Sykepleiere? Hjelpepleiere? Eller begge deler?

Utøvelse av et helhetlig arbeidsgiveransvar, er en plikt som er nedfelt i Arbeidsmiljøloven. Målet er at vi skal ha et inkluderende arbeidsliv, hvor arbeidstakere skal bli møtt med respekt, likeverd og verdighet, fritt for intoleranse, diskriminering og utstøting. Arbeidstaker skal i tillegg bli møtt med et arbeidsmiljø som skal virke helsefremmende, dvs et arbeidsmiljø som ikke medfører fysiske og psykiske belastninger.

Markedsliberalismen (New Public Management - NPM/ markedsmakt) har gått altfor langt innenfor helse- og omsorg – noe som gjenspeiles innenfor så vel lønns- og personalpolitikken. På den ene siden har vi fått en konkurranse - både mellom private og det offentlige – men også sykehusene imellom på ”lønnsomme” og ulønnsomme” pasienter. På den andre siden ser utstrakt bruk av vikarbyråer, og/eller innleie av utenlandsk arbeidskraft på 14 dagers kontrakter. Det betyr at erfaringskompetanse basert på faste medarbeidere tillegges mindre vekt.

Derfor er det viktig at dagens foretaksmodell og regnskapssystemer (NPM) avvikles, og erstattes av et system med politisk styring, kontroll og revisjon, og bruk av regnskapssystemer som brukes ellers innenfor det offentlige.

Det har lenge vært kjent at det foregår en intens profesjonskamp mellom hjelpepleiere/ helsefagarbeidere på den ene siden, og sykepleiere på den andre siden. Det synes å være en gjennomgående trend både innenfor statlige virksomheter og kommunale virksomheter at sykepleierne har fått en altfor sterk dominans – og at hjelpepleiere/ helsefagarbeidere kommer veldig dårlig ut i denne profesjonskampen.


Hva sier talspersoner for hjelpepleiere og helsefagarbeidere selv – med støtte fra tillitsvalgte?

Hjelpepleiere og helsefagarbeidere hevder at deres hverdag styres av sykepleierledere. I enkelte viktige medbestemmelsesfora hevdes det videre at hjelpepleiere ikke er representert – slik at deres meninger og ytringer ikke alltid er en del av beslutningsgrunnlaget. I tilfelle – betyr det at medbestemmelsen og alminnelig bedriftsdemokrati ikke er tilfresstillende. Hjelpepleiere og helsefagarbeidere opplever det slik at sykepleierne og Sykepleierforbundet driver frem interesser for egen stand – på bekostning av hjelpepleierne og helsefagarbeideren - fremfor å drive en helhetlig personalpolitikk for alle.
Det kan virke som om sykepleierne og Sykepleierforbundet ved utøvelse av sine posisjoner har opparbeidet seg en slags monopollignende situasjon som styrer personalforvaltningen.

Tross trang økonomi i sykehusene - foregår det en nedbemanning av hjelpepleiere/ helsefagarbeidere, som erstattes med sykepleiere. Det skjer til tross for at sykepleier i snitt kost +/- kr. 100 000.- mer pr år (slik det er fremsatt påstand om).
Det er fremkommet opplysninger om at hjelpepleiere har mottatt inntil 15 måneders etterlønn (sluttpakke) for å slutte i yrket (utstøting fra arbeidslivet), samtidig som at man leier inn arbeidstakere fra utleiebyråer/ leier inn arbeidskraft fra utlandet på korttidskontrakter. Er dette fornuftig anvendelse av offentlige bevilgninger?

I tidligere Helse sør er det antydet at ca 400 hjelpepleiere/ helsefagarbeidere er fjernet eller oppsagt (utstøtt) gjennom de siste 10 årene, og i Helse Innlandet ca 120 færre slike stillinger. Dette skjer til tross for at det Samhandlingsreformen (fra tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen) har stadfestet at helsefagarbeideren skal ha sin plass innenfor sykehusene.

Innenfor helse- og omsorg er det mange som innehar (ufrivillig) deltidsstillinger/ stillingsbrøker. Det innebærer at flere av disse på lavere stillingsbrøker er interessert i ekstravakter når det oppstår behov (de ønsker å oppnå ei lønn som er til å leve av). Her hevdes at sykepleiere forfordeles i den forstand at sykepleiere får vakter som det ellers ville vært naturlig at hjelpepleiere/ helsefagarbeidere utførte, mens hjelpepleiere/helsefagarbeidere må kjempe en kamp for å få slike ekstravakter.

Hjelpepleiere og helsefagarbeidere hevder seg med andre ord motarbeidet og tilsidesatt – ikke bare hva angår lønn – men også når det gjelder tilbud om kurs og kompetanseutvikling (etter- og videreutdanning). Når de søker på slike kurs/ utdanningstilbud – brukes ”personalmangel” plutselig som argument, selv om de i prinsippet er uønsket på ekstravakter og lignende. Dette synes å være gjelder gjeldende både innenfor statlige, kommunale og private helse- og omsorgsinstitusjoner!


Politisk ansvar

Politikerne må ta makta tilbake! Det kan virke som om deler av så vel personalpolitikken (personalforvaltningen) som lønnspolitikken er kommet ut av kontroll, og kan være i strid med politisk vilje – basert på demokratiske beslutninger.
Siden det er politikere som bevilger de økonomiske midlene til helsetjenestene her i landet, må det også være et politisk ansvar å legge føringer for hvordan pengene forvaltes og hva slags personalpolitikk som skal føres. Ut fra ovenstående, synes det påkrevet at;

1.
Siden det kan virke som om sykepleieledere og Sykepleierforbundet kjører en agenda her (jf påstand), og gruppen hjelpepleiere ikke er representert i viktige medbestemmelsesfora for blant annet personalpolitikken, så bør det være et politisk ansvar granske organisasjonskartene, og hvordan de ulike yrkes-/ faggruppene er representert, og hvorvidt den personalpolitikken som føres er i samsvar med gjeldende lover og avtaler. Her trenger man faktakunnskap (kartlegging).

Det bør stilles krav til rekruttering av ledere også fra andre profesjonsområder enn sykepleiere og leger slik det i hovedsak skjer i dag. Det må sikres et system hvor man får tak i inkluderende ledere. ”Inkludering” bør være et kriterium for måloppnåelse hos ledere.

2.
Politikere og partene bør nedsette en arbeidsgruppe for å kartlegge hva slags kompetanse man har, og hva som trengs innen helse- og omsorgstjenester (statlige/ kommunale) i fremtiden, og i forhold til målene som er satt i forhold til Samhandlingsreformen. Skal det være (hjelpepleiere) helsefagarbeidere innen sykehus, pleie- og omsorg, så kan det virke som at det må komme som et politisk krav til ledelsen innen helse- og omsorg.

3.
Det er antydet at det trengs ca 40 000 nye medarbeidere innen helse- og omsorg frem mot 2030. Med den kraftige nedtrappingen av antall hjelpepleiere/ helsefagarbeidere som det er gitt uttrykk for – hvem skal da forestå fagopplæringen i fremtiden da mye av denne kompetansen ikke lengre er der?

4.
Ovenfor de hjelpepleierne og helsefagarbeiderne som har fått oppsagt sine arbeidskontrakter (tidlig slutt/ blitt utstøtt), mange dem eldre – er det viktig at eventuelle klausuler om karantenetid strykes, og at de;
- Enten at de får tilbud om å få tilbake sin tidligere jobb (fremfor bruk av innleid arbeidskraft)
- Dersom disse har feil kompetanse, må de som ønsker det få tilbud om tilleggskompetanse, slik at de kan komme tilbake i jobb.
Det har allerede vært kontakt med Høgskolemiljø som er interessert i en slik oppfølging.

Det viktige nå er å få en bred politisk debatt omkring hva slags kompetanse vi skal ha til ulike gjøremål i fremtidens helse- og omsorgsvesen, og hvordan sykehusene skal styres og utvikles.
Politikere må ta makta tilbake, regnskapssystemene må endres og vi må få en ledelse som virker inkluderende på de som skal jobbe der.