den enkelte – ved siden av å - ikke har noen kontroll hva som skjer av innhentet overvåking – heller ikke hva informasjonen kan bli brukt til i ettertid. Det er det mest skremmende.
De fleste har en tilnærming til overvåking sålydende; ”Jeg har ingen ting å skjule – derfor gjør det ikke meg noe å bli overvåket”. Fullt så enkelt er det ikke!
Hva om uredelige hackere/ cyberspace-kriminelle får tak i slik overvåkningsmateriale om deg – personer som kan ha et annet syn/ holdning på hva som er ”rett og galt enn deg. Hva kan slike personer finne på å bruke informasjonen til?
Overvåkningen fikk nye dimmensjoner
Etter 11. september 2001, ble behovet for ytterligere overvåking satt på dagsorden, av USAs daværende president George W. Bush. Hele verden fikk føle det, spesielt ved innsjekk på flyplasser og andre strategiske knutepunkter, og det ble holdt strengere kontroll med utvalgte ”miljøer”.
En ting er at overvåking fikk en forsterket legitimitet hos mange – men problemet er at ting skjedde i et så raskt tempo – at ingen tok seg tid til å utrede konsekvenser og virkninger av de endringene som skjedde i et fremtidig perspektiv.
Overvåkingsinformasjoner knyttet til bruk av internett, og informasjoner gitt over satellitt, ble etter hvert viet oppmerksomhet for å kunne avdekke mulig kriminalitet.
EU fulgte alle oppfordringer om overvåking fra USA, også de forhold som er etter hvert ble knyttet til dataovervåking. Det er vel antakelig den sterkeste grunnen som ligger til grunn for datalagringsdirektivet.
I 2008 uttrykte det amerikanske luftforsvaret at de vil ”kjempe framtidas krig i lufta, verdensrommet og cyberspace”. Den nyetablerte kommandoen i det amerikanske luftforsvaret fikk navnet ”Cyber Command”.
Bruk av sosiale medier
Under valgkampen til Barack Obama i USA i 2008, kom det frem at Obama aldri kunne ha vunnet presidentvalget om det ikke hadde vært for den mobiliseringen som skjedd via sosial medier (SMS, Twitter/ Facebook m.fl). De sosiale mediene ble benyttet både til innsamling av økonomi til valgkampen, politiske budskap og til å mobilisere den enkelte amerikaner til å benytte stemmeretten på valgdagen.
Disse faktorene kan ha skapt en stor interesse for å overvåke hvem som støtter hvem ved valg, hvem er givere osv. (Det hevdes at enkelte av de som åpenlyst sto på Barack Obamas side i 2008 - i enkelte stater - har fått problemer med å få stillinger og den lønnen de mener å ha krav på i ettertid. I tilfelle betyr det politisk overvåking).
Cyberspace-krig/ cyberspace-kriminalitet
I august 2008, under konflikten mellom Russland og Georgia, fikk verden for første gang oppleve cyberspacekrigføring på alvor. Det er hevdet at man ikke klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra i ettertid, men man hadde en logisk forklaring – om at det trolig er Russland stod bak.
Det som skjedde var at hackere (trolig i Russland) klarte, via en oppgradering av et antivirusprogram, å infiltrere hjemmesider og informasjonssider til sentrale kilder og personer i Georgia. På denne måten maktet hackerne å manipulere informasjoner/ feilinformere opplysninger gitt på nettsidene.
Omtrent samtidig opplevde myndighetene i Latvia at hackere klarte å sette landets datasystemer helt ute av spill – og husker jeg ikke feil lå datasystemene nede i 3 – 4 dager. Man antar at aksjonister internt i Latvia sto bak knyttet til protester mot en statueplassering. Det ble opplyst at man heller ikke her klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra, men man har med rimelig sikkerhet fastslått at aktivister i eget land sto bak. Det ble hevdet at man kunne spore at sendersted var en dataserver langt utenfor Latvia – slik jeg husker det.
Det skumle med episodene fra Georgia og Latvia, er at det betyr at andre kan hacke seg inn på en hvilken som helst datamaskin, og i verste fall videreformidle falske og uriktige informasjoner om deg og dine, og som nå kan havne i en datalagringsbase.
Overvåking av e-postI april 2009, ble FOST-saken kjent i Norge, i forbindelse med at blant annet e-post til kongehuset, statsministerens kontor m.fl angivelig skulle ulovlig ha blitt overvåket av forsvarets overvåkings- og sikkerhetstjeneste (en sak som endte med frifinnelse for brudd på reglementet).
Det er parallelt med blitt avdekket flere ganger at kriminelle nettverk, som har operert på mobil- og datanettet, er blitt avslørt av overvåkingspolitiet og andre sikkerhetsmyndigheter. Ovennevnte viser at man – gjennom mange år – har hatt både hjemler og virkemidler for å drive effektiv overvåking når det trengs. Så argumentet -som mange tilhengere av EUs datalagringsdirektiv har benyttet – om at ”datalagringsdirektivet er nødvendig for å avsløre kriminalitet”, virker i beste fall naivt – men handler trolig om noe helt annet!
Revolusjonsmobilisering
2011, har vist at bruk av sosiale medier lager revolusjoner rundt om i Nord-Afrika og Midt-Østen. Regimer har falt i Marokko og Egypt – angivelig gjennom mobilisering gjennom sosiale medier. Det samme er i stor grad i ferd med å skje i Libya, Jemen, Syria, Iran og andre land i samme området.
Sosiale medier har med andre ord gitt befolkningen (befolkningsgrupper) påvirkningsmuligheter og makt! På den andre siden skjerper det ønsket om overvåking av grupperingene man ønsker å overvåke.
Hva er EUs motiver?
Markedsliberalistene i EU har – slik jeg personlig opplever det – ført en massiv kamp for å svekke og bygge ned fagbevegelsen i Europa. Dvs en fortsettelse av det arbeidet tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher – påbegynte fra begynnelsen 80-tallet. I tillegg har EU fått innført – det jeg personlig opplever som – en politisk markedsliberalistisk domstol, hvor marked og sosial dumping av arbeidstakere går foran hva som allment oppleves som ”rett og galt”. Det vises eksempelvis til Laval-dommen.
EU vet selvsagt om de samme informasjonene som nevnt – om at datalagringsdirektivet kan omgås av miljøer som ønsker å gjøre det – jf det som er omtalt ovenfor. Derfor mistenker jeg EUs datalagringsdirektiv har andre motiver enn hva som er blitt markedsført, dsv at det er et system som kan bli brukt i en markedsliberalistisk overvåking av blant arbeidstakere, fagbevegelse (og hvem som tar kontakt med dem), og hvem som tar kontakt med ulike tilsynsorgan (avsløre blant annet varslinger) m.v. Dvs forhold som kan bli brukt mot arbeidstakere i ettertid, eksempelvis i forhold karriere, lønn og anseelse.
Motivet kan altså vise seg å bli noe helt annet enn det ”å avsløre kriminalitet” er mitt poeng!
Økt cyber-kriminalitet?
Innføringen av EUs datalagringsdirektiv, kan ha en utilsiktet bi-effekt, nemlig å stimulere til et marked som har til hensikt å utvikle programmer og muligheter som har til hensikt å ramme eksisterende overvåkingssystemer negativt, Cyberspace-krig generelt, og til å tilintetgjøre lagrede dataopplysninger m.v. Dvs en eskalering av cyberspace-krigføring.
Etter at EUs datalagringsdirektiv gikk igjennom i Stortinget med 89 mot 80 stemmer, har vel både Arbeiderpartiet og Høyre fått føle nettopp det til en hvis grad – siden deres hjemmesider er blitt forsøkt hacket som en følge av at de godkjente direktivet..
Ut fra de kjente opplysningene, nevnt ovenfor, kan jeg ikke se at innføringen av EUs datalagringsdirektiv har noen helst positive effekter med seg – bare negative. Forhold som på sikt kan ha de effektene at vi utvikler et samfunn med økt mistenkeliggjøring av folk og befolkningsgrupper, et demokrati som hemmes/ svekkes fordi deler av befolkningen ikke tør å stå frem med sine meninger (og dermed fare for en en mulig overvekt av ytterliggående standpunkter), en svekkelse av frivillige organisasjoner og fagbevegelse, dvs et forhold hvor arbeidstakerne blir de store taperne.
Markedsliberalistene vant nok et slag! Men hvor demokratisk var egentlig beslutningsprosessen?
søndag 3. april 2011
Matvarekjedene under lupen!
NRK melder at et regjeringsoppnevnt utvalg som vil ha en lov som fratar de store matkjedene makt. Det hevdes at norske matbutikker har det dyreste og dårligste tilbudet i Europa. I dag er det kjedene som får rabattene ved innkjøp – utvalget mener at disse rabattene skal komme kundene til gode.
Det er noe søkt at i et land med ca 5 millioner innbyggere – fordelt over et stort og vanskelig topografisk område – så er det eierne av varehandlekjedene de som tjener seg rikest raskest her i landet. Da er det noe som ikke stemmer!
Det regjeringsoppnevnte utvalget foreslår videre at det skal etableres en ordning med ombudsmann for dagligvarehandelen, og en egen matvareportal der forbrukerne skal kunne sammenligne priser mellom matkjedene.
Disse tiltaket burde bare ha kommet lenge før!
Det er noe søkt at i et land med ca 5 millioner innbyggere – fordelt over et stort og vanskelig topografisk område – så er det eierne av varehandlekjedene de som tjener seg rikest raskest her i landet. Da er det noe som ikke stemmer!
Det regjeringsoppnevnte utvalget foreslår videre at det skal etableres en ordning med ombudsmann for dagligvarehandelen, og en egen matvareportal der forbrukerne skal kunne sammenligne priser mellom matkjedene.
Disse tiltaket burde bare ha kommet lenge før!
lørdag 2. april 2011
Ikke rør Arbeidsmiljøloven!
Fremskrittspartiet og Høyre vil ha endret Arbeidsmiljøloven – går det frem i Dagsavisen den 31.03.2011.
Noen sitater fra Dagsavisens artikkel;
Terje Røe Isaksen (Høyre) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”rigid og gammeldags”.
Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”mer et hinder enn hjelpemiddel for arbeidstakerne”.
Eli Moe-Helgesen hevder at ”loven passer ikke det moderne arbeidsliv”.
Michael Tetzchner (Høyre) mener at ”Adecco-saken viser at flere vil jobbe mer”.
Hva baserer de sine påstander på?
Fremskrittspartiet og Høyre vil derfor endre Arbeidsmiljøloven slik at;
- Det skal bli tillatt å jobbe mer overtid i perioder
- Tillate ”nordsjøturnuser” som kan fremforhandles lokalt
- Mer fleksibel gjennomsnittsberegning av arbeidstid
- Vurdere om flere skal få muligheten til å ha fleksible arbeidstider som ledere og mellomledere.
Hva slags forskning, kunnskap, dokumentasjon og holdninger ligger det bak disse utspillene til Fremskrittspartiet og Høyre som rettferdiggjør et slikt syn?
Kommentar;
Terje Røe Isaksen (Høyre) og Eli Moe-Helgesen gjør her et dårlig forsøk på å omdefinere ordet ”moderne” – og det gjenspeiler en total historieløshet på hvordan arbeidslivet har utviklet seg de siste 130 årene – som sikkert er en bevisst strategi.
På midten av 1880-tallet startet for alvor kampen om 8 timers arbeidsdag – ikke bare i Norge – men rundt om i verden. Den gangen var normalarbeidsdagen på 13 til 16 timers arbeidsdag.
I 1889 ble det gjennomført en generalstreik i USA for retten til 8 timers arbeidsdag. Året etter ble 1. mai proklamert til arbeidstakernes frihetsdag og kampdag - for gjennomføring av reformer. Kampen sto om retten til 8 timers arbeidsdag. Det skulle gå mange år før arbeidstakerne nådde målet i 8 timers arbeidsdag i Norge – den kom først i 1919. En rettighet som Fremskrittspartiet og Høyre vil rive ned ”over natten” om de får makt.
Den 06.06. 2005, behandlet og vedtok Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som støttespiller og garantist) en ny Arbeidsmiljølov. Den åpnet for 13 timers arbeidsdag – uten overtidsbetaling - og en kraftig oppmyking av arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven, samt en radikal svekkelse av stillingsvernet mv for arbeidstakere (først og fremst for arbeidstakere i arbeid som normalt rekrutteres blant de med midlere/ lavere kompetanse og lønn). Den loven ble heldigvis aldri satt ut i livet – fordi Bondevik II-regjeringen fikk avløsning i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte Arbeidsmiljøloven til tilnærmelsesvis den opprinnelige.
Foran Stortingsvalget 2009, gikk Høyre og Fremskrittspartiet ut og flagget at de vil åpne for at arbeidsgivere kunne benytte arbeidstakere inntil 13 timer pr dag – uten overtidsgodtgjørelse om de kom til makten. Heldigvis for norske arbeidstakere kom de ikke til makta – da ville trolig ”Adecco-tilstandene” vært det normale i dagens arbeidsliv.
Det Terje Røe Isaksen (Høyre) og Eli Moe-Helgesen hevder er ”å modernisere” Arbeidsmiljøloven, er med andre ord å føre arbeidstakernes rettstilstand på arbeidstid tilbake til 1880-tallet. Det vil jeg påstå er det motsatte av ”å modernisere”! I mitt vokabular heter det ”tilbakeskritt”!
Når Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”mer et hinder enn hjelpemiddel for arbeidstakerne”, så kan han umulig ha fått med seg at skift- og turnusarbeidere i snitt er utslitt, og trer ut av arbeidslivet, når de er ca 55 år. Helsearbeidere trer ut av arbeidslivet når de er ca 53 år (i Oslo 52 år) jf en undersøkelse som ble presentert for noen år siden.
Samfunnet forventer at arbeidstakere skal kunne stå i arbeidslivet til ca fylte 70 år – det betyr at skift- og turnusarbeidere i snitt er utslitt 15 år før tiden. Det kan virke som om Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) har mål om slite ut arbeidstakere på en langt tidligere tidspunkt enn dagens – ved å åpne for svekkelse av beskyttelsestiltak ovenfor arbeidstakere.
Arbeidsmiljøloven skal være en ”helsefremmende” lov, den skal forebygge helseskader fysisk og psykisk. Slik bør Arbeidsmiljøloven være også i fremtiden! Det viser seg at skift- og turnusarbeidere er overrepresentert på statistikker over sykdommer (kreft, hjerte- og karsykdommer, mage- og tarmsykdommer, depresjoner mv, samt tidligere død enn de som jobber normalarbeidsdag osv osv). Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) burde derfor – om han ønsker å ta arbeidstakere på alvor – hevde at Arbeidsmiljøloven bør styrkes på den forebyggende siden fremfor å kalle den et ”hinder for arbeidstakerne”!
Men gjennom konkludert atferd over mange år – kan man vel hevde at Fremskrittspartiet har et meget negativt og nedlatende syn på arbeidstakere i grupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere kompetanse og lønn!!! Så man blir jo ikke overrasket over slike utspill!
Michael Tetzchner (Høyre) – som mener at ”Adecco-saken viser at flere vil jobbe mer” – kan umulig ha fått med seg at kraftig underbetaling (sosial dumping) ofte tvinger mange til å måtte jobbe ekstra på luselønn for å oppnå ei lønn som er til å leve av.
Gjennom konkludert atferd over mange år – kan man trygt hevde at ”sosial dumping” på lønns og arbeidsvilkår ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn – er en fanesak for Høyre!!!
Konklusjon;
I Fremskrittspartiet og Høyre finnes det ingen tegn til ”modernisering” – men bare et ønske om å bringe arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn til et status Quo anno 1880-tallet!
Ad Fremskrittspartiet og Høyres lovendringsforslag
Fremskrittspartiets og Høyres lovendringsforslag har følgende virkninger om det skulle bli vedtatt;
- Mer makt overføres fra arbeidstakere over til arbeidsgiverne
- Lengre arbeidsdager, endrede gjennomsnittsberegningsperioder, likestille arbeidstakere med arbeidsgivere mht til arbeidstid mv, vil medføre billigere arbeidskraft for arbeidsgiverne (dvs økonomisk tap for arbeidstakere) – det vi kaller ”sosial dumping”.
- Arbeidstakere vil i praksis bli tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet – dvs en gjeninnføring av arbeidstidsordninger som eksisterte blant husmenn fra den gangen husmannsvesenet eksisterte.
- Fagforeningsknusing! Det å overlate til ”lokalt nivå” å avgjøre arbeidstidsspørsmål på avvik viser Adecco-saken til overmål at er livsfarlig. Utidig press og trusler fra arbeidsgivere som utøver skrekkregimer mot arbeidstakere, gjør at ingen tør opponere, eller stå frem når rovdrift og sosial dumping blir en del av hverdagen.
Med Michael Tetzchner (Høyre) sitt utsagn, kan man konkludere at;
- Høyre og Fremskrittspartiet vil gjøre Adecco-tilstander til det normale innenfor arbeidslivet for arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ønsker norske arbeidstakere det?
Økte fortjenester
Legger man vel dokumentert forskning til grunn for virkningen av dagens arbeidsliv til grunn, og det faktum at Fremskrittspartiet og Høyre (og Venstre og Kristeligfolkeparti) vil forverre presset og mulighetene for ytterligere rovdrift på arbeidstakere gjennom å endre Arbeidsmiljøloven, kan virkningen bli;
- Arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn får oppleve ytterligere sosial dumping (kutt i lønningene)
- Det betyr at arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn må jobbe lengre dager og bli mer utnyttet for å oppnå ei lønn som er til å leve av
- Det kan bety at arbeidstakere blir utslitt og ender opp som uføre langt tidligere enn hva tilfellet er i dag (i snitt ved fylte 55 år pr i dag)
- Markedsliberalistene/ nyliberalistene kutter parallelt i pensjoner – og foreslår kutt i uførepensjoner – så innebærer økt fattigdom, dvs ytterligere økte forskjeller i samfunnet. Ønsker vi det?
Mens for arbeidsgivere betyr ovennevnte;
- Økte fortjenester til eierne gjennom billigere arbeidskraft
- Markedsliberalistene/ nyliberalistene lover skattelette til de rike – som begrunnelse for kutte pensjoner og uføretrygd til arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn = økte fortjenester.
- Markedsliberalistene krever økt internasjonalisering – spesielt bruk av internasjonale revisorfirmaer, trolig fordi dette gir økte muligheter til å føre kapital til hemmelige kontoer i skatteparadiser.
Problemet er EUs tjenestedirektiv!
Det Terje Røe Isaksen (Høyre), Robert Eriksson (Fremskrittspartiet), Eli Moe-Helgesen, Michael Tetzchner (Høyre) og markedsliberalister for øvrig hevder, er ikke annet enn å markedsføre innholdet i EUs tjenestedirektiv/ EUs vikardirektiv m.v. Den er Norge blitt påtvunget gjennom EØS-avtalen.
Hva saken egentlig handler om!
Det saken egentlig handler om er følgende;
- De som ønsker at de nylig avdekkede Adecco-tilstandene – med tilhørende rovdrift på arbeidstakerne og sosial dumping - skal være normaltilstanden for arbeidslivet i Norge – de kan benytte sin stemme på ”samfunnssabotørene” (markedsliberalistene) – i første rekke gjelder det partiene Fremskrittspartiet og Høyre.
- De som ønsker et anstendig, inkluderende, og helsefremmende arbeidsliv for alle arbeidstakere – bruker stemmeseddelen sin på andre kandidater/ partier som står oppreist - med holdninger og ideologi som tjener arbeidstakernes interesser minst like mye som arbeidsgivernes interesser. Det vil si å støtte trepartssamarbeidet (samarbeidet mellom det offentlige, arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden) – som er den største suksessfaktoren for den velstanden vi har i Norge i dag.
Min konklusjon;
Fremskrittspartiet og Høyre kan umulig ha maktet å definere hva ordet ”moderne” egentlig betyr – for deres politikk vil medføre det stikk motsatte!
Noen sitater fra Dagsavisens artikkel;
Terje Røe Isaksen (Høyre) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”rigid og gammeldags”.
Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”mer et hinder enn hjelpemiddel for arbeidstakerne”.
Eli Moe-Helgesen hevder at ”loven passer ikke det moderne arbeidsliv”.
Michael Tetzchner (Høyre) mener at ”Adecco-saken viser at flere vil jobbe mer”.
Hva baserer de sine påstander på?
Fremskrittspartiet og Høyre vil derfor endre Arbeidsmiljøloven slik at;
- Det skal bli tillatt å jobbe mer overtid i perioder
- Tillate ”nordsjøturnuser” som kan fremforhandles lokalt
- Mer fleksibel gjennomsnittsberegning av arbeidstid
- Vurdere om flere skal få muligheten til å ha fleksible arbeidstider som ledere og mellomledere.
Hva slags forskning, kunnskap, dokumentasjon og holdninger ligger det bak disse utspillene til Fremskrittspartiet og Høyre som rettferdiggjør et slikt syn?
Kommentar;
Terje Røe Isaksen (Høyre) og Eli Moe-Helgesen gjør her et dårlig forsøk på å omdefinere ordet ”moderne” – og det gjenspeiler en total historieløshet på hvordan arbeidslivet har utviklet seg de siste 130 årene – som sikkert er en bevisst strategi.
På midten av 1880-tallet startet for alvor kampen om 8 timers arbeidsdag – ikke bare i Norge – men rundt om i verden. Den gangen var normalarbeidsdagen på 13 til 16 timers arbeidsdag.
I 1889 ble det gjennomført en generalstreik i USA for retten til 8 timers arbeidsdag. Året etter ble 1. mai proklamert til arbeidstakernes frihetsdag og kampdag - for gjennomføring av reformer. Kampen sto om retten til 8 timers arbeidsdag. Det skulle gå mange år før arbeidstakerne nådde målet i 8 timers arbeidsdag i Norge – den kom først i 1919. En rettighet som Fremskrittspartiet og Høyre vil rive ned ”over natten” om de får makt.
Den 06.06. 2005, behandlet og vedtok Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som støttespiller og garantist) en ny Arbeidsmiljølov. Den åpnet for 13 timers arbeidsdag – uten overtidsbetaling - og en kraftig oppmyking av arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven, samt en radikal svekkelse av stillingsvernet mv for arbeidstakere (først og fremst for arbeidstakere i arbeid som normalt rekrutteres blant de med midlere/ lavere kompetanse og lønn). Den loven ble heldigvis aldri satt ut i livet – fordi Bondevik II-regjeringen fikk avløsning i 2005, og Stoltenberg II-regjeringen reverserte Arbeidsmiljøloven til tilnærmelsesvis den opprinnelige.
Foran Stortingsvalget 2009, gikk Høyre og Fremskrittspartiet ut og flagget at de vil åpne for at arbeidsgivere kunne benytte arbeidstakere inntil 13 timer pr dag – uten overtidsgodtgjørelse om de kom til makten. Heldigvis for norske arbeidstakere kom de ikke til makta – da ville trolig ”Adecco-tilstandene” vært det normale i dagens arbeidsliv.
Det Terje Røe Isaksen (Høyre) og Eli Moe-Helgesen hevder er ”å modernisere” Arbeidsmiljøloven, er med andre ord å føre arbeidstakernes rettstilstand på arbeidstid tilbake til 1880-tallet. Det vil jeg påstå er det motsatte av ”å modernisere”! I mitt vokabular heter det ”tilbakeskritt”!
Når Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) hevder at Arbeidsmiljøloven er ”mer et hinder enn hjelpemiddel for arbeidstakerne”, så kan han umulig ha fått med seg at skift- og turnusarbeidere i snitt er utslitt, og trer ut av arbeidslivet, når de er ca 55 år. Helsearbeidere trer ut av arbeidslivet når de er ca 53 år (i Oslo 52 år) jf en undersøkelse som ble presentert for noen år siden.
Samfunnet forventer at arbeidstakere skal kunne stå i arbeidslivet til ca fylte 70 år – det betyr at skift- og turnusarbeidere i snitt er utslitt 15 år før tiden. Det kan virke som om Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) har mål om slite ut arbeidstakere på en langt tidligere tidspunkt enn dagens – ved å åpne for svekkelse av beskyttelsestiltak ovenfor arbeidstakere.
Arbeidsmiljøloven skal være en ”helsefremmende” lov, den skal forebygge helseskader fysisk og psykisk. Slik bør Arbeidsmiljøloven være også i fremtiden! Det viser seg at skift- og turnusarbeidere er overrepresentert på statistikker over sykdommer (kreft, hjerte- og karsykdommer, mage- og tarmsykdommer, depresjoner mv, samt tidligere død enn de som jobber normalarbeidsdag osv osv). Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) burde derfor – om han ønsker å ta arbeidstakere på alvor – hevde at Arbeidsmiljøloven bør styrkes på den forebyggende siden fremfor å kalle den et ”hinder for arbeidstakerne”!
Men gjennom konkludert atferd over mange år – kan man vel hevde at Fremskrittspartiet har et meget negativt og nedlatende syn på arbeidstakere i grupper som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere kompetanse og lønn!!! Så man blir jo ikke overrasket over slike utspill!
Michael Tetzchner (Høyre) – som mener at ”Adecco-saken viser at flere vil jobbe mer” – kan umulig ha fått med seg at kraftig underbetaling (sosial dumping) ofte tvinger mange til å måtte jobbe ekstra på luselønn for å oppnå ei lønn som er til å leve av.
Gjennom konkludert atferd over mange år – kan man trygt hevde at ”sosial dumping” på lønns og arbeidsvilkår ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn – er en fanesak for Høyre!!!
Konklusjon;
I Fremskrittspartiet og Høyre finnes det ingen tegn til ”modernisering” – men bare et ønske om å bringe arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønn til et status Quo anno 1880-tallet!
Ad Fremskrittspartiet og Høyres lovendringsforslag
Fremskrittspartiets og Høyres lovendringsforslag har følgende virkninger om det skulle bli vedtatt;
- Mer makt overføres fra arbeidstakere over til arbeidsgiverne
- Lengre arbeidsdager, endrede gjennomsnittsberegningsperioder, likestille arbeidstakere med arbeidsgivere mht til arbeidstid mv, vil medføre billigere arbeidskraft for arbeidsgiverne (dvs økonomisk tap for arbeidstakere) – det vi kaller ”sosial dumping”.
- Arbeidstakere vil i praksis bli tilgjengelig for arbeidsgiver 24 timer i døgnet – dvs en gjeninnføring av arbeidstidsordninger som eksisterte blant husmenn fra den gangen husmannsvesenet eksisterte.
- Fagforeningsknusing! Det å overlate til ”lokalt nivå” å avgjøre arbeidstidsspørsmål på avvik viser Adecco-saken til overmål at er livsfarlig. Utidig press og trusler fra arbeidsgivere som utøver skrekkregimer mot arbeidstakere, gjør at ingen tør opponere, eller stå frem når rovdrift og sosial dumping blir en del av hverdagen.
Med Michael Tetzchner (Høyre) sitt utsagn, kan man konkludere at;
- Høyre og Fremskrittspartiet vil gjøre Adecco-tilstander til det normale innenfor arbeidslivet for arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Ønsker norske arbeidstakere det?
Økte fortjenester
Legger man vel dokumentert forskning til grunn for virkningen av dagens arbeidsliv til grunn, og det faktum at Fremskrittspartiet og Høyre (og Venstre og Kristeligfolkeparti) vil forverre presset og mulighetene for ytterligere rovdrift på arbeidstakere gjennom å endre Arbeidsmiljøloven, kan virkningen bli;
- Arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn får oppleve ytterligere sosial dumping (kutt i lønningene)
- Det betyr at arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn må jobbe lengre dager og bli mer utnyttet for å oppnå ei lønn som er til å leve av
- Det kan bety at arbeidstakere blir utslitt og ender opp som uføre langt tidligere enn hva tilfellet er i dag (i snitt ved fylte 55 år pr i dag)
- Markedsliberalistene/ nyliberalistene kutter parallelt i pensjoner – og foreslår kutt i uførepensjoner – så innebærer økt fattigdom, dvs ytterligere økte forskjeller i samfunnet. Ønsker vi det?
Mens for arbeidsgivere betyr ovennevnte;
- Økte fortjenester til eierne gjennom billigere arbeidskraft
- Markedsliberalistene/ nyliberalistene lover skattelette til de rike – som begrunnelse for kutte pensjoner og uføretrygd til arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn = økte fortjenester.
- Markedsliberalistene krever økt internasjonalisering – spesielt bruk av internasjonale revisorfirmaer, trolig fordi dette gir økte muligheter til å føre kapital til hemmelige kontoer i skatteparadiser.
Problemet er EUs tjenestedirektiv!
Det Terje Røe Isaksen (Høyre), Robert Eriksson (Fremskrittspartiet), Eli Moe-Helgesen, Michael Tetzchner (Høyre) og markedsliberalister for øvrig hevder, er ikke annet enn å markedsføre innholdet i EUs tjenestedirektiv/ EUs vikardirektiv m.v. Den er Norge blitt påtvunget gjennom EØS-avtalen.
Hva saken egentlig handler om!
Det saken egentlig handler om er følgende;
- De som ønsker at de nylig avdekkede Adecco-tilstandene – med tilhørende rovdrift på arbeidstakerne og sosial dumping - skal være normaltilstanden for arbeidslivet i Norge – de kan benytte sin stemme på ”samfunnssabotørene” (markedsliberalistene) – i første rekke gjelder det partiene Fremskrittspartiet og Høyre.
- De som ønsker et anstendig, inkluderende, og helsefremmende arbeidsliv for alle arbeidstakere – bruker stemmeseddelen sin på andre kandidater/ partier som står oppreist - med holdninger og ideologi som tjener arbeidstakernes interesser minst like mye som arbeidsgivernes interesser. Det vil si å støtte trepartssamarbeidet (samarbeidet mellom det offentlige, arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden) – som er den største suksessfaktoren for den velstanden vi har i Norge i dag.
Min konklusjon;
Fremskrittspartiet og Høyre kan umulig ha maktet å definere hva ordet ”moderne” egentlig betyr – for deres politikk vil medføre det stikk motsatte!
Riksrevisjonen gjør jobben sin!
Offentlig revisjon er bygd på demokratisk kontroll og revisjon av den offentlige forvaltningen – det være seg Riksrevisjonen - som annen offentlig revisjon (eksempelvis kommunal revisjon). Den offentlige revisjonen har vært, og er, et meget viktig organ for blant annet å motvirke uregelmessigheter, korrupsjon og korrupsjonskulturer i den offentlige forvaltningen.
Etiske og moralske demokratiske holdninger
Offentlig revisjon bygger på helt andre etiske og moralske holdninger enn privat revisjon. Når eksempelvis en virksomhet er misfornøyd med et innleid privat revisjonsfirma (fordi revisjonsfirmaet gjør jobben sin og avdekker feil og uregelmessigheter), så bytter den virksomheten som oftest over til et annet revisjonsfirma med ”de riktige holdningene” – dvs i betydning et revisjonsfirma som godtar virksomhetens politikk selv om i varierende grad forekommer.
Vi vet hvor galt det kan gå med private revisjonsfirmaer med ”de riktige holdningene” (dvs uredelige holdninger). Enron-skandalen i USA er vel den mest kjente. Nedre Romerike vannverk, Undervisningsbygg AS er norske eksempler fra Norge på hvordan det kan gå når revisjonen ikke fungerer.
Det er også et tankekors at revisorfirmaer ofte har internasjonale forgreninger. Kan det være slik at denne internasjonale organiseringen er gunstig med tanke på alle de som flytter penger til hemmelig kontoer i skatteparadiser???
AS-sifisering = økt privat revisjon
Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) ”privatiserte” Norges bank, blant annet gjennom å kaste ut demokratisk folkevalgte fra styret – dvs at Norges bank ikke lengre styres gjennom demokratiske beslutninger (AS-ifisert). Det betyr at Norges bank ikke lengre er underlagt forvaltningen. Forvaltningen av blant annet Oljefondet utland er lagt under Norges bank, men hvor store deler av virksomheten er flagget ut. Straks disse omstillingene i (fristillingen av) Norges bank ble foretatt – dukket spørsmålet opp om - ensidig - å ha bare privat revisjon av Norges bank og underliggende selskaper. (Når jeg hører slike tanker – så tenker jeg på den økonomiske kollapsen på Island).
Privatisering av offentlige tjenester, AS-ifisering (inkl andre styreformer som foretak, stiftelser o.l) innebærer økt privat revisjon – i tråd med Aksjelovens regnskapsprinsipper. Dette har vært en villet politisk politikk fra markedsliberalistene – som samtidig har støttet seg til regnskapsmodellene fra New Public Management (NPM) som ble innført med markedsliberalismen (dvs høyrepolitikk/ EU-politikk).
I mitt hode betyr det en politisk bestemt nedprioritering av demokratisk styring, kontroll og revisjon av fellesskapets midler. Det som gjør meg ekstra bekymret - er at til å styre de ulike selskapene – håndplukkes det stort sett ensidig bare medlemmer av ”gutte-/ jenteklubben grei”! Dvs markedsliberalister!
Riksrevisor Jørgen Kosmo er et funn!
Riksrevisor Jørgen Kosmo er blitt en mektig person, som statsråder og byråkrater frykter. Men Jørgen Kosmo er samtidig et funn for Riksrevisjonen og det norske folk – ikke minst for de som ”sitter nederst ved bordet”. Han er uredd, og han gjør jobben sin! Riksrevisjonen er blitt en folkets institusjon! Spesielt når Riksrevisjonen avdekker de forhold som ikke fungerer for norske forbrukere - på tjenester som det offentlig har et ansvar for. Eksempelvis har Riksrevisjonens skarpe kritikk av NAV vært høyst berettiget!
Markedsliberalismen fungerer ikke!
Nettopp tidligere NAV-direktør, Tor Sagli, setter ord på hvor nødvendig Riksrevisjonen er for det norske folk – mot markedsliberalistene og deres holdninger, politikk og makt. Tor Sagli uttaler, sitat; ”Når Riksrevisjonen spisser saker bevisst i media, får folk et skeivt bilde av staten. Resultatet blir en systematisk svekkelse av omdømmet til offentlig sektor (Klassekampen 26.03.2011)”. Underforstått, jf Saglis utsagn; Markedsliberalistisk politikk og styringssystemer skal få leve sitt liv uten kritikk og innsyn – og i hvert fall ikke i mediene.
Det Riksrevisjonen avdekker, og det gang på gang - er at den markedsliberalistiske politikken, og dens styringssystemer og regnskapsmodeller (NPM) ikke fungerer for store deler av forbrukerne av offentlige tjenester! Derfor er det ikke til å undres over at markedsliberaister misliker Riksrevisjonen – og derfor gradvis retter blikket mot denne institusjonen - og hvor hensikten åpenbart er å forsøke å svekke den.
Derfor bør befolkningen sørge for å slå ring rundt offentlig revisjon, og Riksrevisjonen i særdeleshet! Er det noen som tror at eksempelvis NAV (og eller andre virksomheter som er blitt kritisert NAV) hadde foretatt/ forsøker å foreta forbedringer på ting som ikke fungerer om det ikke hadde vært for Riksrevisjonen? Svaret på det er nei – er min påstand!
Offentlig kontroll og revisjon er en nødvendighet, og det er mer nødvendig enn noen gang tidligere, dersom demokratiet skal fungere – og mot det som viser seg å være ”markedsliberalismens utilstrekkelighet”!
Etiske og moralske demokratiske holdninger
Offentlig revisjon bygger på helt andre etiske og moralske holdninger enn privat revisjon. Når eksempelvis en virksomhet er misfornøyd med et innleid privat revisjonsfirma (fordi revisjonsfirmaet gjør jobben sin og avdekker feil og uregelmessigheter), så bytter den virksomheten som oftest over til et annet revisjonsfirma med ”de riktige holdningene” – dvs i betydning et revisjonsfirma som godtar virksomhetens politikk selv om i varierende grad forekommer.
Vi vet hvor galt det kan gå med private revisjonsfirmaer med ”de riktige holdningene” (dvs uredelige holdninger). Enron-skandalen i USA er vel den mest kjente. Nedre Romerike vannverk, Undervisningsbygg AS er norske eksempler fra Norge på hvordan det kan gå når revisjonen ikke fungerer.
Det er også et tankekors at revisorfirmaer ofte har internasjonale forgreninger. Kan det være slik at denne internasjonale organiseringen er gunstig med tanke på alle de som flytter penger til hemmelig kontoer i skatteparadiser???
AS-sifisering = økt privat revisjon
Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) ”privatiserte” Norges bank, blant annet gjennom å kaste ut demokratisk folkevalgte fra styret – dvs at Norges bank ikke lengre styres gjennom demokratiske beslutninger (AS-ifisert). Det betyr at Norges bank ikke lengre er underlagt forvaltningen. Forvaltningen av blant annet Oljefondet utland er lagt under Norges bank, men hvor store deler av virksomheten er flagget ut. Straks disse omstillingene i (fristillingen av) Norges bank ble foretatt – dukket spørsmålet opp om - ensidig - å ha bare privat revisjon av Norges bank og underliggende selskaper. (Når jeg hører slike tanker – så tenker jeg på den økonomiske kollapsen på Island).
Privatisering av offentlige tjenester, AS-ifisering (inkl andre styreformer som foretak, stiftelser o.l) innebærer økt privat revisjon – i tråd med Aksjelovens regnskapsprinsipper. Dette har vært en villet politisk politikk fra markedsliberalistene – som samtidig har støttet seg til regnskapsmodellene fra New Public Management (NPM) som ble innført med markedsliberalismen (dvs høyrepolitikk/ EU-politikk).
I mitt hode betyr det en politisk bestemt nedprioritering av demokratisk styring, kontroll og revisjon av fellesskapets midler. Det som gjør meg ekstra bekymret - er at til å styre de ulike selskapene – håndplukkes det stort sett ensidig bare medlemmer av ”gutte-/ jenteklubben grei”! Dvs markedsliberalister!
Riksrevisor Jørgen Kosmo er et funn!
Riksrevisor Jørgen Kosmo er blitt en mektig person, som statsråder og byråkrater frykter. Men Jørgen Kosmo er samtidig et funn for Riksrevisjonen og det norske folk – ikke minst for de som ”sitter nederst ved bordet”. Han er uredd, og han gjør jobben sin! Riksrevisjonen er blitt en folkets institusjon! Spesielt når Riksrevisjonen avdekker de forhold som ikke fungerer for norske forbrukere - på tjenester som det offentlig har et ansvar for. Eksempelvis har Riksrevisjonens skarpe kritikk av NAV vært høyst berettiget!
Markedsliberalismen fungerer ikke!
Nettopp tidligere NAV-direktør, Tor Sagli, setter ord på hvor nødvendig Riksrevisjonen er for det norske folk – mot markedsliberalistene og deres holdninger, politikk og makt. Tor Sagli uttaler, sitat; ”Når Riksrevisjonen spisser saker bevisst i media, får folk et skeivt bilde av staten. Resultatet blir en systematisk svekkelse av omdømmet til offentlig sektor (Klassekampen 26.03.2011)”. Underforstått, jf Saglis utsagn; Markedsliberalistisk politikk og styringssystemer skal få leve sitt liv uten kritikk og innsyn – og i hvert fall ikke i mediene.
Det Riksrevisjonen avdekker, og det gang på gang - er at den markedsliberalistiske politikken, og dens styringssystemer og regnskapsmodeller (NPM) ikke fungerer for store deler av forbrukerne av offentlige tjenester! Derfor er det ikke til å undres over at markedsliberaister misliker Riksrevisjonen – og derfor gradvis retter blikket mot denne institusjonen - og hvor hensikten åpenbart er å forsøke å svekke den.
Derfor bør befolkningen sørge for å slå ring rundt offentlig revisjon, og Riksrevisjonen i særdeleshet! Er det noen som tror at eksempelvis NAV (og eller andre virksomheter som er blitt kritisert NAV) hadde foretatt/ forsøker å foreta forbedringer på ting som ikke fungerer om det ikke hadde vært for Riksrevisjonen? Svaret på det er nei – er min påstand!
Offentlig kontroll og revisjon er en nødvendighet, og det er mer nødvendig enn noen gang tidligere, dersom demokratiet skal fungere – og mot det som viser seg å være ”markedsliberalismens utilstrekkelighet”!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
