Vancouvers innbyggere kan bli sittende igjen med en gigantgjeld, anslått til én milliard dollar, etter et OL-arrangement kan bli rammet av konkurser og budsjettsprekk (jf Aftenposten.no). Det er i hvert slått fast at Vancouver-områdets innbyggere våkner mandag morgen til en gigantisk OL-regning.
Var det noe man lærte av OL på Lillehammer i 1994, så var det at det var elitens fest. Eliten fikk pleiet egen familie og forretningsforbindelsene, og med statsoverhodene i bakgrunnen. Og noen kjendiser ellers fikk være med. LOOC fikk bruke ”gravemaskin” i skattebetalernes pengebinge. Arbeidstakerne og andre (som ikke tilhørte eliten) fikk i det store og det hele være med i dugnadsgjengen for fiffen. Fiffen - folk som er kjent for ikke å betale særlig med skatt, utnyttelse av skattesystemet, skatteflyktninger, og noen med navn knyttet til skatteparadiser – fikk sin fest. I stor grad på statens regning.
OL-anleggene på Lillehammer fikk et etterbruksfond, som etter hvert er brukt opp. Nå begynner anleggende å bli så ”gamle” at vedlikeholdskostnadene etter hvert vil stige merkbart. Hvem må da betale for Fiffens fest i 1994 med videre drift av anleggene – og etter at etterbruksfondene er brukt opp, jo selvsagt de berørte kommunene. Alternativet er å rive ned anleggene (på skattebetalernes penger). Det vil selvsagt gå utover kommunenes velferdstilbud.
Det viser seg (i Vacouver-OL) at det var markedsliberalistene (nyliberalismen), de som sørget for den verdensomspennende finanskrisen vi er inne i - som sviktet OL i Vancouver. Det i mangel på demokratisk styring, kontroll og revisjon. Spesielt fordi det fremheves at blant annet konkursene til Nortel Networks og General Motors gikk sterkt ut over sponsorinntekter til Vancouver.
For å gjøre Vancouver ”spiselig” som OL-arrangør ovenfor politiske myndigheter – benyttet markedsliberalistene seg av kjente taktikker – som vi kjenner igjen fra finanskollapsen. Markedsliberalistene i Vancouvers byggenæring kan ha forsynt Vancouver med en plan som viste seg å være ”for god” til å være sann, når det gjelder etterbruken av OL-anleggene. Planer som politikerne bet på av frykt for å virke negative. Det medførte at Vancouvers innbyggere (580 000 i antall) ble påført en gjeld på nesten én milliard dollar, eller 6 milliarder kroner allerede i 2006 når alpint -anleggene ble rustet opp.
Slike metoder for feilslåtte økonomiske beregninger kjenner vi igjen fra Norge også – i noe mindre målestokk - fra utbyggingen av nye Holmenkollen. I utgangspunktet skulle nye Holmenkollen koste 581 mill kr. Nå viser det seg at prislappen blir på ca 1,8 mrd kroner. Når man først har brukt opp 581 mill kr, er det vanskelig for politikerne å stoppe videre utbygging – det vet markedsliberalistene, derfor underkalkulerer de slike oppdrag, noe som synes å være bevisst. Utbyggerne vil tjene sine penger, og skattebetalerne (de som gjør det) er de som betaler.
Men tilbake til OL-arrangementene genrelt. Er det ikke på tide at eliten betaler for sine fester selv – også for etterbrukskostnader? Hvorfor skal skattebetalere (dugnadsgjengene for fiffen) belemres med slike kostnader? Lærdommen må være; Måtte det norske folk aldri mer måtte bli belemret med et nytt OL! Det kan neppe være i de olympiske lekers ånd å påføre befolkningen, kommuner og land enorme kostnader/ etterkostnader - som grovt rammer velferdstilbudene til trengende!
søndag 28. februar 2010
11,5 millioner i utbytte på privat barnevern
I utgangspunktet er det en stor skam at barn som står svakt blir satt ut på anbud igjen – og ikke er et offentlig ansvar!
I tidligere tider – det man gjerne kaller for ”gamle dager” – ble barnevernsbarn solgt på anbud (auksjon) til den, eller de, som betalte minst penger for barnet/barna. Som oftest betydde det for barna at de ble overlatt til et system med omsorgssvikt, barnearbeid, sult og fornedrelse, og hvor flere barn opplevde mishandling og ulike former for misbruk. Det ble skrevet om barnevernsbarna at man kunne se hvem som var det. De var magre, dårlig kledd, og ofte med en gul/blå hudfarge – som skyldtes underernæring. Dødeligheten blant barnevernsbarna var oppe i hele 50 %. Ingen brydde seg særlig om det den gangen - samfunnet var hjerterå ovenfor disse barna den gangen.
Med innføring av markedsliberalismen (nyliberalismen), har vi nytt fått et system med at barnevernsbarn ”selges” på anbud til private, det vil si et system med at de som byr minst får barna. Barn er blitt butikk for private!
Det blir generelt fortalt at flere private barnvernstilbud tidvis bærer preg av ren ”oppbevaring” av barn, dvs at de ikke får nødvendig faglig oppfølging og tilbud slik de burde. Her har det offentlige helt andre krav på seg til å følge opp barna.
Og anbud fungerer jo slik at jo mindre aktivitet som generer kostnader (i dette tilfelle ovenfor barnevernsbarn), jo større blir overskuddet.
I NRK ble det for en tid siden omtalt at Nordre Kråkerud Gård Kysthuset AS, som er et privat selskap i Spydeberg, tjente 11,5 millioner kroner på barnevern i 2008. Denne reportasjen forteller ikke noe om hva slags tilbud barna får på denne institusjonen, men etter mitt syn blir det helt feil å ta ut utbytte på barnevern, og tjene slike summer som det her er snakk om på det som skal være hjelp til barn som står svakt. Man må også legge til grunn at flere av barna antas å ha opplevd stor grad av omsorgsvikt der de kommer fra – og dermed har en ballast som de bærer med seg gjennom livet.
Når det generelt trengs mer penger innen barnevernet for å dekke opp udekkede behov, blir det helt feil å kunne ta ut slike store utbytter som 11,5 millioner på et år – slik som det fremgår i nevnte reportasje. Det er jo slik at det offentlige ikke kan ta ut utbytte – dvs at eventuelle overskudd pløyes tilbake i driften.
Privatisering, anbud og markedsliberalisme (høyrepolitikk) på barnevern er og blir en stor uting, og jeg vil påstå at det offentlige svikter mange barn ved at store summer tas ut som utbytte til de private som har fått sine markedsandeler!
Med slike store utbyttemuligheter, frykter jeg at det kan appelere til mindre seriøse aktører som er ute etter rask profitt!
I tidligere tider – det man gjerne kaller for ”gamle dager” – ble barnevernsbarn solgt på anbud (auksjon) til den, eller de, som betalte minst penger for barnet/barna. Som oftest betydde det for barna at de ble overlatt til et system med omsorgssvikt, barnearbeid, sult og fornedrelse, og hvor flere barn opplevde mishandling og ulike former for misbruk. Det ble skrevet om barnevernsbarna at man kunne se hvem som var det. De var magre, dårlig kledd, og ofte med en gul/blå hudfarge – som skyldtes underernæring. Dødeligheten blant barnevernsbarna var oppe i hele 50 %. Ingen brydde seg særlig om det den gangen - samfunnet var hjerterå ovenfor disse barna den gangen.
Med innføring av markedsliberalismen (nyliberalismen), har vi nytt fått et system med at barnevernsbarn ”selges” på anbud til private, det vil si et system med at de som byr minst får barna. Barn er blitt butikk for private!
Det blir generelt fortalt at flere private barnvernstilbud tidvis bærer preg av ren ”oppbevaring” av barn, dvs at de ikke får nødvendig faglig oppfølging og tilbud slik de burde. Her har det offentlige helt andre krav på seg til å følge opp barna.
Og anbud fungerer jo slik at jo mindre aktivitet som generer kostnader (i dette tilfelle ovenfor barnevernsbarn), jo større blir overskuddet.
I NRK ble det for en tid siden omtalt at Nordre Kråkerud Gård Kysthuset AS, som er et privat selskap i Spydeberg, tjente 11,5 millioner kroner på barnevern i 2008. Denne reportasjen forteller ikke noe om hva slags tilbud barna får på denne institusjonen, men etter mitt syn blir det helt feil å ta ut utbytte på barnevern, og tjene slike summer som det her er snakk om på det som skal være hjelp til barn som står svakt. Man må også legge til grunn at flere av barna antas å ha opplevd stor grad av omsorgsvikt der de kommer fra – og dermed har en ballast som de bærer med seg gjennom livet.
Når det generelt trengs mer penger innen barnevernet for å dekke opp udekkede behov, blir det helt feil å kunne ta ut slike store utbytter som 11,5 millioner på et år – slik som det fremgår i nevnte reportasje. Det er jo slik at det offentlige ikke kan ta ut utbytte – dvs at eventuelle overskudd pløyes tilbake i driften.
Privatisering, anbud og markedsliberalisme (høyrepolitikk) på barnevern er og blir en stor uting, og jeg vil påstå at det offentlige svikter mange barn ved at store summer tas ut som utbytte til de private som har fått sine markedsandeler!
Med slike store utbyttemuligheter, frykter jeg at det kan appelere til mindre seriøse aktører som er ute etter rask profitt!
lørdag 27. februar 2010
Om de uredelige domstolene i Norge!
Aftenposten den 25.02.2010 har et oppslag under tittelen ”Kjønn avgjør barnesaker”. Det reises et spørsmål om hvorvidt mannlige og kvinnelige dommere utøver ulikt skjønn i barnefordelingssaker.
Aftenposten omtaler en sak som har gått for Høyesterett, som gjaldt spørsmål om foreldreansvar og samvær for ei jente på 7 ½ år, og hvor moren - som vanlig – vinner frem. Mor får foreldreansvaret og omsorgen for barnet – og faren nektes samvær.
Det som er interessant i denne dommen er at Høyesterett nok en gang belønner den som driver frem et høyt konfliktnivå, og driver et uredelig falsk spill.
Rett før denne omtalte barnefordelingssaken skulle gå for retten, anmelder moren barnefaren for seksuelle overgrep mot barnet. Saken henlegges ut fra bevisets stilling – etter to granskningsrunder.
Da morens falske incestbeskyldninger ikke førte frem, beskylder moren barnefaren for rusmisbruk. En sak det ikke er ført dokumentasjon for.
I denne saken har retten brukt såkalt ”barnefaglige psykologer” som anbefalte – som vanlig - at barnet skulle bli hos mor.
Alle som kjenner til bruk av ”sakkyndige/ granskningsutvalg” vet jo hvordan det foregår. Mange års erfaring viser at de ”sakkyndige/ granskerne” bruker mange anonyme kilder, udokumenterte påstander, som oftest bruker de ca 90-95 % av observasjonstiden hos mor (og mors slekt og venner) og bare 5 – 10 % hos far (ikke fars slekt og venner), uten kildehenvisninger for påstandene i konklusjonene osv osv. Problemet er at det finnes ikke verken regler, eller etiske og moralske retningslinjer for hvordan ”sakkyndige/ granskere” skal jobbe. Derfor kan gjøre akkurat som de vil. (Det er grunnlag for å mistenke for tilfeller om bruk av seksuelle tjenester og/ eller penger for å få den riktige ”sakkyndig-rapporten”).
Når domstolene er like uredelige med hensyn til kvalitetssikring av bevis som de ”sakkyndige/ granskere” er, er det ikke rart at det foregår ekstremt mange justismord i Norge!
Det interessante i denne høyesterettssaken er at:
Tingretten – besto av en kvinne – som gav barnemoren alle rettigheter.
Lagmannsretten – besto av tre menn – som gav barnefaren alle rettigheter.
Høyesterett – besto av 5 kvinner – som gav barnemoren alle rettigheter.
Lagmannsretten kom frem til et resultat hvor de ville dempe konfliktnivået mellom foreldre og motvirke at uredelig framferd blir belønnet. De mente at ”ut fra hensynet til mest mulig foreldrekontakt for barnet skulle barnet bo hos faren, og at mor skulle ha samværsrett.
Her er åpenbart lagmannsrettens konklusjon den eneste riktige. Høyesteretts avgjørelse vil medføre at barnet taper all kontakt med faren og farens slekt. Men bidragsplikten slipper faren ikke – til tross for belastningene med falske beskyldninger om seksuelle overgrep og rusmisbruk!
Det er flott at Aftenposten setter søkelyset på de norske domstolenes uredelighet! De er meget omfattende! Jeg deler Aftenpostens vurderinger, men det er nok verre enn som så. Mine observasjoner er slik;
Domstolene – og særlig høyesterett – bedriver ren klassejus, og hvor høy utdanning/ tittel/ og inntekt og formue er det kriteriet som for det meste avgjør domsutfallet.
Rangstigen er som regel slik;
- Har man (råd til) en høyesterettsadvokat – og den andre part ikke har det – vinner i all hovedsak den parten som har en høyesterettsadvokat.
- Faktor to: Her avgjør utdanning, tittel, inntekt og formue domsutfallet (klassejus)
- Faktor tre: Her avgjør kjønn domsutfallet
- Faktor fire: Her avgjøres domsutfallet ut fra om det er kvinnelig eller mannlig dommer
- Faktor fem: For arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere utdannelse og inntekt – er det slik at domsutfallet avgjøres ved at kvinner går foran menn. (kvinners påstander – selv om de er falske, eller løgner – vinner alltid frem, akkurat som i denne høyesterettsdommen)
Personer (særlig menn) med lavere/ midlere kompetanse og inntekt er i praksis rettsløse (jf rettssaker som eksempelvis til Per Liland, Fritz Moen, Sveinung Rødseth osv osv osv).
Vårt demokratis rettssystems største svakhet, er at lovene er utformet slik (dvs av og for jurister) at verken dommere/ ”sakkyndige/ granskere” kan bli stilt til ansvar for uriktig saksbehandling, uredeligheter, korrupsjonskulturer osv osv. Det er mulig, fordi det aldri blir stilt spørsmål med hvilke holdninger, etikk og moral mv som jurister/ ”sakkyndige/ granskere” vil jobbe etter når de ansettes. ”Karakterboka” på (høy) utdannelse synes å være det eneste kriterium som stilles!
For å spare – arbeidstakere/ trygdede, med midlere/ lavere utdanning og inntekt – for uutholdelige uredeligheter i form av en rettsprosess, burde man legge ned domstolene. Rettssikkerheten ville trolig økt dramatisk om man kastet kron eller mynt i stedet – fremfor på kostbare granskninger og rettsprosesser. Jeg nekter å tro at arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere kompetanse inntekt ville tapt alle ”kron/mynt-duellene”! Derfor ville rettssikkerheten økt dramatisk for disse gruppene!
Det mest skremmende er at verken domstolene eller politikere tar domstolsproblemene vedr uredelighet på alvor – og derigjennom underlegger dem en skikkelig nøytral granskning (eksempelvis med eksperter fra menneskerettsdomstolen).
Aftenposten omtaler en sak som har gått for Høyesterett, som gjaldt spørsmål om foreldreansvar og samvær for ei jente på 7 ½ år, og hvor moren - som vanlig – vinner frem. Mor får foreldreansvaret og omsorgen for barnet – og faren nektes samvær.
Det som er interessant i denne dommen er at Høyesterett nok en gang belønner den som driver frem et høyt konfliktnivå, og driver et uredelig falsk spill.
Rett før denne omtalte barnefordelingssaken skulle gå for retten, anmelder moren barnefaren for seksuelle overgrep mot barnet. Saken henlegges ut fra bevisets stilling – etter to granskningsrunder.
Da morens falske incestbeskyldninger ikke førte frem, beskylder moren barnefaren for rusmisbruk. En sak det ikke er ført dokumentasjon for.
I denne saken har retten brukt såkalt ”barnefaglige psykologer” som anbefalte – som vanlig - at barnet skulle bli hos mor.
Alle som kjenner til bruk av ”sakkyndige/ granskningsutvalg” vet jo hvordan det foregår. Mange års erfaring viser at de ”sakkyndige/ granskerne” bruker mange anonyme kilder, udokumenterte påstander, som oftest bruker de ca 90-95 % av observasjonstiden hos mor (og mors slekt og venner) og bare 5 – 10 % hos far (ikke fars slekt og venner), uten kildehenvisninger for påstandene i konklusjonene osv osv. Problemet er at det finnes ikke verken regler, eller etiske og moralske retningslinjer for hvordan ”sakkyndige/ granskere” skal jobbe. Derfor kan gjøre akkurat som de vil. (Det er grunnlag for å mistenke for tilfeller om bruk av seksuelle tjenester og/ eller penger for å få den riktige ”sakkyndig-rapporten”).
Når domstolene er like uredelige med hensyn til kvalitetssikring av bevis som de ”sakkyndige/ granskere” er, er det ikke rart at det foregår ekstremt mange justismord i Norge!
Det interessante i denne høyesterettssaken er at:
Tingretten – besto av en kvinne – som gav barnemoren alle rettigheter.
Lagmannsretten – besto av tre menn – som gav barnefaren alle rettigheter.
Høyesterett – besto av 5 kvinner – som gav barnemoren alle rettigheter.
Lagmannsretten kom frem til et resultat hvor de ville dempe konfliktnivået mellom foreldre og motvirke at uredelig framferd blir belønnet. De mente at ”ut fra hensynet til mest mulig foreldrekontakt for barnet skulle barnet bo hos faren, og at mor skulle ha samværsrett.
Her er åpenbart lagmannsrettens konklusjon den eneste riktige. Høyesteretts avgjørelse vil medføre at barnet taper all kontakt med faren og farens slekt. Men bidragsplikten slipper faren ikke – til tross for belastningene med falske beskyldninger om seksuelle overgrep og rusmisbruk!
Det er flott at Aftenposten setter søkelyset på de norske domstolenes uredelighet! De er meget omfattende! Jeg deler Aftenpostens vurderinger, men det er nok verre enn som så. Mine observasjoner er slik;
Domstolene – og særlig høyesterett – bedriver ren klassejus, og hvor høy utdanning/ tittel/ og inntekt og formue er det kriteriet som for det meste avgjør domsutfallet.
Rangstigen er som regel slik;
- Har man (råd til) en høyesterettsadvokat – og den andre part ikke har det – vinner i all hovedsak den parten som har en høyesterettsadvokat.
- Faktor to: Her avgjør utdanning, tittel, inntekt og formue domsutfallet (klassejus)
- Faktor tre: Her avgjør kjønn domsutfallet
- Faktor fire: Her avgjøres domsutfallet ut fra om det er kvinnelig eller mannlig dommer
- Faktor fem: For arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere utdannelse og inntekt – er det slik at domsutfallet avgjøres ved at kvinner går foran menn. (kvinners påstander – selv om de er falske, eller løgner – vinner alltid frem, akkurat som i denne høyesterettsdommen)
Personer (særlig menn) med lavere/ midlere kompetanse og inntekt er i praksis rettsløse (jf rettssaker som eksempelvis til Per Liland, Fritz Moen, Sveinung Rødseth osv osv osv).
Vårt demokratis rettssystems største svakhet, er at lovene er utformet slik (dvs av og for jurister) at verken dommere/ ”sakkyndige/ granskere” kan bli stilt til ansvar for uriktig saksbehandling, uredeligheter, korrupsjonskulturer osv osv. Det er mulig, fordi det aldri blir stilt spørsmål med hvilke holdninger, etikk og moral mv som jurister/ ”sakkyndige/ granskere” vil jobbe etter når de ansettes. ”Karakterboka” på (høy) utdannelse synes å være det eneste kriterium som stilles!
For å spare – arbeidstakere/ trygdede, med midlere/ lavere utdanning og inntekt – for uutholdelige uredeligheter i form av en rettsprosess, burde man legge ned domstolene. Rettssikkerheten ville trolig økt dramatisk om man kastet kron eller mynt i stedet – fremfor på kostbare granskninger og rettsprosesser. Jeg nekter å tro at arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere kompetanse inntekt ville tapt alle ”kron/mynt-duellene”! Derfor ville rettssikkerheten økt dramatisk for disse gruppene!
Det mest skremmende er at verken domstolene eller politikere tar domstolsproblemene vedr uredelighet på alvor – og derigjennom underlegger dem en skikkelig nøytral granskning (eksempelvis med eksperter fra menneskerettsdomstolen).
Når profitten teller mest!
Etter at skattenivået i Norge ble ”frosset på 2004-nivå”, og dette er blitt et fredet nivå politisk i Norge. Etter flere år med reallønnsvekst for de fleste, har det medført at det private forbruket har øket, og det offentlige forbruket går ned (økt offentlig fattigdom).
Høyrepolitikken (EU-politikken) har vunnet – med nedbygging av velferdssamfunnet og offentlig sektor. Det har man fått oppleve innenfor eldreomsorgen også i Norge.
Derfor er det viktig å ta lærdom fra utviklingen i vårt naboland Sverige – med den høyredominerte regjeringen til Fredrik Reinfeldt, og som også er satt under press fra EU gjennom sitt EU-medlemskap.
Avisen Aftonbladet har publisert en artikkel om effekten av høyresidens privatisering i Sverige fra Timrå, publisert 27.01.2010:
”Rasjonering innført i aldersboliger”
Besparelsene i eldreomsorg i Timrå kommune slår nå ut ovenfor de eldre og deres kaffepauser. To kopper kaffe, og maksimalt tre dl melk per person per dag er en diett nå blir innført i Timrå, skriver Sundsvall Tidning.
Det nye diett-direktivet ble fremforhandlet for en tid siden, og ideen er at personalet gjør ukentlige bestillinger som også inkluderer brød og smør til forkost og mellommåltider. Hele utvalget som de eldre kan bestille fra ble gjennomgått.
De ansatte har vært kritiske og uttrykte at de skjemmes når de eldre vil ha litt mer av et rasjonert produkt, og det er umulig å få ordnet det.
Sitat slutt!
Med anbud og privatisering, samt generell skattelette innen det offentlige, ser vi at profitt og fortjeneste til private går foran hensynet til de eldre – mens de eldre må betale prisen!
Markedsliberalismen vinner frem – når skal velgerne våkne!
Høyrepolitikken (EU-politikken) har vunnet – med nedbygging av velferdssamfunnet og offentlig sektor. Det har man fått oppleve innenfor eldreomsorgen også i Norge.
Derfor er det viktig å ta lærdom fra utviklingen i vårt naboland Sverige – med den høyredominerte regjeringen til Fredrik Reinfeldt, og som også er satt under press fra EU gjennom sitt EU-medlemskap.
Avisen Aftonbladet har publisert en artikkel om effekten av høyresidens privatisering i Sverige fra Timrå, publisert 27.01.2010:
”Rasjonering innført i aldersboliger”
Besparelsene i eldreomsorg i Timrå kommune slår nå ut ovenfor de eldre og deres kaffepauser. To kopper kaffe, og maksimalt tre dl melk per person per dag er en diett nå blir innført i Timrå, skriver Sundsvall Tidning.
Det nye diett-direktivet ble fremforhandlet for en tid siden, og ideen er at personalet gjør ukentlige bestillinger som også inkluderer brød og smør til forkost og mellommåltider. Hele utvalget som de eldre kan bestille fra ble gjennomgått.
De ansatte har vært kritiske og uttrykte at de skjemmes når de eldre vil ha litt mer av et rasjonert produkt, og det er umulig å få ordnet det.
Sitat slutt!
Med anbud og privatisering, samt generell skattelette innen det offentlige, ser vi at profitt og fortjeneste til private går foran hensynet til de eldre – mens de eldre må betale prisen!
Markedsliberalismen vinner frem – når skal velgerne våkne!
fredag 26. februar 2010
Forsvar Lex Britannia!
Et inserat basert på et innlegg fra Gösta Torstensson, men som kan være en nyttig lærdom for Norge og andre land som ennå ikke er medlem av EU. Dessuten bør vi støtte våre svenske fagforeningskolleger - hvilket det oppfordres til!
Sveriges EU-medlemskap har medført at både
fagforeningenes og politiske virkemidler for å motvirke
sosial dumping er gått tapt.
Før Sveriges EU-medlemskap ble det avkrevet arbeidstillatelse
for at utenlandske kunne få jobbe i Sverige, som både fagforeninger
og arbeidsgivernes organisasjoner måtte godkjenne.
Fagforeningene kunne stille vilkår og kreve at lønnsbetingelsene var
de samme som svenske arbeidstakere fikk. Videre hadde fagforeningene rett til industrielle tiltak for å tvinge utenlandske selskaper til å ta ut
Svensk tariffavtale selv om de var bundet av utenlandske kollektive avtaler. Denne loven, Lex Britannia, ble utformet tidlig på 90-tallet etter at flags of convenience dumpet lønningene i den svenske shippingsnæringen.
Det tidligere kravet om at utenlandske arbeidstakere måtte ha arbeidstillatelse har opphørt som følge av Sverige ble medlem av
EU. Med henvisning til vilkårene for europeiske fagforeninger har rettigheter til veto rogue for entreprenører [38 § MBL] blitt fjernet. Innenfor EUs såkalte indre marked har bedrifter rett til fri flyt arbeidskraft på tvers av nasjonale grenser.
Dersom også Lex Britannia blir avskaffet, eller vingeklippet,
slik ministeren for sysselsetting Sven Otto antyder, som følge av
anti-union Laval Cathedral, forsvinner den siste skanse som fagforeningene har juridisk til å forhindre at kontrakter blir outsourcet til utlandet. Vaxhold-saken hvor utenlandske selskaper ikke ville inngå tariffavtaler – og vant frem - viser et slikt eksempel.
Det ville være et totalt ødeleggende slag for den svenske fagbevegelsen
og det svenske arbeidsmarkedet dersom denne EU-modell åpner dørene for fullt – hvor det er fritt frem for konkurranse med lave lønn konkurranse og sosial dumping ovenfor arbeidstakere. Et system som ganske ensidig vil ramme arbeidstakere med midlere eller lav utdanning. Et system som vil øke forskjellene i samfunnet.
Vis din motstand mot en slik utvikling ved å delta i Facebook-gruppen "Don't touch konflikt med loven. Forsvar Lex Britannia ". Der kan
du få fortløpende informasjon om aktiviteter planlagt rundt i Sverige frem til den parlamentariske behandlingen av saken den 4. mars 2010.
På www.namninsamling.com / skitilavaldomen kan du protestere ved å sende en e-post til Sven Otto Littorin.
Fra gosta.torstensson@nejtilleu.se.
Gösta Torstensson
Sveriges EU-medlemskap har medført at både
fagforeningenes og politiske virkemidler for å motvirke
sosial dumping er gått tapt.
Før Sveriges EU-medlemskap ble det avkrevet arbeidstillatelse
for at utenlandske kunne få jobbe i Sverige, som både fagforeninger
og arbeidsgivernes organisasjoner måtte godkjenne.
Fagforeningene kunne stille vilkår og kreve at lønnsbetingelsene var
de samme som svenske arbeidstakere fikk. Videre hadde fagforeningene rett til industrielle tiltak for å tvinge utenlandske selskaper til å ta ut
Svensk tariffavtale selv om de var bundet av utenlandske kollektive avtaler. Denne loven, Lex Britannia, ble utformet tidlig på 90-tallet etter at flags of convenience dumpet lønningene i den svenske shippingsnæringen.
Det tidligere kravet om at utenlandske arbeidstakere måtte ha arbeidstillatelse har opphørt som følge av Sverige ble medlem av
EU. Med henvisning til vilkårene for europeiske fagforeninger har rettigheter til veto rogue for entreprenører [38 § MBL] blitt fjernet. Innenfor EUs såkalte indre marked har bedrifter rett til fri flyt arbeidskraft på tvers av nasjonale grenser.
Dersom også Lex Britannia blir avskaffet, eller vingeklippet,
slik ministeren for sysselsetting Sven Otto antyder, som følge av
anti-union Laval Cathedral, forsvinner den siste skanse som fagforeningene har juridisk til å forhindre at kontrakter blir outsourcet til utlandet. Vaxhold-saken hvor utenlandske selskaper ikke ville inngå tariffavtaler – og vant frem - viser et slikt eksempel.
Det ville være et totalt ødeleggende slag for den svenske fagbevegelsen
og det svenske arbeidsmarkedet dersom denne EU-modell åpner dørene for fullt – hvor det er fritt frem for konkurranse med lave lønn konkurranse og sosial dumping ovenfor arbeidstakere. Et system som ganske ensidig vil ramme arbeidstakere med midlere eller lav utdanning. Et system som vil øke forskjellene i samfunnet.
Vis din motstand mot en slik utvikling ved å delta i Facebook-gruppen "Don't touch konflikt med loven. Forsvar Lex Britannia ". Der kan
du få fortløpende informasjon om aktiviteter planlagt rundt i Sverige frem til den parlamentariske behandlingen av saken den 4. mars 2010.
På www.namninsamling.com / skitilavaldomen kan du protestere ved å sende en e-post til Sven Otto Littorin.
Fra gosta.torstensson@nejtilleu.se.
Gösta Torstensson
Ad klimakvoter
For en tid tilbake pågikk det en debatt knyttet til opprettelse av ordninger med klimakvoter – basert på markedsliberalismens prinsipper.
Den gangen hevdet jeg at ordningen med klimakvoter er elitens/ markedsliberalistenes marked, og hvor det er et meget stort potensial for svindel og uredelige metoder. Spesielt fordi dette handler om internasjonal handel, med egne nettverk, og med få og vanskelige kontrollmuligheter, både hva angår økonomi, og hvor det vil være vanskelig å kontrollere om økonomien knyttet til klimaforbedringer faktisk anvendes på tiltak som forbedrer vårt miljø eller om de går i elitens private lommer.
Nå har Skatt Øst har siktet to selskaper - for unndragelse av moms for 127 millioner kroner i forbindelse med handel med klimakvoter (Jf Dagbladet.no 26.02.2010).
Skatt øst uttaler at vi trolig står overfor omfattende og svært alvorlige avgiftsunndragelser, med utnyttelse av klimakvotehandel til egen vinning (seksjonssjef Øyvind Bakken i Skatt Øst). Metodene svindlerne bruker, omfatter et nettverk av bedrifter rundt om i Europa som kjøper og selger CO2-kvoter av hverandre uten å innrapportere momspliktig omsetning.
Det er grunn til å anta at her sirkulerer det mange offentlige kroner (skattebetalernes penger) knyttet til klimakvoter i mange land. Slik blir det (jf Skatte øst avsløringer) når man overlater denne type kjøp og salg til virksomheter som ikke er underlagt offentlig demokratisk styring, kontroll og revisjon.
Man blir ikke overrakset i denne saken – virkningen av markedsliberalismen (høyrepolitikk) og EU-politikken kommer til overflaten. Men når vil velgerne lære?
Alt hva angår miljøet, klima og vannressurser – det som skal etterlates til våre etterkommere, er så viktig for menneskeheten at slikt hører hjemme under offentlig demokratisk styring, kontroll og revisjon! Og ikke noe annet sted.
I denne saken som Skatte øst har avdekket, blir det trolig en rettssak etter hvert. Når vi da ut fra tidligere erfaringer vet at vi har et kraftig høyredominert politisk rettsapparat, så blir det vanskelig. Jeg viser da blant annet til Høyesteretts behandling av saken angående rederskatten – hvor eliten (som vanlig) vant!
Økonomisk kriminalitet lønner seg alltid for eliten – for domstolene er nesten alltid på elitens side – derfor er domstolsbehandling ofte en lønnsom geskjeft.
Det må bli et folkekrav at økonomisk kriminalitet utøvd av eliten blir straffet (elitens saker blir som regel henlagt ”på grunn av bevisets stilling” og/ eller at eliten vinner saken), deretter må denne type økonomisk kriminalitet – hvor handelen er bygd på tillit – generelt straffes hardere enn hva lov- og rettspraksis tillater i dag. Dette for at rettspraksis skal kunne virke allmennpreventivt.
Den gangen hevdet jeg at ordningen med klimakvoter er elitens/ markedsliberalistenes marked, og hvor det er et meget stort potensial for svindel og uredelige metoder. Spesielt fordi dette handler om internasjonal handel, med egne nettverk, og med få og vanskelige kontrollmuligheter, både hva angår økonomi, og hvor det vil være vanskelig å kontrollere om økonomien knyttet til klimaforbedringer faktisk anvendes på tiltak som forbedrer vårt miljø eller om de går i elitens private lommer.
Nå har Skatt Øst har siktet to selskaper - for unndragelse av moms for 127 millioner kroner i forbindelse med handel med klimakvoter (Jf Dagbladet.no 26.02.2010).
Skatt øst uttaler at vi trolig står overfor omfattende og svært alvorlige avgiftsunndragelser, med utnyttelse av klimakvotehandel til egen vinning (seksjonssjef Øyvind Bakken i Skatt Øst). Metodene svindlerne bruker, omfatter et nettverk av bedrifter rundt om i Europa som kjøper og selger CO2-kvoter av hverandre uten å innrapportere momspliktig omsetning.
Det er grunn til å anta at her sirkulerer det mange offentlige kroner (skattebetalernes penger) knyttet til klimakvoter i mange land. Slik blir det (jf Skatte øst avsløringer) når man overlater denne type kjøp og salg til virksomheter som ikke er underlagt offentlig demokratisk styring, kontroll og revisjon.
Man blir ikke overrakset i denne saken – virkningen av markedsliberalismen (høyrepolitikk) og EU-politikken kommer til overflaten. Men når vil velgerne lære?
Alt hva angår miljøet, klima og vannressurser – det som skal etterlates til våre etterkommere, er så viktig for menneskeheten at slikt hører hjemme under offentlig demokratisk styring, kontroll og revisjon! Og ikke noe annet sted.
I denne saken som Skatte øst har avdekket, blir det trolig en rettssak etter hvert. Når vi da ut fra tidligere erfaringer vet at vi har et kraftig høyredominert politisk rettsapparat, så blir det vanskelig. Jeg viser da blant annet til Høyesteretts behandling av saken angående rederskatten – hvor eliten (som vanlig) vant!
Økonomisk kriminalitet lønner seg alltid for eliten – for domstolene er nesten alltid på elitens side – derfor er domstolsbehandling ofte en lønnsom geskjeft.
Det må bli et folkekrav at økonomisk kriminalitet utøvd av eliten blir straffet (elitens saker blir som regel henlagt ”på grunn av bevisets stilling” og/ eller at eliten vinner saken), deretter må denne type økonomisk kriminalitet – hvor handelen er bygd på tillit – generelt straffes hardere enn hva lov- og rettspraksis tillater i dag. Dette for at rettspraksis skal kunne virke allmennpreventivt.
søndag 21. februar 2010
De fattige må betale prisen!
En ting lærte man av OL på Lillehammer i 1994. Det var elitens fest. Eliten fikk pleiet forretningsforbindelsene, og arbeidstakerne fikk i det store og det hele være dugnadsgjengen for fiffen.
Det ble sagt at det var Lillehammer som fikk de olympiske lekene i 1994. Det er etter min mening feil. Det var ”Aker brygge” som fikk OL på Lillehammer. Som vi husker, (mens Gerhard Heiberg delte ut sluttbonuser og bonuser), så måtte Lillehammers ordfører, Audun Tron, legge ned veto for å beholde Petter Rønningen i OL-ledelsen. Folk som ikke kommer utenfra miljøet på ”Aker Brygge” - verken er eller var ønsket av fiffen. ”Aker brygge” fikk leke seg i skattebetalernes pengebinge for å lage en fest for seg og sine.
Dog, det endret ikke budsjettene som skal ivareta velferdssamfunnet.
I Canada derimot, ser det ut til å være annerledes. De store overskridelsene i OL-budsjettene viser seg å ramme OL-byens aller fattigste. OL-prislappen, på over 30 milliarder kroner, nesten ti ganger så mye som planlagt, gjør situasjonen ekstremt vanskelig de som virkelig trenger samfunnets støtte.
Når man ser på det vanvittige pengesluket som OL er blitt, bør man begynne å revurdere hvorvidt dette kan fortsette i sin nåværende form! For fortsatt viser OL seg er statsoverhodenes og eliten fest – og hvor mange av disse som tilhører eliten internasjonalt er i lupen når det gjelder skatteunndragelser, utflagging, tilknytninger til skatteparadiser osv!
Dersom de fattige skal betale prisen for OL (elitens fest), så er det gått for langt! Det finnes verken etiske eller moralske holdepunkter for at dette kan fortsette. Eliten kan betale for festkallasene sine selv! Det blir i hvert fall helt feil å prioritere elitens festbehov foran de fattiges primærbehov for daglig eksistens.
Det ble sagt at det var Lillehammer som fikk de olympiske lekene i 1994. Det er etter min mening feil. Det var ”Aker brygge” som fikk OL på Lillehammer. Som vi husker, (mens Gerhard Heiberg delte ut sluttbonuser og bonuser), så måtte Lillehammers ordfører, Audun Tron, legge ned veto for å beholde Petter Rønningen i OL-ledelsen. Folk som ikke kommer utenfra miljøet på ”Aker Brygge” - verken er eller var ønsket av fiffen. ”Aker brygge” fikk leke seg i skattebetalernes pengebinge for å lage en fest for seg og sine.
Dog, det endret ikke budsjettene som skal ivareta velferdssamfunnet.
I Canada derimot, ser det ut til å være annerledes. De store overskridelsene i OL-budsjettene viser seg å ramme OL-byens aller fattigste. OL-prislappen, på over 30 milliarder kroner, nesten ti ganger så mye som planlagt, gjør situasjonen ekstremt vanskelig de som virkelig trenger samfunnets støtte.
Når man ser på det vanvittige pengesluket som OL er blitt, bør man begynne å revurdere hvorvidt dette kan fortsette i sin nåværende form! For fortsatt viser OL seg er statsoverhodenes og eliten fest – og hvor mange av disse som tilhører eliten internasjonalt er i lupen når det gjelder skatteunndragelser, utflagging, tilknytninger til skatteparadiser osv!
Dersom de fattige skal betale prisen for OL (elitens fest), så er det gått for langt! Det finnes verken etiske eller moralske holdepunkter for at dette kan fortsette. Eliten kan betale for festkallasene sine selv! Det blir i hvert fall helt feil å prioritere elitens festbehov foran de fattiges primærbehov for daglig eksistens.
lørdag 20. februar 2010
Penger på bok!
I Norge er vi i en heldig situasjon som har ”penger på bok” – som det heter. Det gir oss en buffersone mot svingninger i verdensøkonomien. Viktig er det også at man ikke bruker penger over evne – derfor er handlingsregelen viktig! Det klokeste valget vil være å ha et skatte- og avgiftssystem som dekker de meste av kostnadene som velferdssamfunnet krever. ”Penger på bok” tjener best til gjøre investeringer som vil være av mer varige og fremtidsrettede verdier.
Vi går mot et lønnsoppgjør. Arbeidsgiverne (eliten) krever moderasjon for arbeidstakere (som vanlig). En hvis nøkternhet i lønnsoppgjøret er nok nødvendig i det de fleste næringene sliter målt opp mot hvordan verdensøkonomien og verdenshandelen er ut akkurat nå. Men det er veldig mange næringer i Norge som går ekstremt godt, med store overskudd, og hvor mange tar ut store utbytter. Mange næringslivsledere benytter det fortrinnet og moderate lønnsoppgjør til å øke forskjellene. Tatt i betraktning at denne rikdommen for noen aldri ville funnet sted om ikke arbeidstakerne hadde vært så produktive, og det offentlige bidrog med skole/ utdanning til arbeidstakere, bygging av infrastruktur mv. Arbeidsgiverne (eliten) har mye å takke det norske samfunnet for!
Det er trist at en liten elite i Norge mener seg så viktige at de setter egen lønn, bonusordninger, mulig sluttpakker, pensjonsordninger, særlige ytelser mv mv, så høyt at de ikke ser nødvendigheten av å ta sin del av samfunnsansvaret. Disse bør bidra mer til tiltak på etter- og videreutdanning, og forebyggende arbeid innenfor helse, miljø og sikkerhet – kort sagt på helsefremmende arbeidsplasser og kompetanseutvikling. Her er Norge avhengig av å være på topp med tanke på videreutvikling av velferdssamfunnet, og ut fra krav om kompetanseutvikling for å kunne hevde seg internasjonalt.
Vi trenger også en økt ujamning av inntektene til folk her til lands. Det er urovekkende å se at så mange rammes av nyfattigdommen i dette landet!
Økonomene spår at ved årets slutt kan England stå overfor en gjeldskrise som er verre enn den Hellas stå ovenfor i dag. Det hevdes at det britiske budsjettunderskuddet i år kan bli på hele 180 milliarder pund, eller nærmere 1.700 milliarder kroner, jf avisa The Telegraph.
I dag ligger Island helt nede fordi noen få personer (anslått til 7) sørget for seg selv, og forgjeldet hele nasjonen. For deretter å flykte fra landet og overlate privat gjeld til hele den Islands befolkning.
I vårt naboland, ser vi at den høyredominerte regjeringen til Fredrik Reinfeldt gir skattelette med den ene hånden, og tar opp lån med den andre hånden - for derigjennom å forgjelde kommende generasjoner av skattebetalere.
I Europa driver høyrepartiene med å investere i infrastruktur gjennom ”offentlige privat samarbeid (OPS)”. Det innebærer at markedsliberalistene (eliten) opptar lån og bygger ut veier, skoler etc til blodpriser, hvor det offentlige forplikter seg gjennom forpliktende avtaler til å kjøpe investeringene tilbake. På denne måten forgjeldes fremtidige skattebetalere, samtidig som at velferdssamfunnet demonteres - fordi skattebetalerne må betale tilbake til den private eliten krever først, før man utbetaler offentlige pensjoner, trygder, skole- og helsevesen mv.
Når vi ser hvordan EU generelt sliter, med sin til dels ekstreme høyrepolitikk og markedsliberalisme, så må Norge ta lærdom av den utviklingen. Vi trenger ikke gjenta andres feil! La oss fortsatt kjempe for fortsatt lav arbeidsledighet, lav rente og stor stabilitet på finansene. Det innebærer at alle må med, å bidra til fellesskapet! Også eliten må være med!
Vi går mot et lønnsoppgjør. Arbeidsgiverne (eliten) krever moderasjon for arbeidstakere (som vanlig). En hvis nøkternhet i lønnsoppgjøret er nok nødvendig i det de fleste næringene sliter målt opp mot hvordan verdensøkonomien og verdenshandelen er ut akkurat nå. Men det er veldig mange næringer i Norge som går ekstremt godt, med store overskudd, og hvor mange tar ut store utbytter. Mange næringslivsledere benytter det fortrinnet og moderate lønnsoppgjør til å øke forskjellene. Tatt i betraktning at denne rikdommen for noen aldri ville funnet sted om ikke arbeidstakerne hadde vært så produktive, og det offentlige bidrog med skole/ utdanning til arbeidstakere, bygging av infrastruktur mv. Arbeidsgiverne (eliten) har mye å takke det norske samfunnet for!
Det er trist at en liten elite i Norge mener seg så viktige at de setter egen lønn, bonusordninger, mulig sluttpakker, pensjonsordninger, særlige ytelser mv mv, så høyt at de ikke ser nødvendigheten av å ta sin del av samfunnsansvaret. Disse bør bidra mer til tiltak på etter- og videreutdanning, og forebyggende arbeid innenfor helse, miljø og sikkerhet – kort sagt på helsefremmende arbeidsplasser og kompetanseutvikling. Her er Norge avhengig av å være på topp med tanke på videreutvikling av velferdssamfunnet, og ut fra krav om kompetanseutvikling for å kunne hevde seg internasjonalt.
Vi trenger også en økt ujamning av inntektene til folk her til lands. Det er urovekkende å se at så mange rammes av nyfattigdommen i dette landet!
Økonomene spår at ved årets slutt kan England stå overfor en gjeldskrise som er verre enn den Hellas stå ovenfor i dag. Det hevdes at det britiske budsjettunderskuddet i år kan bli på hele 180 milliarder pund, eller nærmere 1.700 milliarder kroner, jf avisa The Telegraph.
I dag ligger Island helt nede fordi noen få personer (anslått til 7) sørget for seg selv, og forgjeldet hele nasjonen. For deretter å flykte fra landet og overlate privat gjeld til hele den Islands befolkning.
I vårt naboland, ser vi at den høyredominerte regjeringen til Fredrik Reinfeldt gir skattelette med den ene hånden, og tar opp lån med den andre hånden - for derigjennom å forgjelde kommende generasjoner av skattebetalere.
I Europa driver høyrepartiene med å investere i infrastruktur gjennom ”offentlige privat samarbeid (OPS)”. Det innebærer at markedsliberalistene (eliten) opptar lån og bygger ut veier, skoler etc til blodpriser, hvor det offentlige forplikter seg gjennom forpliktende avtaler til å kjøpe investeringene tilbake. På denne måten forgjeldes fremtidige skattebetalere, samtidig som at velferdssamfunnet demonteres - fordi skattebetalerne må betale tilbake til den private eliten krever først, før man utbetaler offentlige pensjoner, trygder, skole- og helsevesen mv.
Når vi ser hvordan EU generelt sliter, med sin til dels ekstreme høyrepolitikk og markedsliberalisme, så må Norge ta lærdom av den utviklingen. Vi trenger ikke gjenta andres feil! La oss fortsatt kjempe for fortsatt lav arbeidsledighet, lav rente og stor stabilitet på finansene. Det innebærer at alle må med, å bidra til fellesskapet! Også eliten må være med!
torsdag 18. februar 2010
Kynisk!
36 år gamle Ragnvald Johansen fra Berlevåg i Finnmark mistet huset sitt på grunn av ei festeavgift på 1319 kroner. Johansen er sterkt handikappet etter kreftsykdom, og må nå tilbringe tiden hos sin mor etter at huset hans ble solgt på tvangsauksjon. Det har skjedd til tross for at han kvittering på festeavgiften er betalt.
”Vi har fulgt helt vanlige prosedyrer i denne saken” sier representanter i Finnmarkseiendom (FeFo). Det til tross for at det hevdes at FeFo har gjort en feil internt, slik at de har overført kravet på en annen betaling. ”Vi beklager at resultatet har blitt slik, men samtidig mener vi at vi ikke har overkjørt noen i denne saken” heter det videre i FeFo jf oppslag i VG.
Jeg reagerer meget sterkt på at man kan hevde at ”vi ikke har overkjørt noen i denne saken”. Det er bare helt utrolig at det er mulig å hevde noe slikt ovenfor en syk person, som at på til har mistet sitt barndomshjem.
Men så kyniske er mange blitt som en konsekvens av markedsliberalismen – mange har faktisk mistet evnen til empati, sympati og medmenneskelighet til fordel for profitt og profittjag. Å kaste ut en handikappet person på feilaktig grunnlag, kaller jeg å sparke folk som ligger nede.
Dette systemet fikk utvikle seg sterkt på 90-tallet – da de norske bankene holdt på å gå over ende, og norske skattebetalere måtte betale regningen for finanselitens galskap. Mange nyetablerte, med nybygde hus, mistet jobbene sine, og mange hus ble solgt på tvangsauksjoner. Husene ble solgt til latterlige kraftig underpriser – hvilket gjorde mange til skikkelige gjeldsofre. Spekulanter derimot, samt finansfolk som trengte boliger til seg og nære bekjente, fikk boltre seg fritt! Markedsliberalismen sendte mange ut i elendighet!
Markedsliberalismen feilet i Norge på 90-tallet, New Zealand og Australia fikk føle det, Asia-krisen på begynnelsen av 2000-tallet, og 2008 den store verdensomspennende finanskrisen. Når skal vi lære – når skal vi ta solidariteten tilbake?
”Vi har fulgt helt vanlige prosedyrer i denne saken” sier representanter i Finnmarkseiendom (FeFo). Det til tross for at det hevdes at FeFo har gjort en feil internt, slik at de har overført kravet på en annen betaling. ”Vi beklager at resultatet har blitt slik, men samtidig mener vi at vi ikke har overkjørt noen i denne saken” heter det videre i FeFo jf oppslag i VG.
Jeg reagerer meget sterkt på at man kan hevde at ”vi ikke har overkjørt noen i denne saken”. Det er bare helt utrolig at det er mulig å hevde noe slikt ovenfor en syk person, som at på til har mistet sitt barndomshjem.
Men så kyniske er mange blitt som en konsekvens av markedsliberalismen – mange har faktisk mistet evnen til empati, sympati og medmenneskelighet til fordel for profitt og profittjag. Å kaste ut en handikappet person på feilaktig grunnlag, kaller jeg å sparke folk som ligger nede.
Dette systemet fikk utvikle seg sterkt på 90-tallet – da de norske bankene holdt på å gå over ende, og norske skattebetalere måtte betale regningen for finanselitens galskap. Mange nyetablerte, med nybygde hus, mistet jobbene sine, og mange hus ble solgt på tvangsauksjoner. Husene ble solgt til latterlige kraftig underpriser – hvilket gjorde mange til skikkelige gjeldsofre. Spekulanter derimot, samt finansfolk som trengte boliger til seg og nære bekjente, fikk boltre seg fritt! Markedsliberalismen sendte mange ut i elendighet!
Markedsliberalismen feilet i Norge på 90-tallet, New Zealand og Australia fikk føle det, Asia-krisen på begynnelsen av 2000-tallet, og 2008 den store verdensomspennende finanskrisen. Når skal vi lære – når skal vi ta solidariteten tilbake?
onsdag 17. februar 2010
Om utlevering av mistenkte i kriminalsaker
For en tid tilbake skjedde det tragiske at den norske studenten Martine Vik Magnussen ble funnet død i London. Millardærsønnen Farouk Abdulhak fra Jemen er mistenkt for ugjerningen.
Mange stiller seg uforstående til at kriminelle gis beskyttelse i form av at hjemlandet til mistenkte generelt ikke utleverer tiltalte til det landet hvor forbrytelsen er begått – og at gjerningspersoner på denne måten kan risikere å kunne gå fri for ugjerninger. Opphavslandene til de mistenkte beskytter seg bak eget lovverk som forbyr utlevering (manglende utleveringsavtale).
Christina Øygarden står tiltalt for å ha forsøkt å smugle totalt 22,5 kg kokain fra Bolivia til Norge, sammen med Stina Brendemo Hagen og Madeleine Rodriguez. Det er her snakk om en meget alvorlig narkotikaforbrytelse. Christina Øygarden rømte hjem på et nødpass, utstedt av en Norsk ambassade om skal vi tro opplysninger fremkommet i media. Hun misbrukte en gitt tillit med meldeplikt og en ordning med kausjon (som generelt er de rikes rettssystem). I tillegg skal Christina ha ”byttet etternavn”, og byttet pass fordi det var i ”dårlig forfatning” (VG 16.02). Litt påfallende spør du meg.
Igjen sitter medtiltalte Hagen og Rodriguez og venter på dom. Disse fikk ikke anledning til kausjon/ meldeplikt, meldeplikt, navnebytte og nødpass mv. Hvorfor? Man får med det inntrykk av at det foregår en form for klassejus her??? Betyr det at de som har penger til kausjon mv skal få slippe fri – mens de andre skal sone?
Hvordan vil Øygardens forsvinning påvirke eventuelle senere saker for nordmenn i Bolivia og andre steder, dersom noen skulle bli underlagt tiltale? Det er det store spørsmålet. Spesielt fordi at i Norge synes å være akseptert at man anvender mulig leiesoldater/ spesialutsendinger (til kvinner) for å hente hjem personer i andre land (eksempelvis som i Larry Risk-saken/ Skah-saken). Slik skaper ikke et spesielt godt internasjonalt renome.
Bolivianske myndigheter vil ha Christina Øygarden utlevert – men Norge nekter – med samme begrunnelse som Jemen i Martine-saken. Norsk lov forbyr slik utlevering. Vi kan altså kritisere andre land, men er ikke det spor bedre selv.
På nyhetene kom det frem at talspersoner for boliviansk rettsmyndigheter forsikrer om at Øygardens forsvinning ikke skal få konsekvenser for de to gjenværende. Håper at de bolivianske myndighetene står ved de ordene – og jeg tror på dem (i hvert fall inntil det motsatte er bevist). Rettssikkerheten og krav til bevis i Bolivia er sikkert av en helt annen kvalitet og standard enn hva man ofte finner i det norske ”Fritz Moen/ Per Liland-rettsystemet”, samt bruk av ”sakkyndige” (Arnold Juklerød-systemet) – som benytter anonyme kilder, udokumenterte postulater, hemmelige notater, og fri fantasi for å få frem uredelige ”bevis” og det de kaller ”sannheten” (eksempelvis som i Fougner-utvalgets rapport).
Om det er slik at narkotikasmugling fortsatt skal anses en alvorlig forbrytelse som bør straffes. Om det er slik at man internasjonalt ønsker at det skal bli enklere å få utlevert mistenkte til de landene hvor forbrytelsen(e) er begått. Og om man ønsker likebehandling av tiltalte – så bør norske myndigheter sende Christina Øygarden tilbake til Bolivia, slik bolivianske myndigheter har krevd. Dersom det ender opp med en dom – bør Norge søke å få dem utlevert til soning i Norge.
Det er alvorlig for rettssikkerheten om det skulle skje at ikke alle relevante opplysninger kom frem i retten i Bolivia på grunn av at en person har kommet seg ut av landet.
Dessuten må norske myndigheter ta hånd den mistenkte Christina Øygarden på lik linje med andre som tatt i narkotikasmugling. Det bør ikke være noen formidlende omstendigheter fordi om forbrytelsen er begått i et annet land.
Mange stiller seg uforstående til at kriminelle gis beskyttelse i form av at hjemlandet til mistenkte generelt ikke utleverer tiltalte til det landet hvor forbrytelsen er begått – og at gjerningspersoner på denne måten kan risikere å kunne gå fri for ugjerninger. Opphavslandene til de mistenkte beskytter seg bak eget lovverk som forbyr utlevering (manglende utleveringsavtale).
Christina Øygarden står tiltalt for å ha forsøkt å smugle totalt 22,5 kg kokain fra Bolivia til Norge, sammen med Stina Brendemo Hagen og Madeleine Rodriguez. Det er her snakk om en meget alvorlig narkotikaforbrytelse. Christina Øygarden rømte hjem på et nødpass, utstedt av en Norsk ambassade om skal vi tro opplysninger fremkommet i media. Hun misbrukte en gitt tillit med meldeplikt og en ordning med kausjon (som generelt er de rikes rettssystem). I tillegg skal Christina ha ”byttet etternavn”, og byttet pass fordi det var i ”dårlig forfatning” (VG 16.02). Litt påfallende spør du meg.
Igjen sitter medtiltalte Hagen og Rodriguez og venter på dom. Disse fikk ikke anledning til kausjon/ meldeplikt, meldeplikt, navnebytte og nødpass mv. Hvorfor? Man får med det inntrykk av at det foregår en form for klassejus her??? Betyr det at de som har penger til kausjon mv skal få slippe fri – mens de andre skal sone?
Hvordan vil Øygardens forsvinning påvirke eventuelle senere saker for nordmenn i Bolivia og andre steder, dersom noen skulle bli underlagt tiltale? Det er det store spørsmålet. Spesielt fordi at i Norge synes å være akseptert at man anvender mulig leiesoldater/ spesialutsendinger (til kvinner) for å hente hjem personer i andre land (eksempelvis som i Larry Risk-saken/ Skah-saken). Slik skaper ikke et spesielt godt internasjonalt renome.
Bolivianske myndigheter vil ha Christina Øygarden utlevert – men Norge nekter – med samme begrunnelse som Jemen i Martine-saken. Norsk lov forbyr slik utlevering. Vi kan altså kritisere andre land, men er ikke det spor bedre selv.
På nyhetene kom det frem at talspersoner for boliviansk rettsmyndigheter forsikrer om at Øygardens forsvinning ikke skal få konsekvenser for de to gjenværende. Håper at de bolivianske myndighetene står ved de ordene – og jeg tror på dem (i hvert fall inntil det motsatte er bevist). Rettssikkerheten og krav til bevis i Bolivia er sikkert av en helt annen kvalitet og standard enn hva man ofte finner i det norske ”Fritz Moen/ Per Liland-rettsystemet”, samt bruk av ”sakkyndige” (Arnold Juklerød-systemet) – som benytter anonyme kilder, udokumenterte postulater, hemmelige notater, og fri fantasi for å få frem uredelige ”bevis” og det de kaller ”sannheten” (eksempelvis som i Fougner-utvalgets rapport).
Om det er slik at narkotikasmugling fortsatt skal anses en alvorlig forbrytelse som bør straffes. Om det er slik at man internasjonalt ønsker at det skal bli enklere å få utlevert mistenkte til de landene hvor forbrytelsen(e) er begått. Og om man ønsker likebehandling av tiltalte – så bør norske myndigheter sende Christina Øygarden tilbake til Bolivia, slik bolivianske myndigheter har krevd. Dersom det ender opp med en dom – bør Norge søke å få dem utlevert til soning i Norge.
Det er alvorlig for rettssikkerheten om det skulle skje at ikke alle relevante opplysninger kom frem i retten i Bolivia på grunn av at en person har kommet seg ut av landet.
Dessuten må norske myndigheter ta hånd den mistenkte Christina Øygarden på lik linje med andre som tatt i narkotikasmugling. Det bør ikke være noen formidlende omstendigheter fordi om forbrytelsen er begått i et annet land.
Godt forslag - men feil svar!
Høyre har vært et parti som har stått for en ideologi – som riktignok er høyrepolitikk, men har unngått å fremstå som et uanstendig populistisk parti. Høyres Stortingsrepresentant, Nikolai Astrup ser ut til å ville bryte denne barrieren gjennom sitt utspill knyttet til energiøkonomiserende tiltak (enøk).
Vi har nylig vært igjennom en seanse hvor milliardæren og skatteflyktningen Stein Erik Hagen fikk kr 180 000 i tilskudd av Høyre/ Fremskrittspartistyrte Oslo til utbygging av alternativ oppvarming i sin bolig, samtidig som at mange av Oslos innbyggere denne vinteren opplever at samfunnet setter dem til å fryse – spesielt bostedsløse. Vi har også sett at representanter for markedskreftene i energiselskap har stengt av strømmen ut fra manglende betaling – og uten å sjekke hvorfor, slik at en person frøs i hjel. Slik blir konsekvensene av høyrepolitikk.
Høyre og Fremskrittspartiet hyller frivillige organisasjoner. Ikke uten grunn – ved nærmere ettertanke. I Høyre/ Fremskrittspartistyrte Oslo er det avdekket at sosialkontorene har sendt innbyggere, som de har et ansvar ovenfor, til frivillige organisasjoners ”suppekøer” - for at kommunen skal spare utgifter (gir potensial for skattelette). Så umenneskelige har ansvarlige politikere med markedsliberalistiske holdninger blitt!
Opphevingen av husleiereguleringsloven har medført at flere innbyggere i Oslo er blitt ”kastet” på gata – fra sine egne hjem hvor de har bodd mesteparten av sitt liv. Dette fordi de økonomisk ikke er i stand til å skaffe ny bolig, og som sannsynligvis heller ikke vil få råd til det - med de markedsprisene som boligmarkedet i Oslo befinner seg i. Slik holder politikerne i Høyre/ Fremskrittspartistyrte Oslo på ovenfor ressurssvake for å gi rom for enda mer markedsliberalisme.
Nå vil Høyre gi alle som gjennomfører energisparende enøk-tiltak i egen bolig, mulighet til å trekke utgiftene fra på skatten, og tilbud om gratis energisjekk i privatboliger.
Å stimulere til Enøk-tiltak er et godt forslag, men svaret med skattefradrag blir helt feil. Det er slik at et system er aldri bedre enn det svakeste ledd. Et slikt forslag som Høyre her presenterer vil i første rekke være en gratispakke til de som har økonomi til å utbedre sine boliger med enøk-tiltak (alle ”Stein Erik Hagen-ene”), men vil ikke hjelpe de boligene som trolig trenger mest å bli rustet opp med tanke på enøk. Ikke alle er i en slik økonomisk situasjon – og som i tillegg betaler uforholdsmessig mye for oppvarming på sine boliger – fordi de er i dårlig forfatning.
I tillegg vil slike skattefradrag som Høyre foreslår være et virkemiddel for å demontere velferdssamfunnet/ velferdsordningene – og sende enda flere ut i fattigdom gjennom at det blir mindre penger til velferd!
I tillegg sier Høyre at de vil ”skjerpe energikravene til offentlige bygg”. I og for seg et godt forslag. Problemet er at skattefradrag til private (rike) personer gir mindre økonomi til offentlige tiltak. Samtidig husker vi hvordan Høyres Erna Solberg (tidligere kommunalminister) kuttet i offentlige budsjetter, og fremskaffet offentlig fattigdom. Dette er fortsatt Høyres politikk om de får makt, noe som medførte (medfører) at mengder av offentlig bygningsmasse forfalt/ forfaller dramatisk fordi det offentlige ikke hadde økonomi til å utføre helt grunnleggende vedlikehold. Skal man skjerpe kravene til offentlige enøk-tiltak, så må det følge penger med – penger som ikke lar seg oppdrive når skattefradrag først skal ordnes til (rike) enkeltpersoner fremfor på velferdstilbud.
Enøk-tiltak er et forslag som det er all grunn til støtte – men med andre løsninger enn det Høyre presenterer. Løsningen her må være at samfunnet/ de som har god økonomi bidrar mer til å ruste opp den boligmassen som absolutt har størst behov for opprustning og energibesparende tiltak. Høyre begynner i feil ende – dvs med systemer som vil øke (forsterke) forskjellene mellom befolkningsgrupper.
Det vi trenger er en ny og inkluderende boligpolitikk! Systemet med at det bygges for få boliger, og at boligprisene dermed presses opp, forgjelder mange slik at det blir begrensede muligheter for ytterligere investeringer. De høye boligprisene står ofte ikke i forhold til standarden på boligene på markedet, og nybygg, bygd på anbud og målemani (ut fra krav om størst mulig profitt), etterlater ofte også mye dårlig håndverk.
Gjennom en ny boligpolitikk, som ivaretar interessene til også de med dårlig økonomi, kan man få utrettet veldig mye bra på enøk-siden – men vi trenger utjamning – ikke økte forskjeller! Dvs, vi trenger mer sosialdemokratisk politikk – ikke mer høyrepolitikk!
Vi har nylig vært igjennom en seanse hvor milliardæren og skatteflyktningen Stein Erik Hagen fikk kr 180 000 i tilskudd av Høyre/ Fremskrittspartistyrte Oslo til utbygging av alternativ oppvarming i sin bolig, samtidig som at mange av Oslos innbyggere denne vinteren opplever at samfunnet setter dem til å fryse – spesielt bostedsløse. Vi har også sett at representanter for markedskreftene i energiselskap har stengt av strømmen ut fra manglende betaling – og uten å sjekke hvorfor, slik at en person frøs i hjel. Slik blir konsekvensene av høyrepolitikk.
Høyre og Fremskrittspartiet hyller frivillige organisasjoner. Ikke uten grunn – ved nærmere ettertanke. I Høyre/ Fremskrittspartistyrte Oslo er det avdekket at sosialkontorene har sendt innbyggere, som de har et ansvar ovenfor, til frivillige organisasjoners ”suppekøer” - for at kommunen skal spare utgifter (gir potensial for skattelette). Så umenneskelige har ansvarlige politikere med markedsliberalistiske holdninger blitt!
Opphevingen av husleiereguleringsloven har medført at flere innbyggere i Oslo er blitt ”kastet” på gata – fra sine egne hjem hvor de har bodd mesteparten av sitt liv. Dette fordi de økonomisk ikke er i stand til å skaffe ny bolig, og som sannsynligvis heller ikke vil få råd til det - med de markedsprisene som boligmarkedet i Oslo befinner seg i. Slik holder politikerne i Høyre/ Fremskrittspartistyrte Oslo på ovenfor ressurssvake for å gi rom for enda mer markedsliberalisme.
Nå vil Høyre gi alle som gjennomfører energisparende enøk-tiltak i egen bolig, mulighet til å trekke utgiftene fra på skatten, og tilbud om gratis energisjekk i privatboliger.
Å stimulere til Enøk-tiltak er et godt forslag, men svaret med skattefradrag blir helt feil. Det er slik at et system er aldri bedre enn det svakeste ledd. Et slikt forslag som Høyre her presenterer vil i første rekke være en gratispakke til de som har økonomi til å utbedre sine boliger med enøk-tiltak (alle ”Stein Erik Hagen-ene”), men vil ikke hjelpe de boligene som trolig trenger mest å bli rustet opp med tanke på enøk. Ikke alle er i en slik økonomisk situasjon – og som i tillegg betaler uforholdsmessig mye for oppvarming på sine boliger – fordi de er i dårlig forfatning.
I tillegg vil slike skattefradrag som Høyre foreslår være et virkemiddel for å demontere velferdssamfunnet/ velferdsordningene – og sende enda flere ut i fattigdom gjennom at det blir mindre penger til velferd!
I tillegg sier Høyre at de vil ”skjerpe energikravene til offentlige bygg”. I og for seg et godt forslag. Problemet er at skattefradrag til private (rike) personer gir mindre økonomi til offentlige tiltak. Samtidig husker vi hvordan Høyres Erna Solberg (tidligere kommunalminister) kuttet i offentlige budsjetter, og fremskaffet offentlig fattigdom. Dette er fortsatt Høyres politikk om de får makt, noe som medførte (medfører) at mengder av offentlig bygningsmasse forfalt/ forfaller dramatisk fordi det offentlige ikke hadde økonomi til å utføre helt grunnleggende vedlikehold. Skal man skjerpe kravene til offentlige enøk-tiltak, så må det følge penger med – penger som ikke lar seg oppdrive når skattefradrag først skal ordnes til (rike) enkeltpersoner fremfor på velferdstilbud.
Enøk-tiltak er et forslag som det er all grunn til støtte – men med andre løsninger enn det Høyre presenterer. Løsningen her må være at samfunnet/ de som har god økonomi bidrar mer til å ruste opp den boligmassen som absolutt har størst behov for opprustning og energibesparende tiltak. Høyre begynner i feil ende – dvs med systemer som vil øke (forsterke) forskjellene mellom befolkningsgrupper.
Det vi trenger er en ny og inkluderende boligpolitikk! Systemet med at det bygges for få boliger, og at boligprisene dermed presses opp, forgjelder mange slik at det blir begrensede muligheter for ytterligere investeringer. De høye boligprisene står ofte ikke i forhold til standarden på boligene på markedet, og nybygg, bygd på anbud og målemani (ut fra krav om størst mulig profitt), etterlater ofte også mye dårlig håndverk.
Gjennom en ny boligpolitikk, som ivaretar interessene til også de med dårlig økonomi, kan man få utrettet veldig mye bra på enøk-siden – men vi trenger utjamning – ikke økte forskjeller! Dvs, vi trenger mer sosialdemokratisk politikk – ikke mer høyrepolitikk!
mandag 15. februar 2010
Rederskatten - fellesskap eller klasseskille?
Høyesterett avsa nylig en dom, om den såkalte ”rederskatten” – hvor dommerpanelet Høyesterett delte seg i to ved domsavsigelsen, dvs si 6 – 5. Og hvor staten tapte saken mot rederne.
Saken handlet om at regjeringen ville innføre en skatteordning på rederivirksomheten som innebærer at de vil få null inntektsskatter, forutsatt at rederne tilbakebetaler utsatt skatt (skattekreditt). Et beløp på 21 mrd kr - som er samlet opp de seneste ti årene. I realiteten snakker vi om tilbakeføring av 14 mrd kr – fordi en tredjedel av beløpet kan avskrives mot miljøtiltak jf gitte opplysninger.
Ordningen med ”nullskatt på rederivirksomhet” er en EU-tilpasning, - i den hensikt å komme på ”likt skattenivå som i EU” er den offisielle forklaringen. Dette skatteregimet er en trussel mot velferdssamfunnet! Realiteten er at EU – og den høyrepolitikken som de fører – har som formål å demontere velferdssamfunnet. Det vil ikke forundre meg det minste om demonteringen av velferdsstaten er blant de viktigste årsakene til at rederne går så hardt ut som de gjør. Det er verdt å merke seg at den rike eliten trenger ikke velferdsordningene i sin daglige husholdning – fordi de stort sett kan betale sine behov selv. Derfor utviser de ingen omsorg eller omtanke ovenfor velferdsordninger som er allmenngjort – blant annet ovenfor arbeidstakere og trygdede.
Rederne mente at det å innføre en ny skatteordning - med tilbakevirkende kraft - er i strid med Grunnlovens prgf 97.
Høyesterett – klassejusen og elitens venn!
Frem til begynnelsen av 1980-tallet, var det et grunnleggende prinsipp at tiltalte skal dømmes av ”likemenn”. Det gjaldt også opprinnelig dommerstanden i Norge. Dette prinsippet ble brutt da regjeringen til Kåre Willoch kom til makten og innførte markedsliberalismen i Norge i 1981 og i 1985. Noe av det første Willoch gjorde når hans regjering kom til makta, var å tilnærmelsesvis doble lønnsnivået til høyesterettsdommerne. Det er en del av å drive høyrepolitikk å utvikle en elite blant dommere. Dvs å etablere et miljø (klasseskille) med dommere som etter hvert mister omgang og empati med arbeidstakere og trygdede, dvs å etablere arbeiderfiendtlige holdninger – en holdning som i rettslig sammenheng i stor grad også vil ramme trygdede! Arbeiderfiendtlige holdninger (og forsvarere av den sterkestes rett) gjenspeiler generelt hele domstolsapparatet i Norge (klassejus)! Et inntrykk domstolene selv har skapt.
Slik jeg leser dommen til høyesterett i saken vedr rederskatten, så opplever jeg den kan være en ”kunstig sammensatt” dom. Det er slik at på den ene siden sitter staten og regjeringen – på den andre siden står (stor)kapitalen. Tallet 6 – 5 mistenker jeg for å være sammensatt slik kunstig for at høyesterett til en hvis grad skal tekke staten/ regjeringen – men hvor det viktigste for høyesterett har vært å sikre flertall for kapitalen og markedsliberalismen (nedbygging av velferdssamfunnet).
Tatt i betraktning hvor ensidig arbeiderfiendtlige – de klassejusfikserte dommerne i Norge generelt er, er det påfallende å registrere at tallet ble så jevnt som 6 – 5. Et slikt ”jevnt tall gjenspeiler” overhode ikke min erfaring med domstolsapparats klassejus gjennom mange år. Jeg legger da til grunn at siden velferdssamfunnet inkluderer arbeidstakere og trygdede – så mistenker jeg flertallet av norske dommere for å ha forutinntatte negative holdninger til staten ut fra klassejusbegrepet.
Min opplevelse er at høyesterett nok en gang viser at den er en politisk domstol – på lik linje med EU-domstolene, hvor markedsliberalismen (forskjellssamfunnet) settes foran hensynet til velferdsstaten.
Rederiene – utflagging – krav til Norge
Det er jo ikke et ukjent fenomen at rederne klager og syter hver gang Norge ber om at rederne skal bidra til fellesskapet - på lik linje med andre enkeltpersoner og virksomheter. Norge har tradisjonelt vært meget ettergivende ovenfor – og rederne har fått store særfordeler, blant annet gjennom ulike typer av verftsstøtte, NIS-register mv. Likevel er rederne ikke blitt fornøyde, og noen har flagget ut og/ eller etablert seg i skatteparadiser.
Hvorfor skal skipsrederne ha så store fordeler på skatt?
Det er grunn til å reise akkurat det spørsmål. Skipstrafikken viser seg å være store forurensere – da drivstoffet båtene anvender ofte er svært miljøbelastende. Hvem betaler belastningene for miljøskadene – det er verdenssamfunnet. I den markedsliberalistiske verdenen er filosofien at ”den som forvolder – er det som skal betale”. Er det ikke da naturlig for skipsnæringen etisk og moralsk å bidra med skatter og avgifter på lik linje med andre?
Utenfor Langesund og Fedje har vi hatt to store forurensingskatastrofer forårsaket av båter ganske nylig. Hvem har i hovedtrekk måttet betale for de katastrofene – jo det er de frivillige og skattebetalerne i Norge i form av oljevernberedskap både materielt og menneskelige? Herunder opplæring, beredskap og utstyr. Nå skrikes det på ennå mer beredskap – som en konsekvens av erfaringslærdommene etter blant annet de to nevnte katastrofene. Hvor er redernes etiske og moralske ansvar her både nasjonalt og internasjonalt – gjennom å bidra med skatt på lik linje med andre?
Utenfor Somalia, i Aden-bukta, foregår hyppige kapringer av skip av pirater. Som en konsekvens av denne forbrytervirksomheten har Norge stilt opp med militært mannskap, blant annet båten ”KNM Fridtjof Nansen” for å bistå med beskyttelse av rederiene båter i Adenbukta. Men å bidra med skatt som en gjenytelse - på lik linje andre norske borgere – det vil ikke rederne!
Vi ser at flere enkeltpersoner innen skipsfart har fått bygge ned strandsoner i Norge – for dermed å stenge allmennheten ute fra tilgang på strandområder, på dispensasjoner. Disse rederne møter velvillighet rundt i kommunene – men de ville engang bidra med å skatt på lik linje med andre - som en motytelse. Slik honoreres det for å stenge arbeidstakere og trygdede fra ferdsel langs våre strandområder.
Så er det ikke snart på tide at disse rederne går litt inn i seg selv, og utviser et samfunnsansvar på selvstendig grunnlag– ved siden av et etisk og moralsk ansvar?
Etter at høyesterett fremstår med slik markedsliberalistisk klassejus – mot fellesskapet, er det ikke andre måter å få endret holdninger på enn å appellere til de enkeltes samvittighet!
Saken handlet om at regjeringen ville innføre en skatteordning på rederivirksomheten som innebærer at de vil få null inntektsskatter, forutsatt at rederne tilbakebetaler utsatt skatt (skattekreditt). Et beløp på 21 mrd kr - som er samlet opp de seneste ti årene. I realiteten snakker vi om tilbakeføring av 14 mrd kr – fordi en tredjedel av beløpet kan avskrives mot miljøtiltak jf gitte opplysninger.
Ordningen med ”nullskatt på rederivirksomhet” er en EU-tilpasning, - i den hensikt å komme på ”likt skattenivå som i EU” er den offisielle forklaringen. Dette skatteregimet er en trussel mot velferdssamfunnet! Realiteten er at EU – og den høyrepolitikken som de fører – har som formål å demontere velferdssamfunnet. Det vil ikke forundre meg det minste om demonteringen av velferdsstaten er blant de viktigste årsakene til at rederne går så hardt ut som de gjør. Det er verdt å merke seg at den rike eliten trenger ikke velferdsordningene i sin daglige husholdning – fordi de stort sett kan betale sine behov selv. Derfor utviser de ingen omsorg eller omtanke ovenfor velferdsordninger som er allmenngjort – blant annet ovenfor arbeidstakere og trygdede.
Rederne mente at det å innføre en ny skatteordning - med tilbakevirkende kraft - er i strid med Grunnlovens prgf 97.
Høyesterett – klassejusen og elitens venn!
Frem til begynnelsen av 1980-tallet, var det et grunnleggende prinsipp at tiltalte skal dømmes av ”likemenn”. Det gjaldt også opprinnelig dommerstanden i Norge. Dette prinsippet ble brutt da regjeringen til Kåre Willoch kom til makten og innførte markedsliberalismen i Norge i 1981 og i 1985. Noe av det første Willoch gjorde når hans regjering kom til makta, var å tilnærmelsesvis doble lønnsnivået til høyesterettsdommerne. Det er en del av å drive høyrepolitikk å utvikle en elite blant dommere. Dvs å etablere et miljø (klasseskille) med dommere som etter hvert mister omgang og empati med arbeidstakere og trygdede, dvs å etablere arbeiderfiendtlige holdninger – en holdning som i rettslig sammenheng i stor grad også vil ramme trygdede! Arbeiderfiendtlige holdninger (og forsvarere av den sterkestes rett) gjenspeiler generelt hele domstolsapparatet i Norge (klassejus)! Et inntrykk domstolene selv har skapt.
Slik jeg leser dommen til høyesterett i saken vedr rederskatten, så opplever jeg den kan være en ”kunstig sammensatt” dom. Det er slik at på den ene siden sitter staten og regjeringen – på den andre siden står (stor)kapitalen. Tallet 6 – 5 mistenker jeg for å være sammensatt slik kunstig for at høyesterett til en hvis grad skal tekke staten/ regjeringen – men hvor det viktigste for høyesterett har vært å sikre flertall for kapitalen og markedsliberalismen (nedbygging av velferdssamfunnet).
Tatt i betraktning hvor ensidig arbeiderfiendtlige – de klassejusfikserte dommerne i Norge generelt er, er det påfallende å registrere at tallet ble så jevnt som 6 – 5. Et slikt ”jevnt tall gjenspeiler” overhode ikke min erfaring med domstolsapparats klassejus gjennom mange år. Jeg legger da til grunn at siden velferdssamfunnet inkluderer arbeidstakere og trygdede – så mistenker jeg flertallet av norske dommere for å ha forutinntatte negative holdninger til staten ut fra klassejusbegrepet.
Min opplevelse er at høyesterett nok en gang viser at den er en politisk domstol – på lik linje med EU-domstolene, hvor markedsliberalismen (forskjellssamfunnet) settes foran hensynet til velferdsstaten.
Rederiene – utflagging – krav til Norge
Det er jo ikke et ukjent fenomen at rederne klager og syter hver gang Norge ber om at rederne skal bidra til fellesskapet - på lik linje med andre enkeltpersoner og virksomheter. Norge har tradisjonelt vært meget ettergivende ovenfor – og rederne har fått store særfordeler, blant annet gjennom ulike typer av verftsstøtte, NIS-register mv. Likevel er rederne ikke blitt fornøyde, og noen har flagget ut og/ eller etablert seg i skatteparadiser.
Hvorfor skal skipsrederne ha så store fordeler på skatt?
Det er grunn til å reise akkurat det spørsmål. Skipstrafikken viser seg å være store forurensere – da drivstoffet båtene anvender ofte er svært miljøbelastende. Hvem betaler belastningene for miljøskadene – det er verdenssamfunnet. I den markedsliberalistiske verdenen er filosofien at ”den som forvolder – er det som skal betale”. Er det ikke da naturlig for skipsnæringen etisk og moralsk å bidra med skatter og avgifter på lik linje med andre?
Utenfor Langesund og Fedje har vi hatt to store forurensingskatastrofer forårsaket av båter ganske nylig. Hvem har i hovedtrekk måttet betale for de katastrofene – jo det er de frivillige og skattebetalerne i Norge i form av oljevernberedskap både materielt og menneskelige? Herunder opplæring, beredskap og utstyr. Nå skrikes det på ennå mer beredskap – som en konsekvens av erfaringslærdommene etter blant annet de to nevnte katastrofene. Hvor er redernes etiske og moralske ansvar her både nasjonalt og internasjonalt – gjennom å bidra med skatt på lik linje med andre?
Utenfor Somalia, i Aden-bukta, foregår hyppige kapringer av skip av pirater. Som en konsekvens av denne forbrytervirksomheten har Norge stilt opp med militært mannskap, blant annet båten ”KNM Fridtjof Nansen” for å bistå med beskyttelse av rederiene båter i Adenbukta. Men å bidra med skatt som en gjenytelse - på lik linje andre norske borgere – det vil ikke rederne!
Vi ser at flere enkeltpersoner innen skipsfart har fått bygge ned strandsoner i Norge – for dermed å stenge allmennheten ute fra tilgang på strandområder, på dispensasjoner. Disse rederne møter velvillighet rundt i kommunene – men de ville engang bidra med å skatt på lik linje med andre - som en motytelse. Slik honoreres det for å stenge arbeidstakere og trygdede fra ferdsel langs våre strandområder.
Så er det ikke snart på tide at disse rederne går litt inn i seg selv, og utviser et samfunnsansvar på selvstendig grunnlag– ved siden av et etisk og moralsk ansvar?
Etter at høyesterett fremstår med slik markedsliberalistisk klassejus – mot fellesskapet, er det ikke andre måter å få endret holdninger på enn å appellere til de enkeltes samvittighet!
søndag 14. februar 2010
Populistiske og menneskefiendtlige!
Tidligere Fremskrittspartipolitiker i Oppland fylketing - Roar Steinslien - kaller sitt tidligere parti (Fremskrittspartiet) for "populistiske og menneskefiendtlige"!
I 2009 meldte han seg ut av Fremskrittspartiet, og nå vil han inn i Arbeiderpartiet. – Skal jeg drive videre med politikk må det være for Arbeiderpartiet, sier Roar Steinslien. I et åpent brev i sin begrunnelse for å gå over til Arbeiderpartiet sier Steinslien følgende; «Det er bare ett parti som har en troverdig og helhetlig modell når det gjelder velferd.» Videre sparker han sitt gamle parti og omtaler Fremskrittspartiet utspill som "populistiske og menneskefiendtlige" - bedre kan det neppe formuleres!
I 2009 meldte han seg ut av Fremskrittspartiet, og nå vil han inn i Arbeiderpartiet. – Skal jeg drive videre med politikk må det være for Arbeiderpartiet, sier Roar Steinslien. I et åpent brev i sin begrunnelse for å gå over til Arbeiderpartiet sier Steinslien følgende; «Det er bare ett parti som har en troverdig og helhetlig modell når det gjelder velferd.» Videre sparker han sitt gamle parti og omtaler Fremskrittspartiet utspill som "populistiske og menneskefiendtlige" - bedre kan det neppe formuleres!
søndag 7. februar 2010
Norges rett og rettferd?
I disse dager Skah-saken gjenstand for medieoppmerksom, den saken handler om en kvinne og klassejus. I dag kom jeg over en artikkel – som viser hvordan kvinner behandler sine barn, og som viser en kynisme og grusomhet som kan få en til å grøsse.
Men først Khalid Skah/ Anne Cecilie Hopstock-saken:
Skah-saken handler om at klassejus og klasseselvtekt. De er rike, ressurssterke personer, med kjendisstatus – hvor norske myndigheter igjen forfordeler eliten. Eliten har råd til å leie seg spesialtrente agenter, og med kjendisstatus får man mediene med seg, og et vel regissert opplegg for sympati for mor. Det er 3 – 400 tilsvarende Skah-saken hvert år innen diplomatiet. Hvordan de 3 – 400 andre barna har det - er det ingen som bryr seg om. Kanskje mange av de barna har det langt verre enn hva Skah-barna har vært/ er under. Hvem vet – og hvem bryr seg? Men dette er barn av arbeidstakere og trygdede – da teller det ikke! Klassejusen råder!
Så til den saken som sto på nettet i dag;
De kjemper for å finne sine biologiske fedre
Kvinner kan ikke straffes for å oppgi feil barnefar. Og de har heller ingen plikt til å gi opplysninger som kan hjelpe barna til å finne sin rette, biologiske far.
Vintersol kaster lange skygger i en snøkledd Bergen by. Vi treffer to personer – Mathias Davidsen og Ann-Kristine – som leter etter skyggene i sine liv: pappa.
Begge har på ulikt vis og i voksen alder fått beskjed om at de ikke har noen far. De mennene de trodde var deres fedre, var ikke deres fedre likevel. Det har DNA-prøver slått fast. Nå leter de, hver på sin kant, etter den rette, biologiske far. Og ingen av dem får noen hjelp fra mor.
Foreldrene ble skilt da han var liten. Men for drøyt to år siden fikk 36 år gamle Mathias Davidsen resultatet av DNA-testen, som viste at pappa likevel ikke var pappa. «Faren» ble løst fra sitt farskap og etterbetalt barnebidraget han hadde betalt i alle år.
– Meningen var at han skulle adoptere meg tilbake, men han døde før det skjedde. Nå er jeg uten biologisk far, sier Mathias.
Kommer ingen vei
Han har brukt mye tid og penger og gått en lang juridisk vei disse tre årene for å finne frem til sitt biologiske opphav.
Moren gir ham ingen opplysninger til hjelp på veien. Nå har de to ingen kontakt. Men via «faren» og andre slektninger får han navn på menn som moren kan ha kjent på det tidspunktet Mathias ble unnfanget, og han bestemmer seg for å gå rettens vei.
Barneloven slår fast at mor, far, barn og den som tror han kan være barnefar, har adgang til å reise farskapssak.
Rettens vei
– Jeg gikk til retten med håp om at de kunne hjelpe meg, men det viste seg ikke å stemme.
Mathias fikk det råd av tingretten å bare stevne to av de mennene han hadde navnene på. Men ingen av de to var biologisk far, viste prøvene.
Da Mathias ville stevne de andre mennene på listen, sa tingretten nei.
De mulige barnefedrene han hadde funnet frem til, var «for løst fundert», mente retten. Mathias og advokaten anket til lagmannsretten, som også sa nei. De gikk videre til Høyesterett, der ankeutvalget stadfestet tingretten og lagmannsrettens beslutning.
Opprivende
– Jeg er kommet til en dead end. Loven slår fast at det offentlige har plikt til å sikre at det blir etablert farskap, at alle barn skal ha en far. Men hvis vi som er voksne ikke kan bruke denne paragrafen i Barneloven, da har vi ingen ting å stille opp med. Retten tar mer hensyn til min mors følelser, at dette kan være opprivende for henne. Men hva med meg? Det er opprivende for meg også, å få beskjed om at jeg ikke har en far.
Mathias vil ikke gi seg. Han vil undersøke mulige fedre på egen hånd. For ham er det viktig å vite. For kort tid siden måtte han og kona avbryte et svangerskap i femte måned fordi fosteret var alvorlig skadet.
– Jeg vil vite hvor jeg kommer fra, og jeg vil vite om jeg bærer på noen arvelige sykdommer. Jeg har rett til å vite hvem faren min er, sier Mathias.
Ingen kontakt
Ann-Kristine vil det samme: vite hvor hun kommer fra. Vi skjuler hennes etternavn og ansikt, for heller ikke hun får hjelp eller opplysninger fra mor. Nå er all kontakt mellom dem brutt, og 33-åringen leter videre etter far på egen hånd.
– Da jeg var 12, fikk jeg ad omveier vite at «far» ikke var far, men mor ville ikke si noe. For tre år siden fikk jeg kontakt med én som trodde han var faren min, men da jeg stevnet mor og denne mannen for retten, viste DNA-prøven at det likevel ikke var ham. Nå kommer jeg ikke videre. Jeg har ingen rettigheter så lenge mor ikke vil si noe. Det burde komme en lovendring, slik at vi som blir «farløse» på denne måten, kan få hjelp. Det eneste jeg kan gjøre nå, er å anmode henne om å gi opplysninger, sier Ann-Kristine.
Viktig identitet
– Hvorfor er det så viktig for seg å finne din biologiske far?
– Jeg er blitt holdt for narr i alle år – min oppvekst er basert på løgn.
Dette har med hele min identitet å gjøre, også for mine barn. Jeg vil at de skal vite hvor de tilhører. Dette har skapt mye problemer for meg. Det har kostet nattesøvn, energi og frustrasjoner, og jeg har slitt tungt psykisk. Men jeg vil til bunns i dette, selv om det koster. Jeg vil vite.
Ann-Kristines advokat Kent Fredriksen sier det er vanskelig å nå frem i slike saker.
– Selv om det er det offentliges ansvar å fastslå farskap i henhold til Barneloven, kommer man ingen vei hvis mor ikke vil gi opplysninger. Dette er tunge og belastende saker, men de er likevel ikke prioritert og kvalifiserer ikke til fri rettshjelp, sier Fredriksen.
Leter på gaten
En annen kvinne – vi kaller henne Eva – var 45 år gammel da hun for ni år siden fikk vite at «far» likevel ikke var biologisk far. Han forble hennes juridiske far frem til sin død for et år siden, men resten av familien vil ikke ha noe med henne å gjøre fordi hun stiller spørsmål og vil vite hvor hun kommer fra. Men hun får ingen hjelp fra mor.
– Min biologiske far er helt sikkert død, og det er ikke sikkert vi ville ha kommet overens hvis jeg hadde funnet ham. Men denne usikkerheten gnager meg. Hvorfor er jeg blitt utsatt for dette, spør Eva.
Hun har ingen mistanke om hvem som kan være hennes biologiske far.
– Men jeg har gått på gaten og sett eldre menn inn i ansiktet for å se om jeg finner likhetstrekk. Jeg vet hva uvisshet er, og jeg håper jeg finner ut av dette, for da vil kaoset inni meg legge seg. Det har vært tunge stunder hvor jeg nesten ikke har orket leve lenger. Samfunnet tenker bare på å beskytte mødrene, men ikke på oss. Man skal ha en sterk psyke for ikke å bikke over i slike situasjoner, sier Eva.
Viktig
Fagsjef Anders Skuterud i Norsk Psykologforening har stor forståelse for at det er viktig for folk å finne sitt biologiske opphav.
– Identiteten er viktig for oss mennesker. Hvis man har trodd man har hatt en far og så mister faren på grunn av en DNA-test, så faller for de fleste en viktig byggestein i egen identitet bort. Et slikt tap av far kan skape en sorg, som det kan være vanskelig å forstå både for en selv og andre. Dette vil ofte være en stor psykisk belastning, og kan føre til mye grubling og strev i et forsøk på å reparere, sier han.
- I henhold til loven har det offentlige et ansvar for å fastslå farskap. Alle barn skal ha en far.
- Dette ansvaret blir mindre og mindre håndhevet etter hvert som barnet blir eldre.
- Kvinner har ingen plikt til å gi opplysninger som kan hjelpe barn til å finne sine biologiske fedre.
- Bare mor, far, barnet og en person som mener å være barnefar, har rett til å anlegge farskapssak.
…Men far har bidragsplikt til mor (slik det praktiseres).
…..
FNs barnerettskonvensjon, vedtatt 20.11.1989 er et virkemiddel for barn internasjonale juridiske rettigheter. I lange perioder har Norge trenert innføring av deler av konvensjonen, fordi Norge har hatt en lov- og rettspraksis som går ut på at mor og barn hører sammen, mens far bare er en "sædskvett og en pengepung – og et objekt for blant pengeutpressing og utpressing av seksuelle tjenester for å få kontakt med barna. Norge har nå skrevet under på FNs barnerettskonvensjon – men å endre rettspraksis vil ta tid.
Litt til om Skah-saken:
FNs barnerettskonvensjon er underskrevet av alle land – med unntak av USA og Somalia. Dersom barn i Marokko ikke får oppfylt konvensjonens mål og innhold, er det en sak for marokkanske myndigheter.
I denne debatten forsøker enkelte debattanter å gjøre et nummer av barna har “norsk statsborgerskap”, mor har fått “omsorgsretten”.
Husker jeg ikke feil ble det sagt en gang at Skah-barna har både norsk og marokkansk pass.
Når har en far blitt tilkjent foreldrerett og hovedomsorgsansvar av en norsk rett dersom barnemor har motsatt seg det? Norsk rett er generelt bare en farse!!!
Det er ikke første gangen Norge kidnapper barn på oppdrag fra mor. For ikke lenge siden hadde vi Larry Risk-saken. Her handlet det om (kortversjonen) to barn som var amerikanske statsborgere, og som bodde hos far i USA etter at mor skilte seg og flyttet til Norge. Da gikk norske myndigheter og den norske ambassaden i USA i fellestokt og kidnappet Larry Risk sine barn til Norge. Den norske ambassaden utstedte sjømannspass til to små barn, som bare var altfor små til å bli definert som sjømenn, og kidnappet dem til Norge. Norske myndigheter hjalp moren økonomisk både ved kidnapping, skaffe bolig på hemmelig adresse, samt stønad til livsopphold til seg og barna (betalt av norske skattebetalere). Det amerikanske fjernsynsprogrammet “60 minutes” dokumenterte denne saken meget godt for noen år tilbake.
NUPI-forsker Iver B. Neumann har uttrykt, sitat; “I bunnen og grunnen handler det om hvorvidt Marokko skal få styre på sitt territorium, eller om Norge kan ta seg til rette fordi mennesker fra Norge er involvert”.
Bedre kan det ikke sies! I Skah-saken driver Norge – på elitens premisser – internasjonal selvtekt på fremmed lands territorium!
Norges rett og rettferd skjer på kvinnenes og elitens premisser!
Men først Khalid Skah/ Anne Cecilie Hopstock-saken:
Skah-saken handler om at klassejus og klasseselvtekt. De er rike, ressurssterke personer, med kjendisstatus – hvor norske myndigheter igjen forfordeler eliten. Eliten har råd til å leie seg spesialtrente agenter, og med kjendisstatus får man mediene med seg, og et vel regissert opplegg for sympati for mor. Det er 3 – 400 tilsvarende Skah-saken hvert år innen diplomatiet. Hvordan de 3 – 400 andre barna har det - er det ingen som bryr seg om. Kanskje mange av de barna har det langt verre enn hva Skah-barna har vært/ er under. Hvem vet – og hvem bryr seg? Men dette er barn av arbeidstakere og trygdede – da teller det ikke! Klassejusen råder!
Så til den saken som sto på nettet i dag;
De kjemper for å finne sine biologiske fedre
Kvinner kan ikke straffes for å oppgi feil barnefar. Og de har heller ingen plikt til å gi opplysninger som kan hjelpe barna til å finne sin rette, biologiske far.
Vintersol kaster lange skygger i en snøkledd Bergen by. Vi treffer to personer – Mathias Davidsen og Ann-Kristine – som leter etter skyggene i sine liv: pappa.
Begge har på ulikt vis og i voksen alder fått beskjed om at de ikke har noen far. De mennene de trodde var deres fedre, var ikke deres fedre likevel. Det har DNA-prøver slått fast. Nå leter de, hver på sin kant, etter den rette, biologiske far. Og ingen av dem får noen hjelp fra mor.
Foreldrene ble skilt da han var liten. Men for drøyt to år siden fikk 36 år gamle Mathias Davidsen resultatet av DNA-testen, som viste at pappa likevel ikke var pappa. «Faren» ble løst fra sitt farskap og etterbetalt barnebidraget han hadde betalt i alle år.
– Meningen var at han skulle adoptere meg tilbake, men han døde før det skjedde. Nå er jeg uten biologisk far, sier Mathias.
Kommer ingen vei
Han har brukt mye tid og penger og gått en lang juridisk vei disse tre årene for å finne frem til sitt biologiske opphav.
Moren gir ham ingen opplysninger til hjelp på veien. Nå har de to ingen kontakt. Men via «faren» og andre slektninger får han navn på menn som moren kan ha kjent på det tidspunktet Mathias ble unnfanget, og han bestemmer seg for å gå rettens vei.
Barneloven slår fast at mor, far, barn og den som tror han kan være barnefar, har adgang til å reise farskapssak.
Rettens vei
– Jeg gikk til retten med håp om at de kunne hjelpe meg, men det viste seg ikke å stemme.
Mathias fikk det råd av tingretten å bare stevne to av de mennene han hadde navnene på. Men ingen av de to var biologisk far, viste prøvene.
Da Mathias ville stevne de andre mennene på listen, sa tingretten nei.
De mulige barnefedrene han hadde funnet frem til, var «for løst fundert», mente retten. Mathias og advokaten anket til lagmannsretten, som også sa nei. De gikk videre til Høyesterett, der ankeutvalget stadfestet tingretten og lagmannsrettens beslutning.
Opprivende
– Jeg er kommet til en dead end. Loven slår fast at det offentlige har plikt til å sikre at det blir etablert farskap, at alle barn skal ha en far. Men hvis vi som er voksne ikke kan bruke denne paragrafen i Barneloven, da har vi ingen ting å stille opp med. Retten tar mer hensyn til min mors følelser, at dette kan være opprivende for henne. Men hva med meg? Det er opprivende for meg også, å få beskjed om at jeg ikke har en far.
Mathias vil ikke gi seg. Han vil undersøke mulige fedre på egen hånd. For ham er det viktig å vite. For kort tid siden måtte han og kona avbryte et svangerskap i femte måned fordi fosteret var alvorlig skadet.
– Jeg vil vite hvor jeg kommer fra, og jeg vil vite om jeg bærer på noen arvelige sykdommer. Jeg har rett til å vite hvem faren min er, sier Mathias.
Ingen kontakt
Ann-Kristine vil det samme: vite hvor hun kommer fra. Vi skjuler hennes etternavn og ansikt, for heller ikke hun får hjelp eller opplysninger fra mor. Nå er all kontakt mellom dem brutt, og 33-åringen leter videre etter far på egen hånd.
– Da jeg var 12, fikk jeg ad omveier vite at «far» ikke var far, men mor ville ikke si noe. For tre år siden fikk jeg kontakt med én som trodde han var faren min, men da jeg stevnet mor og denne mannen for retten, viste DNA-prøven at det likevel ikke var ham. Nå kommer jeg ikke videre. Jeg har ingen rettigheter så lenge mor ikke vil si noe. Det burde komme en lovendring, slik at vi som blir «farløse» på denne måten, kan få hjelp. Det eneste jeg kan gjøre nå, er å anmode henne om å gi opplysninger, sier Ann-Kristine.
Viktig identitet
– Hvorfor er det så viktig for seg å finne din biologiske far?
– Jeg er blitt holdt for narr i alle år – min oppvekst er basert på løgn.
Dette har med hele min identitet å gjøre, også for mine barn. Jeg vil at de skal vite hvor de tilhører. Dette har skapt mye problemer for meg. Det har kostet nattesøvn, energi og frustrasjoner, og jeg har slitt tungt psykisk. Men jeg vil til bunns i dette, selv om det koster. Jeg vil vite.
Ann-Kristines advokat Kent Fredriksen sier det er vanskelig å nå frem i slike saker.
– Selv om det er det offentliges ansvar å fastslå farskap i henhold til Barneloven, kommer man ingen vei hvis mor ikke vil gi opplysninger. Dette er tunge og belastende saker, men de er likevel ikke prioritert og kvalifiserer ikke til fri rettshjelp, sier Fredriksen.
Leter på gaten
En annen kvinne – vi kaller henne Eva – var 45 år gammel da hun for ni år siden fikk vite at «far» likevel ikke var biologisk far. Han forble hennes juridiske far frem til sin død for et år siden, men resten av familien vil ikke ha noe med henne å gjøre fordi hun stiller spørsmål og vil vite hvor hun kommer fra. Men hun får ingen hjelp fra mor.
– Min biologiske far er helt sikkert død, og det er ikke sikkert vi ville ha kommet overens hvis jeg hadde funnet ham. Men denne usikkerheten gnager meg. Hvorfor er jeg blitt utsatt for dette, spør Eva.
Hun har ingen mistanke om hvem som kan være hennes biologiske far.
– Men jeg har gått på gaten og sett eldre menn inn i ansiktet for å se om jeg finner likhetstrekk. Jeg vet hva uvisshet er, og jeg håper jeg finner ut av dette, for da vil kaoset inni meg legge seg. Det har vært tunge stunder hvor jeg nesten ikke har orket leve lenger. Samfunnet tenker bare på å beskytte mødrene, men ikke på oss. Man skal ha en sterk psyke for ikke å bikke over i slike situasjoner, sier Eva.
Viktig
Fagsjef Anders Skuterud i Norsk Psykologforening har stor forståelse for at det er viktig for folk å finne sitt biologiske opphav.
– Identiteten er viktig for oss mennesker. Hvis man har trodd man har hatt en far og så mister faren på grunn av en DNA-test, så faller for de fleste en viktig byggestein i egen identitet bort. Et slikt tap av far kan skape en sorg, som det kan være vanskelig å forstå både for en selv og andre. Dette vil ofte være en stor psykisk belastning, og kan føre til mye grubling og strev i et forsøk på å reparere, sier han.
- I henhold til loven har det offentlige et ansvar for å fastslå farskap. Alle barn skal ha en far.
- Dette ansvaret blir mindre og mindre håndhevet etter hvert som barnet blir eldre.
- Kvinner har ingen plikt til å gi opplysninger som kan hjelpe barn til å finne sine biologiske fedre.
- Bare mor, far, barnet og en person som mener å være barnefar, har rett til å anlegge farskapssak.
…Men far har bidragsplikt til mor (slik det praktiseres).
…..
FNs barnerettskonvensjon, vedtatt 20.11.1989 er et virkemiddel for barn internasjonale juridiske rettigheter. I lange perioder har Norge trenert innføring av deler av konvensjonen, fordi Norge har hatt en lov- og rettspraksis som går ut på at mor og barn hører sammen, mens far bare er en "sædskvett og en pengepung – og et objekt for blant pengeutpressing og utpressing av seksuelle tjenester for å få kontakt med barna. Norge har nå skrevet under på FNs barnerettskonvensjon – men å endre rettspraksis vil ta tid.
Litt til om Skah-saken:
FNs barnerettskonvensjon er underskrevet av alle land – med unntak av USA og Somalia. Dersom barn i Marokko ikke får oppfylt konvensjonens mål og innhold, er det en sak for marokkanske myndigheter.
I denne debatten forsøker enkelte debattanter å gjøre et nummer av barna har “norsk statsborgerskap”, mor har fått “omsorgsretten”.
Husker jeg ikke feil ble det sagt en gang at Skah-barna har både norsk og marokkansk pass.
Når har en far blitt tilkjent foreldrerett og hovedomsorgsansvar av en norsk rett dersom barnemor har motsatt seg det? Norsk rett er generelt bare en farse!!!
Det er ikke første gangen Norge kidnapper barn på oppdrag fra mor. For ikke lenge siden hadde vi Larry Risk-saken. Her handlet det om (kortversjonen) to barn som var amerikanske statsborgere, og som bodde hos far i USA etter at mor skilte seg og flyttet til Norge. Da gikk norske myndigheter og den norske ambassaden i USA i fellestokt og kidnappet Larry Risk sine barn til Norge. Den norske ambassaden utstedte sjømannspass til to små barn, som bare var altfor små til å bli definert som sjømenn, og kidnappet dem til Norge. Norske myndigheter hjalp moren økonomisk både ved kidnapping, skaffe bolig på hemmelig adresse, samt stønad til livsopphold til seg og barna (betalt av norske skattebetalere). Det amerikanske fjernsynsprogrammet “60 minutes” dokumenterte denne saken meget godt for noen år tilbake.
NUPI-forsker Iver B. Neumann har uttrykt, sitat; “I bunnen og grunnen handler det om hvorvidt Marokko skal få styre på sitt territorium, eller om Norge kan ta seg til rette fordi mennesker fra Norge er involvert”.
Bedre kan det ikke sies! I Skah-saken driver Norge – på elitens premisser – internasjonal selvtekt på fremmed lands territorium!
Norges rett og rettferd skjer på kvinnenes og elitens premisser!
Konsekvensene av oppsplittingen av jernbanen!
Jernbaneverket klarer ikke lenger å svare - er en overskrift på nettet i dag!
Konsekvensene av oppsplittingen av jernbanen og nedbemanningen av jernbanen kommer nå opp til overflaten. Det har en meget høy pris å kvitte seg med eget mannskap og egen kompetanse – for så å kjøpe igjen de samme tjenestene til skyhøye konsulenthonorarer, samt ved hjelp av anbud hvor man tvinges til å velge bort til kvalitet til fordel for billigste varene på nederste hylle.
Dette er ene og alene politikernes ansvar! Det var politikerne som innførte markedsliberalismen og New Public Management ovenfor jernbanen. Først ble Norges statsbaner delt i 1996 til henholdsvis NSB BA og Jernbaneverket. Den prosessen skjedde under de ekstreme EU-tilhengerne (markedsliberalistene) Gro Harlem Brundtland/ Torbjørn Jagland. Enda mye verre ble det i 2002 da Fremskrittspartiet la ”tunga på vektskåla” på Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) og krevde NSB BA omgjort til NSB AS. Samtidig som at tidligere samferdselsminister Torhild Skogsholm (V) startet en massiv oppsigelse av ansatte i Jernbaneverket.
Følgende fremgikk på nettet i dag (07.02.2010), sitat:
Samferdselsdepartementet spør om togkaoset rundt Oslo kan bli løst raskere hvis flere strekninger blir stengt for vedlikehold i år. Jernbaneverket har ikke folk til å svare på spørsmålet.
De som kunne ha svart på departementets spørsmål, er isteden opptatte med å løse akutte driftsproblemer.
«Under henvisning til den senere tids utfordringer med nettopp jernbanens driftsstabilitet, har flere av de av Jernbaneverkets medarbeidere som har vært engasjert i besvarelsen av departementets brev, i stedet måtte prioritere arbeidet med å løse jernbanens driftsproblemer fra dag til dag», skriver trafikkdirektør Arne Habberstad i et svarbrev til departementet.
Sitat slutt.
Hvordan skal jernbanen i Norge noen gang komme à jour når de ikke lengre har mannskaper til planlegge hvordan man kan bli bedre? Om det fortsatt skal gå jernbane i Norge, må politikerne ta ansvaret tilbake, og reversere oppsplittingen av tidligere Norges statsbaner (forvaltning). Samferdsel er en samfunnsoppgave å ha ansvaret for. Derfor må politikerne ta tilbake makta, styring, kontroll og revisjon av jernbanedriften. Det store vidstrakte Norge, med dets topografi og klimaforhold, gamle kjørevei hovedsakelig bygd på 1800-tallet begynnelsen på 1900-tallet, og med bare ca 4,8 mill innbyggere, kan ikke drives etter samme mønster som sentrale strøk i mellom-Europa og andre steder. Det må norske politikere forstå – for de fleste andre forstår det!
Nå må politikerne ta ansvar, tilføre ressurser, og sette jernbaneselskapene i stand til å levere de tjenestene de er satt til å utføre!
Konsekvensene av oppsplittingen av jernbanen og nedbemanningen av jernbanen kommer nå opp til overflaten. Det har en meget høy pris å kvitte seg med eget mannskap og egen kompetanse – for så å kjøpe igjen de samme tjenestene til skyhøye konsulenthonorarer, samt ved hjelp av anbud hvor man tvinges til å velge bort til kvalitet til fordel for billigste varene på nederste hylle.
Dette er ene og alene politikernes ansvar! Det var politikerne som innførte markedsliberalismen og New Public Management ovenfor jernbanen. Først ble Norges statsbaner delt i 1996 til henholdsvis NSB BA og Jernbaneverket. Den prosessen skjedde under de ekstreme EU-tilhengerne (markedsliberalistene) Gro Harlem Brundtland/ Torbjørn Jagland. Enda mye verre ble det i 2002 da Fremskrittspartiet la ”tunga på vektskåla” på Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) og krevde NSB BA omgjort til NSB AS. Samtidig som at tidligere samferdselsminister Torhild Skogsholm (V) startet en massiv oppsigelse av ansatte i Jernbaneverket.
Følgende fremgikk på nettet i dag (07.02.2010), sitat:
Samferdselsdepartementet spør om togkaoset rundt Oslo kan bli løst raskere hvis flere strekninger blir stengt for vedlikehold i år. Jernbaneverket har ikke folk til å svare på spørsmålet.
De som kunne ha svart på departementets spørsmål, er isteden opptatte med å løse akutte driftsproblemer.
«Under henvisning til den senere tids utfordringer med nettopp jernbanens driftsstabilitet, har flere av de av Jernbaneverkets medarbeidere som har vært engasjert i besvarelsen av departementets brev, i stedet måtte prioritere arbeidet med å løse jernbanens driftsproblemer fra dag til dag», skriver trafikkdirektør Arne Habberstad i et svarbrev til departementet.
Sitat slutt.
Hvordan skal jernbanen i Norge noen gang komme à jour når de ikke lengre har mannskaper til planlegge hvordan man kan bli bedre? Om det fortsatt skal gå jernbane i Norge, må politikerne ta ansvaret tilbake, og reversere oppsplittingen av tidligere Norges statsbaner (forvaltning). Samferdsel er en samfunnsoppgave å ha ansvaret for. Derfor må politikerne ta tilbake makta, styring, kontroll og revisjon av jernbanedriften. Det store vidstrakte Norge, med dets topografi og klimaforhold, gamle kjørevei hovedsakelig bygd på 1800-tallet begynnelsen på 1900-tallet, og med bare ca 4,8 mill innbyggere, kan ikke drives etter samme mønster som sentrale strøk i mellom-Europa og andre steder. Det må norske politikere forstå – for de fleste andre forstår det!
Nå må politikerne ta ansvar, tilføre ressurser, og sette jernbaneselskapene i stand til å levere de tjenestene de er satt til å utføre!
lørdag 6. februar 2010
Alder og demokrati
Det er fastslått at hver sjuende innbygger er over 67 år. Likevel er det blitt slik at denne aldersgruppen har kun én vararepresentant som er representert på Stortinget. Tidligere fylkesmann Håkon Randal har bedt de ulike politiske partiene om å ta hensyn til dette faktum når nye valglister skal settes sammen. Han mener at det er et demokratisk problem når en så stor gruppe av befolkningen mangler en stemme i demokratiske beslutningsorgan.
Det samme mener jeg gjelder regjeringen, og støtteapparatet rundt. Den nye regjeringen, statssekretærer og rådgivere i dag er altfor sterkt preget av yngre, ofte uten erfaring fra det tradisjonelle arbeidslivet som i dag utgjør maktorganet. Unntaket er finansminister Sigbjørn Johnsen og statssekretær Svein Fjellheim.
Når vi har fått en slik underrepresentasjon både i regjering og i Stortinget så representerer dette et demokratisk problem. Det er åpenbart at vi trenger en ny inkluderende demokratireform!
Det samme mener jeg gjelder regjeringen, og støtteapparatet rundt. Den nye regjeringen, statssekretærer og rådgivere i dag er altfor sterkt preget av yngre, ofte uten erfaring fra det tradisjonelle arbeidslivet som i dag utgjør maktorganet. Unntaket er finansminister Sigbjørn Johnsen og statssekretær Svein Fjellheim.
Når vi har fått en slik underrepresentasjon både i regjering og i Stortinget så representerer dette et demokratisk problem. Det er åpenbart at vi trenger en ny inkluderende demokratireform!
Markedsliberalismens prissetting av mennesker
Markedsliberalismen har som fenomen å ville sette en økonomisk prislapp på alt, også på mennesker. Det er slik at forsikringsselskapene normalt ikke lar personer over 65 få anledning til tegne gjeldsforsikring. De får heller ikke tegne reiseforsikring når de har passert 75 år.
Det samme gjelder eldre arbeidstakere, som ofte utløser massiv utstøting i verste fall. I beste fall ofte et press på seg for å avslutte yrkeskarrieren. Det skyldes selvsagt at eldre utløser ekstra sosiale kostnader knyttet til rettigheter for eldre.
Det er altså ikke den enkelte innbyggers behov, muligheter og ønsker som står i fokus, men hva markedet kan tjene på den enkelte som styrer samfunnets tilbud og politikk ovenfor eldre.
Så kynisk er markedsliberalismen og dets vesen! Profitt til enkelt-mennesker overgår menneskelige hensyn!
Det samme gjelder eldre arbeidstakere, som ofte utløser massiv utstøting i verste fall. I beste fall ofte et press på seg for å avslutte yrkeskarrieren. Det skyldes selvsagt at eldre utløser ekstra sosiale kostnader knyttet til rettigheter for eldre.
Det er altså ikke den enkelte innbyggers behov, muligheter og ønsker som står i fokus, men hva markedet kan tjene på den enkelte som styrer samfunnets tilbud og politikk ovenfor eldre.
Så kynisk er markedsliberalismen og dets vesen! Profitt til enkelt-mennesker overgår menneskelige hensyn!
fredag 5. februar 2010
Skah-saken, diplomati og media.
Det opplyses at diplomatiet har mellom 3 og 400 ”Skah-saker” hvert år.
Hvorfor får Skah-saken så mye oppmerksomhet? Jo, fordi dette handler om rike ressurssterke mennesker, med god økonomi, og som har råd til å betale for en selvtekt i form av barnekidnapping understøttet av det norske samfunnet. De andre 3- 400 ”Skah-sakene” får liten eller ingen oppmerksomhet.
Skah-saken virker til å ha mange likhetstrekk med Larry Risk-saken som var i media for noen år siden. Risk-saken handlet om to barn med amerikansk statsborgerskap som opphold seg i USA hos far, etter at moren flyttet til Norge. Moren fikk norske myndigheters hjelp, slik at moren og medhjelperne hennes fikk ”smuglet” veldig små barn av alder - ut av USA - ved hjelp av midlertidige ”sjømannspass”. Vel hjemme i Norge hjalp norske myndigheter moren med bopel på hemmelig adresse, og økonomisk underhold (skattebetalernes penger) – forhold som jeg opplevde at ble dokumentert på TV-programmet ”60 minutes”.
For noen år siden fikk denne form for barnekidnappinger en ny form. Privatetterforskeren Ola Tune la grunnlaget for en form for virksomhet i Norge, med hjelp av private ”leiesoldater/ cowboy-virksomhet” i barnebortføringssaker. Det skjedde i tilknytning til saken til Bjørnar Ivarsen.
I Skah-saken kan det også tyde på at norske myndigheter og diplomati står bak barnebortføringen, sammen med barnemoren, når det ble benyttet leiesoldater for å hente to barn ut av Marokko. Blant annet er det fremkommet at det ble utstedt nødpass til barna for å få dem ut av Marokko til Norge.
Så er det fremkommet opplysninger som tyder på at det kan være slik at det var riktig at Anne Cecilie Hopstock og Khalid Skas felles barn kom seg vekk fra faren. Hva de faktiske forholdene er i denne saken vet vi lite om, men det er ikke poenget med dette inseratet.
Det jeg reagerer på er at i slike saker ser vi hvor sterkt klasse- og kjønnsdiskriminering står i Norge, og hvor myndighetene stiller opp med all mulig praktisk, økonomisk og politisk hjelp ovenfor kvinner, mens menn blir møtt ei iskald skulder av de samme utøvende myndighets- og rettsinstanser. Saken viser ekstremt kort vi er kommet med hensyn til likestilling i dette landet. Nå er det på tide at det blir likhet for loven og likestilling i ellers i landet!
Hvorfor får Skah-saken så mye oppmerksomhet? Jo, fordi dette handler om rike ressurssterke mennesker, med god økonomi, og som har råd til å betale for en selvtekt i form av barnekidnapping understøttet av det norske samfunnet. De andre 3- 400 ”Skah-sakene” får liten eller ingen oppmerksomhet.
Skah-saken virker til å ha mange likhetstrekk med Larry Risk-saken som var i media for noen år siden. Risk-saken handlet om to barn med amerikansk statsborgerskap som opphold seg i USA hos far, etter at moren flyttet til Norge. Moren fikk norske myndigheters hjelp, slik at moren og medhjelperne hennes fikk ”smuglet” veldig små barn av alder - ut av USA - ved hjelp av midlertidige ”sjømannspass”. Vel hjemme i Norge hjalp norske myndigheter moren med bopel på hemmelig adresse, og økonomisk underhold (skattebetalernes penger) – forhold som jeg opplevde at ble dokumentert på TV-programmet ”60 minutes”.
For noen år siden fikk denne form for barnekidnappinger en ny form. Privatetterforskeren Ola Tune la grunnlaget for en form for virksomhet i Norge, med hjelp av private ”leiesoldater/ cowboy-virksomhet” i barnebortføringssaker. Det skjedde i tilknytning til saken til Bjørnar Ivarsen.
I Skah-saken kan det også tyde på at norske myndigheter og diplomati står bak barnebortføringen, sammen med barnemoren, når det ble benyttet leiesoldater for å hente to barn ut av Marokko. Blant annet er det fremkommet at det ble utstedt nødpass til barna for å få dem ut av Marokko til Norge.
Så er det fremkommet opplysninger som tyder på at det kan være slik at det var riktig at Anne Cecilie Hopstock og Khalid Skas felles barn kom seg vekk fra faren. Hva de faktiske forholdene er i denne saken vet vi lite om, men det er ikke poenget med dette inseratet.
Det jeg reagerer på er at i slike saker ser vi hvor sterkt klasse- og kjønnsdiskriminering står i Norge, og hvor myndighetene stiller opp med all mulig praktisk, økonomisk og politisk hjelp ovenfor kvinner, mens menn blir møtt ei iskald skulder av de samme utøvende myndighets- og rettsinstanser. Saken viser ekstremt kort vi er kommet med hensyn til likestilling i dette landet. Nå er det på tide at det blir likhet for loven og likestilling i ellers i landet!
Om straff for å lyve
Omsider kommer det et vettug forslag fra Fremskrittspartiet også. Det handler om likhet for loven, å forhindre kjønnsdiskriminering. Fremskrittspartiet vurderer å foreslå straff for kvinner som oppgir feil barnefar.
Vi ser at når kvinner lyver for påtalemyndigheter og domstolene, så skjer det bare helt unntaksvis at de blir stilt til ansvar. Det har mange manipulerende kvinner, og/ eller kvinner med psykopatiske trekk oppdaget. Hos mange kvinner er det derfor oppstått en ukultur – hvor det ofte lyves. Det kan de gjøre fordi risikoen for å bli stilt til ansvar er bare helt marginal og unntaksvis.
Det samme gjelder med hensyn til å oppgi uriktig barnefar.
Derfor må jeg denne gangen medgi at Fremskrittspartiet har fremmet et fornuftig forslag! Det skal være likhet for loven på tvers av kjønnene!
Vi ser at når kvinner lyver for påtalemyndigheter og domstolene, så skjer det bare helt unntaksvis at de blir stilt til ansvar. Det har mange manipulerende kvinner, og/ eller kvinner med psykopatiske trekk oppdaget. Hos mange kvinner er det derfor oppstått en ukultur – hvor det ofte lyves. Det kan de gjøre fordi risikoen for å bli stilt til ansvar er bare helt marginal og unntaksvis.
Det samme gjelder med hensyn til å oppgi uriktig barnefar.
Derfor må jeg denne gangen medgi at Fremskrittspartiet har fremmet et fornuftig forslag! Det skal være likhet for loven på tvers av kjønnene!
Ad tog og vinterproblemer
Jf Aftenposten 04.02 fremgår det at togene står i Norden som følger av snø og kuldeproblemer. Det samme har skjedd i store deler av Europa jf innslag i fjernsynet fordi store deler av Europa denne vinteren har opplevd snø og kulde. Selv togforbindelsen mellom England og Frankrike har sine problemer denne vinteren.
Kravene til profitt og overskudd (markedsliberalisme og New Public Management) gjør at jernbaneselskapene skjærer kostnader til beinet. Det vil si at personer som tidligere hadde tilsyn og oppsyn ikke lengre er der. I tillegg – når det skal skje en aktivitet innenfor jernbaneselskapene, så skjer det via anbud. Det betyr at den tilbyr det laveste anbudet vinner anbudskontrakten. Det betyr igjen at dersom det skal bli overskudd på lavt prisede anbud – så må anbudsinnehaveren utøve minst mulig, og billigst mulig aktivitet. Det betyr at i mange tilfeller skjer det ingen aktivitet som generer kostnader. Prisen for denne utviklingen er det kundene som må betale i form av forsinkelser/ ikke komme frem – samt oppleve å stå uten og fryse da togene ikke kommer.
Er det ikke nå bevist en gang for alle at jernbanedrift ikke er egnet for anbud/ konkurranse, og et system hvor politikere står uten muligheter til verken styre, kontrollere og revidere aktiviteten? Nå må politikerne og demokratiet ta makten tilbake fra markedsliberalistene, Det kan virke som om markedsliberalistene driver et slags verdensmesterskap i ansvarsfraskrivelse, og hvor mange utviser handlingslammelse, og uten evner og vilje til å ta ansvar for den kontrakten de har inngått. Slikt er ødeleggende for samfunnet! Jernbanen trenger kompetanse, samt økonomiske og menneskelige ressurser til å takle vær og føreforhold på de ulike årstidene!
Kravene til profitt og overskudd (markedsliberalisme og New Public Management) gjør at jernbaneselskapene skjærer kostnader til beinet. Det vil si at personer som tidligere hadde tilsyn og oppsyn ikke lengre er der. I tillegg – når det skal skje en aktivitet innenfor jernbaneselskapene, så skjer det via anbud. Det betyr at den tilbyr det laveste anbudet vinner anbudskontrakten. Det betyr igjen at dersom det skal bli overskudd på lavt prisede anbud – så må anbudsinnehaveren utøve minst mulig, og billigst mulig aktivitet. Det betyr at i mange tilfeller skjer det ingen aktivitet som generer kostnader. Prisen for denne utviklingen er det kundene som må betale i form av forsinkelser/ ikke komme frem – samt oppleve å stå uten og fryse da togene ikke kommer.
Er det ikke nå bevist en gang for alle at jernbanedrift ikke er egnet for anbud/ konkurranse, og et system hvor politikere står uten muligheter til verken styre, kontrollere og revidere aktiviteten? Nå må politikerne og demokratiet ta makten tilbake fra markedsliberalistene, Det kan virke som om markedsliberalistene driver et slags verdensmesterskap i ansvarsfraskrivelse, og hvor mange utviser handlingslammelse, og uten evner og vilje til å ta ansvar for den kontrakten de har inngått. Slikt er ødeleggende for samfunnet! Jernbanen trenger kompetanse, samt økonomiske og menneskelige ressurser til å takle vær og føreforhold på de ulike årstidene!
onsdag 3. februar 2010
Postdirektivet og EUs politikk ovenfor arbeidstakere!
I disse dager pågår det en debatt rundt hvorvidt Norge skal implementere EUs postdirektiv i lovgivningen. En ordning – dersom den innføres – som vil fremskaffe et differensiert portotakssystem, som kan være meget ødeleggende for små og mellomstore bedrifter, og for private som ikke bor/ er etablert på sentrale steder.
Hva EUs tjenestedirektiv kan bety for arbeidstakere, har man høstet erfaringer på. Innføring av EUs postdirektiv viser hvilke holdninger og ondskap det høyrestyrte EU-systemet har ovenfor arbeidstakere! Tyskland har fått merket dette systemet sterkest. Følgende ble nylig berettet;
Tidligere var postansatte i Tyskland er arbeidstakergruppe som tariffmessig hadde gode lønns- og arbeidsvilkår – inntil Tyske myndigheter deregulerte posttjenestene gjennom EUs postdirektiv. Da kom markedsliberalistene på banen, med anbud, og gjennom ”fri flyt av arbeidskraft” fikk presset lønningene til arbeidstakerne ned til ca kr 40.- pr time. Dette ble selvsagt ikke godt mottatt i store deler av fagbevegelsen. Dog det endte opp med at det forekom demonstrasjoner mot å kreve høyere lønninger fra de med lavest lønninger - fordi enkelte da kunne risikere i miste jobben de hadde fått om det ble vedtatt endringer.
Med lønninger på ca kr 40 pr time, og til tross for 100 % stillinger, maktet ikke alle arbeidstakerne å betale alminnelig forpliktelser for hus, hjem og familie. Det har medført at mange arbeidstakere i dag mottar sosialstønader fra det offentlige i tillegg til lønnen for å kunne eksistere i et samfunn med markedsliberalistiske priser.
Med en situasjon med et lønnsnivå på kr 40.- pr time, og det at arbeidstakere i full stilling i tillegg måtte ha sosiale bidrag fra det offentlige, skapte selvsagt en offentlig debatt. Det innebar at forbundskansler Angela Merkel grep inn i saken. Det endte med at forbundsdagen fastsatte en ordning med minstelønn. Minstelønnsstandard ble satt til ca kr. 70.- pr time.
Det at Tyskland fastsatte en minstelønnsstandard på kr. 70.- falt selvsagt ikke i god jord i EU, og vil med all sannsynlighet ikke bli tolerert av EU-domstolen (klassejusens/elitens høyborg), fordi det strider mot EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft).
EU er blitt ekstrem-markedsliberalistisk. Ikke en gang i USA, og ikke en gang under eks-presidenten George W. Bush sitt regime deregulerte man posttjenestene i USA. Det er fortsatt et offentlig anliggende, og det er ingen signaler pr dato som tyder på det vil foregå liberaliseringer her.
For arbeidstakere, og dermed også trygdede, er det viktig å motarbeide at EUs holdninger og politikk får fotfeste ovenfor arbeidstakere i Norge. Lavere lønnsnivå vil bety mindre skatteinntekter til staten – og dermed får vi en svekket velferdsstat!
Konklusjon: EUs høyrepolitikk passer ikke for Norge – spesielt ikke ovenfor arbeidstakere og trygdede!
Hva EUs tjenestedirektiv kan bety for arbeidstakere, har man høstet erfaringer på. Innføring av EUs postdirektiv viser hvilke holdninger og ondskap det høyrestyrte EU-systemet har ovenfor arbeidstakere! Tyskland har fått merket dette systemet sterkest. Følgende ble nylig berettet;
Tidligere var postansatte i Tyskland er arbeidstakergruppe som tariffmessig hadde gode lønns- og arbeidsvilkår – inntil Tyske myndigheter deregulerte posttjenestene gjennom EUs postdirektiv. Da kom markedsliberalistene på banen, med anbud, og gjennom ”fri flyt av arbeidskraft” fikk presset lønningene til arbeidstakerne ned til ca kr 40.- pr time. Dette ble selvsagt ikke godt mottatt i store deler av fagbevegelsen. Dog det endte opp med at det forekom demonstrasjoner mot å kreve høyere lønninger fra de med lavest lønninger - fordi enkelte da kunne risikere i miste jobben de hadde fått om det ble vedtatt endringer.
Med lønninger på ca kr 40 pr time, og til tross for 100 % stillinger, maktet ikke alle arbeidstakerne å betale alminnelig forpliktelser for hus, hjem og familie. Det har medført at mange arbeidstakere i dag mottar sosialstønader fra det offentlige i tillegg til lønnen for å kunne eksistere i et samfunn med markedsliberalistiske priser.
Med en situasjon med et lønnsnivå på kr 40.- pr time, og det at arbeidstakere i full stilling i tillegg måtte ha sosiale bidrag fra det offentlige, skapte selvsagt en offentlig debatt. Det innebar at forbundskansler Angela Merkel grep inn i saken. Det endte med at forbundsdagen fastsatte en ordning med minstelønn. Minstelønnsstandard ble satt til ca kr. 70.- pr time.
Det at Tyskland fastsatte en minstelønnsstandard på kr. 70.- falt selvsagt ikke i god jord i EU, og vil med all sannsynlighet ikke bli tolerert av EU-domstolen (klassejusens/elitens høyborg), fordi det strider mot EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft).
EU er blitt ekstrem-markedsliberalistisk. Ikke en gang i USA, og ikke en gang under eks-presidenten George W. Bush sitt regime deregulerte man posttjenestene i USA. Det er fortsatt et offentlig anliggende, og det er ingen signaler pr dato som tyder på det vil foregå liberaliseringer her.
For arbeidstakere, og dermed også trygdede, er det viktig å motarbeide at EUs holdninger og politikk får fotfeste ovenfor arbeidstakere i Norge. Lavere lønnsnivå vil bety mindre skatteinntekter til staten – og dermed får vi en svekket velferdsstat!
Konklusjon: EUs høyrepolitikk passer ikke for Norge – spesielt ikke ovenfor arbeidstakere og trygdede!
Idrettsmarkedsliberalistene slår til!
Idretten blir i stadig sterkere grad styrt av markedsliberalister, og oppfinnsomheten er stor når det gjelder å få det offentlige til å betale for gildet! Spørsmålet er; Skal idretten være et primærområde og primæransvar for det offentlige, eller skal det være et sekundærområde?
Idrettsmarkedsliberalistene arbeider nå for – og mot et system som innebærer at idretten skal bli et primærområde for det offentlige (kommunene).
Det ble presentert i fjernsynet forleden at det foreslås bygget et 50 talls ishaller rundt i Norge. Dette for å stimulere blant annet interessen for ishockey. Så langt kan man følge tankegangen – men der stopper det. For det foreslås videre at et ”bestemt privat utbyggerselskap” skal forestå utbyggingene, og at enkelte kommuner skal forplikte seg til å inngå leieavtaler på 25 år med utbygger.
Hvorfor er det ikke tilrådelig med slike avtaler? Et tenkt eksempel;
Det kan oppstå en situasjon at en kommune får mindre skatteinntekter, eksempelvis på grunn av at en hjørnesteinsbedrift legges ned/ flagges ut, eller at arbeidsledigheten øker eller, lignende. Dersom den samme kommunen har inngått en avtale om 25 års leie på en idrettshall med private (private som skal ha – ofte stor - profitt i motsetning til det offentlige). Samtidig oppstår den situasjonen at den samme kommunen får akutt behov utbygging av eksempelvis eldreomsorgen og/ eller skoletilbudene. Dersom kommunen har forpliktet seg – gjennom leieavtalen på 25 år – så er den samme kommunen dømt til å betale husleien til private før de eventuelt bygger ut eldreomsorgen og/ eller skolene. På denne måten forsøker markedsliberalistene å ødelegge og demontere velferdsstaten.
For de kommunene som eventuelt går inn på en slik avtale som foreslått – så betyr det i praksis at disse kommunene setter idretten, samt interessene til private markedsliberalister som sin primæroppgave. Mens andre sektorer som eksempel skole og helse omgjøres til å bli en sekundæroppgave for kommunen.
Denne ideen som her er lansert er en avart av ordningen med offentlig/ privat samarbeid (OPS). OPS er et dyrt og uhensiktsmessig system for utbygging av offentlig infrastruktur – og som i ytterste konsekvens kan medføre at kommende generasjoner skattebetalere blir forgjeldet som følge av inngåtte OPS-kontrakter. OPS innebærer at private lånefinansierer, bygger ut, og drifter eksempelvis en veiutbygging, og hvor det offentlige – som oppdragsgiver – forplikter seg til å kjøpe tilbake veistrekningen over eksempelvis 25 år.
I praksis betyr OPS at det offentlige kjøper ny infrastruktur på avbetalingssystem. Alle som har kjøpt en vare på avbetaling vet hvor dyrt og ugunstig denne ordningen er for kjøperen. Slik fungerer OPS også. OPS binder opp skattepengene (offentlige midler) som førsteprioritet ovenfor private (ofte grådige) markedsliberalister, mens viktige offentlige tjenester som skole, helse, eldreomsorg, sosial tjenester m.v. blir sekundærprioriteringer. Samtidig betyr det at politikerne gjennom denne type systemer fraskriver seg all makt, styring, kontroll og revisjon og overlater det til private.
Derfor må politikerne bremse opp og si nei til forslaget om å binde opp kommuner til 25 års leiekontrakter på å la privat utbygde ishaller, og dermed binde opp store deler av kommunenes økonomi til et system med ”gjeldsslaveri”. Det er viktig å huske på at disse ekstrem-markedsliberalistene tar intet samfunnsansvar – kun ansvar for egen lommebok! Politikerne derimot– er satt til å ta samfunnsansvar – også for dem som ”sitter nederst ved bordet”. Det faktum må de ikke tape av syne i sin omgang med markedsliberalistene!
Idrettsmarkedsliberalistene arbeider nå for – og mot et system som innebærer at idretten skal bli et primærområde for det offentlige (kommunene).
Det ble presentert i fjernsynet forleden at det foreslås bygget et 50 talls ishaller rundt i Norge. Dette for å stimulere blant annet interessen for ishockey. Så langt kan man følge tankegangen – men der stopper det. For det foreslås videre at et ”bestemt privat utbyggerselskap” skal forestå utbyggingene, og at enkelte kommuner skal forplikte seg til å inngå leieavtaler på 25 år med utbygger.
Hvorfor er det ikke tilrådelig med slike avtaler? Et tenkt eksempel;
Det kan oppstå en situasjon at en kommune får mindre skatteinntekter, eksempelvis på grunn av at en hjørnesteinsbedrift legges ned/ flagges ut, eller at arbeidsledigheten øker eller, lignende. Dersom den samme kommunen har inngått en avtale om 25 års leie på en idrettshall med private (private som skal ha – ofte stor - profitt i motsetning til det offentlige). Samtidig oppstår den situasjonen at den samme kommunen får akutt behov utbygging av eksempelvis eldreomsorgen og/ eller skoletilbudene. Dersom kommunen har forpliktet seg – gjennom leieavtalen på 25 år – så er den samme kommunen dømt til å betale husleien til private før de eventuelt bygger ut eldreomsorgen og/ eller skolene. På denne måten forsøker markedsliberalistene å ødelegge og demontere velferdsstaten.
For de kommunene som eventuelt går inn på en slik avtale som foreslått – så betyr det i praksis at disse kommunene setter idretten, samt interessene til private markedsliberalister som sin primæroppgave. Mens andre sektorer som eksempel skole og helse omgjøres til å bli en sekundæroppgave for kommunen.
Denne ideen som her er lansert er en avart av ordningen med offentlig/ privat samarbeid (OPS). OPS er et dyrt og uhensiktsmessig system for utbygging av offentlig infrastruktur – og som i ytterste konsekvens kan medføre at kommende generasjoner skattebetalere blir forgjeldet som følge av inngåtte OPS-kontrakter. OPS innebærer at private lånefinansierer, bygger ut, og drifter eksempelvis en veiutbygging, og hvor det offentlige – som oppdragsgiver – forplikter seg til å kjøpe tilbake veistrekningen over eksempelvis 25 år.
I praksis betyr OPS at det offentlige kjøper ny infrastruktur på avbetalingssystem. Alle som har kjøpt en vare på avbetaling vet hvor dyrt og ugunstig denne ordningen er for kjøperen. Slik fungerer OPS også. OPS binder opp skattepengene (offentlige midler) som førsteprioritet ovenfor private (ofte grådige) markedsliberalister, mens viktige offentlige tjenester som skole, helse, eldreomsorg, sosial tjenester m.v. blir sekundærprioriteringer. Samtidig betyr det at politikerne gjennom denne type systemer fraskriver seg all makt, styring, kontroll og revisjon og overlater det til private.
Derfor må politikerne bremse opp og si nei til forslaget om å binde opp kommuner til 25 års leiekontrakter på å la privat utbygde ishaller, og dermed binde opp store deler av kommunenes økonomi til et system med ”gjeldsslaveri”. Det er viktig å huske på at disse ekstrem-markedsliberalistene tar intet samfunnsansvar – kun ansvar for egen lommebok! Politikerne derimot– er satt til å ta samfunnsansvar – også for dem som ”sitter nederst ved bordet”. Det faktum må de ikke tape av syne i sin omgang med markedsliberalistene!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
