Telenor - i folkets eller skatteparadisenes tjeneste?

Den 1. januar 1855 ble Den Norske statstelegraf opprettet. Det at den norske stat gikk inn på utbyggingssiden av telegrafnettet hadde som formål å skaffe telefonforbindelse til alle landets innbyggere. Målet for Den Norske Statstelegraf var å drive telefon- og telegrafvirksomhet i Norge i statlig regi (fellesskapets regi).
På denne tiden – og i tiden fremover – var det opprettet flere private telegrafverk. En viktig oppgave for Telegrafverket var derfor å nasjonalisere de private teleselskapene. Først i 1967 overtar Telegrafverket det siste private bytelefonanlegg (Mandal), og det siste privateide telefonselskapet i 1974 (Andebu i Vestfold).
I 1974 var telefonsystemet i folkets eie, underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon.

Kostnadene ved å få lagt inn telefon og telefonapparat for den enkelte bruker ble i min barndom oppfattet som svært kostbart – likeså det dyrt for de fleste å ringe. Ikke alle hadde råd til egen telefon – og mange var avhengige av å låne telefon, eller gå til telegrafverket for å få ringe. Men en ting var felles for alle – prisen var lik – både det å få lagt inn telefon privat og for å bruke den. Man hadde to priser for bruk av telefon, et system ble kalt rikstelefontakst, og det andre for lokaltakst. Utbyggingen av telegrafverket var et samfunnsanliggende, noe som betydde noe for samfunnsfellesskapet – derfor gikk det politiske Norge tungt inn for å realisere en landsdekkende telefoni for befolkningen og næringslivet.

I 1969 oppstår det nye former for bruk av telenettet, nemlig behovet for transmisjon av data via telenettet. Etter den tid, har det skjedd en rivende utvikling på ulike teletjenester. Den Norske Statstelegraf endrer navnet til Televerket samme år (1969).

Fra begynnelsen 1981, fikk vi en borgerlig regjering i Norge, anført av tidligere statsminster Kåre Willoch. Willoch-regjeringen sørget for å innføre New Public Management (NPM) i norsk politikk og norsk forvaltning. Med innføringen av NPM ble det skapt en politisk aksept for at offentlig (fellesskapets) eiendom kunne forvaltes/ brukes/ selges som om det ikke tilhørte det norske folk i felleskap. Verdier og eiendommer ble betraktet som virksomhetens anliggende (ledernes), og kunne mer eller mindre forvaltes på lik linje med private verdier og tilhørende eiendom.

Som en konsekvens av NPM, blir Televerket omdannet fra å være forvaltningsselskap over til å bli et statlig aksjeselskap. Fra i. januar 1995 skifter Televerket navn, og nytt navn blir Telenor AS – nå kalt Telenor ASA. På kort tid fisjoneres selskapet fra å være ett selskap til å bli mer enn 100 ulike selskaper. Med denne splittelsen eskalerer antall administrasjonsenheter, med pålegg og sterke krav på seg til lønnsomhet og profitt. Men den utviklingen starter også prosessen med sosial dumping ovenfor arbeidstakerne. Dette skjer med velsignelse av politikerne – dvs det man kaller politisk initiert sosial dumping.

Tilhengere av norsk medlemskap i EU blir langt mer aggressive – og anfører på dette tidspunkt en meget aktiv debatt for å få Norge inn i EU. Formålet er selvsagt å få til et forsterket og raskere prosess – tilsynelatende demokratisk – for å få forsterket graden av sosial dumping på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Det ble på ny folkeavstemning i 1994 – ja-siden trodde de hadde flertall og våget å ta en ny avstemning. Resultatet ble imidlertid at 47,8 prosent svarte ja, mens 52,2 prosent svarte nei (mot 46,5 % ja i 1972 og 53,5 % som sa nei).
Med opprettelsen av Telenor AS går virksomheten over ny arbeidsgiverforening – NAVO (i dag Spekter), og det startes opp med tariffhopping. Det vil si at i dag er mesteparten av Telenors virksomheter tilsluttet arbeidsgiverforeningen NHO. Telenor trådte også ut av Statens pensjonskasse og opprettet sin egen pensjonskasse – dvs Telenors pensjonskasse – med lavere pensjonsytelser for sine ansatte.

Lærdommen av innføring av New Public Management innen det offentlige er at den tjener ikke fellesskapet, men fremstår tvert i mot som en produksjonsmodell der ingen har et synlig og åpenbart ansvar – dvs et system hvor det ikke tas tak i problemer og utfordringer. Det fokuseres utelukkende på lønnsomhet, profitt, bonus- og pensjonsordninger. New Public Management opptrer som en flytende og egenkjær modell, der lederen fremstår som et resultatorientert meg-fokusert individ - som er mest opptatt av egen vinning og egen karriere. Markedsliberalisme virker derfor generelt ødeleggende i arbeidet med å få til gode fellesskapsløsninger på viktige samfunnstjenester.

Telenor ASA begynte å investere internasjonalt, blant annet i Russland. Slike investeringer i land med ustabilt økonomi, er det man kan kalle investeringer med høy risiko. Det har i ettertid pågått en opprivende langvarig konflikt mellom Telenor og det russiske selskapet Alfa – og hvor Telenor kunne ha risikert store tap i milliard-klassen. I mediene har det vært spekulert i om mafialignende organisasjoner kan ha hatt påvirkning under den pågående konflikten. Nå endte det ikke med et slikt tap for Telenor i denne omgang. I stedet valgte erkefiendene Telenor og det russiske selskapet Alfa å slå sammen sine eierandeler i VimpelCom og Kyivstar, og danne et nytt selskap under navnet VimpelCom LTD. Så oppstår det meget spesielle; Selskapet VimpelCom LTD skal børsnoteres i New York, ha hovedkontor i Nederland, og ha eierskap på skatteparadiset Bermuda. Denne modellen ble i tillegg betraktet fra offisielt norsk hold som at dette er en ”god avtale” – det er bare helt uhørt!

På den ene siden hevdes det at Norge skal drive aktiv bekjempelse av skatteparadiser og etterforske/ avdekke eventuelle skatteunndragelser gjennom at det er avdekket at penger uriktig føres ut avlandet. På den andre siden så går det offisielle Norge ut og betrakter Bermuda-avtalen med at man er ”godt fornøyd”. Snakk om dobbeltmoral!

Verdien av Den Norske Statstelegraf og Televerket ble bygget opp av det norske folk både gjennom kollektivt høye etablerings- og brukerkostnader, og gjennom at skattebetalerne sto som garantister for investeringer i selskapet.
Så skjedde det at når Televerket fremsto som en solid norsk bedrift – med betydelige verdier, så etablerte man New Public Management i forvaltningen, som åpnet for at enkelte grådige, bonuskåte ledere benyttet muligheten til å bruke verdiene i det tidligere Televerket (fellesskapets eiendom) til å nå personlige mål om profitt.
Nå har de samme kategoriene av ledere lykkes i å gå enda lengre, og fått til en avtale slik at deler av Telenor-selskapet etableres med eierskapsadresse i skatteparadiset Bermuda. Det norske folket unnes ikke en gang skatteinntekter for deler av inntektene til Telenor – og det på kapital og verdier som er bygd opp av det norske folk i fellesskapets interesse. Dette er både uetisk og umoralsk.

Staten trenger inntekter for å dekke kostnader knyttet til fellesskapet (dvs til skoler, samferdsel, trygde- og sykepenger, helse- og omsorg osv osv). Det kan bli en utopi i fremtiden dersom de markedsliberalistiske kreftene få fortsette å ture frem som de vil.

Resultatet av årets Stortingsvalg var helt klart – det norske folk ønsker en sosialdemokratisk rød-grønn politikk. Det må den rød-grønne regjeringen ta inn over seg! Markedsliberalistene må temmes og stoppes – vi trenger økonomi til trygghet og utvikling i Norge – ikke til bonusordninger for noen få gjennom å etablere virksomhet i skatteparadiser!