Norges rett og rettferd?

I disse dager Skah-saken gjenstand for medieoppmerksom, den saken handler om en kvinne og klassejus. I dag kom jeg over en artikkel – som viser hvordan kvinner behandler sine barn, og som viser en kynisme og grusomhet som kan få en til å grøsse.

Men først Khalid Skah/ Anne Cecilie Hopstock-saken:
Skah-saken handler om at klassejus og klasseselvtekt. De er rike, ressurssterke personer, med kjendisstatus – hvor norske myndigheter igjen forfordeler eliten. Eliten har råd til å leie seg spesialtrente agenter, og med kjendisstatus får man mediene med seg, og et vel regissert opplegg for sympati for mor. Det er 3 – 400 tilsvarende Skah-saken hvert år innen diplomatiet. Hvordan de 3 – 400 andre barna har det - er det ingen som bryr seg om. Kanskje mange av de barna har det langt verre enn hva Skah-barna har vært/ er under. Hvem vet – og hvem bryr seg? Men dette er barn av arbeidstakere og trygdede – da teller det ikke! Klassejusen råder!

Så til den saken som sto på nettet i dag;

De kjemper for å finne sine biologiske fedre

Kvinner kan ikke straffes for å oppgi feil barnefar. Og de har heller ingen plikt til å gi opplysninger som kan hjelpe barna til å finne sin rette, biologiske far.

Vintersol kaster lange skygger i en snøkledd Bergen by. Vi treffer to personer – Mathias Davidsen og Ann-Kristine – som leter etter skyggene i sine liv: pappa.

Begge har på ulikt vis og i voksen alder fått beskjed om at de ikke har noen far. De mennene de trodde var deres fedre, var ikke deres fedre likevel. Det har DNA-prøver slått fast. Nå leter de, hver på sin kant, etter den rette, biologiske far. Og ingen av dem får noen hjelp fra mor.
Foreldrene ble skilt da han var liten. Men for drøyt to år siden fikk 36 år gamle Mathias Davidsen resultatet av DNA-testen, som viste at pappa likevel ikke var pappa. «Faren» ble løst fra sitt farskap og etterbetalt barnebidraget han hadde betalt i alle år.

– Meningen var at han skulle adoptere meg tilbake, men han døde før det skjedde. Nå er jeg uten biologisk far, sier Mathias.

Kommer ingen vei
Han har brukt mye tid og penger og gått en lang juridisk vei disse tre årene for å finne frem til sitt biologiske opphav.

Moren gir ham ingen opplysninger til hjelp på veien. Nå har de to ingen kontakt. Men via «faren» og andre slektninger får han navn på menn som moren kan ha kjent på det tidspunktet Mathias ble unnfanget, og han bestemmer seg for å gå rettens vei.

Barneloven slår fast at mor, far, barn og den som tror han kan være barnefar, har adgang til å reise farskapssak.

Rettens vei
– Jeg gikk til retten med håp om at de kunne hjelpe meg, men det viste seg ikke å stemme.
Mathias fikk det råd av tingretten å bare stevne to av de mennene han hadde navnene på. Men ingen av de to var biologisk far, viste prøvene.
Da Mathias ville stevne de andre mennene på listen, sa tingretten nei.
De mulige barnefedrene han hadde funnet frem til, var «for løst fundert», mente retten. Mathias og advokaten anket til lagmannsretten, som også sa nei. De gikk videre til Høyesterett, der ankeutvalget stadfestet tingretten og lagmannsrettens beslutning.
Opprivende
– Jeg er kommet til en dead end. Loven slår fast at det offentlige har plikt til å sikre at det blir etablert farskap, at alle barn skal ha en far. Men hvis vi som er voksne ikke kan bruke denne paragrafen i Barneloven, da har vi ingen ting å stille opp med. Retten tar mer hensyn til min mors følelser, at dette kan være opprivende for henne. Men hva med meg? Det er opprivende for meg også, å få beskjed om at jeg ikke har en far.

Mathias vil ikke gi seg. Han vil undersøke mulige fedre på egen hånd. For ham er det viktig å vite. For kort tid siden måtte han og kona avbryte et svangerskap i femte måned fordi fosteret var alvorlig skadet.

– Jeg vil vite hvor jeg kommer fra, og jeg vil vite om jeg bærer på noen arvelige sykdommer. Jeg har rett til å vite hvem faren min er, sier Mathias.

Ingen kontakt
Ann-Kristine vil det samme: vite hvor hun kommer fra. Vi skjuler hennes etternavn og ansikt, for heller ikke hun får hjelp eller opplysninger fra mor. Nå er all kontakt mellom dem brutt, og 33-åringen leter videre etter far på egen hånd.

– Da jeg var 12, fikk jeg ad omveier vite at «far» ikke var far, men mor ville ikke si noe. For tre år siden fikk jeg kontakt med én som trodde han var faren min, men da jeg stevnet mor og denne mannen for retten, viste DNA-prøven at det likevel ikke var ham. Nå kommer jeg ikke videre. Jeg har ingen rettigheter så lenge mor ikke vil si noe. Det burde komme en lovendring, slik at vi som blir «farløse» på denne måten, kan få hjelp. Det eneste jeg kan gjøre nå, er å anmode henne om å gi opplysninger, sier Ann-Kristine.

Viktig identitet
– Hvorfor er det så viktig for seg å finne din biologiske far?

– Jeg er blitt holdt for narr i alle år – min oppvekst er basert på løgn.

Dette har med hele min identitet å gjøre, også for mine barn. Jeg vil at de skal vite hvor de tilhører. Dette har skapt mye problemer for meg. Det har kostet nattesøvn, energi og frustrasjoner, og jeg har slitt tungt psykisk. Men jeg vil til bunns i dette, selv om det koster. Jeg vil vite.

Ann-Kristines advokat Kent Fredriksen sier det er vanskelig å nå frem i slike saker.

– Selv om det er det offentliges ansvar å fastslå farskap i henhold til Barneloven, kommer man ingen vei hvis mor ikke vil gi opplysninger. Dette er tunge og belastende saker, men de er likevel ikke prioritert og kvalifiserer ikke til fri rettshjelp, sier Fredriksen.

Leter på gaten
En annen kvinne – vi kaller henne Eva – var 45 år gammel da hun for ni år siden fikk vite at «far» likevel ikke var biologisk far. Han forble hennes juridiske far frem til sin død for et år siden, men resten av familien vil ikke ha noe med henne å gjøre fordi hun stiller spørsmål og vil vite hvor hun kommer fra. Men hun får ingen hjelp fra mor.

– Min biologiske far er helt sikkert død, og det er ikke sikkert vi ville ha kommet overens hvis jeg hadde funnet ham. Men denne usikkerheten gnager meg. Hvorfor er jeg blitt utsatt for dette, spør Eva.
Hun har ingen mistanke om hvem som kan være hennes biologiske far.

– Men jeg har gått på gaten og sett eldre menn inn i ansiktet for å se om jeg finner likhetstrekk. Jeg vet hva uvisshet er, og jeg håper jeg finner ut av dette, for da vil kaoset inni meg legge seg. Det har vært tunge stunder hvor jeg nesten ikke har orket leve lenger. Samfunnet tenker bare på å beskytte mødrene, men ikke på oss. Man skal ha en sterk psyke for ikke å bikke over i slike situasjoner, sier Eva.

Viktig
Fagsjef Anders Skuterud i Norsk Psykologforening har stor forståelse for at det er viktig for folk å finne sitt biologiske opphav.

– Identiteten er viktig for oss mennesker. Hvis man har trodd man har hatt en far og så mister faren på grunn av en DNA-test, så faller for de fleste en viktig byggestein i egen identitet bort. Et slikt tap av far kan skape en sorg, som det kan være vanskelig å forstå både for en selv og andre. Dette vil ofte være en stor psykisk belastning, og kan føre til mye grubling og strev i et forsøk på å reparere, sier han.
- I henhold til loven har det offentlige et ansvar for å fastslå farskap. Alle barn skal ha en far.
- Dette ansvaret blir mindre og mindre håndhevet etter hvert som barnet blir eldre.
- Kvinner har ingen plikt til å gi opplysninger som kan hjelpe barn til å finne sine biologiske fedre.
- Bare mor, far, barnet og en person som mener å være barnefar, har rett til å anlegge farskapssak.
…Men far har bidragsplikt til mor (slik det praktiseres).
…..
FNs barnerettskonvensjon, vedtatt 20.11.1989 er et virkemiddel for barn internasjonale juridiske rettigheter. I lange perioder har Norge trenert innføring av deler av konvensjonen, fordi Norge har hatt en lov- og rettspraksis som går ut på at mor og barn hører sammen, mens far bare er en "sædskvett og en pengepung – og et objekt for blant pengeutpressing og utpressing av seksuelle tjenester for å få kontakt med barna. Norge har nå skrevet under på FNs barnerettskonvensjon – men å endre rettspraksis vil ta tid.

Litt til om Skah-saken:
FNs barnerettskonvensjon er underskrevet av alle land – med unntak av USA og Somalia. Dersom barn i Marokko ikke får oppfylt konvensjonens mål og innhold, er det en sak for marokkanske myndigheter.

I denne debatten forsøker enkelte debattanter å gjøre et nummer av barna har “norsk statsborgerskap”, mor har fått “omsorgsretten”.
Husker jeg ikke feil ble det sagt en gang at Skah-barna har både norsk og marokkansk pass.

Når har en far blitt tilkjent foreldrerett og hovedomsorgsansvar av en norsk rett dersom barnemor har motsatt seg det? Norsk rett er generelt bare en farse!!!
Det er ikke første gangen Norge kidnapper barn på oppdrag fra mor. For ikke lenge siden hadde vi Larry Risk-saken. Her handlet det om (kortversjonen) to barn som var amerikanske statsborgere, og som bodde hos far i USA etter at mor skilte seg og flyttet til Norge. Da gikk norske myndigheter og den norske ambassaden i USA i fellestokt og kidnappet Larry Risk sine barn til Norge. Den norske ambassaden utstedte sjømannspass til to små barn, som bare var altfor små til å bli definert som sjømenn, og kidnappet dem til Norge. Norske myndigheter hjalp moren økonomisk både ved kidnapping, skaffe bolig på hemmelig adresse, samt stønad til livsopphold til seg og barna (betalt av norske skattebetalere). Det amerikanske fjernsynsprogrammet “60 minutes” dokumenterte denne saken meget godt for noen år tilbake.

NUPI-forsker Iver B. Neumann har uttrykt, sitat; “I bunnen og grunnen handler det om hvorvidt Marokko skal få styre på sitt territorium, eller om Norge kan ta seg til rette fordi mennesker fra Norge er involvert”.
Bedre kan det ikke sies! I Skah-saken driver Norge – på elitens premisser – internasjonal selvtekt på fremmed lands territorium!

Norges rett og rettferd skjer på kvinnenes og elitens premisser!