De fattige må betale prisen!

En ting lærte man av OL på Lillehammer i 1994. Det var elitens fest. Eliten fikk pleiet forretningsforbindelsene, og arbeidstakerne fikk i det store og det hele være dugnadsgjengen for fiffen.

Det ble sagt at det var Lillehammer som fikk de olympiske lekene i 1994. Det er etter min mening feil. Det var ”Aker brygge” som fikk OL på Lillehammer. Som vi husker, (mens Gerhard Heiberg delte ut sluttbonuser og bonuser), så måtte Lillehammers ordfører, Audun Tron, legge ned veto for å beholde Petter Rønningen i OL-ledelsen. Folk som ikke kommer utenfra miljøet på ”Aker Brygge” - verken er eller var ønsket av fiffen. ”Aker brygge” fikk leke seg i skattebetalernes pengebinge for å lage en fest for seg og sine.
Dog, det endret ikke budsjettene som skal ivareta velferdssamfunnet.

I Canada derimot, ser det ut til å være annerledes. De store overskridelsene i OL-budsjettene viser seg å ramme OL-byens aller fattigste. OL-prislappen, på over 30 milliarder kroner, nesten ti ganger så mye som planlagt, gjør situasjonen ekstremt vanskelig de som virkelig trenger samfunnets støtte.

Når man ser på det vanvittige pengesluket som OL er blitt, bør man begynne å revurdere hvorvidt dette kan fortsette i sin nåværende form! For fortsatt viser OL seg er statsoverhodenes og eliten fest – og hvor mange av disse som tilhører eliten internasjonalt er i lupen når det gjelder skatteunndragelser, utflagging, tilknytninger til skatteparadiser osv!

Dersom de fattige skal betale prisen for OL (elitens fest), så er det gått for langt! Det finnes verken etiske eller moralske holdepunkter for at dette kan fortsette. Eliten kan betale for festkallasene sine selv! Det blir i hvert fall helt feil å prioritere elitens festbehov foran de fattiges primærbehov for daglig eksistens.