Om de uredelige domstolene i Norge!

Aftenposten den 25.02.2010 har et oppslag under tittelen ”Kjønn avgjør barnesaker”. Det reises et spørsmål om hvorvidt mannlige og kvinnelige dommere utøver ulikt skjønn i barnefordelingssaker.

Aftenposten omtaler en sak som har gått for Høyesterett, som gjaldt spørsmål om foreldreansvar og samvær for ei jente på 7 ½ år, og hvor moren - som vanlig – vinner frem. Mor får foreldreansvaret og omsorgen for barnet – og faren nektes samvær.
Det som er interessant i denne dommen er at Høyesterett nok en gang belønner den som driver frem et høyt konfliktnivå, og driver et uredelig falsk spill.

Rett før denne omtalte barnefordelingssaken skulle gå for retten, anmelder moren barnefaren for seksuelle overgrep mot barnet. Saken henlegges ut fra bevisets stilling – etter to granskningsrunder.
Da morens falske incestbeskyldninger ikke førte frem, beskylder moren barnefaren for rusmisbruk. En sak det ikke er ført dokumentasjon for.

I denne saken har retten brukt såkalt ”barnefaglige psykologer” som anbefalte – som vanlig - at barnet skulle bli hos mor.

Alle som kjenner til bruk av ”sakkyndige/ granskningsutvalg” vet jo hvordan det foregår. Mange års erfaring viser at de ”sakkyndige/ granskerne” bruker mange anonyme kilder, udokumenterte påstander, som oftest bruker de ca 90-95 % av observasjonstiden hos mor (og mors slekt og venner) og bare 5 – 10 % hos far (ikke fars slekt og venner), uten kildehenvisninger for påstandene i konklusjonene osv osv. Problemet er at det finnes ikke verken regler, eller etiske og moralske retningslinjer for hvordan ”sakkyndige/ granskere” skal jobbe. Derfor kan gjøre akkurat som de vil. (Det er grunnlag for å mistenke for tilfeller om bruk av seksuelle tjenester og/ eller penger for å få den riktige ”sakkyndig-rapporten”).

Når domstolene er like uredelige med hensyn til kvalitetssikring av bevis som de ”sakkyndige/ granskere” er, er det ikke rart at det foregår ekstremt mange justismord i Norge!

Det interessante i denne høyesterettssaken er at:
Tingretten – besto av en kvinne – som gav barnemoren alle rettigheter.
Lagmannsretten – besto av tre menn – som gav barnefaren alle rettigheter.
Høyesterett – besto av 5 kvinner – som gav barnemoren alle rettigheter.

Lagmannsretten kom frem til et resultat hvor de ville dempe konfliktnivået mellom foreldre og motvirke at uredelig framferd blir belønnet. De mente at ”ut fra hensynet til mest mulig foreldrekontakt for barnet skulle barnet bo hos faren, og at mor skulle ha samværsrett.

Her er åpenbart lagmannsrettens konklusjon den eneste riktige. Høyesteretts avgjørelse vil medføre at barnet taper all kontakt med faren og farens slekt. Men bidragsplikten slipper faren ikke – til tross for belastningene med falske beskyldninger om seksuelle overgrep og rusmisbruk!

Det er flott at Aftenposten setter søkelyset på de norske domstolenes uredelighet! De er meget omfattende! Jeg deler Aftenpostens vurderinger, men det er nok verre enn som så. Mine observasjoner er slik;

Domstolene – og særlig høyesterett – bedriver ren klassejus, og hvor høy utdanning/ tittel/ og inntekt og formue er det kriteriet som for det meste avgjør domsutfallet.
Rangstigen er som regel slik;

- Har man (råd til) en høyesterettsadvokat – og den andre part ikke har det – vinner i all hovedsak den parten som har en høyesterettsadvokat.
- Faktor to: Her avgjør utdanning, tittel, inntekt og formue domsutfallet (klassejus)
- Faktor tre: Her avgjør kjønn domsutfallet
- Faktor fire: Her avgjøres domsutfallet ut fra om det er kvinnelig eller mannlig dommer
- Faktor fem: For arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere utdannelse og inntekt – er det slik at domsutfallet avgjøres ved at kvinner går foran menn. (kvinners påstander – selv om de er falske, eller løgner – vinner alltid frem, akkurat som i denne høyesterettsdommen)

Personer (særlig menn) med lavere/ midlere kompetanse og inntekt er i praksis rettsløse (jf rettssaker som eksempelvis til Per Liland, Fritz Moen, Sveinung Rødseth osv osv osv).

Vårt demokratis rettssystems største svakhet, er at lovene er utformet slik (dvs av og for jurister) at verken dommere/ ”sakkyndige/ granskere” kan bli stilt til ansvar for uriktig saksbehandling, uredeligheter, korrupsjonskulturer osv osv. Det er mulig, fordi det aldri blir stilt spørsmål med hvilke holdninger, etikk og moral mv som jurister/ ”sakkyndige/ granskere” vil jobbe etter når de ansettes. ”Karakterboka” på (høy) utdannelse synes å være det eneste kriterium som stilles!

For å spare – arbeidstakere/ trygdede, med midlere/ lavere utdanning og inntekt – for uutholdelige uredeligheter i form av en rettsprosess, burde man legge ned domstolene. Rettssikkerheten ville trolig økt dramatisk om man kastet kron eller mynt i stedet – fremfor på kostbare granskninger og rettsprosesser. Jeg nekter å tro at arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere kompetanse inntekt ville tapt alle ”kron/mynt-duellene”! Derfor ville rettssikkerheten økt dramatisk for disse gruppene!

Det mest skremmende er at verken domstolene eller politikere tar domstolsproblemene vedr uredelighet på alvor – og derigjennom underlegger dem en skikkelig nøytral granskning (eksempelvis med eksperter fra menneskerettsdomstolen).