Behov for å tenke nytt innenfor landbruk?

Årets jordbruksoppgjør endte i havari. Vi fikk/ får oppleve aksjoner fra bondenæringen. Tilbudet staten ønsket å gi bøndene var for lavt, og oppleves selvsagt som en stor provokasjon mot jordbruksprodusentene tatt i betraktning hva gjødselprodusenter, grossistkjeder og matvarekjedene virkelig vasser i overskudd og fortjenester. Ingen i Norge tjener seg rikere raskere enn nettopp ”matbaronene”. Jeg hører med blant dem som støtter de bøndene som lever av jordbruket sine aksjoner, og jeg støtter kampen mot den enorme makten kjedene har fått over matvareproduksjon og salg – som er uverdig og uetisk! Prisutvikling på melk og kjøtt Det er presentert et regnestykke (Røros-bøndene) som viser at for en liter melk var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 2,58 – mot kr 4,43 i 2010 – dvs en økning på 72 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 5,79 i 1959 – mot kr 15,11 i 2010 – dvs en økning på 161 %. Det samme regnestykke for storfekjøtt viser at for en kilo kjøtt var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 30,65 – mot kr 33.38 i 2010 – dvs en økning på 9 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 90.30 – mot kr 187,68 i 2010 – dvs en økning på 108 %. Store overskudd Det betyr at fortjenestene ligger andre steder enn hos bonden. Kravet fra bøndene var på 2,2 mrd kr – mot statens tilbud var på 900 mill kr. Avstanden mellom partene var stor. Til sammenligning er utbyttet som gjødselsprodusentene tar ut i år på ca 2 mrd kroner. Reitan-gruppen alene hadde et overskudd i 2010 på ca 2,2 mrd kroner. Norges-gruppen hadde et overskudd i 2011 – også på 2,2 mrd kroner. Kanskje ikke så rart at mange reiser til Sverige for å handle når man er vitne til hva slags påslag det er mulig å ta ut i fortjenester i Norge? Hovedproblemet ligger i at politikerne har tilpasset seg markedsliberalismens og markedsmaktens prinsipper på bekostning av beredskapshensyn, befolkningen, demokratisk styring og kontroll av matproduksjon, samt fornyelse/ utvikling av norsk landbruk i et langsiktig perspektiv! I det ligger det hensynet til forventet befolkningsvekst. Behov for nytenkning Men det er behov for å tenke nytt innen landbruket! Det er – i hvert fall – minst to grupper av bønder. Den ene er de som har sin inntekt fra landsbruket, og de som har landsbruk som en binæring. Eksempelvis er det opplyst i en undersøkelse fra en kommune i Norge – som følger; Denne kommunen har ca 5 000 innbyggere, og hvor det er opplyst at landbruk er en av hovednæringene i kommunen. Kommunen har registrert ca 180 gårdsbruk. Det er opplyst at det bare er 23 av gårdsbrukene hvor eneste inntekt er det som hentes ut fra gården. Disse bøndene representerer en viktig ressurs når de sender dyrene ut på beite – og derigjennom bidrar til å holde vegetasjonen nede. Det betyr at på de øvrige 157 gårdsbrukene er det minst en i husstanden, kanskje to, på gården som har sine hovedinntekter utenfor gården. Grovt sett kan man anta at de 23 gårdbrukene som bare lever av gårdsinntekt, er de som har dyrehold som en viktig del av inntektene, og at en stor andel av de øvrige ”bøndene” stort sett ”er bonde på røde kalender dager”. Det er åpenbart at det er de 23 gårdbrukene som virkelig har kommet dårlig ut økonomisk over tid! Subsidiene/ avskrivningsregler treffer feil Carl Otto Løvenskiold hadde en formue på 187 millioner kroner i 2010. Likevel får han landbruksstøtte fra staten på 1,36 millioner kroner. Mens gjennomsnittsbonden får et tilskudd på ca 114 000 kroner pr år (2010-tall). Det å skaffe seg et gårdbruk, åpner generelt for mange avskrivningsmuligheter, og dermed lav skatt. Er det riktig at andelen ”hobby-bonden”, dvs de som er ute og jobber på gården noen få røde kalender dager i året, og med hovedinntekt fra arbeid utenfor gården, får de samme avskrivningsmulighetene og subsidiene som eksempelvis de som ensidig lever av gårdbruk (matvareproduksjon)? Vi er et land med bare ca 5 mill innbyggere. Det ligger en begrensning på hvor mye befolkningen kan belastes av økonomiske kostnader. Hvordan bør landbruket innrettes? Jeg har ingen sterke meninger om konkret hvordan landbruket bør innrettes. Men det viktige for Norge som nasjon, og nasjonens bruk av fellesskapets midler til å understøtte landsbruket, tilsier at de bøndene som tenker langsiktig, bærekraftig og miljørettet landbruk, og med hovedmål å sikre størst mulig beredskap/ selvbergingsgrad for den norske befolkningen (nasjonen), er de som bør belønnes mest. I en slik tenkning ligger dyrehold som bidrar til å holde vegetasjon nede, og en bærekraftig forvaltning av skogsarealene. Mitt budskap er at dagens overføringsordninger til landbruket er kommet helt ut av kurs – og som i for stor grad ensidig belønner de største og rikeste. Det er lite fremtidsrettet – i hvert fall så lenge mange av bøndene gir opp bondeyrket, og dermed viktige arbeidsplasser rundt om i Norge.