Markedsliberalismens første store motstand?

Vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om å si nei til EUs postdirektiv, og islendingenes nei til Icesave-avtalen bør være en stor tankevekker for EU!

Landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet kan medføre at Norge for første gang benytter seg av vetorett – gjennom EØS-avtalen – til å se nei til innføring av mer eller mindre betingelsesløs “Høyre/ Fremskrittspartipolitikk” fra EU! Islendingenes nei til Icesave-avtalen, er et kraftig signal mot den samme beinharde “Høyre-/ Fremskrittspartipolitikken” fra EU ovenfor et land som – frem til finanskollapsen – ble styrt etter nettopp Høyre-/ “Fremskrittspartiprinsipper”!
Markedsliberalismen, finanselitens arena, er underlagt et styringssystem hvor bare ca 43 % av velgerne ser noen hensikt å benytte stemmeretten på, har fått sin første gang møtt kraftig motstand!


Demokrati eller markedsliberalismen?
Nå ser vi at finanseliten, og ja til EU tilhengerne er ute og mener at dersom vedtaket fra Arbeiderpartiets landsmøte blir fulgt opp, vil dette kunne medføre “hevnaksjon” fra EU som vil kunne slå tilbake på oss. Dvs at Posten Norge eksempelvis kan tape store kontrakter i Europa, at deler av EØS-avtalen kan bli satt ute av spill osv. Sånn sett kan et nei til Postdirektivet fra Norge bli en prøvestein både for Norge og EU om det er demokratiet eller markedsliberalismen (kapitalen) som skal styre samfunnsutviklingen.

Det er krefter som spår at islendingenes nei til Icesave-avtalen kan medføre at Island nektes medlemskap i EU. I tilfelle viser det at finansforvaltning etter “Høyre-/Fremskrittspartiprinsipper” i EU går foran hensynet til inkludering, demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser i befolkningen. Dersom det er slik - betyr det i klartekst, at det EU-makt over norske naturressurser, fisk og teknologi mv som er interessant for EU – ikke livsvilkårene til nordmenn!


Et nei-veto endrer neppe markedsliberalistenes spill
Man kan ikke utelukke at EU vil reagere mot et eventuelt nei-veto fra Norge, og det kan selvsagt ramme Norge i en eller annen form. Akkurat på samme måte som Kina gjør det ovenfor Norge i disse dager med bakgrunn i siste utdeling av Nobels fredspris til en kinesisk statsborger (Liu Xiaobo) – og som skjedde i strid med den Kinesiske maktelites ønsker.

Uavhengig av det som skjer politisk mellom land, har den rike eliten – som i realiteten bestemmer alt i EU/ EØS - funnet sine smutthull, og er ikke således ikke avhengig av om et direktiv blir vedtatt eller ikke.
Stein Erik Hagen og Orkla viste nylig et eksempel på hvordan det kjølige forholdet mellom Norge og Kina for tiden kan omgås. Det Stein Erik Hagen og Orkla gjorde, var først å etablere et selskap i Sverige, deretter børstet de støvet av “blådressen” til en svensk ambassadør, og gav denne et glass champagne sammen kinesiske myndigheter, så var saken avgjort (money talks)! Stein Erik Hagen og Orkla kan starte opp med produksjoner i Kina. Og Stein Erik Hagen/ Orkla kan benytte kinesisk arbeidskraft etter “Adecco-prinsipper” - i et land uten frie fagforeninger, og pengene tikker dermed raskt inn – dvs en politikk etter “Høyre-/Fremskrittspartiprinsipper” (vi ser jo hvordan Høyre og Fremskrittspartiet vil innføre “Adecco-arbeidsmiljølov” og endre lover slik at fagforeninger mister makt og innflytelse – det fremgår av partiet program og stemmegivninger i Stortinget).


Får vi omkamper?
Det er også en fare for – både i EU og i Norge – at markedsliberalistene forsøker seg på ulike omkamper – slik at Postdirektivet til slutt blir vedtatt i en eller annen form. Demokrati – og respekten for den - er ikke akkurat spesielt fremtredende hos markedsliberalister flest!

Vi ser jo hvordan ja-siden til norsk EU-medlemskap fyrer løs med at vi skal ha omkamp på EU-avstemningene i 1973 og 1994, og slik vil de nok holde helt til man oppnår EU-medlemskap for Norge (om de noen gang gjør det). Etter at et ja-flertall er vunnet skal det aldri mer tas hensyn til folkets meninger og nye folkeavstemninger – slik jeg tolker deres argumenterer.


EU sliter
EU sliter stort for tiden! Virkningen av “Høyre-/Fremskrittspartipolitikken” (nyliberalismen) i EU-politikken, synliggjøres gradvis. Det startet i Hellas, mens Irland og Portugal er kommet etter, og er land som er på konkursen rand i dag. Spania, Italia og England sliter stort i disse dager. USA har fått seg en kraftig lærepenge etter å ha ført “Høyre-/Fremskrittspartipolitikk” i mange år, og sliter i dag med en enorm statsgjeld. En ubalanse som antydes til å være på 46 000 mrd dollar.

Fordelingspolitikken har sviktet, priser (spesielt på boliger) har vært kunstig høye mange steder – priser som ikke står i forhold til fordelingspolitikken generelt – og har kollapset manges økonomi, og det er slik at finansmiljøer mer eller mindre har fått leve sitt eget liv uten særlig kontroll – som nå har fått møte seg selv i døra. Markedsliberalismen har feilet!


Kan et nei vekke EU?
Kanskje kan et eventuelt norsk nei til Postdirektivet, og islendingenes nei Icesave-avtalen være en tankevekker for EU. Kan det på sikt medføre at EU må endre sin kurs – dvs at de må bevege seg vekk fra “Høyre-/Fremskrittspartprinsippene” (nyliberalismen) om unionene skal ha en fremtid? Det hele handler om å gjeninnføre demokratisk styring, kontroll og revisjon av samfunnsutviklingen - i et samspill med innbyggerne! Dvs man må vekk fra den politikken hvor EU overkjører land og landenes befolkning med direktiver o.l. – og hvor systemet overvåker av en politisk markedsstyrt EU-domstol (les eksempelvis Laval-dommen).

I tillegg er det slik at EU har utviklet seg til å bli en byråkrat og reguleringsstat – verre enn noe annet regime vi kjenner. Er dette en ønsket utvikling? Neppe!


Veto-retten burde vært anvendt tidligere
Norsk vetorett burde vært anvendt langt tidligere – eksempelvis ovenfor datalagringsdirektivet!
Adecco-avsløringene viser at innføringen av EUs tjenestedirektiv i norsk lovgivning – inklusive sosial dumping satt i system – har slått rot i politiske partier rundt om i det offentlige, og vi får stadig nye avsløringer umenneskelige vaktordninger og sosial dumping (Det viser seg at Fremskrittspartipolitikken har nådd også kommuner styrt av de rød-grønne – med den konsekvens at de politiske forskjellene gradvis viskes ut). Dersom EUs vikardirektiv vedtas – er det min påstand at fenomenet med sosial dumping forsterkes, og “Adecco-tilstander” blir ennå mer vanlig.


EØS-avtalen bør sies opp!
Norge bør si opp EØS-avtalen, og gjøre som Sveits, som har valgt å stå utenfor både EU og EØS. EØS er og blir ikke annet enn en husmannskontrakt, som skattebetalerne må betale for – og som markedsliberalistene tjener på. Med andre ord et system som arbeidstakere og trygdede taper på – fordi EØS-avtalen i praksis betyr økte forskjeller mellom folk, dvs “Høyre-/ Fremskrittspartipolitikk” satt i system.

For en tid siden sto det på trykk at Norge hadde ratifisert flere tusen EU-direktiver, uten motstand siden EØS-avtalen ble innført. Prisen for EØS-medlemskap og tilgang til EUs markeder, er altså ukritisk å være tvunget til å endre norske lover over til å bli markedstilpassede “Høyre-/ Fremskrittspartilover” fastsatt/ tilpasset av og for den rike eliten i EU.


Folket må bli hørt!
Nei-vedtaket i Arbeiderpartiet - mot innføring av Postdirektivet, er en kraftig påminnelse til markedsliberalister i alle politiske partier – om at det finnes en befolkning i Norge! Det er denne befolkningen som har valgt sine politikere, og som krever å bli hørt. Siden innføringen av EØS-avtalen har norske politikere i stor grad ganske ensidig lyttet til den rike finanseliten som styrer EU og overkjørt befolkningen i Norge med innføring av de mange EU-direktivene uten motstand.
Kanskje kan nei-vedtaket i Arbeiderpartiet føre til økt demokrati og demokratiseringsprosesser i fremtiden. Kanskje kan nei-vedtaket i Arbeiderpartiet føre til at politikerne husker på at de er valgt av og for befolkningen i Norge – og ikke av finanseliten i EU.
I tilfelle er det på høy tid – og meget bra!