Bruddet i landbruksoppgjøret

Hva skjer med forhandlingsklimaet mellom samfunnsgrupper og det offentlige? På generelt grunnlag er det grunn til stille dette spørsmålet. Landsbruksoppgjøret havnet i brudd – nær sagt før det hadde begynt. Da må det være noe fundamentalt feil med forhandlingsviljen - hvor hensynet til provokasjon/ mistillit går foran viljen til å finne gode partsløsninger. Parallelt med landsbruksoppgjøret er det opplyst at aksjonærene i gjødselprodusenten Yara tar ut omtrent det dobbelte i utbytte som det kronebeløpet som tilbys bøndene i landsbruksoppgjøret (Nasjonen 11.05.2012). Betyr det at landbruket i Norge fordyres unødig gjennom overprising på eksempelvis gjødsel (men sikkert på annet produksjonsutstyr)? Overprising som i tilfelle fordyrer produksjonen av matvarer. De kjempestore fortjenestene til ”matvarebaronene” (matvarekjedene) viser for det første hvor makta ligger vedrørende matvareproduksjon – den er privatisert. Ingen har greid å tjene seg styrtrike raskere enn matvarebaronene i Norge i nyere tid. For det andre viser fortjenestene til ”matvarebaronene” at det skjer en urimelig skjevdeling av fortjenestene på store deler av matvareproduksjonen i disfavør produsentene. Summen av ovennevnte er det den enkelte forbruker som må betale – og prisene på matvarer i Norge er blitt så dyre – beklageligvis – at mange finner det mer lønnsomt å reise til Øst-Europa på handel. Matvareproduksjon er en del av forsvars- og beredskapstjenesten i Norge. Det er ganske ille at staten tilsynelatende ikke har et visst demokratisk grep om matvareproduksjonen og tilgang på mat til befolkningen! Politikere, matvareprodusenter og distribusjon/ utsalg må i denne forbindelsen ta et samfunnsansvar – og løsrive seg fra Margareth Thatchers (tidligere statsminister i Storbritannia) filosofi om at “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser” (privat kjedemakt). Hva kan vi lære av bruddet i landbruksforhandlingene? Det er nå oppstått en virkelig grunn til å stille spørsmålet om man ikke må både tenke og handle nytt innenfor landbruk (produksjon), foredling/ distribusjon, og matvarekjedenes makt – dvs tenke helhetlig og geografiske avstander ut fra beredskapshensyn? Det handler om å ta samfunnsansvar! Det betyr samtidig at man må ta et oppgjør med markedsliberalismen og regnskapssystemene underlagt New Public Management-filosofien i matvarespørsmål – dvs et oppgjør med tenkningen om Norge består av ”bare individer – som arbeider for sine egne interesser”! I spørsmål om tilgang på mat til befolkningen må vi tenke fellesskap!