Om utlevering av mistenkte i kriminalsaker

For en tid tilbake skjedde det tragiske at den norske studenten Martine Vik Magnussen ble funnet død i London. Millardærsønnen Farouk Abdulhak fra Jemen er mistenkt for ugjerningen.

Mange stiller seg uforstående til at kriminelle gis beskyttelse i form av at hjemlandet til mistenkte generelt ikke utleverer tiltalte til det landet hvor forbrytelsen er begått – og at gjerningspersoner på denne måten kan risikere å kunne gå fri for ugjerninger. Opphavslandene til de mistenkte beskytter seg bak eget lovverk som forbyr utlevering (manglende utleveringsavtale).

Christina Øygarden står tiltalt for å ha forsøkt å smugle totalt 22,5 kg kokain fra Bolivia til Norge, sammen med Stina Brendemo Hagen og Madeleine Rodriguez. Det er her snakk om en meget alvorlig narkotikaforbrytelse. Christina Øygarden rømte hjem på et nødpass, utstedt av en Norsk ambassade om skal vi tro opplysninger fremkommet i media. Hun misbrukte en gitt tillit med meldeplikt og en ordning med kausjon (som generelt er de rikes rettssystem). I tillegg skal Christina ha ”byttet etternavn”, og byttet pass fordi det var i ”dårlig forfatning” (VG 16.02). Litt påfallende spør du meg.

Igjen sitter medtiltalte Hagen og Rodriguez og venter på dom. Disse fikk ikke anledning til kausjon/ meldeplikt, meldeplikt, navnebytte og nødpass mv. Hvorfor? Man får med det inntrykk av at det foregår en form for klassejus her??? Betyr det at de som har penger til kausjon mv skal få slippe fri – mens de andre skal sone?
Hvordan vil Øygardens forsvinning påvirke eventuelle senere saker for nordmenn i Bolivia og andre steder, dersom noen skulle bli underlagt tiltale? Det er det store spørsmålet. Spesielt fordi at i Norge synes å være akseptert at man anvender mulig leiesoldater/ spesialutsendinger (til kvinner) for å hente hjem personer i andre land (eksempelvis som i Larry Risk-saken/ Skah-saken). Slik skaper ikke et spesielt godt internasjonalt renome.

Bolivianske myndigheter vil ha Christina Øygarden utlevert – men Norge nekter – med samme begrunnelse som Jemen i Martine-saken. Norsk lov forbyr slik utlevering. Vi kan altså kritisere andre land, men er ikke det spor bedre selv.

På nyhetene kom det frem at talspersoner for boliviansk rettsmyndigheter forsikrer om at Øygardens forsvinning ikke skal få konsekvenser for de to gjenværende. Håper at de bolivianske myndighetene står ved de ordene – og jeg tror på dem (i hvert fall inntil det motsatte er bevist). Rettssikkerheten og krav til bevis i Bolivia er sikkert av en helt annen kvalitet og standard enn hva man ofte finner i det norske ”Fritz Moen/ Per Liland-rettsystemet”, samt bruk av ”sakkyndige” (Arnold Juklerød-systemet) – som benytter anonyme kilder, udokumenterte postulater, hemmelige notater, og fri fantasi for å få frem uredelige ”bevis” og det de kaller ”sannheten” (eksempelvis som i Fougner-utvalgets rapport).

Om det er slik at narkotikasmugling fortsatt skal anses en alvorlig forbrytelse som bør straffes. Om det er slik at man internasjonalt ønsker at det skal bli enklere å få utlevert mistenkte til de landene hvor forbrytelsen(e) er begått. Og om man ønsker likebehandling av tiltalte – så bør norske myndigheter sende Christina Øygarden tilbake til Bolivia, slik bolivianske myndigheter har krevd. Dersom det ender opp med en dom – bør Norge søke å få dem utlevert til soning i Norge.
Det er alvorlig for rettssikkerheten om det skulle skje at ikke alle relevante opplysninger kom frem i retten i Bolivia på grunn av at en person har kommet seg ut av landet.

Dessuten må norske myndigheter ta hånd den mistenkte Christina Øygarden på lik linje med andre som tatt i narkotikasmugling. Det bør ikke være noen formidlende omstendigheter fordi om forbrytelsen er begått i et annet land.