Det er i disse dager er det nedsatt en ekspertgruppe vedrørende sykefravær, med følgende sammensetning;
Seniorforskar Arnstein Mykletun, Bergen (leiar)Forskningsdirektør Hege Randi Eriksen, BergenSeniorøkonom Knut Røed, OppegårdFastlege Gisle Schmidt, OsloFastlege Anette Fosse, Mo i RanaAss. direktør Bjørn Guldvog, OsloOverlege Grete Damberg, AskerFylkesdirektør Ellen Christine Christiansen, Oslo
Hva slags kompetanse er det fra partene i arbeidslivet her? Hvordan er det mulig å kalle dette et ”ekspert”utvalg uten å ha med partene i arbeidslivet? Hvordan skal et slikt sammensatt utvalg oppnå tillit?
Ekspertgruppen har fått følgende mandat:
Mandat for ekspertgruppe som skal vurdere mulige administrative tiltak som vil kunne redusere sykefraværet BakgrunnSom grunnlag for de videre vurderinger og drøftinger om en videre IA-avtale, er det behov for en vurdering av mulige administrative tiltak ut over de som er nedfelt i IA-avtalen i dag, som kan bidra til en klar reduksjon i sykefraværet. Vurderingene bør bygge på tidligere erfaringer fra Norge og andre land, og annen tilgjengelig kunnskap om sykefraværsutviklingen og ”driverne” bak sykefraværet.
Mål for arbeidet
Den faglige vurderingen av mulige administrative tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet skal inngå i det materialet som myndighetene og partene skal legge til grunn for drøftingene om innholdet i en ny IA-avtale. Målet med arbeidet i ekspertgruppen er å komme opp med forslag til endringer i regelverk og administrative oppfølgingssystemer som kan bidra til å redusere fraværet. Det er behov for en vurdering og anbefaling både av tiltak som kan iverksettes på kort sikt og tiltak som må planlegges forberedes over noe lengre tid.
Gjennomgangen skal baseres på en analyse av det systemet vi har i Norge i dag og etterlevelsen av dette. Det siste inkluderer en vurdering av de muligheter, motivasjonsfaktorer og betingelser arbeidstakerne, virksomhetene, sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten har for å bidra til redusert fravær hver for seg og sammen. I denne sammenheng blir det spesielt viktig å vurdere sykmelders rolle. Som et ledd i arbeidet skal ekspertgruppen også vurdere effekten av tiltak som er implementert de siste årene. I tillegg er det bl.a. viktig å vurdere virkemiddelbruken og erfaringene fra Sverige. Basert på en slik gjennomgang skal det legges fram forslag til endringer som kan bidra til vesentlig redusert sykefravær. Forslagene må også ses i lys av de andre delmålene i IA-avtalen. Eksempler på tiltak som skal vurderes vil være:
• Bedre oppfølging og nye tilpasninger i de krav som ga betydelig fall i sykefraværet i 2004. I 2004 ble det bl.a. innført et aktivitetskrav for å få rett til sykepenger, unntatt når medisinske grunner klart er til hinder for det. Et annet krav i endringene fra 2004 var mer bruk av gradert sykmelding og innstramning i bruken av aktiv sykmelding. Utvalget bes vurdere om økningen i sykefraværet etter fallet i 2004 skyldes mindre stram praktisering av regelverket, og eventuelt foreslå tiltak mot dette, herunder bedre oppfølging og kontroll fra myndighetenes side.
• Gjennomgang av dagens ”stopp-punkter” for langtids sykmeldte og vurdering av tiltak for å styrke disse og gjøre dem mer effektive: 6 uker (oppfølgingsplan), 12 uker (dialogmøte organisert av arbeidsgiver), 26 uker (dialogmøte organisert av Arbeids- og velferdsetaten). Bruk av rådgivende lege i forbindelse med stoppunktene bør vurderes.
• Aktivitetskrav til arbeidstaker (evt. fylle eksisterende med konkret innhold). Krav til aktivitet vil kunne forebygge mer langvarige uførekarrierer. Eksempler på tiltak kan være regelmessige og systematiske melderutiner, krav til deltakelse på tiltak og behandlingsopplegg ved lengre fravær.
• Styrking av sykmelders ”portvokterrolle” ved bl.a. utvikling av beslutningsstøtte (veiledning) knyttet til lengde og gradering av sykmelding. Utvalget bes blant annet vurdere fastere normer for sykmelding ved ulike diagnoser slik de har utviklet i Sverige. Også andre former for normering og beslutningsstøtte bør inngå i utvalgets arbeid. Hensiktsmessig videre prosess på dette området vurderes.
Organisering av arbeidet
Det opprettes en faglig ekspertgruppe for å skissere og vurdere mulige administrative tiltak mv. som kan bidra til å redusere sykefraværet. Det oppnevnes også en referansegruppe for dette arbeidet med representanter fra partene i arbeidslivet. Referansegruppen holdes orientert om arbeidet underveis og kan gi innspill til arbeidsgruppens arbeid.Det opprettes et sekretariat for ekspertgruppen som ledes av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Ekspertgruppen fremlegger sine vurderinger for Arbeidsdepartementet innen 1. februar 2010. Det er nødvendig at fristen holdes.
……
Det er bekymringsfullt at den rød-grønne regjeringen, ved statsministeren, nå synes å omfavne den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt politikk, dvs si høyrepolitikk! Når det i tillegg nedsettes utvalg med en slik ensidig sammensetning – så er det bekymringsfullt.Stoltenberg III-regjeringen sin utøvelse av politikk begynner å ligne bekymringsfullt mye på Stoltenberg I-regjeringen (den regjeringen som det norske folk ikke ville ha) – hvor New Public Management og synspunkter fra BI ble veldig markante.
Det er også bekymringsfullt at det offisielle Norge ikke lengre har tillit til fastlegene og fastlegeordningen – siden det snakkes høyt om at andre enn fastlegen skal avgjøres fremtidige sykemeldinger.
Jeg håper at når den nye IA-avtalen skal fremlegges, at den blir gitt en grundig og riktig partsbehandling. Slik debatten nå fremstår, viser Stoltenberg II-regjeringen en tendens til å vise 100 % tillit til høyrepolitikk og arbeidsgivere, mistillit til arbeidstakere som fremstilles som en gruppe notoriske unnasluntrere, og at fastlegene er inkompetente til å vurdere arbeidstakeres sykdomsbilde.
Hva med å konfrontere arbeidsgiverne/ bedriftslederne på hva de har levert av forebyggende arbeid og det å fylle opp IA-avtalens innhold. Jeg skulle ønske at arbeidgivere/ bedriftsledere kunne bli mål på hva de faktisk har levert på IA-arbeidets tre delmål! Min spådom er at da måtte mange av dem skifte jobb fordi de sluntrer unna innholdet i IA-avtalen! Men svikt hos arbeidsgivere/ arbeidsledere virker til ikke å væreet tema verken hos Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt (Moderatarne) eller statsminister Jens Stoltenberg.
mandag 30. november 2009
lørdag 28. november 2009
Arbeidstaker eller arbeidsgiver, venstre- eller høyrepolitikk?
Det er nå en gang slik i det norske arbeidsliv at enten er man arbeidstaker, eller så er man arbeidsgiver/ selvstendig (enkeltmannsforetak).
Er man arbeidstaker, er det to valg; Enten å være organisert, eller å være uorganisert (dvs snylte på andre).
Politisk er det to valg.
Enten stemmer man på høyrepolitikk, dvs at man stemmer for økte forskjeller mellom folk - gjennom å motarbeide arbeidstakernes interesser og svekke arbeidstakernes sikkerhetsnett (velferdstjenester og arbeidsmiljø). De velgerne som passer inn på høyresiden i politikken er arbeidsgivere/ selvstendige (enkeltmannsforetak) som ikke ønsker solidaritet og utjamning med arbeidstakerne (helhetlig samfunnsansvar og samfunnsutvikling).
Det andre valget er å stemme på venstrepolitikk, dvs at man stemmer for et fellesskap (demokrati), solidaritet og fordeling. Det vil si å være opptatt av en velferdsstat hvor alle gis muligheter til å ha et anstendig og trygt liv, samt trygge arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.
Sånn sett burde det bare vært to partier, dvs et "høyre-" og et "venstreparti". Alle andre partier representerer bare særinteresser, eller gjennom at partiene er drevet frem av personligheter som ville hatt store problemer med å samarbeide/ innordne seg på annen måte.
Alt det en fagforening foretar seg utad, handler om politikk - nærmere definert som ”arbeidstakernes interesser”!
Er man organisert, er det to valg.
Enten er man organisert et en fagorganisasjon som tar et helhetlig samfunnsansvar, og som ivaretar både arbeidstakere og arbeidsgivere/selvstendige, og som bygger sin politikk på fellesskap (demokrati), solidaritet og fordeling – dvs LO.
Eller så er man organisert i hovedsammenslutninger som kun er interessert i særinteresser for seg og sine – uten spesiell omtanke på fellesskapet (demokrati), solidaritet, fellesskap og fordeling. Eller sagt på en annen måte; De som velger andre hovedsammenslutninger enn LO – er arbeidstakere – som tror/ innbiller seg at fagforeningsarbeid ikke handler om politikk, og som tror at det er mulig å anvende høyresidens tankegods (individbasert) inn i fagforeningspolitikk. Det er selvsagt ikke mulig.
Derfor har Roar Flåthen helt rett når han mener at Unio og YS er gratispassasjerer. Takket være et sterkt LO, har ikke særinteressene og høyresidens tankegods som råder i andre hovedsammenslutninger fått den gjennomslagskraften som disse hovedsammenslutningene står for.
Er man arbeidstaker, er det to valg; Enten å være organisert, eller å være uorganisert (dvs snylte på andre).
Politisk er det to valg.
Enten stemmer man på høyrepolitikk, dvs at man stemmer for økte forskjeller mellom folk - gjennom å motarbeide arbeidstakernes interesser og svekke arbeidstakernes sikkerhetsnett (velferdstjenester og arbeidsmiljø). De velgerne som passer inn på høyresiden i politikken er arbeidsgivere/ selvstendige (enkeltmannsforetak) som ikke ønsker solidaritet og utjamning med arbeidstakerne (helhetlig samfunnsansvar og samfunnsutvikling).
Det andre valget er å stemme på venstrepolitikk, dvs at man stemmer for et fellesskap (demokrati), solidaritet og fordeling. Det vil si å være opptatt av en velferdsstat hvor alle gis muligheter til å ha et anstendig og trygt liv, samt trygge arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.
Sånn sett burde det bare vært to partier, dvs et "høyre-" og et "venstreparti". Alle andre partier representerer bare særinteresser, eller gjennom at partiene er drevet frem av personligheter som ville hatt store problemer med å samarbeide/ innordne seg på annen måte.
Alt det en fagforening foretar seg utad, handler om politikk - nærmere definert som ”arbeidstakernes interesser”!
Er man organisert, er det to valg.
Enten er man organisert et en fagorganisasjon som tar et helhetlig samfunnsansvar, og som ivaretar både arbeidstakere og arbeidsgivere/selvstendige, og som bygger sin politikk på fellesskap (demokrati), solidaritet og fordeling – dvs LO.
Eller så er man organisert i hovedsammenslutninger som kun er interessert i særinteresser for seg og sine – uten spesiell omtanke på fellesskapet (demokrati), solidaritet, fellesskap og fordeling. Eller sagt på en annen måte; De som velger andre hovedsammenslutninger enn LO – er arbeidstakere – som tror/ innbiller seg at fagforeningsarbeid ikke handler om politikk, og som tror at det er mulig å anvende høyresidens tankegods (individbasert) inn i fagforeningspolitikk. Det er selvsagt ikke mulig.
Derfor har Roar Flåthen helt rett når han mener at Unio og YS er gratispassasjerer. Takket være et sterkt LO, har ikke særinteressene og høyresidens tankegods som råder i andre hovedsammenslutninger fått den gjennomslagskraften som disse hovedsammenslutningene står for.
søndag 22. november 2009
Tenk om
Hvordan ville befolkningen reagert om 27 Fremskrittsparti/ Høyrepolitikere tilegnet seg makten og retten til å velge statsminister og utenriksminister, under et nærmest privat arrangement forbeholdt høyresiden elite i Norge? Tenk deg den tanken.
I disse dager har EU valgt sin første president og utenriksminister, dvs Herman von Rompuy som president, og Cathrine Ashton som utenriksminister.
Det er bare å konstatere at prosessen med å finne frem til en felles presidentkandidat og utenriksministerkandidat har ingen forankring i befolkningen – og dermed velgerne - i EU. Kandidaturene til EUs president og utenriksminister har heller ingen forankring ide enkelte lands partiorganisasjoner. Her har toppene fra høyrepartiene valgt på egenhånd! Slik fungerer demokratiet i EU.
Ved valget til EU-parlamentet tidligere i år, var det bare ca 43,1 % av EUs stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten – et alarmerende lavt tall.
De velgerne som benytter seg lojalt av stemmeretten i EU, er trolig i hovedsak den rike delen av befolkningen – de som har personlig økonomisk vinning av høyrepolitikk, mens arbeidstakere er større grad er blitt likegyldige. Arbeidstakere og deres fagorganisasjoner blir overkjørt av politikere og de (de høyrestyrte) EU-domstolene i arbeidsrettssaker. Arbeidstakerne ser at politikerne – med støtte av EU-domstolene, traktater og direktiver - driver frem et todelt arbeidsmarked – dvs fremvekst av en ny underklasse. Ungdomsopptøyene i Frankrike for en tid tilbake viser fremveksten av nye underklasser, og at disse menneskene står nærmest uten verdi for EU og EU-politikken. Hva har arbeiderklassen da å tjene på å bruke stemmeretten - på et system og en politikk som gjennom direktiver og traktater som har til hensikt å ytterligere frata dem enda flere rettigheter – støttet av EU-domstolene som åpenbart mp være politiske høyreorienterte.
EU er en konstruksjon styrt av markedsliberalisme, med utspring i New Public Management, det vil si et system hvis formål er å svekke offentlig styring, kontroll og revisjon, samt drive fagforeningsknusing og frata arbeidstakere faglige opparbeidede rettigheter, og rive ned velferd, samt eksisterende fordelings- og utjamningspolitikk. Svekkelsene i pensjons- og stønadssystemer som har gått som en rød tråd i EU-landene seneste årene, innføring av tjenestedirektivet, og EU-domstolenes kyniske fremming av sosial dumping i sine domsavsigelser – er dermed svekkelse av fagforeningsmakt (og tilsvarende øking av arbeidsgivermakt).
Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU (reguleringsstat), der medlemslandene vil miste dagens vetorett på en rekke områder. Det vil trolig ha den konsekvens at høyrepolitikken blir ennå mer styrket og forankret. I dag består EU av 26 land som man kan definere at er styrt av høyresidens partier - dvs med en politikk som politisk ligger et sted mellom høyre og Fremskrittspartiets politikk målt etter norsk målestokk. I et slikt system har ikke sosialdemokratiets verdier og forankring noen muligheter til og nå frem. Sosialdemokratiets verdier og forankringer vil bli stoppet av vedtatt av EUs direktiver og traktater.
Sosialdemokratiet i store deler av Europa ligger i dag med brukket rygg. Det er vanskelig å se for seg en snarlig mobilisering og oppbygging av de sosialdemokratiske partiene igjen, slik at det blir et flertall for sosialdemokratisk politikk i Europa, og dermed en mulighet for å reversere den markedsliberalistiske politikken som føres. Bordet fanger EU-landene så sterkt gjennom de vedtatte direktivene og traktatene, at velgerne har store problemer med å se forskjell på høyre- og venstresidens politikk i praksis. Det forklarer i stor grad den lave valgdeltakelsen (43.1 %) ved valget til EU-parlamentet.
EU styres derfor i dag av 27 land, med en politikk som grovt sett kan sammenlignes med den Høyre og Fremskrittspartiet ville ført om de hadde hatt makt i Norge i dag.
Når EU nå valgte president og utenriksminister, så har EU-parlamentet bare 43,1 % av de stemmeberettigede bak seg. Deretter har EU-landene, med 27 mer eller mindre høyreorienterte statsledere i spissen bestemt hvem som skal trone posten som EU president og utenriksminister.
Lenge leve demokratiet (om det er noe igjen av det i EU)!
I disse dager har EU valgt sin første president og utenriksminister, dvs Herman von Rompuy som president, og Cathrine Ashton som utenriksminister.
Det er bare å konstatere at prosessen med å finne frem til en felles presidentkandidat og utenriksministerkandidat har ingen forankring i befolkningen – og dermed velgerne - i EU. Kandidaturene til EUs president og utenriksminister har heller ingen forankring ide enkelte lands partiorganisasjoner. Her har toppene fra høyrepartiene valgt på egenhånd! Slik fungerer demokratiet i EU.
Ved valget til EU-parlamentet tidligere i år, var det bare ca 43,1 % av EUs stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten – et alarmerende lavt tall.
De velgerne som benytter seg lojalt av stemmeretten i EU, er trolig i hovedsak den rike delen av befolkningen – de som har personlig økonomisk vinning av høyrepolitikk, mens arbeidstakere er større grad er blitt likegyldige. Arbeidstakere og deres fagorganisasjoner blir overkjørt av politikere og de (de høyrestyrte) EU-domstolene i arbeidsrettssaker. Arbeidstakerne ser at politikerne – med støtte av EU-domstolene, traktater og direktiver - driver frem et todelt arbeidsmarked – dvs fremvekst av en ny underklasse. Ungdomsopptøyene i Frankrike for en tid tilbake viser fremveksten av nye underklasser, og at disse menneskene står nærmest uten verdi for EU og EU-politikken. Hva har arbeiderklassen da å tjene på å bruke stemmeretten - på et system og en politikk som gjennom direktiver og traktater som har til hensikt å ytterligere frata dem enda flere rettigheter – støttet av EU-domstolene som åpenbart mp være politiske høyreorienterte.
EU er en konstruksjon styrt av markedsliberalisme, med utspring i New Public Management, det vil si et system hvis formål er å svekke offentlig styring, kontroll og revisjon, samt drive fagforeningsknusing og frata arbeidstakere faglige opparbeidede rettigheter, og rive ned velferd, samt eksisterende fordelings- og utjamningspolitikk. Svekkelsene i pensjons- og stønadssystemer som har gått som en rød tråd i EU-landene seneste årene, innføring av tjenestedirektivet, og EU-domstolenes kyniske fremming av sosial dumping i sine domsavsigelser – er dermed svekkelse av fagforeningsmakt (og tilsvarende øking av arbeidsgivermakt).
Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU (reguleringsstat), der medlemslandene vil miste dagens vetorett på en rekke områder. Det vil trolig ha den konsekvens at høyrepolitikken blir ennå mer styrket og forankret. I dag består EU av 26 land som man kan definere at er styrt av høyresidens partier - dvs med en politikk som politisk ligger et sted mellom høyre og Fremskrittspartiets politikk målt etter norsk målestokk. I et slikt system har ikke sosialdemokratiets verdier og forankring noen muligheter til og nå frem. Sosialdemokratiets verdier og forankringer vil bli stoppet av vedtatt av EUs direktiver og traktater.
Sosialdemokratiet i store deler av Europa ligger i dag med brukket rygg. Det er vanskelig å se for seg en snarlig mobilisering og oppbygging av de sosialdemokratiske partiene igjen, slik at det blir et flertall for sosialdemokratisk politikk i Europa, og dermed en mulighet for å reversere den markedsliberalistiske politikken som føres. Bordet fanger EU-landene så sterkt gjennom de vedtatte direktivene og traktatene, at velgerne har store problemer med å se forskjell på høyre- og venstresidens politikk i praksis. Det forklarer i stor grad den lave valgdeltakelsen (43.1 %) ved valget til EU-parlamentet.
EU styres derfor i dag av 27 land, med en politikk som grovt sett kan sammenlignes med den Høyre og Fremskrittspartiet ville ført om de hadde hatt makt i Norge i dag.
Når EU nå valgte president og utenriksminister, så har EU-parlamentet bare 43,1 % av de stemmeberettigede bak seg. Deretter har EU-landene, med 27 mer eller mindre høyreorienterte statsledere i spissen bestemt hvem som skal trone posten som EU president og utenriksminister.
Lenge leve demokratiet (om det er noe igjen av det i EU)!
Tenk om
Hvordan ville befolkningen reagert om 27 Fremskrittsparti/ Høyrepolitikere tilegnet seg makten og retten til å velge statsminister og utenriksminister, under et nærmest privat arrangement forbeholdt høyresiden elite i Norge? Tenk deg den tanken.
I disse dager har EU valgt sin første president og utenriksminister, dvs Herman von Rompuy som president, og Cathrine Ashton som utenriksminister.
Det er bare å konstatere at prosessen med å finne frem til en felles presidentkandidat og utenriksministerkandidat har ingen forankring i befolkningen – og dermed velgerne - i EU. Kandidaturene til EUs president og utenriksminister har heller ingen forankring ide enkelte lands partiorganisasjoner. Her har toppene fra høyrepartiene valgt på egenhånd! Slik fungerer demokratiet i EU.
Ved valget til EU-parlamentet tidligere i år, var det bare ca 43,1 % av EUs stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten – et alarmerende lavt tall.
De velgerne som benytter seg lojalt av stemmeretten i EU, er trolig i hovedsak den rike delen av befolkningen – de som har personlig økonomisk vinning av høyrepolitikk, mens arbeidstakere er større grad er blitt likegyldige. Arbeidstakere og deres fagorganisasjoner blir overkjørt av politikere og de (de høyrestyrte) EU-domstolene i arbeidsrettssaker. Arbeidstakerne ser at politikerne – med støtte av EU-domstolene, traktater og direktiver - driver frem et todelt arbeidsmarked – dvs fremvekst av en ny underklasse. Ungdomsopptøyene i Frankrike for en tid tilbake viser fremveksten av nye underklasser, og at disse menneskene står nærmest uten verdi for EU og EU-politikken. Hva har arbeiderklassen da å tjene på å bruke stemmeretten - på et system og en politikk som gjennom direktiver og traktater som har til hensikt å ytterligere frata dem enda flere rettigheter – støttet av EU-domstolene som åpenbart mp være politiske høyreorienterte.
EU er en konstruksjon styrt av markedsliberalisme, med utspring i New Public Management, det vil si et system hvis formål er å svekke offentlig styring, kontroll og revisjon, samt drive fagforeningsknusing og frata arbeidstakere faglige opparbeidede rettigheter, og rive ned velferd, samt eksisterende fordelings- og utjamningspolitikk. Svekkelsene i pensjons- og stønadssystemer som har gått som en rød tråd i EU-landene seneste årene, innføring av tjenestedirektivet, og EU-domstolenes kyniske fremming av sosial dumping i sine domsavsigelser – er dermed svekkelse av fagforeningsmakt (og tilsvarende øking av arbeidsgivermakt).
Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU (reguleringsstat), der medlemslandene vil miste dagens vetorett på en rekke områder. Det vil trolig ha den konsekvens at høyrepolitikken blir ennå mer styrket og forankret. I dag består EU av 26 land som man kan definere at er styrt av høyresidens partier - dvs med en politikk som politisk ligger et sted mellom høyre og Fremskrittspartiets politikk målt etter norsk målestokk. I et slikt system har ikke sosialdemokratiets verdier og forankring noen muligheter til og nå frem. Sosialdemokratiets verdier og forankringer vil bli stoppet av vedtatt av EUs direktiver og traktater.
Sosialdemokratiet i store deler av Europa ligger i dag med brukket rygg. Det er vanskelig å se for seg en snarlig mobilisering og oppbygging av de sosialdemokratiske partiene igjen, slik at det blir et flertall for sosialdemokratisk politikk i Europa, og dermed en mulighet for å reversere den markedsliberalistiske politikken som føres. Bordet fanger EU-landene så sterkt gjennom de vedtatte direktivene og traktatene, at velgerne har store problemer med å se forskjell på høyre- og venstresidens politikk i praksis. Det forklarer i stor grad den lave valgdeltakelsen (43.1 %) ved valget til EU-parlamentet.
EU styres derfor i dag av 27 land, med en politikk som grovt sett kan sammenlignes med den Høyre og Fremskrittspartiet ville ført om de hadde hatt makt i Norge i dag.
Når EU nå valgte president og utenriksminister, så har EU-parlamentet bare 43,1 % av de stemmeberettigede bak seg. Deretter har EU-landene, med 27 mer eller mindre høyreorienterte statsledere i spissen bestemt hvem som skal trone posten som EU president og utenriksminister.
Lenge leve demokratiet (om det er noe igjen av det i EU)!
I disse dager har EU valgt sin første president og utenriksminister, dvs Herman von Rompuy som president, og Cathrine Ashton som utenriksminister.
Det er bare å konstatere at prosessen med å finne frem til en felles presidentkandidat og utenriksministerkandidat har ingen forankring i befolkningen – og dermed velgerne - i EU. Kandidaturene til EUs president og utenriksminister har heller ingen forankring ide enkelte lands partiorganisasjoner. Her har toppene fra høyrepartiene valgt på egenhånd! Slik fungerer demokratiet i EU.
Ved valget til EU-parlamentet tidligere i år, var det bare ca 43,1 % av EUs stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten – et alarmerende lavt tall.
De velgerne som benytter seg lojalt av stemmeretten i EU, er trolig i hovedsak den rike delen av befolkningen – de som har personlig økonomisk vinning av høyrepolitikk, mens arbeidstakere er større grad er blitt likegyldige. Arbeidstakere og deres fagorganisasjoner blir overkjørt av politikere og de (de høyrestyrte) EU-domstolene i arbeidsrettssaker. Arbeidstakerne ser at politikerne – med støtte av EU-domstolene, traktater og direktiver - driver frem et todelt arbeidsmarked – dvs fremvekst av en ny underklasse. Ungdomsopptøyene i Frankrike for en tid tilbake viser fremveksten av nye underklasser, og at disse menneskene står nærmest uten verdi for EU og EU-politikken. Hva har arbeiderklassen da å tjene på å bruke stemmeretten - på et system og en politikk som gjennom direktiver og traktater som har til hensikt å ytterligere frata dem enda flere rettigheter – støttet av EU-domstolene som åpenbart mp være politiske høyreorienterte.
EU er en konstruksjon styrt av markedsliberalisme, med utspring i New Public Management, det vil si et system hvis formål er å svekke offentlig styring, kontroll og revisjon, samt drive fagforeningsknusing og frata arbeidstakere faglige opparbeidede rettigheter, og rive ned velferd, samt eksisterende fordelings- og utjamningspolitikk. Svekkelsene i pensjons- og stønadssystemer som har gått som en rød tråd i EU-landene seneste årene, innføring av tjenestedirektivet, og EU-domstolenes kyniske fremming av sosial dumping i sine domsavsigelser – er dermed svekkelse av fagforeningsmakt (og tilsvarende øking av arbeidsgivermakt).
Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU (reguleringsstat), der medlemslandene vil miste dagens vetorett på en rekke områder. Det vil trolig ha den konsekvens at høyrepolitikken blir ennå mer styrket og forankret. I dag består EU av 26 land som man kan definere at er styrt av høyresidens partier - dvs med en politikk som politisk ligger et sted mellom høyre og Fremskrittspartiets politikk målt etter norsk målestokk. I et slikt system har ikke sosialdemokratiets verdier og forankring noen muligheter til og nå frem. Sosialdemokratiets verdier og forankringer vil bli stoppet av vedtatt av EUs direktiver og traktater.
Sosialdemokratiet i store deler av Europa ligger i dag med brukket rygg. Det er vanskelig å se for seg en snarlig mobilisering og oppbygging av de sosialdemokratiske partiene igjen, slik at det blir et flertall for sosialdemokratisk politikk i Europa, og dermed en mulighet for å reversere den markedsliberalistiske politikken som føres. Bordet fanger EU-landene så sterkt gjennom de vedtatte direktivene og traktatene, at velgerne har store problemer med å se forskjell på høyre- og venstresidens politikk i praksis. Det forklarer i stor grad den lave valgdeltakelsen (43.1 %) ved valget til EU-parlamentet.
EU styres derfor i dag av 27 land, med en politikk som grovt sett kan sammenlignes med den Høyre og Fremskrittspartiet ville ført om de hadde hatt makt i Norge i dag.
Når EU nå valgte president og utenriksminister, så har EU-parlamentet bare 43,1 % av de stemmeberettigede bak seg. Deretter har EU-landene, med 27 mer eller mindre høyreorienterte statsledere i spissen bestemt hvem som skal trone posten som EU president og utenriksminister.
Lenge leve demokratiet (om det er noe igjen av det i EU)!
lørdag 21. november 2009
Fremskrittspartiet i fritt fall hos LO-medlemmer!
Det er gledelig å kunne konstatere at oppslutningen om Fremskrittspartiet blant LOs medlemmer har falt fra 22,2 prosent ved stortingsvalget i høst til 14 prosent ved utgangen av oktober. Samme undersøkelse fra Synovate viser at Høyre går frem fra 6,2 prosent til 11,2 prosent, og Arbeiderpartiet går frem fra 53,8 prosent til 54,5 prosent.
Jeg ser det slik at Femskrittspartiet – i en bit for bit politikk – for å demontere velferdsstaten, og gjøre offentlige tjenestetilbud så dårlige at ingen til slutt vil ha dem. Fremskrittspartiets viktigste budskapet for knekke velferdsstaten, og ødelegge for offentlige trygdeordninger, helse- og skoletilbud er å stimulere og bygge opp under “de stigende forventningers misnøye”. Poenger er at alle offentlige tilbud/utgfter må finansieres!
Fremskrittspartiets løsning er å gi store skattelettelser (spesielt ovenfor rike), for derigjennom å påføre landets økonomi med underskudd. Det vil binde kommende genereasjoners skattebetalere til å betale gammel statsgjeld – fordi at vi i dag skal få beholde (lokkes) men noen kroner ekstra i lommeboka. De vil bruke mer penger enn vi har. Vi har sett hvordan tidligere president George W. Bush i USA har gjort dette. Han overtok en god økonomisk status fra tidligere president Bill Clinton, som i ettertid har påført USA en enorm statsgjeld. Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt gjør det samme i disse dager. Han gir den svenske befolkningen nye skattelettelser gjennom å påføre den svenske befolkningen økt statsgjeld.
Fremskrittspartiet gjør i tillegg alt hva de kan for ødelegge for arbeidstakernes og trygdedes rettigheter!
Jeg ser det slik at Femskrittspartiet – i en bit for bit politikk – for å demontere velferdsstaten, og gjøre offentlige tjenestetilbud så dårlige at ingen til slutt vil ha dem. Fremskrittspartiets viktigste budskapet for knekke velferdsstaten, og ødelegge for offentlige trygdeordninger, helse- og skoletilbud er å stimulere og bygge opp under “de stigende forventningers misnøye”. Poenger er at alle offentlige tilbud/utgfter må finansieres!
Fremskrittspartiets løsning er å gi store skattelettelser (spesielt ovenfor rike), for derigjennom å påføre landets økonomi med underskudd. Det vil binde kommende genereasjoners skattebetalere til å betale gammel statsgjeld – fordi at vi i dag skal få beholde (lokkes) men noen kroner ekstra i lommeboka. De vil bruke mer penger enn vi har. Vi har sett hvordan tidligere president George W. Bush i USA har gjort dette. Han overtok en god økonomisk status fra tidligere president Bill Clinton, som i ettertid har påført USA en enorm statsgjeld. Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt gjør det samme i disse dager. Han gir den svenske befolkningen nye skattelettelser gjennom å påføre den svenske befolkningen økt statsgjeld.
Fremskrittspartiet gjør i tillegg alt hva de kan for ødelegge for arbeidstakernes og trygdedes rettigheter!
Etter- og videreutdanningsrettigheter må utvikles og settes i system!
I Norge har arbeidstakere oppnådd mange gode rettigheter i forhold til det å kunne ta etter- og videreutdanning, og som er nedfelt i både i lov- og avtaleverket. Den delen av etter- og videreutdanningsreformen som ennå ikke er løst, er å sikre arbeidstakeren (og eventuelt vedkommendes familie) stønad til livsopphold mens man tar etter- og videreutdanning. Nå er tiden kommet for å finne løsninger også på den økonomiske siden av etter- og videreutdanningsreformen (blant annet stønad til livsopphold).
Betydningen av å skape en virksomhetskultur for ta etter- og videreutdanning har ikke vært noe prioritert tema innenfor mange arbeidstakergrupper.
En erfaring knyttet til den verdensomspennende finanskrisen, har vært og er at flere virksomheter en ellers enten har innstilt sin virksomhet, har nedbemannet, eller foretatt omstillinger (eksempelvis ved at manuelle arbeidsoppgaver blitt automatisert – noe som ofte resulterer i at det oppstår en overtallighet).
Riktig kompetanse (utdanning) til rett tid, er derfor viktig å fokusere på i en tid hvor vi opplever at virksomheter tar i bruk nye produksjons- og datasystemer. Unge mennesker, som kommer rett fra utdanningsinstitusjonene, besitter ofte den ofte den tidsriktige kompetansen, mens eldre arbeidstakere ofte ikke har det. Dermed oppstår det et dilemma. På den ene siden er det slik at arbeidstakere har sterke tradisjoner og rettigheter knyttet til ansiennitet og ansiennitetsprinsipper – og dermed et vern mot oppsigelse. På den andre siden, kan det oppstå den situasjon at virksomheter får problemer med å ta hensyn til ansiennitetsregler når arbeidstakeren mangler den kompetansen som virksomheten trenger - eksempevis etter omstilling til nye produksjonssystemer.
Det å sikre kompetanse og kompetanseutvikling for medarbeidere er først og fremst et ledelsesansvar, selv om også tillitsvalgte har et betydelig ansvar for å medvirke til virksomhetene etablerer systemer for kompetanseutvikling (nedfelt i hovedavtalene), samt at det er utviklet systemer som kan fange opp ordninger med dokumentasjon av den enkeltes realkompetanse (blant annet gjennom medarbeider og utviklingssamtaler). En manglende kultur på det å kontinuerlig sikre arbeidstakerne etter- og videreutdanning (riktig kompetanse til en hver tid), er det grunnlag for å hevde at bidrar til å undergrave rettigheter knyttet til opprettholdelse av ansiennitetsprinsippet.
Har en arbeidstaker førstes gått ut av arbeidslivet som følge av nedbemanninger, oppsigelser osv, er det straks vanskeligere å ta etter- og videreutdanning, fordi trygdereglene er slikt utformet at den angjeldende kan risikere å miste retten til trygdeytelser mens man tar utdanning. Det er derfor grunn til å anta at mange trygdemottakere avstår fra å ta etter- og videreutdanning ut fra økonomiske grunner (redd for ikke å greie daglige økonomiske forpliktelser). Det er uheldig!
I virksomhetene avsettes det normalt en andel av budsjettene til kompetanseheving og kurs. Min opplevelse er at disse midlene ofte blir meget skjevt fordelt. Det som ofte skjer er at de som besitter mye formalkompetanse fra før av – og som tett jobber side om side med virksomhetens øverste ledere, er de som blir høyest prioritert ved fordeling av kompetansemidler i virksomhetene. Mens de ”på gulvet” – ofte med liten formalkompetanse enten aldri, eller bare sporadisk, får tilbud om kurs og kompetanseutvikling. Og om disse får tilbud om kompetansegivende kurs – er det ofte veldige kortvarig kurs. Med andre ord; Ofte skjer det en kraftig skjevdeling av kompetansemidler mellom ulike arbeidstakergrupper. Det at enkelte medarbeidere holdes tilbake mht kompetanseutvikling, kan også ha den virkning at det gjør utslag på enkeltes lønnsutvikling (at det også skapes skjevdeling på lønnsutvikling).
Oftere enn før reises det saker for domstolene med påstand om usakelig oppsigelse ved nedbemanninger og omstillinger. Arbeidstakere vil forsøke sin sak i domstolsapparatet, dvs at de forsøker å få kjent sine oppsigelser ugyldige med basis i at arbeidsgivere skal følge ansiennitetsreglene ved oppsigelser/ nedbemanninger. I avtaleverket er det slik at det er gitt åpning for fravikelse av ansiennitetsreglene, eksempelvis ved at arbeidstakere med lavere ansiennitet får fortrinnsrett ut fra at de besitter høyere/ mer riktig kompetanse – dvs har den nødvendige kompetanse som virksomheten trenger ved sin produksjon/ nye produksjonsmetoder. Når arbeidstakeren med lang ansiennitet ikke besitter den riktige kompetansen som produksjonen krever, og manuelle arbeidsmetoder ikke lengre er til stede som arbeidstakeren kan betjene, kan det bli vanskelig og ikke forsvare en fravikelse av ansienniteten. Dvs at arbeidsgiver må gis medhold i at grunnlaget for oppsigelsen kan være sakelig begrunnet. Ofte er også tillitsvalgte lokalt enige med arbeidsgiver i en slik vurdering – og støtter en fravikelse av ansiennitetsreglene.
Dilemmaet i slike saker med fravikelse av ansiennitetsprinsippene er ofte at arbeidsgiverparten samtidig har sviktet i å bygge opp rutiner for kompetanseutvikling for sine medarbeidere, at arbeidsgiver ikke følger opp og gjennomfører avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA), dvs tilrettelegging for seniorpolitikk osv. Pr. definisjon er det et brudd på arbeidsgivers plikter (Arbeidsmiljølovens prgf 2-1/ samt prgf 19-1). Det gjør at også domstolene settes i en vanskelig situasjon, og som kan ende opp med at retten gir medhold i arbeidsgivers oppsigelse til tross for at det samtidig avdekkes grove svikt i generelle personalpolitiske virkemidler og oppfølging. Slike mangler vil jeg påstå bidrar til å undergrave utviklingen av et velfungerende arbeidsliv.
Domstolene må ofte avsi dom på basis av skjønn i samsvar med lover, avtaler, og etter forklaringer fra partene. Man kan ikke forvente at dommerne har grunnleggende god nok kjennskap til produksjonsmetoder i den enkelte virksomhet og den kompetansen som trengs til en hver tid. Således må retten gjøre sine vurderinger ut fra skjønnsmessige vurderinger. Det tilsier at arbeidsgivers vurdering av kompetansebehov – blir ganske sentral ved avgjørelsen - ut fra at det er arbeidsgivers ansvar å vurdere kompetansebehovet for den produksjonen som skal foregå. (Derfor er det viktig at tillitsvalgte følger opp hovedavtalene og bidrar til å lage gode ordninger for kompetanseutvikling i virksomhetene). Avsagte dommer hvor ansiennitetsprinsipper prøves for retten er derfor generelt ikke bra, fordi sjansen for feilvurderinger er til stede - basert på partsforklaringer og skjønn. Dermed kan den enkeltes rettssikkerhet stå i fare. Det beste virkemidlet for å motvirke at ansiennitetsregler settes til side, er å ansvarliggjøre partene i virksomhetene på kompetanseutvikling!
Oppstår den situasjon at arbeidsgiver gis medhold i fravikelse av ansiennitetsreglene, oppstår det en fare for at det skjer en utstøting av eldre/ syke arbeidstakere fra arbeidslivet, og sannsynligheten er stor for at disse blir pasifisert på samfunnets trygde- og stønadssystemer livet ut. Slik politikk bidrar til å fremme det som gjerne omtales som nyfattigdom.
Fra 2011 får vi et nytt pensjonssystem. Det innebærer størrelsen på hva man hatt i inntekt, kombinert med hvor mange år man har vært i arbeidslivet - og innbetalt til pensjonsordninger, vil være avgjørende for hvor mye man får utbetalt i pensjon.
Dersom ledelse og tillitsvalgte ikke skjerper innsatsen for å sikre alle arbeidstakere systematisk ”livslang læring” og kompetanseheving kontinuerlig i virksomhetene, så kan systemet bidra til at det oppstår en fattigdomsklasse (underklasse) med basis i at mange blir støt ut fra arbeidslivet fordi de ikke fått tilbud/ er blitt tilrettelagt for å ta kompetanseheving. Det bryter i tilfelle med ”arbeidslinja” som Stortinget har bestemt i nytt pensjonssystem – som har som formål at det skal lønne seg for arbeidstakeren ”å stå lenge” i arbeidslivet. Utstøting fra arbeidslivet (på grunn av manglende tilrettelegging for kompetanseheving) er det motsatte av det ”å stå lenge” i arbeidslivet. Stortinget har derfor en stort ansvar med å bidra til å legge forholdene til rette for å sikre systemer som ivaretar at arbeidstakeren får stønad til livsopphold under etter- og videreutdanning.
I disse dager snakkes det høyt om et nytt solidaritetsalternativ i arbeidslivet i tilknytning til kommende lønnsoppgjør. Samtidig ser vi at veldig mange virksomheter - tross den verdensomspennende finanskrisen – har store overskudd/ resultater i sine regnskaper (kilde; Dagens Næringsliv). Et krav i et nytt solidaritetsalternativ - og spørsmål om fordeling av overskudd – bør derfor være å sikre en ordning med stønad til livsopphold til alle mens arbeidstakeren tar etter- og videreutdanning (livslang læring).
Etter innføring av markedsliberalismen og New Public Management (NPM), er mange ledere blitt mer opptatt av å sikre personlig bonus, pensjonsavtaler, opsjoner og andre økonomiske fordeler enn på å bruke av virksomhetenes overskudd på kompetanseutvikling. Det betyr at personlig profittbegjær (grådighetskultur) står i en konkurransesituasjon opp mot det å bruke penger på en allmenn og inkluderende etter- og videreutdanning for alle arbeidstakere i virksomheten. Det er en uheldig utvikling på sikt. Skal Norge holde tritt med utviklingen i det internasjonale samfunnet, blir kompetanse mer og mer viktig!
Fremtiden arbeidsmarked vil trolig i langt større grad bestå i – og være avhengig av den enkeltes kompetanse – spesielt tror jeg (lokal) erfaringskompetanse blir mer og mer viktig. I noen virksomheter har man erkjent dette – og i disse virksomhetene satses det betydelig på seniorpolitiske tiltak i den hensikt å få arbeidstakeren til å stå lenge i arbeid/ produksjon.
Siden produksjonsmetodene automatiseres, betyr det at virksomhetene blir mindre og mindre avhengig av arbeidskraft til manuell produksjon (med unntak av vedlikehold og reparasjoner). Det betyr at arbeidstakerne selv i langt større grad på å ta ansvar for å utvikle egen kompetanse! Dette fordi virksomhetene i fremtiden sannsynligvis vil bli mer og mer avhengig av både den formelle kompetansen og den uformelle kompetansen (erfaringskompetansen) som finnes i virksomhetene. Ovennevnte er nok et argument for at fremtidens arbeid vil kreve en helt nye og annerledes satsing på etter- og videreutdanning. I hvert fall om man skal motarbeide at det oppstår et todelt arbeidsmarked ut fra hvem som tilbys/ får kontinuerlig kompetanseheving og hvem som ikke får det. Utvikling av todelt arbeidsliv er lite solidarisk ovenfor de som i dagens arbeidsmarked faktisk bidrar til å skape verdier i dag, og bruker de beste årene av livet sitt som arbeidstaker på å skape vekst for samfunnet. De fortjener ikke og bare bli kastet på dør, og satt ut av arbeidslivet, på grunn av manglende tilrettelegging for kompetanseutvikling. Også eldre arbeidstakere må sikres muligheter til å konkurrere på arbeidsmarkedet.
I denne settingen er det viktig å huske på alle de med lese, skrive- og regnevansker. De må også sikres tilrettelagt opplæring, slik at også de får ta del i kompetanseløftene.
Oppsummert mener jeg at et bidrag til solidaritet og til et eventuelt nytt solidaritetsalternativ, vil være å sikre arbeidstakerne livslang læring gjennom systematisk kompetanseutvikling, og et system som sikrer økonomisk stønad til de som tar etter- og videreutdanning. Det vil bidra til å forebygge at eldre arbeidstakere støtes ut av arbeidslivet, og at de får sjansen til å stå lengre i arbeidslivet. Har arbeidstakeren en trygg jobb, som sikrer gode stabile lønninger, så gir det en sikker opptjening av pensjonsrettigheter (den enkeltes pensjonsformue) i fremtidens pensjonssystem. Vi må derfor utvikle en kultur hvor ledere blir målt på det å sørge for kompetanseheving, helse, miljø og sikkerhet for de ansatte. Og arbeidstakere og deres tillitsvalgte må bli flinkere til å utvikle en kultur på at det lønner seg å ta etter- og videreutdanning.
Betydningen av å skape en virksomhetskultur for ta etter- og videreutdanning har ikke vært noe prioritert tema innenfor mange arbeidstakergrupper.
En erfaring knyttet til den verdensomspennende finanskrisen, har vært og er at flere virksomheter en ellers enten har innstilt sin virksomhet, har nedbemannet, eller foretatt omstillinger (eksempelvis ved at manuelle arbeidsoppgaver blitt automatisert – noe som ofte resulterer i at det oppstår en overtallighet).
Riktig kompetanse (utdanning) til rett tid, er derfor viktig å fokusere på i en tid hvor vi opplever at virksomheter tar i bruk nye produksjons- og datasystemer. Unge mennesker, som kommer rett fra utdanningsinstitusjonene, besitter ofte den ofte den tidsriktige kompetansen, mens eldre arbeidstakere ofte ikke har det. Dermed oppstår det et dilemma. På den ene siden er det slik at arbeidstakere har sterke tradisjoner og rettigheter knyttet til ansiennitet og ansiennitetsprinsipper – og dermed et vern mot oppsigelse. På den andre siden, kan det oppstå den situasjon at virksomheter får problemer med å ta hensyn til ansiennitetsregler når arbeidstakeren mangler den kompetansen som virksomheten trenger - eksempevis etter omstilling til nye produksjonssystemer.
Det å sikre kompetanse og kompetanseutvikling for medarbeidere er først og fremst et ledelsesansvar, selv om også tillitsvalgte har et betydelig ansvar for å medvirke til virksomhetene etablerer systemer for kompetanseutvikling (nedfelt i hovedavtalene), samt at det er utviklet systemer som kan fange opp ordninger med dokumentasjon av den enkeltes realkompetanse (blant annet gjennom medarbeider og utviklingssamtaler). En manglende kultur på det å kontinuerlig sikre arbeidstakerne etter- og videreutdanning (riktig kompetanse til en hver tid), er det grunnlag for å hevde at bidrar til å undergrave rettigheter knyttet til opprettholdelse av ansiennitetsprinsippet.
Har en arbeidstaker førstes gått ut av arbeidslivet som følge av nedbemanninger, oppsigelser osv, er det straks vanskeligere å ta etter- og videreutdanning, fordi trygdereglene er slikt utformet at den angjeldende kan risikere å miste retten til trygdeytelser mens man tar utdanning. Det er derfor grunn til å anta at mange trygdemottakere avstår fra å ta etter- og videreutdanning ut fra økonomiske grunner (redd for ikke å greie daglige økonomiske forpliktelser). Det er uheldig!
I virksomhetene avsettes det normalt en andel av budsjettene til kompetanseheving og kurs. Min opplevelse er at disse midlene ofte blir meget skjevt fordelt. Det som ofte skjer er at de som besitter mye formalkompetanse fra før av – og som tett jobber side om side med virksomhetens øverste ledere, er de som blir høyest prioritert ved fordeling av kompetansemidler i virksomhetene. Mens de ”på gulvet” – ofte med liten formalkompetanse enten aldri, eller bare sporadisk, får tilbud om kurs og kompetanseutvikling. Og om disse får tilbud om kompetansegivende kurs – er det ofte veldige kortvarig kurs. Med andre ord; Ofte skjer det en kraftig skjevdeling av kompetansemidler mellom ulike arbeidstakergrupper. Det at enkelte medarbeidere holdes tilbake mht kompetanseutvikling, kan også ha den virkning at det gjør utslag på enkeltes lønnsutvikling (at det også skapes skjevdeling på lønnsutvikling).
Oftere enn før reises det saker for domstolene med påstand om usakelig oppsigelse ved nedbemanninger og omstillinger. Arbeidstakere vil forsøke sin sak i domstolsapparatet, dvs at de forsøker å få kjent sine oppsigelser ugyldige med basis i at arbeidsgivere skal følge ansiennitetsreglene ved oppsigelser/ nedbemanninger. I avtaleverket er det slik at det er gitt åpning for fravikelse av ansiennitetsreglene, eksempelvis ved at arbeidstakere med lavere ansiennitet får fortrinnsrett ut fra at de besitter høyere/ mer riktig kompetanse – dvs har den nødvendige kompetanse som virksomheten trenger ved sin produksjon/ nye produksjonsmetoder. Når arbeidstakeren med lang ansiennitet ikke besitter den riktige kompetansen som produksjonen krever, og manuelle arbeidsmetoder ikke lengre er til stede som arbeidstakeren kan betjene, kan det bli vanskelig og ikke forsvare en fravikelse av ansienniteten. Dvs at arbeidsgiver må gis medhold i at grunnlaget for oppsigelsen kan være sakelig begrunnet. Ofte er også tillitsvalgte lokalt enige med arbeidsgiver i en slik vurdering – og støtter en fravikelse av ansiennitetsreglene.
Dilemmaet i slike saker med fravikelse av ansiennitetsprinsippene er ofte at arbeidsgiverparten samtidig har sviktet i å bygge opp rutiner for kompetanseutvikling for sine medarbeidere, at arbeidsgiver ikke følger opp og gjennomfører avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA), dvs tilrettelegging for seniorpolitikk osv. Pr. definisjon er det et brudd på arbeidsgivers plikter (Arbeidsmiljølovens prgf 2-1/ samt prgf 19-1). Det gjør at også domstolene settes i en vanskelig situasjon, og som kan ende opp med at retten gir medhold i arbeidsgivers oppsigelse til tross for at det samtidig avdekkes grove svikt i generelle personalpolitiske virkemidler og oppfølging. Slike mangler vil jeg påstå bidrar til å undergrave utviklingen av et velfungerende arbeidsliv.
Domstolene må ofte avsi dom på basis av skjønn i samsvar med lover, avtaler, og etter forklaringer fra partene. Man kan ikke forvente at dommerne har grunnleggende god nok kjennskap til produksjonsmetoder i den enkelte virksomhet og den kompetansen som trengs til en hver tid. Således må retten gjøre sine vurderinger ut fra skjønnsmessige vurderinger. Det tilsier at arbeidsgivers vurdering av kompetansebehov – blir ganske sentral ved avgjørelsen - ut fra at det er arbeidsgivers ansvar å vurdere kompetansebehovet for den produksjonen som skal foregå. (Derfor er det viktig at tillitsvalgte følger opp hovedavtalene og bidrar til å lage gode ordninger for kompetanseutvikling i virksomhetene). Avsagte dommer hvor ansiennitetsprinsipper prøves for retten er derfor generelt ikke bra, fordi sjansen for feilvurderinger er til stede - basert på partsforklaringer og skjønn. Dermed kan den enkeltes rettssikkerhet stå i fare. Det beste virkemidlet for å motvirke at ansiennitetsregler settes til side, er å ansvarliggjøre partene i virksomhetene på kompetanseutvikling!
Oppstår den situasjon at arbeidsgiver gis medhold i fravikelse av ansiennitetsreglene, oppstår det en fare for at det skjer en utstøting av eldre/ syke arbeidstakere fra arbeidslivet, og sannsynligheten er stor for at disse blir pasifisert på samfunnets trygde- og stønadssystemer livet ut. Slik politikk bidrar til å fremme det som gjerne omtales som nyfattigdom.
Fra 2011 får vi et nytt pensjonssystem. Det innebærer størrelsen på hva man hatt i inntekt, kombinert med hvor mange år man har vært i arbeidslivet - og innbetalt til pensjonsordninger, vil være avgjørende for hvor mye man får utbetalt i pensjon.
Dersom ledelse og tillitsvalgte ikke skjerper innsatsen for å sikre alle arbeidstakere systematisk ”livslang læring” og kompetanseheving kontinuerlig i virksomhetene, så kan systemet bidra til at det oppstår en fattigdomsklasse (underklasse) med basis i at mange blir støt ut fra arbeidslivet fordi de ikke fått tilbud/ er blitt tilrettelagt for å ta kompetanseheving. Det bryter i tilfelle med ”arbeidslinja” som Stortinget har bestemt i nytt pensjonssystem – som har som formål at det skal lønne seg for arbeidstakeren ”å stå lenge” i arbeidslivet. Utstøting fra arbeidslivet (på grunn av manglende tilrettelegging for kompetanseheving) er det motsatte av det ”å stå lenge” i arbeidslivet. Stortinget har derfor en stort ansvar med å bidra til å legge forholdene til rette for å sikre systemer som ivaretar at arbeidstakeren får stønad til livsopphold under etter- og videreutdanning.
I disse dager snakkes det høyt om et nytt solidaritetsalternativ i arbeidslivet i tilknytning til kommende lønnsoppgjør. Samtidig ser vi at veldig mange virksomheter - tross den verdensomspennende finanskrisen – har store overskudd/ resultater i sine regnskaper (kilde; Dagens Næringsliv). Et krav i et nytt solidaritetsalternativ - og spørsmål om fordeling av overskudd – bør derfor være å sikre en ordning med stønad til livsopphold til alle mens arbeidstakeren tar etter- og videreutdanning (livslang læring).
Etter innføring av markedsliberalismen og New Public Management (NPM), er mange ledere blitt mer opptatt av å sikre personlig bonus, pensjonsavtaler, opsjoner og andre økonomiske fordeler enn på å bruke av virksomhetenes overskudd på kompetanseutvikling. Det betyr at personlig profittbegjær (grådighetskultur) står i en konkurransesituasjon opp mot det å bruke penger på en allmenn og inkluderende etter- og videreutdanning for alle arbeidstakere i virksomheten. Det er en uheldig utvikling på sikt. Skal Norge holde tritt med utviklingen i det internasjonale samfunnet, blir kompetanse mer og mer viktig!
Fremtiden arbeidsmarked vil trolig i langt større grad bestå i – og være avhengig av den enkeltes kompetanse – spesielt tror jeg (lokal) erfaringskompetanse blir mer og mer viktig. I noen virksomheter har man erkjent dette – og i disse virksomhetene satses det betydelig på seniorpolitiske tiltak i den hensikt å få arbeidstakeren til å stå lenge i arbeid/ produksjon.
Siden produksjonsmetodene automatiseres, betyr det at virksomhetene blir mindre og mindre avhengig av arbeidskraft til manuell produksjon (med unntak av vedlikehold og reparasjoner). Det betyr at arbeidstakerne selv i langt større grad på å ta ansvar for å utvikle egen kompetanse! Dette fordi virksomhetene i fremtiden sannsynligvis vil bli mer og mer avhengig av både den formelle kompetansen og den uformelle kompetansen (erfaringskompetansen) som finnes i virksomhetene. Ovennevnte er nok et argument for at fremtidens arbeid vil kreve en helt nye og annerledes satsing på etter- og videreutdanning. I hvert fall om man skal motarbeide at det oppstår et todelt arbeidsmarked ut fra hvem som tilbys/ får kontinuerlig kompetanseheving og hvem som ikke får det. Utvikling av todelt arbeidsliv er lite solidarisk ovenfor de som i dagens arbeidsmarked faktisk bidrar til å skape verdier i dag, og bruker de beste årene av livet sitt som arbeidstaker på å skape vekst for samfunnet. De fortjener ikke og bare bli kastet på dør, og satt ut av arbeidslivet, på grunn av manglende tilrettelegging for kompetanseutvikling. Også eldre arbeidstakere må sikres muligheter til å konkurrere på arbeidsmarkedet.
I denne settingen er det viktig å huske på alle de med lese, skrive- og regnevansker. De må også sikres tilrettelagt opplæring, slik at også de får ta del i kompetanseløftene.
Oppsummert mener jeg at et bidrag til solidaritet og til et eventuelt nytt solidaritetsalternativ, vil være å sikre arbeidstakerne livslang læring gjennom systematisk kompetanseutvikling, og et system som sikrer økonomisk stønad til de som tar etter- og videreutdanning. Det vil bidra til å forebygge at eldre arbeidstakere støtes ut av arbeidslivet, og at de får sjansen til å stå lengre i arbeidslivet. Har arbeidstakeren en trygg jobb, som sikrer gode stabile lønninger, så gir det en sikker opptjening av pensjonsrettigheter (den enkeltes pensjonsformue) i fremtidens pensjonssystem. Vi må derfor utvikle en kultur hvor ledere blir målt på det å sørge for kompetanseheving, helse, miljø og sikkerhet for de ansatte. Og arbeidstakere og deres tillitsvalgte må bli flinkere til å utvikle en kultur på at det lønner seg å ta etter- og videreutdanning.
søndag 8. november 2009
Om svineinfluensa i et marked!
Myndighetene har anslått at kostnadene ved å vaksinere befolkningen mot svineinfluensa vil koste samfunnet et sted mellom 3 og 9 mrd kroner, dvs et sted mellom 600 til 2 000 kroner pr hode.Hva er de faktiske kostnadene ved å produsere en enhet vaksine og sette den på en person, og hva er fortjeneste?
VG har en overskrift i dag (08.11.2009) hvor det fremgår at legemiddelindustrien tjener milliarder av kroner på produksjon av influensavaksiner. Sykdom/vaksine er blitt ikke bare butikk for produsentene, men også for aksjonærene. Det norske oljefond – utland er sterkt inne på eiersiden innen legemiddelindustrien – i dette tilfellet GlamoxSmithKline, at staten allerede kan ha tjent inn igjen det vaksinen har kostet den norske stat. Hva slags etiske regler ligger det til grunn hos produsentene og eierne av virksomheter som produserer legemidler når profitt står så sentralt – spesielt på influensavaksine?
Det er selvsagt i samfunnets interesse å begrense antall utbrudd av svineinfluensa – spesielt ovenfor utsatte grupper. Men jeg er noe usikker på om ikke bruken av mediene/formen/ enkeltpersoner – som vi har vært vitne til, har vært, og er et ledd i å skape et marked??? Det vi si å skape en etterspørsel, en pris og en fortjeneste. På den ene siden fremstår staten som en aktør som på den ene siden oppfordrer til bruk av influensavaksine, på den andre siden står staten som aksjonær (profitør). Burde ikke staten/ det internasjonale samfunnet gått inn og krevd begrensninger profitten – siden svineinfluensaen pr definisjon oppfattes en slags pandemi? Markedsliberalismen viser seg med andre ord å tenke profitt fremfor på folkets helse sett i et internasjonalt perspektiv!
Dagsavisen den 04.11 omtaler at privatsykehus uffer seg fælt over at de ikke får delta i vaksineopplegget – og dermed profitere på det offentlige. Private sykehus er jo etablert i den hensikt å tjene et betalingsvillig marked – dvs kapitalsterke personer (dvs forbeholdt noen få/ skape et klassedelt helsemarked), samt skaffe seg kanaler til å forsyne seg og få større andeler i fellesskapets kasse (fellesskapet skal betale mer for de rikes helse).
Slik jeg har forstått det, er det minst er tre ulike typer vaksinetyper mot svineinfluensa på markedet. Dvs en billigvariant – en midt på treet – og en dyr variant. Den massevaksinen som allment tilbys det norske folk er - slik jeg har forstått det - den billigste varianten.Jeg har også forstått det slik at den billigste varianten inneholder bestanddeler som ikke omtales til å være spesielt ”helsefremmende” (konkret nevnes stoffene kvikksølv og skvalen). Den offisielle forklaringen er at disse dosene er så ”små” at de ikke vil gi noen ”negative helseeffekter” om man mottar vaksinen. Kan det være slik at enkelte fra før av lever slik at de mottar relativt høye verdier av slike stoffer at en slik akutt tilleggsdose sprenger kroppens tålegrense?
Jeg konstaterer at det er andre land som ikke vil gi den omtalte influensavaksinen til blant annet gravide og barn. I mitt hode må det være en grunn til enkelte land ikke vil bruke denne vaksinen på alle sine innbyggere.
Dersom det åpnes for at private sykehus også skal kunne få gi influensavaksine – vil de da tilby den billigste varianten vaksine, eller vil de ut fra helsefremmende hensyn skaffe til veie de dyreste vaksinetypene? Vil det kunne oppstå en situasjon at private sykehus skaffer til veie og anvender de dyreste vaksinetypene (med minst risiko, og som kan være betalt/ delfinansiert av fellesskapet, for å gi det betalingsvillige markedet en bedre vaksine (dvs at det oppstår et klassedelt helsemarked på vaksiner)? Spørsmålet blir da;Hvorfor har myndighetene valgt billigvarianten av influensavaksinen? I hvert fall dersom det er slik at de mer kostbare vaksinevariantene er mindre risikofylte og anvende?
Så lenge influensaepidemien gjennom informasjon og handlinger fra myndighetenes side – synes i stor grad av være styrt av et marked – må jeg innrømme at jeg peronlig er blitt skeptisk til store deler av myndighetenes opplegg. Spørsmålet blir hvor langt myndighetene vil gå i å pålegge landets innbyggere å ta influensavaksine – av hensyn til den allmenne folkehelsen?
VG har en overskrift i dag (08.11.2009) hvor det fremgår at legemiddelindustrien tjener milliarder av kroner på produksjon av influensavaksiner. Sykdom/vaksine er blitt ikke bare butikk for produsentene, men også for aksjonærene. Det norske oljefond – utland er sterkt inne på eiersiden innen legemiddelindustrien – i dette tilfellet GlamoxSmithKline, at staten allerede kan ha tjent inn igjen det vaksinen har kostet den norske stat. Hva slags etiske regler ligger det til grunn hos produsentene og eierne av virksomheter som produserer legemidler når profitt står så sentralt – spesielt på influensavaksine?
Det er selvsagt i samfunnets interesse å begrense antall utbrudd av svineinfluensa – spesielt ovenfor utsatte grupper. Men jeg er noe usikker på om ikke bruken av mediene/formen/ enkeltpersoner – som vi har vært vitne til, har vært, og er et ledd i å skape et marked??? Det vi si å skape en etterspørsel, en pris og en fortjeneste. På den ene siden fremstår staten som en aktør som på den ene siden oppfordrer til bruk av influensavaksine, på den andre siden står staten som aksjonær (profitør). Burde ikke staten/ det internasjonale samfunnet gått inn og krevd begrensninger profitten – siden svineinfluensaen pr definisjon oppfattes en slags pandemi? Markedsliberalismen viser seg med andre ord å tenke profitt fremfor på folkets helse sett i et internasjonalt perspektiv!
Dagsavisen den 04.11 omtaler at privatsykehus uffer seg fælt over at de ikke får delta i vaksineopplegget – og dermed profitere på det offentlige. Private sykehus er jo etablert i den hensikt å tjene et betalingsvillig marked – dvs kapitalsterke personer (dvs forbeholdt noen få/ skape et klassedelt helsemarked), samt skaffe seg kanaler til å forsyne seg og få større andeler i fellesskapets kasse (fellesskapet skal betale mer for de rikes helse).
Slik jeg har forstått det, er det minst er tre ulike typer vaksinetyper mot svineinfluensa på markedet. Dvs en billigvariant – en midt på treet – og en dyr variant. Den massevaksinen som allment tilbys det norske folk er - slik jeg har forstått det - den billigste varianten.Jeg har også forstått det slik at den billigste varianten inneholder bestanddeler som ikke omtales til å være spesielt ”helsefremmende” (konkret nevnes stoffene kvikksølv og skvalen). Den offisielle forklaringen er at disse dosene er så ”små” at de ikke vil gi noen ”negative helseeffekter” om man mottar vaksinen. Kan det være slik at enkelte fra før av lever slik at de mottar relativt høye verdier av slike stoffer at en slik akutt tilleggsdose sprenger kroppens tålegrense?
Jeg konstaterer at det er andre land som ikke vil gi den omtalte influensavaksinen til blant annet gravide og barn. I mitt hode må det være en grunn til enkelte land ikke vil bruke denne vaksinen på alle sine innbyggere.
Dersom det åpnes for at private sykehus også skal kunne få gi influensavaksine – vil de da tilby den billigste varianten vaksine, eller vil de ut fra helsefremmende hensyn skaffe til veie de dyreste vaksinetypene? Vil det kunne oppstå en situasjon at private sykehus skaffer til veie og anvender de dyreste vaksinetypene (med minst risiko, og som kan være betalt/ delfinansiert av fellesskapet, for å gi det betalingsvillige markedet en bedre vaksine (dvs at det oppstår et klassedelt helsemarked på vaksiner)? Spørsmålet blir da;Hvorfor har myndighetene valgt billigvarianten av influensavaksinen? I hvert fall dersom det er slik at de mer kostbare vaksinevariantene er mindre risikofylte og anvende?
Så lenge influensaepidemien gjennom informasjon og handlinger fra myndighetenes side – synes i stor grad av være styrt av et marked – må jeg innrømme at jeg peronlig er blitt skeptisk til store deler av myndighetenes opplegg. Spørsmålet blir hvor langt myndighetene vil gå i å pålegge landets innbyggere å ta influensavaksine – av hensyn til den allmenne folkehelsen?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
