Utøvelse av et helhetlig arbeidsgiveransvar, er en plikt som er nedfelt i Arbeidsmiljøloven. Målet er at vi skal ha et inkluderende arbeidsliv, hvor arbeidstakere skal bli møtt med respekt, likeverd og verdighet, fritt for intoleranse, diskriminering og utstøting. Arbeidstaker skal i tillegg bli møtt med et arbeidsmiljø som skal virke helsefremmende, dvs et arbeidsmiljø som ikke medfører fysiske og psykiske belastninger.
Markedsliberalismen (New Public Management - NPM/ markedsmakt) har gått altfor langt innenfor helse- og omsorg – noe som gjenspeiles innenfor så vel lønns- og personalpolitikken. På den ene siden har vi fått en konkurranse - både mellom private og det offentlige – men også sykehusene imellom på ”lønnsomme” og ulønnsomme” pasienter. På den andre siden ser utstrakt bruk av vikarbyråer, og/eller innleie av utenlandsk arbeidskraft på 14 dagers kontrakter. Det betyr at erfaringskompetanse basert på faste medarbeidere tillegges mindre vekt.
Derfor er det viktig at dagens foretaksmodell og regnskapssystemer (NPM) avvikles, og erstattes av et system med politisk styring, kontroll og revisjon, og bruk av regnskapssystemer som brukes ellers innenfor det offentlige.
Det har lenge vært kjent at det foregår en intens profesjonskamp mellom hjelpepleiere/ helsefagarbeidere på den ene siden, og sykepleiere på den andre siden. Det synes å være en gjennomgående trend både innenfor statlige virksomheter og kommunale virksomheter at sykepleierne har fått en altfor sterk dominans – og at hjelpepleiere/ helsefagarbeidere kommer veldig dårlig ut i denne profesjonskampen.
Hva sier talspersoner for hjelpepleiere og helsefagarbeidere selv – med støtte fra tillitsvalgte?
Hjelpepleiere og helsefagarbeidere hevder at deres hverdag styres av sykepleierledere. I enkelte viktige medbestemmelsesfora hevdes det videre at hjelpepleiere ikke er representert – slik at deres meninger og ytringer ikke alltid er en del av beslutningsgrunnlaget. I tilfelle – betyr det at medbestemmelsen og alminnelig bedriftsdemokrati ikke er tilfresstillende. Hjelpepleiere og helsefagarbeidere opplever det slik at sykepleierne og Sykepleierforbundet driver frem interesser for egen stand – på bekostning av hjelpepleierne og helsefagarbeideren - fremfor å drive en helhetlig personalpolitikk for alle.
Det kan virke som om sykepleierne og Sykepleierforbundet ved utøvelse av sine posisjoner har opparbeidet seg en slags monopollignende situasjon som styrer personalforvaltningen.
Tross trang økonomi i sykehusene - foregår det en nedbemanning av hjelpepleiere/ helsefagarbeidere, som erstattes med sykepleiere. Det skjer til tross for at sykepleier i snitt kost +/- kr. 100 000.- mer pr år (slik det er fremsatt påstand om).
Det er fremkommet opplysninger om at hjelpepleiere har mottatt inntil 15 måneders etterlønn (sluttpakke) for å slutte i yrket (utstøting fra arbeidslivet), samtidig som at man leier inn arbeidstakere fra utleiebyråer/ leier inn arbeidskraft fra utlandet på korttidskontrakter. Er dette fornuftig anvendelse av offentlige bevilgninger?
I tidligere Helse sør er det antydet at ca 400 hjelpepleiere/ helsefagarbeidere er fjernet eller oppsagt (utstøtt) gjennom de siste 10 årene, og i Helse Innlandet ca 120 færre slike stillinger. Dette skjer til tross for at det Samhandlingsreformen (fra tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen) har stadfestet at helsefagarbeideren skal ha sin plass innenfor sykehusene.
Innenfor helse- og omsorg er det mange som innehar (ufrivillig) deltidsstillinger/ stillingsbrøker. Det innebærer at flere av disse på lavere stillingsbrøker er interessert i ekstravakter når det oppstår behov (de ønsker å oppnå ei lønn som er til å leve av). Her hevdes at sykepleiere forfordeles i den forstand at sykepleiere får vakter som det ellers ville vært naturlig at hjelpepleiere/ helsefagarbeidere utførte, mens hjelpepleiere/helsefagarbeidere må kjempe en kamp for å få slike ekstravakter.
Hjelpepleiere og helsefagarbeidere hevder seg med andre ord motarbeidet og tilsidesatt – ikke bare hva angår lønn – men også når det gjelder tilbud om kurs og kompetanseutvikling (etter- og videreutdanning). Når de søker på slike kurs/ utdanningstilbud – brukes ”personalmangel” plutselig som argument, selv om de i prinsippet er uønsket på ekstravakter og lignende. Dette synes å være gjelder gjeldende både innenfor statlige, kommunale og private helse- og omsorgsinstitusjoner!
Politisk ansvar
Politikerne må ta makta tilbake! Det kan virke som om deler av så vel personalpolitikken (personalforvaltningen) som lønnspolitikken er kommet ut av kontroll, og kan være i strid med politisk vilje – basert på demokratiske beslutninger.
Siden det er politikere som bevilger de økonomiske midlene til helsetjenestene her i landet, må det også være et politisk ansvar å legge føringer for hvordan pengene forvaltes og hva slags personalpolitikk som skal føres. Ut fra ovenstående, synes det påkrevet at;
1.
Siden det kan virke som om sykepleieledere og Sykepleierforbundet kjører en agenda her (jf påstand), og gruppen hjelpepleiere ikke er representert i viktige medbestemmelsesfora for blant annet personalpolitikken, så bør det være et politisk ansvar granske organisasjonskartene, og hvordan de ulike yrkes-/ faggruppene er representert, og hvorvidt den personalpolitikken som føres er i samsvar med gjeldende lover og avtaler. Her trenger man faktakunnskap (kartlegging).
Det bør stilles krav til rekruttering av ledere også fra andre profesjonsområder enn sykepleiere og leger slik det i hovedsak skjer i dag. Det må sikres et system hvor man får tak i inkluderende ledere. ”Inkludering” bør være et kriterium for måloppnåelse hos ledere.
2.
Politikere og partene bør nedsette en arbeidsgruppe for å kartlegge hva slags kompetanse man har, og hva som trengs innen helse- og omsorgstjenester (statlige/ kommunale) i fremtiden, og i forhold til målene som er satt i forhold til Samhandlingsreformen. Skal det være (hjelpepleiere) helsefagarbeidere innen sykehus, pleie- og omsorg, så kan det virke som at det må komme som et politisk krav til ledelsen innen helse- og omsorg.
3.
Det er antydet at det trengs ca 40 000 nye medarbeidere innen helse- og omsorg frem mot 2030. Med den kraftige nedtrappingen av antall hjelpepleiere/ helsefagarbeidere som det er gitt uttrykk for – hvem skal da forestå fagopplæringen i fremtiden da mye av denne kompetansen ikke lengre er der?
4.
Ovenfor de hjelpepleierne og helsefagarbeiderne som har fått oppsagt sine arbeidskontrakter (tidlig slutt/ blitt utstøtt), mange dem eldre – er det viktig at eventuelle klausuler om karantenetid strykes, og at de;
- Enten at de får tilbud om å få tilbake sin tidligere jobb (fremfor bruk av innleid arbeidskraft)
- Dersom disse har feil kompetanse, må de som ønsker det få tilbud om tilleggskompetanse, slik at de kan komme tilbake i jobb.
Det har allerede vært kontakt med Høgskolemiljø som er interessert i en slik oppfølging.
Det viktige nå er å få en bred politisk debatt omkring hva slags kompetanse vi skal ha til ulike gjøremål i fremtidens helse- og omsorgsvesen, og hvordan sykehusene skal styres og utvikles.
Politikere må ta makta tilbake, regnskapssystemene må endres og vi må få en ledelse som virker inkluderende på de som skal jobbe der.
tirsdag 27. oktober 2009
søndag 18. oktober 2009
Solidariteten og menneskeverdet forvitrer under markedsliberalismen!
Markedsliberalismens fremste mål er at alt skal lønne seg, og alt som ikke lønner seg skal vi kvitte oss med. De seneste årene har vi sett hva en slik politikk fører til i praksis. Syke, eldre og de med lav dokumenterbar kompetanse fra skole og yrkeslivet støtes ut av arbeidslivet. De er ikke lønnsomme nok.
Sykelønnsordningene er under stadig press. I tillegg ser vi at kvaliteten og innholdet på omsorgstjenester blir stadig dårligere – noen steder får ikke eldre lengre sukker og fløte til kaffen - for det er for dyrt. Pensjons- og trygdeordninger gjøres stadig dårligere. Det startet i Frankrike og Italia, fulgt opp av Tyskland, som gikk løs på pensjonsordningene og offentlige stønader – og fikk utbetalingene avkortet. I Norge fikk vi pensjonsforliket – dvs en sparereform.
Den sosiale boligpolitikken tok slutt – både hva angår finansieringsmuligheter og den kollektive løsningen som foresto store deler av utbyggingene. Det var ikke lønnsomt nok – derfor ble markedet overlatt til noen av de mest grådige forretningskulturene vi har i Norge. Det innebærer at mange blir stående utenfor boligmarkedet – eller henvist til et utleiemarked som i stor grad består av de samme grådige personene som i dag bygger ut nye boliger i dag.
Nå har markedsliberalistene sørget for fjerne husleiereguleringsordningene. Dvs at husleiereguleringene som ble fastsatt av ei nemnd basert på boligens størrelse, byggeår og beliggenhet. Når denne ordningen forsvinner fra nyttår, vil mange få husleien økt med fra 50 til 300 %. De som kvalifiserte til å komme inn under husleiereguleringsordningene er ikke lønnsomme nok lengre. De settes på gata.
Vi har fått et helsemarked, bygd på markedsliberalsimens prinsipper. På sykehusene(særlig de private) snakker man om ”lønnsomme og ulønnsomme” pasienter – og helsemarkedet reguleres deretter. Psykiske lidelser taper (ikke lønnsomt).
I tidligere tider ble barnevernsbarn solgt på auksjon til de som gav lavest bud. Det resulterte i at barnevernsbarn led under elendige vilkår (sult, tæring, nød osv, og barnedødeligheten blant disse barna var oppe i 50 %). Så kom sosialismen og velferdssamfunnet som stoppet denne uverdige behandlingen (selv om mange barn også etter dette kom på gale hender). I dag har markedsliberalistene satt utviklingen tilbake, og gjeninnført at de barna – de som stiller svakest i samfunnet - er blitt gjenstand for å bli satt ut på anbud igjen. Det vil si at de som gir lavest bud får barna. Barnevern er blitt storbutikk – og barna overlates i stor grad til oppbevaring – uten gode tilbud. Høyrepolitikken har vunnet frem.
Det samme ser vi innen skole og utdanning. Det er blitt en betydelig klasseforskjell! De som kommer fra familier med rike foreldre har få eller ingen bekymring mht til hjelpemidler, økonomi og bosted osv, mens andre ikke alltid har de samme mulighetene og forutsetningene. Markedsliberalistene har lykkes i å få gjeninnført klasseskillet innen skole- og utdanning, det snakkes om lønnsomme og ulønnsomme elever (de som trenger ekstra støtte).
Kraftforsyningen, strøm og nett som alle er avhengige av, er også falt i markedsliberalistenes hender. Uten statsgaranti – med alle norske skattebetalere som garantister – ville de største kraftverkene aldri blitt bygget i sin tid. Nå er ikke de samme skattebetalerne verdt noen ting lengre, markedet er deregulert, og tilgang på kraft er blitt kraftig fordyret for å gi rom for bonusordninger og store utbytter. Nå er det bare betalernes betalingsevne som er av verdi – slik fungerer markedet. Noen viktige rettigheter er blitt fratatt befolkningen siden dette var våre felles verdier.
Da Norge fant olje i Nordsjøen, ble det proklamert at dette var hele befolkningens eiendom. Er det slik det fremstår i dag? Markedsliberalistene har vunnet frem!
Markedsliberalisme og New Public Management (NEW), ble i sin tid innført av Høyre, under regjeringene til tidligere statsminister Kåre Willoch (1981 og 1985). Markedsliberalismen fortsatte under Arbeiderpartiets mindretallsregjeringer (Brundtland 1986 – 1989 og 1990 – 1996, Jagland 1997, samt Stoltenberg I i 2001) – da de var avhengig av andre partiers støtte for å beholde makt og mye gikk veldig galt. I tillegg var de høyredominerte regjeringene til Syse (1989 – 1990) og Bondevik I i 1997 -2000, og Bondevik II i 2001 til 2009 med på å forsterke markedsliberalismen kraftig.
I dag er samfunnet basert på markedsliberalisme – det passer de fra før av rike veldig godt – men er svært uheldig for den resterende del av befolkningen.
EU og EØS-avtalen, bygd på de fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft), gjør det ekstra vanskelig å reversere utviklingen. Det hevdes at ved avstemninger i EU-systemet, så viser avstemningsresultater at 97 % av stemmene avgis til fordel for markedsliberalisme (det vil si den politikken som Høyre og Fremskrittspartiet ville ført om de hadde hatt makt). Sånn sett er det forunderlig at så mange sosialdemokrater er for medlemskap i EU.
De sosialdemokratiske verdier forvitrer! Det er ikke lengre interesse til å forsvare arbeidstakernes interesse og utvikling slik det en gang var. Det samme gjelder for eldre, uføre og andre på ulike stønadsordninger. Dog er det nyanser mellom de rød-grønne og høyrepartiene.
Min konklusjon er at solidaritet og menneskeverdet forvitrer under markedsliberalismen!
Sykelønnsordningene er under stadig press. I tillegg ser vi at kvaliteten og innholdet på omsorgstjenester blir stadig dårligere – noen steder får ikke eldre lengre sukker og fløte til kaffen - for det er for dyrt. Pensjons- og trygdeordninger gjøres stadig dårligere. Det startet i Frankrike og Italia, fulgt opp av Tyskland, som gikk løs på pensjonsordningene og offentlige stønader – og fikk utbetalingene avkortet. I Norge fikk vi pensjonsforliket – dvs en sparereform.
Den sosiale boligpolitikken tok slutt – både hva angår finansieringsmuligheter og den kollektive løsningen som foresto store deler av utbyggingene. Det var ikke lønnsomt nok – derfor ble markedet overlatt til noen av de mest grådige forretningskulturene vi har i Norge. Det innebærer at mange blir stående utenfor boligmarkedet – eller henvist til et utleiemarked som i stor grad består av de samme grådige personene som i dag bygger ut nye boliger i dag.
Nå har markedsliberalistene sørget for fjerne husleiereguleringsordningene. Dvs at husleiereguleringene som ble fastsatt av ei nemnd basert på boligens størrelse, byggeår og beliggenhet. Når denne ordningen forsvinner fra nyttår, vil mange få husleien økt med fra 50 til 300 %. De som kvalifiserte til å komme inn under husleiereguleringsordningene er ikke lønnsomme nok lengre. De settes på gata.
Vi har fått et helsemarked, bygd på markedsliberalsimens prinsipper. På sykehusene(særlig de private) snakker man om ”lønnsomme og ulønnsomme” pasienter – og helsemarkedet reguleres deretter. Psykiske lidelser taper (ikke lønnsomt).
I tidligere tider ble barnevernsbarn solgt på auksjon til de som gav lavest bud. Det resulterte i at barnevernsbarn led under elendige vilkår (sult, tæring, nød osv, og barnedødeligheten blant disse barna var oppe i 50 %). Så kom sosialismen og velferdssamfunnet som stoppet denne uverdige behandlingen (selv om mange barn også etter dette kom på gale hender). I dag har markedsliberalistene satt utviklingen tilbake, og gjeninnført at de barna – de som stiller svakest i samfunnet - er blitt gjenstand for å bli satt ut på anbud igjen. Det vil si at de som gir lavest bud får barna. Barnevern er blitt storbutikk – og barna overlates i stor grad til oppbevaring – uten gode tilbud. Høyrepolitikken har vunnet frem.
Det samme ser vi innen skole og utdanning. Det er blitt en betydelig klasseforskjell! De som kommer fra familier med rike foreldre har få eller ingen bekymring mht til hjelpemidler, økonomi og bosted osv, mens andre ikke alltid har de samme mulighetene og forutsetningene. Markedsliberalistene har lykkes i å få gjeninnført klasseskillet innen skole- og utdanning, det snakkes om lønnsomme og ulønnsomme elever (de som trenger ekstra støtte).
Kraftforsyningen, strøm og nett som alle er avhengige av, er også falt i markedsliberalistenes hender. Uten statsgaranti – med alle norske skattebetalere som garantister – ville de største kraftverkene aldri blitt bygget i sin tid. Nå er ikke de samme skattebetalerne verdt noen ting lengre, markedet er deregulert, og tilgang på kraft er blitt kraftig fordyret for å gi rom for bonusordninger og store utbytter. Nå er det bare betalernes betalingsevne som er av verdi – slik fungerer markedet. Noen viktige rettigheter er blitt fratatt befolkningen siden dette var våre felles verdier.
Da Norge fant olje i Nordsjøen, ble det proklamert at dette var hele befolkningens eiendom. Er det slik det fremstår i dag? Markedsliberalistene har vunnet frem!
Markedsliberalisme og New Public Management (NEW), ble i sin tid innført av Høyre, under regjeringene til tidligere statsminister Kåre Willoch (1981 og 1985). Markedsliberalismen fortsatte under Arbeiderpartiets mindretallsregjeringer (Brundtland 1986 – 1989 og 1990 – 1996, Jagland 1997, samt Stoltenberg I i 2001) – da de var avhengig av andre partiers støtte for å beholde makt og mye gikk veldig galt. I tillegg var de høyredominerte regjeringene til Syse (1989 – 1990) og Bondevik I i 1997 -2000, og Bondevik II i 2001 til 2009 med på å forsterke markedsliberalismen kraftig.
I dag er samfunnet basert på markedsliberalisme – det passer de fra før av rike veldig godt – men er svært uheldig for den resterende del av befolkningen.
EU og EØS-avtalen, bygd på de fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft), gjør det ekstra vanskelig å reversere utviklingen. Det hevdes at ved avstemninger i EU-systemet, så viser avstemningsresultater at 97 % av stemmene avgis til fordel for markedsliberalisme (det vil si den politikken som Høyre og Fremskrittspartiet ville ført om de hadde hatt makt). Sånn sett er det forunderlig at så mange sosialdemokrater er for medlemskap i EU.
De sosialdemokratiske verdier forvitrer! Det er ikke lengre interesse til å forsvare arbeidstakernes interesse og utvikling slik det en gang var. Det samme gjelder for eldre, uføre og andre på ulike stønadsordninger. Dog er det nyanser mellom de rød-grønne og høyrepartiene.
Min konklusjon er at solidaritet og menneskeverdet forvitrer under markedsliberalismen!
Arven etter markedsliberalisme og høyrepolitikk!
Fra 01.01.2010 oppheves den såkalte husleiereguleringsloven. Det kan innebære at flere tusen risikerer å miste hjemmet sitt fra nyttår, og flere kan risikere å stå på gaten uten andre alternativer.
Dette er en konsekvens av innføringen av markedsliberalisme og New Public Management (NEW), som ble innført av Høyre under regjeringene til tidligere statsminister Kåre Willoch (1981 og 1985). Den sosiale boligpolitikken tok slutt – både hva angår finansieringsmuligheter og institusjoner til å forestå utbyggingene.
I 1999 ble det vedtatt at regulerte husleier i Oslo skulle ta slutt 1.1.2010. Det skjedde under Bondevik I-regjeringen.Fra 1999 skulle huseiere kunne kreve såkalt gjengs leie,som er litt mindre enn markedspris, selv om leietakerne hadde evighetskontrakter som gav dem rett til å bo der til de døde.Husleiereguleringen fungerte slik at en kommunal nemnd fastsatte husleien for leietakeren, basert på boligens størrelse, byggeår og beliggenhet. Utleierne kunne kreve særskilt tilegg for vedlikehold og forbedringer. I praksis har det vært slik at mange leietakere har stått for modernisering, vedlikehold og oppussing selv.Når den etablerte ordningen forsvinner fra nyttår, vil så mye som 3500 husstander få husleien økt med fra 50 til 300 %. Dette vil ramme mange som har bodd i disse leilighetene hele livet, og hvor enkelte også er født der. Saken er den at mange ikke har tenkt på hvor disse menneskene skal gjøre av seg fra nyttår.
Dette er et godt eksempel på usolidarisk høyrepolitikk og markedsliberalisme, og en bit-for-bit-politikk. Den rød-grønne regjeringen må se det som sin oppgave å begrense markedsliberalismens konsekvenser. I tillegg må de markedsliberalistiske aktørene som i dag styrer både boligutbygginger og husleiemarkedet få begrensninger i sin ganske egenrådige makt – slik de har i dag. Vi må gjenreise den sosiale boligbyggingen – og på denne måten begrense den ekstreme grådighetskulturen som råder hos mange aktører innen boligmarkedet i dag!
Dette er en konsekvens av innføringen av markedsliberalisme og New Public Management (NEW), som ble innført av Høyre under regjeringene til tidligere statsminister Kåre Willoch (1981 og 1985). Den sosiale boligpolitikken tok slutt – både hva angår finansieringsmuligheter og institusjoner til å forestå utbyggingene.
I 1999 ble det vedtatt at regulerte husleier i Oslo skulle ta slutt 1.1.2010. Det skjedde under Bondevik I-regjeringen.Fra 1999 skulle huseiere kunne kreve såkalt gjengs leie,som er litt mindre enn markedspris, selv om leietakerne hadde evighetskontrakter som gav dem rett til å bo der til de døde.Husleiereguleringen fungerte slik at en kommunal nemnd fastsatte husleien for leietakeren, basert på boligens størrelse, byggeår og beliggenhet. Utleierne kunne kreve særskilt tilegg for vedlikehold og forbedringer. I praksis har det vært slik at mange leietakere har stått for modernisering, vedlikehold og oppussing selv.Når den etablerte ordningen forsvinner fra nyttår, vil så mye som 3500 husstander få husleien økt med fra 50 til 300 %. Dette vil ramme mange som har bodd i disse leilighetene hele livet, og hvor enkelte også er født der. Saken er den at mange ikke har tenkt på hvor disse menneskene skal gjøre av seg fra nyttår.
Dette er et godt eksempel på usolidarisk høyrepolitikk og markedsliberalisme, og en bit-for-bit-politikk. Den rød-grønne regjeringen må se det som sin oppgave å begrense markedsliberalismens konsekvenser. I tillegg må de markedsliberalistiske aktørene som i dag styrer både boligutbygginger og husleiemarkedet få begrensninger i sin ganske egenrådige makt – slik de har i dag. Vi må gjenreise den sosiale boligbyggingen – og på denne måten begrense den ekstreme grådighetskulturen som råder hos mange aktører innen boligmarkedet i dag!
Ny måling er bra for den nordiske modellen!
Det ser ut til at svenskene følger opp den vellykkede modellen med rød-grønt samarbeid. De rødgrønne partiene i Sverige har nå en samlet oppslutning på 49,2 prosent, en framgang på 1,4 prosentpoeng fra september. Regjeringspartiene har en samlet oppslutning på 44,4 prosent.
Det er helt klart at statsminister Fredrik Reinfeldt trenger å få avløsning - slik som han og hans regjering raserer den svenske velferdsmodellen – med særlig sterke angrep på arbeidstakerne og deres faglige rettigheter.
I Norge har vi – gjennom det rød-grønne samarbeidet – en regjering som snakker med oss. Det har ikke svenskene. Det er fremkommet at statsminister Fredrik Reinfeldt i løpet av tre år ikke har villet møte den svenske LO-lederen Wanja Lundby-Wedin - som representer ca 1,2 millioner arbeidstakere for å drøfte utviklingen på det svenske arbeidsmarkedet. Så demokratiske er høyrepartiene i Sverige.
Noe av det første Fredrik Reinfeldts regjering gjorde når de kom til makten, var å redusere kraftig på fradraget av fagforeningskontingenten på selvangivelsen. Det har resultert i at mange ikke lengre har økonomi til fortsatt å være medlemmer. En slik politikk forsterker arbeidsgiverne i styrke – med tilsvarende reduksjon av makt blant arbeidstakerne. Sett ut fra ståstedet til en samlet fagbevegelse er en slik utvikling meget uheldig.
Det neste Fredrik Langfeldts regjering gjorde, var å øke medlemskontingenten i A-kassan (arbeidsledighetsbidragene), slik at mange arbeidstakere ikke lengre har økonomi til å være medlem. For de som blir arbeidsledige, betyr det en overgang til å leve på sosiale bidrag – en økonomisk langt dårligere ordning.
I Sverige forslås det nå at det skal bli lettere å sparke ungdom, og at de yngste må tåle lavere lønn (jf. Dagens Næringsliv 15.10.2009). Arbeidsledigheten blant ungdom er nå på hele 21,6 % - ikke rart at tilstrømningen til Norge av svensk arbeidskraft for tiden er ganske stor.
Arbeidsmarkedsminister Sven-Otto Littorin går nå aktivt inn for å senke lønningene i Sverige for å få flere i jobb. En skremmende utvikling.
Av hensyn til å bevare den nordiske modellen - som er en suksessmodell i internasjonal sammenheng - er det viktig at det blir en rød-grønt flertall i Sverige fra høsten 2010! Svenskene trenger en regjering som tar hensyn til arbeidstakere, for å fremme et velfungerende velferdssamfunn. Veien til en slik en løsning ligger gjennom å fremme det rød-grønne regjeringsalternativet i Sverige og de andre nordiske landene.
Det er helt klart at statsminister Fredrik Reinfeldt trenger å få avløsning - slik som han og hans regjering raserer den svenske velferdsmodellen – med særlig sterke angrep på arbeidstakerne og deres faglige rettigheter.
I Norge har vi – gjennom det rød-grønne samarbeidet – en regjering som snakker med oss. Det har ikke svenskene. Det er fremkommet at statsminister Fredrik Reinfeldt i løpet av tre år ikke har villet møte den svenske LO-lederen Wanja Lundby-Wedin - som representer ca 1,2 millioner arbeidstakere for å drøfte utviklingen på det svenske arbeidsmarkedet. Så demokratiske er høyrepartiene i Sverige.
Noe av det første Fredrik Reinfeldts regjering gjorde når de kom til makten, var å redusere kraftig på fradraget av fagforeningskontingenten på selvangivelsen. Det har resultert i at mange ikke lengre har økonomi til fortsatt å være medlemmer. En slik politikk forsterker arbeidsgiverne i styrke – med tilsvarende reduksjon av makt blant arbeidstakerne. Sett ut fra ståstedet til en samlet fagbevegelse er en slik utvikling meget uheldig.
Det neste Fredrik Langfeldts regjering gjorde, var å øke medlemskontingenten i A-kassan (arbeidsledighetsbidragene), slik at mange arbeidstakere ikke lengre har økonomi til å være medlem. For de som blir arbeidsledige, betyr det en overgang til å leve på sosiale bidrag – en økonomisk langt dårligere ordning.
I Sverige forslås det nå at det skal bli lettere å sparke ungdom, og at de yngste må tåle lavere lønn (jf. Dagens Næringsliv 15.10.2009). Arbeidsledigheten blant ungdom er nå på hele 21,6 % - ikke rart at tilstrømningen til Norge av svensk arbeidskraft for tiden er ganske stor.
Arbeidsmarkedsminister Sven-Otto Littorin går nå aktivt inn for å senke lønningene i Sverige for å få flere i jobb. En skremmende utvikling.
Av hensyn til å bevare den nordiske modellen - som er en suksessmodell i internasjonal sammenheng - er det viktig at det blir en rød-grønt flertall i Sverige fra høsten 2010! Svenskene trenger en regjering som tar hensyn til arbeidstakere, for å fremme et velfungerende velferdssamfunn. Veien til en slik en løsning ligger gjennom å fremme det rød-grønne regjeringsalternativet i Sverige og de andre nordiske landene.
lørdag 17. oktober 2009
Oppslutningen rundt Fremskrittspartiet faller!
Nå ser det ut til at Fremskrittspartiet ambisjoner om makt er fjernere enn på lenge – og takk for det! Etter at den rød-grønne regjeringen la frem statsbudsjettet – så er det mye som tyder på grunnlaget for misnøyen hos mange i Fremskrittspartiets sympatisører har falt. I følge DNs meningsmåling er Fremskrittspartiet i fritt fall – og faller med 3,9 % - og Høyre får 20,2 %. Arbeiderpartiet får en oppslutning på 37 %. Det viser at norsk politikk går den rette veien – med de rød-grønne – noe stadig flere oppdager, samtidig som Høyre øker på opposisjonens side.
Ved årets Stortingsvalg var det mange utlånte velgere fra Høyre som sympatiserte/ stemte på "De misfornøydes parti” (som Fremskrittspartiet i praksis er) – ut fra at Fremskrittspartiet hele tiden spiller på misnøye. Disse velgerne forlater nå Fremskrittspartiet (det synkende skip) og vender tilbake til Erna Solberg og Høyre. Det beviser også at mange av disse Fremskrittspartisympatisørene/ velgerne er like vinglete i sitt politiske syn som alle de andre i grunnstammen til Fremskrittspartiets tillitsvalgtkorps.
Det er nok mange arbeidstakere som har oppdaget at Fremskrittspartiet ikke er rett parti for å kunne beholde/ forbedre faglige rettigheter. Nå ser jeg at veldig mange tillitsvalgte i Fremskrittspartiet (trolig bevisst) ikke bruker betegnelsen ”arbeidstaker” – men bruker i stedet ord som ”lønnsmottaker eller ansatt” i skrift og tale. Tilsynelatende later det til at benevnelsen ”lønnsmottaker/ ansatt” skal virke litt mer forfinet og eksklusivt – og har trolig som formål å fremmedgjøre enkelte fra begrepet ”arbeidstaker”. Hvordan man enn snur og vender på det – så er den juridiske betegnelsen ”arbeidstaker” når man er i andres tjeneste – den realiteten er det ikke mulig å flykte fra verken for ”Kong Salomo” eller ”Jørgen hattemaker”!
Det er nok særlig to punkter som gjør at mange arbeidstakere vender Fremskrittspartiet ryggen. Det ene punktet er at Fremskrittspartiet vil fjerne de kollektive tariffavtalene. I Fremskrittspartiets program fremgår det at de gradvis vil over på et system hvor lønns- og arbeidsvilkår skal fremforhandles på den enkelte virksomhet. I et forsøk på å ufarliggjøre denne realiteten – sier de riktig nok at de vil ”beholde” allerede inngåtte avtaler. Så det er rimelig grunn til å anta at det er ungdommen(førstegangssøkere på arbeidsmarkedet) som Fremskrittspartiet mener ikke bør få ta del i kollektive tariffavtaler. Antakelsen berettiges i at Fremskrittspartiet mener at unge arbeidstakere bør ansettes på ”midlertidige arbeidskontrakter”. Det er arbeidsgivere som benytter seg av denne taktikken i dag. Det er de som i dag går på ”midlertidige arbeidskontrakter” som beretter om arbeidsgivere som truer med å gi sparken/ ikke fornye midlertidige ansettelseskontrakter og eventuelt faste kontrakter om de organiserer seg. Det er også de som må organisere seg i all hemmelighet for sine arbeidsgivere.
Om Fremskrittspartiet mål om at lønns- og arbeidsvilkår er et lokalt anliggende – så vil det kunne få katastrofale følger på sikt. Det vil i praksis ofte bety at den enkelte arbeidstaker (alene) skal fremforhandle sin lønn ovenfor arbeidsgiver (hele virksomhetens administrative enhet). Det vil på sikt medføre at (ikke som et ”fremskritt” men som et ”tilbakeskritt”) vi går tilbake til 1800-tallets metode å drive lønnsforhandlinger på. For alle arbeidstakere som kjenner historien og historiens konsekvenser – tror jeg ikke ønsker seg tilbake dit.
Det andre punktet er at dersom de kollektive tariffavtalene faller, faller også den kollektive streikeretten. Hvilken lokal forening på en virksomhet med 15 – 20 ansatte vil ha ressurser, økonomi (streikekasse) og støtte (sympati) til å gjennomføre en streik for å kunne beholde/ forbedre gode lønns- og arbeidsvilkår? I hodene til de som har forfattet Fremskrittspartiets program, vet de at det vil være veldig få (om noen) som makter å gjennomføre en slik streik (og samtidig beholde/forbedre rettighetene sine), og det er det Fremskrittspartiet i praksis vil – dvs å fjerne streikeretten. Et slikt system vil også lettere kunne åpne for at arbeidsgivere benytter/ erstatter streikende med streikebrytere.
Konklusjon; Det Fremskrittspartiet vil til livs - er ”solidariteten”!
Foran Stortingsvalget i 1985 kom ovennevnte godt til uttrykk. Arbeidsledigheten var økende som følge av Høyre-regjeringen til statsminister Kåre Willoch – og innføringen av New Public Management (markedsliberalisme). Da sa Fremskrittspartiets leder, Carl I. Hagen at; ”lønnsmottakere måtte begynne å underby hverandre på lønn – slik at de får seg en jobb”. Dvs et slags anbudssystem på lønn for at arbeidstakere skulle få seg jobb. Dette var et kraftig angrep på de kollektive tariffavtalene og en politikk i retning av at den enkelte selv skulle fremforhandle sin lønn. Akkurat på dette punktet har Fremskrittspartiet fremstått som ganske konsekvente i sin politikk – målt opp mot hvor mye de vingler og snor seg ellers i det politiske landskapet.
Ved årets valgkamp, ble Fremskrittspartiet både avslørt og virkelig ”tatt på senga” samtidig. Det skjedde under partiutspørringen på TV 2. I alle år siden TV 2 åpnet – så har TV 2 vært Fremskrittspartiets fjernsynskanal - hvor ingen har stilt spørsmål ved verken konsekvenser eller sammenhengen i alle utspillene som Fremskrittspartiet har kommet med. Her har det vært ”tut og kjør” hele veien! Men her feilberegnet partiledelsen i Fremskrittspartiets seg totalt. De ble tatt på senga – og avkledd totalt! Overbudspolitikken til Fremskrittspartiet ble så ille, og så usammenhengende at selv TV 2 (ved Pål T. Jørgensen) måtte stille spørsmålet hvor Fremskrittspartiet skulle hente alle pengene fra for å nå sine mål. Saken var at det oppsto et gap på mer enn 100 mrd kr mellom Fremskrittspartiets lovnader til velgerne og hva de faktisk hadde av økonomi til disposisjon (etter lovnader om skatte- og avgiftslettelser). Selv TV 2 fant det uetisk og uforsvarlig å la slik uansvarlighet passere uten å stille spørsmålstegn ved det. Siv Jensen, Fremskrittspartiets leder, fremsto som en partileder uten kontroll og oversikt over kostnader knyttet til egen politikk. Det var en situasjon som Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, var så til de grader totalt uforberedt på – så alt gikk bare helt galt!
Fremskrittspartiet ødela ikke bare muligheten for et borgerlig regjeringssamarbeid og regjeringsskifte med sin uansvarlighet – men nå i disse dager mister de også troverdighet – de blir gradvis avslørt (og takk for det). Til tross for at vi er inne i en verdensomspennende finanskrise – så leverer de rød-grønne! Etter fremleggelsen av forslag til statsbudsjett for 2010, ser vi at klagekoret til Fremskrittspartiet har stilnet radikalt. Det er ikke lengre til stede et grunnlag for misnøye! Det lover bra – måtte Fremskrittspartiet aldri komme til makten i landet vårt – av hensyn til opprettholdelsen av velferdsstaten og arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår !
Ved årets Stortingsvalg var det mange utlånte velgere fra Høyre som sympatiserte/ stemte på "De misfornøydes parti” (som Fremskrittspartiet i praksis er) – ut fra at Fremskrittspartiet hele tiden spiller på misnøye. Disse velgerne forlater nå Fremskrittspartiet (det synkende skip) og vender tilbake til Erna Solberg og Høyre. Det beviser også at mange av disse Fremskrittspartisympatisørene/ velgerne er like vinglete i sitt politiske syn som alle de andre i grunnstammen til Fremskrittspartiets tillitsvalgtkorps.
Det er nok mange arbeidstakere som har oppdaget at Fremskrittspartiet ikke er rett parti for å kunne beholde/ forbedre faglige rettigheter. Nå ser jeg at veldig mange tillitsvalgte i Fremskrittspartiet (trolig bevisst) ikke bruker betegnelsen ”arbeidstaker” – men bruker i stedet ord som ”lønnsmottaker eller ansatt” i skrift og tale. Tilsynelatende later det til at benevnelsen ”lønnsmottaker/ ansatt” skal virke litt mer forfinet og eksklusivt – og har trolig som formål å fremmedgjøre enkelte fra begrepet ”arbeidstaker”. Hvordan man enn snur og vender på det – så er den juridiske betegnelsen ”arbeidstaker” når man er i andres tjeneste – den realiteten er det ikke mulig å flykte fra verken for ”Kong Salomo” eller ”Jørgen hattemaker”!
Det er nok særlig to punkter som gjør at mange arbeidstakere vender Fremskrittspartiet ryggen. Det ene punktet er at Fremskrittspartiet vil fjerne de kollektive tariffavtalene. I Fremskrittspartiets program fremgår det at de gradvis vil over på et system hvor lønns- og arbeidsvilkår skal fremforhandles på den enkelte virksomhet. I et forsøk på å ufarliggjøre denne realiteten – sier de riktig nok at de vil ”beholde” allerede inngåtte avtaler. Så det er rimelig grunn til å anta at det er ungdommen(førstegangssøkere på arbeidsmarkedet) som Fremskrittspartiet mener ikke bør få ta del i kollektive tariffavtaler. Antakelsen berettiges i at Fremskrittspartiet mener at unge arbeidstakere bør ansettes på ”midlertidige arbeidskontrakter”. Det er arbeidsgivere som benytter seg av denne taktikken i dag. Det er de som i dag går på ”midlertidige arbeidskontrakter” som beretter om arbeidsgivere som truer med å gi sparken/ ikke fornye midlertidige ansettelseskontrakter og eventuelt faste kontrakter om de organiserer seg. Det er også de som må organisere seg i all hemmelighet for sine arbeidsgivere.
Om Fremskrittspartiet mål om at lønns- og arbeidsvilkår er et lokalt anliggende – så vil det kunne få katastrofale følger på sikt. Det vil i praksis ofte bety at den enkelte arbeidstaker (alene) skal fremforhandle sin lønn ovenfor arbeidsgiver (hele virksomhetens administrative enhet). Det vil på sikt medføre at (ikke som et ”fremskritt” men som et ”tilbakeskritt”) vi går tilbake til 1800-tallets metode å drive lønnsforhandlinger på. For alle arbeidstakere som kjenner historien og historiens konsekvenser – tror jeg ikke ønsker seg tilbake dit.
Det andre punktet er at dersom de kollektive tariffavtalene faller, faller også den kollektive streikeretten. Hvilken lokal forening på en virksomhet med 15 – 20 ansatte vil ha ressurser, økonomi (streikekasse) og støtte (sympati) til å gjennomføre en streik for å kunne beholde/ forbedre gode lønns- og arbeidsvilkår? I hodene til de som har forfattet Fremskrittspartiets program, vet de at det vil være veldig få (om noen) som makter å gjennomføre en slik streik (og samtidig beholde/forbedre rettighetene sine), og det er det Fremskrittspartiet i praksis vil – dvs å fjerne streikeretten. Et slikt system vil også lettere kunne åpne for at arbeidsgivere benytter/ erstatter streikende med streikebrytere.
Konklusjon; Det Fremskrittspartiet vil til livs - er ”solidariteten”!
Foran Stortingsvalget i 1985 kom ovennevnte godt til uttrykk. Arbeidsledigheten var økende som følge av Høyre-regjeringen til statsminister Kåre Willoch – og innføringen av New Public Management (markedsliberalisme). Da sa Fremskrittspartiets leder, Carl I. Hagen at; ”lønnsmottakere måtte begynne å underby hverandre på lønn – slik at de får seg en jobb”. Dvs et slags anbudssystem på lønn for at arbeidstakere skulle få seg jobb. Dette var et kraftig angrep på de kollektive tariffavtalene og en politikk i retning av at den enkelte selv skulle fremforhandle sin lønn. Akkurat på dette punktet har Fremskrittspartiet fremstått som ganske konsekvente i sin politikk – målt opp mot hvor mye de vingler og snor seg ellers i det politiske landskapet.
Ved årets valgkamp, ble Fremskrittspartiet både avslørt og virkelig ”tatt på senga” samtidig. Det skjedde under partiutspørringen på TV 2. I alle år siden TV 2 åpnet – så har TV 2 vært Fremskrittspartiets fjernsynskanal - hvor ingen har stilt spørsmål ved verken konsekvenser eller sammenhengen i alle utspillene som Fremskrittspartiet har kommet med. Her har det vært ”tut og kjør” hele veien! Men her feilberegnet partiledelsen i Fremskrittspartiets seg totalt. De ble tatt på senga – og avkledd totalt! Overbudspolitikken til Fremskrittspartiet ble så ille, og så usammenhengende at selv TV 2 (ved Pål T. Jørgensen) måtte stille spørsmålet hvor Fremskrittspartiet skulle hente alle pengene fra for å nå sine mål. Saken var at det oppsto et gap på mer enn 100 mrd kr mellom Fremskrittspartiets lovnader til velgerne og hva de faktisk hadde av økonomi til disposisjon (etter lovnader om skatte- og avgiftslettelser). Selv TV 2 fant det uetisk og uforsvarlig å la slik uansvarlighet passere uten å stille spørsmålstegn ved det. Siv Jensen, Fremskrittspartiets leder, fremsto som en partileder uten kontroll og oversikt over kostnader knyttet til egen politikk. Det var en situasjon som Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, var så til de grader totalt uforberedt på – så alt gikk bare helt galt!
Fremskrittspartiet ødela ikke bare muligheten for et borgerlig regjeringssamarbeid og regjeringsskifte med sin uansvarlighet – men nå i disse dager mister de også troverdighet – de blir gradvis avslørt (og takk for det). Til tross for at vi er inne i en verdensomspennende finanskrise – så leverer de rød-grønne! Etter fremleggelsen av forslag til statsbudsjett for 2010, ser vi at klagekoret til Fremskrittspartiet har stilnet radikalt. Det er ikke lengre til stede et grunnlag for misnøye! Det lover bra – måtte Fremskrittspartiet aldri komme til makten i landet vårt – av hensyn til opprettholdelsen av velferdsstaten og arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår !
søndag 11. oktober 2009
Telenor - i folkets eller skatteparadisenes tjeneste?
Den 1. januar 1855 ble Den Norske statstelegraf opprettet. Det at den norske stat gikk inn på utbyggingssiden av telegrafnettet hadde som formål å skaffe telefonforbindelse til alle landets innbyggere. Målet for Den Norske Statstelegraf var å drive telefon- og telegrafvirksomhet i Norge i statlig regi (fellesskapets regi).
På denne tiden – og i tiden fremover – var det opprettet flere private telegrafverk. En viktig oppgave for Telegrafverket var derfor å nasjonalisere de private teleselskapene. Først i 1967 overtar Telegrafverket det siste private bytelefonanlegg (Mandal), og det siste privateide telefonselskapet i 1974 (Andebu i Vestfold).
I 1974 var telefonsystemet i folkets eie, underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon.
Kostnadene ved å få lagt inn telefon og telefonapparat for den enkelte bruker ble i min barndom oppfattet som svært kostbart – likeså det dyrt for de fleste å ringe. Ikke alle hadde råd til egen telefon – og mange var avhengige av å låne telefon, eller gå til telegrafverket for å få ringe. Men en ting var felles for alle – prisen var lik – både det å få lagt inn telefon privat og for å bruke den. Man hadde to priser for bruk av telefon, et system ble kalt rikstelefontakst, og det andre for lokaltakst. Utbyggingen av telegrafverket var et samfunnsanliggende, noe som betydde noe for samfunnsfellesskapet – derfor gikk det politiske Norge tungt inn for å realisere en landsdekkende telefoni for befolkningen og næringslivet.
I 1969 oppstår det nye former for bruk av telenettet, nemlig behovet for transmisjon av data via telenettet. Etter den tid, har det skjedd en rivende utvikling på ulike teletjenester. Den Norske Statstelegraf endrer navnet til Televerket samme år (1969).
Fra begynnelsen 1981, fikk vi en borgerlig regjering i Norge, anført av tidligere statsminster Kåre Willoch. Willoch-regjeringen sørget for å innføre New Public Management (NPM) i norsk politikk og norsk forvaltning. Med innføringen av NPM ble det skapt en politisk aksept for at offentlig (fellesskapets) eiendom kunne forvaltes/ brukes/ selges som om det ikke tilhørte det norske folk i felleskap. Verdier og eiendommer ble betraktet som virksomhetens anliggende (ledernes), og kunne mer eller mindre forvaltes på lik linje med private verdier og tilhørende eiendom.
Som en konsekvens av NPM, blir Televerket omdannet fra å være forvaltningsselskap over til å bli et statlig aksjeselskap. Fra i. januar 1995 skifter Televerket navn, og nytt navn blir Telenor AS – nå kalt Telenor ASA. På kort tid fisjoneres selskapet fra å være ett selskap til å bli mer enn 100 ulike selskaper. Med denne splittelsen eskalerer antall administrasjonsenheter, med pålegg og sterke krav på seg til lønnsomhet og profitt. Men den utviklingen starter også prosessen med sosial dumping ovenfor arbeidstakerne. Dette skjer med velsignelse av politikerne – dvs det man kaller politisk initiert sosial dumping.
Tilhengere av norsk medlemskap i EU blir langt mer aggressive – og anfører på dette tidspunkt en meget aktiv debatt for å få Norge inn i EU. Formålet er selvsagt å få til et forsterket og raskere prosess – tilsynelatende demokratisk – for å få forsterket graden av sosial dumping på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Det ble på ny folkeavstemning i 1994 – ja-siden trodde de hadde flertall og våget å ta en ny avstemning. Resultatet ble imidlertid at 47,8 prosent svarte ja, mens 52,2 prosent svarte nei (mot 46,5 % ja i 1972 og 53,5 % som sa nei).
Med opprettelsen av Telenor AS går virksomheten over ny arbeidsgiverforening – NAVO (i dag Spekter), og det startes opp med tariffhopping. Det vil si at i dag er mesteparten av Telenors virksomheter tilsluttet arbeidsgiverforeningen NHO. Telenor trådte også ut av Statens pensjonskasse og opprettet sin egen pensjonskasse – dvs Telenors pensjonskasse – med lavere pensjonsytelser for sine ansatte.
Lærdommen av innføring av New Public Management innen det offentlige er at den tjener ikke fellesskapet, men fremstår tvert i mot som en produksjonsmodell der ingen har et synlig og åpenbart ansvar – dvs et system hvor det ikke tas tak i problemer og utfordringer. Det fokuseres utelukkende på lønnsomhet, profitt, bonus- og pensjonsordninger. New Public Management opptrer som en flytende og egenkjær modell, der lederen fremstår som et resultatorientert meg-fokusert individ - som er mest opptatt av egen vinning og egen karriere. Markedsliberalisme virker derfor generelt ødeleggende i arbeidet med å få til gode fellesskapsløsninger på viktige samfunnstjenester.
Telenor ASA begynte å investere internasjonalt, blant annet i Russland. Slike investeringer i land med ustabilt økonomi, er det man kan kalle investeringer med høy risiko. Det har i ettertid pågått en opprivende langvarig konflikt mellom Telenor og det russiske selskapet Alfa – og hvor Telenor kunne ha risikert store tap i milliard-klassen. I mediene har det vært spekulert i om mafialignende organisasjoner kan ha hatt påvirkning under den pågående konflikten. Nå endte det ikke med et slikt tap for Telenor i denne omgang. I stedet valgte erkefiendene Telenor og det russiske selskapet Alfa å slå sammen sine eierandeler i VimpelCom og Kyivstar, og danne et nytt selskap under navnet VimpelCom LTD. Så oppstår det meget spesielle; Selskapet VimpelCom LTD skal børsnoteres i New York, ha hovedkontor i Nederland, og ha eierskap på skatteparadiset Bermuda. Denne modellen ble i tillegg betraktet fra offisielt norsk hold som at dette er en ”god avtale” – det er bare helt uhørt!
På den ene siden hevdes det at Norge skal drive aktiv bekjempelse av skatteparadiser og etterforske/ avdekke eventuelle skatteunndragelser gjennom at det er avdekket at penger uriktig føres ut avlandet. På den andre siden så går det offisielle Norge ut og betrakter Bermuda-avtalen med at man er ”godt fornøyd”. Snakk om dobbeltmoral!
Verdien av Den Norske Statstelegraf og Televerket ble bygget opp av det norske folk både gjennom kollektivt høye etablerings- og brukerkostnader, og gjennom at skattebetalerne sto som garantister for investeringer i selskapet.
Så skjedde det at når Televerket fremsto som en solid norsk bedrift – med betydelige verdier, så etablerte man New Public Management i forvaltningen, som åpnet for at enkelte grådige, bonuskåte ledere benyttet muligheten til å bruke verdiene i det tidligere Televerket (fellesskapets eiendom) til å nå personlige mål om profitt.
Nå har de samme kategoriene av ledere lykkes i å gå enda lengre, og fått til en avtale slik at deler av Telenor-selskapet etableres med eierskapsadresse i skatteparadiset Bermuda. Det norske folket unnes ikke en gang skatteinntekter for deler av inntektene til Telenor – og det på kapital og verdier som er bygd opp av det norske folk i fellesskapets interesse. Dette er både uetisk og umoralsk.
Staten trenger inntekter for å dekke kostnader knyttet til fellesskapet (dvs til skoler, samferdsel, trygde- og sykepenger, helse- og omsorg osv osv). Det kan bli en utopi i fremtiden dersom de markedsliberalistiske kreftene få fortsette å ture frem som de vil.
Resultatet av årets Stortingsvalg var helt klart – det norske folk ønsker en sosialdemokratisk rød-grønn politikk. Det må den rød-grønne regjeringen ta inn over seg! Markedsliberalistene må temmes og stoppes – vi trenger økonomi til trygghet og utvikling i Norge – ikke til bonusordninger for noen få gjennom å etablere virksomhet i skatteparadiser!
På denne tiden – og i tiden fremover – var det opprettet flere private telegrafverk. En viktig oppgave for Telegrafverket var derfor å nasjonalisere de private teleselskapene. Først i 1967 overtar Telegrafverket det siste private bytelefonanlegg (Mandal), og det siste privateide telefonselskapet i 1974 (Andebu i Vestfold).
I 1974 var telefonsystemet i folkets eie, underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon.
Kostnadene ved å få lagt inn telefon og telefonapparat for den enkelte bruker ble i min barndom oppfattet som svært kostbart – likeså det dyrt for de fleste å ringe. Ikke alle hadde råd til egen telefon – og mange var avhengige av å låne telefon, eller gå til telegrafverket for å få ringe. Men en ting var felles for alle – prisen var lik – både det å få lagt inn telefon privat og for å bruke den. Man hadde to priser for bruk av telefon, et system ble kalt rikstelefontakst, og det andre for lokaltakst. Utbyggingen av telegrafverket var et samfunnsanliggende, noe som betydde noe for samfunnsfellesskapet – derfor gikk det politiske Norge tungt inn for å realisere en landsdekkende telefoni for befolkningen og næringslivet.
I 1969 oppstår det nye former for bruk av telenettet, nemlig behovet for transmisjon av data via telenettet. Etter den tid, har det skjedd en rivende utvikling på ulike teletjenester. Den Norske Statstelegraf endrer navnet til Televerket samme år (1969).
Fra begynnelsen 1981, fikk vi en borgerlig regjering i Norge, anført av tidligere statsminster Kåre Willoch. Willoch-regjeringen sørget for å innføre New Public Management (NPM) i norsk politikk og norsk forvaltning. Med innføringen av NPM ble det skapt en politisk aksept for at offentlig (fellesskapets) eiendom kunne forvaltes/ brukes/ selges som om det ikke tilhørte det norske folk i felleskap. Verdier og eiendommer ble betraktet som virksomhetens anliggende (ledernes), og kunne mer eller mindre forvaltes på lik linje med private verdier og tilhørende eiendom.
Som en konsekvens av NPM, blir Televerket omdannet fra å være forvaltningsselskap over til å bli et statlig aksjeselskap. Fra i. januar 1995 skifter Televerket navn, og nytt navn blir Telenor AS – nå kalt Telenor ASA. På kort tid fisjoneres selskapet fra å være ett selskap til å bli mer enn 100 ulike selskaper. Med denne splittelsen eskalerer antall administrasjonsenheter, med pålegg og sterke krav på seg til lønnsomhet og profitt. Men den utviklingen starter også prosessen med sosial dumping ovenfor arbeidstakerne. Dette skjer med velsignelse av politikerne – dvs det man kaller politisk initiert sosial dumping.
Tilhengere av norsk medlemskap i EU blir langt mer aggressive – og anfører på dette tidspunkt en meget aktiv debatt for å få Norge inn i EU. Formålet er selvsagt å få til et forsterket og raskere prosess – tilsynelatende demokratisk – for å få forsterket graden av sosial dumping på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Det ble på ny folkeavstemning i 1994 – ja-siden trodde de hadde flertall og våget å ta en ny avstemning. Resultatet ble imidlertid at 47,8 prosent svarte ja, mens 52,2 prosent svarte nei (mot 46,5 % ja i 1972 og 53,5 % som sa nei).
Med opprettelsen av Telenor AS går virksomheten over ny arbeidsgiverforening – NAVO (i dag Spekter), og det startes opp med tariffhopping. Det vil si at i dag er mesteparten av Telenors virksomheter tilsluttet arbeidsgiverforeningen NHO. Telenor trådte også ut av Statens pensjonskasse og opprettet sin egen pensjonskasse – dvs Telenors pensjonskasse – med lavere pensjonsytelser for sine ansatte.
Lærdommen av innføring av New Public Management innen det offentlige er at den tjener ikke fellesskapet, men fremstår tvert i mot som en produksjonsmodell der ingen har et synlig og åpenbart ansvar – dvs et system hvor det ikke tas tak i problemer og utfordringer. Det fokuseres utelukkende på lønnsomhet, profitt, bonus- og pensjonsordninger. New Public Management opptrer som en flytende og egenkjær modell, der lederen fremstår som et resultatorientert meg-fokusert individ - som er mest opptatt av egen vinning og egen karriere. Markedsliberalisme virker derfor generelt ødeleggende i arbeidet med å få til gode fellesskapsløsninger på viktige samfunnstjenester.
Telenor ASA begynte å investere internasjonalt, blant annet i Russland. Slike investeringer i land med ustabilt økonomi, er det man kan kalle investeringer med høy risiko. Det har i ettertid pågått en opprivende langvarig konflikt mellom Telenor og det russiske selskapet Alfa – og hvor Telenor kunne ha risikert store tap i milliard-klassen. I mediene har det vært spekulert i om mafialignende organisasjoner kan ha hatt påvirkning under den pågående konflikten. Nå endte det ikke med et slikt tap for Telenor i denne omgang. I stedet valgte erkefiendene Telenor og det russiske selskapet Alfa å slå sammen sine eierandeler i VimpelCom og Kyivstar, og danne et nytt selskap under navnet VimpelCom LTD. Så oppstår det meget spesielle; Selskapet VimpelCom LTD skal børsnoteres i New York, ha hovedkontor i Nederland, og ha eierskap på skatteparadiset Bermuda. Denne modellen ble i tillegg betraktet fra offisielt norsk hold som at dette er en ”god avtale” – det er bare helt uhørt!
På den ene siden hevdes det at Norge skal drive aktiv bekjempelse av skatteparadiser og etterforske/ avdekke eventuelle skatteunndragelser gjennom at det er avdekket at penger uriktig føres ut avlandet. På den andre siden så går det offisielle Norge ut og betrakter Bermuda-avtalen med at man er ”godt fornøyd”. Snakk om dobbeltmoral!
Verdien av Den Norske Statstelegraf og Televerket ble bygget opp av det norske folk både gjennom kollektivt høye etablerings- og brukerkostnader, og gjennom at skattebetalerne sto som garantister for investeringer i selskapet.
Så skjedde det at når Televerket fremsto som en solid norsk bedrift – med betydelige verdier, så etablerte man New Public Management i forvaltningen, som åpnet for at enkelte grådige, bonuskåte ledere benyttet muligheten til å bruke verdiene i det tidligere Televerket (fellesskapets eiendom) til å nå personlige mål om profitt.
Nå har de samme kategoriene av ledere lykkes i å gå enda lengre, og fått til en avtale slik at deler av Telenor-selskapet etableres med eierskapsadresse i skatteparadiset Bermuda. Det norske folket unnes ikke en gang skatteinntekter for deler av inntektene til Telenor – og det på kapital og verdier som er bygd opp av det norske folk i fellesskapets interesse. Dette er både uetisk og umoralsk.
Staten trenger inntekter for å dekke kostnader knyttet til fellesskapet (dvs til skoler, samferdsel, trygde- og sykepenger, helse- og omsorg osv osv). Det kan bli en utopi i fremtiden dersom de markedsliberalistiske kreftene få fortsette å ture frem som de vil.
Resultatet av årets Stortingsvalg var helt klart – det norske folk ønsker en sosialdemokratisk rød-grønn politikk. Det må den rød-grønne regjeringen ta inn over seg! Markedsliberalistene må temmes og stoppes – vi trenger økonomi til trygghet og utvikling i Norge – ikke til bonusordninger for noen få gjennom å etablere virksomhet i skatteparadiser!
lørdag 10. oktober 2009
Det er bare trist (Kongosaken)!
Kongo ble et selvstendig land i 1960. Den gangen forsøkte sosialistene å bygge opp et selvstendig demokratisk Kongo. Det eksperimentet lyktes ikke, og det endte opp med at et militærstyre overtog makten.
I dag sitter to nordmenn fengslet, mistenkt for drap, spionasje - og nå med mistanke om planlegging av et bankran. For beskyldningene om drap og spionasje, er de begge dømt til dødsstraffer – selv om dommen ikke er rettskraftig – da den er påanket.
Det er også kommet påstander at disse to nordmennene har tilbudt å drive spesialopptrening av soldater til en av opprørslederne i Kongo - som går under navnet ”slakteren”. Om det sistnevnte stemmer, så er det etter mitt syn alvorlig! En treningsvideo som ligger ute på nettet om opptrening av ”soldater”, svekker ikke akkurat en slik mistanke. En eventuell slik understøttelse av en opprørsleder er en alvorlig handling mot demokratibyggingen av Kongo, det er alvorlig ovenfor befolkningen som ikke støtter opprørslederen (”slakteren”), og det kan få konsekvenser for omdømme av Norge.
I tillegg synes jeg det er trist at nordmenn er satt under mistanke for delaktighet i oppbygging av private firmaer som har til formål å tilby soldater til krig eller krigslignende handlinger – gjennom organisasjonen SIG – mot penger. USAs (George W. Bush) bruk av spesialtrenende soldater fra private firmaet Black Water i blant annet Irak - dvs soldater unntatt fra internasjonalt regelverk (Geneve-konvensjonen) med mer – har vist oss at det er ikke er måten et land bør basere sine krigshandlinger på. Menneskerettigheter blir krenket!
Et demokratisk Kongo, og et demokratisk rettssystem - hvor rettssikkerhet og rettferdighet råder - kan aldri bygges med krig og soldater, slik disse to nordmennene åpenbart hadde tro på.
De to fengslede nordmennene har uttrykt mistillit ovenfor militærdomstolen som dømte dem til døden i første rettsinstans, og beskyldte domstolen for uredelighet. Greit nok, men mitt spørsmål blir da; Dersom det er slik at disse to nordmennene ønsket å bidra med hjelp privat og militært til en opprørsleder – er de ikke da med på å understøtte et system hvor rettssikkerhet og redelighet ikke akkurat er prioritert? Har noen hørt om et militærregime som har hatt et demokratisk redelig rettssystem? Her mener jeg at det kan være slik at de møter seg selv i døra.
Denne saken er trist for de to guttene. Saken er bare helt trist for Norge! Og fasiten blir vel at Norge må punge ut med masse penger – skattebetalernes penger – for å redde disse to guttenes liv og helse.
Det er bare trist!
I dag sitter to nordmenn fengslet, mistenkt for drap, spionasje - og nå med mistanke om planlegging av et bankran. For beskyldningene om drap og spionasje, er de begge dømt til dødsstraffer – selv om dommen ikke er rettskraftig – da den er påanket.
Det er også kommet påstander at disse to nordmennene har tilbudt å drive spesialopptrening av soldater til en av opprørslederne i Kongo - som går under navnet ”slakteren”. Om det sistnevnte stemmer, så er det etter mitt syn alvorlig! En treningsvideo som ligger ute på nettet om opptrening av ”soldater”, svekker ikke akkurat en slik mistanke. En eventuell slik understøttelse av en opprørsleder er en alvorlig handling mot demokratibyggingen av Kongo, det er alvorlig ovenfor befolkningen som ikke støtter opprørslederen (”slakteren”), og det kan få konsekvenser for omdømme av Norge.
I tillegg synes jeg det er trist at nordmenn er satt under mistanke for delaktighet i oppbygging av private firmaer som har til formål å tilby soldater til krig eller krigslignende handlinger – gjennom organisasjonen SIG – mot penger. USAs (George W. Bush) bruk av spesialtrenende soldater fra private firmaet Black Water i blant annet Irak - dvs soldater unntatt fra internasjonalt regelverk (Geneve-konvensjonen) med mer – har vist oss at det er ikke er måten et land bør basere sine krigshandlinger på. Menneskerettigheter blir krenket!
Et demokratisk Kongo, og et demokratisk rettssystem - hvor rettssikkerhet og rettferdighet råder - kan aldri bygges med krig og soldater, slik disse to nordmennene åpenbart hadde tro på.
De to fengslede nordmennene har uttrykt mistillit ovenfor militærdomstolen som dømte dem til døden i første rettsinstans, og beskyldte domstolen for uredelighet. Greit nok, men mitt spørsmål blir da; Dersom det er slik at disse to nordmennene ønsket å bidra med hjelp privat og militært til en opprørsleder – er de ikke da med på å understøtte et system hvor rettssikkerhet og redelighet ikke akkurat er prioritert? Har noen hørt om et militærregime som har hatt et demokratisk redelig rettssystem? Her mener jeg at det kan være slik at de møter seg selv i døra.
Denne saken er trist for de to guttene. Saken er bare helt trist for Norge! Og fasiten blir vel at Norge må punge ut med masse penger – skattebetalernes penger – for å redde disse to guttenes liv og helse.
Det er bare trist!
torsdag 8. oktober 2009
Markedsliberalismen ødelegger jernbanetrafikken!
I erkjennelsen av at Norge bare har ca 4,7 mill innbyggere, spredt over geografisk stort land, med ofte vanskelig topografi – så blir det feil å adoptere en jernbanepolitikk på lik linje med England, Frankrike og Tyskland. Markedsliberalisme (New Public Management) er ikke løsningen på norske samferdselsbehov.
Det ble gjort et stort politisk feilgrep da man lot markedsliberalistene få herje med det tidligere NSB – fordi det vil aldri være mulig å drive jernbane i Norge med et reelt overskudd.
Å dele opp trafikkgrunnlaget mellom ulike jernbaneaktører, slik at det oppstår en markedskamp – med det beskjedne trafikkgrunnlaget vi har her lands – ødelegger mer enn det fremmer en god jernbanepolitikk.
Fra 2012 er planen at NSB AS vil tilby en ny ruteplan hvor NSB skal kjøre tog hvert tjuende minutt fra Drammen til Gardermoen. Fra 2015 planlegges det fem avganger hver time fra Drammen til Oslo. Det er kjempeflott! Men det får Flytoget AS til å se rødt, og krever nå å få rettigheter til å frakte andre passasjerer enn bare flypassasjerer på sine avganger.
På denne måten oppstår det en situasjon hvor flytoget forsøker å ødelegge for NSBs trafikkgrunnlag. Og det ovenfor NSB som lojalt følger opp politikernes ønske om å gjøre det enklere å bruke tog gjennom flere avganger og økt setekapasitet – i den hensikt å minske miljøbelastningene.
Konsekvensen av Flytogets aggressive utspill mot NSBs trafikkgrunnlag, bør medføre at Flytoget AS legges inn under NSB AS for å unngå at det oppstår en krig om markedsandeler – for noen fri konkurranse lar seg ikke gjøre å gjennomføre når det ene konseptet (flytoget) er ment utelukkende for flypassasjerer. Det er på tide å hente inn igjen store deler av det markedsliberalistene har fått splittet opp innen jernbanedrift. Brukerne har fått verken bedre, mer driftsikkert (regularitet), billigere eller mer brukervennlige tjenester. Det bør politikerne ta innover seg!
Det ble gjort et stort politisk feilgrep da man lot markedsliberalistene få herje med det tidligere NSB – fordi det vil aldri være mulig å drive jernbane i Norge med et reelt overskudd.
Å dele opp trafikkgrunnlaget mellom ulike jernbaneaktører, slik at det oppstår en markedskamp – med det beskjedne trafikkgrunnlaget vi har her lands – ødelegger mer enn det fremmer en god jernbanepolitikk.
Fra 2012 er planen at NSB AS vil tilby en ny ruteplan hvor NSB skal kjøre tog hvert tjuende minutt fra Drammen til Gardermoen. Fra 2015 planlegges det fem avganger hver time fra Drammen til Oslo. Det er kjempeflott! Men det får Flytoget AS til å se rødt, og krever nå å få rettigheter til å frakte andre passasjerer enn bare flypassasjerer på sine avganger.
På denne måten oppstår det en situasjon hvor flytoget forsøker å ødelegge for NSBs trafikkgrunnlag. Og det ovenfor NSB som lojalt følger opp politikernes ønske om å gjøre det enklere å bruke tog gjennom flere avganger og økt setekapasitet – i den hensikt å minske miljøbelastningene.
Konsekvensen av Flytogets aggressive utspill mot NSBs trafikkgrunnlag, bør medføre at Flytoget AS legges inn under NSB AS for å unngå at det oppstår en krig om markedsandeler – for noen fri konkurranse lar seg ikke gjøre å gjennomføre når det ene konseptet (flytoget) er ment utelukkende for flypassasjerer. Det er på tide å hente inn igjen store deler av det markedsliberalistene har fått splittet opp innen jernbanedrift. Brukerne har fått verken bedre, mer driftsikkert (regularitet), billigere eller mer brukervennlige tjenester. Det bør politikerne ta innover seg!
Barnehager bør tilligge det offentlige å forvalte!
Barnehager bør ligge til den offentlige forvaltningen
På Dagbladet.no ligger følgende takst ute, sitat:
Fikk for mye tilskudd.
En barnehage i Elverum må betale tilbake 946.000 kroner til Kunnskapsdepartementet etter å ha fått for mye tilskudd.
I 2004 ble det søkt investeringstilskudd for 125 barn i Nordmo barnehage i Elverum. Men det gikk bare 88 barn der. Nå må eierselskapet Service Property AS betale 946.000 kroner tilbake til Kunnskapsdepartementet, skriver Østlendingen.
Forholdet ble oppdaget etter at Fylkesmannen i Hedmark foretok en stikkprøvekontroll for å se om barnehager fylte vilkårene for investeringstilskudd.
Saksbehandler hos Fylkesmannen, rådgiver Guri Hustad, har ingen teori om hva som har skjedd.
- Men det kan se ut som om det er søkt om engangstilskudd på de samme barna i flere runder, sier Hustad.
Styreformann Einar Magne Jansen i eierselskapet er på ferie og kjenner ikke til detaljene.
- Må vi betale tilbake penger, spiller det ingen rolle for oss. Dette er bare en bagatell for oss, sier Jansen.
Sitat slutt.
….
Her ser man en av svakhetene når skattebetalernes penger utbetales til private virksomheter som står utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon.
Som det står i artikkelen, sitat; ” kan se ut som om det er søkt om engangstilskudd på de samme barna i flere runder”. I Sverige har man fått mange tilsvarende eksempler etter at høyrepartiene, under ledelse av statsminister Fredrik Reinfeldt, har privatisert over en lav sko. Blant annet rapporteres det om at private omsorgsinstitusjoner sender regning til kommuner i Sverige for personer flere måneder etter de er døde.
New Public Management (NPM) og markedsliberalisme fungerer altfor ofte som et sugerør i kommune/statskassa, og det er trolig bare toppen av isfjellet som blir avdekket.
Når vil vi ta lærdom?
På Dagbladet.no ligger følgende takst ute, sitat:
Fikk for mye tilskudd.
En barnehage i Elverum må betale tilbake 946.000 kroner til Kunnskapsdepartementet etter å ha fått for mye tilskudd.
I 2004 ble det søkt investeringstilskudd for 125 barn i Nordmo barnehage i Elverum. Men det gikk bare 88 barn der. Nå må eierselskapet Service Property AS betale 946.000 kroner tilbake til Kunnskapsdepartementet, skriver Østlendingen.
Forholdet ble oppdaget etter at Fylkesmannen i Hedmark foretok en stikkprøvekontroll for å se om barnehager fylte vilkårene for investeringstilskudd.
Saksbehandler hos Fylkesmannen, rådgiver Guri Hustad, har ingen teori om hva som har skjedd.
- Men det kan se ut som om det er søkt om engangstilskudd på de samme barna i flere runder, sier Hustad.
Styreformann Einar Magne Jansen i eierselskapet er på ferie og kjenner ikke til detaljene.
- Må vi betale tilbake penger, spiller det ingen rolle for oss. Dette er bare en bagatell for oss, sier Jansen.
Sitat slutt.
….
Her ser man en av svakhetene når skattebetalernes penger utbetales til private virksomheter som står utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon.
Som det står i artikkelen, sitat; ” kan se ut som om det er søkt om engangstilskudd på de samme barna i flere runder”. I Sverige har man fått mange tilsvarende eksempler etter at høyrepartiene, under ledelse av statsminister Fredrik Reinfeldt, har privatisert over en lav sko. Blant annet rapporteres det om at private omsorgsinstitusjoner sender regning til kommuner i Sverige for personer flere måneder etter de er døde.
New Public Management (NPM) og markedsliberalisme fungerer altfor ofte som et sugerør i kommune/statskassa, og det er trolig bare toppen av isfjellet som blir avdekket.
Når vil vi ta lærdom?
onsdag 7. oktober 2009
Soria Moria II med gode intensjoner mht arbeidstakernes rettigheter!
Soria Moria II er fremlagt med gode intensjoner med hensyn til arbeidstakernes rettigheteri norsk arbeidsliv! Det lover bra - og er helt utrolig bra i forhold til hva alternativet ville vært (frp og H/ eller H, Krf og V)!!! Valgresultatet ved Stortingsvalget 2009 er i så måte en betydelig suksess for arbeidstakere med hensyn til faglige rettigheter!
Her er utdraget fra Soria Moria II!
Arbeidstakerrettigheter og et godt arbeidsmiljø
Et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv. Regjeringen vil sikre og
styrke arbeidstakernes rettigheter og føre en ambisiøs politikk for et godt
arbeidsmiljø både i privat og offentlig sektor. Dette er også viktig for at
seniorene skal ha arbeidslyst og arbeidsevne til å stå lenger i arbeid og slik
kunne bidra til å løse de store arbeidskraftbehovene i framtida.
Det er viktig å bekjempe utstøting og gjøre terskelen lavere for å komme seg inn
i arbeidslivet. Regjeringen ønsker å videreføre og videreutvikle avtalen om et
inkluderende arbeidsliv.
Regjeringen vil:
· opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen og
videreutvikle avtalen om inkluderende arbeidsliv for å forebygge utstøting og
fremme inkludering i arbeidslivet
· arbeide for økt organisasjonsgrad og mer medbestemmelse i arbeidslivet
· styrke innsatsen mot ufrivillig deltid og for retten til heltid, og vurdere nye
lovendringer for å få til dette
· arbeide videre for å sikre at fast ansettelse er hovedregelen og begrense
midlertidige ansettelser
· skjerpe innsatsen for et godt arbeidsmiljø, blant annet ved å fortsette
styrkingen av Arbeidstilsynet
· arbeide videre med å kartlegge årsakene til sykemelding og uførhet
· gjennomgå reglene for yrkesskadeerstatning
· arbeide for at strukturendringer i næringslivet følges mest mulig effektivt opp
med nødvendige lovendringer for å sikre arbeidstakernes rettigheter og andre
viktige hensyn
Sosial dumping
Et seriøst arbeidsliv uten sosial dumping er avgjørende for den enkelte og for at
seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse, og er også en
forutsetning for styringen av norsk økonomi. Tiltakene i regjeringens
handlingsplaner mot sosial dumping skal følges opp og evalueres.
Regjeringen vil:
· gjennomføre handlingsplanene mot sosial dumping og vurdere ytterligere
tiltak
· styrke Arbeidstilsynets muligheter til kontroll og vurdere ytterligere
sanksjonsmidler
· sikre at allmenngjøring av tariffavtaler kan skje der det er behov, og følge
opp og vurdere om innsynsretten er hensiktsmessig utformet
· følge opp lovbestemmelsene om solidaransvar i allmenngjøringsloven, jf
Ot.prp. nr. 88 (2008-2009)
· ytterligere styrke felleskontroller fra ulike offentlige myndigheter for å
hindre sosial dumping, skatteunndragelser og andre straffbare forhold
· ta et krafttak i bransjer som er særlig utsatt for useriøsitet, sosial dumping og
utstøtings- og arbeidsmiljøproblemer gjennom treparts bransjeprogrammer
· bygge ut og gjennomføre strategien for anstendig arbeidsliv i andre land
Her er utdraget fra Soria Moria II!
Arbeidstakerrettigheter og et godt arbeidsmiljø
Et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv. Regjeringen vil sikre og
styrke arbeidstakernes rettigheter og føre en ambisiøs politikk for et godt
arbeidsmiljø både i privat og offentlig sektor. Dette er også viktig for at
seniorene skal ha arbeidslyst og arbeidsevne til å stå lenger i arbeid og slik
kunne bidra til å løse de store arbeidskraftbehovene i framtida.
Det er viktig å bekjempe utstøting og gjøre terskelen lavere for å komme seg inn
i arbeidslivet. Regjeringen ønsker å videreføre og videreutvikle avtalen om et
inkluderende arbeidsliv.
Regjeringen vil:
· opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen og
videreutvikle avtalen om inkluderende arbeidsliv for å forebygge utstøting og
fremme inkludering i arbeidslivet
· arbeide for økt organisasjonsgrad og mer medbestemmelse i arbeidslivet
· styrke innsatsen mot ufrivillig deltid og for retten til heltid, og vurdere nye
lovendringer for å få til dette
· arbeide videre for å sikre at fast ansettelse er hovedregelen og begrense
midlertidige ansettelser
· skjerpe innsatsen for et godt arbeidsmiljø, blant annet ved å fortsette
styrkingen av Arbeidstilsynet
· arbeide videre med å kartlegge årsakene til sykemelding og uførhet
· gjennomgå reglene for yrkesskadeerstatning
· arbeide for at strukturendringer i næringslivet følges mest mulig effektivt opp
med nødvendige lovendringer for å sikre arbeidstakernes rettigheter og andre
viktige hensyn
Sosial dumping
Et seriøst arbeidsliv uten sosial dumping er avgjørende for den enkelte og for at
seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse, og er også en
forutsetning for styringen av norsk økonomi. Tiltakene i regjeringens
handlingsplaner mot sosial dumping skal følges opp og evalueres.
Regjeringen vil:
· gjennomføre handlingsplanene mot sosial dumping og vurdere ytterligere
tiltak
· styrke Arbeidstilsynets muligheter til kontroll og vurdere ytterligere
sanksjonsmidler
· sikre at allmenngjøring av tariffavtaler kan skje der det er behov, og følge
opp og vurdere om innsynsretten er hensiktsmessig utformet
· følge opp lovbestemmelsene om solidaransvar i allmenngjøringsloven, jf
Ot.prp. nr. 88 (2008-2009)
· ytterligere styrke felleskontroller fra ulike offentlige myndigheter for å
hindre sosial dumping, skatteunndragelser og andre straffbare forhold
· ta et krafttak i bransjer som er særlig utsatt for useriøsitet, sosial dumping og
utstøtings- og arbeidsmiljøproblemer gjennom treparts bransjeprogrammer
· bygge ut og gjennomføre strategien for anstendig arbeidsliv i andre land
mandag 5. oktober 2009
EU's konstante angrep på arbeidstakernes rettigheter!
Hvordan ville du likt å ha 14 timers arbeidsdager? EU vil innføre et regelverk innenfor de 27 EU-landene som tillater inntil 14 timers dagsverk for ovenfor flygerne.
Sikkerhet for passasjerer er underordnet – profitt til eiere og aksjonærer teller mer – og er overordnet!
Dersom en flyger gjør tapper, står det et kobbel med jurister, granskere osv, som kan få ”hengt” arbeidstakere dømt om de er så uheldig å gjøre en feil/ utsatt for en feil. De politisk ansvarlige - som eventuelt står som ansvarlig for å oppheve lovbeskyttelsen for urimelige lange arbeidsvakter - vet at de aldri blir stilt til ansvar.
Trygg trafikk viste til en undersøkelse for en tid tilbake som konkluderer med at en sjåfør som kjører bil 8 timer i strekk, har en nedsatt reaksjonsevne som tilsvarer det å kjøre med ca 1 promille (alkohol). Det bør gi en pekepinn på hva man risikerer å utsette arbeidstakere for dersom man tillater inntil 14 timers dagsverk.
Innføres det 14 timers arbeidsdager i EU, vil dette i tillegg kunne virke konkurransevridende, og virke ødeleggende ovenfor Norske flyselskaper som ønsker å følge norsk regelverk basert på faglige vurderinger av hva som er forsvarlige med hensyn til dagsverkets lengde.
Markedsliberalismen i EU har gått for langt, og undergraver alt av vern av fritid for arbeidstakere – og ikke minst sikkerheten både for ansatte og brukere! Dette er arbeiderfiendtlig politikk – på like linje med EUs tjenestedirektiv.
Flygernes sak for å få stoppet forslaget om inntil 14 timers arbeidsdager er prinsipielt viktig for alle arbeidstakere både nasjonalt og internasjonalt! Alle beskyttelsestiltak som er kommet i stand ovenfor arbeidstakere er under et voldsomt press!
Sikkerhet for passasjerer er underordnet – profitt til eiere og aksjonærer teller mer – og er overordnet!
Dersom en flyger gjør tapper, står det et kobbel med jurister, granskere osv, som kan få ”hengt” arbeidstakere dømt om de er så uheldig å gjøre en feil/ utsatt for en feil. De politisk ansvarlige - som eventuelt står som ansvarlig for å oppheve lovbeskyttelsen for urimelige lange arbeidsvakter - vet at de aldri blir stilt til ansvar.
Trygg trafikk viste til en undersøkelse for en tid tilbake som konkluderer med at en sjåfør som kjører bil 8 timer i strekk, har en nedsatt reaksjonsevne som tilsvarer det å kjøre med ca 1 promille (alkohol). Det bør gi en pekepinn på hva man risikerer å utsette arbeidstakere for dersom man tillater inntil 14 timers dagsverk.
Innføres det 14 timers arbeidsdager i EU, vil dette i tillegg kunne virke konkurransevridende, og virke ødeleggende ovenfor Norske flyselskaper som ønsker å følge norsk regelverk basert på faglige vurderinger av hva som er forsvarlige med hensyn til dagsverkets lengde.
Markedsliberalismen i EU har gått for langt, og undergraver alt av vern av fritid for arbeidstakere – og ikke minst sikkerheten både for ansatte og brukere! Dette er arbeiderfiendtlig politikk – på like linje med EUs tjenestedirektiv.
Flygernes sak for å få stoppet forslaget om inntil 14 timers arbeidsdager er prinsipielt viktig for alle arbeidstakere både nasjonalt og internasjonalt! Alle beskyttelsestiltak som er kommet i stand ovenfor arbeidstakere er under et voldsomt press!
søndag 4. oktober 2009
En forskuttering i bruk av EUs tjenestedirektiv?
Er politiets konklusjon i saken mot firmaet Norsk Helsepersonell AS om ”menneskehandel og slavedrift” også en forskuttert bruk av EU’s tjenestedirektiv i Norge?
Bakgrunn:
Stortinget behandlet saken om EUs tjenstedirektiv den 23. april 2009. Mot Sosialistisk venstrepartis og Senterpartiets stemmer – som hadde varslet dissens i regjeringen – ble direktivet med et stort flertall vedtatt med stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Venstre.
Tjenestedirektivet er dermed vedtatt implementert i norsk rett.
Et tilleggsvedtak sier at regjeringen må legge frem saken på nytt for Stortinget dersom det skulle vise seg at LOs fire krav til tjenestedirektivet ikke blir oppfylt (LOs fire krav omhandler garantier mot sosial dumping som følge av implementering av EUs tjenestedirektiv i Norsk lov).
LO har derfor anbefalt bruk av vetoretten om disse garantiene ikke innfris.
Følgende tekst ligger ute på Dagbladet.no. Mye kan tyde på at politiets konklusjon kan få betydning for anvendelse av i EUs tjenestedirektiv om den blir stående: Teksten på Dagbladet.no er som følger:
- Jeg ble kalt horemamma
Sykepleier Hildegunn Lindaas (39) slår tilbake mot LO.
SPILL: Lindaas hevder ukrainske sykepleiere er blitt brukt i et spill.
— Å bli hengt ut på den måten, var et sjokk. Vi hadde ingen mulighet til å forsvare oss. LO kan tydeligvis sine ting når det gjelder media, sier Lindaas til Dagbladet.I fjor ble Hildegunn Lindaas (39) kåret til årets sykepleier i Haugesund.
På nyåret ble trebarnsmoren hengt ut som menneskehandler og slavedriver.Nå mener politiet at beskyldningene var grunnløse.Grove anklagerDet var LO i Rogaland som i januar i år politianmeldte selskapet Norsk Helsepersonell AS og kommunene Stavanger, Karmøy, Sveio og Vindafjord for menneskehandel og slaveridrift.
UDI anmeldte seinere firmaet for å ha innført 24 ukrainske sykepleiere til Norge, uten arbeids- eller oppholdstillatelse.Nå er sakene mot kommunene henlagt av politiet, mens Norsk Helsepersonell ilegges ei bot på 75 000 kroner for mangel på oppholds- og arbeidstillatelser.Men de groveste anklagene, som førte til massive medieoppslag, avvises tvert.
— Vi har etterforsket saken grundig, og det er overhodet ingenting som tilsier at bestemmelsen om for eksempel menneskehandel er overtrådt. Det er direkte feil å kalle dette menneskehandel, sier politiadvokat Thor Arne Reitan i Haugaland og Sunnhordland politidistrikt.
— Vi var mafia
Hildegunn Lindaas, som i fjor mai ble kåret til årets sykepleier av Haugesund kommune, opplever politiets «dom» som en enorm oppreisning.— Underteksten i LOs anklager og medieomtalen var at vi var mafia. Beskyldningene var helt ute av proporsjoner, sier trebarnsmoren.Hun legger til:
— Det har ikke vært kjekt for barna mine å bli konfrontert med at jeg er horemamma, som driver med trafficking og slavedrift. Dette har vært en svært vanskelig tid for dem, sier Lindaas, som har sluttet i Norsk Helsepersonell, og vil derfor ikke kommentere bota.Hun mener LO, ved å velge konflikt framfor dialog, gjorde situasjonen vanskeligere for de 24 ukrainske sykepleierne, som i fjor kom til Norge for å jobbe.
— De er blitt brukt i et spill, sier hun. 100 kroner dagenFirmaet «overtok» på et tidspunkt ukrainerne, som hadde betalt 1000 dollar for å komme til Norge for å jobbe. De hadde turistvisum,og firmaet leide dem midlertidig ut til praksis og opplæring i de fire kommunene.Kommunene betalte firmaet 14 200 kroner per måned for noen av sykepleierne, ingenting for flertallet. Ukrainerne fikk 100 kroner dagen.
— Hadde selskapet sendt sykepleierne tilbake, søkt om og fått oppholds- og arbeidstillatelse, og hatt arbeidskontraktene klare når de kom til Norge igjen, ville alt vært ok. Dette er formalfeil, men ikke organisert kriminalitet, sier politiadvokat Reitan.
Skuffet
LO Rogaland er skuffet over at politiet avviser at de ukrainske sykepleierne har vært utsatt for menneskehandel og slaveridrift.Forbundet avfeier også påstanden om at de har blåst saken ut av proporsjoner og ødelagt for kvinnene.
— Det er helt feil. UDI har betegnet saken som den groveste sosial dumping-saken i Norge noensinne. Uansett hvordan du snur og vender på det, viser bøtene at Norsk helsepersonell brøt norsk lov, sier Helge Larsen, leder i LO Haugesund og Omland.
— Jeg mener fortsatt at selskapet drev menneskehandel og slavedrift. Hvis det å ha mennesker i jobb for 100 kroner dagen ikke er slavedrift, så vet ikke jeg, sier Larsen.
Sitat slutt
....
Alle norske arbeidstakere bør takke leder i LO Haugesund og omland, Helge Larsen, som har tatt opp saken.
Politiets vurdering om det forelå ”menneskehandel og slavedrift” i Norsk Helsepersonell er meget tvilsom ut fra teksten i inseratet på Dagbladet.no. Ikke overraskende – da politiet ofte bygger sine konklusjoner på klassejus.
Det er i hvert fall meget oppsiktsvekkende at ”UDI har betegnet saken som den groveste sosial dumping-saken i Norge noensinne”.
Det kan ikke være tvil om at dersom ikke arbeid for kr 100 pr dag er sosial dumping, så har vi et definisjonsproblem på hva som er ”sosial dumping”! Det må også ses i sammenheng med den nye loven omsolidaransvar – dvs at arbeidsgiver i en kjedeproduksjon står ansvarlig for at det eksisterer anstendige lønns- og arbeidsvilkår også hos underleverandører.
Politiets konklusjon mot Norsk Helsepersonell AS bør vurderes av en høyere instans. Politiets konklusjon kan umulig være i samsvar med samfunnets interesser.
I hvert fall må regjeringen merke seg denne saken i forhold til LOs fire krav om garantier mot sosial dumping som følge av implementering av EUs tjenestedirektiv. Det kan ikke være noen tvil om at politiets definisjon av hva som kan betegnes som ”menneskehandel og slaveri” på den ene siden, henger nøye sammen med sosial dumping på den andre siden.
Bakgrunn:
Stortinget behandlet saken om EUs tjenstedirektiv den 23. april 2009. Mot Sosialistisk venstrepartis og Senterpartiets stemmer – som hadde varslet dissens i regjeringen – ble direktivet med et stort flertall vedtatt med stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Venstre.
Tjenestedirektivet er dermed vedtatt implementert i norsk rett.
Et tilleggsvedtak sier at regjeringen må legge frem saken på nytt for Stortinget dersom det skulle vise seg at LOs fire krav til tjenestedirektivet ikke blir oppfylt (LOs fire krav omhandler garantier mot sosial dumping som følge av implementering av EUs tjenestedirektiv i Norsk lov).
LO har derfor anbefalt bruk av vetoretten om disse garantiene ikke innfris.
Følgende tekst ligger ute på Dagbladet.no. Mye kan tyde på at politiets konklusjon kan få betydning for anvendelse av i EUs tjenestedirektiv om den blir stående: Teksten på Dagbladet.no er som følger:
- Jeg ble kalt horemamma
Sykepleier Hildegunn Lindaas (39) slår tilbake mot LO.
SPILL: Lindaas hevder ukrainske sykepleiere er blitt brukt i et spill.
— Å bli hengt ut på den måten, var et sjokk. Vi hadde ingen mulighet til å forsvare oss. LO kan tydeligvis sine ting når det gjelder media, sier Lindaas til Dagbladet.I fjor ble Hildegunn Lindaas (39) kåret til årets sykepleier i Haugesund.
På nyåret ble trebarnsmoren hengt ut som menneskehandler og slavedriver.Nå mener politiet at beskyldningene var grunnløse.Grove anklagerDet var LO i Rogaland som i januar i år politianmeldte selskapet Norsk Helsepersonell AS og kommunene Stavanger, Karmøy, Sveio og Vindafjord for menneskehandel og slaveridrift.
UDI anmeldte seinere firmaet for å ha innført 24 ukrainske sykepleiere til Norge, uten arbeids- eller oppholdstillatelse.Nå er sakene mot kommunene henlagt av politiet, mens Norsk Helsepersonell ilegges ei bot på 75 000 kroner for mangel på oppholds- og arbeidstillatelser.Men de groveste anklagene, som førte til massive medieoppslag, avvises tvert.
— Vi har etterforsket saken grundig, og det er overhodet ingenting som tilsier at bestemmelsen om for eksempel menneskehandel er overtrådt. Det er direkte feil å kalle dette menneskehandel, sier politiadvokat Thor Arne Reitan i Haugaland og Sunnhordland politidistrikt.
— Vi var mafia
Hildegunn Lindaas, som i fjor mai ble kåret til årets sykepleier av Haugesund kommune, opplever politiets «dom» som en enorm oppreisning.— Underteksten i LOs anklager og medieomtalen var at vi var mafia. Beskyldningene var helt ute av proporsjoner, sier trebarnsmoren.Hun legger til:
— Det har ikke vært kjekt for barna mine å bli konfrontert med at jeg er horemamma, som driver med trafficking og slavedrift. Dette har vært en svært vanskelig tid for dem, sier Lindaas, som har sluttet i Norsk Helsepersonell, og vil derfor ikke kommentere bota.Hun mener LO, ved å velge konflikt framfor dialog, gjorde situasjonen vanskeligere for de 24 ukrainske sykepleierne, som i fjor kom til Norge for å jobbe.
— De er blitt brukt i et spill, sier hun. 100 kroner dagenFirmaet «overtok» på et tidspunkt ukrainerne, som hadde betalt 1000 dollar for å komme til Norge for å jobbe. De hadde turistvisum,og firmaet leide dem midlertidig ut til praksis og opplæring i de fire kommunene.Kommunene betalte firmaet 14 200 kroner per måned for noen av sykepleierne, ingenting for flertallet. Ukrainerne fikk 100 kroner dagen.
— Hadde selskapet sendt sykepleierne tilbake, søkt om og fått oppholds- og arbeidstillatelse, og hatt arbeidskontraktene klare når de kom til Norge igjen, ville alt vært ok. Dette er formalfeil, men ikke organisert kriminalitet, sier politiadvokat Reitan.
Skuffet
LO Rogaland er skuffet over at politiet avviser at de ukrainske sykepleierne har vært utsatt for menneskehandel og slaveridrift.Forbundet avfeier også påstanden om at de har blåst saken ut av proporsjoner og ødelagt for kvinnene.
— Det er helt feil. UDI har betegnet saken som den groveste sosial dumping-saken i Norge noensinne. Uansett hvordan du snur og vender på det, viser bøtene at Norsk helsepersonell brøt norsk lov, sier Helge Larsen, leder i LO Haugesund og Omland.
— Jeg mener fortsatt at selskapet drev menneskehandel og slavedrift. Hvis det å ha mennesker i jobb for 100 kroner dagen ikke er slavedrift, så vet ikke jeg, sier Larsen.
Sitat slutt
....
Alle norske arbeidstakere bør takke leder i LO Haugesund og omland, Helge Larsen, som har tatt opp saken.
Politiets vurdering om det forelå ”menneskehandel og slavedrift” i Norsk Helsepersonell er meget tvilsom ut fra teksten i inseratet på Dagbladet.no. Ikke overraskende – da politiet ofte bygger sine konklusjoner på klassejus.
Det er i hvert fall meget oppsiktsvekkende at ”UDI har betegnet saken som den groveste sosial dumping-saken i Norge noensinne”.
Det kan ikke være tvil om at dersom ikke arbeid for kr 100 pr dag er sosial dumping, så har vi et definisjonsproblem på hva som er ”sosial dumping”! Det må også ses i sammenheng med den nye loven omsolidaransvar – dvs at arbeidsgiver i en kjedeproduksjon står ansvarlig for at det eksisterer anstendige lønns- og arbeidsvilkår også hos underleverandører.
Politiets konklusjon mot Norsk Helsepersonell AS bør vurderes av en høyere instans. Politiets konklusjon kan umulig være i samsvar med samfunnets interesser.
I hvert fall må regjeringen merke seg denne saken i forhold til LOs fire krav om garantier mot sosial dumping som følge av implementering av EUs tjenestedirektiv. Det kan ikke være noen tvil om at politiets definisjon av hva som kan betegnes som ”menneskehandel og slaveri” på den ene siden, henger nøye sammen med sosial dumping på den andre siden.
fredag 2. oktober 2009
Er det noe feil med valgordningen - eller fikk vi rett regjering?
For tiden er det noen som mener at dagens valgordning er feil og urettferdig. Som argument kjøres det frem at de borgerlige fikk 49.070 flere stemmer enn de rød-grønne. Etter mitt syn blir dette en helt feil fremstilling – med basis i den faktiske situasjon. For Kristelig folkeparti og Venstre gjorde det tidlig klart at var det helt uaktuelt for dem å regjere sammen med Fremskrittspartiet - det var det helt tydelige på (heldigvis).
Da blir situasjonen den at det må være størrelsen på ulike regjeringsalternativene som må være avgjørende for utfallet på hvilken regjering som skal ha makta de fire neste årene (2009 - 2013).
Da ble situasjonen følgende – jf tall som fremkommet;
Regjeringsalternativ I, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet fikk til sammen ca 1 315 000 stemmer.
Regjeringsalternativ II, bestående av Fremskrittspartiet og Høyre fikk ca 1 077 000 stemmer.
Regjeringsalternativ III, bestående av Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre fikk ca. 715 000 stemmer.
Er det da valgordningen som det er feil med? Selvsagt ikke – vi fikk den regjeringen!
Da blir situasjonen den at det må være størrelsen på ulike regjeringsalternativene som må være avgjørende for utfallet på hvilken regjering som skal ha makta de fire neste årene (2009 - 2013).
Da ble situasjonen følgende – jf tall som fremkommet;
Regjeringsalternativ I, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet fikk til sammen ca 1 315 000 stemmer.
Regjeringsalternativ II, bestående av Fremskrittspartiet og Høyre fikk ca 1 077 000 stemmer.
Regjeringsalternativ III, bestående av Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre fikk ca. 715 000 stemmer.
Er det da valgordningen som det er feil med? Selvsagt ikke – vi fikk den regjeringen!
torsdag 1. oktober 2009
Ad tariffoppgjøret 2010
Tariffoppgjøret 2010!
Teoretisk kunnskap om ledelse har skapt store lønnsforskjeller
Teoretiske ledere mangler ofte praksis og forståelsen av betydningen av praksiserfaring.
Det er kombinasjonen av teori og praksis som skaper verdier
Kanskje er det på tide å vedsette praksiserfaring på lik linje med teoretisk kunnskap?
Vi er jo avhengige av hverandre, kvinner og menn – og likelønn!
Teoretisk kunnskap om ledelse har skapt store lønnsforskjeller
Teoretiske ledere mangler ofte praksis og forståelsen av betydningen av praksiserfaring.
Det er kombinasjonen av teori og praksis som skaper verdier
Kanskje er det på tide å vedsette praksiserfaring på lik linje med teoretisk kunnskap?
Vi er jo avhengige av hverandre, kvinner og menn – og likelønn!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
