Når markedsliberalistene møter seg selv i døra!

Et av sommerens hete tema er blitt romfolket, tigging, og spørsmål om mulig forbud mot tigging. I den anledning er det en interessant observasjon; Blant de som mest ivrer for forbud mot tigging, og at folk andre europeiske land som tigger i Norge skal kastes ut osv, er markedsliberalistene. Saken er den at stor innvandring fra EU-land er en villet politikk – som er innført nettopp av de samme markedsliberalistene. Fakta er at markedsliberalistene i disse dager møter seg selv og egen politikk midt i fleisen! Generelt er det slik at markedsliberalistene har for vane å handle først - og tenke først når alle de negative konsekvensene/ virkningene av kortsiktige løsninger kommer på bordet. Da skal «noen» komme og rydde opp i det kaoset de selv har skapt (bare se på det økonomiske kaoset de har skapt - og som råder i EU for tiden). Saken er disse tiggerne fra andre land - i hovedsak rumenske borgere - faktisk har en lovfestet rett til å komme til Norge. Den retten må vi respektere - den har markedsliberalistene vedtatt. Personlig liker jeg heller ikke denne – ofte aggressive tiggingen – som man støter på. Og 2. pinsedag ble jeg forsøkt fratatt lommeboka mi av en enkeltstående person av de gruppene som omtales som et «problem». Det var selvsagt en ubehagelig opplevelse – men man må respektere de lover og vedtak som fattet. Men det betyr at markedsliberalistene at lov og orden blir opprettholdt! Det er grunn til å minne markedsliberalistene om følgende; Det var/ er markedsliberalistene som hele tiden ivrer for at Norge skal bli medlem av EU! Heldigvis har Norge endt opp med en EØS-avtale – en avtale som også bør gjennomgås på nytt om er hensiktsmessig for Norge. Problemet er at det virker som om markedsliberalistene i styre og stell ikke bryr seg om at mer enn 2/3 av Norges befolkningen i dag er imot EUs politikk/ EU-medlemskap jf meningsmålinger – likevel innfører markedsliberalistene EU-politikk (direktiver) så det griner etter inn i norsk lovgivning. Forstå det den som kan. (Et annet paradoks er at jf meningsmålinger har Høyre/ Fremskrittspartiet flertall i Norge for tiden – får Fremskrittspartiet og Høyre makt – vil velgerne få vi enda mer markedsliberalistisk EU-politikk innført her i landet). Som nevnt, er det markedsliberalistene som innfører EU-direktiver over en lav sko inn i norsk lovgivning – uten noen form for diskusjon/ demokratiske beslutningsprosesser verken i befolkningen eller på Stortinget («EU-demokratiet»). Til og med en av Norges fremste markedsliberalister – Martin Kolberg fra Arbeiderpartiet - roper i disse dager et varsko over manglende debatt i Stortinget rundt alle de direktivene som landet ukritisk importerer fra EU. Det var markedsliberalistene som opphevet grensekontrollen og inngikk Schengen-avtalen. Dette som et ledd i å innføre EUs fire friheter (hvor vi fikk den femte friheten med på kjøpet) – dvs fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft (hvor den femte friheten er fri flyt av kriminalitet – og uten at myndighetene sørger for å ruste opp politiet og tilsynsmyndigheter til å takle konsekvensene av åpne grenser). Når folk i Europa gjør akkurat det markedsliberalistene har gått inn for/ vil/ bestemt/ og vedtatt – dvs å reise til Norge i tråd med Schengen-avtalen - da vil de samme markedsliberalistene hive folkene som kommer fra EU for å tigge vekk fra gatene – og helst ut av landet. Først vil markedsliberalistene at utenlandske skal komme til Norge - når de kommer - så vil de ha dem ut igjen, men det gjelder selvsagt ikke de rike europerne. Men jeg forstår disse markedsliberalistene også – hvor noen av disse er blant landets største tiggere. Dvs de markedsliberalistene som tigger om skattelette, fritak på arveavgift, vekk med formueskatt, skattefradrag på hushjelp osv, osv)! Det er selvsagt ubehagelig når de markedsliberalistene som vasser i penger og rikdom støter på tiggere – og på den måten bli påminnet konsekvensene av manglende fordelingspolitikk. Tenk hvor ubehagelig det er å støte på tigger når de rike går fra forretning til forretning, «hvor de kjøper ei veske til kr 20 000 en forretning – for så gå til gullsmeden og handle en smykker for kr 100 000 – før de stikker innom og kjøper noen klesplagg til kr 50 000.- osv. Da passer tiggere dårlig inn i bildet, og spesielt om de ber om ti-kroning! Det at den rike eliten føler seg støtt over tiggere – er trolig hovedårsaken til at markedsliberalistene i Fremskrittspartiet og Høyre så til de grader nå er på banen nå om dagen. De vil åpenbart verne om sine kjernevelgere – dvs stortiggerne, de rike - hvis budskap om skatte- og avgiftslettebudskap for de rike til stadighet bringes i nyhetssendingene entan av dem selv, eller markedsliberalistiske politikere!

Romfolk og rikfolk

Jf TV2 nyheter (11.07) sier Fremskrittspartiet om romleiren i Oslo: – Kast dem ut! Bystyrerepresentant Mazyar Keshvari (Fremskrittspartiet) kaller det helt uakseptabelt at folk setter opp leir i hovedstaden. – Leiren burde vært fjernet, og de som oppholder seg her burde vært kastet ut av landet øyeblikkelig, sier Keshvari. Høyre gav tilsvarende signaler i mediene 10.07 i NRK-nyhetene. Man kan også snu litt på flisa og si; Jeg kaller det uakseptabelt at rike nordmenn har fått bygge ned strandsoner i Norge, og satt opp gjerder for å holde arbeidstakere/ trygdede (andre) unna «sine» områder. Disse rikmannsleirene burde vært fjernet, og de burde pålegges å dele strandsonen i tråd med allemannsretten til strandsoner og vassdrag (100 m). Problemet er at arbeidstakere, trygdede og fattige ikke synes å være en del av Fremskrittspartiets og Høyres politikk!

Eldre mobbing - et utbrett fenoimen eller ikke?

Store deler av arbeidslivet har fått på plass en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA) – en bestemmelse som også er nedfelt på generelt grunnlagt i Arbeidsmiljølovens formålsparagraf. En av hensiktene er at eldre skal kunne stå lengre i arbeidslivet ved hjelp av tilrettelegging, og gjennom seniorpolitiske tiltak (eldre som ressurs). Eldre arbeidstakere (over 60 år) har krav på en ekstra ferieuke - med tilhørende økte ferie kostnader for virksomheten. Kostnader knyttet til eldre arbeidstakere kan være en påvirkningsfaktor. Vi har fått en pensjonsreform – hvor det å stå lengre i arbeid skal lønne seg for arbeidstakeren – fordi lengre yrkeskarriere genererer høyere pensjonsutbetalinger når man blir pensjonist. På toppen av det hele er det politikere som i dag tar til orde for å heve pensjonsalderen til 70 år – fordi vi lever lengre og de fleste har fått forbedret helsetilstand i høy alder. Ovennevnte er på papiret fine tiltak, og er tilrettelagt for de arbeidstakerne som har lett arbeidsoppgaver – som oftest forbehold høyutdanningsgrupper – det vi kaller akademiske yrkesgrupper. Men er det med slik tilrettelegging og tankegang eldre arbeidstakere generelt møter hverdagen? Det er i hvert fall ikke slik alle steder. Statistisk er gjennomsnittlig fratreden fra arbeidslivet i Norge 59 -60 år. Utstøting – eller mobbing? Skjer det en utstøtning - eller mobbing - av eldre arbeidstakere – bevisst eller ubevisst i deler av arbeidslivet? I begge tilfeller innebærer at arbeidstakeren ikke føler seg velkommen på jobben på lik linje med andre. Denne problemstillingen med eldre mobbing må i hvert fall settes på kartet – for jeg opplever at spriket mellom politiske mål og vilje på den ene siden – og virkeligheten i enkelte tilfeller på den andre siden er to forskjellige verdener. Og min opplevelse er at problemet med eldre mobbing er økende. Et problem er at mange arbeidstakere ikke våger å snakke om hva de er blitt utsatt for i arbeidsforholdet før etter at arbeidsforholdet er avsluttet. Min påstand er at eldre mobbing er et underkommunisert tema! Det er et tankekors at mange blir pensjonstapere med nytt pensjonssystem ved å måtte oppleve en tidlig slutt i arbeidslivet som følge av utstøting eller mobbing! Eksempler Noen eksempler på tilbakemeldinger på opplevelser eldre arbeidstakere kan bli møtt med (det finnes sikkert mange flere, men disse er de jeg har vært i befatning med); En offentlig IA-bedrift vil legge ned en avdeling på Hamar. Virksomheten har 5 ansatte – hvor alle er 60 år eller eldre. Arbeidsoppgaver tappes fra Hamar og flyttes til nytt geografisk sted. De ansatte får ikke ha med den tillitsvalgte de ønsker på møter på nytt geografisk sted – hvor nedleggingsplaner foregår. Det eneste IA-virksomheten tilbyr disse 5 arbeidstakerne er NAV. Slik blir det også. Fravær tilhørighet og fravær av ledelse. Arbeidstidsordninger gjøres så umenneskelige at arbeidet blir en psykisk belastning – resultat at eldre trer ut av arbeidslivet av helsemessige årsaker. Er det å tilrettelegge for seniorpolitikk? Når det holdes kurs/ utvikling blir eldre arbeidstakere holdt tilbake fra deltagelse med begrunnelse/ undertone om at «du skal snart slutte allikevel – de yngre blir prioritert». Kurs som kan være viktige for å kunne stå lengre i arbeidslivet. Oppleves som en tilbakeholdelse av sosial kontakt. Med alderen kommer helseproblemer – også hos pårørende. Det er lite forståelse/ toleranse for dette på arbeidsplassen. Permisjonsnekt for å delta på kurs (egenutvikling/ du skal jo snart slutte allikevel). En virksomhet i Hamar nektet permisjon for sine ansatte for deltakelse på kurs hvor hovedtemaet var pensjoner. Det vil si at permisjonsrettigheter i lov- og avtaleverket settes til side. Eldre arbeidstakere har jobbet ved en virksomhet i hele yrkeskarrieren og mestret alle arbeidsoppgaver tilfredsstillende. Det kommer ledelse som åpenbart vil ha «sine» folk i stillingen. Gjennom uklare ordre, tilbakeholdelse av informasjon, kjeftbruk, manglende skolering begynner den eldre arbeidstakeren «å gjøre feil» - med tilhørende muntlige og skriftlige advarsler. Dvs regelrett mobbing og trakassering. Arbeidsoppgaver fjernes fra eldre arbeidstakere – oppleves som degradering (særlig ved omstillingsprosesser). Eldre arbeidstakere med reduserte stillinger, opplever helt/ delvis å bli holdt utenom skoleringstilbud og aktiviteter som øvrige ansatte deltar i. Lavere terskel for toleranse på innspill fra eldre – innspill kan bli møtt negativt/ eller med taushet. Oppleves som samarbeidsproblemer. Bedre å være taus. «Vinn eller forsvinn»/ mestring – får oppgaver med en form for «trusler» som bærer preg av «vinn eller forsvinn». Det er alltids noen som er ute etter å overta den dine sine arbeidsoppgaver. Generasjonskløfter blir formet til at eldre gjøres til motpoler fremfor medspillere (erfaringskompetanse møter teoretisk kompetanse). Ulike måter å løse saker på. Det gis ikke tilbud om kompetansehevende tiltak for bedre å mestre jobben i konkurranse med nyutdannede/ nye skolerte. Det spørres til stadighet om «når har tenkt å slutte». Tar det som et signal om et ønske om snarlig slutt i arbeidslivet. «Jeg føler meg mindre verdsatt på jobben nå som jeg er blitt eldre». Arbeidsgivers ansvar Ansvaret for å forebygge mobbing og utstøting av arbeidstakere, og hensynet til å overholde bestemmelsene som et inkluderende arbeidsliv, påligger arbeidsgiver. Pr definisjon er det slik at «utstøting» kan være en form for mobbing. Tidligere var lovgivningen innrettet slik at det var den som ble mobbet som hadde bevisbyrden. Nå er lovverket innrettet slik at mobberen også har et beviskrav på å bevise at mobbing ikke finner sted. Når man blir eldre, er det naturlig at man forsøker å ta letteste vei ut av en mobbe/ utstøtingssituasjon (orker ikke konfliktbelastninger) – da er gjerne en tidlig slutt i arbeidslivet løsningen. Vi kan ikke akseptere en slik utvikling – det er et felles ansvar. Vi må aldri tillate et system hvor mobben vinner – og mobben må aldri få vinne med å gjøre eldre mobbeofre til pensjonstapere!

Et angrep på fagbevegelsen!

En urovekkende pressemelding er sakset ut nedenfor, og en artikkel fra Aftonbladet. Den viser hvordan den frie konkurransen kan utvikle seg, og hvilke metoder som kan tas i bruk som virkemidler mot fagbevegelsen. Saken viser også hvor hjerteløse vikarbyråer og bemanningsforetak kan være. Vi snakker om vårt naboland Sverige her. Dette bør være en sak til ettertanke når fremtidens arbeidslivspolitikk skal utformes. Spesielt etter at Norge har implementert både EUs tjenestedirektiv og EUs vikarbyrådirektiv inn i norsk lovgivning hvor fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft står i fokus. Det grunn til å anta at den frie konkurransen vil utøve et sterkre press mot fagbevegelsen, og arbeidet med fagforeningsknusing! Fra SAC-Syndikalisterne 10.07.2012 PRESSMEDDELANDE: Fackföreningsrepresentant misshandlad och mordhotad – tvingades dra tillbaka sina krav Anders Knutsson 09.07.2012 09:29 PRESSMEDDELANDE: Fackföreningsrepresentant misshandlad och mordhotad – tvingades dra tillbaka sina krav. Misshandlad och mordhotad efter förhandling med bemanningsföretag Måndagen 2 juli misshandlades och mordhotades en fackföreningsrepresentant från Västerorts LS av SAC i sitt hem av personer med anknytning till det kriminella gänget Werewolf Legion. Med kniven mot strupen tvingades han dra tillbaka alla fackliga krav mot ett bemanningsföretag. – Detta är ett angrepp på hela fackföreningsrörelsen. Vi kräver att regeringen och polisen tar utvecklingen på allvar, säger Anders Knutsson, Informationssamordnare för SAC-Syndikalisterna. Måndagen 2 juli misshandlades och mordhotades en fackföreningsrepresentant från Västerorts LS av SAC i sitt hem av personer med anknytning till det kriminella gänget Werewolf Legion. Bakgrunden till misshandeln och mordhoten är en arbetsmarknadskonflikt mellan medlemmar av fackföreningen och ett bemanningsföretag verksamt inom hotell- och restaurangbranschen. Fackföreningen hade kallat företaget till förhandling, angående två ogiltiga uppsägningar samt löneanspråk och utebliven semesterersättning. Förhandlingarna hade inletts med ett första möte. När förhandlingarna skulle fortsätta ville företaget att det skulle ske i företagets lokaler. Men någon ny förhandlingsomgång blev det aldrig. Istället tryckte sig sex personer in i den fackliga representantens lägenhet vid 21 på måndagskvällen 2 juli. Gärningsmännen leddes av en tidigare toppmedlem i det kriminella gänget Werewolf Legion som även är bror till ägarna av bemanningsföretaget. Gärningsmännen slog fackföreningsrepresentanten upprepade gånger mot huvudet och krävde att fackföreningen skulle dra tillbaka de krav som ställts mot bemanningsföretaget. Med en kniv mot stupen tvingades fackföreningsrepresentanten att ringa till ägaren av bemanningsföretaget och lova att alla krav som ställts skulle släppas. Efter telefonsamtalet sa den tidigare Werewolf Legion-ledaren att fackföreningsrepresentanten personligen ansågs vara skyldig en halv miljon kronor till Werewolf Legion-ledaren, som ska betalas inom en månad annars kommer fackföreningsrepresentanten att dödas. I lägenheten fanns även fackföreningsrepresentantens fru och hennes barn, vilka hölls instängda i ett annat rum under misshandeln. SAC har under längre tid sett med oro på utvecklingen bland bemanningsföretagen. Få följer kollektivavtal. Arbetsmarknadsregler om anställningsavtal, arbetsmiljö och semesterersättning följs än mer sällan. Löner betalas ofta ut svart med stor oregelbundenhet. Många bemanningsföretag har ägare, eller anknytningar till personer, med ett långt kriminellt förflutet och det är långt ifrån ovanligt att företagen använts till att tvätta pengar åt kriminella gäng. Det var alltså bara en tidsfråga tills de skulle börja misshandla och mordhota fackföreningsrepresentanter. SAC kräver att polisen och arbetsmarknadsminister Hillevi Engström tar utvecklingen på allvar och genast upprättar ett åtgärdsprogram för att få bemanningsföretagen att följa reglerna för arbetsmarknaden och svensk lagstiftning. Fra Aftonbladet 10.07.2012; Maffiametoderna måste få ett slut Internationella fackliga samorganisationen, IFS, presenterade i början av sommaren dystra siffror. Runt om i världen har 76 fackligt aktiva mist livet och mer än 100 000 personer har hotats. Även Sverige nämns som ett land där grundläggande fackliga rättigheter kränks. Inför Hotell- och restaurangfackets strejkvarsel i våras berättade representanter för facket att medlemmar hotats med lönesänkning och indragna semestrar av sina arbetsgivare. Även Handels har varnat för att anställda inom handeln hotas, skräms och straffas av sina arbetsgivare om de uttalar sig om missförhållanden i medier. Två oacceptabla händelser som ändå bleknar i ljuset av det som i början av juli drabbade en representant för det syndikalistiska fackförbundet SAC. Sex män med anknytning till ett ¬kriminellt gäng bröt sig in i mannens -lägenhet i västra Stockholm. Han ¬misshandlades och mordhotades inför ögonen på sin fru och sitt barn. Bakgrunden ska vara en konflikt ¬mellan anställda och ett bemannings-företag som är verksamt inom hotell- och restaurangbranschen. Facket ville förhandla med arbetsgivaren om uppsägningar, utebliven semester¬ersättning och löneanspråk. I stället tvingades fackrepresentanten, med en kniv mot strupen, ringa till bemannings¬före-tagets ägare och lova att släppa alla krav. Efteråt berättade gärningsmännen att mannen nu var skyldig dem en halv miljon. Om pengarna inte betalas inom en månad kommer fackförenings¬mannen att dödas. Vi har sannolikt att göra med en av de grövsta kränkningarna av de fackliga fri- och rättigheterna sedan Björn ¬Söderberg mördades 1999. Om det visar sig att uppgifterna stämmer duger inget annat än ett fördömande från arbetsgivarorganisationerna och en fullständig solidaritetsförklaring från LO och övriga arbetarrörelsen. Staten måste agera kraftfullt mot maffiametoderna. Ett förhårdnande klimat på arbetsmarknaden tjänar ingen på. Aftonbladet

Konsekvenser av AS-ifisering av offentlige virksomheter

Mange statlige og kommunale virksomheter er siden innføring av markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet blitt omdannet til AS/ foretak/ stiftelser. Når en virksomhet går fra politisk, demokratisk forvaltning, over til å bli styrt etter aksjelovens og New Public Managements regnskapssystemer - så overføres all demokratisk politisk makt, styring og kontroll over til private personer. Privatpersoner som det offentlige ofte ikke engang får vite utvelgelseskriteriene for (ofte overlatt til private headhuntingsfirmaer). Ingen får vite hva slags vennskapsbånd/ habilitet som råder hos private headhuntingsfirmaer og de som blir anbefalt som ledere fra disse firmaene en gang! Det man trygt kan konstatere er at det har oppstått en «gutte-/ jente-klubben» grei, som bytter på som styreverv- og ledelsesgrossister uavhengig av hva slags resultater de oppnår (det virker som de beskytter hverandre). Det er vel få som har så sikkert stillingsvern i dag som denne kretsen av styreverv- og ledelsesgrossistene. Det jeg generelt synes er verst med "privatiseringen", er når politikere gjennom AS-ifiseringer o.l, velger å fraskrive seg all makt og styring over fra demokratisk forvaltning over til private personer i styrer og råd – opplever å se en ekspansjon av grådighetskulturer. Enkelte grådighetskulturer som ofte danner mistanke om former for kameraderi – eksempelvis når personer blir betalt ut i form av kjempesummer – tross for at de blir definert til ikke å holde mål i virksomheten. Det som skjer etter at offentlige virksomheter er blitt «privatisert»/ AS-ifisert av demokratisk valgte politikere, er at "staten (politikerne)" blir identifisert med den samme grådige lønns- og personalpolitikken som disse «offentlige» virksomhetene bedriver! Dette fordi virksomheten helt eller delvis er statens/ kommunenes eiendom, og det er politikerne som bevilger pengene til virksomhetene uten klausuler/ eventuelt tar ut for lite av overskuddet, som så i neste omgang får denne grådighetskulturen til å eskalere! Det er mange som har fått tykke sugerør inn i de offentlige kassene. På den andre siden, sitter disse «private» i styrer og råd og krever gjennom de samme demokratiske valgte politikerne at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår (rettigheter) skal svekkes, fagforeningene skal få mindre makt (kjør på med EU-direktiver og domsavsigelser), universelle velferdsordninger for arbeidstakere forringes osv. På denne måten har maktbalansen mellom arbeidsgiversiden (1 % samfunnet) på den ene siden, og arbeidstakerne på den andre siden, gått betydelig i retning av arbeidsgivernes favør. Med andre ord – grådighetskulturen for ledere - med tilsvarende forringelse av rettigheter/ universelle velferdsordninger til arbeidstakere virker til å være en villet politikk - uavhengig av politisk farge. For alle de politiske partiene viser seg å være mer eller mindre like markedsliberalistiske, og like tilpasningsdyktige til EUs politikk på dette området – med noen små nyanser. Offentlige virksomheter og offentlige eiendommer (her under inntatte skatte- og avgiftsmidler) er folkets og fellesskapets eiendom! Det er grunnlaget for landets velferd og velferdssystemet. Det bør bety at fellesskapets (velgernes) midler bør forvaltes med respekt og klokskap – ikke av et mindretalls grådighetskulturer. Sånn sett har prisen for «privatiseringen» av offentlige virksomheter vært altfor høy! Spesielt når vi ser hvilken ulykke innføringen markedsliberalismen (New Public Management) og påfølgende privatiseringen av offentlige virksomheter – og hva det har medført i land som USA, Island, store deler av EU og andre land med sine store finans- og gjeldskriser. Det er prisen samfunnene må betale for avdemokratisering av demokratisk styring og kontroll!

Konsekvenser av at Norge har privatisert sykehusene?

I 2001 valgte i Norge å følge utviklingen i EU – dvs i en bit-for-bit-politikk å privatisere helsevesenet. Og EUs politikk er ren høyrepolitikk! Norske sykehus endte om med å bli foretak etter et forlik mellom Arbeiderpartiet og høyrepartiene. I praksis er det å etablere sykehus som foretak det samme som å ”privatisere” sykehusene, dette fordi demokratisk folkevalgt sykehusstyring ble erstattet med privatpersoner, som er plukket ut vilkårlig til å sitte helseforetakenes styrer - i mer eller mindre lukkede styrerom. Ordningen med mer eller mindre lukkede styrerom og saksdokumenter unntatt fra offentligheten, medførte at regjeringen bestemte at du ville ha ”folkevalgte” personer inn i styrene. Disse folkevalgte representerer ikke andre enn seg selv, fordi disse representantene ikke har noe folkevalgt organ som instruerer hva de skal mene i styrene. Helseforetakene er siden 2001 blitt forvaltet med et betydelig demokratisk underskudd – men en forvaltningsmodell som til sammenligning er veldig det demokratiske underskuddet som råder innefor EU! Lønns- og personalpolitikken i helseforetakene – innbefattet stort bruk av svindyre private konsulenter representerer en uverdig grådighetskultur – hvor noen har fått tykke sugerør i skattebetalernes penger innenfor helsesektoren. I tillegg er det oppstått en situasjon hvor det er blitt akseptert å hente inn sentrale ledere helseforetakene imellom. I Helse Sør- Øst har man eksempelvis valgt å hente styreleder i Helse Sør-Øst fra Helse Vest – dvs et system hvor vi er i ferd med å utvikle et system som jeg kaller ”helsebaroni”. Når politikere i dag uttaler seg om sykehusspørsmål, er ikke uttalelsene deres verdt mer enn et avisinnlegg skrevet av ”hvem-som-helst” – fordi politikerne selv har valgt å frasi seg all styring, makt og kontroll til private personene i helseforetakenes styrer. Slik utvikling kan redusere valgdeltagelse blant store befolkningsgrupper betraktelig – og hvor det bare er de med private – ofte grådige personer – som benytter seg av stemmeretten (de som har noe å tjene på å bruke den). I tillegg har politikerne latt det skje i Norge – som i EU – å få etablert et todelt helsevesen, hvor de rike med egne helseforsikringer få snike i køene. Dvs innført et system med helseapartheid. Helse er blitt gjenstand for et marked – betalt av skattebetalerne, hvor skattebetalernes behov for helsetjenester ignoreres til fordel for private helseforsikringer (de rike). Undersøkelse fra Forbrukerrådet Forfatteren Bent Sofus Tranøy har i sin bok ”Markedets makt over sinnene” tatt for seg hvordan ulike brukerundersøkelser anvendes for å gi markedet (de rike) enda mer makt. Tranøys tanker dukker opp når man på dagens nettside Dagbladet.no (10.07), presenterer en ny undersøkelse fra Forbrukerrådet - som viser at 31 prosent av befolkningen mener det er sannsynlig eller veldig sannsynlig at en som pasient blir usatt for skader ved norske sykehus. Tallene viser med all tydelighet hvordan tilliten til sykehusene faller når privat styring og forvaltning erstattes av demokratisk styring og kontroll. EUs personalpolitikk råder innenfor sykehusene? Dagsavisen presenterer i dag (10.07) en artikkel som viser at en av to leger er midlertidig ansatt, og vi vet fra tidligere medieoppslag om hvordan ulike vikarbyråer og annen bruk av midlertidige ansettelser generelt florerer innenfor helse og omsorgstjenester. Legeforeningen mener at dagens utstrakte bruk av midlertidige ansettelser blant sykehusleger går utover kvalitet og pasientsikkerhet. Det kan ikke være vanskelig i dele legeforenings bekymringer her. Bruken av midlertidige ansettelser ved norske sykehus – i strid med lov- og avtaleverkets intensjoner, og bruk av vikarer, viser hvordan den norske regjeringen tilpasser seg EUs personalpolitikk fremfor å stå for en egen politikk. Den 22. juni 2012 ble det vedtatt å innføre EUs vikarbyrådirektiv (2008/104/EF) i norsk rett. Dette gjøres ved at det inntas nye bestemmelser i blant annet arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven og ferieloven – stikk i strid med så gått som alle arbeidstakerorganisasjonene i Norge sine anbefalinger. Egen sykehuspolitikk? Hvilken vei skal Norge velge? Fortsette med helseforetaksmodellen og EUs todelte og ”privatiserte” helsepolitikk/ personalpolitikk betalt av skattebetalerne. Eller skal politikerne ta makta tilbake slik at vi får et helsevesen underlagt demokratisk styring og kontroll? Kort sagt; Innføre en egen sykehus- og helsepolitikk – med likebehandling av personer uavhengig av hvor man bor og hvilken inntekt man har?

Uheldig valg av regjeringen!

Konflikten i oljesektoren mellom Oljeindustrien Landsforening (OLF) på den ene siden og Industri Energi/ Safe på den andre siden er løst ved at regjeringen gikk inn med tvungen lønnsnemd. Dette er et uheldig valg av regjeringen! Det kan ikke være mye tvil om at dette var en sak hvor arbeidsgiverne hadde et ansvar for å løse konflikten – ikke regjeringens! Regjeringen valg = EUs valg? Generelt består EU politikk av å føre arbeidsgivernes politikk – dvs høyrepolitikk, og som EU presenterer i form av ulike direktiver. I tillegg benytter EU «domstolene» i sin kamp mot arbeidstakerne (les arbeidsgiverretten), blant annet for å kneble arbeidstakernes streikerett slik vi så det f.eks i Laval-dommen. EU har i disse dager signalisert et direktiv som går på streikeretten – dvs å innføre begrensninger i arbeidstakernes streikerett. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har signalisert at Norge bør gå imot dette direktivet (Klassekampen) – som var et meget klokt valg. Bjurstrøms bruk av tvungen lønnsnemnd i oljesektoren blir dermed spesiell og selvmotsigende, for her mener jeg at både Industri Energi og SAFE har rett når de mener at bruk av tvungen lønnsnemnd innebærer at arbeiderne fratas streikeretten. Det er også grunn til å minne om kritikken Norge har fått fra FNs internasjonale arbeidsorganisasjon International Labour Organization (ILO), som mener at norske myndigheter for ofte greiper inn med tvungen lønnsnemnd. Uttalelsene til E 24 Ovenfor E 24 gjør Hanne Bjurstrøm det klart at dette ikke hadde vært noen enkel avgjørelse. Hun uttaler videre at; «Tvungen lønnsnemnd er siste utvei, men i denne situasjonen måtte regjeringen ta ansvar». Videre uttaler hun at; «Det er tilliten til Norge som leverandør, som er det første som svekkes. Så er det leveransen til Europa. Også er det selvfølgelig den økonomiske biten, men det skal mye til før man går inn med lønnsnemnd bare på grunn av det». Her får man et inntrykk av at «av hensyn til leveransen til Europa» så «måtte regjeringen ta ansvar» for at Norge skal ha tillit som leverandør i EU. Er dette også en del av EØS-avtalen? Pensjon Markedsliberalismen som ble innført av Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland på 80-tallet har den konsekvens at vi har fått tre nivåer i befolkningen. Den ene er rike eliten (1 % samfunnet), den andre er styre- og ledelsesgrossistene, og den tredje er arbeidstakerne. Det kalles forskjellssamfunnet. I markedsliberalistenes samfunn får den rike eliten store skattelettelser og skatteamnestier (nullskatteytere), fri flyt av kapital til skatteparadiser, fritak (smutthull) på formuesbeskatninger, arveavgifter mv. I tillegg kommer begunstigede skattesystem på utbytte osv. Styre- og ledelsesgrossistene (akademikere) utstyres med skyhøye lederlønninger, bonusordninger, pensjonsordninger, sluttpakker, opsjonsavtaler, frynsegoder i bøtter og spann, et slags oppsigelsesvern (beskyttelsesordninger) i «gutte- og jenteklubben grei» (de får i hvert fall igjen tilsvarende jobber når de blir funnet ikke å holde mål i en jobb) - i kombinasjon med skattelettelser, skyhøye lønnsøkninger, et pensjonssystem tilpasset for høyinntektsgrupper. Denne gruppen opplever også fordelene med et begunstiget skattesystem på utbytter mv. Arbeidstakerne derimot opplever å bli tapere i forhold til overnevnte grupper. Det gjøres begrensninger i streikeretten (direktiver/ bruk av tvungen lønnsnemnd), pensjonsreform (sparereform) som ikke er tilpasset at arbeidstakere jevnt over blir utslitt og satt ut av arbeidslivet i tidlig alder, arbeidsmiljøloven (oppsigelsesvernet) under angrep fra den rike eliten og styre- ledelsesgrossistene, nedbygging av lønns- og velferdsordninger gjennom privatiseringer og forskjellsbehandlinger, fordelingskriser osv. I tillegg utsettes arbeidstakerne ofte for en stadig mer brutalisert fagforeningsknusing. Dette er velkjent EU-politikk, dvs høyrepolitikk! Arbeidsgiversiden vant Med regjeringens inngripen av tvungen lønnsnemd i oljekonflikten kan man trygt slå fast at holdningene til den rike eliten og styre- og ledelsesgrossistene vant nok en gang – nok en gang vinner EUs politikk frem i Norge slik jeg opplever det. Oppsummert beskriver Leif Sande i Industri Energi det slik; «Det er en meget trist dag for alle de 62-åringene som mister pensjonen sin, og det er sannsynligvis en veldig flott dag for Helge Lund som får beholde sin gullpensjon». Det forteller alt! Streikeretten tapte!

Idretten får for stor andel!

Den 13. mai 2011 uttrykte kulturminister Anniken Huitdtfeldt at “det bygges for mange kulturhus”, og at “spillemidlene har stått stille på 2005-nivå”. Videre at “etterslepet for spillemidler til idrettsanlegg er for stort”. Hvordan det regnestykket/ påstanden er fremkommet, er en stor gåte for meg! Kulturministerens utsagn vitner om at idrett har fått for mye makt, og at personer innen idretten blir altfor lett hørt. Mens kulturdelen mangler sterke talerør som kan hevde seg opp mot idretten og næringslivets idrettsinteresser. Utviklingen vedr bruk av spillemidler 1994 til 2012 For å illustrere hva idretten får av tilskudd til “kulturanlegg” og til ”idrett”, så viser følgende tabell at; I 1994: fikk kulturbygg 66,5 mill kr mot idrettsanlegg 211.5 mill kr I 2000: fikk kulturbygg 30,8 mill kr mot idrettsanlegg 336,8 mill kr I 2005: fikk kulturbygg 60,0 mill kr mot idrettsanlegg 578,7 mill kr I 2011: fikk kulturbygg 70,0 mill kr mot idrettsanlegg 683,5 mill kr Budsjett 2012; I 2012: får kulturbygg 99,7 mill kr mot idrettsanlegg 697,5 mill kr Det eneste kulturministeren har rett i, er at prosentadelen til kulturbygg har økt mer enn normalt fra 2011 til 2012 – men det er i prosenter - ikke tall/ størrelsen på kronebeløpet. Jf, http:/www.regjeringen.no/nb/dep/kud/kampanjer/idrettsanlegg/ soek_etter_anlegg.html?=487438, viser en oversikt dette; Fordelingen av spillemidler for 2011 forløper seg slik; Fylke Idrett Nærmiljø Kultur Total Andel kultur Østfold 1 482 657 53 2 192 2,4 % Akershus 2 597 1 293 90 3 980 2,3 % Oslo 1 295 804 15 2 114 0,7 % Hedmark 2 458 829 117 3 404 3,4 % Oppland 2 328 798 78 3 204 2,4 % Buskerud 2 410 835 106 3 351 3,2 % Vestfold 1 301 621 181 2 103 8,6 % Telemark 1 530 628 90 2 248 4,0 % Aust-Agder 1 101 573 78 1 752 4,5 % Vest-Agder 1 552 949 54 2 555 2,1 % Rogaland 2 243 1 488 137 3 868 3,5 % Hordaland 1 497 1 552 175 4 224 4,1 % Sogn og fjordane 1 400 770 100 2 270 4,4 % Møre og Romsdal 3 038 1 043 38 4 119 0,9 % Sør-Trøndelag 1 965 786 129 2 880 4,5 % Nord-Trøndelag 1 550 670 174 2 394 7,3 % Nordland 2 232 941 167 3 340 5,0 % Troms 1 246 541 82 1 869 4,4 % Finmark 665 141 58 864 6,7 % Hele landet 34 890 15 919 1 922 52 731 3,6 % Kulturdepartementet har inndelt tildeling av spillemidler i kategoriene “idrett”, "nærmiljø” og ”kultur”. Det viser seg ved nærmere ettersyn at under definisjonen ”nærmiljø” er midlene stort sett gått til utendørs ballbaner, ballbinger, kart og anlegg for fysisk aktivitet. Beløpene under posten ”nærmiljø” må derfor godskrives ”idrett” etter min definisjon. Faktaopplysning; Spillemiddeltildeling fordrer at kommunen/ eier bidrar med 2/3 av kostnaden på anlegg som bygges. NIF har analysert fordelingen i 2011, den viser at ca 20 % er spillemidler, 15 % idretten/ andre (sponsorer), mens kommunene bidrar med 65 %. Hva må kommunene bidra med? For 2011 fikk eksempelvis Oppland tildeling slik; Idrett = kr 2 328 000, nærmiljø fikk kr 798 000, mens kultur fikk bare kr 78 000. Siden kommunen skal dekke 65 % kostnadene ved slike anlegg, betyr det at kommunene i Oppland bruker minst (lavt anslag) kr 6 252 000 på å subsidiere idretten, mens de samme kommunene bruker bare ca kr 156 000 på subsidiere kulturanlegg. Dette viser tallstørrelsene på hva kultur får, og hva idrett får av midler. Også her snakker vi om bruk av skattebetalernes (kommunens) penger. Kanskje ikke så rart at det går nedover med antall musikkorps, teatergrupper, festivaler osv – siden det satses så lite på kultur og kulturanlegg. Idretten presser kommunene Det er prisverdig at lag blir gode, og kommer i eliteserien. Men idretten har utviklet et eget system for å presse kommunene økonomisk når situasjonen krever det. For å hjelpe en 10-12 elitespillere i sin divisjon kreves det kvaliteter på spilleanleggene. I eksempelvis Gjøvik, spiller elitelaget til Gjøvik HK på dispensasjon i den såkalte Tranberghallen. En dispensasjon som gjelder kun en sesong til. Fra sesongen 2013/2014 må jentene ha en bedre arena, om de fortsatt skal spille i eliteserien. Ny hall er kostnadsberegnet til ca 97 millioner kroner. På denne måten forsøker idretten å presse politikerne/ skattebetalerne til å yte minst 2/3 av summen (kilde; Oppland Arbeiderblad 13.06.2012). Hvilken politiker har mot til å ta ansvar for nedrykk i divisjon? Næringslivet understøtter Tilsvarende ser vi i Hamar i disse dager., HamKam kan bli straffet med to minuspoeng på tabellen om de ikke makter å snu den negative egenkapitalen på vel 2 millioner kroner. Idretten forsøker dermed å presse politikerne/ skattebetalerne til å punge ut med 1,8 millioner for at HamKam skal slippe å bli fratatt 2 poeng på tabellen. I Hamar Arbeiderblad 15.06.2012 fremgår det at dersom HamKam oppnår lisens for 2013, og at kommunen sletter lån på ca 8 millioner kroner, vil sponsorene Elnett Invest, CC og Eidsiva slette sine lån på kr 3 384 710. Dette opplever jeg at også næringslivet presser kommunene til å bruke skattebetalernes penger – ikke bare på en idrett generelt - men på en bestemt idrett (fotball). Det er etter mitt syn utidig, og her må man vel kunne kalle utspillet en form for, eller forsøk på, utpressing. Hvilke politikere tør å ta ansvaret for at kommunens lag mister 2 tabellpoeng, med fare for nedrykk fra neste sessong? Nytt OL i 2022? Idretts-Norges sterke kvinner og menn, med Oslo-dominans, vil ha et nytt OL til Norge i 2022, og hvor Oslo i praksis da eventuelt blir tildelt sitt tredje OL. Erfaringen fra 1994, er at det var Oslo (Aker Brygge) som arrangerte OL i 1994. Ordføreren på Lillehammer (Audun Tron) måtte jf media bruke vetorett for i det hele tatt å få en representant (Petter Rønningen) fra Lillehammer med LOOC. En annen erfaring er at OL på Lillehammer i all hovedsak ble en fest for næringslivet i Norge og deres forretningsforbindelser, mens befolkningen (skattebetalerne) som fikk komme til Lillehammer i all hovedsak ble redusert til å jobbe på dugnad for næringslivets interesser. Jeg mener det er etisk og moralsk helt forkastelig at næringslivet, med sine svært gunstige/ lave beskatningsordninger (Norge er et skatteparadis for rike – med et mer eller mindre totalt deregulert finansmarked), igjen skal få disponere skattebetalernes penger/ og gratis dugnadsinnsats til en ny idrettsfest. I ettertid er det klart at regionen har fått mye infrastruktur etter 1994, men den skal også holdes ved like. Poenget er at nasjonale anlegg holdes utenfor regnskapene som er nevnt over. Det betyr at penger til nasjonale anlegg kommer i tillegg til angitte summer. Et nytt OL mener jeg blir for dyrt for lille Norge, og at nytten ved et nytt OL ikke står i forhold til kostnaden. Kultur Ovenstående viser at nå er tiden kommet for at kulturen må prioriteres, og i hvert fall foran et eventuelt nytt OL! Det er et ansvar for kulturministeren, som må skaffe seg bedre innsikt/ rådgivere enn hva som avdekkes innledningsvis!

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti sier nei til tiltak mot sosial dumping!

(Se http://www.frifagbevegelse.no/politikk_ff/article6096193.ece) Prop. 74 L (2011–2012), proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak), om endringer i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven mv. (likebehandling ved utleie av arbeidstakere og tiltak i den forbindelse mv.) ble nylig behandlet i Stortinget, dvs innst. 326 L (2011–2012) som er komiteenes innstilling til vedtak. Her fremmet regjeringen forslag om blant annet drøftingsplikt, solidaransvar, innsynsrett og opplysningsplikt i forbindelse med innføringen av vikarbyrådirektivet. Her gikk Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti imot flere av regjeringens tiltak mot sosial dumping i Norge. Begrunnelse; De mener at regjeringens tiltak mot sosial dumping er unødige inngrep i arbeidsgivernes styringsrett. Forslagene er fremmet i forbindelse med behandlingen av vikarbyrådirektivet. Nå ble regjeringens forslag heldigvis vedtatt takket være det rød-grønne flertallet i Stortinget. Spørsmålet er bare hvor mye EU/ EU-domstolene vil ta hensyn til demokratiske vedtatte forslag i Norge – siden EU-domstolene etter Laval-dommen - viser seg å være en ren arbeidsgiverdomstol? Det er med andre ord et åpent spørsmål hvor sterkt regjeringens vedtak står – gjennom EØS-avtalen? Regjeringens vedtatte forslag; Regjeringen forslår at de tillitsvalgte i innleiebedriften skal ha innsynsrett i lønns- og arbeidsforhold som er avtalt mellom innleid arbeidstaker og vikarbyrået. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gikk imot denne ordningen da de mener at en slik ordning er for omfattende. Regjeringen foreslår å innføre solidaransvar, det vil si at innleiebedriften er solidarisk ansvarlig for at bemanningsbyrået utbetaler den lønn de er forpliktet til, etter likebehandlingsprinsippet. Hvis ikke bemanningsbyrået gjør som de skal, er innleier pålagt å betale. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gikk i motforslaget med begrunnelsen ”det er lite hensiktsmessig å etablere en ordning med solidaransvar”. Regjeringen forslår at en gang i året skal bedriften drøfte med de tillitsvalgte bruk av innleid arbeidskraft. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at innføring av drøftingsplikt er et unødig inngrep i arbeidsgivers styringsrett. Fagforeningsfiendtlige forslag Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti fremstår med dette som rent fagforeningsfiendtlige, og har åpenbart til hensikt å forrykke maktbalansen i arbeidslivet – i favør av mer makt til arbeidsgiverne. Det er også åpenbart at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti i ovennevnte saker politisk ligger helt på linje med EUs (fagforeningsknusings) politikk. Skremmende tatt i betraktning hvor høyt de scorer på meningsmålingene for tiden! Kan norsk borgere tillatte at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti får regjeringsmakt – med tilhørende svekkelse av arbeidstakeres rettigheter? Etter mitt syn er det helt uakseptabelt tatt i betraktning at de aller fleste i dette landet i juridisk forstand er definert som ”arbeidstakere”.

Ny ventelistetriksing

TV 2 har i på sine nettsider i dag (10.06) et oppslag med påstand om triksing med ventelister, og hvor sykehusledelsen ved Oslo universitetssykehus angivelig bruker sine maktposisjoner for å gi hverandre tilbud pasienter ikke får. Fra før av er det etablert et todelt helsevesen, hvor de med god økonomi kan kjøpe seg frem i helsekøer gjennom helseforsikringer. Bak dette systemet stor det offentlige – staten – og altoverveiende finansierer utdanningen til de som jobber innen helsevesenet, betaler deres lønn, og drifter sykehusene økonomisk. Sykehusene må bli en del av forvaltningen Det må bli et folkekrav om av sykehusdriften snarest mulig tilbakeføres til forvaltningen – dvs staten – og at ordningen med foretaksmodellen oppheves! Det betyr at sykehusdriftens ansatte underlegges Lov om statens tjenestemenn (Tjenestemannsloven). Tjenestemannsloven har vist seg å være et av de viktigste virkemidlene opp igjennom tidene for å motvirke korrupsjon og korrupsjonskulturer. Det bør den fortsatt være, samtidig som at samfunnet gjennom forvaltningen sikres at sykehusdriften underlegges demokratisk styring, kontroll og revisjon! Norge var inntil innføringen av markedsliberalismen vært ansett for å være et av de landene med minst korrupsjon – det er vi ikke lengre! Demokratisk underskudd Foretaksmodellene innebærer at private (styrene i helseforetakene) styrer og drifter sykehusene. Dagens etablering med helseforetak innebærer et stort demokratisk underskudd i driften og organiseringen av sykehusdriften og helsetjenestene, samtidig som at ulik forvaltning av økonomien og ulike prioriteringer i helseforetakene gjør at helsetilbudene blir forskjellige ut fra hvor man bor i landet. Etableringen av foretaksmodellen, var/ er et markedsliberalistisk tiltak – og første skritt på vei til full privatisering av sykehusene – betalt med skattebetalernes penger. ”Helsebaronene” har så langt (heldigvis) ikke fullt ut lykkes i sine strategier med å etablere et privatisert helsevesen i Norge – og innføring av et system hvor de med økonomi kan kjøpe seg de helsetjenestene de måtte ønske – fordi styrene i helseforetakene har gjort for mange tabber undervei som har tvunget både politikere og styrene i helseforetakene til å omprioritere på sine privatiseringsplaner. Den største tabben var når styrene i helseforetakene begynte å lukke sine styremøter for omverdenen og praktiserte ”unntatt offentligheten” på styringsdokumentene. Igjen gjøres det tabber innen helseforetakene ser det ut til – om TV 2s avsløringer om ny ventelistetriksing stemmer – etter bestilling av maktpersoner innen helseforetakene. Det er nok et argument for at politikerne må ta tilbake makta, styringen, kontrollen og revisjonen av sykehusene. TV 2s avsløringer kan innebære – om påstandene stemmer – at vi har fått dokumentert et system hvor skattebetalerne betaler for, og opprettholder, et system med korrupsjon og korrupsjonskulturer innen for helsesektoren, og hvor det ikke får nevneverdige konsekvenser for de som misbruker sin makt til å fremme en slik ukultur. Slik kan vi ikke ha det!

Bør vektertjenester underlegges det offentlige igjen?

Er det riktig at sikkerhet, lov og orden privatiseres? Virkningen av vekterstreiken setter søkelyset på hvor ekstremt mye av sikkerhet, lov og orden som er blitt privatisert over til private vekterselskaper. Er dette en ønsket utvikling for samfunnet? På den ene siden handler saken om ivaretakelse av demokratisk styrt og forvaltet sikkerhet, lov og rett, samt rettssikkerhet – som bør tilligge det offentlige å håndheve. Offentlig demokratisk styrt lov- og rett, med tilhørende tilsyns- og kontrollorgan, har vist seg å være det systemet som best forebygger korrupsjon og korrupsjonskulturer i samfunnet. På den andre siden handler privatisering generelt om å øke lønnsforskjellene i samfunnet, og gjennom at lederlønninger på den ene siden stiger enormt, mens privatiseringer fremmer sosial dumping ovenfor arbeidstakere – spesielt de med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Grunnlønnen til vekterne begynner på 294 000 og ender på topp etter ti år på snaut 311 000 kroner. Å streike for yrkesgrupper med så lave lønninger, svir ekstremt økonomisk – fordi disse yrkesgruppene har lite med økonomiske reserver å tære på dersom streiken blir langvarig. Hadde dagens streik kunne vært unngått om vekterne hadde vært underlagt de offentlige avlønningssystemene? Det er meget stor sannsynlighet for det! Dagsavisen avdekker den 06.06 at vekternes sjefer har lønninger opp mot 3 millioner i årslønn, dvs at vekterne har ca 14,4 % av ledernes snittlønn. Det paradoksale er at det er det offentlige/ offentlige virksomheter som er storforbrukere av vekterselskaper. Er det riktig at skattepenger skal gå til å berike grådige ledere i vekterselskapene - som driver en form for sosial dumping ovenfor sine ansatte gjennom lave avlønninger? Lederne i vekterselskapene viser seg å ta ut langt høyere årslønner enn hva topplønninger er ellers innen det offentlige. På generelt grunnlag er det derfor de grådige markedsliberalistene i vekterselskapene. som må ta hovedansvaret for dagens streik blant vekterne, som fremmer slike ekstreme lønnsforskjeller. Holdningen til NHO Service er at vektere ”ikke har utdanning” og dermed knapt ikke har grunnlag for verken kreve mer lønn eller steike. Underforstått betyr NHO Service sitt utspill at arbeid som utføres av lavutdanningsgrupper skal ikke verdsettes. Nå maser disse markedsorienterte grådige lederne i vekterselskapene og flybransjen at regjeringen skal gå inn med tvungen lønnsnemnd. Etter min mening må samfunnets mottrekk mot de grådige lederne som krever bruk av tvungen lønnsnemnd mot vekterne – at det offentlige selv overtar alt arbeidet med sikkerhet, lov- og orden der hvor det offentlige/ offentlige virksomheter driver sine virksomheter – og da med offentlige avlønninger! Det vil være et sundt trekk å gjøre for å temme grådighetskulturer – og det jeg mener er misbruk av skattebetalernes penger (skattepenger skal brukes på fellesskapet – ikke på å berike grådige ledere), samtidig som at en eventuell offentlig overtakelse sikrer en langt mer verdig og anstendig lønn/ lønnsutvikling/ arbeidsvilkår for vekterne!

Avslørende nok fra Fremskrittspartiet

På Fremskrittspartiets nettside står avslørende følgende; FrP i revidert nasjonalbudsjett: Mer til veibygging Vi holder oljepengebruken på samme nivå som regjeringen la opp til i statsbudsjettet i fjor høst, og bruker de ekstra skatteinntektene til investeringer, sier Ketil Solvik-Olsen (Frp) til tv2.no. I stedet for å spare ekstrainntektene i oljefondet vil Fremskrittspartiet øke bevilgningene til bygging av vei og jernbane med én milliard kroner, i tillegg til at de setter av to milliarder som en såkalt tilsagnsfullmakt, dersom det er mulig å fremskynde samferdselsprosjekter. Det kan legges til for egen regning, at i disse “klimaforliktider” hvor hovedmålet til enkelte var å holde FrP utenfor kan det jo tas med at FrP som eneste parti så langt har gått inn for i Stortinget å fremskynde bygging av dobbeltspor på InterCity-strekningene på Østlandet, med full statlig finansiering. Kommentar; Før valget i 2009 var Fremskrittspartiets leder på besøk i Oppland på 1. mai, i forbindelse med motorsykkeltreffet Mjøsa rundt. Litt senere var den samme Siv Jensen i Gudbrandsdalen. Begge steder lovte hun penger i bøtter ig spann til nye veier på øst- og vestsiden Mjøsa, og ny E 6 i Gudbrandsdalen. 1 milliard mer til veier, og 2 milliarder til ”tilsagnsfullmakt” – som Fremskrittspartiet ”lokker med” i revidert nasjonalbudsjettet blir jo bare vekslepenger i forhold til alt det som lovet – og det bare i Oppland. Regner med at Fremskrittspartiets Siv Jensen lovet i bøtter og spann også i andre fylker. Dette er et av de beste bevisene man har på hvor usammenhengende og uryddig politikk Fremskrittspartiet har. Når TV-kameraene står på - har Fremskrittspartiet haugevis med TV-milliarder – når realitetene kommer for dagen, har de bare vekslepenger igjen. Det er grunn til minne om at Staten vegvesen og Jernbaneverket i 2011 brukte 3 milliarder bare på konsulenter – fordi egen kompetanse er sparket/ skilt ut i private selskaper. Milliarder av skattekroner går til å fylle opp lommebøkene til private fremfor å bli anvendt på ny vei og jernbane. Det kalles markedsliberalistisk politikk! Fremskrittspartiet står igjen helt uten troverdighet!!! Det finnes overhode ikke samsvar mellom ord og handling!

Kapital mot demokrati?

Fagforeningsknuseren, den republikanske guvernøren Scott Walker, ble nasjonalt berømt i USA da han gikk til angrep på de offentlige ansattes kollektive forhandlingsrettigheter, samtidig som han kuttet deres pensjons- og forsikringsordninger. Det resulterte i at amerikansk fagbevegelse mobiliserte og samlet dobbelt så mange stemmer som de trengte for å få gjennomført et omvalg i delstaten Wisconsin. Hensikten var å få fjernet guvernøren Scott Walker som guvernør. Dessverre gikk den fagforeningsfiendtlige guvernøren Scott Walker seirende ut. Gjennom en lang og bitter valgkamp fikk Scott Walker solid økonomisk støtte fra kapitaleiere og næringsliv, mens fagbevegelsen samlet seg bak kandidaten Tom Barret. Men de økonomiske forskjellene ble etter hvert store. Ifølge New York Times hadde Scott i mai samlet inn 45,6 millioner dollar, mens Walker bare hadde fått i underkant av 18 millioner dollar til sin valgkamp. Dette er mulig, fordi manglende fordelingspolitikk til fordel for markedsliberalisme/ kapitalisme, har medført at de 1 % rikeste i USA eier med enn de 90 % fattigste. Det virker usannsynlig at et demokratisk flertall i den amerikanske befolkning vil kneble den demokratiske styringsprosessen som kollektiv forhandlingsrett representerer – ved siden av kutt i pensjons- og forsikringsordninger. Det er derfor berettiget å stille spørsmål om ikke valget i delstaten Wisconsin bærer preg av kapital mot demokrati? Men denne fakta historien viser med all tydelighet i hvilken retning høyrepolitikken fører oss. EU/ EU-domstolene er ikke langt unna de samme styringsprosessene i et finans- og gjelds tynget Europa. Og markedsliberalistene i Norge dilter etter i samme retning – dessverre!

Streikeretten - kilden til vår velferdsstat

Streikeretten for arbeidstakere, og anledning til lockout for arbeidsgivere, er hjemlet i Arbeidstvistloven og Tjenestetvistloven. Både lockout og streik er rettslig hjemlet som lovlig konfliktmidler i arbeidslivet, og er en grunnleggende demokratisk rett i vårt samfunn. Streikeretten er beskyttet også i menneskerettighetserklæringen Streikeretten har vært kilden til oppbygging av vår velferdsstat – gjennom tariffavtalene. Kollektive tariffavtaler har historisk/ handler om fordeling av verdier som skapes (det å ha en anstendig lønn som er til å leve av), arbeidstidsforkortelser (som var på 13 til 16 timers arbeidsdager på 1800-tallet), ferie (arbeidstakere fikk rett til 4 dagers ferie først i 1916), pensjoner, uførepensjoner, forsikringsordninger, permisjonsrettigheter, stillingsvern, sykepenger når vi blir syke for å nevne noe. Alle disse ordningene kom først i stand i tariffavtaler – og er senere i det store og hele blitt allmenngjort gjennom lover – vedtatt av Stortinget. Mange folk tar det for gitt at vedtatte lover og velferdsordninger gjelder for all fremtid. Slik er det definitivt ikke. Fremskrittspartiet/ Høyre har signalisert at de vil gjennomføre mange endringer på flere lovene og velferdsordninger hjemlet i lovverket om de får flertallsmakt. I snitt annen hvert år, reforhandles tariffavtalene/ overenskomstene. Det betyr at arbeidstakerne må reforhandle (videreføre) etablerte ordninger på nytt (det forhandles om hvert eneste punkt i tariffavtalene/ overenskomstene på nytt), ved siden av nye reformer. Derav er streikeretten helt avgjørende å ha for arbeidstakere – i sin nåværende form. Ryker streikeretten – er det åpenbart at velferdssamfunnet/ velferdssamfunnet står i virkelig fare for å bli rasert til fordel for profitt til arbeidsgiverne! I dag er det bare LO igjen – i hele Norge – som forsvarer velferdsstaten, og har makt til å bidra til å videreføre den i samarbeid med partier som støtter LOs saker (handlingsprogram)! Steikeretten forsøkes kneblet Streikeretten - i form av sympatistreik - er kneblet av EU-domstolene (Laval-saken). I Europa kan man derfor hevde at EU-domstolene er blitt en ren ”arbeidsgiverdomstol”, bygd på markedsliberalisme/ kapitalistiske holdninger og forutsetninger – og ikke på folkelig/ demokratisk vilje (menneskerettighetene). EU/ EU-domstolene representerer en fare for hele velferdsstaten – fordi de gjennom Laval-dommen har EU signalisert at de vil begrense streikeretten. I 2000 fremmet Fremskrittspartiet (Siv Jensen/ Fridjof Frank Gundersen) et forslag i Stortinget, hvor de ba regjeringen fremme et lovforslag som skulle gi ”nærmere rettslig avgrensning av begrepet streikebryteri”. Et åpenbart forsøk på å kneble streikerettigheter for arbeidstakere – og forskyve maktbalansen mellom arbeidsgiversiden og Arbeidstakersiden i favør av arbeidsgiverne. Det går mot nytt Stortingsvalg (2013), og Fremskrittspartiet ligger for tiden meget lavt når det gjelder å legge seg ut med saker som provoserer fagbevegelsen. I stedet skyver de Frenskrittspartiets ungdomsorganisasjon foran seg. Nylig foreslo Fremskrittspartiets ungdom at de vil fjerne streikeretten og at arbeidstakere ensidig skal forholde seg til en ”arbeidsavtale”. Det som også er interessant å registrere, er at Fremskrittspartiet har programfestet at de vil fjerne arbeidstakernes rett til kollektive tariffavtaler. Og partier med slike programposter – søker makt i Norge. Det er virkelig et stort tankekors! Hva skjer ved fravær av streikerett? Gårdarbeidere var i sin tid de lavest rangerte arbeidstakere vi hadde i Norge – en ordning som opphørte mot slutten av 1800-tallet. Gårdarbeiderne hadde en ”arbeidskontrakt” som ble reforhandlet en gang hvert år. Lønnen gårdsarbeideren fikk var stort sett nødvendig arbeidsklær, mat og losji, og hvor gårdsarbeideren sto alene om å forhandle om sine kår. Gårdsarbeideren hadde ingen streikerett, ingen kollektiv tariffavtale å slå i bordet med, ikke noe stillingsvern, og ingen organisasjon til å støtte seg. Gårdarbeideren var i prisnippet rettighets- og rettsløs. Hadde gårdsarbeideren eksempelvis vært så uheldig å ha skadet arbeidsredskap e.l, ble det omgjort til en kostnad for bonden. Som regel resulterte det i at sto gårdsarbeideren sto i gjeld til bonden – og fikk som regel av slike grunner aldri muligheten til å løsrive seg fra bondens makt/ kontakt. Gårdsarbeiderkontrakten var i realiteten en slavekontrakt for de fleste. Kontrakten ble håndhevet slik at det kunne medføre politi/ fengselsstraff om kontrakten ikke ble etterlevd slik bonden krevde. Det er i den retning – som gårdsarbeiderne hadde på 1880-tallet – vi går i om streikeretten og retten til kollektive tariffavtaler fjernes. Det moderne arbeidsliv forankres i trepartssamarbeid I LO vil vi ha et moderne arbeidsliv, hvor trepartssamarbeidet står sentralt. I den settingen står arbeidstakernes streikerett, og arbeidsgivernes muligheter for lockout som viktige demokratiske virkemidler for gjensidig maktbalanse. Streik er et lovlig kampmiddel på lik linje med arbeidsgivernes anledning til å gjennomføre lockout. Fjernes streikeretten og de kollektive tariffavtalene – kan veien være ubehagelig kort tilbake til gårdsarbeiderens lønns- og arbeidsvilkår. Ingen har mer tydelig enn Fremskrittspartiet utvist at det er dit de vil arbeidstakerne igjen. Hele det norske samfunnet er basert (organisert) på et trepartssamarbeid, hvor offentlige myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden er parter. Det er denne måten å organisere samfunnet på som gjør at Norge kåres til å være et av verdens beste land å bo og jobb i, har blant verdens laveste arbeidsledighet og har blant verdens beste velferdsordninger. Slik må utviklingen av arbeidslivet også bli i fremtiden! Streikeretten er en del av menneskerettighetserklæringen – verken EU eller høyrepartiene må noen gang få anledning til å tukle med den! Det er min påstand at det er streikeretten som er kilden til vår velferdsstat!

Vekterstreiken og krav om bruk av tvungen lønnsnemnd

En ting kan det ikke være særlig tvil om. Vekterne er en viktig arbeidstakergruppe, og er blitt en viktig del av samfunnsorganiseringen. Grunnlønn begynner på 294 000 og ender på topp etter ti år på snaut 311 000 kroner. NHO Service bruker som brekkstang at vektere ”ikke har utdanning”, underforstått at da skal ikke arbeidet verdsettes – og at arbeidstakere uten utdannelse er en slags pariakaste. Dagsavisen presenterer i dag (06.06) at vekternes sjefer har opp til neste 3 millioner i årslønn, og at vekterne har 14,4 % av ledernes snittlønn. Mot denne utviklingen - med økte forskjeller - påberoper nå flere at tvungen lønnsnemnd må tas i bruk. De samme lederne, med millionlønninger tar ikke samfunnsansvar i forhold til å begrense bo- og levekostnader slik at arbeidstakere har ei lønn som er til å leve av. Her svikter politikerne på samme måte. Da sier det seg selv at streikevåpenet berettiget må tas i bruk – det handler om å bli sett og hørt. Det handler om å bli verdsatt. Det handler om å få ei lønn som er til å leve av i et høykostnadsland! Kanskje det er på tide med en slags form for ”tvungen lønnsnemnd” mot de høye lederlønningene?

Fremskrittspartiets ungdom og streikeretten

Fremskrittspartiets ungdom vil fjerne streikeretten og at arbeidstakere ensidig skal forholde seg til en ”arbeidsavtale”. Ingen overraskelse tatt i betraktning at utsagnet kommer fra Fremskrittspartiet! Et slikt syn bærer preg av at enten har skolen sviktet i kunnskapsformidlingen om hvordan et organisert samfunn fungerer, eller så har noen sovet i timen. Eller kan det være slik at Fremskrittspartiets ungdom gjør seg til talerør for en slags ”sabotasjeaksjon” ovenfor det demokratiske organiserte samfunnet som vi har i Norge i dag, og som vi feirer hver 17. mai? Streikeretten for arbeidstakere er hjemlet i Arbeidstvistloven og Tjenestetvistloven. På tilsvarende måte har arbeidsgiverne muligheten til å gjennomføre lockout ovenfor arbeidstakere. Både lockout og streik er rettslig hjemlet som lovlig konfliktmidler i arbeidslivet. Fremskrittspartiets ungdom gjør seg til talerør for å forrykke maktbalansen mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, dvs i disfavør av arbeidstakerne, gjennom å ensidig angripe streikeretten. Solberg vil med andre ord overføre mer makt fra arbeidstakere over til arbeidsgiverne. En meget skremmende holdning i et moderne samfunn/ arbeidsliv! Hele det norske samfunnet er basert (organisert) på et trepartssamarbeid, hvor offentlige myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden er parter. Det er denne måten å organisere samfunnet på som gjør at Norge kåres til å være et av verdens beste land å bo og jobb i, har blant verdens laveste arbeidsledighet og har blant verdens beste velferdsordninger. Fremskrittspartiets ungdom gjør seg til talerør for å bryte ned modellen med trepartsamarbeid – og uten å fortelle hvilket innhold Fremskrittspartiet alternative samfunn vil inneha! Leser man Fremskrittspartiets program, så fremgår det at Fremskrittspartiet vil fjerne kollektive tariffavtaler, og fjerne det stillingsvernet som arbeidstakeren har i Arbeidsmiljøloven pr i dag. Videre vil Fremskrittspartiet redusere LOs makt i samfunnet. Det er grunn til å minne om at LO er den eneste organisasjonen som er igjen til å forsvare det velferdssamfunnet vi har i dag, og som har en helhetlig arbeidstakerpolitikk som organiserer alle arbeidstakere. LO organiserer ungdom, studenter, lavlønte, høytlønte (utdanningsgrupper) m.fl – dvs alt som kjennetegner et moderne samfunn. Fremskrittspartiets politikk representerer rett og slett et tilbakeskritt – i retning av hva eksempelvis gårdsarbeidere opplevde på 1800-tallet. Gårdarbeidere var i sin tid de lavest rangerte arbeidstakere vi hadde i Norge. De hadde en ”arbeidskontrakt” som ble reforhandlet en gang hvert år. Lønnen gårdsarbeideren fikk var stort sett 3 sett arbeidsklær, mat og losji, og hvor gårdsarbeideren sto alene om å forhandle om sine kår. Hadde gårdsarbeideren eksempelvis skadet arbeidsredskap e.l, sto gårdsarbeideren i gjeld til bonden – og fikk som regel av slike grunner aldri muligheten til å løsrive seg fra bondens makt/ kontakt. Kontrakten ble håndhevet slik at man hadde ikke noe stillingsvern, og hvor det kunne medføre politi/ fengselsstraff om kontrakten ikke ble etterlevd slik bonden ville. Det synes åpenbart at Fremskrittspartiets ungdom har 1800-tallets gårdsarbeider som modell for det (Fremskrittspartiets) fremtidige arbeidsliv. I LO vil vi ha et moderne arbeidsliv, hvor trepartssamarbeidet står sentralt. I den settingen står arbeidstakernes streikerett, og arbeidsgivernes muligheter for lockout som viktige virkemidler for gjensidig maktbalanse. At Fremskrittspartiets ungdom ensidig angriper arbeidstakere som er i lovlig konflikt – får stå for deres regning og ansvar!

Stolte - sterke - sammen!

LO/ LO Stat har vist styrke igjen! Vi er stolte - vi er sterke - når vi jobber sammen - for å nå våre felles mål! Det er oppnådd enighet i tariffoppgjøret mellom LO Stat og staten! Streiken er avblåst! Ved årets tariffoppgjør var det helt nødvendig å benytte streikevåpenet for å kjempe frem at offentlig annsatte er like verdifulle som andre arbeidstakere! Resultatet av tariffoppgjøret/ streiken er at man har fått slått fast et viktig prinsipp om at offentlige ansatte må få de samme rettigheter til lønnsutvikling som øvrige arbeidstakere. Det har vært noen krevende døgn! Som streikekoordinator for LO Stat i Oslo/ Akershus vil jeg få rette en stor takk og anerkjennelse til streikekomiteene, medlemmene, og alle tillitsvalgte som har stått på i saken! Ikke minst en takk til de som har stått i bresjen og forhandlet frem resultatet. Det gledet stort at hele LO sto bak! Roar Flåthens inntreden på ønsdag 30.05 fikk forhandlingene inn på et riktig spor. Slag ordet som ble brukt i LO Stat i forbindelse med streiken "Stolte - sterke - sammen" kom til sin rett!

Helsetjenester i USA og Norge

I VG i dag (28.05.2012) står det om en person fra Sørlandet som var uheldig å bli bitt av en klapperslange på en reise i USA. Regningen for sykehusbehandling var 143 000 dollar, eller ca 900 000 kroner. Heldigvis for gutten, hadde han reiseforsikring. I Norge klager enkelte på høy skatt, og et helsevesen som av enkelte beskrives nærmest som et ”verdens dårligste”. Når jeg leser historien som sørlandsgutten har vært utsatt for – og hvordan et privat helsevesen fungerer, så er jeg jammen glad vi bor i Norge! Her kan man fortsatt tenke helsebehov først – uten tanke på økonomi. I Norge er alle sikret helsetjenester. I USA er det mange som ikke økonomi til å betale helseforsikringer og dermed trygge egen helse. Men det er altså det helsevesenet som Norge har, som markedsliberalistene – spesielt fra Fremskrittspartiet og Høyre vil ha endret og erstattet. Fremskrittspartiet og Høyre (Markedsliberalistene) vil ha et privat helsevesen for de rike – dvs et helsesystem for dem som har økonomi til å betale et helsemarked – og dermed kan snike i helse køen. Og et annet offentlig helsetilbud for de som ikke har økonomi til store helseforsikringer og som dermed skal komme bakerst i køen. Det er et enda større tankekors er at Fremskrittspartiet og Høyre har som mål å pantsette hele velferden og forgjelder skattebetalerne - slik at det på sikt kanskje ikke vil være igjen økonomi til helse i fremtiden. Fremskrittspartiet og Høyre vil bruke masse penger på svindyre investeringer gjennom et system som kalles for ”offentlig privat samarbeid (OPS)”. Det er et system hvor private finansierer og bygger ut offentlig infrastruktur gjennom låneopptak, men hvor det offentlige forplikter seg til gjenkjøp av investering eksempelvis etter 10 – 15 år. Det vi si et gjenkjøp av fra dt offentlige – som oftest - etter at OPS-investeringen er blitt totalt nedslitt og trenger store vedlikeholdskostnader – og etter at private har forsynt seg grådig gjennom blant annet å ikke bruke penger på vedlikehold. OPS kan sammenlignes med svindyre avbetalingsordninger – som skattebetalerne har forpliktet seg til å tilbakebetale som første prioritet – foran samfunnets behov for velferdstjenester. Vi trenger velgere som benytter stemmeseddelen som vil beskytte velferdssamfunnet mot markedsliberalistenes privatiseringsiver og nedbygging av demokratiske beslutningsorgan! Alle vil en eller annen gang i livet trenge offentlige helsetjenester – i den køen skal alle stille likt – ikke siles etter personlig formue! Det kalles samfunnsfellesskap!

Ole Gunnar Solskjær, Kjell Inge Røkke og Molde

At jeg skulle kommentere en sak som handler om idrett trodde jeg ikke ville skje neon gang – for det samfunnet har jeg meldt meg ut av – men nå skjer det likevel. Hva er det idretten (og sannsynligvis Ole Gunnar Solskjær) og Kjell Inge Røkke har felles? Det er lukten av penger og en god porsjon berømmelse! Tidligere statsminister i Storbritannia Margareth Thatchers uttrykte det slik; “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”. Med andre ord, ”samfunnet” er bare midlet for å nå målet. Denne gangen føler jeg at Kjell Inge Røkke møter seg selv i døra så det holder. Jeg tenker tilbake på saken mellom Aker Holding (Kjell Inge Røkke) og staten våren 2009 (representert ved tidligere statsråd Syvia Brustad og Berit Kjøll, sistnevnte var statens representant i styret til Aker) Staten hadde gått inn med en aksjekapital på fem milliarder kroner i Aker-konsernet. I 2009 ville Kjell Inge Røkke fisjonere Aker-selskapet, hvor hensikten åpenbart var å øke verdier og inntjeninger for Røkke selv. Dette forsøkte Kjell Inge Røkke å gjennomføre uten å følge aksjelovens prosedyrer om avholdelse av generalforsamling – som er en del av informasjonsplikten. Berit Kjøll gjorde jobben sin og varslet! Det ble i stridens hete inngått et kompromiss mellom staten og Kjell Inge Røkke, hvor det ble avholdt generalforsamling mot at fisjonen ble gjennomført i tråd med Røkkes intensjoner. Hvor var ”lojaliteten” til staten hos Kjell Ingen Røkke den gangen? I tillegg var Kjell Ingen Røkke frekk nok, antakelig som en avledningsmanøver for manglende avholdelse av generalsforsamling, til å personliggjøre striden ved blant annet å herme etter Brustads dialekt. Saken er at Ole Gunnar Solskjær er ønsket som manager i Aston Villa, og han har hatt kontakt med klubben. I tillegg har Solskjær uttrykt at han vil ha med seg teamet sitt, dvs Mark Dempsey og Richard Hartis – teamet han tok med seg inn i Molde. I tillegg kan det være snakk om gi et tilbud til Magnus Wolff Eikrem. Aker ASA tar dette som en illojal handling fra Ole Gunnar Solskjær side, og truer med å trekke seg ut av Molde fotballklubb økonomisk. Kjell Inge Røkke opptrer som en furten person – og vil straffe hele klubben i Molde – med støttespillere - for Solskjær sitt valg. Hvor er ”lojaliteten” til Moldeklubben og Moldesupporterne hos Kjell Ingen Røkke? Innen for idretten er det oppstått et ”marked” på personer og klubber/ team. Det markedet innebærer – som en del av spillet - at attraktive personer ”selger” seg til høystbydende. Dette systemet innebærer at kontrakter (stort sett) skrives slik at det med å bytte beitemarker er mulig på kort varsel (egen klausul om det), subsidiært at det betales penger for å bli løst fra en kontrakt. Om jeg har forstått det riktig, så har Ole Gunnar Solskjær en kontrakt med Molde, hvor det er nedfelt at han kan forlate klubben på kort varsel. Å beskylde Ole Gunnar Solskjær for å være illojal - vil i tilfelle være helt skivebom. Ingen, heller ikke Kjell Ingen Røkke, kan kreve å binde Ole Gunnar Solskjær til Molde-masta så lenge det er lukrativt for Kjell Ingen Røkkes lommebok! Å være skuffet er selvsagt lov, også for Kjell Inge Røkke, men Ole Gunnar Solskjær må få lov til å være Ole Gunnar Solskjær. I denne saken fremstår/ forsøker Kjell Ingen Røkke og Aker Asa etter min oppfatning å ramme tredjepart (Molde-klubben) som en slags ”hevn” for Ole Gunnar Solskjærs valg. Hvor er logikken i det? Ole Gunnar Solskjær fremstår som lojal mot sin egen lommebok og berømmelse – og på det punktet fremstår Solskjær og Kjell Inge Røkke som likesinnede. Lukten av penger overgår en hver form for lojalitet og stedsbinding – og ”samfunnet (folket) betaler. Slik fungerer et ”marked” (markedsliberalismen). God tur dit du reiser Ole Gunnar Solskjær!

Bruk av droner i kampen mot terror

Hvor er det internasjonale samfunnet i forhold til bruk av droner generelt, og spesielt etter at myndighetene i USA har åpnet opp for bruk av droner over hele verden om det anses nødvendig? Jf mediene bruker USA droner i angrep i blant annet land som Pakistan/ Afghanistan og Jemen. Israel bruker disse våpnene i angrep i Palestina. Tiden er inne for at det internasjonale samfunnet må kreve at eventuell bruk av droner underlegges internasjonal rettsorden. Pr definisjon er en drone et militært ubemannet luftfartøy som kan bære våpen, og benyttes i spontanangrep uten å risikere livet til egne soldater. De er meget treffsikre i den forstand at de navigeres ved hjelp av satellitter, GPS, kameraer og annet avansert utstyr mot angitt mål. Begrepet ”utenomrettslige likvideringer/ henrettelser” er en definisjon som anvendes for å beskrive et droneangrep. Terroranslagene 11. september i 2001 mot USA (New York), gav verden nye utfordringer i forhold til det som frem til da hadde vært tradisjonell krigføring, dvs hvor land kriger mot land i tråd med folkeretten. Den tradisjonelle måten å krige på ble erstattet av at grupperinger gjorde anslag mot sentrale/ strategiske mål i et land. Beskrivelsen ”tradisjonell uniformerte kriger (soldat)” ble erstattet med begrepet ”fiendtlig stridende” – dvs en slags omdefinering av ”terrorist” for å rettferdiggjøre det ble beskrevet som ”krigslignende handlinger”. Bruk av et slags ”nyspråk” var det som skulle til for omgå alminnelige internasjonalt vedtatte forordninger, anført av tidligere president i USA, George W. Bush. Begrepet ”fiendtlig stridene” har medført at konvensjoner for behandling av krigsfanger også er blitt satt til side. Blant annet opprettet USA Guantànamo-basen på Cuba, hvor ”Fiendtlig stridende” holdes fanget uten ved lov og dom. Noe som er helt uakseptabelt! Irak ble invadert (2003) ved hjelp av falske bevis om produksjon av masseødeleggelsesvåpen, Afghanistan ble invadert i strid med folkeretten i 2001 under dekke av ”kampen på terrorisme”. I denne prosessen har bruken av droner eskalert i ettertid, og virkemidlene i ”kampen mot terror” har strukket mange internasjonale fastsatte grenser og normer. Som nevnt er vilkårene for krigføring definert gjennom internasjonale konvensjoner og folkerett. Kanskje er det på tide å få på plass konvensjoner for bruk av droner også – regler som er i samsvar med folkeretten. Og videre at vilkårene for fangebehandling av såkalte ”fiendtlig stridende” også kommer inn under internasjonale konvensjoner! Jeg mener at verden kan ikke sitte stille å se på en utvikling som går i retning av at ”er det noen man ikke liker, så sender vi en drone og likviderer dem – uten ved lov og dom”! Verden kan heller ikke akseptere vilkårlig fengsling av folk uten ved lov og dom. Etter mitt syn bør bruk av droner forbys – på lik linje med andre våpen som forbys gjennom FN-organer. For øvrig står det en meget interessant artikkel skrevet av Erling Borgen i Dagsavisen 19.05.2012, se; http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread246574/#post_246574

EU trenger en ny politikk!

Høyrepolitikk fungerer dårlig over tid, det er EU og USA et godt eksempel på. Dessverre så trekker EU seg stadig sterke inn i sin egen krise, en krise som delvis styrt av Det internasjonale pengefondet (IMF), som kommer med stadig sterke krav til mer høyrepolitikk ovenfor de landene som er kommet i finans- og gjeldskriser. Blant annet krever IMF omfattende privatisering av offentlige eiendommer og verdier – dvs utsalg av viktige inntektskilder for landene som de sårt trenger økonomi for å komme seg ut av krisen. Slike tiltak gjennomføres uten at befolkningen og etablerte politiske partier i de landene det gjelder får ta del i diskusjonene om dette er måten å løse finans- og gjeldskrisene på. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ønsker å knytte Norge nærmere til EU, med begrunnelsen at EU er viktig for Norge, og at det derfor er viktig å hjelpe EU ut av krisen. Spørsmålet er hvordan? Skal Norge hjelpe EU videre på dagens kurs – dvs bruk av enda mer høyrepolitikk? Eller skal Norge bidra til at EU får en ny politikk? Det EU trenger er en ny politikk, og mer demokrati – og hvor hele folket er med! Det vil være konstruktivt og fremtidsrettet. Å hjelpe EU i dagens situasjon og med den politikken som føres i dag – er etter mitt syn like fåfengt som å holde kunstig liv i en hest med respirator - uten muligheter til å øyne forbedringer. Fravær av demokrati EUs organer har ikke et representativt flertall bak seg, ved siste valg til EU-parlamentet, var det bare 43 % av de stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten. Like ille – for demokratiet – er den utviklingen vi har sett i Hellas og Italia hvor de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Italias overgangsstatsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas overgangsstatsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Det som har skjedd er at finanseliten/bankene fikk plassert ”sine utvalgte folk” – som ensidig synes å være opptatt at alle andre skal få svi for finansproblemene – unntatt bankene og store deler finanseliten. Bankene styrer politikken For å komme ut av økonomiske kriser, er det viktig å treffe tiltak som i gang økonomisk vekst, slik Frankrikes nyvalgte president François Hollande forsøker å få til, og som presidenten Barack Obama ønsker å få til i USA. Det var slik LO bidrag til at Norge kom ut av sin bankkrise og høy arbeidsledighet på begynnelsen av 90-tallet (LO-leder Yngve Hågensen/ solidaritetsalternativet). LO avsto fra høye lønnskrav mot at arbeidsgiverne/ myndighetene bidrog med arbeidsplasser (arbeid til alle). Å kutte offentlige tjenester, og kutte i pensjoner og sosiale stønader, og innføre mer arbeidsledighet (blant annet kutt i offentlige stillinger), er dårlig medisin (kvakksalveri) når det landene trenger mest er mer kjøpekraft for å få hjulene i gang igjen. Bedre blir det heller ikke av at den rike eliten tømmer kontiene sine og flytter til andre land – et resultat av ”fri flyt” av kapital (en av EUs fire friheter/ fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft). Utvikling har en tendens til å gå sakte (settes i revers) når majoriteten av befolkningen gjøres fattigere. Den budsjettdisiplinen som de økonomisk sterke EU-landene har påført de andre EU-landene, med sanksjonsmidler om budsjettrammene ikke overholdes, gjør at de landene som er i finans- og gjeldskriser, er som ”å binde finans- og gjeldstyngede land til masten”. Disse landene blir stående igjen med svært begrenset handlingsrom til selv å komme ut av sine kriser. Fagbevegelsen overkjøres! De endringene som vi ser gjennomføres i flere EU-land, er at myndighetene overstyrer tariffavtaler og kutter i lønningene til arbeidstakere – uten engang å verken snakke/ eller forhandle med fagbevegelsen. Hva slags styringsform og respekt for egen befolkning er det? Å komme ut av en krise, uten verken å ta med folket på råd, eller ha befolkningen/ fagbevegelsen i ryggen – virker til å være et heller uoverkommelig prosjekt – i hvert fall dersom man skal lykkes til slutt. Konklusjonen er at Europa har tapt enormt på det fagforeningsknusingsprosjektet som EU viser seg å være – etter modell fra tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher. Lær av Island Island ble også rammet av markedsliberalistenes herjinger for kort tid tilbake. Takket være en rakrygget president – som trosset EU – med forankring i folket (demokratiet), er Island i dag i ferd med å jobbe seg ut av sine finans- og gjeldsproblemer. Den Tyske statsministeren, Angela Merkel har tatt til orde for at Hellas skal foreta folkeavstemning om Hellas fortsatt skal være en del av valutaunionen (euro) eller ikke. Det åpner for en hvis grad av demokratiseringsprosesser i Hellas. Men dersom Hellas sier nei – så kan det få store følger for flere av landene i valutaunionen. Slik jeg ser det – jobber EU seg stadig dypere inn i sin egen krise – den retningen bør ikke Norge bidra til. Det EU trenger er en ny politikk – den kan Norge være med å vise vei for! Ikke minst med å gjenreise fagbevegelsen og demokratiske beslutningsprosesser. Men det betyr trolig at Norge må løsrive seg fra EØS-avtalen. Norge trenger ikke å stå bundet til den samme masten som fører EU inn en stadig dypere krise. I hvert fall må tørre å ta en grundig debatt om EØS-avtalen og virkningen av den! Vi kan i hvert fall fastslå at EUs egen politikk ikke har vært noen god løsning for de aller fleste av medlemslandene.

Behov for å tenke nytt innenfor landbruk?

Årets jordbruksoppgjør endte i havari. Vi fikk/ får oppleve aksjoner fra bondenæringen. Tilbudet staten ønsket å gi bøndene var for lavt, og oppleves selvsagt som en stor provokasjon mot jordbruksprodusentene tatt i betraktning hva gjødselprodusenter, grossistkjeder og matvarekjedene virkelig vasser i overskudd og fortjenester. Ingen i Norge tjener seg rikere raskere enn nettopp ”matbaronene”. Jeg hører med blant dem som støtter de bøndene som lever av jordbruket sine aksjoner, og jeg støtter kampen mot den enorme makten kjedene har fått over matvareproduksjon og salg – som er uverdig og uetisk! Prisutvikling på melk og kjøtt Det er presentert et regnestykke (Røros-bøndene) som viser at for en liter melk var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 2,58 – mot kr 4,43 i 2010 – dvs en økning på 72 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 5,79 i 1959 – mot kr 15,11 i 2010 – dvs en økning på 161 %. Det samme regnestykke for storfekjøtt viser at for en kilo kjøtt var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 30,65 – mot kr 33.38 i 2010 – dvs en økning på 9 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 90.30 – mot kr 187,68 i 2010 – dvs en økning på 108 %. Store overskudd Det betyr at fortjenestene ligger andre steder enn hos bonden. Kravet fra bøndene var på 2,2 mrd kr – mot statens tilbud var på 900 mill kr. Avstanden mellom partene var stor. Til sammenligning er utbyttet som gjødselsprodusentene tar ut i år på ca 2 mrd kroner. Reitan-gruppen alene hadde et overskudd i 2010 på ca 2,2 mrd kroner. Norges-gruppen hadde et overskudd i 2011 – også på 2,2 mrd kroner. Kanskje ikke så rart at mange reiser til Sverige for å handle når man er vitne til hva slags påslag det er mulig å ta ut i fortjenester i Norge? Hovedproblemet ligger i at politikerne har tilpasset seg markedsliberalismens og markedsmaktens prinsipper på bekostning av beredskapshensyn, befolkningen, demokratisk styring og kontroll av matproduksjon, samt fornyelse/ utvikling av norsk landbruk i et langsiktig perspektiv! I det ligger det hensynet til forventet befolkningsvekst. Behov for nytenkning Men det er behov for å tenke nytt innen landbruket! Det er – i hvert fall – minst to grupper av bønder. Den ene er de som har sin inntekt fra landsbruket, og de som har landsbruk som en binæring. Eksempelvis er det opplyst i en undersøkelse fra en kommune i Norge – som følger; Denne kommunen har ca 5 000 innbyggere, og hvor det er opplyst at landbruk er en av hovednæringene i kommunen. Kommunen har registrert ca 180 gårdsbruk. Det er opplyst at det bare er 23 av gårdsbrukene hvor eneste inntekt er det som hentes ut fra gården. Disse bøndene representerer en viktig ressurs når de sender dyrene ut på beite – og derigjennom bidrar til å holde vegetasjonen nede. Det betyr at på de øvrige 157 gårdsbrukene er det minst en i husstanden, kanskje to, på gården som har sine hovedinntekter utenfor gården. Grovt sett kan man anta at de 23 gårdbrukene som bare lever av gårdsinntekt, er de som har dyrehold som en viktig del av inntektene, og at en stor andel av de øvrige ”bøndene” stort sett ”er bonde på røde kalender dager”. Det er åpenbart at det er de 23 gårdbrukene som virkelig har kommet dårlig ut økonomisk over tid! Subsidiene/ avskrivningsregler treffer feil Carl Otto Løvenskiold hadde en formue på 187 millioner kroner i 2010. Likevel får han landbruksstøtte fra staten på 1,36 millioner kroner. Mens gjennomsnittsbonden får et tilskudd på ca 114 000 kroner pr år (2010-tall). Det å skaffe seg et gårdbruk, åpner generelt for mange avskrivningsmuligheter, og dermed lav skatt. Er det riktig at andelen ”hobby-bonden”, dvs de som er ute og jobber på gården noen få røde kalender dager i året, og med hovedinntekt fra arbeid utenfor gården, får de samme avskrivningsmulighetene og subsidiene som eksempelvis de som ensidig lever av gårdbruk (matvareproduksjon)? Vi er et land med bare ca 5 mill innbyggere. Det ligger en begrensning på hvor mye befolkningen kan belastes av økonomiske kostnader. Hvordan bør landbruket innrettes? Jeg har ingen sterke meninger om konkret hvordan landbruket bør innrettes. Men det viktige for Norge som nasjon, og nasjonens bruk av fellesskapets midler til å understøtte landsbruket, tilsier at de bøndene som tenker langsiktig, bærekraftig og miljørettet landbruk, og med hovedmål å sikre størst mulig beredskap/ selvbergingsgrad for den norske befolkningen (nasjonen), er de som bør belønnes mest. I en slik tenkning ligger dyrehold som bidrar til å holde vegetasjon nede, og en bærekraftig forvaltning av skogsarealene. Mitt budskap er at dagens overføringsordninger til landbruket er kommet helt ut av kurs – og som i for stor grad ensidig belønner de største og rikeste. Det er lite fremtidsrettet – i hvert fall så lenge mange av bøndene gir opp bondeyrket, og dermed viktige arbeidsplasser rundt om i Norge.

Hellas, markedsliberalisme og høyrepolitikk!

På NRK siden fremgår det (17.05) at mens greske banker står på kanten av stupet, tømmer rike grekere kontoene sine og kjøper leiligheter i halv-milliardklassen i London (http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8140797). Ja, slik fungerer ”samfunnsansvar, fellesskap og solidaritet” hos de fleste personene som lever etter tidligere statsminister i Storbritannia Margareth Thatchers filosofi om at “det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”. Verdiene skapes av arbeidstakere! I Hellas er det slik som i resten av verden. De rike hadde aldri blitt, eller vært, så rike om det ikke hadde vært for arbeidstakere som skapte verdiene, og et politisk system som har gjort det mulig for enkelte å bli rike. Problemet har vært, og er, at det politiske system har skapt en fordelingskrise av de verdiene som skapes. Thatcher-filosofien er Fremskrittspartiet og Høyres forbilde! Thatcher-filosofien ligner meget sterkt på det samfunnet som Fremskrittspartiet/ Høyre vil føre om de får makt igjen i Norge. Det vi kan forvente om vi får en Fremskrittsparti/ Høyreregjering er skatteletter i mange-millionerklassen til de rike, og kutt i økonomiske bidrag til de som er avhengig av samfunnets velferdsordninger. Vi kan forvente oss nedbygging av offentlig sektor – slik det fremgår i nevnte partiers valgprogrammer. I praksis vil det ventelig bety nedbygging av tilsyns- og kontrollorganer. Med nedbygging av tilsyns- og kontrollorganer, er veien åpen for mer snusk - og dermed unnlatelse fra å etterleve demokratiske vedtatte lover og regler hos mange – dvs undergraving av ordninger som holder velferdsordningene i hevd. Med et slikt system kan det lettere oppstå mer korrupsjon og korrupsjonskulturer, svart økonomi mv. Finans- og gjeldskriser I et forsøk på å skjule offentlig fattigdom/ skjule virkningene av skattlettelsene til de rike, har mange markedsliberaliserte land økt de sine lands statsgjeld – noe som har skapt finans- og gjeldskriser over hele kloden (USA, de fleste EU-land). Det vil si et system hvor politikerne sørger for at de rikes lommebøker fylles opp gjennom skattlettelser og fortjenester – gjennom å forgjelde landet og landets økonomi – dvs i praksis arbeidstakere og trygdede. I enkelte land ser vi at politikerne forgjelder sitt folk (land) gjennom ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) – dvs et slags svindyrt avbetalingssystem på offentlige investeringer – som også er en form å skjule offentlig gjeld på. Storbritannia har vært ekstreme på å etablere OPS-ordninger. Videre ser vi et massivt utsalg av offentlige eiendommer og verdier til latterlig lave dumpingpriser, noe som svekker de offentlige inntektene – penger som anvendes til å finansiere velferdsordninger. Alt som vil oppfattes som lønnsomt av fellesskapets verdier sørger markedsliberalistene for at de rike får tykkesugerør inn i. Norge er heldige som har et sterkt oljefond – men hjelper lite, for Fremskrittspartiet og Høyre har lovet den samme økonomiske politikken til de rike om de får makt. I praksis vil det trolig bety at for å finansiere skattelettelsene til de rike – vil de først tømme oljefondet – før de begynner med statsgjeld. Poenget er at Høyrepolitikken er den samme – enten den foregår i Hellas, Spania, Italia, USA – eller hvilket som helst annet land. Fremskrittspartiet og Høyre som de fremste eksponentene av fordelingskrisepolitikk i Norge. ”Privatiseringen” av Norges bank Fremskrittsparti-/ Høyrepolitikken kom vel til syne under Bondevik II-regjeringen (2001 til 2005)! Da ble veien lagt til rette for at de rike kunne tømme kontoene sine i Norge og flytte til andre land gjennom å fjerne reguleringsmuligheter ovenfor finansmarkedene. Eksempelvis ble Norges bank i styret til Norges bank omdannet til aksjeselskap og dermed i praksis ”privatisert” – sammen med forvaltningen av oljefondet. Demokratisk valgte folk i styret til Norges bank ble fjernet, og erstattet av ”private” – personer som kan operere uten demokratisk vedtak og styringsredskap som forteller hvordan de skal forvalte de verdiene som Norges bank representerer. Med omdannelsen av Norges bank til et AS, ble lover og regler som regulerer finansmarkedene også fjernet i betydningen at man trenger ikke søke Norges bank lengre om utførsel av sture valutamengder på samme måte som tidligere (EUs krav gjennom EØS-avtalen om fri flyt av kapital ble gjort gjeldende). Dermed er det blitt enklere å flytte kapital til skatteparadiser og mer eller mindre hemmelig kontoer og lignende. I tillegg er det på denne måten blitt enklere for internasjonal selskaper til å hente ut overskudd, og overføre til eksempelvis skatteparadiser. På denne måten svekkes grunnlaget for å opprettholde en velferdsstat både nasjonalt og internasjonalt! Det er ikke mye enn ser til fellesskap, solidaritet samfunnsansvar og nasjonale interesser å spore hos markedsliberalistene og i høyrepolitikken! Hovedproblemet er selvsagt EUs krav om fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester – og som Norge er dømt til å forplikte seg til gjennom EØS-avtalen (så lenge vi har den). EUs politikk er høyrepolitikk på sitt verste fordi den undergraver alt av demokratisk styring, kontroll og revisjon – og styres av en liten elite i EU-kommisjonen. Fremskrittspartiet og Høyre står nærmest denne politikken i Norge! Heldigvis er det slik at velgerne i Norge, om de bruker stemmeretten riktig, trenger ikke å velge det kaoset markedsliberalistene i USA, de fleste EU-land, Island m.fl. har valgt – med de konsekvensene det har medført.

Bruddet i landbruksoppgjøret

Hva skjer med forhandlingsklimaet mellom samfunnsgrupper og det offentlige? På generelt grunnlag er det grunn til stille dette spørsmålet. Landsbruksoppgjøret havnet i brudd – nær sagt før det hadde begynt. Da må det være noe fundamentalt feil med forhandlingsviljen - hvor hensynet til provokasjon/ mistillit går foran viljen til å finne gode partsløsninger. Parallelt med landsbruksoppgjøret er det opplyst at aksjonærene i gjødselprodusenten Yara tar ut omtrent det dobbelte i utbytte som det kronebeløpet som tilbys bøndene i landsbruksoppgjøret (Nasjonen 11.05.2012). Betyr det at landbruket i Norge fordyres unødig gjennom overprising på eksempelvis gjødsel (men sikkert på annet produksjonsutstyr)? Overprising som i tilfelle fordyrer produksjonen av matvarer. De kjempestore fortjenestene til ”matvarebaronene” (matvarekjedene) viser for det første hvor makta ligger vedrørende matvareproduksjon – den er privatisert. Ingen har greid å tjene seg styrtrike raskere enn matvarebaronene i Norge i nyere tid. For det andre viser fortjenestene til ”matvarebaronene” at det skjer en urimelig skjevdeling av fortjenestene på store deler av matvareproduksjonen i disfavør produsentene. Summen av ovennevnte er det den enkelte forbruker som må betale – og prisene på matvarer i Norge er blitt så dyre – beklageligvis – at mange finner det mer lønnsomt å reise til Øst-Europa på handel. Matvareproduksjon er en del av forsvars- og beredskapstjenesten i Norge. Det er ganske ille at staten tilsynelatende ikke har et visst demokratisk grep om matvareproduksjonen og tilgang på mat til befolkningen! Politikere, matvareprodusenter og distribusjon/ utsalg må i denne forbindelsen ta et samfunnsansvar – og løsrive seg fra Margareth Thatchers (tidligere statsminister i Storbritannia) filosofi om at “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser” (privat kjedemakt). Hva kan vi lære av bruddet i landbruksforhandlingene? Det er nå oppstått en virkelig grunn til å stille spørsmålet om man ikke må både tenke og handle nytt innenfor landbruk (produksjon), foredling/ distribusjon, og matvarekjedenes makt – dvs tenke helhetlig og geografiske avstander ut fra beredskapshensyn? Det handler om å ta samfunnsansvar! Det betyr samtidig at man må ta et oppgjør med markedsliberalismen og regnskapssystemene underlagt New Public Management-filosofien i matvarespørsmål – dvs et oppgjør med tenkningen om Norge består av ”bare individer – som arbeider for sine egne interesser”! I spørsmål om tilgang på mat til befolkningen må vi tenke fellesskap!

Politikere, tiggere og "adelstiggere"

NRK tok i programmet ”Debatten” den 10.05 opp problemstillingen om det skal innføres en lov som skal forby tigging på gatene. Forslaget om å forby tigging var en sentral sak på Høyres landsmøte nylig, og hvor partiledelsen led nederlag under avstemningen – i betydning at Høyre vil ha et tiggerforbud. Programmet ble etter mitt syn helt ødelagt – fordi deltakerne i debatten sauset sammen tigging, aggressiv tigging, bakmenn, organisert/ uorganisert kriminalitet, ulike befolkningsgruppe m.m i ei eneste røre. Spesielt Høyre og Fremskrittspartiet gjorde det. I tillegg lot programlederen debatten komme ut av kurs gjennom at store deler av debatten fløt langt utover problemstillingen ”skal vi innføre en lov som forbyr tigging”! Når medier inviterer debattanter fra Høyre og Fremskrittspartiet – kan man vel heller ikke forvente noen annerledes debatt – spesielt ikke når programlederens mål åpenbart må ha vært å overfokusere på Høyre og Fremskrittspartiets triader. Men saken er – og min påstand er at Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken spiller et spill for galleriet! Mitt utgangspunkt for dette inseratet, er at jeg tror ikke en millimeter på det røret som ble presenterte som grunnlag for at Høyre/ Fremskrittspartiet ønsker et forbud mot tigging. Michael Tetzschner (Høyre) og Carl I. Hagen (Fremskrittspartiet) fremsto som lobbyister for ”adelstiggerne” slik jeg opplevde fjernsynsprogrammet. Et interessant fenomen derimot – er å registrere at Høyre nærmer seg Fremskrittspartiet politisk i disse spørsmålene. Litt om begrepene; Dersom vi forholder oss til begrepet ”tigging”, så er det pr definisjon ikke kriminalitet. Det handler om at en person marker ovenfor potensielle givere om vedkommende ønsker et økonomisk bidrag – og hvor det er opp til forbipasserende om de vil gi eller ikke. ”Aggressiv tigging” er pr definisjon en uønsket atferd, som krenker den som blir utsatt for det, i det offentlige rom. Alle uønsket/ krenkende atferd er pr definisjon straffbar. Med andre slik atferd har man lover mot. Ulike typer ”kriminalitet” er pr definisjon uakseptabelt og straffbar enten de straffbare handlingene begås av nordmenn eller utenlandske statsborgere. Her kan jeg ikke se behovet for flere lover (heller flere som kan oppklare lovbruddene). Kriminalitet Etter at Norge i 2001 sluttet seg til Schengen-avtalen, og avskaffet grensekontrollen i 2001, så eskalerte den organiserte kriminaliteten begått av utenlandske statsborgere. Denne kriminaliteten kom i tillegg til den som allerede eksisterende kriminaliteten som begås i Norge. Per Olaf Lundteigen (Senterpartiet) tok for noen år tilbake til orde for at Norge burde gjeninnføre grensekontrollen – nettopp for å begrense den organiserte kriminaliteten begått av utenlandske statsborgere i Norge. I vårt globaliserte samfunn, er trolig det beste virkemidlet man har for å begrense organisert kriminalitet begått av utenlandske statsborgere i Norge – å gjeninnføre grensekontrollen (dvs at Norge trekker seg fra Schengen-samarbeidet). På dette punktet har Senterpartiet (Per Olaf Lundteigen) helt rett. At gjeninnføring av grensekontrollen er det beste forbyggende virkemiddelet mot kriminalitet organisert fra utlandet vet både Fremskrittspartiet og Høyre – uten at dette ble noe hovedtema fra nevnte partier i debatten. Konklusjon; Det må ligge andre motiver bak det faktum at Høyre og Fremskrittspartiet knyttet ulike typer kriminalitet begått av utenlandske statsborgere opp mot et eventuelt lovforslag om å forby tigging. Aggressive tigging/ utilbørlig atferd I følge norsk lov kan aggressiv tigging/ utilbørlig atferd defineres som en uønsket atferd – og uønsket atferd - som krenker den enkelte i det offentlige rom – kan dermed være straffbart. Det har man lover og regler for pr i dag som man kan anvende for å forebygge slik uakseptabel atferd. Konklusjon; Høyre og Fremskrittspartiet vet hvilke lover og regler som gjelder her i landet vedr uakseptabel atferd. I tillegg vet nevnte partier at det å koble argumenter knyttet til straffbare handlinger opp mot om det skal være lov å tigge eller ikke – blir like dumt som begrepet ”å rette baker for smed”. Har medietørken blir for stor Høyre og Fremskrittspartiet slik at de må tråkke på samfunents svake for å få oppmerksomhet? For eller imot tigging? Hovedtemaet for programposten ”Debatten” var om man skulle være for eller imot tigging? Fattigdom er blitt et stort problem for mange – verden over. Fattigdommen er skapt som følge av mangel på solidarisk og rettferdig fordelingspolitikk. Eller som tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher – uttrykte det; “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser” (hver man sin egen lykkes smed). I Thatcherismens samfunn er det naturgitt at en stor andel borgere vil falle utenfor ”adelsrekkene” – derav fattigdom – derav tigging. ”Tigging” som begrep handler om at nøden, eller et behov, medfører at enkelte - enten verbalt, eller gjennom markering (kopp/ plakat/ utstrakt hånd) ber potensielle givere om et økonomisk bidrag i en overlevelsesstrategi/ dekke et behov. Det finnes ingen holdepunkter for at det kan karakteriseres som ”straffbart”. Hva er alternativet til tigging? Flere av deltakerne i ”Debatten” var inne på det; For tiggere med utenlandsk opprinnelse, som reiser til Norge for å tigge, handler det om å forebygge og bidra til utvikling for disse menneskene i deres hjemland. Gi dem en fremtid! (Kriminalitet kan begrenses gjennom grensekontroll). En tiggerkarriere – gjennom å pendle i Norge med jevne mellomrom – er uverdig og løser ikke primærbehovene til de det gjelder. Hvilke alternativ til tigging - for norske tiggere – har Høyre og Fremskrittspartiet? Det hørte vi heller lite om. ”Forbud” mot tigging er løsningen – i følge Høyre/ Fremskrittspartiet! Eller marker klassesamfunnet tydeligere er Høyres og Fremskrittspartiets løsning! Hva er så den egentlige årsaken til at Høyre/ Fremskrittspartiet ønsker ”forbud” mot tigging? Kjernevelgerne til Høyre/ Fremskrittspartiet er som oftest svært rike personer – hvis grunnideologi er at de verken dele eller fordele (De lever etter Thatcher-filosofien om at “det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”). Vi snakker her om rike personer som daglig ”tigger” om at de skal ha hushjelp/ tjenere med skattefradrag, skattelettelser, tigge seg fri fra formueskatt, tigge seg fri fra arveavgift, fri flyt av kapital skatteparadis, fri flyt av kapital til hemmelige kontoer, klage over at utbytteskatten er for høy osv – samtidig som at de vil ha tykke sugerør i de offentlige ”pengekassene”. Den beste betegnelsen jeg kan komme på for disse – er ordet ”adelstiggerne”. Hadde Høyre og Fremskrittspartiet vært ærlige og redelige, ville de uttalt noe slikt som; Våre venner, ”adelstiggerne” føler sterkt ubehag av å støte på reell fattigdom i gatene. Disse tiggerne ser så annerledes ut – vi vil ikke se dem når disse ”adelstiggerne” vandrer mellom butikkene hvor de kanskje ”kjøper ei veske til kr 10 - 20 000 i en butikk, sko til kr 4 000.- i en annen butikk, et smykke til kr 20 -25 000 i den tredje butikken” osv osv. De vil slippe å se den elendigheten de møter, noe som skyldes den usolidariske fordelingspolitikken de selv har bidratt til å skap. Kort sagt; Fattigdom skal skjules for ”adelstiggerne”! Det store spørsmålet er dermed; Når blir det fremmet et lovforslag som forbyr ”adelstiggerne” og dere lobbyister å slippe til å alle kanaler for fremme sin ”nød”??? Når vil Høyre og Fremskrittspartiet fremme et slikt lovforslag? ”Tigging” er pr definisjon ”tigging” uavhengig om det er ”kong Salomo eller Jørgen Hattemaker” som forestår den!

Bolig – fra behovet for et hjem - til spekulasjonsobjekt!

På 1980-tallet fikk vi de første dereguleringene av boligmarkedet, innført av Høyreregjeringene til Kåre Willoch. I første rekke rammet endringene borettslagene (fellesskapsløsningene). I tillegg ble det frislepp på utlånsmarkedene – noe som resulterte i et rentenivå som ble umulig for mange å betjene. Husbanken er i ettertid blitt endret fra å være et virkemiddel for sosial boligbygging – over til en markedstilpasning man kan hevde ikke fremmer sosial boligbygging – i hvert ikke slik den opprinnelige tanken med opprettelsen av Husbanken var tiltenkt. Boligsamvirke I sin tid, var lønningene slik at mange arbeidstakere hadde for dårlig lønn til å skaffe seg en bolig, ved siden av at det i perioder var knapphet på tilgang på bygningsartikler (de første årene etter 2, verdenskrig). Men folket/ familier har alltid trengt å ha et ”hjem”. For mange ble drømmen om å realisere et eget hjem, felleskapsløsninger i form av borettslag og boligsamvirke. Det ble bygget to og firemannsboliger, og det ble etablert borettslag – fordi slike løsninger/ byggformer fikk byggekostnadene betydelig ned - og flere fikk tilgang til å kunne ha/ eie et eget hjem. Borettslag er blitt spekulative og individorienterte De fleste boligbyggerlagene har i dag endret seg fra å tenke fellesskap, over til å fokusere på individuell privat bolig og/ eller bolig som investeringsobjekt. Kostnadene på borettslagsleiligheter har medført at boligsamvirkemodellen ikke lengre er en naturlig inngangsport til boligmarkedet for de mange som står utenfor. Og tragisk nok øker antall bostedsløse i Norge – i det som skal være et av verdens beste land å bo i. I tillegg driver flere av boligsamvirkene boligformidling, på lik linje boligformidlere/ banker. Et system som medfører at profitt/ inntjening overstyrer hensynet til en boligpolitikk som sikrer befolkningen retten til å ha et eget hjem. Borettslagsleiligheter er blitt dyrere enn enebolig! Borettslagene var gunstige som inngangsbillett til boligmarkedet. For en leilighet på ca 90 kvadrat i Kristiansand i 1981, var innskuddet på kr 140 000, og felleskostnadene var den gang på kr 1 023 pr måned. Rekkehusleiligheter i samme området kostet den gang i snitt 4 til 6 mer (kr 550 000 – til kr 800 000) – men med noe lavere felleskostnader. Høsten 2011 ble det foretatt verditakst på en bolig på Lillehammer. Boligen har en boflate på 200 kvadrat, med ca 1 mål tomt pent opparbeidet hage/ tomt, og dobbel garasje på snaut 60 m2. Taksten ble satt til kr 2 870 000. Samtidig pågår det bygging av nye borettslagsleiligheter (terrasseleiligheter), dvs selveierleiligheter, som er lagt ut for salg noen 100 meter lengre bortenfor eneboligen. Der averteres enn leilighet på 90 m2 for kr 3 500 000. Dvs at en leilighet som er ½ parten så stor i boareal som eneboligen, og uten tomt og garasje, koster ca 800 000 mer enn eneboligen. Felleskostnader er ennå ikke stipulert for selveierleiligheten, heller ikke kostnader knyttet til eventuell garasjeplass. Effekten av å bygge billig gjennom borettslagsordninger er neppe borte – eksemplet viser hvordan grådigheten har tatt overhånd hos utbyggerne/ borettslagene. Vi har med andre ord fått et kynisk og rått boligmarked! En boligforgjeldet befolkning? En konsekvens av at boligprisene stiger så kraftig, er at mange trenger enda større lån for å tilegne seg de stadig dyrere boligene, fordi lønnsøkningene ikke følger prisstigningen på boliger. Faren med en slik utvikling, er at dersom rentene stiger, eller at enkelte opplever inntektssvikt (arbeidsledighet e.l)), kan det oppstå en situasjon at mange ikke klarer å betjene lånene sine. Samfunnsmessig, er det en risiko for at dagens bolig- og utlånspolitikken, kan bli vår lands «boligboble», kanskje noe i retning av den som flere land med finanskriser opplever i disse dager. Ordningen med boligsparing for ungdom raseres! Ordningen med «boligsparing for ungdom (BSU)» ble introdusert som en hjelp for å få flere ungdommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har satt som krav om boligkjøpere skal ha 10 % egenkapital ved kjøp av bolig. Det vurderes for tiden å øke kravet om egenkapital til 15 %. En slik politikk vil åpenbart ramme ungdom som vil inn på boligmarkedet hardt, og særlig i boområder hvor boligprisene er høye. Med studielån, og kanskje familieetablering ved siden av, vil en slik politikk gjøre nåløyet enda trangere for unge som vil inn i boligmarkedet. Dersom en slik politikk med økt egenkapital for ungdom realiseres, er det frykt for at presset på prisene i utleiemarkedet vil stige betydelig. Statistisk sentralbyrås vurdering av økninger i lønninger og boligpriser Statistisk sentralbyrå (SSB) offentliggjorde tidligere i år en statistikk på hva slags utvikling vi kan forvente på boligmarkedet, og utviklingen av lønnsnivået de 3 nærmeste årene. Prognosene forteller at lønnsnivået forventes å stige med 12 % på tre år, mens boligprisene vil stige med hele 17 % i samme periode. Hva betyr SSBs prognoser i praksis? Litt forenklet oppstilt – i den hensikt å vise noen tallstørrelser - så viser den oss at; - En person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan med 12 % lønnsvekst forvente å få en lønnsvekst på kr 48 000.- i løpet av de tre nærmeste årene. - En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Med 12 % økning, kan vedkommende forvente seg en økning på trygdeytelsene på kr 18 916.- i løpet av de tre nærmeste årene. Hva blir konsekvensene om boligprisene stiger med 17 %? La oss ta utgangspunkt i en bolig som i dag koster 3 000 000 kroner. Med en prisøkning på 17 %, vil den samme boligen koste kr 3 510 000.- om tre år. Dvs en økning på 510 000 kroner – da hjelper ikke minstepensjonistenes/ arbeidstakernes forventende lønnssøkninger mye. En slik dramatisk økning betyr at en person må ha en årsinntekt på hele 4 250 000 kroner for å holde lønnsmessig tritt med stigningen i boligprisene i samme tidsperiode (kr 4 250 000 × 12 % = kr 510 000) – gitt at SSBs prognoser slår til. Det viser boligpolitikkens galskap – og som politikerne har skapt! Poenget er at prisene på boliger overstiger dermed langt over hva en minstepensjonist kan forvente få i inntektsøkning i samme periode. Kan samfunnet leve med en slik utvikling? Arbeidstakere/ trygdede er dømt til å tape i en slik utvikling? Markeder må styres – om vi fortsatt skal basere boligpolitikk på markedsliberalismens premisser! Markedsliberalistene har alltid forsøkt å innbille – og på denne måten forsøke å skjule sin egentlige agenda - at ”markedene regulerer seg selv – derfor ingen innblanding fra politikere”. Analysen fra SSB om forventet lønns- og boligprisutviklingen 2012 til 2015 viser hvor grundig feil markedsliberalistene tar – i hvert fall så lenge boligmarkedene styres av en ubeskrivelig kynisme og grådighet. I tillegg er det ofte avdekket mye sosial dumping og uverdige arbeidsforhold på mange byggeplasser. Det betyr at det er oppstått et marked for menneskelig og økonomisk kriminalitet – hvilket åpner for store skjulte fortjenester. Velstående kjøper – uten gjeld! En velstående person vil kunne kjøpe en bolig til 3 mill kr uten å ta opp lån, eventuelt trenger vedkommende bare mindre lån, og får dermed gode lånebetingelser i bankene. En relativt ubemidlet person må ta opp store – såkalte «risikolån», og til langt høyere rente – ut fra bankenes tenkning om at det er høyere lånerisiko ovenfor personer med lavere betalingsevne. Høyere renteprosent for de lavt formuende, betyr dyrere lån - og det til tross for at man skulle tro at en bolig – som objekt – har samme verdi enten det er en rik eller en mindre rik som besitter den. Forskjellene i befolkningen øker med dette dramatisk. Mens enkelte har penger til å investere i mer – og ta mer styring i markedet, sitter andre igjen med store problemer med å betjene gjeld og familiehusholdningen. Provisjonene til bankene er til å bli flau av! Et annet forhold, som bidrar til å drive boligprisene oppover, er bankenes/ meglernes provisjoner. Enkelte banker beregner seg i dag opp til 2,75 % provisjon ved salg. En side ved et slikt prosentbasert provisjonssystem, er meglerne forsøker å drive boligprisene opp. Det er ikke uvanlig provisjonsbeløpet for salg av en bolig i dag fort kommer opp i nærmere 100 000 kroner. Etter min oppfatning bør det settes et tak fra myndighetenes side på hvor mye provisjon bankene/ meglerne kan ta ved salg av boliger. Arbeidstakere og trygdede forgjeldes! Økte boligpriser, og dermed behov for økte låneopptak hos mange, gir det utslag at prisene på utleieboliger stiger i tilsvarende takt. Det gjør at mange lavlønte og ubemidlede opplever det som nærmest uoverkommelig å opparbeide seg kapital til å kunne skaffe seg egen bolig – fordi store deler av inntekten går til å betale høye priser på utleieboliger. Dette systemet medfører dessuten til at mange unge blir boende lenge hjemme hos foreldrene, og forsinker på denne måten ungdommens løsrivingsprosess fra foreldre og pårørende. Dette er prisen – og et av utviklingstrekkene som vårt samfunn har oppnådd – gjennom å åpne opp for det markedsliberaliserte lønns-, utlåns- og boligsystemene som vi har i dag. De som våger seg inn på boligmarkedet – gjør at mange forgjeldes for store deler av voksenlivet. Gjenreis den sosiale boligbyggingen! Det må derfor være en viktig målsetting å gjenreise den sosiale boligbyggingen! Det vil hele vårt samfunn tjene på, spesielt de unge og de som har liten egenkapital til å skaffe seg sin egen førstegangsbolig. Og det haster! SSB prognoser tilsier at det trengs en rask endringsprosess! Ny sosialdemokratisk boligpolitikk – ikke ny boligminister! Vi trenger en ny sosialdemokratisk boligpolitikk for befolkningen og fellesskapet, ikke en boligminister – slik det er reist forslag om i disse dager. En boligminister kan være et aktuelt tema – men det er først etter at Norge har fått på plass en ny boligpolitikk! Etableres det en ordning med egen boligminister er sannsynligheten stor for av vedkommende blir mest opptatt av å tekke de rå kyniske boligspekulanter fremfor å hjelpe de som virkelig trenger ”et hjem” – ikke et spekulasjonsobjekt!